Nasjonale prinsipper for håndtering av rettigheter til immaterielle verdier – innspill på forslag fra prosjektgruppe
Nasjonale prinsipper kan være av ulik karakter. De kan være bindende eller ikke-bindende. Bindende prinsipper kan for eksempel utrykkes i form av lover eller forskrifter, mens ikke-bindende prinsipper kan utformes som veiledninger, avtalemaler og/eller elektroniske verktøysett. Graden av statlig finansiering, type prosjekt og prosjektdeltakere kan ha betydning for utformingen av og innholdet i prinsippene.
En interdepartemental prosjektgruppe har, i dialog med utdannings- og forskningssektoren og næringslivet, vurdert om det er behov for nasjonale prinsipper for håndtering av rettigheter til immaterielle verdier.
Prosjektgruppa har bestått av representanter fra Kunnskapsdepartementet (KD), Nærings- og handelsdepartementet (NHD) og Helse- og omsorgsdepartementet (HOD).
Prosjektgruppa har, på bakgrunn av en grundig vurdering, kommet fram til at de positive virkningene av å ha nasjonale prinsipper for håndtering av immaterielle verdier er større enn de negative. Dialogen med
eksterne aktører har vist at det er interessemotsetninger mellom aktører fra ulike sektorer og ulikt syn på problemstillinger knyttet til immaterielle rettigheter også innenfor samme sektor.
Prosjektgruppas arbeid har dessuten vist at det er behov for kompetansehevningstiltak for å bidra til økt informasjonsutveksling, samt læring og profesjonalisering av forskningsinstitusjonenes og bedriftenes håndtering av immaterielle verdier. Vi kommer tilbake til hvordan dette eventuelt kan gjøres, som et eget arbeid i samarbeid mellom departementer og institusjoner.
Som ledd i departementets videre vurdering sendes rapporten med dette ut for innspill til berørte instanser.
Basert på rapporten ber vi særlig om:
1. entydige innspill på omdet skal utarbeides nasjonale prinsipper for håndtering av rettigheter til immaterielle verdier, og dersom ja,
2. synspunkter på prosjektgruppas forslag til innhold i og utforming av slike nasjonale prinsipper (jmf kap. 8 i rapporten)
Rapporten legges også ut på KD sine hjemmesider.
Frist for å gi innspill er 19.06.2011.
(Vedlagt følger innspillsbrev og rapporten fra prosjektgruppa).
Mvh Lise
Lise Holden (Ph.D)
Seniorrådgiver / Senior adviser
Forskningsavdelingen / Departement of Research
Kunnskapsdepartementet / Norwegian Ministry of Education and Research Tel / Phone + 47 22 24 77 68
18.04.2011 file://\\a-ephorte01\ephortedok$\prod\2011\04\18\145236.HTML
1
NAVIGERING MELLOM
BARKEN OG VEDEN
VURDERING AV BEHOVET FOR NASJONALE PRINSIPPER FOR HÅNDTERING AV
RETTIGHETER TIL IMMATERIELLE VERDIER
Rapport fra en interdepartemental arbeidsgruppe, februar 2011
2
Forord
Rapporten er i hovedsak ført i pennen av Mariken Vinje (KD/Forskningsrådet) og Lise Holden (KD), men med sentrale bidrag fra de andre medlemmene av prosjektgruppa.
Foruten de overnevnte har prosjektgruppa bestått av Erik F. Øverland (KD), Erling H.
Dietrichson (KD), Hanne Pernille Gulbrandsen (KD), Kjetil Bordvik (HOD), Bernd O.
Ewald (NHD) og Elisabeth Steenstrup(KD).
Takk til alle eksterne aktører fra universiteter, høyskoler, forskningsinstitutter, helseforetak, kommersialiseringsaktører, virkemiddelapparat, organisasjoner og næringsliv som har gitt innspill.
Styringsgruppa for prosjektet har bestått av Morten Størseth (KD), Bente Lie (KD) og Bjørn Kjellemo (NHD).
3
INNHOLDSFORTEGNELSE
1. Sammendrag... 4
2. Mandat og organisering av arbeidet ... 7
3. Begrepsavklaringer ... 8
4. Bakgrunn ... 9
4.1 Forsknings- og innovasjonspolitiske mål ... 10
4.2 Rettslige rammer ... 11
4.3 Kommersialiseringsaktører ... 15
4.4 EUs anbefalinger ... 16
4.5 Reglene for deltagelse i 7RP ... 18
4.6 OECDs retningslinjer ... 19
4.7 Lukket vs. åpen innovasjon ... 20
5. Vilkår knyttet til offentlig finansiert forskning ... 21
5.1 Universitets- og høyskolesektoren ... 21
5.2 Forskningsinstitutter ... 22
5.3 Regionale helseforetak ... 22
5.4 Virkemiddelapparatet ... 23
5.5 Regionale forskningsfond ... 24
6. Ekstern dialog i arbeidsprosessen ... 25
6.1 Dialogmøter og skriftlige innspill ... 26
6.2 Erfaringer fra andre land ... 29
7. Vurdering av behovet for nasjonale prinsipper ... 32
7.1 Kommersialisering ... 33
7.2 Publisering ... 35
7.3 Videre forskning ... 36
7.4 Fordeling av immaterielle rettigheter ... 37
7.5 Internasjonalt samarbeid ... 38
7.6 Kompetanseheving ... 39
7.7 Prosjektgruppa anbefaler ... 39
8. Innhold og utforming av nasjonale prinsipper ... 40
8.1 Kommersialisering og annen utnyttelse ... 41
8.2 Beskyttelse ... 41
8.3 Publisering ... 42
8.4 Videre forskning ... 42
8.5 Regulering av eierskap... 42
8.6 Andre forhold ... 44
8.7 Prosjektgruppa anbefaler ... 44
9. Kompetansehevingstiltak ... 45
9.1 Prosjektgruppa anbefaler ... 46
10. Veien videre ... 46
Vedlegg ... 47
4
1. SAMMENDRAG
I St.meld. nr. 30 (2008-2009) Klima for forskning (forskningsmeldingen) og St.meld. nr.
7 (2008-2009) Et nyskapende og bærekraftig Norge (innovasjonsmeldingen) har regjeringen signalisert at det skal settes i gang arbeid for vurdere behovet for å utforme nasjonale prinsipper for håndtering av rettigheter til immaterielle verdier basert på offentlig1 støttet forskning. Hensikten med arbeidet er å vurdere om nasjonale prinsipper kan bidra til at forskningen kommer til nytte i samfunnet gjennom kommersialisering eller annen utnyttelse av forskningsresultater.
En prosjektgruppe bestående av representanter fra Kunnskapsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet har, i dialog med forskningssektoren og næringslivet, vurdert om det er behov for slike nasjonale prinsipper. Prosjektet har vært avgrenset mot rene opphavsrettslige problemstillinger.
Nasjonale prinsipper kan være av ulik karakter. De kan være bindende eller ikke- bindende. Bindende prinsipper kan for eksempel utrykkes i form av lover eller forskrifter, mens ikke-bindende prinsipper kan utformes som veiledninger, avtalemaler og/eller elektroniske verktøysett. Graden av statlig finansiering, type prosjekt og prosjektdeltakere kan ha betydning for utformingen av og innholdet i prinsippene.
Immaterielle verdier og rettigheter er et omfattende fagområde som krever særskilt kunnskap. Dialogen med eksterne aktører har vist at det er interessemotsetninger mellom aktører fra ulike sektorer og ulikt syn på problemstillinger knyttet til immaterielle rettigheter også innenfor samme sektor. En vurdering av behovet for nasjonale prinsipper må sees i lys av forsknings- og innovasjonspolitiske mål, eksisterende rettslige rammer, relevante nasjonale virkemidler, vilkår knyttet til offentlig finansiert forskning, samt internasjonale anbefalinger og retningslinjer på området. Disse forholdene er derfor omtalt i denne rapporten for å gi et bakteppe for selve vurderingene prosjektgruppa har foretatt.
Prosjektgruppa anbefaler
Utviklingen de siste årene viser en økning i rapporterte kommersialiseringsaktiviteter innenfor universitets- og høyskolesektoren. Dette indikerer at kravene om kommersialisering og insentivene for å oppnå dette har hatt en positiv effekt. Det kan likevel være grunn til å vurdere nasjonale prinsipper for ytterligere å styrke utviklingen og stimulere til økte kommersialiseringsaktiviteter og bedre og mer effektiv forvaltning av immaterielle verdier og for å følge opp EUs anbefalinger.
På bakgrunn av vurderingene som er gjort i kapittel 7, er prosjektgruppa kommet fram til at de positive virkningene av å ha nasjonale prinsipper for håndtering av immaterielle verdier er større enn de negative. Anbefalingene er i tråd med de hensyn som er vektlagt i forskningsmeldingen slik som kommersialisering, publisering, videre forskning, rettferdig fordeling av rettigheter og andre samfunnshensyn.
1 I mandatet er dette avgrenset til statlig støttet forskning.
5
Forhold som taler for nasjonale prinsipper:
Nasjonale prinsipper kan bidra til økt utnyttelse og kommersialisering av resultater fra statlig finansiert forskning, men prosjektgruppa har ikke noe empirisk grunnlag for å kunne hevde dette.
Kommersialisering bør ikke kun fokusere på etablering av nye bedrifter. Det er grunn til å vurdere hvorvidt stimulering til økt bruk av lisensieringer og utviklingen av institusjonsinterne lisensieringsstrategier bør være en del av en nasjonal policy for håndtering av immaterielle rettigheter.
Manglende lovfesting av rett og plikt til publisering utenfor universitets- og høyskolesektoren kan tale for å utarbeide nasjonale prinsipper som regulerer dette. Det kan videre være grunn til å drøfte om det kan forekomme tilfeller der det er akseptabelt å hemmeligholde (deler av) resultatene fra statlig finansiert forskning utenfor universitets- og høyskolesektoren i lengre tid eller på varig basis.
Forskningsinstitusjonene kan ha behov for å beholde retten til å utnytte forskningsresultater til videre forskning. Dette kan tale for å innføre nasjonale prinsipper på området.
Nasjonale prinsipper kan avklare grunnlaget for et forskingssamarbeid mellom næringsliv og forskningsinstitusjoner gjennom en mer ensartet praksis og dermed gjøre avtaleforhandlingene mer forutsigbare. Dette kan igjen bidra til å lette avtaleforhandlingene og føre til at det inngås flere samarbeidsavtaler mellom næringsliv og forskningsinstitusjoner, som igjen kan føre til økt kommersialisering.
Det kan være en fordel for norske deltakere i internasjonale prosjekter å ha nasjonale prinsipper som et utgangspunkt for forhandlinger.
Utforming av nasjonale prinsipper
Når det gjelder utformingen kan enkelte grunnprinsipper være bindende, mens andre prinsipper kan være av mer retningsgivende karakter. Videre kan det innføres enhetlige vilkår i tildelingsbrev og i andre beslutninger om forskningsstøtte og det kan fokuseres på dette i styringsdialogen med statlige mottakere av forskningsmidler. Det som er avgjørende, uavhengig av form, er at prinsippene gis en slik utforming og status at de gir nytte i praksis. Dersom det utarbeides nasjonale prinsipper, bør virkningene av disse evalueres i etterkant.
Innhold i nasjonale prinsipper
Innholdet i nasjonale prinsipper kan deles i generelle prinsipper som gjelder for alle typer forskningsprosjekter og prinsipper om fordeling av rettigheter som kun gjelder for samarbeidsprosjekter. På bakgrunn av vurderingene som er gjort i kapittel 8, er prosjektgruppa kommet fram til at nasjonale prinsipper bør være tydelige samtidig som
6
de må ta høyde for at det er ulike behov og praksis i ulike sektorer. Nasjonale prinsipper kan omhandle følgende:
Krav om kommersialisering og utnyttelse av forskningsresultater.
Krav om nødvendig og hensiktsmessig beskyttelse av forskningsresultater.
Publisering av forskningsresultater.
Hvorvidt og i hvilken utstrekning det kan være akseptabelt å hemmeligholde (deler av) forskningsresultater i lengre tid eller på varig basis.
I hvilken grad forskningsinstitusjonene skal ha rett til videre forskning utover det som følger av patentloven.
Krav om at partene i samarbeidsprosjekter inngår avtaler om rettigheter til resultatene før prosjektene igangsettes, herunder i hvilke tilfeller det generelt sett vil være rimelig at næringsaktørene i prosjektet får overta eierskapet til resultatene og når eierskapet bør bli liggende i forskningsinstitusjonen og evt.
eierskap til resultater generert av nærings-PhD.
Kompetansehevingstiltak
Prosjektgruppas arbeid har vist at det er behov for kompetansehevningstiltak for å bidra til økt informasjonsutveksling, samt læring og profesjonalisering av forskningsinstitusjonenes og bedriftenes håndtering av immaterielle verdier. På bakgrunn av vurderingene som er gjort i kapittel 9, er prosjektgruppa kommet fra til at det bør satses på kompetansehevingstiltak, gjerne som en del av utarbeidelsen av nasjonale prinsipper. Dette arbeidet bør ta utgangspunkt i Tiltaksplan for økt kompetanse i industrielle rettigheter. Det bør etableres arenaer for erfaringsutveksling og nettverksbygging mellom aktørene både på tvers av og innenfor de ulike sektorene.
Videre bør det etableres tiltak som rettes mot å skape felles møteplasser for alle aktører, f.eks. ved en årlig konferanse. Opplæringstiltak i form av kurs og informasjonsvirksomhet bør også iverksettes, og det bør vurderes hvilken rolle Patentstyret kan ta i dette arbeidet.
Videre arbeid
Når det gjelder selve utarbeidelsen av nasjonale prinsipper for håndtering av rettigheter til immaterielle verdier bør dette utføres av en ekstern arbeidsgruppe bestående av representanter fra forskningssektoren, næringslivet og virkemiddelapparat.
7
2. MANDAT OG ORGANISERING AV ARBEIDET
I henhold til mandatet har prosjektgruppas arbeid vært tredelt (vedlegg 1):
1. Vurdere behovet for å utforme nasjonale prinsipper for håndtering av rettigheter til immaterielle verdier som har fremkommet ved statlige bevilgninger/tilskudd til forskning, uavhengig av hvordan og til hvem støtten er kanalisert.
2. Dersom prosjektgruppa kommer fram til at det er behov for, eller hensiktsmessig med nasjonale prinsipper, skal forslag til innholdet i slike prinsipper formuleres. Det skal vurderes hvorvidt eventuelle prinsipper kan uttrykkes i form av et sett med standardkontrakter, en mer generell veileder og/eller andre konkrete hjelpemidler.
3. Gi forslag som kan bidra til økt informasjonsutveksling, læring og profesjonalisering av forskningsinstitusjonenes håndtering av immaterielle verdier, slik at de fremstår som profesjonelle partnere for næringslivet og styrket ved deltagelse i de store europeiske forskningsplattformene.
Prosjektgruppa skal i sitt arbeid:
Gjøre seg nytte av arbeid i internasjonale organisasjoner som EU og OECD og skaffe seg en oversikt over beste praksis i andre land.
Ta utgangspunkt i eksisterende retningslinjer og kontraktsmaler i relevante norske og internasjonale institusjoner.
Involvere relevante norske miljøer og få hørt og utdypet/begrunnet deres standpunkter. Herunder vurdere å organisere en samling/konferanse hvor et bredt utvalg av representanter fra interesserte institusjoner, miljøer og bedrifter bringes sammen for å diskutere temaet.
Bidra, i den grad det er relevant innenfor prosjektets mandat, til det arbeidet som pågår i EU-ERAC2 Working Group on Knowledge Transfer. Referansegruppa som er etablert for det arbeidet bør benyttes.
Prosjektgruppa har vært ledet av Kunnskapsdepartementet (KD), der prosjektleder har vært innleid fra Norges forskningsråd. Øvrige deltagere i prosjektet har vært KD, Nærings- og handelsdepartementet (NHD) og Helse- og omsorgsdepartementet (HOD). Prosjektets styringsgruppe har bestått av representanter fra KD og NHD.
Prosjektet har vært gjennomført i løpet av fem måneder i 2010/2011.
2 ERAC - European Research Area Committee, tidligere CREST
8
3. BEGREPSAVKLARINGER Immaterielle verdier og rettigheter
Begrepet immaterielle verdier omhandler eiendeler som ikke er av fysisk substans og som i en virksomhet vanligvis er et resultat av medarbeiderens kunnskap. På engelsk snakker man gjerne om ”intellectual property” (IP). Den samme forkortelsen brukes på norsk. Immaterielle verdier blir også kalt intellektuell kapital og kan deles inn i humankapital, strukturkapital og relasjonskapital.
Immaterielle verdier kan formidles fritt ved publikasjoner og/eller eies ved å sikre immaterielle rettigheter. Både for personene og virksomhetene som står bak nye oppfinnelser og for norsk økonomi er det viktig at verdifulle immaterielle verdier ikke urettmessig utnyttes av andre. Et bevisst forhold til beskyttelse og utnyttelse av oppfinnelser krever derfor kompetanse om håndtering av immaterielle verdier.
Immaterialrett er et rettsområde som befatter seg med rettigheter av ikke-materiell art, som for eksempel patent, design, varemerke, og opphavsrett. På engelsk brukes begrepet ”intellectual property rights” (IPR). Den samme forkortelsen brukes gjerne på norsk.
Nasjonale prinsipper
Nasjonale prinsipper kan være bindende eller ikke-bindende. Bindende prinsipper kan for eksempel utrykkes i form av lover eller forskrifter, mens ikke-bindende prinsipper kan utformes som veiledninger, avtalemaler og/eller elektroniske verktøysett (jf.
Lambert Tool Kit omtalt i kap. 6.2). Prinsippene kan også variere utfra graden av offentlig finansiering, type prosjekt og prosjektdeltakere.
9
I rapporten brukes begrepet nasjonale prinsipper uten tanke på om prinsippene er bindende eller ikke og uavhengig av utforming. Selve vurderingen av hvordan nasjonale prinsipper bør utformes og i hvilken grad de bør være bindende eller ikke finnes i kap. 9.
Kommersialisering
Begrepet kommersialisering innebærer å bearbeide en forskningsbasert idé til et produkt, en produksjonsmetode eller en tjeneste som kan selges i markedet.
Kommersialisering er altså en prosess som starter med et forskningsresultat og som ender opp i et produkt, en produksjonsmetode eller en tjeneste som noen er villige til å betale for. Dette er ofte en langsiktig og mangslungen prosess, og tiden og ressursene det krever varierer både mellom sektorer og mellom fagområder innenfor samme sektor.
Man kan visualisere fasene i en typisk kommersialiseringsprosess med utgangspunkt i resultater fra forskning på et universitet:
Prosjektgruppa er klar over at det i virkeligheten er overlapp i fasene og prosessene, og at en prosjektidé kan bevege seg frem og tilbake mellom ulike faser før et produkt blir lansert i markedet.
Utvikling av kommersialiseringsprosjekter innbefatter bl.a. bedriftsetableringer, lisensiering til en eksisterende virksomhet eller salg av teknologi. Håndtering av immaterielle rettigheter, som for eksempel vedlikehold, forsvaring og utnyttelse av patenter, spiller her en sentral rolle.
Utnyttelse av forskningsresultater kan også komme samfunnet til gode gjennom forbedringer og videre forskning, undervisning og videreutvikling av det offentlige tjenestetilbudet. Et eksempel på dette er forbedringer av diagnosemetoder, legemidler, medisinsk utstyr eller behandlingsmetoder som gir befolkningen et bedre helsetilbud.
4. BAKGRUNN
I St.meld. nr. 30 (2008-2009) Klima for forskning (forskningsmeldingen) og St.meld. nr.
7 (2008-2009) Et nyskapende og bærekraftig Norge (innovasjonsmeldingen) har regjeringen signalisert at det skal settes i gang arbeid for å vurdere behovet for å
10
utforme nasjonale prinsipper for håndtering av rettigheter til immaterielle verdier basert på offentlig støttet forskning.
Dette kapittelet tar for seg bakgrunn og status for arbeidet. Først av alt må en vurdering av behovet for nasjonale prinsipper sees i lys av forsknings- og innovasjonspolitiske mål.
Videre er det en del rettslige rammer som sier noe om hvilket handlingsrom man har.
De mest sentrale nasjonale virkemidlene, EUs anbefalinger og OECDs retningslinjer gir også et viktig bakteppe i denne sammenheng.
4.1 Forsknings- og innovasjonspolitiske mål
En vurdering av behovet for nasjonale prinsipper om håndtering av rettigheter til immaterielle verdier må ta utgangspunkt i forsknings- og innovasjonspolitiske målsetninger. Både i forskningsmeldingen og innovasjonsmeldingen slås det fast at regjeringen har forventninger til at forsknings- og utdanningsinstitusjonene arbeider aktivt for at forskningsresultater skal komme til nytte i samfunnet, enten det er i form av næringsutvikling eller bedre offentlige tjenester.
I forskningsmeldingen er målet om at norsk forskning skal bidra til effektiv utnyttelse av forskningsresultater og forskningsressurser utrykt som ett av ni hovedmål. Videre er det et delmål at kommersialisering fra norske universiteter og høyskoler, helseforetak og forskningsinstitutter minst skal være på nivå med sammenlignbare land.
Vurderingen av behovet for å utforme nasjonale prinsipper for håndtering av immaterielle rettigheter er ett av tiltakene som skal legge til rette for at forskningen kommer til nytte i samfunnet gjennom kommersialisering. Sentrale hensyn i dette arbeidet, som er nedfelt i forskningsmeldingen (kap. 12.5), er at:
de offentlige aktørene har en praksis som legger til rette for mest mulig hensiktsmessig utnyttelse av rettigheter, enten det skjer i regi av
institusjonen selv eller med samarbeidspartnere
fordelingen av rettigheter mellom involverte aktører gjenspeiler partenes respektive bidrag og innsats på en rettferdig måte
kontroll over og fordeling av rettigheter mellom parter skjer på en slik måte at både hensyn til:
a) videre forskning og publisering,
b) innovasjon og kommersiell utnyttelse og
c) andre samfunnshensyn blir varetatt i størst mulig grad.
det skal være så attraktivt for norske bedrifter å samarbeide med offentlig finansierte forskningsinstitusjoner at mange samarbeidsprosjekter blir igangsatt.
Et annet hovedmål er at norsk forskningspolitikk skal bidra til høy grad av internasjonalisering av forskningen. Internasjonalt samarbeid er viktig for å fremme forskningskvalitet og kompetanseutveksling. Dette innebærer at norske aktører vil
11
samarbeide med partnere som er underlagt andre regler enn de norske på immaterialrettsområdet.
Innovasjonsmeldingen framhever forskning som en avgjørende faktor for innovasjon og verdiskaping i samfunnet. Meldingen omfatter tiltak for økt forskning i næringslivet og bedre samspill mellom næringsliv og forsknings- og utdanningsinstitusjoner. Slikt samarbeid gjør det nødvendig for partene å forhandle om eierskap til immaterielle rettigheter.
4.2 Rettslige rammer
Immaterialrettslige spørsmål reguleres i flere ulike regelsett og er i stor grad bygget på internasjonale konvensjoner. Sentrale lovbestemmelser finner man i patentloven og åndsverkloven3 .
Patentloven gir oppfinneren en rett til å få patent på en oppfinnelse og dermed oppnå enerett til å utnytte oppfinnelsen i nærings- eller driftsøyemed. Patent forutsetter at oppfinnelsen er ny, dvs. at teknologien ikke allerede er allment tilgjengelig når det søkes om patent. Publisering før patentsøknaden er kommet inn til Patentstyret kan dermed hindre patentering, jf. patentloven § 2. Publisering kan etter patentloven imidlertid fritt skje umiddelbart etter at patentsøknad er kommet inn, uten å hindre en eventuell fremtidig kommersialisering av patentet. Tilsvarende regler gjelder også i andre land.
Videre er det spesielt fastsatt at utnyttelse som ikke skjer i nærings- eller driftsøyemed ikke er underlagt eneretten. Det innebærer blant annet at det er anledning til å forske videre på oppfinnelsen og det underlaget som dannet grunnlaget for oppfinnelsen.
Dersom slik videre forskning fører til nye oppfinnelser eller metoder som er avhengig av den opprinnelige oppfinnelsen for å utnyttes, vil kommersialisering av disse resultatene forutsette tillatelse fra rettighetshaver til den opprinnelige oppfinnelsen.
I motsetning til patentloven der rettigheter oppstår ved registrering av patent, oppstår rettigheten til et åndsverk i det øyeblikket det er skapt. Åndsverkloven bygger på et hovedprinsipp om at opphavsmannen alltid skal ha den ”heder og ære” som følger av det åndsverket han har frembrakt, men slik at retten til kommersiell utnyttelse kan overdras til andre. Hovedprinsippet er at det er eksemplarfremstilling av verket som er forbudt, men at andre fritt kan benytte det immaterielle innholdet i verket for eksempel i sin egen forskning, under forutsetning av at opphavsmannen blir skikkelig angitt.
Videre er det lagt til grunn som en hovedregel at arbeidsgiveren vinner den rett over åndsverket som er nødvendig og rimelig hvis arbeidsavtalen skal kunne nå sitt formål, men heller ikke mer. Hvor langt denne retten for arbeidsgiver strekker seg i universitets- og høyskolesektoren (UH-sektoren) er ikke avklart.
3 Design, kretsmønstre, planteforedling og varemerker kan ha stor kommersiell verdi og er regulert i egne lover som bygger på internasjonale forpliktelser. Disse reglene omtales ikke nærmere i denne rapporten.
12
Felles for immaterialretten er at det ikke er noe lovmessig til hinder for at opphavsmannen frivillig overdrar retten til økonomisk utnyttelse til arbeidsgiver eller andre som ønsker å kommersialisere. Kunnskapsinnholdet kan imidlertid benyttes av enhver til forskning og annen ikke-kommersiell virksomhet, på visse vilkår.
Know-how og teknologi som ikke er patenterbar, er av de immaterielle verdier som ikke nyter rettslig vern etter lovverket4. Konkurrerende kommersielle aktører kan få kunnskap om slike immaterielle verdier dersom for eksempel en forsker benytter publiseringsretten sin (se nedenfor), eller i medhold av offentlighetsloven hvis det ikke gjelder taushetsbelagte opplysninger som er unntatt etter forvaltningslovens § 13. Det kan da være mindre interessant å utvikle denne ideen til et kommersielt produkt.
Sentrale lovendringer de siste år
Som oppfølging av St. meld. nr. 39 (1998-99) Forskning ved et tidsskille, oppnevnte regjeringen i januar 2000 et utvalg ledet av professor Jan F. Bernt. Utvalgets mandat var å utrede nødvendige endringer i lov- og regelverk for å få til økt kommersialisering av forskningsresultater ved universiteter og høyskoler. Utvalget skulle redegjøre for systemet for kommersialisering, vurdere om det burde foretas endringer i lov- og regelverk og peke på mulige konsekvenser av forslagene. Utvalget leverte sin utredning NOU 2001:11 Fra innsikt til industri i mars 2001.
Utredningen var utgangspunktet for to lovendringer som ble iverksatt fra 2003. Den ene var endringer i arbeidstakeroppfinnelsesloven om opphevelse av det såkalte lærerunntaket, jf. Ot.prp. nr. 67 (2001-2002) og den andre var endringen i universitets- og høyskoleloven, jf. Ot.prp. nr. 40 (2001-2002). Dette skulle gi større insentiver og muligheter for institusjonene til å kommersialisere forskningsresultater.
Den første lovendringen som ble vedtatt var opphevelsen av det såkalte lærerunntaket i arbeidstakeroppfinnelsesloven § 4. Bestemmelsen lyder nå:
”Har en arbeidstaker som har forsknings- eller oppfinnervirksomhet som sine vesentligste arbeidsoppgaver, nådd fram til en oppfinnelse ved utførelsen av disse oppgaver eller utgjør en oppfinnelse resultat av en nærmere angitt oppgave som en arbeidstaker er blitt pålagt i sin tjeneste, kan arbeidsgiveren kreve retten til oppfinnelsen helt eller delvis overført til seg, dersom utnyttelsen av oppfinnelsen faller innenfor bedriftens virksomhetsområde.”
Denne endringen ga universiteter og høyskoler anledning til å få overført rettighetene til næringsmessig utnyttelse av forskningsresultater fra sine ansatte forskere. Dette medførte at forskerne i større grad ble likestilt med arbeidstakere i andre virksomheter.
Hensikten var å øke den næringsmessige utnyttelse av de oppfinnelser som har sitt utspring i forskning ved universiteter og høyskoler, uten at dette truer institusjonenes tradisjonelle hovedoppgaver som er forskning, høyere utdanning og formidling.
4 Know-how som er bedriftshemmeligheter eller er av teknisk karakter har imidlertid et visst vern mot illojal bruk etter markedsføringsloven §§ 28 og 29.
13
Arbeidstakeroppfinnelsesloven § 6, 3. ledd fikk samtidig et forbehold om at lærere og vitenskapelige ansatte ved universiteter og høyskoler har rett til å publisere oppfinnelsen, med mindre tredjeparts rett er til hinder. Samarbeidsparter som har behov for hemmelighold for å kunne kommersialisere, f.eks. av know-how eller fordi man ønsker å ta ut patent, er derfor nødt til å sikre seg dette allerede når samarbeidet inngås.
I EU-prosjekter, prosjekter finansiert av Forskningsrådet og samarbeidsprosjekter med næringslivet, stilles det normalt krav om kommersialisering av resultatene. Forskernes publiseringsrett kan komme i konflikt med et slikt krav dersom publiseringen for eksempel er til hinder for patentering. Dette kan innebære at de personene som ønsker å delta i prosjektet må godta færre personlige rettigheter enn ellers. Enkelte UH- institusjoner har løst dette i arbeidsavtaler der arbeidstaker for det enkelte tilfellet eller generelt fraskriver seg særrettigheter som hindrer hensiktsmessig kommersialisering.
En sentral bestemmelse om publisering finnes i universitets- og høyskoleloven, jf. § 1-5, 6. ledd. Bestemmelsen lyder:
”Universiteter og høyskoler skal sørge for åpenhet om resultater fra forskning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid. Den som er ansatt i stilling som nevnt i femte ledd [stilling hvor forskning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid inngår] har rett til å offentliggjøre sine resultater og skal sørge for at slik offentliggjøring skjer. Det relevante forskningsgrunnlaget skal stilles til rådighet i overensstemmelse med god skikk på vedkommende fagområde. Styret kan samtykke til utsatt offentliggjøring når legitime hensyn tilsier det. Det kan ikke avtales eller fastsettes varige begrensninger i retten til å offentliggjøre resultater utover det som følger av lov eller i medhold av lov.”
Bestemmelsen gjelder både universiteter og høyskoler. Merk at varig hemmelighold, f.eks. ut fra økonomiske hensyn, ikke lenger er mulig etter innføring av denne bestemmelsen, jf. Ot.prp. nr. 67 (2006–2007) og Innst. O. nr. 4 (2007-2008).
Lovendringen bygger bl.a. på NOU 2006:19 Akademisk frihet.
Et overordnet mål med de nevnte lovendringene var å styrke kunnskapsoverføringen mellom institusjonene og næringslivet og å etablere systemer som gir samfunnet som helhet større nytte av virksomheten ved universiteter og høyskoler. I den forbindelse ble det understreket at det er av stor betydning for hvorvidt dette skal lykkes, at institusjonene er engasjert i kommersialiseringsprosessen og at de juridiske og organisatoriske rammebetingelser legges til rette for et slikt engasjement.
Institusjonenes ansvar på dette området ble også tydeliggjort ved justeringer i universitets- og høyskoleloven i 2002, og videreført i 2005. Disse endringene ga institusjonene et større ansvar for anvendelse og kommersialisering av forskningsresultater, se f.eks. universitets- og høyskoleloven § 1-3 bokstav d) og e) om bl.a. institusjonenes plikt til å bidra til innovasjon og verdiskapning:
14
”Universiteter og høyskoler skal arbeide for å fremme lovens formål ved å:
[…]
d)bidra til å spre og formidle resultater fra forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid.
e)bidra til innovasjon og verdiskapning basert på resultater fra forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid.”
Også forskning på humant biologisk materiale har vært gjenstand for lovregulering de siste årene. Bestemmelser om dette finnes blant annet i biobankloven og helseforskningsloven, som ble vedtatt i henholdsvis 2003 og 2008. Lovgivningen inneholder forbud mot kommersiell utnytting av humant biologisk materiale som celler og vev og av ubearbeidede helseopplysninger. Forbudet omfatter også biobankmateriale. Dette fremgår av transplantasjonsloven § 10 a og helseforskningsloven § 8. Det er imidlertid ikke helt klart hva disse forbudene betyr for næringsutvikling og kommersiell utnyttelse av biobankmateriale. Forskningsrådet har gjennom to rapporter utredet hvordan humane biobanker bør utvikles som ressurs for medisinsk forskning og næringsutvikling5. Rapporten om potensial for kommersiell utnyttelse av humane biobanker diskuterer og problematiserer hvordan forbudet mot kommersialisering av blant annet biobankvirksomhet er å forstå. Det er på nåværende tidspunkt ikke klart hvor stort handlingsrom det er med hensyn til kommersiell utnyttelse av humant biologisk materiale.
Det er begrensede muligheter for patentering av biologisk materiale og det er lite rettspraksis på området. Allikevel ble det i norsk rett slått fast av Patentstyret i 1998 at en naturlig forekommende mikroorganisme, var å anse som en oppfinnelse, ikke en oppdagelse. I dag følger den samme rettsoppfatning av artikkel 3 nr. 2 i patentdirektivet fra EU (direktiv 98/44/EF), og direktivets artikkel 5 nr. 2 slår særskilt fast at isolerte gener fra mennesker ikke er utelukket fra patentering.
Disse direktivbestemmelsene er innlemmet i den norske patentloven, § 1, 3. ledd og § 1a, 2. ledd. Ved direktivgjennomføringen la norske myndigheter til grunn at isolert naturlig forekommende DNA-materiale kan patenteres hvis patenterbarhetsvilkårene for øvrig er oppfylt.
Handlingsrom
Gjeldende lover setter klare rammer for hvilke nasjonale prinsipper som kan utarbeides uten lovendring, men det er også andre styrende dokumenter som setter begrensninger for hvilke nasjonale prinsipper som kan utformes. For det første krever bevilgningsreglementet og regelverket for økonomiforvaltningen i staten at bevilgninger blir benyttet i samsvar med Stortingets vedtak og forutsetning. Den statsråd som har bevilgningen på sitt budsjett, har i siste instans ansvaret for at bevilgningen blir benyttet i samsvar med formålet. Videre må de vilkår som stilles tilskuddsmottaker holdes innenfor andre rammebetingelser, slik som internasjonale konvensjoner og allmenne prinsipper om forskningens frihet.
5 Gode biobanker – bedre helse (2008) og Potensial for kommersiell utnyttelse av humane biobanker (2009)
15
En annen begrensning ligger i reglene om offentlig støtte i EØS-avtalen, og eventuelle nasjonale prinsipper for håndtering av immaterielle rettigheter må ta høyde for disse.
Retningslinjene er nokså detaljerte, og skiller mellom bedriftsstøtte og støtte som gis til institusjoner som har forskning og utdanning som formål. Også konkurransereglene har betydning for kommersialisering. Forbudet mot ”samordnet opptreden” kan gjøre at man ikke kan innføre nasjonale prinsipper som hindrer konkurransen.
4.3 Kommersialiseringsaktører
Forskningsmiljøene er knyttet opp til såkalte kommersialiseringsaktører (KAer). Dette kan være alt fra forskningsparker og inkubatormiljøer til teknologioverføringssentre6 (TTOene) ved universitetene. De viktigste KAene i vår sammenheng er TTOene ved universitetene.
Etableringen av egne kommersialiseringsenheter i form av teknologioverførings- kontorer ved universitetene kom først og fremst i stand for å følge opp det tydeligere ansvaret universiteter og høyskoler har fått for kommersialisering av forskningsresultater. Regionale helseforetak og forskningsinstitutter har også etablert egne eller knyttet seg til TTOer. Universitet i Oslo og Helse Sør-Øst RHF (regionalt helseforetak) har fusjonert sine TTOer til Inven2.
TTOene har to hovedoppgaver: For det første skal de bidra til å spre informasjon og til å endre holdninger i fagenhetene ved universitetene. Dette gjelder blant annet mulighetene for å arbeide med kommersialisering ved siden av en universitetsstilling, og hvordan patentering og vitenskapelig publisering kan kombineres. For det andre hjelper TTOene forskere med kommersielle ideer til å ta ideene noen skritt nærmere markedet. Assistanse til patentering, lisensiering, teknologi- og markedsvurdering, bedriftsetablering og kapitalinnhenting er viktige aktiviteter.
Arbeidet i TTOene finansieres hovedsakelig av Forskningsrådets FORNY-program7, av KD gjennom grunnbevilgninger til lærerstedene og gjennom inntekter basert på transaksjoner med eiere og andre brukere av TTOenes tjenester. Inntektene fra arbeidet med kommersialisering er foreløpig meget beskjedne, men enhetene er unge, og kommersialisering av forskning skjer gjennom langsiktige prosjekter. Det er imidlertid ikke et mål at kommersialisering skal bli en stor inntektskilde for universitetene og høyskolene.
Det foreligger lite statistikk om kommersialisering av forskningsresultater fra universiteter og høyskoler som går mer enn noen få år tilbake i tid. Dette henger
6 Det engelske begrepet Technology Transfer Office (TTO) brukes vanligvis om disse.
7 FORNY-programmet er det viktigste offentlige virkemiddelet for å fremme verdiskaping gjennom
kommersialisering av resultater fra offentlig finansiert forskning. Programmet gir støtte til kommersialisering ved universiteter, høyskoler, helseforetak og institutter og har ingen begrensinger knyttet til fag- eller
næringsområder. Programmet utløp i 2010 og et nytt FORNY-program er operativt fra og med 1. januar 2011.
16
sammen med at kommersialisering som satsingsområde er forholdsvis nytt, og det har vært få krav til rapportering knyttet til området. KD har imidlertid bedt institusjonene å rapportere på antall forretningsideer, lisensieringer, patenter og etablerte foretak.
Omfanget av innmeldte forretningsideer, patenter, lisensieringskontrakter og etableringen av nye foretak er en god indikator for hvilken plass kommersialiseringsaktiviteter har ved disse institusjonene. I perioden 2006-2009 har kommersialisering i UH-sektoren hatt en positiv utvikling (vedlegg 2). Når det gjelder innmeldte forretningsideer har det vært en betydelig økning i løpet av perioden. Det viser at dette er aktiviteter som intensiveres, men det er verdt å merke seg at det er store variasjoner mellom institusjonene. Antall patenter og lisensieringsavtaler økte betraktelig mellom 2007 og 2008, mens tallene for 2009 ligger omtrent på samme nivå som i 2008. Ser man enda lenger tilbake så er det tydelig at bevisstheten om og aktivitetene rundt kommersialisering, patentering og håndtering av immaterielle verdier har økt de siste årene. Til tross for den positive utviklingen, er ikke de norske aktørene helt på nivå med universiteter fra andre europeiske land og USA8.
4.4 EUs anbefalinger
Et viktig bakteppe for norsk kunnskapsoverførings- og IPR-politikk er det arbeidet på feltet som gjøres i EU. I sitt forsøk på å tette ”innovasjonsgapet”, spesielt det antatt uutnyttede potensialet for å kommersialisere og ”samfunnsmessiggjøre”
forskningsresultater, har Kommisjonen lansert en rekke initiativ, som de forventer at medlemsstatene og assosierte stater skal implementere. Håndteringen av immaterielle verdier er en vesentlig del av en slik kunnskapsoverføringspolitikk.
I april 2008 lanserte EU-kommisjonen en viktig anbefaling når det gjelder håndtering av immaterielle verdier i kunnskapsoverføringsaktiviteter, samt en praktisk veiledning for universiteter og andre offentlige forskningsinstitusjoner9.
Utgangspunktet for anbefalingen er behovet for bedre utnyttelse av offentlig finansiert forskning til det beste for samfunnet, samt å fremme en effektiv kunnskapsoverføring fra forskningsinstitusjoner til næringslivet. Anbefalingen utgjør en praktisk oppfølging av COM (2007) 18210. Målet er at forskningsresultatene skal ut i sirkulasjon og anvendes.
Utfordringen er først og fremst at det er forskjellige regler og praksis i de ulike europeiske landene, noe som peker på behovet for bedre koordinering. Det er også ønskelig å identifisere en felles ”Best Practice” som kan bidra til mer og til mer effektiv
8 Rasmussen, E (2009): Discussion note: Commerzialisation of reserach from public research institutions:
International examples, Bodø. Diskusjonsnotat i forbindelse med evalueringen av FORNY 2009.
9Commission Recommendation on the management of intellectual property in knowledge transfer activities and Code of Practice for universities and other public research organizations (COM(2008)1329
10 Improving knowledge transfer between research institutions and industry across Europe: embracing open innovation (COM (2007)182
17
kunnskapsoverføring over landegrensene. Code of Practice forsøker å svare på dette ved å kunne bidra til utvikling og forbedring av institusjonenes regler og praksis.
Anbefalingen består i hovedsak av:
1. Prinsipper for håndtering av immaterielle verdier ved kunnskapsoverføring (Code of Practice)
2. Retningslinjer for utvikling og oppdatering av nasjonal policy og lovverk for kunnskapsoverføring (medlemsstatene er aktører), i tillegg til et ”IP-Charter- initiative” og retningslinjer for implementering av praksiskodeksen.
Identifisering av god praksis på myndighetsnivå i ulike medlems- og assosierte land er et sentralt anliggende. I tillegg representerer anbefalingen prinsipper for håndteringen av en intern IP-policy, prinsipper for kunnskapsoverføring samt prinsipper for forskningssamarbeid og kontraktsforskning.
I hovedsak anbefaler EU medlemsstatene å gjennomføre følgende ti punkter:
1. Sikre at alle offentlige forskningsinstitusjoner (Public Research Organisations - PROer) definerer kunnskapsoverføring som en strategisk oppgave.
2. Oppmuntre PROer til å etablere og publisere politikk og prosedyrer for håndtering av immaterielle rettigheter i tråd med prinsippene i Code of Practice (Annex I)
3. Støtte utviklingen av evne og kompetanse til å drive en effektiv kunnskapsoverføring innen de enkelte PROer. Samtidig bør medlemslandene utvikle instrumenter som kan fremme oppmerksomhet og ferdigheter om entreprenørskap, kunnskapsoverføring og immaterielle rettigheter hos studenter, spesielt innenfor naturvitenskap og teknologi 4. Fremme en bred spredning av resultater fra offentlig finansiert kunnskapsutvikling ved å
legge til rette for open access til forskningsresultater samtidig som man tar sikte på å sikre de immaterielle rettighetene
5. Samarbeide og ta initiativ til å styrke eierskapsregimet når det gjelder IPR på en slik måte at det bidrar til samarbeid og kunnskapsoverføring over landegrensene
6. Benytte prinsippene i Anbefalingen som et grunnlag for å introdusere eller tilpasse nasjonale retningslinjer og lovgivning når det gjelder håndtering av immaterielle rettigheter og kunnskapsoverføring ved PROer, samt for forskningssamarbeid med tredje land, eller på annen måte å stimulere til kunnskapsoverføring, eller utvikle ny policy eller finansieringsordninger, mens man tar hensyn til statsstøtteregelverk
7. Ta initiativ til en bredest mulig implementering av Code of Practice, enten direkte eller gjennom regler for nasjonale eller regionale finansieringsordninger
8. Sikre en gjensidig, likeverdig og rettferdig behandling av deltakere fra medlemsland og tredje land i internasjonale forskningsprosjekter når det gjelder eierskap og tilgang til immaterielle rettigheter, til gjensidig nytte for alle parter involvert
9. Peke ut en nasjonal kontakt (national contact point) som bl.a. innebærer koordineringen av virkemidler for kunnskapsoverføring mellom PROer og privat sektor, og i samarbeid med tilsvarende kontaktpersoner i andre medlemsland
10. Analysere og dra nytte av god praksis illustrert i Annex II.
I tillegg følger et punkt 11 som går på rapporteringen om disse aktivitetene i de enkelte medlemsland til Kommisjonen hvert annet år fra og med 15. juli 2010 (se under).
18
Når det gjelder prinsipper for den virksomhetsinterne IP-strategien så er anbefalingene til en slik formulert i Annex I, Code of Practice:
Prinsipper for en intern politikk for håndtering av immaterielle rettigheter:
1. Utvikle en IPR policy som en del av en langsiktig strategi og samfunnsoppdrag
2. En slik policy bør inneholde klare regler for ansatte og studenter når det gjelder identifiseringen av forskningsbaserte forretningsideer, eierskap til forskningsresultater, dokumentasjon, håndtering av mulige interessekonflikter og engasjement i tredje parter 3. Stimulere identifikasjonen, utnyttelsen, og dersom aktuelt, beskyttelsen av immaterielle
verdier i tråd med strategi og mål i den offentlige forskningsinstitusjon, med tanke på å maksimere sosio-økonomisk nytte. Gjerne differensierte strategier
4. Utvikle relevante insentiver for å sikre at ansatte spiller en aktiv rolle i implementeringen av IPR-policy. Slike insentiver skal ikke kun være av finansiell natur, men bør også stimulere til karriereutvikling ved å legge til grunn kommersialiseringsaktiviteter og kunnskapsoverføring i tillegg til akademiske kriterier i opprykks- og ansettelsesprosesser 5. Vurdere etableringen av porteføljer av immaterielle verdier i en PRO – for eksempel på
ulike teknologiske områder – og, dersom relevant, utviklingen av patent/IP pools som også inkluderer immaterielle verdier i andre offentlige organisasjoner
6. Øke oppmerksomheten og basiskunnskapen om håndtering av immaterielle verdier gjennom kompetanseutviklingstiltak for både studenter og ansatte, og for å sikre at ansatte som er ansvarlig for IPR/kunnskapsoverføring besitter den nødvendige og relevante kompetanse
7. Utvikle og publisere en publiserings- og spredningspolicy for å stimulere en bred spredning av resultater fra forskning og utvikling (for eksempel gjennom open access publisering), samtidig som man må akseptere noen forsinkelser med tanke på publisering, mens beskyttelse av immaterielle verdier prosessueres. Et mål er å holde en slik forsinkelse på et minimum
Som en oppfølging av anbefalingen besluttet CREST (nå: ERAC) 16. januar 2009 å etablere en arbeidsgruppe for kunnskapsoverføring. Norge er representert med en delegat fra KD og en varadelegat fra Norges forskningsråd. Norge innehar også rapportørfunksjonen for gruppa.
Rapporten fra ERAC Working Group on Knowledge Transfer, som er den første rapporten i henhold til pkt. 11 over, slår fast at en rekke land har etablert nasjonale reguleringer, men at det fremdeles er mange som har gjort altfor lite. På EU-nivå er det store utfordringer med hensyn til effektiv koordinering og implementering. Selv om Norge ikke eksplisitt har referert til EUs anbefaling og Code og Practice, så er Norges praksis i tråd med disse. Slik sett ligger Norge relativt bra an i forhold til mange andre EU-land.
4.5 Reglene for deltagelse i 7RP
I EUs 7. rammeprogram (7RP) er det lagt vekt på utstrakt bruk, formidling og overføring av den kunnskap og de resultatene som frembringes av den EU-finansierte forskningen.
19
Innenfor rammeprogrammet er det gjort tiltak for å øke næringslivets, politikernes og samfunnets bruk av resultatene. Det er også lagt vekt på sikring av immaterielle rettigheter. Formidling er betraktet som en integrert del av oppgavene under alle temaområder.
Utgangspunktet i reglene for 7RP er at den virksomhet som skaper immaterielle verdier under gjennomføringen av prosjektet, i utgangspunktet skal eie rettighetene til disse resultatene. Resultater som partene har oppnådd i fellesskap skal de i utgangspunktet eie i fellesskap. Eierskapet skal avtalereguleres og kan reguleres annerledes.
Andre prosjektdeltagere skal få fri tilgang til å bruke resultater som er skapt i prosjekt som de trenger for å utføre sitt eget arbeid i prosjektet. De skal få tilgang til og bruke bakgrunnskunnskap som de trenger for å utføre sitt eget arbeid i prosjektet på rimelige avtalte vilkår.
Det er en forutsetning at resultater skal offentliggjøres. Reglene om formidling sikrer at deltagerne, der dette er relevant, beskytter de immaterielle rettigheter som oppstår under utførelsen av et prosjekt, og utnytter og formidler resultatene. Resultatene forutsettes tatt i bruk til videre forskning eller for å utvikle, skape eller markedsføre et produkt eller en prosess.
Bestemmelser om deltageres rettigheter og plikter knyttet til tilgang, bruk og formidling av resultater som ikke er fastsatt i forordningen fastsettes i avtalen som inngås mellom deltagerne og EU. Avtalen fastsetter at deltagerne skal forelegge en plan for bruk og formidling av resultatene for Kommisjonen.
Deltagerne skal som hovedregel inngå en egen samarbeidsavtale (konsortieavtale) som supplerer EUs regler om formidling, bruk og tilgang til resultater. EU har utarbeidet en avtalemal som tilbys under navnet DESCA11.
4.6 OECDs retningslinjer
Tilgang til forskningsdata er viktig for åpenhet, læring og styrking av kunnskapens rolle i samfunnet. OECD vedtok i 2007 et sett prinsipper og retningslinjer om tilgang til offentlig finansierte forskningsdata. Disse gjelder data som stammer fra offentlig finansiert aktivitet som har som mål å produsere offentlig tilgjengelig forskning og kunnskap.
I forskningsmeldingen slås det fast at Regjeringen ønsker å følge opp OECDs prinsipper og retningslinjer. Å legge til rette for åpen tilgang til offentlig finansierte forskningsdata er ett tiltak som skal bidra til å oppfylle dette målet. Bedre utnyttelse av forskningsdata vil øke etterprøvbarheten og dermed også fremme kvalitet i forskningen. Åpen tilgang til forskningsdata vil også bidra til å gjøre norske forskere og
11 http://www.desca-fp7.eu/download-desca/
20
forskningsinstitusjoner attraktive som samarbeidspartnere, og kan dermed være et tiltak som fremmer internasjonalisering av forskningen.
Forskningsmeldingen varslet at det skulle oppnevnes et eget utvalg for å gå gjennom spørsmål knyttet til åpen tilgang til offentlig finansierte forskningsdata. KD ga i 2010 Norges forskningsråd i oppdrag å starte arbeidet og være sekretariat for utvalget.
Utvalget vil settes ned i 2011 og anbefalinger skal forelegges KD innen utgangen av mars 2012. Eventuelle nasjonale prinsipper for håndtering av immaterielle verdier må hensynta dette arbeidet.
4.7 Lukket vs. åpen innovasjon
Henry Chesbroughs publiserte i 2003 en artikkel i MIT Sloan Management Review hvor han først omtalte såkalt åpen innovasjon. Rasjonalet i Chesbroughs argumentasjon er at måten vi driver innovasjon på er i ferd med å endres fra såkalte lukkede innovasjonsprosesser til åpne prosesser. Et lukket innovasjonsparadigme er ifølge Chesbrough kjennetegnet av:
at dyktige mennesker arbeider i bedriften
at avkastninger fra forskningsinvesteringer er avhengig av at bedriften forsker, utvikler og markedsfører alt selv
at suksess er avhengig av at bedriften er den første til å bringe produktet til markedet og den første til å kommersialisere innovasjoner
at suksess er avhengig av at bedriften er i stand til å utvikle de fleste og beste ideene
at bedriften selv skal kontrollere sine immaterielle verdier, slik at konkurrentene ikke kan profitere fra bedriftens ideer.
Den åpne innovasjonsmodellen er ifølge Chesborough kjennetegnet av:
at ikke alle dyktige mennesker må arbeide i bedriften slik at bedriften må knytte seg opp til eksterne kompetansemiljøer
at ekstern FoU kan bidra sentralt til verdiskapingen, intern FoU er til for å
”matche” ekstern kompetanseutvikling (styrke bestillerfunksjonen) at bedriften ikke trenger å utvikle forskningsprosjekter selv for å profitere fra den
at det er viktigere å utvikle en egen forretningsmodell enn å være først i markedet. Suksess skapes når man effektivt kan dra nytte av både interne og eksterne ideer
at bedriften kan profitere fra andres bruk av egen IP, og at bedriften kan kjøpe/ta i bruk andres immaterielle rettigheter. IP beskyttelse kun når det fremmer egen forretningsmodell.
Dette er et viktig bakteppe fordi det skisserer perspektiver på hvordan forholdet mellom forskningsinstitusjoner og næringsaktører kan organiseres. Det er imidlertid
21
viktig i å påpeke at dette paradigmeskiftet i tenkningen rundt innovasjon kan være for enkel. Prosjektgruppa vil derfor ta utgangspunkt i at bedrifter fremdeles innoverer på ulike måter, og at både såkalt lukket og åpen innovasjon preger utviklingen. Nasjonale prinsipper om immaterielle rettigheter må ta høyde for at noen ønsker konvensjonell beskyttelse mens andre er åpne for andre løsninger.
5. VILKÅR KNYTTET TIL OFFENTLIG FINANSIERT FORSKNING
I henhold til mandatet skal prosjektgruppa vurdere håndtering av rettigheter til immaterielle verdier som er fremkommet ved statlig finansiering forskning uavhengig av hvordan og til hvem støtten er kanalisert. Prosjektgruppa har derfor sett nærmere på hovedformene for statlig finansiering og hvilke vilkår som er knyttet til disse i dag.
Statlig finansiering av forskning skjer gjennom ulike kanaler, både gjennom grunn- /basisbevilgninger til universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter, tilskudd til forskning ved helseforetak og mer direkte gjennom prosjektstøtte12 formidlet av virkemiddelapparatet eller gjennom skatteinsentiver (SkatteFUNN). I tillegg kommer statens bevilgning til regionale forskningsfond og andre bevilgninger til forskning over statsbudsjettet.
Det er knyttet vilkår om håndtering av immaterielle verdier til flere av bevilgningene, men disse er ikke utarbeidet som enhetlige retningslinjer.
5.1 Universitets- og høyskolesektoren
Statlige universiteter og høyskoler finansieres med rammefinansiering over statsbudsjettet. Institusjonene skal også aktivt søke tilføring av eksterne ressurser, for eksempel gjennom Norges forskningsråd, EU og annen bidrags- og oppdragsfinansiert aktivitet. Det vil normalt være egne vilkår knyttet til slike bidrags- og oppdragsaktiviteter, jf. bl.a. omtalen av reglene for deltakelse i EUs 7RP (kap. 4.5) og Forskningsrådets vilkår (kap. 5.4.) Det er også et mål med større innslag av private gaver til forskning ved statlige universiteter og høyskoler.
Institusjonenes virksomhet er regulert i universitets- og høyskoleloven. Den slår fast at institusjonene skal tilby høyere utdanning, utføre forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og bidra til å spre og formidle resultater fra virksomheten, jf.
universitets- og høyskoleloven § 1-3. Institusjonene skal også bidra til innovasjon og verdiskapning basert på resultater fra forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid.
12 Prosjektstøtte kan være helt eller delvis statlig finansiert. Rene privatfinansierte prosjekter faller utenfor temaet for denne rapporten.
22
Det er et mål å styrke kunnskapsoverføringen mellom institusjonene og næringslivet og å etablere systemer som gir samfunnet som helhet større nytte av virksomheten ved universiteter og høyskoler. Institusjonene må derfor være engasjert i kommersialiseringsprosessen og de juridiske og organisatoriske rammebetingelser må legge til rette for et slikt engasjement. Endringen av arbeidstakeroppfinnelsesloven med opphevelse av det såkalte lærerunntaket, jf. Ot.prp. nr. 67 (2001-2002) og universitets- og høyskoleloven understreker institusjonenes ansvar på dette området, jf.
Ot.prp. nr. 40 (2001-2002) slik det er omtalt i kap. 4.2.
5.2 Forskningsinstitutter
For de forskningsinstituttene som mottar basisbevilgning i henhold til retningslinjer for statlig basisfinansiering av forskningsinstitutter13 er det stilt enkelte krav til håndtering av immaterielle verdier. Det er flere krav som må oppfylles for at instituttene skal motta statlig basisfinansiering. De kravene som er mest relevante i vår sammenheng er følgende:
Instituttet skal drive forskning på felter som er av interesse for norsk næringsliv, forvaltning eller samfunnsliv.
Instituttet må inneha en faglig og vitenskapelig kompetanse som kommer til uttrykk gjennom vitenskapelige publikasjoner i anerkjente publikasjonskanaler, samarbeid med universiteter og høyskoler og deltakelse i internasjonalt forskningssamarbeid.
Retningslinjene fastslår også at alle opphavsretter til forskningsresultater finansiert fra basisfinansieringen i utgangspunktet ligger hos vedkommende institutt. Instituttet skal stille resultatene til disposisjon til alle interesserte på ikke-diskriminerende vilkår.
Det er ikke stilt krav til kommersialisering av forskningsresultater.
5.3 Regionale helseforetak
Forskning ved de regionale helseforetakene finansieres gjennom øremerkete tilskudd til de fire regionale helseforetakene. Tilskudd til forskning skal være et insentiv og økonomisk bidrag for å sikre forskning og oppbygging av forskningskompetanse i helseforetakene. Tilskuddet består av en basisdel og en resultatbasert del. Den resultatbaserte delen av tilskuddet fordeles basert på et glidende gjennomsnitt av forskningsresultater (publiserte artikler og avlagte doktorgrader) i de regionale helseforetakene de siste tre år. Tilskuddet fordeles av samarbeidsorganet mellom det regionale helseforetaket og universitetet/høyskolene. Det er ikke lagt føringer for de regionale helseforetakenes valg av finansieringsmodell for forskning i underliggende helseforetak.
13 http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/dok/lover_regler/retningslinjer/2008/retningslinjer-for-statlig- basisfinansie.html?id=541134
23
I tillegg til det statlige øremerkede tilskuddet til forskning, prioriterer alle de regionale helseforetakene ytterligere midler til forskning gjennom basisbevilgningen. De regionale helseforetakene skal hvert år rapportere på måloppnåelse i årlig melding som oversendes HOD. De skal også rapportere på en rekke indikatorer på innovasjon herunder antall oppfinnelser, antall nye og videreførte patenter i kalenderåret, antall inngåtte offentlige forsknings- og utviklingskontrakter (OFU-kontrakter) med mer.
Spesialisthelsetjenesten har et lovpålagt ansvar for forskning, og kan betegnes som en separat sektor på linje med UH-sektoren og instituttsektoren. Helseforetakene har et særskilt ansvar for den pasientnære kliniske forskningen. Innenfor helsesektoren er forskning primært et virkemiddel for å sikre ny og oppdatert behandling og helsetjenester. Fokuset er med andre ord på translasjonen av forskningsresultatene til bedre helsetjenester.
5.4 Virkemiddelapparatet
Virkemiddelapparatet brukes som en fellesbetegnelse på institusjoner som gjennom forvaltning av ulike offentlige virkemidler, programmer og støttetiltak skal legge til rette for næringsutvikling, forskning og innovasjon over hele landet. To sentrale virkemiddelaktører er Innovasjon Norge og Norges forskningsråd.
Innovasjon Norge
I Innovasjon Norge bestemmes eierskap og håndtering av immaterielle rettigheter i prosjektene i hovedsak gjennom de kontraktene som inngås om tilskudd eller lån.
Det finnes to sett med standardvilkår, et sett for tilskudd og et for lån.
Det grunnleggende prinsippet i Innovasjon Norges standardvilkår er at bedriften som søker om støtte eller lån, skal ha eierskap eller bruksrett til immaterielle rettigheter som benyttes av bedriften. I lånevilkårene er det i tillegg krav om at rettighetene er overførbare og at eventuelle avtaler om slike rettigheter har et innhold som Innovasjon Norge kan godta.
Norges forskningsråd
Bevilgningen til forskning som fordeles gjennom Forskningsrådet utgjør ca 30 % av de totale offentlige bevilgningene til forskning. I 2009 fordelte Forskningsrådet 6,5 mrd kroner til forskningsformål, hvorav 2240 mill kroner til UoH-sektoren, 2569 mill kroner til instituttsektoren og 1105 mill kroner til næringslivet. Det var 5700 prosjekter i gang14.
Forskningsrådet har flere ulike søknadstyper med ulike formål. De viktigste i denne forbindelse er forskerprosjekt, innovasjonsprosjekt i næringslivet og kompetanseprosjekt for næringslivet.
14 Forskningsrådets årsrapport for 2009
24
Formålet med forskerprosjekt er at de skal bidra til vitenskapelig fornyelse og utvikling av fagene og/eller ny kunnskap om relevante problemstillinger i samfunnet, mens formålet med innovasjonsprosjekt i næringslivet er å utløse FoU-aktivitet i næringslivet som spesielt bidrar til innovasjon og bærekraftig verdiskaping. Et kompetanseprosjekt for næringslivet skal på sin side bidra til næringsrettet forskerutdanning og langsiktig kompetanseoppbygging i norske forskningsmiljøer, innenfor faglige temaer med stor betydning for utviklingen av næringslivet i Norge.
Forskningsrådet vedtok prinsipper for sin rettighetspolitikk 24. april 2008. Målet for rettighetspolitikken er at FoU-prosjekter finansiert helt eller delvis av Forskningsrådet skal ivareta samfunnets interesser og at resultatene i bred forstand skal komme samfunnet til nytte, både gjennom oppbygging og formidling av kunnskap og kommersiell utnyttelse.
I prinsippene heter det at arbeidsgiver skal overta eierskapet til resultatene fra sine ansatte og i samarbeidsprosjekter og ved doble tilsettingsforhold skal partene avtale hvordan eiendoms- og utnyttelsesretten skal fordeles og forvaltes.
Videre er det et vilkår at prosjektresultatene som hovedregel publiseres så raskt som mulig, men det er åpnet for adgang til varig hemmelighold i helt spesielle tilfeller.
Virksomhetene skal vurdere behovet for beskyttelse av prosjektresultater og sørge for å beskytte disse når behovet tilsier det. Dessuten skal prosjektresultatene utnyttes innen rimelig tid.
I samarbeidsprosjekter må partene inngå en samarbeidsavtale før avtalen med Forskningsrådet underskrives. Det er stilt enkelte krav til innholdet i denne samarbeidsavtalen angående tilgangsrettigheter til kunnskap partene bringer med seg inn i prosjektet og til prosjektresultater samt bruk av resultatene til videre forskning og undervisning. Det er ikke gitt bindende regler om eierskap til resultatene, men det er åpnet for at Forskningsrådet kan stille spesielle krav til eierskap for bestemte søknadstyper og utlysninger. Prinsippene slår videre fast at forskningsinstitusjonene bør ha rett til å overta eiendoms- eller utnyttelsesretten til de resultater i prosjektet som ligger utenfor de øvrige prosjektdeltakernes forretningsmessige interesser.
Rettighetspolitikken er nedfelt i et eget dokument og innarbeidet i Forskningsrådets generelle vilkår for FoU-prosjekter15.
5.5 Regionale forskningsfond
KD opprettet sju regionale forskningsfond 1. januar 2009 med en fondskapital på 6 mrd.
kroner. Disse fondene skal styrke forskning for regional innovasjon og regional utvikling ved å støtte opp under regionens prioriterte innsatsområder og mobilisere til
15 http://www.forskningsradet.no/no/Kontrakter/1183468209165
25
økt FoU-innsats. Innenfor regionens prioriterte områder skal fondene også bidra til langsiktig, grunnleggende kompetansebygging i relevante forskningsmiljøer, og dermed bidra til økt forskningskvalitet og til utvikling av gode og konkurransedyktige forskningsmiljøer i alle fylker.
KD har fastsatt retningslinjer som gir rammer for aktiviteten i regionale forskningsfond.
Retningslinjenes punkt 7 regulerer rettigheter til forskningsresultater. Her stilles det krav om at forskningsresultater fra FoU-prosjekter som helt eller delvis er finansiert av et regionalt forskningsfond skal ivareta samfunnets beste. Det heter videre at resultatene, i den grad det lar seg gjøre, skal komme samfunnet til nytte, både gjennom oppbygging og formidling av kunnskap og kommersiell utnyttelse. Fondsstyret har som oppgave å bidra til god forvaltning av immaterielle verdier fremkommet av forskning finansiert av offentlige midler.
Før støtte kan utbetales må fondsstyret påse at det foreligger skriftlige avtaler mellom prosjektdeltakerne som regulerer krav til publisering og rettigheter til forskningsresultater, herunder fordeling og forvaltning av eiendoms- og utnyttelsesretten og eventuelt økonomisk utbytte av immaterielle rettigheter.
Andre finansieringskilder
Enkelte forskningsprosjekter finansieres også av det offentlige gjennom bestilling av forskningsoppdrag. For slike prosjekter vil vilkårene knyttet til immaterielle rettigheter være regulert i oppdragsforskningskontrakten. KD har utarbeidet en egen standardkontrakt som oppdragsgiverne er oppfordret til å bruke for slike oppdrag, men dette er et område hvor vilkårene som avtales varierer mye. Dette har vært et aktuelt tema i pressen mens prosjektet har pågått, og standardkontrakten er nå under revisjon16.
6. EKSTERN DIALOG I ARBEIDSPROSESSEN
Som det framgår av mandatet har det vært et mål å ha en åpen prosess i dette arbeidet.
I løpet av prosjektperioden ble det derfor arrangert dialogmøter med relevante aktører, i tillegg til at enkelte ble invitert til egne møter i prosjektgruppa. Prosjektgruppa vurderte det ikke som hensiktsmessig å arrangere en egen konferanse om temaet på dette stadiet i prosessen, men ser at dette kan være et aktuelt kompetansehevingstiltak, jf. kap. 9. Gruppa har også skaffet seg en oversikt over praksis og erfaringer fra utvalgte land.
Videre har prosjektgruppa sendt ut forespørsler og samlet inn eksisterende retningslinjer og kontraktsmaler fra relevante norske og internasjonale institusjoner.
Det var særlig informasjon som viser hvordan virksomheten håndterer IPR-spørsmål internt og i samarbeid med næringslivet som ble etterspurt. Prosjektgruppa har
16 Kunnskapsdepartementet sendte 16. februar 2011 et utkast til ny standardkontrakt for statlig finansierte FoU – oppdrag på bred høring. Utkastet inneholder bl.a. bestemmelser om offentliggjøring, videre forskning og kommersialisering.
