Skien
Musikkens rolle i lokal identitetsbygging: Hvilken betydning har jazzen for Skiens identitet?
Linnea Dale
Masteroppgave ved Institutt for musikkvitenskap, Universitetet i Oslo, våren 2015
Takk!
*
Først og fremst vil jeg takke min veileder Hans Weisethaunet, som har bidratt med gode innspill og interessante synsvinkler underveis. Disse to årene ved Institutt for
musikkvitenskap har bydd på nye og spennende møter med fagfelt jeg tidligere hadde begrenset kjennskap til, særlig musikkantropologi og musikk og identitet. Dette har vært svært nyttig for min oppgave. Ellers har den siste tiden bydd på store hendelser privat: Jeg skal bli mor i starten av juni. En ekstra takk må derfor rettes til den lille tassen i magen som har vært relativt lett å ha med å gjøre, om enn med litt utfordringer underveis, som det ofte er.
Ellers vil jeg rette en stor takk til informantene som har stilt villig opp og kommet med mange interessante synspunkt. Mamma, pappa, Inger og øvrig familie har vært til stor hjelp med korrekturlesing og idédugnad i utformingen av min oppgave. Til slutt min kjære mann, Eirik.
Takk for nyttige innspill, utallige middager og tålmodig lytting fra en til tider noe lei kone, som har forsøkt å sjonglere redebygging, masterskriving og sunn fornuft.
Linnea Dale, 27. April 2015
Innholdsfortegnelse
KAPITTEL 1 -‐ INTRODUKSJON ... 1
Tema og problemstilling ... 1
Bakgrunn for valg av oppgave ... 5
Oppgavens gang ... 7
Begrepsavklaring ... 8
Identitet og identifikasjon ... 8
Kultur og tilhørighet ... 11
Forskningstradisjon og metode ... 13
Musikkantropologi ... 14
Fenomenologi ... 15
Insider / Outsider ... 17
Kvalitativt arbeid ... 17
Intervjuanalyse ... 19
KAPITTEL 2 -‐TEORETISK GRUNNLAG ... 21
Musikk og identitet ... 21
Historie, sted og identitet ... 24
Stedstilhørighet ... 26
Sentrum, periferi og demografi ... 28
Musikk og stedstilhørighet ... 30
Fellesskap ... 32
Kultur, rammer og preferanser ... 34
Musikk som forsterker i en kulturell kontekst ... 36
KAPITTEL 3 -‐ JAZZ, KLASSE OG SKIEN ... 40
Jazzfellesskap – jazzens identitet og historie i Norge ... 40
Skien – før og nå ... 44
Borgerskapet etablerer seg i Skien ... 45
Jazzens gullalder i Skien: La Bohéme ... 48
Skiensjazzdraget– et nytt oppsving? ... 49
Skiensjazzdragets besøkstall ... 50
Scener og institusjoner ... 51
Dagens situasjon i Skien ... 53
KAPITTEL 4 -‐ EMPIRI OG ANALYSE ... 55
Utvalget ... 55
Forståelse av resultater ... 57
Musikk og identitet – livsfortelling ... 58
Bjørn Vidar Solli ... 59
Cecilie Authen ... 62
Andre musikere ... 65
Fellestrekk ... 67
Stedstilhørighet ... 69
Arenaer ... 70
Opplevelse av tilhørighet ... 74
Fellesskap, forbilder og distinksjoner ... 77
Forbilder ... 78
Fellesskap ... 80
Musikk som forsterker – kultur og politikk i Skien ... 82
Lokalaviser ... 85
Opplevelse av kulturlivet i Skien ... 86
Hvorfor jazz? ... 89
Referanseliste ... 98
Internettreferanser ... 101
Personlig kommunikasjon ... 104
Diskografi ... 104
Vedlegg ... 105
KAPITTEL 1
INTRODUKSJON
*
Skien er en relativt stor by liggende i nedre Telemark. Skien, Porsgrunn og de mindre stedene rundt blir gjerne omtalt som Grenland, og har til sammen over 100 000 innbyggere. Skien er den største byen i fylket, og er slik et naturlig sentrum for både Grenland og Telemark for øvrig. Byen har mange scener egnet til konsertvirksomhet, i tillegg til Skien videregående skole og den tilhørende musikklinja. Det finnes musikalske aktiviteter og miljøer rundt mange sjangre i Skien og Grenland, alt fra rock, klassisk, opera, korps og kor. Likevel er det en sjanger som virker å stikke seg frem: jazzen.
Skien var i mange år preget av et klassesamfunn, med arbeiderklasse og borgerklasse. Arven etter dette er en del av Skiens særegenhet i dag. Hvorfor etablerte det seg så et jazzmiljø i arbeiderbyen Skien, som videre har fostret mange flinke musikere? Hvilken betydning har så dette hatt for plassen jazz har fått i Skien?
Jeg vil ta for meg problemstillinger omkring musikk og lokal identitetsforankring, under forskningsfeltet musikk og identitet. Med denne oppgaven ønsker jeg å belyse hvilken
relevans stedstilhørighet kan ha for vår identitet, og videre se på hvorvidt musikken kan være av betydning i arbeid med stedstilhørighet. Jeg har fokusert på jazzmiljøet i Skien og brukt informanter herfra. Gjennom kvalitative intervjuer og øvrig forskning har jeg ønsket å se på et utvalg av musikere og kulturpersonligheter fra Skien sin opplevelse av ulike
identitetsmarkører i Skien.
Tema og problemstilling
Prosjektet er teoretisk forankret i musikkantropologien med litteratursøk innen feltet musikk og identitet, stedstilhørighet og til en viss grad innenfor musikkpsykologi. Jeg har sett på ulike teoretikere sine arbeid om kultur, identitet, historie og fellesskap. I den forbindelse kan jeg nevnte den norske antropologen Fredrik Barth sin bok Ethnic Groups and Boundaries. The
Social Organization of Culture Difference (1998), som gir en forståelse av kultur, og hvordan den definerer seg. Boken er artikkelsamling, og introduksjonskapitlet skrevet av Barth er blitt viden kjent innen det internasjonale antropologimiljøet. Andre teoretikere jeg viser til, er Benedict Andersons Forestilte fellesskap (1996), Kay Kaufman Shelemays artikkel
Rethinking the collective in Music (2011), Even Ruuds Musikk og identitet (2013) og Richard Floridas Who’s your city? (2008), for å nevne noen.
Identitet handler om noe personlig og individuelt, som samtidig er påvirket av en historie.
Identitetsbegrepet i seg selv er komplekst. Dersom vi mener at identitet handler om noe personlig og individuelt, blir det slik sett vanskelig å snakke om en by sin identitet. Samtidig er identitet og fellesskap nært beslektet, og det finnes mye litteratur omkring
gruppementalitet, fellesskap og felles normer og måter å tilnærme seg noe på eller være på.
Her er blant annet Thomas Hylland Eriksen og Even Ruud viktige teoretikere jeg vil komme tilbake til. Jeg velger likevel å snakke om en by sin identitet, men vil presisere hva jeg legger i det og jeg vil understreke kompleksiteten i begrepet. Skien, eller en hvilken som helst annen by, har ikke i seg selv en identitet, men innbyggere og historie som har gitt byen særtrekk.
Skiens identitet referer slik til hvordan innbyggerne opplever byen og seg selv i lys av den.
Når vi ser hvor mange musikere fra Skien som gjør det stort både nasjonalt og internasjonalt, særlig innen jazz, kan noe av dette fenomenet forklares ut ifra ”folkesjela”? Skien har i mange år hatt et rikt musikkliv, og har i dag jazzmusikk som en viktig ingrediens. Problemstillingen er formulert med tanke på nåtidens situasjon sett i et historisk perspektiv, og lyder som følgende: Musikkens rolle i lokal identitetsbygging: Hvilken betydning har jazzen for Skiens identitet?
Denne formuleringen gir rom for å forske på særlig tre aspekter jeg finner interessant.
Historie, identitet og kulturliv, herunder jazz, er nøkkelbegreper. Fokusområdene kom naturlig tidlig i prosessen og var viktig med tanke på hvordan jeg utformet intervjuguiden min. Historie er ikke en gitt sannhet, og endrer seg ut ifra hvilke fortellinger som blir
gjenfortalt. Historien er viktig for hvordan et samfunn forstår seg selv. Slik er fortiden med på å forme fremtiden, som Knut Kjeldstadli skriver om i Fortida er ikke hva den en gang var (1994). Historien har derfor og hatt betydning for utviklingen av Skiens musikk- og kulturliv, og er en viktig faktor i å forstå Skiens identitet.
Et samfunn som ikke vet noe om sin egen fortid, lider av et kollektivt tap av hukommelse. Et slikt samfunn veit heller ikke hva det er, hvor det kommer fra og hvor det går hen (Kjeldstadli, 1994, s. 21).
Historien, både den personlige og den stedbundne, spiller en viktig rolle i hvordan vi er og oppfatter oss selv. Vi ser at mange steder og byer spiller på sin historie i formidlingen til turister og besøkende. Jeg vil her gi noen eksempler på dette: Røros er preget av gammel, historisk bebyggelse fra 1600-tallet og har en rik tradisjon innen blant annet folkekunst. Dette er noe mange forbinder med Røros og det har fokus i markedsføringen av byen.
Rørosmartnan er tydelig et arrangement de lokale er stolt av og som har til hensikt å vise frem byen med all sin historie (Destinasjon Røros, 2015). Rjukan er kjent for Tungtvann-aksjonen og bruker denne historien kombinert med omvisning på Vemork for å tiltrekke seg turister (Rjukan, 2015). Lofoten er viden kjent som en fiskelandsby, til tross for at det også finnes andre næringer enn fiskeri der. På samme måte blir historien viktig i Skien. Skien er opptatt av å promotere seg som Henrik Ibsens fødeby og bruker dette i formidlingen til publikum.
Byen har også en lang historie med tømmerfløting på elva og kanaler og sluser oppover i Telemark. Kanalbåten Victoria tar deg med på en ti timers lang tur langs Skiensvassdraget, fra Skien og opp gjennom slusene til Dalen hotell. Skien har også Brekkeparken, som er en del av Telemark museum. Deler av Brekkeparken representerer borgerklassen i Skien på 1700- og 1800-tallet, og har både utstillinger og omvisninger.
Skien var i mange år et av Østlandets senter for tømmertransport og etter hvert
tømmerindustri innen papir og tresprit (Vike, 1998, s. 18-19). Dette førte naturlig til at fabrikkarbeidere og tømrere bosatte seg i byen. En arbeiderklasse og arbeiderkultur vokste frem. Dermed ble dette en naturlig del av byens særegenhet, eller identitet. På bakgrunn av dette ønsker jeg å ta for meg viktige epoker og hendelser i byens historie. Jeg er interessert i forstå hvordan fortiden har preget Skiens preferanser og identifikasjonsmønster. Hvorfor foretrekkes noe fremfor noe annet, og hvordan kan vi se byens historie i dagens lys. Boka til Kjeldstadli er en generell innføring i historiefaget. Den handler blant annet om hvor viktig historien faktisk er for oss mennesker, til tross for vår til tider manglende interesse for historien. ”For å forstå nåtida, må vi vite hvordan den har blitt til” skriver han (1994, s. 19).
Historien endrer seg med tiden og avhenger av hvilke enkelthistorier som blir videreført, og hvilke som blir glemt. Noen utvalgte historier blir husket og videreført, og står som en identitetsmarkør. Dette kalles gjerne grunnfortellinger.
Grundfortællinger spænder som regel over omfattende forløb, som er utkrystalliseret af de særligt betydningsladede enkeltfortællinger (Bjerg, 1981, s. 54).
Slik jeg forstår Bjerg, handler grunnfortellingene om hvem vi er. Summen av forskjellige enkeltfortellinger gir til slutt en felles forståelse av noe eller noen. De handler om
identifikasjon, om hva menneskene i for eksempel Skien identifiserer seg med. På den ene siden handler det om hvordan mennesker ser seg selv, og samtidig om hvordan Skien
oppfattes utenfra. Jeg har forsøkt å finne frem til noen elementer i Skiens historie som virker felles. Slik jeg ser det, handler det først og fremst om industrihistorien og om etableringen av et sterkt borgerskap i Skien. Som nevnt sto arbeiderklassen sterkt rundt århundreskiftet mellom 1800- 1900-tallet, og det ble skrevet mye skjønnlitterære verk om arbeiderklassen, og forholdet mellom arbeiderklassen og borgerskapet. Henrik Ibsen og andre forfattere innenfor realismen skrev om hvordan hverdagslivet ble påvirket av dette ubalanserte klassesamfunnet.
Ibsen fikk for eksempel oppleve hvordan fallet fra patrisierklassen, borgerskapet i Skien var.
Faren, Knut Ibsen gikk fra å være en velstående herre i borgerskapet, til å falle nedover på rangstigen på grunn av økonomiske problemer (Nygaard, 2013, s. 131-136).
I tillegg til industri og borgerskap, har Skien Henrik Ibsen. Byen er opptatt av å formidle dette, og det er mange bygninger, parker og lignende som er kalt opp etter ”byens store sønn”.
Samtidig, mener jeg, er det andre elementer i kulturlivet som fortjener et større fokus, nemlig jazzen. Det er ikke utelukkende Ibsen, industrihistorie, borgerskap eller jazz som definerer hva Skien er. Helheten jeg kaller Skiens ”identitet” må deles inn i mindre bestanddeler. Slik åpner jeg for å si at jazzen kan være en, av mange, identitetsmarkører for Skien. Derfor har jeg forsøkt å se hva jazzen har representert og representerer.
I Skien sier man at jazzen kom til byen på 1970-tallet, med saksofonist Guttorm Guttormsen i spissen. Hvorfor etablerte det seg et jazzmiljø i arbeiderbyen Skien? Var det slik at
jazzmiljøet oppstod fra intet, eller fantes det en grunnmur å bygge videre på? Her har jeg brukt jazzsaksofonist Guttorm Guttormsen som en representant for starten av denne etableringen. Guttormsen flyttet til byen tidlig på 1970-tallet og har vært en drivkraft for jazzmiljøet i mange år. Jeg vil gå nærmere inn på hans historie og funksjon senere i oppgaven.
Videre har jeg intervjuet jazzgitarist Bjørn Vidar Solli, komponist og jazzpianist Cecilie Authen, kulturjournalist Helge ottesten, samt snakket med blant andre kultursjef Ragnar Nilssen.
Til tross for et rikt musikkmiljø i Skien virker det som det er jazzen som har blitt mest
eksportert ut av byen og til stor-Norge og utlandet. Jazzen har tradisjonelt sett representert en
”underdog” eller ikke vært på lik linje med for eksempel det vi forbinder med klassisk
musikk, som Bach, Beethoven og Mozart, for å nevne noen. Begrepet klassisk musikk er ikke utelukkende bestående av barokk, wienerklassisk og romantisk musikk, men begrepet gir en assosiasjon til en bestemt type musikk vi gjerne forbinder med høyere status eller klasse i dag.
Bourdieu (1995) viser til en modell hvor vi tydelig ser forskjeller i preferanser ut ifra klasse.
Eksempelvis ser vi av fremstillingen at kunstnere og universitetsansatte foretrekker Das wohltemerierte Klavier fremfor visen An der Schönen, blauen Donau. Arbeidere og andre av lavere utdanning og yrke, har motsatt preferanse (s. 61). Samtidig hadde jazzen, da swingen kom til Norge, et rykte på seg for å være dansemusikk for det vi i Oslo kaller vestkantfamilier (Stendahl, 1987, s. 63). De senere årene har jazzen kanskje heller hatt et rykte på seg for å være elitistisk. Jazzen gikk fra å være dansemusikk til å bli såkalt lyttemusikk, og var ikke lenger noe ”alle” kunne relatere seg til i like stor grad (se kapittel 3). Når vi ser på historien i Skien med klasser og kultur, er det interessant å se på hva jazzen kan ha betydd i så måte.
Bakgrunn for valg av oppgave
I min tid som elev på musikklinja ved Skien videregående skole hørte vi mye om og så en del til kjente musikere som selv var fra Skien. I tillegg ser jeg i dag, 8 år senere, hvor mange av mine medelever fra Skien som gjør en stor musikkarriere, i tillegg til de eldre ringrevene som gjør og har gjort det stort utenbys. Her kan jeg blant annet nevne Bugge Wesseltoft og Audun Kleive. Ved å selv ha vært en del av en så intens institusjon som musikklinja, blir man
selvsagt farget av interne trender og arrangementer for unge, som ikke nødvendigvis tiltrekker seg et større publikum. Likevel, virker jazz å være en av de største musikalske eksportvarene fra Skien. Hva er grunnen til at byen har fostret så mange jazzmusikere? Dette spørsmålet er en del av hva jeg ønsker å finne ut av. Jeg har også vært nysgjerrig på hvorvidt musikken, med fokus på jazzen, oppleves som en viktig del av byens identitet og på hvordan musikerne selv opplever det å være jazzmusiker fra Skien. Det er ikke en selvfølge at publikumet
kommer selv om artistene er der. Mitt inntrykk i forkant av prosjektet er at lave publikumstall er en stor utfordring i Skien. Dette snakket jeg også med informantene mine om. Likevel finnes det mange pådrivere, og de siste årene har flere aktører vokst frem og fremmet Skien som en jazzby. Det er mange scener og arrangører som forsøker å få til et tilbud i byen.
Dessverre er det også en for stor andel av disse som går konkurs eller ikke orker mer. Jeg vil ikke gå inn i de enkelte nedleggelsene, men forsøke å belyse utfordringen.
Kultur, herunder musikk, er et omfattende begrep, også i en slik oppgave (jeg kommer tilbake til nærmere definisjon senere), da det finnes både korps, orkester, rockeband, jazz, revyer og kor. Ved å velge jazz, får jeg en avgrensning i mengde stoff i tillegg til at tilgjengeligheten til informasjonskilder er god, på grunn av mitt kjennskap til mennesker i miljøet. Jeg kunne også valgt ut korps/janitsjar da dette virker å være populært i byen i tillegg til at dette har en lang tradisjon i Skien. Jeg tenker her særlig på Suoni, som er et stort og populært janitsjarorkester i byen. Dette er dog ikke en stor eksportvare, og heller ikke en stil som arrangerer konserter på en måte som gjør at de trenger en fast klubb i den grad jazzen gjør. Suoni har en fast
publikumsskare og arrangerer de fleste konsertene sine på Ibsenhuset, som er byens offisielle kulturhus. Jeg har også valgt å fokuserer på jazzen da jeg selv interesserer meg for den og har størst mulighet til å finne kontaktpersoner innen dette miljøet. Det virker som det er et økende engasjement for jazzen i Skien. Denne antakelsen baserer seg særlig på opprettelsen av Skiensjazzdraget i 2009, den lokale jazzklubben. Her finnes det mange ildsjeler som ivrer etter å formidle jazzmusikken til et bredere publikum i Skien. Dette kommer jeg nærmere inn på i kapittel 3.
Jeg har lenge interessert meg for problemstillinger omkring musikk, identitet og
stedstilhørighet. Det startet med Even Ruuds Musikk og identitet (1997, 2013) og Richard Floridas Who’s your city?(2008). Florida snakker blant annet om hvordan kulturell rikdom kan omgjøres til kapital og levegrunnlag. Kapital er her, i likhet med hos Bourdieu, et kategoriseringssystem som samler ulike funksjoner. I følge Bourdieu er kulturell kapital det som omhandler informasjoner. Det kan være smak, preferanser, institusjoner, skoler og lignende (Prieur, 2010). Har du for eksempel en høy utdanning og er tildelt tittel som lektor, kan dette generere eller omgjøres til sosial kapital i form av kontakter og økonomisk kapital ved at du får jobb og inntekt. På samme måte kan et sted omforme kapitaler. Man kan da spørre seg om jazzen i Skien er en viktig faktor i så måte. Videre ser Florida på hvilken betydning stedet vi bor på faktisk har for vårt liv og hvor viktig avgjørelsen om hvor vi bosetter oss er. Et sted sin identitet, eller trender og typiskheter, blir påvirket av og påvirker de som bor der. Slik er det en slags gjensidighet mellom stedet og befolkningen. Videre har jeg blitt nysgjerrig på om jazzen i Skien faktisk spiller en rolle for folk som bor der. Jeg har forsøkt å kombinere interessen for jazz og betydningen av jazzmiljøet i Skien, med interessen for musikkens påvirkning på oss som mennesker.
Oppgavens gang
Oppgaven er strukturert i fire fokus. Kapittel 1 er introduksjonskapitlet med problemstilling, begrepsavklaring av sentrale begreper og til slutt metode. Jeg har valgt å presentere metoden her, da dette danner bakgrunnen for hvordan oppgaven har blitt til.
I kapittel 2 fokuserer jeg på teori og hva den sier om betydningen musikk har for tilhørighet til sted og lokal identitet. Her presenterer jeg de viktigste teoriene innen feltet og forsøker å trekke paralleller videre til egen forskning. Jeg vil også snakke om hvilken relevans byen vi bor i har for vår identitet, og vice versa. En del av det å forstå Skien, handler og om å forstå demografien. For å gi en ryddig fremstilling av feltet, har jeg valgt å ha underkapitler som fokuserer på de ulike aspektene i problemstillingen min. Mye av litteraturen, i tillegg til fagbøker, er ulike forskningsprosjekter om sted og lokal forankring.
I kapittel 3 gir jeg en generell innføring i jazzens historie og betydning i Norge. Videre kommer en kort gjennomgang av historiske hendelser i Skien som jeg mener er viktige i forståelsen av byens identitet. Jeg vil se på hvilken påvirkning dette kan ha hatt for kulturlivet i dag, særlig med tanke på jazzmiljøet. Etter en kort redegjørelse av viktige hendelser allerede fra middelalderen, vil jeg fokusere på klassesamfunnet som utviklet seg på 1700-og 1800- tallet og de konsekvensene det førte med seg, for videre å se på Skien i dag.
Deretter kommer kapittel 4, som består av mine egne intervjuer og funn. Her bruker jeg historier som blir fortalt, særlig av Bjørn Vidar Solli og Cecilie Authen, som utgangspunkt til å forstå betydningen av det jeg trekker frem i kapittel 2. Jeg har forsøkt å bidra til en
konkretisering og bevisstgjøring av faktorer jeg anser som identitetsmarkører for Skien og et fokus på hvorvidt jazzmusikken kan være en representant for i alle fall deler av dette. Jeg har valgt å bruke samme kapittelinndeling som i kapittel 2, da dette gir en tydelig indikasjon på hvordan det henger sammen.
Til slutt i denne masteroppgaven, kapittel 5, forsøker jeg å samle de forskjellige
fokusområdene og svare på problemstillingen. Jeg vil se på mulige forklaringer på hvorfor Skiens har et høyt antall jazzmusikere, hvilken betydning Skien har hatt for musikerne og hvilken betydning jazzen har og har hatt for Skiens identitet.
Begrepsavklaring
I løpet av oppgaven er det en rekke begreper som vil gå igjen, og som behøver en avgrensning. Særlig er begrepene identitet, identifikasjon, kultur og tilhørighet viktig å forklare, da de akademiske definisjonene ikke nødvendigvis samsvarer med den allmenne oppfattelsen av begrepene. Flere av disse begrepene virker å ha blitt en del av vår dagligtale.
Vi kan se et utstrakt bruk av begrepene identitet og kultur i alt fra avisartikler, blogger, leserinnlegg og selvsagt akademia. For denne oppgaven er det viktig å presisere hva min fagtradisjon legger i disse. Jeg vil i det følgende presentere hvordan disse begrepene omtales i forskningslitteraturen.
Identitet og identifikasjon
Identitet kan referere til fysiske trekk, DNA, kjønn og sosiale grupper. Innenfor de ulike vitenskapelige retningene finnes også ulike forståelser av hva vi legger i begrepet. Innenfor den biologiske psykologien snakkes det primært om en genetisk egenskap, eller DNA.
Personlighetspsykologien snakker om identitet som en sum av erfaringer, fysiske og psykiske egenskaper som utgjør ”deg”. Slik jeg forstår identitetsbegrepet innen mitt forskningsfelt, handler det i mindre grad om dette. Det snakkes heller om identitet som en sum av kulturell egenart, i tillegg til de personlige erfaringer vi gjør gjennom livet. Påvirkningene foregår gjennom hele vårt livsløp, og man kan derfor si at begrepet er delvis flytende. Vår identitet vil til en viss grad endres, dersom vi definerer det slik. Even Ruud sier om identitet at:
Når vi skal bestemme hva ‘identitet’ handler om, er det ikke bare alder, kjønn og sosial klasse vi tenker på. Snarere synes temaer som autentisitet, tilhørighet til sted og tid, hvor jeg kommer fra, hva jeg tror på, etnisitet, forholdet til andre mennesker, opplevelse av å mestre eget liv m.m. å være sentrale komponenter i vår selvoppfatning (1997, s. 10).
Sitatet viser til relevansen av de sosiale faktorene, men understreker samtidig at våre genetiske forutsetninger spiller en rolle. Det handler om hva vi opplever tilhørighet til, som igjen handler om hva vi identifiserer oss med. Identifisering, eller identifikasjon, er i denne sammenheng hva vi identifiserer oss med som gir oss følelsen av tilhørighet. Hvilke
elementer gjør at noen identifiserer seg med jazz, mens andre identifiserer seg med hip hop?
På den ene siden tror jeg det handler om en identifikasjon i selve musikken, at det finnes elementer i den bestemte musikken som oppleves i vårt eget indre. Samtidig, mener jeg, handler det om hvilke normer og trender denne bestemte musikksjangeren representerer. Sagt
på en annen måte, de fortellingene den representerer. I følge Birgitte Frello, forstås
fortellingene ”som produktive, idet de skaper den identitet, som de omtaler” (Frello, 2012, s.
90). Dette tar meg videre til narrativitetsteorien. Narrativer er fortellinger. Fortellingene gir oss mulighet til å dele en opplevelse med samme fornemmelse av tid og samvær (Bonde, 2009, s. 133). Narrativitetsteorien bygger slik på de fortellingene som konstrueres ut ifra hva vi opplever og hvordan vi forstår vår tilværelse.
So identity is not something foundational and essential, but something produced through the narratives people use to explain and understand their lives. We tend to see the self as continuing as the same thing through time, and to see this as deriving from some characteristic(s) of the self itself. But, for Ricoeur, the reason we see the self in this way is because we constantly tell and retell stories which produce it as something continuing through time (Lawler, sitert i Frello, 2012, s. 91).
Identitet er altså et produkt i kontinuerlig utvikling, basert på historiene vi forteller om oss selv og opplevelsene vi har. Jeg var tidligere inne på at identitet og kan handle om noe større en individet, som for eksempel en gruppe eller by sin identitet. I et Encyclopedia om sosial og kulturell antropologi, fant jeg det definert.
The term (identity) may also be applied to groups, categories, segments and institutions of all kinds, as well as to individual persons; thus families, communities, classes and nations are frequently said to have identities (Byron, 1996, s. 292).
Altså, selv om den mest tradisjonelle bruken av begrepet handler om oss på et individuelt plan, bruker man også innen fagfeltet antropologi begrepet om fellesskapsbetegnende strukturer i en familie, by eller et land. Det oppleves dog som mer dekkende å kalle det for identifikasjoner. For å igjen gå tilbake til Bourdieu, så skriver han om hvordan den klassiske musikken har vært en representant for den borgerlige klassen, og derav har formidlet den klassens holdninger. Bourdieu (1995) mener borgerklassens identifikasjon med den klassiske musikken i stor grad handler om de ytre normene, som kleskode og pris på billetter og utdannelse. Slik handler det mindre om den klassiske musikken som blir spilt. Likevel har slike assosiasjoner gjort at klassisk musikk kan virke for pretensiøs eller for høytstående for
”vanlige” folk, jf. modellen jeg nevnte tidligere. Identitet i større forstand, som i en by, handler slik om et felles sett med identifikasjoner. Ruud sier videre om identitet at vår livshistorie også spiller en stor rolle.
Snarere er ‘identitet’ noe vi skaper gjennom de historiene vi forteller om oss selv ut fra viktige minner om opplevelser som har berørt oss. Ved å velge blant disse minnene, og ved å sette dem sammen på nytt, skaper vi oss et bilde av oss selv hvor vi føler sammenheng, kontinuitet og mening i livsforløpet (Ruud, 1997, s. 10).
Vi velger altså ut de elementer i vår historie som gir oss best forståelse av oss selv, og som samtidig samsvarer med hvordan vi faktisk ønsker å være. De historiene vi har om oss selv vil alltid være preget av sin kulturelle kontekst, som igjen til en viss grad har blitt valgt ut av oss selv. Vi trekker gjerne mot de sosiale grupperinger vi identifiserer oss med. Slik blir
identitetsdannelse både en bevisst og ubevisst prosess, og skille mellom personlig og kulturell identitet noe unaturlig. Professor Harriet Bjerrum Nielsen (2006) sier at vår identitetsdannelse alltid er personlig bestemt. Vi tilhører gjerne flere sosiale grupper og kulturer, som et
studiemiljø og et hjemsted. Vi har flere identiteter i ulike sosiale lag. Vi er en del av Norge, og derfor identifiserer vi oss med det typisk norske. Vi er også en del av et arbeidsmiljø. En sykepleier vil identifisere seg med andre sykepleiere i den forstand at de har tatt samme utdannelse og har like arbeidsoppgaver, som er en stor del av vårt daglige liv. Det å snakke om identitet, identiteter og identifikasjon handler om mye av det samme, selv om identitet og identifikasjon viser til ulike mekanismer. En identitet er i ordet noe individuelt, noe som er ditt. Identifikasjon handler om å identifisere seg med noe. Vi leter etter noen typiskheter som vi vet kommer overens med vår egen identitet (Nielsen, 2006, s. 155). I et musikkmiljø vil det være ulike sjangere, og vi vet at de ulike sjangerne ofte har stereotypier. Et metallmiljø bærer til eksempel ofte preg av, dog noe generaliserende, svartkledde mennesker hvor mange har langt hår. Det er vanskelig å si om det var imaget eller musikkpreferansen som kom først, men vi vet at man tilpasser seg miljøet man er i. Noen blir kanskje vervet til metallmiljøet fordi de appelleres av musikken, mens andre tiltrekkes av stilen og blir deretter påvirkes av musikkpreferansene. Stilen og preferansene innad i en gruppe vil endre seg over tid, både på grunn av nye mennesker som kommer til og nye strømninger i musikkstilen. På samme måte som kulturer er dynamiske er også vår identitet en evig prosess som vil endre seg i takt med vår livssituasjon (Ruud 1997, s.155). Dette mener også Simon Frith, som skriver at “Self- identity is cultural identity; claims to individual difference depend on audience appreciation, on shared performing and narrative rules” (1996, s. 125).
Kultur og tilhørighet
The word ’culture’ is probably the single most central concept in twentieth-century anthropology ( Barnard & Spencer, 1996, s. 136).
Ordet i seg selv har sin etymologiske opprinnelse fra flere hold og handler om vekst i ulike former. Etter hvert ble det vanlig å snakke om kultur som en referering til menneskelig utvikling, metaforisk sett. I dagens antropologiske diskurs, snakker man om ordet ’kultur’
som en definerende faktor av ’jeg’-et. Vårt individ, vår atferd, er et resultat av de kulturelle omstendighetene og påvirkningene vi utsettes for. Kultur og identitet er slik nært beslektede begreper innen antropologiske retninger (Barnard & Spencer, 1996, s. 136). Den kjente kulturforskeren Raymond Williams understreker i klassikeren Keywords: A vocabulary of Culture and Society (1985) utfordringen og kompleksiteten i begrepet. Han mener det er både vanskelig og lite hensiktsmessig å gi en enstydig definisjon av begrepet (s. 17). Han har skrevet mye litteratur om begrepet og hva det inneholder, og sier blant annet følgende om kultur:
Culture is ordinary: That is the first fact. Every human society has its own shape, its own purposes, its own meanings. Every human society express these, in institutions, and in arts and learning. The making of society is the finding of common meanings and directions (...) (Williams, 2010, s. 53-54).
Kulturbegrepet kan være problematisk å bruke, da forskere og allmennheten for øvrig bruker det noe ulikt. Vi snakker gjerne om ”kulturen i gruppa”, ”kulturen i hjemmet” eller ”her på skolen har vi kultur for å..”. Det brukes også mer utvidet ved ¨bruke setninger som ”det er kultur for det i Norge” etc. Kulturbegrepet brukes altså som en referering til måter å gjøre ting på og normer som er normalen i et hjem eller en skole. I tillegg brukes det til å beskrive et samfunn. På en forelesning med Thomas Hylland Eriksen ble vi forklart nytten av å skille mellom kultur og samfunn. I følge hans definisjoner, er samfunn organisering av folks aktiviteter og fellers normer og regler som trafikklys, helsesystem, lover mot å slå og lignende. Betydningen av disse institusjonene og reglene er likevel kulturelle, som vil si at menneskene i samfunnet bør ha samme intensjoner og verdigrunnlag for at det skal fungere.
Kultur er slik en felles forståelsesramme, evnen til å le av det samme og ha en felles mening.
Til tross for at begrepene her går litt inn i hverandre, forstår jeg Hylland Eriksens definisjoner slik: Et samfunn har en felles organisering med institusjoner og lover, som for eksempel et land eller en by. En kultur beskriver de ulike grupperingene innen et samfunn. Samfunn er
organisering. Kultur er felles tankesett (Hylland Eriksen, forelesning, 23.09.13). Videre sier han at kultur defineres ut i fra hvordan den skiller seg fra noe annet. Jerome Bruner
understreker at dette avhenger av narrativene, hvilke fortellinger som faktisk er tilgjengelige.
Dette er med på å markere hvor skillene befinner seg (Bruner 1987, s. 15).
Kultur dreier seg om de grunnleggende ting: Identitet, tilhørighet, integrering og at vi skal vokse som mennesker og utvikle vår personlighet. Kulturen er ”limet” som former normer og verdier, og som gir hver generasjon styrke (Grund, 2008, s. 12).
Identitet og tilhørighet er selvsagte ingredienser i en kultur. Etnomusikologen Thomas Turino definerer også kultur på lignende vis og sier at kultur er ”the habits of thought and practice that are shared among individuals” (2008, s. 95). Kultur handler om identifikasjon og identitet, i tillegg til practice, hva vi praktiserer. Hva vil det så si å ha en kulturell identitet?
Ettersom identitetsbegrepet i stor grad handler om det individuelle og personlige, kan det virke unaturlig å snakke om kulturell identifikasjon. Jeg mener likevel at det er mulig, dersom jeg presiserer hva jeg legger i det. For det første må en kulturell identitet ha noe som ikke andre kulturelle identiteter har. For at ”vi” skal være ”vi”, må det være et skille mellom ”vi”
og ”de andre”, et felles meningsunivers innad i kulturen, jf. Hylland Eriksen. I denne oppgaven snakker jeg om en by sin kulturelle identitet. Med dette mener jeg de felles
kulturelle strømninger og egenskaper Skien har, som virker samlende og fungerer som felles identifikasjon for menneskene som bor der. Med kulturelle strømninger snakker jeg her om musikk, teater, historie, kunst og fritidsaktiviteter. Det som skiller kultur fra samfunn. Videre er kulturen det som gir innbyggerne tilhørighet til stedet de bor på. Vi trenger følelsen av å tilhøre noe, og man blir gjerne formet ut i fra hvor man bor, hvem man er med og de tilbudene som faktisk finnes. Slik blir, mener jeg, tilhørighet en konsekvens av felles kulturelle
identifikasjoner.
Det er forholdet mellom åpenhet og lukkethet som er kjernen i nesten alle debatter om identitet, hevder Hylland Eriksen (2004, s. 218). Alle identitetsfellesskap er både åpne og lukkede. Jo mer åpen og tolerant en gruppe er, jo mindre sterkt er det indre fellesskapet. Dette kan virke som en ekskluderende måte å forstå et fellesskap på. Likevel er det en forståelig modell når man ser i sitt eget miljø og sin egen oppvekst. Dette kan illustreres med et
eksempel fra min egen ungdom, da jeg frekventerte litt i det lokale metallmiljøet. Fra utsiden virket det som medlemmene i dette fellesskapet vernet om sine egne og hadde et tett bånd.
Det var ikke hvem som helst som fikk bli med. Det å ha en sterk felles kode, enten det er
klær, musikk eller politisk syn, virker å gjøre et samhold sterkere. Dette blir igjen forsterket når det er andre på ”utsiden” som mener noe helt annet. Selv kom jeg aldri innenfor veggene, da jeg var avvikende fra viktige markører i deres kultur. Et aktuelt eksempel disse dager er Sverigedemokratarna (SD), det svenske partiet med nazistiske røtter. Under og i etterkant av valgkampen høsten 2014 har partifellene frontet, for mange en ekstrem politikk, som har fått flere tilhengere enn mange forventet. Det at alle andre partier i Sverige nekter noen form for samarbeid med dette partiet, ser ut til å motivere SD til å jobbe enda hardere, og fronte sitt syn mer aktivt. Man kan argumentere mot Hylland Eriksens påstand om at mer toleranse gir mindre fellesskap, da et politisk parti alltid ønsker flere medlemmer. Likevel mener jeg eksemplet passer, fordi politikken partiet fronter virker ekstremt for såpass mange mennesker at det fører til en ekskluderende effekt. Samtidig samler de andre partiene seg om
utestengingen, til tross for ulikheter også dem imellom. Dette skaper et forestilt fellesskap mellom øvrige partier.
Jeg har så vidt vært inne på dette med betydningen av fellesskap. Professor i internasjonale studier, Benedict Anderson, har skrevet om hvordan fellesskap er forestilte. Et forestilt fellesskap handler om hvordan det og samles om en sak kan gi en følelse av å høre sammen, til tross for at det kun er den ene saken som er felles. Dette vil jeg gå videre inn på i neste kapittel. Gjennom deltakelse og sosial aktivitet skaper vi fellesskap. Anderson skriver om nasjonalisme og nasjoner. Denne oppgaven tar for seg en mindre skala av et fellesskap, men slik jeg forstår det, har et fellesskap på et byplan og et fellesskap i form av en nasjon mange likhetstrekk. Anderson har følgende definisjon på hva han mener med at en nasjon eller et fellesskap er forestilt:
Det er forestilt fordi medlemmene i selv de minste nasjoner bare vil kjenne et fåtall av sine medborgere.
De fleste av dem vil aldri møtes, vil aldri ha hørt snakk om hverandre; likevel vil de være i stand til å forestille seg at de er medlemmer av det samme fellesskapet (Anderson, 1996, s. 19).
Forskningstradisjon og metode
Da jeg begynte arbeidet med masteroppgaven var det klart at en kvalitativ metode med intervju, samt litteraturgjennomgang, ville være den beste fremgangsmåten. Det var ikke like klart hvilken forskningstradisjon oppgaven passet inn i, ei heller i hvilken overordnet
tilnærming, som fenomenologi og hermeneutikk. Jeg vil her gi en beskrivelse av metode, samt
begrunne hvorfor oppgaven kan plasseres innen musikkantropologi og fenomenologisk forskning.
Musikkantropologi
Anthropology includes the concideration of both the human body and soul, with the laws of their union, and the effects thereof, as sensation, motion etc. (Williams, 1985, s. 38).
Det har vært viktig å forstå hvilken tradisjon mitt arbeid hører hjemme i. Slik har det blitt lettere å forstå hvordan jeg skal strukturere intervjuene mine, hvilke spørsmål som er relevante og hva jeg faktisk forsker på. Musikkantropologi er en fagdisiplin bestående av elementer fra sosialantropologien, kulturstudier og musikk og identitet, for å nevne noe. Dette har til tider føltes noe problematisk, da jeg som musikkviter har mest erfaring med mer konkrete musikkvitenskapelige problemstillinger omkring analyse og musikkhistorie. Jeg har også vært påpasselig med å ikke bevege meg for mye ut i et fagfelt som ikke er mitt. Det har imidlertid vært en stor berikelse å få innblikk i andre fagdisipliner som igjen har vært med på å forme min oppgave og problemstilling.
Forskningsretningen musikkantropologi blir også i mange tilfeller kalt etnomusikologi. Slik jeg forstår det, inneholder de mye av det samme, men i dag bruker mange like gjerne begrepet musikkantropologi. Etnomusikologi referer til fremmede kulturer sin
musikk(etnos=folkeslag, gresk) (Stokes, 1996, s. 384), mens musikkantropologi innebefatter et bredere perspektiv med sosialantropologi, cultural studies, antropologi og selvsagt
musikkforskning. Antropologien som fagtradisjon begynte på midten av 1800-tallet, med teorier om ”det primitive samfunn” (Eriksen, 2010, s. 21). Den tidlige musikkantropologiske forskningen startet med Adler, som plasserte komparative studier av ikke-vestlig musikk på lik linje med musikkteori etc. Utviklingen skjedde samtidig med fremveksten av
nasjonalismen i Europa. Man ble opptatt av lands folkemusikk og fikk mulighet til å ta opp musikk med Edisons oppfinnelse; fonografen (Myers, 1992, s. 4-5). Etter hvert utviklet det seg til å omhandle mer enn europeisk folkemusikk. Som en konsekvens av kolonialiseringen ble interessen for andre kulturer større og mer tilgjengelig. Musikkantropologer reiste til det man anså som fremmede kulturer, for å forske og drive feltarbeid. Utover på 1950-tallet delte fagfeltet seg i to retninger; de med antropologisk bakgrunn og de med musikkvitenskapelig bakgrunn. I den førstnevnte stod særlig feltarbeid sentralt. Man skulle forske på musikken i sosial kontekst, hvordan mennesker brukte musikken og typiske trekk i selve musikken. Etter
hvert har det også blitt mer og mer vanlig å forske på eget samfunn. Forskere har blitt mer interessert i å forstå hvordan vårt samfunn fungerer og hvordan musikk spiller en rolle (Myers, 1992, s. 8). Summert kan vi si at man i musikkantropologien forsker på musikken som en kulturell identifikasjon, musikk i en kulturell kontekst.
Antropologiske studier gjort i eget samfunn krever at forskeren distanserer seg fra feltet.
Forskeren må evne å se sitt forskningsobjekt fra utsiden, en såkalt komparativ dimensjon. I den forbindelse snakkes det om to ulike nivåer, emisk og etisk. Emisk nivå refererer til samfunnsmedlemmene og hvordan de erfarer og beskriver sin tilværelse i det utvalgte samfunnet. Det etiske nivå handler om forskreren og hans/hennes komparative apparat som bruker forskning og fugleperspektiv til å forstå samfunnet (Eriksen, 2010, s. 44-45). Min rolle i forskningsfeltet problematiserer jeg under kapitelet om insider/ outsider.
Postholm (2010) skriver at antropologi handler om å beskrive, sammenligne, klassifisere og forklare menneskelig atferd på tvers av kulturer, mens etnografi ønsker i større grad å beskrive én kultur (s. 45). Det innebærer også en historisk forståelse, som virker riktig i mitt tilfelle. Hun skriver videre at et etnografisk studie krever tilstedeværelse i den bestemte kulturen over tid, for å forstå deltakernes handlinger over tid (s. 46). Her blir mitt tilfelle i grenseland. På den ene siden kjenner jeg kulturen i Skien godt, da jeg selv er fra byen. På den andre siden har ikke forskningen nødvendigvis foregått i Skien. Jeg har hatt intervjuene både i Oslo og Skien. Samtidig har jeg foretatt meg feltarbeid gjennom møter på kulturetaten og jubileumskveld for Skiensjazzdraget, samt en kontinuerlig lesing av lokalaviser. Postholm sier også om etnografi at forskeren har en formening om fokus, men at dette spisser seg etter hvert i prosessen. Det overordnede fokuset i oppgaven har hele tiden vært jazzen i Skien, men hvilke problemstillinger innenfor dette feltet, har justert seg underveis.
Fenomenologi
Fenomenologiske studier beskriver den meningen mennesker legger i en opplevelse knyttet til en bestemt erfaring av et fenomen. Jeg har sett på et utvalg personers musikalske reise, fra oppveksten i Skien og videre til der de er i dag. Det finnes to retninger, hvorav en har et sosiologisk fokus og den andre et individfokus. Den sosio-fenomenologiske retningen innebærer forskning av hvordan en gruppes mening utvikles gjennom sosial interaksjon (Postholm, 2010, s. 41). For å få en forståelse av fenomenologiens grunnleggende tanker, har
jeg brukt May Britt Posthom sin Kvalitativ metode (2010) og Kvale og Brinkmann sin Det kvalitative forskningsintervju (2009).
Fenomenologi handler om vår opplevelse av en hendelse og ikke selve hendelsen.
Prosessen som forskes på i et fenomenologisk studie, avsluttes i det forskningen avsluttes, sier Postholm (2010, s.41-43). Dette stemmer dog ikke overens med min forskning. Jazzmiljøet i Skien vil fortsette å eksistere. Likeledes vil mine informanter sine refleksjoner omkring jazzmiljøet i Skien og deres musikalske identitet med stor sannsynlighet fortsette. Jeg opplever at fremstillingen av fenomenologi i henholdsvis Postholm og Kvale og Brinkmann ikke er helt forenlig. Sistnevnte sier om fenomenologi at det er ”en interesse for å forstå sosiale fenomener ut fra aktørenes egne perspektiver og beskrive verden slik den oppleves for informantene, ut fra den forståelse at den virkelige virkeligheten er den mennesker oppfatter”
(Kvale & Brinkmann, 2009, s. 45). Forskjellen ligger kanskje i de ulike fokusområdene, Postholm fokuserer på den psykologisk-individuelle retningen, mens Kvale og Brinkmann fokuserer på den sosiologiske tilnærmingen. De skriver videre at intervju i en fenomenologisk tradisjon søker å ”innhente beskrivelser av intervjupersonenes livsverden, og særlig
fortolkninger av meningene i fenomenene som blir beskrevet” (2009, s. 47). Det er på mange måter det jeg gjør i mine intervjuer. Jeg ønsker å forstå deres bakgrunn og opplevelse av å være jazzmusiker, samt hva det var i Skien som gjorde at dette ble aktuelt.
Oppsummert kan vi si at fenomenologi handler om å forske på ”menneskers opplevelser av verden de lever i” (Langridge, 2006, s. 269). Retningen har utgangspunkt i noen sentrale filosofiske spørsmål. Det er ikke avgjørende å ha kunnskap om bakgrunnen for å gjøre et fenomenologisk arbeid, men jeg mener en forforståelse bidrar til å forstå bedre hva vi holder på med. Vi deler måten å se verden på inn to: Idealisme og realisme. Idealisme handler om å forstå verden kun ut i fra menneskesinnet og ingenting er absolutt. Realismen fokuserer på tingenes fysiske tilværelse, det vi vet om verden er i verden. Realistene mener ofte at verdens fenomener er målbare, og kan forskes på ved mer matematiske fremgangsmåter.
Fenomenologien derimot, er ikke opptatt av hva som finnes og om det finnes, men vår opplevelse av det vi faktisk har tilgang til. Slik fokuserer fenomenologer på de relasjonelle opplevelsene. De filosofiske røttene til fenomenologien stammer fra Descartes, som frontet refleksjoner omkring egen tilstedeværelse, ”jeg tenker, altså er jeg”. Dette ble så videreført av Husserl, som mente at oppdagelsen av selvet og dets essens, foregikk gjennom tenkning (Postholm, 2010, s. 42).
Insider / Outsider
Denne problematikken refererer til min rolle som samfunnsfagforsker. Ved at jeg forsker på et element i samfunnet, her lokal tilhørighet, vil min tilhørighet til feltet være viktig å være klar over. Den australske forskeren Lauren J. Breen arbeider ved Centre for Social Research, og skriver at ”generally, insider-researchers are those who chose to study a group to which they belong, while outsider-researchers do not belong to the group under the study” (Breen, 2007, s. 163).
Breen snakker om kompleksiteten i insider/ outsiderproblematikken. Ved å være en del av feltet du forsker på vil du bli påvirket i valg av metode, intervjupersoner og problemstilling.
Samtidig vil forskerrollen gjøre deg til en outsider. Den vil markere en distanse mellom deg og det aktuelle feltet. I mitt tilfelle har jeg funnet det utfordrende å plassere meg på en av sidene. Det faktum at jeg er fra Skien og driver med musikk gjør meg til en insider. På den andre siden bor jeg ikke i byen, og er slik heller ikke direkte medlem av byen og jazzmiljøet der. Jazzmiljøet i Skien mener jeg likevel strekker seg forbi bygrensene, og jeg anser
jazzmusikere fra Skien som en del av miljøet, selv om de ikke bor der. Dette vil jeg drøfte videre i kapittel 3. Jeg er klar over at min bakgrunn kan påvirke min habilitet og nærmest bli oppfattet som en aksjonsforskning, som vil si at jeg har en tydelig hensikt med masteren og at den kan oppfattes som bestilt. At jeg har et ønske med masteren stemmer i noen grad, da jeg har et ønske om å sette et større fokus på problemstillingen min, hvilken betydning har jazzen i Skien. Samtidig tenker jeg at de fleste masterstudenter ønsker dette med sin oppgave. Vi velger ofte å skrive om noe som opptar oss. Slik anser jeg det som riktig å si at jeg har en fot i begge leirer. Jeg er en insider fordi jeg er fra Skien og holder på med musikk, men samtidig en outsider fordi jeg ikke bor der. Slik har jeg heller ingen direkte påvirkning på tankesettet i byen, kun en mulighet til å belyse ulike sider jeg anser som interessante.
Kvalitativt arbeid
I et kvalitativt arbeid står gjerne intervjuet sentralt. Jeg har intervjuet tre personer med tilknytning til Skiens musikkliv, og har stilt de spørsmål om deres liv og virke i Skien, samt deres oppfatning av musikklivets stilling i byen i dag, med fokus på jazzen. I tillegg har jeg snakket med andre kulturpersonligheter, som kultursjefen, om de samme temaene, samt vært til stede på et foredrag om jazzen i Skien. Som en siste del av min metodiske tilnærming, har jeg brukt litteraturstudier. Jeg har vært helt avhengig av å benytte meg av historiebøker,
avisartikler og annen litteratur om Skien og byens historie. Minnene til de jeg har snakket med er preget av deres egne erfaringer. Jeg har derfor hatt stor nytte av bøker og andre kilder som beskriver så objektivt som mulig hvordan det var.
Mitt mål og hensikt med intervjuene har vært å få kunnskap om diss personenes opplevelser av Skiens identitet og syn på musikkens rolle i så måte. Jeg har stilt flere spørsmål innenfor overordnede kategorier (se vedlegg nr. 1) og i noen tilfeller har det dukket opp temaer underveis som var utenfor mine kategorier. Dette er også det som beskrives som hensikten i mye kvalitativt arbeid; kunnskapen skapes underveis i samspillet mellom intervjuobjekt og forsker. Jeg har altså vært ute etter personenes egne erfaringer, tanker og opplevelser. Videre har jeg gjort en tolkning av disse utsagnene, basert på teori om stedstilhørighet og identitet.
Metode betyr egentlig ”veien til målet” (Kvale & Brinkmann, 2009, s. 99), og det er nettopp det jeg gjør i disse intervjuene, som en del av prosessen i mitt masterarbeid. Kvalitativ metode vil kort fortalt si at man er interessert i å finne meninger og betydninger til et lite utvalg mennesker, man søker å finne hva akkurat det mennesket mener (Langdridge, 2006, s. 27).
Det kvalitative forskningsintervjuet søker å forstå verden sett fra intervjupersonenes side. Å få frem betydningen av folks erfaringer og å avdekke deres opplevelse av verden, forut vitenskapelige forklaringer, er et mål (Kvale & Brinkmann, 2009, s. 21).
Kvale og Brinkmann (2009) har vært en god veileder i mitt arbeid med intervju og analyse av intervjuet. De semi-strukturerte intervjuene jeg har hatt har alt i alt fungert veldig bra. Et semi-strukturert intervju vil si at det foregår nærmest som en vanlig samtale, men med fokus på intervjuobjektets innspill. Intervjueren forholder seg til intervjuguiden, men følger den ikke slavisk. På den andre siden finnes strukturerte intervjuer, som vil si å være tro mot intervjuguiden ved at det er lagt opp til en tydelig spørsmål-svar struktur (Langdridge, 2006, s. 56-57). Prosessen med intervjuene startet med utarbeidelse av en intervjuguide, samt søknad til NSD. Prosjektet ble godkjent (se vedlegg nr. 2), og intervjupersonene ble informert om dette, i tillegg til at de skrev under kontrakt. Intervjuguiden jobbet jeg med i noen uker og jeg endret spørsmålene etter hvert som masterprosjektet mitt utviklet seg. Jeg har vært svært bevisst på å ikke endre de for mye mellom hvert intervju, da selve analysen tar utgangspunkt i temaene fra intervjuene. Da intervjuene ble gjennomført, var jeg takknemlig for arbeidet jeg hadde gjort på forhånd. Jeg benyttet meg særlig av tipsene i boks 7.1, som handler om hvordan stille spørsmålene og hvilke type spørsmål som er gode (se Kvale & Brinkmann,
2009, s. 147). Det å tillate taushet mellom spørsmålene opplevdes som fruktbart med tanke på å frembringe flere refleksjoner fra intervjupersonen.
Det må også nevnes at jeg bruker en kvantitativ kilde. Jeg har fått tak i besøkstall på Skiens jazzkonserter, og bruker disse til å belyse deler av problematikken jeg forsker på.
Under kapittel 4 vil jeg gå nærmere inn på intervjuene og min opplevelse av intervjusituasjonene, samt begrunne utvalget mitt.
Intervjuanalyse
For å kunne gjennomføre en intervjuanalyse, må intervjuene transkriberes. Jeg fant fort ut det var mange måter å gjøre det på, avhengig av hva hensikten med analysen var.
Det ordrett transkriberte muntlige språket kan fremstå som usammenhengende og forvirret tale, og også som indikasjon på svakt intellektuelt nivå (Kvale & Brinkmann, 2009, s. 195).
Med dette sitatet i bakhånd, har jeg valgt å transkribere intervjuene på en måte som gir mer sammenhengende setninger. Jeg har selvsagt skrevet det slik de selv sa det, men kuttet ut ufullstendige setninger og tomme ord der det har latt seg gjøre uten å påvirke meningen. Dette har gjort min analyseprosess noe lettere. Det gir mer overskudd å lese tjue sider med hele setninger enn med alle muntlige ord fra en samtale, i alle fall i en slik type analyse jeg har foretatt meg. Det å gjøre en kvalitativ analyse var ikke like selvsagt som jeg først hadde trodd.
Jeg har lest meg gjennom mange ulike måter å gjøre analysen på, uten å finne den ene som passer til min oppgave. Jeg tenkte tidlig at jeg ønsket å strukturere analysen slik Even Ruud har gjort i ”Musikk og identitet”. Han har laget kategorier i etterkant av intervjuene, basert på svarene han fikk. I mitt tilfelle har jeg landet på en mellomting. Jeg hadde allerede før
intervjuene en tanke om hva kategoriene skulle være, uten å ha de fullstendig definert.
Underveis i analysen har de blitt mer tydelige, og jeg fant det best å hente igjen kategorier fra teorikapitlet. Som analyseverktøy virket da bricolage mest hensiktsmessig og riktig for mitt vedkommende.
Bricolage-tolkeren benytter en rekke blandede tekniske diskurser og beveger seg fritt mellom forskjellige analytiske teknikker og begreper. (..) Intervjuhåndtverkeren leser gjennom intervjuene og danner seg et overordnet bilde, går deretter tilbake til særlige, interessante passasjer (..) (Kvale &
Brinkmann, 2009, s.239).
Jeg har i analysen trukket frem de sitater som samsvarer med kategoriene, og presentert de på en måte som gjør at ulikhetene kommer til syne. Jeg mener det gjør analysen mer interessant å se på noen konflinktpunkter, i tillegg til likheter. Jeg har ikke forsøkt å kvantifisere svarene jeg har fått og jeg har forsøkt å holde meg unna generalisering. Jeg har likevel forsøkt å se om det finnes noen steder, personer eller andre faktorer som har hatt påvirkning på flere, uten å trekke entydige konklusjoner på bakgrunn av det.
KAPITTEL 2
TEORETISK GRUNNLAG
*
I dette kapitlet skal jeg presentere teori som gir forståelse av min forskning. Jeg vil trekke frem teori som belyser de ulike diskursene i min problemstilling, med fokus på musikk og identitet, stedstilhørighet og musikkens rolle i kulturell kontekst.
Musikk og identitet
Den norske musikkterapauten, musikkviteren og psykologen Even Ruud har vært en pioner i utviklingen av dette feltet. Ruud startet arbeidet med boken Musikk og identitet i 1989, og den ble for første gang utgitt i 1997. I 2013 kom en revidert utgave hvor forfatteren blant annet la til et kapitel om vokal identitet. Jeg har brukt både 1997-utgaven og 2013-utgaven. Empirien til boken baserer seg på bearbeidelse av kassetter og essay fra seksti av hans
musikkterapistudenter. Studentene ble bedt om å samle musikk som har hatt betydning i deres identitetsdannelse samt skrive et ti siders langt essay om opplevelser de har hatt til musikken på kassetten. Musikken skulle representere deres personlige reise fra barndommen og til voksenlivet. Resultatene fra studentene og sin egen musikalske selvbiografi har Ruud
kategorisert i ulike ”rom”. Disse rommene representerer måter musikken virker på oss i ulike situasjoner brukes som en metafor for ulike sinnstilstander som vi kan plassere våre
musikalske opplevelser i. Rommene har han kalt det personlige rom, det sosiale rom, tiden og stedets rom og det transpersonlige rom. Det personlige rom handler kort fortalt om vårt indre følelsesliv og derav (musikk)opplevelser som har påvirket dette. Jeg opplever det personlige rom som et bilde på vårt kjerne-selv, vår opplevelse av hva som er det sanne ”meg” basert på blant annet nære relasjoner og personlige opplevelser. Et eksempel som trekkes frem i boken til Ruud er en persons opplevelse av å ”komme hjem” til seg selv i møte med en låt.
Opplevelsen gir en følelse av å endelig lande. En slik følelse kan man få når man for eksempel forstår hvilken type sjanger man hører hjemme i, eller en åpenbaring om at det er musikk som er veien for deg (Ruud, 2013, s. 125). Det transpersonlige rom handler om sterke opplevelser som vi vanskelig kan beskrive med ord. Det kan være en ekstrem opplevelse av samhold på en konsert eller en så sterk opplevelse med konsert at vi nærmest endrer
bevissthetstilstand. I følge Ruud kan opplevelser innenfor denne kategorien kjennetegnes ved en rekke emosjonelle og kognitive reaksjoner (Ruud, 2013, s. 240). Den norske artisten Ravi har beskrevet det på en forståelig måte: en utadæsjælopplevelse. Jeg skal her fokusere på det sosiale rom og tiden og stedets rom. Slik jeg oppfatter det, forklarer de ulike rommene hvordan musikken påvirker oss i sosiale sammenhenger og hvordan det oppfordrer til et fellesskap. I tillegg forsøker de å forklare hvordan historie, musikk og stedstilhørighet henger sammen. Vi har alle opplevelser vi kan kategorisere innen de ulike rommene og opplever en hendelse på bakgrunn av tidligere erfaringer.
Det sosiale rom (Ruud, 2013, s. 139-192) handler om hvordan vi forholder oss til den sosiale gruppen vi er en del av. Vi orienterer oss og finner vår plass ut ifra gruppens sammensetting.
Disse gruppene kan være kjønn, etnisitet eller mindre dimensjoner som en klubb eller et band.
Musikken som oppleves i samvær med andre, frembringer gjerne kollektive minner når den høres igjen. Et eksempel kan være den relativt nye radiokanalen til NRK, P1+. Her er et av formålene å frembringe nostalgi og gamle minner med musikken som var populær i tidligere tiår. Kanalen spiller musikk man ikke lenger hører mye av på radio og lyttere kan selv ringe inn med ønsker. Et annet eksempel kan være musikk man hørte mye på i en bestemt setting, for eksempel en leir. I ettertid vil da den bestemte musikken frembringe de samme følelsene vi opplevde på leiren. Når vi i ettertid hører igjen den musikken med de samme menneskene vi var på leir med, vil den frembringe kollektive minner og gi en opplevelse av fellesskap.
De opplevelsene vi har i dett sosiale rom bruker musikk til sosial referering. Med dette mener Ruud hvordan vi ut i fra musikk kan signalisere sosial klasse, etnisitet m.m. Musikksjangre er ofte en slik markering. I et punkmiljø er verdifellesskapet basert på opprør mot autoriteter og et behov for å markere et politisk ståsted. Politisk aktive mennesker finnes selvsagt i alle miljøer, men i for eksempel jazzmiljøet er det et verdifellesskap som i større grad er basert på individualitet og en åpenhet for å spille det som faller deg inn, jf. improvisasjon og frijazz (se kapittel 3). Vår identitet defineres ut i fra et sosialt fellesskap med andre, vi avgrenser og markerer hvor vi hører hjemme og ikke (Ruud, 1997, s. 108-109).
For å bruke et annet eksempel, kan vi se til teatermiljøet. Høsten 2014 var jeg publikum ved en Peer Gynt-forestilling på Nationaltheatret i Oslo. Det klassiske stykket av Henrik Ibsen var her satt opp i en moderne versjon, med offentlige skikkelser i rollene. I orginalstykket blir Dovregubbens hall beskrevet som et sted for troll og underjordiske vesener, som er trangsynte
og selvgode. I den moderne oppsetningen var trollene byttet ut med Siv Jensen, Erna Solberg og Petter Stordalen, for å nevne noen. Nationaltheatret brukte Peer Gynt-oppsetningen som en mulighet til å ta et sterkt politisk standpunkt og satte inn replikker som, slik jeg tolket det, tydelig både kritiserte og gjorde narr av dagens regjering og selvsagt kulturpolitikken. Som publikum ble jeg satt i en forunderlig posisjon. På den ene siden tenkte jeg at statistisk sett har halvparten av menneskene her stemt på et blått parti, da de faktisk vant valget. Slik drev teateret en risikosport. På den andre siden, er ikke publikummet i teatersalen nødvendigvis et tverrsnitt av den norske befolkningen. Jeg tenkte samtidig på Bourdieu og hans teorier.
Tradisjonelt sett er det overklassen som har hatt råd til å se teater av en slik størrelse. I Norge har det, noe generaliserende, vært vanlig at de med mest penger stemmer på Høyre, mens arbeiderklassen stemmer på de mer sosialistiske partiene. Likevel, det var stor applaus når skuespillerne gjorde narr av disse offentlige personene, noe som kan indikere at
teaterpublikummet nå i større grad er preget av venstreorienterte mennesker. Samtidig har kritikk av makten alltid vært populært blant publikum, uansett ditt personlige politiske standpunkt. I tillegg er ikke stor applaus nødvendigvis et tegn på at folk liker stykket. Vi klapper også av vane, høflighet og fordi andre gjør det. Uansett, Nationaltheatret markerte et ståsted ved å skape avstand til noe annet, jf. Hylland Eriksens teorier.
Videre er jevnalderkultur sentralt i kapitlet om det sosiale rom. Dette handler om at vi
definerer oss med de vi omgås. Dette gjelder kanskje særlig i ungdomstiden. Det blir en del av en løsrivelsesprosess fra foreldrenes trygge vugge til å oppleve seg selv som selvstendig.
Mamma Mia” (ABBA) står som et symbol på min overgang fra å høre på den samme musikken som foreldrene mine, til å orientere meg utover familien og mot en my og ukjent kultur. Jeg husker denne overgangen som spennende, men kanskje mest skremmende. (..) jeg begynte å løsrive meg på en ny måte. Denne musikkulturen var noe jeg hadde til felles med vennene mine, som de (familien) stod utenfor, mens det tidligere hadde vært slik at min og deres musikksmak var den samme (Ruud, 1997, s.
113).
Man søker altså å definere seg som noe med egenverdi. Professor i psykologi Ruthellen Josselson (1994) skriver at ungdommer låner identiteter fra andre, gjerne idoler på reisen til å finne sin egen. Ungdommer kler seg som de populære amerikanske stjernene eller de
adapterer trendene disse stjernene fronter. Dette skjer ofte i sosiale grupper (s. 94-95). Det er viktig å finne en balanse mellom det Mead kaller det sosiale ”meg”, som er impulser fra omverdenen som påvirker og former oss, og det handlende ”jeg” som er våre egne
refleksjoner og handlinger (Ruud, 1997, s. 111). Dersom vi miste kontakten med det
handlende ”jeg” kan det oppstå en eksistensiell ensomhet. Vi tilhører en gruppe, men har ikke en klar forståelse av hvem vi selv er. Dette går også andre veien. Dersom man er for besatt av å finne hvem man selv er og definerer seg hele tiden som noe annet enn alle andre, forsvinner tryggheten vi trenger i sosiale samhandlinger (Ruud, 1997, s. 140). Jon Monsen snakker om denne balansen, og påpeker at vi alle har ønsker å oppleve oss selv som autentiske, som ekte og naturlige. Med autentisk mener han at ”forestillingen om at vi har en indre, ekte kjerne som kan komme til uttrykk på en spontan og uformidlet måte” (Ruud, 1997, s. 119-120).
Historie, sted og identitet
Tiden og stedets rom (Ruud, 2013, s. 197-230) handler om hvordan de musikkopplevelser vi har er uløselig knyttet til et bestemt sted på et bestemt tidspunkt.
Identitet handler i særlig grad om hvor jeg kommer fra og opplever geografisk tilknytning til, om hvilken tid jeg lever i, har gjennomlevd og «hører hjemme» i (Ruud, 2008).
De opplevelser vi har i oppveksten preger hvordan våre preferanser utvikler seg og gjør at vi erindrer livet vårt som en sammenhengende, rød tråd. Vi blir påvirket av stedet vi tilhører sine trender og normer, og som regel tar vi noe av det med oss videre. Folk fra Sunnmøre er allment kjent (innenfor landegrensene) for å være ”gjerrige”, i alle fall svært nøysomme med penger. Noe av grunnen til dette, tror jeg, må nødvendigvis ligge i de holdninger som har blitt videreført i generasjoner. For Skien sin del kan det være aktuelt å trekke linjene tilbake til 1700-1800-tallets historie med arbeiderklasse og patrisierklasse, som jeg kommer mer inn på senere. Jeg sier innledningsvis at historien har en stor betydning for hvordan og hvorfor vi er som vi er, på et kollektivt plan. Jeg har drevet mailutveksling om dette tema med
sosialantropolog Halvard Vike.
Vike er selv fra Skien og har forsket mye på flere av spørsmålene jeg tar opp, som historiens betydning og hva som er typisk for Skien. Dette har han blant annet gjort som ansatt i
Telemarksforskning-Bø. Han har hjulpet meg med å se de historiske linjene, samt forstå deler av hva som kjennetegner Skien og menneskene i byen i dag. Vike har blant annet vært
medforfatter i Telemarks historie (2014), samt en rekke artikler innenfor antropologiske felt, som Egalitarisme og byråkratisk individualisme (2013) og Identitet, globalisering og
multikulturalisme (2008). Han mener en av grunnene til at skiensfolk eksempelvis kan
oppleves som dårlige til å følge opp lokale musikere, er en manglende ”vi” følelse. Den manglende fellesskapsfølelsen, som Vike mener stammer fra klassesamfunnet på 1700-og 1800-tallet, bidrar til å forsterke individualiteten og janteloven. Fordi det ikke er en sterk tradisjon for fellesskap blir vi også mindre opptatt av ”egne” musikere. De føles ikke ”egne” i like stor grad, fordi ”vi”-et er svakt. Mange opplever også dialekten i Grenland som
fordummende, og ønsker å legge den fra seg når de flytter utenbys. Hvorfor har dialekten den statusen? Det spørsmålet er utenfor min kompetanse å svare på, men det er et interessant faktum at det er slik. Vike mener dette kan handle om et mindreverdighetskompleks, også som følge av klassesamfunnet hvor borgerklassen var dominerende. De snakker gjerne penere, og slik skapte et tydelig skille mellom ”vi” og ”dem” (personlig kommunikasjon Vike, 04.10.13).
Måten vi ser på oss selv speiles også i hvordan vår hverdag er og hvordan vi interagerer i vårt lokalsamfunn. Dette sier også Florida noe om, når han uttrykker hvor viktig stedet vi bor er for vår identitet. Vi mennesker har et innebygd behov for å tilhøre noe. Det kan være en vennegjeng, et band, en klasse, en bestemt subkultur eller et sted. Vi ønsker å være en del av noe større. Hylland Eriksen skriver om ”selvet”, og mener det er et tydelig skille mellom det private og offentlige ”selv”. Slik jeg forstår det, bruker han selvet med samme betydning som individet, som igjen handler om identitet. Det private selvet er på mange måter det Ruud ser som det personlige rom, mens det offentlige selvet handler om hvordan vi agerer i ulike sosiale settinger, rollen vi har utad (jf. det sosiale rom). Hylland Eriksen sier identitet, eller selvet, i vår vestlige kultur handler om å være noe unikt, som skiller seg fra andre. Vi er individualister, i motsetning til for eksempel indere som plasserer seg selv i en kollektiv helhet (Eriksen, 2010, s. 60-62).
Slik jeg ser det, er det overordnede nøkkelbegrepet for boken til Even Ruud livsfortelling og hvordan vi bruker minnearbeid til å forstå hendelser tidligere i livet. Dette mener jeg i stor grad forsvarer mitt valg ang. vektlegging av relevansen Skiens historie har for innbyggerne i dag. Vi blir alle smittet av en sosial arv som igjen er bragt videre og formet i generasjoner.
Man kan selvsagt også argumentere med at en stor del av norske byers innbyggere ikke er fra stedet de bor. Likevel adapterer vi de sosiale strømninger og regler som befinner seg på stedet vi bosetter oss. En svakhet i Florida sin teori kommer til syne her. På den ene siden sier han at vi ofte velger bosted som samsvarer med egne verdier, mens på den andre siden kritiserer teorien manglende fokus på valg av bosted. Jeg mener dette må sees i sammenheng med
