Stiftelse av felles gjeldsansvar mellom ektefeller
Kandidatnummer: 755
Leveringsfrist: 25.04.2016 Antall ord: 15 541
i
Innholdsfortegnelse
1 INNLEDNING ... 1
1.1 Problemstillingen ... 1
1.2 Avhandlingens metode ... 2
1.3 Rettskildebildet ... 3
1.4 Rettslige utgangspunkter ... 3
2 AVTALER MELLOM EKTEFELLER ... 4
2.1 Avtalerettens regler for avtaleinngåelse ... 4
2.1.1 Avtaleinngåelse etter bindende partsutsagn ... 5
2.1.2 Handlinger som avtalestiftende rettsfakta – konkludent adferd ... 6
2.2 Er avtalemodellen anvendelig på spørsmålet om innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller? ... 7
2.2.1 Hvordan er ekteskap forskjellig fra forholdet mellom vanlige markedsaktører? 7 2.2.2 Hvordan kan bruk av avtalemodellen føre til urimelige resultater? ... 9
2.2.3 Oppsummering ... 9
3 NÆRMERE OM STIFTELSESGRUNNLAG FOR FELLES GJELDSANSVAR ... 10
3.1 Ekteskapsloven § 40... 10
3.2 Nærmere om Rt. 1990 s. 1266 og Rt. 1996 s.1666 ... 11
3.2.1 Rt. 1990 s. 1226 ... 11
3.2.1.1 Analyse av dommen ... 12
3.2.1.2 Oppsummering ... 14
3.2.2 Rt. 1996 s. 1666 ... 15
3.2.3 Vurdering av høyesterettspraksis ... 16
3.3 Finnes det eksempler på underrettspraksis hvor innbyrdes ansvar er fastsatt på annet grunnlag enn avtale? ... 17
3.3.1 Hva sier lagmannsrettene selv er rettsgrunnlaget for innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller? ... 17
3.3.1.1 Oppsummering ... 20
3.3.2 Nærmere om momentene i lagmannsrettsdommene ... 20
3.3.3 Momenter som lagmannsrettene legger vekt på i flere dommer ... 21
3.3.3.1 Partenes grad av medvirkning til lånopptaket ... 21
3.3.3.2 Betydningen av sameie ... 25
3.3.3.3 Felles interesser ... 28
3.3.3.4 Praktisk ordning ... 30
ii
3.3.4 Sakspesifikke momenter ... 32
3.3.4.1 Hvem er kreditor? ... 33
3.3.4.2 Felleseie ... 33
3.3.4.3 Har eiendelens art betydning? ... 34
3.3.5 Konklusjon... 35
4 OPPSUMMERING OG PERSPEKTIVER... 36
5 LITTERATURLISTE ... 38
5.1 Juridisk litteratur ... 38
5.2 Høyesterettspraksis ... 38
5.3 Lagmannsrettspraksis ... 39
5.4 Statistikk... 39
1
1 Innledning
1.1 Problemstillingen
Spørsmålet i denne oppgaven er hvilke stiftelsesgrunnlag innbyrdes gjeldsansvar mellom ek- tefeller kan ha.
I felles gjeldsforhold skiller man gjerne mellom ansvar utad og ansvar innad. Ansvaret utad refererer til debitor eller debitorenes forhold til kreditor. Hvem som har ansvar utad er derfor bestemt av en tolkning av avtalen mellom debitor (her ektefellen eller ektefellene) og kreditor.
Ansvaret innad refererer til ansvarsforholdet mellom ektefellene. Det at en eller begge er an- svarlig utad, betyr ikke at det samme gjelder i forholdet innad.
At ansvaret utad kan gi uttrykk for en annen realitet enn ansvaret innad er ikke et fenomen som bare oppstår mellom ektefeller. Et godt eksempel på dette er ordningen hvor en person kausjonerer for en annens lån overfor en kreditor. Det er her på det rene at begge hefter over- for kreditor. Likevel er det slik at i forholdet mellom debitorene er det bare den ene som er ansvarlig. Det er som regel skriftlige avtaler som er grunnlag for slike. Dette gjør at det både rettslig og bevismessig kan være uproblematisk å hevde at bare den ene er ansvarlig innad, selv om begge hefter utad.
Spørsmål knyttet til innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller, er ofte mer problematiske. Det- te er et utslag av at ektefeller ikke diskuterer slike spørsmål på samme måte som andre aktører i samfunnet. Karakteristikker ved et livsfelleskap kan gjøre det unaturlig og tilsynelatende unødvendig å inngå skriftlige avtaler om slike forhold. Dette fører til at domstolene kan stå overfor en vanskelig oppgave når de skal bestemme hva som har vært realiteten mellom ekte- fellene. Dette er et reelt problem, men ikke direkte spørsmålet for denne oppgaven. Denne oppgaven skal søke å finne frem til hvilke rettsgrunnlag vi har for etablering av innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller, og da vil ikke bevisproblematikken stå i fokus. Når det gjelder dette rettslige spørsmålet, er det uomstridt at avtale mellom ektefellene kan utgjøre rettsgrunn- laget. Spørsmålet er om det også har utviklet seg et rettsgrunnlag basert på ulovfestede regler, utenfor avtalekonstruksjonen.
Ansvar for gjeld er, på samme måte som for eierforhold, et tema som ikke nødvendigvis ska- per strid mens ektefellene fortsatt er gift. Man har gjerne et boliglån, billån og noen kreditt- kort, og man bruker inntektene sine til å betale ned på disse lånene og dekke forbruksutgiftene fortløpende. Måten ektefeller velger å gjøre dette på kan variere sterkt. Noen ektepar priorite- rer regninger etter forfallsdato og tenker ikke så mye over hvilken ektefelle hver regning til- hører. Kanskje har de felleskonto. Andre ektefeller har en sterkt delt økonomi der hver gjør opp for seg uten innblanding av den andre. Det er mange måter for ektefeller å ordne økono- mien på mens de er gift, men som regel inngår hver enkelt ordning i en større sammenheng
2
med bakgrunn i samlivet generelt. Selv om man kan krangle om gjeld og hvem som skal beta- le det mens man er gift, blir det først når man skiller seg at temaet virkelig blir satt på spissen og kan bli gjenstand for rettslige tvister.
Det er likevel ikke slik at alle uenigheter om gjeld blir dratt over i skilsmisseoppgjøret. De- lingsregelen i el. § 58 angir som utgangspunkt at ektefellers formuer skal deles likt etter at det er gjort fradrag for gjeld. Der samlede aktiva overstiger den samlede gjelden, går derfor begge parter som regel i pluss etter oppgjøret. Etter ekteskapslovens regler kan man imidlertid ikke dele sin egen gjeld med den andre ektefellen etter endt ekteskap, og det kan derfor oppstå spørsmål om hvem som skal bære med seg gjelden ut av ekteskapet. Det er gjerne i disse situ- asjonene, at spørsmålet om gjeldsansvar blir satt på spissen.
Problemet har blitt mer aktuelt med tiden. Vi lever i en tid hvor det blir tatt opp mer og mer gjeld. Statistikker fra SSB viser at i 2004 hadde under 10 prosent av norske husstander gjeld som var større enn 3 ganger husstandens samlede inntekt.1 I 2012 var dette tallet 15,2 pro- sent.2 De husstandstypene med høyest gjeldsbelastning i 2012 var par uten barn der hovedinn- tektstakeren var under 30 år, og par med barn under 6 år.3 Samtidig med økningen i gjelden, har det skjedd en sterk vekst i formuen. Mellom 2011 og 2012 økte den gjennomsnittlige nettoformuen for norske husstander med 8 prosent.4 Dette forklares med en økning i realkapi- talen som består først og fremst av primærboligen.5
Man ser derfor en tendens til at unge mennesker i etableringsfasen tar opp gjeld samtidig som verdien av boligene deres øker. Så lenge boligprisene fortsetter å øke mens disse menneskene betaler ned på gjelden sin, vil ikke forholdet mellom gjeld og aktiva utvikle seg i en negativ retning. Hvis de skiller seg går de fortsatt i pluss. Spørsmålet blir hva som skjer hvis boligpri- sene går ned. Med så mye gjeld er det stor fare for at den samlede gjelden på boligene og for- bruksgjeld vil overstige ektefellenes formue. I et slikt tilfelle vil spørsmålet om hvem som er ansvarlig for den enkelte gjeldsposten øke i betydning.
1.2 Avhandlingens metode
Formålet med oppgaven er å foreta en rettsdogmatisk analyse av rettstilstanden, i hovedsak basert på domstolspraksis. Dette fordi problemstillingen ikke er tydelig lovregulert. Loven angir utgangspunktet for problemstillingen, men regulerer det ikke uttømmende. Derfor må
1 Statistisk sentralbyrå (2010)
2 Statistisk sentralbyrå (2014)
3 Ibid
4 Ibid
5 Ibid
3
løsningen søkes i en analyse av tilgjengelig rettspraksis fra Høyesterett, lagmannsrettene og juridisk teori.
Ved å foreta en diskusjon med utgangspunktet i disse rettskildene skal jeg oppstille noen kjer- nepunkter for hvordan spørsmålet om innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller løses de lege lata.
Til slutt skal jeg i kapittel 4 oppsummere og drøfte hvorfor spørsmålet er av betydning for familieretten i et større perspektiv.
1.3 Rettskildebildet
Ekteskapsloven § 40 og § 41 er de bestemmelsene som handler om ektefellers gjeldsansvar.
Det er imidlertid bare el. § 40 som også gjelder innbyrdes gjeldsansvar, slik at dette er den relevante bestemmelsen i forhold til denne oppgaven. Ekteskapsloven avløste ektefelleloven av 1927. I den grad rettspraksis stammer fra tiden da ektefelleloven var den gjeldende loven, vil denne også være relevant.
Spørsmålet om innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller er ikke omhandlet i forarbeidene til ekteskapsloven. Argumenter fra forarbeidene vil brukes der dette er relevant for oppgaven, men forventes å spille en liten rolle i den videre fremstillingen.
Det foreligger to høyesterettsdommer hvor innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller har vært et spørsmål: Rt. 1990 s. 1266 og Rt. 1996 s. 1666. Analysen av disse vil følgelig utgjøre en viktig del av oppgaven.
Spørsmålet om innbyrdes gjeldsansvar har kommet opp relativt ofte for underrettene. En ana- lyse av rettspraksis fra lagmannsrettene vil derfor ta en sentral plass i den videre fremstilling- en.
1.4 Rettslige utgangspunkter
Utgangspunktet for ektefellenes ansvar for gjeld følger av § 40. Etter denne bestemmelsen kan ikke en ektefelle «stifte gjeld med virkning for den andre ektefellen hvis det ikke er sær- skilt hjemmel for det». Dette gjelder i utgangspunktet ansvaret utad, men det følger av retts- praksis og juridisk teori at det også gjelder forholdet innad mellom ektefeller.6
6 Sverdrup (2015) Note 163
4
I rettspraksis er det likevel lagt til grunn at ektefellene kan hefte for gjeld i det innbyrdes for- hold selv om de ikke hefter sammen utad. Grunnlaget for dette er i utgangspunktet avtale mel- lom ektefellene, og i Rt. 1990 s. 1266 og Rt. 1996 s.1666 har Høyesterett sagt at slike avtaler kan være stilltiende og basert på forutsetninger mellom partene.
2 Avtaler mellom ektefeller
Grunnlaget for innbyrdes gjeldsansvar er i utgangspunktet avtale. I den første delen av dette kapittelet skal jeg derfor gi en oversikt over hovedregler og sentrale trekk ved avtaleinngåelse.
Et hoved tema i denne delen er om vurderingen av hvorvidt avtale er inngått skiller seg av- hengig av om partene er gift eller ikke.
Det er også reist spørsmål i juridisk teori om avtalemodellen i det hele tatt er anvendelig som stiftelsesgrunnlag for innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller.7 Grunnen til dette skal jeg se nærmere på i del to av dette kapittelet.
2.1 Avtalerettens regler for avtaleinngåelse
Avtaler om innbyrdes gjeldsansvar er formuerettslige. Formuerettslige avtaler kan inngås av alle myndige mennesker og har ikke sammenheng med ekteskap. Disse avtaler er regulert av den alminnelige avtaleretten.8 For ektefellers sin del, er dette imidlertid bare et utgangspunkt.
Partenes stilling som ektefeller kan påvirke hvordan disse avtalene blir tolket9 og kanskje også hvordan de blir inngått.
Om bindende avtale er kommet i stand er et av hovedspørsmålene i avtaleretten. Dette spørs- målet er kjent som disposisjonsspørsmålet og vurderingstemaet for dette spørsmålet er om det etter en helhetsvurdering kan sies å foreligge tilstrekkelig enighet mellom partene om å være forpliktet.10 Enighet som grunnlag for binding er en nødvendig følge av kontraktsfrihetsprin- sippet. Man har retten til å velge fritt om man skal inngå eller ikke inngå en bindende avtale i kraft av selvbestemmelsesretten vi alle har som mennesker.11
Enighet om å være forpliktet vil gjerne komme til uttrykk gjennom såkalte disposisjonskrite- rier12, eller avtalestiftende rettsfakta13, som er utviklet gjennom rettspraksis og juridisk teori.
7 Se Sverdrup 2013 s. 575-586
8 Lødrup 2011 s. 313
9 Ibid s. 314
10 Woxholth 2014 s. 60, Giertsen 2014 s. 3
11 Woxholth 2014 s. 26
12 Ibid s. 59
13 Hov 2009 s. 82
5
Relevante disposisjonskriterier vil imidlertid variere sterkt fra avtale til avtale avhengig av den konkrete situasjon og livsområde. Dette er et utslag av formfrihetsprinsippet i norsk avta- lerett. Det at det ikke finnes krav på formen til avtaler gjør at det ikke finnes begrensninger på måter avtaler kan inngås på.14 Problemet er ofte at en part nekter for at de har ment å binde seg. Dette kan gjøre det vanskelig å fastslå noen felles partsvilje i ettertid.
Spørsmålet i disse tilfellene vil være om løftemottageren har fått berettigede forventninger om at avtale er kommet i stand.15 Dette er et utslag av forventningsprinsippet, som er det for- muerettslige prinsippet om at en parts berettigede forventninger kan skape rettighetsposisjo- ner.16 For spørsmålet om avtaleinngåelse, betyr dette at hvis en part har fått en berettiget for- ventning om at avtale er kommet i stand, kan dette føre til binding for den andre parten.
Vurderingstemaet for dette spørsmålet er utviklet i rettspraksis og angitt i flere høyesteretts- dommer. En sentral dom som omhandler dette er Rt. 2001 s. 1288 (Gate Gourmet). Tvisten gjaldt spørsmålet om bindende avtale var inngått etter en anbudskonkurranse. Entreprenør firmaet PEAB AS mente at Gate Gourmet AS hadde gitt dem oppdraget og krevde erstatning for den positive kontraktsinteressen. Høyesterett ga PEAB AS medhold. Høyesterett skriver på side 1300 at Gate Gourmet AS «har opptrådt på en slik måte at PEAB hadde rimelig grunn til å tro at selskapet hadde fått oppdraget».
Vurderingstemaet for spørsmålet om en part har fått berettigede forventninger om at avtale har kommet i stand er derfor om den andre parten har gitt dem «rimelig grunn til å tro» at bin- dende avtale er inngått.
2.1.1 Avtaleinngåelse etter bindende partsutsagn
Avtaleinngåelse etter avtalelovens system skjer etter en utveksling av tilbud og aksept. Det er derfor nødvendig med en utveksling av partsutsagn for at binding skal skje på den måten som er beskrevet i avtaleloven. Avtaleloven sier imidlertid ingenting om innholdet i bindende partsutsagn. Spørsmålet om noen har bundet seg etter avtalelovens regler må derfor løses etter ulovfestede regler utviklet i rettspraksis. Vurderingstemaet vil være om partsutsagnet er egnet til å skape berettigede forventninger om binding hos mottageren.17 Det er ikke mulig å opp- stille en uttømmende liste av momenter som vil ha betydning i en slik vurdering. I rettspraksis foretas det en helhetsvurdering av alt som har foregått mellom partene.18
14 Woxholth 2014 s. 60
15 Ibid s. 32
16 Ibid s. 29
17 Hov 2009 s. 85
18 Woxholth 2014 s. 67
6
Dette har betydning for tolkning av partsutsagn om gjeldsansvar fremsatt av ektefeller. Det vil være slik at partenes stilling som ektefeller vil kunne påvirke tolkningen av utsagn fordi at livsfelleskapet utgjør konteksten som utsagnene må tolkes på bakgrunn av. Hvordan dette kan skje er et interessant spørsmål, men noe som analysegrunnlaget mitt ikke gir muligheten for å gå nærmere inn på. Analysegrunnlaget for denne oppgaven er rettspraksis fra Høyesterett og lagmannsrettene og det er ingen dommer fra mitt utvalg hvor tolkning av partsutsagn har vært et tema.
2.1.2 Handlinger som avtalestiftende rettsfakta – konkludent adferd
Et utslag av formfrihetsprinsippet er at det ikke kreves skriftlige eller muntlige partsutsagn for at bindende avtale skal inngås.19 Mange rettslige bindende avtaler inngås i det daglige uten at utsagn utveksles. Et alminnelig eksempel er at man går i en butikk, tar en vare ned fra hylla, tar den til kassen og betaler. Alt kan skje uten at man har sagt et ord. Man har likevel inngått en bindende avtale om kjøp av varen.20
På samme måte som ved utsagn, vil handlinger ha rettsvirkninger hvis de kan sies å etablere berettigede forventinger om at avtale er kommet i stand. 21 I avtalerettslige fremstillinger fin- nes det lister over mulige disposisjonskriterier. Mange av disse vil også ha betydning for vur- deringen av om ektefeller har inngått bindende avtaler om å dele gjeldsansvar. Det er likevel slik at andre disposisjonskriterier vil kunne være relevante selv om de ikke inngår i slike lis- ter. Hva som er et relevant disposisjonskriterium må utledes av en tolkning av rettskildene.22 På ekteskapsrettens område vil dette være rettspraksis hvor inngåelse av avtaler mellom ekte- feller er et tema.
Det er antatt i juridisk teori at karakteristikker ved livsfelleskap påvirker hvordan avtaler inngås mellom ektefeller. Det må aksepteres at avtaler som er inngått av ektefeller får et «be- skjedent dispositivt uttrykk» og at mye kan være underforstått mellom partene.23 Dette betyr at noe som ikke ville blitt oppfattet som en avtale mellom to vanlige markedsaktører, kan bli akseptert når partene er ektefeller. Sagt på en annen måte, skal det mindre til for at ektefeller binder seg overfor hverandre.
19 Ibid s. 97
20 Hov 2009 s. 95
21 Woxholth 2014 s. 97
22 Ibid s. 90
23 Sverdrup 1997 s. 152
7
Dette er ikke problematisk sett i forholdet til den alminnelige avtaleretten. Så lenge man har grunnlag for å si at partene har oppnådd enighet om å være forpliktet, spiller det ingen rolle hvordan denne enigheten har kommet til uttrykk. Sett på denne måten, er avtaleinngåelsesme- kanismen svært fleksibel. Med et teoretisk ubegrenset antall relevante disposisjonskriterier, kan man tilpasse spørsmålet om avtale er inngått til å passe alle livsområder. Begrensningen er om det er enighet om å være bundet som ligger til grunn.
2.2 Er avtalemodellen anvendelig på spørsmålet om innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller?
Til tross for at avtalemodellen er svært fleksibel, er det reist spørsmål om hvor anvendelig avtalekonstruksjonen er på formuerettslige ordninger mellom ektefeller.24 I denne delen av oppgaven skal jeg se nærmere på grunnene til at tradisjonelle avtaler kan være uegnet som stiftelsesgrunnlag for innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller. Argumentet er at forholdet mellom ektefeller skiller seg så vidt betydelig fra forholdet mellom vanlige markedsaktører, at ved å holde seg strengt til avtalekonstruksjonen ved fastslåing av gjeldsansvar mellom ekte- feller, vil man komme til urimelige resultater. Dette kan ha ført til at domstolene har utviklet et ulovfestet stiftelsesgrunnlag for innbyrdes gjeldsansvar enn avtale etter den tradisjonelle avtalemodellen.
Jeg skal derfor først se på det som skiller forholdet mellom ektefeller fra forholdet mellom vanlige markedsaktører. Deretter skal jeg drøfte hvorvidt det å holde seg strengt til avtalemo- dellen vil kunne lede til urimelige resultater i tvister om gjeldsansvar mellom ektefeller.
2.2.1 Hvordan er ekteskap forskjellig fra forholdet mellom vanlige markedsaktører?
Avtalemodellen er utviklet med tanke på alminnelige markedsaktører. Forholdet mellom disse skiller seg vesentlig fra forholdet mellom ektefeller. Disse forskjellene kan gjøre enighet til en størrelse som er vanskelig eller umulig å finne igjen i disposisjoner mellom ektefeller.
Markedsaktører inngår, som regel, et forhold med hverandre for å oppnå en gjensidig økono- misk fordel. Ett eksempel kan være mellom en bank og en bedriftskunde som skal låne peng- er. Banken legger vekt på at de går i pluss når pengene er betalt tilbake med renter. Kunden får samtidig kapital som kan investeres og gi videre vekst for egen bedrift. Grunnene til at mennesker inngår ekteskap skiller seg vesentlig fra dette. Det er nok tilfellet at ønsket om å sikre seg økonomisk kan være av betydning for valget om å gifte seg for noen. Det er likevel slik at det er ønsket om å øke livskvaliteten ved å knytte livet sitt til et annet menneske som er
24 Se Sverdrup 2013 s. 575-586
8
grunnlaget for de fleste ekteskapsinngåelsene. I dette kan økonomiske forhold spille en liten eller helt fraværende rolle. Med markedsaktører kan man enklere rekonstruere forutsetninger på inngåelsestidspunktet ved å finne frem til hva som ville gitt dem størst økonomisk gevinst.
Ektefeller kan handle ut fra helt andre motiver. Ektefeller forventer ikke ytelse mot ytelse på samme måte som markedsaktører. Ofte kan man ha et ønske om å gjøre noe for ektefellen som man rent pengemessig taper på.25
Ekteskap skiller seg også fra avtale på et annet grunnleggende nivå. Avtalen er som regel for- holdet to markedsaktører har til hverandre.26 Ingen avtale er lik ingen forhold, og hele forhol- det mellom markedsaktører er ofte regulert av avtalen.27 Forholdet hos ektefeller er av en helt annen art. Det er ikke det at partene er gift som definerer forholdet. Forholdet kan heller ikke beskrives ved å ramse opp alle de forskjellige forpliktelsene partene har overfor hverandre.
Dette gjør det igjen vanskeligere å finne ut hva som har vært partenes forutsetninger. I et langvarig og komplekst forhold mellom markedsaktører, vil forhistorien ofte gi en pekepinn på om partene har ment å binde seg denne gangen. Forhistorien til ektefeller omfatter som regel alt som har skjedd mellom ektefellene, også det rent personlige som ikke umiddelbart har noe med økonomi å gjøre.
Det at ekteskap er et komplekst forhold der økonomiske hensyn spiller inn i forskjellig grad, kan gjøre det vanskelig å fastslå hva det er ektefellene har blitt enige om i ettertid. Som sagt ovenfor diskuterer ektefeller ofte selv ganske betydelige økonomiske disposisjoner på samme måte som alminnelige markedsaktører.
En annen sak er at ektefeller ofte ikke kan ha tenkt på spørsmålet om gjeldsansvar før de fak- tisk står overfor en skilsmisse. Når man gifter seg tenker man gjerne at det kommer til å vare livet ut. Man tenker som regel det samme når man tar opp lån til å kjøpe felles hus eller når kredittkort brukes til å dekke felles utgifter. Hvem som har ansvaret for disse gjeldspostene innad er ikke alltid viktig mens man er gift. Man deler ofte eiendeler og utgifter på samme måte som man deler alt annet i et samliv.28 Alt henger sammen. Spørsmålet om innbyrdes gjeldsansvar blir bare viktig hvis man skilles. Hvordan kan man da forvente at det skal fore- ligge enighet mellom ektefeller om ansvar for gjeldsposter når dette bare har praktisk betyd- ning ved en eventuell skilsmisse som man ikke forvente vil inntreffe?
25 Sverdrup 2013 s. 578
26 Ibid
27 Dette utgangspunktet begrenses vesentlig i dagens blandingsøkonomi. Se Woxholth 2014 s. 26
28 Sverdrup 2013 s. 579
9
2.2.2 Hvordan kan bruk av avtalemodellen føre til urimelige resultater?
Når partene ikke har tenkt på spørsmålet om gjeldsansvar, kan de heller ikke blitt enige om det. Holder man seg til avtalemodellen i disse tilfellene, må følgen være at ansvaret innad samsvarer med ansvaret utad. Det er ikke dermed sagt at dette resultatet vil samsvare med det som er rimelig.
Et eksempel som kan illustrere hvordan avtalemodellen kan slå urimelig ut kan være det føl- gende: Lønnen strekker ikke alltid til for to ektefeller på slutten av måneden. Det kan hende da at man må kjøpe ting til familien på kreditt. Det er imidlertid bare mannen som har kreditt- kort, slik at det er alltid hans kort som blir belastet. Ektefellene har en felleskonto som de be- laster alle regninger med. I dette tilfelle vil jeg tro at de fleste mener at det er rimelig at også kvinnen blir ansvarlig for gjelden. Mannen har jo tross alt bare brukt kortet til å kjøpe nød- vendigheter til familien. Det virker også som om det bare er tilfeldigheter som har ført til at bare han er ansvarlig utad. Samtidig ville det vært helt plausibelt om kvinnen hadde sagt at hun aldri tenkte over hvem som var ansvarlig for gjelden. For henne har det ingen betydning fordi at felleskontoen blir belastet med regningene uansett. Det samme kan sies for mannen.
Han har aldri tenkt på ansvarsspørsmålet fordi at begge er med å betale kredittkortgjelden og han har ingen grunn til å tro at det vil bli annerledes i fremtiden. Hva skjer da hvis de skilles og man må bestemme seg for hvem som skal bære gjelden videre? I mange tilfeller vil nok kvinnen være enig i at det mest rimelige er at hun også bærer gjelden i forbindelse med selve skiftet. Her har man et avtalegrunnlag på skiftetidspunktet. Hva om hun derimot sier at selv om hun var med å betale ned på gjelden, så har hun aldri ment at hun skulle være ansvarlig for den? Det å faktisk være med på å betale en gjeldspost er ikke nok til å forplikte seg til å bære gjelden på avtalemessig grunnlag.29 Partenes forutsetninger kan heller ikke være til hjelp i denne situasjonen, da ingen av partene har tenkt på hva som ville skjedd dersom det ble skilsmisse og følgelig ikke forutsatt noe om det. I dette tilfelle blir det vanskelig å se hvordan kvinnen kan være forpliktet på avtalemessig grunnlag, selv om dette føles ut som et urimelig resultat.
2.2.3 Oppsummering
Som vist til ovenfor, kan en streng bruk av avtalekonstruksjonen føre til urimelige resultater i noen saker, og dette kan være en grunn til at det eventuelt har utviklet seg et annet ulovfestet grunnlag for innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller, der avtalekonstruksjonen er forlatt.
Domstolene kan ha forsøkt å løse saker på en måte som fremstår som rimelig, og har som en følge av dette beveget seg vekk fra avtalemodellen. Det at det kan være vanskelig å finne be-
29
10
vis for hva ektefellene har blitt enige om, kan også få domstolene til å legge mer vekt på hva som vil fremstå som et rimelig resultat i det konkrete tilfellet.
3 Nærmere om stiftelsesgrunnlag for felles gjeldsansvar
I denne delen av oppgaven skal jeg foreta en analyse av rettskildene for å svare på hva som er stiftelsesgrunnlaget for innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller.
Jeg skal først foreta en dypere analyse av lovens ordlyd og vise at domstolene allerede har forlatt avtalemodellen som eneste stiftelsesgrunnlag for en sammenlignbar formuesordning:
sameie mellom ektefeller. Deretter skal jeg analysere de to høyesterettsdommene som om- handler innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller. Til slutt skal jeg analysere åtte lagmanns- rettsdommer for å svare på hvordan dette spørsmålet er løst i lagmannsrettspraksis.
3.1 Ekteskapsloven § 40
El. § 40 lyder: «En ektefelle kan ikke stifte gjeld med virkning for den andre ektefellen hvis det ikke er særskilt hjemmel for det»
Utgangspunktet er, som sagt ovenfor, at bestemmelsen er en referanse til både gjeldsansvar utad og innad.30 Det følger videre av rettspraksis at gjeldsansvar innad må stiftes på «særskilt rettsgrunnlag» jf. Rt. 1996. s.1666 side 1669. Slikt rettsgrunnlag kan være stilltiende og forut- setningsvis avtale mellom ektefellene.31
Lovens ordlyd regulerer ikke stiftelsesgrunnlaget for innbyrdes gjeldsansvar uttømmende. Det er ikke engang uttrykkelig sagt at ansvar innad kan stiftes på grunnlag av avtale mellom ekte- fellene. Dette må man gå til andre rettskilder for å finne frem til. Likevel er det et alminnelig formuerettslig prinsipp at gjeldsansvar stiftes på grunnlag av avtale, hvilket også må gjelde mellom ektefeller.
Ordlyden gir ingen veiledning om andre grunnlag for innbyrdes gjeldsansvar enn avtale. Det finnes imidlertid et eksempel på at domstolene har utviklet andre ulovfestede regler for stiftel- se av en formuerettslig ordning som i utgangspunktet bare kunne stiftes ved avtale. Dette er de ulovfestede regler om stiftelse av sameie mellom ektefeller.
Stiftelse av sameie mellom ektefeller har mye til felles med stiftelse av gjeldsansvar mellom ektefeller. Det er til og med sagt at regelen i el. § 40 om at hver ektefelle hefter alene for den
30 Sverdrup (2015) Note 163
31 Ibid
11
gjelden de selv stifter er det naturlige motstykket til den fri rådighet over egne eiendeler i el. § 31.32 I begge tilfeller er det klart at utgangspunktene som er angitt i disse bestemmelsene kan fritt endres på grunnlag av avtale mellom ektefeller. I begge tilfeller er det også akseptert at disse avtalene kan være basert på stilltiende forutsetninger.33 For sameie sin del har det likevel utviklet seg et supplerende grunnlag for stiftelse av sameie mellom ektefeller. Det er nå slik at sameie stiftes på ulovfestet grunnlag der begge parter har bidratt til ervervelsen av eiendelen, og anskaffelsen har vært et fellesprosjekt for partene.34 Avtalegrunnlaget er forlatt, men mo- menter som ville hatt betydning i en avtalerettslig vurdering, har fortsatt betydning for drøf- telsen av om det er stiftet sameie på ulovfestet grunnlag.35
Dette gir ikke i seg selv noen argument for at det har utviklet seg et lignende ulovfestet grunn- lag for stiftelse av gjeldsansvar mellom ektefeller. Det viser imidlertid at domstolene har alle- rede utvidet stiftelsesgrunnlaget på et lignende område og at de har muligheten til å gjøre det igjen.
3.2 Nærmere om Rt. 1990 s. 1266 og Rt. 1996 s.1666
Spørsmålet om innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller har vært behandlet av Høyesterett to ganger.
3.2.1 Rt. 1990 s. 1226
I den første dommen fra 1990 (Rt. 1990 s. 1226) var et av spørsmålene hvorvidt begge ekte- feller var ansvarlig for en bankgjeld på 185 000 kroner. Mannen hadde undertegnet gjeldsbre- vet mens kvinnen hadde undertegnet som skyldner på pantobligasjonen. Lånet avløste fire tidligere lån hvorav partene var enige om felles ansvar for ett av dem. De øvrige tre var to kassakredittlån og ett gjeldsbrevlån. Også disse hadde avløst andre, tidligere lån. Lånene var sikret ved pant i kvinnens særeiebolig. Kvinnen hadde noen ganger undertegnet som skyldner, og andre ganger kun samtykket til tinglysningen som hjemmelshaver. Gjelden var brukt ho- vedsakelig til mannens lastebilforretning, men også til parets løpende fellesutgifter.
Dommen er avsagt under sterk dissens, Flertallet kom til at kvinnen var innbyrdes ansvarlig for mannens bankgjeld.
32 Lødrup 2011 s. 155
33 Se Lødrup 2011 s.133 om stilltiende avtaler mellom ektefeller om sameie
34 Ibid s.135
35 Ibid
12 3.2.1.1 Analyse av dommen
Flertallet sier ikke uttrykkelig hva som er det rettslige grunnlaget for innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller. Når flertallet sier på side 1232 at partene «må ha ment i sitt innbyrdes for- hold å forplikte seg», viser imidlertid dette til et avtalerettslig grunnlag for ansvaret. Mindre- tallet er derimot mye klarere på hva de mener er det rettslige grunnlaget for gjeldsansvar. På side 1234 sier mindretallet følgende: «Ankemotparten er bare ansvarlig dersom hun uttrykke- lig har påtatt seg slikt ansvar, eller dersom hun ut fra den foreliggende situasjon må anses å ha samtykket i at gjelden stiftes på begges ansvar». Mindretallet er derfor klarere på at vurde- ringstemaet er om kvinnen har forpliktet seg på avtalerettslig grunnlag. Mindretallet sier vide- re at uttrykkelig avtale ikke er nødvendig. Vurderingstemaet for mindretallet er om hun kan
«anses å ha samtykket i at gjelden stiftes på begges ansvar». Svaret til dette vil man finne ved å se på den «foreliggende situasjonen». Mindretallet viser derfor til en konkret vurdering av omstendighetene rundt lånopptaket.
Flertallet og mindretallet legger forskjellige faktum til grunn for sine resultater. På side 1232 sier førstvoterende at partene har hatt «én økonomi» og har «dradd lasset sammen». Mindre- tallet mener derimot på side 1234, at det var mannen som «hadde hånd om økonomien». An- nenvoterende legger til grunn at kvinnen har hatt lite innflytelse på hva låneopptakene skulle brukes til og at det har vært «liten grad» av felles drøftelser om økonomien.
Flertallet og mindretallet har også en annen oppfatning av omstendighetene rundt underteg- ning av pantobligasjonen. Flertallet viser til at kvinnen noen ganger har undertegnet som skyldner på pantobligasjonen og andre ganger bare samtykket til pantsettelsen. Dette mener flertallet var en tilfeldig følge av bankens rutiner.36 Mindretallet mener derimot at kvinnen bare har signert på papirer når mannen har bedt om det.37
Flertallet og mindretallet har likevel vært enige om hva lånene er brukt til. Begge legger til grunn at lånene er brukt i mannens lastebilvirksomhet men også til parets felles forbruksutgif- ter.
Det synes å være forskjellige oppfatninger på hvordan denne dommen kan tolkes og hva som er grunnlaget for flertallets resultat. Det er ingen tvil om at flertallet og mindretallet har lagt forskjellige faktum til grunn. Spørsmålet er hvordan dette har påvirket resultatet. En oppfat- ning er at flertallets vurdering må ses på bakgrunn av at kvinnen har undertegnet som skyld- ner på noen av pantobligasjonene. Spørsmålet for flertallet synes da å være om kvinnens an-
36 Side 1232
37 Side 1234
13
svar utad innebar noen realitet mellom ektefellene.38 Dermed blir det at ektefellene hadde «én økonomi» og hadde «dratt lasset sammen», momenter som tilsa at forholdet utad reflekterte realiteten mellom ektefellene. Mindretallet mener derimot at bare mannen var ansvarlig utad.
Der flertallet bare må finne holdepunkter for at ansvarsforholdet utad også reflekterte ansvaret innad, må mindretallet finne holdepunkter for det motsatte. Mindretallet krever at det er inng- ått avtale mellom ektefellene som grunnlag for innbyrdes ansvar og etterlyser konkrete holde- punkter i faktum for dette jf. «uttrykkelig … påtatt seg slik ansvar» og «ut fra den foreliggen- de situasjon må ha anses å ha samtykket …» på side 1234. Da mindretallet ikke finner slike holdepunkter, må resultatet bli at hun ikke er ansvarlig innad for banklånet.
En annen tolkning av dommen innebærer at flertallet har ment at det forelå en avtale mellom ektefeller basert på partenes forutsetninger. Ifølge denne tolkningen mener flertallet at forhis- torien til lånopptaket har ført til at partene har hatt en felles forutsetning om at begge skulle bære ansvar for lånet. Det vises til at flertallet har sagt at det er «naturlig å gå ut fra at ektefel- lene ved de ulike låneopptak opp gjennom årene, må ha ment i sitt innbyrdes forhold å for- plikte seg i felleskap». 39
Et annet synspunkt er at vurderingen av parets økonomi som sammenblandet har gjort at fler- tallet legger til grunn at partene hadde «mer eller mindre uttrykkelige forutsetninger»40 om å være forpliktet i felleskap. Det er også nevnt at rimelighetsbetraktninger må ha spilt en rolle i flertallets avgjørelse. 41 Det vises til at det hadde vært urimelig om kvinnen ble sittende igjen med boligeiendommen, som bare ble overført til hennes særeie for å beskytte den mot kredito- rer, mens mannen ble sittende igjen med all gjelden.42
Flertallets votum har vært kritisert i juridisk teori. Det er sagt at dersom flertallet har vurdert faktum slik at paret har «ment» å forplikte seg, har de kommet til riktig resultat.43 Flertallets vurdering av faktum kritiseres imidlertid da det å ha stått som skyldner på tidligere pantobli- gasjoner og det å ha hatt en sammenblandet økonomi ikke er nok til å vise konkludent atferd fra kvinnen.44 En oppfatning som går enda lengre er at dersom det at ekteparet hadde «én økonomi» og «dradd lasset sammen» alene hadde vært grunnlaget for at kvinnen ble ansvarlig
38 Sverdrup 1997 s. 161
39 Holmøy 2013 s. 267
40 Strøm Bull 1994 s. 792
41 Ibid s. 793
42 Ibid
43 Holmøy 2013 s. 268
44 Ibid.
14
for mannens bankgjeld, kunne man sagt at Høyesterett allerede hadde statuert gjeldsansvar på ulovfestet grunnlag.45
Andre mener derimot at det ikke er noe å utsette på flertallets votum. Det vises til at Høyeste- rett i denne dommen har stilt «svært beskjedne krav»46 når det gjelder hva som må ha kommet til uttrykk for at binding skal skje. Likevel samsvarer resultatet best med hva som må ha vært partenes berettigede forventninger, jf. forventningsprinsippet.47 En annen oppfatning er at denne dommen viser hvor vanskelig den konkrete vurderingen av faktum i disse saker kan være, men at flertallets votum har mest for seg fordi resultatet er det rimeligste alternativ.48 3.2.1.2 Oppsummering
Omtalen av dommen i juridisk teori har vist at dommen har blitt tolket på forskjellige måter.
Det er ingen tvil om at flertallet og mindretallet tolker bevisene ulikt og legger et forskjellig faktum til grunn. Det er heller ingen tvil om at dette leder dem til å vurdere saken ulikt. Det er likevel forskjellige oppfatninger av hva som er det rettslige grunnlaget for dommen. Et syns- punkt er at flertallet må ha ment at kvinnen var ansvarlig utad for å kunne komme til det re- sultatet at hun var ansvarlig for gjelden. De fleste mener likevel at flertallet må ha kommet til at det forelå en avtale mellom ektefellene om å bære ansvaret sammen. Det er videre vist til at konkrete omstendigheter rundt låneopptakene og rimelighetsbetraktninger har spilt en rolle for flertallet.
Jeg vurderer det slik at en tolkning som innebærer at flertallet har lagt til grunn at bare man- nen var ansvarlig utad må være den riktige. Dette støttes av at flertallet på side 1232 sier at partene i sitt «innbyrdes forhold» har ment å forplikte seg i felleskap.
På denne bakgrunn mener jeg derfor at dommen ikke er holdbar hvis man mener at avtale er grunnlaget for innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller. Disposisjonsspørsmålet i avtaleret- ten er om det etter en helhetsvurdering kan sies å foreligge tilstrekkelig enighet mellom parte- ne om å være forpliktet.49 Der det ikke finnes noen skriftlige eller muntlige utsagn om an- svarsforholdet og ingen andre disposisjonskriterier kan det ikke foreligge avtale. Selv om av- taler inngått mellom ektefeller ofte har beskjedent «dispositivt uttrykk»50, må det fortsatt fore- ligge noe som tilsier at partene har ment å binde seg. Det at partene har hatt en sammenblan-
45 Sverdrup 1997 s. 161
46 Woxholth 2014 s. 88
47 Ibid
48 Strøm Bull 1994 s. 793
49 Woxholth 2014 s. 60
50 Sverdrup 1997 s. 152
15
det økonomi generelt kan ikke være nok til å binde noen til et spesifikt lån på et avtalerettslig grunnlag. Jeg skjønner at et resultat som førte til at kvinnen fikk betydelige verdier og man- nen ble sittende igjen med mye gjeld ville virke urimelig. Spesielt hvis man legger flertallets faktum til grunn og mener at partene tok like mye ansvar for familiens økonomi generelt og at kvinnen hadde vært ansvarlig for tidligere lån. Jeg mener likevel at disse betraktninger ikke kan brukes for å argumentere for ansvar basert på avtalegrunnlag for det siste lånet.
3.2.2 Rt. 1996 s. 1666
Spørsmålet i dommen var hvorvidt kvinnen var ansvarlig innad for et lån på 300 000 kroner som ble brukt til å pusse opp ekteparets felles hjem. Bare mannen hadde signert under lånepa- pirene og hadde ansvaret utad. Lånet var sikret i huset og kvinnen hadde samtykket i pantset- telsen. Mannen hadde opprinnelig lånt 600 000 til oppussingsprosjektet. Det forelå enighet mellom partene om at kvinnen var medansvarlig for dette lånet. Høyesterett avgjør at kvinnen er medansvarlig innad for tilleggslånet på 300 000 kroner.
Høyesterett skriver på side 1669 at ansvar innad krever et «særskilt rettsgrunnlag». Når Høy- esterett kommer til at slikt rettsgrunnlag foreligger er det basert på at kvinnen visste om lånet, at lånet gikk til å pusse opp parets felles hjem og at hun var medeier i huset.
Det at ansvaret er basert på avtalerettslig grunnlag kommer mye tydeligere frem i denne dommen enn i Rt. 1990 s. 1666. For det første, kommer partenes forutsetninger mye sterkere frem. Partenes forutsetninger er et disposisjonskriterium fordi det sier gjerne noe om partenes vilje til å binde seg.51 I Rt. 1990 s. 1226 ble lånene brukt hovedsakelig på mannens lastebilfor- retning, men også til dels på partenes fellesutgifter. I denne dommen har lånet utelukkende vært brukt på å pusse opp parets felles hjem. Oppussingen var et felles prosjekt og kvinnen var medansvarlig for det opprinnelige lånet som ble tatt opp. Når man starter opp et slikt pro- sjekt og er med på å ta opp et lån for få det gjennomført, må det være forutsatt mellom partene at man også er med på å få prosjektet sluttført.
Videre kan prosjektets art virke inn. Høyesterett sier på side 1669 at slike prosjekter ofte en- der opp med å koste mer enn man opprinnelig hadde tenkt. Denne muligheten må kvinnen også vært klar over da hun ble med på å starte opp prosjektet og ta opp det opprinnelige lånet.
Det er mye som taler for at parter som starter opp slike prosjekter sammen, har som forutset- ning å ferdigstille arbeidet selv om det skulle overskride budsjettet. Man kan jo ikke bo på en byggeplass.
51 Woxholth 2014 s. 92
16
Det at kvinnen var medeier i huset har også blitt tillagt vekt av Høyesterett på side 1669. Det- te kan være fordi at man antar at noen som eier et hus vil ha større forutsetninger for å gjøre det som er nødvendig for å ferdigstille et byggearbeid enn en som bare bor der.
Resultatet samsvarer også med forventningsprinsippet. Det kan sies at kvinnen har gitt man- nen en berettiget forventning om at hun også anså seg selv ansvarlig for tilleggslånet. Hun har vært med på å starte et byggeprosjekt og finansiere det med lånopptak. Etter å ha skapt disse berettigede forventninger hos mannen, kan hun ikke høres i ettertid med at hun ikke anså seg selv som ansvarlig for tilleggslånet når hun ikke har sagt noe til mannen. Selv om man aksep- terer at ektefeller ofte ikke uttrykkelig diskuterer økonomiske forhold, kan man si at kvinnen hadde skapt en plikt for seg selv å si ifra til mannen hvis ikke hun ville være med på et nytt låneopptak. Passivitet som disposisjonskriterium er ikke nevnt i domspremissene. Det er imid- lertid en kjent sak i avtaleretten at man kan binde seg ved å opptre passivt etter å ha skapt be- rettige forventinger hos en medkontrahent.52 Det kan hende at dette har spilt en rolle for Høy- esterett, men gir uansett dommen enda mer preg av å være bygget på tradisjonelle avtaleretts- lige betraktninger.
3.2.3 Vurdering av høyesterettspraksis
Dommen fra 1990 må sies å ha begrenset rettskildemessig verdi. Den er nå 26 år gammel og avsagt under sterk dissens. Videre, foreligger det uenighet i juridisk teori om hvordan dom- men kan tolkes og den har vært gjenstand for kritikk i ettertid. Rt. 1996 s. 1666 veier tyngre enn dommen fra 1990. Den er enstemmig og det er sagt uttrykkelig at gjeldsansvar mellom ektefeller krever «særskilt rettsgrunnlag» (s. 1669). Videre er det alminnelig antatt i juridisk teori at det rettslige grunnlaget for ansvaret var avtale basert på stilltiende forutsetninger.53 Spørsmålet etter dette blir om disse to høyesterettsdommer løser hovedproblemstillingen i denne oppgaven. Kan man på bakgrunn av høyesterettspraksis svare på spørsmålet om det kun er avtale som er grunnlaget for innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller?
Dommen fra 1990 gikk langt i å akseptere innbyrdes gjeldsansvar på tynt avtalerettslig grunn- lag. Dette har imidlertid ikke blitt fulgt opp av andre høyesterettsdommer som viser den sam- me tendensen slik at det ikke er nok til å vise en forandring i rettstilstanden. Dommen fra 1996 hviler på et mye tryggere avtalerettslig grunnlag. Dommen er imidlertid løst konkret slik at det er ikke gitt at man kan trekke ut noen prinsipper på hvordan en sak med færre avtale- rettslige holdepunkter ville blitt løst i dag.
52 Ibid
53 Lødrup 2011 s. 161
17
Det er ikke mulig å si at Høyesterett har fastslått at kun avtale kan være grunnlaget for inn- byrdes gjeldsansvar mellom ektefeller. Spørsmålet som gjenstår er imidlertid hva som regnes som relevante rettsfakta for stiftelse av innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller.
3.3 Finnes det eksempler på underrettspraksis hvor innbyrdes ansvar er fastsatt på annet grunnlag enn avtale?
Høyesterett har løst tvister om innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller to ganger. Likevel gjenstår det mange ubesvarte spørsmål. Det er vanskelig å tolke hva som er grunnlaget for resultatet i Rt. 1990 s.1266 som er dessuten avsagt under sterk dissens og kritisert i juridisk teori. Den andre dommen er klarere og enstemmig. Til gjengjeld er saken løst veldig konkret slik at det er vanskelig å trekke ut generelle prinsipper som vil gi veiledning i de sakene hvor faktum er annerledes. For å få et bedre overblikk over hvordan spørsmålet om innbyrdes gjeldsansvar løses i praksis, må man derfor foreta en analyse av underrettspraksis.
Denne analysen baseres på åtte lagmannsrettsdommer hvor innbyrdes gjeldsansvar har vært et spørsmål. I fem av dommene ble resultatet ikke felles gjeldsansvar mellom partene. I de øvri- ge tre var det motsatt resultat. I seks av dommene har gjeldsposten vært knyttet til eiendom.
Av de to siste gjelder en skattegjeld og den andre studiegjeld. To av dommene kom forut i tid for Rt. 1990 s. 1266, fire kom mellom Rt. 1990 s. 1266 og Rt. 1996 s. 1666 og to etter. Den eldste dommen er fra 1986 og den nyeste fra 2005.
Hensikten med å analysere disse dommene er å finne frem til hva som er stiftelsesgrunnlaget for innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller. Som et ledd i dette skal jeg analysere hvordan lagmannsrettene selv formulerer rettsgrunnlaget for innbyrdes gjeldsansvar. Deretter skal jeg se nærmere på de enkelte momentene som lagmannsrettene legger vekt på i vurderingene.
3.3.1 Hva sier lagmannsrettene selv er rettsgrunnlaget for innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller?
Lagmannsrettene har formulert rettsgrunnlaget for innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller på forskjellige måter. Dommene kan deles opp i tre grupper med tanke på dette. I den første gruppen finner vi dommer hvor det kommer klart frem at lagmannsrettene søker etter et avta- lerettslig grunnlag. I den andre gruppen, er avtalerettslige betraktninger ikke mulig å finne igjen. I den tredje gruppen er det ikke uttrykkelig nevnt et rettslig grunnlag.
Jeg skal se først på de fire dommene hvor lagmannsrettene formulerer seg tydelig om avtale som det rettslige grunnlaget for gjeldsansvar.
18
Den eldste dommen er fra 198654 og gjelder studiegjeld i lånekassen som ble tatt opp av man- nen. Han påsto at kvinnen også var ansvarlig for lånet fordi at det hadde blitt brukt til felles utgifter. Etter å ha slått fast at det ikke foreligger noen hjemmel i lov for at kvinnen også skal være ansvarlig for gjelden sier lagmannsretten «Det finnes ikke bevist at A på noe avtaleretts- lig grunnlag har påtatt seg ansvar for B’s studielån».55 Lagmannsretten går ikke nærmere inn på hva disposisjonskriteriene for en slik avtale vil være men er klar på at avtale er grunnlaget for gjeldsansvar for kvinnen. Lagmannsretten sier likevel at saken har budt på slik tvil at saksomkostningene bør oppheves.56 Denne dommen kom 4 år før Rt. 1990 s. 1266 slik at det kanskje ikke er så overaskende at lagmannsretten formulerer seg på denne måten. Utgangs- punktet for gjeldsansvar er jo avtale på alle livsområder og spørsmålet om dette kunne være annerledes for ektefeller var ennå ikke kommet opp for Høyesterett.
En annen dom hvor lagmannsretten formulerer seg tydelig om avtalegrunnlaget er LE-1993- 3267. Tvisten gjaldt ansvar for gjeld som ble tatt opp av mannen. Lagmannsretten avgjorde at kvinnen var medansvarlig innad. Lånet var sikret i parets fellesbolig og var en utvidelse av et tidligere lån. Pengene ble brukt til finansiering og oppussing av boligen samt til å betale ned kvinnens billån og til fellesutgifter. Her sier lagmannsretten at hjemmel for gjeldsansvar kan være «særlig forpliktelsesgrunnlag av avtalerettslig karakter».57 Senere i samme avsnitt sier lagmannsretten at for medansvar må det foreligge «klare holdepunkter».58 Dette er en nokså restriktiv holdning til hvordan gjeldsansvar kan stiftes. Dette kan virke noe overaskende med tanke på at denne dommen kom etter Rt. 1990 s. 1266 hvor det at partene hadde «dradd lasset sammen»59 og hatt «én økonomi» var nok til at kvinnen ble ansvarlig.
Den tredje dommen hvor rettsgrunnlaget er tydelig formulert som avtale er LE-1993-1051 hvor mannen påsto at kvinnen var medeier i hans bolig og derfor også ansvarlig for restlånet.
Lagmannsretten kommer til at kvinnen ikke var medeier og heller ikke ansvarlig for lånet.
Lagmannsretten sier at spørsmålet må løses etter den tidligere ektefelleloven, men at resultatet også ville bli det samme etter ekteskapsloven. Retten fastslår at ektefelleloven § 7 ikke gir grunnlag for å forplikte den annen ektefelle ved lånopptak. Lengre opp i dommen sier lag- mannsretten imidlertid at det kan foreligge «særlig grunnlag» for å anta at kvinnen har «påtatt seg» ansvar. Uttrykket «påtatt seg» viser til et avtalerettslig grunnlag.
54 RG 1986 s. 793
55 RG 1986 s. 793 s.796
56 Ibid
57 LE-1993-3267
58 Ibid
59 Rt. 1990 s.1226 side 1232
19
Den siste dommen i gruppen er LG-2005-28534. Også her bruker lagmannsretten uttrykket
«påtatt seg» når rettsgrunnlaget formuleres. Saken gjelder gjeld knyttet til en båt som ble kjøpt av mannen før ekteskapet. Han mente at kvinnen var medeier og ansvarlig for lånet.
Lagmannsretten kom til at hun ikke var ansvarlig. Lagmannsretten viser til el. § 40. For at kvinnen skal bli ansvarlig sier retten at det må foreligge «et rettsstiftende moment som inne- bærer at hun har påtatt seg denne byrden». Senere i dommen blir det uttrykt enda klarere at lagmannsretten har søkt etter en avtale mellom ektefellene for å kunne begrunne ansvar.
Lagmannsretten sier følgende når den konkluderer at kvinnen ikke er ansvarlig for gjelden knyttet til båten:
«Selv om det mellom ektefeller kan være grunner til å anta at disposisjoner skjer ufor- melt, må det like fullt kreves at det foreligger konkrete disposisjoner, konkludent ad- ferd eller andre forhold som gir grunnlag for å anta at det har vært en felles forutset- ning om at et lån opptatt av den ene, skal bæres av begge» (min utheving)
Dette sitatet viser at lagmannsretten i denne dommen har holdt seg til en tradisjonell avtaler- ettslig modell i vurderingen av kvinnens ansvar for gjeld.
I den andre enden av skalaen finnes dommene fra gruppe 2. I disse dommene synes ikke for- muleringen av det rettslige grunnlaget å være knyttet til avtalekonstruksjonen.
LG-1995-933 gjelder ansvar for gjeld stiftet av mannen. Han påsto at han måtte ta opp lånet for å dekke restgjelden etter salget av boligen. Bare mannen hadde hjemmel til boligen som ble bygd under ekteskapet. Lagmannsretten fant at kvinnen ikke var medansvarlig på bak- grunn av bevisbyrdebetraktninger. Lagmannsretten viser til el. § 40 som det rettslige grunnla- get for vurderingen. Videre sier retten om gjeld som er pådratt under ekteskapet at gjelden «i fravær av uttrykkelig avtale om annet, gjerne vil fremstå som felles når det under ekteskapet har vært felleseie mellom ektefellene». Det synes som om lagmannsretten sier at utgangs- punktet for gjeld pådratt under ekteskap, er at den vil være felles ved felleseie, med mindre det foreligger uttrykkelig avtale om annet. Hvis lagmannsretten har ment dette, har de forlatt avtalekonstruksjonen.
I RG-1996-138 synes lagmannsretten heller ikke å legge til grunn at avtale er det rettslige grunnlaget for gjeldsansvar innad mellom ektefeller. I denne dommen gjelder tvisten ansvar for restlån etter at boligen ble solgt med tap. Kvinnen ble funnet medansvarlig innad for rest- lånet. Lagmannsretten sier at «spørsmålet i saken blir om leilighet nr. --- i Ravnåsen boretts- lag er ervervet av B og A i fellesskap eller av A alene». Lagmannsretten har i denne dommen ikke sagt noe som helst om avtale som grunnlag for innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller.
20
Avgjørelsen av spørsmålet om gjeldsansvaret synes å bero fullt ut på om kvinnen er sameier i boligen eller ikke.
I to av dommene er det ikke uttrykkelig sagt hva som er rettsgrunnlaget for innbyrdes gjelds- ansvar. Disse dommene utgjør den tredje gruppen av dommer fra mitt utvalg.
I RG-1989-767 var spørsmålet om ansvar for gjeld knyttet til kvinnens forretning. Retten fant at mannen ikke var ansvarlig. Lagmannsretten sier at «det springende punktet» er om partene hadde en «sammenfiltret økonomi» med hensyn til forretningen. Det som derfor må tolkes i denne dommen er de momentene som lagmannsretten legger vekt på når de avgjør at mannen ikke er ansvarlig for gjelden. Det er likevel interessant at lagmannsretten uttrykker seg på denne måten før høyesterettsdommen fra 1990 har kommet. Høyesterett fant at kvinnen var ansvarlig etter å ha vurdert det slik at ektefellene hadde «én økonomi»60.
Heller ikke i LG-2000-2083 kommer det frem hva som er rettsgrunnlaget. Her var et av spørsmålene hvorvidt kvinnen var medansvarlig innad for mannens skattegjeld. Lagmannsret- ten kom til at hun måtte bære medansvar for gjelden. Retten viser til el. § 40 før den angir spørsmålet om gjelden til å være «om det foreligger særskilt hjemmel slik at A er forpliktet for gjelden eller deler av den». Det er ikke nærmere angitt hva som lagmannsretten legger i
«særskilt hjemmel».
3.3.1.1 Oppsummering
Analysen viser at det i halvparten av dommene er angitt et avtalerettslig utgangspunkt for vurderingen av om innbyrdes gjeldsansvar er stiftet. Av de øvrige fire dommene, synes det i to av dommene som om avtalegrunnlaget ikke utgjør det rettslige utgangspunktet for lag- mannsrettenes vurdering. I de to siste, er ikke det rettslige utgangspunktet angitt.
3.3.2 Nærmere om momentene i lagmannsrettsdommene
Analysen av lagmannsrettenes formuleringer av det rettslige grunnlaget kan ikke alene svare på spørsmålet om avtale er det rettslige grunnlaget for innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefel- ler i lagmannsrettspraksis. I høyesterettsdommene foretas det en konkret vurdering av for- skjellige momenter. Man må derfor analysere de forskjellige momentene som lagmannsrette- ne legger vekt på når spørsmålet om gjeldsansvar avgjøres. Det som blir klart når man gjør dette, er at uavhengig av hvordan rettsgrunnlaget er formulert, er det vurderingene av de en- kelte momentene som blir avgjørende for resultatet.
60 Rt. 1990 s.1266 s. 1232
21
Spørsmålet blir derfor om momentene som lagmannsrettene legger vekt på viser til at partene har vært enige om å sammen være ansvarlig for gjelden. Hvis de gjør dette, har lagmannsret- ten avgjort at avtale er grunnlaget for ansvaret, uavhengig av hvordan de selv har formulert hva som er rettsgrunnlaget. Hvis, derimot, lagmannsrettene kommer til medansvar innad mel- lom ektefellene basert på momenter som ikke viser til enighet mellom partene, har de fastsatt ansvar på annet ulovfestet grunnlag enn avtale.
Med dette som vurderingstema skal jeg vise hvilke momenter som inngår i rettenes vurde- ringer og videre, at de ikke alltid peker på avtalerettslige vurderinger. Det er imidlertid ikke mulig å oppstille en uttømmende liste over momenter som kan være relevante. Det er mange momenter som går igjen, men også mange som er saksspesifikke. Jeg skal søke å fokusere på de momentene som går igjen i flere dommer og på momenter som reiser de mest interessante spørsmål i forhold til oppgavens hovedspørsmål om hva som er stiftelsesgrunnlaget for inn- byrdes gjeldsansvar mellom ektefeller.
3.3.3 Momenter som lagmannsrettene legger vekt på i flere dommer
Det er særlig fire momenter som går igjen i flere av dommene fra utvalget. Disse er 1) parte- nes grad av medvirkning til lånopptaket, 2) om eiendelen gjelden er knyttet til er i sameie, 3) om lånet har tjent begge parters felles interesser og 4) om grunnen til at bare en er ansvar- lig utad er som følge av en praktisk ordning mellom ektefellene.
3.3.3.1 Partenes grad av medvirkning til lånopptaket
I denne delen skal jeg vise at partenes grad av medvirkning til lånopptaket er et vesentlig moment for lagmannsrettene når de skal vurdere om det er stiftet felles gjeldsansvar mellom partene. Hva det vil si å medvirke varierer etter hvilken type gjeld det er snakk om. Når gjel- den knytter seg til en eiendel, vil partenes grad av aktivitet rundt kjøpet være det som lag- mannsrettene ser mest på. Disse dommene utgjør flertallet av dommene fra mitt utvalg og dette har vært et vesentlig moment i alle sammen. Dette momentet er imidlertid også viktig når gjelden ikke knytter seg til en eiendel. I disse tilfellene vil lagmannsretten vurderer graden av aktivitet rundt andre omstendigheter som knytter seg til gjelden. Det er en sterk tendens til at en større grad av medvirkning leder til ansvar for gjelden. I de tre dommene hvor resultatet er eneansvar har det vært liten grad av medvirkning rundt lånopptaket.61 Det er imidlertid én dom i utvalget, LE-1995-933, som går imot denne tendensen og hvor lagmannsretten mente at partene skulle bære ansvaret sammen selv om kvinnen hadde utvist liten aktivitet rundt kjøpet av boligen.
61 Se LG-2005-28534, LE-1993-1051 og RG 1989 s. 767
22
Dette er et moment som kan vise til avtalerettslige vurderinger fra lagmannsrettenes side. Har man vært aktiv rundt et huskjøp for eksempel, kan det argumenteres med at man har skapt en forventning hos den andre om at man har ansett seg selv som forpliktet til å bære huslånet, selv om man ikke uttrykkelig har sagt dette.
På den andre siden, er det ikke gitt at slik medvirkning til stiftelse av gjeld skal resultere i ansvar basert på avtalerettslig grunnlag. I et ekteskap er det plausibelt at man kan ha vært ak- tiv rundt det praktiske som følger med et huskjøp, uten å ha ofret en eneste tanke på gjeldsan- svarsforholdet hvis det skulle være slutt på samlivet. I dette tilfellet er det imidlertid få som vil mene at det er urimelig at begge parter skal bære gjelden. Har man medvirket til at gjelden er stiftet, burde man også være med på å ta konsekvensene av det valget. Spørsmålet er bare om avtale bare har blitt et navn for resultatet av slike rimelighetsvurderinger.62 Ansvar basert på en «stilltiende og forutsetningsvis» avtale kan på denne måten bli en løsning på at ansvar burde være resultatet, selv om ingen av partene har tenkt på den situasjonen de nå har havnet opp i.
3.3.3.1.1 Glidende overgang
Det er en glidende overgang mellom tilfeller hvor dette momentet viser til et avtalerettslig grunnlag for ansvar og hvor det viser til annet ulovfestet grunnlag. Jeg skal vise dette ved å sammenligne RG 1996 s. 138 og LE-1993-3267 hvor resultatet ble medansvar for begge par- ter men på forskjellig grunnlag slik jeg vurderer det. Partenes grad av medvirkning til lånopp- taket er likt i begge saker. I RG 1996 s. 138 sier lagmannsretten at «begge utviste stor aktivitet for å finne en leilighet». Kvinnen skrev en «mengde» søknaker, var med på visning og snak- ket med selgeren under diskusjonen om salgsbetingelsene. Hun var også med i møtet med banken i forbindelse med søknaden om lån. Videre måtte hun legge frem dokumentasjon på lønn, slik at hennes økonomi også ble vurdert i forbindelse med kjøpet. I LE- 1993-3267 medvirket kvinnen også til lånopptaket. Lagmannsretten sier at paret «samarbeidet om kjøpet av felles bolig og om hvilken oppussing de anså ønskelig». Dette samarbeid inkluderte vurde- ring av økonomien i forbindelse med kjøpet av boligen og refinansieringen av lånet.
Man ser at i begge saker har kvinnene medvirket til lånopptaket. Forskjellen er at i RG 1996 s.
138 ble kvinnens økonomi vurdert av banken i tillegg til mannens i forbindelse til lånoppta- ket. Dette er etter min mening det faktum som taler sterkest for ansvar basert på avtalerettslig grunnlag. Dette viser tydelig til at kvinnens medansvar innad har vært en forutsetning for lå- net. I LE-1993-3267 imidlertid har paret bare vurdert økonomien seg imellom. Å vurdere økonomien i forbindelse med et lånopptak på en slik uformell måte ektefellene imellom viser
62 Sverdrup 1997 s. 161
23
ikke automatisk til at man har vurdert spørsmålet om gjeldsansvar. En slik vurdering kan ha rettet seg mot parets evne til å betale avdrag og renter på lånet. Det at man er enig om å være med på nedbetalingen av et lån, betyr ikke at man har påtatt seg ansvar for det.63
LG-2000-2083 er interessant fordi gjelden ikke knytter seg til en eiendel men består i man- nens skattegjeld. I denne dommen ble også resultatet medansvar for kvinnen. Lagmannsretten legger vekt på at kvinnen har vist en stor grad av aktivitet rundt alle sider av familiens øko- nomi. Hun har styrt både mannens lastebilvirksomhet og gårdsdriften og det var hun som tok seg av bilaghåndtering og betaling av fakturaer. Retten la til grunn at mannen overlot den økonomiske styringen til kvinnen. Etter min mening hviler denne dommen på et trygt avtaler- ettslig grunnlag. Begge parters oppførsel peker på at de har hatt en avtale om at kvinnen skul- le ta seg av den økonomiske side av familiens økonomi, inkludert lastebilforretningen. Når hun har påtatt seg dette ansvaret på avtalerettslig grunnlag, må dette innebære en forutsetning om at hun også skulle bære medansvar for gjeld som oppsto som en følge av de valgene hun tok.
3.3.3.1.2 LE-1995-933
Til tross for tendensen i utvalget til at medvirkning leder til ansvar, er det en dom som skiller seg ut fra de andre. LE-1995-933 er etter min mening et eksempel på at lagmannsretten har brukt «tomme» avtalerettslige begreper for å sette navn på et resultat som retten mener at ri- melig. Dette skal jeg vise ved å peke på lagmannsrettens behandling av kvinnens medvirkning til lånopptaket.
I denne dommen fant lagmannsretten at kvinnen ville vært ansvarlig for gjelden til tross for lite aktivitet rundt kjøpet. Lagmannsretten skriver:
«… mannen har vært den rådende når det gjaldt styringen av ektefellenes felles økono- mi. I det alt overveiende økonomiske prosjekt – anskaffelsen av enebolig innbefattet bygging og finansiering – har mannen hele tiden vært hovedaktøren. Hustruens rolle var passiv – men hun har vært enig, eller i hvert fall ikke uenig i mannens disposisjoner vedrørende anskaffelsen av boligeiendommen …»
I denne dommen har kvinnen hatt en passiv rolle med hensyn til boligkjøpet og ikke vært ut- trykkelig enig i mannens disposisjoner. Likevel finner lagmannsretten at hun ved «konkludent adferd» ville ha forpliktet seg til å bære gjelden på avtalerettslig grunnlag dersom mannens forklaring hadde blitt lagt til grunn. Dommen skiller seg derfor betydelig fra de andre dom-
63 Ibid s. 163
24
mene hvor resultatet ble medansvar innad. Kvinnen har vært passiv og ikke uttrykkelig enig i mannens disposisjoner, likevel mener retten at hun har utvist konkludent adferd. Det at kvin- nen har forholdt seg passiv til mannens disposisjoner er sammenlignbar med mannen i RG 1989 s. 767 hvor resultatet ble eneansvar. I denne dommen hadde mannen ikke vist noen «en- tusiasme» da kvinnen startet opp sin forretning men heller ikke motsatte seg at hun gjorde et forsøk. Lagmannsretten legger vekt på denne passiviteten når den kommer frem til at bare kvinnen skal være ansvarlig for forretningens gjeld.
LE-1995-933 er en av de to dommene fra utvalget hvor formuleringen av det rettslige grunn- laget for innbyrdes gjeldsansvar ikke synes å være knyttet til en avtalerettslig konstruksjon.
Det at lagmannsretten i tillegg avfeier kvinnens passivitet og manglende aktivitet rundt byg- ging av boligen styrker dette inntrykket. Problemet med denne dommen er likevel at retten har kommet til at kvinnen ikke er ansvarlig fordi de mener det ikke er bevist at gjelden er knyttet til restgjeld etter salg av boligen. Dette gjør at vurderingen av momentet medvirkning til lån- opptaket ikke har vært bestemmende for resultatet.
3.3.3.1.3 Oppsummering
Partenes grad av medvirkning til lånopptaket er et moment som lagmannsrettene har lagt vekt på i syv av dommene fra mitt utvalg. I tre av de fire dommene hvor lagmannsrettene har kommet til medansvar, har begge parter utvist stor grad av aktivitet og medvirkning. Dette momentet har etter min mening pekt på ansvar med grunnlag i stilltiende og forutsetningsvis avtale i både RG 1996 s. 138 og LG-2000-2083. I LE-1993-3267 mener jeg at dette ikke nød- vendigvis har vært tilfellet. Kvinnen har vært aktiv og medvirket til lånopptaket men ikke nødvendigvis på en måte som viser til enighet om å være forpliktet. Dette viser etter min me- ning til at det vil være en glidende overgang mellom de tilfellene hvor dette momentet viser til et avtalerettslig grunnlag for ansvar, og de tilfellene hvor grunnlaget vil være et annet ulovfes- tet grunnlag. Det som vil være viktig er graden av medvirkning i seg selv.
I den andre enden av skalaen ligger LE-1995-933 hvor lagmannsretten har forlatt avtalemo- dellen ved å ikke legge vekt på kvinnens passivitet. Det er interessant at dommen går imot tendensen i alle de andre dommene men vanskelig å trekke noe generelt ut av dette, da lag- mannsrettens behandling av kvinnens passivitet ikke ble bestemmende for resultatet i dom- men.
Det at resultatet har vært eneansvar i de øvrige dommene hvor en part ikke har medvirket noe særlig til lånopptaket, viser at dette er et moment som det legges stor vekt på i lagmanns- rettspraksis. Har en part ikke medvirket eller vært aktiv rundt et lånopptak, viser denne analy- sen at lagmannsrettene vil komme til eneansvar for den som er ansvarlig utad.
