Buddhistiske religiøse spesialisters autoritet i det før-moderne Tibet

Buddhistiske religiøse

spesialisters autoritet i det før- moderne Tibet

Jonas Nenseth Twang

Rel4991 – Masteroppgave i religionsvitenskap 60 studiepoeng

Institutt for kulturstudier og orientalske språk Universitet i Oslo

15.06.2021

i

Forord

Først og fremst vil jeg takke min dyktige veileder Hanna Havnevik som iherdig har hjulpet og inspirert meg fra start til slutt. Den tibetanske buddhismen har vært svært overveldende og skrive om, men du har hele tiden holdt meg på stø kurs og hjulpet meg der det har vært

nødvendig med gode råd og omformuleringer. Uten din stødige veiledning hadde jeg druknet i de mange tradisjonene og begrepene, men takket være deg kom jeg i mål og fikk levert en masteroppgave, tusen takk!

En stor takk går også til gode venner som har gjort en hard studiehverdag ganske så hyggelig, og med altfor mange og lange kaffepauser. Jeg vil spesielt takke Torstein, Tobias, Bendik, Marthe og Kjetil som har hjulpet meg med retting og gjennomlesning av oppgaven. Dere har vært reddende engler for en svært stresset student.

Til slutt vil jeg takke mine foreldre som har kommet med støttende ord, varme tanker og en matbit i ny og ne, samt bekymrede blikk, meldinger og frykten for at jeg skulle jobbe meg i hjel.

ii

Sammendrag

I denne oppgaven blir religiøse spesialister i det før-moderne Tibet presentert og analysert i fire grupper basert på autoritetsgrunnlag. De fire gruppene: reinkarnasjon (tulku),

munk/nonne, yogi/yogini og orakel/medium opererte i et teokratisk samfunn som på mange måter var strukturert etter buddhistiske prinsipper. Disse religiøse spesialistene var høyt verdsatt og hadde derfor tilgang på ulike former for autoritet.

De religiøse spesialistene var mange og kunne tilhøre flere ulike tradisjoner, men av de fire kategoriene var orakel den eneste som falt litt på utsiden av den tibetanske buddhismen. Dette fordi de hadde røtter i en før-buddhistisk folketradisjon som hadde blitt integrert i

buddhismen. Tulkuene, munkene/nonene, yogiene/yoginiene befant seg godt innenfor det buddhistiske rammeverket, men de kunne likevel variere mye på individnivå. Roller i Tibet var også svært flytende, noe som gjorde at mange religiøse spesialister ville befinne seg i flere av kategoriene samtidig. De fire «yrkesgruppene» blir derfor en form for idealtyper som gjør det mulig å diskutere og analysere de mange religiøse spesialistene. For å videre kunne synligjøre særtekke ved de fire kategoriene blir også Webers autoritetsmodell anvendt i analysen. I oppgaven blir hver av de fire «yrkesgruppene» diskutert i egne kapitler. Hver kategori blir presentert og analysert etter posisjonen i det tibetanske samfunnet og Webers tre former for legitim makt: legalt herredømme, tradisjonelt herredømme og karismatisk

herredømme.

iii

Innholdsfortegnelse

1 Innledning ... 1

1.1 Kontekstualisering av forskningsmaterialet ... 1

1.1.1 Det tradisjonelle Tibet ... 1

1.1.2 Lamastaten ... 2

1.1.3 Buddhismen i Tibet ... 3

1.1.4 Ødeleggelsen ... 4

1.2 Forskningsspørsmål ... 5

1.2.1 Makt og autoritet ... 6

1.2.2 Webers herredømmer ... 6

1.2.3 Kildematerialet ... 9

2 Reinkarnasjon som kilde til autoritet: Tibets tulkuer ... 11

2.1 Reinkarnasjon i tibetansk-buddhisme ... 11

2.1.1 Tibetansk reinkarnasjon: tulku ... 11

2.1.2 Oppdagelse av reinkarnasjonene ... 12

2.1.3 Kvinnelige tulkuer ... 16

2.2 Posisjon i det tibetanske-samfunnet ... 16

2.3 Weber og reinkarnasjon ... 19

2.3.1 Legalt herredømme ... 19

2.3.2 Reinkarnasjon og tradisjonelt herredømme ... 20

2.3.3 Reinkarnasjon og karismatisk herredømmet ... 21

2.3.4 Karisma og oppnådde tulkuer ... 22

Avslutning ... 23

3 Ordinasjon som kilde til autoritet: munker og nonner ... 25

3.1 Sangha: Det buddhistiske klostervesenet ... 25

3.2 Munkene ... 26

3.2.1 Munkeklostrene ... 26

3.2.2 De fire buddhistiske skolene ... 26

3. 3 Nonnene... 28

3.3.1 Nonneklostrene ... 28

3.4 Posisjon i det tibetanske samfunnet ... 29

3.4.1 Munkene ... 30

3.4.2 Nonnene ... 31

3.5 Weber og ordinasjon ... 33

3.5.1 Legalt herredømme ... 34

3.5.2 Tradisjonelt herredømme ... 36

3.5.3 Karismatisk herredømme ... 38

3.5.4 Typisk variasjon mellom tradisjonene ... 39

iv

Avslutning ... 40

4 Tantrisk praksis som kilde til autoritet ... 42

4.1 Tantrisk buddhisme ... 42

4.1.1 Tantrikerne ... 43

4.1.2 Eleven og læreren ... 44

4.1.3 De overnaturlige evnene ... 45

4.2 Ulike grupperinger ... 46

4.2.1 Terton skatteåpenbarerne ... 46

4.2.2 «Hellig galskap» og «gale» yogier ... 47

4.3 Kjønn og kjønnsroller ... 48

4.4 Posisjon i det tibetanske samfunnet ... 49

4.4.1 Tantrikere og andre religiøse spesialister ... 51

4.5 Max Webers herredømmer ... 52

4.5.1 Karismatisk herredømme ... 52

4.5.2 Legalt herredømme ... 54

4.5.3 Tradisjonelt herredømme ... 54

Avslutning ... 56

5 Besettelse som kilde til autoritet... 58

5.1 Orakler og besettelse ... 58

5.1.2 Oraklene i Tibet ... 59

5.1.3 Oppdagelsen og initieringen av et Orakel ... 59

5.1.4 Besettelsesritualene ... 61

5.1.5 Gudene og åndene ... 62

5.2 Ulike typer ... 63

5.2.1 Pawo og Pamo ... 63

5.2.2 Gesar-sangere ... 64

5.2.3 Statsoraklene ... 64

5.2.4 Nechung-orakelet ... 64

5.2.5 Et kvinnelig statsorakel: Lobsang Tsedron ... 66

5.2.6 Værorakler ... 66

5.2.7 Politiske orakler ... 67

5.3 Kjønn og kjønnsroller ... 67

5.4 Posisjon i det tibetanske samfunnet ... 68

5.5 Weber ... 69

5.5.3 Karismatisk herredømme ... 69

5.5.2 Tradisjonelt herredømme ... 71

5.5.1 Legalt herredømme ... 71

Avslutning ... 72

v

6 Oppsummering og avslutning ... 73

6.1 Oppsummering ... 73

6.1.1 Reinkarnasjon som kilde til autoritet ... 73

6.1.2. Ordinasjon som kilde til autoritet ... 75

6.1.3 Tantrisk praksis som kilde til autoritet ... 76

6.1.4 Besettelse som kilde til autoritet ... 77

6.1.5 Avsluttende betraktninger ... 78

6.3 Revitaliseringen og endring etter 1980 ... 79

Referanseliste ... 81

1

1 Innledning

I denne oppgaven vil jeg beskrive og analysere religiøse spesialisters autoritet i det før- moderne Tibet. Buddhismen ble innført i Tibet i to bølger, først i det 7. århundre og så i det 11. århundre. Det før-moderne Tibet var et buddhistisk teokrati og samfunnet var på mange måter strukturert etter buddhistiske prinsipper. De religiøse spesialistene i dette samfunnet var derfor svært sentrale og respekterte personer, noe som ga dem tilgang til ulike former for autoritet. De tibetansk-buddhistiske tradisjonene utviklet seg i mange retninger og det er et stort antall av religiøse spesialister spredt over flere skoler og geografiske områder. I min lesning om den tibetanske buddhismen ble jeg overrasket over at det fantes så mange ulike religiøse profesjoner, og jeg fikk et behov for å definere og kategorisere de ulike

«yrkesgruppene» slik at jeg bedre kunne forstå hvilke arbeidsoppgaver de ulike hadde, hvordan de forholdt seg til hverandre og hvordan de ble ansett i samfunnet. I min

gjennomgang vil jeg konsentrere meg om følgende kategorier: reinkarnasjoner, munker og nonner, tantriske lamaer (tib. bla ma) og orakler. Det er variasjon innenfor hver av disse kategoriene, så i avhandlingen fokuserer jeg på typiske trekk ved kategoriene. Det tibetanske samfunnet og religionen ble radikalt endret etter at Kina invaderte landet i 1950, og jeg begrenser analysen min til de typiske kategoriene slik de eksisterte i det tradisjonelle Tibet.

For å kunne analysere de ulike spesialistene og forstå deres maktgrunnlag har jeg valgt å anvende Max Webers kategorisering av tre former for legitim makt: legalt, tradisjonelt og karismatisk herredømme. Dette er universelle idealtyper som ikke alltid passer med den empiriske virkeligheten, men som analytisk typologi har de forklaringsverdi som gjør det mulig å sammenligne religiøs autoritet på tvers av tradisjoner.

I teksten skriver jeg tibetanske termer og egennavn fonetisk, men setter translittererte former i parentes første gang de blir brukt. Sanskrit-termer skrives med diakritiske tegn, bortsett fra når de inngår som en del av norsk språk, som for eksempel yogi.

1.1 Kontekstualisering av forskningsmaterialet

1.1.1 Det tradisjonelle Tibet

2

Det historiske Tibet deles kan deles inn i tre regioner: Ü-Tsang (tib. dBus-gTsang), Kham (tib. Khams) og Amdo (tib. A mdo). Ü-Tsang, ofte referert til som Sentral-Tibet, var fra 1642 styrt av en sentralisert regjering ledet av den teokratiske herskeren Dalai Lama fra

hovedstaden Lhasa. Etter 1959 ble Ü-Tsang innlemmet i Den kinesiske folkerepublikken som:

Den autonome regionen Tibet.¹ Kham og Amdo var historiske regioner med kulturell og tidvis politisk tilknytning til Tibet. Regionene var inndelt i flere småkongedømmer og vasallstater med varierende lojalitet til enten Kina eller Tibet og hadde til tider selvstyre.² Kham og Amdo har siden midten av 1800-tallet vært et konfliktområde mellom Kina og Tibet hvor begge har gjort krav på regionene. Så sent som i 1913-14, under Simla-konferansen krevde den

tibetanske regjeringen regionene, og i 1930 ble områdene forsøkt gjenerobret.³ Den tibetansktalende befolkningen i Kham og Amdo er buddhister og identifiserer seg som tibetanere. Etter den kinesiske invasjonen (1950) ble de direkte inkorporert i de kinesiske provinsene: Gansu, Qinghai, Sichuan og Yunnan.⁴ I denne oppgaven vil jeg forholde meg til det etnografiske Tibet som omfatter alle de tre historiske regionene.

1.1.2 Lamastaten

I 1642 startet opprettet den femte Dalai lama et teokratisk styre som varte helt frem til 1950- tallet. Fra den nye hovedstaten, Lhasa regjerte Dalai lamaene som statsoverhode for den sentraltibetanske regjeringen som hadde sitt sete i Potala-palasset. Regjeringen bestod både av geistlige og adelige representanter, men de geistlige embetsmennene hadde ofte stor politisk innflytelse, noe som vil bli vist i kapittel 2 og 3. Den buddhistiske reinkarnasjonsdoktrinen var sentral for maktkonsentrasjonen i landet, siden suksesjonen til landets øverste embete, posisjonen som Dalai Lama, var bestemt av reinkarnasjon. I perioden fra en Dalai Lamas død og til den nye reinkarnasjonen var gammel nok til å styre, som regel 18 år, ville en regent fylle rollen som statsoverhode. Historisk har flertallet av regentene vært reinkarnasjoner fra Dalai Lamas skole, Gelugpa (tib. dGe lugs pa).⁵

Tibet (Ü-Tsang) hadde lange tradisjoner med buddhistisk overherredømme, og allerede siden 1200-tallet hadde den buddhistiske Sakyapa-skolen (tib. Sa skya pa) regjert som regenter for

1 Samuel 1993: 53.

2 Goldstein A 1998: 4. Goldstein 1989: 221.

3 Goldstein A 1998: 4-5. Goldstein 1989: 221-224.

4 Goldstein A 1998: 4-5.

5 Mills 2006: 332-334, Goldstein 1989: 706.

3

det mongolske Yuan-dynastiet, men hadde vært styrt av sekulære konger i perioden 1345–

1642. Kongene hadde likevel et tett forhold til de buddhistiske skolene og finansiert dem i et patron-presteforhold (tib. mchod yon), noe som også var en arena for politiske maktkamper.⁶

Den tibetanske buddhismen er delt inn i fire skoler, dette er Gelugpa, Sakyapa, Nyingmapa (rNying ma pa) og Kagyüpa (bKa’ brgyud pa). Gelugpa-skolen, var den største og mest innflytelsesrike av de buddhistiske skolene. De hadde en skolastisk tilnærming til buddhistisk praksis og utførte esoteriske ritualer symbolsk. Gelugpa-skolen var en sentralisert

organisasjon med store klosteruniversiteter og hadde kontroll over enorme jordbruksområder.

Gelugpa-skolen var sentrert rundt Lhasa og var svært involvert i den sentraltibetanske politikken, men var underlagt den tibetanske regjeringen. De andre tibetanske skolene var ikke like sentraliserte, men hadde både store klosterinstitusjoner og små spredte klostre.

Særlig Kagyüpa- og Nyingmapa-skolene baserte sin praksis på yoga og meditasjon framfor skolastisk utdannelse.⁷ På nasjonalt nivå utgjorde munkene en stor andel av den voksne befolkningen, Melvyn C. Goldstein hevder 10-15 prosent av den mannlige befolkningen, noe som gjorde Tibet til det buddhistiske landet med flest antall munker.⁸

I Tibet var bebyggelsene spredt utover store områder, noe som gjorde at den sentraliserte tibetanske staten ikke hadde direkte kontroll over store deler av landet. Områder med en viss distanse til Lhasa var derfor kontrollert av lokal adel eller klostre som hadde stor autonomi, men som likevel hadde lojalitet og forpliktelser til den sentraltibetanske regjeringen.⁹ De mer adskilte bosetningene forholdt seg til sine lokale religiøse institusjoner og religiøse

spesialister.¹⁰

1.1.3 Buddhismen i Tibet

Buddhismen kom til Tibet i to bølger først i det 7. århundre og så i det 11. århundre. Den tibetanske buddhismen, ble til slutt preget av den sen-indiske formen av tantrisk buddhisme, varjayāna.¹¹ Etableringen av den tibetanske buddhismen blir ansett som en symbolsk kamp mellom den temmende buddhismen og de ville autoktone kaoskreftene som det tenktes

6 Van Schaick 2013: 78, 89, 112, 123.

7 Samuel 1993: 271-274, Cabezón: 2008 270.

8 Goldstein B 1998: 15.

9 Mills 2005: 332-334. Samuel 1993: 125.

10 Samuel 1993: 33-36, 61-63.

11 Williams 1999: 185-186.

4

bebodde det ugjestmilde tibetanske landskapet. Denne kampen anses som en pågående prosess, og de mange religiøse spesialistene var aktører som ville gjøre sitt for å temme og berolige de ktoniske kreftene. I det teokratiske Tibet var buddhistisk praksis en sentral del av hverdagen og samfunnet var på mange områder strukturert etter buddhistiske prinsipper.¹² Daglig ville for eksempel lekfolk rådføre seg med religiøse spesialister for å håndtere de mange åndene og gudene som man tenkte seg bodde i landskapet.¹³

1.1.4 Ødeleggelsen

Etter opprettelsen av Den kinesiske folkerepublikken i 1949 og den påfølgende invasjonen av Tibet i 1950, fikk landet i det første tiåret lov til å opprettholde et internt styre og fungerte derfor mer eller mindre slik det hadde gjort før invasjonen. Dette endret seg drastisk i 1959 da et mislykket tibetansk opprør førte til at den fjortende Dalai Lama og mange andre viktige tulkuer flyktet til India, hvor de opprettet en eksil regjering.¹⁴ Dette førte til store

omveltninger av samfunnet og Tibet ble direkte underlagt den kinesiske regjeringen. I de følgende tiårene ble det religiøse livet i Tibet systematisk ødelagt; klostre ble revet og de store rikdommene ble inndratt av staten. Nådestøtet for den gamle religionen var

Kulturrevolusjonen (1966–1979), som førte til en nærmest utryddelse av buddhismen i Tibet.

Tusenvis av religiøse spesialister ble forfulgt, og mange religiøse ledere ble drept eller begikk selvmord.¹⁵

I 1980 startet revitaliseringen av det religiøse livet i Tibet etter liberaliseringspolitikken som ble innledet av Deng Xiaoping. Etter dette har tibetanerne fått lov til å praktisere tibetansk buddhisme og gjenoppbygge flere religiøse institusjoner, men under streng kontroll av Kinas kommunistparti.¹⁶ Det tradisjonelle tibetanskbuddhistiske samfunnet jeg beskriver i denne oppgaven eksisterer derfor ikke lenger slik det gjorde før den kinesiske invasjonen. I

diasporaen, og spesielt i India, har flere tibetansk buddhistiske samfunn vokst frem og mange av de viktigste tibetanske klostrene er re-etablert i India og i Himalaya. I tillegg til munker og nonner, tjener også andre religiøse spesialister de ulike lokalsamfunnene. Spesielt

12 Goldstein A 1998: 5.

13 Samuel 1993: 148.

14 Prebish og Keown 2010: 200-201.

15 Goldstein A 1998: 6-12.

16 Goldstein A 1998: 12-14.

5

Dharmasala, hvor den fjortende Dalai Lama har opprettet en tibetansk eksilregjering, fortsetter kampen for å bevare den tibetanske kulturarven.¹⁷

1.2 Forskningsspørsmål

De religiøse spesialistene i det før-moderne Tibet tilhørte ulike tradisjoner med lang historie i det tibetanske samfunnet. Den tibetanske buddhismen er kompleks, og de ulike religiøse rollene kunne variere fra tradisjon til tradisjon. For å kunne analysere disse religiøse spesialistenes autoritet velger jeg å se på typiske kategorier som går igjen i de forskjellige tradisjonene og hvilket autoritetsgrunnlag de hadde. Disse kategoriene vil ikke dekke alle de individuelle forskjellene, men er en form for idealtyper. Det er også viktig å være klar over at disse kategoriene ikke var statiske og mange religiøse spesialister kunne tilhøre flere av kategoriene. Jeg vil presentere de religiøse spesialistene i hvert sitt kapittel, men vil sammenligne dem der det er relevant underveis, samt i avslutningen for å belyse deres

posisjon i det tibetanske samfunnet. De fire kategoriene religiøse spesialister jeg diskuterer er reinkarnasjoner (tulku’er, tib. sprul sku), munker og nonner, tantriske spesialister (lamaer, yogier og yoginier) og orakler.

Tulkuene er en gruppe av religiøse spesialister som baserer sin autoritet på ideen om reinkarnasjon. Reinkarnasjon er et sentralt element i buddhismen, men ble videreutviklet i Tibet til å bli en metode for å sikre suksesjon. Reinkarnasjon sikret arvefølgen på flere nivåer i det tibetanske samfunnet og slik ble ofte religiøse lederskap på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå etablert.

Munker og nonner, hovedsakelig munker, hadde stor politisk innflytelse i Tibet og ble vist stor respekt av lokalbefolkningen. Nonnene utgjorde derimot en liten minoritet, men hadde relativt autonome klostre spredt utover landet. De hadde liten politisk innflytelse, men hadde likevel ulike religiøse kompetanseområder som gjorde at de også ble respektert.

Yogi og yogini er en kategori religiøse spesialister som gjennom esoterisk tantrisk praksis på individuelt vis, eller i små grupper, søkte åndelig perfeksjon. Man mente at de kunne oppnå

17 Van Schaik 2013: 263-264. Goldstein A 1998: 12-14.

6

åndelige krefter (skt. siddhi) og enkelte av dem var svært respektert av lokalbefolkningen.

Tantrikerne var gjerne organisert i lærer-elev relasjoner.

Orakler eller medier er religiøse spesialister som baserer sin autoritet på ideen om at de blir besatt av en guddom eller en ånd som gjennom oraklet gir råd til klienter og tilhørere.

Oraklene har trolig sin opprinnelse i det før-buddhistiske samfunnet og fungerte litt i utkanten av den etablerte tibetanske buddhismen. Orakler ble etter hvert integrert som del av

buddhismen og viktige orakler ble engasjert av den tibetanske regjeringen.

1.2.1 Makt og autoritet

For å forstå de fire ulike gruppene med tibetanske religiøse spesialister er det nødvendig å diskutere autoritetsgrunnlaget de baserer seg på. Makt og autoritet er sentrale aspekter ved samfunnslivet og vil være involvert i alle former for samhandling mellom mennesker. Alle valg eller handlinger som blir utført i samfunnet vil til en viss grad være en form for makt- eller autoritetsutøvelse.¹⁸ Makt, ifølge Max Weber, er: «ett eller flere menneskers sjanse til å sette igjennom sin vilje i det sosiale samkvem, og det selv om andre deltagere i det kollektive liv skulle gjøre motstand».¹⁹ Dette alene mente Weber ville være for omfattende til å kunne brukes til forskning og utviklet en modell for å kunne analysere makt. Weber forholder seg her til autoritet, som er hva han kaller legitim makt, det vil si makt som kan rasjonaliseres og blir ansett som rimelig.²⁰ For Weber var legitimitet sentralt for varig maktutøvelse, «Grunnen er at all makt, ja, selv enhver livsjanse overhode, har behov for å legitimere seg selv».²¹ Legitim makt er de mytene som herskermakten skaper om seg selv for å forsvare sin opphøyde posisjon og som blir anerkjent av de som lar seg styre.²² Ifølge Weber vil herskermakten basere sin maktposisjon på tre måter, de såkalte herredømmene.

1.2.2 Webers herredømmer

Webers tre herredømmer er som følger:

• Legalt

• Tradisjonelt

18 Engelstad 2005: 7.

19 Weber 2010: 51.

20 Englestad 1999: 29.

21 Weber 2010: 78.

22 Engelstad 1999: 29.

7

• Karismatisk

Legalt herredømme er en form for autoritet hvor makten legaliseres gjennom lover. Den reneste formen for dette er et byråkratisk styre. Denne autoriteten beror på tanken om at hvilken som helst lov, med riktig praksis, skal kunne skapes eller avskaffes. Det er derfor ikke personen selv som adlydes basert på hans/hennes rettigheter, men det er derimot reglene som blir adlydt. Reglene vil derfor også begrense makten til autoritetspersonen. De typiske

representantene for et legalt herredømme er embetsmenn, og det legale herredømmet er derfor koblet til kompetanse som ofte er knyttet til en formell utdannelse og en fast stilling.²³

Embetsmenn er typisk ansatte og lønnet for sitt arbeid. Dette herredømmet passer med det moderne byråkrati, men siden ettersom herskermakter til alle tider har hatt ulike former for embetsmenn, kan det også brukes om før-moderne samfunn.²⁴ «I enhver organisasjon som har en bestemt målsetting og som rår over en saklig begrunnet, hierarkisk ordnet forvaltningssak faller under et legalt herredømme».²⁵ Til slutt legger Weber til at det ikke finnes et

herredømme som er utelukkende byråkratisk. Dette fordi lederen av regjeringen vil være en type monark eller folkevalgte politikere som har et lederskap av en mer karismatisk eller tradisjonell karakter. Likevel mener han at om et herredømme hovedsakelig er basert på legale prinsipper, vil det kunne kategoriseres som et legalt herredømme.²⁶

Det tradisjonelle herredømme er «et styre legitimert gjennom troen på at de ordninger og den herskermakt som eksisterer fra gammelt av, er hellig».²⁷ Herskermakten i et tradisjonelt herredømme adlydes fordi tradisjon og kontinuitet gjør han/hun til en person som i seg selv er verdig og hellig. Ifølge Weber er den reneste formen for et slikt styre det patriarkalske

herredømme. Om en slik hersker skulle bryte denne tradisjonen ville det også sette han/hennes eget styre i fare. Herskeren i et tradisjonelt styre er derfor, ifølge Weber, også bundet og begrenset av tradisjonen. I et slikt styre vil det av denne grunn ikke være mulig å skape nye lover; lover skapes derimot ved at de blir «oppdaget». Utenfor tradisjonens grenser står den tradisjonelle herskeren fritt til å gjøre som han/hun ønsker, de eneste begrensningene er hva herskeren selv anser som rimelig. Det er derfor ikke de samme formelle prinsippene

23 Døving og Thorbjørnsrud 2012: 18, Weber 2010: 84.

24 Weber 2010: 12-13, 84-85.

25 Weber 2010: 84.

26 Weber 2010: 85

27 Weber 2010: 85.

8

som en finner i det legale herredømme. Herskerens forvaltningsstab er også knyttet til herskeren personlig, enten som tjenere eller adelsmenn.²⁸

Karismatisk herredømme, Webers siste kategori, er autoriteten begrunnet i herskeren selv og hans eller hennes usedvanlige egenskaper. Weber fremhever trekk ved dette herredømmet som: «affektbestemt hengivelse til herskerens person og hans nådegaver (karisma), og da særlig magiske evner».²⁹ Weber definerer karisma i denne settingen som verdifri, karisma er hva enn for slags evner den karismatiske lederen innehar så lenge de blir anerkjent. Dette kan blant annet innebære åpenbaringer, heltedåder, taleevner eller suksess på slagmarken. Webers typiske eksempler er krigerhelten, profeten og filosofen.³⁰ Karismaen er lederens personlige egenskaper og herredømmet er direkte tilknyttet disse egenskapene. Karismaens personlige og

«utenomhverdagslige» natur gjør også at karismatiske skikkelser ofte vil kunne bryte med fastsatte normer og regler. Karismatiske personligheter kan derfor være sentrale under samfunnsmessige eller religiøse endringer.³¹

Det karismatiske herredømmet er det mest ustabile av de tre formene for autoritet.

Herredømmet er direkte knyttet til makthaveren og hans/hennes karismatiske evner, om lederen dør eller mister sine evner kan hele regime kollapse. For at herredømmet skal fortsette må det gjennomføres sentrale endringer. Weber foreslår flere former for endringer av et karismatisk herredømme, blant annet kan de gjenværende undersåttene endre herredømmet til enten et legalt eller tradisjonelt herredømme. En annen måte, noe som ofte skjer i en

overgangsfase, er transformasjonen av selve karismaen. Siden karisma er en personlig

egenska må karismaen endres slik at den kan bli overført til en ny person. Weber foreslår flere metoder for hvordan dette kan gjøres, men det er hovedsakelig ved at den enten blir

institusjonalisert eller familiær. Når karisma institusjonaliseres blir den «bundet» til et embete eller en posisjon.³² Det vil si at personen som innehar denne spesifikke posisjonen vil også besitte karismaen til den tidligere karismatiske skikkelsen. Familiær karisma overføres ved at karismaen knyttes til den karismatiske skikkelsens familie, i den tro om at karismaen er

28 Weber 2010: 85-89.

29 Weber 2010: 89.

30 Weber 2010: 89, 91

31 Døving og Thorbjørnsrud 2012: 20-21.

32 Weber 2010: 92-95.

9

genetisk. Begge disse formene kan utvikle seg til enten et legalt eller tradisjonelt herredømme.³³

Webers autoritetsmodell er eurosentrisk og påberoper seg universell gyldighet, men fanger ikke alle former for autoritet som vi finner globalt. ³⁴ Som et analytisk verktøy kan Webers autoritetsmodell være nyttig fordi den setter fokus på viktige særtrekk ved makt og autoritet, og det er interessant å undersøke om disse egenskapene kan identifiseres krysskulturelt. Ved å operere med universelle autoritetskategorier blir det også mulig å sammenligne idealtyper på tvers av regioner og kulturer. I de følgende kapitlene tematiserer og diskuterer jeg legitimitet, kompetanse, utdannelse, sedvane, kapital, åpenbaringer, institusjonalisering og arv knyttet til tibetanske reinkarnasjoner, munker/nonner, yogier/yoginier og orakler for å se om Webers herredømmer kan belyse særtrekk ved tibetanske religiøse spesialisters autoritet.

Webers teorier tar utgangspunkt i idealtyper. Eksemplene hans representerer derfor ikke helt rene typer av de respektive herredømmer, noe han selv påpeker ved flere anledninger. Å identifisere en autoritetsfigur helt med en idealtype vil være reduksjonistisk og se bort ifra flere av de viktige elementene som utgjør den aktuelle autoritetsfigurs maktgrunnlag. Dette er en kritikk flere forskere har rettet mot Webers modell, og det vil bli tydelig i denne oppgaven at alle de religiøse spesialistene jeg diskuterer har trekk som passer til alle formene for Webers herredømmer.³⁵ Likevel gir disse autoritetsformene et godt analytisk grep for å forstå og sammenligne ulike typer religiøse spesialister. Som Matheson skriver, kan Webers

arketyper anses som ulike former som fungerer sammen og til ulike tider, og Weber medgir at selv lederen i et legalt herredømme kan ligne mer på den karismatiske typen, og at

karismatisk lederskap kan endres til tradisjonelt og legalt herredømme.³⁶ Selv med de klare begrensningene Webers kategorisering av autoritet har, vil jeg bruke modellen heuristisk, som også Matheson foreslår, for å kunne typologisere og diskutere de tibetanske religiøse

spesialisters posisjon og for å få klarhet i hvilke legitimeringsgrunnlag de er basert på.

1.2.3 Kildematerialet

33 Matheson 2011: 202.

34 Paals 2015: 179.

35 Paals 2015: 180.

36 Matheson 2011: 213-214.

10

Oppgaven er basert på en gjennomgang av sekundærmateriale for å etablere en typologi av tibetanske religiøse spesialister. Jeg har konsultert en rekke standardverk som Melvyn C.

Goldstein, A History of Modern Tibet, 1913 –1951 (1989), Geoffrey Samuel, Civilized Shamans: Buddhism in Tibetan Societies (1993), Sam Van Schaick Tibet a History (2013) og Matthew T. Kapstein, The Tibetans (2007). I Civilized Shamans omtaler Samuel de esoteriske og folkelige elementene i den tibetanske buddhismen som sjamanisme, men denne

kategoriseringen er kritisert og jeg velger å ikke anvende den. Samuels Civilized Shamans er likevel svært nyttig fordi den gir en encyklopedisk gjennomgang av tibetansk kultur, religion og samfunn. Melvyn C. Goldstein er den internasjonale forskeren som har utført de lengste feltarbeider i Tibet etter 1959 og selv om hans forskning til tider bærer preg av å være pro- kinesisk, gir han svært gode innblikk i nyere tibetansk historie.³⁷ Van Schaik og Kapstein skriver begge om Tibets historie og komplementerer og balanserer Goldsteins arbeid. I tillegg til disse klassiske standardverkene referer jeg til en rekke andre arbeider som er relevante i de ulike kapitlene.

37 Mills 2003: 334

11

2 Reinkarnasjon som kilde til autoritet: Tibets tulkuer

I dette kapittelet vil jeg redegjøre for de tibetanske tulkuene, (tib. sprul sku). En tulku baserer sin lederposisjon på ideen om reinkarnasjon og er ansett som reinkarnasjonen til sin

forgjenger. Tulkuene ville arve både embetet og eiendommen til sin forrige reinkarnasjon. I Tibet var tulkuene svært respekterte og viktige reinkarnasjoner ville ofte ha sentrale verv enten i klostre eller i den sentraltibetanske regjeringen. Dalai Lama var den øverste tulkuen i Tibet og rollen som teokratisk hersker ble arvet i deres reinkarnasjonslinje. I dette kapitelet vil jeg beskrive tulku-tradisjonen i Tibet, hvordan de ble oppdaget og deres posisjon i det

tibetanske samfunnet. Jeg vil så analysere deres autoritetsgrunnlag i henhold til Webers tre former for legitim makt, legalt-, tradisjonelt og karismatisk herredømme.

2.1 Reinkarnasjon i tibetansk-buddhisme

Reinkarnasjon er en sentral doktrine i buddhismen. Alle sanselige skapninger er «fanget» i seks gjenfødelsesverdener i samsāra.³⁸ Frelsesmålet i buddhismen er å bryte ut av samsāra og dermed ikke lenger bli gjenfødt, dette kalles nirvana. Nirvana oppnås gjennom opplysning, og i theravāda-buddhisme er frelsesidealet arhaten som ved utslokking av uvitenhet, hat og begjær ikke lenger blir gjenfødt.³⁹ I mahayāna-buddhisme, som den tibetanske-buddhismen tilhører, ble frelsesidealet endret til boddhisattvaen. En boddhisattva er en person som er langt på vei til å oppnå opplysning, men som velger å bli gjenfødt for å hjelpe andre i oppnåelsen av nirvana. En bodhisattva går igjennom flere stadier, boddhisattvastadiene, som på høyere nivåer vil gi personen flere overnaturlige krefter som allvitenhet og evnen til å kontrollere sin egen reinkarnasjon.⁴⁰ De som når de øverste stadiene er de himmelske bodhisattvaene, som har guddommelig status. Den tibetanske buddhismen omfatter også en tredje frelsesvei nemlig siddhaen. Det er en yogin eller yogini som etter iherdig yoga og meditasjon når opplysning i ett liv. Yogienes blir nærmere beskrevet i kapittel 4.

2.1.1 Tibetansk reinkarnasjon: tulku

38 Prebish og Keown 2010: 12-13.

39 Prebish og Keown 2010: 54.

40 Williams 1999: 49. Prebish og Keown 2010: 104.

12

Unikt for den tibetanske-buddhismen er de såkalte tulkuene. Tulku er en reinkarnert lama som i tillegg til å være gjenfødselen av sin forgjenger også kan være en emanasjon av en buddha eller himmelsk bodhisattva, slik som den nåværende fjortende Dalai Lama som er

reinkarnasjonen av den trettende Dalai Lama, men også en emanasjon av Avalokiteśhvara (tib. Chenrézik, spyan ras gzig).⁴¹ Den første tulkulinjen, Karmapa lamaene, ble startet av Kagyüpa-tradisjonen på 1200-tallet og ble senere inkorporert i andre tradisjoner.⁴² I buddhistisk lære om Buddhas tre ‘kropper’ (kaya): dharmakaya, sambhogakaya og nirmanakaya, befinner himmelske bodhisattvaer seg på sambhogakaya-nivået, mens de historisk viser seg som tulku på nirmanakaya-nivået, det vil si som en fysisk gjenfødsel. I bardo (tib. bar do) har en bodhisattva tilgang til sambhogakaya-nivået, men velger selv å gjenfødes i verden.⁴³ I det førmoderne tibetanske samfunnet hadde lamaene, som ofte ble sett på som reinkarnasjoner, sentrale roller både i det religiøse liv og i samfunnet. Reinkarnerte lamaer ville ofte arve embetet de hadde i sitt tidligere liv og var en måte å sikre suksesjon av religiøse samfunn.⁴⁴ Klostrene hadde stor autonom makt og innflytelse i det teokratiske Tibet og tulkuene var derfor essensielle for maktkonsentrasjonen i landet. Posisjonen som den øverste åndelige og sekulære hersker var etter 1642 forbeholdt reinkarnasjonslinjen til Dalai lamaene.⁴⁵

2.1.2 Oppdagelse av reinkarnasjonene

Tulkuer ble anerkjent på ulike nivåer, enten i lokale klostersamfunn og/eller i en region, eller på nasjonalt nivå hvor reinkarnasjonen var offisielt anerkjent av den sentraltibetanske

regjeringen. I den tibetanske buddhismen fantes det flere tusen tulkuer, de fleste av disse hadde fått tittelen tilskrevet ved å bli oppdaget i ung alder og var direkte tilknyttet en av Tibets buddhistiske klostertradisjoner.⁴⁶ Tre av de fire klostertradisjonene, bortsett fra Sakyapa-tradisjonen, der den høyeste religiøse autoritet gikk i arv fra onkel til nevø, hadde egne linjer av reinkarnerte lamaer og opprettholdt disse ved å lokalisere de nye

reinkarnasjonene kort tid etter forgjengerens død. Dette ble gjort ved å sende utsendinger til områder utpekt med en tilknytning til den avdøde lamaen. Området ble bestemt på bakgrunn

41 Samuel 1993: 281.

42 Samuel 1993: 493-494.

43 Bardo er et mellomstadium mellom to liv, hvor den avdøde må veiledes til sin neste reinkarnasjon. Det antas at mektige lamaer kan styre sin egen gjenfødelse i dette stadiet. For en mer utdypende forklaring av denne

doktrinen se Samuel s. 282-283

44 Samuel 1993: 279, 283.

45 Kapstein 2007: 137.

46 Samuel 1993: 283, 285.

13

av spådom, det kunne være fra lamaer, inkludert den avdøde tulkuen, eller andre religiøse eksperter som orakler.⁴⁷ Klosterets utsendinger oppsøkte barn i passende alder og utførte en test. Testen ble gjennomført ved at barna fikk et utvalg av gjenstander hvor noen av disse hadde tilhørt den avdøde lamaen. Barnet som klarte å velge ut de riktige eiendelene ville bli valgt som den nye reinkarnasjonen og fikk en fremtredende rolle i klosteret. I tilfeller hvor valget sto mellom to kandidater ble valget avgjort via loddtrekning eller spådom.⁴⁸

I Gelugpa-skolen var det slik at alle tulkuene måtte ordineres, noe som også var mer eller mindre utbredt i de andre tradisjonene.⁴⁹ I mange klostre var sentrale posisjoner forbeholdt tulkuer, og barnet ble oppdratt til å fylle denne rollen.⁵⁰ Tulkuene ble tildelt en labrang (tib.

bla brang), lamaens residens, som også var en del av klosterinstitusjonen. Labrangen var ofte tilknyttet store eiendommer og andre rikdommer, men var administrert som en selvstendig enhet i klosteret.⁵¹ Labrangen var ansett som reinkarnasjonslinjens eiendom og nye

reinkarnasjoner arvet sin forgjengers rikdom. Dette var et av flere områder hvor tulkumunker skilte seg fra vanlige munker (trapa) som ikke kunne eie land.⁵²

Tulkuer som ikke fikk tilskrevet rollen ved å bli oppdaget av klostrenes utsendinger kunne oppnå tittelen gjennom religiøs ekspertise. I Tibet var det slik at svært dyktige og annerkjente religiøse eksperter kunne bli tilskrevet en reinkarnasjon. Slike Tulkuer var mest utbredt i Nyingmapa- og Kagyüpa-tradisjonene, hvor mange av disse var leklamaer, såkalte tantriske lamaer (tib. snags pa) som i mange tilfeller var husholderlamaer.⁵³ Å bli tilskrevet en høy reinkarnasjon ga mye respekt i samfunnet og var et bevis på høy kompetanse. Slike tulkuer var ofte anerkjent på lokalt nivå og tilhørte ofte lavere reinkarnasjonlinjer. Det var likevel unntak og noen kunne bli anerkjent på nasjonalt nivå.⁵⁴ Ifølge Martin Mills kunne abbeden av Ganden klosteret, og da også overhode av hele Gelugpa-tradisjonen, Ganden Tripa (tib. dGa’

ldan khri pa), starte sin egen reinkarnasjonslinje om han ikke allerede var en tulku.⁵⁵ Noe som tyder på at reinkarnasjonslinjer også kunne bli startet av dyktige skolastiske studentmunker og ikke bare av tantriske lamaer.

47 Samuel 1993: 495. Mills 2005: 285-286.

48 Mills 2005: 286.

49 Samuel 1993: 284-288.

50 Kapstein 2006: 109. Samuel 1993: 279, 497. Calkowski 2009: 198.

51 Samuel 1993: 287-88.

52 Mills 2003: 313-314.

53 Se kapitel 4.

54 Samuel 1993: 285. Havnevik 1989: 132-133.

55 Mills 2005: 280.

14

Oppdagelsen av klostrenes tulkuer var en utbredt prosess i Tibet, og familiene til barnet fikk høy status i samfunnet.⁵⁶ Dalai lamaenes familier fikk store økonomiske ressurser og Dalai Lamas foreldre ble tildelt en plass i det adelige hierarkiet.⁵⁷ Reinkarnasjoner fra høye tulkulinjer har historisk vært sentrale i tibetansk politikk og med mye på spill, forekom det tidvis juks i anerkjennelsen av tulkuer. Det finnes flere eksempler på utvalgte tulkuer som ikke klarte utvelgelsestesten, og i noen tilfeller var prøven manipulert slik at en

forhåndsbestemt representant ble valgt.⁵⁸ Ved utvelgelsen av den femte Dalai Lama, som var en stor personlighet og en tibetansk «kulturhelt», var politiske føringer avgjørende for valget, ettersom han ikke klarte testene.⁵⁹ Siden høye tulkuer var så sentrale for maktkonsentrasjonen i landet, samt at familiene ble vist stor respekt, er det sannsynlig at valgene til tider ble gjort på bakgrunn av politiske motiver. Det er nok ikke tilfeldig at det store flertallet av viktige tulkuer ble oppdaget i prominente adelsfamilier.⁶⁰ Et historisk eksempel er barnebarnet til Altan Khan som ble utpekt som den fjerde Dalai Lama i 1602, noe som opprettholdt alliansen mellom Gelugpa-skolen og mongolene.⁶¹ I Tibets historie var utvelgelsen av viktige tulkuer en måte å styrke bånd mellom maktsentre og innflytelsesrike familier, noe som skapte vidtrekkende politiske allianser.⁶² Den sentraltibetanske regjeringen ville i perioden mellom en Dalai Lamas død og etterfølgerens innsettelse i embete, som oftest 18 år, bli ledet av en regent.⁶³

Tulkuene kom også ofte fra familier hvor det allerede var anerkjente reinkarnasjoner. Tenzin Gyatzo, den fjortende Dalai Lama, ble oppdaget etter at hans eldre bror Thubten Jigme Norbu allerede var blitt anerkjent som en reinkarnasjon og senere ble en yngre bror oppdaget som tulku.⁶⁴ Dalai lamaene ble som oftest oppdaget utenfor adelen i Ü-Tsang, og Kapstein har spekulert i om dette var for å svekke den sentraltibetanske adelens innflytelse over regjeringen i Lhasa.⁶⁵ Disse «tilfeldighetene» ble rasjonalisert på ulike måter. En måte var ved at familier

56 Samuel 1993: 285.

57 Kapstein 2006: 190.

58 Se kapittel 3.

59 Van Schaik 2011: 119.

60 Kapstein 2006: 181.

61 Van Schaik 2011: 116.

62 Kapstein 2006: 181.

63 Den fjortende Dalai Lama ble innsatt i alder av 16 på råd fra to av statsoraklene, Gadong og Nechung. Se.

Goldstein 1989: 705-706, Mills 2003: 332-334.

64 Samuel 1993: 283.

65 Kapstein 2006: 181.

15

som allerede hadde etablerte tulkuer kunne anses som å inneha overnaturlige krefter og barn født i disse familiene ville derfor ha store sjanser for også å arve disse egenskapene.⁶⁶

Det kan også virke som om familien til de tilskrevne tulkuene kunne ha mye av æren for at barnet deres ble utvalgt som tulku. Det er i tibetansk tradisjon slik at reinkarnerte lamaer ofte viser ulike åndelige egenskaper i ung alder. Dersom familien var overbevist om at barnet var en reinkarnert lama, kunne dette skape mye oppmerksomhet rundt barnet som igjen kunne tiltrekke klostrenes utsendinger.⁶⁷ Til høye reinkarnasjonslinjer ville det være klostrene og testene som til slutt bestemte om barnet var en tulku, men på lokalt nivå, kunne berømmelse være nok. Hvis noen skulle klare å bevise at barnet ikke var en viktig reinkarnasjon, kunne familien risikere å bli latterliggjort.⁶⁸

Flere tulkuer utenfor Gelugpa-tradisjonen giftet seg og fikk barn, disse familiene fikk høy status i lokalsamfunnet de tilhørte. De som ble født i disse familiene hadde gode muligheter for å bli anerkjent som personer med spesielle evner, for eksempel ville konen til en tantrisk lama bli anerkjent som en viktig åndelig partner. Barn av religiøse mestre ville ofte få tilskrevet åndelige egenskaper. Tittelen kunne også bli overført til et familiemedlem av en lama som ikke levde i sølibat og dermed bli arvelig.⁶⁹ Som tidligere nevnt ble overhodet i Sakyapa-ordenen overført fra onkel til nevø.⁷⁰ Kongene av Dergé i Kham ville også arve lamatittelen til sin forgjenger. Begge disse arvelige lamafamiliene hevdet nedstamning fra adelsfamilier fra det tibetanske imperiet.⁷¹ I Sakyapa-tradisjonen ble lederne regnet som emanasjoner av buddhaer eller bodhisattvaer, ofte Mañjuśrī, men var ansett som

reinkarnasjoner av sin forgjenger.⁷² I Nyingmapa-tradisjonen og i Bön-religionen kunne lama- rollen og tittelen arves fra far til sønn, men også disse tradisjonene etablerte etter hvert sterke monastiske institusjoner, der munkene strengt fulgte Vinaya-reglene (klosterreglene).⁷³

Det er mange fordeler ved å overføre lederposisjonen via reinkarnasjonssystemet istedenfor overførbare posisjoner i slekt. På denne måten kunne man finne gjenfødselen til en

66 Samuel 1993: 289.

67 Calkowski 2009: 191-193.

68 Calkowski 2009: 191.

69 Samuel 1993: 284, 288-289, 460.

70 Havnevik 1987: 132

71 Samuel 1993: 288-289, 77.

72 Samuel 1993: 284.

73 Samuel 1993: 284, 495.

16

fremtredende tulku som fulgte sølibatregelen og derved sikre suksesjonen. Når tulkuen var en gift familiemann og lamarollen gikk fra far til sønn, kunne reinkarnasjonsprinsippet sikre arvefølgen dersom familien ikke hadde sønner eller om sønnene ble sendt i kloster. Siden det var relativt vanlig å «donere» sønner til klostre for å oppnå god karma, minsket det

mulighetene til å få en passende arving som kunne fortsette lederposisjonen.⁷⁴

2.1.3 Kvinnelige tulkuer

Historisk er det få kvinner som er blitt anerkjent som tulkuer. De fleste av disse kvinnelige reinkarnasjonene tilhører gruppen som har oppnådd statusen som reinkarnerte lamaer. Det vil si at de måtte utvikle seg som dyktige religiøse eksperter for å bli tilskrevet tittelen som tulku.

De ble som oftest bare anerkjent på regionalt nivå. Det eneste unntaket her var Dorje

Phagmo’ene, en kvinnelig reinkarnasjonslinje som også var abbedisser av Samding-klosteret, et munkekloster i Yamdrok-regionen.⁷⁵ Rollen som tulku er i prinsippet åpent for både kvinner og menn, men det var likevel et stort flertall av mannlige reinkarnasjoner i det førmoderne Tibet. Siden kvinnelige tulkuer ikke ble nasjonalt anerkjent var det ingen som fikk fremtredener roller i de store og innflytelsesrike munkeklostrene eller den

sentraltibetanske regjeringen. Lokalt anerkjente kvinnelige tulkuer kunne bli anerkjent i lokale klostre, spesifikke tradisjoner og i noen tilfeller regionalt.⁷⁶ Menn kunne også bli reinkarnert som kvinner, og man regnet ofte med at kvinnelige tulkuer hadde vært menn i tidligere liv.

Prominente kvinnelige religiøse mestere kunne også reinkarnere i sitt neste liv som menn, som tilfellet var med den svært anerkjente Jetsun Lochen Rinpoche (tib. rJe btsun Lo chen Rin po che, 1865–1951).⁷⁷ Jetsun Lochen Rinpoche var ordinert nonne, men ble oppnådde berømmelse gjennom tantriske evner og vil derfor bli nærmere beskrevet i kapittel 5.

2.2 Posisjon i det tibetanske-samfunnet

I det tradisjonelle tibetanske samfunnet var den reinkarnerte lamaen på toppen av det religiøse makthierarkiet. Posisjonen til den enkelte tulku ville variere på bakgrunn av tradisjonen, reinkarnasjonslinjen og personlige egenskaper. Reinkarnerte lamaer hadde ofte faste

posisjoner som var forbeholdt reinkarnasjonslinjen hvor medlemmene ble innsatt når de ble

74 Samuel 1993: 284.

75 Havnevik 1989: 132, 134.

76 Havnevik 1989: 132-133.

77 Havnevik 1989: 134

17

myndige. Barnet fikk tilgang til utdannelse og ble forsørget av klosteret. De reinkarnerte lamaene var ofte de spirituelle overhodene i sine klostre, enten som lærere og/eller abbeder, og hele institusjonen var gjerne sentrert rundt deres person.⁷⁸

Det var et tydelig hierarki blant tulkuene avhengig av reinkarnasjonslinjens status. Dalai Lamaen og Panchen Lamaen fra Gelugpa-skolen befinner seg på toppen av dette hierarkiet og hadde sentrale politiske roller i det gamle Tibet. Dalai Lama hersket over Ü-Tsang, mens Panchen Lama, som var den nest viktigste reinkarnasjonen i Tibet, hadde sitt herredømme i Tashilhunpo-klosteret i Tsang. Den tibetanske regjeringen i Lhasa ble ledet av Dalai Lama mens Panchen Lama hadde stor autonomi og kontroll over enorme landområder. Tashilhunpo- klosteret var lokalisert nær den gamle Tsang hovedstaden Shigatse og hadde en egen semi- autonome regjering modellert etter Lhasa administrasjonen.⁷⁹ I løpet av historien har de to fungert som hverandres mentorer og Panchen Lamaen ble regnet som den nest viktigste reinkarnasjonen i Tibet.⁸⁰ Han ble likevel ikke teokratisk hersker over Tibet, denne rollen falt på regenten. Historisk har det kun vært én Panchen Lama regent som hadde makten i noen få måneder, ellers har regentene vært reinkarnasjoner fra Gelugpa-skolen.⁸¹

Det var flere kriterier som avgjorde hvor viktig en reinkarnasjonslinje er. Linjens stamfar og betydningsfulle medlemmer var ofte avgjørende for posisjonen i hierarkiet, og det er disse personene de senere reinkarnasjonene arvet autoriteten til.⁸² De høyeste reinkarnasjonslinjene var også knyttet til de store klosterordrene; som ofte var autonome og hadde stor politisk innflytelse i det tibetanske samfunnet. Etter at Gelugpa-tradisjonen fikk overherredømme i Tibet, fikk også deres tulkuer svært opphøyde posisjoner i landet. Dette ble oppnådd militært i 1642 da den femte Dalai Lama, ved hjelp av Gühsri Khan og hans mongolhorde, beseiret Tsangpa’ene som støttet Kagyüpa-ordenen og den tiende Karmapa Lama.⁸³ Etter dette har ingen utfordret autoriteten til Dalai Lama, som beholdt stillingen som den viktigste lamaen, samt åndelig og sekulær leder over Tibet, frem til 1959.⁸⁴ At reinkarnasjonslinjen går langt tilbake i historien er viktig, men spiller sammen med andre politiske og samfunnsmessige

78 Samuel 1993: 287-288. Mills 2005: 295-296.

79 Kapstein 2006: 139. Samuel 1993: 59-60.

80 Van Schaik 2013: 198. Kapstein 2005: 139.

81 Samuel 1993: 60.

82 Samuel 1993: 568.

83 Van Schaik 2011: 122-123.

84 Dalai Lama var med få unntak hersker over et samlet Tibet (U-Tsang) før 1949, men av ulike grunner har som oftest regentene vært de facto ledere av regjeringen. Se kapittel 3, Van Schaik: 197-198 og Goldstein 1989: 59- 60.

18

faktorer. For eksempel er Karmapa lamaene ansett som den eldste tulkulinjen i Tibet, men er fortsatt underordnet Dalai lamaene. I dette tilfelle er det politikk som har vært avgjørende og ikke linjens opprinnelse.

Flere reinkarnasjonslinjer har gjennom historien blitt tilskrevet en lengre tradisjon enn det historiske kilder viser og flere tulkuer ble anerkjent som en del av antatte eldre linjer. For å oppnå dette har enkelte tulkuer, eller deres tilhengere, gjennom historieomskrivning forsøkt å styrke linjens posisjon. Her er det viktig for religionsforskere å utøve kildekritikk ettersom tibetansk historieskrivning blander myter, legender og faktisk historie.⁸⁵ Et godt eksempel her er posisjonen som Dalai Lama. Det var under den femte Dalai Lamas (1617–1682)

selvidentifikasjon som bodhisattvaen Avlokiteśvara at maktposisjonen ble befestet. Under innvielsen av Potala-palasset, maktbastionen til den femte Dalai Lama, som var bygget på ruinene til Songsten Gampos (en av de religiøse kongene eller tsenpoene som gjorde buddhisme til statsreligion) gamle palass, skal han ha erklært at Avlokiteśvara var Tibets beskyttelsesgud. Dette viste en tydelig symbolikk hvor Dalai lamaene og kongene ble sett på som guddommelige emanasjoner av Tibets beskytter, den himmelske bodhisattvaen

Avlokiteśvara.⁸⁶ Denne koblingen til de tidligere tibetanske kongene og bodhisattvaen styrket linjens posisjon som rettmessige herskere av Tibet.

Dalai lamenes reinkarnasjonslinje har også blitt styrket ved at den ble knyttet til den tibetanske opprinnelsesmyten. Denne myten omhandler forholdet mellom en ape og en kvinnelig demon som skal ha gitt opphav til tibetanerne. Apen og demonen ble senere guddommeliggjort: Aavlokiteśvara ble identifisert som apen og demonen som Tārā. Dalai Lama, som ble tilskrevet statusen som emanasjon av Aavlokiteśvara, fikk derved legitimitet helt tilbake til «urtiden».⁸⁷ Flere reinkarnasjonslinjer, som Panchen- og Dalai-lamaene, fikk opphøyde titler etter at linjen allerede var etablert. Den første som fikk tittelen «Dalai» var den tredje reinkarnasjonen i denne rekken, mens den første og den andre ble tilskrevet tittelen post mortem.⁸⁸

85 Havnevik 1999: 29-31.

86 Van Schaik 2011: 123-124.

87 Samuel 1993: 151.

88 Dalai er en forkortet oversettelse av en mongolsk ærestittel gitt til den første Dalai Lama. Van Schaik s. 115, Kapstein 2005: 33-32, Samuel 1993: 151.

19

Tulkuens posisjon i den tibetanske buddhismen var også basert på deres åndelige og hellige status. Som en oppdaget reinkarnasjon tilsier dette at de har kontroll over sin egen gjenfødsel, og at de besitter kraftfulle åndelige evner. En tulku ble også regnet som en hellig person ved at de ble ansett som emanasjoner av bodhisattvaer og buddhaer. Deres hellige status gjorde at de måtte behandles med stor respekt, brudd på dette ville ha både karmiske og åndelige konsekvenser. Siden tulkuene var så hellige måtte det gjøres spesielle rituelle forberedelser før de kunne møte lekfolk og vanlige munker. Dette i frykt for at de skulle besudle tulkuens hellighet. En reinkarnert lama ville velsigne tilskuere bare ved tilstedeværelse og berøring, gjenstander de hadde berørt ble ofte ansett som relikvier eller beskyttende amuletter.⁸⁹

2.3 Weber og reinkarnasjon

Jeg vil nå analysere tulkuenes autoritet i det tibetanske samfunnet ved å bruke Webers tre former for legitim makt, nemlig legalt herredømme, tradisjonelt herredømme og karismatisk herredømme.

2.3.1 Legalt herredømme

I Webers legale herredømme er makthaverens posisjon basert på og begrenset av lover. De typiske representantene for dette herredømmet var embetsmenn ansatt på bakgrunn av

«rasjonell» utdannelse og ekspertise.⁹⁰ Klostrene i det før-moderne Tibet fungerte på et vis som legal-juridiske institusjoner basert på klare strukturer, et utdanningssystem og et kanonisk regelverk. Tulkuenes posisjon var knyttet til klosterinstitusjonen de tilhørte, og mange av disse, spesielt i Gelugpa-skolen, var også ordinerte munker. Gjennom akademisk prestisje kunne vanlige munker oppnå sentrale posisjoner i klostrene og i noen, som Sera, Ganden og Drepung, kunne de bli abbeder.⁹¹ I det teokratiske Tibet hadde klostrene stor politisk innflytelse og materiell rikdom. Munker, både vanlige og tulkumunker, kunne derfor gjennom klostrene oppnå politisk makt og verv i den tibetanske regjeringen. Et historisk eksempel på en dyktig studentmunk, som ikke var en reinkarnasjon, var Geshe Rabten (1920–

1986) som ble en av den 14. Dalai Lamas religiøse assistenter og læreren til tulkuen Gonsar Rinpoche.⁹² Tulkuene var hierarkisk over «vanlige» munker på bakgrunn av sin hellige status,

89 Mills 2005: 266, 311-314, Samuel 1993: 262-263.

90 Weber 2012: 83.

91 Dette vil bli nærmere beskrevet i kapittel 3.

92 Samuel 1993: 337-338.

20

men autoriteten var også basert på utdannelsen og lærerens omdømme.⁹³ Det var derimot enklere for tulkumunkene å oppnå de sentrale posisjonene, de ble ikke bare tilskrevet åndelige evner, men fikk også den beste utdannelsen et kloster kunne gi. Selv om de var utpekt som reinkarnasjoner, måtte de likevel innordne seg det byråkratiske regelverket. Et historisk eksempel er den tidligere regenten den femte Reting Rinpoche (tib. Rwa sgreng Rin po che, 1912–1947) som måtte trekke seg fra regentposisjonen. Det ble bestemt at han ikke lenger var egnet til å ordinere den unge 14. Dalai Lama siden han ved flere anledninger hadde brutt sølibatløftet sitt. Reting Rinpoche fikk likevel beholde sin munkestatus og fortsatte som abbed i Sera Che-klosteret.⁹⁴ Etter to attentatforsøk på sin etterfølger som regent, den tredje Takdra Rinpoche (Tib. sTag-brag Rin po che, 1874–1952), ble Reting arrester og funnet skyldig i høyforræderi. Å dømme Reting Rinpoche skulle vise seg å være svært komplisert, og de tradisjonelle straffene ble ansett som upassende for en tulku.⁹⁵ Før dommen ble satt døde Reting Rinpoche under mystiske omstendigheter, vi får derfor aldri vite hvordan den sentraltibetanske regjeringen ville ha løst dette dilemmaet.⁹⁶

2.3.2 Reinkarnasjon og tradisjonelt herredømme

I Webers kategori tradisjonelt herredømme er lederposisjonen basert på legitimering i kraft av troen på en hellig fortid og kontinuitet av herskermakten fra dette.⁹⁷ Tulkuenes autoritet var knyttet til myto-historiske skikkelser fra fortiden, til tider helt tilbake til urtiden, slik det var med Dalai Lama. Statusen til reinkarnasjonene ble forsterket ved at høye reinkarnasjoner ble ansett som emanasjoner av bodhisattvaer eller buddhaer, som for eksempel Dalai Lama som var en emanasjon av Avalokiteśvara og Panchen Lama som var en emanasjon av Amitābha.

Gjennom reinkarnasjonslinjen ble herskermakten sikret en kontinuitet ved at disse hellige skikkelsene ville fortsette sitt styre i et nytt liv og derfor var flere embeter bare arvet innad i reinkarnasjonslinjen. I Dalai lamaenes tilfelle var reinkarnasjonslinjen knyttet til både urtiden og de tibetanske kongene (tsenpoene). Dette viste en kontinuitet av herskermakten i Tibet ved at de alle var del av en felles linje som emanasjoner av Avlokiteśvara. Slike høye tulkuer ville ha en så hellig status at bare deres nærvær ville velsigne tilbedere. Berørte objekter fungerte

93 Mills 2005: 241.

94 Kapstein 2006: 276, Goldstein 1989: 464-521.

95 De tradisjonelle dommene for høyforræderi gikk tilbake til imperiet og var henrettelse ved å bli kastet fra en fjellskrent. Se. Goldstein 1989:

96 Goldstein 1989: 506-514.

97 Weber 2012: 85.

21

som amuletter og områder hvor de hadde utført mirakler kunne bli pilegrimsmål.⁹⁸

Reinkarnasjonens hellighet ble videre befestet og legitimert igjennom muntlige og skriftlige hagiografier hvor de hellige handlinger og mytiske opphav ble dokumentert. Lekfolks enorme beundring og tilbedelse av tulkuer gikk også i arv i familier og kan sies å være basert på sedvane.

2.3.3 Reinkarnasjon og karismatisk herredømmet

Tulkuenes hellighet var også av en mer karismatisk natur. I Webers karismatiske herredømme er autoriteten basert på herskerens egen person og hans eller hennes personlige usedvanlige egenskaper.⁹⁹ Tulkuenes åndelige evner og hellighet gjorde at de fungerte som karismatiske skikkelser som klosterinstitusjonene var sentrert rundt. Det var likevel ikke bare deres personlige karisma som var grunnlaget for den opphøyde posisjonen, men også tilskrevne karismatiske evner da de ble oppdaget som tulkuer. Disse religiøse speisalistenes

maktposisjon ble derfor legitimert gjennom en form for arvelig karisma.

Karismaens personlige natur gjør at det karismatiske herredømmet svært ustabilt, ved

makthaverens død eller tap av evner kan det ofte kollapse. Om herskermakten vil fortsette må det gjøres sentrale endringer. Weber anser karismatiske herredømmer ofte som naturlige overgangsperioder, men om endringene skal vedvare må de institusjonaliseres i mer

vedvarende prosesser.¹⁰⁰ Han kommer med flere eksempler på hvordan dette kan gjøres, men mest relevant for de tibetanske tulkuene er transformasjon og overføring av karisma.

Karisma er de evnene en karismatisk hersker besitter, de er unike og utenomhverdagslige og kan bryte med dogmer, normer og regler.¹⁰¹ Siden karismaen er en personlig egenskap, må den transformeres om det skal kunne utpekes en etterfølger som besitter forgjengerens karisma. Ettersom tulkuenes karisma var basert på reinkarnasjonslinjen er det derfor en form for arvelig karisma. Weber beskriver to former for arvelig eller overførbar karisma, dette er familiær og institusjonalisert karisma.

Familiær karisma er karisma som blir arvet innad i en familie, hvor det tenkes at egenskapene ligger i blodet og er genetisk. For de tibetanske tulkuene ble flere egenskaper arvet i

98 Mills 2005: 266. Samuel 1993: 277. Havnevik 1999: 92.

99 Weber 2012: 89.

100 Døving og Thorbjørnsrud 2012: 21.

101 Weber 2012: 91. Døving og Thorbjørnsrud 2012: 20-21.

22

reinkarnasjonens familie. Ved oppdagelsen av en tulku ville dette opphøye foreldrenes posisjon. De ville bli vist mye respekt og få livsvarig økonomisk støttet, som for eksempel faren til Dalai Lama som fikk politisk innflytelse og adelige titler.¹⁰² Som vist ovenfor ble det antatt at familien hadde åndelige krefter og flere tulkuer ble derfor oppdaget i samme familier.

Om tulkuen selv valgte å stifte en familie ville barna også bli tilskrevet et åndelig potensial og kunne selv bli hellige religiøse spesialister. Det var derfor ideer om en arvelig overførbar karisma, men posisjonen til tulkuen ble kun nedarvet i reinkarnasjonslinjen. Et oppdaget barn ville også bli fjernet fra sin familie og dermed miste sin familiære arv og identitet.¹⁰³

Webers kategori institusjonalisert karisma vil også passe for tulkuene, siden selve rollen som reinkarnasjon var direkte knyttet til klosteret og reinkarnasjonslinjens faste posisjon. En tulkulinje innehadde et evigvarende embete med en hersker som hersket igjennom ulike liv.

Den institusjonaliserte karismaen fulgte derfor med reinkarnasjonslinjen og embete som klosterets tulku. Det kan derfor sies at posisjonen beholdt karismaen som ble videreført i reinkarnasjonslinjen.

Et element hvor Webers modell ikke blir helt dekkende er selve ideen om reinkarnasjon.

Legitimeringen i suksesjonen mellom herredømmene var også basert på at tulkuen var sin forgjenger. Webers overførbare karisma betegner et karismatisk herredømme hvor lederen byttes ut. I tilfellet Tibet, kan vi derfor problematisere Webers krav om at karismaen må endres og overføres for å institusjonaliseres siden det «teknisk sett» er den samme herskeren som fortsatte i en ny kropp. Legitimeringen ligger derfor også i at makthaveren forblir ved sin posisjon. Tulkuene fikk karismaen åndelig overført, og karismaen ble institusjonalisert i reinkarnasjonslinjen. I Tibet tenker en seg at reinkarnasjonen kombinerer evner og karaktertrekk både fra tidligere og inneværende liv. I noen tilfeller hevdet man at tulkuen husket episoder fra sine tidligere liv.¹⁰⁴

2.3.4 Karisma og oppnådde tulkuer

Tulkuene som fikk sin autoritet basert kun på egne evner som religiøse eksperter,

representerer en «renere» type karismatisk herredømme. Slike tulkuer oppnådde som oftest

102 Kapstein 2007: 190. Goldstein 1989: 370.

103 Mills 2005: 272-273.

104 Mills 2005: 286.

23

reinkarnasjonsstatus sent i livet og etter at de hadde opparbeidet seg annerkjennelse som karismatiske personligheter. Man tenkte seg at enkelte verdige religiøse spesialister kunne reinkarnere personer som hadde vært død i lang tid. Jetsun Lochen Rinpoche (1865–1951), en svært anerkjent kvinnelig tantriker og tulku, ble for eksempel ansett som reinkarnasjonen til Machig Labdron som var en «helgen» fra 1100-tallet. Denne distansen i tid og rom mellom forgjengerens død og oppdagelsen av reinkarnasjon betød at de ikke ville arve lederposisjonen til sin forgjenger, da de mest sannsynlig hadde gått under eller endret seg drastisk.¹⁰⁵

Tulkurollen ble for disse religiøse spesialistene en mulighet til å legitimere og styrke deres selvoppnådde karisma. På denne måten ble deres autoritet delvis basert på statusen til en hellig skikkelse fra fortiden. Dette ville også føre til at slike «nye» tulkuer ville få en

reinkarnasjonslinje som potensielt kunne institusjonalisere lederposisjonen. Denne formen for karismatisk herredømme passer til det Weber kalte den passive metoden for å finne

etterfølgere, siden en forvaltningsstab ikke var involvert i å finne reinkarnasjonen.¹⁰⁶ I praksis var dette en måte å styrke omdømmet til en allerede dyktig religiøs ekspert på. I

utgangspunktet var det ikke en måte å videreføre et karismatisk herredømme. Etter den «nye»

reinkarnasjonens død, ville karismaen så bli institusjonalisert i en ny linje, og vi ser igjen hvordan en form for lederskap, den uformelle karismatiske typen, kan omdannes til et institusjonalisert karismatisk herredømme.

Avslutning

De tibetanske tulkuene var tydelig svært innflytelsesrike skikkelser i det tradisjonelle Tibet og kunne ha mye autoritet i samfunnet. Ved oppdagelse ville tulkuene bli tilskrevet rikdom og embeter i enten den sentraltibetanske regjeringen eller i klosterinstitusjonen. Tulkuenes autoritet var begrunnet i reinkarnasjonslinjen og det tenktes at en hersker regjerte gjennom ulike liv. Dette gjorde at selv ordinerte tulkuer kunne arve eiendom, noe vanlige munker ikke kunne.¹⁰⁷ De ville ofte få sin autoritet fra embeter i klostervesenet, men var også innehavere av hellighet og rituelle evner. Mange tulkuer var aspekter av bodhsiattvaer eller buddhaer og hadde derfor en guddommelig hellighet. Dette gjorde at de i tillegg til sine administrative roller også utførte funksjonene i den rituelle temmingen av det buddhistiske landskapet og velsigne tilskuere.

105 Jetsun Lochen Rinpoche var en svært anerkjent lama og nonne, hun vil bli nærmere beskrevet i kapittel 3. og 4. se også Havnevik 1999: 46.

106 Weber 2012: 92.

107 Mills 2005: 312-314

24

Man kan derfor si at tulkuenes autoritet til en viss grad var begrunnet i alle tre av Webers herredømmer. Ettersom de var medlemmer av klostervesenet og hadde faste embeter i enten klosteret eller den sentraltibetanske regjeringen. Tulkuene ville derfor få tilgang til autoritet gjennom embetene og ville til gjengjeld bli begrenset av klosterreglene. Autoriteten deres var, også som munkene, begrunnet i den skolastiske utdannelsen, i likhet med munkene. Via reinkarnasjonslinjen ville tulkuene også arve de karismatiske egenskapene til sin forgjenger, i form av de rituelle og tantriske kreftene som en type institusjonalisert karisma.

Reinkarnasjonslinjen ville også knytte tulkuene til myto-historiske skikkelser fra fortiden som ble ansett som deres forgjengere. De ville da også inneha en nedarvet hellighet som var basert i sedvane, som tyder på at de også hadde tradisjonell autoritet. Oppnådde tulkuer ble tilskrevet en reinkarnasjonslinje og gjorde dette ofte som tantrikere gjennom personlig karisma, og hvor dette ble en måte og institusjonalisere deres allerede eksisterende herredømme.