En åpen og opplyst samtale?
En retorisk analyse av et utvalg tekster om Tisa i norsk offentlighet
Nina A. Herland
Masteroppgave i retorikk og språklig kommunikasjon Institutt for lingvistiske og nordiske studier
UNIVERSITETET I OSLO
01.06.2015
En åpen og opplyst samtale?
En retorisk analyse av et utvalg tekster om Tisa i norsk offentlighet
Copyright Nina A. Herland
2015
En åpen og opplyst samtale?
Nina A. Herland
http://www.duo.uio.no
Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo
Sammendrag
Debatten rundt Tisa-forhandlingene (Trade in Services Agreement) har økt i omfang i tiden etter at Wikileaks sommeren 2014 lekket dokumenter fra forhandlingene, som er unntatt offentlighet. På den ene siden er dette forhandlinger som det offentlige Norge ønsker.
Regjeringen ved Utenriksdepartementet fører forhandlingene på vegne av Norge, og forsøker å informere om Tisa i offentligheten. På den andre siden uttrykkes det skepsis til Tisa-
forhandlingene og en eventuell avtale fra ulike sider av norsk offentlighet. Både partier (spesielt Rødt, Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet) og organisasjoner som
Fagforbundet, Attac, og Nei til EU har stilt seg kritisk til de pågående forhandlingene og konsekvensene en eventuell avtale vil ha for det norske demokratiet og den norske velferdsstaten. Denne studien forsøker å kartlegge hvilke ulike oppfatninger som finnes i offentligheten gjennom analyse av situasjonen, avsenderne og – først og fremst – tekstene.
Analysen viser at det er to hovedsyn på Tisa som gjenspeiles i offentligheten. Det økonomiske og det demokratiske, og at disse forvaltes av henholdsvis regjeringen ved Utenriksdepartementet og kritikerne. For øvrig viser analysen at det i liten grad er
konstaterende fakta om tingenes tilstand som formidles, men tolkninger av virkeligheten og spådommer om fremtiden. Konsekvensene av dette i det offentlige rom er en ”samtale” som er mer monologisk enn dialogisk. Ved å gå inn i Tisa-forhandlingene først, og ta den
offentlige diskusjonen i etterkant, har regjeringen og Utenriksdepartementet bundet seg til vilkår som gjør det vanskelig for dem å imøtegå synet på Tisa som udemokratisk og hemmelig. Dermed blir ”misforståelser” vanskelige å oppklare.
Takk!
- Først og fremst vil jeg rette en stor takk til Johan Tønnesson for forbilledlig
veiledning, engasjement, digresjoner og for å fulgt meg helt til målstreken. Din hjelp har vært uvurderlig!
- Jeg vil også benytte muligheten til takke alle de som stilte opp og lot seg intervjue, og bidro til å gi meg nok innsikt til å skrive denne oppgaven.
- Jeg vil takke min far for stor tålmodighet og gode innspill, og min mor for å ha troen på at jeg alltid får til det jeg setter meg fore.
- Takk fortjener også Veronica og Marte, som har tatt seg bryet med å lese gjennom denne oppgaven, og for å ha motivert meg til å gjennomføre.
- Til sist vil jeg takke min kjære Harald, for all støtte på veien mot målet, og for å ha holdt ut med meg i innspurten. Du er en engel!
Innholdsfortegnelse
1 Introduksjon ... 1
1.1 Tisa i offentligheten ... 1
1.2 Tisa som sakprosa ... 2
1.3 Politisk retorikk ... 2
1.4 Problemstilling og oppgavens oppbygning ... 3
2 Materiale og metode ... 5
2.1 Utvalg av materiale ... 5
2.2 Metodologisk tilnærming ... 6
2.3 Reliabilitet, validitet og generaliserbarhet ... 8
3 Tisa-‐forhandlingenes retoriske situasjon ... 11
3.1 Kairos ... 11
3.2 Bitzers retoriske situasjon ... 11
3.2.1 Den retoriske situasjon i Tisa-‐debatten ... 11
3.3 Andre perspektiver på den retoriske situasjon ... 12
3.3.1 Richard Vatz ... 12
3.3.2 Carolyn Miller ... 13
3.4 Avsluttende betraktninger ... 14
4 Tekstenes talere og deres innledende ethos ... 15
4.1 Goffmans avsendermodell ... 15
4.2 Ethos ... 16
4.3 Avsender og ethos i Tisa-‐tekstene ... 16
4.3.1 ”Spørsmål og svar om Tisa-‐forhandlingene” ... 16
4.3.2 ”Navarsete og Tisa” ... 17
4.3.3 ”Fagforbundet og Unio vil ha åpenhet” ... 18
4.3.4 ”Eit angrep på det norske folkestyret” ... 18
4.4 Oppsummering og vurdering ... 19
4.4.1 Avsendere ... 19
4.4.2 Ethos ... 20
5 Topos i Tisa-‐tekstene ... 23
5.1 Topos-‐teoretisk bakteppe ... 23
5.2 Toposgrupper i Tisa-‐tekstene ... 24
5.2.1 Økonomi ... 25
5.2.2 Demokrati ... 26
5.2.3 Velferd og rettigheter ... 27
5.2.4 Politikk ... 27
5.3 Gjennomgang av topoi i de ulike tekstene ... 27
5.3.1 ”Spørsmål og svar om Tisa-‐forhandlingene” ... 28
5.3.2 ”Navarsete og Tisa” ... 32
5.3.3 ”Eit angrep på det norske folkestyret” ... 34
5.3.4 ”Fagforbundet og Unio vil ha åpenhet” ... 36
5.4 Hvor kommer argumentene fra? ... 37
6 Språkhandlinger ... 41
6.1 Teori ... 41
6.1.1 Austins språkhandlingsteori ... 41
6.1.2 Searles videreføring ... 42
6.1.3 Særskilt om prediksjoner ... 44
6.1.4 Indirekte språkhandlinger ... 45
6.1.5 Modalitet ... 46
6.2 Språkhandlinger i Tisa-‐tekstene ... 46
6.2.1 Språkhandlinger i ”Spørsmål og svar om Tisa-‐forhandlingene” ... 47
6.2.2 Språkhandlinger i ”Navarsete og Tisa” ... 50
6.2.3 Språkhandlinger i ”Eit angrep på det norske folkestyret” ... 51
6.2.4 Språkhandlinger i ”Fagforbundet og Unio vil ha åpenhet” ... 53
6.3 Hva gjør tekstene? ... 54
6.3.1 Å definere virkeligheten og forutsi fremtiden ... 56
7 Vurdering og konklusjon ... 59
7.1 Tisa og demokratiet ... 59
7.2 Økonomi versus demokrati ... 61
7.3 Informasjon eller sikre spådommer? ... 62
7.4 Konklusjon ... 64
7.5 Videre forskning ... 65
8 Litteraturliste ... 66
9 Vedlegg: Topoi og toposgrupper ... 69
10 Vedlegg: Topos-‐ og språkhandlingsskjemaer ... 73
10.1 ”Fagforbundet og Unio vil ha åpenhet” (Fagforbundet, 2014) ... 73
10.2 ”Spørsmål og svar om Tisa-‐forhandlingene” (Utenriksdepartementet, 2014) ... 83
10.3 ”Navarsete og Tisa” (Høglund, 2014) ... 108
10.4 ”Eit angrep på det norske folkestyret” (Navarsete, 2015) ... 114
11 Vedlegg: Analysetekster ... 122
11.1 ”Fagforbundet og Unio vil ha åpenhet” ... 122
11.2 ”Spørsmål og svar om Tisa-‐forhandlingene” ... 124
11.3 ”Navarsete og Tisa” ... 131
11.4 ”Eit angrep på det norske folkestyret” ... 132
12 Vedlegg: Intervjuguide ... 133
13 Vedlegg: Transkripsjoner ... 134
13.1 Transkripsjon av intervju med Petter S. Titland ... 134
13.2 Transkripsjon av intervju med Veslemøy Salvesen ... 144
13.3 Transkripsjon av intervju med Anita Busch ... 150
13.4 Transkripsjon av Intervju med Morten Høglund ... 156
14 Vedlegg: Grunnlag for utvelgelse av materiale – Atekst/Retriever ... 166
1 Introduksjon
1.1 Tisa i offentligheten
”- Her er avtalen Norge og 49 andre land har forsøkt å holde hemmelig” lyder Dagbladets artikkel (Rasch, 2014) en junidag i 2014, med henvisning til interne dokumenter fra de såkalte Tisa-forhandlingene publisert av Wikileaks. En handelsavtale som hadde unndratt seg offentlighetens søkelys, ble med dette satt på dagsorden.
”Tisa (Trade in Services Agreement) er en flerstatlig avtale om handel med tjenester”, slår Utenriksdepartementet (2014) fast i ”Spørsmål og svar om Tisa-forhandlingene”. Den stadig økende globale handelen med tjenester gjør det nødvendig å oppdatere internasjonalt regelverk, slik at det står i samsvar med utviklingen i verdenshandelen, hevder
Utenriksdepartementet (2015). Som følge av manglende fremgang i den såkalte Doha- runden1 i Verdens handelsorganisasjon (WTO), startet Norge derfor sammen med 482 andre land våren 2013 opp forhandlinger om en flernasjonal tjenestehandelsavtale basert på Gats- avtalen3 (General Agreement on Trade in Services) utenfor WTO-systemet. Målet med forhandlingene er, i følge Utenriksdepartementet (2014), å sikre felles spilleregler og ikke- diskriminerende markedsadgang på kommersialiserte markeder, og innebærer en videreføring av gjeldende internasjonale forpliktelser (Høglund, 2014).
I løpet av året som har gått siden Wikileaks-avsløringen, har tekster og debatter om hva Tisa er og vil føre til gradvis økt i omfang. Fra å være en sak som først kun ble diskutert av enkelte organisasjoner i samfunnet (som Attac og Fagforbundet), er saken løftet opp på et politisk nivå. Senterpartiet, Rødt, Sosialistisk Venstreparti og deler av Arbeiderpartiet har stilt kritiske spørsmål om hva denne avtalen vil bety for Norge, og uttrykker bekymring for den manglende åpenheten rundt prosessen. Men hvorfor bekymrer kritikerne seg om åpenhet om Tisa, når regjeringen og Utenriksdepartementet har lagt ut informasjon om avtalen, der de forklarer hva Tisa er og vi føre til? Kan det være snakk om misforståelser, eller bare politisk uenighet? Kan det være andre grunner til bekymringer? I offentligheten ser det ut til å være flere spørsmål om Tisa enn det er svar.
Denne studien vil søke å opplyse om situasjonen rundt Tisa ved å bruke fire tekster som case. Gjennom analyse av tekst og situasjon vil vi vurdere hvilke syn på Tisa disse
1 ”Doha Development Agenda” - Utviklingsrunden i WTO, som blant annet omfatter handel med tjenester.
(Utenriksdepartementet, 2012).
2 Per mai 2015 er antall forhandlingspartnere 51. Antallet land i tekstene varierer etter når tekstene ble skrevet.
3 WTO-avtalen om handel med tjenester fra 1995 (Utenriksdepartementet, 2013a).
tekstene fremmer, og se på eventuelle sammenfallende eller avvikende forståelser. Men først må vi kontekstualisere, og finne ut av i hvilket landskap debatten om Tisa befinner seg i: Vi vil i det følgende sette Tisa inn i en sakprosa- og politisk retorisk kontekst.
1.2 Tisa som sakprosa
Studien av tekstene om Tisa er å betegne som studier av sakprosa. Det er knyttet forventninger om sannhet til sakprosatekster, og vi kan definere dem som ”tekster som adressaten har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten” (Tønnesson, 2008, s. 34). Videre kan det skilles mellom en litterær sakprosa, som bøker og tidsskriftartikler, hvor avsender er kjent, og der alle litterære virkemidler er tillatt så lenge man oppfyller forventningene om at teksten forholder seg til virkeligheten, og funksjonell sakprosa, der forfatteren henvender seg på vegne av en institusjon (offentlig eller privat) til offentligheten eller andre institusjoner, og der forfatterrollen således er kollektiv (Tønnesson, 2008, s. 34).
Utvalget av tekster om Tisa i denne oppgaven kan kategoriseres som funksjonelle
sakprosatekster i offentligheten, da de alle (Høglund, Navarsete, Utenriksdepartementet og Fagforbundet) henvender seg på vegne av en institusjon til offentligheten. Samtlige forsøker de å gi sitt virkelighetsbilde av Tisa-forhandlingene, avtalen og de eventuelle konsekvensene av disse. Men ”det som er sant for deg, trenger ikke være sant for meg”. Når vi kaller
fremstillingen for et virkelighetsbilde, er det begrunnet i at enhver beskrivelse av
virkeligheten vil inneholde individuelle fortolkninger (Svennevig, 2009, s. 176). Således ligger det makt i det å kunne fortolke omverden og formidle den, da ordene vi velger kan ha konsekvenser for måten vi forstår et saksforhold på, og hvilken politikk som får gjennomslag (Svennevig, 2009, s. 175). Slike virkelighetsbilder, eller doxa, er nettopp retorikkens domene, og handler om skjønnsmessig kunnskap som tar utgangspunkt i tro eller meninger som
eksisterer i samfunnet (Rosengren, 2011, s. 159).
1.3 Politisk retorikk
I antikken ble politikk utøvet innenfor den deliberative talesjangeren (Andersen, 1995, s. 28–
29). På torgene (agoraene) gjaldt det å anbefale eller fraråde saker som omhandlet fremtiden.
Politikk var altså knyttet til en helt spesifikk situasjon. I det moderne komplekse samfunn er ikke sjangeren politisk retorikk så enkel å kategorisere. Berge (2014) skriver at vi for det første må forstå retorikk som et komplekst fenomen, ”som noe som utøves i alle
kulturkontekster i samfunnet som av samfunnets deltakere forstås som politiske […]” (s. 22).
Eksempler på slike arenaer er organisasjonslivet, valg, landsmøter i partier etc. For det andre benytter man i politisk retorikk alle ”tilgjengelige semiotiske ressurser – ytringer, tekster, genrer, medier, formater – som kan virke overtalende og styrende på samfunnets deltakere”
(Berge, s. 2014, s. 22). Disse ressursene omtaler Berge som retoriske tradisjoner, praksiser og genrer. For det tredje fremheves det av Berge (2014) at politisk retorikk bør ”[…] defineres som politikkens semiotisk medierte iscenesettelse” (s. 22). Den er øyeblikkelig tilgjengelig, og må forstås situasjonelt.
I Norge er rammevilkårene for politisk retorikk blant annet nedfelt i Grunnloven (1814)
§ 100 (Berge, 2014, s. 23–24). Her slås det fast at ”Ytringsfrihet bør finne sted”4, og at staten skal legge til rette for en åpen og usensurert offentlig debatt. Grunnloven etablerer med det en offentlighet. Begrepet offentlighet er basert på og uløselig knyttet til Jürgen Habermas’
(1981) begrep borgerlig offentlighet, som han selv definerer slik:
Med den borgerlige offentlighet forstås først og fremst den sfære der privatfolk samles til publikum.
Denne offentlighet – som er reglementert av øvrigheten – gjør publikum straks krav på for å bruke den til en konfrontasjon med de offentlige myndigheter om de almene regler for samkvem i den fundamentalt privatiserte, men offentlige relevante sfære for varesamkvem og samfunnsmessig arbeid. (s. 25)
Det er i denne offentligheten debatten om Tisa foregår, og de analyserte tekstene er fremsatt.
1.4 Problemstilling og oppgavens oppbygning
Denne oppgaven søker å belyse en aktuell politisk sak i den norske offentlighet. I
offentligheten er det intet nytt ved at det fremkommer ulike meninger, politisk uenighet er snarere en forutsetning for demokratiet. Det interessante i diskusjonen rundt Tisa er imidlertid at man ikke ser ut til å komme frem til sakens kjerne, hva Tisa egentlig er og vil føre til. Regjeringen og departementet legger frem åpningstilbud, svarer på spørsmål, holder informasjonsmøter, svarer på kronikker og deltar i debatter. Samtidig mobiliserer
fagbevegelse, organisasjonsliv og opponerende politiske partier mot Tisa-forhandlingene og avtalen. ”Misforståelser” ser ikke ut til å bli oppklart, og vi må stille oss spørsmålet om hvorfor det er slik. Kan uenigheten rundt Tisa skyldes at de ulike aktørene definerer Tisa på forskjellige måter? I lys av dette har vi utarbeidet følgende problemstilling:
4 ”bør” skal her leses som ”skal”, jf. NOU 1999: 27 (Justis- og politidepartementet, 1999, s. 3).
- I hvilken grad er det henholdsvis sammenfallende eller kontrære forståelser av hva Tisa og Tisa-forhandlingene går ut på i norsk offentlighet, og hva kan grunnen til en eventuell diskrepans i denne forståelsen være?
Problemstillingens første del er beskrivende, mens den andre søker å vurdere grunnen til sammenfallende eller kontrær forståelse. Vi vil forsøke å belyse problemstillingen gjennom en case-studie av fire tekster fra forskjellige deler av norsk offentlighet. Vi skal vurdere den situasjonelle kontekst ytringene er fremsatt i, hvor tekstene kommer fra, hvorfra de henter sine argumenter og hvilke språklige handlinger tekstene utfører.
I kapittel 2 følger en redegjørelse for utvalg av materiale og begrunnelse for de metodologiske overveielser som er foretatt i denne studien.
Vi vil i kapittel 3–6 gå igjennom de ulike analysene. Først tar vi for oss Tisa-debattens retoriske situasjon (kapittel 3), før vi beveger oss videre til å analysere hvem som kan anses som avsender av de ulike tekstene, og hvilket ethos disse har forut for ytringene om Tisa (kapittel 4). Deretter skal vi begi oss inn på selve analysen av de fire valgte tekstene. Vi skal redegjøre og vurdere topoi (kapittel 5) og språkhandlinger (kapittel 6). Når det gjelder de teoretiske overveielsene vil disse, i motsetning til det som er vanlig i lignende
masteroppgaver, her bli presentert umiddelbart forut for analysene. Dette har sin begrunnelse i at dette primært er en praktisk case-studie. Ved å sette den relevante og anvendte teorien i forbindelse med analysen vil det teoretiske knyttes tettere opp mot det analyserte materialet.
Avslutningsvis vil resultatene fra analysene drøftes og vurderes (kapittel 7), og vi vil komme med en konklusjon på den ovennevnte problemstillingen.
2 Materiale og metode
Debatten rundt Tisa-forhandlingene har økt det seneste halvåret. Fra å være en sak de færreste har hørt om, er den i løpet av våren 2015 løftet opp og diskutert omhyggelig. Så hvordan velger man ut materiale til en slik studie, og hvordan går man frem for å besvare problemstillingen? I det følgende presenteres grunnlaget for utvelgelse av materiale, samt hvilken metode og fremgangsmåte som er benyttet for å besvare problemstillingen. Til slutt diskuteres studien i lys av reliabilitet, validitet og generaliserbarhet.
2.1 Utvalg av materiale
Debatten rundt Tisa har for alvor skutt fart etter Wikileaks’ offentliggjøring av hemmeligstemplede dokumenter sommeren 2014 (Rasch, 2014). Den største delen av publiserte saker er altså fra perioden etter dette (se vedlegg i kapittel 14). I arbeidet med å velge materiale har vi lagt vekt på at tekstene skal gjenspeile ulike syn på Tisa-
forhandlingene og den mulige avtalen. I den forbindelse har det vært vesentlig å se på hvilke aktører som har gjort seg synlige i debatten. Kort skissert og forenklet har vi de som er for, og de som er mot.
Aktørene som stiller seg positiv til Tisa er hovedsakelig regjeringen ved Utenriksministeren, hans statssekretær Morten Høglund og Utenriksdepartementet generelt, men det finnes også enkelte støtteerklæringer fra regjeringspartienes representanter på Stortinget. På den andre siden finner vi både organisasjoner som Attac, Fagforbundet, Unio, LO, Nei til EU, partiene Rødt, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og representanter fra Arbeiderpartiet, samt enkelte privatpersoner uten tydelig tilknytning til noen av disse. Valget av tekster er foretatt etter tre hovedkriterier: For det første at avsenderen har hatt en fremtredende posisjon i debatten, at avsenderen er en aktør som kan ha reell politisk påvirkning og at de fire tekstene til sammen skal vise en viss bredde i debatten om Tisa.
De to tekstene som taler for Tisa har begge Utenriksdepartementet som avsender. Den ene (”Spørsmål og svar om Tisa-forhandlingene”) er uten navngitt forfatter, og publisert på Utenriksdepartementets nettsider. Den andre teksten, en kronikk av Morten Høglund, er opprinnelig trykket i Klassekampen, men er nå også å finne på de nevnte nettsidene.
Når det gjelder tekstene som taler mot, har det vært viktig at disse representerer litt ulike sider av det kritiske ordskiftet rundt Tisa. Vi har derfor valgt én tekst fra Fagforbundet, som tidlig involverte seg i debatten, og som representerer en fagorganisasjons syn på saken,
og én sak fra Liv Signe Navarsete, Senterpartiets utenrikspolitiske talsperson, som også har vært en tydelig stemme i debatten.
I valget av materiale har vi videre vektlagt at tekstene skal handle om Tisa generelt, og ikke enkeltsaker som for eksempel kultur- eller helse. Utvalget er dermed som følger: Fra Utenriksdepartementet (2014) og Morten Høglund (2014): ”Spørsmål og svar om Tisa- forhandlingene” og ”Navarsete og Tisa”, fra Fagforbundet (2014) ”Fagforbundet og Unio vil ha åpenhet”, og fra Senterpartiet ved Liv Signe Navarsete ”Eit angrep på det norske
folkestyret”.
2.2 Metodologisk tilnærming
For å besvare problemstillingen har vi måttet gå frem på ulike måter. Metodologisk sett har vi foregrepet problemstillingen abduktivt. Gjennom å observere et fenomen (i dette tilfellet tekster) har vi utledet hypoteser om måten tekstene kommuniserer og hvilke forståelser av saken de har. Disse hypotesene har vi deretter koblet opp mot ulike teorier, primært den retoriske situasjon, Goffmans tredelte avsendermodell (Goffman, 1981, s. 144–145), ethos, topos og språkhandlinger, og forsøkt å sette teoriene inn i en større sammenheng (Svennevig, 2001, s. 5). I retorisk analyse er en slik fremgangsmåte, at man beveger seg frem og tilbake mellom tekst og teori, dominerende. Retorikken baserer seg heller på begreper enn klar metode, og det er i fortolkningen av funnene at teorien og analysen møter hverandre (Villadsen, 2009, s. 41).
Fenomenet vi har ønsket å observere er i dette tilfellet debatten rundt Tisa. Først har det da vært relevant å finne ut hva som finnes av tekster om Tisa, avdekke tendenser i
debatten, hvilke posisjoner som inntas og hvilke aktører som skriver om emnet, i den hensikt å finne aktuelle tekster til analyse. Gjennom søk på Atekst/Retriever har vi utarbeidet en liste med digitale og ikke-digitale saker om Tisa, fra forhandlingenes oppstart i 2013 frem til februar 2015 (se vedlegg i kapittel 14).
Fordi vårt primære mål med denne oppgaven er å avdekke hvilke ulike forståelser av Tisa som finnes i Norsk offentlighet, og ikke beskrive hyppigheten av et fenomen, har vi på grunnlag av det kategoriserte materialet valgt ut fire tekster til analyse (se beskrivelsen av materialet ovenfor).
Begrunnelsen for å benytte kvalitativ metode i dette tilfellet er at ”the main strength of qualitative research is its ability to study phenomena which are simply unavailable elsewhere” (Silverman, 2011, s. 17). Ved å benytte kvantitative metoder vil vi kunne
kategorisere allmenne standpunkter som angir hvem som er for og mot Tisa, hvem som er aktører etc., men vi vil ikke kunne besvare spørsmål som forklarer hvorfor det er slik. For å kunne avdekke fenomenet ”oppfatninger om Tisa i norsk offentlighet”, altså
meningsinnholdet i tekstene, er vi avhengig av å kunne foreta en form for kvalitativ analyse.
Tekstene som er valgt ut til denne studien kan betegnes som som ”naturally occurring data”, altså tekster som forekommer uten påvirkning fra forskeren, og dermed ikke er
konstruert i den hensikt å være forskningsmateriale. (Silverman, 2011, s. 17, 470). To av de valgte tekstene har Utenriksdepartementet som avsender, som er institusjonen som forhandler om Tisa på vegne av regjeringen. Dermed er dette tekster som ønsker å fremheve fordelene ved Tisa-forhandlingene og den eventuelle avtalen. De to andre tekstene, som fra sine ulike ståsteder stiller seg kritisk til de førstnevntes fremstilling, er representert ved Fagforbundet (2014) og Liv Signe Navarsete (2015) fra Senterpartiet. Et spørsmål som dukket opp i lys av dette er hva grunnlaget for de ulike aktørenes argumentasjon er. For å kunne svare på det har vi i denne sammenheng funnet det hensiktsmessig å foreta en analyse bestående av en toposanalyse og en språkhandlingsanalyse ved å bruke av grounded theory:
Grounded theory is a method of qualitative inquiry in which researchers develop inductive theoretical analyses from their collected data and subsequently gather further data to check these analyses. The purpose of grounded theory is theory construction, rather than description or application of existing theories. (Charmaz & Bryant i Silverman, 2011, s. 67)
Det vil si at vi har segmentert de enkelte ytringene i tekstene, parafrasert der dette har vært hensiktsmessig og deretter kategorisert i topoi, toposgruppe og språkhandling etter kategorier som ga seg til kjenne gjennom teksten (se vedlegg i kapittel 10). Deretter har vi, ved å bruke språkhandlingsteoriene til Austin og Searle, samt Gabrielsens toposkategorier (Gabrielsen, 2008, kapittel 1), forsikret oss om at kategoriseringene har sitt grunnlag i teoriene, at de er hensiktsmessige og at de representerer meningsinnholdet i teksten på en tilfredsstillende måte (Silverman, 2011, s. 71). For å forstå den kontekstuelle rammen som debatten rundt Tisa befinner seg i, har vi inkludert en analyse av den retoriske situasjon og drøftet betydningen av avsenderrollen og ethos når det gjelder de valgte tekstene.
I den hensikt å belyse den offentlige debatten om Tisa ytterligere, og for å få mer innsikt i saken (jf. Silverman, 2011, s. 204), har vi utført intervjuer med totalt fire aktører som
representerer ulike syn på Tisa. Dette er to informanter i UD (en kommunikasjonsrådgiver og en statssekretær), lederen i Attac og lederen for Kjelsås arbeiderpartilag. Intervjuene er å betegne som semistrukturerte, og ble utført med grunnlag i en utarbeidet intervjuguide (se
vedlegg i kapittel 12). Det viste seg i mange tilfeller at intervjuobjektene svarte på flere spørsmål i ett, eller at enkelte perspektiver fortonet seg som mer interessante i den gitte sammenheng. Enkelte av spørsmålene i intervjuguiden ble derfor utelatt. Intervjuene er grovtranskribert (se vedlegg i kapittel 13) og sendt til intervjuobjektene for godkjenning før de er brukt som materiale i studien. Transkripsjonen av intervjuene er ikke en del av det analyserte tekstmaterialet, men fungerer som et supplement for å underbygge funnene.
I konstruksjonen av analysen har vi hatt en doxisk tilnærming til materialet. Det vil si at vi anser dokumentene som noe som ikke representerer en epistmologisk sannhet, men at de er produkter av en sosial virkelighet og at de konstruerer ”sin egen sannhet” ut fra sin egne konvensjoner (Atkinson & Coffey i Silverman, 2011, s. 238). For eksempel har vi, i vår analyse av språkhandlingene, ikke kun basert oss på det eksplisitte innholdet, men sett på hvilken handling ytringen realiserer, både eksplisitt og implisitt. Som Silverman (2011, s.
238–239) skriver: ”We cannot treat records – however ’official’ – as firm evidence of what they report”.
2.3 Reliabilitet, validitet og generaliserbarhet
Bruken av kvalitative metoder har sine åpenbare begrensninger. Det er vanskelig, for ikke å si umulig, for en kvalitativ forsker å finne det som for en kvantitativ forsker er å betegne som nøytrale og direkte etterprøvbare funn. Reliabiliteten eller påliteligheten i kvalitativ forskning må dermed ivaretas på andre måter. Spørsmål man kan stille seg er: Vil en annen forsker få samme resultat ved bruk av samme metode og materiale? I dette ligger det at forskerens rolle kan ha betydning for påliteligheten i studien (Tjora, 2012, s. 203–206). Pålitelighet kan oppnås ved å redegjøre for forskerens engasjement eller involvering i studien, og ved å detaljert beskrive fremgangsmåten og metoden man har brukt (Silverman, 2011, s. 360, Tjora, 2012, s. 203–206).
Jeg5 fattet interesse for Tisa da jeg høsten 2014 var hospitant ved Norges faste delegasjon i Genève. Selv om jeg aldri direkte jobbet med saken i seg selv, er det her ideen om å skrive en masteroppgave om Tisa oppstod. Hva handlet egentlig saken om, og hvorfor var det til dels så sterke reaksjoner på forhandlingene? Min tilknytning til
Utenriksdepartementet kan ha gjort det enklere å oppnå kontakt med intervjuobjektene i studien. Siden jeg i noen måneder hadde tilknytning til UD, kan jeg som forsker anklages for
5 Siden dette omhandler forskeren personlig, er det lite hensiktsmessig å bruke noe annet enn ”jeg” i dette avsnittet.
å være påvirket av departementets syn på Tisa. For å imøtegå slike eventuelle antakelser, har jeg vært påpasselig med å forklare hva jeg har gjort og på hvilken måte. Når det gjelder selve intervjuene, ble disse tatt opp på bånd, og transkripsjonen er lagt ved oppgaven. Dette gjelder også topos- og språkhandlingsskjemaene som ligger til grunn for denne oppgaven. Dermed vil det være mulig å etterprøve funnene.
Validiteten handler om hvorvidt funnene reflekterer det sosiale fenomenet man forsker på (Silverman, 2011, s. 367). Validitet eller gyldighet oppnås i kvalitativ forskning ved å bevisst forholde seg ”til aktuelle teorier og perspektiver, samt til tidligere forskning som er gjort innenfor samme tema og/eller med samme metoder” (Tjora, 2012, s. 206).
Validitet kan oppnås ved å stille seg spørsmålet ”måler jeg det jeg tror jeg måler?” (Kvale &
Brinkmann, 2012, s. 250). Validiteten kan man undersøke ved å kontrollere feilkilder. For eksempel: I utarbeidelse av topoi, toposgrupper og språkhandlinger, har vi gjentatte ganger gått igjennom og revalidert funnene, og passet på at funnene er i tråd med teorien. Slik har vi utelukket potensielle feilkilder.
Generaliserbarhet, det at et forskningsresultat skal være allment gyldig, kan by på
vanskeligheter i kvalitativ forskning. Hvordan kan en tekststudie av en håndfull tekster si oss noe generelt? Flyvbjerg (2015) hevder at generaliserbarhet ikke bør etterstrebes i alle tilfeller.
I studien er vi opptatt av å studere én spesifikk situasjon, og én spesiell sak. Slik sett er generaliserbarhet ikke et mål i seg selv. Selv om studien av teksten kun kan gi oss ett innblikk i saken fra ett perspektiv, kan det likevel være interessant å vurdere om eventuelle funn kan være symptomatiske for debatten om Tisa for øvrig, eventuelt også for andre debatter der myndigheter og sivilsamfunn står mot hverandre.
3 Tisa-forhandlingenes retoriske situasjon
Det situasjonelle er grunnlaget for enhver retorisk ytring. I det følgende skal vi presentere flere muligheter for definisjon av retoriske situasjoner, sette dem i sammenheng med Tisa- debatten, og til slutt vurdere hvordan studiet av situasjonen kan gi oss innsikt i debatten.
3.1 Kairos
Kairos er et av kjernebegrepene i klassisk retorikk, og dreier seg om å velge den rette handling i det rette øyeblikk (Andersen, 2011, s. 242). Selve ordet kairos hadde ulike betydninger i det antikke Hellas. Det kunne for eksempel bety ”due measure[…]; the right, proper time; good opportunity; time; point of time; temporal circumstances; the proper place, point; usefulness, advantage, influence” (Andersen, 2011, s. 242). I retorikken kan kairos bety å velge de riktige ordene til rett tid, og har sitt motstykke i det moderne begrepet ”den retoriske situasjon” (Andersen, 1995, s. 22).
3.2 Bitzers retoriske situasjon
Lloyd Bitzer presenterte i 1968 tanken om den retoriske sitasjon. Med dette ønsket han å formidle at enkelte situasjoner er ufullstendige eller problematiske. Dersom disse
situasjonene kan løses ved hjelp av retoriske virkemidler, altså med språklige ytringer, mener Bitzer det er tale om en retorisk situasjon. Han hevder videre at den retoriske situasjon har tre bestanddeler: Det påtrengende problem, det retoriske publikum og de tvingende
omstendigheter.
3.2.1 Den retoriske situasjon i Tisa-debatten
Den retoriske situasjonen rundt Tisa-forhandlingene kan sies å ha oppstått som følge av Wikileaks-avsløringene gjennom media sommeren 2014 (Rasch, 2014). Det påtrengende problem (exigence) beskriver Bitzer (1968, s. 6) som en mangel eller ufullkommenhet som skaper en forventning om at noe må endres ved hjelp av ytringer. Det påtrengende problem kan i dette tilfellet sies å være todelt: For det første at regjeringen ved Utenriksdepartementet forhandler om en avtale bak ryggen til norske borgere, og at de ikke ønsker å fortelle om det, og for det andre at det lekkede innholdet fra forhandlingene for noen er kontroversielt.
Det retoriske publikum (audience) beskriver Bitzer som den eller de som må påvirkes retorisk av avsenderen, og som har myndighet og vilje til å endre sitasjonen slik at det påtrengende
problem løses. Avsenderen som må ytre seg i denne situasjonen er regjeringen eller Utenriksdepartementet. Men hvem er så det retoriske publikum i denne sammenheng?
Situasjonen oppstod i media, som retter seg mot den norske offentlighet (blant annet sivilsamfunn og politiske organisasjoner). Forventningen om at regjeringen eller Utenriksdepartementet må ytre seg må derfor ligge i denne offentligheten. Siden det
påtrengende problem er todelt, vil også publikum kunne være det. Vi har det publikum som vil anse situasjonen som løst når de får tilstrekkelig informasjon, og det publikum som først vil være fornøyd når det kontroversielle innholdet er endret eller avtalen ikke lenger er aktuell.
Tvingende omstendigheter (constraints) omfatter de retoriske rammer som legger begrensninger eller gir muligheter til å ytre seg. I denne retoriske situasjonen kan dette innebære hensynet til de forpliktelsene Utenriksdepartementet og regjeringen har inngått under forhandlingene (samtykke fra de 49 (50) andre forhandlingspartnere i Tisa om å offentliggjøre standpunkter underveis), og hensynet til vanlig diplomatisk
forhandlingspraksis, samt lover og regler man er bundet av.
Så hvilken relevans har den retoriske situasjonen for studien av Tisa i offentligheten? Ut fra situasjonen kan man utlede at de tvingende omstendighetene skaper vanskeligheter for regjeringen og Utenriksdepartementet som part i debatten: De er ”mellom barken og veden”.
På den ene side må regjeringen og departementet, for å løse den retoriske situasjon, innfri kravene fra det retoriske publikum, offentligheten. På den andre siden er de bundet av de forpliktelser de har inngått i forhandlingene om Tisa. Dette gjør at regjeringen og
departementet ikke kan legge frem posisjoner og konkrete saksforhold som er en del av forhandlingene. Regjeringen og Utenriksdepartementet er dermed tvunget til å balansere kravet til hemmelighold på den ene siden og kravet til åpenhet på den andre. Kanskje kan dette si noe om måten de møter kritikken fra offentligheten på.
3.3 Andre perspektiver på den retoriske situasjon
I det følgende presenteres alternative syn på den retoriske situasjon, representert ved Richard Vatz og Carolyn Miller.
3.3.1 Richard Vatz
Bitzers teori har i ettertid blant annet blitt kritisert for å være for deterministisk (Kjeldsen, 2009, s. 92). Richard Vatz kritiserer Bitzer for å hevde at det påtrengende problem oppstår på
ett gitt tidspunkt, og at situasjoner har et iboende meningsinnhold. Vatz er ikke enig i dette.
Han mener at det ikke finnes én situasjon, men en uendelig rekke av kontekster, og at situasjoner skapes gjennom å velge ut den informasjonen vi selv ønsker å fremheve om konteksten, og deretter kommunisere den (Vatz, 1973, s. 156).
Hva kan så Vatz’ syn bidra med i debatten rundt Tisa? Selv om man kan hevde at Tisa-forhandlingenes retoriske situasjon oppstod i lys av Wikileaks-avsløringene sommeren 2014 (Rasch, 2014), kan man like fullt hevde at dette kun er ett bilde av virkeligheten. Dette bildet har blitt til gjennom språklige valg i offentligheten, først og fremst gjennom
Dagbladets (Rasch, 2014) avsløring av ”Her er avtalen Norge og 49 andre land har forsøkt å holde hemmelig”. I etterkant av denne definisjonen har det blitt skapt ytterligere tekster som representerer ulike syn på Tisa. Hver av disse definerer situasjonen på ulike måter, alt etter hva de velger å vektlegge.
Vatz skriver at ”the critical question, therefore, is what accounts for the choice by political spectators and participants of what to organize into a meaningful structure and what to ignore” (Vatz, 1973, s. 156). Beskyldningene som settes frem om Utenriksdepartementet og regjeringen blir ikke akseptert av departementet og regjeringen selv, og de definerer i stedet sin egen situasjon gjennom publisering av kronikker og artikler i nasjonale og lokale medier, samt på sin hjemmeside. Mot beskyldningene som settes frem av Navarsete (2015) og Fagforbundet (2014) om at Tisa-forhandlingene (og dermed avtalen) er hemmelige, slås det fast i ”Spørsmål og svar om Tisa-forhandlingene” at [145] ”selv om Tisa-forhandlingene ikke foregår i det offentlige rom, er de ikke hemmelige”. Her avviser departementet
situasjonen som definert av kritikerne, og definerer i stedet sin egen situasjon.
3.3.2 Carolyn Miller
Carolyn Miller (2001, s. 25) er delvis enig med Vatz når han sier at situasjoner blir skapt gjennom menneskelige definisjoner, og ikke oppstår av seg selv. Men hun at mener situasjoner er sosialt konstruerte, ikke kun et produkt av enkeltmenneskets tolkning. For Miller (2001) er et ”påtrengende problem […] en mengde av bestemte sosiale mønstre og forventninger som til sammen gir et sosialt objektivert motiv for å behandle fare, uvitenhet, atskilthet” (s. 27), og har utviklet ”tanken om genrer som kulturelle reguleringer av
menneskers handlinger” (Kjeldsen, 2009, s. 98). Med dette mener hun at kulturkonteksten, her forstått som sosiale gjenkjennbare situasjoner (genrer), er grunnlaget for å forstå og tolke en situasjon. For å eksemplifisere: I antikken var situasjonen ”rettssak” forbundet med
forensisk retorikk. I dette ligger det at det var knyttet forventninger til hva som kunne sies i denne konkrete situasjonen (talegenren) – nemlig forsvar eller anklage.
Når kritikerne kommer med anklager om at Utenriksdepartementet driver med hemmelighold og at avtalen er udemokratisk, forventes det at Utenriksdepartementet skal forklare seg. Som vi skal se i vurderingen i kapittel 7, krever kritikerne et svar på hvorfor Tisa-forhandlingene er hemmelige og udemokratiske. Skal vi tro Bitzer, vil et slikt svar da bidra til å løse det påtrengende problem. Utenriksdepartementet (2014) og Morten Høglund (2014) legger i tekstene sine mye vekt på å forklare fordelene en eventuell Tisa-avtale kan ha for Norge. I den grad de går inn på anklagene, er det for å fastslå at Tisa-forhandlingene ikke er hemmelige og udemokratiske. Dermed har vi å gjøre med to forskjellige genre: den
forensiske og den deliberative.
Forventningene til kritikerne, her representert ved Fagforbundet og Navarsete, kan peke mot at de oppfatter genren som forensisk, hvor kritikerne kommer med en anklage mot Utenriksdepartementet. Svarene Utenriksdepartementet (2014) og Høglund (2014) gir, hvor de tilsynelatende forsøker å overbevise om Tisa-avtalens fordeler, peker mot at de ser
situasjonen i lys av den deliberative talegenren, der det handler om å anbefale eller fraråde en spesifikk sak. Bakken (2009) anbefaler at man følger de normer som finnes for å utrykke seg i en spesifikk sjanger, fordi ”disse normene representerer en kulturs akkumulerte kunnskap om hvordan det lønner seg å utrykke seg hvis man vil nå fram hos andre mennesker i denne kulturen” (s. 68–69). Spørsmålet her er altså hva som lønner seg for Utenriksdepartementet:
Å følge normene for deliberativ eller forensisk talegenre?
3.4 Avsluttende betraktninger
Hvis vi skal trekke noe felles ut av gjennomgangen av Bitzers retoriske situasjon, Vatz’ kritikk og Millers genrer, kan vi si at det finnes forventninger til Utenriksdepartementet om å ytre seg om anklagene. Dersom Utenriksdepartementet mener at kritikerne ikke
presenterer et riktig bilde av situasjonen, har departementet mulighet til å redefinere denne.
Men det ligger likevel noen genreforventninger som Utenriksdepartementet kanskje bør følge, skal de klare å overbevise det retoriske publikum og løse det påtrengende problemet.
Utfordringen Utenriksdepartementet møter på i denne situasjonen, er de tvingende omstendighetene som gjør at de ikke uten videre kan uttale seg og slik løse problemet.
4 Tekstenes talere og deres innledende ethos
Tekstene om Tisa kommer tilsynelatende fra ulike deler av norsk offentlighet. Fra det utøvende politiske nivå (Høglund) og byråkratiet (Utenriksdepartementet), til de folkevalgte (Navarsete) og organisasjonene (Fagforbundet). Ved å nyansere bildet av hvem avsenderen er kan vi studere hvilken institusjonell autoritet som faktisk ligger bak ytringene, og i lys av dette hvilket ethos avsenderne har forut for tekstene.
I det følgende skal vi først kort se på teorier om Erving Goffmans (1981)
avsenderbegrep og ethos. Deretter skal vi se hvordan disse kan ha relevans for tekstene om Tisa.
4.1 Goffmans avsendermodell
Hvem er det egentlig som forsøker å fortelle leseren noe. Er det andre enn de som offisielt står som avsendere? En tekst oppstår ikke av seg selv, men skapes i bildet til en avsender. Et postkort som sendes fra en bekjent til en annen vil som oftest være ytret i ord, form og innhold av samme person. Men slik er det ikke alltid. Ser vi for eksempel på tilfeller av funksjonell sakprosa (jf. kapittel 1.2), der forfatterrollen er kollektiv, er det ikke alltid like enkelt å se hvor ytringen har sin opprinnelse.
Erving Goffman (1981) har nyansert bildet av hvem avsenderen kan være, og opererer med en tredeling. Først og fremst er det den som fremfører talehandlingen, det vi kan kalle taleren eller talerøret (animator). Men det er ikke gitt at talerøret har ”[…] selected the sentiments that are being expressed and the words in which they are encoded” (Goffman, 1981, s. 144), altså at vedkommende er forfatter (author) av teksten. I tillegg kan hvem som er opphavsmann (principal) til meningsinnholdet diskuteres; ”someone whose position is established by the words that are spoken, someone whose beliefs have been told, someone who is committed to what the words say” (Goffman, 1981, s. 144). Til sammen utgjør disse tre elementene det Goffman kaller ytringens produksjonsformat, og gjør at en ytring kan ha ulike avsenderroller knyttet til seg på samme tid (Goffman, 1981, s. 145).
4.2 Ethos
Et viktig moment ved enhver tekst, og et grunnleggende bevismiddel i retorikken, er etablering av troverdighet, også kjent som ethos (Bakken, 2009, s. 33). Aristoteles var den første som grundig redegjorde for begrepet i sitt verk Retorikken. Han hevdet at i tilfeller der det handler om saker som ikke kan bevises, men må sannsynliggjøres, er vi avhengige av at avsenderen oppfattes som troverdig (Kjeldsen, 2009, s. 116). Aristoteles mente at denne troverdigheten ble skapt gjennom talen ved bruk av ord, argumenter, synspunkter etc. Cicero på sin side, var av den oppfatning at ethos også inkluderer det inntrykket publikum har av en taler forut for ytringen (Kjeldsen, 2009, s. 119–120). Dette kalte McCroskey (i Kjeldsen, 2009, s. 126) innledende ethos. Det ethos som skapes gjennom talen kaller han avledet ethos, mens inntrykket mottakeren sitter igjen med i ettertid kalles endelig ethos, som igjen vil bli den innledende ethos i neste tale. I klassisk teori er det spesielt tre6 karaktertrekk som mottakeren vil lete etter når han vurderer avsenderens troverdighet: forstandighet, dyd og velvilje. Forstandighet handler om avsenderens kunnskap og ekspertise, dyd om hans moralske karakter og velviljen om avsenderens gode intensjoner i møte med mottakeren (Kjeldsen, 2009, s. 120). Når det gjelder vurderingen av avsendernes ethos, er det her først og fremst relevant å se på det innledende ethos. Avledet ethos vil bli drøftet i vurderingen
(kapittel 7).
4.3 Avsender og ethos i Tisa-tekstene
I det følgende skal vi diskutere hvem som etter Goffmans modell kan sies å være
avsender av de ulike Tisa-tekstene, og deretter se hvilket innledende ethos som etableres som følge av det.
4.3.1 ”Spørsmål og svar om Tisa-forhandlingene”
”Spørsmål og svar om Tisa-forhandlingene” (Utenriksdepartementet, 2014) er publisert på Utenriksdepartementets nettsider, og avsenderen er slik å betegne som kollektiv. Den som uttaler seg om Tisa er dermed departementet selv, via regjeringen.no.
Hvem som er forfatteren av teksten er et spørsmål som kan diskuteres.
Utenriksdepartementet står som navngitt forfatter, men utover det sier teksten ingenting om
6 Anders Johansen har i tillegg presentert autentisitet som et moderne fjerde karaktertrekk, som innebærer at taleren må gi inntrykk av å være seg selv, altså å være ”sann” (Kjeldsen, 2009, s. 121). Dette karaktertrekket er ikke omfattet av drøftingen i denne studien.
hvem i departementet som har satt den sammen. Spørsmålet om hvem som har skrevet teksten er i løpet av denne studien stilt til Utenriksdepartementet, som gir følgende svar:
Tekstene om Tisa er skrevet av den fagavdeling som har befatning med saken.
Kommunikasjonsavdelingen har kommet med innspill, og tekstene er så klarert av politisk ledelse (Salvesen, 2015b). Hovedforfatteren er dermed den seksjon som har ansvaret for Tisa-forhandlingene: Seksjon for handelspolitikk og internasjonal økonomi. På seksjonens sider slås følgende fast:
Seksjonen har også ansvaret på norsk side i forhandlingene mellom en gruppe WTO-medlemmer om en ny avtale om handel med tjenester (Tisa). Tisa-forhandlingene bygger på WTO-avtaleverket, men er formelt ikke en WTO-prosess. (Utenriksdepartementet, 2015b).
Siden vi samtidig vet at kommunikasjonsenheten har kommet med innspill, kan vi slå fast at denne enheten også kan karakteriseres som forfatter.
I ”Spørsmål og svar om Tisa-forhandlingene” (Utenriksdepartementet, 2014) brukes pronomenene vi og man, Norge (synekdoke, hel for del), myndighetene og regjeringen om de som forhandler om Tisa-avtalen. For å finne tekstens opphavsperson må vi ut fra konteksten tolke hvem ”vi”, ”man” og ”Norge” er, som forhandler på vegne av Norge. Viser det til noen andre enn regjeringen? Her er det relevant å stille spørsmålet om hvem som har myndighet til å forhandle internasjonale avtaler på vegne av den norske stat, og i sin tid bringe dem til Stortinget. Svaret må i dette tilfellet være den institusjon som har denne myndigheten, den utøvende makt, definert som den som setter Stortingets vedtak ut i livet, og initierer nye saker (Stortinget, 2015). Altså må ”vi”, ”man” og ”Norge” bety regjeringen. Dette bekreftes også, som nevnt over, gjennom at tekstene på Utenriksdepartementets sider er klarert av politikere (Salvesen, 2015b).
4.3.2 ”Navarsete og Tisa”
På samme måte kan vi angripe teksten ”Navarsete og Tisa” (Høglund, 2014). Her er den navngitte forfatter statssekretær Morten Høglund. Han er da, i tillegg til å være ytringens talerør, antakeligvis delaktig i utformingen av konkrete formuleringer i teksten (forfatter).
Han trer for eksempel eksplisitt frem i teksten med ønske om en klargjøring av Navarsetes oppfatning av Tisa [4] ”- Klassekampen siterer 10. november Liv Signe Navarsete på at hun aldri ville støttet en Tisa-avtale basert på det som nå er kommet frem”. Men igjen er
Utenriksdepartementet antakelig delaktig i komposisjonen av teksten, direkte eller indirekte.
Kronikken er, i tillegg til å være publisert i Klassekampen, også publisert på regjeringen.no (Utenriksdepartementets Tisa-sider). Dette kan, lagt sammen med at Høglund er en av
Utenriksdepartementets statssekretærer, og at ytringene omtaler avsenderen som ”vi”, ”oss”,
”Norge” og ”regjeringen”, tyde på at regjeringen stiller seg bak kronikken.
4.3.3 ”Fagforbundet og Unio vil ha åpenhet”
”Fagforbundet og Unio vil ha åpenhet” (Fagforbundet, 2014) er publisert på Fagforbundets egne nettsider (fagforbundet.no). På den ene siden er det da Fagforbundet som står som talsperson, men sitatene som trekkes inn fra Fagforbundets og Unios ledere, gjør at disse også trer frem i teksten. Dette er illustrert i tabell 4.1.
Forfatterrollen er heller ikke entydig. ”Fagforbundets informasjonsavdeling” er eksplisitt angitt som forfatter. Samtidig er det tydelig at artikkelen bygger på en tilsvarende artikkel i Klassekampen: [3] ”Med en privatiseringsivrig regjering og signaler om økt hemmelighold er fagbevegelsen nå enda mer bekymret for omstridt handelsavtale” [4] ”skriver Klassekampen i dag. 22. juli 2014”. Når det gjelder opphavsperson til teksten, er det rimelig å anta, ut fra mediet den er publisert i (fagforbundet.no), at det er Fagforbundet og Unio som stiller seg bak ytringene.
4.3.4 ”Eit angrep på det norske folkestyret”
”Eit angrep på det norske folkestyret” (Navarsete, 2015) er opprinnelig publisert i
Aftenpostens papirutgave, men senere også på nettutgaven og på Senterpartiets nettsider.
Som nevnt over i forbindelse med Fagforbundets (2014) artikkel, kan det at kronikken er publisert på Senterpartiets nettsider tyde på at partiet kjenner eierskap til ytringen. Dette, lagt sammen med at Navarsete er Senterpartiets utenrikspolitiske talsperson og sitter i
utenrikskomiteen på Stortinget, gjør at vi kan tillegge Senterpartiet opphavet til kronikken.
Når det gjelder forfatteren, står Liv Signe Navarsete oppført som offisiell avsender av teksten. Hun er derfor å betrakte både som talerør og forfatter. Det kan allikevel ikke
utelukkes at kommunikasjonsrådgivere eller politiske rådgivere i Senterpartiet har medvirket til å skrive kronikken.
4.4 Oppsummering og vurdering
4.4.1 Avsendere
Dersom vi overfører Goffmans (1981) modell på de valgte Tisa-tekstene, får vi følgende oppdeling:
Tekst Talerør Forfatter Opphavsperson
Spørsmål og svar om Tisa- forhandlingene
Utenriksdepartementet/
regjeringen.no
Seksjon for handelspolitikk og internasjonal økonomi
Kommunikasjonsenheten (UD)
Den norske regjering
Navarsete og Tisa
Morten Høglund Morten Høglund
Seksjon for handelspolitikk og internasjonal økonomi
Kommunikasjonsenheten (UD)
Den norske regjering
Eit angrep på det norske folkestyret
Liv Signe Navarsete Liv Signe Navarsete
(Kommunikasjonsrådgiver/ politisk rådgiver)
Senterpartiet
Fagforbundet og Unio vil ha åpenhet
Fagforbundet/Anders Folkestad/
Mette Nord
Fagforbundets informasjonsavdeling/
Klassekampen
Fagforbundet/
Unio
Tabell 4.1 Avsendere i Tisa-tekstene. Aktører markert i parentes er det knyttet usikkerhet til.
Hva betyr så de ulike avsenderne (talerør, forfatter, opphavsperson) for Tisa-tekstene? For det første gir avsenderne oss et bilde av hvilken autoritet som ligger bak ytringene, og om ytringene er institusjonelt forankret. For det andre kan man ved å skille avsenderrollene fra hverandre tydeliggjøre hvor argumentene og formuleringene reelt sett kommer fra. Selv om Liv Signe Navarsete (2015) er talerør og forfatter, og selv må stå inne for formuleringer som [20] ”[f]or Høgre og Frp må TISA-avtala fortone seg som ein våt draum”, er det kritiske synet på Tisa for øvrig forankret i partiet. Høglunds (2014) kronikk og ”Spørsmål og svar om Tisa-forhandlingene (Utenriksdepartementet, 2014) stammer egentlig fra samme institusjon (Utenriksdepartementet/regjeringen), men har ulike talerør. Dette gjør at Høglund som politisk leder kan ytre seg noe friere enn byråkratiet, som er bundet av byråkratisk kutyme og regler. Dette gir seg til kjenne blant annet i bruken av følelsesmessige språkhandlinger
(ekspressiver), som vi skal gå nærmere inn på i kapittel 6. For øvrig kan vi merke oss at de to tekstene også har påfallende likhetstrekk, som vitner om at det grunnleggende innholdet er forfattet av samme instans.
4.4.2 Ethos
Ved å distingvere avsenderne kan vi si noe om deres innledende ethos. Avsenderens
innledende ethos danner en tolkningsramme for teksten, og forteller oss hvilken troverdighet som er etablert forut for teksten. Her skal vi vurdere hvilke ethosbyggende karaktertrekk de ulike avsenderne kan sies å ha.
Når det gjelder det innledende ethos, har utenriksdepartementet og Morten Høglund henholdsvis høy byråkratisk og politisk kompetanse. I tillegg har de inngående kunnskap om Tisa-forhandlingene. I så måte har de høy grad av karaktertrekket forstandighet. Kritikerne på sin side (Navarsete/Senterpartiet og Fagforbundet) har ingen inngående kompetanse om de pågående forhandlingene, men må sies å ha høy grad av politisk og organisatorisk
forstandighet.
I spørsmålet om dydighet går vi som publikum ut ifra at regjeringen ved Morten Høglund og Utenriksdepartementet holder seg til de gjeldende lover og regler som er vedtatt av Stortinget, og dermed utøver politikk som er i tråd med dette. For eksempel kan det sies at det ligger en forventning om at regjeringen og departementet gjennom Grunnloven (1814) skal legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale (§ 100). Fra kritikernes side, og generelt i politisk meningsutveksling, forventes det ærlighet, og at kritikk skal være begrunnet i reell politisk uenighet. Et interessant aspekt i så måte er at Senterpartiets Liv Signe Navarsete var kommunalminister i Stoltenberg II-regjeringen fra 2009–2013. Dermed var hun en del av den regjering som vedtok oppstarten av Tisa-forhandlingene. I så måte kan vi si at hennes moral eller dyd i spørsmålet om Tisa innledningsvis kan være svekket.
Meningsmotstandere vil for eksempel kunne stille spørsmål om hvorvidt hennes motstand mot Tisa er reell, eller om hun egentlig forsøker å slå politisk mynt på saken, og å svekke den sittende regjerings troverdighet.
Om avsenderne i utgangspunktet har velvilje kommer i denne sammenheng, som i alle andre sammenhenger, an på hvem publikum er. Vi kan si at de ulike avsenderne fra sine ulike perspektiver vil det beste for Norge og norske interesser. Spørsmålet er bare hvilke interesser de anser som viktigst for Norge. Navarsete, Høglund og Fagforbundet kan sies å opptre velvillig overfor egne velgere eller organisasjonsmedlemmer. På den andre siden kan vi si at
deres velvilje mot regjeringen (og Utenriksdepartementet) kan være avhengig av hvem som sitter i posisjon. Utenriksdepartementet på sin side har til oppgave å forvalte regjeringens utenrikspolitikk, deres velvilje er derfor knyttet til regjeringen.
5 Topos i Tisa-tekstene
Da denne studiens problemstilling er å ta rede på i hvilken grad det henholdsvis
ersammenfallende eller kontrære forståelser av hva Tisa og Tisa-forhandlingene går ut på i norsk offentlighet, og hva grunnen til en eventuell diskrepans i denne forståelsen kan være, kan det være nyttig å finne ut hvilke temaer som omhandles i tekstene, og hvor forfatterne henter sin forståelse fra. I den forbindelse har vi her funnet det hensiktsmessig å foreta en toposanalyse. Med toposanalyse mener vi i denne sammenheng en analyse av den pre-logiske fasen (Gabrielsen, 2009, s. 157), en analyse av de heuristiske topoiene7 forut for
argumentene. En av topikkens grunntanker er at en sak kan legges frem på ulike måter, ut fra hvilke topoi som brukes for å ramme inn saken (Gabrielsen, 2008, s. 13). Gjennom å utføre en toposanalyse vil vi kunne avdekke de rammene som avsenderen plasserer teksten i, med andre ord de overordnede temaer for ytringene som er satt frem av de ulike aktørene, og hvilke interesser de legger vekt på i sin fremstilling av saksforholdene rundt Tisa:
”retorikkens skabende dimension og den heri indlejrede grundtanke, at enhver sag kan fremstilles på et utal af måder – en tanke, der har afgørende konsekvenser for det persuasive håndverk. Topikken kan med andre ord kaste lys over den del af det retoriske virke, der omhandler persuasio qua konstruktion af de sager, vi debatterer.” (Gabrielsen, 2008, s. 12)
I det følgende kapitlet skal vi først presentere et teoretisk bakteppe for Topos. Vi skal redegjøre for hvor begrepet kommer fra og den opprinnelige betydningen. Deretter skal vi kort greie ut om ulike typer av topoi, før vi vil se nærmere på den topoiforståelsen som er aktuell for analysen. Vi vil så redegjøre for topoi og toposgrupper som er utledet av tekstene om Tisa. Disse vil bli drøftet, kategorisert og vurdert.
5.1 Topos-teoretisk bakteppe
Når man skal legge frem et saksforhold, enten det er snakk om en tale, et politisk innlegg eller et brev til en bekjent, må man før selve skriveprosessen begynner vite hva man skal skrive. Antikkens løsning på hvor vi skal finne innholdsmomenter er beskrevet i den såkalte toposlæren. Topos (av gresk: sted, flertall: topoi) er et begrep som er mye brukt i retorikken, men som til dels har en uklar definisjon (Gabrielsen, 2008, s. 10–11).
Forståelsen av hva topos og topikk er, varierer fra forfatter til forfatter, antikke så vel som moderne. Som Gabrielsen (2008, s. 10 –11) skriver: [D]en faglige konsensus omkring
topikken består i, at der ingen konsensus er!” På den ene siden handler topos om steder der
7 Vi vil redegjøre for heuristiske topoi på neste side.
man kan finne materiale til tekster, og på den annen side handler det om en måte å argumentere på (Gabrielsen, 2008, s. 19).
Jens Kjeldsen deler topikken i tre: strukturelle, formale og innholdsmessige topoi.
Strukturelle topoi er mentale kart eller lister som viser en forfatters jakt etter materiale og argumenter, formale topoi kan betraktes som grunnlag eller premisser for argumenter, og innholdsmessige topoi er faste uttrykk, argumenter og tenkemåter. (Kjeldsen, 2010, s. 151–
161). Jonas Gabrielsen bruker på sin side begrepet heuristisk topikk (Gabrielsen, 2009: 144–
146) om den prosess som tilsvarer strukturelle topoi, begrepet inferentiell topikk om det som tilsvarer formale topoi og uttrykket kollektiv forståelse om gjenbrukbare faste elementer, tilsvarende innholdsmessige topoi. I tillegg presenterer han en fjerde måte å betrakte topos på; kognitive topos, som handler om topikken som tankemønster (Gabrielsen, 2008, s. 62).
Da den følgende analysen vil fokusere på de heuristiske topoi, vil disse nå bli redegjort for.
Heuristisk topikk tar for seg det å finne stoff, altså refererer den til inventio-fasen8 i utarbeidelsen av en tekst (Gabrielsen, 2008, s. 23): ”the secret places from where arguments reside, and from which they must be drawn forth” (Quintilian i Gabrielsen, 2008, s. 23). Den handler i så måte om å finne innholdsmomenter og argumenter, som deretter systematiseres.
Den heuristiske topikk peker ut ulike typer fakta og perspektiver som kan brukes på en sak (Gabrielsen, 2008, s. 26). Den utpeker i seg selv ikke konkrete argumenter, men mulige temaer innenfor en sakstype forfatteren kan ta utgangspunkt i for å danne argumenter.
Heuristisk topikk kan enkelt forklart sies å være hva saken egentlig handler om, og vi vil i det følgende presentere disse topoiene i de ulike tekstene.
5.2 Toposgrupper i Tisa-tekstene
Argumentasjonens pre-logiske fase, der premissene finnes, velges og etableres er viktig for å kartlegge det retoriske argumentasjonsforløpet (Gabrielsen, 2009, s. 149). Det er det
toposanalysen i denne studien har til hensikt: Gjennom kartlegging og kategorisering av topoi og toposgrupper har visse mønstre fortonet seg, og illustrerer hvilke perspektiver avsenderen anser som viktige i debatten. Disse perspektivene kan vi dele inn i fire hovedkategorier eller toposgrupper: Økonomi, demokrati, velferd og rettigheter samt politikk9. Hver av
toposgruppene har sine respektive topoi. I det følgende vil vi først redegjøre for de ulike
8 Den fasen i utarbeidelsen av en tale der man finner innholdsmomenter (Bakken, 2009, s.18).
9 Definisjonene av disse gruppene støtter seg på grunnleggende statsvitenskapelig og økonomisk teori (Heywood, 2002, Østerud, Goldmann & Pedersen, 1997, Keating, 2001, Midaard & Rasch, 2004).
toposgruppene og topoiene som er kartlagt i teksten, før vi går mer spesifikt inn på hver enkelt tekst.
5.2.1 Økonomi
De økonomiske topoiene handler om ulike sider av forhandlingene, men omfatter også sider ved det norske og internasjonale samfunnet generelt.
Tisa er en handelsavtale, så toposen handel er naturlig nok fremtredende i de ulike tekstene. Det kan være tradisjonell handel med varer, handel med tjenester (som danner kjernen i Tisa), og viktigheten av handel for Norge og det internasjonale samfunnet.
De forpliktelser som ligger til grunn for en avtale eller en forhandlingssituasjon, har vi plassert i toposen vilkår. I denne økonomiske sammenheng er de avgjørende stikkord like konkurransevilkår og nasjonale særreguleringer.
Privatisering/konkurranseutsetting handler om hvorvidt det vi kjenner som offentlige tjenester skal privatiseres, og eventuelle følger av dette.
Toposen samarbeid må ses i et internasjonalt perspektiv, og tar for seg på hvilken måte man (primært land) samarbeider om handel. Her snakker vi både om eksisterende avtaler, og samarbeid for å oppnå nye.
Når det gjelder hvordan konkrete forhandlinger av internasjonale avtaler foregår, hvor og på hvilken måte de foregår og besluttes, og hvilke spesifikke forpliktelser Norge har bundet seg til, har vi valgt å kalle dette prosedyre.
Spørsmålet hvem, i betydningen hvem som er eller ikke er en del av forhandlingene om Tisa, er kategorisert som topoiene deltakere og ikke-deltakere.
Diversitet henviser til det faktum at ulike land generelt har ulike regelverk som bestemmer hva som skal være tillatt og ikke.
Mål er en vesentlig del av både Tisa-avtalen og dermed tekstene om Tisa, og reflekterer hva man ønsker/regner med å oppnå med Tisa-avtalen, både med positive og negative fortegn.
Norges økonomi er en relativt generell topos, som henviser til generelle kjennetegn ved den norske økonomien. I stor grad påpekes det at økonomien er åpen og avhengig av eksport.
Økonomiens siste topos er det vi velger å kalle lønnsomme offentlige tjenester, og henviser til offentlig eide tjenester som leverer resultater i pluss (som for eksempel Flytoget), som igjen kan finansiere andre velferdstjenester som sykehus og skoler.
5.2.2 Demokrati
Toposgruppen demokrati viser til det som direkte eller indirekte har med makt som er forankret i folket å gjøre.
Vi kan snakke om demokratisk prosess, som handler om hvilket mandat man har til å forhandle og ta beslutninger, og hvorvidt dette kan betegnes som demokratisk (altså forankret i folkeviljen eller ikke). Toposen åpenhet viser til hvorvidt prosesser og beslutninger er åpne og tilgjengelige for allmennheten, slik at de kan kontrolleres, og selvbestemmelse innebærer at et land kan ta egne valg i politiske spørsmål.
Tisa-avtalen vil på et eller annet tidspunkt, dersom forhandlingene fortsetter, bli lagt frem for den folkevalgte forsamling, Stortinget, som da skal debattere og ta stilling til den.
Topoiene demokratisk beslutning og underinformert beslutning henviser til dette på litt ulike måter: En demokratisk beslutning presupponerer at beslutningen fattes etter folkeviljen, og forutsetter at beslutningstakerne er informert. En underinformert beslutning på den annen side viser til at en beslutning fattes uten den nødvendige bakgrunnskunnskap, og da uten egentlig mulighet til å påvirke saksforholdet.
Toposen juss viser til om noe eksplisitt er eller ikke er i tråd med norsk lov. I materialet finnes flere toposer som for så vidt henviser til ting som er juridisk relevant (for eksempel henvisningen til det prosessuelle ved Tisa-forhandlingene), men denne (marginale) kategorien gjenspeiler kun i hvilken grad tekstene henviser til lovverket.
Toposen folkeavstemning inneholder en stor følelsesmessig (pathos) appell. Ved å henvise til folkeavstemning settes det likhetstegn mellom Tisa og tilsvarende saker som tidligere har utløst folkeavstemning. I moderne tid kan dette sies å være forbeholdt ”de store”
sakene, som EF/EU-medlemsskap og spørsmålet om monarkiets fremtid i 1905.
Toposen offentlighet viser til de steder der Tisa-forhandlingene og avtalen settes inn i en offentlig kontekst ved at det henvises til andre medier eller organisasjoner som på en eller annen måte involverer seg i debatten.
Venstresidens offentlighet er henvisninger til spesifikke fora på den norske politikkens venstreside, der politikk diskuteres. Det fremtredende eksempelet her er Klassekampen, som det henvises til i Høglunds og Fagforbundets tekst. Klassekampen er for øvrig en av de mediene som har dekket Tisa bredest (jf. vedlegg i kapittel 14).
Forhandlingsorganisasjon omfatter henvisning til praksis i norske forhandlingsorganisasjoner.