Innst. 139 L (2009–2010)

(1)

(2009–2010)

Innstilling til Stortinget fra justiskomiteen

Prop. 12 L (2009–2010), jf. Ot.prp. nr. 108 (2008–2009)

Innstilling fra justiskomiteen om lov om behand- ling av opplysninger i politiet og påtalemyndighe- ten (politiregisterloven)

Til Stortinget

1. Sammendrag

1.1 Proposisjonens hovedinnhold

Justisdepartementet legger fram forslag til ny politiregisterlov. Forslaget tilsvarer forslaget i Ot.prp.

nr. 108 (2008–2009) som ble fremmet i forrige se- sjon.

I proposisjonen foreslås det at dagens lov om strafferegistrering, som er fra 1971, avløses av en ny og moderne lov om behandling av opplysninger i politiet og påtalemyndigheten (politiregisterloven).

Lovforslaget regulerer politiets, herunder Politiets sikkerhetstjenestes og påtalemyndighetens, behandling av opplysninger. Det å samle inn, vurdere, syste- matisere, lagre og utlevere opplysninger er en vesentlig og nødvendig side ved moderne politiarbeid for å oppklare eller forebygge kriminalitet. Samtidig kan slik bruk gi uheldige personvernmessige konsekvenser.

De internasjonale krav til personvern, som i stor grad må sies å være foranlediget av den teknologiske utviklingen, har gjort det dels nødvendig og dels øn- skelig å foreta betydelige endringer i dagens regler.

Hensikten med lovforslaget er å sikre at personvernet ivaretas samtidig som det skal bidra til at politiet og påtalemyndigheten kan løse sine oppgaver på en effektiv måte.

Lovforslaget vil i mindre grad endre politiets og påtalemyndighetens daglige arbeid og arbeidsmåter, men det vil på alle nivåer kreves tydelighet i forhold til hvorfor man samler inn og hvordan man bruker

opplysninger. Samtidig ivaretar politiregisterloven etter departementets mening de særlige behov som gjør seg gjeldende ved politiets behandling av opplysninger, og gjør den dermed til et bedre verktøy for politiet enn personopplysningsloven.

Reglene om taushetsplikt og utlevering av opplysninger er en sentral del av lovforslaget. Nytt er at regelverkene om taushetsplikt og utlevering samles i én lov, noe som sikrer både ensartethet og bedre bru- kervennlighet. Nytt er også at regulering av blant annet DNA- og fingeravtrykksregistrene foreslås flyttet fra straffeprosessloven til politiregisterloven. Samlet sett fører disse og enkelte andre forslag til at man etablerer et klarere skille mellom behandling av opplysninger, som vil bli regulert av politiregisterloven, og prosessuelle forhold, som fortsatt vil bli regulert av straffeprosessloven.

Lovforslaget inneholder videre dels betydelig omarbeidete regler om vandelskontroll og politiattester. Nytt er blant annet at det foreslås særlige regler om utstedelse av politiattest når straffbare handlinger ble begått av unge lovbrytere.

1.2 Politiets og påtalemyndighetens registre og andre systemer

1.2.1 Innledning

Politiet og påtalemyndigheten disponerer over en rekke registre med ulike funksjoner. Disse kan deles inn i tre hovedkategorier: administrative registre, forvaltningsregistre og registre til bruk i kriminalitetsbekjempelsen. Den sistnevnte kategorien omfatter også registre som brukes til politiets bistand og hjel- petjeneste. De fleste registre til bruk i kriminalitetsbekjempelsen kan igjen deles inn i tre kategorier: re- aksjonsregistre, saksbehandlingsregistre og operati- ve registre. De resterende registre til bruk i kriminalitetsbekjempelsen, som ikke faller inn under de nevnte kategoriene, kalles gjerne for politiets "ar-

(2)

beidsregistre". Begrepet er en samlebetegnelse på de registre som brukes til å forebygge, avdekke, stanse og forfølge straffbare forhold. Siden politiregisterloven ikke vil regulere politiets administrative registre og forvaltningsregistre, gir departementet i proposisjonen kun en kort oversikt over de mest sentrale registre og systemer som brukes i kriminalitetsbekjempelsen, og hva som er deres rettslige grunnlag. Det vises til kapittel 3 i proposisjonen.

1.2.2 Nasjonale og internasjonale rammer for lovforslaget

Personopplysningsloven gir generelle regler om behandling av personopplysninger og er dermed også retningsgivende for politiregisterloven. I tillegg finnes det internasjonale regelsett som er av betydning for utformingen av regler om behandling av personopplysninger i politiet og påtalemyndigheten. Noen av disse er konvensjoner som er folkerettslig bindende for Norge, mens andre er anbefalinger som ikke er rettslig bindende. Av særlig betydning i denne sammenheng er Den europeiske menneskerettskonven- sjonen (EMK), som gjennom menneskerettsloven er gjort til norsk lov.

Av sentral betydning for utformingen av lovforslaget var også EUs rammebeslutning om personvern i tredje søyle, som ble vedtatt på Rådsmøtet i november 2008. Rammebeslutningen regulerer behandling av personopplysninger innenfor rammene av politi- samarbeid og annet rettslig samarbeid i straffesaker.

Norge er tilknyttet Schengen-samarbeidet, og rammebeslutningen ble ansett for å være Schengen-rele- vant og Norge vil derfor bli bundet av rammebeslutningen forutsatt Stortingets samtykke. Departemen- tet har tatt sikte på å implementere rammebeslutnin- gens bestemmelser i lovforslaget, slik at det i forbindelse med ratifiseringen ikke vil være nødvendig med ytterligere endringer i norsk lov.

1.2.3 Lovens formål, definisjoner og virkeområde

Departementet foreslår at loven skal gjelde for all behandling av opplysninger i politiet og påtalemyn- digheten, med unntak av behandling av opplysninger som er del av politiets forvaltningsvirksomhet eller sivile gjøremål, eller som reguleres av SIS-loven. Lo- ven gjelder også Politiets sikkerhetstjeneste (PST), inkludert behandling av opplysninger i tjenestens forvaltningsvirksomhet.

Loven foreslås videre å gjelde for elektronisk behandling av opplysninger om både fysiske, juridiske og døde personer og delvis om gjenstander, noe som innebærer et utvidet virkeområde i forhold til personopplysningsloven. Begrunnelsen for dette er at man anser det hensiktsmessig å ha et samlet regelverk for behandling av samtlige opplysninger. Politiets be-

handling av opplysninger kan være like inngripende for bedrifter som for personer, og i tillegg vil det ofte være vanskelig å trekke grensen mellom personopplysninger og opplysninger om juridiske personer og gjenstander. Manuell behandling omfattes bare av loven dersom opplysningene inngår eller skal inngå i et register.

Departementet foreslår at politiregisterloven også fullt ut skal gjelde for behandling av opplysninger i straffesaker. Begrunnelsen for dette er dels at rammebeslutningen om personvern i tredje søyle omfatter behandling av opplysninger i straffesaker og dels en erkjennelse av at man ikke kan unnta store deler av behandlingen av opplysninger i politiet og på- talemyndigheten fra generell personvernlovgivning.

Departementet tar sikte på at det i forskriften gis et eget kapittel om behandling av opplysninger i straffesaker, der man dels tilpasser lovens bestemmelser for straffesaksbehandling og dels presiserer hvordan for eksempel bestemmelser med henvisning til straffeprosessloven skal anvendes. Det er på denne bakgrunn departementet foreslår at det gis en egen bestemmelse i lovforslaget om at det kan gis forskrifter om lovens anvendelse på behandling av opplysninger i straffesaker.

1.2.4 Krav til behandling av opplysninger Departementet foreslår at de grunnleggende personvernrettslige prinsippene om formålsbestemthet, nødvendighet og opplysningens kvalitet (relevans, tilstrekkelighet og korrekthet) også kommer til anvendelse for politiets behandling av opplysninger.

Når det gjelder kravet til formålsbestemthet fore- slås det at opplysninger kan behandles til det formå- let de er innhentet for eller til andre politimessige for- mål, med mindre det i lov eller i medhold av lov er bestemt at opplysningene kan brukes til andre for- mål.

Departementet har sett det som viktig å innarbei- de nødvendighetskravet i forhold til opplysninger som behandles utenfor den konkrete straffesaksbehandlingen, men som like fullt skjer i kriminalitetsbekjempende øyemed. For behandlingen av opplysninger under etterforskning ser departementet ikke behov for særskilt regulering ut over det som følger av straffeprosessloven. På et rent forebyggende stadi- um vil det derimot være av betydning å få frem at det må være en viss tilknytning mellom en kriminell virksomhet og de personer som det må anses nødven- dig å behandle opplysninger om. Departementet fore- slår derfor i lovforslaget hva nødvendighetskravet innebærer for de ulike politimessige formålene. For Politiets sikkerhetstjeneste (PST) foreslås særskilte regler om nødvendighetskravet.

Hvilke krav som stilles til opplysningenes kvalitet foreslås regulert i lovforslaget. Med opplysnin-

(3)

gens kvalitet menes i denne sammenheng at opplysningene skal være relevante og tilstrekkelige for for- målet med behandlingen. I tillegg skal opplysningene være korrekte og oppdaterte, og ikke lagres lenger enn hva som er nødvendig ut fra formålet med behandlingen.

Det er videre krav om at opplysningene skal være korrekte og oppdaterte. Kravet om korrekte opplysninger er ikke uproblematisk for politiet, som mottar en rekke ikke-verifiserte opplysninger, eksempelvis fra kilder og informanter og i form av tips fra publi- kum. Såfremt det er nødvendig for å oppnå et lovbe- stemt formål, må politiet utvilsomt tillates i stor grad å innhente usikre, eller ikke-verifiserte, opplysninger. Departementet anser det imidlertid som viktig at det skjer en kvalitetssikring av slike ikke-verifiserte opplysninger i den videre behandlingen av dem. Kra- vet til korrekthet innebærer i utgangspunktet at opplysningene skal være riktige. På den annen side vil kravet til korrekthet også være oppfylt dersom opplysningene er riktig gjengitt.

Departementet foreslår videre særskilte regler om behandling av særlig sensitive opplysninger, som for eksempel religiøs overbevisning og helsemessige eller seksuelle forhold. For denne kategori opplysninger gjelder et skjerpet nødvendighetskrav ved at slike opplysninger bare skal kunne behandles dersom dette er strengt nødvendig for formålet med behandlingen.

Selv om de grunnleggende kravene om formåls- bestemthet, nødvendighet og opplysningens kvalitet gjelder for politiets behandling av opplysninger, er det behov for å gjøre unntak fra disse kravene dersom det er nødvendig for å bekjempe kriminalitet. Politiet har uten tvil et behov for å kunne innhente opplysninger som man på innhentingstidspunktet vet lite om betydningen av, men som det er et behov for å kunne sjekke ut. Under etterforsking har politiet i kraft av straffeprosessloven forholdsvis vide rammer for inn- henting av opplysninger, og der må slike opplysninger kunne behandles så lenge det er nødvendig for et- terforskningen. Behovet for en særskilt regulering oppstår således først og fremst utenfor den konkrete straffesaksbehandlingen, enten det gjelder opplysninger som tilflyter politiet uavhengig av opprettet sak, eller det gjelder opplysninger fra straffesak som vurderes brukt i forebyggende øyemed. Departemen- tet foreslår på denne bakgrunn en regel om at politiet i en periode på inntil 4 måneder skal ha anledning til å behandle opplysninger til kriminalitetsbekjempelse selv om kravene til formålsbestemthet, nødvendighet og relevans ikke er oppfylt. Opplysninger som er registrert i henhold til 4-månedersregelen skal ikke utleveres, med mindre det er strengt nødvendig for å avklare om de grunnleggende kravene er oppfylt.

Departementet foreslår et eget kapittel i lovforslaget som regulerer reaksjonsregister, vaktjournal, kriminaletterretningsregister, DNA-register og fingeravtrykk- og fotoregister. Begrunnelsen for behovet for lovfesting er noe forskjellig for de ulike registrene. Det foreslås et pålegg om at det gis egne forskrifter til hvert register eller system.

1.2.5 Informasjonssikkerhet, internkontroll og sporbarhet

Informasjonssikkerhet og internkontroll er to grunnleggende elementer i behandlingen av alle de personømfintlige opplysninger som behandles i politiet, såvel av hensyn til personvernet som av hensyn til politiets eget behov for at sensitive opplysninger holdes skjermet for uvedkommende.

Departementet foreslår at det i loven gis overordnete bestemmelser om informasjonsplikt og internkontroll, og at de nærmere reguleringer gis i form av forskrift.

Departementet foreslår videre som noe nytt at politiets informasjonssystemer skal være sporbare. Det- te vil være et viktig kontrollerende tiltak i forhold til at reglene i politiregisterloven overholdes. Formålet med slik sporbarhet, som i praksis kan skje ved logg- føring, vil blant annet være etterprøvbarhet i forhold til uautorisert bruk, hvilket må antas å kunne ha en viss forebyggende effekt i forhold til lekkasjer. Opp- lysningene som genereres ved slik sporbarhet må også generelt kunne benyttes til å administrere systemet, og avdekke og oppklare sikkerhetsbrudd, uavhengig av om det er en ansatt som er årsak til bruddet.

1.2.6 Taushetsplikt og utlevering av opplysninger

I lovforslaget sondres det mellom utlevering og tilgang til opplysninger, og politiets og påtalemyn- dighetens taushetsplikt. Det er imidlertid en nær sammenheng mellom reglene om utlevering og taushetsplikt, idet adgangen til å utlevere opplysninger knyttes direkte til bestemmelsene om taushetsplikt. Det innebærer at politiet og påtalemyndigheten kan utlevere opplysninger dersom det er adgang til dette etter reglene om taushetsplikt. I tillegg foreslås det en egen bestemmelse for utlevering av opplysninger til utlandet, der det åpnes for at opplysninger kan utleveres eller på annen måte gjøres tilgjengelig dersom det følger av rettsakter eller avtaler som er bindende for Norge.

Departementet foreslår, i motsetning til hva som er gjort i den alminnelige personopplysningsloven, å regulere politiets og påtalemyndighetens taushetsplikt i politiregisterloven.

Etter gjeldende rett er det utelukkende taushetspliktreglene som danner utgangspunktet for politiets interne bruk av opplysninger. Departementet finner

(4)

en slik tilnærming ikke lenger treffende i en tid der elektroniske saksbehandlingssystemer gjør det mulig at alle ansatte i etaten kan få tilgang til de opplysninger som er lagret i disse systemene. Skjerming av opplysninger ivaretas således i dag i større grad av tilgangsbegrensninger enn av taushetspliktsbestemmelser. Departementet har tatt høyde for denne utviklingen og foreslår at politiets bruk av opplysninger internt også knyttes til adgangen til å få tilgang.

Departementet foreslår derfor at opplysninger i politiet fortsatt i det alt vesentlige kan brukes fritt internt til de formål som omfattes av politiregisterloven, noe som innebærer at opplysningene kan brukes til de ulike politimessige formål så sant tjenestemessig behov tilsier det.

Ved utformingen av de gjeldende taushetspliktsbestemmelsene for politiet og påtalemyndigheten i henholdsvis straffeprosessloven, politiloven og strafferegistreringslovene har man tatt utgangspunkt i hvilket formål opplysningene er innhentet for, og se- kundærbruken er regulert deretter. Departementets lovforslag er bygget opp på en annen måte. Her vil det være styrende hvilke formål opplysningene utleveres til, uavhengig av hvor de kommer fra, så lenge de kommer fra annet politimessig arbeid. Reelt blir forskjellen ikke så stor, men oppbyggingen er anner- ledes. Ved å ta utgangspunkt i formålet med utleveringen, har departementet også forsøkt å ta opp i taus- hetspliktsreglene de personvernhensyn som gjør seg gjeldende ved utleveringen.

Det mest sentrale skille går mellom utlevering av opplysninger til politimessige formål, det vil si at utlevering skjer i politiets egen interesse, og utlevering til andre formål, herunder til politiets forvaltningsvirksomhet og til offentlige og private mottakere i deres interesse. Når det gjelder realiteten innebærer lovforslaget imidlertid ingen betydelige endringer i forhold til gjeldende rett.

For så vidt gjelder flyten av opplysninger til politiets forvaltningsvirksomhet, foreslår departementet at hjemmelen for utlevering fremgår av politiregisterloven, og forslaget innebærer ingen endring i forhold til gjeldende rett. Det samme gjelder for utlevering av opplysninger til offentlige organer eller private i deres interesse. Her vil det imidlertid være nød- vendig å gi utfyllende forskrifter, der man vil sondre mellom opplysninger som kommer fra henholdsvis registre, straffesaker og politiets øvrige politimessige virksomhet.

Når det gjelder utlevering av opplysninger i politiets interesse foreslås det ingen nevneverdige endringer i forhold til gjeldende rett. Således foreslås det ingen begrensninger i adgangen til å bruke opplysningene til behandling av den enkelte straffesak. Den generelle adgang for politiet til å formidle opplysninger til andre offentlige organer i forebyggende øye-

med videreføres også, og til andre mottakere kan opplysninger også utleveres i forebyggende eller av- vergende øyemed hvis det fremstår som nødvendig.

Bruken av opplysningene til straffesaksbehandling eller forebygging, gjelder i vid utstrekning også ved utlevering til utlandet.

Adgangen til i straffesak å utlevere opplysninger til allmennheten reguleres i lovforslaget. Etter forslaget foreslås denne form for utlevering gitt en vesentlig mer konkret lovmessig forankring enn i gjeldende straffeprosesslov. Det forutsettes også at den mer konkrete regulering skal gis ved forskrift og ikke ved rundskriv fra riksadvokaten, slik tilfellet er i dag.

Politiet behandler i stor grad personopplysninger som ikke er verifiserte. Det foreslås ikke noe forbud mot å utlevere slike opplysninger, men i lovforslaget foreslås nærmere regler om hvordan dette bør skje, blant annet at det skal opplyses at opplysningene er forbundet med usikkerhet.

1.2.7 Vandelskontroll

Vandelskontroll, og da særlig utstedelse av politiattester til ulike formål, har økt betydelig i de senere årene. Det er nå også fast praksis at hjemmelen for vandelskontroll forankres i særlovgivningen, som regulerer angjeldende område. Det er derfor viktig at det gis overordnete og generelle regler, der det blant annet gis anvisning på til hvilke formål vandelskontroll kan foretas og hvilke opplysninger som kan utleveres.

Departementet benytter begrepet "vandelskontroll" som en felles betegnelse for de ulike kontroller av hvorvidt en person er egnet for en stilling, virksomhet, aktivitet eller annen funksjon, eller om han har hatt befatning med straffbare handlinger som gjør ham uegnet. Det dreier seg om følgende:

– politiattest – vandelsvurdering – straffattest

Politiet har i dag adgang til å utstede straffattester inneholdende opplysninger fra strafferegisteret til bruk i strafferettspleien. Dette foreslås videreført. Til bruk utenfor strafferettspleien utstedes politiattest etter strafferegistreringsloven. I sin alminnelighet er hensynet bak ordningen å forhindre at en person får en stilling med videre som han eller hun ikke er egnet for på grunn av ilagte reaksjoner som en følge av straffbare handlinger.

Departementet ser at det ikke er mulig å regulere uttømmende hvilke formål det skal kunne utstedes politiattest for, idet en slik regulering antas å gripe for sterkt inn i det behov det åpenbart er for å kunne be- stemme dette gjennom spesiallovgivning. På den annen side mener departementet at det er et sterkt behov for harmonisering, idet spesiallovgivningen i stor grad spriker med hensyn til hvilke formål attester ut-

(5)

stedes for. Departementet foreslår at det gis en bestemmelse som generelt angir hvilke formål som bør berettige bruk av vandelskontroll.

Hvilke opplysninger som anmerkes på en politiattest er i utgangspunktet avhengig av hva som er bestemt i hjemmelsgrunnlaget. Departementet foreslår likevel at det i politiregisterloven fastsettes visse fas- te rammer for hvilken utforming politiattester kan få, slik at hjemler for utstedelse av politiattest i spesiallovgivningen må holde seg innenfor de rammene som er fastsatt i politiregisterloven.

I lovforslaget skilles det mellom ordinær politiattest og uttømmende politiattest. I tillegg kan begge typer politiattester være utvidet eller avgrenset.

Med ordinær politiattest menes attester, der an- merkningen av de ulike strafferettslige reaksjoner med videre regelmessig vil være tidsbegrenset. I motsetning til systemet i dagens strafferegistrerings- lov, der det negativt avgrenses hva politiattest ordi- nært ikke skal inneholde, foreslås at man positivt angir hva en ordinær politiattest skal inneholde. Forsla- gene innebærer i det alt vesentlige en videreføring av gjeldende rett. Imidlertid foreslås at påtaleunnlatelser ikke tas med i de ordinære politiattester.

Videre foreslås som den alminnelige regel at alle reaksjoner innenfor de siste 3 år anmerkes i politiattest. Dette innebærer en økning i perioden hvor bøter anmerkes, fra 2 til 3 år. For de mer alvorlige forbrytelser hvor det idømmes ubetinget fengsel over 6 må- neder, eventuelt forvaring, samfunnsstraff med sub- sidiær fengselsstraff på over 6 måneder, tidsbestemt rettighetstap og overføring til psykisk helsevern, foreslår departementet at det som i dag bør gjelde en 10-årsfrist. Det foreslås unntak fra 3-årsregelen for unge lovbrytere. Hvor den domfelte var under 18 år på gjerningstidspunktet, og det siden ikke er påløpt nye strafferettslige reaksjoner, foreslås at straffer som ordinært ikke skulle anmerkes lengre enn 3 år ikke skal anmerkes etter 2 år.

Med uttømmende politiattest menes attester der tidsbegrensningene som er fastsatt for ordinær attest ikke gjelder. Dette innebærer at man på uttømmende attester i utgangspunktet anmerker alle strafferettslige reaksjoner med videre uansett hvor lang tid som er gått siden reaksjonen ble ilagt. Departementet fore- slår imidlertid også i forhold til uttømmende attest visse begrensninger, og de fleste av disse er nye i forhold til gjeldende rett. En vesentlig endring i forhold til dagens ordning har sammenheng med at departementet foreslår at opplysninger i reaksjonsregisteret skal kunne sperres etter nærmere regler som vil bli fastsatt i forskriften. Opplysninger som er sperret vil da ikke lenger vises på politiattester, men politiet vil fortsatt ha tilgang til opplysningen. Begrunnelsen for dette er at man ikke kan se noen verdi i at for eksempel en bot for nasking, som ligger 30 år tilbake i tid,

anmerkes på en uttømmende politiattest. Som følge av dette vil uttømmende politiattester i fremtiden ikke lenger være uttømmende med henblikk på hvilke reaksjoner som faktisk ble ilagt, men bare uttøm- mende med henblikk på hva som er registrert i reaksjonsregisteret.

I tillegg til denne generelle begrensningen fore- slås det ytterligere to unntak fra hovedregelen om at det ikke skal gjelde tidsbegrensninger for uttømmen- de attester. For det første foreslås at konfliktrådsbe- handling anmerkes på uttømmende attest i kun 2 år, med mindre vedkommende registreres med nye lovovertredelser innen den tid. Dernest foreslås det en særregel for personer som var under 18 år da lov- bruddet fant sted.

Nytt er forslaget om såkalte barneomsorgsattester. Forslaget ble fremmet etter at politiregisterlovutvalget hadde avgitt sin innstilling, og var derfor gjenstand for egen høring. Bestemmelsen gir anvisning på hvilke straffbare forhold som skal anmerkes på politiattester for personer som skal ha oppgaver knyttet til mindreårige. Bakgrunnen for forslaget var at man ikke fant det tilstrekkelig at vandelskontrollen for personer som har oppgaver knyttet til barn bare omfatter seksuelle overgrep mot barn, slik som det er i dag i de fleste tilfellene. Det foreslås derfor at slik vandelskontroll også omfatter seksualforbrytelser mot voksne, samt grov voldskriminalitet og rans- og narkotikakriminalitet.

Som noe nytt foreslår departementet også at det gis adgang til fornyet vandelskontroll. I motsetning til politiregisterutvalget foreslås det ikke at det kan utstedes ny politiattest med jevne mellomrom, idet en slik ordning anses som unødvendig ressursbruk. I stedet for foreslår departementet at brukeren av tidligere utstedt politiattest kan få utlevert opplysninger fra politiet dersom vilkårene for utstedelse av slik attest fortsatt er til stede. Det kan imidlertid ikke utleveres andre opplysninger enn de som fremgår av hjemmelsgrunnlaget for utstedelse av den opprinne- lige attesten.

1.2.8 Informasjonsplikt og innsyn

Det foreslås en begrenset informasjonsplikt for politiet ved at en slik plikt bare oppstår dersom det utleveres opplysninger i mottakerens interesse, og utleveringen må antas å være av vesentlig betydning for den registrerte. Videre kan det gjøres unntak fra informasjonsplikten dersom for eksempel hensynet til kriminalitetsbekjempelsen, vern av andre personer enn den registrerte eller hensynet til mottakerens lov- pålagte oppgaver tilsier det.

I den alminnelige personvernlovgivningen er utgangspunktet at den som ber om det skal gis innsyn i personopplysninger som er behandlet om vedkommende. I en avveining mellom personvern og sam-

(6)

funnsforsvar må imidlertid dette hensynet i visse sammenhenger stå tilbake for behovet for hemmelig- hold overfor den registrerte. Retten til innsyn gjelder da heller ikke opplysninger som, om de ble kjent, ville kunne skade rikets sikkerhet, forholdet til fremme- de makter eller internasjonale organisasjoner, eller opplysninger som det er påkrevd å hemmeligholde av hensyn til forebygging, etterforsking, avsløring og rettslig forfølgning av straffbare handlinger.

Departementet foreslår at man også i politiregisterloven fastholder det nevnte utgangspunkt om at den registrerte gis innsyn i opplysninger om seg selv.

Innsyn i opplysninger i den enkelte straffesak, vil fortsatt følge reglene om dokumentinnsyn i straffeprosessloven.

Siden de opplysninger politiet behandler er av svært ulik karakter, vil praktiseringen av reglene om innsyn kunne variere i betydelig grad. For eksempel vil den registrerte alltid gis innsyn i opplysninger om seg selv i reaksjonsregisteret eller DNA-registeret, mens nærmest det motsatte vil gjelde for innsyn i kri- minaletterretningsregistre. Departementet foreslår derfor at det for hvert enkelt register gis forskrifter om blant annet innsyn.

1.2.9 Retting, sperring og sletting av opplysninger

Personvernretten stiller klare krav om at personopplysninger som behandles skal være nødvendige og relevante for formålet, at de skal være korrekte og oppdaterte, samt at de ikke skal behandles lenger enn det som er nødvendig ut fra formålet med behandlingen. Dette reiser spørsmål om hvilke tiltak som skal gjøres når disse vilkårene ikke eller ikke lenger er oppfylt.

Departementet foreslår som hovedregler:

– at opplysninger slettes når det ut fra de tillatte formål ikke lenger er nødvendig å behandle dem, med mindre de skal oppbevares i henhold til ar- kivloven eller annen lovgivning

– at opplysninger som er mangelfulle rettes, eller dersom mulig og nødvendig suppleres eller opp- dateres

– at opplysninger som er beheftet med feil som ikke lar seg rette, herunder hvor de ikke kan behandles fordi de er innhentet lovstridig, sperres eller slettes.

1.2.10 Klageordning og sanksjoner

Departementet foreslår at det i politiregisterloven gis særskilte regler om adgangen til å klage. I utgangspunktet vil alle avgjørelser som treffes i medhold av politiregisterloven være gjenstand for klage.

Klageberettiget er i følge forslaget i utgangspunktet den registrerte eller den som antar å være registrert. Sistnevnte tar sikte på de tilfellene der ved-

kommende nektes innsyn og således ikke kan vite om han er registrert eller ikke.

Det foreslås at klagen rettes til overordnet organ.

Det foreslås at forvaltningslovens saksbehand- lingsregler for klagesaker anvendes så langt de passer. Hvilke regler som ikke passer, som for eksempel forvaltningslovens henvisning til partsinnsyn, vil bli nærmere regulert i forskriften.

Departementet foreslår en egen bestemmelse om erstatning i politiregisterloven. Når det gjelder spørs- mål om straff, er departementet av den oppfatning at brudd på politiregisterlovgivningen vil kunne straffes etter en rekke bestemmelser i straffeloven 1902 og straffeloven 2005. I lys av dette kan man ikke se at det er behov for særskilte straffetrusler i politiregisterloven.

1.2.11 Meldeplikt og tilsynsordning

Departementet foreslår ikke konsesjonsplikt for politiets behandling av personopplysninger, all den stund det forutsettes forskriftshjemmel for den enkelte behandling. Det foreslås imidlertid at politiets behandling av personopplysninger skal være underlagt meldeplikt. Meldeplikten vil være et ledd i ivareta- kelsen av personvernet, ved at det gjennom innsyn i meldingene gis innsikt i aktuelle behandlinger, deres formål og viktigste særtrekk. De vil bidra til å skape større bevissthet om behandlingen hos dem som foretar den. Departementet foreslår at innholdet i meldingene offentliggjøres, med mindre det vil kunne skade rikets sikkerhet, landets forsvar, forholdet til frem- mede makter eller hensynet til kriminalitetsbekjempelsen.

For sentrale, landsdekkende systemer med delt behandlingsansvar er det forutsatt at det benyttes en hovedmelding (eksempelvis fra Kripos) og en tilslut- ningsmelding (fra politidistriktene). Behandling av opplysninger i tilknytning til straffesaker foreslås unntatt fra meldeplikt.

Meldingen sendes det organ som er tilsyns- og kontrollmyndighet. For politiet og påtalemyndighe- tens vedkommende er dette Datatilsynet, mens PST foreslås å gi melding til Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenesten (EOS-utvalget).

Departementet foreslår at Datatilsynet, som er tilsynsorgan etter personopplysningsloven, også skal være tilsynsorgan for politiets og påtalemyndighe- tens behandling av opplysninger. For Politiets sikkerhetstjeneste (PST) foreslås den kontroll- og tilsynsordning som er etablert gjennom lov om kontroll med hemmelige tjenester opprettholdt uendret.

For at Datatilsynet skal kunne utføre sin funksjon på en god måte, er det nødvendig å utstyre tilsynet med effektive virkemidler. Ved vurderingen av hvilke virkemidler Datatilsynet skal utstyres med har de-

(7)

partementet sett det som styrende for forslaget at Da- tatilsynet har spesialkompetanse på personvernfagli- ge vurderinger, mens politiet og påtalemyndigheten besitter den politifaglige eller påtalefaglige kompe- tansen. Departementet foreslår derfor at Datatilsynet bare gis en begrenset kompetanse til å gi pålegg om at behandling av opplysninger i strid med loven skal opphøre, eller stille vilkår som må oppfylles. For de områdene der Datatilsynet ikke har påleggskompe- tanse, foreslås at Datatilsynet kan påtale forholdet overfor den behandlingsansvarlige. Dette innebærer at tilsynet overfor den behandlingsansvarlige gir uttrykk for at den aktuelle behandlingen av opplysninger ikke synes å være i samsvar med regelverket. Slik påtale skal også meddeles den behandlingsansvarli- ges overordnete organ. Det forutsettes at den behandlingsansvarlige i slike tilfeller foretar en grundig vurdering av Datatilsynets merknader, og gir tilbakemel- ding på hvordan saken ble håndtert. Dersom den behandlingsansvarlige ikke er enig i tilsynets vurdering, kan Datatilsynet imidlertid ikke gi pålegg.

1.2.12 Politiets sikkerhetstjeneste

Departementet foreslår at lovforslaget også skal omfatte Politiets sikkerhetstjeneste (PST), herunder PSTs forvaltningsvirksomhet. Man anser det likevel nødvendig å foreslå enkelte særrregler for PST, som foreslås samlet i et eget kapittel i lovforslaget.

1.3 Endring i andre lover og iverksetting 1.3.1 Endring i andre lover

Den nye politiregisterloven vil nødvendiggjøre flere endringer i andre lover.

Strafferegistreringsloven vil bli opphevet i sin helhet. Ved at taushetspliktsbestemmelsene for politiet og påtalemyndigheten samles i politiregisterloven, må politiloven og straffeprosessloven endres.

Videre vil kapittelet om vandelskontroll medføre flere endringer i andre lover. Siden det nå er forutsatt at alle hjemler for utstedelse av politiattest skal være hjemlet i lov, må de hjemlene som i dag er nedfelt i strafferegistreringsforskriften flyttes til særlovgiv- ningen i den grad angjeldende område reguleres av en særlov. For de områdene som ikke reguleres av en egen lov, må hjemlene overføres til forskriften til politiregisterloven. Utover dette vil bestemmelsen om barneomsorgsattester kunne medføre endringer i de lovene som hjemler utstedelse av politiattest for personer som har ansvar for barn.

Utover dette kan det tenkes at arbeidet med forskriften vil avdekke behov for endringer i andre lover eller forskrifter, hvoretter utlevering av opplysninger til private og offentlige organer i deres interesse i fremtiden skal være forankret i forskriften til politiregisterloven.

Departementet finner det på denne bakgrunn mest hensiktsmessig at endringer i andre lover samles i én proposisjon, som vil bli fremmet i forbindelse med iverksettingen av den nye loven.

1.3.2 Iverksetting

Politiregisterloven er utformet slik at loven gir anvisning på overordnede prinsipper, mens detaljre- guleringen skal finne sted i forskriften. Som følge av dette vil det bli nødvendig å utarbeide et omfattende forskriftsverk, som må undergis en bred høring. Lo- vens iverksetting er således avhengig av at forskriften er vedtatt.

Når det gjelder tidsperspektivet fremgår det av rammebeslutning om personvern i tredje søyle at medlemslandene skal treffe nødvendige tiltak for å sikre at bestemmelsene i rammebeslutningen kan gjennomføres innen den 27. november 2010. Depar- tementet tar på denne bakgrunn sikte på at politiregisterloven trer i kraft i slutten av 2010. Det er imidlertid sannsynlig at de bestemmelsene som krever tilpasning av datasystemer vil tre i kraft senere.

1.4 Økonomiske og administrative konsekvenser Ikraftsetting av enkelte bestemmelser i den nye politiregisterloven vil medføre betydelige økonomis- ke og administrative konsekvenser. Blant annet vil ikraftsetting kreve ressurser til tilpasning av datasystemer. Behovet for bevilgningsendringer knyttet til ikrafttredelse av disse bestemmelsene vil måtte vurderes i forhold til og tilpasses det økonomiske opp- legget i statsbudsjettet for det enkelte år. Det er derfor ikke nå mulig å angi et tidspunkt for når disse bestemmelsene vil kunne tre i kraft.

2. Komiteens merknader

K o m i t e e n , m e d l e m m e n e f r a A r b e i - d e r p a r t i e t , J a n B ø h l e r , S i g v a l d O p p e - b ø e n H a n s e n , S t i n e R e n a t e H å h e i m , T h o r L i l l e h o v d e o g T o v e - L i s e T o r v e , f r a F r e m s k r i t t s p a r t i e t , H a n s F r o d e K i e l l a n d A s m y h r , M o r t e n Ø r s a l J o h a n - s e n , Å s e M i c h a e l s e n o g l e d e r e n P e r S a n d b e r g , f r a H ø y r e , A n d r é O k t a y D a h l o g E l i z a b e t h S k o g r a n d , f r a S o s i - a l i s t i s k V e n s t r e p a r t i , A k h t a r C h a u d h r y , o g f r a S e n t e r p a r t i e t , J e n n y K l i n g e , merker seg at lovforslaget regulerer politiets, herunder Politiets sikkerhetstjenestes og påtale- myndighetens, behandling av opplysninger. K o m i - t e e n er enig i at det å samle inn, vurdere, systemati- sere, lagre og utlevere opplysninger er en vesentlig og nødvendig side ved moderne politiarbeid for å oppklare eller forebygge kriminalitet. Samtidig vil

(8)

k o m i t e e n understreke at slik bruk kan gi noen utfordringer av personvernmessig art.

K o m i t e e n merker seg at hensikten med lovforslaget bl.a. er å styrke personvernet og de registrertes rettigheter, samt å skape atskillig bedre forutsigbarhet enn hva som er tilfelle i dag. Samtidig skal lovforslaget bidra til at politiet og påtalemyndigheten kan løse sine oppgaver på en effektiv måte.

K o m i t e e n merker seg at lovforslaget i mindre grad vil endre politiets og påtalemyndighetens daglige arbeid og arbeidsmåter, men k o m i t e e n under- streker at det på alle nivåer kreves tydelighet i forhold til hvorfor man samler inn og hvordan man bruker opplysninger. Samtidig ivaretar politiregisterloven de særlige behov som gjør seg gjeldende ved politiets behandling av opplysninger.

K o m i t e e n merker seg at reglene om taushetsplikt og utlevering av opplysninger er en sentral del av lovforslaget. K o m i t e e n er fornøyd med at regelverkene om taushetsplikt og utlevering samles i én lov, noe som sikrer både ensartethet og bedre bruker- vennlighet. K o m i t e e n merker seg videre at regulering av blant annet DNA- og fingeravtrykksregistrene foreslås flyttet fra straffeprosessloven til politiregisterloven. K o m i t e e n er enig i at disse og enkelte andre forslag samlet sett fører til at man etablerer et klarere skille mellom behandling av opplysninger, som vil bli regulert av politiregisterloven, og prosessuelle forhold som fortsatt vil bli regulert av straffeprosessloven.

K o m i t e e n merker seg videre at lovforslaget inneholder dels betydelig omarbeidete regler om vandelskontroll og politiattester, blant annet at det foreslås særlige regler om utstedelse av politiattest når straffbare handlinger er begått av unge lovbrytere.

K o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a F r e m - s k r i t t s p a r t i e t o g H ø y r e forutsetter at man i det videre arbeid med utarbeidelse av forskrifter til politiregisterloven inviterer til bred dialog med vikti- ge instanser som for eksempel Datatilsynet med sikte på at tilsynsarbeidet som skal skje i etterkant kan bli mest mulig effektivt.

K o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a H ø y r e viser til at utviklingen i EU på det justispolitiske områ- det synliggjør at Norges utenforskap er problematisk, all den tid man ser en stadig mer dynamisk utvikling som på et gitt tidspunkt uansett får direkte betydning for Norge. Det foreliggende lovforslag, det nylig vedtatte Stockholmsprogrammet og det såkalte data-

lagringsdirektivet er eksempler som viser det samme og gjør at Regjeringen bør vurdere hvorvidt det gav- ner Norges justispolitiske interesser å stå utenfor EU.

2.1 Kap. 1 Lovens formål, definisjoner og virkeområde

K o m i t e e n merker seg at lovens formål er å bidra til effektiv løsning av politiets oppgaver, samt å beskytte personvernet. K o m i t e e n viser til at loven gjelder for all behandling av opplysninger i politiet og påtalemyndigheten, med unntak av behandling av opplysninger som er del av politiets forvaltningsvirksomhet eller sivile gjøremål, eller som reguleres av Schengen informasjonssystem. K o m i t e e n merker seg at dette innebærer at politiets behandling av for eksempel våpensaker, pass, førerkort mv. fortsatt reguleres av personopplysningsloven. K o m i t e e n noterer seg at loven også gjelder Politiets sikkerhetstjeneste (PST).

K o m i t e e n er videre kjent med at loven gjelder for elektronisk behandling av opplysninger om både fysiske, juridiske og døde personer og delvis om gjenstander, noe som innebærer et utvidet virkeområ- de i forhold til personopplysningsloven.

K o m i t e e n har merket seg at Regjeringen i motsetning til politiregisterlovutvalget foreslår at politiregisterloven i utgangspunktet også skal gjelde for behandling av opplysninger i straffesaker.

2.2 Kap. 2 Krav til behandlingen av opplysninger

K o m i t e e n viser til at loven regulerer de grunnleggende personvernrettslige prinsippene om for- målsbestemthet, nødvendighet og opplysningens kvalitet (relevans, tilstrekkelighet og korrekthet), og at disse er tilpasset politiets arbeid.

K o m i t e e n merker seg at når det gjelder kravet til formålsbestemthet foreslås det at opplysninger kan behandles til det formålet de er innhentet for eller til andre politimessige formål, med mindre det i lov eller i medhold av lov er bestemt at opplysningene kan brukes til andre formål. K o m i t e e n slutter seg til at dette innebærer at politiet fritt kan bruke opplysningene til de ulike politimessige formålene, slik de er definert i lovforslaget. Det vil si til kriminalitetsbekjempelse, ordenstjeneste, bistandsfunksjon og fø- ring av vaktjournaler.

K o m i t e e n viser til at det er gitt særskilte regler om behandling av særlig sensitive opplysninger, som for eksempel religiøs overbevisning eller seksuell legning. K o m i t e e n mener det for denne kategori

(9)

opplysninger må gjelde et skjerpet nødvendighets- krav ved at slike opplysninger bare skal kunne behandles dersom dette er strengt nødvendig for formå- let med behandlingen.

K o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a F r e m - s k r i t t s p a r t i e t o g H ø y r e viser til at arbeidet med å registrere hatmotivert vold mot utsatte grupper er krevende, blant annet grunnet at det må gjelde spe- sielle krav knyttet til det å registrere opplysninger knyttet til slike forhold. D i s s e m e d l e m m e r un- derstreker imidlertid behovet for fortsatt fokus på hvordan slik registrering skal gjennomføres med sikte på økt antall saker og domfellelser.

K o m i t e e n noterer seg at det åpnes for at politiet skal kunne behandle opplysninger i 4 måneder, selv om de ikke vet om opplysningene er nødvendige eller relevante i forhold til et politimessig forhold.

K o m i t e e n mener at politiet har behov for å kunne innhente opplysninger som man på innhentingstidspunktet vet lite om betydningen av, men som det er et behov for å kunne sjekke ut. K o m i t e e n viser til at det under den åpne høringen i komiteen ble særlig på- pekt fra politiorganisasjonene at 4 måneder for oppbevaring av opplysninger var for kort tid. K o m i t e - e n vil understreke at tidsbegrensningen kun gjelder opplysninger som viser seg ikke i det hele tatt å være relevante for politiets arbeid, og at det ikke gjelder for behandling av opplysninger i den enkelte straffesak.

2.3 Kap. 3 Politiets registre og systemer

K o m i t e e n viser til at selv om lovens virkeom- råde er knyttet til all behandling av opplysninger, og ikke bare til opplysninger i registre, er det et faktum at store deler av politiets opplysninger fortsatt er lagret i registre. K o m i t e e n slutter seg derfor til at det foreslås et eget kapittel i loven som regulerer reaksjonsregister, vaktjournal, kriminaletterretningsregister, DNA-register og fingeravtrykk- og fotoregister.

K o m i t e e n merker seg at det er nytt at politiets registre, som inneholder opplysninger om biologiske identifikasjonsegenskaper, det vil si DNA-registeret og fingeravtrykk- og fotoregisteret, forankres i politiregisterloven. K o m i t e e n er kjent med at disse registrene i dag er hjemlet i straffeprosessloven og på- taleinstruksen, og at overføringen av hjemlene til politiregisterloven derfor ikke innebærer realitetsend- ringer i forhold til gjeldende rett eller etablert praksis.

K o m i t e e n merker seg at konsekvensen av dette er at straffeprosessloven bare vil inneholde be-

stemmelser som er nødvendige for å innhente biolo- gisk materiale eller fingeravtrykk mv., men den videre behandlingen av disse opplysningene reguleres av politiregisterloven.

K o m i t e e n noterer seg at før behandling i politiets registre kan finne sted, må det gis forskrifter om blant annet formålet med behandlingen, hvilke opp- lysningskategorier som kan registreres, innsyn, retting og sletting mv. K o m i t e e n mener man på denne måten sikrer en detaljert regulering av de ulike registrene.

2.4 Kap. 4 Informasjonssikkerhet og internkontroll

K o m i t e e n vil understreke betydningen av et tydelig og godt regelverk for informasjonssikkerhet og internkontroll når det gjelder behandling av per- sonsensitive opplysninger hos politiet. Dette er viktig både av personvernmessige grunner og for å ivareta politiets behov for at slike opplysninger holdes skjermet for uvedkommende.

K o m i t e e n vil særlig trekke fram forslaget om at politiets informasjonssystemer skal være sporbare som et viktig tiltak for å ivareta disse hensynene. Ved å loggføre hvem som har hentet ut ulik informasjon i registrene, sikrer en etterprøvbarhet når det gjelder uautorisert bruk. Etter k o m i t e e n s mening kan dette bidra til å hindre lekkasjer til media, samt at den enkelte registrerte har en form for trygghet for at sensitive opplysninger om vedkommende ikke når ut til andre enn de som opplysningene er relevante for i deres politimessige arbeid.

2.5 Kap. 5 og 6 Utlevering og tilgang til opplysninger/begrensninger i taushetsplikt K o m i t e e n har merket seg at det i loven sondres mellom utlevering og tilgang (direkte søk) til opplysninger, og politiets og påtalemyndighetens taushetsplikt. K o m i t e e n mener imidlertid det er en nær sammenheng mellom reglene om utlevering og taushetsplikt, idet adgangen til å utlevere opplysninger knyttes direkte til bestemmelsene om taushetsplikt. Det innebærer at politiet og påtalemyndigheten bare kan utlevere opplysninger dersom det er adgang til dette etter reglene om taushetsplikt.

K o m i t e e n ser at det i tillegg foreslås en egen bestemmelse for utlevering av opplysninger til utlandet, der det åpnes for at opplysninger kan utleveres eller på annen måte gjøres tilgjengelig, dersom det følger av rettsakter eller avtaler som er bindende for Norge. På denne måten åpnes for at utenlandsk politi

(10)

kan søke direkte i norske registre, slik det for eksempel er lagt opp til i Prüm-avtalen.

K o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a F r e m - s k r i t t s p a r t i e t er bekymret for muligheten til utlevering av informasjon fra politiet. D i s s e m e d - l e m m e r viser til de mange unntak fra taushetsplikten og stiller spørsmål ved hvor nøye disse regler har vært evaluert i forkant av det nye lovforslaget.

Videre er d i s s e m e d l e m m e r bekymret for den utstrakte muligheten lovforslaget legger opp til knyttet til utlevering av opplysninger til andre land.

Dette gjelder spesielt adgangen til å utlevere uverifi- serte opplysninger. D i s s e m e d l e m m e r er redde for at opplysninger som kommer fra norske justis- myndigheter kan gis en annen betydning hos myn- dighetene i andre land enn det som er intensjonene herfra. Dette så man blant annet i en straffesak som har gått i Brasil der nordmenn er dømt, tilsynelatende på bakgrunn av feilinformasjon fra norske myndigheter.

På denne bakgrunn ønsker d i s s e m e d l e m - m e r at man evaluerer disse reglene når den nye loven har vært i kraft i ett år.

K o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a H ø y r e viser til at deling av opplysninger med andre lands myndigheter kan by på betydelige personvernmessige utfordringer. Press fra andre lands myndigheter kan medføre at Norge lemper på hensynet til personvern, eksempelvis i kampen mot terrorisme. D i s s e m e d l e m m e r anmoder på denne bakgrunn Regje- ringen om å legge frem en samlet gjennomgang av praksis for utlevering av denne typen opplysninger.

K o m i t e e n merker seg det nye forslaget om at politiets taushetspliktsregler samles i politiregisterloven. Dagens system skiller mellom opplysninger som har politiets saksbehandling som kilde på den ene siden, og opplysninger som hentes fra registre på den andre siden. K o m i t e e n merker seg at når lovgivningen nå beveger seg bort fra registerbegrepet og over til et behandlingsbegrep, blir gjeldende skille umulig å opprettholde. En ensartet regulering av taushetsplikten i en lov blir mer oversiktlig og skaper bedre forutsigbarhet.

K o m i t e e n merker seg videre at når det gjelder bruk eller utlevering av informasjon skiller forslaget mellom utlevering i mottakers interesse på den ene side og på den annen side intern bruk, utlevering og bruk til politimessige gjøremål. Taushetspliktsbe- stemmelsene er likevel i det alt vesentlige en videre- føring av gjeldende rett.

K o m i t e e n konstaterer likevel at ved utformingen av gjeldende taushetspliktsbestemmelser for politiet og påtalemyndigheten i henholdsvis straffeprosessloven, politiloven og strafferegistreringslovene har man tatt utgangspunkt i hvilket formål opplysningene er innhentet for, og sekundærbruken er regulert deretter. K o m i t e e n merker seg at politiregisterloven er bygget opp på en annen måte. Her vil det være styrende hvilke formål opplysningene utleveres til, uavhengig av hvor de kommer fra, så lenge de kommer fra annet politimessig arbeid.

2.6 Kap. 7 Vandelskontroll og attester

K o m i t e e n merker seg at forhold rundt vandelskontroll inneholder en rekke forslag som dels er nye og som dels innebærer endringer i forhold til gjeldende rett. Det er i dag praksis for at hjemler for vandelskontroll forankres i spesiallovgivningen, som regulerer angjeldende område. Der er behov for at det gis overordnete og generelle regler, der det blant annet gis anvisning på til hvilke formål vandelskontroll kan foretas og hvilke opplysninger som kan utleveres.

K o m i t e e n mener begrepet "vandelskontroll"

brukes som en felles betegnelse for de ulike kontroller av hvorvidt en person er egnet for en stilling, funksjon, tillatelse, oppgave eller lignende eller om han har hatt befatning med straffbare handlinger som gjør ham uegnet. K o m i t e e n er kjent med at vandelskontroll kan skje i form av politiattest, vandelsvurdering og straffeattest. K o m i t e e n slutter seg til at det nå ikke foreslås å videreføre politiregisterutval- gets forslag om at vandelskontroll også kan skje i form av skikkethetsvurdering. K o m i t e e n merker seg at det ved skikkethetsvurdering også kan utleveres opplysninger om for eksempel anmeldelse av straffbare forhold eller ikke-verifiserte opplysninger.

K o m i t e e n er enig i begrunnelsen for dette som er at det ut fra et personvernmessig perspektiv er uhel- dig at slike opplysninger utleveres til for eksempel arbeidsgivere.

K o m i t e e n vil vise til at det tidligere var slik at det var Justisdepartementet som hjemlet utstedelse av politiattester, og disse ble forankret i strafferegistreringsforskriften. Blant annet på grunn av Den europeiske menneskerettskonvensjon, så gikk man over til å forankre hjemmelen for politiattester i de spesi- allovene som regulerer angjeldende område. K o m i - t e e n noterer seg at det nå således er de ansvarlige fagdepartementene som fremmer forslag om utstedelse av politiattester.

(11)

K o m i t e e n mener at erfaringene viser at det er behov for at et departement har et overordnet ansvar for vandelskontroll. K o m i t e e n slutter seg derfor til at det nå foreslås at det i politiregisterloven settes rammer for bruk av politiattest. K o m i t e e n merker seg at det i politiregisterloven ikke legges opp til at en politiattest kan vise anmeldelser eller henlagte saker, og de enkelte fagdepartementene vil ikke ha anledning å fremme forslag angående politiattester som ikke er i samsvar med politiregisterloven.

K o m i t e e n noterer seg at det foreslås som al- minnelig regel at alle reaksjoner innenfor de siste 3 år anmerkes i en politiattest. K o m i t e e n merker seg at dette innebærer en økning i perioden hvor bøter anmerkes, fra 2 til 3 år. K o m i t e e n registrerer at det for de mer alvorlige forbrytelser hvor det idømmes ubetinget fengsel over 6 måneder, eventuelt forvaring, samfunnsstraff med subsidiær fengselsstraff på over 6 måneder, tidsbestemt rettighetstap og overfø- ring til psykisk helsevern, foreslås at det som i dag bør gjelde en 10-årsfrist. K o m i t e e n merker seg at det foreslås unntak fra 3-årsregelen for unge lovbrytere. Der den domfelte var under 18 år på tidspunktet for domfellelse, og der det siden ikke er påløpt nye strafferettslige reaksjoner, foreslås det at straffer som ordinært ikke skulle anmerkes lengre enn 3 år ikke skal anmerkes etter 2 år.

K o m i t e e n konstaterer at med uttømmende politiattest menes attester der tidsbegrensningene som er fastsatt for ordinær attest ikke gjelder. K o m i t e - e n merker seg at dette innebærer at man på uttøm- mende attester i utgangspunktet anmerker alle strafferettslige reaksjoner uansett hvor lang tid som er gått siden reaksjonen ble ilagt. K o m i t e e n registrerer imidlertid at det også foreslås visse begrensninger i forhold til uttømmende attest, og at de fleste av disse er nye i forhold til gjeldende rett. K o m i t e e n viser til at en vesentlig endring i forhold til dagens ordning har sammenheng med at det foreslås at opplysninger i reaksjonsregisteret skal kunne sperres etter nærmere regler som vil bli fastsatt i forskrift. I tillegg til denne generelle begrensningen foreslås ytterligere to unntak fra hovedregelen om at det ikke skal gjelde tidsbegrensninger for uttømmende attester. For det første foreslås at konfliktrådsbehandling anmerkes på uttømmende attest i kun 2 år, med mindre vedkommende registreres med nye lovovertredelser innen den tid. Dernest foreslås det som noe nytt en særregel for personer som var under 18 år da lov- bruddet fant sted. K o m i t e e n slutter seg til dette og konstaterer at dette forslaget er en oppfølging av Stortingets anmodningsvedtak 331.

K o m i t e e n viser til at det som nevnes ovenfor viser at både ordinær og uttømmende politiattest kan være avgrenset eller utvidet. Når en attest er avgrenset, innebærer det at attesten begrenses til å angi nær- mere bestemte overtredelser. K o m i t e e n noterer seg at begrunnelsen for slik avgrensning er at det i forbindelse med vandelskontrollen ikke skal utleveres flere opplysninger enn hva som er nødvendig for formålet. Når en politiattest er utvidet, innebærer det at også verserende saker kan anmerkes på attesten, det vil si om vedkommende er siktet eller tiltalt for et lovbrudd. K o m i t e e n slutter seg til at hvilken type politiattest som kreves, og om attesten eventuelt skal være avgrenset eller utvidet, må fremgå av det aktuelle hjemmelsgrunnlaget.

K o m i t e e n merker seg det nye forslaget om så- kalte barneomsorgsattester. Dette forslaget ble fremmet etter at politiregisterlovutvalget hadde avgitt sin innstilling, og var gjenstand for egen høring. Forsla- get gir anvisning på hvilke straffbare forhold som skal anmerkes på politiattester for personer som skal ha oppgaver knyttet til mindreårige. K o m i t e e n viser til at bakgrunnen for forslaget var at man ikke fant det tilstrekkelig at vandelskontrollen for personer som har oppgaver knyttet til barn bare omfatter seksuelle overgrep mot barn, slik det er i dag i de fleste tilfellene. K o m i t e e n slutter seg derfor til at slik vandelskontroll også omfatter seksualforbrytelser mot voksne, samt annen grov volds- og narkotikakriminalitet.

K o m i t e e n mener imidlertid det er viktig å understreke at forslaget er en mønsterbestemmelse, og at den ikke i seg selv gir hjemmel til å kunne kreve politiattest. Dersom denne bestemmelsen skal gjelde, må dette også særskilt forankres i de aktuelle særlo- vene.

K o m i t e e n merker seg forslaget om at det gis adgang til en form for fornyet vandelskontroll. K o - m i t e e n slutter seg til at det ikke kan utstedes ny politiattest med jevne mellomrom, idet en slik ordning anses som unødvendig ressursbruk. I stedet foreslås det at brukeren av tidligere utstedt politiattest kan få utlevert opplysninger fra politiet dersom vilkårene for utstedelse av slik attest fortsatt er til stede.

2.7 Kap. 8 Informasjonsplikt, innsyn, retting, sperring og sletting

2.7.1 Informasjonsplikt og innsyn

K o m i t e e n viser til at i den alminnelige personvernlovgivningen er utgangspunktet at den som ber om det skal gis innsyn i personopplysninger som er behandlet om vedkommende. K o m i t e e n merker

(12)

seg at politiregisterloven viderefører dette utgangspunkt, slik at hovedregelen er innsyn. K o m i t e e n mener imidlertid det er åpenbart at kriminalitetsbekjempelsen ville bli vanskeliggjort, og til dels umu- liggjort, dersom den registrerte skulle gis innsyn i de opplysninger politiet sitter inne med, og som brukes i en kartlegging av et kriminelt miljø og i forebyggende øyemed.

K o m i t e e n er således enig i at det på denne bakgrunn foreslås en rekke unntaksbestemmelser fra informasjonsplikten, slik at innsyn kan nektes dersom blant annet hensynet til kriminalitetsbekjempelsen og vern av andre personer eller hensynet til mottakerens lovpålagte oppgaver tilsier det.

K o m i t e e n slutter seg til at det for hvert enkelt register må gis forskrifter om blant annet innsyn.

2.7.2 Retting, sperring og sletting

K o m i t e e n merker seg at opplysninger skal slettes når de ikke lenger er nødvendige for formålet.

K o m i t e e n noterer seg at sletting (i betydning tilin- tetgjøring) imidlertid ikke skal skje dersom arkivlov- givningen tilsier noe annet. Det forutsettes likevel at det i forskrifts form kan gis regler om sletting og sperring for de ulike registre, herunder regler om sletting etter en viss periode, dersom det ikke er registrert nye opplysninger.

K o m i t e e n merker seg at sperring betyr at den fremtidige bruken av opplysningene innskrenkes.

Dersom for eksempel en uriktig opplysning ikke blir slettet, men sperret fordi den registrerte trenger opplysningen som dokumentasjon i en erstatningssak, kan den sperrede opplysningen bare brukes til denne dokumentasjonen. Denne form for sperring vil såle- des foretas i konkrete enkeltsaker.

K o m i t e e n ser at det foreslås også mer generelle sperreregler. Hensikten er at man i forskrift gir nærmere regler om at straffereaksjoner for mindre al- vorlig kriminalitet kan sperres etter et nærmere bestemt tidsrom. K o m i t e e n er enig i at konsekvensen av dette er at disse opplysningene ikke lenger kan vises på en politiattest, men at de fortsatt vil kunne brukes av politiet til politimessige formål eller til for eksempel sikkerhetsklareringer.

2.8 Kap. 9 Klageadgang og erstatning

K o m i t e e n finner det riktig at politiregisterloven legger opp til at alle avgjørelser som treffes i medhold av politiregisterloven kan være gjenstand for klage.

K o m i t e e n er enig i vurderingen av at klageberettiget er den registrerte eller den som antar å være registrert.

K o m i t e e n merker seg at bestemmelsen om erstatning er en videreføring av gjeldende rett, men styrker også den skadelidte ved at den er bygd opp etter mønsteret fra den tilsvarende bestemmelsen i Schengen informasjonssystem (SIS-loven.)

2.9 Kap. 10 Meldeplikt og tilsyn 2.9.1 Tilsyn

K o m i t e e n merker seg at Datatilsynet, som er tilsynsorgan etter personopplysningsloven, også skal være tilsynsorgan for politiets og påtalemyndighe- tens behandling av opplysninger. K o m i t e e n er enig i at det for Politiets sikkerhetstjeneste (PST) foreslås den kontroll- og tilsynsordning som ble etablert gjennom lov om kontroll med hemmelige tjenester 3. februar 1995 nr. 7, nemlig slik at det fortsatt er Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, over- våkings- og sikkerhetstjenesten (EOS-utvalget) som vil føre tilsyn med PST.

K o m i t e e n noterer seg at Datatilsynet ifølge lovforslaget har to funksjoner. Den ene er at Datatil- synet skal føre tilsyn med all behandling av opplysninger i politiet og påtalemyndigheten. Det foreslås at Datatilsynet har full tilsynskompetanse i forhold til politiregisterloven, herunder også praktiseringen av taushetspliktreglene og vandelskontroll. Den andre funksjonen er at Datatilsynet etter anmodning fra den registrerte skal kontrollere om opplysningene om vedkommende er behandlet i samsvar med gjeldende regelverk. K o m i t e e n mener denne funksjonen er av vesentlig betydning for den registrertes personvern. På grunn av den relativt omfattende adgang til å unnta opplysninger fra innsyn, vil muligheten til å be et uavhengig tilsynsorgan om kontroll, ofte være den eneste muligheten for den som er registrert, eller mener seg registrert, til å forvisse seg om at det ikke foregår en lovstridig behandling av opplysninger om en selv.

K o m i t e e n er enig i at selv om Datatilsynet skal ha full tilsynskompetanse, foreslås det ikke at tilsynet også skal ha full påleggskompetanse. K o m i t e e n viser til at når det gjelder behandlingen av opplysninger i straffesaker, skal Datatilsynet bare ha påleggs- kompetanse dersom behandlingen er i strid med reglene om informasjonssikkerhet og internkontroll.

K o m i t e e n peker på at dette er sider ved behandlingen av opplysninger som ikke er gjenstand for egen regulering i straffeprosessloven eller kontroll fra overordnet påtalemyndighet. For all annen behand-

(13)

ling av opplysninger i straffesaker har Datatilsynet dermed ikke påleggskompetanse.

K o m i t e e n merker seg at ved behandling av opplysninger utenfor straffesaker er hovedregelen at Datatilsynet har påleggskompetanse, noe som blant annet innebærer at tilsynet kan gi pålegg om retting og sletting av opplysninger. K o m i t e e n ser at det også her foreslås flere unntak fra påleggskompetan- se.

K o m i t e e n viser til at på de områdene der Da- tatilsynet ikke har påleggskompetanse, foreslås at Datatilsynet kan anmerke forholdet overfor den behandlingsansvarlige. Dette vil innebære at tilsynet overfor den behandlingsansvarlige gir uttrykk for at angjeldende behandling av opplysninger etter tilsynets oppfatning ikke er i samsvar med regelverket.

K o m i t e e n er enig i at det i tråd med person- verndirektivet artikkel 18 nr. 2 innføres en ordning med personvernrådgivere i politiet, som vil ha en råd- givende og kontrollerende rolle i forhold til den behandlingsansvarlige og den som konkret behandler opplysningene.

2.9.2 Meldeplikt

K o m i t e e n viser til at meldeplikt innebærer at de som ønsker å sette i gang en viss form for behandling av personopplysninger, må orientere et tilsynsorgan før behandlingen iverksettes. Det er i personopplysningsloven innført en meldepliktsordning som ho- vedregel i stedet for konsesjonsplikt. K o m i t e e n merker seg at Regjeringen ikke foreslår konsesjonsplikt for politiets behandling av personopplysninger, all den stund det forutsettes forskriftshjemmel for den enkelte behandling. K o m i t e e n er enig i at for politiet innebærer meldeplikten ikke noe annet enn at de enkelte registre meldes.

2.10 Kap. 11 Politiets sikkerhetstjeneste (PST) K o m i t e e n merker seg at loven også omfatter PST, herunder PSTs forvaltningsvirksomhet. K o - m i t e e n er enig i at det likevel er nødvendig å fore- slå enkelte særrregler for PST. Dette innebærer at bestemmelsene i loven gjelder for PST, med mindre noe annet er særskilt bestemt.

K o m i t e e n slutter seg til at innholdet i nødven- dighetskravet for behandling av opplysninger utenfor den enkelte straffesak må gis et annet innhold for PST enn det som foreslås for politiet generelt, og det tidsbestemte unntaket fra blant annet kravet til nød- vendighet må knyttes til dette spesifikke innholdet.

K o m i t e e n er enig i at de alminnelige bestemmelser om innsynsrett og informasjonsplikt ikke gjelder for PST. Heller ikke offentlighetslovens regler gjelder for innsyn i opplysninger som behandles av PST i henhold til politiregisterloven.

K o m i t e e n deler Regjeringens syn om at det er Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvå- kings- og sikkerhetstjenesten (EOS-utvalget) som skal føre tilsyn med PST og behandle anmodninger om kontroll fra den registrerte. Ut over dette foreslås en egen bestemmelse om personkontroll, som er en oppgave det øvrige politi ikke har.

K o m i t e e n merker seg at selv om det er noe nytt at PSTs behandling av opplysninger reguleres i lovs form, er de fleste av bestemmelsene som gjelder PST allerede gjennomført i instruksen til PST, som ble vedtatt ved kgl. res. i august 2005.

K o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a F r e m - s k r i t t s p a r t i e t o g H ø y r e har merket seg at det i den offentlige debatt er blitt problematisert at det fremlagte forslaget til politiregisterlov medfører at PST ikke skal pålegges de samme skranker som gjelder for politiets virksomhet for øvrig. D i s s e m e d - l e m m e r viser til at politiregisterloven i utgangspunktet også gjelder for PSTs behandling av opplysninger, men at det er nødvendig å gi enkelte særregler for denne tjenesten. D i s s e m e d l e m m e r legger til grunn at fravær av innsynsrett i PSTs virksomhet i utgangspunktet er prinsipielt betenkelig, men viser til at den registrerte, eller den som antar å være registrert, kan henvende seg til Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenesten (EOS-utvalget) og be om kontroll av om opplysningene behandles i samsvar med loven. D i s s e m e d l e m m e r viser til at dette er i samsvar med blant annet internasjonale personvernkonvensjoner.

2.11 Kap. 12 Forskrifter

K o m i t e e n merker seg at utformingen av politiregisterloven er basert på at loven skal gi anvisning på overordnede prinsipper og at den i størst mulig grad skal være teknologinøytral.

K o m i t e e n deler det syn om at det i forhold til borgerne er et viktig hensyn at reglene er klare, forut- beregnlige og tilgjengelige. K o m i t e e n mener dette hensynet blir ivaretatt ved at det i loven settes klare rammer for den behandlingen som kan finne sted, mens det i forskrifter gis mer detaljerte og konkreti- serende regler.

(14)

3. Komiteens tilråding

K o m i t e e n har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre slikt

v e d t a k t i l l o v

om behandling av opplysninger i politiet og påtale- myndigheten (politiregisterloven)

Kapittel 1Lovens formål, definisjoner og virkeområde

§ 1 Lovens formål

Formålet med loven er å bidra til effektiv løsning av politiets og påtalemyndighetens oppgaver, beskyt- telse av personvernet og forutberegnlighet for den enkelte ved behandlingen av opplysninger.

§ 2 Definisjoner

I denne lov forstås med:

1. personopplysning: opplysning og vurdering som kan knyttes til fysisk person,

2. behandling av opplysninger: enhver elektronisk eller manuell bruk av opplysninger, som for eksempel innsamling, registrering, systematisering, oppbevaring, tilpasning, endring, gjenfinning, søking, videreformidling ved overføring, spred- ning eller andre former for tilgjengeliggjøring, sammenstilling eller samkjøring, sperring, sletting eller tilintetgjøring eller en kombinasjon av slike bruksmåter,

3. register: en samling av opplysninger som er lagret systematisk på en slik måte at opplysninger om den enkelte kan finnes igjen,

4. behandlingsansvarlig: den som etter lov eller forskrift alene eller sammen med andre bestemmer formålet med behandlingen og hvilke hjelpemid- ler som skal brukes,

5. databehandler: den som behandler opplysninger på vegne av den behandlingsansvarlige,

6. registrert: fysisk eller juridisk person som en opplysning i et register eller i en behandling kan knyttes til,

7. samtykke: en frivillig, uttrykkelig og informert erklæring fra den registrerte om at denne godtar behandlingen av opplysninger,

8. ikke-verifisert opplysning: opplysning som ikke er avklart,

9. merking: markering av lagrede opplysninger uten at hensikten er å begrense den fremtidige behandlingen av disse opplysningene,

10. sperring: markering av lagrede opplysninger i den hensikt å begrense den fremtidige behandlingen av disse opplysningene,

11. straffesak: sak som behandles etter straffepro-

sessloven,

12. vandelskontroll: bruk av opplysninger for å vurdere om en fysisk eller juridisk person er egnet til en bestemt stilling, virksomhet, aktivitet eller annen funksjon,

13. politimessige formål:

a) politiets kriminalitetsbekjempende virksomhet, herunder etterforskning, forebyggende arbeid og ordenstjeneste, og

b) politiets service- og bistandsfunksjon samt føring av vaktjournaler.

§ 3 Lovens virkeområde

Loven gjelder for politiets og påtalemyndighe- tens behandling av opplysninger, med unntak av behandling av opplysninger som

1. reguleres av lov 16. juli 1999 nr. 66 om Schengen informasjonssystem (SIS),

2. er del av politiets forvaltningsvirksomhet eller sivile gjøremål.

Forvaltningsvirksomhet i Politiets sikkerhetstjeneste er likevel omfattet av loven.

Loven gjelder elektronisk behandling av opplysninger, og manuell behandling av opplysninger når disse inngår eller skal inngå i et register.

For opplysninger om gjenstand gjelder kapittel 4 og reglene om taushetsplikt i den grad opplysninger omfattes av § 23.

Loven gjelder også for Svalbard, Jan Mayen og de norske bilandene, med de endringer som Kongen fastsetter av hensyn til de stedlige forhold.

Kapittel 2 Krav til behandlingen av opplysninger

§ 4 Formålsbestemthet

Opplysninger kan behandles til det formålet de er innhentet for eller til andre politimessige formål, med mindre det er bestemt i lov eller i medhold av lov at retten til behandling er begrenset, eller at opplysninger kan behandles til andre formål enn de politimessige.

§ 5 Nødvendighetskravet

Opplysninger kan bare behandles når det er nød- vendig ut fra formål som nevnt i § 4. I tillegg gjelder følgende begrensninger:

1. I den enkelte straffesak kan det behandles opplysninger i samsvar med reglene i straffeprosessloven.

2. Til kriminalitetsbekjempelsen utenfor den enkelte straffesak kan det behandles opplysninger om en person som

a) er knyttet til et miljø hvor en vesentlig del av virksomheten består i å begå lovbrudd, eller ut fra andre objektive holdepunkter kan antas å begå slike. Dette gjelder selv om personen er under