Partiidentifikasjon i et ressursperspektiv - En studie av sammenhengen mellom partiidentifikasjon og individuelle ressurser i tre vesteuropeiske land

Partiidentifikasjon i et ressursperspektiv

En studie av sammenhengen mellom partiidentifikasjon og individuelle ressurser i

tre vesteuropeiske land

Nora Winger Heggelund

Masteroppgave ved Institutt for statsvitenskap

UNIVERSITETET I OSLO

II

III

Partiidentifikasjon i et ressursperspektiv - En studie av sammenhengen mellom

partiidentifikasjon og individuelle ressurser i

tre vesteuropeiske land

IV

© Nora Winger Heggelund 2019

Partiidentifikasjon i et ressursperspektiv Nora Winger Heggelund

http://www.duo.uio.no/

Antall ord: 34766

Trykk: CopyCat Sentrum

V

Sammendrag

Partiidentifikasjon, i betydningen varige affektive tendenser til å foretrekke et parti, har vært en sentral forklaringsvariabel i studiet av valgatferd siden 1960-tallet. I denne oppgaven studeres det i hvilken grad bakenforliggende individuelle ressurser forklarer hvorvidt man har en partiidentifikasjon, og styrken på denne identifikasjonen. Valg av individuelle ressurser som blir studert er inspirert av Bourdieus skille mellom kulturell, sosial og økonomisk kapital.

Kulturell kapital avgrenses til delkomponenten institusjonell kulturell kapital, som operasjonaliseres med utdanning. Dette knyttes til litteraturen om kognitiv mobiliseringsteori og tidligere empiriske studier av sammenhengen mellom partiidentifikasjon og utdanning.

Sosial kapital forstås her som forbindelser mellom individer i form av sosiale nettverk, tillit og normer om gjengjeldelse og samarbeid. I oppgaven studeres også sammenhengen mellom partiidentifikasjon og personlig økonomi, i form av husholdningsinntekt.

Sammenhengen mellom partiidentifikasjon og individuelle ressurser undersøkes ved en multinomisk logistisk regresjonsanalyse med data fra runde 8 av European Social Survey fra 2016. Dette vil studeres komparativt i tre land: Norge, Storbritannia og Tyskland. Tross antagelser fra kognitiv mobiliseringsteori, viser resultatene ingen støtte for at utdanning eller andre ressurser svekker grad av partiidentifikasjon. Ressursvariablene har i hovedsak enten ingen effekt eller en svak positiv effekt på partiidentifikasjon. En sentral hovedkonklusjon er at individuelle ressurser forklarer lite av den totale variasjonen i partiidentifikasjon i disse landene.

VI

VII

Forord

Så ble oppgaven omsider ferdig! Etter over fem år på Blindern er det ikke uten vemod at siste punktum nå er satt. På disse årene har jeg lært mye på kort tid, om emner jeg tidligere knapt visste noe om. Takk til alle forelesere og medstudenter som har inspirert og utfordret meg til å strebe etter å leve opp til stadig høyere krav. Jeg vil særlig trekke frem Oddbjørn Knutsen og Bernt Aardals fag om holdninger og verdier på bachelor- og masternivå som faglige lyspunkt i disse årene. Jeg har også vært så heldig å ha Oddbjørn Knutsen som veileder på denne masteroppgaven. Jeg er svært takknemlig for alle gode råd og innsiktsfulle kommentarer fra Oddbjørn. Å kunne rådføre seg med en så kunnskapsrik person har betydd mye for meg i denne prosessen.

Jeg vil rette en stor takk til alle, som særlig de siste månedene, har bidratt med råd og støtte i prosessen. Takk til Sivert Skålvoll Urstad, Martin Søyland og Solveig Hillesund for at dere har tatt dere tid til å hjelpe en stresset masterstudent med metodiske utfordringer. Takk til John Magne Pedersen Tangen for kloke tilbakemeldinger og for at du ha vært en uvurderlig sparringspartner det siste året. Takk også til Søren Bragdø for at du alltid har vært så villig til å drøfte små og store problemer. Takk også til alle andre nuggets i niende etasje som har bidratt til å skape hyggelige stunder i løpet av mastertiden. Det blir nok stille her uten oss!

Takk til alle venner og familie som har vært oppmuntrende og forståelsesfulle i en tid jeg har vært mindre til stede enn jeg skulle ønske. En særlig takk til mine foreldre, for all omsorg og støtte dere har gitt meg.

Blindern, 13.11.2019, Nora Winger Heggelund

VIII

IX

Innholdsfortegnelse

1 Innledning ... 1

1.1 Partiidentifikajson og individuelle ressurser ... 1

1.2 Oppgavens disposisjon ... 3

2 Hva er partiidentifikasjon? ... 5

2.1 Partiidentifikasjonens to komponenter: retning og styrke ... 6

2.2 Identitetstilnærmingen ... 7

2.3 Holdningstilnærmingen ... 10

2.4 Et forsonende perspektiv ... 14

2.5 Partiidentifikasjon i Europa ... 15

3 Ressursperspektiv: Om kulturell, sosial og økonomisk kapital ... 18

3.1 Kulturell kapital, utdanning og kognitiv mobilisering ... 19

3.2 Partiidentifikasjon, utdanning og kognitiv mobiliseringsteori ... 20

3.3 Sosial kapital ... 23

3.4 Økonomisk kapital ... 27

3.5 Matteuseffekten ... 27

4 Metode ... 30

4.1 Valg av land ... 30

4.2 Datasett: European Social Survey ... 34

4.3 Håndtering av missing data ... 35

4.4 Operasjonaliseringer ... 37

4.4.1 Operasjonalisering av partiidentifikasjon ... 37

4.4.2 Operasjonalisering av utdanning ... 39

4.4.3 Operasjonalisering av inntekt ... 41

4.4.4 Operasjonalisering av sosial kapital ... 42

4.4.5 Kontrollvariabel: Alder ... 47

4.4.6 Kontrollvariabel: Kjønn ... 47

4.5 Statistisk analyse med ordinal avhengig variabel ... 48

4.6 Multinomisk logistisk regresjon ... 49

4.6.1 Logistisk regresjon ... 49

4.6.2 Multinomisk logistisk regresjon ... 51

4.6.3 Forutsetninger for multinomisk logistisk regresjon ... 52

X

4.6.4 Modellvurdering ... 55

4.7 Stianalyse ... 58

5 Bivariat og multivariat analyse... 60

5.1 Partiidentifikasjon i europeisk kontekst ... 60

5.2 Partiidentifikasjon og utdanning ... 61

5.3 Partiidentifikasjon og inntekt ... 63

5.4 Partiidentifikasjon og sosial kapital ... 64

5.5 Kontrollvariabler: Alder og kjønn ... 64

5.6 Bivariat analyse ... 65

5.6.1 Norge: Bivariat analyse ... 66

5.6.2 Tyskland: Bivariat analyse ... 70

5.6.3 Storbritannia: Bivariat analyse ... 74

5.7 Multivariat analyse ... 78

5.7.1 Multivariat analyse for Norge ... 78

5.7.2 Multivariat analyse for Tyskland ... 83

5.7.3 Multivariat analyse for Storbritannia. ... 89

5.8 Konklusjon ... 94

6 Diskusjon ... 96

6.1 Diskusjon av hovedfunn ... 96

6.1.1 Forskjeller mellom land ... 96

6.1.2 Sammenheng mellom partiidentifikasjon og individuelle ressurser?... 97

6.2 Utfordringer knyttet til kausalitet ... 103

6.3 Utfordringer med partiidentifikasjonsskalaen ... 105

6.4 Kommentar til bruk av «multiple imputation» ... 108

6.5 Avsluttende bemerkning ... 108

Litteraturliste ... 109

Vedlegg ... 120

XI

Tabelloversikt

Tabell 4.1 - Spørsmål om partiidentifikasjon i ESS ... 38

Tabell 4.2 - Operasjonalisering av partiidentifikasjon ... 39

Tabell 4.3 - Operasjonalisering av utdanning ... 41

Tabell 4.4 - Operasjonalisering av sosial kapital: Nettverk ... 43

Tabell 4.5 - Operasjonalisering av sosial kapital: Sosial tillit ... 44

Tabell 4.6 - Operasjonalisering av sosial kapital: Institusjonell tillit ... 44

Tabell 4.7 - Operasjonalisering av sosial kapital: Samarbeidsorienterte normer ... 46

Tabell 4.8 - Oversikt over operasjonaliseringer ... 48

landene. ... 57

Tabell 5.1 - Gjennomsnittlig* partiidentifikasjon i 15 vesteuropeiske land ... 60

Tabell 5.2 - Frekvensfordeling av partiidentifikasjon i de tre landene, samt øvrige land i Vest- Europa samlet ... 61

Tabell 5.3 - Norge: Sammenheng mellom partiidentifikasjon og utdanning ... 66

Tabell 5.4 - Norge: Sammenheng mellom partiidentifikasjon og inntekt ... 67

Tabell 5.5 - Norge: Sammenheng mellom partiidentifikasjon og sosial kapital ... 68

Tabell 5.6 - Norge: Sammenheng mellom partiidentifikasjon og kontrollvariablene alder og kjønn ... 69

Tabell 5.7 - Tyskland: Sammenheng mellom partiidentifikasjon og utdanning ... 70

Tabell 5.8 - Tyskland: Sammenheng mellom partiidentifikasjon og inntekt ... 71

Tabell 5.9 - Tyskland: Sammenheng mellom partiidentifikasjon og sosial kapital ... 72

Tabell 5.10 - Tyskland: Sammenheng mellom partiidentifikasjon og kontrollvariablene alder og kjønn ... 73

Tabell 5.11 - Storbritannia: Sammenheng mellom partiidentifikasjon og utdanning ... 74

Tabell 5.12 - Storbritannia: Sammenheng mellom partiidentifikasjon og inntekt ... 75

Tabell 5.13 - Storbritannia: Sammenheng mellom partiidentifikasjon og sosial kapital ... 76

Tabell 5.14 - Storbritannia: Sammenheng mellom partiidentifikasjon og kontrollvariablene alder og kjønn ... 77

Tabell 5.15 - Multinomisk logistisk regresjonsanalyse av effekten av ressursvariablene på partiidentifikasjon i Norge: Trinnvis inkludering av forklaringsvariablene I. ... 79

Tabell 5.16 - Multinomisk logistisk regresjonsanalyse av effekten av ressursvariablene på partiidentifikasjon i Norge: Trinnvis inkludering av forklaringsvariablene II. ... 81

Tabell 5.17 - Multinomisk logistisk regresjonsanalyse av effekten av ressursvariablene på partiidentifikasjon i Norge: Trinnvis inkludering av forklaringsvariablene III. ... 83

Tabell 5.18 - Multinomisk logistisk regresjonsanalyse av effekten av ressursvariablene på partiidentifikasjon i Tyskland: Trinnvis inkludering av forklaringsvariablene I. ... 85

Tabell 5.19 - Multinomisk logistisk regresjonsanalyse av effekten av ressursvariablene på partiidentifikasjon i Tyskland: Trinnvis inkludering av forklaringsvariablene II. ... 87

Tabell 5.20 - Multinomisk logistisk regresjonsanalyse av effekten av ressursvariablene på partiidentifikasjon i Tyskland: Trinnvis inkludering av forklaringsvariablene III. ... 88

Tabell 5.21 - Multinomisk logistisk regresjonsanalyse av effekten av ressursvariablene på partiidentifikasjon i Storbritannia: Trinnvis inkludering av forklaringsvariablene I. ... 89

XII

Tabell 5.22 - Multinomisk logistisk regresjonsanalyse av effekten av ressursvariablene på

partiidentifikasjon i Storbritannia: Trinnvis inkludering av forklaringsvariablene II. ... 91

Tabell 5.23 - Multinomisk logistisk regresjonsanalyse av effekten av ressursvariablene på partiidentifikasjon i Storbritannia: Trinnvis inkludering av forklaringsvariablene III... 93

V.1 – Gjennomsnitt og standardavvik for forklaringsvariablene. ... 120

V.2 – Storbritannia: Resultat av faktoranalyse m. oblique-rotasjon (n=1778). ... 120

V.3 – Tyskland: Resultat av faktoranalyse m. oblique-rotasjon (n=2650). ... 121

V.4 – Norge: Resultat av faktoranalyse m. oblique-rotasjon (n=1410). ... 121

V.5 – Cronbach alpha-skåre for indeksene som måler sosial kapital ... 122

V.6 – Brant test – En test av forutsetningen om proporsjonale odds. ... 122

V.7 – Loglikelihood scorer for multinomisk og rangert logistisk regresjon (alle forklaringsvariabler), samt en test for forskjellen i AIC mellom de to modellene. ... 122

V.8 – Pearsons kjikvadrattest. ... 122

V.9 – Durbin-Watson test av autokorrelasjon. ... 123

V.10 – Varience inflation factor (VIF) – test for multikollinearitet (Kvadratroten av VIF i parantes). ... 123

V.12 - Loglikelihood-skåre for en nullmodell uten forklaringsvariabler og modellen med samtlige forklaringsvariabler. ... 126

XIII

Figuroversikt

Figur 1.1 - Syvpunktskala for partiidentifikasjon. ... 6

Figur 1.2 - Bartle og Belluccis (2009b) typologi for ulike former for partiidentifikasjon. ... 14

Figur 3.1 - Russell Daltons mobiliseringstypologi. ... 21

Figur 4.1 - Formel for utregning av logits ... 50

Figur 4.2 - Formel for utregning av logits m. ingen partiidentifikasjon som referansekategori ... 52

Figur 4.3 - ROC-plot for den endelige modellen for tre nivåer av partiidentifikasjon i de tre landene. ... 57

V.11 – Plot som viser oversikt over observasjonenes Cooks Distance- og hat-verdier. Ingen partiidentifikasjon er referansekategori. ... 123

XIV

1

1 Innledning

1.1 Partiidentifikajson og individuelle ressurser

“One can arguably claim that party identification is the most important concept in modern electoral behavior research”.

- Russel Dalton (2007:274).

Velgeres emosjonelle tilknytning til politiske partier har blitt betraktet som en av de beste indikatorene på i hvilken grad partisystem og liberale demokratiske prinsipper blir oppfattet som legitimt av befolkningen (Eyendi og Todosijević 2009:142, Budge et al. 1976:3). At velgere føler tilknytning til politiske partier kan slik hevdes å ha en viktig betydning for velgernes tiltro til dagens partipolitiske demokrati (Dassonneville og Grieb 2018:44). Begrepet partiidentifikasjon ble etablert med utgivelsen av boken «The American Voter» i 1960, og begrepet har siden vært en sentral forklaringsvariabel innen valgforskning. Bartle og Bellucci (2009a:1) definerer partiidentifikasjon som «(…) en langvarig tendens til å støtte et parti fremfor et annet». Individer som har en slik identifikasjon tenderer, under normale omstendigheter, til å stemme på partiets kandidater og danne seg politiske standpunkter i tråd med partiets politikk (Zuckerman og Kroh 2006:65, Lewis-Beck et al. 2008:116).

Partiidentifikasjon har i flere studier blitt pekt på som den viktigste variabelen for å forklare partivalg (Se for eksempel Campbell et al. 1960, Green et al. 2002). Både på individnivå, men også på aggregert nivå, har partiidentifikasjon blitt betraktet som mer stabilt enn partipreferanser og stemmegivning (Butler og Stokes 1974:40). Det har derfor blitt hevdet at andelen med en sterk partiidentifikasjon er med på å danne «gulv», i betydningen stabile bunnivåer, i oppslutning som selv partier i motgangstid sjeldent går under (Bartle og Bellucci 2009a:4, Dalton 2002:21). Converse (1966:14), en av forfatterne bak «The American Voter», benyttet uttrykket «normal vote» for å beskrive varige mønstre i partilojalitet. Slike mønstre kan i tillegg være med på å skape en stabilitet i partisystemet, noe som kan gi et vern mot nye populistiske partier og bevegelser (Archen 2002:152, Green et al. 2002:224).

2

Å føle en tilknytning til et politisk parti synes å ha en mobiliserende effekt, og har i tillegg til stemmegivning blitt knyttet til politisk interesse og deltakelse (Dalton 1984:265, Dassonneville og Grieb 2018:44). Partiidentifikasjon synes også å ha en viktig funksjon som et forankringspunkt som gir individer en enkel og effektiv måte for å håndtere og ta stilling til politisk informasjon (Dalton 2002:21, Tversky og Kahneman 1973, Dalton 1984:264, Converse 1975:111-134). Affektive tilknytningsmønstre til politiske partier virker å påvirke velgernes vurderinger av både valgkamper, politiske stridsspørsmål og vurderinger av implementert politikk (Huber et al. 2005:365). Lau og Redlawsk (2001:958) estimerer at 98% av respondentene i deres studie benyttet partiidentifikasjon som heuristikk i et eksperiment hvor respondentene skulle bestemme seg for hvilken kandidat de ville stemme på i et fiktivt amerikansk valg. Studier har også vist at individer med en slik tilknytning har mer konsistente politiske holdninger, verdier og oppfatninger av politikere (Lavine og Gschwend 2006:247- 257). Partiidentifikasjon virker altså å ha positive effekter for troen på partidemokratiet, og samtidig være et sentralt virkemiddel som kan gjøre det lettere for velgere å forholde seg til politisk informasjon og engasjere seg i politikk.

Dassonneville og Grieb (2018:44) argumenterer, på bakgrunn av den nære relasjonen mellom partiidentifikasjon og tillit til det politiske systemet, for at det er problematisk hvis partidentifikasjon er skjevt fordelt i befolkningen. I denne masteroppgaven er jeg derfor interessert i å studere hvorvidt partiidentifikasjon faktisk er skjevfordelt mellom mennesker som kan betraktes som mer og mindre ressurssterke. Jeg vil her studere om det er en sammenheng mellom enkeltindividers ressurser og hvor sterkt man føler en tilknytning til et politisk parti. Min problemstilling er: I hvilken grad er det sammenheng mellom partiidentifikasjon og ressurser på individnivå i et utvalg vesteuropeiske land?

Valget av hvilke individuelle ressurser som blir studert i denne oppgaven er inspirert av Bourdieus (1986) skille mellom kulturell, sosial og økonomisk kapital. Kulturell kapital vil her avgrenses til dekomponenten institusjonell kulturell kapital, som vil bli operasjonalisert med utdanning. Dette vil knyttes til litteraturen om kognitiv mobiliseringsteori og tidligere empiriske studier på sammenhengen mellom partiidentifikasjon og utdanning. Sosial kapital forstås her som forbindelser mellom individer i form av sosiale nettverk, tillit og normer. Jeg

3 vil også studere sammenhengen mellom partiidentifikasjon og økonomisk kapital, her i form av husholdningsinntekt. Dette er tidligere lite studert i europeisk kontekst. Jeg har en hypotese om at forekomst av partiidentifikasjon kan knyttes til en «Matteus»-effekt (Merton 1968). Dette er en effekt som bygger på følgende sitat fra Matteusevangeliet: «For den som har, ham skal gis, og han skal ha overflod; men den som ikke har, fra ham skal endog tas det han har» (Matt 12:13). Den underliggende hypotesen er altså at sosiale fordeler over tid vil avle flere fordeler (Rigney 2010:VII). Hvis partiidentifikasjon er en ressurs som gjør det enklere for individer å forholde seg til politisk informasjon, er det derfor mulig at det er en assosiasjon mellom partiidentifikasjon og bakenforliggende ressursvariabler.

Sammenhengen mellom partiidentifikasjon og ressursvariablene studeres ved en statistisk analyse med data fra runde 8 av European Social Survey fra 2016. Dette vil studeres komparativt for tre land: Norge, Storbritannia og Tyskland. Jeg har valgt å utføre en komparativ analyse av noen enkeltland fordi jeg ønsker å få et bilde av nasjonale variasjoner i sammenhengene mellom disse forklaringsvariablene og partiidentifikasjon. Valg av land er gjort med den hensikt å romme noe av bredden som eksisterer i Vest-Europa i forhold til faktorer på statlig nivå, som kan være relevante for partiidentifikasjon, som antall partier, valgsystemet og hvorvidt det er et partiorienterte og kandidatorientert politisk klima. Samtidig har jeg ønsket å studere tre land som for øvrig har hatt forholdvis stabilt partipolitisk-klima i de senere år.

1.2 Oppgavens disposisjon

I kapittel 2 vil jeg redegjøre for to sentrale forståelser av begrepet partiidentifikasjon:

Identitetstilnærmingen og holdningstilnærmingen. Jeg vil deretter argumentere for et forsonende perspektiv som kombinerer elementer fra begge disse tilnærmingene. Deretter vil jeg drøfte hvorvidt partiidentifikasjon, et begrep utviklet i en amerikansk kontekst, er et begrep det er meningsfullt å benytte også i Europa.

4

I kapittel 3 presenterer jeg hvilke individuelle ressurser jeg ønsker å studere i denne oppgaven.

Kapittelet innledes med en kort redegjørelse av Pierre Bourdieus (1986) kapitalbegrep. Deretter følger en kort redegjørelse av begrepet kulturell kapital. Jeg vil her fokusere på institusjonell kulturell kapital, operasjonalisert ved utdanning. Jeg vil så benytte kognitiv mobiliseringsteori for å belyse sammenhengen mellom utdanning og partiidentifikasjon. Kapittel 3 fortsetter med en redegjørelse av Bourdieus forståelse av sosial kapital. Jeg vil også drøfte hvilke aspekter som bør inngå i en presis definisjon av dette begrepet. Det vil vies oppmerksomhet til Robert Putnams arbeider om hvilke implikasjoner sosial kapital kan ha for et samfunn som helhet.

Begrepet økonomisk kapital vil også kort bli definert i dette kapittelet. Kapittelet avsluttes med en kort redegjørelse av Matteuseffekten.

Kapittel 4 presenterer sentrale metodiske valg. Jeg vil her mer inngående begrunne valg av land.

Videre vil jeg presentere datasettet, European Social Survey, og operasjonalisering av variablene som inngår i analysen. Partiidentifikasjon operasjonaliseres ved en firedelt skala fra ingen partiidentifikasjon til sterk partiidentifikasjon. Sammenhengen vil likevel studeres ved multinomisk logistisk regresjon, da analyser indikerer at det ikke er riktig, statistisk sett, å behandle partiidentifikasjonsskalaen som en skala på ordinalt målenivå. Multinomisk logistisk regresjon vil også inngående forklares i kapittel 4. Kapittel 5 presenterer funnene av bivariate og multivariate analyser av sammenhengen mellom ressursvariablene og partiidentifikasjon i hvert av de tre landene. Oppgaven avsluttes med en diskusjon av disse funnene i kapittel 6.

5

2 Hva er partiidentifikasjon?

Partiidentifikasjon kan som nevnt defineres som «en langvarig tendens til å støtte et parti fremfor et annet» (Bartle og Bellucci 2009a:1). Northpoth (1978:38) har definert partiidentifikasjon som et varig personlig bånd en velger føler til et eksisterende politisk parti.

Det er altså en sentral definitorisk komponent at dette er en varig tilhørighetsfølelse, som i mindre grad enn stemmegivning lar seg påvirke av kortvarige faktorer relatert til enkeltvalg (Berglund 2004:21). Utover den grunnleggende forståelsen av partiidentifikasjon som et varig bånd til et parti, har det vært stor uenighet i litteraturen de siste 60 årene om hvordan denne tilknytningen bør forstås. To hovedforklaringer kan trekkes frem: Den tradisjonalistiske identitetstilnærmingen, slik lansert i «The American Voter», og en holdningstilnærming som oppsto som reaksjon på denne.

I den opprinnelige forståelsen av begrepet ble partiidentifikasjon betraktet som en varig, psykologisk og affektiv identifikasjon (Campbell et al. 1960:121). Fenomenet kan i denne tradisjonen oppfattes som en sosial identitet som er en del av ens selvbilde (Grofman et al.

2009:65). Fra 1970-tallet vokste det i økende grad frem en skepsis til den måten partiidentifikasjon ble forstått på i The American Voter og andre verk som fulgte i tråd med denne sosialpsykologiske forklaringen. Flere kritikere argumenterte for at partiidentifikasjon bør forstås som en holdning. Allport (1935:810) definerte en holdning som en «mental and neural state of readiness, organized through experience, excreting a directive and dynamic influence to all objects and situations to which it is related». Denne definisjonen impliserer blant annet at holdninger har en varig motiverende effekt som kan påvirke hvilken atferd vi utfører og på hvilken måte (Oskamp og Schultz 2005:8). Å oppfatte partiidentifikasjon som en holdning innebærer at man oppfatter partiidentifikasjon som et produkt av tidligere erfaringer med partiene, hvor et fordelaktig totalinntrykk av et parti vil kunne lede til en tilstand med de atferdsmessige konsekvensene vi forbinder med partiidentifikasjon i den tradisjonelle forståelsen.

I oppgavens teoridel skal jeg først introdusere de to sentrale komponentene konseptet partiidentifikasjon består av: Retning og styrke. Deretter skal jeg skissere de to overnevnte

6

hovedperspektivene på partiidentifikasjon: Identitets- og holdningstilnærmingen, samt gi et bilde på de empiriske sammenhengene som har ledet frem til disse perspektivene. Kapittelet avsluttes med en diskusjon av hvorvidt partiidentifikasjon er et begrep som har relevans i europeisk kontekst.

2.1 Partiidentifikasjonens to komponenter: retning og styrke

Ian Budge (2009:vii) gir uttrykk for at et sentralt aspekt ved partiidentifikasjonsbegrepet er at det ble utviklet som konsept og operasjonalisert samtidig. Fra lanseringen i The American Voter, har den tradisjonelle måten å måle begrepet på i USA vært å stille deltakere i surveyforskning spørsmål om de føler seg nærere republikanerne eller demokratene, eller om de oppfatter seg selv som partipolitisk uavhengig. Svaret på dette spørsmålet sier imidlertid lite om hvor betydningsfull en slik identifikasjon er for den som besvarer spørsmålet. Derfor blir et oppfølgingsspørsmål om identifikasjonens subjektive betydning også stilt (Campbell et al.

1954:90). Om respondentene oppga en tilknytning til demokratene eller til republikanerne ble et oppfølgingsspørsmål om graden av tilknytningsfølelse stilt, der respondenten ble bedt om å angi om vedkommende betraktet seg selv som en sterk eller svak demokrat eller republikaner.

Om man i det første spørsmålet oppga å betrakte seg som en uavhengig, ble man bedt om å oppgi om man følte seg nærere et av de to partiene. Denne kombinasjonen av informasjon om hvilket parti, om noe, man følte tilhørighet til og styrken på denne tilhørigheten gjorde det mulig å plassere informantene langs et kontinuum fra sterk republikaner til sterk demokrat (Campbell et al. 1960:122).

Figur 1.1 - Syvpunktskala for partiidentifikasjon.

Disse spørsmålsformuleringene viser at man har betraktet fenomenet partiidentifikasjon som bestående av to sentrale komponenter: partiidentifikasjonens retning, i betydningen hvilket parti man føler en identifikasjon med, og hvor sterk denne identifikasjonen er (Thomassen 1976:63,

Sterk demokrat

Svak demokrat

Uavhengig lener mot demokrat

Uavhengig Uavhengig lener mot republikaner

Svak republikaner

Sterk republikaner

7 Shively 1979:1047). Thomassen (1976:77) gir uttrykk for at styrkedimensjonen av partiidentifikasjon gir en viktig indikasjon på hvor sterk intensjonen om å støtte et parti i praksis faktisk er. Det har blitt argumentert for at forståelsen av konseptet partiidentifikasjon i noen tilfeller vil øke om retning og styrke dimensjonene holdes klarere fra hverandre. Vi ser for eksempel at de som har en sterk partiidentifikasjon og senere bytter hvilket parti de identifiserer seg med, gjerne raskt danner seg en ny sterk identifikasjon (Katz 1979:150,158). Dette kan tyde på at noen har en tilbøyelighet til å ha en sterk identifikasjon uavhengig av varigheten av denne identifikasjonen (ibid.:158). I denne oppgaven vil jeg kun studere hvorvidt individer har en partiidentifikasjon, og styrken på denne.

2.2 Identitetstilnærmingen

“Evidently no single datum can tell us more about the attitude and behavior of the individual as presidential elector than his location on a dimension of psychological identification extending between the two great parties.”

- Campbell et al. (1960:142-143)

Partiidentifikasjon ble lansert som begrep med boken The American Voter (1960) skrevet av flere fremtredende forskere tilknyttet Universitetet i Michigan. I denne boken ble en modell over faktorer som påvirket stemmegivning utviklet: «the funnel of causality» (Campbell et al.

1960:24-37). Sentralt her var partiidentifikasjon, som en mellomliggende variabel mellom sosiale bakgrunnsvariabler og politiske holdninger. Partiidentifikasjon ble her definert som et individs affektive tilhørighet til en viktig gruppe i sine omgivelser (ibid.:121). Det blir beskrevet som en psykologisk, sosial identifikasjon, som kan vedvare uten partimedlemskap eller annen formell tilknytning (ibid.). Forfatterne knytter begrepet til en sosialpsykologisk tradisjon og trekker tråder til teori om referansegrupper og studier av smågrupper (ibid.). De virker i denne forbindelse å oppfatte partiidentifikasjon som et fenomen som har tilsvarende grunnleggende mekanismer som andre typer gruppetilhørighet og sosiale identiteter (Rosema 2006:469). En sosial identitet kan betraktes som bestående av bevissthet knyttet til medlemskap i en gruppe, samt en psykologisk tilhørighetsfølelse til denne gruppen (Conover 1984:761).

8

Campbell et al. (1960:146-147) antok at partiidentifikasjon oppsto via barndomssosialisering og tilhørighet til sosiale grupper. Dette hevder de viser seg bla. ved at en klar overvekt av de spurte i deres undersøkelse oppgir å ha samme partiidentifikasjon som sine foreldre (ibid.:146).

Denne undersøkelsen er imidlertid basert på respondentenes egen erindring av hva foreldrene stemte, noe som kan ha gitt en skjevhet i resultatene. Campbell et al. (1960:146) betraktet stabiliteten i partiidentifikasjon som et resultat av at man gjennom en slik sosialisering hadde dannet seg en motstandsmekanisme mot innflytelse som strider mot egne oppfatninger. I en studie fra USA, observerer Jennings og Niemi (1974:196) at unge danner en selvforståelse som demokrat eller republikaner allerede før de har dannet andre politiske preferanser. Imidlertid presenterer de samme forfatterne senere resultater basert på paneldata som tyder på at unge over tid danner egne standpunkter og utvikler partitilhørighet som i økende grad er i tråd med egne synspunkter (Niemi og Jennings 1991:87-94). Det har i nyere tid også blitt stilt spørsmål ved hvorvidt korrelasjonen mellom foreldre og barns partiidentifikasjon skyldes sosialisering eller om den har en arvelig basis. Bell og Kandler (2015:138) finner i sin studie at 50% av variasjonen i partiidentifikasjon kan forklares av genetiske effekter. Deres analyse tyder også på at familiemiljøet har mindre påvirkning enn øvrig miljøpåvirkning, noe som står i klar motsetning til antagelsene presentert i «The American Voter» (ibid.).

Tilhengere av identitetstilnærmingen hevder at partiidentifikasjon har en direkte effekt på stemmegivning, ved at man ønsker å benytte stemmegivningen til å uttrykke sin tilhørighet til partiet og andre partitilhengere (Bartle og Bellucci 2009a:11). Videre blir det antatt at dersom man gjentatte ganger uttrykker støtte til partiet, som ved stemmegivning, vil det ha en forsterkende effekt på partiidentifikasjonen (Converse 1976:13). Campbell et al. (1960:121) hevdet at partiidentifikasjon er en sentral årsak til at vi kan observere stabile mønstre i stemmegivning samtidig som kandidater og dagsorden varierer fra valg til valg. De gir uttrykk for at partiidentifikasjon skaper en basis for styrkeforholdet mellom partiene, og er en viktig faktor for å sikre stabilitet i valgsystemet (ibid.). Det bør imidlertid bemerkes at funn fra «The American Voter», som gir uttrykk for at partiidentifikasjonen er svært stabil på individnivå, er basert på selvrapportert erindring av hva man stemte ved tidligere valg (ibid.:148). Dette kan ha ledet til skjevheter, og potensielt kunstig høy stabilitet, i den rapporterte stemmegivningen.

9 Innen denne tradisjonen hevdes det også at partiidentifikasjon har en indirekte effekt på meninger og holdninger, ved at partiidentifikasjon påvirker hvordan vi forholder oss til informasjon om «vårt eget» og andre partier. Campbell et al.(1960:146) beskriver partiidentifikasjon som en tilknytning med betydelig påvirkningskraft på politiske oppfatninger, holdninger og atferd. Uten å eksplisitt benytte denne terminologien virker forfatterne bak «The American Voter» å betrakte partiidentifikasjon som en heuristikk, en mental snarvei for å organisere politisk informasjon (Dalton 2007:275). Partiidentifikasjon blir beskrevet som et perseptuelt filter som leder oss til å forholde oss til kompleks informasjon på en måte som er i overenstemmelse med våre partipolitiske holdninger (Campbell et al.

1960:128, 133). Forfatterne gir uttrykk for at de antar at påvirkningen fra partiidentifikasjon er så sterk at det sjeldent vil forekomme at individer utvikler et sett av holdninger som er i konflikt med denne identifikasjonen (ibid.:141). I tråd med teorien om kognitiv dissonans (Festinger 1957), beskriver de en overenstemmelse med partiets synspunkt som det «mest komfortable»

(Campbell et al. 1960:185). Intervjuundersøkelser presentert i The American voter utført i 1952 og 1956, viser en klar sammenheng mellom styrke på partiidentifikasjon og standpunkt til sentrale innenrikspolitiske- og utenrikspolitiske- holdningsspørsmål i det daværende politiske klimaet (ibid:133). Samtidig vektlegges det at dette må betraktes som kompleks sammenheng uten en klar kausalitetsretning (ibid.).

Selv om partiidentifikasjon hevdes å påvirke politiske standpunkter og handlinger, var imidlertid Campbell et al.(1960:122) også tydelige på at partiidentifikasjon ikke umuliggjør oppfatninger og handlinger som strider mot ens partiidentifikasjon. Hvorvidt individet har

«velutviklede» synspunkter omtales som en sentral faktor i spørsmålet om holdninger eller partiidentifikasjon er mest utslagsgivende (Campbell et al. 1960:141). Et sentralt kjernefunn i

«The American Voter» var imidlertid at få velgere hadde «velutviklede» holdninger. Kun 11,5% av utvalget deres ga uttrykk for at argumenter basert på ideologi lå til grunn for deres partipreferanse (ibid.:249). En av forfatterne bak «The American Voter», Phillip Converse (2006[1964]:45-46) finner en korrelasjon på 0.7 for partiidentifikasjon målt i 1958 og 1960, og sammenligner dette med langt lavere korrelasjoner (fra 0.3 til 0.5) for sentrale holdningsspørsmål på datidens politiske dagsorden i USA. Han beskriver det som «ironisk» at holdningen som skal utgjøre fundamentet for partiidentifikasjonen er mindre stabilt enn identifikasjonen i seg selv (ibid.). Campbell et al. (1960:141-142) finner at der det oppsto konflikt mellom sentrale holdninger og partiidentifikasjon, stemte 80% av de med en høy grad

10

av politisk forståelse mot «sitt» parti, mens kun 53% av de som ikke hadde dannet seg grundige politiske evalueringer gjorde det samme. Det ble hevdet i «The American Voter» at partiidentifikasjon kan endres der individet og partiet har motstridende synspunkter på viktige saker i den nasjonale debatten (ibid.:134-135). Når dette forekommer for større grupper av befolkningen ser vi eksempel på «realignment» (ibid.). Samtidig hevdes det at også endring i livssituasjon, som flytting, ny arbeidsplass eller nytt ekteskap er årsak til rundt 20% av endringene i partiidentifikasjon rapportert av deres informanter (ibid.:150).

2.3 Holdningstilnærmingen

Shively(1980:219) omtalte partiidentifikasjon som «the glory variable of the 1950s and early 1960s». Han hevdet at viktige årsaker til variabelens popularitet i disse tiårene var dens stabilitet, evne til å predikere stemmegivning og sammenheng med politisk atferd (ibid.). Fra 1970-tallet ble det observert synkende partiidentifikasjon i flere vestlige demokratier, og man observerte også en nedgang i korrelasjonen mellom partiidentifikasjon og stemmegivning. På bakgrunn av dette vokste en økende skepsis til begrepet frem. Thomassen og Rosema (2009:43) argumenterer for at kritikken mot partiidentifikasjonsbegrepet i hovedsak har omhandlet fire kjernepunkter: For det første, har det oppstått en grunnleggende uenighet om hvordan begrepet bør forstås og hva det innebærer. For det andre har det vært omfattende debatt knyttet til hvordan partiidentifikasjon oppstår og i hvilken grad den er stabil. For det tredje har det vært uenighet om hvordan partiidentifikasjon bør måles. Et fjerde stridstema, som er sentralt for denne oppgaven har vært hvorvidt partiidentifikasjon et begrep som gir mening også utenfor USA. I denne delen av oppgaven vil jeg vise hvordan disse stridstemaene har ledet til nye, konkurrendende måter å oppfatte begrepet partiidentifikasjon.

Et kjernepunkt i kritikken mot partiidentifikasjon som begrep, har vært hvorvidt partiidentifikasjon, særlig i Europa, i praksis skiller seg nok fra stemmegivning til at studier av partiidentifikasjon kan tilføre verdifull informasjon. Prewitt og Nie (1971:486) beskrev partiidentifikasjon som «ukomfortabelt nært» knyttet til stemmegivning. De vektlegger at selv om de to måles med separate spørsmål, trenger ikke velgerne å betrakte dem som sådan (ibid.:486-487). I sin studie av partitilhørighet i Nederland i perioden 1970-1972 konkluderte

11 Thomassen (1976:68) med at partiidentifikasjon var mindre stabilt enn stemmegivningspreferanse. Dette var et klart brudd med «The American Voter»-tradisjonens forståelse av partiidentifikasjon som en langvarig og stabiliserende faktor. Her bør det imidlertid bemerkes at Thomassens funn om lav stabilitet primært skyldes ustabilitet blant de uavhengige og de som «lener» mot et parti (se Thomassen 1976:68). Forskjellen mellom stabilitet i partiidentifikasjon og stemmegivning blant de med sterk partiidentifikasjon var imidlertid så liten at han argumenterer for at stemmegivningspreferanse og partiidentifikasjon er to indikatorer for samme holdning (ibid.:68,70). Både Thomassen (1976:69) og Robertson (1976:369) gir uttrykk for at den tradisjonelle teorien om partiidentifikasjon har et problematisk element av vilkårlighet. Når velgere avviker fra det identifikasjonen skulle tilsi forklares det gjerne med kortvarige faktorer. Teorien gir imidlertid ikke noe klargjøring av når vi kan forvente avvik og når vi ikke kan det, og teorien kan dermed ikke falsifiseres. Robertson (1976:369) konkluderer på bakgrunn av dette med at den tradisjonelle teorien om partiidentifikasjon dermed ikke kan forklare stemmegivning, kun predikere.

I begrepets hjemland, USA, ble det også gjort funn som brøt med den tradisjonelle oppfatningen av partiidentifikasjon. Shively (1980:221-222) viser hvordan en nedadgående trend i andel med en partiidentifikasjon kan observeres fra 1966 i USA. Han knytter dette til to omveltende temaer på dagsordenen: borgerrettsbevegelsen og Vietnamkrigen (ibid.). Partiidentifikasjon virket også å være langt mindre stabilt enn tidligere antatt. Paneldata fra perioden 1956, 1958 og 1960 og viser at 30% av respondentene har endret identifikasjonen minst en gang i løpet av denne tidsperioden (Meier 1975:498). 18,4% endret type partiidentifikasjon og 40% endret grad av partiidentifikasjon i valgkampperioden fra september til november 1972 (ibid.:499). Fiorina (1981:87) finner også i sin studie av amerikanske paneldata fra tidsperiodene 1956-1958 og 1958-1960 at 15% av respondentene endret identifikasjonskategori (demokrat, republikaner eller uavhengig) og 40% av respondentene endret styrke på en syvpunktskala. Lignende funn observeres også for perioden 1972-76(ibid.).

Nedgangen i styrke og omfang av partiidentifikasjon ga grobunn for en skepsis knyttet til den måten partiidentifikasjon ble forstått på i The American Voter og andre verk som fulgte i tråd med denne sosialpsykologiske forklaringen. Flere kritikere argumenterte for at partiidentifikasjon bør forstås som en holdning, i betydningen en positiv eller negativ

12

predisposisjon rettet mot et parti. Slike predisposisjoner blir utviklet og påvirket av overenstemmelse mellom egne og partiets synspunkter, men også prospektive og retrospektive evalueringer av partiene (Bartle og Bellucci 2009a:13, Grofman et al. 2009:65).

Et fremtredende perspektiv innen denne holdningsbaserte tilnærmingen er Fiorinas (1981) forståelse av partiidentifikasjon som en «running tally». Fiorina (1981:152) konkluderte, etter sine overnevnte funn, med at partiidentifikasjon «ikke er noe man lærer på mors fang og aldri stiller spørsmål ved siden». Han argumenterer for at vi kontinuerlig oppdaterer inntrykkene vi har av partiene ettersom vi tilegner oss ny relevant informasjon. Fiorina (1981:76) definerer partiidentifikasjon som «en funksjon av partiets prestasjoner frem til det aktuelle tidspunktet».

Partitilhørighet vil altså kunne oppstå ved et positivt summert totalinntrykk av et parti. Siden tilknytningen til partiet styres av en løpende evalueringsprosess er det ikke nødvendigvis en korrelasjon mellom styrke og varighet på identifikasjonen(ibid.:91). Achen(2002) argumenterer imidlertid for at dette likevel gjerne vil være tilfellet, fordi når man over lang tid har bygget opp et positivt holdningsinntrykk av et parti, vil desto mer kreves for å endre denne.

Fiorinia (1981:75) beskriver velgeres evaluering av politiske partier som en funksjon av summen av tidligere erfaringer med hvert av de aktuelle partiene, en vurdering av hvilke fremtidige politiske virkeligheter hver av partiene kan komme til å realisere, samt en

«opprinnelig skjevhet». Denne skjevheten, hevder Fiorina (1981:76), kan være en funksjon av sosialisering. Det hevdes videre at i ung alder vil sosialisering være sentralt, men etter hvert som man får dannet seg egne inntrykk og erfaringer med politikk vil denne sosialiseringen i stadig mindre grad være avgjørende for grad og retning på partiidentifikasjonen (ibid.:90).

Dette er i tråd med Jenning og Niemis funn om at barn over tid danner egne standpunkter og en eventuell partiidentifikasjon som er i tråd med disse (Jennings og Niemi 1991:87-94).

Fiorina (1981:93-95) studerte paneldata fra USA på 1950-tallet og fant en positiv sammenheng mellom både styrke og retning på partiidentifikasjon og ens evaluering av sittende styresmakters evne til å håndtere sentrale innenriks - og utenrikspolitiske spørsmål. I nyere tid finner også Weinschenk (2010:481, 483) i sin analyse av paneldata fra USA i tidsrommet 2000 til 2004 at evalueringer av presidentens prestasjoner er statistisk signifikante prediktatorer for partiidentifikasjon. Dette kan tyde på at velgerne oppdaterer sin partiidentifikasjon i retning av deres synspunkt på den praktiske politikken som presidenten har ført. Som Fiorina (1981:89)

13 selv også vektlegger er kausaliteten her uklar. Han advarer derfor mot å benytte partiidentifikasjon som en kontrollvariabel, fordi partiidentifikasjon både kan være en årsak til og en konsekvens av noen former for politiske atferd, og kan derfor ikke kan betraktes som en eksogen variabel i politiske studier (ibid.:97).

I tråd med den trikomponentale forståelsen av holdninger, mener de fleste innen holdningstilnærmingen til partiidentifikasjon i dag at holdninger til partiene gir seg uttrykk i både kognisjoner, følelser og handlinger (Bartle og Bellucci 2009a:13). Achen (1992:202) omtaler partiidentifikasjon som det nåværende estimatet på forskjellen i fordeler forbundet med hvert parti. Den holdningsbaserte tilnærmingen til fenomenet innebærer imidlertid at partiidentifikasjon ikke er å regne som bakenforliggende i den forstand det ble betraktet for å være i «funnel of causuality» i «The American Voter». I den forbindelse har det blitt innvendt at Fiorinas tolkning medfører en for stor endring for å bli betraktet som en revisjon av den samme teorien (Jenssen 1999:4, Miller og Shanks 1996:30). For øvrig kan det også stilles spørsmål ved hvorvidt denne forståelsen av begrepet er i tråd med funn om at partilhørere kan snakke i vi-form om partiet, kan føle en glede når de hører gode nyheter om partiet og føle skuffelse når partiet blir kritisert (se Green et al. 2002).

I nyere tid har flere stilt spørsmål ved hvorvidt partiidentifikasjon er så ustabilt som kritikerne har hevdet. Kun 5.7% av respondentene i en panelstudie fra USA analysert av Green et al.

(2002:39) endret hvorvidt de betraktet seg selv som demokrat, republikaner eller uavhengig fra 1965 til 1982. Også i Tyskland er det observert få endringer fra parti til parti, men derimot at mange bytter mellom «sitt parti» og uavhengighet (Schmitt-Beck et al. 2006:585). Schmitt- Beck et al. (2006:586) finner at respondentene i gjennomsnitt endret partiidentifikasjon 4,7 ganger i perioden 1984 og 2001, men 60% av disse byttene var konsertert kun om ett parti, ved at respondentene hadde skiftet mellom et parti og uavhengighet (ibid.:586). Blant de som byttet parti i perioden byttet de fleste kun mellom to partier (ibid.:587). Berglund (2000) finner at heller ikke i Nederland er partiidentifikasjon mindre stabilt enn stemmegivning når hjemmesittere og uavhengige er inkludert i analysen. LeDuc (1981:263) fant at 23% av nederlendere i 1970 omtalte seg som uavhengige, men kun 6% av panelet betraktet seg som sådan ved samtlige av tre intervjuer i en påfølgende to års periode.

14

2.4 Et forsonende perspektiv

De foregående delene av oppgaven presenterer en grov inndeling av to hovedtilnærminger til partiidentifikasjonsbegrepet. En hovedforskjell mellom disse er at identitetstilnærmingen forutsetter en affektiv tilknytning som er en del av ens selvbilde, mens holdningstilnærmingen legger til grunn en preferansebasert avveining av fordeler og ulemper ved å støtte de ulike partiene (Grofman et al. 2009:65). De to tilnærmingene har imidlertid en fellesnevner i å betrakte tilhørighetsfølelsen som nokså stabilt sammenlignet med relaterte konstrukter (Bartle og Bellucci 2009a:5). Disse teoriene om hvordan partiidentifikasjon som konsept bør forstås er et viktig teoretisk grunnlag i denne oppgaven. Likevel vil jeg ikke forsøke å teste riktigheten av de to forklaringene. Dette avhenger av den relative viktigheten av sosialisering og politisk læring (Bartle og Bellucci 2009a:16). Det fremstår som mer meningsfullt å betrakte de to tilnærmingene som potensielle forklaringer på et komplekst fenomen, som begge kan ha en viss riktighet. Grofman et al.(2009:64) omtaler skillet mellom de to som “kontraproduktivt”, fordi identifikasjonen uansett vil være stabil når både parti og velger opprettholder sine standpunkt.

Endring i standpunkt for en av partene vil gjerne også medføre en endring i identifikasjonen.

Bartle og Bellucci (2009b:200-202) utvikler en typologi de hevder tar høyde for at hvilke faktorer som leder til partitilhørighet varierer med individuelle og kontekstuelle forhold. Denne typologien gir uttrykk for at en partitilknytning både kan være av en identitetsbasert og holdningsbasert karakter. Det skilles her også mellom tilknytning som primært er basert på partipolitikk og tilknytning som primært er basert på tilhørighet til sosiale grupper og relaterte sosiale skillelinjer (ibid.:202). Begrepet partiidentifikasjon er benyttet i denne oppgaven for å være i tråd med den øvrige litteraturen på norsk, men operasjonaliseringen jeg senere vil presentere vil også tenkes å kunne fange opp individer som har en type tilknytning som bedre kan beskrives med en av de andre uttrykkene i Bartle og Belluccis typologi. Dette vil jeg anse som fordelaktig fordi det vil gi et bedre bilde på omfanget av tilknytning til politiske partier.

Figur 1.2 - Bartle og Belluccis (2009b) typologi for ulike former for partiidentifikasjon.

Kilde til predisposisjon

Type predisposisjon Politisk Sosial

Identitetsorientert Partiidentifikasjon (Party identification)

Partitilhørighet (Party belonging) Holdningsorientert Partievaluering

(Party evaluation)

Partipreferanseprofil (Party preference profile)

15

2.5 Partiidentifikasjon i Europa

Begrepet partiidentifikasjon oppsto som nevnt i en amerikansk kontekst. Spørsmålet om begrepet også har gyldighet i europeiske flerpartisystemer har vært hyppig debattert. Berglund (2004:21) trekker frem fire hovedinnvendinger som har vært rettet mot partiidentifikasjon som konsept i Europa:

1. For sterk sammenheng mellom partiidentifikasjon og stemmegivning.

2. Europeiske velgere endret identifikasjon oftere enn man kan forvente fra teorien.

3. Endringer i stemmegivning førte ofte til en tilsvarende endring i partiidentifikasjon.

4. Begrepet mangler politisk innhold, og er dermed irrasjonelt.

Robertson (1976:368) hevder at om betydningen av begrepet partiidentifikasjon varierer fra sted til sted, mister konseptet sin verdi som teoretisk konsept. Han argumenterer videre for at et begrep ikke kan endre mening «for å tvinge frem en eksistens» utenfor USA (ibid.). Som Listhaug (1989:144) trekker frem er de kandidatorienterte valgkampene i USA en sentral årsak til at det er lettere for amerikanere å skille partiidentifikasjon og stemmegivning. I USA er partiidentifikasjonen nokså stabil, samtidig som komparativt mange avviker fra den ved stemmegivning, noe som virker å være en nokså unik kombinasjon (LeDuc 1981:267).

Partiidentifikasjonen i USA er også preget av at velgerne primært trenger å bestemme seg for hvilken kandidat de foretrekker, mens i Europa må man i forbindelse med hvert valg evaluere sitt ståsted overfor partiene (Holmberg 1994:100). Det høye antallet valg i USA gir også velgerne et annet behov for en partiidentifikasjon enn i europeiske land (Butler og Stokes 1974:44). Det bør imidlertid bemerkes at også andre relaterte fenomener, som tilfredshet med styresmaktenes prestasjoner og følelser knyttet til partiene, er langt mer stabilt i USA enn andre vestlige land (Green et al. 2002:74). Også i Storbritannia, med sitt to og et halvt-partisystem, finner både Butler og Stokes (1974) og LeDuc (1981) at partiidentifikasjon er noe mer ustabilt enn i USA.

Det har også blitt hevdet at behovet for partiidentifikasjon som heuristikk tradisjonelt har vært mindre i Europa da sosiale og religiøse grupper, som også gjerne har hatt nær tilknytning til

16

politiske partier, har hatt en slik funksjon (Thomassen 2005:12, Thomassen og Rosema 2009:53, Schmitt 2009:85). Campbell og Valen (1961:523) sammenlignet partiidentifikasjon i Norge og USA, og konkluderer med at de norske partiene skiller seg klarere fra hverandre både politisk og demografisk. Den sterke relasjonen til politiske skillelinjer kan tyde på at partiidentifikasjon har en kollektiv basis i Norge (Berglund 2004:18). Jensen (1999:7) trekker et relevant skille mellom en partifokusert identifikasjon, i tråd med den tradisjonelle Michigan- forståelsen av begrepet, og en gruppeorientert partiidentifikasjon, som har basis i sosiale skillelinjer. Nedgangen i betydningen av strukturelle skillelinjer kan imidlertid tenkes å ha gjort denne forskjellen mindre aktuell. Det er nærliggende å anta, slik Jensen (1999:7) gjør, at partiidentifikasjon i europeiske land i dag innebærer en mindre dyptgående forankring enn før.

Holmberg (1994:95) beskriver relasjonen mellom stemmegivning og retning på partiidentifikasjon i Europa som «too close for comfort». I denne formuleringen ligger det et argument om at i en europeisk kontekst er korrelasjonen mellom stemmegivning og partiidentifikasjon så høy at det er vanskelig å skulle skille begrepene fra hverandre på en meningsfull måte. Campbell og Valen (1961:519-20) observerte en langt klarere forbindelse mellom politiske standpunkt og både retning og styrke på partiidentifikasjon i Norge enn i USA.

Northport (1978:49) finner i sin studie av partiidentifikasjon i Vest-Tyskland på 1970-tallet at en av ti velgere har stemt på et annet parti enn sitt foretrukkede uten å endre identifikasjonen, mens kun 4% har endret både identifikasjon og stemmegivning. Nortpoth argumenterer for at dette er en viktig indikasjon på at partiidentifikasjon kunne betraktes som mer varig enn stemmegivningsintensjon på dette tidspunkt i Vest-Tyskland (ibid.). Holmberg (1994:99) finner også at flere endret sin stemmegivning uten å endre partiidentifikasjon enn vice versa i Sverige, Storbritannia, USA og Canada, mens det motsatte var tilfelle i Nederland. I Sverige har korrelasjonen mellom partiidentifikasjon og stemmegivning sunket, og taktisk stemmegivning forekommer i økt grad, særlig etter de grønnes inntog (Holmberg 1994:96).

Betydningen av begrepet uavhengig har også blitt kritisert for å være lite relevant i europeisk kontekst i og med at europeere ikke trenger å registrere seg for å stemme (Butler og Stokes 1969). Samtidig virker, som nevnt, en stor andel av endringen i partiidentifikasjon i flere europeiske land å gå via uavhengig-kategorien (Schmitt-Beck et al. 2006, Le Duc 1981). I en

17 studie av partiidentifikasjon i Norge, viser Listhaug(1989:146-147) at andel uavhengige i Norge steg fra 29% i 1965 til et toppunkt på 48% uavhengige i 1972 i forbindelse med EF- avstemningen, før den igjen i det påfølgende tiåret stabiliserte seg på rundt 30%. Økningen i forbindelse med EF-avstemningen vil jeg hevde at illustrerer at også europeere meningsfullt ved behov kan benytte denne uavhengig-kategorien for å markere en avstand til partiene.

En mulig alternativ tolkning av den sterke korrelasjonen mellom partiidentifikasjon og stemmegivning, er at partiidentifikasjon ikke er mindre, men mer betydningsfullt i europeiske land. Om så dette skulle være tilfelle, vil imidlertid likevel den analytiske nytteverdien av retningskomponenten av partiidentifikasjon være svært begrenset (Thomassen og Rosema 2009, Holmberg 1994). På tross av sterk korrelasjon mellom stemmegivning og retning på partiidentifikasjon, vil fortsatt en analyse av styrkekomponenten av partiidentifikasjon kunne tilføre en analytisk interessant informasjon et spørsmål om stemmegivning ikke kan tilføre.

Som tidligere nevnt kan styrkedimensjonen være en viktig indikator på hvor sterk motivator partiidentifikasjon i praksis vil være for individet. Holmberg (1994:95) gir uttrykk for at hvis Thomassen (1976) har rett i sin kritikk av gyldigheten til partiidentifikasjonens retningsdimensjon i Europa vil intensitetsdimensjonen være et mer «meningsfullt analytisk verktøy i den europeiske flerparti-konteksten». Dette utgjør sentrale årsaker til at kun styrkekomponenten av partiidentifikasjon vil studeres i denne oppgaven.

18

3 Ressursperspektiv: Om kulturell, sosial og økonomisk kapital

I denne oppgaven ønsker jeg som nevnt å studere hvorvidt det er en relasjon mellom partiidentifikasjon og enkeltindividers ressurser for å undersøke om ressursforskjeller kan være en sentral forklaring på forskjeller i hvorvidt man har eller ikke har en partiidentifikasjon og styrken på denne. Utvalget av ressurser som studeres er inspirert av Pierre Bourdieus (1986) forståelse av begrepet kapital. Bourdieu (1986:243) skiller mellom tre hovedtyper av kapital:

kulturell, sosial og økonomisk. Kapital beskrives som resultatet av en oppsamling av arbeid, enten i en konkret materiell form eller i en overført mentalt internalisert betydning, som har potensiale til å «produsere profitt» (Bourdieu 1986:241). Begrepet kan altså forstås som opparbeidede faktorer som kan gi muligheter og fordeler. Kapitalbegrepet, bør jamfør Bourdieus teori, ikke betraktes i ren økonomisk forstand, men snarere som en bredere generalisert ressurs (Anheier et al. 1995:862). Hensikten med Bourdieus arbeider om kapitalbegrepet virker å være å argumentere for en utvidelse av kapitalbegrepet fra kun et fokus på økonomi til et fokus også på andre verdier (Neveu 2018:356). I følge Bourdieu (1986:242) er det umulig å beskrive funksjoner og strukturer i den sosiale verdien uten å redegjøre for

«kapital i alle sine former».

I tråd med dette perspektivet om at både kulturell, sosial og økonomisk kapital kan betraktes som faktorer som har potensiale til å generere fordeler, ønsker jeg å fange opp noe av den samme bredden i ressursvariablene som vil studeres i denne masteroppgaven. I den påfølgende delen av denne oppgaven vil jeg redegjøre for de tre begrepene kulturell, sosial og økonomisk kapital. Jeg vil relatere disse teoretiske konstruktene til indikatorer som er operasjonaliserbare for meg i denne konteksten: Utdanning, inntekt og et bredere spekter av faktorer relatert til sosial kapital. Jeg vil også, der det foreligger, presentere teoretiske antakelser og tidligere funn knyttet til hvordan hver av disse ressursvariablene kan tenkes å relateres til partiidentifikasjon.

19

3.1 Kulturell kapital, utdanning og kognitiv mobilisering

Kulturell kapital kan defineres som kunnskap, ferdigheter og analytiske verktøy vi kan benytte for å håndtere og produsere sosiale relasjoner, kulturelle produkter eller tekniske innretninger (Neveu 2018:351). Begrepet kulturell kapital kan gi seg uttrykk i tre ulike former (Bourdieu 1986:243-248). Den kroppsliggjorte formen («The embodied state») for kulturell kapital rommer holdninger, preferanser og kunnskap. Denne typen kulturell kapital kan kun tilegnes ved at personen selv legger ned nødvendig tid og arbeid (ibid.:244). Kapitalen er slik forankret i den som har ervervet den, og forsvinner og dør med sin eier (ibid.:244-245). Den kan av den grunn ikke lett overføres til andre (ibid.:245). Den objektiverte formen («the objectified state») rommer eierskap til materielle objekter med kulturell verdi, som bøker, malerier og musikkinstrumenter(ibid.:246). Den institusjonaliserte formen («The institutionalized state») omhandler akademiske kvalifikasjoner. Denne formen for kulturell kapital oppnås der erververen har mottatt bekreftelser på akademisk kompetanse, noe som gir, objektivt og rettslig sett, men også sosial sett, større verdi enn ved kroppsliggjorte formen for kulturell kapital (ibid.:247). Denne kapitalformen vil også være uunngåelig knyttet til den som har ervervet den, men gir samtidig en bekreftelse på en akademisk prestasjon som har en uavhengighet fra

«eieren» og det kunnskapsnivået vedkommende til enhver tid besitter (ibid.).

Den objektiverte formen for kulturell kapital betrakter jeg som et resultat av en kombinasjon av faktorer relatert til økonomisk kapital og de to andre formene for kulturell kapital. Jeg anser derfor den objektiverte formen for kulturell kapital som mindre interessant å studere der disse andre kapitalformene vil inngå i analysen. Den kroppsliggjorte formen for kulturell kapital kunne vært interessant å studere i sammenheng med partiidentifikasjon. Det ville imidlertid vært svært utfordrende å lage gode indikatorer for en så bred og sammensatt kapitalform, og jeg må dessverre konkludere med at ikke nok gode indikatorer forekommer i tilgjengelige datasett. Jeg vil derfor kun fokusere på institusjonaliserte formen for kulturell kapital. Det finnes en rik litteratur på sammenhengen mellom partiidentifikasjon og utdanningsnivå. I den påfølgende seksjonen vil jeg gi en kort gjennomgang av relasjonen mellom partiidentifikasjon og utdanning, med et fokus på kognitiv mobiliseringsteori.

20

3.2 Partiidentifikasjon, utdanning og kognitiv mobiliseringsteori

Dalton (1984, 2007) trekker tråder mellom nedgangen i partiidentifikasjon og økning i utdanningsnivå. Han hevder at det har funnet sted en kognitiv mobilisering som har bidratt til at det nå er enklere for den jevne velger å prosessere, tilegne seg og benytte seg av politisk informasjon (Dalton 1984:265). Inglehart (1970:47) benyttet betegnelsen kognitiv mobilisering for å beskrive prosessen der politisk informasjon blir lettere tilgjengelig samtidig som folks evne til å håndtere informasjonen øker. Dette settes i sammenheng med en økning i utdanningsnivå i befolkningen, men også med at vekst i massemedier, og i nyere tid også internettrevolusjonen, i svært stor grad har bidratt til økt medieomfang og lettere tilgjengelighet.

Denne kognitive mobiliseringsprosessen innebærer at flere innehar tilstrekkelige ferdigheter og ressurser til å kunne engasjere seg politisk uten å benytte seg av eksterne heuristikker (Dalton 1984:267, Dalton 2007:276). Dalton måler kognitiv mobilisering med en indeks bestående av politisk interesse og utdanning, med det formål at disse skal gi et bilde på henholdsvis politisk engasjement og politiske ferdigheter (Dalton 2002:33, Dalton 2007:267.).

Berglund (2004:134) skriver: «I det avanserte industrisamfunnet er de kognitive ressursene store, behovet for partiidentifikasjon lite». Daltons (2002:276) hypotese er at kognitiv mobilisering har gjort velgerne mer politisk sofistikerte og har lettere for å håndtere kompleksiteten i politiske spørsmål, og at dette medfører at behovet for en partiidentifikasjon innskrenkes. Politisk sofistikasjon kan defineres som evnen til å håndtere politiske konsepter og informasjon på en klar og sammenhengende måte (Mathaler 2008:939). Politisk sofistikasjon knyttes til en kunnskapsbasert tilnærming til politikk, fremfor en tilnærming basert på affekt og tilhørighet. Berglund (2004:17) omtaler Daltons teori som en funksjonell modell fordi den innebærer at samfunnsutviklingen gjør at partiene mister funksjonell verdi for velgerne.

Dalton og Michigan-tradisjonen skiller seg klart fra hverandre i sitt syn på uavhengige velgere.

Campbell et al (1960:143) beskrev uavhengige som en gruppe med lite politisk basiskunnskap og lite engasjement for og kunnskap om pågående politiske prosesser. Dalton (1984:270-271) argumenterer for at skillet mellom uavhengige og partitilhørere er for grovt og videreutvikler en typologi fra Olof Petterson (1977:273) for å gi et mer nyansert bilde på sammenhengen

21 mellom partiidentifikasjon og kognitiv mobilisering. Denne typologien gir fire velgertyper med ulike verdier på de to variablene:

Figur 3.1 - Russell Daltons mobiliseringstypologi.

(Se Dalton 1984:270. Oversatt versjon hentet fra Berglund 2004:138)

De «apolitiske» individene kjennetegnes av at de ikke er tilknyttet et politisk parti eller er psykologisk involvert i politikk. Denne gruppen kan hevdes å ha likheter med slik uavhengige velgere har blitt omtalt i American Voter-tradisjonen; som individer med begrensede politiske ressurser (Marthaler 2008:947). «Rituelt partians» har en partiidentifikasjon, og heuristikker knyttet til denne identifikasjonen antas å være viktig for hvordan disse forholder seg til politisk informasjon. Disse skal, jfr. Dalton (1984:270-271, 2007:277), være nokså hyppig involvert i stemmegivning og annen politisk deltakelse, men deltakelsen antas å ha en «vanemessig karakter». «Kognitive partisans» har både en partiidentifikasjon og høy grad av kognitiv mobilisering. Sterk partitilhørighet antas å stimulere denne gruppen til høy grad av politisk deltakelse, samtidig som de også er kapable til å engasjere seg i politiske spørsmål der partiidentifikasjon ikke er tilgjengelig som kognitivt hjelpemiddel (Dalton 2007:277).

«Apartian»-gruppen har ikke en partiidentifikasjon, men er interessert i politikk. Denne gruppen antas å ha nødvendige ferdigheter til å involvere seg i politikk uten å være avhengige av heuristikker knyttet til partitilhørigheten (ibid.). Som Dalton (2007:282) selv gir uttrykk for antas denne gruppen å være kapabel til rasjonell evaluering, i tråd med Fiorinas (1981) «running tally»-modell. Mathaler (2008:949) finner i en fransk kohortstudie at antallet «apartisans» har doblet seg siden 1978, mens andelen «kognitivt»- og «rituelt partisans» har sunket. Den klart største gruppen er «apolitiske» (ibid.). Med amerikanske data finner Dalton (2007:278) nesten en halvering av rituelle partisans fra 1964 til 2004. Han finner at kognitivt partisans i 2004 var den største gruppen med 35.4%, mens apartisans har vært den raskest voksende gruppen, fra til 10% til 19.8% i samme periode (ibid.).

22

Det finnes, tross Daltons teoretiske antakelser, i varierende grad empirisk belegg for at de med høy interesse og utdanning unngår å danne en partiidentifikasjon. På bakgrunn av en serie eksperimenter om hvordan eksperimentdeltakerne forholdt seg til informasjon i et fiktivt valg finner Lau og Redlawsk (2001:964) at de politisk sofistikerte ikke virket å unngå heuristikker, som partiidentifikasjon, men snarere at deres fordel lå i at de var i stand til å bruke heuristikker bedre. Albright (2009:253-258) finner en positiv sammenheng mellom kognitiv mobilisering og partiidentifikasjon i samtlige vestlige land som inngår i studien. Denne effekten ble observert for samtlige aldersgrupper (Albrigth 2009:257).

Studier av kognitiv mobilisering har vært kritisert for å argumentere på bakgrunn av aggregerte endringer i befolkningen som helhet (Albright 2009:251). Med tyske paneldata observerer Dassonneville et al. (2012:223-224) at de med høy politisk interesse og utdanning oftere har en partiidentifikasjon, og at denne trenden er økende fra 1992 til 2009. De uttrykker en realistisk bekymring for at den neste generasjonen ikke blir uavhengige og kunnskapsrike idealborgere, men snarere at det vil finne sted en politisk fremmedgjøring av de med lave nivå av interesse og utdanning (ibid.). Deres funn er i tråd med andre tyske studier: Arzheimer (2006:799) finner ingen signifikant effekt av utdanning på partiidentifikasjon på 1970-tallet, men en svak positiv tendens dannes mot 2000-tallet. Dassonneville og Grieb (2018:55) estimerer at tyske respondenter som ikke er interessert i politikk har 82% sannsynlighet for å ikke ha en partiidentifikasjon, mens tilsvarende tall for de med veldig høy interesse er 9%. Det kan tyde på at også kognitivt mobiliserte velgere får flere emosjonelle responser i forbindelse med sitt politisk engasjement enn det Daltons teori har gitt rom for (Mathaler 2008:956).

I en analyse av amerikanske surveydata fra 2004 finner Lewis-Beck et al. (2008:126) at uavhengige er klart mindre interessert i politikk enn de med en sterk partiidentifikasjon er.

Studien viser imidlertid også at færre blant de med svak identifikasjon (28%) sier at de er svært interessert i politikk enn blant de uavhengige (36%) (ibid.). Dette siste funnet er interessant fordi det i tråd med Daltons mobiliseringstypologi (se figur 3.1) kan indikere at uavhengige er en sammensatt gruppe. Politisk interesse virker imidlertid å i hovedsak ha en positiv sammenheng med partiidentifikasjon, tross antakelsene i kognitiv mobiliseringsteori. Det virker

23 samtidig å være noe mer uklart hvordan utdanning henger sammen med partiidentifikasjon. Det er dermed også grunn til å så tvil om hvorvidt disse komponentene egner seg til å kombineres til en felles skala for kognitiv mobilisering, slik Dalton argumenterer for. Ytterligere empiri på sammenhengen mellom partiidentifikasjon og utdanning vil bli presentert i del 5.2.

3.3 Sosial kapital

«Å bygge sosial kapital vil ikke bli lett, men det er nøkkelen for å få demokratiet til å fungere».

- Robert Putnam (1993:185).

Pierre Bourdieu (1986:248) definerer sosial kapital som «(…) summen av faktiske og potensielle ressurser som en kan oppnå via et nettverk av mer eller mindre institusjonaliserte, gjensidige og anerkjennende relasjoner». Hvilket omfang av sosial kapital et individ besitter avhenger av størrelsen på ens nettverk og hvor mye kapital personene som inngår i dette nettverket har (Bourdieu 1986:249). Han hevder videre i denne forbindelse at sosial kapital kan betraktes som en type kapital en større gruppe mennesker, et nettverk, kollektivt besitter (ibid.).

Slike nettverk dannes og opprettholdes ved bevisste eller ubevisste investeringsstrategier individer alene eller i felleskap med andre foretar for å etablere og styrke sosiale relasjoner som kan gi personlig utbytte på et senere tidspunkt (ibid.:250). Det er dette “investeringsarbeidet”

som gjør at også denne kapitalformen omtales som en sum av arbeid (ibid.).

Litteraturen om sosial kapital bærer preg av manglende konsensus om definitoriske aspekter ved begrepet (van Deth 2008:153). Som Bourdieus beskrivelse av begrepet antyder, er sosial kapital en verdi på individnivå og samtidig et kollektivt gode grupper av mennesker besitter i fellesskap (Esser 2008:25, van Deth 2008:156). Portes (1998:7) skriver at sosial kapital skiller seg fra andre kapitalformer ved at det ikke er en ressurs en besitter fysisk eller mentalt, men at ressursen i sin natur ligger i ens relasjon til andre mennesker. For å i det hele tatt eksistere må sosial kapital må dermed være delt mellom mennesker (Narayan og Cassidy 2001:60). Dette har åpnet for at sosial kapital både har vært studert på individnivå og på makronivå. Studier av sosial kapital på makronivå har fokusert på hvordan sosial kapital som en kollektiv ressurs kan være av betydning for et velfungerende demokratisk styresett, ha positive implikasjoner for