til Storelva.

(1)

(2)

(3)

UTBYGGINGSPLANER OG KONSEKVENSER FOR 037 STORELVVASSDRAGET, SAUDA

ÅBØELVA

MALLDALSELVA SAGELVA

041 ETNEVASSDRAGET

Videreføringsprosjekt; Alternativ C, Basisprosjektet.

ROGALAND FYLKE Sauda kommune Suldal kommune HORDALAND FYLKE Etne kommune Odda kommune

Stavanger, mars 1991 Fylkesmannen i Rogaland

ISBN-82-7243-78S-6 T-779

Tilleggsoverføringer;

1. Malldals- og Sagelva overført t i l Storelva.

2. Øvre Åbøelva og Sandvatn (Etne) overført t i l Storelva.

3. Åbøelva v/Buer overført t i l Storelva.

(4)

Regjeringen har tidligere vedtatt St.meld. nr.63 (1984/85) og nr.53 (1986/87) Om Samlet Plan for vassdrag (SP). Siktemålet med Samlet Plan er å få en samlet nasjonal forvaltning av vassdragene basert på en vurdering av de enkelte

vannkraftprosjekters miljøkonsekvenser og økonomi.

Utbyggingsprosjektet i Saudavassdraget, alt. A og alt. B er tidligere behandlet i SP og plassert i kategori I (vassdrag som kan nyttes t i l kraftproduksjon).

Denne rapporten er en videreføring med presentasjon av et nytt utbyggingsalternativ, alt.C, Basisprosjektet og dessuten en overføring av nabovassdragene t i l Sauda som en del av Elkem, Statkraft og Oslo Lysverker sine nye utbyggingsplaner for Saudavassdraget.

Noen av nabovassdragene Lingvang/Tengesdal-, Hamrabø, MalIdal- og Sagelva har store natur-, friluftsliv- og

kulturverneinteresser. Vassdragene er derfor t i l behandling i Verneplan IV mot kraftutbygging. Denne ventes å bli behandlet av Stortinget i 1992, samtidig med behandlingen av inneværende rullering av Samlet Plan.

Kap. 5 inneholder en kort oppsummering med et skjema der det er foretatt en klassifisering av prosjektområdets verdi/bruk før en eventuell utbygging. Videre er det i tabellen foretatt en vurdering av konsekvensene ved en eventuell utbygging.

Når det gjelder konsekvensvurderingene, må det understrekes at disse er foreløpige og har skjedd ut fra en vurdering av

prosjektet isolert. Særlig når det gjelder interessene

naturvern, friluftsliv, vilt og kulturminner er det nødvendig å se prosjektet i sammenheng med andre Samlet Plan prosjekter, eventuelt også vernede vassdrag i området. De foreløpige

konsekvensvurderingene kan bli endret når det foretas regionale vurderinger hvor alle prosjekter/vassdrag i et større område sammenliknes.

Vassdragsrapporten er sammenstilt og redigert hos Fylkesmannen under ansvar av fylkesmiljøvernsjef Sigmund Hatløy. En rekke fagrnedarbeidere har bidratt på ulike fagområder, jfr.

bidragslisten bakerst i rapporten.

Utbyggerne har engasjert konsulentfirmaet EnCo A/S for å

vurdere ulike sider ved utbyggingsplanene. Vi har kunnet nytte mye av disse opplysningene i denne rapporten, noe som har

gjort den mer fyldestgjørende enn hva som ellers ville vært mulig.

Stavanger, mars 1991

Sigmund Hatløy

(5)

2.

2. O.

2. L 2.2.

2.3.

2.4.

2.5.

2.6.

2.7.

2.8.

3.

NATURGRUNNLAGET, BRUKSFORMER OG INTERESSER Is og vanntemperatur

Naturvern

Friluftsliv og landskap Vilt

Fisk

Vannforsyning og vern mot forurensing Kulturminner

Jord- og skogbruk

Flom og erosjonssikring VANNKRAFTPROSJEKTET Alternativ C - Basisprosjektet C-3.

C-3. L C-3.2.

C-3.3.

C-3.4.

C-3.5.

C-3.6.

Vannkraftprosjektet. Innhold Dagens situasjon i vassdraget Hoveddata for utbyggingsplanene Utbyggingsplaner

Hydrologiske endringer i vassdraget Kompenserende tiltak

Grunnlag og forutsetninger

Tilleggsoverføring 1 : Malldals- og Sagåna overført t i l Side

1 1 1 9

14 16 17 21 25 27

29 31 31 36 38 59 61 62

Storelva 75

1-3.

1-3.lo 1-3.2.

1-3.3.

1-3.4.

1-3.5.

1-3.6.

77 78 79 80 84 85 85 Tilleggsoyerføring 2 : Øvre Åbødal og Sandvatn (Etne) overført

t i l Storelya 91

2-3.

2-3.lo 2-3.2.

2-3.3.

2-3.4.

2-3.5.

2-3.6.

93 94 96 97 102 103 103 Tilleggsoverføring 3 : Åbødalen v/Buer (Nedre Åbøfelter)

overført t i l Storelva 109

3-3.

3-3.1.

3-3.2.

3-3.3.

3-3.4.

3-3.5.

3-3.6.

111 112 114 114 118 119 119

(6)

4.1. Virkninger for is og vanntemperatur 129

4.2. Virkninger for naturvern 130

4.3. Virkninger for friluftsliv og landskap 133

4.4. Virkninger for vilt 137

4.5. Virkninger for fisk 138

4.6. Virkninger for vannforsyning og vannkvalitet 146

4.7. Virkninger for kulturminnevern 150

4.8. Virkninger for jord- og skogbruk 152 4.9. Virkninger for flom og erosjonssikring 156 5.

5.1 5.2 6.

7.

OPPSUMMERING Utbyggingsplaner

Konsekvenser ved eventuell utbygging KONSEKVENSSKJEMA

BIDRAGSLISTE

159 159 160 163 167

(7)

2. NATURGRUNNLAGET, BRUKSFORMER OG INTERESSER 2.0. Is og vanntemperatur

Ferdsel over islagte elver og vatn er vesentlig forbundet med friluftsliv, dessuten snøscooterkjøring t i l hytteområder.

Tapping av vatn fra magasiner ut i elveleiene skaper i dag problemer for denne typen ferdsel, spesielt på strekningene Sandvatn - Svartevatn N,- Svarthyl - Holmavatn.

I Saudafjorden kan det enkelte vintre bli en del iSJ spesielt i den ytre delen. Denne isen er sjelden problematisk for

større båter som skal t i l fabrikken i Sauda, men hindrer ofte hurtigbåten fra Stavanger i å gå inn t i l Sauda.

2.1. Naturyern

Berggrunnsgeologi Se kartet på neste side.

Berggrunnen i de berørte nedbørfeltene har tre

hovedkomponenter som ligger som etasjer i landskapet. Denne berggrunnsfordelingen er typisk for den nordøstre del av Rogaland. Nederst ligger grunnfjellet som består av dels omdannete vulkanitter som fins i de nedre delene av

Storelvdalen og dels av mer alminnelige gneis-og

granittbergarter i området Hellandsbygd/Røldalsvatn og

Brattlandsdalen. øverst og med størst utstrekning ligger de kaledonske skyvedekkene i nord og sør. Skyvedekkene dekker hele den nordvestre del av Storelvas nedbørfelt, samt

høyfjells-partiene omkring Skaulen og Fitjanuten og

sørvestover mot Maldal. Bergartene er overveiende lyse og næringsfattige gneiser med høyt innhold av kvarts og

feltspatt. Som en smal sone mellom disse to store

bergarts områdene ligger det sedimentære kambro-ordoviciske bergarter. Disse fremtrer ofte i steile skråninger i

terrenget. Disse bergartene består av mer eller mindre

omdannete fyllitter og t i l dels sandsteiner eller kvartsitter og er noe mer fruktbare enn de øvrige bergartene i området.

2.1.1. Geomorfologi

2.1.1.1. Basisalternativet

Landskapet er preget av store former med kraftige kontraster.

Mektige avrundete fjellmassiver, som Skaulen og Kyrkenuten, dominerer landskapsbildet. Landskapsformene i høyfjellsområd- ene har hovedformen sin fra preglasial tid. Iserosjonen har imidlertid formet detaljene i landskapet samtidig som de mange svakhetsonene og forkastningene som går i nord/sør- og

nordøst/sørvestlig retning er blitt erodert ut t i l dype

glasiale daler. Dette mønstret av parallelle daler med større og mindre fordypninger er typisk for området. Flere av dalene har markante botnformer eller dalender øverst. I nedre deler av Storelvdalen nedenfor Storlivatn har fluvialog

glasifluvial erosjon vært dominerende for utformingen av den trange og imponerende Hellandsdalen. Tilsvarende erosjonsfomer

(8)

finnes også i nedre del av Brattlandsdalen. Landskapstrekkene preges ved siden av den glasiale erosjonen av

bergartsfordelingen i området hvor grensesonen mellom

grunnfjellet og skyvedekkene ofte markeres i en brattkant i fyllitten.

Mektige glasiale-/fluviale erosjonsformer finnes m.a. i nedre deler av Brattlandsdalen. Gjuvene i Brattlandsdalen er

særpregete landskapstyper hvor den nåværende restvannføringen i dalen og sidebekkene med naturlig vannføring gir landskapet liv og dramatikk.

2.1.1.2. Malldal- og Sagelva

Området ligger i fjellsiden fra Reinsnuten (1169 m.o.h.) og ned t i l Saudafjorden. Fallet er nokså bratt ned t i l

Maldalsvatnet, men innsjøen og de nedre eller midtre delene av Sagelva ligger på en berghylle før terrenget stuper ned i

Saudafjorden. Landskaps-trekkene preges i noen grad av

grensesonene mellom de ulike bergarts gruppene , der brattkanter er fremtredende og med forkastningslinjer i retning nord/sør fra Maldalsvatnet og nordover t i l Sagelva.

2.1.1.3. Øvre Åbødal og Sandvatn (Etne)

De kaledonske skyvedekkebergartene utgjør områdene med

høyfjell mellom Akrafjorden og Sauda. Høyfjellsformene er t i l dels utformet som rolige paleiske landformer, men er sterkt preget av struktur og sprekker i berggrunnen. Detaljene i landskapet er glasialt utformet og det finnes flere botner og

~lasiale daler. I nord er den sterkt glasialt nedskårne Akrafjorden dominerende.

De kambro-ordovisiske sedimentære bergartene ligger på en flate i grunnfjellet som utgjør det subkambriske peneplanet. Dette er et markant landskapstrekk som ses som en ganske bred hylle sør for Åkrafjorden.

2.1.1.4. Åbødal v/Buer

Områdets landformer er i store trekk preget av tredelingen i berggrunnsgeologien der dalbunnen i Buer står av grunnfjell og fjellene består av kaledoniske skyvedekker. Overgangen mellom disse med fyllittsonen danner brattkanter rundt. Hovedformen er allikevel Åbødalen som er glasialt utformet, ganske skarpt nedskåret U-dal.

2.1.2. Kvartærgeologi 2.1.2.1 . Basisprosjektet

Området er fattig på løsmasser. De mest fremtredende

avsetningene er elveslettene iSlettedalen N og Storelvdalen ovenfor Sauda. I Storelvdalen er de grove løsmassene avsatt under marin grense og det er utformet terrasse i flere nivåer. De øvre delene av Slettedalen N er preget av markerte

dødisavsetninger. Det fins flere steder godt utformete bekkevifter slik som i det planlagte magasinormådet ved

(9)

Botnavatn og ved Botnavatn ved Breidborg. I Breidborgområdet nord for Botnavatnet er det avsatt morener som tilhører

Trollgardenstadiet. Disse går over iSlettedalen N.

Kvartærgeologien i området er imidlertid dårlig kartlagt.

2.1.2.2. Malldal-/Sagelva

Området er fattig på løsmasser. Bart fjell dominerer med

lokale avsetninger av morene og mindre avsetninger av fluvialt materiale knyttet t i l elvene.

2.1.2.3. Øvre Åbødal/Sandvatn (Etne)

Området er generelt sett fattig på løsmasser. Glasialt formede fjelloverflater med skuring og rundsva er lokalt svært godt utformet. Ellers finnes det en del moreneavsetninger i botner som Viabotn og Løyndardalsbotn.

Enkelte løsmasser viser en tidligere oppdemning av Sandvatnet i minst tre nivåer. Ellers fins det en del moreneavsetninger i botnene i høyfjellet sørøst for Sandvatn. Dette ses både i Viabotn og Løyndardalsbotn.

Buer-området er ulikt områdene omkring. Det er rikt på

løsmasser og har interessante kvartærgeologiske forekomster.

Store morene-rygger krysser Åbødalen ved Buer. Det er utviklet en aktiv og godt utformet elveslette. Det finnes glasifluviale avsetninger i direkte sammenheng med morene systemet og

dessuten erosjonsformer som jettegryter i fylittsonen ved Moringdalselva. Området ved Buer er foreslått vernet i den fylkesvise registreringen av verneverdig kvartærgeologi i Rogaland.

2.1.3. Vegetasjon

2.1.3.1. Basisprosjektet

Mesteparten av området ligger over skoggrensen som varierer en del. I vestvendte lier med liten kulturpåvirkning går skogen opp t i l 800 m.o.h. De viktigste skogtypene er furuskog og subalpin bjørkeskog, men det fins også mindre områder med edellauvskog. på grunn av mye nedbør er det relativt stort innslag av bakkernyrer i de vestlige delene. Gode eksempler på slike myrer fins iSlettedalen N der et større område ved

Kulthaug er fredet som naturreservat. Vegetasjonen har typiske representanter både for suboseaniske og alpine floraelement relativt konsentrert og utmerker seg med stor plantegeografisk kontrastrikdom.

2.1.3.2. Malldal-jSagelva

Området ligger under skoggrensen med furuskog og subalpin bjørkeskog. Det finnes også bestand avedellauvskog.

(10)

Vegetasjonen har typiske representanter både for euoseaniske, suboseaniske og alpine floarelementer relativt konsentrert. Det er registrert endel interessant moseflora ved

Maldalsfossen. Ved Hekkanstjørn er det registrert en forekomst av verneverdig furuskog. I sammenheng med vurderinger av

botanisk verneverdi i verneplan IVer Maldalselva vurdert å ha stor verneverdi (***), mens Sagelva er vurdert å ha liten verneverdi (*).

2.1.3.3. Øvre Abødal/Sandvatn (Etne)

Området ligger i den naturgeografiske regionen Sunnhordlands fjordstrøk. Fyllitten i de nordlige delene av området er stort sett næringsfattig og det er lite kravfulle arter som

dominerer. Bare i enkelte områder finnes rikere flora. Klimaet er oseani sk med høy nedbør og milde vintrer som gir utslag i vegetasjonen. Fattige lyngheier og grassheier utgjør det meste av vegetasjonsdekket i fjellet.

2.1.3.4. Abødal v/Buer

Berggrunnen er dominert av harde bergarter, mens det i

dalgangen rundt Buer er fyllitter som i utgangspunktet gir mer næringsrike forhold. Fyllitten er imidlertid relativt

kalkfattig, og det er bare lokalt at man finner rikere flora. Området er dominert av bjørkeskog og myr.

2.1. 4. Limnologi

Grunnfjells- og de kaledonske skyvebergartene forvitrer langsomt og gir kalk- og næringsfattig vann med liten

bufferevne mot sur nedbør. De kambro-ordoviciske bergartene forvitrer noe lettere, og vannet i områder med slik berggrunn får derfor noe høyere kalkinnhold. En annen viktig faktor som bestemmer vannets ioneinnhold og bufferevne er jordsmonnets karakter og mengde. Hele det aktuelle området har sparsomt løsmassedekke, og dette sammen med bergartstypene gir lavt ioneinnhold og liten bufferevne. De vannkjemiske forhold er også influert av nedbørens ionesammensetning, og er dessuten påvirket av surt nedfall.

Hele området mellom Åkrafjorden, Saudafjorden og Lysefjorden er dominert av de samme bergartene, og de vannkjemiske forhold vil i stor grad bestemmes av avrenningen fra grunnfjell- og skyvedekkbergartene. Ioneinnholdet vil være lavt med en ledningsevne normalt lavere enn 30, et Ca-innhold på 1 mg/l eller mindre og en pH som er lavere enn 6. I perioder med stor nedbør, og under snøsmeltingen kan pH i enkelte områder krype under 5. I områder med fyllitt (kambro-ordoviciske bergarter) vil avrenningen gi noe gunstigere vannkvalitet, selv om store deler av de aktuelle fyllittene er relativt "magre".

(11)

2.1.5. Områdets egenart 2.1.5.1. Basisprosjektet

Området bærer preg av den typiske tredelingen av bergartstyper både når det gjelder landformer og vegetasjon. Nedbørfeltet er dominert av landskapstrekk med kraftig relieff fra O - 1602 m.o.h. og t i l dels storslåtte landskapsformer. Enkelte av de mer urørte delene av feltet har landskapspartier av høy

estetisk verdi. Det gjelder særlig øvre deler av Slettedalen N og Hereimsdalen som fremdeles er uberørt av kraftutbygging.

Berdalen, som er påvirket av kraftubygging, og særlig de indre områdene fra dalenden, Berdalsbotn, og ned t i l Botnavatnet har også stor estetisk landskapsverdi. Dessuten er de trange

juvene i Hellandsdalen og Brattlandsdalen særpregete

landskapstyper hvor den nåværende restvannføringen i dalen og sidebekkene med naturlig vannføring gir landskapet liv og dramatikk. Vegetasjonen er dominert av heivegetasjon med

innslag av forskjellige skogtyper. Mesteparten av området har triviell og artsfattig vegetasjon, men det fins en rekke

interessante og verdifulle forekomster og lokaliteter i botanisk sammenheng. Området oppviser stor plantegeografisk variasjon. Store deler av nedbørfeltet er forøvrig preget av vannkraftregulering.

2.1.5.2 Malldal-/Sagelva

Området bærer t i l en viss grad preg av den typiske tredelingen av bergarts typer når det gjelder landformer og vegetasjon.

Området ligger i skråningen fra høye fjell ned t i l

Saudafjorden. Den helt nederste del av feltet er preget av den glasiale nedskjæringen i Saudafjorden og er svært bratt.

Feltene er relativt urørte av tekniske inngrep og har

landskapspartier av høy estetisk verdi. Mesteparten av området har triviell og arts fattig vegetasjon, men det kan også finnes lokaliteter som er verdifulle i botanisk sammenheng.

Landskapet viser svært tydelig det tredelte berggrunns-

geologiske innholdet i området, den markerte kontrasten mellom det gamle jevne landskapet og den glasiale dype nedskjæring i Åkrafjorden, samt glasiale daler og botner. Grensen mellom grunnfjellet og de overliggende bergartene er tydelig utformet i terrenget og dominerer landskapet rundt Sandvatnet. Området er generelt fattig på løsmasser, men enkelte avsetninger

finnes lokalt. Vegetasjonen er typisk for regionen, men med liten representasjon av varmekjære og kalk-krevende elementer.

Det kan finnes rikere områder rundt Sandvatnet i fyllittsonen.

Området er dominert aven dypt nedskåret U-dal som har skåret seg gjennom den tredelte berggrunnsgeologien og de glasiale erosjons-prosessene. En mektig løsmasselandskap ved Buer dominerer dalbunnen sammen med en godt utviklet elveslette

(12)

innenfor, som er dekket av myr. Vegetasjonen er i hovedsak fattig, men flekkvis kan det komme inn områder med mer kalk- krevende og rik vegetasjon.

2.1.6. Verneverdige og interessante områder og forekomster 2.1.6.1. Basisprosjektet

I geologisk sammenheng påpekes det kvartærgeologiske interesser i følgende områder:

Løsmasseområdet øverst iSlettedalen N som har form av dødislandskap og morenerygger som antagelig tilhører

Trollgardenstadiet skiller seg klart ut i et landskap som ellers er karakterisert ved manglende løsmassedekke.

I Berdalen ved Berdalsbotn er det en stor slette som dannes av et system med velformete elve- og bekkevifter.

Dagens regulering av Botnavatnet har ført t i l markert erosjon i løsmassene, men ellers er avsetningene

instruktive og velformete og utgjør en markert landskapskontrast t i l den mektige Berdalsbotn.

Ved Botnavatnet nord for Breiborg ligger det en meget fint utformet bekkevifte. Viften er bygget opp aven bekk som kommer ut fra et trangt juv nordøst for

Reinaskarsnuten. Den er meget jevnt og fint utformet og fremviser fremdeles aktive prosesser. Viften ligger i direkte kontakt med avsetninger av terrassekarakter fra siste istid.

I botanisk sammenheng kjenner en t i l flere verneverdige forekomster.

på Gjuvastøl i Hellandsdalen fins en lokalitet med almeskog og gråor/almeskog som er vernet som

naturreservat.

Ca. 1 km. nord for Slettedalsvatnet N ligger et større myrkompleks som består av flatrnyrer i dalbunnen og

bakkernyrer i dalsiden. Myrkomplekset har stor verdi som typeområde for fattigmyrer i regional sammenheng og store deler av det er vernet som Kulthaug naturreservat.

på østsiden av Slettedalsvatnet er det meget frodig bjørkeskog med urterike samfunn der krevende arter som bl.a. turt, tannrot og fireblad er påvist. Skogen er lite kulturpåvirket med stedvis urskogspreg. Lokaliteten har verneinteresse i region/fylkessammenheng.

I Elggjuvet nordøst for Hellandsbygd gir det kalkrike jordsmonnet en frodig og artsrik vegetasjon, bl.a. flere orkidearter. Området har verneinteresse i

region/fylkes sammenheng. Et område vest for

Svartavatnet er vurdert som botanisk verneverdig i lokal sammenheng p.g.a. sin kalk-krevende flora.

(13)

I området Hellelandsbygd-Dalvatn er det registrert verneverdige forekomster av furuskog.

Det er ikke regstrert spesielt verneverdige områder og forekomster i de områder som vil bli berørt av

utbyggingen i Brattlandsdalen, men den geografiske plasseringen av nedbørsfeltet gir det likevel botanisk verdi. Området Valldalen - Røldal - Brattlandsdalen

representerer en sambandslinje mellom øst- og Vestlandet.

ut fra dette vil det være av interesse og nødvendig å undersøke florasammensettingen og utformingen av vegetasjonstypene her. Området er også interessant i

vegetasjonshistorisk sammenheng, som f.eks. for løsningen på granas innvandringsveg t i l Vestlandet.

2.1.6.2. Malldal-/Sagleva

Det er ikke kjent forekomster som peker seg ut med spesiell verneverdi bortsett fra mosefloraen ved Maldalsfossen og furuskogen ved Hekkanstjørn.

Det er ikke registrert spesielle verneverdige områder, men det må understrekes at utbyggingsplanene vil få visse konsekvenser for verneverdige områder lenger ned i Åbøvassdraget ved Buer, som at resultatet av vannføringen her minsker noe. Området er relativt urørt og har generell verdi som referanseområde.

Området ved Buer, med de store moreneryggende som krysser dalen og elvesletten innenfor, er av stor kvartærgeologisk verdi. Dette området er registrert i den fylkesvise

registreringen for kvartærgeologisk verneverdige områder i Rogaland med relativt høy prioritet. Området har altså verdi i regional t i l nasjonal sammenheng. Ved Buer er det videre

registrert jettegryter ved Moringdalselva. Området inneholder også store landskapsmessig estetiske verdier med bratte

fjellsider, fosser og en rolig og frodig dalbunn. Myrene på Buer er kartlagt og klassifisert som verneverdige i

myrundersøkelsen i Agder-fylkene og Rogaland. Elvesletten er dekket aven stor flatmyr og i området ellers dominerer

bakkernyrer. Det er fattigmyrvegetasjon som er det vanlige med små flekker med mellommyr innimellom. Myrene ved Buer har verdi som typeområde for denne delen av landet.

I fylkesplanen for Rogaland 1983-87 inngår øvre del av Åbødalen i et naturområde av stor verdi i fylkes- og regionsammenheng, der det ikke bør foretas inngrep som reduserer naturkvaliteten vesentlig.

(14)

2.1.7. Referanseområder 2.1.7.1. Basisprosjektet

Området inneholder flere vernede og verneverdige botaniske forekomster i regional og nasjonal sammenheng samt flere områder med kvartærgeologiske og botaniske verneverdier i region- og fylkessammenheng. Vegetasjonen har typiske

representanter både for kontinentale, suboseaniske og alpine floraelement relativt konsentrert. Enkelte deler har dessuten liten kulturpåvirkning og har vært unntatt fra kraftutbygging. Dette gjelder spesielt de øvre deler av Hereimsdalen og

Slettedalen N. Totalt har utbyggingsområdet liten referanseverdi.

Ved tidligere utbygging i Suldalslågens nedbørfelt ble det gjennomført pollenanalytiske undersøkelser. Videre

vegetasjonshistoriske undersøkelser i Røldal - Suldalområdet kan kanskje oppklar den regionale vegetasjonsutviklingen etter siste istid. Det kan dessuten føre t i l utvidet kunnskap om skoggrensevariasjoner, beitebruk, gårds- og stølsdrift.

2.1 .7.2. Malldal -/Sagelva

Maldalselva og Sagelva er lite preget av kulturpåvirkning og har vært unntatt fra kraftutbygging. Områdene har tildels stor referanseverdi.

2. 1.7.3. Øvre Abødal/Sandvatn (Etne)

Området inngår i et større urørt nedslagsfelt og har verdi som type og referansevassdrag.

2.1.7.4. Abødal v/Buer

Moringdalselva er allerede overført t i l Sauda, og dette reduserer referanseverdien i området noe. Redusert

flomvannføring kan allerede spores i den østligste delen av elvesletten ved Buer ved gjengroing i flomløpene. Ellers har området stor referansebetydning.

2. 1. 8. Vurdering av vassdragene i en regional og nasjonal sammenheng

2. 1.8.1. Basi sprosjektet

Vassdragene Storelva og Brattlandsåna er så vidt sterkt

utbygget allerede at de totalt sett vurderes å ha liten verdi som type og referansevassdrag. Enkelte sidegrener er likevel verdifulle fordi de representerer spesielle naturtyper som vurdert i fylkes sammenheng er verdifulle. Dette gjelder særlig øvre deler av Slettedalen N.

(15)

2.1.8.2. Malldal-/Sagelva

Sagelva og Maldalselva er høyt prioriterte verneormåder som fylkestinget i Rogaland (fylkesplanen 1983-87) har vedtatt å gå inn for vern av.

Området inngår i et større urørt nedslagsfelt og har verdi som type og referansevassdrag.

Nedbørfeltet er i hovedsak urørt og har verdi som type- og referansevassdrag. Området ved Buer har regional t i l nasjonal verneverdi i både geologiske og botanisk sammenheng. Området representerer en dalbunn hvor ulike verneverdier er knyttet sammen i et helhetlig område av meget stor verdi.

2.2. Friluftsliv oq landskap 2.2.1. Basisprosjektet

2.2.1.1. Registreringer av friluftslivet

Hereimsdalen er et lokalt hytteområde for Sauda. I dalen er det anlagt lysløype ved Fiveland, og her er også endepunktet for det årlige bedriftsidrettsrennet "Fjellrennet". Rennet begynner i Åbødalen, går over Vatndalsvatnet og ender i Hereimsdalen ved Fiveland.

Slettedalen N er et mye brukt lokalt og regionalt friluftslivsområde. Slettedalen har en svært lang

skisesong, og området er godt egnet også for barnefamilier.

Området er tilrettelagt med lysløype (på veien),

skiskytterstadion, garderober og parkeringsplass. Vinterstid kjøres det også opp skiløype rundt Slettedalsvatnet N (delvis på veien). Årlig arrangeres dessuten et skirenn rundt vatnet som samler 2-300 deltakere.

Fra Slettedalsvatnet er det merket sti t i l Seljestad. Stien har fra gammelt av vært en viktig ferdselsåre over fjellet.

Nord-Rogaland og Sunnhordland friluftsråd har merket og

arrangerer turer langs denne stien. Fra Slettedalen N er det mulig å knytte seg inn på Haugesund Turistforening sitt

rutenett mellom Seljestad og Oppheim.

Sauda JFF har avtale med grunneiere i området Slettedalen vest om småviltjakt. Årlig selges det her omlag 25 jaktkort. Videre østover forvalter JFF småviltjakta for A/S Saudefaldene. I området Røldalsfjellene selges det årlig omkring 100 jaktkort.

For medlemmene av JFF (tot. ca. 300) er fisket fritt i

forvaltningsområdet, forøvrig selges fiskekort gjennom Knut Sport i Sauda. Den ville Berdalen er noe benyttet i

forbindelse med fiske og lengre turer gjennom Berdalen t i l stien Slettedalen-Seljestad.

(16)

Breidborg er et lokalt og regionalt viktig friluftslivsområde.

Stavanger Turistforening har hytte på Breidborg med over 2000 overnattinger pr. år. Breidborg er et viktig lokalt

hytteområde for Sauda. I forslaget t i l kommuneplan er områdene Førstadvatnet/Holmavatnet og Reinskardnuten avmerket som et mye brukt utfarts- og jaktområde sommer som vinter.

Hyttebygging vil ikke bli tillatt her.

Det er merket turløype fra Breidborg/Førstadvatnet t i l Maldal.

på fine dager legges gjerne deler av denne turen over Skaulen (lenger sør), men denne traseen er ikke merket. Løypa blir mest brukt vinterstid.

Sørøst for Sauda, mellom Saudafjorden, Hylsfjorden,

Brattlandsdalen og Rv 520, ligger et større sammenhengende nærmest urørt fjellområde. Området blir av mange karakterisert som villmarksområde. Maldal er et mye benyttet utgangspunkt for lengre turer både sommer og vinter i dette området.

Opparbeidet P-plass og merket sti/løype t i l Rv 520 ved

Elggjuvet og ved Tverrdalen, understreker bruken. Både Sauda Turlag og Stavanger Turistforening arrangerer turer i dette området. Haugesund Turistforening og Stavanger Turistforening har sett på mulighetene for å bygge to hytter her som kan knyttes sammen i et rutenett mot den eksisterende

turistforeningshytta på Breidborg.

Mot Brattlandsdalen slutter fjellområdet i en bratt

skogbevokst dalside ned mot Brattlandselva. Flere mindre elver og bekker renner i viltre fall mot dalbotnen. Lii i

Brattlandsdalen er innfallsport t i l dette flotte fjellområdet fra Hordalandssida. Det går sti opp langs Slettedalselva S t i l Nedre Slettedalsvatnet hvor den forgreinerseg videre inn i

området.

Fra Halvfjordungsvatnet ved Rv 520 går det sti sørovermot Brattlandsdalen, vestover mot Svartavatnet N og nordover mot nedre Sandvatnet.

Området har gode jakt- og fiskemuligheter. I Maldalsområdet har grunneierlaget organisert jakt- og fiskekortsalg, og

lengre øst, på grunnen t i l A/S Saudefaldene står Sauda JFF for jakt- og fiskekortsalget. I sør er det ikke organisert jakt- og fiskekortsalg. Det er forøvrig en mindre villreinstamme i området. Fjellområdet kan karakteriseres som et lokalt og regionalt viktig friluftslivsområde.

2.2.1.2. Landskapsoversikt for felter tilknyttet Berdalen kraftverk

De berørte arealene er for det meste høytliggende fjell-

områder. Dyrskardvatnområdet er et platå i forlengelsen av et sammenhengende urørt fjellområde mellom Åkrafjorden og Røldal.

Landskapsrommet får en tydeligere avgrensning fra Øvre Sandvatnet og nedover mot Nedre Sandvatnet. Store deler av

(17)

området er bart fjell, som sammen med vatnene og snøflekker gir en lys fargetone og karrig, glatt tekstur.

Reinsåna er tydelig eksponert i fallet mot Håraelva og riksveien i Røldalen. I dalfeltene ved Reinsvatn og Halvfjordungsvatn er ferdselen relativ liten.

Deler av området er i dag berørt gjennom regulering av 0vre- og Nedre Sandvatnet, samt veiframføring. Det går sti langs vatnene. Ved Breidborg er det lokalisert et hyttefelt i tilknytning t i l veien.

2.2.1.3. Landskapsoversikt for felter tilknyttet Sønnå kraftverk

Reguleringen berører et vidt spekter av landskapstyper, fra alpine innlandsformer t i l frodig fjordlandskap. Sentralt i området ligger tre store dalførerj Berdalen, Slettedalen og Storelvdalføret. Disse dalførene er alle berørt av tidligere reguleringer.

Berdalen er en dyp og forholdsvis trang og lukket dal, og former et skarpt avgrenset landskapsrom i stor skala. De to vatnene Berdalsvatnet og Botnavatnet gir basis for to ulike nivå i dalrommet. Innenfor Botnavatnet dannes et meget skarpt avgrenset rom i Berdalsbotnen. Ei stor grasslette utgjør

golvet, mens steile fjellsider i nord, øst og vest former markerte vegger i rommet. Følelsen av å være i en egen verden er sterkt framtredende i dette partiet. Gamle steinruiner vitner om forsøk på livberging i dalbotnen, et forsøk som ble oppgitt på grunn av rasfaren i området. Berdalsvatnet er

regulert i dag. Gjennom et bjørkeskogkledt utløp av dalen renner Berdalselva ut i Slettedalen og Slettedalsvatnet N.

Slettedalsvatnet er egentlig en oppdemt del av Slettedalen.

Man aner fremdeles rester etter et gammelt setermiljø rundt vatnet. Slettedalen danner en tydelig korridor i nord-sør- retning. Ved Klovsteinane dreier dalen mot øst, og et åpnere landskap trer fram, mer variert, spennende og samtidig

avskjermet med flere små vatn, knauser og koller.

Slettedalen munner ut mot Hellandsbygda og Storlivatnet. Fra Storlivatnet følger Storelva dalen ned mot Sauda. Her er dalstrøket sterkt preget av industrialisering med eldre kraftstasjoner, rørgater, veier, bebyggelse og kraftlinjer.

Mot øst danner Førstadvatnet og Dalvatnet egne landskapsrom i underkant av skoggrensen. Sammen med Holmavatnet inngår disse vatnene i eksisterende reguleringer.

Mot øst og sør ligger et større sammenhengende fjellområde som strekker seg fra Riksvei 520 i nord og sør-vest mot

Saudafjorden. Området ligger høyt, er sparsomt vegetert og dessuten lite berørt av tekniske inngrep. Mot Brattlandsdalen

(18)

slutter fjellområdet i en bratt skogbevokst dalside ned mot Brattlandselva. Flere mindre elver og bekker renner i viltre fall mot dalbotnen.

Vestoverføringen av basisalternativet berører fjellområder vest for Slettedalen N. Flere vatn 6g tilhørende bekker gir basis for egne landskapsrom. Mesteparten av området her ligger over 1000 m.o .h. med lite vegetasjon. Området er uten

kulturpåvirkning, og er med unntak av Helgedalsvatnet, ikke berørt av tekniske inngrep.

Brattlandsdalen er en attraksjon i turistsammenheng med sitt særprega og varierte landskap hvor elva og strykene spiller en dominerende rolle for landskapsopplevelsen. Fra Lii i

Brattlandsdalen går det sti opp langs Slettedalselva S og inn det siste større urørte området mellom Sauda og Røldal/Suldal.

2.2.2. Malldal-/Sagelva

2.2.2. 1. Registreringer av friluftsliv

Maldal øst for Maldalsvatnet er et mye benyttet utgangspunkt for lengre turer både sommer og vinter. Opparbeidet P-plass og merket sti/løype t i l riksvei 520 ved Elggjuvet og ved

Tverrdalen, understreker bruken. Maidal utgjør vestre endepunkt for et større sammenhengende nærmest urørt

fjellområde mellom Rv. 520 i nord, Brattlandsdalen i øst, Hylsfjorden i sør og Saudafjorden i vest. Et fjellområde som kan karakteriseres som et regionalt viktig friluftslivsområde.

2.2.2.2. Landskapsoversikt

Maldal utgjør vestre endepunkt for et større sammenhengende nærmest urørt fjellområde mellom Rv. 520 i nord,

Brattlandsdalen i øst, Hylsfjorden i sør og Saudafjorden i vest.

De høyestliggende delene av området er relativt åpent

fjellandskap med lave, lite markerte landskapsrom i mindre skala, vestvendt gradient fra fjell til fjord og frodig

lauvskog i de lavere-liggende strøk i vest med enkelte innslag av plantet gran. Sagelvfossen er markert mot den mørke

dalsiden ned mot Saudafjorden. Den er delvis skult, men sees fra vestsida av fjorden. Området rundt Hjelmen, Krokavatnet og opp mot Maldalstølen er preget av hyttebebyggelse. Fra flere steder ved veien går det stier opp mot fjellet.

2.2.3. Øvre Abødal/Sandvatn (Etne) 2.2.3. 1. Registreringer av friluftsliv

Området nord og øst for det innerste partiet av Åbødalen (nord for Buer) er vanskelig tilgjengelig vinterstid, og er

forholdsvis lite benyttet av hytteeierne nedover i Åbødalen.

Det er dårlig organisering av jakt- og fisketilbudet i det privateide området nordover t i l Åkrafjorden.

(19)

Sandvatnet ligger som ett av flere større vann langs

turistløypa mellom Oppheim (5 km. sør for Etne) og Seljestad, på fjellskulderen sør for Åkrafjorden. Sandvasshytta turisthytte er ubetjent, og ligger i nordenden av Sandvatnet.

Haugesund Turistforening arbeider med planer om bygging av ny hutte ved Sandvatnet for å øke kapasiteten, samtidig som den gamle blir sikringshytte. Stinettet er hovedsakelig brukt sommerstid, og bruken er moderat. Området er en del av et sammenhengende fjellområde øst-vest, eneste turområde av denne størrelse for Nord-Rogaland og søndre del av Sunnhordland.

Landskapsrommene tydelig markerte, både i stor og liten skala.

Her er det tydelige dalbotner. Sildrende trange bekker gir lyd t i l landskapet. Høydedragene i de høyestliggende strøkene er stort sett bart fjell og snøflekker, men også heivegetasjon med gras og lyng.

Det er lite kulturpåvirkning fra nyere tid. Området kan karakteriseres som urørt. Det er ikke registrert spesielle enkeltstående elementer i området.

Sandvatnet (Etne) ligger som ett av flere større vann på fjellskulderen sør for Åkrafjorden. Landskapsrommet er tydeligst avgrenset i sør. Områdene nord for Sandvatnet er relativt åpne og utgjør en del av et større platå. Området har ingen spesielle enkeltstående landskapselementer.

2.2.4. Åbødalen v/Buer

2.2.4.1. Registreringer av friluftsliv

Åbødalen strekker seg nordover fra Sauda, og hyttene ligger svært tett. Hytteområdet er bygd ut gjennom en periode fra 1950 og fram t i l i dag. Hyttelivsaktivitetene er knyttet t i l vannstrengen. Buerområdet er mye brukt t i l fiske blant unge utøvere.

Årlig arrangeres et turrenn (Fjellrennet) fra Åbødalen t i l Fetavatnet lenger øst. Traseen brukes også ellers en god del, men er vanskelig å holde åpen. Det kjøres også opp en kortere løype nede i Åbødalen i tilknyting t i l hyttefeltet. Selve Buerområdet er i forslaget t i l kommuneplan avmerket som et verneverdig landskapsområde hvor hyttebygging ikke vil bli tillatt.

*********

Åbødalen strekker seg nordover fra Sauda, og utgjør et stort og tydelig markert landskapsrom. Dalen er omkranset av bart

(20)

fjell i høydene, heivegetas~on, lav, bjørkeskog og myrområder i tilknytning t i l Viaelva (Abøelva) .

Spesielle enkeltstående elementer; Fossen i utløpet av

Fossdalen og våtmarkspartiene i tilknytning t i l elva ved Buer. Det ligger flere hytter og endel gamle støler i nedre del av Åbødalen. En kjørevei fører fram t i l Buer, og forlenges aven anleggsvei videre opp t i l Helgedalsvatnet. (Stengt med bom ved Buer) .

2.3.

2.3.1. Generelt

Det totale utbyggingsområdet (inkludert tilleggsfeltene) spenner over et stort antall naturtyper, fra rike

edellauvskogslier ved Hylsfjorden, via kulturlandskap og furu- og bjørkeskog opp t i l høyfjellet. Dette gir grunnlag for en rik fauna. Innen området er det registrert over 100

fuglearter, og minst 15 arter pattedyr utenom smågnagere.

I det følgende vil hovedvekten bli lagt på faunaen knyttet t i l våtmarker og t i l fjellområdene, da det er har inngrepene kan

få konsekvenser for faunaen.

våtmarksfaunaen i området er generelt fattig, med få hekkende arter. Langs elver og bekker er fuglefaunaen stort sett

begrenset t i l fossekall, strandsnipe og linerle. Et stort antall andre fugler er imidlertid avhengig av de insekter som produseres i tilknytning t i l vann. Ved vatn og myrer er også artsutvalget sparsomt, men inneholder enkelte sjeldne og truete arter som smålom, storlom og stor salamander.

Området har rik bestand av rovfugl. Flere arter er avhengige av smågnagere og varierer sterkt i antall. Dette gjelder særlig fjellvåk og tårnfalk. Sjeldne og sårbare arter som hubro, kongeørn, vandrefalk og jaktfalk finnes i området.

Fuglelivet knyttet t i l høyfjellspartiene er relativt sparsomt, men inneholder arter som heilo, boltit, fjæreplytt og

snøspurv. Både lirype og fjellrype forekommer vanlig i egne te biotoper.

Av pattedyr finner vi hjort i de lavereliggende skogslier, tildels også elg. I høyfjellet rundt Skaulen er det en

villreinbestand som har sitt utspring i utsatte dyr. Bestanden er økende. Sjeldne rovdyr som fjellrev, oter, jerv, gaupe og bjørn forekommer sporadisk i området.

2.3.2. Viktige viltområder

Her omtales kun områder som ligger i tilknytning t i l utbyggingsprosjektene.

(21)

2.3.2.1. Åbødalen ved Buer

Området har en god bestand av strandsnipe og andre vannfugler.

Det er sannsynligvis også et viktig næringssøksområde for arter som ikke er direkte knyttet tilvåtmark, som f.eks.

ryper, rovfugl og en del spurvefuglarter.

2.3.2.2. Slettedalen N

Slettedalen er et viktig område for hjort og elg, bl.a. om vinteren. Vinterstid er det også villrein her. Fuglelivet i dalen er ikke undersøjt, men særlig de vidstrakte myrpartiene i dalens indre deler virket lovende som biotop for

våtmarksfugl.

2.3.2.3. Berdalsbotn

Området er ikke undersøkt, men synes å være et utmerket jakt- og hekkeområde for rovfugl. Det ble funnet gulpeboller etter rovfugl under befaringen. Områdets utilgjengelighet øker dets verdi, særlig som hekkeområde. Jaktfalk er observert i

hekketiden i nærheten. Det foreligger dessuten en del

observasjoner av jaktfalk og kongeørn fra de indre strøk av utbyggingsområdet, og bestanden av hver art kan telle 2-3 par.

2.3.2.4. Hjelmenl Sagelva

Område rikt på vatn. Rik fuglefauna med bl.a. storlom og hubro.

2.3.2.5. Brattlandsdalen og Slettedalen S

Hjortebestanden langs vestsiden av Brattlandsdalen er meget god. Elg har t i l nå bare vært regnet som streifdyr. Rein finnes i en stamme på ca. 70 vinterdyr i området sør for Hellandsvatn. Kalvingsområdet for denne stammen ligger rundt Nedre Slettedalsvatn som drenerer t i l Brattlandselva. Denne stammen har et sommerområde sør for HOlmavatnjFinnfotvatn og et bukkeområde (sommer) øst for Dyrskarnuten.

I de lavareliggende deler av området (særlig i

BrattlandsdalenjRøldalområdet) finnes det rådyr. Disse trekker som regel sørover Brattlandsdalen over t i l Rogaland om

vinteren.

2 . 3 . 3 . Representativitet ^I referanse- og produksjonsverdi store deler av det planlagte utbyggingsområdet er sterkt

påvirket av tidleiger inngrep, og har således liten verdi som type- og referanseområde. De uberørte delene, Åbødalføret og tilgrensende områder i Etne, og særlig områdene mellom

Saudafjorden og Hylsfjorden, har derimot større verdi, bl.a.

på grunn av at de er "øyer" i store områder med

kraftutbyggingsinngrep. Verdien som type- og referansevassdrag settes t i l liten for basisprosjektet, middels for

tilleggsprosjektene 1 (gjelder hele Maldal-jSagelva), 2 og 3.

(22)

Produksjonsverdien er det vanskelig å si noe sikkert om, og settes t i l middels.

2.3.4. Bruksverdi

AlS Saudefaldene leier ut jaktkort t i l interesserte i området Slettedal N/Tindane/Støylen. Ellers er det lite organisert

jakttilbud i området, og det er mest grunneierne som driver jakt. Jakttrykket er trolig lite. Langs Brattlandsdalen drives det hjortejakt, mens rypejakt er viktigste form for

småviltjakt. Totalt sett anses området for å ha middels bruksverdi.

2.4.

2.4. 1. Basisprosjektet

I det følgende omtales lokaliteter som er undersøkt i Samla Plan (SP) sammenheng eller av andre instanser.

Samla Plan rapport 170, Storelvvassdraget, omtaler sentrale deler av planområdet. Fiskeforekomstene omtales for

Slettedalsvatnet N, Fetavatnet, Berdalsvatnet, Øvre og Nedre Sandvatnet, Førstadvatnet og et område mot vest ved ytr.

Slettedalsvatnet S som har Slettedalselva S som utløpselv.

Denne renner ned t i l Brattlandsdalen. Videre omtales Åbøreelva og Storelva.

Eneste art i området er aure. Enkelte vatn har tette bestander. Kvaliteten er varierende. Regulert vann har reduserte produksjonsforhold for bunndyr og derved dårlige næringsbetingelser for auren. Sauda jeger og fiskeriforeing driver et utstrakt kultiveringsarbeid med utsettinger, og produksjon av settefisk. Dette arbeidet antas å ha ført t i l økt mengde fisk. Påstanden er ikke dokumentert.

Produksjonsverdien i området settes t i l middels.

Halvfjordungsvatn ble undersøkt i 1975 og hadde da en aurebestand av rimelig bra kvalitet. PH ble målt t i l 5.25 under ekstreme nedbørsmengder.

Samla Plan rapport 167, Lingvang/Tengesdal/Hamrabø, omtaler Svartavatnet og Reinsvatnet.Aure er eneste art.

Reinsvatnet er trolig fisketomt. Aure er forsøkt utsatt, men gjenfangst er ikke kjent.

Svartavatnet S (Sagelva) omtales som et godt vann med gode gyteforhold.

Sauda JFF har drevet med kultivering aven rekke fiskevatn i Breidborgområdet som i dag kan by på svært gode

fiskemuligheter. Årlig utsettes omlag 15.000 yngel, hvorav halvparten er konsesjonsbetinget utsett finansiert av AlS Saudefaldene. Fiske- og jaktkort kan kjøpes for områdene.

(23)

Sjøaurefisket i Storelva og Nordelva er svært populært i Sauda. Fiskekortsalget har tatt seg opp de siste årene, og i

1990 ble det solgt 208 fiskekort. I tillegg er det fritt fiske for medlemmer av JFF (ca. 300). Elvefisket er også utbredt blant barn under 16 år som ikke blir registrert i

statistikken. Sauda JFF satte i 1990 ut 300.000 ensomrige fisk i elvene som en del av konsesjonsvilkårene for A/S

Saudefaldene.

2.4.2. Malldal-/Sagelva

Det finnes endel opplysninger i Samla Plan 167,

Lingvang/Tengesdal/Hamrabø. Rapporten omtaler Finnabuvatnet, Tjelmavatnet, Smalasundvatnet og Vatndalsvatnet. De fleste lokalitetetene regnes som viktige gyte og oppvekstområder og som viktige sportfiskelokaliteter.

Aure er eneste art i området.

Rapporten sier generelt at i lokaliteter der det er fisk er reproduksjonsforholdene gode med tilstrekkelige store

oppvekstområder for å sikre rikelig rekruttering t i l

bestandene. Enkelte vann kan ha for tette bestander uten at det sies hvilke vann dette gjelder.

Det utøves stangfiske i Maldalsvatnet, Hekkanstjern og i elvestrekningen mellom disse. Området har en rimelig høy pH, og aure er vanligste fiskeslag. Jakt- og fiskekort kan kjøpes av grunneierlaget. Neiingtjern blir i dag kalket.

2.4.3. Øvre Åbødalen/Sandvatn (Etne)

En har ikke kjennskap t i l tidligere undersøkelser av fisk i området. Det samme gjelder elvepartiene like nedstrøms

inntakene. For opplysninger vedrørende Åbøelva(Buerelva) vises t i l pkt. 2.4.4. For generelle kommentarer vises t i l pkt.

2.4.1.

Sandvatnet omtales i rapporten "Fiskeribiologiske granskingar i Etne- og Saudafjella". Fiskeproduksjonen betegnes som lav.

Surt vann anføres som mulig forklaring på sviktende

rekruttering. Kvaliteten på fisken regnes som middels god (Waatevik 1985).

2.4.4. Åbødalen v/Buer

Åbøelva (Nordelva) er omtalt i forbindels med undersøkelser i Etne- og Saudafjellene (Waatevik 1985). Denne undersøkelsen dekker en del av vannene og vassdragene mot nord/nordvest i planområdet. Blant annet omtales Svartavatnet (ved Kvanndal), Fossdalsvatnet, og Fetavatnet. Dette vatnet omtales også i Samla Plan rapport 170, Storelvvassdraget.

(24)

Rapporten hevder at vann over 800 m.o.h. er fisketomme eller nær fisketomme. Vann under 500 m.o.h. har tette bestander av aure med tildels middels kvalitet. Regulert vann har reduserte produksjonsforhold for bunndyr og derved dårlige

næringsbetingelser for auren.

Åbøelva anses å ha en forholdsvis stor fisketetthet t i l tross for en kort fiskeproduserende strekning. Rapporten oppgir at den høye

tettheten trolig også skyldes kultiveringsarbeid.

I følge SP-rapporten,er fiskeinteressene i elva først og

fremst knyttet t i l denne elvestrekningen,der sjø-ørret og laks har fri adgang fra sjøen.På grunn av reduserte pH-verdier i vassdraget,er det pr. i dag først og fremst sjø-ørret som blir produsert i elva. Den fraføring av vann som tidligere har

funnet sted,har redusert vannføringen betydelig.Særlig i sommersesongen kan vannføringen i dag være svært liten. Dette har redusert både fiskeproduksjon og fiskeforholdene,ifølge SP-rapporten.A/S Saudefaldene er pålagt årlig å sette ut 500 sjø-ørret-smolt eller 4000 1-somrig settefisk av sjø-ørret for å kompensere for de skadene som reguleringen har påført

fisket. I 1990 ble det satt ut omlag 300.000 yngel i Åbøelva og Nordelva av Sauda JFF. Dette gjøres for A/S Saudefaldene som en del av konsesjonsvilkårene. Fiskekortsalget har tatt seg opp de siste årene, og i 1990 ble det solgt 208 fiskekort.

I tillegg er det fritt fiske for medlemmer av JFF (ca. 300).

Elvefisket er også utbredt blant barn under 16 år som ikke blir registrert i statistikken.

2.5. Vannforsyning og vern mot forurensing 2.5.1. Basisprosjektet

2.5.1.1. Vannforsyning

Vannforsyningsinteressene som direkte eller indirekte berøres av basisalternativet er knyttet t i l følgende vassdrag:

Storelva, Hereimselva, Reinsåna/Håraelva, Ekkjeåna, Slettedalselva S, Brattlandselva, Malldal og Sagelva.

Storelva

Sauda kommune nytter i dag Storlivannet som hovedkilde med uttak i overføringstunnelen t i l kraftverket på Sønnå. Det kommunale nettet langs Storelva dekker sørøstsiden av området opp t i l Birkelandsmoen og på nordvestsiden opp t i l Austarheim.

Hellandsbygd forsynes delvis av et mindre inntak i elva fra Slettedalsvatnet N. Den spredte bebyggelsen forøvrig forsynes fra egne brønner.

I forslaget t i l kommuneplan for Sauda anføres at nåværende hovedvannkilde ikke er godkjent og at påviste grunnvanns-

forekomster fortrinnsvis vil bli nyttet som ny hovedvannkilde, event. Svartavatnet S, event. Fossdalsvatnet v/Buer.

(25)

Hereimselval Ekkjeånal Slettedalselva SI

Brattlandselval Maldal og Sagelva

Vannforsyninginteressene er her knyttet t i l hytter, setre og gårdsbruk. De aller fleste har brønner i løsmasser. på

Hegerland har et gårdsbruk direkte uttak fra Slettedalselvi, ifølge SP-rapportene og på Ekkjestølen hentes det vann fra Ekkjeåna. 2 gårdsbruk på Maldal tar ifølge de samme rapporter vann fra Maldalselva.

Det er forøvrig opplyst at det foreligger planer om et større hytte- og hotellprosjekt som vil nytte Maldalselva som

drikkevannskilde.

Reinsåna/Håraelva

Bebyggelsen på Håra (Horda) ved Røldalsvatnet forsynes med drikkevann fra et kommunalt vannverk med inntaksbasseng i Reinsåna like før samløpet med Håraelva. Ifølge opplysninger fra teknisk etat i Odda kommune forsyner vannverket ca. 100 personer. Det er dessuten mulighet for tilknytning av et par hyttefelt.

Reinsåna ledes i dag delvis utenom inntaksdammen p.g.a. stor tilførsel av "kvist og kvast" i flomperioder. Det foretas ingen vannbehandling utover enkel grovsiling.

Ifølge næringsmiddelkontrollen er det tidvis problemer med bakteriologisk forurensning, sannsynligvis p.g.a. dyr i nedbørfeltet.

Kommunen anser forholdene som ikke tilfredsstillende, men det foreligger ingen umiddelbare planer om utvidet vannbehandling, eksempelvis desinfeksjon, eller alternative kilder.

2.5.1.2. Vannkvalitet og forurensning

Basisalternativet omfatter et nedbørfelt som i meget liten grad er påvirket av menneskelig aktivitet. Berggrunnen, løsmassene og vegetasjonen bestemmer i hovedsak vannets kjemiske sammensetning. Sur nedbør og lufttransporterte forurensninger er viktige påvirkningsfaktorer for

vannkvaliteten i store områder. Det er bare i de nedre deler av Storelvdalen, Hellandsbygd, Åbødalen, Håra og

Brattlandsdalen at bosetning og jordbruk kan gi vesentlige bidrag t i l forurensningen av vassdragene.

Av faktorer ellers som vil påvirke vannkvaliteten i vassdragene bør nevnes riksveg 520 som skjærer igjennom sentrale deler av feltet og dessuten endel hyttefelt lokalisert t i l berørte elver.

I NINA's beskrivelse av naturgrunnlaget er vannkvaliteten omtalt på følgende måte:

(26)

"Hele området mellom Åkrafjorden, Saudafjorden og Lysefjorden er dominert av de samme bergartene, og de vannkjemiske forhold vil i stor grad bestemmes av avrenningen fra grunnfjell- og skyvedekkbergartene. Ioneinnholdet vil være lavt med en ledningsevne normalt lavere enn 30, et Ca-innhold på 1 mg/l eller mindre og en pH som er lavere enn 6. I perioder med stor nedbør, og under snøsmeltingen kan pH i enkelte områder krype under 5. I områder med fyllitt (kambro-ordoviciske bergarter) vil avrenningen gi noe gunstigere vannkvalitet, selv om store deler av de aktuelle fyllittene er relativt "~agre".

I en rapport fra undersøkelsen av nedre deler av Storelva i 1989 (Elkem Sauda/NIVA), pekes det på at at under deler av elva er påvirket av bakterieforurensing. Forurensningen p .g.a . kopper og sink er moderat, men kadmiumforurensingen er

markert.

I den senere omtale av virkningene av utbyggingen er det tatt utgangspunkt i disse generelle vannkvalitetsbetraktningene.

2.5.2. Malldal-/Sagelva 2.5.2.1. Vannforsyning

I Sagelvavassdraget er vannforsyningsinteressene knyttet t i l eksisterende hyttebebyggelse. I forslaget t i l kommuneplan for Sauda er dessuten Svartavatnet nevnt som en mulig fremtidig drikkevannskilde for Sauda tettsted. Evt. grunnvann.

To gårdsbruk i Maldal nytter Maldaiselva som drikkevannskilde.

Her foreligger det ifølge SP-rapporten også planer om et større hytte-og hotellprosjekt, der Maldalselva skal brukes som vannkilde.

Vannkvaliteten i Maldalselva og Sagelva er oppgitt å være god, uten nevneverdig forurensningspåvirkning. Hytter og

friluftslivs-utøvelse vil erfaringsmessig allikevel gi en viss bakteriologisk forurensning. Direkte inntak for drikkevanns- forsyning i elvene bør derfor unngås, med mindre vannet gjennomgår klorering eller UV-bestråling.

2.5.3. Abødal/Sandvatn (Etne)

2.5.3.1. Vannforsyning

Ifølge SP-rapportene har Sauda smelteverk uttak for kjølevann i Åbøelva nedenfor Espedal (300 i/sl og Sauda kommune kan av dette ta ut 12 lis som reserveforsyning, dersom

hovedvannverket svikter. Bebyggelsen opp t .o.m. Espeland langs Åbøelva forsynes fra kommunalt nett. Resterende bebyggelse i dalføret (hovedsaklig hytter uten innlagt vann) forsynes fra egne brønner eller fra hoved- og sideløp i Åbøvassdraget.

Sauda kommune overveier å bygge nytt vannverk t i l erstatning for Storlivassdraget og da kan Fossdalsvatnet ved Buer komme i

(27)

betraktning.

NIVA har i sin rapport 0-83054 en vurdering av Åbø-elva basert på prøver tatt i 1983-84. Her anføres det at begroing i

utløpet av elva tydet på moderat forurensningspåvirkning. Det ble også påvist termotstabile koliforme bakterier i det nedre del av vassdraget. Bygging av avskjærende kloakkledning langs elva kan ha bedret situasjonen de siste årene. Bebyggelsen ovenfor Espeland infilterer avløpsvannet i grunnen.

Elva fungerer i dag fortsatt som resipient for avløpsvann hver gang overløpene for den avskjærende kloakkledningen trer i funksjon (ifølge teknisk etat).

Sandvatnet i Etnevassdraget utgjør den første store innsjøen av flere nedover mot Stordalen og Etne. Det ligger en

turisthytte ved vatnet, Sandvasshytta. Nedstrøms og ned t i l neste innsjø, Blomvatnet, er det ingen

vannforsyningsinteresser.

Sandvatnet er beskrevet i NIVA-rapport 0-83054. Som de fleste andre innsjøer i dette området er den forsuringsfølsom med pH i området 5.3-5.6. Innholdet av løste salter var meget lavt.

Innholdet av fosfor og nitrogen var også meget lavt og

innsjøen er klart oligotrof. Innsjøen har en ørretbestand, men pH-verdiene ligger på grensen av hva som er gunstig for

fisken.

2.6 Kulturminnevern 2.6.1. Basisprosjektet

De sentrale deler av området for basisalternativet er allerede sterkt berørt av vannkraftutbygging. Her er imidlertid deler i vest, øst og sør som er lite berørt av tekniske inngrep. Fordi kulturminneverdier er redusert ved eksisterende utbygginger, bl.a. ved en rekke reguleringer, kraftlinjer, veier og

rørgater, er de urørte områdene desto mer verdifulle og

interessante i kulturhistorisk sammenheng. Dette gjelder øvre deler av Slettedalen N og Herheiemsdalen samt deler av

Åbøelvas øvre felt i øst, områdene vest for Røldalsvatnet og Brattlandsdalen i øst og Maldal-Sagåna-området i sør. Disse områdene er først og fremst utmarks- og fjellområder som har vært utnyttet i ulike former for utmarksbruk, som jakt og fangst, beite, slått og stølsdrift, tilbake t i l forhistorisk tid. I de allerede berørte områdene har en mengde kulturminner rundt vannene blitt demt ned. Det vil allikevel finnes minner bevart over høyeste reguleringshøyde ved disse vannene.

Navnebruk, trekkveier for rein og hellere med bosetningsspor indikerer at Saudafjella har vært brukt i jakt og fangst tilbake t i l steinalderen. Det er gjort steinalderfunn i Storelvdalføret, bl.a. på Søndenå. øst i området, mot

(28)

Røldalsvatnet og Brattlandsdalen, er det funnet to dyregraver og et bogastille. Dette er av de vestligste dyregravsområdene som t i l nå er kjent i Rogaland. I nærliggende områder (bl.a.

Etne i nordvest og Lingvang/Tengesdal i sør) er det påvist beitebruk tilbake t i l bronsealder og spor etter stølsdrift fra yngre jernalder. Finnabu nær Svartavatnet S har blitt brukt som beiteområde i bronsealderen, trolig vil også andre deler av Saudafjella vise slik tidlig utmarksbruk. Gårdsbosetningen i området går tilbake t i l jernalderen. Det er gode muligheter for at en i fjellet kan finne spor etter bosetning basert på ressursene i heia i jernalder/middelalder, slik det er funnet i nærliggende områder.

I området finnes en rekke kulturminner knyttet t i l jakt og fangst, stølsdrift og utslått i nyere tid. på stølene er stølshus, tufter, røyser og steingjerder. I utmarka ellers finnes en rekke utslåtter med ut løe- og stakktufter,

steingjerder, hellere og jaktbuer. Ved Reinsvatnet ligger f.eks . en jakt- og fiskebu, en heller og en tuft. I

Slettedalen N lå mange setre, og her var som ellers i Saudafjella viktige fjellbeiter for driftefe. Deler av stølsområdene i nedre Slettedalen er nå neddemt.

Det har vært fast bosetning i øvre Slettedalen, på Torvøyna ved Lægdene lå en husmannsplass 1820-40. I perioden 1849-77 var det også bosetning i Berdalen, på Berdalskleivå nedenfor Berdalsvatnet, på Flåtå, og en kort periode også i

Berdalsbotn. I Berdalsbotn ligger godt bevarte tørrmurte steinvegger etter gårdsbebyggelsen. Ved nedre del av Maldalselva finnes tufter etter marginal småbruks- og

husmannsplassbebyggelse på 1800-tallet. Marginalbosetningene har sammenheng med befolkningsvekst og sterkt press på

ressursene i denne perioden. Berdalen ble både før og etter gårdsbosetningen brukt t i l stølsdrift, slått og beite.

Det finnes verdifull gårdsbebyggelse i området, f .eks. på Maldal . Her er dessuten kvernhus, kverntuft og et lite

gårdskraftverk i elva. Ved mange elver og bekker finnes tufter etter kverner, korntørker og vassdrevne slipesteiner, som ved Ekkjeåna og Slettedalselva S (Brattlandsdalen). Ved Sagånas og Malldalselvas utløp i fjorden har det vært sagdrift fra 1600- tallet. Ved Sagånas utløp ligger flere båtnaust.

En gammel ferdselsvei mellom Sauda- og Oddaområdet går over fjellet fra Slettedalen N t i l Seljestad. Det finnes flere gamle bruer i området.

I området finnes en del kulturminner knyttet t i l den første utbyggingen av vannkraft og industrietablering i Sauda.

utbyggingen startet i 1916 og fra den første anleggsperioden finnes bl.a. tufter etter anleggsbrakker, tørrmurte veier osv., bl.a. ved Svartkulp øst i området. Mellom Storelva og Åbøelva, ved Saudafjorden, ble Åbø-byen anlagt som boligområde

for arbeidere og funksjonærer ved smelteverket. 70 av de 120 husene ble bygd mellom 1916 og 1940. Bebyggelsen i Åbø-byen har store kulturhistoriske verdier.

(29)

Vurdering

De sentrale delene av området er allerede sterkt preget av omfattende kraftutbygging. Dette gjør at de kulturhistoriske verdiene i de hittil urørte områdene i vest, øst og sør

forsterkes. Området har varierte kulturminner, hovedsaklig knyttet t i l bruk av fjell- og utmarksressurser, som dekker et langt tidsrom og representerer kunnskapsverdier i lokal og t i l dels regional sammenheng. Her er store opplevelsesverdier som i stor grad forsterkes av elver, bekker og vann som sentrale elementer i kulturlandskapet. Fjellområdet vest for

Brattlandsdalen og Maldal-Sagåna-området bør sees i sammenheng med de tilgrensende Hamrabø-Lingvang-Tengesdal-områdene i sør.

2.6.2. Maldal og Sagåna (Tilleggsoverføring 1)

Det har trolig vært bosetning på Maldal fra jernalderen.

Sagåna-området omfatter utmarksområdene t i l gårdene Søndenå og ytre Birkeland, som også var jernaldergårder. PÅ Søndenå er det gjort steinalderfunn. på Finnabu ved Sagåna er det påvist beitebruk i bronsealderen. På Maldal hadde husmannsplassen Plasset tidligere navnet Øygarden, dette kan tyde på at her var en gård i middelalderen. Maldal lå øde i

seinmiddelalderen. Støler i området kan ha brukstradisjon tilbake t i l jernalder/middelalder. Stedsnavn og hellere med bosetningsspor indikerer tidlig jakt og fangst i området.

på Maldal finnes gammel bebyggelse. Gården var veiløs t i l 1978 og landskapet skal være preget av tradisjonelle driftsformer.

En opprinnelig husmannsplass, Mjelkestølen, er idag det høyestliggende gårdsbruket i Sauda. Nær Hekkanstjønna ved nedre del av Maldalselva ligger tufter etter småbruk og

husmannsplass under Åbø, ryddet omkring midten av l8DD-tallet.

Ved Maldalselva er et bevart kvernhus, kverntuft og et lite gårdskraftverk. En dam i utløpet av Reinsvatn har sammenheng med de vassdrevne anleggene. Ved utløpene av Maldalselva og sagåna har det vært sagdrift siden 16DD-tallet.

på stølene i området finnes bevarte stølshus, tufter, røyser, steingjerder og naust. I utmarka ellers finnes en rekke

utslåtter med utløe- eller stakktufter. Ved Reinsvatn ligger en heller, en tuft og en jakt- og fiskebu.

2.6.3. Åbødalen (Tillegqsoverføring 2 og 3)

Gårdsbosetningen nederst i Åbødalen går trolig tilbake t i l eldre jernalder. på Fløgstad og Hølland er det gjort rike funn fra folkevandringstid og vikingtid. Bosetningen ekspanderte oppover dalen utover i jernalderen, og de øvre gårdene ble trolig ryddet i høymiddelalderen. Tråskår og Øygarden, som i nyere tid har vært brukt som støler, er ødegårder som ble nedlagt etter Svartedauen. Her finnes ødeåkre og åkerreiner.

(30)

Skålgropristninger på Tråskår indikerer beitebruk i

bronsealder eller eldre jernalder. på Øygarden er det funnet tufter etter gårdshus, som utgjør et verdifullt ødegårdsmiljø.

Sammen med gårdene Bakka, Berg, Djuv og Tverråna lenger nede, dannet de et typisk ødegårdsgrend i seinmiddelalderen. Bare Bakka ble gjenrydet på 1600-tallet, og den har vært den øverste gården i dalen i nyere tid. på 1800-tallet ble småbrukene Gjuvshaugen og Rindane skilt ut fra Bakka der

ødegården Djuv hadde ligget. Rindane ble nedlagt omkring 1910, og her står murer etter hus. En rekke husmannsplasser kom i Åbødalen under befolkningsveksten på 1800-tallet. Ved Bakka er rester etter to kvernhus, et av dem har også hatt vassdreven slipestein.

Utmarksbruken i Åbødalen har trolig kontinuitet tilbake t i l forhistorisk tid. Det er sannsynlig at flere hustufter på stølene kan være fra jernalder/middelalder. I skriftlige kilder er stølene Buer, Buhidler, Moringdalen og Viå i øvre Åbødalen nevnt første gang i 1665. Her er en rekke andre støler, og dalsidene har blitt brukt t i l beite og slått helt opp i Løyndardalen. I Åbødalen er en mengde rester etter utløer og stakkplasser, som var i bruk t i l ut på 1900-tallet.

på stølene finnes gamle stølshus, hytter fra 1900-tallet på gamle stølsmurer, steingjerder og hellere. Karakteristisk for stølsbebyggelsen i øvre Abødalen er at stølshusa er gravd inn i bakken i bakkant. Buer har vært geitestøl etter siste krig.

Mellom Buer og viå går en gammel stølsvei, delvis oppmurt, nær elva. Det er sannsynlig at en i fjellområdet vil finne

kulturminner etter jakt og fangst både fra forhistorisk og nyere tid.

Ved nedre del av Åbøelva ligger Åbø-byen, knyttet t i l

industrietableringen i Sauda i første halvdel av 1900-tallet.

Åbø-byen ble anlagt som boligområde for arbeidere og

funksjonærer ved smelteverket. 70 av de 120 husene ble bygd mellom 1916 og 1940. Bebyggelsen har store kulturhistoriske verdier.

2.6.4. Sandvatnet og Stordalen i Etne (Tilleggsoverføring 2)

Sandvatnet ligger øverst i Stordalselva i Etnevassdraget, og må sees som en del av dette vassdraget, som i kulturhistorisk sammenheng vurderes som et av de mest verneverdige områder i landsdelen. Tre gravrøyser fra eldre jernalder er funnet på fjellplatået Joredn ved Sandvatnet. Gravene vitner om bruk av fjellet i denne perioden, det kan ha vært bosetning ved det høytliggende vannet store deler av året. I nordvestenden ligger to tufter som trolig er rester etter en ødestøI fra middelalderen. Like ved ligger en turisthytte fra 1930. I Vinjakvelven, på elvesletta ovenfor Sandvatnet, ligger et beite- og stølsområde med murene etter et sel som var i bruk t i l slutten av 1800-tallet, samt hustufter og hellere som har