Universitetet i Stavanger
Hvitvasking – en
operasjonell risiko i norsk banknæring?
Hilde Hauglid 15.06.2011
2 DET SAMFUNNSVITENSKAPELIGE FAKULTET,
HANDELSHØGSKOLEN VED UIS
MASTEROPPGAVE
STUDIEPRO GRAM:
Økonomi og administrasjon
OPPGAVEN ER SKREVET INNEN FØ LGENDE SPESIALISERINGSRETNING:
Risikostyring
ER OPPGAVEN KO NFIDENSIELL?
(NB! Bruk rødt skjema ved konfidensiell oppgave)
TITTEL:
Hvitvasking – En operasjonell risiko i norsk banknæring?
ENGELSK TITTEL:
Money laundering – An Operational Risk in The Norwegian Banking Industry?
FORFATTER(E) VEILEDER:
Lasse Berg Andersen Studentnummer:
956851
………
Navn:
Hilde Hauglid
……….
OPPGAVEN ER MOTTATT I TO – 2 – INNBUNDNE EKSEMPLARER
Stavanger, ……/…… 2011 Underskrift administrasjon:………
3
Sammendrag
Gjennom hvitvasking av penger kan de kriminelle få profitt fra straffbare handlinger til å fremstå lovlig, det er en prosess som er viktig for at kriminalitet skal lønne seg. Det gir drivstoffet for narkotikaforhandlere, smuglere og terrorister, til ulovlige våpen forhandlere, korrupte offentlige tjenestemenn og andre som ønsker å drive og utvide sine kriminelle virksomheter. Kriminalitet blir stadig større når de t gjelder internasjonalt omfang, og de økonomiske aspektene blir stadig mer kompliserte på grunn av raske fremskritt innen teknologi og globalisering av finansnæringen.
Hvitvasking av penger er et problem som utgjør alvorlig risiko for den finansielle sektoren til enhver økonomi, både på lokalt, nasjonalt og internasjonalt nivå. Gjennom en stadig internasjonalisering og teknologisk utvikling tas det nye metoder i bruk for å hvitvaske penger. Utfordringer som oppstår når pengespor krysser landegrenser forklarer hvorfor internasjonalt samarbeid er viktig.
Kompleksiteten i mange av de økonomiske sakene stiller krav til blant annet kompetanse og systemer for å avdekke og etterforske sakene. Økt innsats på alle nivåer er avgjørende for å fange opp og bekjempe hvitvasking. Dette fører til at nye rutiner og systemer må implementeres. Fokus på metoder, trender og konsekvensene av hvitvasking bør være prioritert i den finansielle sektor.
Oppgaven vil ta for seg den nye hvitvaskingsloven og forpliktelsene som den rapporteringspliktige er pålagt å etterleve. Den vil også se på ulike metoder som brukes til hvitvasking av penger. Målet med denne oppgaven å etablere en oversikt over hvordan norsk banknæring styrer risikoen i forhold til hvitvasking og hvilke systemer og rutiner som er implementert i banken som er avgjørende for å kunne fange opp og bekjempe hvitvasking. Oppgaven skal også kartlegge årsaker til hvorfor og hvordan hvi tvasking oppstår i banknæringen og konsekvensene av dette. Dette vil bli illustrert ved bruk av bayesiansk nettverk. Til slutt ser den på hvordan norsk banknæring ligger an i forhold til implementering av den nye hvitvaskingsloven.
4
Forord
Denne oppgaven markerer slutten av et toårig masterstudium i Økonomi og administrasjon med spesialisering innen risikostyring ved Universitetet i Stavanger.
Å skrive denne masteroppgaven har vært en lang, spennende og krevende prosess. Temaet var noe jeg hadde begrenset kunnskap om, noe som gjorde at oppgaven virket både interessant og skremmende på samme tid, men alt i alt har det vært en utrolig lærerik prosess.
Jeg har fått mye hjelp på veien. Først og fremst vil jeg takke min veileder Lasse B. Andersen som har guidet meg gjennom hele prosessen, både når det gjelder å komme i gang med arbeidet, det faglige innholdet i oppgaven og utforming av selve oppgaven.
Jeg vil også takke for nyttig og interessant informasjon som jeg fikk fra DnB NOR, Sparebank 1 SR- Bank, Sparebank 1 SMN, Sparebank 1 SNN, Sparebank 1 Hedmark og Bank 1 Oslo som tok seg tid i en ellers travel hverdag til å svare på spørreundersøkelsen min.
5
Innholdsfortegnelse
1. Innledning ... 7
1.1 Bakgrunn... 7
1.2 Målsetting ... 10
1.3 Avgrensning... 10
2. Hvitvaskingsprosessen og metoder ... 11
2.1 Aktuelle metoder ... 12
3. Hvitvasking – caser... 15
3.1 Caser fra Norge... 15
3.2 Caser fra utlandet ... 18
4. Omfang av økonomisk kriminalitet i Norge ... 25
5. Lover og regler... 29
5.1 Norsk regelverk ... 29
5.2 Ny hvitvaskingslov... 30
5.2.1 Identitetskontroll... 30
5.2.2 Registrering og oppbevaring av opplysninger ... 32
5.2.3 Undersøkelses- og rapporteringsplikt... 32
5.2.4 Interne kontroll- og kommunikasjonsrutiner ... 35
5.3 Internasjonalt regelverk ... 35
6. Myndighetstiltak... 38
7. Implementering av hvitvaskingsloven i norsk bank... 41
7.1 Etterlevelse av nytt hvitvaskingsregelverk ... 42
7.2 Arbeid mot hvitvasking i norsk banknæring ... 46
8. Hvitvasking – risikostyring i bank ... 52
8.1 Risikogrupper ... 54
8.2 Risikovurdering ... 56
8.3 Det daglige risikostyringsarbeidet ... 57
9. Konsekvenser og influerende faktorer... 59
9.1 Bayesiansk nettverk ... 60
9.1.1 Motivasjon ... 61
9.1.2 Mulighet ... 62
10. Hvitvaskingsloven – plikter og utfordringer ... 67
11. Konklusjon... 71
6 Kilder... 73
Vedlegg 1 svar på spørreundersøkelsen
7
1. Innledning
1.1 Bakgrunn
Hvitvasking av penger er prosessen hvor kriminelle forsøker å få utbytte fra en straffbar handling til å fremstå lovlig, som ikke kan spores tilbake og dermed kunne brukes fritt i det legale markedet. Eksempler på disse straffbare handlingene kan blant andre være ulovlig spritsalg, salg av narkotika, korrupsjon, hallikvirksomhet, ran, underslag, økonomisk utroskap og investeringsbedrageri. Ved å tilsløre midlenes opprinnelse, endre form eller flytte utbyttet til et sted hvor det er mindre sannsynlig å tiltrekke oppmerksomhet vil de kriminelle kunne skape profitt for den eller de personene som står bak handlingen. Dersom de klarer å få utbyttet til å fremstå lovlig vil de kunne nyte fordelene av utbyttet uten å vekke mistanke (Hvitvasking.no, 2007a).
Begrepet ”hvitvasking” oppstod allerede på 1930-tallet. Det var mafiavirksomheten på denne tiden og deres tidligere eierskap av myntvaskerier i USA som først gjorde uttrykket ”to launder money” kjent. De kriminelle der tjente store summer i kontanter fra utpressing, prostitusjon, gambling og salg av brennevin. Omsetningen ble større og større og behovet for å vise en legitim kilde for disse pengene vokste. Det var slik det startet, ved å skjule opprinnelsen til disse inntektene fikk de dem til å fremstå som legale (Nordstrand, 2008). En metode som gjorde dem i stand til å gjøre dette, var å kjøpe utad legitime bedrifter og blande sine ulovlige inntekter med de lovlige inntektene som de fikk fra disse virksomhetene. Vaskeriene ble valgt fordi de var kontantbaserte bedrifter og dette var en utvilsom fordel for folk som kjøpte dem. Hvitvasking ble ikke sett på som en forbrytelse før på 1980-tallet, og da i all hovedsak innenfor narkotikahandel konteksten. Det var fra en økende bevissthet om den enorme fortjenesten som ble generert fra denne kriminelle aktiviteten, og en bekymring for problemene hvitvasking av penger førte med seg i det vestlige samfunn som skapte drivkraften for regjeringen til å handle mot narkotikalangere.
Utgangspunktet var å utforme en lovgivning som ville frata dem deres ulovlige gevinster.
Regjeringer erkjente også at kriminelle organisasjoner, gjennom den enorme fortjenesten de fikk fra narkotikahandel, kunne forurense og ødelegge strukturen til staten på alle nivåer (Steel, 2006).
8 Hvitvasking av penger er ikke bare hvitsnippkriminalitet som frarøver regjeringen skatteinntekter, men det er ”skjult kraft” som gjør det mulig for kriminell aktivitet til å sive gjennom alle sektorer av lovlig forretningsvirksomhet, og som gjør oppdagelse og håndheving mot slike aktiviteter ekstremt vanskelig. Bankene er utsatt for risikoen for hvitvasking på flere fronter og det er i dag et svært lite skritt mellom en finansinstitusjon som mistenker at de har blitt brukt til å hvitvaske penger og en institusjon som blir strafferettslig involvert i aktiviteten. Banker som blir tatt for å ha medvirket i hvitvasking av penger vil mest sannsynlig møte på store kostnader forbundet med tap av kundemasse, samt saksomkostninger. I det aller minste vil oppdagelsen av at en bank har hvitvasket penger for kriminelle sannsynligvis føre til negativ publisitet for banken. Mangel på tillit til en bank vil resultere i fallende virksomhet ettersom kundene vil søke tjenester fra andre konkurrerende banker.
Konsekvensene for samfunnet
Hvitvasking av penger kan potensielt ha store ødeleggende økonomiske, sikkerhetsmessige og sosiale konsekvenser. Hvitvasking av penger er en prosess som er viktig for at kriminalitet skal lønne seg. Det gir drivstoffet for narkotikaforhandlere, smuglere og terrorister, til ulovlige våpen forhandlere, korrupte offentlige tjenestemenn og andre som ønsker å drive og utvide sine kriminelle virksomheter. Dette driver opp kostnadene for regjeringen på grunn av behovet for økte politiressurser og helsetjenesteutgifter (for eksempel for behandling av rusavhengige) som trengs for å bekjempe de alvorlige konsekvensene som kommer av hvitvasking. Kriminalitet blir stadig større når det gjelder internasjonalt omfang, og de økonomiske aspektene har blitt stadig mer komplisert på grunn raske fremskritt innen teknologi og globalisering av finansnæringen.
Hvitvasking av penger fører til at regjeringens skatteinntekter blir redusert, indirekte skader dette de ærlige skatteyterne som må betale mer skatt på grunn av dem som unndrar skatt.
Det gjør også at regjeringens skatteinnkrevinger blir vanskeligere. Dette tapet av inntekter betyr vanligvis høyere skattenivå enn det som normalt ville være tilfelle dersom ubeskattet utbyttet fra kriminalitet var legitimt. Så vi opplever alle høyere levekostnader enn vi ellers ville gjort hvis økonomisk kriminalitet, herunder hvitvasking av penger, ble forhindret.
9 Hvitvasking av penger forvrenger aktiva- og råvarepriser, og fører til feil tildelig av ressurser.
For finansinstitusjoner kan det føre til ustabilt ansvarsgrunnlag og til feilinvesteringer som dermed skaper risiko for ustabilitet i pengesystemet og i verste fall føre til finanskriser. Tapet av troverdighet og investortillit som slike kriser kan føre med har potensialet til å ødelegge stabiliteten til finansielle systemer, særlig i mindre økonomier. En av de mest alvorlige mikroøkonomiske effekter av hvitvasking er merket i den private sektor. Hvitvaskere bruker ofte bedrifter som blander utbyttet fra illegal aktivitet med legitime midler, for å skjule det ulovlige utbyttet. Disse bedriftene har tilgang til betydelige illegale midler, slik at de kan subsidiere selskapets produkter og tjenester på nivåer godt under markedsrenten. Dette gjør det vanskelig, om ikke umulig for legitime bedrifter å konkurrere mot slike bedrifter med subsidiert finansiering, en situasjon som kan føre til at kriminelle organisasjoner klarer å sile ut de legitime bedriftene ut av den private sektoren. Blant andre negative sosioøkonomiske virkninger, kan hvitvasking av penger i verste fall føre den økonomiske makten fra markedet, regjeringen og statsborgere over til de kriminelle. Størrelsen på den økonomiske makten som tilfaller kriminelle kan ha en korrupt virkning på alle deler av samfunnet.
De sosiale og politiske kostnadene ved hvitvasking av penger er også alvorlige ettersom pengene kan brukes av korrupte nasjonale institusjoner. Bestikkelse av tjenestemenn og regjeringer undergraver det moralske grunnlaget i samfunnet og ved å svekke den kollektive etiske standarden i et samfunn kan det ødelegge våre demokratiske institusjoner.
Nasjoner har ikke råd til å ha sitt rykte og sine finansinstitusjoner skjemmet av en tilknytning til hvitvasking av penger, spesielt i dagens globale økonomi. Hvitvasking av penger eroderer tilliten til finansinstitusjonene og den underliggende kriminelle aktivitet som bedrageri, forfalskninger, narkotikahandel og korrupsjon vil svekke omdømmet til enhver finansiell institusjon. Det arbeidet bankene gjør for å hindre hvitvasking av penger er ikke bare et regulatorisk krav, men også en handling av egeninteresse. En bank skjemt av hvitvaskingsanklager fra for eksempel politiet eller pressen risikerer sannsynligvis tiltale, tap av markedsomdømme og kan også risikere å skade omdømmet til landet. Det er veldig vanskelig og krever betydelige ressurser å rette et problem som kunne vært forebygget med skikkelig håndtering og styring. Det er klart at effektiv innsats mot hvitvasking ikke kan utføres uten samarbeid av finansielle institusjoner, deres tilsynsmyndigheter og
10 rettshåndhevende innstanser (Rahman, 2011). Ut fra dette tar oppgaven for seg følgende problemstilling:
Er hvitvasking en operasjonell risiko for norsk banknæring?
1.2 Målsetting
1. Forklare hvitvaskingsprosessen og ulike metoder for hvitvasking av penger.
2. Beskrive omfanget av hvitvasking i Norge.
3. Gi oversikt over relevante elementer fra hvitvaskingsloven og andre myndighetstiltak.
4. Beskrive i hvilken grad norske banker har implementert ny hvitvaskingslov samt etablere oversikt over hvordan norsk banknæring styrer risiko i forhold til hvitvasking.
5. Kartlegge årsaker til hvorfor og hvordan hvitvasking oppstår i banknæring en, og konsekvensene av dette. Dette vil bli illustrert ved bruk av bayesiansk nettverk.
1.3 Avgrensning
Oppgaven vil fokusere på hvitvasking i bank, hvorfor og hvordan det oppstår, og implementering av ny hvitvaskingslov, men vil ikke ta for seg konsekvensene for skattebetalerne og den norske samfunn som helhet.
11
2. Hvitvaskingsprosessen og metoder
For å skjule opprinnelsen til utbytte fra straffbare handlinger og integrere midlene i den legale økonomien benyttes mange ulike hvitvaskingsmetoder, men i utgangspunktet er det den samme prosessen som ligger til grunn. Den består av tre stadier: plasseringsfasen, tilsløringsfasen og integreringsfasen.
Plasseringsfasen
Dette er den viktigste fasen, da det er her pengene kommer inn i systemet og sårbarheten er størst i forhold til å vekke mistanke. Når pengene først er satt inn på en bankkonto er de lettere å overføre og manipulere. Plasseringsfasen kan foregå ved bruk av forskjellige teknikker, blant annet ved kontantkjøp av verdifulle gjenstander, eller innskudd på konto.
Viktige barrierer her er identitetskontrollen og ”kjenn din kunde”- prinsippet (se pkt. 5.2.1).
Det er viktig at bankene kjenner til sin rapporteringsplikt, og melder fra om man mistenker at transaksjonen kan være midler fra straffbare handlinger.
Tilsløringsfasen
I denne fasen flyttes pengene og tilsløres slik at det blir vanskeligere å oppdage den straffbare handlingen som ligger til grunn. Pengene kanaliseres gjennom en rekke ledd, som kan innebærer flere konti i både inn- og utlandet. Midlene kan også kanaliseres via kjøp og salg av ulike finansielle instrumenter. Jo dypere pengene vikles inn i finanssystemet, desto vanskeligere er det å spore dem. I dette leddet er det derfor viktig at man har samarbeid i hele landet og på tvers av landegrensene. En konto med få og store overføringer, eller for eksempel et selskap med komplisert eierstruktur som gjerne handler med utlandet bør overvåkes og oppfølges nøye. Også i denne fasen vil rapportering av mistenkelige transaksjoner være en kritisk nøkkelfaktor, jo flere rapporteringer, jo større vil sjansen være for å kunne avsløre kriminelle handlinger.
Integreringsfasen
Har midlene kommet til integreringsfasen har hvitvaskingen blitt utført og det skapes et legitimt grunnlag for midlenes opprinnelse. Midlene har blitt gjort tilgjengelige for de kriminelle og brukes som regel til privat forbruk, kjøp av eksklusive varer,
12 eiendomsinvestering eller de disponeres fritt i det legale markedet. For å kunne avsløre de kriminelles handlinger i denne fasen vil det være viktig at de som selger slike eksklusive produkter og eiendomsmeglere rapporterer dersom de mistenker at midlene kommer fra en illegal opprinnelse. Selv om hvitvaskingen på dette stadiet er ferdig utført, vil det være vanskelig, men fullt mulig å spore tilbake til midlenes opprinnelse via tilsløringsfasen og plasseringsfasen.
2.1 Aktuelle metoder
”legitime virksomheter”
En av de mest brukte metodene for hvitvasking er å bruke kontantbaserte virksomheter, ettersom disse egner seg godt som skalkeskjul for hvitvasking av penger, slike virksomheter kan for eksempel være frisørsalonger, videoutleie, bruktbilforhandlere og lignende. Her kan det ulovlige utbyttet blandes inn i regnskapet sammen med de lovlige inntektene, og rapportere det samlet slik at alt fremstår som lovlig. Virksomhetene kan også oppføre fiktive utgifter slik at det blir minimalt med skatt. I følge Økokrims trusselvurdering for 2011-2012 er dette en av de største truslene i kampen mot hvitvasking. Mange av selskapene driver med legal forretningsdrift, og det er derfor vanskelig å avdekke at deler av pengestrømmen kommer fra illegal aktivitet (Økokrim, 2011).
Fiktiv fakturering
Det finnes også en metode for hvitvasking av penger som går ut på at man får noen til å momsregistrere et firma, gjerne personer uten fast bopel eller med rusproblemer. Man får siden disse firmaene til å sende en faktura så det ser ut som de har gjort en jobb. Disse fakturaene er bare skalkeskjul for å kamuflere svarte lønninger eller skjule utbetaling til eierne. Hvitvaskingen kan gjøres i lange kjeder, der flere fiktive selskaper samarbeider. De fiktive selskapene får en mindre provisjon for fakturaene de utstede r. Hovedpoenget med denne metoden er å få ned kostnadene ved å bruke billig arbeidskraft, som regel fra Øst- Europa. Slike nettverk etableres nettopp for å kamuflere denne type virksomhet. Skatte- og avgiftsunndragelsene skjer ved at det lages en fiktiv faktura som skal bekrefte transaksjoner som aldri er gjennomført, eller transaksjoner som er gjennomført, men ikke i den form fakturaen beskriver, og ikke mellom partene som fremgår av fakturaen. Den fiktive fakturaen
13 bokføres hos «kjøper» og betales til «selger» som ofte er en person uten fast bopel, rusmisbruker eller en utlending med falsk identitet. «Selgeren» tar umiddelbart ut pengene i kontanter og returnerer dem til «kjøperen» mot en mindre provisjon. En del av de utenlandske arbeidstakerne har heller ikke arbeidstillatelse i Norge, så her kamufleres flere ulovlige forhold. Lønnen blir skattefri, og oppdragsgiveren sparer arbeidsgiveravgift (Giæver, 2010).
En annen metode som brukes til å hvitvaske penger på er med falske eksport- og importpapirer. Man oppgir mindre enn man faktisk eksporterer og eier, og importøren eller transportøren deler overskuddet. Eller man oppgir at man eksporterer mer enn det som eksporteres, og bruker differansen til å sette i omløp penger som man har skaffet seg ved illegal virksomhet. Dette systemet krever stilltiende medvirkning fra store internasjonale selskaper og finansinstitusjoner (Hovsfang, 2008).
Smurfing
Smurfing innebærer å bryte ned kontantinnskudd i små mengder. ”Smurfere” er personer som får betalt for å utføre finansielle transaksjoner for andre. De kan for eksempel brukes for å gjøre flere små innskudd i forksjellige banker eller for å kjøpe bankremisser i små valører (Økokrim Hvitvaskingsteamet, 2005).
Uformelle verdioverføringssystem
Hawala, som er arabisk for ”fullmakt” er betegnelsen på en metode eller et system for overføring av verdier og/eller betalingsformidling mellom ulike land. Kort forklart brukes systemet ofte når betalingsmottakerne bor i land som ikke har et normalt fungerende bankvesen, eller hvor innførsel av valuta av andre grunner er forbundet med problemer.
Systemet blir mest brukt av emigranter fra slike land (for eksempel fremmedarbeidere, flyktninger, asylsøkere og lignende) for å overføre penger til familiemedlemmer i hjemlandet. Utfordringen med slike system er at de ofte misbrukes, og blir dermed brukt til hvitvasking og terrorfinansiering (Schneider, 2010).
14 Elektronisk overføring av midler
Når banker skal overføre kontrollen av pengene til en annen bank sender de en elektronisk melding til den andre institusjonen. Slike overføringer er et viktig verktøy i alle stegene i hvitvaskingsprosessen, men spesielt i plasseringsfasen. Midler kan overføres gjennom flere forskjellige institusjoner, og flere land, for å lettere kunne skjule opprinnelsen av midlene ("Money laundering: methods and markets,").
15
3. Hvitvasking – caser
For å illustrere hvordan hvitvasking foregår i vireligheten tar oppgaven for seg noen caser.
Disse casene er hentet fra Norge og fra utlandet og viser båe alvorlige og mindre alvorlige hendelser. Ved å bruke problemstillinger fra virkeligheten kan man lettere se hva som går galt og hvor i systemet det svikter som gjør at hvitvasking skal kunne gjennomføres . Som man vil se av enkelte av casene lærer man av feilene og setter inn tiltak deretter. Casene vil ikke bli analysert ned til minste detalj, men vil gi et røft bilde over ulike metoder brukt for hvitvasking av penger. Det er en viktig del i kampen mot hvitvasking å ha kjennskap til metoder og trender. Ved å vite hvordan det fungerer vil man lettere kunne fange opp og unngå hvitvasking. Noen av casene som jeg har valgt retter seg spesielt mot banknæringen, enkelte caser viser hvor i systemet det svikter som gjør at hvitvasking kan gjennomføres, mens andre caser viser systemer og rutiner som er implementert i banknæringen som et steg i kampen mot hvitvasking og terrorfinansiering.
3.1 Caser fra Norge
Norges største hvitvaskings sak
Finansmann Ole Bang ble i 2007 dømt til 6 års fengsel og inndragning av 23.3 millioner kroner for heleri og hvitvasking etter straffelovens paragraf 317. Denne saken har blitt omtalt som Norges største hvitvaskingssak på grunn av de store beløpene som angivelig har vært i omløp. Bang ble tiltalt for å ha solgt mobiltelefoner til forretningskontakter i England til en samlet verdi av 7 milliarder kroner. Gjennom ulike kontoer som han disponerte som eier av selskapene O.B. Invest AS og Celltrade AS lot han pengene passere gjennom disse kontiene i utlandet. Dette ga han anledning til å trekke fra moms flere ganger på de samme telefonene. Fra januar 2002 til april 2003 skal Bangs selskaper ha importert mobiltelefoner fra EU til Storbritannia og latt rundt 7 milliarder passere gjennom hans konti i utland gjennom selskapene, uten at hans forretningspartnere rapporterte merverdiavgift til britiske skattemyndigheter. Bang skal ha kjøpt inn store mengder mobiltelefoner og solgt dem videre til selskaper i England. Selskapene kjøpte mobiltelefonen eksklusive merverdiavgift. Disse selskapene videresolgte mobiltelefonene inkludert merverdiavgift men betalte aldri avgiften til myndighetene. I stedet ble selskapene raskt avregistrert. I følge dommen formidlet Bang
16 3 millioner mobiltelefoner i løpet av 15 måneder som ble solgt billig på det britiske markedet. I løpet av ett og ett halvt år ble det skjult en omsetning på over sju milliarder kroner. Til sammen utgjør den unndratte avgiften til sammen 85 millioner pund eller nes ten en milliard norske kroner, og av dette skal han selv ha mottatt 33 millioner kroner, som Økokrim mener er utbytte fra en straffbar handling. Selv hevder han at pengene stammer fra legal virksomhet, altså trading av mobiltelefoner. Ole Paul Bang ble dømt til 6 års fengsel og inndragning av 23.3 millioner kroner. Han ble også fradømt retten til å være daglig leder og ha styreverv i noen selskaper for alltid (Sverdrup, 2007).
Dommen ble anket dagen etter. Forsvarer til Ole Bang, Atle Helljesen mente at straffen var for streng. Han argumenterte med at i denne saken var det andre i Europa som drev virksomheten i lengre tid, og som ble straffet mildere enn Bang. Disse personene benyttet seg av Bang som mellommann i en kortere periode, og fikk mildere straff. Helljesen var skuffet over at dommen la til grunn at Bang etter kort tid forstod hva slags virksomhet som han var involvert i da han fungerte som mellommann i handel med 600 mobiltelefoner mellom flere land. Bang påsto at han ikke visste at det var kriminalitet han drev med mens meddommer og revisor Svein Malde mente at Bang allerede etter et halvt år visste at virksomheten som han var en del av var av kriminell karakter (Borrevik & Sverdrup, 2007).
Saken om Ole Bang og de importerte mobiltelefonene viser til at organiserte kriminelle grupper og individuelle lovbrytere ofte søker profesjonell bistand (mellommenn) for å sette opp ulike finansielle strukturer og/eller selskapsstrukturer, som de så misbruker for å oppnå økonomisk vinning. Pengestrømmene til stater med sterke sekretesse- lovgiving, som hindrer innsyn i eierskap og virksomhet i selskaper, ville ikke ha funnet sted i den utstrekning som den gjør, uten infrastruktur og rådgivning fra advokater, revisorer, finansnæring mv. I Norge har skatteadministrasjonen tradisjonelt hovedsakelig fulgt opp forsøk på skatteunndragelse og illojal skatteplanlegging ovenfor skatteyteren selv. I de senere år har imidlertid flere skatteadministrasjoner hatt større fokus også på dem som muliggjør unndragelsene. I den nye handlingsplanen mot økonomisk kriminalitet fra regjeringen står det at det nå skal rettes spesiell oppmerksomhet fra skatteetaten mot bruk av mellommenn og rådgivere i saker med økonomisk kriminalitet – med hensikt å avdekke hvilken rolle disse spiller, vurdere medvirkeransvar og foreslå adekvate tiltak (Regjeringen, 2011).
17 Skjule formuen = hvitvasking
En Oslo-mann har i ti år tatt ut til sammen 15 millioner kroner i banken ved nyttår, og så satt dem inn igjen på nyåret for å spare skatt. Mannen ble avslørt av Økokrim, og vil få en straffeskatt på flere hundre tusen kroner. Dette er den største saken i Norge som omhandler denne typen svindel. Økokrim kan avsløre at i årsskiftet 2009/2010 ble i alt 59 personer på Østlandet, 33 menn og 26 kvinner, hvorav 52 er personer fra Oslo og Akershus tatt for hvitvasking av penger på denne måten. 44 av disse har gjort dette i mange år. En av fire som har forsøkte seg på ”banktrickset” er pensjonister. 19 prosent er selvstendig næringsdrivende. Totalt er det snakk om 190 millioner i bankinnskudd. Jan-Egil Kristiansen fra Økokrim sier at han er overrasket over at noen fortsatt gjør det på denne måten og tror de kan slippe unna, når det er så lett å bli avslørt. Året før (årsskiftet 2008/2009) fikk Skatt Øst 50 slike saker, hvor 95 millioner kroner var forsøkt unndratt beskatning. Det er tredje året de kontrollerer de som tar ut penger før årsskiftet og setter dem inn igjen for å spare formueskatt. I tillegg til skatteunndragelse avslører de også andre former for kriminalitet, de som tar ut penger på denne måten ønsker ofte å skjule at de har penger på konto som stammer fra andre kilder, for eksempel at de har unndratt inntekt fra beskatning, eller at det er kriminelle midler de prøver å skjule
De som prøver å skjule formuen ved å ta pengene ut før nyåret for å sette dem inn igjen rett etter blir ofte tatt. Loven i Norge som hindrer hvitvasking av penger krever at banker, meglere og advokater melder fra til Økokrim ved mistanke om straffbare handlinger/transaksjoner. Dette skal gjøres for å unngå at utbytte fra straffbare handlinger kamufleres som ”lovlig” inntekt eller formuesøkning. Grunnen til at flere blir oppdaget nå enn tidligere er fordi kunnskap om lover og regelverk for slike rapporter har blitt bedre og bedre. I tillegg til at institusjonene kan mer om hvordan regelverket kan misbrukes av kriminelle og bankene har blitt flinkere til å melde fra og sende hvitvaskingsmelding til Økokrim. Fra 2008 til 2010 har det vært en økning fra 43 til 56 innrapporterte forsøk på skattesvindel. Oppdager ansatte i banken en mistenkelig transaksjon plikter de å melde fra til Økokrim (Pedersen, 2010).
Ved Årsskifte mottar enheten for finansiell etterretning (EFE) et relativt høyt antall MT- rapporter (mistenkelige transaksjoner) som gjelder skatteunndragelse. Noen av disse
18 rapportene kalles 31.12.- meldinger, og gjelder dem som tar ut pengene rett før årsskiftet og som setter dem inn i igjen rett etter. Dette gir inntrykk av at formuen er lavere enn den faktisk er, og dermed unngår formuesbeskatning på hele formuen. 31.12.-meldingene blir analysert av EFE og resulterer som regel i rapporter til skattemyndighetene (EFE, 2009).
Hvitvasking i byggebransjen
En mann ble dømt til to år og tre måneder i fengsel for blant annet utroskap og medvirkning til grov økonomisk utroskap med til sammen ca. 38 millioner kroner i bygg - og anleggsbransjen. Disse selskapene sto formelt sett i den tiltaltes navn, men ble i praksis ledet av en annen hovedmann i saken. Hvitvaskingen foregikk ved at den domfelte tok ut store kontantbeløp fra selskapets bankkonti og overleverte dem til hovedmannen. Deretter utstedte tiltalte falske fakturaer som kvittering for mottak av flere millioner kroner for arbeid som ikke ble utført. Pengene ble siden tilbakeført til det opprinnelige selskapet som
”betalte”. De falske fakturaene ble brukt som dokumentasjon for å skaffe urettmessige utbetalinger av merverdiavgift (Hvitvasking.no, 2010).
Denne saken illustrerer hvordan selskaper og fiktiv fakturering effektivt kan brukes som hvitvaskingsverktøy. Dersom utstederfirma og mottakerfirma samarbeider om slike transaksjoner kan utbytte fra kriminalitet enkelt kamufleres som legitim omsetning (Hvitvasking.no, 2010). I følge Vidar Aksland i SR- Bank er nettopp det å fange opp denne formen for hvitvasking en av de største utfordringene for bankene. Dersom en setter inn penger som både er ”hvite og svarte” er det vanskelig å skille hva som er hva. Her vil det være viktig med hjelp fra både medarbeidere og tekniske hjelpemidler for å kunne fange opp denne formen for hvitvasking. Effektive systemer og gode prosedyrer er enda ikke utviklet opplyser Aksland, men er en problemstilling det arbeides kontinuerlig med.
3.2 Caser fra utlandet
Brukte Vatikanets bank til hvitvasking av penger
Sjefen for Vatikanets bank Ettore Gotti Tedeschi er mistenkt for å ha brukt banken til hvitvasking av penger. Italienske påtalemyndigheter har beslaglagt 23 millioner Euro fra Vatikanets bank, og etterforsker banksjefen for hvitvasking. Nyhetsbyrået ANSA meldte i september 2010 at bankens president Ettore Gotti Tedeschi og en annen direktør, Paolo
19 Cipriani er anklaget for å ha brutt loven som krever åpenhet rundt bankens finansoperasjoner. Pengene ble beslaglagt fra en konto tilhørende Vatikanets bank i en annen bank, Credito Artigiano. Etterforskerne mente at kontoen kan ha blitt brukt til å skjule svindel og skattefusk (Brekke, 2010).
Tedeschi kom fra jobben som representant fra den spanske banken Santander, og ble ansatt i 2009. Ansettelsen skulle bidra til større åpenhet i Vatikanets bank. Vatikanet uttrykte full tillit til Gotti Tedeschi og Cipriani. Det ble sagt at banken hadde jobbet en stund for å gjøre sin økonomi mer transparent i samsvar med anti- terrorisme og anti- hvitvaskingsforskriften.
I en uttalelse fra banken ble det sagt at ”den hellige stol er rådvill og overrasket over tiltakene til påtalemyndighetene i Roma, ettersom de nødvendige data allerede er tilgjengelig i Banken av Italia” Gotti Tedeschi fortalte den statlige kanalen RAI TV at han var
”ydmyket og forskrekket” av nyheten ettersom nyhetene akkurat hadde ankommet da han holdt på å implementere nye rutiner rundt åpenhet i banken. Da denne saken oppsto hadde italienske etterforskere allerede et år i forveien begynt å etterforske Vatikanets bank. De holdt på å granske transaksjoner fra banken verdt millioner av euro for å se om de brøt hvitvaskingsforskriftene. I dette tilfellet beslagla politiet pengene som lå på en konto som tilhørte Vatikanets bank i banken Credito Artigiano Spa sin filial i Roma. Største delen av pengene, 20 millioner euro, var bestemt at skulle til JP Morgan i Frankfurt, mens resten skulle til Banco del Fucino. Dokumentene viste at det var to mistenkelige transaksjoner som ikke hadde blitt rapportert. En i 2009 der det ble brukt et falskt navn, og en i 2010 hvor Vatikanets bank tok ut $860.000 fra en italiensk bankkonto, me n ignorerte bankens forespørsel om å rapportere hvor pengene var på vei (Carconi, 2010).
Gotti Tedeschi fikk jobben som formann i banken i 2009 etter en periode som leder for Italias kontorer til Spanias Banco Santander. Han var medlem av den konservative religiøse bevegelsen Opus Dei og han talte ofte om behovet for mer moral i finansnæringen. I juli 2009 skrev han et stykke for Vatikanets avis L’Osservatore Romano. Der han uttalte at ”det er ikke vanskelig å vise at anvendt etikk produserer mer velstand. Etisk adferd betyr lavere kostnader – bare ved tanken på kontrolltiltak alene – og åpner for mer verdi takket være åpenhet og tillit, som alene produserer mer sikkerhet og mindre risiko” (Winfield, 2010).
20 Men i høst opplyste Vatikanets embede, kalt «Den hellige stol», at den hadde samarbeidet en stund med den italienske sentralbanken og OECD for at «Den hellige stol skal i nkluderes i den såkalte «Hvite listen»». Etter lang tids press, innfører Pave Benedikt XVI internasjonale standarder som skal hindre hvitvasking av penger. For å havne på ”den hvite listen” over land som har innført en felles standard for skattlegging må alle land ha mulighet for utveksling av skatteinformasjon, uten hensyn til bankenes hemmeligholds- og interne skatteregler. Advokat Vincenzo Scordamaglia sier på vegne av Vatikanets bank at – den katolske kirke ønsker å bli inkludert i listen av stater som er dedikert til å bekjempe terrorisme og hvitvasking av penger, og har ingen intensjoner om å involvere seg i hvitvasking (Dahl, 2011).
Figur 3.1 Vatikanets Bank case illustrert med et bayesiansk nettverk
Bayesiansk nettverk brukes ofte til å representere årsaksforhold. I denne sammenhengen blir caset om Vatikanets Bank satt inn i nettverket for å illustrere hvordan hvitvasking oppstod i Vatikanets Bank, og hvor i bankens systemer det sviktet for at hvitvaskingen ble gjort mulig. Bruk av Bayesiansk nettverk i slike sammenhenger blir forklart utdypende i kapittel 8.5.
21 Rapporteringsplikt feilet
Da Gotti Tedeschi fikk jobben som formann i banken i 2009. På grunn av at han kom fra jobben som leder for Spanias Banco Santander og var medlem av den konservative religiøse bevegelsen Opus Dei og han talte ofte om behovet for mer moral i finansnæringen. Dette gjorde at de ansatte trodde de kunne stole på ham, og viste dermed tillit til deres overordnede. Som en følge av denne tilliten klarte han å unngå kravet om å rapportere hvor pengene stammet fra og hvor de var på vei, noe som ikke hadde vært mulig dersom de ikke hadde hatt tillet til ham. Dette førte til at rapporteringsplikten for mistenkelige transaksjoner feilet som ga ham mulighet til å hvitvaske pengene uten at noen stilte spørsmål.
Banken brøt loven som omhandler åpenhet rundt bankens finansoperasjoner da han unnlot å rapportere hvor pengene stammet fra. Dette er også et krav for å havne på ”den hvite listen” over land som har innført en felles standard for skattlegging. Som nevnt krever det at alle land har mulighet for å utveksle skatteinformasjon, uten hensyn til bankens hemmelighold, for å havne på listen. Da banken allerede hadde brutt loven rundt åpenhet og unnlatt å rapportere hvor pengene stammet fra, åpnet de en konto for å skjule disse pengene. Disse pengene stammet fra svindel og skattefusk som ble forsøkt hvitvasket. Igjen var det ingen som rapporterte hvor disse pengene stammet fra.
Identitetskontroll feilet
Den ene transaksjonen fra 2009 viste at det ble brukt ett falskt navn. Også anti - hvitvaskingsloven i Italia, likt som i Norge, sier at en skal foreta en identitetskontroll (se pkt.
5.2.1). Da ingen tok denne kontrollen var det mulig å bruke det falske navnet, og som en følge var det heller ingen som undersøkte identiteten eller den mistenkelige transaksjonen som gjorde hvitvaskingen mulig.
Etterlevelse av lover og regler
Hensikten med lover og regler som omhandler hvitvasking og terrorfinansiering er nettopp å unngå at hvitvasking skal kunne gjennomføres. Dersom en bank ikke klarer å etterleve nye rutiner og følge lover og regler som omhandler hvitvasking og terrorfinansiering vil sannsynligheten for at banken blir brukt til hvitvasking være større.
22 Tillit til overordnede og utro tjenere er selvfølgelig noe som kan skje i Norge også. Vi har selv hatt en sak her fra 2008 som omhandlet en banksjef som var utro mot banken han var ansatt i. Banksjefen hadde mottatt bestikkelser fra en av bankens kunder. Han mottok beløpet kontant i utlandet og fraktet pengene til Norge, hvor han oppbevarte dem i en bankboks før han brukte dem (Politiet, 2011a). Saken er ikke helt sammenlignbar med Vatikan caset, men begge omhandler det å vise tillit til overordnede, og det å ha en god organisasjonskultur som ikke motiverer ansatte til å handle uetisk. (se pkt. 8.6.2)
Riggs Bank
Riggs National Bank I Washington, DC ble bøtelagt med mer enn 40 millioner dollar på grunn av alvorlige mangler i sitt AML program (anti- money laundering). Riggs åpnet flere private bankkonti for tidligere Chilenske diktatoren Augusto Pinochet, i tillegg til andre politisk eksponerte personer. De aksepterte millioner av dollar i innskudd under ulike selskapsnavn og personnavn uten å sjekke etter mistenkelige aktivitet i disse kontoene. Rigg s Bank har vært innblandet i flere saker som har omhandlet hvitvasking og terrorfinansiering. Før problemene med Pinochet måtte banken betale 16 millioner dollar i bøter på grunn av svikt i rutinene for rapportering av mistenkelig transaksjoner. Blant annet har to av kaprerne fra terroraksjonen i USA 9.september 2001 hatt bankkontoer i denne banken. (På denne tiden var Jonathan Bush, onkel til tidligere president George W. Bush, en av direktørene i banken.) Både politiet og 9/11 utvalget bestemte tilslutt at pengene ikke bevisst ble brukt til terrorfinansiering, men etterforskerne ble overrasket over å se hvor dårlig sikkerhetsrutinene i banken var. Flere Saudiarabiske kunder og kontoer ble oppdaget for å ha kritikkverdige forhold, herunder mangel på nødvendig bakgrunnssjekk og konsekvent svikt i å varsle myndigheter ved mistenkelige transaksjoner.
Dommen i Riggs Bank saken fastslo at i hvert fall siden 1997 har banken sett bort fra kjenn- din-kunde og anti-hvitvaskingsforpliktelsene, og opprettholdt ett dysfunksjonelt AML program til tross for hyppige advarsler fra myndighetene, og faktisk til tider aktivt tilrettelagt for mistenkelig økonomisk aktivitet. De hadde svake AML program, de var trege til å reagere på gjentakende mangler og svakheter i programmet, og klarte ikke å ta i bruk det tilgjengelige verktøyet de hadde for å håndheve og opprettholde lover og forskrifter. Som en konsekvens avsluttet mange kunder sine forretningsforbindelser med banken (se kapittel 8
23 om omdømmerisiko). Den omdømmemessige skaden forhindret banken i å tiltrekke ny virksomhet. Selv om banken ikke mistet konsesjonen, tapte banken fortjeneste og klarte ikke å lykkes som bank. Det ble fort kjøpt opp av en annen bank (Chatain, McDowell, Cedric, Schott, & Van Der De Willebois, 2009).
Danske Saxo Bank
I en undersøkelse i 2010 fant det danske finanstilsynet ti overtredelser av loven om hvitvasking av penger hos Danske Saxo Bank, og konkluderte samtidig med at det var stor risiko for at banken ble misbrukt til hvitvasking og finansiering av terrorisme. Finanstilsyne t ga banken en rekke påbud på grunn av dårlige kontrollrutiner og dårlig rådgiving om risiko.
Undersøkelsen viste at flere av forholdene var så alvorlige at det var snakk om direkte lovbrudd.
Saxo Banks forretningsmodell, med aktiviteter i mange ulike land, stiller særlig strenge krav til banken mente tilsynet. Finanstilsynets direktør Ulrik Nødgaard uttalte i en pressemelding at det stilles store krav til bankens organisasjon og overvåkning på hvitvaskingsområdet, og de krav oppfyller Saxo Bank ikke. Blant annet manglet de nødvendige prosedyrer og rutiner som hindrer hvitvasking (Allingstrup & Nyborg, 2010).
Det som skjedde hos Riggs Bank viser at konsekvensene av å ikke ha nødvendige prosedyrer og rutiner for å hindre hvitvasking av penger kan være katastrofale. I motsetning til Riggs Bank klarte Saxo Bank å rette opp i problemene før det var for sent. Blant annet har de økt oppmerksomheten på bestemmelsene mot hvitvasking og de følger veiledningen til det danske finanstilsynet som skal hjelpe å forebygge hvitvasking av utbytte og finansiering av terrorisme. På bankens nettside opplyser de kundene om at formålet med lovgivningen er at banken skal medvirke til å bekjempe kriminalitet og terrorisme ved å begrense mulighetene for misbruk av det finansielle systemet, på nettsiden forklarer de alt om hvitvasking og de nye reglene som omhandler kundeidentifikasjon (Saxo e*bank).
Smurfing
En amerikansk bank la merke til at ved flere av dens filialer ble sjekker innkassert av en gruppe personer. Innenfor en periode på mindre enn to uker hadde gruppen innkassert over
24 tjue sjekker. Banken klarte å koble disse transaksjonene fordi beløpene, som var under den obligatoriske rapporteringsgrensen ($10,000 i USA, 100.000 kroner i Norge) var omtrent den samme, noe som indikerte at det opprinnelige beløpet var, mest sannsynlig, i en annen valuta. Det var kun valutakursen som forårsaket de små endringene i beløpene. Men det var ikke bare beløpene som virket rare for banken, atferden til gruppen var merkelig og noen av de involverte kom samtidig til banken, men stilte seg i forskjellige køer, for å sikre at de ikke gikk til den samme ansatte. Banken oppdaget også at de involverte kom i samme bil, og reiste i samme bil, men hadde ikke kontakt mens de var i banken. Banken besluttet å informere EFE om sjekkene som ble innløst, og ga merkevare og registreringsnummeret på bilen i tillegg til de finansielle detaljene de hadde om kundene. EFE iverksatte en etterforskning som viste seg å være en stor ”smurfe operasjon”. Noen i gruppen var slektninger og to av personene hadde vært rapportert til EFE fra før av to andre banker. Hele gruppen ble anklaget for narkotikahandel og hvitvasking av penger (Økokrim Hvitvaskingsteamet, 2005).
Dette caset viser viktigheten av å lære opp de ansatte til å være på vakt etter mistenkelig adferd, og hvor viktig det er å melde fra om mistenkelige transaksjoner. I dette caset var det flere indikatorer som vakte mistanke hos de bankansatte. Blant annet var det gjentatte transaksjoner under den definerte beløpsgrensen som utløser rapporteringsplikt. Merkelig adferd og defensiv holdning til utspørring, og ulogisk forretningsaktivitet.
25
4. Omfang av økonomisk kriminalitet i Norge
Det kriminelle nettverket i Norge genererer mye kontanter og den svarte økonomien omfatter store summer. På landsbasis utgjør økonomisk kriminalitet gjennomgående omkring 2 % av samtlige anmeldte lovbrudd. I 2005 ble det anmeldt 8097 lovbrudd som omfattet økonomisk kriminalitet, og lovbrudd i denne kategorien har vært relativt s tabil de siste årene. En undersøkelse blant 2000 virksomheter foretatt av SSB, viser at ca. hver femte virksomhet var offer for økonomisk kriminalitet i 2003. Mange av disse bedriftene har vært ute for flere, og enkelte for svært mange, økonomiske lovbrudd (Justis- og Politidepartementet, 2011). Undersøkelsen i 2008 viste at færre norske virksomheter rapporterte at de var utsatt for en eller flere former for økonomisk kriminalitet enn i 2003.
Denne nedgangen kan skyldes en reell reduksjon i den økonomiske kriminaliteten, eller at bedriftene lettere oppfattet slike handlinger som lovbrudd i 2003 enn i 2008 (SSB, 2010).
Undersøkelser gjort av SSB viser at det er spesielt handels-, hotell- og restaurantnæringen som er utsatt for økonomisk lovbrudd. Her har cirka 28 % av virksomhetene opplevd å bli utsatt for økonomiske lovbrudd. I tillegg er det også de største virksomhetene som har vært mest utsatt, dette kan være fordi at store virksomheter har større virkefelt, og dermed er mer eksponert. Jo større virksomheten er, jo flere relasjoner, og jo flere transaksjoner vil man være involvert i. De store bedriftene vil også ha flere ansatte som kan begå bedrageri, underslag og utroskap (Justis- og Politidepartementet, 2011). PricewaterhouseCoopers AS (PwC) gjorde en undersøkelse som viste at hver fjerde norske bedrift ble utsatt for økonomisk kriminalitet i 2009. Tapene var i enkelte tilfeller på mange millioner kroner. En av konklusjonene i undersøkelsen er at økonomisk kriminalitet utgjør en økt trussel i økonomiske krisetider ("Flere bedrifter blir svindlet," 2009).
Ingen har egentlig oversikt over hvor stor den svarte økonomien i Norg e egentlig er, men beregninger gjort for OECD viser at den kan være tre ganger større enn tidligere antatt.
Tidligere har man anslått at den svarte økonomien har vært cirka fem prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP) som tilsvarer cirka 115 milliarder kroner. Nå viser nye undersøkelser at den kanskje tilsvarer så mye som 15 prosent av BNP. Med en BNP på 2401 milliarder kroner tilgjør dette mer enn 360 milliarder kroner. Dette plasserer Norge på 7.
plass blant de 21 OECD- landene. Mens Norge har en svart økonomi på 15,4 prosent, har
26 USA en svart økonomi på 7,8 prosent. Det er professor Friedrich Schneider ved Johannes Kepler – universitetet i Linz i Østerrike som har gjort beregningene for OECD. Han sier at de store tallene for Norge kan ha sammenheng med de t politiske systemet i Norge, der sosial sikkerhet er høyt prioritert. Det innebærer høye skatter og avgifter som kan være fristende å unndra. En annen grunn for de store tallene er det høye lønnsnivået på arbeidskraften i Norge, og de fristelsene dette innebærer ved å omgå kostnader. Han mener løsningen for å redusere den svarte økonomien i Norge er å senke skattenivået og skape initiativ til å jobbe mer i den offisielle økonomien (Thorenfeldt, 2010).
Politiets opplysninger tyder på at kompleksiteten i den økonomiske kriminaliteten øker.
Kriminelle gjør blant annet mer bruk av informasjonsteknologi og etablerer sofistikerte selskapsstrukturer. Økonomisk kriminalitet foregår i økende grad i organiserte former og med sterk grad i internasjonalisering, og inngår ofte som ledd i grov profittmotivert kriminalitet som omfattende og organisert smugling av ulovlige og lovlige varer, ran og grove tyverier mv. Økonomisk kriminaliteten er en vedvarende trussel som stiller hele samfunnet overfor store utfordringer, både for enkeltpersoner og for næringslivet. Det er derfor viktig å ha et oversiktlig og tilgjengelig lovverk som bekjemper og forebygger økono misk og organisert kriminalitet (Justis- og Politidepartementet, 2011).
Tabell 4.1 Antall anmeldte lovbrudd knyttet til heleri og hvitvasking
2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 Heleri og
hvitvasking
145 216 343 586 616 636 525 448
Statistikken er utarbeidet av Statistisk sentralbyrå
Heleri og hvitvasking regnes som selvstendige lovbrudd selv om de naturlig henger sammen med primærlovbrudd der utbyttet er generert. Det har i de siste årene blitt rettet økt oppmerksomhet mot heleri og hvitvasking, noe som også gjenspeiles i antallet anmeldelser, som har hatt en jevn økning i hele perioden fra ca 150 saker i 2000 til rundt 650 saker i 2005.
Det har imidlertid vært en nedgang til 448 registrerte saker i 2007. Det kan ses som et paradoks at det av de totalt ca. 400 000 lovbruddene som ble anmeldt i Norge i 2007 (der en
27 vesentlig andel antas å være profittmotivert kriminalitet), er det kun anmeldt 448 forhold for hvitvasking av kriminelt anskaffede penger i og med at økonomisk gevinst er en drivkraft for mye kriminalitet. Økonomisk- og annen type kriminalitet må ses i sammenheng (Økokrim, 2009).
Tabell 4.2 Mottatte MT- rapporter
I 2010 mottok EFE 6660 MT- rapporter, det er en oppgang på cirka 10 prosent fra 2009.
Banksektoren står for den største økningen i antall MT- rapporter, fra 2176 i 2009 til 2618 i 2010. EFE skriver i årsrapporten sin at økningen i antall rapporter er positiv, men også forventet, i og med at den nye hvitvaskingsloven burde være godt kjent. Institusjonene har også blitt flinkere til å utnytte ressursene mer på operativt hvitvaskingsarbeid enn på opplæring. På seks år har antall rapporterte saker til politiet øk t med 6500 til 7500 i 2007.
Økokrim mener at denne økningen skyldes den nye hvitvaskingsloven med utvidet kontroll og rapporteringsplikt som ble innført i 2009, og ikke nødvendigvis at det forekommer mer hvitvasking nå enn tidligere. Betalingsformidling er en bransje som er særlig sårbar for hvitvasking og det er ofte tett sammenheng mellom rapportene fra betalingsformidlerne og interessante objekter fra politiet. Rapportering til Økokrim er ujevn mellom bransjene.
28 Kvaliteten varierer mellom bransjene, innenfor bransjene og i enkelte tilfeller og mellom rapporter fra den samme rapporteringspliktige institusjonen. Antihvitvaskingssystemet overvåker alle transaksjoner i bankene og varsler for eksempel unormale bevegelsesmønstre eller enkelttransaksjoner. Deretter er det personer med dette ansvaret i bankene som kvalitetssikrer sakene som er varslet og gjør en ny manuell vurdering om det skal sendes til politiet. Derfor er det ofte basert på skjønn om en skal rapportere til Økokrim, og de ulike rapporteringspliktige har ulike forutsetninger for å kjenne sine kunder og vur dere mistanke.
Det er derfor naturlig at innholdet i MT- rapportene varierer (Økokrim, 2010).
29
5. Lover og regler
5.1 Norsk regelverk
LOV 2009-03-06 nr 11: Lov om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering mv.
(hvitvaskingsloven)
§ 1. Lovens formål
Lovens formål er å forebygge og avdekke transaksjoner med tilknytning til utbytte av straffbare handlinger eller med tilknytning til terrorhandlinger.
Den 26. oktober 2005 vedtok EU et tredje hvitvaskingsdirektiv 2005/60/EF om forebyggende tiltak mot bruk av det finansielle system til hvitvasking av penger og finansiering av terrorisme. Det tredje direktivet er dels en revisjon og dels en videreutvikling av de tidligere direktivene 91/308/EØF (første hvitvaskingsdirektiv) og endringsdirektiv 2001/97/EF (annet hvitvaskingsdirektiv). I forbindelse med implementering av EUs tredje hvitvaskingsdirektiv har det kommet en ny hvitvaskingslov med tilhørende forskrift om tiltak mot hvitvasking og finansiering av terrorisme som tredde i kraft den 15. april 2009 (Finansdepartementet, 2009).
De viktigste elementene ble videreført:
Rapporteringspliktige skal identifisere kunder på grunnlag av gyldig legitimasjon
Undersøkelsesplikt ved mistanke om at transaksjonen har tilknytning til hvitvasking og terrorfinansiering
Rapporteringsplikt til Økokrim dersom mistanken ikke kan avkreftes (Hvitvasking.no)
Ønsket med den nye loven er å hindre at utbytte fra kriminelle handlinger blir omgjort til legale midler. Ofte blir dette gjort gjennom det formelle banksystemet, men det blir også gjort ved smugling av kontanter, eller kontantkjøp av fast eiendom eller andre verdifulle gjenstander. Loven medfører en rekke forpliktelser som rapporteringspliktige er pålagt å etterleve. De mest sentrale plikter i henhold til loven er identitetskontroll, registrering og
30 oppbevaring av opplysninger, undersøkelses- og rapporteringsplikt og interne kontroll- og kommunikasjonsrutiner (Finanstilsynet, 2009a).
Forarbeidet til hvitvaskingsloven viser at regelverket også skal ivareta andre hensyn. For å øke muligheten til å avdekke den kriminelle handlingen utbyttet er generert fra skal reglene bidra til oppsporing av midlenes opprinnelse. Slik vil det bli lettere å finne ut hvem som står bak de straffbare handlingene. Reglene skal også bidra til å hindre at pengene blir brukt til finansiering av terrorhandlinger. Utviklingen den siste tiden har vist at de kriminelle i større grad enn tidligere benytter virksomheter utenfor den finansielle sektor til hvitvasking. Når virksomheter benyttes som ledd i hvitvasking av utbytte, er det fare for skadevirkninger på virksomheten som fare for tap av renommé, troverdighet, tillit og penger. Det er derfor viktig at lovverket også beskytter finansinstitusjoner og andre virksomheter mot å bli utnyttet av kriminelle (Berg, 2007).
5.2 Ny hvitvaskingslov
Ny hvitvaskingslov tredde i kraft den 15. april 2009. Loven medfører en rekke forpliktelser som rapporteringspliktige er pålagt å etterleve.
De mest sentrale plikter i henhold til loven er:
Identitetskontroll
Registrering og oppbevaring av opplysninger
Undersøkelses- og rapporteringsplikt
Interne kontroll- og kommunikasjonsrutiner 5.2.1 Identitetskontroll
Ved etablering av kundeforhold skal rapporteringspliktige kreve gyldig legitimasjon av kunden. Dette kan for eksempel være ved opprettelse av konto, utstedelse av betalingskort, eller når rapporteringspliktige påtar seg et oppdrag. Som gyldig legitimasjon regnes alltid fysisk legitimasjon. Og kontrollen skal skje ved kundens personlige fremmøte. Dersom dette ikke er mulig kan det gjøres unntak fra kravet så fremt betryggende identitetskontroll likevel
31 kan finne sted. Hvitvaskingslovens forskrift stiller en rekke krav til legitimasjonsdokumentene. Dokumentene skal innholde fullt navn, navnetrekk, foto og fødselsnummer eller evt. D- nummer. Personer som ikke har norsk fødselsnummer eller D- nummer skal fremlegge legitimasjon som inneholder fullt navn, fødselsdato, fødested, kjønn, statsborgerskap og fast adresse. Kundeforhold kan likevel etableres dersom kunden ikke kan fremlegge legitimasjon dersom rapporteringspliktige er sikker på kundens identitet.
Opplysninger kan da innhentes og registreres etter lovens § 6. Dette unntaket gjelder ikke for personer som foretar hyppige og store transaksjoner (Hvitvasking.no, 2007b).
Det gjøres unntak fra legitimasjonsplikten dersom kunden er en finansinstitusjon, verdipapirforetak eller forvaltningsselskap for verdipapirfond. Det samme gjelder for slike utenlandske foretak underlagt tilsvarende regelverk som oppfyller legitimasjonskrav i henhold til direktiv 2001/97/EF, og som i tillegg er underlagt tilsynsordning en av EØS- standard (Hvitvasking.no, 2007b).
Kjenn din kunde
Foretak skal gjennomføre kundekontroll etter ”kjenn din kunde”- prinsippet. Kjenn din kunde er et sentralt virkemiddel i kamp mot hvitvasking. Kravet sier at en person eller et selskap som mottar eller formidler betaling er forpliktet til å vurdere om midlene kan stamme fra ulovlig virksomhet. Hvis det er mistanke om at midlene stammer fra ulovligheter, skal det meldes fra til relevante myndigheter (Utenriksdepartementet, 2009).
Sentrale elementer i gjeldende hvitvaskingslov videreføres samtidig som loven innebærer en rekke nye krav og virkemidler for å motvirke hvitvasking. Sentrale endringer i ny lov og forskrift er ”Customer due diligence”, som er prinsippet om risikobasert kundekontroll. Ved risikobasert kundekontroll menes det at hver enkelt kunde, både nye kundeforhold og eksisterende kundeforhold, skal klassifiseres i en risikonivågruppe (Aksland, 2010). Ifølge hvitvaskingslovens § 7 skal kundekontrollen bestå i å registrere nærmere bestemte opplysninger, å få identiteten til kunden og eventuelle reelle rettighetshavere bekreftet samt å innhente opplysninger om kundeforholdets formål og tilsiktede art. De tre ulike kontrollnivå er forenklet, standard og forsterket kontrolltiltak. De som havner under nivået forenklet er dem som i praksis ikke kan opptre under falskt identitet, dette kan for eksempel være et børsnotertselskap, en finansinstitusjon eller verdipapirforetak. Allikevel vil det også
32 på dette nivået være pliktig at man skal foreta en kundekontroll dersom mistanke om hvitvasking eller lignende dukker opp. Kontrollnivået standard inneholder de som havner i situasjoner som normalt ikke innebærer noe trussel for dem selv eller riket, for eks empel en student, eller en familiemor. Nivået forsterket er litt mer omfattende. De som man vil klassifisere innenfor dette nivået vil være de som kan havne i situasjoner som innebærer høy risiko for transaksjoner med tilknytning til utbytte av straffbare handlinger eller terrorvirksomhet. Disse kan for eksempel være firma som handler med Irak, personer som er politisk eksponert (PEP’s) eller de som ofte har store kontantutbetalinger (Aksland, 2010).
Her er det også at kjenn-din-kunde prinsippet kommer inn. Kravet sier at en person eller et selskap som mottar eller formidler betaling er forpliktet til å vurdere om midlene kan stamme fra ulovlig virksomhet (Utenriksdepartementet, 2009). Dette innebærer at ved etablering av kundeforhold skal den rapporteringspliktige kreve gyldig legitimasjon av den eller de som er gitt disposisjonsrett av for eksempel en konto som blir opprettet. Den rapporteringspliktige skal også kunne kartlegge kundeforholdets formål og tilsiktede art, men det mest sentrale ved kjenn-din-kunde prinsippet er kravet om at institusjoner og personer skal identifisere kunder og bekrefte kundenes identitet (Aksland, 2010).
5.2.2 Registrering og oppbevaring av opplysninger
Rapporteringspliktige skal registrere kundeopplysninger og oppbevare disse opplysningene forsvarlig i fem år ved opprettelse av kundeforhold. Fullt navn eller firma, personnummer, organisasjonsnummer, D-nummer eller annen entydig identitetskode, fast adresse og referanse til legitimasjon som har støttet identitetskontrollen er de opplysningene som skal registreres. Dokumentene skal oppbevares i fem år etter at kundeforholdet er avsluttet eller transaksjonen er gjennomført. Opplysningene og dokumentene skal videre slettes innen ett år etter at oppbevaringsplikten opphører (Hvitvasking.no, 2007d).
5.2.3 Undersøkelses- og rapporteringsplikt
Når det oppstår mistanke om at en transaksjon har tilknytning til utbytte av straffbar handling har den rapporteringspliktige etter hvitvaskingsloven § 17 første ledd plikt til å gjøre selvstendig undersøkelse, men bestemmelsen angir ikke hva slags undersøkelse som skal foretas. I de fleste tilfeller vil det være tilstrekkelig å foreta en nærmere vurdering av det materialet som foreligger i sakens anledning. Man kan også undersøke dokumenter og
33 opplysninger som har blitt innhentet i forbindelse med tidligere saker dersom man allerede har kjennskap til kunden. Dersom man klarer å stille spørsmål direkte til kunden uten at det er risiko for at kunden forstår sammenhengen kan man benytte den ne metoden, eller man kan innhente opplysninger ved å stille spørsmål til tredjemann dersom det kan skje uten brudd på taushetsplikten. Åpne kilder kan også benyttes, for eksempel offentlig tilgjengelige registre, aviser, internett, mv. (Hvitvasking.no, 2007e).
Finanstilsynet angir følgende generelle momenter som kan gi grunnlag for slik mistanke om hvitvasking:
• Transaksjonen mangler et legitimt formål. Eksempel vil være der transaksjoner uten forklarlig grunn går frem og tilbake mellom flere institusjoner.
• Transaksjonen er usedvanlig stor eller kompleks, uvanlig i forhold til kundens kjente transaksjonsmønster, eller der bruksratioen er svært høy, også etter alminnelige standarder
• Transaksjonen går til eller fra utenlandske stater som ikke har gode hvitvaskingsbestemmelser, særlig ”skatteparadiser” med strenge sekretessebestemmelser og regler om skattefrihet.
• Større kontantnedbetalinger
Alle opplysninger om den aktuelle transaksjonen og de forhold som har medført mistanke rapporteres til Økokrim dersom undersøkelsene ikke bidrar til å avkrefte mistanken. Kunden eller tredjeperson skal ikke gjøres kjent med at det er blitt oversendt opplysninger til Økokrim (Hvitvasking.no, 2007e).
Det følger av hvitvaskingslovens § 16 første ledd at rapporteringspliktige som forsettlig overtrer eller medvirker til overtredelse av denne lov eller forskrifter gitt i medhold av loven straffes med bøter. I annet ledd fremgår det at fengsel inntil 1 år kan anvendes ved særlig skjerpende omstendig heter (Finansdepartementet, 2006).
34 Løpende oppfølging av kundeforhold
Et av de nye prinsippene i hvitvaskingsloven inneholder krav om tilstrekkelig kundekontroll og løpende oppfølging av kundeforholdet. Dette innebærer at den rapporteringspliktige har plikt til å foreta løpende oppfølging av eksisterende kundeforhold, og herunder påse at transaksjoner som den rapporteringspliktige blir kjent med er i samsvar med det kunden tidligere har fortalt og dens virksomhet. Slik skal den rapporteringspliktige lettere kunne oppdatere opplysninger og dokumentasjon om kunden (Finanstilsynet, 2009b). Eksempel på kontroll som man kan utføre kan være; kontrollere at de reelle rettighetshaverne er de samme, er omsetningen i henhold til regnskapet? Sjekke at det er samsvar mellom det kunden har sagt han skal gjøre og det han faktisk gjør, og sjekke om det er transaksjoner som avviker fra mønsteret. Dersom man finner avvik eller mistenkeligheter vil man måtte foreta en undersøkelsesplikt og eventuelt rapportere det videre til Økokrim (Aksland, 2010). Det er her den rapporteringspliktige må kunne påvise overfor tilsynsmyndighetene at den operasjonelle risikoen, som hvitvasking innebærer, er vurdert og tatt hensyn til ved intensiteten av kundekontrolltiltakene, jf. hvitvaskingslovens § 5 annet ledd. Det vil være brudd på de grunnleggende forutsetningene av regelverket dersom den rapporteringspliktige ikke kan påvise organiseringen av tiltak mot hvitvasking (Finanstilsynet, 2009b).
Rapportering til ØKOKRIM
Formålet med rapporteringsplikten er å hindre at finansinstitusjoner og andre rapporteringspliktige misbrukes i hvitvaskingssammenheng og å gjøre det enklere å avdekke profittmotivert kriminalitet. Det skal alltid rapporteres dersom det oppstår mistanke om at en transaksjon har tilknytning til utbytte av en straffbar handling, og det skal foretas undersøkelser for å få bekreftet eller avkreftet mistanken. Når det skal rapporteres skal rapporten inneholde utfyllende opplysninger om grunnlaget for mistanken, om undersøkelsene og transaksjonene i tillegg til personalia og kundeforhold for den eller de som det rapporteres på. Rapporter om mistenkelige transaksjoner (MTR) sendes alltid elektronisk (Hvitvasking.no, 2009).
35 5.2.4 Interne kontroll- og kommunikasjonsrutiner
Det skal etableres interne kontroll- og kommunikasjonsrutiner for de som er rapporteringspliktige. Rutinene skal sikre oppfyllelse av pliktene og bestemmelsene i henhold til loven. Loven sier blant annet at rutinene skal være skriftlige og fastsatt på øverste nivå hos den rapporteringspliktige. Det skal gjennomføres opplæringsprogrammer og oppfølging for ansatte og andre personer som utfører oppgaver til oppfyllelse av plikter etter loven. En utpekt person i ledelsen skal ha et særskilt ansvar for oppfølging av rutinene (Hvitvasking.no, 2007c).
5.3 Internasjonalt regelverk
Bekjempelse av hvitvasking er et relativt nytt samarbeidsområde i internasjonal sammenheng, og utfordringene som oppstår når pengespor krysser landegrenser forklarer hvorfor internasjonalt politisamarbeid er avgjørende i kampen mot hvitvasking og terrorfinansiering. Bekjempelse av hvitvasking og terrorfinansiering er høyt prioritert internasjonalt, og Finanstilsynet og Økokrim ved Enheten for finansiell etterretning (EFE) deltar i en rekke internasjonale fora som jobber med disse temaene. De mest sentrale organer innenfor dette området er Wienkonvensjonen, Basel- utvalget, Palermokonvensjonen, FATF, Egmont Group, EU og INTERPOL (Finanstilsynet, 2011).
Wienkonvensjonen trådte i kraft i desember 1988 og markerte startskuddet for internasjonal tiltak mot hvitvasking. Konvensjonen var utformet for å bekjempe hvitvasking av penger fra narkotikahandel. Landene som signerte konvensjonen var enige om at hvitvasking måtte kriminaliseres, internasjonalt samarbeid måtte styrkes, og det måtte vedtas lover for å lette sporing, beslag og inndragning av svarte penger. Basel utvalget består av representanter fra sentralbankene og tilsynsmyndigheter fra G10 – landene. For å fronte misbruk av finansinstitusjoner i hvitvaskingsøyemed utstedte Basel-komiteen for banktilsyn erklæringen ”statement of principles on the prevention of criminal use of the banking system for the purpose of money laundering” i desember 1988. Behovet for preventiv regulering av banksektoren ved å gjennomføre regler for kundeidenti fisering, mistenkelige transaksjoner og oppbevaring av transaksjonsopplysninger blir fremhevet i Basel utvalget. Deltakerne i Palermokonvensjonen forplikter seg til å oppta fire
