Mishandling i nære relasjoner.
Hva skal til for at straffeloven § 282 kommer til anvendelse?
Kandidatnummer: 640
Leveringsfrist: 25. november 2019 Antall ord: 17970
i
Innholdsfortegnelse
1 INNLEDNING ... 1
1.1 Tema og aktualitet ... 1
1.2 Problemstilling ... 1
1.3 Avgrensning og begrepsavklaring ... 2
1.4 Rettskildebildet ... 3
1.5 Fremstillingen videre ... 4
2 BAKGRUNNEN FOR BESTEMMELSEN ... 5
2.1 Nærmere om problemstillingen ... 7
3 VILKÅRENE I STRAFFELOVEN § 282 ... 9
3.1 Personkretsen ... 9
3.2 Den straffbare handlingen ... 11
3.2.1 Særlig om «alvorlig eller gjentatt mishandler» ... 12
4 DE GENERELLE STRAFFEBESTEMMELSENE ... 14
4.1 Trusler ... 14
4.2 Tvang ... 16
4.3 Frihetsberøvelse ... 17
4.4 Kroppskrenkelse... 18
4.5 Kroppsskade ... 20
4.6 Oppsummering ... 21
5 ANALYSE AV RETTSPRAKSIS FRA HØYESTERETT OG LAGMANNSRETTENE – TERSKELEN FOR Å DØMMES ETTER MISHANDLINGSBESTEMMELSEN ... 21
5.1 «Alvorlig mishandler»: Hva skal til for at én enkelt hendelse dømmes som mishandling? ... 22
5.1.1 Sammenfatning ... 29
5.2 «Gjentatt mishandler»: Hva skal til for at flere hendelser dømmes som mishandling? 30 5.2.1 Er tilfellene isolerte enkeltepisoder eller del av et mønster? ... 31
5.2.2 Hva kvalifiserer som mishandling når flere tilfeller vurderes samlet? ... 35
6 OPPSUMMERING OG KONKLUSJON ... 42
LITTERATURLISTE ... 44
1
1 Innledning
1.1 Tema og aktualitet
Tema for oppgaven er straffelovens1 bestemmelse om mishandling i nære relasjoner, § 282. Jeg skal finne ut av hva som skal til for at bestemmelsen brukes, det vil si bestemmelsens nedre grense. Al- ternativet til å bruke straffeloven § 282 ved tilfeller av mishandling i nære relasjoner, er å bruke de generelle straffebestemmelsene i straffeloven. De mest aktuelle er §§ 271-274 (kroppskrenkelse og – skade), § 251 (tvang), § 254 (frihetsberøvelse) og § 263 (trusler). Oppgaven min går dermed ut på å finne ut når vi bruker straffeloven § 282, og når vi bruker de andre, generelle straffebestemmelsene i straffeloven. Et tredje alternativ er at hverken strl. § 282 eller de generelle straffebestemmelsene kommer til anvendelse, slik at man ikke blir dømt.
Mishandling i nære relasjoner er et alvorlig samfunnsproblem som medfører store menneskelige og samfunnsmessige kostnader.2 I en undersøkelse utført av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress i 2014 svarte over 9 prosent av kvinner og nesten 2 prosent av menn at de i løpet av livet hadde vært utsatt for alvorlig fysisk vold fra en partner.3 Omtrent 15 prosent av begge kjønn oppga at de hadde vært utsatt for mindre alvorlig vold fra en partner.4 I ytterste konsekvens kan vold i nære relasjoner føre til tap av liv. Tall fra Kripos viser at nesten 30 prosent av drapsofrene i Norge mellom 2009 og 2018 var partner eller tidligere partner til gjerningspersonen.5 Mishandlingen fore- går ofte skjult i hjemmet og er derfor vanskelig for myndighetene å oppdage.
Straffeloven (strl.) § 282, tidligere § 219 i straffeloven 19026, er en del av et større arbeid mot mis- handling i nære relasjoner. Blant andre tiltak som er gjort er innføring av voldsalarm og familie- voldskoordinatorer i politidistriktene.7 Bestemmelsen tar sikte på å skape et sterkere strafferettslig vern mot vold i familien, og rammer «den som ved trusler, tvang, frihetsberøvelse, vold eller andre krenkelser, alvorlig eller gjentatt mishandler» noen i sine nære relasjoner.
1.2 Problemstilling
Jeg skal i denne oppgaven finne den nedre grensen for strl. § 282, det vil si terskelen for å bli dømt etter denne bestemmelsen. I tilfeller av mishandling i nære relasjoner hvor terskelen til strl. § 282 ikke er overtrådt, kan tiltalte i mange tilfeller likevel bli dømt for handlingene han har gjort. Dette er fordi flere av handlingstypene som er omfattet av gjerningsbeskrivelsen i mishandlingsbestemmel-
1 LOV-2005-05-20-28 Lov om straff
2 Rasmussen (2012) s. 7
3 Thoresen (2014) s. 81
4 ibid. s. 79
5 Kripos (2019) s. 11. Ofrene fra terrorangrepene 22.juli 2011 er unntatt i tallmaterialet.
6 LOV-1902-05-22-10 Almindelig borgerlig Straffelov
7 St.meld. nr. 29 (2002-2003)
2
sen, for eksempel vold og trusler, også er omfattet av de andre, generelle straffebestemmelsene. Der- som terskelen for strl. § 282 ikke er overskredet, og handlingene ikke er omfattet av de generelle straffebestemmelsene, vil imidlertid tiltalte bli frikjent. Spørsmålet jeg skal besvare i oppgaven er når den spesielle mishandlingsbestemmelsens nedre grense er nådd, slik at vi bruker denne, og ikke må bruke de andre, generelle straffebestemmelsene på tilfeller av mishandling i nære relasjoner.
For å finne den nedre grensen skal jeg først se på hva som skal til for at det skal foreligge trusler, tvang, frihetsberøvelse, vold eller andre krenkelser etter § 282 og etter de generelle straffebestem- melsene. Deretter skal jeg i oppgavens hoveddel finne ut hvilken terskel vilkåret «alvorlig eller gjen- tatt mishandler» oppstiller.
1.3 Avgrensning og begrepsavklaring
Oppgaven er begrenset til å handle om strl. § 282 om ordinær mishandling i nære relasjoner. Det finnes også en bestemmelse om grov mishandling i nære relasjoner, strl. § 283, men denne vil ikke bli behandlet. Oppgaven handler om den nedre grensen for strl. § 282, og ikke den øvre oppad mot § 283.
Jeg avgrenser også mot en omfattende generell framstilling av strl. § 282. Skyldformen i strl. § 282 er forsett, jf. strl. § 21. Det er et allment prinsipp at forsettet må dekke alle deler av den objektive gjerningsbeskrivelsen i et straffebud. Jeg har ikke funnet rettspraksis hvor forsettskravet har kommet på spissen, og vil derfor ikke behandle dette nærmere. Videre avgrenser jeg mot medvirkning og forsøk på brudd på bestemmelsen.
Oppgaven min handler om den nedre grensen for bestemmelsen. Jeg har imidlertid valgt å fokusere på den straffbare handlingens nedre grense, og avgrenser derfor mot en drøftelse av den nedre gren- sen til den beskyttede personkretsen (nære relasjoner).
Når det gjelder redegjørelsen for de generelle straffebestemmelsene som omfatter handlingstypene nevnt innledningsvis i strl. § 282, er denne begrenset til strl. § 263 (trusler), § 251 (tvang), § 254 (fri- hetsberøvelse), § 271 (kroppskrenkelse) og § 273 (kroppsskade).
Når det gjelder begreper, vil jeg i denne oppgaven kalle strl. § 282 «mishandlingsbestemmelsen» der jeg mener det gjør teksten mer oversiktlig for leseren. Videre vil jeg i det følgende kun skrive «mis- handling i nære relasjoner» når jeg skriver om forhold som omfattes av bestemmelsen. Forarbeidene bruker «vold i nære relasjoner» om mye av det samme, men fordi ikke all vold regnes som mishand- ling etter bestemmelsen, bruker jeg ikke dette begrepet selv. Jeg vil skrive «krenkelser», «vold» osv.
når jeg omtaler forhold som ikke nødvendigvis rammes av bestemmelsen.
3
Med «de generelle straffebestemmelsene» sikter jeg til straffelovens øvrige bestemmelser. De mest aktuelle bestemmelsene for oppgaven er de som omhandler kroppskrenkelse og kroppsskade (strl. §§
271 og 273), tvang (§ 251), frihetsberøvelse (§ 254) og trusler (§263), og det er stort sett disse jeg sikter til. Andre aktuelle bestemmelser kan imidlertid være bestemmelsene mot hensynsløs atferd, seksuallovbrudd og brudd på kontaktforbud.
1.4 Rettskildebildet
I oppgaven vil jeg anvende alminnelig juridisk metode for å besvare problemstillingen. Spesielt for den juridiske metoden på strafferettens område er det grunnlovfestede legalitetsprinsippet, jf. Grunn- loven8 § 96 første ledd: «Ingen kan dømmes uten etter lov eller straffes uten etter dom».9 Legalitets- prinsippet medfører et krav om at en regel (tolkningsresultat) om straff alltid må kunne forankres i en lovtekst.10 Det medfører også visse krav til klarhet i angivelsen av det straffbare forholdet i lovteks- ten.11
De sentrale lovene i oppgaven er straffeloven av 200512, og straffeloven av 190213 slik den var etter 1. januar 2006. Disse vil bli henvist til som henholdsvis straffeloven (strl.) og straffeloven 1902 (strl.
1902). Jeg markerer det særskilt dersom jeg skriver om straffeloven 1902 slik den var før 1. januar 2006, og dette ikke fremgår av sammenhengen.
Det foreligger omfattende forarbeider til strl. § 282 og den tilsvarende bestemmelsen i strl. 1902, § 219. NOU 2003: 31, Ot.prp. nr. 113 (2004-2005) og Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) er de mest sentrale lovforarbeidene. Ellers er forarbeidene til de generelle straffebestemmelsene sentrale for redegjørel- sen av disse.
Videre er det svært mye rettspraksis på området. Jeg har brukt Lovdata for å finne fram til det som er relevant. Per dags dato (21. november 2019) har jeg funnet 90 høyesterettsavgjørelser vedrørende strl. § 282 eller strl. 1902 § 219. Dette søkeresultatet har jeg funnet ved å søke på Rettsavgjørelser, Høyesterett – straff (HRSTR), legge inn strl. § 282 og strl. 1902 § 219 i lovhenvisningsfeltet og be- grense søket til sammendrag. Jeg har gått igjennom de 90 avgjørelsene og plukket ut de jeg mener er relevante for oppgaven.
8 LOV-1814-05-17 Kongeriket Norges Grunnlov
9 Legalitetsprinsippet er også nedfelt i strl. § 14
10 Eskeland (2017) s. 98 og 101
11 ibid. s. 102 og 107
12 LOV-2005-05-20-28 Lov om straff
13 LOV-1902-05-22-10 Almindelig borgerlig Straffelov
4
Jeg har på samme måte søkt på saker fra samtlige lagmannsretter. Her fikk jeg et søkeresultat på 940 avgjørelser (per 24. oktober 2019). For å finne relevante avgjørelser har jeg tatt utgangspunkt i sam- mendragene til høyesterettsdommene, og funnet ulike emneord som jeg har søkt på. Eksempler på emneord jeg har søkt på er «nedre», «grense» og «enkelttilfelle». Jeg har også søkt på mishandlings- bestemmelsene i kombinasjon med de mest aktuelle straffebestemmelsene. På grunn av ordgrensen kan jeg ikke ta med alle relevante avgjørelser. Jeg har derfor begrenset utvalget, uten at dette vil ha noen betydning for konklusjonen.
Avgjørelser fra lagmannsrettene har lav rettskildeverdi,14 og er derfor problematisk å bruke for å fastslå gjeldende rett. Det er imidlertid et så begrenset antall saker om strl. § 282 som går til Høyeste- rett, at man må se til lagmannsrettene for å få et bilde av bestemmelsens nedre grense. Avgjørelsene herfra illustrerer hvordan mishandlingsbestemmelsens nedre grense blir trukket opp i praksis, og gir dermed et viktig informasjon som er relevant for oppgaven.
Oppgavens problemstilling er i liten grad skrevet om i juridisk teori. Det står imidlertid en del gene- relt om strl. § 282 i Spesiell strafferett av Magnus Matningsdal, og hans lovkommentar til straffelo- ven. Videre finnes det omfattende redegjørelser for de generelle straffebestemmelsene i Matnings- dals lovkommentar og i Spesiell strafferett og formuesforbrytelsene av Johs. Andenæs. Ellers frem- kommer det noen interessante synspunkter i Geir Aas og Tore Andersens bok Mishandlingsbestem- melsen - En evaluering av loven mot mishandling i nære relasjoner, jf. strl. § 219 (§ 282/283).
1.5 Fremstillingen videre
I kapittel 2 ser jeg på bakgrunnen for strl. § 282 for å klargjøre bestemmelsens formål og de hensyn som ligger bak. I kapittel 3 følger en gjennomgang av vilkårene for å bli dømt etter bestemmelsen, med særlig fokus på hva som ligger i «alvorlig eller gjentatt mishandler». I kapittel 4 redegjør jeg for de generelle straffebestemmelsene som dekker handlingstypenenevnt innledningsvis i mishandlings- bestemmelsen, for å se på hva som skal til for at det skal foreligge trusler, tvang, frihetsberøvelse og vold etter mishandlingsbestemmelsen og etter de generelle straffebestemmelsene. Deretter vil jeg i kapittel 5 analysere rettspraksis for å finne ut når strl. § 282 brukes og når de generelle straffebe- stemmelsene brukes, for å fastslå den nedre grensen til § 282. Til slutt skriver jeg oppsummering og konklusjon i kapittel 6.
14 Eckhoff (2001) s. 159 og 162
5
2 Bakgrunnen for bestemmelsen
I 2001 ble Kvinnevoldsutvalget oppnevnt «som ledd i en styrket innsats for voldsutsatte kvinner (…)».15 Kvinnevoldsutvalget fikk i oppgave blant annet å «utrede stillingen for kvinner som utsettes for fysisk og psykisk vold, trusler og overgrep fra nåværende eller tidligere samlivspartner», samt
«styrke stillingen til kvinner utsatt for vold og overgrep gjennom å foreslå forbedringer og innskjer- pinger av lovverket (…)».16 Utvalget leverte 4. desember 2003 sin utredning NOU 2003: 31 Retten til et liv uten vold. Slik det fremgår i utredningen, fremmet utvalget en rekke forslag, blant annet om å innføre en ny, egen straffebestemmelse mot vold mot kvinner i nære relasjoner.17
Alternativet til en egen straffebestemmelse mot vold mot kvinner i nære relasjoner var å kun anvende de generelle straffebestemmelsene mot legemskrenkelser, tvang, trusler og frihetsberøvelse i straffe- loven 1902 §§ 228-232, 222, 227 og 223, i dag videreført i straffeloven §§ 271-274, 251, 263 og 254.18 Dette var forslaget som Straffelovkommisjonen, som utredet ny straffelov, fremsatte i 2002.
Kommisjonen mente at de generelle straffebestemmelsene i tilstrekkelig grad dekket mishandlingstil- fellene, og at det sosiale hjelpeapparatet burde håndtere de sakene som falt utenfor.19
Justis- og politidepartementet fulgte ikke opp forslaget fra Straffelovkommisjonen, men valgte å føl- ge opp forslaget fra Kvinnevoldsutvalget ved å foreslå endringer i straffeloven 1902 § 219.20 Be- stemmelsen rammet på dette tidspunktet (før 2006) ulike former for krenkelser i familieforhold, her- under mishandling, men ble ifølge departementet bare «i en viss utstrekning» brukt ved siden av be- stemmelsene mot legemskrenkelser etc.21
Bakgrunnen for at utvalget og departementet gikk inn for en egen straffebestemmelse var at de så det som nødvendig for å fange opp alle de straffverdige sidene ved mishandling i nære relasjoner.22 Man ønsket for det første å ramme handlinger som inngår i mishandlingsforhold, men som ikke dekkes av andre straffebestemmelser.23 Særlig så man et behov for å ramme psykisk vold som ikke var omfattet av §§ 228-229 (i dag §§ 271-274), og trusler om de minst alvorlige kroppskrenkelsene, som på den tiden ikke var straffbare.24
15 NOU 2003: 31 s. 17
16 l.c.
17 NOU 2003: 31 s. 146, Ot.prp. nr. 113 (2004-2005) s. 10
18 NOU 2002: 4 s. 407-408
19 l.c.
20 Ot.prp. nr. 113 (2004-2005) s. 38-39
21 ibid. s. 37
22 NOU 2003: 31 s. 144, Ot.prp. nr. 113 (2004-2005) s. 37 og 40
23 NOU 2003: 31 s. 144, Ot.prp.nr. 113 (2004-2005) s. 36-37
24 l.c.
6
For det andre la departementet til grunn, i likhet med utvalget og høringsinstansene, at «de generelle straffebudene mot legemskrenkelser mv. ikke like godt fanger opp kompleksiteten og helheten ved denne typen vold som det et eget straffebud kan gjøre.»25 Det straffverdige ligger ikke bare i de en- kelte fysiske og psykiske krenkelsene, men like mye i at de skjer gjentatt, i offeret sitt eget hjem, og fra en nærstående, slik at offeret lever i stadig frykt for nye krenkelser.26 Tidligere hadde disse aspek- tene bare blitt vektlagt som skjerpende momenter i straffeutmålingen.27 Departementet mente at straffverdigheten av kompleksiteten og helheten ble tydeliggjort dersom det fremgikk av lovens ord- lyd.28
I tillegg til å ramme alle sidene av mishandling i nære relasjoner, var symbolverdien av en ny lovbe- stemmelse viktig. Man ønsket å synliggjøre at samfunnet ikke aksepterer vold mot nærstående. Med denne synliggjøringen håpet man at bestemmelsen ville ha holdningsendrende og preventiv effekt.29 Etter dette ble det foreslått omfattende endringer i strl. 1902 § 219. Før lovendringen lød § 219:
«Med Fængsel indtil 2 År straffes den, som udsætter nogen hans Husstand tilhørende Person for Nød ved modvillig at unddrage sig den ham påhvilende Forsørgelsespligt, eller som ved Vanrøgt, Mishandling eller anden lignende Adfærd oftere eller grovt krænker sine Pligter mod Ægtefælle eller Barn eller mod nogen hans Husstand tilhørende eller hans Omsorg undergiven Person, som på Grund af Sygdom, Alder eller andre Omstændigheder er ude af Stand til at hjelpe sig selv. Har Forbrydelsen havt Døden eller betydelig Skade på Legeme eller Helbred tilfølge, anvendes Fængsel indtil 6 År.
På samme Måde straffes den, som ved Forledelse eller Tilskyndelse medvirker til nogen oven omhandlet Handling.»
Etter første ledd, første straffalternativ rammet bestemmelsen brudd på ulike forsørgelsesplikter.
Denne delen av bestemmelsen ble ikke videreført da vi har regler om barnebidrag og underholdsbi- drag mellom ektefeller i annen lovgivning, samt lover for innkreving av slike bidrag.30
Etter første ledd, annet straffalternativ rammet bestemmelsen «Vanrøgt, Mishandling eller anden lignende Atferd» mot gjerningspersonens ektefelle og barn, og de i hans husstand eller omsorg, der-
25 Ot.prp.nr 113 (2004-2005) s. 36, NOU 2003: 31 s. 144
26 Ot.prp. nr. 113 (2004-2005) s. 36-37, NOU 2003: 31 s. 144
27 Ot.prp. nr. 113 (2004-2005) s. 36, jf. Rt-2004-844 og Rt-2004-1556
28 Ot.prp. nr. 113 (2004-2005) s. 36
29 ibid. s. 37
30 ibid. s. 39
7
som de var ute av stand til å hjelpe seg selv. Ordet «vanrøgt» ble ikke videreført, da slike tilfeller kan omfattes av strl. § 288 om hensettelse i hjelpeløs tilstand, eller «anden lignende Atferd». Videre ble den beskyttede personkretsen utvidet, slik at fraskilte, stebarn og foreldre, besteforeldre osv. ble om- fattet av bestemmelsen, selv om de ikke tilhørte gjerningspersonens husstand. Vilkåret om å være ute av stand til å hjelpe seg selv ble fjernet. Videre ble bestemmelsen beholdt kjønnsnøytral selv om Kvinnevoldsutvalgets utredning kun hadde omfattet vold mot kvinner.31
Lovendringen trådte i kraft 1. januar 2006. Ifølge forarbeidene skulle den nye § 219 ikke brukes i konkurrens med de generelle straffebestemmelsene, med mindre det var aktuelt å bruke straffalterna- tiver fra disse som hadde høyere strafferamme enn mishandlingsbestemmelsen.32
Ved ny straffelov i 2005 ble § 219 videreført uten realitetsendringer i § 282 for ordinær mishandling i nære relasjoner, og § 283 for grov mishandling i nære relasjoner. I dag lyder § 282 slik:
«Med fengsel inntil 6 år straffes den som ved trusler, tvang, frihetsberøvelse, vold eller andre krenkelser, alvorlig eller gjentatt mishandler
a) sin nåværende eller tidligere ektefelle eller samboer,
b) sin eller nåværende eller tidligere ektefelles eller samboers slektning i rett nedstigende linje, c) sin slektning i rett oppstigende linje,
d) noen i sin husstand, eller e) noen i sin omsorg.
Når noen kjennes skyldig i en straffbar handling etter § 282 første ledd bokstav b, skal retten vurdere om kontaktforbud etter § 57 skal idømmes.»
Mishandlingsbestemmelsene har nå strafferammer som korresponderer med strafferammene for voldslovbrudd, slik at de ikke skal anvendes i konkurrens med de generelle straffebestemmelsene.
Bestemmelsene kan imidlertid brukes i konkurrens med bestemmelsene om seksuallovbrudd, fordi slike lovbrudd inneholder spesielle elementer.33
2.1 Nærmere om problemstillingen
Vi har etter dette to regelsett som dekker mange av de samme tilfellene. Vi har mishandlingsbe- stemmelsen på den ene siden, og de generelle straffebestemmelsene mot trusler, tvang, frihetsberø- velse og vold på den andre. Strl. § 282 ser på helheten istedenfor de enkeltstående handlingene, og
31 Ot.prp. nr. 113 (2004-2005) s. 39-40
32 Ot.prp. nr. 113 (2004-2005) s. 41
33 l.c.
8
søker å ramme alle elementene av å leve med vedvarende krenkelse, relasjonsaspektet ved forholdet og utryggheten det medfører.
Oppgaven min handler om hvilken helhet som skal til for at vi bruker bestemmelsen om mishandling i nære relasjoner, strl. § 282, istedenfor de generelle straffebestemmelsene. Om det er de generelle straffebestemmelsene eller mishandlingsbestemmelsen som brukes har betydning for flere forhold ved straffeforfølgelsen. Jeg skal kort gjennomgå noen av disse.
For det første kan valg av regelsett ha betydning for hvilke sider av et forhold som blir straffet. For- målet til strl. § 282 er som sagt å ramme kompleksiteten og helheten ved mishandling i nære relasjo- ner. I motsetning til dette vil fokuset ved anvendelsen av de generelle straffebestemmelsene i ut- gangspunktet være på enkelttilfeller av vold eller trusler. Tilfeller av andre psykiske krenkelser enn trusler kan forbli ustraffet.
For det andre har anvendelse av mishandlingsbestemmelsen betydning for straffenivået. Ifølge forar- beidene er det lagt til grunn at straffenivået for mishandling i nære relasjoner generelt bør ligge noe over straffenivået for sammenlignbare voldslovbrudd på grunn av de særlige elementene som gjør seg gjeldende.34
For det tredje ligger det i mishandlingsbestemmelsens ordlyd, «gjentatt mishandler», at mishandling i nære relasjoner skal ses som et sammenhengende og samlet forhold.35 Dersom man finner at det er tale om gjentatt mishandling, vil man ha én sammenhengende overtredelse av mishandlingsbestem- melsen i de tilfellene man ellers ville hatt flere overtredelser av flere ulike straffebud. Et eksempel på forskjellen fremgår av HR-2018-112-A. Her kom ikke mishandlingsbestemmelsen til anvendelse.
Handlingene ble da bedømt som tre overtredelser – en overtredelse av strl. § 271 om kroppskrenkel- se, en av strl. § 263 om trusler, og en av strl. § 266 om hensynsløs atferd. Vi sier at bestemmelsene ble anvendt i ulikeartet realkonkurrens.36 Hadde forholdet kvalifisert til å rammes av mishandlings- bestemmelsen, hadde alle handlingene inngått i én sammenhengende overtredelse av § 282.
Det stiller seg ikke helt likt når det foreligger flere tilfeller av samme type atferd, for eksempel kroppskrenkelse. Her kan det også utenfor mishandlingsbestemmelsen foreligge én sammenhengen- de overtredelse, av strl. § 271, etter alminnelige konkurrensregler.37 Tiden mellom krenkelsene vil være avgjørende for om handlingene anses som én sammenhengende overtredelse av § 271 eller flere overtredelser i likeartet realkonkurrens. Imidlertid kan hyppigheten som kreves etter alminnelige
34 Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 199
35 Frøberg (2016) s. 209, Eskeland (2017) s. 243-244
36 Frøberg (2016) s. 207-208
37 Se f.eks. LF-2006-85713 og LB-2005-114437
9
konkurrensregler og mishandlingsbestemmelsen være forskjellig. Dette vil jeg komme tilbake til i kapittel 5.
Hvorvidt flere handlinger blir ansett som flere forhold eller ett sammenhengende forhold har blant annet betydning for spørsmålet om foreldelse og jurisdiksjon. Etter strl. § 87 begynner foreldelses- fristen å løpe den dagen det straffbare forholdet har «opphørt». For overtredelser av mishandlingsbe- stemmelsen begynner dermed fristen å løpe når siste handling i det sammenhengende straffbare for- holdet har opphørt. Dersom vi heller anvender flere bestemmelser i realkonkurrens, blir det derimot beregnet foreldelsesfrist for hvert enkelt forhold.38
Når det gjelder jurisdiksjon følger det av strl. § 4 at straffelovgivningen som hovedregel gjelder for handlinger foretatt i Norge.39 Det følger imidlertid av HR-2018-2043-A at der et forhold som er straffbart etter strl. § 282 er påbegynt i Norge, deretter fortsatt midlertidig i utlandet, og så fortsatt i Norge igjen, kan hele det sammenhengende forholdet pådømmes i Norge. Høyesterett uttalte at
«[n]år [gjerningsbeskrivelsen] – som i straffeloven 1902 § 219 og straffeloven § 282 – bestemmer at flere handlinger skal bedømmes som ett sammenhengende straffbart forhold, er elementet av enhet så sterkt at handlingene også i relasjon til lovvalget etter § 4 etter omstendighetene må kunne sees under ett.»40
3 Vilkårene i straffeloven § 282
3.1 Personkretsen
Bestemmelsen beskytter personer som inngår i gjerningspersonens nære relasjoner. Hvilke relasjoner som regnes som nære, fremgår av første ledd bokstav a-e. Etter bokstav a vernes gjerningspersonens
«nåværende eller tidligere ektefelle eller samboer». Med ektefelle menes partene i et ekteskap som er inngått etter reglene i ekteskapsloven41. Etter ekteskapsloven § 95 annet ledd skal registrert partner- skap likestilles med ekteskap. Hva som menes med «samboer» følger ikke av lov. Ifølge forarbeide- ne menes det «to personer som bor fast sammen under ekteskapsliknende forhold.»42 Det er presisert at begrepet «omfatter både heterofilt og homofilt/lesbisk samliv.»43
Etter bokstav b vernes gjerningspersonen «sin eller nåværende eller tidligere ektefelle eller samboers slektning i rett nedstigende linje». Ordlyden omfatter gjerningspersonens egne barn og stebarn, samt
38 Eskeland (2017) s. 244 og 367
39 ibid. s. 244
40 HR-2018-2043-A avsn. 33
41 LOV-1991-07-04-47 Lov om ekteskap
42 Ot.prp. nr. 113 (2004-2005) s. 46
43 l.c.
10
barn av tidligere ektefelle eller tidligere samboer. Etter ordlyden spiller det ingen rolle om barna er voksne, jf. «slektning». Videre vil slike slektninger være beskyttet også om de ikke bor sammen med gjerningspersonen.
Bokstav c verner gjerningspersonens «slektning i rett oppadstigende linje», det vil si foreldre, beste- foreldre og oldeforeldre osv. Disse er i likhet med slektninger i rett nedstigende linje vernet uansett om de bor sammen med gjerningspersonen eller ikke. Dette er blant annet for å verne gamle og svake foreldre.44 Foreldre av rusavhengige eller psykisk syke voksne barn er eksempler på slektninger som kan være særlig utsatt.
Videre er gjerningspersonens husstandsmedlemmer vernet etter bokstav d. Ut fra en naturlig språklig forståelse vil «husstand» bety at man bor sammen, og at man bidrar til husstanden på en slik måte at man ikke bare er en gjest på besøk. Ifølge forarbeidene skal begrepet forstås på samme måte som i strl. 1902 § 260 om brukstyveri av motorvogn, nå strl. § 342.45 Vurderingstemaet er om man bor sammen og har felles husholdning. Venner som bor sammen i et husstandsfellesskap er omfattet.46 Videre har Høyesterett utdypet vurderingstemaet i HR-2011-2029-A, som gjaldt domfellelse for voldtekt og mishandling i nære relasjoner. Høyesterett uttalte at husstandsbegrepet «er ment å være forholdsvis vidtrekkende», og at det må «foretas en totalvurdering av bofellesskapet mellom parte- ne».47 Relevante momenter var ifølge Høyesterett varigheten av bofellesskapet, den nærmere rela- sjonen mellom partene, hvordan de løser praktiske og økonomiske spørsmål, omfanget av fornærme- des opphold på tiltaltes bopel og hvor lenge ordningen er ment å vare.48
Etter bokstav e vernes de som er i gjerningspersonens «omsorg». Ut ifra en naturlig språklig forståel- se dekkes barn som er i gjerningspersonens husstand av dette begrepet, slik at det overlapper med bokstav b. Ifølge forarbeidene er det en videreføring av samme begrep fra den tidligere § 219 (før 2006) for å sikre at bestemmelsen dekker like mye som før.49 Alternativet virker derfor som en sik- kerhetsventil, slik at man får med alle relevante nære relasjoner. Det kan tenkes at eventuelle foster- barn vil vernes her, dersom de ikke anses for å tilhøre husstanden. Eventuelt kan kanskje noen man fungerer som avlaster for jevnlig, for eksempel annenhver helg, være beskyttet.
44 Ot.prp. nr. 113 (2004-2005) s. 46
45 l.c.
46 l.c.
47 HR-2011-2029-A avsn. 15-18
48 l.c.
49 Ot.prp. nr. 113 (2004-2005) s. 46
11 3.2 Den straffbare handlingen
Den straffbare handlingen står innledningsvis i bestemmelsens første ledd. Bestemmelsen rammer
«den som ved trusler, tvang, frihetsberøvelse, vold eller andre krenkelser, alvorlig eller gjentatt mis- handler» en person som er omfattet av bokstav a-e.
Det følger av forarbeidene til strl. 1902 § 219 at «de fire første handlingstypene er handlingstyper som rammes av gjerningsbeskrivelsene i de generelle voldsbestemmelsene om legemskrenkelser (§§
228-231), tvang og trusler (§§ 222 og 227) og frihetsberøvelse (§ 223)».50 At bestemmelsen er vide- reført uten realitetsendring i § 282 i straffeloven av 2005, medfører at det nå vises til de generelle straffebestemmelsene om kroppskrenkelse og kroppsskade (strl. §§ 271-274), tvang (§ 251), trusler (§ 263) og frihetsberøvelse (§ 253).51
Fordi jeg i denne oppgaven skal finne ut når man bruker mishandlingsbestemmelsen, og når man bruker disse generelle straffebestemmelsene, vil jeg i kapittel 4 gå inn på bestemmelsene om trusler, tvang, frihetsberøvelse, kroppskrenkelse og kroppsskade. Jeg skriver om mishandlingsbestemmel- sens nedre grense, og det er særlig de mildeste tilfellene som kan omfattes av bestemmelsene som er av interesse.
I tillegg til de fire handlingstypene som er uttrykkelig nevnt, rammer strl. § 282 også «andre krenkel- ser». Ut fra en alminnelig språklig forståelse omfatter alternativet alt som kan anses som en krenkel- se objektivt sett. Ordlyden er vid, og det er ikke stilt krav til arten av krenkelsen, eller hvor grov den må være isolert sett. Forarbeidene nevner trusler som ikke er omfattet av straffebestemmelsen om trusler, og psykisk terror som ikke rammes av bestemmelsene om kroppskrenkelse og kroppsskade.52 Slike psykiske krenkelser kan for eksempel dreie seg om nedlatende kommentarer som gjør at for- nærmede etter hvert føler seg svakere og mindreverdig,53 eller barn som er vitne til vold mot søsken eller foreldre.
Forarbeidene nevner også «seksuelle krenkelser og brudd på besøksforbud og etter omstendighetene mangel på nødvendig stell og pleie».54 At unnlatelse av å gi nødvendig stell og pleie kan omfattes av
«andre krenkelser» er videre fastslått i HR-2019-1675-A. Høyesterett fant at det falt innenfor en «na- turlig språklig forståelse av ordene ‘andre krenkelser ... mishandler’ når de leses i sammenheng».55 Tiltalte var en mor som unnlot å skaffe datteren nødvendig helsehjelp, slik at datteren til slutt døde
50 Ot.prp. nr. 113 (2004-2005) s. 45
51 Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 433, jf. omtalen i Matningsdal (2016) s. 165
52 Ot.prp. nr. 113 (2004-2005) s. 45
53 Se f.eks. saksforholdet i HR-2013-1302-A
54 Ot.prp. nr. 113 (2004-2005) s. 45
55 HR-2019-1675-A avsn. 30
12
av sykdommen (anoreksi). Høyesterett uttalte at «[t]iltaltes unnlatelse av å skaffe nødvendig – og etter hvert livsnødvendig – helsehjelp i en situasjon hvor Bs helsetilstand ble stadig mer kritisk, var utvilsomt en vedvarende og kontinuerlig mishandlingssituasjon».56
Vi ser etter dette at mye av det som anses som en krenkelse, også kan omfattes av strl. § 282. Det er imidlertid ikke tilstrekkelig at det foreligger krenkelser for at bestemmelsen skal komme til anven- delse. Det som avgjør om forholdet er omfattet av strl. § 282, eller om det er de generelle straffebe- stemmelsene som skal anvendes, er om gjerningspersonen ved å foreta de aktuelle handlingene «al- vorlig eller gjentatt mishandler» noen i nære relasjoner. I strl. 1902 § 219 var ordlyden «grovt eller gjentatt». Ordlyden ble endret til «alvorlig eller gjentatt» ved ny straffelov, uten at dette skulle med- føre realitetsendringer.
3.2.1 Særlig om «alvorlig eller gjentatt mishandler»
Ut fra en naturlig språkforståelse vil ikke alle tilfeller av krenkelse kunne betegnes som «mishand- ling». Det er vanligvis ved de mer kvalifiserte krenkelsene at begrepet brukes. Denne terskelen er også slått fast i HR-2013-577-A: «Bestemmelsen rammer … ikke enhver kritikkverdig atferd … Ordlyden ‘mishandling’ viser at § 219 bare omfatter mer kvalifiserte forhold.»57 I dagligspråket ten- ker man ofte på grov vold av en viss varighet dersom noen blir «mishandlet» en natt på byen, eller av noen man for eksempel skylder penger. Ord som «kvinnemishandling», «konemishandling» og «bar- nemishandling» gir derimot oftere assosiasjoner til gjentatte tilfeller av fysisk og psykisk vold, uten at volden behøver å være grov i seg selv. Eksempler på slike tilfeller kan være lugging, klaps med flat hånd og nedsettende bemerkninger. Etter ordlyden «alvorlig eller gjentatt mishandler» kan begge disse betydningene av mishandlingsbegrepet omfattes av strl. § 282. Ordet «eller» viser at vilkårene er alternativer, slik at et tilfelle etter ordlyden kan anses som mishandling enten det er snakk om et alvorlig enkelttilfelle eller gjentatte mindre alvorlige tilfeller.
At både gjentatte tilfeller og alvorlige enkeltstående tilfeller kan rammes av bestemmelsen, samsva- rer med bestemmelsens formål. Ifølge forarbeidene er kjernen i strl. § 282 den «vedvarende og gjen- takende krenkelsen og mishandlingen av den nærstående».58 Det handler om at fornærmede lever i frykt, under konstant trussel om nye krenkelser, på grunn av de elementene som særpreger mishand- lingen – «tillitsbruddet, den psykologiske bindingen, og det at handlingen skjer i hjemmet».59 Det fremgår imidlertid av forarbeidene at selv om kjernen i bestemmelsen er den vedvarende og gjentatte
56 HR-2019-1675-A avsn. 38
57 HR-2013-577-A avsn. 13
58 Ot.prp. nr. 113 (2004-2005) s. 37
59 l.c.
13
krenkelsen, gjør de særlige elementene ved nære relasjoner at én krenkelse kan være nok for å skape frykt hos offeret for at nye krenkelser skal skje, dersom den er alvorlig.60
Ut ifra en naturlig språklig forståelse av ordlyden, vil det kunne foreligge gjentatt mishandling når det foreligger mer enn ett tilfelle av krenkelser. Det er i forarbeidene presisert at «[d]et … ikke [er] et vilkår at det må være samme handlingsalternativ som er overtrådt flere ganger for at det skal være
‘gjentatt’. Det kan for eksempel dreie seg om én legemskrenkelse og senere trusler om nye legems- krenkelser.»61 Videre er det i forarbeidene uttalt at «[d]et [ikke] stilles … opp noe vilkår om hvor nært i tid de ulike krenkelsene må være for at de skal regnes som gjentatte.»62
Selv om det foreligger gjentatte tilfeller, vil imidlertid ikke enhver kritikkverdig atferd regnes som mishandling.63 Det må foretas en samlet vurdering av handlingene for å avgjøre om krenkelsene samlet sett er av en slik kvalifisert karakter.64 Ifølge Høyesteretts praksis er det sentrale om krenkel- sene «danner et mønster som resulterer i at den som rammes må leve under et 'regime' preget av kon- tinuerlig utrygghet og frykt for vold.»65 At det kreves et mønster indikerer at det må foreligge en viss sammenheng mellom krenkelsene. Videre kan mindre alvorlige krenkelser, som isolert sett ikke rammes av noe straffebud, være relevante dersom de bidrar til å skape en slik frykt og utrygghet.66 Dersom krenkelsene ikke har en slik sammenheng eller alvor at de danner et mønster som gir grunn- lag for vedvarende frykt, vil de karakteriseres som isolerte enkeltepisoder. Dersom ingen av disse enkeltepisodene kvalifiserer som «alvorlig» mishandling, skal de bedømmes etter de generelle straf- febestemmelsene.67
Når det gjelder vurderingen av om et enkelttilfelle utgjør alvorlig mishandling, fremgår det av forar- beidene at det i tillegg til «handlingens objektive grovhet» skal legges vekt på «om den var egnet til å skape frykt for nye krenkelser.»68 Enkelte steder i forarbeidene står det at det skal legges vekt på at krenkelsen «har skapt» slik frykt, men det ble i HR-2014-1361-A fastslått at det er tilstrekkelig at krenkelsen er egnet til det.69 I HR-2011-94-A presiseres det slik at dersom det ikke allerede forelig- ger et slikt mønster som er i kjerneområdet til bestemmelsen, må det foreligge «en eller flere kvalifi-
60 Ot.prp. nr. 113 (2004-2005) s. 40
61 Ot.prp. nr. 113 (2004-2005) s. 45-46
62 l.c.
63 HR-2013-577-A avsn. 13
64 HR-2019-621-A avsn. 17
65 HR-2013-1302-A avsn. 30, jf. omtalen i HR-2018-112-A avsn. 18 og HR-2019-621-A avsn. 18
66 HR-2013-577-A avsn. 13, jf. omtalen i HR-2018-112-A avsn. 18
67 HR-2012-1101-A avsn. 14-16
68 Ot.prp. nr. 113 (2004-2005) s. 45-46
69 HR-2014-1361-A avsn. 15
14
serte enkelthandlinger som kan danne grunnlag for frykt hos fornærmede for den typen mønster».70 Dersom enkelttilfellet ikke er alvorlig, skal det bedømmes etter de generelle straffebestemmelsene.71 Dette kan oppsummeres som at straffeloven § 282 omfatter mange typer handlinger så lenge det dreier seg om alvorlige eller gjentatte tilfeller av trusler, tvang, frihetsberøvelse, vold eller andre krenkelser, som i seg selv eller samlet er tilstrekkelig kvalifisert til at de kan karakteriseres som mis- handling.72
Nå har vi sett på vilkårene for å bli dømt etter strl. § 282. For å redegjøre nærmere for den nedre grensen for strl. § 282, må jeg se nærmere på den nedre grensen for de handlingstypene som rammes av bestemmelsen. Dette vil i tillegg hjelpe med forståelsen når jeg skal finne ut når man bruker strl. § 282, og når man bruker de generelle straffebestemmelsene. I det følgende skal jeg gå gjennom de fire generelle straffebestemmelsene om trusler, tvang, frihetsberøvelse og vold. Det kunne ha vært skre- vet en avhandling om disse. I denne oppgaven presenterer jeg bare kort det som er mest relevant for mishandlingsbestemmelsen.
4 De generelle straffebestemmelsene
4.1 Trusler
Etter strl. § 263 skal «[d]en som i ord eller handling truer med straffbar atferd under slike omsten- digheter at trusselen er egnet til å fremkalle alvorlig frykt, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.»
Etter sin ordlyd omfatter bestemmelsen altså trusler i ord eller handling. En slik handling kan for eksempel være å dra fingeren over strupen mens man ser fornærmede inn i øynene. Et annet eksem- pel kan være å skyte et skudd forbi en person. Det er videre et krav at man må true med straffbar atferd. Dette omfatter også straffbar unnlatelse.73
Det er imidlertid ikke et krav at det er truet med en konkret straffbar handling.74 I HR-1996-24-A ble en tenåringsjente forfulgt av en person som til slutt rettet en pistol mot hodet hennes og dro henne med seg noen meter. Høyesterett dømte gjerningsmannen, da hans «opptreden og handlinger var utvilsomt skikket til å skape alvorlig frykt for at hun ville bli drept, berøvet friheten eller voldtatt».75
70 HR-2011-94-A avsn. 21
71 Ot.prp. nr. 113 (2004-2005) s. 41
72 HR-2018-112-A avsn. 17
73 Matningsdal (2017) s. 518
74 HR-1996-24-A s. 228, jf. omtalen i Matningsdal (2017) s. 519-520
75 HR-1996-24-A s. 228
15
Det var ikke nødvendig å slå fast om gjerningspersonen hadde truet med en konkret handling og i så fall hvilken.
At trusselen skal være «egnet til å fremkalle alvorlig frykt» betyr ut ifra en naturlig språklig forståel- se at det ikke stilles noe krav til at noen faktisk har følt alvorlig frykt. Det er snakk om en objektiv vurdering, som ifølge Høyesterett beror på en «samlet vurdering» av «utsagnet eller handlingens innhold», og «sammenhengen trusselen er fremsatt i».76 Dette betyr at man må se på hva som er sagt og gjort, og også under hvilke konkrete omstendigheter det har skjedd, for å avgjøre om det forelig- ger en trussel om straffbar atferd som er egnet til å skape alvorlig frykt.
Når det gjelder trusselens innhold, vil det ofte være klart at det foreligger en trussel som er egnet til å skape alvorlig frykt dersom noen i klare ord fremsetter en drapstrussel, for eksempel «jeg skal drepe deg», under slike omstendigheter at det ikke fremstår som en spøk. Det vil imidlertid ikke være like klart ut ifra trusselens innhold dersom trusselen uttrykkes med flertydige handlinger, vage uttrykk eller uttrykk som isolert sett ikke gir grunn til bekymring. Man må da se hen til omstendighetene.
I Høyesteretts kjennelse inntatt i Rt-1950-648 hadde tiltalte sagt at han skulle «ta» en person. Høyes- terett opphevet herredsrettens dom da det i dommen ikke var sagt noe om omstendighetene rundt utsagnet, som isolert sett kunne bety «alt fra en bebreidende bemerkning til fysisk vold».77 Det var da etter rettens syn ikke mulig å avgjøre om det var snakk om en trussel som ble rammet av strl. 1902 § 227, nå strl. § 263.
Et klart tilfelle av brudd på strl. § 263 finner vi imidlertid i HR-2018-112-A. En kvinne ble oppsøkt av sin tidligere samboer, som tok tak i håret hennes og kastet henne i bakken slik at han fikk hår- tuster i hånden. Han ødela også mobilen hennes, før han uttalte at han hadde vært grei nå, men ikke kom til å være like grei neste gang.78 Uttalelsen i seg selv er på linje med uttalelsen om «å ta noen», men i denne saken viste Høyesterett til omstendighetene og fant det ikke tvilsomt at trusselen var egnet til å fremkalle alvorlig frykt.79 Ekssamboeren ble i tillegg dømt for kroppskrenkelse for hen- delsen.
Når det gjelder bestemmelsens nedre grense, er det interessant å se på tilfeller hvor omstendighetene gjør at det skal lite til før et utsagn eller en handling anses som en trussel. Jeg har imidlertid ikke funnet rettspraksis på dette, og må falle tilbake på ordlyden.
76 HR-2008-1806-A avsn. 12-13
77 Rt-1950-648 s. 649-650, jf. omtalen i Matningsdal (2017) s. 519
78 HR-2018-112-A avsn. 11
79 ibid. avsn. 27
16
Dersom en kollega eller medstudent sier «jeg blir veldig skuffet hvis du ikke spiser opp maten din»
til en annen kollega eller medstudent, er det åpenbart at det ikke er snakk om en trussel. Men dersom en mor sier det samme til barnet sitt, og hun tidligere har gitt barnet juling for ikke å ha spist opp maten, er det trolig egnet til å fremkalle alvorlig frykt hos barnet. Selv om utsagnets innhold ikke innebærer trussel om en konkret straffbar handling, kan det tenkes at det er tilstrekkelig.
Det kan være tilstrekkelig for å få noen redd at man kjefter høyt eller kaster en gjenstander i veggen, men det betyr ikke nødvendigvis at man fremsetter en trussel. Man må kunne si at det trues med noe, for eksempel vold, selv om det ikke må fremkomme hva det trues med, jf. HR-1996-24-A over.
4.2 Tvang
Etter strl. § 251 første ledd straffes «den som ved straffbar eller annen urettmessig atferd eller ved å true med slik atferd tvinger noen til å gjøre, tåle eller unnlate noe.»
Det følger av første ledd at tvang kan skje ved straffbar atferd eller trussel om straffbar atferd, eller ved urettmessig atferd eller trussel om urettmessig atferd. Når det gjelder tvang ved straffbar atferd eller trusler om straffbar atferd, kan dette for eksempel dreie seg om vold. I motsetning til i strl. § 263 er det imidlertid ikke krav om at trusselen må være egnet til å fremkalle alvorlig frykt. Man kan for eksempel true med å stjele en gjenstand, ripe opp bilen til noen eller levere en falsk anmeldelse.
Når det gjelder hva som er «urettmessig atferd», vil det etter en naturlig språklig forståelse kunne bety urettferdig, umoralsk eller urimelig, uten at dette bringer oss nærmere hvilke tilfeller som er omfattet og ikke. Det fremgår imidlertid av forarbeidene at «[d]et avgjørende er om det utvises atferd eller trues med atferd som rettsreglene tillegger negative virkninger.»80 Dette betyr blant annet at atferd som tillegges negative virkninger i erstatningsretten er urettmessige.81 Grensen for bestemmel- sen beror imidlertid på en skjønnsmessig vurdering.82 Fra rettspraksis er et eksempel på urettmessig atferd å true med selvmord.83 Videre nevner Matningsdal en person som urettmessig nekter å utleve- re barna eller gjenstander, dersom den tidligere ektefellen ikke går med på delt omsorg.84
Etter § 251 annet ledd straffes også «[d]en som ved å true med anklage eller anmeldelse for en straffbar handling eller med å sette frem en skadelig opplysning eller krenkende beskyldning retts- stridig tvinger noen (...)»
80 Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 136
81 l.c.
82 l.c.
83 Rt-1986-362 s. 363, jf. omtalen i Matningsdal (2017) s. 462
84 Matningsdal (2017) s. 462
17
Det å true med anklage eller anmeldelse, eller med å sette frem en skadelig opplysning eller kren- kende beskyldning, behøver ikke å være ulovlig. Dersom det man truer med ikke er straffbart, for eksempel å levere en riktig anmeldelse, kan man ikke dømmes etter første ledd. Man kan imidlertid dømmes etter annet ledd dersom man ved å true med dette «rettsstridig» tvinger noen til å gjøre, tåle eller unnlate noe. Første ledd brukes altså der tvangsmiddelet er ulovlig, mens annet ledd brukes der tvangsmiddelet er lovlig, men tvangen er rettsstridig.85
Med «rettsstridig» siktes det til den alminnelige rettsstridsreservasjonen. Det fremgår av forarbeidene at «[d]ersom gjerningspersonen har krav på det han tvinger til seg, og det består en naturlig sammen- heng mellom tvangsmiddelet og det han oppnår, vil handlingen normalt ikke være rettsstridig. For eksempel dersom man truer noen med anmeldelse for et hærverk de har begått på ens eiendom, hvis de ikke gjør opp for seg.»86
4.3 Frihetsberøvelse
Etter strl. § 254 rammes rettsstridig frihetsberøvelse. Bestemmelsen nevner innesperring og bortfø- ring som eksempler. Det følger videre av forarbeidene at andre klare tilfeller er å holde noen fast, eller fjerne gjenstander som er nødvendige for at noen skal kunne flytte på seg.87 Etter sin ordlyd er det ikke spesifisert hva slags frihet det er snakk om. Det kunne tenkes at bestemmelsen rammer be- røvelse av friheten til å stemme, ytre seg eller spise hva man vil. Ut ifra eksemplene i lovteksten og forarbeidene er det imidlertid klart at vi snakker om begrensning eller berøvelse av bevegelsesfrihe- ten.
Det følger av HR-2002-1230 at det ikke nødvendigvis må foreligge fysiske sperrer for at noe skal anses som en frihetsberøvelse. I den foreliggende saken fant retten at det forelå frihetsberøvelse etter en helhetsvurdering av hendelsesforløpet, der frihetsberøvelsen stod i sammenheng med trusler og tidligere vold.88 En mann hadde blitt knivstukket og truet fordi han skyldte gjerningsmannen penger.
De ble «enige» om at de skulle være sammen til gjerningsmannen fikk pengene sine. Gjerningsman- nen kjørte offeret til ulike steder over de neste dagene, og etterlot han flere ganger alene med mobil- telefon. Likevel ble det ansett som frihetsberøvelse fordi offeret ikke turte å ringe hjelp eller stikke av på grunn av det som tidligere hadde skjedd.89
85 Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 420
86 l.c.
87 Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 137
88 HR-2002-1230 s. 1710
89 ibid. s. 1708-1710
18
Etter rettspraksis virker det som det skal en del til før en slik tidligere hendelse kan gjøre at det fore- ligger frihetsberøvelse uten fysiske sperrer. Et moment som muligens kan gjøre at det ikke skal så mye til av tidligere trusler og vold, er om offeret er et barn.
Det stilles i bestemmelsen ikke noe krav til hvor lenge en frihetsberøvelse må vare for at den skal være straffbar. Det er imidlertid antatt at ikke enhver kortvarig frihetsberøvelse utgjør en overtredel- se av straffebudet.90 Matningsdal skriver at det bør legges en viss vekt på hvor brutal og massiv fri- hetsberøvelsen er.91 Han nevner HR-1995-65-A, hvor et kvarter ble ansett som nok når frihetsberø- velsen skjedde som ledd i et ran, og offeret ble kneblet og låst fast i kjelleren.
Med «rettsstridig» siktes det til den alminnelige rettsstridsreservasjonen. Det betyr at det kan tenkes frihetsberøvelse som ikke er rettsstridig, for eksempel fordi den ikke er ansett å være straffverdig, eller fordi den er hjemlet i lov. Eksempler på dette er tvangsinnleggelse på institusjon etter psykisk helsevernloven92, å sperre noen inne for å beskytte seg selv mot angrep (nødverge), eller når foreldre bruker husarrest mot sine barn som ledd i oppdragelsen.93
Sistnevnte har en grense til ulovlig innesperring. Ifølge Matningsdal må grensen mellom lovlig hu- sarrest og ulovlig innesperring av barn bero på om det er «forholdsmessighet mellom mål og mid- ler», og «hvordan arresten er gjennomført, f.eks. om det er skjedd innelåsing, hvor stort område bar- net kan bevege seg på, om rommet er mørkt og hvor lenge husarresten varer.»94
Når det gjelder innelåsing av barn, er dette i forarbeidene til barnelova95 § 30 tredje ledd gitt som eksempel på ulovlig hensynsløs atferd overfor barn.96 Dette vil kunne ha betydning for hva som er straffbart etter strl. § 254, samt for tolkningen av hva som utgjør en krenkelse etter strl. § 282.
4.4 Kroppskrenkelse
Strl. § 271 første ledd rammer «den som øver vold mot en annen person eller på annen måte krenker ham fysisk».
Hvorvidt det foreligger «vold» beror ifølge forarbeidene på «en konkret vurdering hvor maktanven- delsens styrke og handlingens krenkende karakter står sentralt.»97 Typisk er spark og slag, men også
90 Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 137
91 Matningsdal (2017) s. 478
92 LOV-1999-07-02-62 Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern
93 Matningsdal (2017) s. 479-480
94 Matningsdal (2017) s. 480
95 LOV-1981-04-08-7 Lov om barn og foreldre
96 Ot.prp. nr. 104 (2008-2009) s. 72
19
klaps kan regnes som vold.98 Etter rettspraksis vil ofte dytting regnes å være i nedre sjiktet av hva bestemmelsen rammer.99 Videre kreves det ikke at handlingen volder smerte eller skade på krop- pen.100 Det kreves heller ikke at man er i fysisk kontakt med personen. Det rammes dersom noen kaster stein eller kjører på en annen.101
En sak som illustrerer hvor lite som skal til er LB-2018-43779. En mann ble funnet skyldig i kropps- krenkelse etter å ha tildelt en togkonduktør et lett slag mot kroppen i etterkant av en billettkontroll.
Mannen hadde ikke gyldig billett og det oppstod en diskusjon. Da han hadde betalt billetten, men før konduktøren hadde gått videre, reiste han seg for å finne en annen plass, og slo samtidig konduktøren med yttersiden av høyrehånden. Slaget traff konduktøren i skrittet, og gjorde vondt. Flertallet kom etter en konkret vurdering til at det lette slaget var vold i lovens forstand, selv om det lå helt i nedre sjikt av hva som omfattes av voldsbegrepet. Det ble vektlagt at slaget påførte konduktøren en kortva- rig smerte, og at handlingen bar preg av å være et impulsivt uttrykk for sinne og gjengjeldelse.
Også vold mot barn i oppdragelsesøyemed rammes av strl. § 271. Straffeloven § 271 skal her leses i sammenheng med barnelova § 30 tredje ledd.102 Det følger av forarbeidene til barnelova og HR- 2014-1399-U at det «gjelder et generelt og ubetinget forbud mot å anvende vold i oppdragelsesøye- med, også i form av ‘lettere klaps’ som reaksjon på ulydighet.»103
Når det gjelder alternativet «på annen måte kan krenke noen fysisk» gir forarbeidene som eksempler at noen spytter eller kaster vann på en annen. Også ubehagelig bruk av sterkt lys eller høye lyder mot noen kan anses som fysiske krenkelser.104 Andenæs nevner når noen klipper håret eller skjegget av en annen mot dennes vilje.105 Hvor grensen går for hva som rammes beror på en konkret vurde- ring.106
Dersom kroppskrenkelsen har til følge kroppsskade, kan det bli spørsmål om handlingen skal subsu- meres under strl. § 273 om kroppsskade. For at dette skal være aktuelt må imidlertid gjerningsperso- nen ha hatt forsett ikke bare om selve handlingen som rammes av § 271, men også forsett om skade-
97 Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 427
98 l.c.
99 Se f.eks. Rt-1985-1395 og LB-2016-181102
100 Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 427
101 ibid. s. 173
102 HR-2014-1399-U avsn. 15
103 Ot.prp. nr. 104 (2008-2009) s. 72, HR-2014-1399-U avsn. 15
104 Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 173
105 Andenæs (2008) s. 64
106 Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 173
20
følgen. I tillegg skal vi nedenfor se at ikke alle skader på kropp regnes som kroppsskader etter strl. § 273.
4.5 Kroppsskade
Strl. § 273 rammer «den som skader en annens kropp eller helse, gjør en annen fysisk maktesløs eller fremkaller bevisstløshet eller liknende tilstand hos en annen».
Når det gjelder skade på kropp eller helse, vil enhver skade omfattes etter ordlyden, om det så er snakk om et risp i huden eller et blåmerke. Det følger imidlertid av forarbeidene at ikke enhver små- skade omfattes av bestemmelsen, da slike skal omfattes av bestemmelsen om kroppskrenkelse.107 Grensen til kroppskrenkelse er nærmere behandlet i rettspraksis. Av HR-2006-1465-A fremgår det at hvorvidt et tilfelle skal kategoriseres som kroppskrenkelse eller kroppsskade, «beror på en skjønns- messig helhetsvurdering, der skadens art, varighet og omfang tas i betrakting.»108
En slik samlet vurdering legger opp til at dersom det er snakk om en skade med stort omfang, for eksempel flere knivstikk, så regnes det som skade selv om det med legehjelp leges etter kort tid.109 Motsatt skal det ikke store skader til for at en varig skade rammes av bestemmelsen. Andenæs nev- ner som eksempel et varig stivt ledd i en finger.110
Det er i rettspraksis slått fast at «rene lesjoner eller blåmerker som leges av seg selv» i utgangspunk- tet er å anse som kroppskrenkelse, og ikke kroppsskade, men at mange slike småskader til sammen kan utgjøre en kroppsskade.111 Videre er det forutsatt i rettspraksis at bruddskader skal anses som kroppsskade.112 Også tap av eller skader på tennene vil som oftest bli ansett som kroppsskade.113 Når det gjelder skade på «helse», kan antall dagers arbeidsudyktighet spille inn på vurderingen, samt om man er sengeliggende. Dersom man får psykiske skader, som for eksempel angstlidelse, er dette i teorien omfattet.114 Alternativet har imidlertid ikke så stor selvstendig betydning ved siden av skade på kropp. 115
107 Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 179
108 HR-2006-1465-A avsn. 10
109 Andenæs (2008) s. 85
110 l.c.
111 HR-2006-1465-A avsn. 10
112 HR-2011-296-A avsn. 11
113 Matningsdal (2016) s. 121-122
114 Andenæs (2008) s. 85
115 l.c.
21
Strl. § 273 rammer også den som «gjør en annen fysisk maktesløs eller fremkaller bevisstløshet eller liknende tilstand hos en annen». Ifølge forarbeidene omfatter dette alternativet blant annet tilfeller hvor man lurer noen til å ta narkotika eller noe som lammer kroppens muskulatur, eller der man tar kvelertak på noen til vedkommende blir bevisstløs.116
4.6 Oppsummering
Denne gjennomgangen av de generelle straffebestemmelsene viser at det ikke skal mye til før noe blir ansett som vold i lovens forstand, og at det avhengig av omstendighetene også skal lite til før noe anses som straffbar tvang, frihetsberøvelse og trusler. Som vi så i punkt 3.2 skal det også lite til før noe regnes som en psykisk krenkelse (nedlatende bemerkning kan være nok). Dette medfører at det skal lite til før man utfører handlinger som kan være straffbare etter strl. § 282.
Mishandlingsbestemmelsen er imidlertid en sammensatt bestemmelse. I tillegg til at det må foreligge handlinger som nevnt innledningsvis i første ledd, er det et krav at gjerningspersonen ved å utføre disse handlingene «alvorlig eller gjentatt mishandler» (noen i sine nære relasjoner). I denne vurde- ringen ser man på mer enn bare handlingene i seg selv.
Jeg skal nå analysere rettspraksis for å finne ut hva som skal til for at krenkelser dømmes som alvor- lig mishandling eller gjentatt mishandling, slik at vi bruker strl. § 282, det vil si hva som skal til for at handlinger i seg selv eller samlet er tilstrekkelig kvalifisert til at de kan karakteriseres som mis- handling.
5 Analyse av rettspraksis fra Høyesterett og lagmannsrettene – terskelen for å dømmes etter mishandlingsbestemmelsen
Strl. § 282 skal fange opp helheten og kompleksiteten ved mishandlingstilfeller. Man må derfor se på helheten når man vurderer om en eller flere krenkelser utgjør alvorlig eller gjentatt mishandling. Sva- ret beror ikke på noe så enkelt som hvorvidt offeret har fått skader eller ikke, eller antall krenkelser over et gitt tidsrom. Den nedre grensen kan vanskelig beskrives med et par setninger. Når jeg nå skal finne bestemmelsens nedre grense, har jeg derfor valgt å gjøre dette ved finne ut hvilke momenter som taler for at det er snakk om mishandling, og hvilke momenter som taler for at det ikke er mis- handling. Der det lar seg gjøre skal jeg slå fast hva som ofte, eller i de fleste tilfeller vil være avgjø- rende momenter.
Jeg har delt opp analysen etter ordlyden «alvorlig eller gjentatt mishandler». Under alvorlig mishand- ling ser jeg på hva som skal til for at ett enkelttilfelle skal dømmes som alvorlig mishandling. Under
116 Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 180 og 429
22
gjentatt mishandling skal jeg se på hva som skal til for at flere hendelser skal ses som et utslag av samme handlingsmønster, og hva som skal til for at mønsteret kvalifiserer som mishandling.
5.1 «Alvorlig mishandler»: Hva skal til for at én enkelt hendelse dømmes som mishandling?
Jeg har funnet 15 avgjørelser hvor det enten er vurdert om man står overfor et enkeltstående tilfelle av alvorlig mishandling, eller hvor retten har vurdert straffeutmåling og kommet til at forholdet lig- ger i mishandlingsbestemmelsens nedre sjikt. Jeg har måttet begrense utvalget til 12 saker på grunn av ordgrensen.
I HR-2014-1361-A kom Høyesterett til at en mor skulle vært dømt etter mishandlingsbestemmelsen for å ha utøvet vold mot sin 14 år gamle datter. Moren hadde ved én anledning slått datteren med betydelig kraft og stor aggresjon åtte til ti ganger med en ledning brukt som slynge, dels mens hun holdt henne fast og rev henne i håret. Moren hadde også tatt kvelertak på datteren.117 Høyesterett la vekt på at det var snakk om grov voldsutøvelse, og viste i den forbindelse til at bilder av fornærmede fra dagen etter hendelsen viste slyngeformede merker på skulder og arm, samt kloremerker, hevelser, skrubbsår og bloduttredelser i ansiktet, på halsen og hendene.118 Høyesterett uttalte videre at «mo- rens opptreden» var egnet til å skape frykt for fremtidig mishandling.119 I den forbindelse viste Høy- esterett også til at tiltalte hadde truet datteren med at mishandlingen skulle fortsette dagen etter, at datteren samme kveld rømte hjemmefra, og at de hadde hatt lite kontakt i ettertid. I tillegg ble det lagt vekt på at tiltalte i lagmannsretten også var dømt for to tidligere enkeltstående tilfeller av slag og klaps (som ble bedømt som kroppskrenkelse) mot datteren. Det ble uttalt at disse naturlig måtte inngå i vurderingen av om enkelttilfellet var «egnet til å skape frykt for et regime av gjentatt[e] kren- kelser i fremtiden.»120 Tilfellet var klart, og dommen var enstemmig.
Vi ser at Høyesterett tar utgangspunkt i vurderingstemaene angitt i forarbeidene. Dommen kan tas til inntekt for at man må finne holdepunkter både for at handlingene objektivt sett er grove, og for at hendelsen er egnet til å skape frykt for nye krenkelser. For å begrunne at det er tale om objektivt sett grove handlinger, beskriver Høyesterett voldshendelsen og merkene fornærmede fikk. I vurderingen av hvorvidt hendelsen var «egnet til å skape frykt for et regime av gjentatt[e] krenkelser i fremtiden», tar Høyesterett utgangspunkt i at hendelsen objektivt sett er grov, men viser også til at moren truet med å fortsette volden neste dag. I tillegg ser man at tidligere enkelthendelser, selv om de ikke faller under mishandlingsbestemmelsen, blir tatt med i vurderingen av enkelttilfellet fordi de danner bak- grunnen for den, og gjør at offeret lettere kan føle frykt for nye hendelser.
117 HR-2014-1361-A avsn. 19
118 l.c.
119 HR-2014-1361-A avsn. 20
120 l.c.
23
Det kan stilles spørsmål ved om voldshandlingenes objektive grovhet uansett ville vært utslagsgi- vende, slik at moren ville blitt dømt etter mishandlingsbestemmelsen selv om hun ikke hadde truet datteren, og selv om det ikke hadde foreligget noen tidligere voldshendelser. At førstvoterende rett etter å ha beskrevet volden og skadene sier at han «har vanskelig for å skjønne annet enn at morens opptreden også må ha vært egnet til å skape frykt for fremtidig mishandling»121, taler for at volds- handlingene i seg selv ble ansett for å være egnet til å fremkalle frykt for nye krenkelser.
En sak som ble ansett å ligge i nedre sjikt av mishandlingsbestemmelsen er LF-2011-15781. Her ble en mor dømt etter mishandlingsbestemmelsen for å ha slått sin 11-12 år gamle datter i ansiktet med flat hånd og kastet en mobiltelefon i ansiktet på henne. Lagmannsretten kommenterte at datteren be- gynte å gråte, slik at det var «langt fra et mildt stryk over kinnet.» Datteren fikk videre en mindre lesjon under øyet der mobiltelefonen traff. Handlingenes objektive grovhet ble ikke kommentert nærmere enn at hver av handlingene isolert sett ikke kunne anses som grove.
Slik jeg leser dommen ble forholdet likevel ansett som alvorlig mishandling fordi lagmannsretten la avgjørende vekt på at hendelsen «i høy grad» var egnet til å skape frykt for nye krenkelser. Det ble her vektlagt at moren fem år tidligere var dømt for legemskrenkelse under særdeles skjerpende om- stendigheter, jf. strl. 1902 § 228, jf. § 232, mot datteren. Hun hadde dratt datteren som den gang var 7 år, etter håret. Ifølge dommen styrket dette klart datterens frykt for nye overgrep, og morens hand- linger i den foreliggende saken måtte bedømmes på bakgrunn av dette. I tillegg ble det uttalt at hand- lingene var egnet til å skape større frykt enn vanlig fordi datteren bodde alene hos moren og ikke hadde andre å søke støtte hos, og at hendelsen førte til en psykisk påkjenning for datteren som moren ikke hadde forsøkt å lindre. Moren hadde forlatt datteren gråtende på soverommet, og hadde sagt at hun ikke var velkommen hjemme.
Til forskjell fra i HR-2014-1361-A ble ikke voldshandlingene i seg selv funnet å være grove objek- tivt sett. Det var noe skjerpende at moren forlot datteren gråtende og ikke viste anger, men det virker ikke å ha vært avgjørende. Retten fokuserte på at hendelsen var egnet til å skape frykt for nye kren- kelser i fremtiden. I denne vurderingen ble det i likhet med i Høyesterettsdommen lagt vekt på at det forelå en tidligere krenkelse. Dommen kan tilsi at det kreves noe mindre grove handlinger der det foreligger tidligere hendelser, fordi fryktmomentet da spiller en større rolle.
Det må stilles spørsmål ved i hvilken utstrekning lovregelen gir adgang til dette. Etter ordlyden i strl.
§ 282 rammes den som «alvorlig eller gjentatt mishandler». Det følger av lovens system at dersom det ikke er snakk om gjentatt mishandling, må enkelttilfellet kunne karakterisere som alvorlig mis-
121 HR-2014-1361-A avsn. 20
