Troverdighetsvurderinger i sedelighetssaker
En kvalitativ studie av dommeres vurderinger av tiltaltes og fornærmedes troverdighet.
Kandidatnummer: 568
Leveringsfrist: 25. november 2015.
Antall ord: 17240
i Innholdsfortegnelse
1 INNLEDNING ... 1
1.1 Tema og problemstilling ... 1
1.2 Avgrensing ... 2
1.3 Metode, fremgangsmåte og data ... 3
1.3.1 Metode ... 3
1.3.2 Fremgangsmåte for datainnsamling ... 4
1.3.3 Etiske refleksjoner ... 7
1.4 Videre fremstilling ... 7
2 VITNEBEVISET I STRAFFERETTEN ... 8
2.1 Straffeprosessens prinsipper for bevisførsel ... 8
2.1.2 Prinsippet om fri bevisførsel ... 8
2.1.3 Bevisumiddelbarhetsprinsippet ... 8
2.1.4 Muntlighetsprinsippet ... 9
2.2 Straffeprosessens regler for forklaringer ... 10
2.2.1 Fornærmede ... 10
2.2.2 Tiltalte ... 11
2.3 Bevisbedømmelsen ... 12
2.4 Bevis i sedelighetssaker ... 14
2.4.1 Forklaringer fra tiltalte og fornærmede ... 14
2.4.2 Troverdighetsbevis ... 15
3 TROVERDIGHETSVURDERINGER I SEDELIGHETSSAKER ... 16
3.1 Slutninger om troverdighet ... 16
4 INNSAMLET DATA FRA SEDELIGHETSSAKER ... 17
4.1 Sak 1 ... 17
4.2 Sak 2 ... 20
4.3 Sak 3 ... 23
4.4 Sak 4 ... 25
4.5 Sak 5 ... 28
4.6 Sak 6 ... 31
4.7 Sak 7 ... 35
ii
5 DRØFTING ... 38
5.1 Hvilke verbale og ikke-verbale faktorer påvirker troverdigheten til et vitne? ... 38
5.1.1 Verbale faktorer ... 38
5.1.1.1 Logisk sammenheng ... 38
5.1.1.2 Konsistens ... 39
5.1.1.3 Subjektiv sikkerhet ... 40
5.1.1.4 Motiv for uriktig forklaring ... 40
5.1.1.5 Etterfølgende reaksjoner og skadevirkninger ... 41
5.1.2 Ikke-verbale faktorer ... 42
5.1.2.1 Utseende og presentasjon i retten ... 42
5.1.2.2 Emosjonelle uttrykk ... 43
5.1.2.3 Dommernes egne erfaringer og oppfatninger ... 44
5.1.3 Sammenfatning ... 46
5.2 Hvilken rolle spiller troverdighetsvurderinger i sedelighetssaker? ... 47
6 AVSLUTNING ... 47
7 LITTERATURLISTE ... 48
7.1 Bøker ... 48
7.2 Lovgivning ... 48
7.2.1 Norske lover ... 48
7.2.2 Traktater ... 48
7.3 Rettspraksis ... 49
7.3.1 Høyesterettsdommer ... 49
7.3.2 Underrettsdommer ... 49
7.4 Forarbeider ... 49
7.5 Artikler og avhandlinger ... 49
7.5.1 Tidsskriftsartikler ... 49
7.5.2 Avhandlinger ... 50
7.6 Rapporter ... 50
7.7 Artikler fra nettsider ... 50
1 1 Innledning
1.1 Tema og problemstilling
I mars 2015 verserte det en sak i media der en far og bror var tiltalt for overgrep mot sin nå 17 år gamle datter og søster. Overgrepene skulle ha foregått over en årrekke, og de eneste bevi- sene i saken var fornærmedes forklaring som stod mot de tiltaltes. Fornærmedes forklaring ble oppfattet som troverdig, og de tiltalte ble dømt til 10 års fengsel. I dommen stod det at retten vurderte jentas forklaring som ”meget troverdig”.1 Denne saken er på ingen måte spesiell når det gjelder bevisbildet. Når det ikke er andre bevis i saken enn partenes påstander, blir trover- dighet et viktig tema i retten.2
Troverdighetsvurderinger er noe som forekommer i alle typer rettssaker, både sivile og straf- ferettslige. I LA-2015-43080 ble det uttalt: ” Lagmannsretten har kommet til at fornærmede har forklart seg troverdig på sakens vesentlige punkter, og man legger hennes forklaring til grunn ved avgjørelsen av skyldspørsmålet.”
Utsagn som dette forekommer ikke rent sjeldent. Ofte fremkommer det også av dommen at retten ”ikke finner å kunne feste lit til forklaringen”, men det redegjøres ikke nærmere for hvorfor. Hva er det egentlig som har ledet frem til at dommeren vurderer det slik? Hva gjør at et vitne er mer troverdig enn et annet?
I løpet av den juridiske utdanningen lærer vi om vilkårene for straff og beviskravene for å domfelle noen. Men nærmere kunnskap om hva som i praksis legges til grunn i fag- og leg- dommernes vurderinger for om noen snakker sant, og for om et faktum anses bevist, har det gjennomgående vært lite forsket på innen det juridiske fagmiljøet.
Dommernes oppgave er i det vesentlige å vurdere faktum mot jussen. Imidlertid er det ikke like lett dersom bevisgrunnlaget i saken nærmest kun bygger på ord mot ord. Det avgjørende blir da hvilken forklaring som er mest troverdig.
Uansett om dommeren frifinner eller domfeller, så baserer avgjørelsen seg på et totalinntrykk av erfaringsgrunnlaget de har samlet seg i forbindelse med saken og bevisførselen. Spørsmålet blir hva som har preget totalinntrykket, og hva som påvirker om vitnet blir trodd eller ikke. I det følgende vil jeg gjennomgå dette nærmere ved å se på syv saker fra tingretten høsten 2015, og hva som har ledet frem til dommernes beslutning om å domfelle eller frifinne.
1 Sund (2015)
2 Magnussen (2004) s. 19
2 Problemstillingene som jeg vil ta for meg er:
- Hvilke verbale og ikke-verbale faktorer påvirker troverdigheten til et vitne?
- Hvilken rolle spiller troverdighetsvurderinger i sedelighetssaker?
Jeg har valgt å sette problemstillingen på spissen med et fokus på sedelighetssaker. Bakgrun- nen for dette er at det som nevnt særlig ofte er bevismangel i slike saker. Videre er det noe med sakens natur som gjør at fordommer og følelser spiller en større rolle i sedelighetssaker, hvilket også kan påvirke hvordan vi vurderer noens troverdighet. Kan det være slik at dom- mernes egne følelser påvirker tolkningen av bevis, og utfallet av rettssaken?
1.2 Avgrensing
Oppgaven avgrenser mot forhold som kan skape feil i forklaringene. Fokuset vil være på hvordan en forklaring vurderes, og resultatet av dette, ikke hvordan forklaringen blir til.
Jeg avgrenser også mot individuelle faktorer ved dommeren som kan påvirke vurderingene.
Dette fordi jeg ikke har mulighet til å kontrollere forhold som blant annet miljø og status ved dommerne. Mitt fokus vil derfor være begrenset til de forhold som er ved den fornærmede og tiltalte.
Jeg vil hovedsakelig forholde meg til fornærmede og tiltalte som vitner. Jeg vil imidlertid komme inn på andre vitner i den grad deres troverdighet blir et tema under domskonferanse- ne.
Tiltaltes tilståelse eller falske tilståelse vil ikke bli behandlet i noen særlig grad, da oppgaven har et fokus på sakene der forklaringene til tiltalte og fornærmede står i motstrid.
På grunn av at oppgaven har sine begrensninger i omfang, er jeg også nødt til å avgrense mot mye av den vitnepsykologiske forskningen som er interessant og delvis relevant. Kun det som er særlig egnet til å belyse problemstillingen vil bli tatt med.
3 1.3 Metode, fremgangsmåte og data
1.3.1 Metode
Metoden jeg har anvendt i oppgaven har variert etter hvilken del jeg har arbeidet med.
Til den juridiske delen i kapittel 2 har jeg anvendt de rettskilder som er relevante for å belyse rettstilstanden innen strafferetten, med særlig fokus på vitneførsel av tiltalte og fornærmede.
Alle straffbare forhold som er aktuelle for denne oppgaven har blitt begått før 1. oktober 2015. Det er derfor kun straffeloven av 19023 (heretter strl.) som har vært aktuell i forhold til skyldspørsmålet. Jeg viser imidlertid delvis til den nye straffeloven4 når jeg skal belyse gjel- dende rett i forhold til fornærmedes og tiltaltes forklaring. Reglene i den nye straffeloven er for det vesentlige videreført slik de var i den gamle straffeloven, og jeg går derfor ikke nær- mere inn på dette i det følgende.
Lov om rettergang i straffesaker (straffeprosessloven) av 22. Mai 1981, nr. 25 (heretter strpl.) angir reglene for hvordan tiltalte og fornærmede skal avgi forklaring, og er således en sentral rettskilde i denne oppgaven.
Med utgangspunkt i den klassiske juridiske metode fra Eckhoff sin bok om rettskildelære5, har jeg sett på gjeldende lover og virkningen av disse. For å belyse dette har jeg lagt til grunn juridisk litteratur, hovedsakelig innen straffeprosess, og har benyttet meg mye av bøkene til Jo Hov6 og Johs. Andenæs. 7 Nils Erik Lies bok ”Parts- og vitneavhør” har også vært viktig i mitt arbeid.
Når det gjelder delen i kapittel 3, som angår innsamlingen av data, har jeg anvendt alminneli- ge samfunnsvitenskapelige prinsipper for forskning. Jeg har tatt utgangspunkt i prinsippene som presenteres i bøkene til Johannesen m.fl.8 og Thagaard9.
For drøftelsen i kapittel 4 har jeg anvendt ulike former for vitnepsykologisk forskning. Det er lite tilgjengelig forskning på min problemstilling innen det juridiske fagfeltet, men det finnes
3 Lov av 22. mai 1902 nr. 10
4 Lov av 20. mai 2005 nr. 28.
5 Eckhoff (2001)
6 Hov (2010)
7 Andenæs (2009)
8 Johannessen (2010)
9 Thagaard (2009)
4
en god del samarbeidsprosjekter som jeg har hatt god nytte av. Særlig har tidligere lagdommer Lars-Jonas Nygard10 sin forskning vært relevant. Videre har Svein Magnussen sin bok ”Vitne- psykologi”11, Ellen O. Wessel og Guri C. Bolligmo sin doktorgradsavhandling og Vibeke Bjørnestad sin masteroppgave.
Bjørnstads oppgave fra det sosiologiske institutt ved Universitetet i Bergen redegjør for forskning på jurymedlemmenes oppfatninger, og har flere interessante funn i forhold til leg- folks vurderinger av troverdighet. Jeg kommer nærmere inn på flere av hennes funn i kapittel 5.
Videre har jeg også hatt nytte av masteroppgaven ”Troverdighetsvurderinger i et utvalg straf- fesaker”, skrevet av kandidatene 589 og 607 ved Universitetet i Oslo, våren 2007. Oppgaven har vært til inspirasjon for oppsettet av oppgavens fremstilling.
1.3.2 Fremgangsmåte for datainnsamling
For å finne aktuelle saker til innhenting av data har jeg gjennomgått kalenderen til ulike ting- retter via nettsiden www.domstol.no.
Jeg har sett på alle saker som har vært berammet innenfor tidsperioden jeg har hatt til rådighet og som har omhandlet forbrytelser som rammes av strl. kapittel 19 om seksualforbrytelser.
Jeg har fokusert på saker i tingrettene, fordi jeg har ønsket at sakenes faktum og bevisførsel ikke skal være konsentrert om det som viste seg å være viktig under behandlingen i en tidlige- re instans.
Når det gjelder utvalget av tingretter har dette vært svært bredt. Jeg har hatt muligheten til å reise og har derfor oppsøkt tingretter over hele Øst- og Sør-Norge.
Dersom saker har overlappet hverandre i forhold til beramming, har jeg prioritert de som ut fra tilgjengelig informasjon har fremstått som mest kompleks. Vurderingen av kompleksitet har vært basert på antall dager for beramming, og hvilken overtredelse det gjelder. Jeg har også prioritert å få observere saker med ulike typer overtredelser.
10 Nygaard (2010)
11 Magnussen (2004)
5
Deretter har jeg sendt de aktuelle domstolene en epost med anmodning om å få overvære sa- ken, samt bekreftelse fra min veileder ved UiO. Eposten har redegjort nærmere for hva mitt prosjekt går ut på, hva jeg har som formål å utrette, hvilke bestemmelser i strpl. og domstollo- ven12 som jeg bygger på, samt saksnummer for sakene jeg ønsket å observere.
Responsen fra tingrettene og den etterfølgende kommunikasjonen har variert. Noen har vide- resendt forespørselen min til samtlige involverte prosessfullmektiger, mens andre har ringt eller svart over epost at det er i orden. En dommer tillot ikke overværelse på domskonferan- sen, mens øvrige dommere har vært svært imøtekommende.
I sakene har jeg fulgt hovedforhandling og domskonferanse fra begynnelse til slutt. Jeg har gått glipp av flere pausesamtaler som dommerne har hatt, men ofte har det kommet frem inn- ledningsvis hva de eventuelt har drøftet, og jeg har ikke inntrykk av at mine funn har vesentli- ge svakheter som følge av dette.
Før domskonferansene har startet har jeg overfor dommerne kort redegjort for hvorfor jeg er tilstede og hva jeg vil gjøre med informasjonen. Jeg har forklart at min oppgave ikke vil iden- tifisere verken dommer eller parter i sakene, og at de derfor ikke behøver å bekymre seg for hva de sier. Dersom dommerne føler seg observert vil de sannsynligvis ikke snakke så fritt som ellers, og da vil målet med overværelsene gå tapt.
Under drøftingene har jeg plassert meg i et hjørne av rommet og forsøkt å være så lydløs som mulig. Jeg har hatt et senket blikk, for å unngå å bli ansett som en del av samtalen og for å forhindre at dommerne skal føle seg beglodd. Generelt har jeg opplevd at jeg ikke har blitt viet noen oppmerksomhet under drøftelsene.
Under rettssakene har jeg notert alt av interesse i forhold til bevisbilde, forklaring og fremtre- den i saken. Jeg har særlig vært interessert i fornærmedes og tiltaltes forklaring under hoved- forhandlingen. Her har alt fra hva de sier til hvordan de opptrer, mimikk og ordvalg vært in- teressant, så vell som reaksjonene forklaringene vekker hos dommere og motpart.
Under rådslagningene har jeg også notert alt vesentlig. Jeg har sitert ordrett så mye som mu- lig, særlig av det som gjelder vurderinger av skyldspørsmålet. Mitt mål har vært å få en klar kontekst til alle utsagn og spørsmål som stilles, for at ikke dommernes vurderinger kan mis- oppfattes og feiltolkes i ettertid.
12 Lov av 13 august 1915 nr. 5
6
Totalt har jeg observert ti rettssaker med domskonferanser. En sak ble hevet underveis, mens to hadde et faktum og drøftelse som ikke reiste problemstillinger av høy nok relevans for oppgaven. Jeg har derfor kun medtatt syv saker i oppgavens tredje kapittel.
En slik forskningsmetode som jeg har anvendt er ikke uten svakheter. For det første har jeg ikke kunnet delta i mange nok saker at man kan tegne et mønster. Funnene mine bygger på et tilfeldig og begrenset utvalg av saker, og er dermed mer eksemplifiserende enn generaliseren- de.
Videre må man kunne anta at min tilstedeværelse uansett kan lede til at dommerne ikke snak- ker så fritt som de ville gjort dersom de ikke ble observert. Dette er imidlertid en brist man ikke kan unngå i denne situasjonen. Ut over å gjøre seg så liten som mulig, har man ikke noe valg dersom man skal komme innpå rådslagningen overhodet.
For å sikre den vitenskapelige kvaliteten har jeg som nevnt tatt utgangspunkt i Johannessen og Thaagard. De gjør begge rede for en rekke kvalitetskrav, som skal sikre pålitelighet, trover- dighet, overførbarhet og bekreftbarhet. 13
I den forbindelse har jeg tatt til meg enkelte av disse retningslinjer og metoder som har rele- vans for kvaliteten av materialet i mitt prosjekt. Jeg har søkt å gi detaljerte beskrivelser for å styrke påliteligheten,14 som nevnt har jeg blant annet vært opptatt av å gjengi en fullstendig kontekst og hele sitater for å ikke minste meningsinnholdet.
Videre har jeg et fokus på å sørge for at jeg ikke tilegner dommere og andre meninger og yt- ringer som ikke er deres. Dette innebærer at jeg må sørge for å gjengi alt i sin kontekst, og at alle vurderinger som er mine egne klart blir presentert som det, og ikke dommernes.
For å sikre en mulighet for overførbarhet er det viktig at jeg redegjør for analyseprosessen som leder frem til resultater jeg kommer til. En gjennomsiktig forskning vil gjøre at en kan se hvordan jeg har kommet frem til de ulike tolkninger, konklusjoner og funn.15
Det er til sist viktig at forskningen gir et riktig bilde av de reelle funnene. Beslutningene en tar gjennom hele forskningsprosessen bør beskrives, slik at andre kan forstå hvorfor og hvordan disse er tatt, slik at en eventuell subjektiv påvirkning av resultatet tydelig kan avdekkes. 16
13 Johannessen m.fl. (2010) s. 229
14 Johannessen m.fl. (2010) s.198
15 Thagaard (2009) s. 201
16 Thagaard (2009) s. 198
7 1.3.2 Etiske refleksjoner
Det er et gjennomgående mål for oppgaven å ikke identifisere verken partene eller dommerne som har vært under observasjon i forskningen. For å forsikre meg om dette har jeg unnlatt å gjengi detaljer som kan identifisere bosted, eksakt alder eller annen informasjon som kan lede til identifisering.
Oppgaven inneholder sensitiv informasjon og jeg har derfor valgt å publisere den med lukket tilgang. Jeg ønsker å forsikre meg om at informasjonen som gjengis ikke identifiserer parter, dommere eller påvirker rettslige strategier for de av sakene som er påanket til en høyere in- stans.
Det har vært min målsetning å forbli objektiv i forhold til mine vurderinger av partenes for- klaringer og påstander, gjennom å ha et kritisk blikk på hele prosessen og egne oppfatninger underveis.
1.4 Videre fremstilling
Jeg har valgt å dele oppgaven i fem deler fordi jeg anser det som mest hensiktsmessig for å oppnå en oversiktlig fremstilling.
I kapittel 2 vil jeg gjennomgå de sentrale rettslige regler og prinsipper som omhandler vitne- bevisene, herunder særskilt tiltalte og fornærmede.
Videre vil jeg i kapittel 4 gjennomgå sakene og materialet jeg har anskaffet. Fremstillingen vil være oppdelt i en del for hovedforhandling, og en for rådslagning. Dette er en empirisk del som er noe lang og refererende. Slik må det imidlertid være for å kunne si noe om rettens tro- verdighetsvurderinger i slike saker. Observasjonene og deres kontekst er viktig for de etter- følgende kapitlene.
I kapittel 5 vil jeg analysere og sammensette mine funn, og vurdere dem opp mot relevant forskning for å trekke en konklusjon på oppgavens problemstillinger.
Til sist vil jeg i kapittel 6 komme med noen avsluttende ord.
8 2 Vitnebeviset i strafferetten
2.1 Straffeprosessens prinsipper for bevisførsel
Den norske straffeprosessen bygger på en rekke prinsipper som tar sikte på å verne ulike in- teresser. Noen av interessene er blant annet at rettergangen skal være betryggende, rask, billig og ikke minst organisert på en slik måte at den vekker tillit.17 Når det gjelder bevis og vurde- ringer av fornærmede og tiltalte er det flere prinsipper som gjør seg gjeldende, og disse verner flere slike interesser. Jeg vil i det følgende gjøre rede for noen av disse.
2.1.1 Prinsippet om fri bevisførsel
I norsk rett har vi for det første et prinsipp om fri bevisvurdering. Dette innebærer at retten fritt vurderer hvilke bevis som er relevante og hvilken vekt disse skal få, med andre ord hvil- ken beviskraft beviset har.
2.1.2 Bevisumiddelbarhetsprinsippet
Bevisumiddelbarhetsprinisppet er ikke uttrykkelig lovfestet i straffeprosessloven, men forut- settes av blant annet strpl. §§ 278 (1), 296 (1) og 305.
I § 305 står det: ”Ved avgjørelsen av hva som anses bevist, tas bare i betraktning de bevis som er ført under hovedforhandlingen”. Dette er også et lovfestet prinsipp i sivile saker, jf. blant annet tvisteloven18 (tvl.) § 1-1.
Prinsippet angir at bevisførselen i en rettssak skal foregå i sin mest umiddelbare form. Dette innebærer i praksis at bevis og vitner helst skal føres muntlig foran den dømmende rett. Etter- forskningsdokumenter må oppleses under hovedforhandlingen, men også da er det begrenset adgang til slik opplesning. 19
Hensynet bak bevisumiddelbarhetsprinsippet er blant annet at dommerne skal få det beste tilgjengelige bevis. Bevisføringen blir enklere og mer opplysende om hele bevisbildet frem- kommer slik som dette. Når en for eksempel kan se vitnet, ser man ansiktsuttrykket og
17 Andenæs (2009) s. 1
18 Lov av 17. juni 2005 nr. 90
19 Andenæs (2009) s. 14
9
kroppsspråket i det vitnet forklarer seg, og man får et mer fullstendig inntrykk enn gjennom en opplesning av rapporter eller liknende.20 Om man kan trekke slutninger om vitnets trover- dighet av deres fremtreden under forklaringen sin er imidlertid et svært omdiskutert tema.21 Bevisumiddelbarhetsprinsippet gjelder kun fullt ut i tingretten. I lagmannsretten er prinsippet noe begrenset i saker der det ikke er anket over skyldspørsmålet, jf. strpl. § 330. I Høyesterett er det i straffesaker kun unntaksvis enkelte bevis som kan føres umiddelbart for retten.
Det følger av strpl. § 270 at dersom det foreligger forhold som påfører vitnet en ”uforholds- messig ulempe eller utgift” ved å møte og forklare seg muntlig, for eksempel ved sykdom eller lang reisevei, kan det gjøres unntak fra prinsippet. Etter §§ 269- 271 kan det foretas be- visopptak ved slike grunner som nevnt over, samt dersom en risikerer at beviset kan gå tapt eller bli forringet før hovedforhandlingen, jf. § 270, første ledd.
En annen begrensning følger av strpl. § 239 jf. § 298, som hjemler en viss adgang til å ta lyd- opptak eller video av et vitne før hovedforhandlingen. Dette er ment for tilfeller i sedelighets- saker der vitnet er 14 år eller yngre. Her har lovgiver ansett hensynet til at vitnet som viktigst.
Det er ansett som en belastning for et hvert offer, men særlig for barn, å måtte forklare seg flere ganger om overgrep man har blitt utsatt for.
2.1.3 Muntlighetsprinsippet22
Videre bygger norsk rett også på det vi kaller muntlighetsprinsippet. Dette følger av strpl. § 278 (1). I dette ligger det at alt som skal føres som bevis må fremlegges muntlig for retten.
Dette innebærer at forklaringer og vitneførsel skal skje muntlig. Eventuelle skriftlige bevis skal også leses opp.
Muntlighetsprinsippet har altså en nær sammenheng med bevisumiddelbarhetsprinsippet, da den muntlige presentasjonen innebærer umiddelbarhet. Det er de samme hensyn til helhetsfor- ståelse som gjør seg gjeldende bak begge prinsippene.
Et annet hensyn som støtter muntlighet er hensynet til kontradiksjon. Det er ikke en nødven- dig sammenheng mellom muntlighet og kontradiksjon, men muntligheten gjør det mer over- siktlig og lettere for sakens parter å imøtegå hverandres utsagn og argumentasjon. Man får også eksaminert vitner som motparten har innkalt som vitne. Dette lar seg ikke gjennomføre på samme måte ved en skriftlig behandling.
20 Hov (2010) s. 768.
21 Magnussen & Stridbeck (2001)
22 Avsnittet er basert på Hov (2010) s. 124-125.
10 2.2 Straffeprosessens regler for forklaringer
2.2.1 Fornærmede23
Betegnelsen ”fornærmede” angir i straffesaker normalt den eller de personer som er rammet av en straffbar handling. Ofte har den fornærmede selv anmeldt forholdet til politiet, som har resultert i tillate og rettssak.
Etter strpl. § 62 a er påtalen i saker med en strafferamme på over to år som utgangspunkt ube- tinget offentlig. Det er derfor påtalemyndigheten og den tiltalte som er parter i straffesaken.
Fornærmede vil imidlertid ha visse rettigheter under rettergangen. 24
Under rettssaken vil fornærmede normalt bli innkalt som vitne i saken. Med dette følger ret- tighetene og pliktene som følger av straffeprosesslovens kapittel 10. Så lenge fornærmede har blitt lovlig innkalt etter strpl. § 110, vil han eller hun ha møte- og forklaringsplikt. Dersom fornærmede ikke møter opp, kan han eller hun etter strpl. §§ 115 (1) og 137 hentes med tvang og eventuelt fengsles i forvaring inntil avhør gjennomføres.
Før forklaringen skal retten etter strpl. §§ 128 (1) og 131 formane fornærmede om å ”forklare den fulle sannhet uten å skjule noe”, og opplyse om straffeansvaret for uriktig forklaring. Å avgi falsk forklaring er straffbart etter straffeloven 2005 § 221.
Forklaringsplikten, som følger av strpl. § 108, har imidlertid visse unntak. For det første føl- ger det av strpl. § 109 (1) at møteplikten kan være stedlig begrenset. Dersom fornærmede har lang vei å reise kan forklaringsplikten innfris gjennom fjernavhør, jf. strpl. § 109 a.
For det andre er vitneplikten begrenset når det gjelder kjennskap til saken. Etter strpl. § 133 (1) skal vitnet forklare seg om hva hun eller han ”vet om gjenstanden for bevisførselen”. Altså skal fornærmede forklare seg om hva som ble opplevd i den spesifikke situasjonen, samt opp- fatningene på dette tidspunktet. Noen videre plikt til å forklare oppfatninger i ettertid har for- nærmede som utgangspunkt ikke.
For det tredje er det flere bestemmelser i straffeprosessloven som tillater at vitnet kan nekte å forklare seg. Blant annet følger det en absolutt fritaksrett av strpl. §§ 122 og 123. Av disse bestemmelsene fremkommer det at fornærmede kan nekte å forklare seg, samt svare på
23 Avsnittet er basert på Andenæs (2009) kap. 10.
24 Andenæs (2009) s. 5
11
spørsmål, dersom den tiltalte er nærstående. Denne rettigheten skal domstolen informere om dersom det må antas at en slik rett foreligger, jf. strpl. § 127 (1).
En fornærmet med forklaringsplikt vil kunne ilegges straff- og erstatningansvar etter domstol- loven § 206 dersom vedkommende nekter å forklare seg, uten at en gyldig fritaksgrunn fore- ligger.
2.2.2 Tiltalte25
Den som er mistenkt for en kriminell handling vil kunne bli siktet dersom etterforskningen og bevisbildet tilsier at det foreligger en formodning om at siktede er skyldig. Når man blir siktet får man fulle partsrettigheter mens etterforskningen pågår.
Når etterforskningen går mot en avslutning vil påtalemyndigheten ta stilling til om de ønsker å følge saken videre til retten eller ikke. I de sakene der de ønsker å straffeforfølge siktede, tar de ut en tiltalebeslutning, og siktede går over til å være tiltalt i saken.
Som tiltalt følger en rekke rettigheter og plikter. I det følgende presenteres imidlertid kun de som har relevans for oppgavens videre fremstilling.
Av strpl. § 85 (1) a) følger det at tiltalte har plikt til å møte til hovedforhandlingen, forutsatt at han er lovlig innkalt, jf. strpl. § 86 (2). Ut over en plikt til å oppgi personalia som navn, fød- selsdato, adresse og stilling, har imidlertid ikke tiltalte noen forklaringsplikt i retten, jf. strpl.
§§ 90 og 91 (1).
Dersom tiltalte velger å ikke forklare seg i saken, vil dette i seg selv kunne være et bevismo- ment, jf. strpl. § 93 (2). Det er imidlertid sjeldent at tiltalte nekter å forklare seg overhodet.
Straffeprosesslovens regler angir hvordan avhørene og forklaringen skal foregå, dersom tiltal- te velger å forklare seg.
Av strpl. § 91 (2) fremgår det at rettens formann skal oppfordre den tiltalte til å forklare seg
”sannferdig”. Det er imidlertid ikke straffbart for tiltalte å avgi falsk forklaring, jf. straffelo- ven av 2005 § 221, annet ledd. Det såkalte vernet mot selvinkriminering antas å følge av Den europeiske menneskerettskonvensjon26 (EMK) art 6 (1) og konvensjonen om sivile og politis-
25 Avsnittet er basert på Andenæs (2009) kapittel 3 og 8.
26 Lov av 21. mai 1999 nr. 30 vedlegg 1.
12
ke rettigheter27 (SP), art. 14 (4) g). Vernet innebærer et forbud mot at en tiltalt skal kunne tvinges til å vitne mot seg selv eller bidra til egen domfellelse.
Videre følger det av strpl. § 92 (1) at avhørene skal skje på en slik måte at det er egnet til å få en ”så vidt mulig sammenhengende forklaring” om det forhold siktelsen gjelder. Hvis tiltalte ikke klarer å gi en sammenhengende fremstilling, kan det stilles spørsmål for å få en mer hel- hetlig fremstilling.
Dersom tiltaltes forklaring for retten strider med de tidligere forklaringer, skal tiltalte etter strpl. § 290 konfronteres med dette.
Etter at vitner har blitt avhørt og bevisene fremlagt har tiltalte etter strpl. § 303 en rett til å uttale seg under hovedforhandlingen. I Høyesterett er dette imidlertid en ”kan” regel og det er opp til Høyesterett å tillate eller avslå dette, jf. strpl. § 339 (2).
2.3 Bevisbedømmelsen
Når rettssaken går mot en slutt og retten har blitt presentert for de bevis og forklaringer som er gjeldende i saken, er det opp til dommerne å bedømme det de har blitt forelagt.
Ved bevisbedømmelsen skal det avgjøres hvilke kjensgjerninger som skal legges til grunn for dommen, og hvilken sannsynlighetsgrad som foreligger. Men hva innebærer dette?
Slik Lie28 beskriver prosessen, skal avgjørelsen være en samlet helhetsvurdering av alle bevi- sene som har blitt ført under hovedforhandlingen. Dette er imidlertid ikke ensbetydende med at en skjønnsmessig vurdering basert på et helhetsinntrykk av materialet er tilstrekkelig. ”Det må tas standpunkt til vekten og betydningen av hvert enkelt beviselement før materialet sees under ett.”
At retten bare skal ta hensyn til bevisene ført under hovedforhandlingen, utelukker at øvrige bevis som ikke ble gjennomgått under forhandlingene kan tas i betraktning. Dersom det er foretatt bevisopptak utenfor hovedforhandlingen må protokollen fra dette gjennomgås og le- ses opp under selve forhandlingen. Fra dette finnes det imidlertid enkelte unntak. Retten kan legge til grunn vitterlige kjensgjerninger, samt enkelte former for livserfaring og formodning- er.
27 Lov av 21. mai 1999 nr. 30 vedlegg 5.
28 Lie (2012) s. 1-2.
13
Det er et høyere beviskrav i straffesaker enn i sivile. For å dømme noen kreves det at det må være bevist ut over en hver rimelig tvil at tiltalte har gjennomført det han eller hun eventuelt skal straffes for. Målet er å unngå uriktige domfellelser, og dette oppnås best gjennom en sannhetssøken i en retning av rettsfaktum, fremfor begge slik man har i sivile saker. Det sies gjerne at det er bedre at ti skyldige går fri, enn at en uskyldig dømmes. Det antas at prosenten av sikkerhet bør ligge nær 99-100% før man kan dømme tiltalte.
Når en vurderer tiltaltes skyld i saken, skal man også ta ”in dubio pro reo-regelen” 29 i be- traktning. Denne regelen innebærer at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, slik fastslått i rettspraksis, blant annet i Rt. 1998 s. 11 (s.19).
Det skal med andre ord samlet sett ikke være en rimelig tvil om at tiltalte har gjort det han er anklaget og tiltalt for. En slik tvil må i så fall føre til frifinnelse.
Denne regelen samsvarer med uskyldspresumsjonen som fremkommer av EMK art 6 (2). Ar- tikkelen sier at enhver skal ”antas uskyldig inntil skyld er bevist etter loven”.
Det er både etter norsk straffeprosesslov og EMK et krav om at det er påtalemyndigheten som har bevisbyrden. Påtalemyndigheten skal også fremlegge det som kan tale til tiltaltes gunst, og står således ansvarlig for å opplyse begge sider av saken.
29 Nygard (2011)
14 2.4 Bevis i sedelighetssaker
Det er et gjennomgående problem i sedelighetssaker at det ofte foreligger få tekniske eller biologiske bevis. I mange saker er det kun fornærmedes ord mot tiltaltes. Av og til er det til og med kun den tiltalte som vet hva som har skjedd, for eksempel ved de såkalte ”sovevold- tektene”.
Når det foreligger lite tekniske bevis blir fornærmedes og tiltaltes forklaring desto viktigere og mer avgjørende for sakens utfall. Hvem som fremstår som mest troverdig ender derfor opp med å bli et sentralt spørsmål i mange saker.
2.4.1 Forklaringer fra tiltalte og fornærmede
Måten forklaringene er innhentet på kan i stor grad påvirke hvordan forklaringen oppfattes i forhold til troverdighet. Dersom vitnet får forklare seg fritt vil forklaringen gjerne fremstå mer flytende, sammenhengende og dermed i større grad pålitelig. Lie skriver at: ”Forskning trek- ker i retning av at opplysninger som kommer frem i en fri forklaring, er mer presise enn svar på mer lukkede spørsmål”.30
Ved den frie forklaringen vil redegjørelsen for sakens tema fremkomme med egne ord og i riktig sammenheng. Vitnet kan da velge de faktorene som vitnet selv ønsker å vektlegge eller beskrive. 31
Utspørring bør derfor kun skje til oppfølging etter en fri forklaring, samt i de tilfeller der vit- net ikke klarer å forklare seg fritt.
En kan spørre seg hvilken virkning det får for verdien av tiltaltes forklaring, at det som tiltalt ikke er straffbart å forklare seg uriktig. Selv om dette innebærer at tiltalte kan komme med uriktige påstander og forklaringer uten å straffes, trenger det imidlertid ikke være ensbetyden- de med at forklaringen vil være uten bevisverdi, enten i vedkommende sin favør eller disfav- ør. Straffeprosessloven §§ 91 (1) og 93 (2) legger tvert imot til grunn at den tiltaltes forklaring kan han bevisverdi til egen fordel.
30 Lie (2012) s. 64.
31 Lie (2012) s. 63.
15 2.4.2 Troverdighetsbevis
Det forekommer at fokuset for bevisførselen i en sak uten øvrige substansielle bevis retter seg mot fornærmedes eller tiltaltes karakter. Såkalte troverdighetsbevis betegner i denne sammen- heng de bevis som ikke går ut på det rent faktiske, men som tar sikte på å redegjøre nærmere for tiltalte eller fornærmedes kredibilitet. Slike bevis anses å være relevante for å gi indikasjon på vedkommedes pålitelighet, og om vedkommede har visse tilbøyeligheter som er av rele- vans for saken.
Det fremgår av strpl. § 134 at bevisførsel rundt “et vitnes vandel eller for å svekke eller styrke et vitnes troverdighet i sin alminnelighet” kan gjøres i den utstrekning retten tillater det. Det gjelder også bevisførsel om et vitnes tidligere seksuelle atferd. All slik bevisførsel kan imid- lertid nektes hvis det ikke antas å være av vesentlig betydning. Dersom slik bevisførsel til- lates, må også motbevis tillates, jf. strpl. § 301.
Det er som utgangspunkt ikke tillat å få sakkyndige til å vurdere troverdigheten av en forkla- ring, da dette er rettens ansvar. Dette ble slått fast av Høyesterett i blant annet Rt. 2003 s. 383, hvor Høyesterett uttalte at: ”konkret bevisbedømmelse i saken, herunder vurderingen av for- nærmedes troverdighet, skal foretas av den dømmende rett”. 32
Det er uansett store betenkeligheter med å tillate en stor grad av bevisføring rundt troverdig- het i en sak som ellers stiller seg svakt når det gjelder faktiske bevis. Risikoen er høy for at domstolene i for høy grad lar seg påvirke av en generell troverdighetsvurdering av for eksem- pel fornærmedes forklaring, og at bevisvurderingen dermed blir subjektiv og overflatisk.33
32 Se også NOU 2001:12, s. 78
16
3 Troverdighetsvurderinger i sedelighetssaker
Frem til nå har vi sett hvordan straffeprosessens regler og prinsipper virker inn på måten for- klaringene føres for retten. Loven regulerer hvordan forklaringene formelt sett skal gis, men hvordan forklaringene blir vurdert og tolket av dommerne beror på andre vurderingsmomen- ter, som vi i det følgende skal se nærmere på.
3.1 Slutninger om troverdighet
I Linda Didriksen-saken fra 2003 trådte det frem et vitne som mente han hadde sett tiltalte på drapsdagen. Til Dagbladet hadde en person i nærmiljøet uttalt at ”de fleste forventer at sam- boeren skulle bli dømt. Særlig etter at BB kom inn som vitne. Han er kjent som en sannferdig person. Hvis han sier han så samboeren på drapsdagen, så tror jeg det stemmer”. I dette ligger det altså en slutning om at fordi vitnet er en sannferdig person, så må observasjonen og vit- nemålet stemme med virkeligheten. 34
Dette er et spørsmål som dreier seg om pålitelighet, men et annet spørsmål er det som dreier seg om troverdighet. Amerikanske undersøkelsene rundt justismord har vist at også de vitnene som fremstår som mest troverdige også kan ta feil, selv om de ikke innser det selv. 35
Forskning36 viser at mennesker har ideer om hva som kjennetegner en sannferdig og løgnaktig historie, men at disse oppfatningene er feilaktige. Til manges overraskelse er det ingen gjen- nomgående eller sikre tegn som kan avsløre om en forklaring er sann eller ikke.
Et annet spørsmål er hvorvidt troverdigheten av vitnemålet påvirkes av hvorvidt vitnet frem- står som en sannferdig og aktverdig person. Er et troverdig vitne et pålitelig vitne? I det føl- gende vil jeg se nærmere på faktorene som kan påvirke hvordan et vitnemål bedømmes. Jeg vil først gjennomgå de syv sakene jeg har observert i løpet av høsten 2015, før jeg i kapittel 5 sammenfatter funnene fra sakene med relevant vitenskap rundt emnet.
34 Magnussen (2004) s. 18
35 Magnussen & Stridbeck (2001) s. 80-97.
36 Anderson m.fl. (1999)
17 4 Innsamlet data fra sedelighetssaker
I det følgende vil jeg gjennomgå de syv sakene jeg har fulgt i forbindelse med denne oppga- ven.
For at fremstillingen av det som har fremkommet under domskonferansene skal få en full- stendig kontekst har jeg valgt å gi hver av dommerne i sakene forkortelsen D1, D2 og D3. På den måten er det enklere å følge de individuelle dommernes resonnement i den grad diskusjo- ner og svar blir fremstilt.
Redegjørelsene fra rettssaken og fra rådslagningene er forkortet og begrenset til det som er av interesse for oppgavens problemstilling eller nødvendig for en riktig kontekst. Gjengivelsene kan som innledningsvis nevnt være noe langt og refererende, men av hensyn til kontekst og grunnlag for videre drøftelse må det nødvendigvis være slik.
4.1 Sak 1 Rettssaken:
Saken gjelder strl. § 192 første ledd bokstav b, jf . andre ledd bokstav a (voldtekt til samleie).
Tiltalte erklærer seg ikke skyldig i forholdet. Han en av to som er siktet i saken, men den medtiltalte oppholder seg i utlandet og inngår ikke i min redegjørelse videre.
Fornærmede er en kvinne i slutten av 30 årene, som er en rusmisbruker. Like før gjerningen skal ha skjedd hadde hun hatt et tilbakefall til rusbruk etter å ha vært nykter i flere år. Etter hendelsen har fornærmede konstant vært i rusmiljøet igjen.
Tiltalte er i 20 årene og kommer sannsynligvis fra landet X. Han har brukt ulike identiteter og det er få opplysninger eller dokumenter som kan bekrefte noe om hans fortid. Han oppholdt seg på et asylmottak i nærheten av gjerningsstedet den kvelden den straffbare handlingen skal ha skjedd.
Fornærmede forklarer at hun på den aktuelle kvelden hadde reist til stedet Y med tog sammen med noen venner. Hun var svært ruset på turen og sovnet på togtoalettet. Hun våknet etter at toget hadde stanset på siste stasjon i Y, og da hadde vennene hennes dratt. Hun lette etter dem i Y sentrum da hun ble oppsøkt av to menn som begynte å snakke til henne. Hun spurte om vennene hennes hadde sendt dem for å hente henne, de sa ja, og hun slo følge med dem.
18
Fornærmede forklarer videre at mennene kom raskt med seksuelle antydninger, som hun av- slo. De tok et ikke nei for et nei, og selv om hun motsatte seg så mye hun maktet, så stanset de ikke før de begge hadde fullført seksuell omgang med henne. Hun forklarer at hun hadde sagt nei sikkert tusen ganger, uten at det gjorde noen forskjell.
Det ble funnet DNA-spor på fornærmede som er identisk med tiltaltes DNA.
Tiltalte forklarer på sin side at han, medtiltalte og to andre fra asylmottaket var ute den natten for å kjøpe seg brus, da de møtte de fornærmede. Hun tok kontakt med han, og de kom i snakk. Hun spurte om han ville ha sex, men han var nølende til dette. Hun tilbydde han en tablett, som hun sa ville få han i humør. Han følte ikke at han hadde noe å tape på det, og tok i mot denne. Han ble svært ruset og hadde samleie med henne. Etter dette begynte han å føle seg uvel, han gikk til rommet sitt for å legge seg nedpå. Kanskje en time senere kom han ut igjen og da satt medtiltalte og ”rotet” med fornærmede. Når hun så tiltalte ble hun sint, og skrek ”at han bare hadde gått fra henne”. Tiltalte skjønte ikke mer av hva fornærmede skrek til han, og gikk tilbake på rommet.
Fornærmede fremstår under sin forklaring som preget av lang tid som rusmisbruker, både i kroppsspråk og talemåte. Hun forklarer seg uten tiltaltes tilstedeværelse, og uttaler at hun er redd for å bli identifisert. Hun sitter med huket rygg og unngår øyekontakt med alle i salen.
Forklaringen hennes er fri, men mye av det hun forklarer i retten spriker med det hun forklarte i avhør. Når hun konfronteres med spriket klarer hun ikke å begrunne de vesentlige ulikhete- ne.
Fornærmede reagerer etter min mening aggressivt i toneleiet på spørsmålene både fra forsva- rer og aktor. Hun roper at spørsmålene har noe med en voldtekt å gjøre. Fornærmede kommer også med flere upassende kommentarer som ”jeg puler ikke negere for å si det sånn” og kommer med referanser til penisstørrelser. Hun innrømmer ikke at noe av det som hendte den kvelden er uklart for henne som følge av den sterkt berusede tilstanden hun var i.
Tiltalte fremstår som sliten og uflidd i retten. Han sitter p.t. fengslet og blir presentert ved politiet. Han har bustete halvlangt hår, joggebukse og sko uten snøringer.
Han har en forsiktig og usikker væremåte når han forklarer seg, for eksempel så snakker han lavt med lys stemme og er veldig nølende på formalitetene som når han kan snakke, når han skal reise seg, sette seg og liknende. Under forklaringen hans er han svært rolig. Det er påfal- lende at han fremstår såpass passiv i saken. Han nekter straffeskyld, men bruker ikke noen tid i forklaringen sin til å bedyre sin uskyld eller forsøke å forklare eller understreke hvorfor man skal tro på han.
19 Domskonferansen:
Rådslagningen innledes med at sakens kjerne forklares og de sentrale spørsmål redegjøres for.
Når selve drøftelsen skal påbegynnes utrykker alle dommerne at de syns ”dette er vanskelig”
og at de er usikre. D1 sier at han syns det er vanskelig å feste en ”høy grad av lit” til noen av forklaringene. Det blir snakk om at alle vitnenes forklaringer ikke henger sammen med ver- ken tiltaltes eller fornærmedes forklaring. D2 sier at særlig vitnet som fant fornærmede gjorde at det ”ble tvil rundt” forklaringen til fornærmede. D3 og D1 utrykker at de er enige i det.
D2 sier hun syns det er ”noe som ikke stemmer” med hvordan andre beskriver tilstanden til fornærmede, og hvordan hun beskriver den. Hennes forklaring om hvordan hun ytet stor mot- stand, samt alle detaljene hun kommer med, er vanskelig å se i sammenheng med den svært høye graden av rus hun var under. Samtidig syns de andre dommerne det er vanskelig å vite noe om hvordan man opptrer og er under en slik rusgrad. D3 følger opp med å si at det er vanskelig å bedømme tiltalte, han snakket lite og var veldig stille.
D2 sier hun ”bare må nevne” at det kan hende fornærmede så sitt snitt til å få komme seg ut av situasjonen og kanskje oppnå andre fordeler med å si at hun ble voldtatt. D2 følger opp med å si at hun ikke har noe øvrig grunnlag for å si dette. D3 er enig i at dette kan ha vært en mulig årsak, at hun ikke har sex med utlendinger fremstår ikke som en svært overbevisende begrunnelse for hvorfor dette ikke var frivillig
D3 sier at han ikke syns tiltaltes forklaring fremstod som konstruert, og oppfattet tiltaltes for- klaring som ærlig. Det gis ikke utrykk for om dommerne på den andre siden syns at fornær- medes forklaring var konstruert, men det ble tydelig gitt utrykk for at det var mindre som
”skurret” ved tiltaltes forklaring, sett i sammenheng med vitneobservasjoner og tekniske be- vis.
Det blir avsagt en enstemmig dom om at tiltalte anses ikke skyldig.
20 4.2 Sak 2
Rettssaken:
Saken gjelder voldtekt til seksuell omgang, jf. strl. § 196, første ledd bokstav a og frihetsberø- velse, jf. strl. §223 første ledd.
Fornærmede er i slutten av 20 årene. Hun er oppvokst i Norge, men har opphav fra landet X.
Fornærmede er høyt utdannet og hun og familien var svært respektert i lokalmiljøet og mos- keen de går i.
Tiltalte er en mann i slutten av 20 årene. Han er også fra landet X, og har diagnosen ustabil personlighetsforstyrrelse. Han er i fast arbeid og har tidligere vært gift to ganger. Det kom frem at han i alle fall var voldelig mot en av ekskonene.
Fornærmede og tiltalte hadde et hemmelig kjæresteliknende forhold i noen måneder. Hun sier at hun tidlig oppdaget at han ”ikke var helt god”, og forsøkte å trekke seg unna. Tiltalte tillot ikke at hun skulle avslutte forholdet, og truet med å offentliggjøre forholdet deres og således sverte henne og familien hennes om hun slo opp. De fortsatte derfor å møtes inntil en måned før hendelsen, da hadde de kranglet og tiltalte hadde slått fornærmede svært hardt.
På den aktuelle kvelden oppsøkte tiltalte fornærmede på jobb. De ble stående å krangle frem til de ble bortvist av vektere, og satte seg bilen til tiltalte. Han fant ut at hun har sendt tekst- meldinger til en annen mann i miljøet og ble rasende. Fornærmede forklarer at han slo henne i flere timer. Hun forsøkte å hoppe ut av bilen og yte motstand, men lykkes ikke. Etter hvert så hun ikke en annen utvei enn å imøtekomme tiltalte. Han tok bilder av henne uten hijab, og fornærmede forklarer at dette var et utpressingsmiddel, da det ville sverte henne og familien om andre så disse bildene.
Fornærmede forklarer videre at han kommanderte henne bak i bilen, der han tvang henne til å kle av seg og ha sex. Fornærmede hadde ikke hatt sex før, og ønsket ikke å ha det med tiltalte.
Hun gjorde motstand i form av å presse igjen musklene i skjeden slik at han ikke lyktes i å trenge inn i henne. Han stakk i stedet fingrene sine inn i skjeden og endetarmsåpningen og fikk utløsning.
Tiltalte forklarer på sin side at han var et offer for fornærmedes manipulering, og han utviklet depresjon av å høre om problemene hennes hele tiden. Han oppsøkte henne den kvelden for å bli venner igjen. Han bad henne om å få se telefonen hennes for å se om hun hadde flørtet med andre, da slo hun ham, og han slo tilbake i selvforsvar. De snakket ut og ble venner igjen, og inngikk en religiøs avtale om midlertidig ekteskap slik at de kunne ha samleie. I forhold til
21
den seksuelle omgangen hat tiltalte samme forklaring som fornærmede, med unntak av det i følge han var fornærmede som var aktiv og pådriver for samleie. Etterpå koste de seg sammen og tok bilder, slik vanlige kjærester gjør.
Vitnene i saken støtter flere sider ved fornærmedes forklaring. En av meddommerne ble rørt til tårer av fornærmedes mor sitt vitnemål i retten.
Fornærmede hadde i retten på seg pent tøy og var ikledd hijab. Hun har en svært utadvendt og åpen personlighet. Under forklaringen snakker hun fritt, og er velartikulert. Hun ser på dom- merne og møter blikket deres. Hun snakker lett og ledig, men dette endrer seg drastisk når det blir stilt spørsmål rundt de seksuelle handlingene. Da er stemmen hennes svært lav og sprekk- ende, og hun griper fatt i armlenet på stolen og senker hodet. Dette står i kontrast til den tidli- gere åpne og rake kroppsholdningen.
Å anmelde saken har kostet fornærmede mye sosialt. Når alle fikk vite om forholdet til tiltalte og det som har hendt, mistet hun æren sin. Hun går ikke lenger i moskeen fordi hun føler seg beglodd og snakket om, hvilket har vært svært tøft for henne.
Fornærmede får flere anledninger til å betegne tiltalte på en nedsettende måte, men avstår fra dette. Blant annet spør aktor hvorfor hun tror at tiltalte har sendt fornærmedes nye ektemann meldinger og beskjeder om hvor ”psyko” fornærmede er, hvorpå hun svarer at hun tror det er tiltaltes måte å forklare situasjonen på eller få ut frustrasjonen sin på.
Tiltalte har på sin side det som for meg virker som en svært innøvd forklaring. Den fremstår som en skolepresentasjon i måten ord utrykkes og fremføres. Han bruker ord som ”ærede rett”
svært ofte. Han bruker også ord som får forklaringen hans til å fremstå litt kunstig i forhold til toneleie og kontekst. Han legger betydelig vekt på å forklare hvordan han har blitt skadeli- dende av forholdet, og hvordan hun har manipulert han. Han poengterer også at han led ved at døgnrytmen hans ble forskjøvet, som følge av at han bare kunne snakke med fornærmede over telefon på kveldene og nettene. En meddommer virker noe oppgitt og rynker øyenbrynene under denne delen av forklaringen. Tiltalte sier ofte at ”det tok jeg faktisk imot”, som for å illustrere at han er en tolerant og tålmodig person som har funnet seg i mye fra fornærmede.
Tiltalte klarer ikke å svare på relativt enkle spørsmål, og sier at han faller ut, og at dette er en følge av traumet og PTSD-lidelsen han har etter å ha blitt uventet arrestert og fengslet i et døgn.
22 Domskonferansen:
Drøftingen påbegynnes begynner ved at D1 med å påpeker at i denne saken ”koker det hele ned til en troverdighetsvurdering av partene”.
D3 er klar på at han ”tror” det har skjedd slik fornærmede forklarer, men han vet ikke. Han mener det blir synsing og ikke nok til å dømme noen til fengsel. D3 mener også at det ikke kan utelukkes at fornærmede har manipulert og provosert tiltalte. De andre dommerne oppfat- ter ikke fornærmede slik. D3 påpeker at manipulerende personer ”ofte er sjarmerende og arti- kulerte”.
Dommerne er enige om at vitnene og funnene fra voldtektsmottaket støtter at noe har skjedd den kvelden. Spørsmålet blir om det var frivillig. D2 sier at hun mener at den eneste måten hun kan føle seg helt sikker er hvis hun er der selv og ser det med egne øyne, men det går jo ikke.
D3 påpeker at begge har vist ”ambivalente holdninger” til hverandre og til et eventuelt ekte- skap, men hans forklaring er mindre pålitelig enn hennes. D3 legger etter en kort tenkepause til at han heller ikke syns hennes forklaring er pålitelig heller, og at det er en ”bekvem historie å dikte opp”. Dette er ikke de andre to dommerne enige i, og forklarer hvilke forhold som påpeker at dette neppe er tilfellet, blant annet den sosiale fordømmelsen fornærmede har fått ved saken.
D2 sier at hun ikke anser det som trolig, overhodet, at noen vil ønske å ha samleie for første gang i en situasjon som dette. Der de har slåss og begge er skadet, og hun har menstruasjon.
At de har sittet i en iskald bil i flere timer er heller ikke en faktor som gjør det mer sannsynlig at dette skal ha skjedd.
At vitnene støtter forklaringen og ”det elementet med fornærmedes ære” har gjort at D2 føler seg trygg på at fornærmede snakker sant. D2 sier: ”hun har for mye å tape for å anmelde en falsk anklage”. Det påpekes videre at ingen funn er uforenelige med historien til fornærmede, de tekniske bevisene og merkene på begges kropper støtter denne. Tiltaltes forklaring fremstår som helt usannsynlig og han fremstiller seg selv som offer for henne.
Videre har fornærmede har hatt en konsistent forklaring, det har ikke tiltalte. I forhold til at fornærmede ventet en stund med å fortelle familien alt som hadde hendt påpekes det at den kulturelle faktoren trolig har spilt en rolle i forhold til fornærmedes åpenhet om seksualitet.
Domsslutningen ble med dissens, hvor to finner tiltalte skyldig, mens en fant ham ikke skyl- dig.
23 4.3 Sak 3
Rettssaken:
Tiltalen i saken gjelder en såkalt ”sovevoldtekt” som rammes av strl. § 192, 1 ledd bokstav b, jf. 2 ledd bokstav a.
Fornærmede i saken er en kvinne i starten av 20årene. Hun er av Y opprinnelse, men er opp- vokst i Norge. Hun er til daglig høgskolestudent.
Tiltalte er en mann i begynnelsen av 30årene. Han kommer også fra landet Y, og har bodd i Norge i et par år. Han forklarte at han tidligere hadde fast jobb, bil og leilighet, men mistet alt i forbindelse med denne saken. Tiltalte har ikke kone eller barn.
På den aktuelle kvelden var fornærmede, søsteren hennes og to bekjente gutter, C og D i tiltal- tes leilighet. Tiltalte dro litt inn og ut av leiligheten til en bar i sentrum, mens de fire andre ble værende i leiligheten. Her drakk de litt alkohol og hørte på musikk sammen. Tiltalte tok del i noe av dette. Fornærmede og C la seg etterhvert på sofaen i stua, der hadde de samleie før de sovnet, fult påkledd. Søsteren og D la seg på et soverom i andre enden av leiligheten.
Fornærmede forklarer at hun våknet av at tiltalte lå over henne. Hun åpnet øynene og så at han raskt trakk seg unna, og at hans penis stakk ut. Buksa og trusen hennes var dratt ned. Hun ropte og skrek til tiltalte, mens han løp av sted. C var ikke lenger tilstede i stua.
Tiltalte pågripes og løslates tre dager senere. Samme dag som han løslates blir fornærmede kontaktet C og D. På lydopptak som avspilles i retten kan man høre at fornærmede presses med både trusler og tilbud om penger til å trekke saken.
Tiltaltes forklaring er innledningsvis lik fornærmedes. Han forklarer at han kom hjem og da han kom inn i stua satt fornærmede oppreist i sofaen og kikket på han. Hun bad han komme til henne for å kose. Ting utviklet seg og de hadde frivillig sex. Hun hadde bedt han bruke kon- dom, men da hun oppdaget at han ikke gjorde dette ble hun svært opprørt. Hun sa hun ikke ville bli smittet av HIV. Hun slo ham og han tok i mot slagene. Da de dro var han lettet.
Tiltalte portretterer fornærmede som en ”gal jente”. Han sier at hun ”gjør dette” for penger, kvinner som er fra X gjør slikt, og det er jo kjent at de svindler NAV også.
Forklaringene tiltalte har gitt har vært ulike for hver gang. Til politiet på stedet sa han at ing- enting skjedde, han ønsket sex men fikk ikke dette og det var greit. I avhør sa han at han ikke hadde hatt sex den kvelden og at han ikke kjente fornærmede. Til C og D sa han at han hadde
24
tatt på fornærmede, men at ikke noe mer hadde skjedd. I retten forklarte han som nevnt over at de hadde frivillig sex.
Tiltalte forklarer forskjellene med misforståelser. Han trodde blant annet at han var pågrepet for å ha spilt høy musikk, samt kulturelle forskjeller i forhold til å snakke om seksualitet til den kvinnelige politibetjenten. Imidlertid kommer det frem at han på en svært detaljert måte ble forklart hva siktelsen gjaldt og hva voldtekt er. Videre hadde han snakket både om andre ganger han hadde hatt sex og om masturbasjon til politikvinnen som foretok avhøret. Det er derfor påfallende at forklaringene har endret seg så drastisk, og spesielt at tiltalte kun inn- rømmer samleiet etter at han ble kjent med at det ble funnet hans DNA på fornærmede etter undersøkelsen på voldtektsmottaket.
Fornærmede fremstår som nervøs og litt defensiv ved starten av hovedforhandlingen. Hun opptrådte, slik jeg ser det, adekvat for alderen i retten, og hadde en åpen og flytende forkla- ring. Når hun kommer til delen om selve handlingen endrer stemmen hennes seg noe, men hun beholder fatningen og fortsetter forklaringen. Til tross for at tiltalte sukker høyt vier hun ham ikke oppmerksomhet i det hele tatt.
Tiltalte snakker også fritt i sin forklaring, men somler mye. Han bruker lang tid på å forklare hvorfor han ikke er i stand til å voldta noen. Verken rettens leder eller hans egen forsvarer klarer å holde han på sporet av sakens kjerne, og det er vanskelig å få en helhetlig fri forkla- ring. Konkrete spørsmål som blir stilt besvares enten ikke, eller ikke konkret.
Tiltalte er aktiv i å notere og hviske til forsvarer under bevisførselen. Det er tydelig at han er redd for å bli funnet skyldig. Når hans egne vitner begynner å peke mot ham, sier han at vit- nene må være en del av fornærmedes konspirasjon mot han. Anklagene har liten logisk sam- menheng med fakta, og både aktor og dommere virker oppgitte over påstandene.
Domskonferansen:
I forhold til straffespørsmålet innledes drøftelsen med at D2 påpeker hva hun syns er viktig i saken: ”for det første har fornærmede fastholdt en konsistent forklaring hele veien”, begge de andre dommerne nikker og utrykker enighet, før hun følger opp med: ”mens tiltalte har tilpas- set seg bevisene og endret flere ganger”. D2 sier videre: ”hun har en høy grad… hun er tro- verdig… vitnene og bevisene støtter henne”. D3 er enig, og snakker litt om et av vitnene som presset fornærmede. D3 sier: ”bevisene er knallharde, 100 %”
Det utrykkes sterk enighet om at tiltalte ikke er troverdig. Det vises blant annet til når han anklaget sine egne vitner for å være med på en konspirasjon mot han, og at dette fremstod som en ”håpløs” bortforklaring.
25
Det ble snakket mye om beviskravet og hva som må foreligge av sikkerhet før en kan dømme tiltalte i saken. Det ble videre reist spørsmål om det var en mulighet for at fornærmede kan ha inngitt en falsk anklage, slik tiltalte hevder. D2 sa her: ” jeg tenker at det er viktig med kultur .. Her har hun mer å tape, tenker på familiene og det moralske hun må ta stilling til, det er ekstra tøft”. De andre dommerne er enig i dette.
Domsslutningen ble enstemmig skyldig.
4.4 Sak 4 Rettssaken:
Tiltalen i saken er voldtekt til samleie, jf. Strl. § 192, 2. ledd bokstav a jf. 1. ledd bokstav a.
Fornærmede er en 22 år gammel norsk kvinne. Hun er arbeidsledig, men ønsker på sikt å på- begynne i lærlingepraksis igjen, for å få fagbrev og fast jobb.
Tiltalte er en 22 år gammel norsk gutt. Han er også arbeidsledig, men har tidligere vært yrkes- aktiv.
Fornærmede forklarer at hun på den aktuelle fredagskvelden var på besøk hos sin beste venn C. Sammen med tiltalte og et par andre venner røyket de hasj og så på tv. Senere dro de andre vennene, C sov på soverommet og hun og tiltalte la seg på hver sin kant av sofaen i leilighe- ten. Da spurte tiltalte om de skulle kose. Han la seg inntil henne og holdt stramt rundt armene hennes. Hun sa klart nei og at hun var i et forhold med en annen og ikke ønsket å rote det til.
Tiltalte sa at ingen trengte å få vite noe, og at de (fornærmede og tiltalte) hadde jo hatt sex før.
Fornærmede sa igjen nei, og tiltalte gikk tilbake å la seg på den andre sofakanten.
Fornærmede forklarer videre at hun senere våknet av at tiltalte lå bak henne. Han holdt henne fast igjen og påbegynte et vaginalt samleie med henne. Hun sa gjentatte ganger nei, og gråt.
Hun forsøkte å komme seg løs, men tiltalte slapp allikevel ikke før han hadde hatt utløsning.
Fornærmede løp etter dette til toalettet og oppholdt seg der. Etter en stund gikk hun tilbake i stua, hvor hun så på tv og sovnet. Fornærmede ble værende hos C. Dagen etter overgrepet røyket de mer hasj og spilt brentball sammen med noen andre venner. Det er uklart om for- nærmede dro hjem dagen etter, slik hun hevder, eller to dager senere, slik samtlige vitner for- klarer. Hun sier uansett at hun ikke ville reise hjem tidligere fordi hun ikke ville være alene.
To dager etter hendelsen oppsøker fornærmede voldtektsmottaket og innleverer klærne sine.
De ble testet og det ble funnet biologiske spor med tiltaltes DNA.
26
Fornærmede forklarer seg åpent og flytende. Hun har en kort nervøs latter som hun bruker etter nærmest alle setninger eller svar. Man ser at hun får tårer i øynene, men hun holder de tilbake.
Tiltalte sitter bak henne på tilskuerbenken, og man kan se at beina hans skjelver under hele forklaringen til fornærmede. Han observerer henne noe, mens han i perioder stirrer blankt ut i luften. Han fremstår som svært redd og nervøs.
Tiltalte forklarer at han kom til C to dager før fornærmede, på en onsdag. Han ble der til søn- dag ettermiddag og husker nærmest ingenting fra noen av dagene. Han forklarer at han bare vet at han dro på jobb mandagen etter. Han sier at han ikke kan ha gjort dette han er anklaget for, det er bare ikke slik han er. Han mener derfor at de må ha hatt frivillig samleie, eller at hun har ”holdt på” alene. Hukommelsestapet skal angivelig komme som følge av hasjrusen, fordi de røyket mye disse dagene. Han har imidlertid aldri hatt liknende hukommelsestap ved andre anledninger.
Under tiltaltes forklaring snakker han åpent og legger ikke skjul på at han ikke vet noe om det som har hendt. Hans forklaring er kort og kan bare besvare ett av mange spørsmål.
Domskonferansen:
D3 begynner drøftelsen av skyldspørsmålet med å si at fornærmedes påstand egentlig går uimotsagt hen, og påpeker videre at ”på den annen side så stemmer jo ingen av forklaringene deres med de som ble gitt til politiet”.
Etter en tenkepause sier D3 videre at det mangler en form for logikk i saken, med hensyn til hendelsesforløpet etter overgrepet. Fornærmede hadde nærmest en ”banal reaksjon”. D3 spør:
”om man nettopp er voldtatt går man å ser på tv?!” etterfulgt av ”å attpåtil spille dødball etter- på?!” D3 stiller videre spørsmål til både hvorfor fornærmede ikke gjorde anrop, C lå jo og sov i naboværelset. D3 stiller også spørsmål til hvorfor hun ikke ringte noen, løp ut i gangen eller simpelthen bare reiste hjem. D1 svarer at reaksjoner på overgrep er svært varierende og at det ikke er noen ”riktig” måte å handle på, selv om noen valg fremstår som mer naturlig enn andre. D3 svarer at han er enig, han vet jo tross alt ikke hvordan det er å bli utsatt for slikt.
Fornærmedes handlingsmønster etter overgrepet ble diskutert lenge. D3 uttaler blant annet: ”å frivillig være i hus med en som har voldtatt deg i 36 timer etterpå er veldig underlig.”, samt at: ”hele helgen, med hasjrøyking og overnatting hos venner er en merkelig oppladning til en ny jobb”.
27
Selv om fornærmedes valg om å bli værende sammen med tiltalte over hele helgen fremstår som uforståelig, anser dommerne det som et utslag av fornærmedes spesielle personlighet.
Hun fremstår som svært sårbar og ressurssvak, og har et begrenset nettverk. At hun ikke had- de noe sted og gå og ikke ville være alene fremstår derfor som uvanlig, men troverdig.
Dommerne finner det ”overhodet ikke troverdig” at tiltalte ikke kan huske noe som helst over fem dager. Hvorfor ble han i så fall ikke redd, og spurte de andre hva som hadde skjedd? Ver- ken den helgen, eller i ettertid når han ble kjent med anmeldelsen begynte han å stille spørs- mål. Dommerne gir utrykk for at hvis han virkelig mener at han ikke kunne voldtatt henne, ville det vært naturlig å forsøke å nøste mer opp i dette.
Det blir deretter snakk om fornærmedes problemer i etterkant av hendelsen. Hun har forklart om psykiske problemer, og at hun ikke klarte å begynne i praksis slik hun hadde gledet seg til.
Hun ramlet ut av arbeidslivet få dager før hun i det hele tatt fikk begynt. D1 uttaler ”det er underlig å ramle ut av det hvis ikke noe har skjedd”. D2 følger opp med å si: ”rart at en ung jente skal orke å gå gjennom alt det her hvis ikke”, og viser både til tapet av praksisplassen, men også undersøkelsen på SO-mottaket, avhørene og den lange prosessen frem til rettssaken.
Fornærmedes smerter i etterkant av overgrepet blir også et tema. Hun har en lidelse som gjør at voldsomme bevegelser under samleier kan medføre store smerter i underliv og nedre del av magen. Fornærmede forklarte at hun hadde smerter i flere uker etter overgrepet. D2 og D1 er enige i at det ikke virker troverdig at hun skulle hatt frivillig sex og forårsake seg selv dette.
D3 påpeker at hun kan ha glemt dette på grunn av rusen.
Det ble deretter et tema om fornærmede skulle ha noen grunn til å forklare seg falskt. D3 me- ner at det er lite som tilsier at fornærmede har en slik personlighet som er så ”utspekulert” at hun skulle gjøre dette for å få erstatning. At fornærmede kan ha hatt frivillig samleie, men angret seg på grunn av at hun var på vei inn i et forhold med en annen syns ikke D1 virker sannsynlig, ” det passer dårlig med smertene”.
D2 sier videre at det fornærmede har forklart er troverdig. D1 og D3 er enige. D1 kommer tilbake til at det rett og slett ikke fremstår som troverdig med tiltaltes forklaring om hukom- melsestap. D3 føler opp med å si at det kanskje er enklere for han å bare holde fast med at han ikke husker, fremfor å forholde seg til noe som eventuelt ikke var sant.
D1 sier videre at hun ikke ser hvorfor fornærmedes forklaring ikke skulle være sann. D2 er enig, og sier: ”det er lite som tilsier noe annet”. D3 kommer tilbake til fornærmedes og hen- nes moralske valg. Han drar frem at fornærmede ble gravid med kjæresten og hadde en abort kort tid etter overgrepet. D3 sier han syns det er spesielt at hun ikke ”har trukket seg unna, er
28
det normalt?”. Etter noe drøftelse sier allikevel D3: ”jeg godtar hennes forklaring om det som skjedde på sofaen de minuttene”.
Dommen avsies enstemmig, tiltalte finnes skyldig.
4.5 Sak 5 Rettssak:
Saken gjelder to forhold som opprinnelig ble etterforsket som voldtekt. Det ble imidlertid besluttet av påtalemyndigheten å kun ta ut tiltale etter strl. 1902 § 196, 1 ledd, for seksuell omgang med noen under 16 år. Tiltalen har to poster med to fornærmede. Tiltalte erkjenner seg skyldig for begge poster. På grunn av sakens faktum blir det gjennomført en hovedfor- handling fremfor tilståelsesdom. Det omstridte i saken er eventuelle straffeskjerpende/friende momenter, samt eventuell erstatning.
Tiltalte i saken er en norsk mann som på gjerningstidspunktet, for 9 år siden, var 19 år. Han er i dag lærling. Han er tidligere straffedømt etter overtredelser av vegtrafikkloven.
Fornærmede nummer 1, heretter A, var 15-16 år da den straffbare handlingen skal ha skjedd, mens fornærmede nummer 2, heretter B, var 14 år.
A kom i kontakt med tiltalte gjennom Facebook høsten 2006. De møtte hverandre og innledet videre et slags kjærlighetsforhold. Forholdet bar tidlig preg av tvang til samleier, kontroll og det som beskrives som psykisk undertrykkelse og mishandling. Tiltalte tvang A til å farge håret, endre klesstil, og ti stille dersom hun ikke ble snakket til. Hun måtte også presentere seg som kusinen hans til andre når hun var på besøk, for å ikke ødelegge for hans relasjoner til andre jenter i området. A forklarer også om flere grove episoder som karakteriseres som vold- tekter. Hun beskriver at hun ble fortalt daglig at hun ikke betydde noe, og dette var slik hun også følte det etter å ha hørt det så mange ganger. Hun ble kontinuerlig truet verbalt og med hevede knyttnever dersom hun motsa tiltalte. Da hun brøt ut av forholdet ble hun forfulgt og truet. Hun har siden 2006 sett seg over skuldrene og vært utrygg. Hun tar utdanning i en an- nen by, fordi hun ikke ønsker å treffe tiltalte.
A forklarer seg åpent og flytende. Hun er pent kledd og møter blikket til alle aktørene i retten når hun snakker. Hun skjelver på hendene, men stemmen er klar og hun besvarer spørsmålene så godt hun kan på en nøktern og detaljert måte.
Til As forklaring begynner tiltalte med å forklare at ”det meste stemmer”. Han sier videre at de var hodestups forelsket, og at han beklager hvis han har tullet eller vært kvass, og dette har
