Debatten om nettdebatten:
Holdninger og praksis i norske nettaviser
Linn de Lange
Masteroppgave i journalistikk
Universitetet i Oslo, Institutt for medier og kommunikasjon 10.05.2011.
Sammendrag
I denne oppgaven har jeg undersøkt debatten om nettdebatten ved å se på hvilke holdninger som preger diskusjonen samt nettavisenes praksis for håndtering av nettdebattene. For å belyse dette har jeg benyttet et kvalitativt forskningsdesign, hvor jeg gjennomførte kvalitative intervjuer med representanter for nettavisene VG NETT, Aftenposten.no, Dagbladet.no og Nettavisen, samt representanter for andre
medieorganer som Norsk Redaktørforening, Norsk Presseforbund og Norsk Journalistlag. Problemstillingen drøftes opp mot teorier om offentlighet og
demokratisk kommunikasjon. Resultatene dokumenterer metadebattens tvetydighet.
De viser også at det har skjedd en klar holdningsendring til nettdebattene, fra negativ til positiv, og at digitale meningsytringer har blitt så dominerende i mediehverdagen at de ikke lenger kan ignoreres. Dette fordrer en rekonseptualisering av
offentlighetsbegrepet, og det bør vedgås at også digitale meningsytringer er delaktig i å konstituere offentligheten. Funnene i oppgaven gir indikasjoner på at nettdebattene har bidratt til å skape en ny offentlig sfære, som også har demokratiske implikasjoner for brukerdeltakelse.
Abstract
The thesis examines the discussion of the online debate by identifying 1) salient attitudes that dominate the discussion, and 2), how online newspapers are handling different challenges related to such debates. To investigate these issues, I chose a qualitative research design by conducting qualitative interviews with representatives from online newspapers, such as VG NETT, Aftenposten.no, Dagbladet.no and Nettavisen, along with representatives from other Media associations such as the Association of Norwegian Editors, the Norwegian Press Association and the Norwegian Union of Journalists. The thesis applies a theoretical framework of the Public Sphere and democratic communication models. The results give empirical evidence to the notion that the metadebate is ambiguous in its nature. Furthermore, the findings point to a change in attitudes regarding the online debates, from being rather negative to be quite positive, and also that online expression of opinions have become so common and has got such a strong impact on the media world which is impossible to ignore. Hence, this calls for a reconceptualisation of the term “Public
sphere”, and that participation online should be acknowledged as contributor in the Public debate. The findings of the present thesis indicate that online debates have contributed to create a new public sphere, which in turn may increase the democratic value of public participation online.
Forord
Ideen til denne oppgaven har utsprunget fra mine erfaringer som journalist. Jeg har jobbet tett på nettdebattene i flere år, og har fulgt nettdebattenes utvikling fra å være et mikrofonstativ for den såkalt bermens frittalende meningsytringer til å bli et betydningsfullt fora for offentlig debatt. Jeg har også fulgt med på den mer faglige metadebatten som har pågått med jevne mellomrom, der fagpersoner diskuterer normative aspekter ved nettdebattenes funksjon og kvalitetsnivå. Denne debatten om nettdebatten er utgangspunktet for min masteroppgave.
Takk
Til veileder Terje Rasmussen for verdifull veiledning og overbærenhet med e-poster til alle døgnets tider, til informantene for å bidra med sine meninger og sette av tid til prosjektet, venner og familie for god støtte, interesse, innspill og korrekturlesning, og Frøydis Johannessen for evig optimisme.
Oslo, 5. mai 2011, Linn de Lange.
Innholdsfortegnelse
Sammendrag / Abstract...ii
Forord / takk ...iv
1. Innledning...1
1.2 Bakgrunn...2
1.3 Problemstilling...4
1.4 Avgrensning...4
1.5 Oppgavens struktur ...5
2. Teoretiske perspektiver: Offentlighet og demokratisk kommunikasjon...6
2.1 Innledning ...6
2.2 En ny offentlig sfære...6
2.2.1 Nettdebattene – offentlige eller kvasioffentlige?...9
2.3 E-demokratisk kommunikasjon ...12
2.3.1 Kommunikasjonssituasjonen i metadebatten...15
2.3.2 Kommunikasjonssituasjonen i nettdebatten: Retorisk lavmål eller nedbrytning av språklige barrierer? ...17
2.3.3 Dannelse versus høflighet ...18
3. Metode...20
3.1 Innledning ...20
3.2 Forskningsdesign og metodisk tilnærming ...20
3.3 Tematisering og planlegging...21
3.3.1 Operasjonalisering og intervjuguide ...22
3.3.2 Utvalg...23
3.4 Intervjuing...25
3.4.1 Datainnsamling ...26
3.5 Transkribering...29
3.5.1 Strukturering av materialet ...30
3.6 Analysering ...31
3.7 Verifisering ...32
3.7.1 Reliabilitet...32
3.7.2 Validitet...33
3.7.3 Generaliserbarhet ...33
3.8 Metodiske betraktninger ...35
3.9 Etiske refleksjoner ...36
4. Resultater og diskusjon ...39
4.1 Redigering og moderering ...39
4.1.2 Innledning ...39
4.1.3 Holdninger ...39
4.1.4 Praksis ...44
4.1.4.1 Generelle retningslinjer...45
4.1.4.2 Vilkår for registrering ...46
4.1.4.3 Forbehold ...46
4.1.4.4 Moderering i praksis: Moderatorer ...47
4.2 Anonymitet ...49
4.2.1 Holdninger ...49
4.2.1.1 Utfordringer ...49
4.2.1.2 Fordeler ...50
4.2.2 Praksis ...53
4.3 Redaktøransvar ...54
4.3.1 Holdninger ...54
4.3.1.2 Den redigerende makt ...54
4.3.1.3 Det normative og presseetiske ansvar...55
4.3.1.4 Det juridiske ansvar ...57
4.3.2 Praksis ...63
4.3.2.1 Redaktøransvar og ytrers ansvar...63
4.3.2.2 Kort om innhold og copyright...66
4.3.2.3 Brukerens rettigheter og personvern...67
4.3.2.4 Redaktøransvar: En oppsummering...68
4.4 Nettdebattenes kvalitet og potensial ...70
4.4.1 Innledning ...70
4.4.2 Hvorfor tilrettelegge for debatt? ...71
4.4.3 Generelle holdninger til kvalitetsnivået ...72
4.4.4 Hva må til for å sikre en god debatt? ...74
4.4.5 Nettdebattenes forbedringspotensial...76
4.5 Etiske hensyn og dilemmaer ...78
4.6 Nettdebattenes rolle i samfunnet...82
4.6.1 Innledning ...82
4.6.2 Nettdebatt = samfunnsdebatt?...82
4.6.3 Internett som seriøs debattarena – hva må til?...84
4.6.4 Nettdebattenes fremtid ...85
4.6.5 Informantene om metadebatten...88
4.7 Utredning av ansvarssystemet: Om Medieansvarsutvalget ...89
4.8 Praksis i andre skandinaviske nettaviser ...91
4.8.1 Innledning ...91
4.8.2 Redigering og moderering ...92
4.8.3 Etisk kodeks ...92
4.8.4 Anonymitet ...92
4.8.5 Redaktøransvar/redigert debatt ...93
5. Konklusjon ...94
5.1 Oppsummering og svar på forskningsspørsmål...94
5.2 Hovedfunn...96
5.3 Implikasjoner for videre forskning ...99
Referanser...101
Appendiks 1: Informasjonsskriv ...104
Appendiks 2: Intervjuguide ...106
1. INNLEDNING
Norge er ett av landene hvor nettavisene har fått størst gjennomslagskraft i nettmarkedet. En viktig forutsetning for nettsatsingen her i landet var at det var etablerte medieselskaper som fra første stund fikk hånd om nettavisene. Utviklingen har vært dramatisk siden den første rene nettavisen ble etablert i 1995 (Ottosen og Krumsvik, 2008). Internett har uten tvil utviklet seg til å bli en viktig kanal for offentlig debatt i vår tid. Her i landet har de store nettavisene etablert egne debattarenaer og nettsamfunn, hvorav VG Nett er mest besøkt. I 2006 mottok nettstedet hele 15 millioner brukerinnlegg, mens Aftenposten.no hadde over to millioner på samme tid - dette uten at artikkelkommentarene er regnet med. Den voldsomme debattaktiviteten er en konsekvens av at internett er den første
medieplattform som gjør det mulig med toveiskommunikasjon (Lindholm, 2006).
Bruken av informasjons- og kommunikasjonsteknologi reiser
problemstillinger som kan være vanskelige å overskue både for enkeltindivider, institusjoner og nasjonalstater. Flere av utfordringene er knyttet til at
kommunikasjonsteknologien endrer sosiale samværs- og samtaleformer. Andre er knyttet til offentlighetens endrede rolle (Enli og Skogerbø, 2008). Det moderne samfunnet møter mange utfordringer og ny teknologi er helt klart blant disse.
Informasjonsteknologien har introdusert oss til Internettets mange fordeler og ulemper, og det er et betydelig dilemma hvordan man skal klare å opprettholde teknologiens mangfold og åpenhet samtidig som etiske hensyn skal ivaretas ved bruken av denne typen kommunikasjon. De digitale medienes inntog i dagliglivet har eksempelvis gjort at grensene mellom den private og den offentlige sfære har blitt mer flytende. Utviklingen av Internett har bidratt til å skape en tettere relasjon mellom sender og mottaker i kommunikasjonsprosessen. Publikum og mediebrukere kan i større grad være i mer direkte kontakt med journalistene, og digitale medier har åpnet opp for en dialogisk kommunikasjon som et alternativ til de etablerte medienes
monologiske måte å henvende seg til sine mottakere. Det er imidlertid ikke noe nytt at grensene mellom det private og det offentlige forflyttes og endres. Fenomenet er velkjent innenfor sosiologien, med blant annet teoriene til Jürgen Habermas og Richard Sennett som omhandler offentlighetens forfall og fremveksten av
”intimitetstyranniet” (Enli og Skogerbø, 2008).
Digitale nyhetskilder og andre kommersielle nettsider er veletablert og mange
benytter disse sidene i tillegg til, eller istedenfor, tradisjonelle aviser og nyhetsmedier.
Internett tiltrekker seg også nye deltakere i den offentlige debatten. Samtidig gjør denne utviklingen at det kontinuerlig settes spørsmålstegn ved debattantenes status. I motsetning til de få, utvalgte meningsytringene som kommer til på en side i en papiravis, er digitale debattarenaer åpne for alle som har internettilgang og et minimum av datakunnskaper. Videre gir nettaviser brukerne gode muligheter til å reagere på informasjonen de blir eksponert for, ofte gjennom kommentarfelt under sakene hvor man kan uttrykke sine meninger om temaet som tas opp i artikkelen.
Flere mediebedrifter har lansert nettsteder hvis hovedformål er å fremme debatt og diskusjon blant leserne, og her kan nesten hvilket som helst tema drøftes. Disse nettforaene anses som betraktelig mer autonome enn leserbrev som sendes inn til papiravisene, og tilsvarende oppfatning gjelder også til en viss grad nettavisene, selv om de i større grad opererer innenfor et etablert rammeverk av etikk, redaktøransvar og kontroll. Antall deltakere i nettdebatter er økende, noe som både kan skyldes en lav terskel for deltakelse samt at foraene er åpne for alle.
Når nettbruk involverer debatt og publikumsdeltakelse, har det de siste årene blitt mer og mer tydelig at selve meningsutvekslingen har blitt gjenstand for debatt.
Formuleringen ”debatten om nettdebatten” har etter hvert blitt en etablert betegnelse, og denne metadebatten dreier seg både om direkte spørsmål knyttet til regulering av digitale meningsytringer, samt mer underliggende prinsipper om demokratisk kommunikasjon, den offentlige sfære og ytringsfrihet.
1.2 Bakgrunn
Internett utfordrer presseetikken og åpner for en rekke nye digitale dilemmaer. Med nye medieformer møter man nye utfordringer, og det har vist seg særlig problematisk å kombinere etablerte normer med nye retningslinjer for å tilpasse
samfunnsdeltakelsen til en digital mediehverdag. De nye debattformene har fått en blandet mottakelse, og debatten om nettdebatten preges av polarisert argumentasjon om hvilke konsekvenser som kan komme til å finne sted om den ene eller andre siden får gjennomslag. Noen hevder at nettdebattene er lavmåls og mangler kvalitet, og dermed ikke kvalifiserer til å være en del av samfunnsdebatten, mens andre fokuserer på Internetts demokratiske potensial og mener at nettdebattene etter hvert har blitt synonyme med samfunnsdebatten. Problemstillingene er mange, det samme er
dilemmaene. I spørsmålet om det bør tillates fri debatt, fryktes det at nettdebatten vil drukne i ærekrenkelser, rasisme, trakassering og injurie og at det vil skape rettstomme rom på nettet. Samtidig argumenteres det for at den frie meningsutveksling gjør at flere kommer til ordet og dermed er interessant fra et demokratisk perspektiv.
Ytringsfriheten trekkes også frem, og det fremholdes at juridiske regler og lover uansett vil være gjeldende for den ordinære ytrer.
På tilsvarende måte diskuteres mulige konsekvenser av regulert debatt. På den ene siden hevdes det at debatten da vil forflytte seg til andre, uregulerte rom på nettet.
På den andre siden argumenteres det for at reguleringen vil ha en nytteverdi ved at den disiplineres og skjerpes ved registrering av fullt navn, og at debattantene vil oppleve større ansvarlighet for egne ytringer. I tillegg påpekes det at redigering er kjernen i pressens funksjon og derfor også bør gjelde andre tjenester som er tilknyttet nettavisene.
Spørsmålet om anonymisering står også sentralt. Skal internettbrukere ha muligheten til å delta i nettdiskusjoner anonymt? Uten identifiserte avsendere hevdes det at debattene blir verdiløse og at seriøsiteten går ned. Deltakerne er ofte anonyme og derfor forekommer det hyppig etiske overtramp og brudd på de retningslinjene for bruk som er utarbeidet og listet på sidene. Regelbrudd kan eksempelvis innebære sjikane eller trakassering av enkeltindivider eller samfunnsgrupper. Samtidig kan identifisering gjøre at man mister debattanter og at deltakelsen går ned. Det påpekes at mange velger å ytre sine meninger under pseudonym av flere hensyn, eksempelvis til arbeidsgiver på grunn av standpunkt. Dilemmaene ovenfor illustrerer
metadebattens flertydige karakter, og at den i all hovedsak er en normativ debatt. Den har splittet presseorganisasjonene i sentrale spørsmål, og medieledere har tatt ulike standpunkt til temaene som tas opp i debatten.
Innen medieforskningen har stadig flere undersøkt publikumsgenerert innhold de siste årene. En av de mest sentrale studiene av nettdebatter er gjort av Eli Skogerbø og Marte Winsvold (2008, ref. i Enli og Skogerbø), som har undersøkt hvordan nettdebatter inngår i den offentlige debatten i lokalsamfunnet. Til dette formålet har de valgt ut debatter knyttet til lokal- og regionsaviser Internett-utgaver samt
debattfora opprettet på kommunale hjemmesider. Flere av deres funn er relevante for å belyse min egen problemstilling, deriblant holdninger til Internett som fora for offentlig debatt. Internasjonale studier av nettdebatter er også interessante i samme henseende. Deen G. Freelons Analyzing online political discussion using three models
of democratic communication fra 2010, samt Zizi Papacharissis Democracy online:
civility, politeness, and the democratic potential of online political discussion groups (2004) bidrar til å belyse nettdebattenes demokratiske funksjon i et politisk og
samfunnsmessig perspektiv.
1.3 Problemstilling
Formålet med denne masteroppgaven er å fokusere på debatten om nettdebatten og belyse noen sentrale sider ved den gjennom viktige aktørers synspunkter. Samtidig ser jeg på hvilken praksis de undersøkte nettavisene har for håndtering av digitale
meningsytringer. Debatten om nettdebatten reiser en rekke tverrfaglige dilemmaer, og jeg har derfor sett det hensiktsmessig å drøfte informantsvarene i kontekst av juridiske og presseetiske regelverk, samt mer sosiologiske begreper om ytringsfrihet, demokrati og samfunnsdebatt. Denne oppgaven gir i all hovedsak en oversikt over holdninger til en rekke temaer, og jeg forsøker å belyse følgende normative problemstilling:
Debatten om nettdebatten:
Hvilke holdninger og praksis finnes i nettavisene?
Som tittelen antyder, har oppgaven to formål: 1) Å undersøke hvilke holdninger informantene har til en rekke temaer i metadebatten, og 2) hvilken praksis nettavisene har i håndtering av digitale meningsytringer. Når informantsvarene drøftes og
presenteres, gjøres det både tematisk og – i all hovedsak – under denne todelingen.
Enkelte punkter presenterer kun holdninger, og da i mer generelle termer enn det øvrige materialet.
Nettavisene som ligger til grunn for den undersøkte praksis er VG NETT, Dagbladet.no, Aftenposten.no og Nettavisen. Holdningene som kommer til uttrykk er fremsatt av representanter fra de nevnte nettavisene, samt fra medieorganene Norsk Redaktørforening, Norsk Presseforbund og Norsk Journalistlag.
1.4 Avgrensning
Ordet ”nettdebatt” har en tendens til å bli benyttet om all digital meningsutveksling.
Jeg ser derfor et behov for å avklare hva jeg mener med termen når metadebatten diskuteres. Jeg har valgt å fokusere utelukkende på den kommunikasjonen som foregår på de undersøkte nettavisenes sider, herunder kommentarfelt under redaksjonelle artikler og egne fora for debatt.
1.5 Oppgavens struktur
Kapittel 1 innledes med bakgrunnen for oppgaven, deretter legger jeg frem problemstilling og avgrensning. I kapittel 2 presenterer jeg det teoretiske rammeverket. Her diskuterer jeg perspektiver på offentlighet og demokratisk kommunikasjon og knytter det opp mot nettdebattenes rolle i samfunnet. Dernest følger metodekapittelet, kapittel 3, hvor jeg redegjør for forskningsdesign, metodisk tilnærming og hvilke metodiske valg jeg har tatt i forskningsprosessen. I kapittel 4 presenterer jeg funn og analyse av materialet, og drøfter dette tematisk. Konklusjon og implikasjoner for videre forskning legges frem i kapittel 5, og kapittel 6 viser referansene jeg har brukt i arbeidet med oppgaven.
2. TEORETISKE PERSPEKTIVER: OFFENTLIGHET OG DEMOKRATISK KOMMUNIKASJON
2.1 Innledning
Dette kapittelet dreier seg om metadebattens mer overordnede problematikk, som nettdebattenes plass i det offentlige rom og hvorvidt digitale meningsytringer kan betraktes som et ledd i den offentlige, demokratiske kommunikasjon. Jeg vil belyse dette gjennom sosiologiske teorier om den offentlige sfære samt perspektiver på demokratisk kommunikasjon hentet fra medieforskningen. Formålet er å plassere nettdebattene inn i en bredere samfunnsmessig kontekst, komparativt med etablerte oppfatninger om samfunnsstruktur og kommunikativ deltakelse. Det juridiske og presseetiske rammeverket som ligger til grunn for store deler av metadebatten vil drøftes senere i analysedelen.
2.2 En ny offentlig sfære
Internett og digitale medier har skapt et nytt samlingspunkt for mennesker uavhengig av fysisk tilstedeværelse. Dette vil sees i sammenheng med tradisjonelle teorier om det offentlige rom og hvorvidt disse har anvendelse for dagens offentlighet.
Internett kan ikke lenger primært betraktes som kommunikasjonsteknologi.
Kommunikasjon og interaksjon som finner sted mellom aktørene på nettet har blitt et vesentlig aspekt ved nettkonstitusjonen, og det kan sies at Internett i større grad har blitt et sosialt rom enn et teknologisk redskap. Teknologien er naturligvis en
forutsetning for dannelsen av slike rom, men utviklingen av Internett som et offentlig rom og som en sosial møteplass har i hovedsak vært styrt av aktørenes samhandlinger innenfor en slik kontekst (Engen, 1996). Ifølge Holm (2006) er et offentlig rom rent juridisk et fysisk territorium som alle har tilgang til. Et offentlig rom ekskluderer ikke noen, og er åpent for alle som måtte ønske det. Begrepet brukes imidlertid også som metafor, og betyr da gjerne det samme som offentlighet, ordskifte eller debatt. Brukt på denne måten refererer ikke dette nødvendigvis til en fysisk ramme. Tidligere ble termen brukt om fysiske offentlige rom som kirken i lokalsamfunnet, kafeer og vertshus, spiserom på arbeidsplassen og liknende. Felles for disse stedene var at aktørene møttes i en sfære atskilt fra det private området, og de fungerte som fora for (politisk) meningsutveksling og handling. Offentlige rom i tradisjonell betydning
eksisterer fremdeles, men har mistet noe av sin funksjon. Den digitale
kommunikasjonsteknologien og mediene har etter hvert overtatt mye av rollen som tilrettelegger for samhandling mellom mennesker, og dette fenomenet har gitt næring til ideen om en ny type offentlig sfære (Engen, 1996). Ifølge Engen (1996) er
elektronisk kommunikasjon og medier med på å konstituere offentligheten, og virker dermed som offentlig meningsbærer. Han fremholder at nyheter og
informasjonsformidling finner sted i et konglomerat av ulike fora og
informasjonskanaler, og nettmediet i sin struktur inneholder både elementer fra tradisjonelle elektroniske kommunikasjonsredskaper og massemedier. En utvidelse av det offentlige rom, hevder han videre, innebærer videre en omstrukturering av
offentligheten:
Mer spesifikt viser dette seg ved at den ansikt-til-ansiktkommunikasjon som fant sted i den
"tradisjonelle" offentligheten, i dag delvis er blitt erstattet av elektronisk
kommunikasjonsteknologi. Når offentlig diskurs finner sted over dataskjermer, som faktisk er tilfellet på Internett, og hvor aktørene sannsynligvis aldri møtes i en ansikt-til-ansiktsituasjon, medfører dette en omveltning av offentlighetens struktur og delvis dens innhold (Engen, 1996, punkt 1.2.2).
En vesentlig inspirasjon for begrepet offentlig rom kommer fra den tyske filosofen og sosiologen Jürgen Habermas. I hans avhandling ”Borgerlig offentlighet” fremmes påstanden om at det har eksistert tre typer offentlighet, eller i det minste tre typer ideell offentlighet. Den første var den førmoderne offentligheten i antikken, i bystaten – i polis. Her diskuterte borgerne saker av interesse på torget – agoraen – og avgjorde dem i folkeforsamlingen der de representerte seg selv, og ingen andre. Dette var en form for direktedemokrati. Den andre var den føydale offentligheten, som var preget av at det ikke var noe skille mellom privat og offentlig sfære. Kongen både holdt og representerte makten, og verken ytret seg eller styrte gjennom et maktdelingsprinsipp.
Han var med dette alltid privat og alltid offentlig. Det tredje offentlighetsidealet var en borgerlig-kritisk offentlighet som vokste fram på 1700-tallet som en dynamisk sfære for det ekspanderende borgerskapet. Denne typen offentlighet var ikke orientert mot representativitet, men mot en type debatt som var preget av opplysningstidens idealer der målet var den fornuftige løsningen. Denne forståelsen av at det finnes noe som er felles, som er større, bedre og sannere enn enkeltmenneskers interesser, skaper
grobunn for det moderne demokratiet, og en slik borgerlig-kritisk offentlighet medierer mellom den private sfære og samfunnets politiske overbyggende institusjoner (Holm, 2006). Habermas’ framstilling av den ”klassiske” borgerlige offentligheten la sterk vekt på rasjonaliteten i den offentlige samtalen og at
argumentasjon skulle føre til konsensus. Gripsrud (2006) fremholder at medier av alle slag alltid har vært av grunnleggende betydning for offentlighetens former og innhold.
Han påpeker at selve hovedtesen i Habermas´ teorier er at det har foregått en strukturell endring av offentlighet, en ”reføydalisering”. I dette, forklarer Gripsrud, ligger det ”at reelle diskusjoner, der deltakerne er innstilt på å oppgi sitt opprinnelige synspunkt hvis de møter gode nok argumenter, ikke lenger foregår i den
mediedominerte offentligheten” (Gripsrud, 2006). Habermas hevder at slike
diskusjoner der standpunkter og politiske linjer utformes, nå hovedsakelig foregår i lukkede fora. Offentligheten er dermed redusert til et rom uten utvikling av
oppfatninger og politiske vedtak, disse blir bare proklamert og propagert for – slik tilfellet også var i det føydale samfunnets representative offentlighet. Han fremholder at i medienes offentlighet arrangeres all debatt som scenisk underholdning, det vil si utveksling av forhåndsbestemte standpunkter. Publikum har tilsvarende beveget seg fra å være resonnerende til å bli konsumerende (Gripsrud, 2006).
Noen av disse påstandene kan fortsatt aksepteres som gyldige karakteristikker av dagens offentlighet, og i dette ligger også noe av styrken bak Habermas´
offentlighetsteoretiske grunnlag. Som Gripsrud (2006) trekker frem, bygger dette på et sett av normer for offentlighetens og følgelig medienes funksjoner som fortsatt er gyldige for de involverte. Vær Varsom-plakaten dreier seg eksempelvis om
saklighetskrav og om å respektere et skille mellom det offentlige og det private område. Teorigrunnlaget er av relevans fordi det fremholder en bredt akseptert
målestokk for offentlighetens kvaliteter og demokratiske funksjoner. Samtidig gjengir ikke Habermas´ karakteristikker lenger et helhetlig bilde av dagens mediesituasjon.
Teoretikeren har selv sett begrensninger ved egne teser, noe han også trakk frem under et foredrag i 20061. Her snakker Habermas om hvordan utviklingen av Internett har ført til nok en omstrukturering av offentligheten, og hvordan denne skiller seg fra den tradisjonelle oppfatning av begrepet:
1 Jürgen Habermas holdt en tale i forbindelse med tildelingen av Bruno-Kreisky-prisen for årets politiske bok 2005, Renner-Institut den 9. mars 2006. Utdrag fra talen er gjengitt av Morgenbladet.
Omstillingen av kommunikasjonen fra bøker og aviser til tv og internett har på den ene siden ført til en enorm utvidelse av medieoffentligheten og en fortetning av
kommunikasjonsnettverkene som savner sidestykke. De intellektuelle har beveget seg som fisken i vannet i offentligheten, og nå har den blitt mer omfattende og utvekslingen mer intens en noensinne. På den annen side kan det se ut som om overskuddet av dette livgivende elementet kveler de intellektuelle. Velsignelsen blir til en forbannelse. Dette tror jeg skyldes at offentligheten er blitt mindre formell og de offentlige rollene mer like hverandre.
Kommunikasjonssammenhengene er både blitt utvidet og fragmentert gjennom bruken av internett. Internett bidrar derfor riktignok til å undergrave autoritære offentlighetsregimer.
Men det horisontale og uformelle kommunikasjonsnettverket svekker samtidig det som er blitt oppnådd innenfor den tradisjonelle offentligheten. Den tradisjonelle offentligheten samler et anonymt og spredt publikums oppmerksomhet mot en bestemt type informasjon innenfor politiske fellesskap, slik at borgerne samtidig kan forholde seg til de samme kritisk filtrerte temaene og bidragene. Internett skaper en velkommen tilvekst i egalitarisme, men denne blir betalt med en desentralisert tilgang til uredigerte bidrag. I dette mediet er de intellektuelles bidrag ikke lenger i stand til å skape fokus (Habermas, 2006).
Gripsrud (2006) argumenterer imidlertid for at det med digitale medier oppstår nye muligheter for realisering av de klassiske offentlighetsidealene:
Særlig har man framhevet den økte mulighet enhver med datamaskin og internettadgang nå har til å være aktiv deltaker i offentlige ordskifter, gjennom for eksempel innlegg i mangfoldet av diskusjoner som til enhver tid foregår og gjennom blogging. Andre har framhevet at internett og digital kringkasting gjør det mye lettere enn før å velge bort alt man ikke tror man liker og alle synspunkt man er uenig i. Dermed dannes det ensartede grupper der en ifølge en del sosialpsykologisk forskning kan vente at den mest ekstreme varianten av det felles standpunktet vinner fram (Gripsrud, 2006).
2.2.1 Nettdebattene – offentlige eller kvasioffentlige?
Selv om Internett har skapt en ny offentlig sfære som har et stort demokratisk potensial, er det dermed ikke gitt at den digitale kommunikasjonen har oppnådd politisk betydning. Dette gjelder spesielt for nettdebattene, som er en kontroversiell del av dagens offentlighet. Habermas´ ideer om at det beste argumentet prinsipielt skal vinne frem kan i utgangspunktet anvendes for digitale meningsutvekslinger.
Samtidig hjelper det lite om man har en mer politisk agenda enn mer eller mindre uformelle samtaler med andre debattanter. For at nettdebattene – og argumentet sådan – skal få en større samfunnsmessig betydning, er det nødvendig at noen plukker dem opp og synliggjør dem. Selv om nettdebattene i prinsippet er offentlige og åpne for alle, er det ikke gitt at argumentasjonen i enkeltdiskusjoner blir synliggjort for andre enn deltakerne selv og muligens andre som ved tilfeldighet klikker seg inn på dem.
Debattene har ikke nok innflytelse til å sette dagsorden, selv om det naturligvis finnes unntak. I metadebatten diskuteres det i denne sammenheng at nettdebattene ikke blir sett på som seriøse nok til å være en fullverdig del av det offentlige ordskifte. Til dette, påstås det, er kvaliteten jevnt over for dårlig. Skogerbø og Winsvold (2008) spekulerer i om nettdebattene med sin brutale logikk på noen måte kan sees som en del av den offentlige samtalen:
Dersom nettdebattene skal kunne ses på som en del av den offentlige samtalen, hvilke gyldighetskrav gjelder da for dem? Kan disse foraenes brutale logikk noen gang forenes med de samme krav til sannferdighet, rasjonalitet og gjennomsiktighet som vanligvis stilles til den demokratiske samtalen, eller er de forvist til en kvasioffentlig tilværelse der erfaringer, meninger og synspunkter stort sett vil gå upåaktet hen eller i beste fall sporadisk bringes inn i den politiske offentlighet via andre aktører? (ref. i Enli og Skogerbø, 2008, s. 42-43).
Samtidig trekker forfatterne frem den demokratiteoretiske forutsetningen at debattdeltakere forventes å opptre ”i kraft av seg selv og sin overbevisning” (ref. i Enli og Skogerbø, 2008, s. 44). De fremholder at dette vanskelig lar seg forene med den anonyme praksisen som finnes i de fleste nettfora. Nettets konvensjon om at denne anonymiteten er akseptabel og vanlig, bryter med demokratiets konvensjon om ansvarlighet og åpenhet. Søker man politisk makt og innflytelse, forventes man å gjøre det i kraft av sin overbevisning og i kraft av sin evne til å overbevise de andre deltakerne – eller tilhørerne – om at man besitter de beste argumentene. Dette forutsetter at den som argumenterer er åpen om sin identitet og sine motiver.
Forfatternes undersøkelse av lokalpolitiske debattfora viser også at nettopp anonymiteten er et av trekkene ved nettdebattene som hindrer dem i å få en fremtredende posisjon i den politiske offentligheten. Studien indikerer også at nettdebattene ikke blir betraktet som fullt ut en del av den offentlige debatten, heller som en kvasioffentlig sfære: ”Det fremstår som et paradoks at den åpenheten nettet tilbyr, som skulle føre til en mer inkluderende og demokratisk offentlig debatt, hindrer at slike fora får innflytelse, og henviser dem til en kvasioffentlighet”
(Skogerbø og Winsvold, ref. i Enli og Skogerbø, 2008, s. 47). Selv om digitale fora skulle være kvasioffentlige rom, påpeker imidlertid forfatterne at debattene leses av aktører som opptrer i det offentlige rom, og som av og til tar med seg meninger videre. Dermed er rekkevidden og betydningen av nettdebattene muligens større enn antatt (Skogerbø og Winsvold, ref. i Enli og Skogerbø, 2008).
Andre teoretikere har også tolket offentlighetsbegrepet, og flere har gjort fremlegg om hvordan digital kommunikasjon kan forstås ut fra teorier om det offentlige sfærer. Fraser (1990) har for eksempel kritisert Habermas´ idé om én ensartet sfære som i all hovedsak fungerte som et fora for privilegerte menn, og påpeker at denne ideen ekskluderer kvinner og lavere samfunnsklasser. Hun
fremholder at det dannes såkalte sameksisterende offentlige sfærer som en reaksjon på denne eksklusjonen fra den dominerende debattarena. Dermed artikuleres flere
offentlige sfærer, dog med ulik grad av innflytelse og politisk kraft, for å gi stemme til kollektive identiteter og interesser. Disse rommene reflekterer de sosiale ulikhetene i senkapitalistiske samfunn (ref. i Papacharassi, 2004).
Det finnes mange perspektiver på virtuelle offentligheter uten geografisk tilknytning. I en amerikansk kontekst har dette i overveiende grad tatt utgangspunkt i en fellesskapsdebatt som i de senere år har versert mellom liberale og såkalte
kommunitarister2. Her blir det fremhevet hvordan Internett muliggjør fellesskap mellom mennesker med felles interesser og holdninger, og hvordan disse
fellesskapene oppfyller de habermasianske diskursetiske krav til politisk offentlighet.
Ifølge dette synet er slike virtuelle fellesskap fremmende for demokrati, opplysning og grasrotdeltakelse. Kritikerne hevder imidlertid at de sosiale rommene ofte er blottet for det politiske, og at de har en tendens til å lukke seg om seg selv. Det fremholdes at de atskiller seg fundamentalt fra fellesskap i den fysiske verden, gitt en manglende forpliktelse og mulighet for å trekke seg ut når som helst. Det bemerkes også at digitale rom kan sprike i flere retninger, og at dette vanskeliggjør en samlet offentlighet som styrende for politiske formål. Samfunnet kan på denne måten bestå av flerfoldige fellesskap som hver for seg representerer en form politisk offentlighet, men som ikke er samstemte i sine budskap. Medvirkende til denne tendensen er også den mulighet Internett bringer for å individualisere informasjonen man søker og tilpasse den til egne personlige interesser og behov. I et langtidsperspektiv kan konsekvensene bli at samfunnet ikke lenger kan baseres på felles referanser og verdier. Dette får ikke bare konsekvenser for den politiske offentlighet, men
medborgerskapet kan også komme under press som følge av Internett (Jensen, 2000).
Nettdebattens plass i offentligheten og samfunnet blir videre diskutert i
2 Kommunitarisme - retning som legger vekt på hvordan normer og verdier alltid er knyttet til og har mening innenfor rammen av et gitt fellesskap, og ikke kan ses løsrevet fra dette (Caplex, 2000).
kapittel 4.7, og belyses da gjennom informantene i denne studiens holdninger til temaet.
2.3 E-demokratisk kommunikasjon
Dette kapittelet omhandler kommunikasjonssituasjonen i digitale fora, og jeg vil belyse dette gjennom ulike teoretiske synspunkter. Formålet er å presentere flere perspektiver på ett av metadebattens underliggende tema; nettmediets demokratiske potensial.
En stor del av forskningen som er blitt gjort på nettbaserte (politiske) diskusjoner fokuserer på nettmediet som en potensielt demokratisk plattform, uten restriksjoner av tid og rom. Selv om enkelte frykter nettets innvirkning på
demokratiet, viser empiriske funn at det finnes digitale rom som beviselig er kapable til å fremme demokratisk kommunikasjon (Freelon, 2010). Det kan være
hensiktsmessig å definere hvilken betydning ”demokrati” tillegges i denne konteksten. Jensen (2000) lister tre modeller som illustrerer ulike grader av det demokratiske begrep:
1) En elitistisk modell som ser borgerne som passive og reelt uten den store
innflytelse, mens eliter som statsapparatet, storindustrien og organisasjoner besitter makten. Dette er en deskriptiv modell og er eksponent for kritikken av det moderne demokratis legitimitet og funksjonsområde.
2) En pluralistisk modell, hvis hovedfokus innledningsvis var på prosedurale aspekter som borgernes formelt like rettigheter og muligheter for innflytelse og
interesseivaretakelse. Senere har den såkalte neopluralisme også innlemmet spørsmål om borgernes forutsetninger og dermed reelle muligheter for deltakelse. For
pluralistene blir politikken til som et resultat av kompromisser mellom ulike interesser. Modellen har et normativt utgangspunkt, selv om den klassiske pluralismen ofte hevdes å representere en dekkende beskrivelse av det aktuelle demokrati i vestlige land.
3) En deliberativ modell hvor borgerne tar aktiv del i deliberative prosesser og dermed oppnår opplysning og demokratisk engasjement. Politikken blir først og fremst til i selve den demokratiske prosess, der makt- og interessekonflikter ideelt sett
er eliminert. Modellen er normativ og forbindes først og fremst med Habermas´
teorigrunnlag.
Deliberasjonsteorier som beskrevet i punkt tre, har blitt stadig viktigere i forskning på mediert offentlig debatt, hvis normative grunnlag er å stille forslag til måter man kan forbedre demokratiet på og kritisere institusjoner som ikke lever opp til den normative standarden (Øvrebø og Moe, 2010, s. 6, ref. i Tråsdahl, 2010). Deliberasjon
karakteriseres ideelt sett av at deltakerne er villige til å revurdere sine preferanser i lys av diskusjon, ny informasjon og påstander fremlagt av andre deltakere. Dette
teoretiske rammeverket tar avstand fra liberale, individualistiske og økonomiske forståelser av demokrati, og lener seg på et demokratisyn forankret i diskusjon og grunngivning. Med ”grunngivning” menes offentlig begrunnelse av standpunkter, samt rettferdiggjøring av offentlig politikk (Chambers, 2003, s. 308, ref. i Tråsdahl, 2010). Demokratiske deliberasjonsteorier knyttes ofte til begrepet ”offentlig sfære”, og Habermas´ tese er, enten direkte eller indirekte, en utbredt referanse i
forskningsmaterialet. Habermas stipulerer at den offentlige sfære optimalt sett bør inneha tre karakteristikker: 1) Etablering av det rasjonelle/kritiske argument, i motsetning til sosial status, som det eneste kriteriet for bedømmelse av offentlige bidrag, 2) tilpasning av diskusjonstemaer til offentlighetens interesse, og 3) åpenhet for alle medlemmer av offentligheten. Deliberasjon i dette perspektivet er helt og holdent normativt og er vanskelig å konkretisere ved studier av nettdebatter. Samtidig fungerer karakteristikkene som en nyttig pekepinn for å vurdere demokratisk
opptreden mellom aktørene i digitale diskusjoner (Freelon, 2010). Poster (1997) forfekter at det rasjonelle argumentet som karakteriserer Habermas´ oppfatning av den offentlige sfære, ikke kan benyttes ved snakk om digital kommunikasjon og videre at konsensus ikke er mulig å oppnå på nettet. Dette, hever han, er fordi identitet defineres annerledes i de elektroniske miljøene enn i de tradisjonelle. Ettersom
deltakernes identiteter er såkalt flytende og mobile på nettet, vil kompromissets betingelser utebli i en virtuell diskurs. I stedet oppmuntres det til dissens og
debattdeltakernes sosiale og profesjonelle status er fraværende. Poster konkluderer med at Internett faktisk desentraliserer den digitale kommunikasjonen, men at det likevel forbedrer demokratiet når alt sees under ett (ref. i Papacharissi, 2004).
Hacker og van Dijk (2000) ser den offentlige sfære som en pluralistisk og desentralisert enhet der konflikter spiller en større rolle enn rasjonelle
meningsutvekslinger. Nettrelatert teknologi har et iboende demokratisk potensial, men, hevder de, har for liten innflytelse innenfor de representative demokratiske rammene som finnes i de fleste moderne demokratier. Selv om Internett har et potensial til å forene flere fragmenterte offentlige sfærer gjennom anliggender som opptar alle, betrakter Keane (2000) nettmediet som mest lovende for fremveksten av såkalte makrooffentlige sfærer, eller offentlige sfærer som forbinder mennesker sammen på et globalt eller regionalt nivå (ref. i Papacharissi, 2004). Hill og Hughes (1998) utdyper imidlertid at de teknologiske mulighetene for global kommunikasjon ikke nødvendigvis betyr at mennesker fra ulike kulturelle bakgrunner vil utvise mer forståelse for hverandre på en digital plattform enn de ville gjort ellers. Deres observasjoner vektlegger at Internett både har en demokratisk styrke, men også menneskelige begrensninger. Samtidig poengterer de at nettdebattene tenderer til å være mer behersket når de får politisk fokus i motsetning til generelle
diskusjonstemaer. Ofte bærer digital meningsytring preg av emosjonelle bidrag og flyktige responser heller enn en rasjonell og fokusert diskurs (Abramson m.fl. 1988, ref. i Papacharissi, 2004).
Jensen (2000) peker også på hvordan den demokratiske samtale i nettmediert politisk offentlighet byr på visse utfordringer. Antakelsen om nettmediets muligheter for å etablere en diskursetisk debatt er ikke helt uproblematisk, og han betoner at Internetts karakter ikke automatisk muliggjør en debatt preget av rasjonell
overbevisning med gjensidig forståelse deltakerne i mellom. Samhandling gjennom tekst medfører begrensninger i kommunikasjonssituasjonen, som bruk av kroppsspråk og andre subtile uttrykk. Det paradoksale, påpeker Jensen, er at Internett inntil videre er betraktelig mindre preget av visuelle virkemidler enn andre medier, noe som ifølge kritikerne virker nedbrytende på den diskursive praksis. Internetts karakteristika virker med andre ord både befordrende og hemmende for en ideell samtalesituasjon.
Et annet paradoks fremlagt av samme forfatter, gjelder også den digitale
samtalesituasjonen. Fra flere hold argumenteres det for at flere av de eksisterende nettfellesskapene innvilger diskursetiske krav. Dette oppnås imidlertid ved (redaksjonell) regulering gjennom å utelukke eller sanksjonere bort uønskede
elementer fra fellesskapet. Teoretisk sett forekommer det altså en motsetning mellom forsøket på å skape og å opprettholde en diskursiv praksis og et liberalt krav om universell adgang til et fellesskap (Jensen, 2000).
2.3.1 Kommunikasjonssituasjonen i metadebatten
Til nå har jeg presentert teoretiske synspunkter på kommunikasjonssituasjonen i digitale fora på generelt grunnlag. I dette kapittelet vil jeg se nærmere på
kommunikasjonen i metadebatten. Teorigrunnlaget i det følgende er hovedsakelig basert på egne observasjoner av metadebatten, i tillegg til noe faglitteratur.
Den situasjonelle kommunikative akt i metadebatten skiller seg fra øvrige nettdebatter ved at det ofte dreier seg om andre sendere og mottakere. Når
nettdebattene drøftes, er det flest fagpersoner som er de aktive bidragsyterne.
Kommentatorer, spaltister og andre aktører i det offentlige rom, ytrer sine meninger gjennom ulike mediekanaler og fordrer med jevne mellomrom til debatt om
nettdebatten. Selv om det i utgangspunktet ikke er noen hindringer for hvem som kommer til orde i mediene annet enn medienes egne prioriteringer og utvelgelse, lar det seg likevel gjøre å identifisere en slags kjerne av hvem de mest aktive deltakerne i metadebatten er. På grunn av debattens innhold, har naturlig nok mange av
innleggene og uttalelsene sitt opphav i redaktørene selv. Ansvarlige utgivere i både papir- og nettaviser er aktive meningsbærere, det samme er underredaktører med ansvar for kommentarer og debatt, meninger og brukergenerert innhold. Journalister bidrar også i diskusjonen om digitale meningsytringer, samt andre medieinstitusjoner som på hver sin måte har relevans for debatten. Norsk Journalistlag (NJ), Norsk Presseforbund (NP) og Norsk redaktørforening (NR) er noen dem. I tillegg kommer diverse politikere, kommunikasjonsarbeidere, utvalgte bloggere og meningsbærere, og foretak som på en eller annen måte enten leverer eller administrerer brukergenerert innhold.
En fellesnevner for denne kjernen av debattanter er at de på hver sin måte er aktive deltakere i kraft av sin faglige bakgrunn. De fleste argumenterer på profesjonelt grunnlag, og mange representerer en bedrift eller organisasjon. Dette står i kontrast til nettdebattanter generelt, som stort sett ytrer sine meninger på et personlig plan, og uten en organisatorisk instans i ryggen. Metadebatten er derfor på flere måter en mer samfunns- og pressefaglig diskusjon enn de meningsutvekslingene som foregår i nettavisenes kommentarfelt og fora, og personene som diskuterer har gjerne mer innflytelse i den offentlige sfære enn ”vanlige” mennesker. Det stilles derfor høyere krav til hvordan disse ordlegger seg og argumentene forventes å være godt begrunnet og basert på faglig tyngde. I debatten om nettdebatten vil det være naturlig å knytte begrepet etos til bidragsyterne. Etos dreier seg om hvordan troverdigheten og
overbevisningskraften til ytreren etableres hos mottakerne. Det man vet om ytreren fra før av, vil påvirke vurderingen av vedkommendes uttalelser. Om man får vite at en redaktør står bak en påstand, vil man vurdere den på en annen måte enn om man visste at den kom fra en journaliststudent. Redaktøren kan benytte ulike retoriske grep som man kan knytte til ham eller henne som person, og disse grepene angår den kvalitet, autoritet og troverdighet vedkommende fremstår med. Gjennom å referere til egne erfaringer eller kvalifikasjoner, danner personen et inntrykk av seg selv for mottakerne, noe som på sin side vil bidra til å påvirke hvordan man forstår budskapet som fremsettes (Brodersen m.fl. 2007). På denne måten knyttes ofte fagpersoners erfaringsgrunnlag til troverdighet. Man aksepterer lettere påstander fremsatt av mer eller mindre innflytelsesrike personer man tidligere har knyttet kjennskap til gjennom mediene. På den andre siden er ikke denne troverdigheten noe som automatisk innfris, derfor er det også et sentralt poeng at avsenders identitet er kjent for mottakerne.
Metadebatten er på mange måter mer nærliggende Habermas´ konseptualisering av argumentets styrke enn nettdebatter for øvrig.
Det kan videre spekuleres i hvilke mottakere metadebatten egentlig er rettet mot. Enkelte hevder at den er elitistisk og er forbeholdt samfunnsmessige og
kulturelle makthavere. Dette er en forståelig antakelse ettersom kjernen av debattanter er ledere, redaktører, journalister, politikere, professorer og andre i sentrale
posisjoner. Argumentene de bruker virker også rettet mot med- og motdebattanter, og ikke i særlig grad mot deltakerne i nettdebattene som ligger til grunn for diskusjonen i utgangspunktet. Enkelte har også inntatt en ovenfra og ned - holdning og skaper et skille mellom ”oss” og ”dem”, og bruker barneoppdragelse som metafor for hvordan nettdebattene skal kultiveres. Tidligere nettsjef i Teknisk Ukeblad, Anders Brenna, formulerer det slik: ”Nettdebattanter har mye til felles med unger. Hvis de følges opp og gis en god oppdragelse, blir de fleste lovlydige og gode samfunnsborgere. Hvis de ignoreres, blir de ikke det ”(Brenna, 2009). Tidligere borgerredaktør i ABC Nyheter og blogger Heidi Nordby Lunde og Arne Jensen i Norsk Redaktørforening snakker tilsvarende om en ”dannelsesreise” på nett og drøfter hvordan digitale debatter kan kultiveres (Volan, 2009). Mens metadebatten har blitt beskrevet som elitistisk, antydes samtidig en mangel på fagkompetent og profesjonell deltakelse i den generelle nettdebatten.
2.3.2 Kommunikasjonssituasjonen i nettdebatten: Retorisk lavmål eller nedbrytning av språklige barrierer?
Et hovedankepunkt mot nettdebattene mot digitale fora har vært formen. Det hevdes med stor tyngde, men sjelden med like stort empirisk grunnlag, at nettdebattene stort sett består av angrep på grupper og privatpersoner og at de av den grunn verken kan eller bør regnes som en del av den seriøse samfunnsdebatten. Diskusjonsformen i en gjennomsnittlig nettdebatt er ofte mer uformell, replikkvekslingen raskere og stilen røffere enn den eksempelvis er på papiravisenes debattsider (Enli og Skogerbø, 2008).
Språket står også sentralt i metadebatten, både gjennom argumentasjon og andre grep som tas i bruk av de involverte. I tillegg til det tematiske innholdet og de dilemmaer som preger diskusjonen, kan det også være hensiktsmessig å se på hvordan
debattantene rent retorisk fremsetter sine påstander. Retorikk er ofte omtalt som
”kunsten å overbevise”, men overbevisning er som oftest knyttet til argumentasjon.
Retorikken påvirker derimot i større grad gjennom fremstillingen som
argumentasjonen får, og objektivitet og subjektivitet er eksempler på to ulike patosgrep som påvirker hvordan et budskap blir oppfattet. En for personlig tone kan gi inntrykk av at budskapet kun dreier seg om ytrerens oppfatninger, mens en mer objektiv ordlyd kan gi inntrykk av en beskrivelse av faktiske forhold eller
”virkeligheten” (Brodersen m.fl., 2007).
At nettdiskusjonene har lavere status enn debattanter i tradisjonelle medier kan ha flere årsaker. Som nevnt er språklige mangler én faktor, og det innholdsmessige en annen. Nettdebattene har gjentatte ganger blitt omtalt som ”kloakk” eller ”søppel”, men kloakkmetaforen er på langt nær den eneste innvendingen mot digitale
meningsytringer. Fremstillinger om lavmål og usaklighet er gjentagende
beskyldninger fra flere hold, og videre rettes det kritikk mot personangrep, injurier og rasisme i ytringene som preger flere nettdiskusjoner.
Negative og aggressive holdninger har også kommet til uttrykk i tradisjonelle debattfora, men det er tydelig at dette ikke gjør dem mer akseptert på en digital debattarena. Faktisk poengteres det at slike holdninger har friere spillerom på nettet enn i tradisjonelle debattkanaler ettersom det tillater en betydelig større deltakelse, og dette er ett av de synspunkter som fremmes i argumentasjonen for mer kontrollerte og redigerte fora. På den andre siden fremholdes det at nettets modus ikke bare er anarki og kaos. Ifølge Eli Skogerbø og Marte Winsvold kjennetegnes nettdebattene også av at de langt på vei følger konvensjoner for politisk debatt. I deres analyse av innlegg
om lokale spørsmål i avisenes nettfora viser at rene personangrep forekommer i to av ti innlegg. Dette indikerer at nettdebattene sjeldnere enn antatt tar form av direkte personangrep. Forfatterne fremholder videre at argumentasjonen heller ikke er preget av å være spesielt irrasjonell eller lettvint. I de fleste innleggene er påstandene som fremsettes, begrunnet (ref. i Enli og Skogerbø, 2008, s. 41-42). Med bakgrunn i disse funnene kan det spekuleres i om nettdebattene generelt har fått et ufortjent dårlig rykte, eller om resultatene er begrenset til mindre, lokale fora.
Det er tydelig at Internett som debattarena har brakt med seg en rekke
utfordringer som ikke har eksistert i samme utstrekning i tradisjonelle mediekanaler.
Digital meningsutveksling har ikke ennå etablert en god nok deltakerkultur til å regnes som en del av den seriøse samfunnsdebatten, og det er fortsatt et stykke igjen til aksept av nettdebatten på lik linje med debatt i papiravisene. Likevel er mange optimistiske til at det offentlige ordskiftet i stor grad har blitt digitalisert og disse holdningene gjenspeiles også i debatten om nettdebatten. Et sentralt poeng i denne sammenhengen er at Internett tilbyr nye muligheter for deltakelse som ikke har tidligere har vært mulig. Enkelte ser også positivt på den språklige delen av
debattinnleggene, og trekker frem hvordan deltakelse i samfunnsdebatten på nett kan skje på tross av språklige barrierer.
2.3.3 Dannelse versus høflighet
Papacharissis (2004) studie av digitalt demokrati omhandler dannelse3 i politiske nettfora, og bygger på en antakelse om at dersom Internett har et faktisk potensial til å utvide den offentlige sfæren, bør det også påskynde dannelse. Forfatteren stiller spørsmål om graden av dannelse i nettdebatter, og videre - dersom dannelse foreligger – om dette gjør debattene meningsfylte og demokratiske. Dannelse, hevder han, har til enhver tid blitt ansett som en nødvendighet for demokratisk diskurs. Begrepet
verdsettes som en indikator på et velfungerende demokratisk samfunn, og anses som en forutsetning for borgerskap, demokrati og offentlig diskurs. Papacharissi påpeker imidlertid at ”dannelse” misforstås når det reduseres til høflighet, dette fordi denne definisjonen ignorerer den demokratiske fortjeneste ved robust og opphetet diskusjon.
3 Papacharissis opprinnelige term er civility som til norsk også kan oversettes som ”høflighet”.
”Dannelse” er undertegnedes tolkning av begrepet og benyttes fordi forfatteren skiller mellom civility og politeness, som begge oversettes til ”høflighet” på norsk.
Høflighet, hevder han, er en nødvendig, men ikke avgjørende betingelse for at dannelse skal finne sted. Schudson (1997, s. 12, ref. i Papacharassi, 2004) mener at konversasjon ofte er for dannelsesdrevet og at den i mange tilfeller trenger å bli mer robust, uhøflig og selvsentrert. Han spekulerer også i om selve demokratiet trenger å løsrive seg fra dannelsesbegrepet. Det er imidlertid ikke dannelsen som begrenser konversasjonens demokratiske potensial, men heller en sammenblanding av termene
”dannelse” og ”høflighet”. Å følge vanlig høflighetsetikette kan virke hemmende på samtalen ved å gjøre den reservert, dempet og mindre spontan, mens å etterleve prinsipper for dannelse forsikrer at konversasjon også følger demokratiske prinsipper, ikke bare manerer. Dette skillet definerer høflighet som etikkrelatert og dannelse som uttrykk for felles tradisjoner innen demokrati (Papacharissi, 2004).
Papacharissis (2004) studie demonstrerer videre hvordan digital konversasjon faktisk kan være uhøflig uten å være udannet. Uhøflige ytringer kan ha en behaglig virkning da de speiler menneskets imperfekte natur. Udannete ytringer derimot er mer alarmerende og får vanligvis reprimande på nettet. Slike uttalelser har større
konsekvenser fordi de åpenlyst utfordrer individets rettigheter, og virker som en trussel på demokratiet og forhindrer dermed også utviklingen av en offentlig sfære.
Papacharissi finner dette skillet mellom høflighet og dannelse av særs relevans for nettdebatter fordi det segregerer de diskusjonene som virker skadelige for
demokratiske normer fra diskusjonene som ikke overholder grunnleggende etikette.
Dette er av betydning også i denne studien, ettersom argumentasjonen i metadebatten ikke ser ut til å gjøre et tilsvarende skille i kritikken av digitale meningsytringer.
Papacharissis observasjoner kan være et nødvendig virkemiddel når kvalitetsnivået i nettdebattene diskuteres. Mer om nettdebattenes kvalitet drøftes i kapittel 4.5.
3. METODE
3.1 Innledning
Den opprinnelige betydningen av ordet metode er ”veien til målet”. Hvis man skal finne eller vise andre vei til målet, må man vite hva målet er (Kvale, 2001, s. 52).
I forrige kapittel presenterte jeg noe av det teoretiske rammeverket som kan ligge til grunn for metadebattens overordnede tematikk, med sitt opphav i sosiologi og medieforskning. Juridiske og presseetiske tilnærminger drøftes som nevnt i
analysedelen. I dette kapittelet vil jeg redegjøre for de metodiske valgene som er tatt i forbindelse med oppgaven.
3.2 Forskningsdesign og metodisk tilnærming
Jeg ønsket å undersøke debatten om nettdebatten ved å se på hvilke holdninger som preger diskusjonen samt nettavisenes praksis for håndtering av nettdebattene. På bakgrunn av dette valgte jeg å anvende et kvalitativt forskningsdesign. Ifølge
Widerberg (2001) er bruken av kvalitative metoder utbredt i forskningen for å belyse problemstillinger som er lite utforsket, eller for å undersøke et kjent område på en ny måte. Metadebatten har pågått med jevne mellomrom i flere mediekanaler de siste årene, og diskusjonen er derfor kjent for mange. Likevel er det få, om noen, som har samlet metadebattens diskusjonstemaer og behandlet den som en enhet. Den
kvalitative metode er åpent utforskende eller eksplorerende. Den
erkjennelsesprosessen som dette metodevalget genererer er induktiv, det vil si at man med utgangspunkt i de undersøkte, konkrete data når frem til en dypere eller abstrakt innsikt i stedet for deduktivt å anvende abstrakte ideer på det konkrete materialet man undersøker (Gentikow, 2005).
Som datainnsamlingsmetode har jeg tatt i bruk det kvalitative
forskningsintervju med en semi-strukturert tilnærming. Kvale (2001, s. 21) definerer et forskningsintervju som ”et intervju som har som mål å innhente beskrivelser av den intervjuedes livsverden, med henblikk på fortolkning av de beskrevne fenomenene”.
Livsverden omfatter personens opplevelse av sin hverdag og hvordan vedkommende forholder seg til denne. Det kvalitative forskningsintervju gir dermed et særlig godt grunnlag for innsikt i informantens erfaringer med temaet. Det semi-strukturerte intervjuet innebærer videre at man benytter en rekke forhåndsbestemte temaer som skal dekkes samt forslag til spørsmål. Samtidig er det åpent for forandringer, både i rekkefølge og spørsmålsform, slik at intervjueren kan følge opp svarene og historiene han eller hun får av intervjupersonen (Kvale, 2001). Jeg valgte å utarbeide en
intervjuguide som fulgte et forhåndsbestemt tematisk oppsett med tilhørende konkrete spørsmål til hvert tema. Ettersom jeg var ute etter holdninger til konkrete
problemstillinger, gjennomførte jeg intervjuene uten for stor åpenhet for forandringer.
Spørsmålene ble stilt i den rekkefølge de var planlagt. Imidlertid formulerte jeg flere av spørsmålene på en måte som tillot åpenhet innenfor intervjuguidens rammer.
Kvale (2001) deler det kvalitative forskningsintervjuet inn i syv stadier:
tematisering, planlegging, intervjuing, transkribering, analysering, verifisering og rapportering. Prosessen med denne oppgaven er basert på disse syv stadiene, og i det følgende presenteres disse kronologisk.
3.3 Tematisering og planlegging
Tematisering og planlegging representerer svært viktige faser når man anvender en så åpen metode som en intervjuundersøkelse er (Kvale, 2001). Med tematisering menes en begrepsmessig klargjøring og en teoretisk analyse av temaet som skal undersøkes, samt formulering av spørsmålsstillinger. Tematiseringen for denne oppgaven
reflekteres i innledningsdelen. I planleggingsfasen brukte jeg god tid på å sette meg inn i metadebatten. Jeg benyttet meg hovedsakelig av søkemotoren Google for å få en oversikt over argumentasjon, debattdeltakere og hvilke implikasjoner nettdebattene antas å ha innenfor juridiske, presseetiske og samfunnsmessige rammer.
Søkeresultatene innebar både enkeltdebattinnlegg, reaksjoner på – og kommentarer til – debattinnlegg, orddisputter mellom flere debattdeltakere, journalistiske artikler om aktuelle saker forbundet med nettdebattene samt ufullstendige oversikter over metadebattens anliggender konstruert av ulike meningsbærere. Selv om resultatene ble funnet på nettet, genererte de også informasjon som har vært publisert i andre medier. Jeg fulgte også debatten i papiravisene, men i løpet av planleggingsfasen forekom det bare sporadiske innlegg av relevans for oppgaven.
Hovedfokus i materialet er imidlertid på de kvalitative intervjuene jeg har gjennomført, og informantenes utsagn, ikke så mye på det som har blitt uttalt tidligere i metadebatten. Dette valget ble tatt fordi jeg har god kjennskap til metadebatten gjennom mitt virke som (nett)journalist i tillegg til at gjennomgangen av materialet kjentes tilstrekkelig for å utsondre metadebattens hovedproblemstillinger. Jeg ønsket heller ikke å rette fokus mot alle meningsbærerne som har vært involvert i debatten, den primære hensikten var å tematisere den.
3.3.1 Operasjonalisering og intervjuguide
Det kvalitative intervju som metode krever at en abstrakt problemstilling oversettes og gjøres mer anvendelig i form av konkrete spørsmål. Spørsmålene må formuleres slik at de mest mulig fullstendig dekker de abstrakte begrepene som skal undersøkes (Gentikow, 2005). Jeg har på bakgrunn av dette forsøkt å konkretisere
problemstillingen i flere ledd. Etter å ha fulgt metadebatten over tid og i flere ulike mediekanaler, mener jeg fortrinnsvis å ha differensiert de temaer som utgjør hovedkjernen i diskusjonen om nettdebattene. Disse er:
1. Nettavisenes praksis på generelt grunnlag 2. Redigering og moderering av nettdebatter 3. Anonym deltakelse i nettdebatter
4. Redaktøransvar for nettdebatter og brukergenerert innhold 5. Nettdebattenes kvalitet og potensial
6. Etiske hensyn og dilemmaer 7. Nettdebattenes rolle i samfunnet
Ettersom hvert av temaene er rimelig omfattende, har jeg videre valgt å utarbeide ett eller flere forskningsspørsmål under hver kategori. Oversikten under viser tematisk oppsett og forskningsspørsmål for henholdsvis informantgruppe 1 (representanter for nettavisene) og informantgruppe 2 (representanter for andre medieorganer).
Tematisk oppsett og forskningsspørsmål til informantgruppe 1: representanter for nettavisene og gruppe 2: representanter for andre medieorganer.
1. Nettavisenes praksis på generelt grunnlag
Forskningsspørsmål: Hvilken praksis har nettavisene når det kommer til registrering og oppretting av brukerprofiler for deltakelse på sine kommentar- og debattjenester?
2. Redigering og moderering av nettdebatter
Forskningsspørsmål: 1. Bør nettdebattene modereres ved forhånds- eller etterhåndsredigering? 2. Hvor settes grensene for hvilke innlegg som redigeres?
3. Anonym deltakelse i nettdebatter
Forskningsspørsmål: Bør man få beholde muligheten for å ytre seg anonymt i nettdebatter eller ønskes åpne debatter der avsenderne tilkjennegis med fullt
navn?
4. Redaktøransvar for nettdebatter og brukergenerert innhold
Forskningsspørsmål: Bør nettdebattene underlegges redaktøransvaret?
5. Nettdebattenes kvalitet og potensial
Forskningsspørsmål: Hva er nettavisenes/medieorganets inntrykk av nettdebattenes kvalitetsnivå og hvilke grep mener de bør tas for å sikre en god debatt?
6. Etiske hensyn og dilemmaer
Forskningsspørsmål: Hvilke etiske utfordringer og problemstillinger møter nettavisene når det gjelder nettdebatter?
7. Nettdebattenes rolle i samfunnet
Forskningsspørsmål: Hvilken plass har nettdebattene i samfunnet og i offentligheten?
Deretter konkretiserte jeg oversikten videre ved å formulere en rekke
intervjuspørsmål under hvert tema. Ettersom jeg opererte med to informantgrupper, forligger det enkelte variasjoner i spørsmålene i intervjuguiden (appendiks 2). Jeg tilpasset formuleringene etter informantgruppe, og unnlot eksempelvis å spørre informantgruppe to om anliggender som gjelder nettavisenes konkrete praksis ved registrering av brukeropplysninger4.
3.3.2 Utvalg
Etter gjennomgangen av bakgrunnsmaterialet, laget jeg en enkel oversikt over ønskede informanter. I kvalitative undersøkelser er det viktig å velge et utvalg som
4 Forskjeller mellom spørsmålene stilt til intervjugruppe 1 og intervjugruppe 2 kan sees ved sammenlikning av intervjuspørsmålene.
man kan lære mye av, det skal tjene studiens hensikt, derav begrepet hensiktsmessige utvalg (Merriam, 2002). Jeg ønsket å intervju medieledere og sentrale representanter for andre presseorganer på bakgrunn av deres ekspertise på medieområdet og ikke minst deres erfaringer med digitale meningsytringer. For nettavisenes del vil dette si sjefredaktører eller debattansvarlige, og ledere når det gjelder de øvrige
medieorganene. Det opprinnelige informantutvalget inkluderte NRK og
Medieansvarsutvalget. Førstnevnte falt imidlertid bort allerede på planleggingsstadiet, ettersom det – tross gjentatte henvendelser på telefon, e-post og SMS – ikke lot seg gjøre å få et intervju. Sistnevnte var jeg i kontakt med flere ganger, men ettersom Medieansvarsutvalgets innstilling på det tidspunkt var under utarbeidelse, kunne de ikke uttale seg på mer enn generelt grunnlag. Det endelige utvalget av informanter ble derfor seende slik ut:
Informantutvalg 1: Representanter for nettavisene VG NETT: Sjefredaktør Espen Egil Hansen
Nettavisen: Adm. Dir. og sjefredaktør Gunnar Stavrum
Dagbladet.no: Journalist og debattansvarlig Mina Hauge Nærland Aftenposten.no: Debattansvarlig Liv Skotheim
Informantutvalg 2: Representanter for andre medieorganer Norsk Presseforbund: Generalsekretær Per Edgar Kokkvold Norsk Redaktørforening: Leder Nils E. Øy
Norsk Journalistlag: Leder Elin Florberghagen
Jeg kontaktet informantene i første omgang på e-post eller telefon. I henvendelsen la jeg også ved et informasjonsskriv hvor jeg presenterte den foreliggende oppgavens kjerne og formålet med intervjuforespørselen (appendiks 1). Strategien bak utvalget kan karakteriseres som en kombinasjon av utvalgstypene criterium og convenience (Merriam, 1998). Criterium fordi alle respondentene måtte møte noen
forhåndsbestemte kriterier (ha god kjennskap til nettdebatten, ha vært aktive i metadebatten, ha en faglig tyngde, kunne uttale seg på vegne av medium eller organisasjon), og convenience i den forstand at informantene takket ja til å la seg intervjue. Ifølge Patton (1990) kan det diskuteres om utvalg basert på sistnevnte kan karakteriseres som hensiktsmessige utvalg. Han understreker imidlertid at det trolig er
den mest anvendte utvalgsstrategien, da det innebærer å få tak i kasus på en enkel måte. Samtidig bærer utvalget preg av å være ekspertintervjuer. Gentikow (2005, s.
77) karakteriserer disse ved at de omfatter et relativt lite antall personer og at det vanligvis ikke er nødvendig å treffe kompliserte valg: ”Informanten(e) er her den eller de på feltet som har ansvar for og/eller ekspertviten om og/eller har medvirket til det undersøkte fenomenet”. En liten innvending mot bruk av ekspertintervjuer i mitt tilfellet er at informantene både uttalte seg på vegne av seg selv og av
mediet/organisasjonen de representerer. Jeg var bevisst på at dette potensielt kunne påvirke svarene, og diskuterte derfor problemstillingen med informantene på forhånd.
I all hovedsak reflekterer svarene informantenes egne holdninger. Disse samsvarer i stor grad med de holdningene bedriftene ønsker å formidle utad, og utgjør dermed ikke betydningsfulle avvik i resultatene. I enkelte tilfeller ønsket et par av
informantene å avklare spørsmålene med sine overordnede før endelige svar ble avgitt. Dette var ikke nødvendigvis for å være samstemte i svaret, men skyldes også mine formuleringer i enkelte spørsmål. Jeg ønsket for eksempel å undersøke
informantenes holdninger til redaktøransvaret på nett, men anså det også som fordelaktig å vite nettavisenes offisielle standpunkt i tilfelle det ikke samsvarte med informantens oppfatning.
3.4. Intervjuing
Ifølge Kvale (2001, s. 39) er formålet med det kvalitative forskningsintervju ”å innhente beskrivelser av intervjupersonens livsverden, særlig med hensyn til tolkninger av meningen med fenomenene som blir beskrevet”. Han lister en rekke aspekter av forståelsesformen i det kvalitative forskningsintervjuet, og jeg vil trekke frem noen av dem i forbindelse med intervjuene jeg gjennomførte i denne oppgaven (med mine kommentarer under):
Livsverden. Temaet for det kvalitative forskningsintervjuet er den intervjuedes hverdagslige livsverden, samt hans eller hennes forhold til den.
Kommentar: Nettdebattene er i stor grad en del av informantenes yrkesliv, i kraft av enten sin redaksjonelle - eller pressetiske rolle. Intervjuene søker også informantenes kunnskap om, og holdninger til, temaet.
Mening. Intervjuet har som formål å tolke meningen med sentrale temaer i
