NIBIO RAPPORT | VOL. 7 | NR. 95 | 2021
Vegetasjon og beite på Slettefjellet, Fleinsendin, Rauddalen og Rysndalen
Rapport fra vegetasjonskartlegging i Vang kommune
TITTEL/TITLE
Vegetasjon og beite på Slettefjellet, Fleinsendin, Rauddalen og Rysndalen
FORFATTERE/AUTHORS
Magnus Stenbrenden, Michael Angeloff og Yngve Rekdal
DATO/DATE: RAPPORT NR./
REPORT NO.: TILGJENGELIGHET/AVAILABILITY: PROSJEKTNR./PROJECT NO.: SAKSNR./ARCHIVE NO.:
27.05.2021 7/95/2021 Åpen 10351-23 21/00775
ISBN: ISSN: ANTALL SIDER/
NO. OF PAGES: ANTALL VEDLEGG/
NO. OF APPENDICES:
978-82-17-02847-5 2464-1162 74
OPPDRAGSGIVER/EMPLOYER:
Vang kommune
KONTAKTPERSON/CONTACT PERSON:
Wenche Søndrol
STIKKORD/KEYWORDS: FAGOMRÅDE/FIELD OF WORK:
Vegetasjonskartlegging, utmarksbeite Utmarksbeite Vegetation mapping, outfield pasture Outfield pasture
SAMMENDRAG/SUMMARY:
Norsk institutt for bioøkonomi utførte sommeren 2020 vegetasjonskartlegging av 111 km² på og rundt Slettefjellet i Vang kommune. Kartlegginga er gjort etter instruks for kartlegging i målestokk 1:20 000–50 000 (VK25). Det er laga vegetasjonskart og 2 avleda temakart for beite for sau og storfe. Denne rapporten beskriver metoden for kartlegging, registrerte vegetasjonstyper og deres fordeling i området. Det er gitt en omtale av beiteverdi og beitekapasitet, og noen råd til skjøtsel av kulturlandskap og beite i kartområdet.
The vegetation types over a total of 111 km2 in Vang municipality have been mapped according to the methodology for vegetation mapping (scale 1:20 000–50 000). A vegetation map has been
produced, from which 2 different thematic maps have been derived. This report describes the
methodology and gives a detailed description of the registered vegetation types and their distribution in the area. Further, a description of other information which could be derived from the vegetation map is provided, with emphasis on grazing conditions for domestic animals.
GODKJENT /APPROVED
Hildegunn Norheim
NAVN/NAME
PROSJEKTLEDER /PROJECT LEADER
Magnus Stenbrenden
NAVN/NAME
Forord
Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) har i 2020 utført vegetasjonskartlegging i Vang kommune i Innlandet fylke. I denne rapporten presenteres resultatene fra 111 km² av denne kartlegginga som har foregått på og rundt Slettefjellet. Arbeidet vil fortsette i andre deler av kommunen i 2021. Kartlegginga inngår i NIBIO sitt nasjonale program for vegetasjonskartlegging i utmark der oppdragsgiver
prioriterer kartleggingsområde og bidrar med finansiering. Lokal kontaktperson har vært landbrukskonsulent Wenche Søndrol i Vang kommune.
Vegetasjonskartlegginga er gjort etter instruks for kartlegging i målestokk 1:20 000–50 000 (VK25).
Feltarbeidet ble utført i siste halvdel av juni og i august, samt første uka i september 2020 av Michael Angeloff (MIA) og Magnus Stenbrenden (MAS). Initialene etter hvert navn er brukt i rapporten for å kreditere fotograf. Kartkonstruksjon og kartpresentasjon er utført av Michael Angeloff og Magnus Stenbrenden. I tillegg til vegetasjonskartet er det utarbeidet to temakart som viser beitekvalitet for sau og storfe i området. Alle kart er lagt ut på NIBIO sin karttjeneste Kilden (https://kilden.nibio.no.).
Ås, 25.05.2021 Magnus Stenbrenden
Innhold
1 INNLEDNING ... 5
2 VEGETASJONSKARTLEGGING, GENERELL DEL ... 6
2.1 Mål ...6
2.2 Hva er et vegetasjonskart? ...6
2.3 Hvordan blir kartet til? ...7
2.4 Bruk av vegetasjonskart ...8
3 OMTALE AV KARTOMRÅDET ... 10
3.1 Oversikt ...10
3.2 Klima ...12
3.3 Berggrunn og løsmasser ...12
4 ARBEIDSMETODE ... 14
4.1 Feltarbeid og kartframstilling ...14
4.2 Feilkilder ...14
4.3 Farge og symbolbruk ...15
5 VEGETASJONEN I KARTOMRÅDET ... 16
5.1 Vegetasjonssoner ...16
5.2 Kartleggingssystem og arealfordeling ...18
5.3 Omtale av kartlagte vegetasjonstyper ...22
5.4 Områdevis omtale av vegetasjon og beite ...47
6 BEITEVERDI OG BEITEKAPASITET ... 57
6.1 Beiteverdi ...57
6.2 Beitevaner ...60
6.3 Beiteareal ...61
6.4 Beitekapasitet ...65
6.5 Beitebruk ...68
6.6 Skjøtsel av beite og kulturlandskap ...69
LITTERATUR ... 73
Sammendrag
Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) har vegetasjonskartlagt et område på 111 km2 øst i Vang kommune, vest i Innlandet fylke. I alt ligger 45 km² (41 %) av arealet under skoggrensa og 66 km² (59 %) over. Det meste av området utgjøres av Slettefjellet som er en fjellrygg mellom Valdresdalføret i sør og Rauddalen i nordøst. Det meste av fjellarealet her ligger i den lavalpine sona, og består av vide flyer og slake hellinger opp mot godt avrunda høydedrag. I vest og nord rager fjella høgere. Her skjærer den u- forma Rysndalen seg inn i sør og dalgangen med Fleinsendin mot nord. Det er stedvis kartlagt opp til ca.
1500 moh. I øst og mot sør går kartleggingsgrensa i skogen ned mot 700 moh. Nedover i Rauddalen følger grensa elva Rauddøla og vestsida av innsjøen Øyangen.
De sentrale delene av kartområdet på Slettefjellet ligger i berggrunnskomplekset Vangsdekket med omdannede bergarter fra kambrosilurisk tid, dominert av fyllitt og litt glimmerskifer og glimmergneis.
Dette er lett forvitterlige bergarter som vanligvis gir god tilgang på plantenæring. I de nordlige og vestlige områdene er det i hovedsak fattigere bergarter som dominerer. Løsmassedekninga veksler mellom tynt og noe tjukkere morenemateriale. Det tjukkeste dekket finnes i de sørvendte hellingene i sør, samt over deler av Slettefjellet. Over høydedrag er dekket tynnere og fjellblotninger finnes spredt. I Rysndalen overtar bart fjell mye av areala over ca. 1350 moh.
Området har et kontinentalt klima med lav vintertemperatur og høy sommertemperatur i forhold til høyde over havet. Den kjøligste måneden er januar, med en normaltemperatur på -8,0 grader, mens juli er varmest med 13,0 grader. Årsnedbøren i Vang er 606 mm, mens den er 723 mm på Beito, rett utenfor kartområdet i nordøst. Den mest nedbørrike perioden er fra juli til oktober.
Under skoggrensa er blåbærgranskog og blåbærbjørkeskog de vanligste vegetasjonstypene med hhv.
22 og 21 % av arealet. Engskoger utgjør 18 % av arealet med 15 % engbjørkeskog og litt enggranskog (3 %). Lav- og lyngrike skoger dekker til sammen under 2 % av arealet under skoggrensa. Av forsumpa areal er det mest grasmyr (10 %). Rismyr og rike sumpskoger dekker begge 3 %, mens fattige
sumpskoger og andre myrtyper kun forekommer sporadisk.
Over skoggrensa dekker rishei hele 52 % av arealet, og er også den vegetasjonstypen som dekker størst areal totalt i kartområdet med 35 %. Tørrgrashei og grasmyr dekker hver 9 % av fjellarealet, og grasmyr er den vegetasjonstypen etter rishei som dekker størst samla areal i kartområdet med 10 %.
Videre er grassnøleie og lavhei de mest utbredte typene over skoggrensa med hhv. 7 og 6 % arealdekning. Høgstaudeeng, som er den mest produktive vegetasjonstypen i fjellet, utgjør 5 %.
Det nyttbare beitearealet i kartområdet er beregna til 69 km² for storfe og 66 km² for sau. Forskjellen i areal mellom sau og storfe ligger først og fremst i at mer av grasmyrarealet er regna som storfebeite.
Av tilgjengelig utmarksbeiteareal utgjør dette 69 % for storfe og 66 % for sau. Det er lite av fattige vegetasjonstyper under skoggrensa slik at hele 82 % av arealet er nyttbart for sau og 89 % for storfe.
Tilsvarende tall over skoggrensa er 55 % og 56 %. Fordeler en det nyttbare arealet etter beitekvalitet er 13 % av utmarksbeitearealet i beste klassen svært godt beite for både storfe og sau. Her er det stor forskjell under og over skoggrensa med henholdsvis 24 % og 5 %. Regner en svært godt beite i prosent av det nyttbare beitearealet utgjør dette 18 %.
Utmarksbeitet i kartområdet Slettefjell har mye variasjon med flere naturtyper fra granskog til høyfjell. Store høydeforskjeller gir muligheter for samspill mellom naturtypene for å få mest mulig ut av utmarksbeitet. Et bilde på hvordan beitekvaliteten i kartområdet er i forhold til snittet for tidligere Oppland fylke viser at andelen svært godt beite er omtrent lik, mens andelen godt beite og dermed også areal av nyttbart beite er mye høyere i kartområdet.
Under skoggrensa har bjørkeskogsliene gjennomgående dominans av frisk blåbærbjørkeskog.
Sammen med et høyt innslag av engbjørkeskog gir dette svært god potensiell beitekvalitet for både storfe og sau. Skogen preges jevnt over av lavt beitetrykk, og økt beitepotensiale kan realiseres ved høyt
beitetrykk og rydding. Granskogen gir også jevnt gode beiter. Her betyr skogtilstanden mye for beiteproduksjonen som er størst på hogstflater og i mer lysåpen, eldre skog.
Over skoggrensa er det nyttbare beitearealet prosentvis langt lavere da mye høytliggende fjellareal kommer inn. Mye av beiteressursen er i rishei som dekker hele 52 % av arealet. Beitekvaliteten i risheia varierer en del og er jevnt over høgest i lisider og andre brattere hellinger. 5 % av arealet over skoggrensa er i den beste beiteklassen svært godt beite. Dette er i all hovedsak høgstaudeenger.
Kartområdet har godt med grasssnøleie som gir snaufjellet god kvalitet som sauebeite. I lavere deler av snaufjellet er både rishei og høgstaudeeng sterkt prega av gjengroing av busksjiktet med
dvergbjørk, einer og vier. Denne tilgroinga gir redusert beiteverdi.
Beregning av beitekapasitet ut fra fordelinga av beitekvaliteter i kartområdet viser at det er rom for om lag 4 600–5 700 sau eller 850–1 050 storfe. Best arealutnytting vil en få ved bruk av både sau og storfe da området er mangfoldig både i terreng og vegetasjonstyper. Fordeler en tilgjengelig
fôrproduksjon med 3/4 på sau og 1/4 på storfe kan rundt 4 200 sau og 280 storfe være passende.
Disse beregningene forutsetter en jevn utnyttelse av de tilgjengelige beiteressursene.
De vestre delene av kartområdet brukes av Austvang beitelag, og de østre av Høre beitelag. Det slippes både sau, storfe og geiter på beite. Ti støler er i drift med mjølkekyr og to med geit. Innafor kartområdet kan det regnes sleppt 2640 sau, 227 storfe og 160 geit. For å få uttrykk for samla beitetrykk kan dette gjøres om til saueenheter. Storfeet og geitene som er sleppt er i stor grad knytta til støler. Hvor mye uttak fra utmark som skal tillegges disse er usikkert. Dersom en reduserer dyretallet for disse med 25
% utgjorde det samla beitetrykket om lag 3 700 saueenheter i 2020. Ut fra beregningene av beitekapasitet tilsier dette en utnyttelse av beiteressursen på om lag 66 % i kartområdet. Ut fra observasjoner under feltkartlegging synes dette å være litt høyt.
Snaufjellet i kartområdet utgjør østlige delen av sommerbeitet til Fram tamreinlag, som har en sommer- flokk på rundt 5 000 dyr. Dette området er 510 km2 slik at det er vanskelig å si hvilket beitetrykk rein utgjør i kartområdet. Dette også fordi kartområdet ligger nær vei og mye brukte turområder. Husdyra må også dele utmarksbeitet med annet hjortevilt, da først og fremst elg og hjort som mest vil benytte areala under skoggrensa, selv om snaufjellsareala opp til de øvre vierkjerrene også vil brukes. Det er ingen grunn til å anta at beitekonkurranse spiller en betydelig rolle slik situasjonen er i dag. Trolig vil de ulike dyreslaga kunne ha nytte av hverandre for å holde på kvaliteten til sommerbeitet ved å hindre gjengroing og gi nygroe i beitet.
Kartområdet har store ledige beiteressurser under skoggrensa. Her er det også stort potensiale for økt beitetilgang ved god skjøtsel av engskoger. Mye av sauen går over skoggrensa. Om en legger til noe beite fra i første rekke tamrein, har trolig snaufjellet en nokså høy utnyttelse. Gjengroing i bjørke- skogen og i de lavereliggende deler av snaufjellet fører trolig til at sauen trekker høyere opp i fjellet.
Det kan føre til høy belastning på snøleiene i området som utgjør begrensa areal, og som også er viktige beiteareal for rein.
Utmarka i kartområdet er forma gjennom menneskelig aktivitet som hogst, slått og beitebruk. I hele den sørlige delen av området er skoggrensa på vei oppover. Dette skyldes i første rekke at skoggrensa i utgangspunktet har vært senka langt under den klimatisk potensielle grensa som følge av tidligere tiders hardere høsting av utmarka. I nærområda til gårder og støler ser en kulturpreget sterkest. I tette bestand kan det være mye å hente på økt planteproduksjon i undervegetasjonen ved tynning som slipper lys og varme ned i skogbunnen. Det er videre viktig å holde høyt beitetrykk i engbjørkeskog, men beitedyra vil neppe greie dette arbeidet alene og må hjelpes med hogst og annen rydding.
Skal beite og landskap skjøttes er beitedyra det viktigste redskapet. Dersom en setter inn ryddetiltak på frodige areal er det en forutsetning at man følger opp og setter på nok beitedyr etter at tiltak er utført. Den store utfordringa i kartområdet er få til et godt beitetrykk i de laveste delene. Dette for at beite og landskap skal skjøttes, men òg for at beitetrykket ikke skal bli for høyt øverst i snaufjellet.
1 INNLEDNING
Bruken av norsk utmark har de senere år fått økt oppmerksomhet. Miljøvernforvaltninga gjennom- fører bl.a. en rekke tiltak med målsetting om å sikre det biologiske mangfoldet i utmarka. Endringer i landbrukspolitikken har ført til sterkere satsing på alternativ næringsmessig utnyttelse av utmarks- ressursene, som for eksempel jakt og gårdsturisme. Interessen for hyttebygging har vært høy gjennom mange år. Kommersielle interesser melder seg på, og det dukker opp nye bruksformer og personer med andre holdninger, kulturell bakgrunn og målsettinger for sin økonomiske virksomhet enn det vi finner i de mer tradisjonelle utmarksnæringene.
Dagens regjering ønsker økt satsing på utmarka som fôrressurs for husdyr (Landbruks- og matdep- artementet 2016 og 2018). I regjeringas bioøkonomistrategi blir det signalisert ei sterkere utnytting av biologiske ressurser (Nærings- og fiskeridepartementet 2016). I tillegg til dette forespeiler mange prognoser at klimaendringer kan endre produksjonsforhold og vilkåra for bruk av utmarka til ulike formål.
De utviklings- og endringsprosessene som skjer i utmarka skaper behov for kunnskap som grunnlag for riktige avgjørelser når ny næringsvirksomhet eller forvaltningstiltak skal settes ut i livet. Det er viktig både for tradisjonelle og nye brukere å synliggjøre sine arealinteresser og planlegge arealbruken.
Flerbruk er et viktig stikkord for all arealplanlegging i skog og fjell. Et viktig vilkår for miljøretta planlegging og forvaltning, er god kjennskap til naturgrunnlaget. De naturgitte arealegenskapene bør danne utgangspunkt for arealdisponering. På den måten vil areal kunne benyttes til formål som gir størst utbytte, samtidig som det er mulig å forutse konsekvenser av ulike inngrep. Arealplanleggeren trenger mest mulig kunnskap om økologiske forhold og egenskaper for slik ressursutnytting.
Vegetasjonskartet er i dag den karttypen som gir mest allsidig informasjon om naturgrunnlaget. Det er det nærmeste vi har kommet et økologisk kartverk. Kartet gir informasjon som øker kunnskapen og forståelsen for hvilke naturressurser som finnes og hva som skal forvaltes, og danner en felles
plattform for mange ulike brukere. Vegetasjonskartet er det eneste systematiske redskapet vi har for å arbeide med arealsida av beitebruk i utmark.
Målsettinga med denne rapporten er å gi en nærmere omtale av hva vegetasjonskartlegging er og hva slags informasjon som ligger i vegetasjonskartet over området på og rundt Slettefjellet. Kapittel 2 tar for seg vegetasjonskartlegging generelt, mens kapittel 3 gir en kort omtale av kartområdet, herunder topografi, geologi og klimatiske forhold. I kapittel 4 gis det en beskrivelse av metoden for det arbeidet som er gjennomført. Vegetasjonstypene som er funnet er beskrevet i kapittel 5, sammen med en områdevis omtale av vegetasjon og beite. Beite for husdyr er behandlet spesielt i kapittel 6. Det er gitt en beskrivelse av beiteverdi og -kapasitet for det aktuelle kartområdet, samt ulike tiltak for skjøtsel av beite og landskap.
2 VEGETASJONSKARTLEGGING, GENERELL DEL
2.1 Mål
Vegetasjonskartlegging skal skaffe informasjon for bedre forvaltning og bruk av naturgrunnlaget.
Kartlegginga skal skape grunnlag for å forstå sammenhenger i naturen og ta vare på og utnytte biologiske ressurser, kulturverdier og naturen som kilde til opplevelser og rekreasjon.
2.2 Hva er et vegetasjonskart?
Ville planter lever i konkurranse med hver- andre om vann, lys og næring. De som er best tilpassa miljøet på voksestedet vil vinne. I områder som har fått utvikle seg over lengre tid er det derfor langt fra tilfeldig hvilke planter som opptrer hvor. Voksemiljøet er sammensatt av en rekke naturgitte og menneskeskapte forhold. De viktigste av disse såkalte økologiske faktorene er vist i figur 1. Planter som har omlag samme krav til miljøet vil vokse på de samme stedene. De danner det vi kaller et plantesamfunn eller en vegetasjonstype. En vegetasjonstype er således ei karak- teristisk samling av arter som vil finnes på steder med like vekstvilkår.
Mange arter vil opptre i flere vegetasjonstyper.
Disse har et vidt økologisk leveområde, men dominansforholdet vil variere fra spredt forekomst i en type til dominerende art i en
annen. Karakterarter er arter som har snevre tålegrenser for en eller flere miljøfaktorer. Disse kan gi oss helt spesiell informasjon om forholdene på voksestedet og om plantesamfunnet de lever i. Ved kartlegging av vegetasjonstyper, benyttes forekomst av dominerende arter og karakterarter som kjennetegn.
Vegetasjonsøkologer har arbeidet med å definere hvilke artskombinasjoner vi skal kalle plantesam- funn, og hvilke økologiske forhold disse indikerer. Ut fra denne forskninga er det utviklet systemer for praktisk vegetasjonskartlegging. Det er i dag i bruk to landsdekkende systemer; ett for detaljert kart- legging (M 1:5 000–20 000) (Fremstad 1997) og ett for oversiktskartlegging (M 1:20 000–50 000) (Rekdal og Larsson 2005). Enheter fra det detaljerte systemet kan slåes sammen til oversiktsnivå.
Det detaljerte systemet er bygd opp på tre nivåer kalt grupper, typer og utforminger. Det er 24 grupper som står for hovedtyper av vegetasjon. Systemet inneholder 137 typer som vanligvis tilsvarer en plantesosiologisk enhet på noe ulikt nivå. De fleste typene er igjen delt opp i utforminger som tilsvarer plantesosiologiske enheter på lavere nivå. Regionale utforminger eller spesielle lokale økologisk vikarierende samfunn blir vanligvis regna som typer.
Kartleggingssystemet for oversiktskartlegging er tilpassa et mindre intensivt feltarbeid. Identifisering av typene bygger mer på utseende (fysiognomisk utforming) av vegetasjonen slik den blir prega av dominerende arter eller artsgrupper. Systemet deler vegetasjonstypene i 10 grupper. Under disse er det definert 45 vegetasjonstyper og 9 andre arealtyper. I begge systemene blir det brukt tilleggssymbol for å få fram viktig informasjon som ikke ligger i typedefinisjonen. Dette kan for eksempel være
Figur 1. Viktige faktorer som avgjør voksemiljøet til plantene.
dekning av lav, vier, bart fjell, grasrike utforminger m.m. Samla gir dette et detaljert bilde av vegetasjonsdekket der en jevnt over vil ha 200–300 unike figursignaturer i et kart på 50–100 km².
Et vegetasjonskart er et bilde av den mosaikken av vegetasjonstyper som utgjør plantedekket i et område. Ved å utnytte informasjonen plantene gir oss om vekstforholdene blir dette likevel langt mer enn en botanisk oversikt. Forskning og erfaring har gjort at vi kan trekke ut flere opplysninger om miljøforhold innenfor hver vegetasjonstype. På samme måte kan ulike
egenskaper med hensyn til ressursutnytting og arealbruk knyttes til de ulike typene. Grovt skissert kan vi dele informasjonen fra vegetasjonskartet i 3 grupper.
• Botanisk informasjon
• Økologisk informasjon
• Egenskaper med hensyn til ressursutnytting og annen naturbruk
2.3 Hvordan blir kartet til?
Feltarbeid: Mye av arbeidet bak et vegetasjonskart ligger i feltarbeidet.
Kartlegginga foregår som en kombinasjon av befaring i felt og tolking av flyfoto ut fra nyanser og struktur i bildet, og økologisk kunnskap. Kartleggeren ser på bildene gjennom et stereoskop og får da landskapet fram tredimensjonalt. Ute i terrenget blir vegetasjonen klassifisert i typer og det blir trukket grenser mellom disse.
Oversiktskartlegging vil i langt større grad enn detaljert kartlegging, være basert på tolking og kikkertbruk. Ved oversiktskart- legging vil hver inventør kunne greie rundt 3 km² per dagsverk i skog og 5 km² i fjellet. Ved detaljert kartlegging 0,5–1 km² per dagsverk. Minste figurareal er vanligvis 1–2 dekar i M 1:10 000. I oversiktskartlegging er minstearealet på omlag 10 dekar, men kan være mindre på viktige areal.
Kartframstilling: Framstilling av vegetasjonskart skjer ved bruk av digital kartteknikk. Vegeta- sjonsgrenser og -signaturer blir digitalisert fra ortofoto eller flyfoto. Et dataprogram korrigerer for feil som vil oppstå på flybildene på grunn av ulike fotograferingsvinkler og flyhøyder. Kartriktige digitale data blir lest over i en datamaskin som har et program for behandling av kartdata, et såkalt geografisk informasjonssystem (GIS). Her finnes moduler for lagring, bearbeiding og presentasjon av data.
Avleda produkt: Behandling av vegetasjonsdata i GIS gir muligheter til å lage en rekke avleda produkter både som kart og statistikker. Mer om dette under pkt. 2.4.
Figur 2. Produksjon av vegetasjonsdata ved NIBIO.
2.4 Bruk av vegetasjonskart
Temakart: Informasjonen som ligger i vegetasjonskartet kan være tungt tilgjengelig uten botanisk og økologisk kunnskap. Behandling av data i et geografisk informasjonssystem gir muligheter til å sortere de ulike egenskapene som kan knyttes til vegetasjonstypene. Dette kan da presenteres tilpassa den enkelte bruker sine behov framstilt som temakart eller arealstatistikker.
Figur 3 viser kopling av et sett av egenskapsdata for vegetasjonstypene (beitekvalitet for sau), med geografiske data (vegetasjonsgrenser og -signaturer) til avleda beitekart for sau. Figur 4 viser ei oversikt over tema som kan avledes fra
vegetasjonskartet. Presisjonen i informasjonen vil selvsagt være ulik etter detaljeringsgraden i
kartleggingen.
Botanisk informasjon: Ulike plantearter vil vokse innenfor en eller flere vegetasjonstyper. Ut fra vegeta- sjonskartet, kan det derfor avledes informasjon om forekomst av mange enkeltarter eller artsgrupper. Eksem- pler på dette kan være kart over tre- slagsfordelingen og artsmangfoldet, eller ei forenkling av vegetasjons- kartet til hovedtrekk i vegetasjonen.
Økologisk informasjon: Med kunnskap om forekomst av arter i de ulike vegetasjonstypene og deres krav til miljø, kan vi avlede en rekke tema omkring vekstforholdene. Dette gjelder for eksempel nærings- og vanntilgang i jordsmonnet, grad av kulturpåvirkning og hvor varig og tjukt snødekket er i fjellet. Ulik klima- tisk informasjon kan også tolkes.
Egenskaper for ressursutnytting og annen arealbruk: Ut fra
botanisk og økologisk informasjon samt kunnskap om ulike bruksom- råder, kan vi avlede flere tema rundt naturgrunnlagets egenskaper med hensyn til ressursutnytting og annen arealbruk. Eksempler på dette kan være kart over planteproduksjon, bær- og soppforekomster, vegetasjonens slitestyrke, markas bæreevne for ferdsel, og beiteverdier for husdyr, rein og viltarter.
Figur 3. Prinsipp for å avlede temakart fra vegetasjonskart
Figur 4. Avleda informasjon fra vegetasjonskart.
Brukertilpassa kart: Ut fra den informasjonen vegetasjonskartet gir, kan vi trekke ut opplysninger den enkelte bruker er interessert i, og stille disse sammen til spesielle brukertilpassa produkter. Dette kan gjelde bruk i planlegging og forvaltning eller som dokumentasjon av næringer eller andre brukergrupper sine interesser i utmarka. Kopla sammen med informasjon fra andre databaser åpner dette for svært mange muligheter.
Brukerinteresser i utmark som vil kunne hente informasjon fra vegetasjonskart:
A. Planlegging og forvaltning
• Gode kart over naturgrunnlaget gir bedre beslutningsgrunnlag og større effektivitet i planlegging og forvaltning. Kart gir innsyn og muligheter til bred medvirkning i planprosessen.
• Vegetasjonskartet vil kunne brukes til å vurdere hvor egna areal er til ulike formål, dokumentere ei rekke arealbruksinteresser og avdekke brukskonflikter.
• Plantene er primærprodusenter og legger grunnlaget for "maten" og det fysiske miljøet for andre arter.
Registrering av plantelivet gir derfor nøkkelen til informasjon om biologisk mangfold.
B. Næringsutvikling
• Vegetasjonskartet gir skogbruksnæringa et redskap for planlegging av flersidig skogbruk og skogskjøtsel tilpassa vekstforholdene.
• Vegetasjonskartlegging er det eneste systematiske redskapet vi har for vurdering av beitekvalitet i utmark. Kartet kan brukes til dokumentasjon av beiteinteresser, vurdering av beitekapasitet og planlegging av beitebruk og tiltak for skjøtsel av beite og kulturlandskap.
• Reindrifta vil kunne nytte vegetasjonsdata til bedre tilpassing av drifta til naturgrunnlaget.
• Basisressursen for grønt reiseliv er landskap. Vegetasjonen er en viktig del av landskapet. Et
vegetasjonskart vil kunne bidra til dokumentasjon av reiselivet sine arealinteresser, brukes i planlegging av naturbaserte aktiviteter og til markedsføring av natur som reiselivsprodukt.
C. Forskning og undervisning
Vegetasjonskartet viser sammenhenger, årsaksforhold og mangfold i naturen og kan brukes i naturfagundervisning og informasjonsvirksomhet. Kartet er velegna som referansegrunnlag for ulik naturfaglig forskning. Dette er òg et historisk dokument som kan vise utvikling over tid.
D. Friluftsliv
Turgåere vil kunne bruke kartet for å gjøre turen mer opplevelsesrik, finne bærforekomster, sopp og andre nyttevekster. Kartet kan også gi informasjon om hvor gode biotoper for ulike viltarter finnes.
E. Forsvaret
Vegetasjonskartet gir informasjon som kan brukes i taktisk- og konflikt-/skadeforebyggende planlegging.
Dette kan være framkommelighet, markas bæreevne, muligheter til å finne skjul, sårbare naturtyper m.m.
3 OMTALE AV KARTOMRÅDET
3.1 Oversikt
Det kartlagte området er 111 km2 og ligger øst i Vang kommune, vest i Innlandet fylke (figur 5). I alt ligger 45 km² (41 %) av arealet under skoggrensa og 66 km² (59 %) over. Det meste av området utgjøres av Slettefjellet som er en fjellrygg mellom Valdresdalføret i sør og Rauddalen i nordøst. Det meste av fjellarealet her ligger i den lavalpine sona, og består av vide flyer og slake hellinger opp mot godt avrunda høydedrag. I vest og nord rager fjella høyere. Her skjærer den u-forma Rysndalen seg inn i sør og
dalgangen med Fleinsendin mot nord. Det er stedvis kartlagt opp til ca. 1500 moh. I øst og mot sør går kartleggingsgrensa i skogen ned mot 700 moh. Nedover i Rauddalen følger grensa elva Rauddøla og vestsida av innsjøen Øyangen.
I Rauddalen er det bratte og nordøstvendte hellinger. Opp til 750–800 moh. er det granskog, så overtar bjørka gradvis som dominerende treslag. I sør ligger det meste av skogen i noe slakere, sørvendte hellinger. Håliåsen (962 moh.), helt i sørøst, er et godt avrunda, granskogdominert høydedrag.
Skoggrensa går rundt 1000 moh. i hele området, men varierer litt avhengig av eksposisjon. I øst er den markert og danner for det meste en brå overgang mot snaufjellet. I sør er den sterkt kulturpåvirka og ujevn, ofte med begynnende tresetting av både bjørk og gran oppover i lisidene.
De vestre delene av kartområdet brukes av Austvang beitelag, og de østre av Høre beitelag. Det slippes både sau, storfe og geiter på beite. Det er mange støler i området, og ti er fortsatt i drift med mjølkekyr og to med geiter.
Figur 5. Lokalisering av kartområdet i Vang vist med stipla, svart linje (www.geonorge.no).
De sentrale og nordlige delene av området blir brukt av Fram tamreinlag, og inngår som en del av sommerbeitene til flokken som med kalver teller ca. 5 000 dyr (www.framreinlag.no).
Foruten Slettefjellvegen som går tvers gjennom kartområdet, er det bilveger opp Rysndalen og nordover langs Fleinsendin. Det går også veg langs Øyangen i øst og til stølene i hele den sørlige delen i området.
Her er det også noen gårdsbruk og spredt boligbebyggelse. En del hytter finnes, de fleste i østre og nordøstre deler av området i tilknytning til Rauddalen alpinsenter som har flere nedfarter i
kartområdet. Merka turstier er det mange av, med de mest brukte på Slettefjellet og fra Mugnestølen vestover mot Mugnetind (1 740 moh.).
Den sørvendte lisida sør i kartområdet hvor Slettefjellveien skrår seg oppover (MIA).
I de sentrale områdene på Slettefjellet er det vidstrakte flyer opp mot godt avrunda høydedrag. Her utsyn nordover fra Tjernhaug (MAS).
3.2 Klima
Temperaturmålinger fra Vang (489 moh.) viser at området har et kontinentalt klima med lav vintertempe- ratur og høy sommertemperatur i forhold til høyde over havet (tabell 1). Den kjøligste måneden er januar, med en normaltemperatur på -8,0 grader, mens juli er varmest med 13,0 grader. Middeltemperaturen i kartområdet vil være lavere, da temperaturen vanligvis synker med om lag 0,6 grader for hver 100 meter stigning. Dette gjelder først og fremst i sommerhalvåret, mens det om vinteren ofte vil være kaldest i dalbunner og søkk.
Årsnedbøren i Vang er 606 mm, mens den er 723 mm på Beito, rett utenfor kartområdet i nordøst. Den mest nedbørrike perioden er fra juli til oktober. Snødybden er en viktig faktor som påvirker vegetasjons- fordelinga, særlig i snaufjellet. Godt med snøleier i kartområdet vitner om rikelige snømengder vinterstid.
Tabell 1. Normaler for temperatur og nedbør for perioden 1961–1990 ved målestasjoner nær kartområdet (http://eklima.no).
Stasjon moh jan feb mar apr mai jun jul aug sep okt nov des år Temp. °C Vang 489 -8,0 -7,0 -3,5 1,5 7,0 11,5 13,0 12,3 7,5 3,5 -2,0 -6,0 2,5 Nedbør
mm
Vang 489 48 30 32 22 46 57 71 70 64 69 53 44 606
Beito 754 52 31 38 29 57 72 84 84 81 82 66 47 723
3.3 Berggrunn og løsmasser
De sentrale delene av kartområdet på Slettefjellet ligger i berggrunnskomplekset Vangsdekket med omdannede bergarter fra kambrosilurisk tid, dominert av fyllitt og litt glimmerskifer og glimmergneis (www.ngu.no). Dette er lett forvitterlige bergarter som vanligvis gir god tilgang på plantenæring. Det finnes og en del partier med kvartsitt som strekker seg nordover i området på vestsida av Fleinsendin, mens det helt i nord er et større felt med arkose. Dette er fattige bergarter med hensyn til
plantenæring. Mot Rauddalen nordøst for Slettefjellet, og i Rysndalen i vest, er det tungt forvitterlig granitt og gneis som dominerer. I Rysndalen er det også noe middelsrik monzodioritt/gabbro.
Kartområdet har for det meste dekning av løsmasser, som veksler mellom tynt og noe tjukkere morene- materiale. Det tjukkeste dekket finnes i de sørvendte hellingene i sør, samt over deler av Slettefjellet. Over høydedrag er dekket tynnere og fjellblotninger finnes spredt. I Rysndalen overtar bart fjell mye av areala over ca. 1350 moh. Organisk materiale i form av torv og myr finnes særlig i utflata parti nord for
Slettefjellet mot Fleinsendin, og i de sørvendte hellingene sør for Slettefjellet vestover mot nedre deler av Rysndalen. I Kjøsarauddalen ned mot Øyangen nordøst, er det en del breelvavsetninger.
Figur 6. Berggrunnskart over kartområdet på og rundt Slettefjellet (www.ngu.no).
Figur 7. Løsmassekart over kartområdet på og rundt Slettefjellet (www.ngu.no).
4 ARBEIDSMETODE
4.1 Feltarbeid og kartframstilling
Feltarbeid og kartframstilling er gjort i samsvar med metode skissert under pkt. 2.3. Klassifisering av vegetasjonstyper følger system for vegetasjonskartlegging i målestokk 1:20 000–50 000 (VK25) (Rekdal og Larsson 2005). Under kartlegginga ble det brukt flybilder i farger fra 2017 og 2018 i M 1:30 000 (TerraTec AS, omløpsfoto Sogn 2015 (del 2017) bildedekning 14233 og omløpsfoto Sogn 2015 (del 2018) bildedekning 14393). Som grunnlagskart for vegetasjonskart og avleda beitekart er det brukt
topografisk kartgrunnlag fra Statens kartverk sitt datasett N50.
Figur 8. Utsnitt av flyfoto med feltregistreringer fra området sørvest for Bergestølen, øst i kartområdet.
4.2 Feilkilder
Kartleggingssystemet i M 1:20 000–50 000 er et kompromiss mellom hvilken informasjon en ønsker at kartet skal vise, hvor mye kartlegginga skal koste og hva som er kartografisk mulig å framstille.
Kartet skal best mulig avspeile økologiske forhold og egenskaper for ulik bruk av naturgrunnlaget, men samtidig må kartlegginga skje i et tempo som gjør dette økonomisk forsvarlig. Kartografisk setter denne målestokken begrensninger i detaljeringsgrad.
Alt areal kan ikke oppsøkes i felt. Vegetasjonstypene blir derfor i stor grad identifisert ut fra kriterier knytta til utseende som er gjenkjennelige på foto eller observasjon på noe avstand i felt. Vegetasjons- grenser er som regel gradvise overganger og vegetasjonen kan danne innfløkte mosaikkmønster som er umulige å kartfeste. Alle de problemer kartleggeren støter på kan det ikke lages regler for og må derfor løses ved skjønn.
Vegetasjonskartleggerens oppgave er å beskrive hovedtrekka i vegetasjonsfordelinga og tegne dette ned som fornuftige avgrensninger det kan lages kart av. Detaljert kontroll av grenser uten tanke på hovedtrekk og minsteareal, vil kunne vise mange "feil". Kartframstillingsmetoden er i seg selv
komplisert og innebærer overføring av linjer og figursignaturer flere ganger. For et så innholdsrikt kart vil det være risiko for feil, og det stilles store krav til rutiner for lesing av korrektur. Mange vegetasjons- typer kan by på problem ved klassifisering. Dette er kommentert under omtalen av de ulike typene.
4.3 Farge og symbolbruk
Vegetasjonskartet kan leses på to nivåer etter hvor detaljert informasjon en er ute etter. Fargene i kartet er det enkleste nivået. Hovedfargene er delt etter grupper av vegetasjonstyper som represen- terer viktige utseendemessige (fysiognomiske) trekk i landskapet. Lauvskog er vist i gulgrønt, furuskog i grågrønt, heivegetasjon i fjellet i bruntoner, myrer i blått og jordbruksareal i gult. Innenfor hver hovedgruppe er typene gitt ulike fargetoner fra lyst til mørkt etter en fattig-rik gradient. Skravur er brukt for å få fram sumpskoger og noen myrtyper. Mer detaljert informasjon får en ved å lese signaturene i kartet. Alle figurer er gitt en signatur for vegetasjonstype som består av et tall og en bokstav. I tillegg er det brukt en rekke symboler for å vise viktige trekk i vegetasjonen som ikke går ut fra typedefinisjonen. Disse er omtalt i pkt. 5.2. Her står det også om bruk av mosaikkfigurer.
Figur 9. Utsnitt av vegetasjonskartet fra området sørvest for Bergestølen, øst i kartområdet.
5 VEGETASJONEN I KARTOMRÅDET
5.1 Vegetasjonssoner
Når vi går fra lavland til fjell vil vekstforholdene endre seg mye, særlig de klimatiske faktorene. Vegeta- sjonen endrer seg med forholdene og i visse høydelag skjer ei mer markert endring enn i andre. Dette gir grunnlag for inndeling av vegetasjonen i høydesoner. Den skarpeste grensa mellom sonene vil være skoggrensa. For å få ei oversikt over vegetasjonstyper og vekstforhold i kartområdet, er det nedenfor gitt en beskrivelse av de ulike sonene vi møter her.
Figur 10. Vegetasjonssoner i kartområdet.
Barskogbeltet: Karakteristisk sonering av skogen på indre Østlandet er en barskogssone fra lavlandet opp til et bjørkebelte som utgjør skoggrensa mot snaufjellet. Opp mot fjellskogen endrer barskogen karakter. Vi får innslag av fjellplanter i feltsjiktet, mer blandingsskog med bjørk og trærne blir småvokste. Furu er det vanligste bartreslaget på næringsfattige og tørre areal. Gran kommer inn på blåbærmark og rikere mark. Gran dominerer sørøst i kartområdet,
og i de lavereliggende områdene ned mot Øyangen. Det meste av granskogen finnes under 800 moh. men f.eks. på Håliåsen dominerer granskogen også på 960 moh.
Bjørkeskogbeltet (subalpin sone): Bjørkeskogbeltet utgjør en
sone på 100–200 m i vertikal utstrekning over barskogen. Overgangen fra barskogen er oftest gradvis med økende innslag av bjørk. Undervegetasjonen kan være svært variert fra frodig høgstaudebunn til skrinn lav- og lyngdominert vegetasjon. Typisk for denne skogen er at vi her finner et godt innslag av arter som òg finnes over skoggrensa. Blåbærskog dominerer skogen i kartområdet, men innslaget av
engbjørkeskog er også stort. Disse opptrer ofte i veksling avhengig av vannforsyninga i jordsmonnet. Det er svært lite av den fattigste lav- og lyngrike skogen.
Mot Rauddalen går skoggrensa vel 1000 moh. og danner en brå overgang mot snaufjellet. Det meste av grensa her er klimatisk bestemt, i første rekke av sommertemperaturen. Sør i kartområdet går trolig den klimatiske grensa opp mot 1100 moh., men er jevnt over sterkt senka av tidligere tiders hardere
utmarkshøsting. Her gror det nå til med skog og den faktiske skoggrensa er diffus. Skoggrensa på vegetasjonskartet er satt der kronedekninga av trær som er eller kan bli større enn 2,5 meter, dekker mindre enn 25 % av arealet.
Bunnsjikt: Moser og lav Feltsjikt: Gras, urter og lyng Busksjikt: Busker og mindre trær Tresjikt: Trær og store busker
Lavfjellet (lavalpin sone): Det meste av fjellarealet i kartområdet ligger i denne sona. Her forandres vegetasjonens utseende totalt, i og med at tresjiktet forsvinner. I busk- og feltsjiktet rår likevel mange av de samme artene som i bjørkeskogen. Øvre grense for sona blir satt der blåbær ikke lenger er vanlig forekommende. Rishei er dominerende vegetasjonstype i lesider i lavfjellet, mens lavhei inntar eksponerte steder. I vannsig i bratte lisider, langs bekker og elver er høgstaudeeng med varierende dekningsgrad av vier vanlig. Myr forekommer i senkninger og andre flate, lavereliggende parti. Med høyden øker forekomsten av snøleier.
Mellomfjellet (mellomalpin sone): Her er det slutt på vier, høgstauder, risvegetasjon og myrer som kjennetegner forrige sone. Livsvilkåra er hardere med kort vekstsesong, mer ekstreme temperaturforhold og med parti av flytejord og blokkmark. Tørre gras- og halvgrasarter overtar dominansen sammen med den vesle vierarten musøre. Karakteristisk for mellomfjellet i kartområdet er vide flyer med vegeta- sjonstypen tørrgrashei. Her har sivarten rabbesiv høy dekning og gir sammen med islandslav, sona sin karakteristiske rødbrune fargetone. Snøleie og frostmark, ofte med høyt blokkinnhold, dekker også store areal. Grensene mellom snøleieplanter og rabbeplanter blir uklare etter hvert som vi går oppover i sona.
I kartområdet får vegetasjonen mellomalpint preg rundt 1300 moh. Dette er de høyestliggende områdene sentralt på Slettefjellet, samt opp mot områdeavgrensingen vest og nord i kartområdet. På den litt lavere delen av Slettefjellet øst for Tjednhaugen går mellomalpin vegetasjon ned til 1250 moh.
Høyfjellet (høyalpin sone) er ikke representert i kartområdet.
Typisk vegetasjonsfordeling på nordsida av Slettefjellet, her rundt Raftehovda, med lavhei på eksponerte rabber, rishei i lesider og myr i senkninger. Geitene i forgrunnen beiter i et grassnøleie, som finnes på steder med bedre snødekke (MIA).
5.2 Kartleggingssystem og arealfordeling
Nedenfor følger ei oversikt over kartleggingsenheter og tilleggssymbol i system for vegetasjonskart- legging i målestokk 1:20 000–50 000 (Rekdal og Larsson 2005). Typer eller tilleggssymbol merka med gult forekommer i kartområdet.
VEGETASJONSTYPER OG ANDRE AREALTYPER
1. SNØLEIE 1a Mosesnøleie 1b Grassnøleie 1c Frostmark, letype 2. HEISAMFUNN I FJELLET 2a Frostmark, rabbetype 2b Tørrgrashei
2c Lavhei 2d Reinrosehei 2e Rishei 2f Alpin røsslynghei 2g Alpin fukthei 3. ENGSAMFUNN I FJELLET 3a Lågurteng 3b Høgstaudeeng 4. LAUVSKOG
4a Lav- og lyngrik bjørkeskog 4b Blåbærbjørkeskog
4c Engbjørkeskog
4d Kalkbjørkeskog 4e Oreskog 4f Flommarkkratt 4g Hagemarkskog 5. VARMEKJÆR LAUVSKOG 5a Fattig edellauvskog 5b Rik edellauvskog 6. FURUSKOG
6a Lav- og lyngrik furuskog 6b Blåbærfuruskog 6c Engfuruskog 6d Kalkfuruskog
7. GRANSKOG
7a Lav- og lyngrik granskog 7b Blåbærgranskog 7c Enggranskog 8. FUKT- OG SUMPSKOG 8a Fuktskog
8b Myrskog 8c Fattig sumpskog 8d Rik sumpskog 9. MYR
9a Rismyr
9b Bjønnskjeggmyr 9c Grasmyr 9d Blautmyr 9e Starrsump
10. ÅPEN MARK I LAVLANDET 10a Kystlynghei
10b Røsslynghei 10c Fukthei
10d Knauser og kratt 10e Fukt- og strandenger 10f Sanddyner og grusstrender 10g Elveører og grusvifter
11. JORDBRUKSAREAL 11a Dyrka mark 11b Beitevoll
12. UPRODUKTIVE OG BEBYGDE AREAL
12a Jord og grus 12b Ur og blokkmark 12c Bart fjell
12d Bebygd areal, tett 12e Bebygd areal, åpent 12f Anna nytta areal 12g Varig is og snø
TILLEGGSSYMBOL
Tilleggssymbol blir brukt for å vise viktige trekk ved vegetasjonen som ikke går fram av vegetasjonstypen.
Mosaikksignatur blir brukt der to vegetasjonstyper opptrer i mosaikk.
Dominerende vegetasjonstype føres først og type nr. 2 blir ført på dersom denne utgjør mer enn 25 % av arealet innafor figuren. Dersom
hovedtype og type nr. 2 har samme tallkode, blir tallet sløyfa i signaturen bak skråstreken.
Eks.: 6a/9c = Lav- og lyngrik furuskog i mosaikk med grasmyr
9c/a = Grasmyr i mosaikk med rismyr Grus, sand og jord
: Areal med 50-75 % grus, sand og jord Stein og blokker
Areal med 50-75 % stein og blokk Grunnlendt mark, bart fjell Ʌ I skog: Grunnlendt areal der jorddekket er
mindre enn 30 cm eller det finnes opp til 50 % bart fjell.
Areal med 50-75 % bart fjell Spredt vegetasjon
~ Uproduktive areal (12a, b, c) med 10-25 % vegetasjonsdekke
Lav v Areal med 25-50 % lavdekning x Areal med mer enn 50 % lavdekning
Vier
Areal med 25-50 % dekning av vier s Areal med mer enn 50 % dekning av vier
Einer
j Areal med mer enn 50 % dekning av einer Bregner
p Areal med mer enn 75 % dekning av bregner Finnskjegg
n Areal med mer enn 75 % dekning av finnskjegg Grasrik vegetasjon
g Vegetasjonstyper med grasrike utforminger, over 50 % grasdekning
Kalkkrevende vegetasjon k Kalkkrevende utforming av grasmyr,
lågurteng mfl.
Treslag
* Gran
+ Furu
o) Lauvskog, i hovedsak bjørk
o Gråor
Ө Osp
Э Selje
$ Vier i tresjiktet o)) Busksjikt
Tetthet i skog ] 25-50 % kronedekning
Hevdtilstand på jordbruksareal
⊥ Dyrka mark eller beitevoll under gjengroing
Grøfta areal T Areal som er tett grøfta
AREALFORDELING
Tabell 2. Arealfordeling av ulike vegetasjons- og arealtyper i kartområdet.
Vegetasjonstype Under skoggrensa Over skoggrensa Totalt
Dekar % Dekar % Dekar %
1a Mosesnøleie 506 0,8 506 0,5
1b Grassnøleie 13 0,0 4 199 6,5 4 212 3,9
1c Frostmark, letype 1 961 3,0 1 961 1,8
2b Tørrgrashei 5 766 9,0 5 766 5,4
2c Lavhei 9 0,0 3 749 5,8 3 758 3,5
2e Rishei 3 726 8,7 33 706 52,4 37 432 35,0
2f Alpin røsslynghei 4 0,0 1 076 1,7 1 080 1,0
3b Høgstaudeeng 1 670 3,9 3 096 4,8 4 766 4,5
4a Lav- og lyngrik bjørkeskog 186 0,4 18 0,0 204 0,2
4b Blåbærbjørkeskog 8 879 20,8 8 879 8,3
4c Engbjørkeskog 6 282 14,7 6 282 5,9
4g Hagemarkskog 84 0,2 84 0,1
6a Lav- og lyngrik furuskog 385 0,9 385 0,4
6b Blåbærfuruskog 513 1,2 513 0,5
7a Lav- og lyngrik granskog 128 0,3 128 0,1
7b Blåbærgranskog 9 539 22,3 9 539 8,9
7c Enggranskog 1 205 2,8 1 205 1,1
8c Fattig sumpskog 157 0,4 157 0,1
8d Rik sumpskog 1 233 2,9 1 233 1,2
9a Rismyr 1 142 2,7 667 1,0 1 809 1,7
9c Grasmyr 4 336 10,2 5 889 9,1 10 226 9,5
9d Blautmyr 17 0,0 17 0,0
9e Starrsump 34 0,1 64 0,1 98 0,1
10g Elveører og grusvifter 16 0,0 16 0,0
11a Dyrka mark 1 709 4,0 1 709 1,6
11b Beitevoll 1 090 2,6 228 0,4 1 318 1,2
12a Jord og grus 6 0,0 1 0,0 7 0,0
12b Ur og blokkmark 22 0,1 2 355 3,7 2 376 2,2
12c Bart fjell 1 044 1,6 1 044 1,0
12e Bebygd areal, åpent 54 0,1 54 0,1
12f Annet nytta areal 283 0,7 36 0,1 319 0,3
Sum landareal 42 708 100 64 375 100 107 083 100
Vann 2 158 1 989 4 147
SUM TOTALT AREAL 44 866 66 364 111 230 100
Figur 11. Vegetasjons- og arealtyper med 1 % arealdekning eller mer i kartområdet.
Figur 12. Vegetasjons- og arealtyper med 1 % arealdekning eller mer under skoggrensa.
Figur 13. Vegetasjons- og arealtyper med 1 % arealdekning eller mer over skoggrensa.
35,0
9,5 8,9 8,3
5,9 5,4 4,5 3,9 3,5 2,2 1,8 1,7 1,6 1,2 1,2 1,1 1,0 1,0 0,0
5,0 10,0 15,0 20,0 25,0 30,0 35,0 40,0
%
22,3 20,8
14,7
10,2 8,7
4,0 3,9 2,9 2,8 2,7 2,6 1,2
0,0 5,0 10,0 15,0 20,0 25,0
%
52,4
9,1 9,0 6,5 5,8 4,8 3,7 3,0 1,7 1,6 1,0
0,0 10,0 20,0 30,0 40,0 50,0 60,0
%
5.3 Omtale av kartlagte vegetasjonstyper
Videre følger en omtale av vegetasjonstyper registrert under vegetasjonskartlegging i området på og rundt Slettefjellet. Omtalen bygger på egne observasjoner og artslister samla inn under feltarbeid.
Vegetasjonstypene er gitt beiteverdi etter en tredelt skala som er nærmere omtalt i kapittel 6.
SNØLEIE
1a Mosesnøleie
Økologi: Dette er snøleie som smelter seint ut, normalt i slutten av juli eller ut i august. Typen finnes helst i mellomfjellet, og i nord- og østhellinger eller trange bekkedaler i lavfjellet. Vann- og næringstilgang kan variere. Jordsig (solifluksjon) og oppfrysning gjør at vegetasjonsdekket ofte er brutt opp av stein, grus og naken jord.
Arter: Typen omfatter flere utforminger som har til felles at vekstsesongen blir for kort for de fleste karplantene. Ulike mosearter vil dominere vegetasjonsdekket. Karakteristisk er snøbjørnemose og kryp- snømose. Av karplanter er det den vesle vierarten musøre som har størst dekning. Stivstarr kan
forekomme mer spredt. Andre karakteristiske snøleieplanter er moselyng, dverggråurt, trefingerurt og fjelljamne.
Forekomst: Typen opptrer jevnt i de høyeste delene av kartområdet, særlig i østvendte hellinger. Siden forekomstene ofte er små, utgjør typen bare 0,8 % av arealet over skoggrensa. De fleste mosesnøleiene har høy dekning av stein og blokk.
Beiteverdi: Plantedekket er tynt og usammenhengende og planteproduksjonen svært liten. På tross av dette går sauen gjerne i denne vegetasjonstypen og napper i det vesle som finnes på varme dager ut over høsten. Beiteverdien for sau kan imidlertid ikke settes til bedre enn mindre godt beite. Storfe vil ikke finne noe beite her.
Mosesnøleie på Slettefjellet (MIA).
1b Grassnøleie
Økologi: Grassnøleiene opptrer over skoggrensa på steder med mindre ekstreme snøforhold enn i mosesnøleiene, men med bedre snødekke enn i risheia. Utsmelting skjer som regel i slutten av juni eller først i juli. Næringstilstanden i jordsmonnet er fattig til moderat. Tilgangen på vann i vekst- sesongen vil variere mye, og vannmetninga i jorda vil være høy ved utsmelting. Enkelte utforminger kan være permanent fuktige eller overrisla hele vekstsesongen, mens andre kan tørke raskt opp når snøen er borte.
Arter: Karakteristisk for grassnøleiene er dominans av gras- og halvgrasarter. De lokale utformingene er dominert av stivstarr eller smyle. Finnskjegg kan ha et høyt innslag og dominere helt, særlig i flate senkninger der smeltevann blir stående. Innholdet av musøre kan være stort, og arter som gulaks, seterstarr, rypestarr, fjelltimotei, fjellmarikåpe, engsyre, harerug, dverggråurt og trefingerurt vil forekomme jevnt. Blåbær og blålyng kommer inn i overgangen mot rishei.
Forekomst: Grassnøleiene forekommer jevnt i senkninger og lesider i de høyereliggende
fjellområdene. I de slake lesidene sentralt på Slettefjellet og rundt Belgen dekker typen store areal, ofte i mosaikk med tørrgrashei. Store areal med høy finnskjeggdekning ligger på de flate områdene øst for Tjednhaugen. I alt dekker grassnøleier 6,5 % av arealet over skoggrensa.
Beiteverdi: Grassnøleiene er viktige beite for sau ut på ettersommeren og høsten. Betydninga av typen er større enn planteproduksjonen skulle tilsi, fordi dyra her får tilgang på ferskt plantemateriale i en periode da beitekvaliteten ellers faller i verdi. For storfe vil planteproduksjonen bli lav. Typen utgjør godt beite for sau, og godt–mindre godt beite for storfe. Finnskjeggutforminger har lavere beiteverdi og klassifiseres som mindre godt–godt beite.
Grassnøleie av stivstarrutforming på Slettefjellet. Utsyn
nordover mot Fleinsendin (MIA). Grassnøleie av finnskjeggutforming på Gipehovda (MIA).
1c Frostmark, letype
Økologi: Dette er plantesamfunn i mellomfjellet, som også kan finnes i øvre del av lavfjellet. Med høyden tar typen over risheia sine lokaliteter i lesider der substratet er finkorna. På mer grovkorna materiale vil dette bli tørrgrashei. Typen krever et stabilt, moderat snødekke som smelter ut i juni/juli. Marka har som regel preg av jordsig og oppfrysing. Næringsnivået er lavt til moderat.
Arter: Her finnes arter som forekommer både i snøbeskytta hei og snøleie. Vegetasjonsdekket er tynt og ofte oppbrutt av stein, grus og jord. Krekling, blålyng, greplyng og steril tyttebær opptrer vanlig, mens blåbær kan finnes spredt på lavereliggende areal. Rabbesiv, stivstarr, sauesvingel og aksfrytle finnes spredt. Et kortvokst lavdekke med reinlavarter og arter som islandslav, snøskjerpe og saltlav er vanlig, mens moser opptrer sporadisk. Musøre og flere andre snøleiearter kan forekomme, men gir ikke typen snøleiepreg.
Forekomst: Frostmark, letype dekker 3,0 % av snaufjellet. Typen finnes spredt i de høyereliggende områdene, men har størst utbredelse i de flate, sentrale delene av Slettefjellet og rundt Mugnebotten.
Beiteverdi: Typen har lite av beiteplanter og settes til mindre godt beite for både sau og storfe.
Frostmark, letype på Tjednhaug på Slettefjellet (MIA).
HEISAMFUNN I FJELLET 2b Tørrgrashei
Økologi: Tørrgrashei finner vi helst i mellomfjellet på opplendte, godt drenerte flyer, men kan òg gå ned i lavfjellet på godt drenerte lesideareal. Snødekket kan variere fra tynt til moderat og næringsinnholdet i jorda kan være variabelt. Overgangen fra lavfjell til mellomfjell vil være gradvis, og kartlegging i
overgangssona kan derfor være vanskelig.
Arter: Det viktigste skillet mellom tørrgrasheia og lavfjellsheiene (lavhei og rishei) er at vedaktige planter får redusert betydning. Såkalte "tørrgrasarter" som rabbesiv og sauesvingel blir dominerende, den
siste gjerne på noe rikere mark. Rabbesivutforminga er dominerende i kartområdet. Dominans av stivstarr kan finnes på rålendte steder, og smyle, som det stedvis er godt med, kan dominere på overgangen ned mot lavfjellet. Her finnes ofte også kortvokst blåbær. Arter som fjellsveve, fjelljamne, fjellmarikåpe, blålyng og tyttebær opptrer vanlig. Islandslav, reinlavarter og kvitkrull har som regel god dekning i bunnsjiktet. På mer snøbeskytta steder kan rabbesiv og islandslav dominere sterkt.
Forekomst: Tørrgrashei utgjør 9,0 % av snaufjellsarealet og dominerer sterkt på flyene fra Tjednhaug og vestover opp mot Belgjinøse på Slettefjellet. Betydelige areal av typen finnes òg i Mugnebotten.
Beiteverdi: Typen er satt til mindre godt–godt beite for sau. Denne klassifiseringa er usikker da det er uvisst hvor viktig rabbesiv er som beiteplante. I lavere deler der smyle stedvis kommer inn med høy dekning er det gode sauebeite, men dette er ikke kartlagt spesielt. For storfe vil ikke dette værebrukbar beitemark. Siden tørrgrasheiene stort sett finnes i mellomfjellet, er dette værutsatte beiter som sauen bare besøker på godværsdager. Beitesesongen vil være kort.
Tørrgrashei på Slettefjellet dominert av rabbesiv, som sammen med islandslav gir den rødbrune fargetonen (MIA).
2c Lavhei
Økologi: Lavheia finnes på næringsfattige, tørkesvake og vindeksponerte rabber og andre opplendte parti som har tynt eller helt mangler snødekke om vinteren. Typen forekommer først og fremst i lavfjellet, men går også opp i mellomfjellet.
Arter: Planter som skal kunne leve på slike utsatte steder må kunne tåle vindslit, tørke og frost. Dette er stort sett krypende busker, lyngarter og ulike lavarter. Urter og gras er det lite av. Viktige arter er
dvergbjørk, krekling, greplyng, tyttebær, rypebær, mjølbær og rabbesiv. Lavarter som gulskinn,
rabbeskjegg, kvitkrull og lys- og grå reinlav opptrer vanlig. Den potensielle lavdekninga i området er høy, men lavdekket er sterkt slitt av reinbeite. Det er ikke registrert lavdekke på 25 % eller mer i noen av kartfigurene av lavhei.
Utforminga av lavheia varierer etter tykkelsen på snødekket. På de mest utsatte stedene kan vinden rive opp lavdekket slik at det dannes partier med grus og jord. Rabbeskjegg er tilpasset slike vilkår, mens
gulskinnrike utforminger gjerne tar over ved litt mindre eksponering. Kvitkrull og reinlavarter vil gjerne ha et visst snødekke. Disse blir derfor dominerende på areal der snødekket er tynt, men stabilt.
Lavhei opptrer ofte i mosaikk med rishei som krever et dypere snødekke. Grensa mellom disse blir satt der gulskinn går ut og blåbær får regelmessig forekomst. Dvergbjørka begynner her å få opprett vekst.
Forekomst: Lavhei dekker 5,8 % av arealet over skoggrensa og forekommer jevnt på eksponerte areal, mest i de lavereliggende snaufjellsområdene. Størst utbredelse har typen på nordre del av Slettefjellet mot Rauddalen og Fleinsendin.
Beiteverdi: Det er svært lite beiteplanter i lavheia og typen er mindre godt beite for husdyr. I et beiteområde vil innslag av rabber likevel ha betydning, da sauen liker å streife og gjerne bruker slike som hvileplasser. Lavheia er den viktigste vegetasjonstypen som vinterbeite for rein, da det her er lite snødekke vinterstid. Lavmatta bærer sterkt preg av beiteslitasje, selv om kartområdet er i reinens sommerbeiteområder.
Lavhei på Sandhorn (MAS).
2e Rishei
Økologi: Risheia finner vi i lavfjellet og på skogløse eller avskoga partier i bjørkeskogbeltet. Typen krever bedre snødekke enn lavheia, men ikke mer langvarig enn at det meste av snøen er smelta i slutten av juni.
Næringstilgangen kan variere fra moderat til lav, mens vanntilgangen er moderat.
Arter: Flere utforminger av rishei vil forekomme. Vanligvis er dvergbjørk, krekling, blåbær og smyle dominerende arter, men dvergbjørka er ikke så tettvokst som i østligere fjellområder. Andre vanlige arter er blokkebær, røsslyng, tyttebær og blålyng. Urter er det lite av, men arter som skogstjerne, gullris, fugletelg, skogmarimjelle, fjellsveve og bleikmyrklegg forekommer. Einer kan også ha høy dekning, særlig i stølsområder. Vierarter kommer inn i friskere parti med bedre vanntilgang. I flatere terreng kan mosedekket være tykt. Til forskjell fra lavheia mangler her vindherdige lavarter og dvergbjørka har opprett vekst. Høy dekning av finnskjegg kan forekomme, men utgjør lite areal. Skrinnere rishei kan stedvis grense mot alpin røsslynghei. Overgangen settes der innslaget av røsslyng er mer enn 50 %.
Forekomst: Rishei har klart størst dekning av vegetasjonstypene i kartområdet og dekker 35 % av totalarealet, hele 52,4 % av snaufjellsarealet og 8,7 % av areala under skoggrensa. Typen dekker særlig store areal i lavfjellet ned mot skoggrensa rundt hele Slettefjellet. Også i Rysndalen og vest og nord for Fleinsendin er risheia utbredt.
Beiteverdi: Risheia i kartområdet er varierende med hensyn til beiteverdi. De beste utformingene finner vi i godt hellende terreng hvor innholdet av smyle kan være høyt. Lavereliggende areal kan ofte ha et tett busksjikt med dvergbjørk, einer og vierarter som begrenser beiteverdien. Stedvis finnes en fattigere utforming med høy dekning av dvergbjørk og krekling, og lite med beiteplanter. Innslaget av denne fattige utformingen øker på utflata areal nordover i kartområdet. Typen er i gjennomsnitt satt som godt–mindre godt beite for både sau og storfe. For storfe vil beiteverdien avta med høyden da planteproduksjonen blir liten. Risheiene er viktige beite for rein etter hvert som de smelter ut om våren, og som høstbeite.
Rishei på Slettefjellet (MIA).
Frisk rishei med blåbær og smyle ved Raftetjernet,
Slettefjellet (MIA). Rishei med busksjikt av einer ved Fjellsenden (MAS).
2f Alpin røsslynghei
Økologi: Alpin røsslynghei finnes helst i kystområder, men òg på næringsfattig, veldrenert mark innover i landet. Snødekket er stabilt og smelter tidlig ut. Branner kan være medvirkende til danning av denne vegetasjonstypen. Også hardt geitebeite i rishei har trolig ført til utvikling av typen i kartområdet.
Arter: Alpin røsslynghei har over 50 % dekning av røsslyng og er artsfattig. Dvergbjørk kan ha noe dekning, men mangler stedvis helt. Noen andre lyngarter opptrer, mens innslaget av gras, starr og urter er svært beskjedent. De viktigste artene som inngår ellers er blokkebær, krekling, tyttebær, blåbær,
stivstarr, smyle, gullris og stormarimjelle.
Forekomst: Alpin røsslynghei utgjør 1,7 % av arealet over skoggrensa. Det aller meste av typen finner vi i områdene øst for Sleipestølen nord for Fleinsendin, og fra Raftehovda østover forbi Gipestølen og Raudhorn. Siden noe av risheia vil ligge nær røsslyngheia i utforming, kan skillet mellom disse typene stedvis være diffust.
Beiteverdi: Innholdet av beiteplanter er beskjedent og typen er mindre godt beite.
Alpin røsslynghei ved Sleipestølen nord for Fleinsendin (MIA).
ENGSAMFUNN I FJELLET 3b Høgstaudeeng
Økologi: Høgstaudeeng opptrer på steder med god tilgang på oksygenrikt sigevann, som i lisider og dråg, eller langs elver, bekker og myrkanter. Næringstilgangen er moderat til svært god. Snødekket er stabilt, men kan smelte tidlig ut i sør- og vestvendte hellinger. Dette er den mest produktive av vegetasjonstypene i fjellet.
Arter: Utforminga av høgstaudeeng kan variere, men har svært ofte et tett busksjikt av lappvier og sølvvier. I rike utforminger finnes mye tyrihjelm og skogstorkenebb i feltsjiktet. Ellers finner en arter som engsoleie, engsyre, kvitbladtistel, mjødurt, enghumleblom, marikåper og fjelltistel. Beita utforminger kan
få høy grasdekning med sølvbunke, engkvein, smyle og gulaks. Her er også busksjiktet av vier mer åpent.
Stedvis finner vi innslag av ei storbregneutforming dominert av fjellburkne, som er et tegn på at en i området nærmer seg et humid klima.
Forekomst: Høgstaudeeng dekker 4,8 % av snaufjellsarealet. Det meste av arealet finnes nederst i bratte lisider der tilgangen på sigevann er god. Størst areal er det i den nordøstvendte lisida vest for
Slettefjellvegen opp mot Mathamarskarven, samt i de sørvendte hellingene ned mot skoggrensa på sørsida av Slettefjellet. Mindre forekomster finnes spredt etter bekker, elver og myrkanter med god vanntilgang.
Beiteverdi: Høy planteproduksjon og stort artsmangfold gjør at denne typen er viktig for både dyr, fugler og insekter. Som beite er dette viktige areal både for storfe og sau. Den potensielle beiteverdien til frodige utforminger kan settes til svært god, men aktuell beiteverdi kan være redusert på grunn av tett viersjikt som er kommet til etter lavt beitetrykk over tid. Grasrike utforminger har fått
tilleggsymbolet g og er gitt skravur på beitekartet for særlig høy beiteverdi.
Høgstaudeeng med glissent busksjikt av vier i Nordre Herredalen (MAS).
Godt kultivert høgstaudeeng med god grasdekning ved
Sandhorn (MAS). Høgstaudeeng med tett viersjikt ved Liastølane (MIA).
LAUVSKOG
4a Lav og lyngrik bjørkeskog
Økologi: Dette er den karrigste av bjørkeskogtypene og finnes på tørre rabber eller godt drenerte løsavsetninger og grunnlendt mark. Snødybden vil være liten til moderat og vegetasjonen smelter tidlig fram.
Arter: Karakteristisk for typen er småvokst, flerstamma og krokete bjørk. Undervegetasjonen er dominert av lyngarter, da særlig krekling og røsslyng, men òg tyttebær og blokkebær. Blåbær fore- kommer mer spredt. Av grasarter kan en finne spredt forekomst av smyle, sauesvingel og finnskjegg.
Bunnsjiktet er dominert av moser og lav.
Forekomst: Små areal av lav- og lyngrik bjørkeskog forekommer spredt, mest i bratte og grunnlendte lisider eller rygger med grove løsmasser. Typen dekker bare 0,4 % av arealet (186 daa) under skoggrensa Beiteverdi: Typen har lite av beiteplanter og er mindre godt beite.
Lav- og lyngrik bjørkeskog ved Fuglestølane på vestsida Øyangen (MAS).
4b Blåbærbjørkeskog
Økologi: Blåbærbjørkeskog finnes på middels næringsrik mark. Dette kan omfatte mange terrengformer, men er vanligst i lisider i bjørkeskogbeltet. Vanntilgangen varierer fra moderat på veldrenert og opplendt mark, til frisk fuktighet i hellinger.
Arter: Bjørk er ofte nesten enerådende i tresjiktet, men gran kommer gradvis inn ned mot barskogen.
Innslag av osp, rogn og selje forekommer. Stedvis finner en noe einer i busksjiktet. Undervegetasjonen har mye til felles med risheia og dominerende arter er blåbær, smyle og krekling. Arter som tyttebær, blokkebær, fugletelg og sauetelg kan ha høy dekning, mens urtene skogstjerne, stormarimjelle, skrubbær og gullris opptrer vanlig. Ei rikere småbregneutforming er vanlig i bratte lier eller andre steder med frisk
vannforsyning. Arter som gaukesyre og småbregna hengeveng, samt forekomst av skogstorkenebb er en god indikator på denne. Bunnsjiktet har nesten alltid et sammenhengende dekke av moser, mest etasjemose, furumose og sigdmoser. Ei smyledominert utforming opptrer stedvis.
Forekomst: Blåbærbjørkeskog har stor utbredelse i kartområdet og utgjør 20,8 % av arealet under skoggrensa. Etter blåbærgranskog er dette den vanligste vegetasjonstypen under skoggrensa.
Blåbærbjørkeskogen dominerer i øvre bjørkebeltet i Rauddalen og videre sørøstover forbi Høvdastølen, samt i øvre del av bjørkebeltet sørvest i kartområdet, rundt Givre østover til Kviestølen. Typen opptrer ofte i mosaikk med engbjørkeskog, der blåbærbjørkeskogen inntar de opplendte areala og engbjørkeskogen tar over i sig med bedre vanntilgang.
Beiteverdi: Blåbærbjørkeskogen har jevnt over god smyledekning og er i gjennomsnitt godt beite for både sau og storfe. Tørre utforminger kan inneholde mye krekling og får litt begrensa beiteverdi, men det er den friske typen som dominerer i området. Tett skog og bratte og ulendte parti kan redusere tilgjengeligheten for beitedyr enkelte steder.
4c Engbjørkeskog
Økologi: Dette er en artsrik og frodig bjørkeskogtype som har mye til felles med høgstaudeeng. Typen opptrer i lier og dråg med god tilgang på næring og oksygenrikt sigevann.
Arter: Engbjørkeskogen består av flere utforminger. Felles for disse er et tresjikt dominert av bjørk og undervegetasjon av næringskrevende urter, gras og bregner. Gråor kan inngå i kartområdet, likeså osp, rogn og selje. Ei høgstaudeutforming av typen er vanligst med arter som skogstorkenebb, tyri- hjelm, kvitbladtistel, marikåper, turt og enghumleblom. Av grasarter kan nevnes sølvbunke, myskegras, gulaks, engkvein og smyle. Bunnsjiktet er vanligvis sparsomt utvikla, men en del næringskrevende moser kan inngå. Ei lågurtutforming opptrer på tørrere og mer opplendte lokaliteter. Her er feltsjiktet dominert av lave urter, gras og småbregner, mens høgstauder bare finnes spredt. Skogstorkenebb er ofte dominerende med innslag av småbregner og grasartene smyle, gulaks og engkvein.
Blåbærbjørkeskog av småbregneutforming i Rauddalen
(MIA). Blåbærbjørkeskog ved Gyriklanten (MAS).
Karakteristiske urter er teiebær, skogfiol, fjellfiol, legeveronika og svevearter. I tillegg finnes mindre forekomster av ei storbregneutforming, mest i Rauddalen. Her er feltsjiktet helt dominert av store bregner som skogburkne, fjellburkne og smørtelg. Typen får tilleggsymbolet p.
Engbjørkeskog er en produktiv skogtype og har derfor vært en viktig ressurs som beitemark og utmarksslått. Som følge av høsting og beitebruk gjennom generasjoner, får ofte engbjørkeskogene et høyt grasinnhold, med dominans av sølvbunke, engkvein, gulaks og ulike rapparter. Areal der grasdekninga er større enn 50 % blir registrert med tilleggssymbolet g.
Frodig engbjørkeskog med høye urter i den nordøstvendte lia ved Rauddalen alpinanlegg (MAS).
Grasrik engbjørkeskog ved Skjeftestølen (MAS). Storbregneutforming av engbjørkeskog i Rauddalen (MIA).
Forekomst: Engbjørkeskog utgjør 14,7 % av arealet under skoggrensa. Typen er godt representert i Rauddalen, og opptrer typisk i nedre del av de bratte lisidene. Også sør i kartområdet, fra Øygarden til Kjørlii, og rundt Skjeftestølen og Bergsengstølen er engbjørkeskogen utbredt.
Beiteverdi: Dette er den mest produktive av bjørkeskogtypene. På beitekartet er typen satt som svært godt beite for både sau og storfe. Dette vil vanligvis være uttrykk for potensiell beiteverdi da den
"normale utforminga" vil ha høy dekning av høye urter som tyrihjelm og skogstorkenebb som
reduserer den aktuelle beiteverdien. I kartområdet er 448 daa av engbjørkeskogen registrert med høy grasdekning (>50 %) og har fått tilleggsymbolet g. Dette utgjør kun 1 % av typearealet. Den frodige engbjørkeskogen gir også gode sommerbeiter for hjort og elg.
4g Hagemarkskog
Økologi: Dette er en kulturbetinga skogtype skapt av langvarig slått, beite og tynning av engskoger eller friske blåbærskoger. Skogen vil være prega av åpen tresetting med lite eller manglende tilvekst av ungskog. Dersom kulturpåvirkninga opphører vil den opprinnelige vegetasjonen etter hvert komme tilbake.
Arter: Feltsjiktet har tett grasvekst og innslag av beitetålende urter. Sølvbunke, engkvein og gulaks er gjerne dominerende. Andre viktige gras er rødsvingel og rapparter. Typiske urter er ryllik, engsoleie, hvitkløver, harerug, marikåpearter og skogstorkenebb. Et bunnsjikt med engkransemose er også vanlig.
Forekomst: Typen vil i første rekke finnes nær gårder og setre. Det er bare registrert 84 dekar fordelt på fem bestand sørvest i kartområdet, rundt Fygle, Øygarden og Lokreim.
Beiteverdi: Dette er grasrike areal med høy produksjon som settes til svært godt beite.
Hagemarkskog ved Fygle (MIA).
