I
Kriminalitetens Gråsoner
En kvalitativ studie om ungdoms grenser og begrunnelser for aksept og avvisning av kriminalitet
Marie Marienborg Thon
Innlevert som masteroppgave ved Psykologisk Institutt UNIVERSITETET I OSLO
Vår 2021
II
© Marie Marienborg Thon 2021
Kriminalitetens Gråsoner: En kvalitativ studie om ungdoms grenser og begrunnelser for aksept og avvisning av kriminalitet
Marie Marienborg Thon http://www.duo.uio.no/
Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo
III Forfatter: Marie Marienborg Thon
Tittel: Kriminalitetens Gråsoner: En kvalitativ studie om ungdoms grenser og begrunnelser for aksept og avvisning av kriminalitet
Veileder: Cecilie Torvik Biveileder: Line Joranger
Bakgrunn: Over de siste årene har det skjedd en økning i ungdomskriminelle
handlinger både i Oslo og i resten av landet. I forskningslitteraturen rundt ungdom beskrives denne økningen som bekymringsfull. Samtidig blir også normbrytende atferd beskrevet som en naturlig, og til viss grad akseptert, del av ungdomsårene. Denne studien har forsøkt å belyse hvilke grenser ungdom selv har rundt hva de aksepterer eller avviser av lovbrudd begått av ungdom. Spesielt har oppgaven hatt som mål å utforske hvilke begrunnelser ungdom bruker for å begrunne sin aksept eller avvisning. Disse begrunnelsen vil oppgaven forsøke å forklare i et kulturpsykologisk og etikkteoretisk perspektiv. Problemstilling og metode: Forskningsspørsmålet for oppgaven er som følgende: hvor går ungdoms grenser for aksept og avvisning av kriminelle handlinger, og hvordan begrunner ungdommene disse grensene? For å belyse forskningsspørsmålet gjennomførte jeg tre fokusgrupper med ungdom i alderen 16-17 år. I analysen gjorde jeg en refleksiv tematisk analyse (Braun & Clarke, 2006;
2013; 2019) med utgangspunkt i Braun og Clarke sin seks-steg prosedyre. Resultat: I analysen ble det konstruert fire temaer: (1) Konsekvenstenkning i et sosialt perspektiv, (2) Konsekvenstenkning i et individperspektiv, (3) Aksept og avvisning begrunnet i et behov for tilhørighet, (4) Aksept og avvisning begrunnet i hvor «normalt» kriminalitet anses for å være.
De første to temaene fanger opp hvordan handlingers potensielle konsekvenser var av betydning for informantenes grenser og begrunnelser for aksept og avvisning. De siste to temaene fanger opp hvordan tilhørighet til-, og påvirkning fra-, større og mindre
samfunnsgrupper var av betydning for informantenes grenser og begrunnelser for aksept og avvisning. Avsluttende tanker: Studien viser at informantenes grenser rundt
ungdomskriminalitet kan knyttes opp mot tanker om både moral, normer, tilhørighet og fellesskap. Spesielt var påvirkning fra både majoritetskulturen generelt og ungdomskulturen spesielt av betydning for informantenes begrunnelser for aksept og avvisning av
ungdomskriminelle handlinger.
IV Jeg vil rette en stor takk til min hovedveileder Cecilie Torvik, som gjennom denne perioden har vist et stort engasjement for oppgaven min. Utallige ganger har du stilt opp og tilbudt både faglig og emosjonell støtte, noe jeg setter uendelig stor pris på. Du har stilt gode og viktige spørsmål som ved flere anledninger har hjulpet meg med å se ny og viktig
kunnskap gjennom hele forskningsprosessen. Dine gode ord og konstruktive tilbakemeldinger har vært av stor betydning for min innsats i denne oppgaven. Jeg vil også sende en takk til min biveileder Line Joranger for gode tilbakemeldinger på teori og metode, samt viktige innspill til oppgaven.
Videre ønsker jeg å takke alle ungdommene som har deltatt i fokusgruppene. Uten dere hadde ikke oppgaven blitt det den er. En spesiell takk ønsker jeg også å rette til miljøarbeideren på den videregående skolen jeg samlet inn deltakere fra. Til tross for en urolig tid med store svingninger i forutsigbarhet og medfølgende utfordringer, gjorde du det mulig for meg å gjennomføre intervjuene mine. Jeg er veldig takknemlig ditt engasjement og din vilje til å hjelpe!
Ikke minst vil jeg si tusen takk til alle på SINTEF. At jeg har hatt muligheten til å komme og sitte med dere hver dag har gjort all forskjell! Sammen har vi hatt lunsjer, middager, lange dager, korte dager, gode faglige diskusjoner om kvalitativ metode og enda mer interessante samtaler om true crime-serier. Takk for alle gode diskusjoner. Takk for all støtte. Og takk for all hjelp gjennom hele denne prosessen. Dere har vært avgjørende i alle situasjoner hvor oppgaven har virket uoverkommelig, og jeg kommer til å savne å være med hver og en av dere.
Til slutt vil jeg rette en takk til familie og venner. Jeg hadde ikke vært her jeg er i dag uten dere. Spesielt vil jeg takke min samboer, som har holdt ut med meg og mine
humørsvingninger dette siste året. Takk for alle gode ord, oppmuntringer, støtte og all tålmodighet. Denne oppgaven hadde ikke vært den samme uten deg!
Marie Marienborg Thon
Oslo, 2021
V
Studiens relevans og aktualitet ... 3
Teoretisk rammeverk ... 3
Et overordnet kulturpsykologisk rammeverk ... 4
Fra majoritetskultur til ungdomskultur ... 5
Verdier og normer ... 6
Etikkteori ... 7
Pliktetikk ... 7
Konsekvensetikk ... 8
Metode ... 8
Epistemologi og ontologi ... 9
Epistemologisk refleksivitet ... 9
Utvikling av intervjuguide ... 10
Påvirkning av korona ... 11
Rekruttering og deltakere ... 11
Innsamling og gjennomføring av intervjuene ... 12
Refleksjoner rundt studien ... 12
Bruk av lydopptak og transkribering ... 12
Fritak fra skoletimer ... 13
Overførbarhet ... 13
Min rolle som forsker ... 14
Etiske og praktiske utfordringer ... 14
Etisk godkjenning og datahåndtering ... 15
Analyse ... 15
Min gjennomføring av refleksiv tematisk analyse ... 16
Fremgangsmåte ... 17
Resultater ... 18
Tema 1: Konsekvenstenkning i et sosialt perspektiv ... 18
Konsekvenser for sosiale omgivelser ... 19
Et skille mellom hvem som må ta konsekvensene ... 19
Et skille basert på ikke bare hvem konsekvensene går utover, men også hvor store de kan være ... 20
Oppsummering ... 21
Tema 2: Konsekvenstenkning i et individperspektiv ... 21
Risikovurderinger i forbindelse med egen helse ... 22
VI
Oppsummering ... 26
Tema 3: Aksept og avvisning begrunnet i et behov for tilhørighet ... 26
Et behov for en større, sosial tilhørighet ... 27
Behovet for sosial aksept og tilhørighet i en ungdomskultur ... 28
Sosial status og anerkjennelse i en ungdomskultur ... 29
Oppsummering ... 30
Tema 4: Aksept og avvisning begrunnet i hvor «normalt» kriminalitet anses for å være ... 30
En overordnet samfunnsendring ... 30
Normalitetsoppfattelser formet av familie, venner og ungdoms interaksjoner med miljøene rundt ... 32
Eksponering overskygger tanker om ulovlighet og alvorlighet ... 33
Oppsummering ... 35
Diskusjon ... 35
Konsekvenser i et sosialt- og individperspektiv ... 36
Tilhørighet til majoritetssamfunnet og normalitetstenkning ... 39
Oppsummering ... 42
Begrensninger ved studien ... 43
Avslutning ... 44
Litteraturliste ... 45
Vedlegg ... 48
Vedlegg 1. Informasjonsskriv ... 48
Vedlegg 2. Førsteutkast intervjuguide ... 51
Vedlegg 3. Revidert intervjuguide ... 52
1 Da jeg først leste meg opp på forskning om ungdom og ungdomskriminalitet, for å hente inspirasjon til denne oppgaven, kom jeg over en rekke artikler og rapporter som beskrev en økning i kriminell atferd blant ungdom under 18 år over de siste årene. En lang rekke forskningsrapporter, basert på både selvrapporteringsundersøkelser (Bakken, 2018; 2020) og kvantitative data fra politiets straffesaksregister (Oslo Politidistrikt, SaLTo, 2019; 2020), viser at selv om ungdom flest er lovlydige, har det siden midten av 2010-tallet skjedd en stabil økning i omfanget av barne- og ungdomskriminalitet. Statistikk fra straffesaksregisteret viser en økning i fysisk vold, både med og uten våpen, en økning i lovbrudd knyttet til trusler, og en spesielt kraftig økning i ran og ransforhold, blant ungdom siden 2015 (Oslo Politidistrikt, SaLTo, 2019; 2020). Blant annet rapporterer så mange som en av fem ungdom å ha blitt utsatt for trusler eller direkte vold fra jevnaldrende, og færre unge opplever at det er trygt å være ute på kvelden (Bakken, 2018; 2020).
Spesielt tydelig er økningen i bruken av rusmidler blant ungdom (Aleric & Wigenstad;
2019; Pedersen et al., 2019). Selv om alkohol fortsatt er det mest brukte rusmiddelet blant unge, har det over de senere årene skjedd en endring hvor også stadig flere prøver, eller jevnlig bruker, cannabis og andre narkotiske midler (Bakken, 2018; 2020). Gjennom
ungdomsårene øker bruken av alle typer rusmidler markant, og mot slutten av videregående rapporterer så mange som 70% av ungdom i Oslo at de har vært beruset av alkohol, og nærmere 30% rapporterer å ha prøvd hasj eller marihuana (Bakken, 2018). Av narkotiske stoffer rapporterer 9% av elever på tredje året på videregående skole i Oslo at de har prøvd et eller flere av stoffene MDMA, kokain og amfetamin (Bakken, 2018).
På forskningsfeltet om ungdom og ungdomskriminalitet blir økningen i
ungdomskriminelle handlinger beskrevet som bekymringsfull, og som noe som skaper uro.
Samtidig blir også lovbrudd begått i ungdomsalderen i deler ungdomslitteraturen beskrevet som en både naturlig, og i noen tilfeller viktig, del av ungdomstiden (Øia, 2013; Øia & Vestel, 2014). Blant annet skrev Bakken (2020, s.40) at det i ungdomsårene ikke er «uvanlig å være med på aktiviteter som er på kant med det som er alminnelig sosialt akseptert». Og i sin artikkel fra 2016 skrev Juberg at «… relativt mange [ungdom] bryter straffelovgivningen på ett eller flere punkter, uten at det blir sett på som skjebnesvangert» (s.1). Det kan med andre ord se ut til at noen former for normbrytende og problematisk atferd blant ungdom til en viss grad aksepteres. Så hvis noe ungdomskriminalitet tolereres, hvor går så grensen? Det var dette spørsmålet som fanget min interesse for denne oppgaven. Etter hvert utviklet denne interessen seg til å bli et ønske om å utforske om det finnes noen grenser for hva som aksepteres eller ikke av lovbrudd som blir begått av ungdom i ungdomstiden? Spesielt ønsket jeg å utforske
2 hvilke tanker ungdom selv har rundt grensene for hva som aksepteres eller ikke av lovbrudd begått av ungdom.
Problemstilling og begrepsforklaring
Målet med denne oppgaven har vært å utforske ungdoms egne tanker og holdninger rundt ungdomskriminalitet. Jeg har i denne anledning ikke vært interessert i å snakke med ungdommer som selv har begått kriminelle handlinger. I kontrast har jeg ønsket å utforske hvilke tanker en mer generell ungdomsgruppe har rundt kriminalitet. I forbindelse med problemstillingen undret jeg meg over om det finnes noen grenser for hva ungdom aksepterer eller ikke. Dersom det gjorde det, stilte jeg meg selv følgende spørsmål: Hvorfor går grensene for aksept og avvisning nettopp der de går? Hva skal til for at en slik grense krysses? Og hvilke argumenter bruker ungdom når de skal begrunne hvorfor de mener handlinger ikke aksepteres, og hvorfor de mener noen handlinger er aksepterte? Med bakgrunn i disse spørsmålene ble problemstillingen for denne studien som følgende: Hvor går ungdoms grenser for aksept og avvisning av kriminelle handlinger, og hvordan begrunner ungdommene disse grensene?
For å belyse problemstillingen gjennomførte jeg fokusgruppeintervjuer med ungdom i alderen 16-17 år. Til sammen gjennomførte jeg tre gruppeintervjuer, med 4-6 deltakere i hvert intervju. Intervjuene ble transkribert og datamaterialet ble analysert ved bruk av en refleksiv tematisk analyse (Braun & Clarke, 2006; 2013; Braun et al., 2019). Funnene fra analysen blir presentert og diskutert i denne oppgaven.
Med begrepet kriminalitet menes de handlinger som straffelovgivningen sier er straffbare, altså de «handlinger som bryter med budene i straffeloven» (Johansen, 2020, s.
20). I følge denne definisjonen er en handling kun kriminell fordi det er «lagt ned et forbud»
som stempler den som ulovlig, og dermed straffbar (Johansen, 2020, s. 18). Samtidig understreker Johansen (2020, s. bakside) i sine diskusjoner rundt begrepet kriminalitet, at
«hva som oppfattes og behandles som kriminelt, varierer fra samfunn og endrer seg over tid».
Med andre ord er forståelsen av kriminalitet også sosialt konstruert. I min definisjon av begrepet kriminalitet inngår bruk av alkohol, snus og sigaretter, til tross for at bruken av disse rusmidlene ikke anses som ulovlig for unge under 18 år. Dette valgte jeg fordi det var slik ungdommene i fokusgruppene selv så ut til å forholde seg til disse rusmidlene.
Underveis i fokusgruppene, da jeg brukte begrepene aksept og avvisning for å utforske informantenes grenser for ungdomskriminalitet, var mitt inntrykk at informantene tenkte aksept eller avvisning opp mot lovverket, ikke ut i fra deres egne holdninger. Av denne grunn ble jeg i intervjuene oppmerksom på betydningen av mine egne ordvalg i spørsmålene jeg
3 stilte informantene. I noen tilfeller anså jeg det derfor som bedre å bruke ordenen greit/ikke greit. Som eksempel kunne jeg, i forbindelse med bruk av rusmidler, spørre om bruk av hasj aksepteres eller avvises blant ungdom, eller om informantene syntes det er greit eller ikke at ungdommer røyker hasj.
Studiens relevans og aktualitet
Studiens aktualitet er formet av den økende ungdomskriminaliteten som har foregått over de siste årene. En økende forekomst av kriminelle handlinger blant ungdom, fører til et økende behov for forebyggende tiltak basert på forskningskunnskap. Denne studien skiller seg fra mye av den eksisterende forskningslitteraturen rundt ungdomskriminalitet, da store deler av den tidligere litteraturen har sett på årsakssammenhenger mellom ungdomspopulasjoner og kriminalitet. Samtidig er det ikke nødvendigvis klare sammenhenger mellom
årsaksforklaringer og ungdoms egne tanker, da ungdom kanskje har andre perspektiver på kriminalitetsfenomenet, enn det som fanges opp av årsaksforklaringene. For å kunne jobbe forebyggende rettet mot ungdom og kriminalitet er det derfor viktig å også ha en forståelse av ungdom og deres egne forståelser av kriminalitet som et fenomen.
Denne studien tilbyr noe viktig da den tar utgangspunkt i hvordan ungdom selv
uttrykker seg om temaet kriminalitet. En innsikt inn i ungdoms egne perspektiver har kun blitt tilbudt i deler av den eksisterende forskningslitteraturen. Spesielt er Ungdata undersøkelsene (Bakken, 2018; 2020) blant de som tilbyr et innblikk inn i ungdoms egne tenke-, handle-, og væremåter. Samtidig har denne oppgaven et annet perspektiv enn Ungdata undersøkelsene, da den går forbi statistikk og selvrapporteringer, og dykker dypere ned i ungdommenes egne refleksjoner. Denne studien tilbyr noe interessant ved å utforske hvordan ungdom selv vurderer, og ikke minst begrunner sine holdninger til kriminalitet.
Teoretisk rammeverk
Holdninger til kriminalitet handler om tanker rundt rett og galt, og fordi disse tankene i stor grad er formet av kultur og samfunn, valgte jeg å bruke et overordnet kulturpsykologisk teoretisk rammeverk. Samtidig handler refleksjoner om rett og galt om etikk. Av denne grunn har jeg valgt å kombinere det kulturpsykologiske rammeverket med et etikkteoretisk
rammeverk. Da målet med denne oppgaven var å utforske hvor informantenes grenser for aksept og avvisning av kriminelle handlinger går, og hvilke begrunnelser de bruker for å begrunne disse grensene, ønsket jeg å bruke det kulturpsykologiske og etikkteorietiske rammeverket til å få en mer helhetlig forståelse av funnene i analysen. Sammen håpet jeg de to teoretiske rammeverkene ville gjøre det mulig for meg å utforske hvordan både normer og
4 moral, samt fellesskap og tilhørighet til majoritets- og ungdomskulturer påvirket hva
ungdommene anså som rett/galt, og dermed akseptert/avvist.
Et overordnet kulturpsykologisk rammeverk
Dersom vi ønsker å forstå hvordan og hvorfor mennesker handler, tenker og føler som vi gjør, må vi mennesker forstås i lys av ikke bare biologiske, men også kulturelle og sosiale innflytelser (Kolstad, 2015; Markus & Hamedani, 2007). Nettopp dette, at individ og kultur må anses som gjensidig sammenkoblet, er et av kjerneelementene innenfor kulturpsykologien.
Fra dagen vi bli født blir vi mennesker del av en kultur. Kultur er de sentrale trekkene ved et samfunn som er felles for de menneskene som er del av det samfunnet (Kolstad, 2015).
Øia (2013, s. 25) definerer dette som «de verdiene, motivasjonsstrukturer, normer,
identitetskonstruksjoner, trosforestillinger, myter og ideologier som samfunnets individer er bærere av». I følge Øia (2013) er det mulig å skille mellom en ytre og en indre kultur. Den ytre kulturen tar form som et nedarvet system av kollektive forestillinger om hvordan verden kan forstås og tolkes. Disse forestillingene deler vi med andre i den ytre kulturen. Den indre kulturen er av mer personlig karakter, og har sin egen betydning i hvert enkelte individ.
Kommunikasjonen mellom den ytre og den indre kulturen foregår gjennom ulike sosialiseringsprosesser (Frønes, 2018; Holmes, 2020). I disse sosialiseringsprosessene
overføres kulturell kunnskap fra en person til den neste gjennom sosiale interaksjoner (Frønes, 2013; 2018). Denne kunnskapen bruker vi mennesker til å gi mening til de sosiale fenomener, mønstre og sammenhenger rundt oss. På denne måten forstås kultur, innenfor
kulturpsykologien, som noe mennesker både lever, deler, lærer, opplever og fremfører (Brinkmann, 2016; Markus & Hamedani, 2007).
Den kulturelle lærdommen og kunnskapen man tilegner seg som barn, internaliseres og danner en form for kulturell identitet. I denne forbindelsen er et viktig poeng innenfor kulturpsykologien at selv om kulturer danner felles forståelsesrammer for hvordan å tenke, føle og handle, vil også mennesker i stor grad variere i deres kulturelle kunnskap og evner til å tilpasse seg kulturelle væremåter (Holmes, 2020). Et sentralt poeng innenfor
kulturpsykologien er derfor at ingen to mennesker opplever verden helt likt. For å forstå hvordan mennesket fungerer psykologisk må man derfor også ta i betraktning den kulturelle informasjonen det møter i sitt daglige liv.
I tillegg legges det innenfor kulturpsykologien vekt på at mennesker kan være del av flere kulturer på samme tid (Holmes, 2020; Markus & Hamedani, 2007). Når dette skjer har vi flere kulturelle verdenssyn vi må tilpasse oss og forholde oss til. Hver kulturelle identitet har sine egne regler og væremåter, som gruppemedlemmene må følge for å anses som en del av
5 gruppen. Hvilken identitet som dominerer vil være avhengig av den sosiale situasjonen et individ befinner seg i (Holmes, 2020).
Fra majoritetskultur til ungdomskultur
Når barn og unge skal lære om de kulturelle regler og handlingsmønstre det er allment forventet å følge i et samfunn er spesielt familie, venner, skole og fritidsaktiviteter viktige roller og arenaer for læring (Frønes, 2013; 2018). Gjennom venner og sosialt samvær med jevnaldrende utvikler barn og unge den sosiale kompetansen de trenger for å fungere i et fellesskap (Frønes, 2018). Fra foreldre og andre voksenroller lærer barn og unge om den atferden som er sosialt og moralsk akseptert i samfunnet, og som det er forventet å følge som samfunnsmedlemmer. Etter hvert som unge vokser ut av barndommens roller, og trer inn i de voksnes samfunn, bærer de med seg noen etablerte forventninger om at deres tenke- og handlemåter skal reprodusere og gjenspeile voksenkulturen de beveger seg inn i (Ødegård, 2016). Ungdomsårene er på denne måten en periode preget av en lang rekke forventninger til utvikling.
Samtidig forstås ungdomsårene som en tid hvor unge skal oppsøke og utforske nye og mulige livsretninger (Ødegård, 2016). I denne perioden skal unge prøve ut nye ting, høste nye erfaringer, bli mer selvstendige, og finne sine egne ståsteder (Frønes, 2018; Øia & Vestel, 2014). Spesielt blir det å utvikle egne meninger og egne interesser viktig. For mange blir ungdomsårene en periode hvor man i større grad frigjør seg fra familien og hjemmets trygge rammer. Av denne grunn får sosialisering, tilhørighet og gjensidig påvirkning mellom jevnaldrende større betydning. Spesielt blir venner viktige kilder for støtte, aksept og tilhørighet (Frønes, 2013; 2018).
En del av ungdomsutviklingen handler også om å sette spørsmål ved det etablerte (Ødegård, 2016). Blant annet anses det å opponere seg og stille spørsmål ved samfunnets verdier og normer, og det de representerer, som en viktig del av ungdomsårene (Frønes, 2018). Ungdom befinner seg på denne måten i et eget handlingsrom hvor både gjenskapning og nyskapning anses for å være like viktige elementer (Øia, 2013). I dette handlingsrommet har også unge mulighet til å utvikle egne kulturelle uttrykk og identiteter (Øia, 2013). Av den grunn befinner ungdom seg i et kulturelt rom med nye og egne verdier, normer, holdninger, regler og referanserammer å forholde seg til (Ødegård, 2016; Øia, 2013). Det å forholde seg til- og følge disse referanserammene blir viktig for å oppnå bekreftelse og aksept fra
jevnaldrende, slik at man også kan oppleve tilhørighet til ungdomskulturen.
Samtidig kan ungdoms tilhørighet til flere kulturer på samme tid føre til
identifikasjonskonflikter og lojalitetskonflikter. På tvers av kulturer kan det oppstå uenigheter
6 mellom hvilke normer som er gjeldende. Dermed kan ungdom komme i posisjoner hvor de blir stående ovenfor valg mellom ulike koder, forventninger og verdier.
Verdier og normer
Som tidligere nevnt kommer de reglene og handlingsmønstrene det er forventet at mennesker følger som medlemmer av et samfunn, til uttrykk i form av blant annet verdier og normer. Både kulturelle verdier og normer kan forstås som delte idealer og ideer om hvordan det er rett og galt å handle innad i en kultur (Brinkmann, 2016; Schiefloe, 2019). Men der hvor kulturelle verdier regnes for å være stabile på tvers av situasjoner, er kulturelle normer mer situasjonsbestemte eller gruppebestemte. Blant annet er normer i større grad knyttet til gitte kontekster, som samfunn, lokalmiljø og andre grupperinger, eller spesifikke roller, som foreldre, barn eller ungdom (Elsenbroich & Gilbert, 2014).
Normer kan defineres som regler eller uttrykk «for hva omgivelsene oppfatter som riktig eller feilaktig atferd» (Schiefloe, 2019, s. 141). Innenfor kulturpsykologien brukes ofte begrepet sosiale normer, fordi reglene for hva som anses som riktig eller gal atferd er basert på en gruppert enighet i den gitte sosiale konteksten atferden finner sted (Elsenbroich &
Gilbert, 2014). Av denne grunn anses sosiale normer også som sosialt konstruert (Schiefloe, 2019). Felles danner de sosiale normene noen rammer for hvordan det både er akseptert og forventet å handle i en gitt kontekst eller rolle.
Innenfor psykologien deles sosiale normer og retningslinjer inn i uformelle og formelle normer. De fleste sosiale normer er uformelle. Disse normene betegnes først og fremst som uformelle fordi de ikke har form som nedrevne regler, men heller omfatter alle uskrevne, og noen ganger ikke uttalte, regler som gjelder i et samfunn (Schiefloe, 2019).
Dette gjør dem vanskelige og både definere og avgrense, og som regel tenker vi ikke over at vi følger dem. De formelle normene er i kontrast nedskrevne regler for riktig eller uriktig atferd. Disse reglene kommer til uttrykk i form av påbud, forbud eller tillatelser (Fredwall, 2006). De formelle normene formuleres som plikter vi som samfunnsmedlemmer forventes å følge og er i den forstand obligatoriske og gjeldende for alle.
Som mennesker lar vi oss styre av de sosiale normene som er gjeldende i et samfunn.
Dette gjør vi fordi vi er sosiale vesener som er opptatt av å oppleve tilhørighet til-, og identifikasjon med-, større grupper og fellesskap. Av denne grunn er vi også opptatt av hvordan andre oppfatter oss. Vår atferd og våre holdninger er derfor formet etter et ønske om å bli godtatt eller betraktet på bestemte måter. Vi lar oss bøye etter de gjeldende normene i et forsøk på å oppnå sosial aksept og for å unngå sosial avvisning eller konflikt (Elsenbroich &
Gilbert, 2014). På denne måten har normtenkning en styrende effekt i samfunnet.
7 Etikkteori
Felles for de kulturelle verdiene og normene i et samfunn er at de er basert på ideer og tanker om rett og galt. Disse tankene kan betegnes som moral. Moral er oppfatninger av hvordan og hvorfor det er rett eller galt å handle på bestemte måter (Henriksen & Vetlesen, 2006). Dersom vi mener at en handling er moralsk, mener vi at den stemmer overens med hva vi tenker er rett og riktig. Spesielt er moral knyttet til hvordan disse holdningene kommer til uttrykk og virkeliggjøres i praksis (Fredwall, 2018).
For å kunne avgjøre om en handling er moralsk eller ikke er man nødt til å reflektere over hvilke motiver eller prinsipper som ligger til grunn for handlingen (Brinkmann, 2016;
Henriksen & Vetlesen, 2006). Den bevisstgjøringen og de refleksjonene vi mennesker gjør rundt moral og normer kalles etikk. Med andre ord kan man si at der hvor moralen kommer til uttrykk i det vi gjør, handler etikk på sin side om hva vi tenker. Som regel, når man snakker om hva som er moralsk riktig eller ikke, tar man utgangspunkt i hva som anses som felles riktig på et høyere samfunns- eller kulturnivå (Brinkmann, 2016). Dette er fordi kulturelle bakgrunner, og det sett med verdier denne kulturen er basert på, har mye å si for hva som oppfattes som rett og galt (Henriksen & Vetlesen, 2006). Samtidig oppstår også etikk «i møtet med konkrete erfaringer og i refleksjoner over dem» (Henriksen & Vetlesen, 2006, s.14).
Dette gjør at hvert menneske, i tillegg til å inneha en allment etablert moral, også har et personlig «etisk blikk». På denne måten er etiske verdier i stor grad subjektive.
Innenfor etikken finnes det en rekke etiske perspektiver man kan ta i bruk for å
vurdere om en handling er moralsk riktig eller ikke (Henriksen & Vetlesen, 2006). De to mest grunnleggende perspektivene er pliktetikk og konsekvensetikk.
Pliktetikk
En plikt er en moralsk norm eller handling «vi er pålagt å gjøre av oss selv eller andre» (Henriksen & Vetlesen, 2006, s. 162). En plikt kjennetegnes av tre nøkkelelementer.
Den må være gjeldende i alle situasjoner til alle tider, den må være formulert som en regel, for eksempel en norm, og den må ha som funksjon å hjelpe oss mennesker med å velge hva som er riktig å gjøre i en gitt situasjon (Henriksen & Vetlesen, 2006). De mest kjente pliktene vi som samfunnsmedlemmer har er de som kommer til uttrykk i form av påbud, forbud eller tillatelser. Gode eksempler er lovverk og forskrifter, menneskerettighetserklæringen og FNs barnekonvensjon.
Pliktene vi har, har som hensikt å verne om og beskytte prinsipper som frihet,
verdighet og menneskeverd (Fredwall, 2006). Når man vet hva som er ens plikt har man også grunnlag for å kunne vurdere hva som er den rette handlingen. På denne måten er plikter
8 handlingsmotiverende. Som beskrevet av Henriksen og Vetlesen (2006, s. 162) er «det å gjøre noe av plikt […] å ha en bestemt type etisk motivasjon for handlingen sin». Dersom en
handling stemmer overens med ens plikt er den moralsk riktig. Samtidig er dette ikke alltid gjeldende, da man også kan komme i situasjoner hvor ens moralske plikter står i konflikt med hverandre og hvor det kan være vanskelig å vite hvilken plikt å følge (Fredwall, 2006). I disse tilfellene er det ofte handlingers følger som blir avgjørende for hvilken etisk tilnærming man velger å ta. I denne sammenheng kan pliktetikk trekkes opp mot den andre grunnleggende etiske posisjonen; konsekvensetikk.
Konsekvensetikk
Innenfor konsekvensetikk avgjøres en handlings moralske verdi i handlingens
forventede konsekvenser (Henriksen & Vetlesen, 2006). Av den grunn er det et sentralt poeng at en handling må ses i lys av den sammenhengen den finner sted for å kunne avgjøre om den har gode eller dårlige konsekvenser. For å kunne si noe om hvilket av flere tilgjengelige handlingsalternativer «som bringer mest godt eller minst ondt» i en gitt kontekst, er et annet sentralt element innenfor konsekvensetikken å gjøre nytteoverveielser (Fredwall, 2006, s. 85).
Når dette gjøres, settes ulike handlingsalternativer opp mot hverandre, for å avgjøre hvilket utfall som har høyest nytteverdi. Med andre ord, hvilken handling som kan anses som mest god. Av denne grunn brukes også begrepet nytteetikk om konsekvensetikken. I likhet med pliktetikken er også konsekvensetikken begrunnet i menneskeverd. Men samtidig også av egeninteresse. Som beskrevet av Henriksen og Vetlesen (2006, s. 192) er de handlingene vi gjør og det livet vi lever «styrt av ønsket om å få det bedre, [og] av viljen til å gjøre det som setter oss i en bedre situasjon».
Metode
Som beskrevet i forskningsspørsmålet innledningsvis har mitt formål med denne oppgaven vært å utforske hvor ungdoms grenser for aksept og avvisning av kriminelle handlinger går, og hvordan ungdom begrunner disse grensene. For å finne svar på forskningsspørsmålet jeg har stilt meg valgte jeg å bruke kvalitativ metode. Kvalitativ forskningsmetode egner seg godt til forskning hvor man ønsker å utforske og avdekke hvordan mennesker skaper mening, erfarer og opplever verden rundt seg (Willig, 2013). I denne oppgaven har kvalitativ metode, i form av fokusgrupper og en intervjuguide inspirert av semi-strukturerte intervjuer, gjort det mulig for meg å utforske ungdoms holdninger til kriminalitet, ut fra deres egne perspektiver.
9 Epistemologi og ontologi
Som beskrevet av Tjora (2012, s.20) danner epistemologi og ontologi «en ramme for hva slags fenomener vi betrakter som eksisterende i samfunnet og som man kan vite noe om (ontologi), samt hvordan man kan utvikle kunnskap om dette (epistemologi)».
Det ontologiske ståstedet i denne oppgaven forstår verden og sosiale virkeligheter som skapt og konstruert. Med dette menes at både kunnskapen vi mennesker har om verden rundt oss, og de fenomener vi anser som eksisterende i denne verden, er konstruert gjennom sosiale interaksjoner og prosesser. Dette ståstedet er valgt fordi mitt overordnede teoretiske
rammeverk, altså kulturpsykologien, vektlegger at både historiske, kulturelle og sosiale forhold påvirker produksjonen av kunnskap (Holmes, 2020; Willig, 2013). En slik forståelse av kunnskap som sosialt og kulturelt konstruert er også noe man finner igjen innenfor sosialkonstruktivismen (Willig, 2013).
Innenfor kulturpsykologien anses også vi mennesker, og våre forståelse av verden rundt oss, for å være formet av historiske, kulturelle og sosiale innflytelser og filtre (Markus
& Hamedani, 2007). Et sentralt poeng innenfor kulturpsykologien er derfor at sosiale
virkeligheter vil oppleves forskjellig fra menneske til menneske. Det finnes derfor ikke kun én realitet eller sannhet, men individuelle opplevelser, forståelser og tolkninger av situasjoner eller fenomener (Willig, 2013). På denne måten samsvarer de kulturpsykologiske og sosialkonstruktivistiske ståstedene med hverandre i sine forståelser av mennesket og samfunnet som sosialt konstruert. I denne oppgaven utgjør derfor kulturpsykologien min epistemologiske tilnærming. Kulturpsykologien passer å bruke som epistemologisk tilnærming fordi jeg mener dette kunnskapsområdet best vil kunne beskrive og forklare hvordan sosiale prosesser påvirker ungdommers holdninger og tanker om kriminalitet.
Epistemologisk refleksivitet
Epistemologisk refleksivitet handler om de refleksjoner en forsker har gjort seg over hvilke konsekvenser ulike antakelser om epistemologi og ontologi har fått for valgene tatt underveis i et forskningsprosjekt. Ettersom målet mitt med denne oppgaven var å utforske hvilke holdninger ungdom har til kriminelle handlinger, og hvordan de begrunner disse holdningene, valgte jeg å samle inn data ved bruk av fokusgrupper. Fokusgrupper anses som en godt egnet metode til forskning hvor man ønsker å trekke frem ulike erfaringer,
opplevelser og aspekter av samme fenomen (Tjora, 2012). Ifølge Tjora (2012) kan bruk av fokusgrupper på mange måter virke aktiviserende og mobiliserende, når informanter sammen får mulighet til å diskutere og reflektere over sine tolkninger og holdninger til et tema. Denne fordelen anså jeg også som gjeldende i denne studien, da hver individuelle informant fikk
10 mulighet til å reflektere over og gi uttrykk for sine egne holdninger rundt
ungdomskriminalitet, samtidig som også gruppen som en helhet kunne tydeliggjøre og reflektere over temaet.
Fordi jeg ønsket å fange opp både informantenes individuelle tanker, og gruppens helhetlige refleksjoner, valgte jeg å utvikle en intervjuguide inspirert av semi-strukturerte intervjuer. En slik intervjuguide passer inn med den epistemologiske tilnærming, da guidens oppbygning tillater ulike oppfatninger av samme fenomen å komme frem. Semi-strukturerte intervjuguider består av en kombinasjon av fullstendig formulerte spørsmål og mindre oppfølgingsstikkord. De formulerte spørsmålene gjør det mulig å dekke studiens
hovedspørsmål, samtidig som oppfølgingsstikkordene kan brukes til å utdype informantenes enkeltsvar (Willig, 2013). Med denne intervjustrukturen fikk informantene mulighet til å selv utforske og trekke samtalen i sine retninger, slik at uventet materiale fikk lov til å komme frem. Sistnevnte anses som en fordel innenfor kvalitativ forskning, da det vil kunne generere et rikere og mer fyldig datamateriale (Tjora, 2012).
Ettersom jeg ønsket å undersøke informantenes holdninger til kriminalitet blant ungdom på tvers av fokus gruppene, istedenfor å for å fokusere på og gå i dybden av hvert enkelte gruppeintervju, valgte jeg å analysere datamaterialet ved bruk av tematisk analyse.
Tematisk analyse er en metode som egner seg til forskning som fokuserer på de opplevelser, tolkninger og tanker mennesker har rundt et sosialt fenomen. Dette gjør analysemetoden godt egnet til å analysere data samlet inn fra fokusgrupper (Willig, 2013).
Utvikling av intervjuguide
Alle spørsmålene i intervjuguiden ble utviklet med utgangspunkt i
forskningsspørsmålet. Ettersom det innenfor kvalitativ metode anbefales å starte intervjuer på en myk måte (Willig, 2013), handlet de første spørsmålene i intervjuguiden om ulike
begrepsavklaringer. En myk start ga meg innblikk i ungdommenes egne forståelser av begrepet kriminalitet og ulike kriminelle handlinger. Samtidig dannet det en felles forståelsesramme mellom informantene og meg som moderator.
Videre inkluderte intervjuguiden en rekke åpne spørsmål, hvor informantene ble bedt om å diskutere og reflektere over aksepterte og ikke-aksepterte sider av ulike kriminelle handlinger. Her ble det spesielt lagt fokus på å få informantene til å begrunne sine egne holdninger om aksept og avvisning. Informantene ble også oppmuntret til å reflektere over hvordan de tror ungdom generelt forholder seg til kriminalitet. Gjennom hele intervjuet ble informantene oppfordret til å komme med eksempler.
11 Etter gjennomføringen av det første intervjuet ble intervjuguiden revidert i noen grad.
Innholdet i intervjuguiden var det samme, men strukturen ble endret til å inneholde stikkord fremfor hele setninger. Dette gjorde intervjuguiden, og dermed også hele intervjuprosessen, mer strukturert og oversiktlig for meg som moderator. I den reviderte guiden ble informantene bedt om å i større grad diskutere en type lovbrudd av gangen, noe som gjorde det lettere å hindre samtalene fra å spore av i alt for stor grad.
Påvirkning av korona
Før jeg beveger meg videre til de neste delene om rekruttering, deltakere og
gjennomføringen av intervjuene, er det viktig for meg å poengtere at flere av valgene som ble tatt underveis i forskningsprosessen var preget av den pågående korona-situasjonen. Hvordan korona-situasjonene påvirket de forskjellige prosessene blir beskrevet fortløpende.
Rekruttering og deltakere
Den eneste avgrensning for informantgruppen var alder. Deltakerne som ble rekruttert til studien var derfor ungdom i alderen 16 til 17 år. Aldersgrensen på 16-17 år ble valgt fordi dette er et årskull preget av overgangen fra ungdomsskole til videregående hvor stadig flere unge orienterer seg bort fra hjemmet, slutter med organiserte aktiviteter, og i økende grad engasjerer seg i kriminelle handlinger (Frønes, 2018). Alle informantene ble rekruttert fra en videregående skole i Oslo, og gikk første året på helse- og oppvekstfag. Nettopp denne skolen ble valgt fordi jeg som student hadde vært i kontakt med skolen i en tidligere forbindelse, og derfor allerede hadde etablert god kontakt med skolens miljøarbeider.
Fordi korona-situasjonen la strenge restriksjoner for hva som var tillatt av samlinger på videregående skoler i Oslo, var det lettere for meg å få gjennomført fokusgruppene med informantene i person som et resultat av den gode kontakten jeg hadde med skolens
miljøarbeider. Selv om forskning viser at det er fullt mulig å gjennomføre intervjuer over nettbaserte videotjenester (Jiang & Cohen, 2020; Weller, 2017; Woodyatt et al., 2016), vil man også risikere å miste viktige elementer som oppstår i en intervjusituasjon, for eksempel kroppsspråk, kontakt mellom deltakere, og annen ikke-verbal kommunikasjon. I min
datainnsamling ville nettbaserte fokusgrupper by på utfordringer dersom det kunne hindre flyten, og dermed kvaliteten, i diskusjonene.
På grunn av korona-situasjonen, og de strenge kravene som ble innført i skolene, ble rekrutteringsfasen styrt av skolens miljøarbeider. Miljøarbeideren tok kontakt med de aktuelle klassene og oppfordret elevene til deltakelse. For å ha kontroll på smittevern var det også miljøarbeideren som bestemte hvilke dager og klokkeslett intervjuene skulle gjennomføres, og
12 hvor. Av smittevernhensyn var alle deltakerne i hver fokusgruppe elever fra samme klasse.
Ved bruk av fokusgrupper anses det som optimaliserende å bruke informantgrupper som allerede er eksisterende og naturlige, for eksempel ved at alle informantene kjenner
hverandre, blant annet fordi det vil kunne gjøre informantene mer trygge og avslappet i sin deltakelse (Tjora, 2012; Willig, 2013).
Innsamling og gjennomføring av intervjuene
Det ble gjennomført 3 fokusgruppeintervjuer, med 4-6 deltakere i hver gruppe. Et antall på fire til seks deltakere var nok til å generere gode diskusjoner, uten at deltakerne kjempet om ordet samtidig. Ettersom alle informantene måtte komme fra samme klasse ble fordelingen av kjønn noe ujevn i to av gruppene, med en overvekt av gutter. Alle intervjuene ble gjennomført i skolens lokaler, noe som gjorde det enklere for informantene å delta da de allerede befant seg på skolen. I likhet med å bruke allerede eksisterende informantgrupper, anses også det å gjennomføre intervjuer i settinger og lokasjoner som er kjent for
informantene som optimaliserende (Tjora, 2012). Blant annet kan dette stimulere til mer naturlige diskusjoner, noe som igjen vil kunne skape høyere validitet (Tjora, 2012).
Til hver fokusgruppe ble det satt av 90 minutter. Alle intervjuene ble startet med en gjennomgang av intervjuguiden, hvor deltakerne fikk informasjon om formålet og
fremgangsmåten i intervjuene, samt mulighet til å stille spørsmål. Selve intervjuet ble gjennomført med en varighet på 45-60 minutter. Det å holde intervjuene under 60 minutter viste seg å være av fordel da jeg merket at informantene mistet konsentrasjonen etter ca. 45 minutter. På dette tidspunktet opplevde jeg flere av informantene som rastløse, hvorav noen av dem begynte å planlegge hva de skulle gjøre da intervjuene var ferdige. I gjennomføringen av gruppeintervjuene var det viktig for meg å være oppmerksom på min rolle som moderator.
Underveis i intervjuene fokuserte jeg på å være åpen, og ikke virke dømmende overfor det informantene hadde å si. For å unngå at noen deltakere dominerte gruppesamtalene, forsøkte jeg å la alle informantene slippe til slik at alles stemmer ble hørt.
Refleksjoner rundt studien
Bruk av lydopptak og transkribering
Alle fokusgruppene ble tatt opp som lydopptak. Bruken av lydopptak ga meg som forsker en sikkerhet om at jeg skulle få med meg alt som ble sagt i intervjuene, samtidig som jeg kunne rette min fulle oppmerksomhet mot intervjusituasjonen og informantenes samtaler.
For å skape så lite oppmerksomhet rundt intervjusituasjonen som mulig ble lydopptakerne liggende urørt under hele intervjuet. For å beskytte meg mot uforutsigbare problemer som kunne oppstå underveis valgte jeg å bruke to lydopptakere. I følge Tjora (2012, s. 205) anses
13 det å bruke lydopptak innenfor kvalitativ forskning som en styrke da det gir forskeren
mulighet til å «legge frem direkte sitater, slik informantene la dem fram», noe som igjen «vil kunne styrke påliteligheten til undersøkelsen fordi informantenes “stemme” gjøres synlig i noen grad helt fram til leseren».
Etter at intervjuene ble gjennomført ble de transkribert fortløpende. Dette gjorde det lettere å huske tilbake til stemningen underveis i intervjuene, noe som også gjorde
transkriberingene mer nøye og detaljerte (Tjora, 2012). I transkriberingen forsøkte jeg å inkludere pauser og opphold i samtalene, hvor det kunne se ut til at informantene lette etter ord eller var usikre på hva de skulle si (Tjora, 2012). I tillegg ble også latter og andre uttrykksmåter inkludert slik at materialet ble så fyldig som mulig til analyseprosessen.
Det var likevel vanskelig å transkribere deler av lydopptakene. Spesielt vanskelig var de gangene hvor flere av informantene snakket over hverandre samtidig, eller hvor to samtaler foregikk samtidig. Underveis i intervjuene opplevde jeg flere ganger at to eller tre av
informantene valgte å trekke seg «ut» av fellesdiskusjonen. Dette skjedde dersom
informantene var uenige med hverandre om et tema, slik at de kunne diskutere uenighetene seg imellom. I de tilfellene hvor fellesdiskusjoner og interndiskusjoner foregikk parallelt var det vanskelig for meg som moderator å følge med på begge samtalene. Jeg følte i disse tilfellene at jeg gikk glipp av et viktig diskusjonsmoment. Da jeg i etterkant forsøkte å spørre informantene om hva interndiskusjonene gikk ut på, svarte informantene ofte hva de hadde konkludert med, ikke hvordan de hadde kommet frem til denne konklusjonen.
Fritak fra skoletimer
Ettersom informantene fikk fritak fra skoletimene i den tiden intervjuene ble gjennomført var jeg redd dette skulle påvirke utvalget av informanter. Spesielt i det første intervjuet opplevde jeg at informantene til en viss grad hadde valgt å delta, kun for å slippe undervisning. Samtidig opplevde jeg ikke at dette fikk noen konsekvenser for
gjennomføringen av fokusgruppen. Dette viste seg heller ikke å påvirke resten av
innsamlingen, da jeg ble fortalt av miljøarbeideren at det var flere elever fra andre klasser som hadde spurt om også de ville få mulighet til å delta. For meg tydet dette på at de informantene som allerede hadde deltatt i fokusgruppene hadde snakket positivt om opplevelsen, og at det var interesse for å delta blant flere elever.
Overførbarhet
Utvalget i denne studien består av ungdom fra en byskole med stort mangfold, spesielt en overvekt av minoritetselever. Innenfor kvalitativ forskning kan utvalget som brukes ha noe
14 å si for hvilke argumenter som kommer frem i en studie. Det er derfor viktig å understreke at informantgruppen som er brukt i denne studien på ingen måte er representativ for ungdom generelt i Norge eller Oslo. Dette har heller ikke vært hensikten med studien. Studien har heller ikke forsøkt å finne et konkret svar på hvilke tanker ungdom har rundt kriminelle handlinger, men har ønsket å fokusere på hvilke ulike vurderinger og refleksjoner denne informantgruppen har gjort seg om temaet. Det er derfor ikke mulig å si noe om den konkrete overføringsverdien funnene i denne studien har utover mitt utvalg. Studien tilbyr likevel et interessant bidrag i utviklingen av kunnskap om ungdoms forståelser av kriminalitet.
Min rolle som forsker
Et sentralt poeng innenfor kvalitativ forskning er at en forsker aldri kan være helt objektiv i en forskningsprosess. Av denne grunn er det viktig at en forsker reflekterer over sin egen posisjon og påvirkning på forskningsprosessen, samt viser åpenhet rundt de ulike
prosessene i forskningen (Tjora, 2012). I denne studien har valgene om å skrive om ungdomskriminalitet og å bruke fokusgrupper som innsamlingsmetode, vært bevisste valg påvirket av meg som forsker og mine interesser. Spesielt ble bruken av fokusgrupper valgt fordi jeg ønsket å gi ungdommene en egen stemme. Til grunn for dette valget ligger min oppfatning av ungdom som en gruppe det er forsket og skrevet mye om og for, men lite med.
Også valget av et kulturpsykologisk teoretisk rammeverk var personlig preget, ettersom min fordypningsretning i mastergraden er kultur- og samfunnspsykologi.
Underveis i forskningsprosessen var min rolle som forsker noe jeg måtte være
oppmerksom på, spesielt i gjennomføringen av intervjuene. I intervjuene merket jeg hvor lite jeg identifiserte meg med ungdomsgruppen og det bilde av ungdomskriminalitet de tegnet.
Blant annet ble jeg ved flere anledninger overrasket over deres fremstillinger av
kriminalitetsbildet blant ungdom. Spesielt da informantene snakket om forskjeller mellom østkanten og vestkanten ble jeg oppmerksom på hvordan min sosiale og kulturelle identitet, som en hvit kvinne fra Bærum, skilte seg fra informantenes. Av denne grunn ble det tydelig for meg at jeg inntok et «utenfra-perspektiv». Nettopp fordi jeg i liten grad identifiserte meg med informantgruppen, har det vært spesielt viktig for meg å sikre en god fremstilling av hva som ble sagt i fokusgruppene. Samtidig er det viktig å understreke at det er mine egne
tolkninger av det som ble sagt i intervjuene som har kommet frem i analysen, resultatene og diskusjonen.
Etiske og praktiske utfordringer
I denne studien vurderte jeg det som lite sannsynlig at informantene skulle oppleve deltakelsen som vanskelig eller ubehagelig. Samtidig var det viktig for meg å presisere i både
15 informasjonsskrivet og i forkant av intervjuene, at deltakelsen var frivillig og at alle
deltakerne hadde rett til å avbryte sin deltakelse både underveis og i etterkant av intervjuene.
På dette tidspunktet var jeg spesielt opptatt av å understreke overfor deltakerne at jeg som moderator hadde full taushetsplikt om alt som ble snakket om underveis i intervjuene. Det siste var viktig for meg fordi jeg ved en tidligere anledning hadde blitt fortalt at elevene på skolen ofte var urolige for at det de snakket om med miljøarbeiderne skulle bli fortalt videre til skoleledelsen eller elevenes foresatte. Dette ønsket jeg ikke at det skulle bli tvil om i forbindelse med gruppeintervjuene. Jeg var derfor opptatt av å presisere overfor deltakerne at alle intervjuene var taushetsbelagte og skulle anonymiseres. Anonymiseringen av intervjuene foregikk underveis i transkriberingen. I transkriberings-prosessen ble hver av informantene identifisert med et tall istedenfor navn, basert på rekkefølgen de satt i underveis i intervjuet, og det er disse tallene som er brukt i fremstillingen av resultatene.
En siste potensiell utfordring jeg kunne møte i intervjuene handlet om informasjonen elevene kunne dele. I kvalitative studier har forskere ofte lite kontroll på hvor mye personlig informasjon deltakerne kommer til å dele i et intervju. Dette gjorde at jeg som forsker kunne risikere å sitte på opplysninger om deltakernes egne lovovertredelser eller straffedommer. For å unngå å komme i en situasjon hvor jeg ville risikere å sitte på inkriminerende informasjon om deltakerne eller deres kjente, var det spesielt viktig for meg å presisere i
informasjonsskrivet og i forkant av intervjuene at alle former for kriminalitet måtte snakkes om i generelle termer, ikke personlige erfaringer.
Etisk godkjenning og datahåndtering
Studien har fått etisk godkjennelse fra Norsk senter for Forskningsdata (NSD). Alle intervjuene ble tatt opp med Nettskjema sin Diktafon-app. Fra nettskjema ble datamaterialet avidentifisert og anonymisert fortløpende under transkriberingen av lydfilene, og lydfilene ble slettet fortløpende etter hvert som transkriberingene ble ferdige. Det ferdige transkriptet inneholdt derfor ikke personidentifiserbare opplysninger.
Analyse
Tematisk analyse (Braun & Clarke, 2006; 2013; 2019) handler i korte trekk om å identifisere og analysere ulike mønstre og sammenhenger i et kvalitativt datasett.
Analysemetoden er teoretisk og metodisk fleksibel, og gjør det mulig for en forsker å utforske et datasett på en strukturert og oversiktlig måte (Braun & Clarke, 2006; Braun et al., 2019).
Tematisk analyse egner seg godt til forskning hvor forskeren ønsker å få innsikt i de opplevelsene og meningene som er felles over hele datasettet. Samtidig tillater metoden variasjoner og individuelle synspunkter å kunne komme frem.
16 Min gjennomføring av refleksiv tematisk analyse
I denne studien valgte jeg å bruke refleksiv tematisk analyse (Braun & Clarke, 2019).
En refleksiv tilnærming understreker og vektlegger forskerens aktive rolle i det som
produseres i den analytiske prosessen. Videre brukte jeg en data-dreven, induktiv, tilnærming.
Med dette menes at analysen ikke var formet av allerede eksisterende ideer, konsepter eller teorier (Braun et al., 2019). I kontrast bestod tilnærmingen av en såkalt «bottom-up»
fremgangsmåte, hvor utgangspunktet for den analytiske prosessen lå i datasettet (Willig, 2013). Selv om analyseprosessen ikke var bygget på etablerte konsepter eller teorier, var den fortsatt formet av de epistemologiske og ontologiske antakelsene jeg valgte å bruke i
forskningen. Av denne grunn valgte jeg å analysere datamaterialet med en latent tilnærming.
Jeg forsøkte dermed å gå forbi det konkrete og eksplisitte som ble sagt av informantene i fokusgruppene i et forsøk på å utforske dypere og mer underliggende meninger i det som ble sagt. En slik tilnærming ga meg mulighet til å tolke informantenes utsagn i en større sosial, historisk og kulturell sammenheng, og samsvarte på denne måten med det teoretiske rammeverket som er valgt.
En refleksiv tematisk analyse anses som en organisk prosess, hvor temaene ikke er noe som eksisterer i dataene, men som forskeren aktivt utvikler gjennom betydelig arbeid og analyse (Braun & Clarke, 2019). Spesielt understreker Braun et al. (2019) at forskerens oppgave i analysen er å komme frem til en samlet og meningsfull tolkning av dataene som er utviklet fra det konkrete datamaterialet. Som forsker er det derfor viktig å reflektere over sin posisjon, og hvordan dette har hatt noe å si for hvordan datamaterialet har vært lest, tolket og forstått. I denne forbindelse er det viktig for meg å understreke at det først og fremst er mine egne tolkninger av datamaterialet som har kommet frem i analyseprosessen.
Spesielt har min rolle hatt mye å si for hva som ble inkludert eller ikke i analysen.
Som nevnt innledningsvis inngår bruk av alkohol, snus og sigaretter i min definisjon av begrepet kriminalitet. Handlingene ble inkludert i begrepsdefinisjonen fordi ungdommene i fokusgruppene selv omtalte både bruk og kjøp av alkohol, røyk og sigaretter som kriminalitet for ungdom. Dette er til tross for at kun kjøp, ikke bruk, av disse rusmidlene anses som kriminalitet for unge under 18 år. Tilfellene hvor informantene omtalte bruk av alkohol, snus og sigaretter som kriminalitet utgjorde likevel en betydningsfull del av diskusjonene om rusmidler. Av denne grunn har disse rusmidlene blitt behandlet og omtalt som kriminalitet i presentasjonen av resultatene og i diskusjonsdelen, da det var slik informantene selv forholdt seg til dem.
17 Fremgangsmåte
Som fremgangsmåte i analysen valgte jeg å følge Braun og Clarke (2006; 2013; Braun et al., 2019) sin seks stegs prosedyre for tematisk analyse. Fordi refleksiv tematisk analyse anses som en prosess, låste jeg meg ikke til å følge disse stegene i stigende rekkefølge, men valgte heller å bevege meg frem og tilbake mellom de ulike stegene gjennom hele
analyseprosessen.
I den første fasen skal forskeren fokusere på å bli kjent med datamaterialet. For meg startet denne fasen allerede da jeg transkriberte intervjuene. Etter transkriberingen leste jeg over datamaterialet som en helhet flere ganger, og noterte ned både enkeltpoenger som kunne være av interesse, samt bemerkninger om mulige sammenhenger i datasettet som en helhet. I den andre fasen skal forskeren gjennomføre en mer detaljert og systematisk gjennomgang av dataene. Dette gjøres med en hensikt om å identifisere meninger og poenger som kan være av relevans for forskningsspørsmålet. Denne fasen kalles koding, og er en subjektiv fase formet av forskerens engasjement med datamaterialet. Jeg valgte å være nøye med kodingen, og utviklet ved flere anledninger flere koder til samme poeng, istedenfor å låse meg til én konkret og spesifikk kode. Dette gjorde jeg med en intensjon om å få et stort og detaljrikt materiale å jobbe med. Å ha mindre biter å jobbe med ville gjøre det enklere å organisere dataene i fase tre.
Med utgangspunkt i kodene laget i fase to, handler den tredje fasen om å lage forslag til ulike temaer som kan fortelle en sammenhengende og innsiktsfull historie om dataene, opp mot forskningsspørsmålet. Disse forslagene ble bygd og formet av min subjektive forståelse av dataene som forsker. I denne fasen jobbet jeg først og fremst visuelt med datamaterialet. I et tankekart plasserte og flyttet jeg sammen de ulike kodene til mindre «kohorter». En kohort ble i denne sammenhengen en gruppe koder som var av samme mening og som det var sammenheng mellom. I de tilfellene hvor jeg hadde laget flere koder til samme tekstpoeng, måtte jeg velge hvilken kode som skulle brukes ut fra hva som passet best med de ulike kohortene. Videre identifiserte jeg, og plasserte sammen, de kohortene som passet med
hverandre og som hadde lignende innhold. På denne måten jobbet jeg meg oppover fra mindre enkeltkoder til større kandidat-temaer.
I den tredje fasen lage jeg syv større og mindre forslag til temaer. Samtidig var jeg klar over at det eksisterte flere sammenhenger på tvers av de ulike kandidat-temaene. I overgangen mellom den tredje og fjerde fasen tok jeg derfor utgangspunkt i de syv tema-kandidatene, ikke i enkeltkodene, da jeg jobbet meg frem til fire større og mer konkrete forslag til temaer. Dette fordi fase fire er en konkretiseringsfase hvor temaene skal revurderes og avgrenses i større
18 grad. Avgrensningen av hvert tema ble i denne fasen også enklere da jeg på dette tidspunktet begynte å fremstille temaene skriftlig. Da fokuset mitt var å hindre overlapp mellom temaene slik at det ble en klar og meningsfull forskjell mellom dem, måtte jeg i denne fasen gi slipp på tanker og poenger jeg syntes var gode, dersom de ikke var relevante for temaets avgrensning.
I denne fjerde fasen bevegde jeg meg også mye tilbake til de tidligere fasene for å sikre at relevante poenger og koder ikke ble utelatt. Formålet med dette var å sikre at hvert tema fanget opp det som var meningsfullt opp mot forskningsspørsmålet.
I den femte og sjette fasen ble innholdet i hvert tema utskrevet i detalj, samtidig som hvert tema ble navngitt. I disse definerings- og rapporteringsfasene ble hvert tema først skrevet ut en gang, for så å bli revidert i stor grad i etterkant. Spesielt jobbet jeg med å presentere temaene på en strukturell og oversiktlig måte. Av denne grunn valgte jeg å dele temainnholdet inn i underoverskrifter. Dette vil jeg understreke er underoverskrifter, ikke undertemaer.
Resultater
Målet med denne oppgaven har vært å utforske hvilke grenser ungdom har rundt hva de aksepterer eller ikke av kriminelle handlinger. Min oppmerksomhet i analysen har derfor vært rettet de argumentene informantene brukte for å begrunne disse grensene. Spesielt var jeg opptatt av hvilke begrunnelser som lå til grunn for hvorfor noen handlinger aksepteres og andre ikke aksepteres.
I analysen identifiserte jeg noen fellestrekk som var med på å forme ungdommenes vurderinger av aksept og avvisning. Disse fellestrekkene konstruerte jeg sammen til å danne fire temaer: (1) Konsekvenstenkning i et sosialt perspektiv, (2) Konsekvenstenkning i et individperspektiv, (3) Aksept og avvisning begrunnet i et behov for tilhørighet, (4) Aksept og avvisning begrunnet i hvor “normalt” kriminalitet anses for å være. De første to temaene tar for seg de tilfellene hvor informantenes begrunnelser for aksept og avvisning var basert på hvilke konsekvenser ulike kriminelle handlinger kan få i det sosiale rom, eller for seg selv.
Det tredje temaet tar for seg tilfellene hvor informantenes begrunnelser for aksept og avvisning kunne knyttes opp mot et behov for tilhørighet. Det fjerde temaet handler om hvordan ungdommenes vurderinger av kriminalitet var formet av oppfattelser av hvor
«normalt» kriminelle handlinger og holdninger anses for å være.
Tema 1: Konsekvenstenkning i et sosialt perspektiv
Tidlig i analyseprosessen oppdaget jeg at informantene ga uttrykk for noen grenser mellom rett og galt basert på hvordan kriminelle handlinger kan påvirke og få konsekvenser for de sosiale omgivelsene rundt seg. Dette temaet omhandler de tilfellene hvor informantenes
19 begrunnelser for aksept og avvisning tok utgangspunkt i hvilke direkte eller indirekte
konsekvenser et lovbrudd kan ha i det sosiale rom.
Konsekvenser for sosiale omgivelser
I diskusjonene om bruk av rusmidler mente flere av informantene at dersom man under ruspåvirkning gjør handlinger som på noen måte går utover eller er til bry for andre, kunne dette være en begrunnelse for hvorfor bruk av rusmidler ikke aksepteres. Blant annet viste informantene til eksempler på hvordan man under ruspåvirkning kan miste kontroll eller gjøre ting man ellers ikke ville gjort, i sine begrunnelser for avvisning. Videre ble også ulike rusmidler og deres potensielle konsekvenser satt opp mot hverandre da informantene skulle illustrere sine poenger. For eksempel argumenterte informantene i gruppe 1 at påvirkning av hasj fører til mindre bråk og ødeleggelser for omgivelsene rundt, sammenlignet med alkohol.
Av denne grunn, mente informantene, er bruk av hasj i noen tilfeller mer akseptert enn bruk av alkohol fordi det ikke går utover omgivelsene.
Denne typen begrunnelser, hvor informantene tok utgangspunkt i hvordan kriminelle handlinger kunne påvirke andre, var også noe informantene brukte da de snakket om hvor og når de mente det var passende å røyke hasj. I gruppe 3 argumenterte en av informantene at hasj har blitt så normalt i samfunnet generelt at det er mulig å røyke på åpen gate uten at noen ville reagert på det. Også i gruppe 1 var flere av informantene enige i at røyking av hasj i det offentlige rom er greit, men poengterte at dersom lukten kan plage andre, er det ikke lenger greit. Det kan med andre ord se ut til at informantene har en idé om at man godt kan begå kriminalitet, så lenge det ikke skaper uro eller ubehag som er til bry for andre. Som informantene i gruppe 1 sa:
5: jeg mener at.. mm.. så lenge du ikke gjør noe dumt når du gjør, ja, når du røyker så er det greit
3: jeg tror, de fleste bryr seg ikke 1: når man kan kontrollere seg 4: mm
Et skille mellom hvem som må ta konsekvensene
Videre i diskusjonene rundt offentlig røyking av hasj varierte informantenes begrunnelser for aksept og avvisning ut fra hvem som ble utsatt for, og måtte ta
konsekvensene av et lovbrudd. Spesielt avviste informantene i flere av gruppene offentlig røyking av hasj dersom det var snakk om å gjøre det i nærheten av barn eller barnehager. I gruppe 1 mente informantene at det er risiko for at barna spiser hasj-stumpene som etterlates, og poengtert at dette kan være direkte helseskadelig. At barn ikke skal eksponeres for
20 kriminalitet var også noe som gikk igjen i andre diskusjoner om ulike kriminelle handlinger.
Som informant 3 i gruppe 3 sa: «Jeg bare føler at barn burde ikke liksom, se sånne ting, de er barn liksom». Basert på flere av gruppenes diskusjoner om barn kunne det virke som det er noe uskyldig ved barn som informantene mente burde beskyttes.
Andre tilfeller hvor informantenes begrunnelser for aksept og avvisning varierte som et resultat av hvem et lovbrudd fikk konsekvenser for, var i diskusjonene om bruk av vold.
Blant annet ble det i flere av gruppene gitt uttrykk for en aksept for bruk av vold, dersom hensikten med volden er å beskytte uskyldige utsatte. Noen av informantene i gruppe 1 og 3 anså også vold som akseptert dersom hensikten er å beskytte, eller stille opp for, venner, familie, eller andre kjente som har blitt utsatt for et lovbrudd. I disse tilfellene var
informantenes vurderinger av konsekvenser basert på hvem som ville bli beskyttet av deres handlinger.
Lignende vurderingene, hvor det å beskytte andre fra konsekvenser stod sentralt, kunne man også se i samtaler om salg av ulike rusmidler. Flere av gruppene gjorde blant annet et skille mellom aksept og avvisning basert på hvem ulike rusmidler ble solgt til.
Generelt var samtlige av gruppene enige om at det ikke er greit å selge alkohol eller hasj til andre fordi man ikke vet hvordan personen som kjøper vil reagere på rusmidlene. Samtidig mente informantene i gruppe 2 at det er bedre å selge alkohol til mennesker man kjenner, enn mennesker man ikke kjenner, fordi man ikke vet «om personen er ansvarlig eller noe sånt».
Videre i diskusjonene argumenterte informantene for at det er mindre akseptert å selge rusmidler til ukjente fordi man ikke vil ha mulighet til å følge opp og ta ansvar for personen i ettertid. I disse tilfellene så informantenes vurderinger av aksept og avvisning ut til å være formet etter en idé om at man skal unngå å utsette andre for skade eller fare.
Et skille basert på ikke bare hvem konsekvensene går utover, men også hvor store de kan være
I diskusjonene om fare og skade var det tydelig at alvorlighetsgraden av et lovbrudd hadde noe å si for informantenes grenser mellom aksept og avvisning. Dette viste seg spesielt i gruppenes diskusjoner om ran. På tvers av gruppene var informantene enige om at ran av personer er mindre akseptert enn ran av butikker. I gruppe 2 begrunnet informant 6 dette med at «personen kan bli sånn traumatisert og sånn, og de kan miste ting som er verdifullt». Med dette som utgangspunkt konkluderte flere av gruppene at en butikk ville ta mindre skade av et ran, sammenlignet med en person, også da det var snakk om situasjoner hvor ting av høyere verdi ble ranet. I tillegg til å bli utsatt for en psykisk påkjenning når man blir ranet,
21 argumenterte informantene i gruppe 3 at det også var stor sannsynlighet for at en person ville bli utsatt for fysisk skade:
3: jeg føler hvi… sånn… hvis du blir rana eller hvis du raner noen så blir noen, noen liksom… skada eller
4: noen får i hvert fall kanskje et slag eller 3: ja
4: …blir truffet eller noe… det skjer i hvert fall noe…
Med utgangspunkt i lignende argumenter ble ran av personer også ansett som mindre akseptert blant informantene i gruppe 2, fordi «…det er en ting å bli banka, men når du blir rana så blir du banka og du mister tingene dine». Til tross for informantenes vurdering av ran av personer som mindre akseptert, var samtlige av gruppene enige om at ran av personer er mer vanlig blant ungdom, enn ran av butikker.
Da gruppene snakket om hvordan både ran, vold og bruk av våpen ofte foregikk i kombinasjon med hverandre, var det tydelig at informantenes tanker om aksept eller avvisning var basert på en vurdering av alvorlighetsgraden av den potensielle skaden som kunne oppstå. Blant annet ble vold eller ran i kombinasjon med våpen omtalt som «grovere»
og mer «truende», og derfor mindre akseptert, sammenlignet med vold eller ran uten våpen.
Dette mente informantene var fordi bruk av våpen ville kunne utløse situasjoner med mer skader, og skader av høyere alvorlighetsgrad.
Oppsummering
Som vist i eksemplene over har handlingers påvirkning og konsekvenser for de sosiale omgivelsene stor betydning både for informantenes grenser for aksept og avvisning, samt deres begrunnelser for disse grensene. I gruppenes tanker om konsekvenser så det ut til at informantene fulgte noen sosiale spilleregler for hvordan å tenke, føle og handle i det sosiale rom. Det kan med andre ord tyde på at det var noe normativt som slo inn og gjorde at
informantene var opptatt av å ikke være til bry for andre, eller påføre andre skade. I
diskusjonene ga informantene også uttrykk for noen vurderinger hvor både hvem et lovbrudd går på bekostning av, samt hvor alvorlig en handling kan være, var av stor betydning for deres vurderinger av aksept og avvisning.
Tema 2: Konsekvenstenkning i et individperspektiv
I motsetning til det forrige temaet, hvor informantenes holdninger til kriminalitet var formet etter konsekvenser i et sosialt perspektiv, er informantenes begrunnelser for aksept og avvisning i dette temaet formet etter handlingers konsekvenser i et individperspektiv. Både da informantene snakket om sine egne holdninger, og om hvilke tanker de tror og opplever at
22 andre ungdom rundt dem har om kriminalitet, ga informantene uttrykk for at egne interesser spiller en sentral rolle for vurderingene av aksept og avvisning. Temaet omhandler de tilfellene hvor informantenes grenser og begrunnelser for aksept og avvisning av kriminelle handlinger var basert på hvilke konsekvenser handlingene kan få for dem selv.
Risikovurderinger i forbindelse med egen helse
I sine diskusjoner om bruk av rusmidler viste informantene på tvers av gruppene til en grense mellom aksept og avvisning basert på hvilke rusmidler som ble brukt og hvordan bruken kunne påvirke kropp og helse. I gruppe 3 argumenterte blant annet informant 3 for at røyking av hasj i ung alder kan være «farlig… i hvert fall når hjernen din ikke er ferdig utvikla». Informant 3 hadde tidligere i intervjuet selv gitt uttrykk for en aksept for hasj, men argumenterte at denne typen begrunnelser lå til grunn for hvorfor han trodde bruk av hasj ikke var akseptert blant andre ungdom. Som respons til informant 3 sitt argument om at hasj kan påvirke utvikling, svarte informant 2 at ja, røyking av hasj kan være farlig som ung, «men ikke i samme grad som andre rusmidler… […] sånn, til og med alkohol er farligere liksom».
Informant 2 ga med andre ord uttrykk for en aksept for bruk av hasj basert på et argument om at selv om rusmiddelet kan være farlig, finnes det fortsatt andre rusmidler som kan være enda farligere.
Denne typen argumenter, hvor rusmidler og deres potensielle helseskadelige konsekvenser ble stilt opp mot hverandre, var noe informantene gjentakende brukte i diskusjonene rundt hasj. Som eksempel argumenterte en av informantene i gruppe 3 at hasj
«er mindre farlig enn for eksempel alkohol som er lovlig» og derfor mer akseptert. Også i gruppe 1 argumenterte en av informantene at “ingen er dødd av marihuana, vet du hvor
mange folk som er dødd av alkohol?” På denne måten var informantenes argumenter basert på en tanke om at selv om noen rusmidler er farlige og lite aksepterte, vil det være andre
rusmidler som er enda farligere, og derfor enda mindre aksepterte.
I tillegg til en grense basert på hvilke rusmidler som ble brukt, viste informantene på tvers av gruppene også til en grense for aksept og avvisning basert på hvor mye og hvor ofte man bruker rusmidler. I flere av gruppene ble bruk av rusmidler i stor grad akseptert dersom man gjorde det «av og til». I kontrast argumenterte informantene for en avvisning av
rusmiddelbruk dersom bruken blir så omfattende at det er «det eneste [man] tenker på». Blant annet ga informantene på tvers av gruppene uttrykk for en felles enighet om at det å bruke rusmidler «hver dag» eller «mange ganger om dagen» ble sett på som «for mye». I disse argumentene ble det lagt vekt på at omfattende bruk kunne få konsekvenser både for nåtiden