Ansvarsnaturtyper for Oppland
• Kriterium: 20 % eller mer av norske lokaliteter ligger i Oppland, eller
”signaturtyper” for Oppland (eks. seterlandskap)
• Sentrale kilder: Norsk rødliste for naturtyper og Naturbase
• Utgangspunkt: Veileder for naturtypekartlegging i Norge Hovednaturtyper:
- Våtmark (6 naturtyper, til sammen 10 delnaturtyper) - Åpen naturlig fastmark (12/42)
- Kulturmark (7/48) - Ferskvann (11/20]
- Skog (21/90) - Fjæresone (4/9)
- Erstatningsbiotoper (4/14) - Geotoper (6/11)
• Resultat:
- 8 naturtyper
- 12 delnaturtyper
Åpen kalkmark
Delnaturtype: Kalkberg utenfor Oslofeltet
Kjerneområdene for naturtypen i Norge er de store dalførene på Østlandet og kalk- og marmorområdene i Nord-Trøndelag og
Nordland. Særlig viktig i Oppland er forekomster av berg med det såkalte steppeelementet i norsk lavflora, dvs. lavarter knyttet til tørre og kalkrike berg i utpreget kontinentale områder.
• Forekomst: Midt- og Nord-Gudbrandsdalen har de viktigste
lokalitetene, men også i øvre del av Valdres finnes mange kalkrike berg med enkelte steppelav og kravfulle karplanter.
• Svært viktige kommuner: Dovre, Sel, Vågå, Lom, Nord-Fron
• Viktige kommuner: Sør-Fron, Ringebu, Gausdal, Nord-Aurdal, Vestre Slidre, Vang
• Artsmangfold: En rekke sjeldne og høyt rødlistede lavarter (mest skorpelav) er knyttet til naturtypen i Midt- og Nord-
Gudbrandsdalen inkl. Ottadalen. Viktige insektlokaliteter.
• Trusler/forvaltningsutfordringer: Kalkbrudd, inngrep. Gjengroing
av hagemark eller annen delvis skogkledt kulturmark nedenfor
bergene vil som regel være negativt.
Rik berglendt mark
Middels kalkrike berg, knauser og bergflater med grunt jordsmonn.
• Forekomst: Rik berglendt mark, både delnaturtypene rikt berg og rik grunnlendt mark, har mange forekomster i Gudbrandsdalen og
Valdres, lokalt også i Land.
• Svært viktige kommuner: Gausdal, Ringebu, Sør-Fron, Nord-Fron, Sel, Vågå, Lom, Nord-Aurdal, Vang
• Viktige kommuner: Øyer, Lillehammer, Nordre Land, Etnedal, Sør- Aurdal, Vestre Slidre, Øystre Slidre (Gjøvik, Søndre Land)
• Artsmangfold: Kravfulle bregner er gjerne karakterarter
(svartburkne, grønnburkne, murburkne mv.), hengepiggfrø (NT) er kanskje den mest typiske arten for naturtypen i Oppland.
Dragehode (VU, prioritert art) sammen med andre rødlistede tørrbergarter kan inngå (lav, moser, insekter).
• Trusler/forvaltningsutfordringer: Steinbrudd, inngrep, gjengroing av
hagemark eller annen delvis skogkledt kulturmark nedenfor bergene
vil som regel være negativt.
Åpen flommark
Delnaturtype: Elveør
Åpne arealer langs vassdrag med varierende substrat, fra den klassiske elveøra med grovt substrat og finere kornstørrelser mellom steinene, til rene sandører.
Forekomst: Oppland har mange viktige elveører langs Gudbrandsdalslågen, særlig fra Lillehammer til Otta. Videre nordover har flomforbygninger ødelagt det meste av de store flommarksystemene på Selsmyrin og Lesjaleira. Også langs Ottaelva og høyereliggende vassdrag som bla. Grimsa, Bøvra og Finna er det verdifulle elveører, samt langs nedre del av Etna i Nordre Land kommune og Gausa i Lillehammer og Gausdal.
• Svært viktige kommuner: Lillehammer, Ringebu, Sør-Fron, Nord-Fron, Sel, Dovre, Lom
• Viktige kommuner: Gausdal, Øyer, Vågå, Skjåk, Nordre Land
• Viktige lokaliteter i Sør- og Midt-Gudbrandsdalen: Lågendeltaet NR, Fåvang NR, Lågen i Ringebu kommune (Risøya-Trøstakervollene), fra Breivegen bru-Hundorp bru, nedenfor Vinstra og sør for Kvam.
• Artsmangfold: Klåved (NT) er karakterart langs både Lågen, Ottaelva og Grimsa, dels også Etna. Sandører langs Lågen og i Ottadalen kan ha mange spesialiserte og truete insekter, bla. den sterkt truete og prioriterte arten elvesandjeger.
• Trusler/forvaltningsutfordringer: Disse arealene er under kontinuerlig arealpress, og er i tillegg utsatt for kvalitetsreduksjon gjennom forbygninger og kraftutbygginger som
rammer arealene både direkte og indirekte (redusert flompåvirkning).
Åpen flommark
Delnaturtype: Ferskvannsdriftvoll
Voller med organisk driftmateriale avsatt i strandsonen, som gir opphav til en nitrofil flora, med likheter til ferskvannspåvirkede driftvoller ved sjøen.
• Forekomst: Så langt bare beskrevet fra Totenvika naturreservat i Østre Toten.
Den forekommer langs større innsjøer med grunne bukter og viker, og sannsynligvis har Mjøsa de fleste forekomstene i landet, trolig en del forekomster også langs Randsfjorden.
• Viktige kommuner: Østre Toten, Gjøvik (Lillehammer, Jevnaker, Gran, Søndre Land, Nordre Land)
• Aktuelle områder; særlig Lågendeltaet og Rindas utløp ved Vingrom
• Artsmangfold: Lite undersøkt. Typiske arter er nikkebrønsle (VU), flikbrønsle, småslirekne og vasspepper.
• Trusler/forvaltningsutfordringer: Inngrep, særlig utfyllinger i strandsona er den mest relevante trusselen. Delnaturtypen finnes i områder som historisk har blitt utsatt for mange inngrep, særlig utfyllinger tilknyttet industri- eller vegbygging. Fortsatt ville det være press på disse områdene selv om
lovverket har blitt langt strengere.
Naturbeitemark/slåttemark
Delnaturtype: Rik beitetørreng/slåttetørreng
Rødlistestatus: Kulturmarkseng er vurdert som sårbar (VU), slåtteeng som sterkt truet (EN) Slåttemark utvalgt naturtype med egen handlingsplan
• Forekomst: Mange og viktige forekomster av beitetørrenger i Nord- og Midt-Gudbrandsdalen og Valdres, samt på Hadeland, Toten, Land og Gausdal. Hadeland og Toten har mange
velhevdede kalktørrenger, noe som etter hvert har blitt en sjeldenhet på kalkområdene innenfor Oslofeltet.
• Svært viktige kommuner: Nord-Aurdal, Vestre Slidre, Øystre Slidre, Vang, Lunner, Gran, Østre Toten, Nordre Land, Gausdal, Sør-Fron, Nord-Fron, Sel, Vågå, Lom, Dovre
• Viktige kommuner: Sør-Aurdal, Etnedal, Vestre Toten, Gjøvik, Nordre Land, Jevnaker, Skjåk, Lesja, Ringebu, Øyer, Lillehammer
• Artsmangfold: De rike engene i midtre og sørlige deler av Gudbrandsdalen og Gausdal har et stort mangfold av karplanter, bla. rødlistearter som dragehode (VU), enghaukeskjegg (VU), smalfrøstjerne (NT) og smånøkkel (NT). Her går også mange rødlistede beitemarksopp inn i tørrenger, i tillegg til noen sjeldne kalkkrevende moser. Generelt viktige insektområder.
• Trusler/forvaltningsutfordringer: Gjengroing, gjødsling, jordbearbeding, tilplanting mv. Den største utfordringen er å holde gode lokaliteter i hevd, og at hevden blir riktig i forhold til naturtypen, artsmangfoldet og beitegrunnlaget.
Hagemark
Delnaturtype: Rik hagemark med boreale lauvtrær
• Forekomst: Oppland har et spesielt forvaltningsansvar når det gjelder tørre bjørkehager (vesentlig hengebjørk) i de mest kontinentale delene av fylket (Nord-Gudbrandsdalen og Ottadalen), særlig pga. insektfaunaen knyttet til disse. Naturtypen opptrer på rasmark eller i bratte sør- eller vestvendte lier med grunt jordsmonn og kalkrik berggrunn.
• Svært viktige kommuner: Dovre, Sel, Vågå, Nord-Fron
• Viktige kommuner: Lom, Skjåk, Lesja, Sør-Fron
• Særlig viktige lokaliteter: Hesteskobakken i Nord-Fron, Forr i Sør-Fron
• Artsmangfold: Det er særlig insektfaunaen knyttet til disse tørre
hengebjørkhagene som er spesiell. I Fronsbygdene, Sel og Vågå er det påvist en rekke høyt rødlistede biller knyttet til død ved og husdyrmøkk. Men også flere rødlistede karplanter, bla. vårveronika (VU), ullurt (NT), hengepiggfrø (NT) og sprikepiggfrø (NT). Truete lavarter som elfenbenslav (EN) og praktlav (VU) kan finnes dersom hagemarka inneholder rike steinblokker (helst fyllitt).
• Trusler/forvaltningsutfordringer: Den største utfordringen er å holde gode lokaliteter i hevd, og at hevden blir riktig i forhold til naturtype og
beitegrunnlag. Lokaliteter som har gått ut av bruk er mer utsatt for inngrep.
Boreal hei
Rødlistestatus: Datamangel (DD)
Boreal hei finnes i tilknytning til seterlandskap, elvesletter og gruvedriftsamfunn, skapt gjennom avvirkning av skog og holdt i hevd med beite.
• Forekomst: Oppland har mye rik boreal hei, særlig i seterdaler og seterområder i Valdres og Gudbrandsdalen. Også Nord-Østerdalen og Røros-området har mye rik boreal hei.
• Svært viktige kommuner: Dovre, Sel, Vågå, Lom, Nord-Fron, Sør-Fron, Ringebu, Gausdal, Nord-Aurdal, Vestre Slidre, Øystre Slidre, Vang
• Viktige kommuner: Skjåk, Lesja, Øyer, Lillehammer, Etnedal, Sør-Aurdal
• Artsmangfold: Boreal hei har mange av de samme artene som naturbeitemarka den ofte opptrer i mosaikk med. Kravfulle kulturmarksarter som søter, marinøkler og nøkleblommer er typisk, og i kildepåvirkete og fuktige heier også kalkkrevende starr og rikmyrsarter. Enkelte rødlistede beitemarksopp påvist.
• Trusler/forvaltningsutfordringer: Gjengroing er den største trusselen også når det gjelder boreal hei. Nedgang i setring og generelt mindre beitedyr i seterlandskapet og utmark har sammen med klimaendringer ført til gjengroing med tette einerkratt og innvandring av fjellbjørk i heia.
Skogsbekkekløft
Rødlistestatus: Nær truet (kontinentale skogsbekkekløfter)
Skogsbekkekløfter er betinget av kuperte skoglandskap og opptrer derfor i Europa særlig i Alpene og deler av Norge.
• Forekomst: Gudbrandsdalen er det klassiske kjerneområdet for bekkekløfter i Norge, med forekomst av såkalte huldreplanter, arter sterkt knyttet til kontinentale kløftmiljøer. Også i Ottadalen og Gausdal, samt i Land/Etnedal og Valdres, forekommer verdifulle kløftmiljøer.
• Svært viktige kommuner: Øyer, Gausdal, Ringebu, Sør-Fron, Nord-Fron, Sel, Vang
• Viktige kommuner: Lillehammer, Vestre Slidre, Etnedal, Nordre Land, Søndre Land, Østre Toten, Dovre
• Særlig viktige kløfter: Vinstra, Jora og Sula NR i Nord-Fron, Ulbergsåa NR, Frya, Steinåa og Augla i Sør-Fron, Nordåa/Søråa NR og Bergdøla i Ringebu, Rolla NR, Bårdsengbekken NR og Nordre Brynsåa NR og Søre Brynsåa i Øyer, Djupåa (del av Djupåa og Grøthaugen NR), Helvete/Dritudalen i Gausdal og Djupdalen NR i Lillehammer
• Artsmangfold i Oppland: Klassiske huldreplanter er sudetlok,russeburkne, huldregras og skogranke. I tillegg kommer en rekke lav, som huldrenål (EN), flatragg (NT) og elfenbenslav (EN). Også en del moser er knyttet til slike miljøer, som blåkurlemose (VU), råtetvebladmose (EN) og flomtvebladmose (CR).
• Trusler/forvaltningsutfordringer: Skogsdrift og vassdragsreguleringer er hovedtrusselen, mens vegbygging og andre tekniske inngrep mer lokalt kan virke negativt inn.
Småkraftutbygging fortsatt en alvorlig trussel, særlig som følge av at gode kartlegginger er svært kompetansekrevende og kvaliteten på utførte utredninger ofte svært dårlig.
Flommarkskog
Rødlistestatus: Nær truet (doggpilkratt og mandelpilkratt)
Flommarkskoger er skogsmiljøer som mer eller mindre regelmessig blir oversvømt langs vassdrag. De er derfor særlig knyttet til flate og løsmasserike områder langs store vassdrag i Norge.
• Forekomst: Flommarkskoger av noe størrelse er i Oppland stort sett begrenset til
Gudbrandsdalen, med kjerneområdet langs Lågen fra Lillehammer og nordover til Otta.
Mindre areal finnes også lenger nord og i Ottadalen, samt tilknyttet andre større dalfører og vassdrag (spesielt langs deler av Dokka og Etna i Nordre Land).
• Svært viktige kommuner: Lillehammer, Ringebu, Nord-Fron, Sør-Fron, Sel
• Viktige kommuner: Nordre Land, Etnedal, Østre Toten, Gjøvik, Gran (Øyer, Gausdal)
• Særlig viktige områder: Lågendeltaet NR i Lillehammer, Fåvang NR, Trøstakervollene, Elstad- Gåsøya/Skjeggestadvollene og Skarvvollene-Risøya i Ringebu, Hundorp NR og Hovevollene i Sør-Fron og Vinstra-Harpefossdammen og Kvam-Tårudøya i Nord-Fron.
• Artsmangfold: Spesielt viktige er forekomstene av doggpil (VU) og mandelpil (VU), som begge danner egne delnaturtyper. I tillegg kan klåved (NT) gå inn i de mest flomutsatte
forekomstene, og myrstjerneblom (EN) i evjer el. Inne i skogmiljøene. Noen bekkekløft- og sumpskogsarter opptrer, som sumpaniskjuke (EN), taigaseigsopp (NT), huldregras (NT), dalfiol (NT) og skogsøtgras (VU).
• Trusler/forvaltningsutfordringer: Tidligere særlig truet av vedhogst, oppdyrking og store vannkraftprosjekt. Nå framstår spesielt vegbygging (ikke minst langs Lågen) og
elveforbygninger som de alvorligste langsiktige truslene. Naturtypen blir stadig mer fragmentert og med dårligere funksjonalitet (redusert flompåvirkning) flere steder.
Utfordringene er dels å ikke forringe eksisterende forekomster ennå mer, men i økende grad hvordan restaurere delvis ødelagte miljøer.
Kalkedellauvskog
Delnaturtype: Kalkhasselskog
Kalkhasselskog forekommer særlig utenfor kjerneområdene for ask, eik og lind, med tyngdepunkt i Tyrifjorden-Randsfjorden-Mjøsområdet. Står på rasmark av kalkrik skifer, eller på små kalkrygger i kulturlandskapet.
Forekomst: Typen dekker bare svært små arealer og er samtidig noe dårlig kjent. Det viktigste området i Oppland er Hadeland, trolig med små utpostlokaliteter også på Østre Toten, Gjøvik og Lillehammer.
Viktige kommuner: Lunner, Gran (Jevnaker)
Artsmangfold: Først og fremst kalkkrevende og rødlistede slørsopper er spesielle for naturtypen, bla. gulgrønn melslørsopp (EN) og hasselslørsopp (VU). I tillegg en del kravfulle karplanter og beitemarksopp,
Trusler/forvaltningsutfordringer: Knyttet særlig til små knauser i kulturlandskapet som
kan være utsatt for tilfeldige småinngrep. Gjengroing (spesielt med gran) av tidligere
beitede hasselskoger er også negativt.
Kalkbarskog
Delnaturtype: Kalkgranskog Rødlistestatus: Sterkt truet (EN)
• Forekomst: Kjerneområdene for kalkgranskogen er “indre Oslofeltet”, dvs. (Eiker- )Ringerike-Randsfjorden-Mjøs-området, samt marmorstripene i Nord-Trøndelag og søndre deler av Nordland. I Oppland best kjent fra Hadeland og Toten, mer
sparsomt oppover i Land og Gjøvik-området. Typen finnes utvilsomt også i Gudbrandsdalen og Valdres, men er dårligere kjent der.
• Viktige kommuner: Lunner, Gran, Jevnaker, Vestre Toten (Fron, Slidre, Land)
• Artsmangfold: Få spesielle karplanter opptrer, men lokalt kan bl.a. marisko (NT) og huldreblom (NT) forekomme. Sopp viktigere – særlig slørsopper, med arter som kalksteinslørsopp (EN) og silurslørsopp (EN).
• Trusler/forvaltningsutfordringer: Skogsdrift, og da i form av flatehogst, er den
dominerende trusselen mot naturtypen, ikke minst fordi den er mangelfullt kjent og trolig mangelfullt fanget opp i naturtype- og MiS-kartlegginger, samtidig som de fleste forekomster vil være attraktive for hogst. Utfordringen ligger i første omgang i å få en oversikt over utbredelsen til naturtypen i fylket, i neste omgang å få
innordnet hensyn til skogtypen i skogforvaltningen.
Gammel granskog
Delnaturtype: Gammel høyereliggende granskog
• Forekomst: Følger i utgangspunktet granas naturlige utbredelse i Norge innenfor mellom- og nordboreal vegetasjonssone. I praksis er det særlig indre Østlandet og Midt-Norge sør for Saltfjellet som har de største og viktigste forekomstene. De største gjenværende arealene i Oppland som samtidig inneholder urskogsnære rester ligger rundt Ormtjernkampen i Gausdal og i grenseland mot Hedmark i Øyer og Ringebu kommuner. Også sørlige deler av Valdres, Hadeland (særlig Øståsen og deler av Nordmarka), Østre Toten, Land og sørlige deler av Gudbrandsdalen og Gausdal har en del av naturtypen.
• Særlig viktige kommuner: Lunner, Gran, Østre Toten, Gjøvik, Nordre Land, Sør-Aurdal, Gausdal, Lillehammer, Øyer, Ringebu
• Artsmangfold: Spesielt i de mest fjellnære skogene i midtre deler av fylket kan disse skogene ha et rikt mangfold av vedboende sopp, inkludert flere truede arter. Lenger sør med mer nedbørrikt klima blir fuktighetskrevende lav mer karakteristiske (”huldrestryskogene”). Også enkelte insekter er relevante, som strybarkmåler (NT) og lyst taigafly (EN). Viktig for
gammelskogstilknyttede fuglearter som storfugl, tretåspett, lavskrike, hønsehauk og konglebit.
• Trusler/forvaltningsutfordringer: Skogdrift som fører til at gamle trær blir hogd, manglende nydannelse av dødt trevirke (da spesielt av grovt dødt trevirke) og uttørking av arter som krever høy luftfuktighet. Vern kombinert med skogbrukets bevaring av nøkkelbiotoper har til en viss grad sikret bevaring av en god del av de viktigste forekomstene. Flatehogst medfører at restaurering blir gradvis vanskeligere.
Engpreget erstatningsbiotop
Delnaturtype: Veg- og jernbanekant
Artsrike vegkanter og jernbanekanter med engpreget flora, oftest tørre til noe friske enger – men også fuktenger og våtenger i vegkanter kan være artsrike. Naturtypen er best utviklet i områder med kalkrik berggrunn og tynt løsmassedekke, noe som gjør at deler av Oppland har noen av landets klart viktigste forekomster av naturtypen.
• Forekomst: Artsrike vegkanter finnes i hele Oppland, men kartlegginger i regi av Statens vegvesen de siste 2-3 årene har vist at Hadeland trolig har landets største tetthet av
artsrike strekninger og rødlistefunn langs riks- og fylkesveger, samt at registreringer utført av Jernbaneverket langs Gjøvikbanen har vist at det også der er mange viktige lokaliteter.
Også Vestre Toten, Gjøvik, Gausdal, Nord-Gudbrandsdalen, Nordre Land og øvre del av Valdres har mange artsrike vegkanter.
• Svært viktige kommuner: Lunner, Gran, Jevnaker, Vestre Toten, Gjøvik, Nordre Land, Gausdal, Vågå, Nord-Aurdal, Vang
• Viktige kommuner: Østre Toten, Søndre Land, Etnedal, Vestre Slidre, Øystre Slidre, Lillehammer, Øyer, Ringebu, Sør-Fron, Nord-Fron, Sel, Lom, Dovre, Lesja
• Artsmangfold: En rekke rødlistede kulturmarksarter er registrert i vegkanter og langs jernbanestrekninger i Oppland, og for mange av artene er disse kantarealene av de viktigste habitatene for artene. I regionen gjelder dette for eksempel enghaukeskjegg (VU), dragehode (VU), stavklokke (NT), kåltistel (NT), smalfrøstjerne (NT), handmarinøkkel (NT) og engkrattsoleie (DD).
• Trusler/forvaltningsutfordringer: Unngå sprøyting av sårbare områder med sjeldne/rødlistede arter (særlig knauser med dragehode). Svingutrettinger/små utbedringer. Fremmede arter.
Helhetlige landskap
Større helhetlige landskaper faller utenfor naturtypebegrepet slik det nå er formet gjennom Naturtyper i Norge. Noen slike helhetlige landskap typiske for Oppland, og som fylket har et spesielt forvaltningsansvar.
• Gårdslandskap: Den historiske soneringen i kulturlandskapet i dal- og fjellbygdene i behold; garden ligger i det gunstige klimabeltet midt i lia, med kulturenger på djupt jordsmonn nedenfor og
naturbeitemark på grunt jordsmonn ovenfor, som går over i hagemark videre oppover i lia, før beiteskog eller utmark tar over. Slike helhetlige gårdslandskap finnes også på Vestlandet og til dels også i Trøndelag, men er i ferd med å bli sjeldne mange steder. Oppland har i så måte et viktig ansvar for å bevare dette, og særlig Nord-/Midt-Gudbrandsdalen og Valdres.
• Seterlandskap: Norges største seterfylke, store naturverdier knyttet til mange naturtyper i og omkring setergrender, både naturbeitemark, slåttemark, slåtte- og beitemyr, hagemark, boreal hei og
beiteskog.
• Store flommarksystemer (inkl. elvesletter og deltaområder): Særlig langs Lågen og Otta er det mange helhetlige flommarkslandskap med kvaliteter knyttet til ulike naturtyper som til sammen blir unike;
slik som Lågendeltaet, Fåvangsvollene, Ringebuvollene, Skarvvollene, områdene rundt Hundorp bru, områdene mellom Harpefossdammen og Vinstra, områdene rundt Kvam, sør for Otta, Lalmsvatnet og mellom Vågåvatnet og Bismo i Skjåk. Her finnes både elveører med klåved (NT) og doggpil (VU),
doggpil- og mandelpilkratt, evjer og flomdammer med bla. myrstjerneblom (EN) og etablert
flommarkskog (gråorheggeskog) med mange Gudbrandsdalsspesialister. Ellers finnes viktige og store flommarksmiljøer langs Etna i Nordre Land og langs høyereliggende vassdrag som Bøvra, Grimsa og Finna. Slike helhetlige systemer er sjeldne i Norge, og svært få er intakte, også i Oppland.
• Store myrområder: I det brede myrbeltet i forfjellsregionen i Oppland er det mange store intermediære til middelsrike myrer, som ikke faller inn under noen naturtyper etter den nye veilederen, men som har store kvaliteter pga. størrelse og funksjon for arealkrevende eller
spesialiserte våtmarksfugl – slik som myrhauk, trane, dobbeltbekkasin, brushane og fjellmyrløper.
Huldrestarr (VU) har mange forekomster i dette myrbeltet, og Gompa-området i Øyer er landets viktigste lokalitet for arten.
Geotoper
Ny hovednaturtype tatt inn i arbeidet med ny veileder for naturtypekartlegging. Av de 6
naturtypene som så langt ser ut til å bli med i veilederen har 3 hovedtyngden eller en vesentlig del av utbredelsen sin i Oppland. En av disse er registrert her i regionen:
• Jordpyramider (kritisk truet): Landets eneste velutviklete jordpyramide er Kvitskiruprestin i Sel kommune. Selv som dårlig utviklet er naturtypen svært sjelden. Jordpyramider er
erosjonsrester i løsmasser som står opp som pyramider etter hvert som jordmassene rundt eroderer. Kan være viktige insekthabitater.
Ansvarsarter
• Kriterier:
20 % eller mer av norsk bestand eller forekomster/funn
Virveldyr: Bare hekkende/ynglende arter
• Sentrale kilder: Norsk rødliste for arter og Artskart
• Skjønn:
Arter med svært få nyere funn
Norske ansvarsarter: lavere krav til andel funn
Symbolarter for Oppland (eks. villrein, storaure)
• Resultat: 230 arter (moser og insekter mangelfullt gjennomgått foreløpig)
Pattedyr: 1 art
Fugl: 6 arter
Fisk: 1 art og 2 økologiske former
Insekter: 20 arter
Karplanter: 29 arter og 3 underarter
Moser: 8 arter
Lav: 65 arter
Sopp 93 arter
Pattedyr
Villrein: I alt 6 av 23 villreinstammer
har hele eller deler av sitt
leveområde innenfor Opplands grenser.
Forvaltningsutfordringer er særlig knyttet til hyttebygging, kraftlinjer og veger, samt
motorferdsel i utmark, og
ferdsel for øvrig i sårbare
perioder.
Fugl
Myrhauk (VU): Oppland har landets viktigste hekkeplasser for myrhauk (Dovrefjellområdet), og i størrelsesorden 20-30 % av den norske hekkebestanden (20-50 par av totalt 50-200 par).
Viktigste kommuner: Dovre, Nord-Fron, Øyer, Nord-Aurdal, Vestre Slidre, Øystre Slidre
Trane (LC): De store myrområdene i forfjellsregionen i Oppland er blant landets viktigste hekkeområder, og fylkesbestanden er estimert til 300-400 par (1500-2500 par i Norge).
Viktigste kommuner: Dovre, Vågå, Nord-Fron, Sør-Fron, Ringebu, Øyer, Gausdal, Lillehammer,
Nordre Land, Etnedal, Sør-Aurdal, Nord-Aurdal, Vestre Slidre, Øystre Slidre
Dverglo (NT): Hekker langs de store innsjøene og vassdragene i fylket, med en anslått bestand på 30-40 par (norsk bestand 150-275 par). Viktige hekkeplasser langs Lågen og Mjøsa, sammenfallende med viktige flommarksystemer og elvedeltaer.
Dobbeltbekkasin (NT): Norsk ansvarsart. Knyttet til rike bakkemyrer med
lappvierkanter, tyngdepunktet for den norske populasjonen er fjellområdene i Oppland, Nord-Østerdalen og de sørøstlige delene av Sør-Trøndelag (Børgefjell).
Norsk bestand nylig estimert til 13000-25000 par (trolig for høyt). Oppland har ganske sikkert mellom 10 og 20 % av bestanden, men nyere bestandstall for fylket mangler.
Viktige områder: Langsua NP og myrområder inntil, Øyerfjellet.
Insekter
• Arter knyttet dødved i solvarme lier med gamle
hengebjørker og seljer i Nord-Gudbrandsdalen og Fron (Hesteskobakken i Nord-Fron og Forr i Sør-Fron)
• Arter knyttet til sandområder og elveører (sandører særlig langs Lågen i Ringebu kommune, dels også i søndre del av Sør-Fron kommune)
• Arter knyttet til kalkrike berg og rasmarker
(Stordalsberget i Nord-Fron, Stebergsberget i Sør-Fron)
• Arter knyttet til kalkrike (tørr)enger og husdyrmøkk
(Forr)
Karplanter
Kulturmarksarter (eksempler):
• Enghaukeskjegg (VU): Knyttet til ekstensivt hevdet kulturmark på kalkrik berggrunn i låglandet i Sørøst-Norge. Inngår hyppig i artsrike vegkanter. Oppland har sammen med Ringsaker og
Hole/Ringerike de største og fleste forekomstene i landet. Viktigste kommuner: Lunner, Gran, Vestre Toten, Gjøvik, Gausdal (Jevnaker, Østre Toten, Søndre Land, Lillehammer, Øyer). Trusler:
Gjengroing, oppdyrking/inngrep.
• Gåsefot (VU): Oppland har trolig nærmere 20 % av nyere funn og langt over 20 % av antall individer. Landets trolig største forekomst er på Bjørngardsætre i Grimsdalen. Viktige
kommuner: Dovre, Skjåk, Lom, Vågå (Sel, Nord-Fron, Vang). Trusler: Oppdyrking/inngrep.
Flere kulturmarksarter
:Dragehode (VU): Prioritert art. Anslagsvis 20-25 % av intakte kjente lokaliteter finnes i Oppland (Hadeland, Toten, Land, Gudbrandsdalen, Valdres). Viktigste kommuner: Jevnaker, Lunner, Gran, Østre Toten, Nordre Land, Gausdal, Lillehammer, Ringebu, Sør-Fron, Nord-Fron, Nord-Aurdal, Vestre Slidre, Øystre Slidre, Vang (Gjøvik, Sel, Vågå, Øyer, Etnedal, Sør-Aurdal). Trusler: Gjengroing, gjødsling, feil beiteregime, inngrep.
Skjeggklokke (VU): Alle norske forekomster i Oppland med unntak av en ganske nyoppdaget i
Hemsedal. Knyttet til beiteskog, naturbeitemark, slåttemark og rasmarksenger. Viktigste kommuner:
Nordre Land, Etnedal, Nord-Aurdal, Gausdal. Utpostlokaliteter i Sør-Fron (Krusgravkampen) og i Lillehammer (Gaustumsætra på grensa til Nordre Land).
Flommark/sumpskog:
• Evjeslirekne (EN): 8 av 14-15 intakte lokaliteter i Norge finnes langs Lågen i Lillehammer (Lågendeltaet, nedre del av Gausa), Ringebu (Linviktjønna, Berge/Strande, Trøstakervollene, Elstad) og Sør-Fron (Fossåa N for Hundorp bru)
• Skogsøtgras (VU): Flommark, rik sumpskog og bekkekløfter, norsk tyngdepunkt i Sør- og Midt- Gudbrandsdalen. Viktigste kommuner: Østre Toten, Vestre Toten, Gausdal, Lillehammer, Øyer, Ringebu, Sør-Fron (Nord-Fron, Gran, Sør-Aurdal)
• Dalfiol (NT): Norsk tyngdepunkt i Gudbrandsdalen nord til Sel (over 50 % av norske funn).
Bekkekløfter og flommarkskog/gråorheggeskog. Viktigste kommuner: Vågå, Sel, Nord-Fron, Sør- Fron, Ringebu, Øyer, Lillehammer, Gausdal, Nordre Land
• Kjempetjernmose (EN): 4 funn i flomdammer på 1980-tallet tilknyttet arbeidet med flerbruksplan
for Lågen/Otta; Ringebu (Linviktjønna i Fåvang NR og Trøstakervollene), Sør-Fron (Rykkhustjønna)
og Sel (Einangsøyene) (nær halvparten av norske funn)
Doggpil (VU): Mange viktige forekomster langs Gudbrandsdalslågen, samt Gausa, Etna og Dokka (30 %). Vanligst på eksponerte sand- og grusører. Viktigste kommuner: Lillehammer, Gausdal, Øyer, Ringebu, Sør-Fron, Nord-Fron, Nordre Land
Mandelpil (VU):
Langs Lågen og Mjøsa, på finsedimenter, gjerne i bakevjer og lignende. Viktigste kommuner:
Lillehammer, Gausdal, Øyer, Ringebu, Sør-Fron,
Nord-Fron, Sel, Gran, Østre Toten
Klåved (NT): 1/3 av norske forekomster i de store vassdragene i
Oppland, særlig Lågen. Viktigste kommuner: Dovre, Lom, Vågå, Sel,
Nord-Fron, Sør-Fron, Ringebu, Lillehammer, N. Land
Gudbrandsdalsspesialiteter, bekkekløfter og bergvegger
• Sudetlok (EN): Alle norske forekomster i bekkekløfter i Midt- Gudbrandsdalen; Øyer, Ringebu, Sør-Fron, Nord-Fron
• Russeburkne (NT): Alle norske forekomster i baklier og bekkekløfter i Gudbrandsdalen; Øyer, Ringebu, Sør-Fron, Nord-Fron, Sel
• Skogranke (NT): Alle norske forekomster i bekkekløfter og bergvegger i Gudbrandsdalen/
Ottadalen; Øyer, Ringebu (Lom)
Huldreplanter
Andre plantearter:
• Mogop (NT): Fylkesblomst, tyngdepunkt Dovrefjell/Jotunheimen, over 50 % i Oppland.
Viktige kommuner: Dovre, Lesja, Lom, Vågå, Sel, Nord-Fron, Vang (Skjåk, Sør-Fron, Ringebu, Gausdal, Vestre Slidre, Øystre Slidre, Etnedal)
• Huldrestarr (VU): Handlingsplanart og norsk ansvarsart. Oppland har 105 av 205 intakte lokaliteter, og langt mer enn 50 % av antall individer. Viktigste kommuner: Nord-Fron, Øyer, Etnedal, Nord-Aurdal (Dovre, Vågå, Sel, Sør-Fron, Nordre Land, Vestre Slidre, Vang).
Gompa/Grunnvatnet/Svartsætra på Øyerfjellet er landets viktigste område.
Hengepiggfrø NT): Hengepiggfrø vokser på sørvendte berghamrer og i bergrøtter i områder med kalkrik berggrunn. Ett av kjerneområdene i Norge er Midt- og Nord-Gudbrandsdalen.
Svært viktige kommuner: Dovre, Lom, Vågå, Sel, Nord-Fron, Sør-Fron, Ringebu, Øyer, Sør- Aurdal, Nord-Aurdal, Vestre Slidre, Vang
Viktige kommuner: Skjåk, Lillehammer, Gausdal, Søndre Land, Nordre Land
Steppeelementet i norsk lavflora
Lavarter knyttet til kalkrike og sør- til vestvendte berg i kontinentale områder.
• Kalkskjold (EN): 90 % av norske funn i Oppland. Viktige kommuner: Dovre, Vågå, Nord-Fron
• En rekke høyt rødlistede skorpelav med tyngdepunkt eller eneste forekomst i Nord-
Gudbrandsdalen/Ottadalen, vesentlig Dovre, Vågå, Lom, Nord-Fron. Svakere utviklet også i Sør-Fron, Ringebu og Vang.
• Klassiske lokaliteter: Nordherad (Vågå), Jønndalen (Dovre), Grimsdalen (Dovre), Hjelle (Dovre), Høyrokampen (Lom), Stordalsberget (Nord-Fron), Stebergsberget (Sør-Fron), nordsida av Vangsmjøsa (Vang)