Holdninger til når man blir foreldre
En studie av aldersnormer for når det er passende å få sitt første barn i Europa
Ingrid Skinlo
Masteroppgave i sosiologi, SOS4090 Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi
Det samfunnsvitenskapelige fakultet
UNIVERSITETET I OSLO
1. november 2020
I
II
Holdninger til når man blir foreldre
En studie av aldersnormer for når det er passende å få sitt første barn i
Europa
III
© Ingrid Skinlo 2020
Holdninger til når man blir foreldre
- En studie av aldersnormer for når det er passende å få sitt første barn i Europa Ingrid Skinlo
http://www.duo.uio.no/
IV
V
Sammendrag
I Europa har det siden midten av 1960-tallet vært observert en generell nedgang i fruktbarhet.
Fruktbarhetsnedgangen knyttes ofte til den andre demografiske overgangen, og har vært relativt stabilt fallende med noen unntak i de fleste europeiske land. En slik
fruktbarhetsnedgang som har vært observert i Europa vil få konsekvenser for de ulike samfunnene og organiseringen av velferdsstatene i fremtiden. Det er derfor av interesse å undersøke hva som ligger bak denne nedgangen, og også se nærmere på fenomener og sosiale mønstre knyttet til fruktbarhet. En del av dette er å se på normer og holdninger til
fruktbarhetsatferd. Det er gjort noe forskning på dette tidligere, men det er fortsatt områder hvor det mangler tilstrekkelig kunnskap om hva som ligger bak fruktbarhetsnedgangen.
Denne masteroppgaven ser nærmere på mønster i normer knyttet til fruktbarhet, og mer spesifikt subjektive aldersnormer for når det er ideelt å bli foreldre. En viktig del av dette er å se på om mønstrene har endret seg over tid, da det har vært lite forskning på dette tidligere.
Kan det være slik at aldersnormer for når man får barn har endret seg over tid i Europa? Og varierer normene etter hvor i Europa man befinner seg? Dette er noen spørsmål som oppgaven utforsker.
Oppgaven er knyttet til prosjektet Fertility Decline ved Statistisk Sentralbyrå. Et av målene er å se på hvilke årsaker som ligger bak nedgangen i fruktbarhet. Som en del av dette er det et ønske om å se på normer knyttet til fruktbarhet i Norden og Europa generelt. For å undersøke denne tematikken har jeg hentet datamateriale fra European Social Survey fra runde 3
(2006/07), og runde 9 (2018). Begge undersøkelsesrundene inneholder en modul som heter Timing of Life hvor det blant annet er kartlagt om folk oppfatter at det er en idealalder, og eventuelt hva de oppfatter som en passende alder for å bli foreldre. For å analysere hvilke mønstre i normer for idealalder det er i Europa har jeg brukt multinomisk logistisk regresjon og multippel lineær regresjon.
Det teoretiske rammeverket for oppgaven omfatter flere teoretiske tradisjoner og tidligere forskning på feltet. Jeg har blant annet inkludert teorien om den andre demografiske overgangen, og kjennetegn ved denne overgangen. I tillegg er teorier fra Ulrich Beck og Anthony Giddens om individualisering også et viktig bidrag her, samt perspektiver fra livsløpsteori, og Jon Elsters teori om normer.
VI
Resultatene viser at det er en endring over tid i aldersnormer om når man får sitt første barn.
Fra 2006 til 2018 har det vært i økende andel som mener at det ikke er noen idealalder for å bli foreldre, relativt til de som har oppgitt en idealalder. Hvilken region i Europa man bor i har også betydning for hva man mener, og blant befolkningen i Vest-, Sør- og Øst-Europa er det generelt høyere sjanse for å mene at det ikke er noen idealalder sammenlignet med
befolkningen i Nord-Europa.
Videre finner jeg variasjoner i oppgitt idealalder. Hvilken alder som oppfattes som passende for å bli foreldre er påvirket av tid, og har økt i perioden fra 2006 til 2018. I hver av regionene er det også observerte variasjoner i idealalder. Når det kontrolleres for andre faktorer har Øst- Europa den laveste idealalderen, deretter følger Nord- og Vest-Europa, og Sør-Europa har den høyeste idealalderen. Resultatene viser også at institusjonelle og kulturelle faktorer påvirker idealalder, og hvorvidt man mener det er en idealalder for når man blir foreldre.
Funnene vil bli diskutert opp mot det teoretiske rammeverket som er satt for oppgaven.
VII
Forord
Etter en lang prosess har jeg endelig levert masteroppgaven. Det har vært mye arbeid, og det er noen nøkkelpersoner som fortjener stor takk for at denne har kommet i havn.
Først og fremst vil jeg takke hovedveilederen min, Trude Lappegård. Tusen takk for gode tilbakemeldinger og all hjelp, men også for en alltid åpen dør og motiverende ord når det har vært behov for det.
En stor takk rettes også til min biveileder, Lars Dommermuth. Tusen takk for gode
kommentarer, hjelp med spørsmål om data og metode, og innspill på alt annet jeg har spurt om på veien.
Tusen takk til dere begge for tett oppfølging og god veiledning gjennom hele arbeidet. Jeg har lært mye av dere, og jeg kunne ikke bedt om bedre veiledere i denne prosessen!
Jeg vil også rette en stor takk til forskningsprosjektet Fertility Decline (https://www.ssb.no/forskning/demografi-og-levekaar/fruktbarhet-og-
familiedemografi/fertility-decline) ved Statistisk sentralbyrå med Lars Dommermuth i spissen, for muligheten til å kunne skrive denne oppgaven i tilknytning til prosjektet.
I tillegg vil jeg takke Statistisk sentralbyrå og Kenneth Aarskaug Wiik for skriveplass.
Pappa, tusen takk for uvurderlig korrektur, og timer brukt på gjennomlesning. Mamma og pappa, dere fortjener en uendelig stor takk for å stille med hjemmekontor med helpensjon da Norge stengte.
Takk til kollektivet mitt for å ha holdt ut med meg de siste månedene av skriveprosessen, og takk til venner som har tatt meg med på luftetur og middager.
Til slutt vil jeg takke alle som har sagt, eller skrevet setningen «Jeg heier på deg!».
Når alle er takket vil jeg understreke at eventuelle feil, eller mangler, i oppgaven er mine egne.
Ingrid Skinlo
Oslo, november 2020.
VIII
IX
Innhold
Holdninger til når man blir foreldre ... II En studie av aldersnormer for når det er passende å få sitt første barn i Europa ... II Sammendrag ... V Forord ... VII Figur- og tabelloversikt ... XII
Kapittel 1: Introduksjon ... 1
1.1. Forskningsspørsmål ... 2
1.2. Oppgavens bidrag til ny kunnskap ... 3
1.3. Data og metode ... 3
1.4. Oppgavens struktur ... 4
Kapittel 2: Bakgrunn ... 5
2.1. Utviklingen i fruktbarhet i Europa ... 5
2.1.1 Regionale forskjeller i Europa ... 5
2.1.2. Samlet fruktbarhetstall i Europa ... 6
2.1.3 Økende alder ved første fødsel ... 7
2.2 Utviklingen i Norge ... 9
2.3 Oppsummering ... 10
Kapittel 3: Teori og tidligere forskning om aldersnormer og overgang til voksenlivet ... 11
3.1 Den andre demografiske overgangen og individualiseringsteori ... 12
3.1.1 Den andre demografiske overgangen ... 12
3.1.2 Individualiseringstesen ... 17
3.2 Livsløpsteori ... 20
3.2.1 Livsløpsbegrepet ... 20
3.2.2 Aldersnormer i livsløpsteori ... 21
3.2.3 Overgang til voksenlivet ... 22
3.3. Normer, holdninger og handlinger ... 23
3.3.1 Sosiale fakta og normer innen funksjonalismen ... 23
3.3.2 Elsters normteori som forklaring av atferd ... 24
3.4. Tidligere forskning om aldersnormer og demografisk atferd ... 26
3.4.1 Normer og fruktbarhet ... 26
3.4.2 Holdninger til frivillig barnløshet og den andre demografiske overgangen... 27
3.4.3 Normer for overgangsfasen til voksenlivet ... 28
3.4.4 Normer og atferd ... 29
X
3.5. Hypoteser ... 30
3.5.1 Fins det en aldersnorm for første fødsel og har betydningen endret seg? ... 30
3.5.2 Endring i aldersnormer for å bli foreldre over tid ... 33
Kapittel 4: Datamateriale, operasjonalisering av variabler og metode... 37
4.1 Datamaterialet og utvalg ... 37
4.1.1 Utvalg ... 40
4.1.2 Delt seddel ... 41
4.2. Målinger og operasjonalisering av variabler ... 42
4.2.1 Avhengige variabler ... 42
4.2.2 Uavhengige variabler ... 43
4.2.3 Kontrollvariabler ... 44
4.3. Deskriptiv statistikk ... 49
4.4. Analysemetode ... 54
4.4.1 Analysestrategi ... 54
4.4.2 Multinomisk logistisk regresjon ... 54
4.4.3 Multippel lineær regresjon ... 56
4.4.4 Vekting ... 57
Kapittel 5: Resultater og analyse ... 58
5.1. Er det en alder som er ideell for å bli foreldre? ... 58
5.1.1 Flere som oppgir idealalder i Nord ... 61
5.1.2 Endringer over tid i de ulike regionene ... 62
5.1.3 Andre faktorer ... 64
5.2. Idealalder for å bli foreldre i Europa ... 65
5.2.1 Variasjon mellom regionene ... 68
5.2.2 Hva påvirker holdninger om idealalder? ... 70
Kapittel 6: Diskusjon ... 72
6.1. Innledning ... 72
6.2. Endringer i aldersnormer over tid ... 73
6.2.1 Økt grad av individualisering gir mindre konkrete normer om alder... 73
6.2.2 Sammenhengen mellom idealalder og gjennomsnittsalder ved første fødsel ... 75
6.3. Variasjoner i normer i Europa ... 77
6.3.1 Oppfatninger om idealalder på tvers av regioner ... 77
6.3.2 Idealalder i de ulike europeiske regionene ... 78
6.3.3 Likheter og ulikheter mellom Sør- og Øst-Europa i aldersnormer ... 79
6.4. Betydningen av tid på region ... 80
6.5 Diskusjon av begrensinger i datamaterialet og forskningsdesign ... 81
XI
6.6 Konklusjon ... 82 Litteratur ... 85 Vedlegg ... 91
XII
Figur- og tabelloversikt
Figur 2.1: Samlet fruktbarhetstall i Europa fra 2001-2018 ……….7
Figur 2.2: Mødres alder ved første fødsel i Europa fra 2001-2018 ...………..8
Figur 2.3: Gjennomsnittlig alder for når menn og kvinner blir foreldre i Norge, samlet fruktbarhetstall (SFT) i Norge, 2000-2019 …...………9
Figur 3.1: Forholdet mellom normer og handling ifølge Elster ……...………..25
Tabell 4.1 Svarprosent for land ……...………...39
Tabell 4.2: Antall respondenter i hoved- og delutvalg etter år ………..41
Tabell 4.3: Antall og prosentandel som oppgir idealalder, ingen idealalder, og de som nekter/ikke vet……….…...42
Tabell 4.4: Deskriptiv statistikk for 2006: hovedutvalg. Idealalder, ingen idealalder, vet ikke/nekt, og samlet. Fordeling på variabler i antall observasjoner og prosentandel (unntaket er for alder, hvor det i stedet viser gjennomsnittsalder i utvalget) ..………..………50
Tabell 4.5: Deskriptiv statistikk for 2018: hovedutvalg. Idealalder, ingen idealalder, vet ikke/nekt, og samlet. Fordeling på variabler i antall observasjoner og prosentandel (unntaket er for alder, hvor det i stedet viser gjennomsnittsalder for utvalget) ...………..52
Tabell 4.6: Deskriptiv statistikk for delutvalg: Gjennomsnittlig idealalder, antall, og prosentandel …54 Tabell 5.1: Multinomisk logistisk regresjon: ingen idealalder og nekt/vet ikke vs. Idealalder. Relativ risiko ………..60
Tabell 5.2: Multinomisk Logistisk regresjon: Relativ risiko: ingen idealalder og nekt/vet ikke med interaksjoner ………...63
Tabell 5.3: Multippel lineær regresjon: Idealalder for å bli foreldre i Europa, regresjonsestimatene (b), (robuste standardavvik) ………..67
Tabell 5.4: Multippel Lineær regresjon: Interaksjoner for regioner og år, regresjonsestimatene (b) …70 Vedlegg 1: Samlet fruktbarhetstall i EU, og europeiske land fra 2001 til 2018. Hentet fra Eurostats database ………..91
Vedlegg 2: Gjennomsnittlig alder for kvinner ved første fødsel i Europa fra 2001-2018. Tall hentet fra Eurostats database ………..92
Vedlegg 3: Gjennomsnittlig alder for menn og kvinner for første barn/fødsel i Norge, 2000-2019. Samlet fruktbarhetstall i Norge fra 2000-2019. Tall hentet fra Statistisk sentralbyrå ………...93
Vedlegg 4: Deskriptiv statistikk: Hovedutvalget. Idealalder, ingen idealalder, vet ikke/nekt, og totalt. Fordeling på variabler i antall observasjoner og prosentandel (unntaket er for alder, hvor det i stedet viser gjennomsnittsalder i utvalget i stedet for prosent) ………....94
Vedlegg 5: Deskriptiv statistikk: Hovedutvalg. Nord-, Vest-, Sør-, Øst-Europa, totalt. Fordeling på variabler i antall observasjoner og prosentandel ………....95
Vedlegg 6: Deskriptiv statistikk: Hovedutvalg. Nord-, Vest-, Sør-, Øst-Europa, 2006. Fordeling på variabler i antall observasjoner og prosentandel ………....97
Vedlegg 7: Deskriptiv statistikk: Hovedutvalg. Nord-, Vest-, Sør-, Øst-Europa, 2018. Fordeling på variabler i antall observasjoner og prosentandel ………98
XIII
Vedlegg 8: Deskriptiv statistikk: Delutvalget. Gjennomsnittlig idealalder etter år, og totalt. Fordeling på variabler i antall observasjoner og prosentandel ………...99 Vedlegg 9: Logistisk regresjon: Ikke oppgitt idealalder vs. oppgitt idealalder. Odds ratio …………101 Vedlegg 10: Multinomisk logistisk regresjon: ingen idealalder og nekt/vet ikke vs. idealalder. Vest som referansekategori for regioner. Relativ risiko ………..102 Vedlegg 11: Multinomisk logistisk regresjon: ingen idealalder og nekt/vet ikke vs. Idealalder. Sør som referansekategori for regioner. Relativ risiko ……….….104 Vedlegg 12: Multinomisk logistisk regresjon: ingen idealalder og nekt/vet ikke vs. idealalder. Øst som referansekategori for regioner. Relativ risiko ……….….105 Vedlegg 13: Multinomisk Logistisk regresjon: Ingen idealalder og nekt/vet ikke vs. oppgitt idealalder med interaksjonsledd mellom region og år. Relative risiko. Full modell ……….…...107 Vedlegg 14: Multinomisk Logistisk regresjon: Ingen idealalder og nekt/vet ikke vs. oppgitt idealalder med interaksjonsledd mellom region og år. Relative risiko. Vest som referansegruppe ………109 Vedlegg 15: Multippel lineær regresjon: Om jenter/kvinner som referansegruppe for delt seddel, menn som referanse for kjønn (b) ……….111 Vedlegg 16: Multippel lineær regresjon: Om gutter/menn som referansegruppe for delt seddel, kvinner som referansegruppe for kjønn (b) ………..112 Vedlegg 17: Multippel lineær regresjon: Om jenter/kvinner som referansegruppe for delt seddel, kvinner som referansegruppe for kjønn (b) ……….114 Vedlegg 18: Multippel lineær regresjon: Interaksjoner for regioner og år, regresjonsestimatene (b)
………..115
1
Kapittel 1: Introduksjon
Siden finanskrisen i 2008/09 har det vært en nedgang i fødselstallene i Norge, de andre nordiske landene og flere andre europeiske land. Nedgangen like etter 2009 knyttes ofte til den økonomiske usikkerheten som oppsto etter finanskrisen samme året, men den drastiske nedgangen som fortsatte har vært vanskelig å forklare (Dommermuth og Lappegård
2017).Som følge av disse endringene har temaet fått stor oppmerksomhet innen akademia, men også i politikken og media i Europa. For Norge ble dette tydelig da statsminister Erna Solberg høsten 2018 uttalte at nedgangen i antall barn som fødes i Norge vil få konsekvenser for politikken fremover (Gjerstad og Oterholm 2018). Her sikter hun blant annet til at en eldre befolkningen vil gjøre det vanskeligere å finansiere velferdsstaten over tid, da pensjonister utgjør en større del av befolkningen relativt til størrelsen på arbeidsstyrken. Dette tok hun igjen opp i nyttårstalen sin og oppfordret den unge befolkningen til å få flere barn (Solberg 2019). I nyttårstalen nevnte Solberg at fruktbarhetstallet var på 1,56. Dette tallet var
ytterligere redusert til 1,53, da nye tall ble lagt frem i mars samme året. Nedgangen gjorde at det for tredje år på rad var rekordlav fruktbarhet i Norge (Sønstebø 2019). Fruktbarheten har ikke bare gått ned i Norge, men i stort sett hele Europa har fruktbarheten gått nedover igjen etter finanskrisen 2008/09 med noen få svingninger de siste årene. Det er likevel ikke klare utsikter til at denne nedgangstrenden skal snu i nær fremtid, og dette skaper bekymringer for blant annet videreføring av velferdsstaten (Neyer 2013).
Parallelt med at fruktbarhetstallene har gått ned, har også alderen for førstegangsfødende gått opp både for kvinner og menn i hele Europa (Eurostat 2020a; Lappegård 2014, s. 29).
Økningen i gjennomsnittsalder for å bli foreldre de siste ti årene har ikke vært like drastisk som nedgangen i fertilitet, men utsettelse av å få første barn er en av mange faktorer som har bidratt til at fruktbarhetstallene har gått nedover (Sobotka 2017, s. 33). I likhet med
fruktbarhet er det ingenting som tyder på at denne trenden vil snu med det første, og i EU lå gjennomsnittsalder for førstegangsfødende kvinner på 29,3 år i 2018 (Eurostat 2020a).
Så langt er det tydelig at fruktbarheten i Europa går nedover, mens gjennomsnittlig alder for å bli foreldre går oppover. Hva som ligger bak disse endringene er det behov for å undersøke.
Innen sosiologien har norm ofte blitt vektlagt for å kunne forklare atferd og fenomener i samfunnet. I denne oppgaven vil jeg derfor utforske normer knyttet til fruktbarhet. Alder er et nøkkelord for forklaringer av variasjoner i fruktbarhet, og innen livsløpsteori er det tydelige
2
normer for hvilken alder det er passende å få barn. Dette kalles aldersnormer, og jeg utforsker hvilke aldersnormer det er i Europa for fruktbarhet. Det er ikke gjort så mye forskning på om aldersnormer for fruktbarhet har endret seg, så dette er sentralt i oppgavens formål.
Normer generelt er en viktig del av samfunnet vårt, og er helt sentralt for sosiologiens anliggende. De knytter sammen samfunn og grupper med en felles oppfatning av hva den sosiale orden er, og hvordan den opprettholdes mellom større grupper mennesker (Elster 2015). Grunnen til at jeg har valgt å se på normer er at de har betydning for individenes handlinger. I tillegg etterlyser blant annet Liefbroer og Billari (2010) økt fokus på normer innen demografisk forskning.
1.1. Forskningsspørsmål
Det er flere alternativer for hvordan og hva man skal undersøke innen fruktbarhet og aldersnormer. Tidligere forskning har fokusert på aldersspenn for når det er passende å få barn, nedre aldersgrenser for når man er for ung til å få barn, og øvre aldersgrenser for hva som oppfattes som for gammelt til å få flere barn. Det er også gjort noe forskning på
idealalder (Paksi og Szalma 2009), men det er gjort lite forskning på hvordan idealalder har endret seg over tid.
Siden oppgaven handler om aldersnormer for å bli foreldre, og det er gjort lite forskning på endringer i idealalder har jeg valgt å fokusere på en problemstilling som gir mulighet for å utforske idealalder, og om idealalder er noe som er i endring. Jeg har valgt å dele
problemstillingen min i tre forskningsspørsmål, og de kan oppsummeres på denne måten:
1. A) Er det en idealalder for å bli foreldre i Europa?
B) Ved hvilken alder er det passende å bli foreldre i Europa?
2. Hvordan har normene eventuelt endret seg de siste 12 årene?
3. Varierer aldersnormer i Europa på tvers av regioner?
De to første spørsmålene er den overordnede problemstillingen, mens de to siste vil besvares som en del av de to første. Det vil si at jeg undersøker om det er en idealalder for å bli
foreldre for første gang i Europa, om denne oppfatningen har endret seg over tid, og hvorvidt det er variasjoner på tvers av regioner i Europa. I likhet med dette undersøker jeg hvilken
3
alder som oppfattes som passende for å bli foreldre i Europa, om denne alderen har gått opp eller ned, eller om den er uendret over tid, samt om det er ulik idealalder i de ulike europeiske regionene.
1.2. Oppgavens bidrag til ny kunnskap
En viktig del av å skrive en masteroppgave er å tilføre forskningsfeltet ny kunnskap. For å forstå endringer i fruktbarheten i ulike deler av verden er det behov for å se på flere aspekter som kan knyttes til eventuelle endringer. Et av disse aspektene er subjektive aldersnormer i befolkningen. Tidligere har flere undersøkt aldersnormer for når det er passende å bli foreldre.
Her har det vært fokusert både på yngste, og eldste passende alder, idealalder, hvilket spenn i alder det er passende å få barn i, og aldersfrister for hva som er passende (Billari et al. 2011;
Liefbroer, Merz, og Testa 2015).
Oppgaven min belyser endringer og forskjeller i subjektive aldersnormer. Jeg undersøker variasjoner på tvers av geografiske områder i Europa. Dette har det vært gjort noen studier på tidligere både for aldersnormer innen fruktbarhet, og overgangsfasen til voksenlivet generelt (Billari et al. 2011; Van Bavel og Nitsche 2013). I tillegg til eventuelle variasjoner mellom europeiske regioner vil oppgaven også fokusere på endringer over tid i Europa i idealalder for å bli foreldre. Dette er det gjort lite forskning på, og jeg mener det er et behov for å kartlegge eventuelle endringer over en periode, for så å knytte det til fluktuasjoner i fruktbarhetstall. På denne måten vil oppgaven bidra som en liten puslebrikke til det store puslespillet for å forstå hvordan og hvorfor fruktbarheten endrer seg.
1.3. Data og metode
I oppgaven tar jeg i bruk surveydata for å besvare problemstillingen min. Dataene er hentet fra to runder av European Social Survey (ESS Round 3 2006; ESS Round 9 2018), hvor det er samlet inn informasjon om holdninger til og oppfatninger av når det er passende å få barn i den europeiske befolkningen. For å analysere dataene jeg bruker har jeg valgt å bruke to statistiske analysemetoder. En metode for hvert overordnet forskningsspørsmål. Det første forskningsspørsmålet mitt spør etter om det er en idealalder for å bli foreldre i Europa. Dette vil jeg besvare ved hjelp at multinomisk logistisk. Med multinomisk logistisk regresjon vil jeg se på sjansen for å mene at det ikke er noen idealalder, og sjansen for å ikke uttrykke en
4
tydelig mening om tematikken, relativt til det å mene at det er en bestemt alder som er passende for å bli foreldre.
Det andre forskningsspørsmålet mitt hvor jeg spør etter faktisk idealalder blir utforsket ved hjelp at multippel lineær regresjon. Dette gir meg mulighet til å se hva folk mener er idealalder for å bli foreldre, og samtidig undersøke hvordan idealalder varierer over tid, på tvers av regioner, og andre mulige variasjoner i idealalder. For begge analysene vil jeg også inkludere et sett med kontrollvariabler som kan ha betydning for variasjon knyttet til
meninger om idealalder basert på teori og tidligere forskning.
1.4. Oppgavens struktur
Oppgaven består av seks kapitler, og videre vil jeg kort oppsummere hva kapitlene omfatter. I kapittel 2 beskriver jeg kort bakgrunnen for studien. Dette inkluderer hvordan fruktbarheten har endret seg, og endringer i gjennomsnittlig alder for førstegangsfødende i Europa fra 2001 til 2018. I tillegg vil jeg kort si litt om utviklingen i Norge.
Videre fortsetter jeg med kapittel 3 hvor jeg presenterer det teoretiske rammeverket for oppgaven. Det er flere teoretiske perspektiver som er aktuelle for problemstillingen min, og jeg har valgt å bruke teorien om den andre demografiske overgangen og
individualiseringstesen, normteori, og livsløpsteori. Alle tre teoriene legger et grunnlag for å kunne forklare eventuelle funn i analysen. I tillegg vil jeg også gå gjennom tidligere forskning knyttet til tematikken. Det er gjort mye relevant forskning som kan kobles til aldersnormer for fruktbarhet. Her vil jeg trekke på forskning av overgangen til voksenlivet, da en viktig del av dette er å bli foreldre. I tillegg vil jeg også se på forskning av normer og holdninger knyttet til fruktbarhet. Til slutt vil jeg formulerer et sett med hypoteser basert på det teoretiske
rammeverket. Disse vil jeg ta med meg inn i analysene.
I kapittel 4 går jeg gjennom datagrunnlaget for oppgaven, metode, og analysestrategi. Som en del av dette vil jeg presentere hovedutvalget for første del av analysen og delutvalget for del to av analysene mine. Utover dette viser jeg deskriptiv statistikk for utvalgene.
I kapittel 5 presenterer jeg funnene i analysene mine ved hjelp av multinomisk logistisk regresjon, og multippel lineær regresjon. Videre følger kapittel 6, hvor jeg diskuterer
resultatene opp mot det teoretiske rammeverket for oppgaven. Til slutt i kapittel 6 vil jeg også diskutere mulige svakheter ved oppgaven før jeg kort oppsummerer studien i en konklusjon og peker på muligheter for fremtidig forskning innen feltet.
5
Kapittel 2: Bakgrunn
I denne oppgaven ser jeg på aldersnormer for når det er passende å bli foreldre i Europa. Som et bakteppe for denne studien tar dette kapittelet for seg hvordan fruktbarheten i Europa og Norge har utviklet seg de siste tiårene. Kapittelet er delt inn i tre deler, og i første del redegjør jeg for utviklingen i samlet fruktbarhetstall (SFT) og beskriver endringer i alder for
førstegangsfødende kvinner i Europa, deretter tar jeg kort for meg trenden i SFT og gjennomsnittlig alder for å bli foreldre i Norge, og til slutt kommer en oppsummering av kapittelet.
2.1. Utviklingen i fruktbarhet i Europa
I Norge og Europa er det to trender innen fruktbarhet som utgjør er et viktig bakteppe for denne oppgaven. Den første er nedgangen i fruktbarhet, og den andre er økningen i alder for når kvinner bli mødre for første gang. Siden midten av 1960-tallet har det vært observert en generell nedgang i fruktbarheten i Vesten og for utvalgte land i Asia (Sobotka, Matysiak, og Brzozowska 2019). I Europa har fruktbarheten falt fra et nivå over reproduksjonsnivå til godt under reproduksjonsnivå, og i 1998 var SFT så lav som 1,4 i EU (The World Bank 2020). De lave fruktbarhetsratene skapte en bekymring for hvilke konsekvenser dette ville ha i fremtiden spesielt siden befolkningen i flere land ble eldre enn hva den tidligere hadde vært. Etter denne langvarige og store reduksjonen i SFT ble det observert en økning i fruktbarhetstall fra slutten av 90-tallet og utover på 2000-tallet (Bongaarts og Sobotka 2012; Comolli 2017). Denne trenden snudde igjen etter omtrent ti år. Det som ofte pekes ut som en av årsakene for den nye nedgangen var den globale økonomiske krisen som inntraff i 2008 og 2009 (Comolli 2017).
Sosioøkonomiske forhold kan reflekteres i fruktbarhetstall ved at man ser en nedgang i fruktbarhet i områder eller perioder hvor den økonomiske situasjonen er ustabil og usikker (Comolli 2017, s. 1550; van de Kaa 2001, s. 307).
2.1.1 Regionale forskjeller i Europa
Den økonomiske krisen påvirket fruktbarhetstall i hele Europa, og økonomisk usikkerhet generelt har en negativ effekt på fruktbarhetsrater (Sobotka, Skirbekk, and Philipov 2011).
Samtidig er det noen regioner som har mer ustabile økonomiske rammer enn andre. Etter
6
finanskrisen opplevde Sør-Europa spesielt mye usikkerhet knyttet til jobb, med meget høy arbeidsledighet og fallende lønnsnivå for voksne i 20-, 30-årene, som førte til utsettelse av familiestiftelse, som igjen presset fruktbarheten ned (Sobotka et al. 2019, s. 16). Til forskjell fra flere land i Nord-Europa, hvor velferdsstaten i større grad fungerer som et sikkerhetsnett i usikre perioder, står ikke velferdsstaten like sterkt i Sør og økonomisk usikkerhet får dermed større utslag på fruktbarheten i sørlige deler av Europa enn hva den gjør i de nord-europeiske landene (Wilkins 2019, s. 16).
I tillegg til økonomiske faktorer er det også sosiale faktorer som påvirker fruktbarheten i Europa. En slik faktor er samlivsformer. Samlivsformer har endret seg siden midten av 1900- tallet. Tidligere var ekteskap den eneste korrekte samlivsformen, men i nyere tid er det økende aksept for samboerskap, og i flere deler av Europa er dette en anerkjent samlivsform.
De høyeste andelene med samboere finner vi i Nord- og Vest-Europa, mens Sør- og Øst- Europa, som også har den laveste fruktbarheten har lavest andel som bor i samboerskap (Noack, Bernhardt, og Wiik 2013, s. 17). Hvordan folk lever sammen i par har betydning for fruktbarhetsnivået, og land med høyere andel samboerskap har også høyere fruktbarhet enn i land med lavere andel samboere (Lappegård 2014, s. 32).
2.1.2. Samlet fruktbarhetstall i Europa
Fruktbarheten i Europa det siste tiåret har generelt gått nedover igjen. Ved å se på statistikk fra Eurostat ser vi at endringene i SFT har vært observert stort sett i hele Europa. Utviklingen i fruktbarheten i Europa er illustrert i figur 2.1, og er basert på tall hentet fra Eurostats
statistikk for fruktbarhet1. Tallene for regionene er gjennomsnittlig fruktbarhet av alle landene i den aktuelle regionen. Den blå grafen viser utviklingen i EU, og den viser at SFT generelt økte frem til 2010 hvor den lå på sitt høyeste, 1,62, de siste to tiårene. Økningen som ble observert i den første perioden blir delvis forklart av at kvinner som hadde utsatt å få barn tok igjen dette ved å få barn tettere ved en høyere alder (Bongaarts og Sobotka 2012; Frejka og Sobotka 2008; Lappegård 2014). I perioden frem til 2018 har trenden vært at fruktbarheten går nedover, men med noen små økninger i 2014 og 2016. I 2018 var SFT i EU 1,56, som tilsvarer nivået fra 2007, rett før finanskrisen inntraff i Vesten.
Figuren viser at SFT i de europeiske regionene har artet seg noe ulikt, og at det er variasjoner mellom geografiske områder på kontinentet. Norden har hatt den den høyeste SFT i hele
1 Se Vedlegg 1 for tall som figuren er basert på. Data hentet fra Eurostat:
http://appsso.eurostat.ec.europa.eu/nui/submitViewTableAction.do
7
perioden. Fra 2001 til 2010 økte SFT fra til 1,97 i Norden, for deretter å synke helt frem til 2018 hvor den endte på 1,63. Dette er lavere enn hva den var før oppgangen på tidlig 2000- tallet. De samme tendensene i endring finner vi Vest-Europa som økte fra til 1,74 frem til 2010, og gikk ned igjen til 1,62. I Sør-Europa er utviklingen noe annerledes. I likhet med Nor- og Vest- Europa så de også en økning først, men denne nådde en topp i 2008 på 1,45, før den gikk nedover igjen og allerede i 2013 var den helt nede på 1,29. Etter dette har den økt noe, og i 2018 var gjennomsnittlig SFT i Sør-Europa 1,33. Siden 2007 har Sør-Europa også vært den regionen i Europa med lavest SFT. Den nærmeste regionen er Øst-Europa, som startet årtusenet med den laveste gjennomsnittlige SFT i hele Europa. Deretter økte det slik den gjorde i resten av Europa. Det som skiller Øst-Europa fra de andre regionene er at etter
økningen, som nådde en topp i 2009, sank SFT kun frem 2011. Etter dette har det ikke vært en tydelig trend i utviklingen i SFT for Øst-Europa, men per 2018 lå SFT på 1,54. Med unntak av Øst-Europa hadde alle regionene et lavere SFT i 2018 enn hva de hadde i 2001.
Figur 2.1: Samlet fruktbarhetstall i Europa fra 2001-2018
Kilde: Eurostat, hentet 19.09.2020 2.1.3 Økende alder ved første fødsel
Et annet viktig trekk ved fruktbarhetsmønsteret i Europa er en observert økning i
gjennomsnittlig alder ved første fødsel. Når alder for førstefødsel går opp tyder dette på at en økende andel i befolkningen utsetter å bli foreldre sammenlignet med foreldre i tidligere
0,70 0,90 1,10 1,30 1,50 1,70 1,90 2,10
2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 2015 2016 2017 2018
SFT
År
Samlet fruktbarhetstall
EU Vest Sør Øst Nord
8
perioder og kohorter. Tidligere har økning i gjennomsnittsalderen for når kvinner og menn blir foreldre vært knyttet til nedgang i fruktbarhetstall (Sobotka 2017, s. 27).
Figur 2.2 viser hvordan gjennomsnittsalder for førstegangsfødende kvinner har økt i Europa fra 2001 til 20182. Grafen er basert på summert gjennomsnitt for land i de ulike regionene Sør-Europa har den høyeste alderen for førstegangsfødende, og de har også hatt den største økningen etter 2001 fra 27,5 år til 30,4 år. Vest-Europa hadde lenge samme alder for
førstegangsfødende som i Sør-Europa, men hadde i 2018 den nest høyeste alderen på 29,8 år.
Nord-Europa hadde i 2001 en gjennomsnittsalder på 27,3, som økte til 29,2 i 2018. Selv om utsettelse av det å få barn ofte knyttes til lav fruktbarhet er det ikke utelukkende høy alder som ligger bak lave fruktbarhetstall. Dette er Øst-Europa et eksempel på. De har den laveste gjennomsnittsalderen for å bli mor i Europa, som i 2001 var 24,8, og i 2018 hadde den økt til 27,3 år., og samtidig har de det nest laveste fruktbarhetstallet av regionene i Europa.
Figur 2.2: Mødres alder ved første fødsel i Europa fra 2001-2018
Kilde: Eurostat hentet 19.09.20
2 Se Vedlegg 2 for tall som figuren er basert på. Data hentet fra Eurostat:
http://appsso.eurostat.ec.europa.eu/nui/submitViewTableAction.do 23
24 25 26 27 28 29 30 31 32
2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 2015 2016 2017 2018
Alder
År
Alder ved første fødsel, kvinner
EU Nord Vest Sør Øst
9
2.2 Utviklingen i Norge
I Norge har utviklingen i fruktbarhet fulgt den overordnede trenden som vi har sett i Europa generelt. Fra 2002 og frem til 2009 steg SFT i Norge, og endte til slutt på 1,98. Sammen med andre nordiske land har Norge utpekt seg som et land med relativt høy fruktbarhet
sammenlignet med resten av Europa.
Figur 2.3 illustrerer hvordan alder for når kvinner og menn blir foreldre har endret seg over en periode på 20 år, og hvordan SFT har utviklet seg parallelt med dette 3. På starten at 2000- tallet økte alderen for når menn og kvinner gikk inn i foreldrerollen. Samtidig sank SFT. I perioden fra 2002 til 2009 stabiliserer alderen seg, og fruktbarheten går opp. Etter dette starter fruktbarheten å synke, og i 2011 øker igjen alder for å bli foreldre både for kvinner og menn i Norge. Dette viser at i perioder hvor Norge har opplevd fall i fruktbarheten har det også vært en økning i gjennomsnittlig alder for når folk blir foreldre, mens i perioder hvor fruktbarheten har økt har alder for når man blir foreldre holdt seg relativt stabil.
Figur 2.3: Gjennomsnittlig alder for når menn og kvinner blir foreldre i Norge, samlet fruktbarhetstall (SFT) i Norge, 2000-2019.
Kilde: Statistisk Sentralbyrå, hentet 24.10.20.
3 Grafen er basert på tall fra SSB. Se Vedlegg 3. Dataene her hentet fra SSBs statistikkbank:
https://www.ssb.no/statbank/table/04232/, og https://www.ssb.no/statbank/table/07872
1,2 1,3 1,4 1,5 1,6 1,7 1,8 1,9 2 2,1
24,0 25,0 26,0 27,0 28,0 29,0 30,0 31,0 32,0 33,0
2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 2015 2016 2017 2018 2019
SFT Alder
ÅR
Alder ved første fødsel, samlet fruktbarhetstall, Norge
Fars fødealder første barn Mors fødealder første barn SFT kvinner SFT Menn
10
2.3 Oppsummering
Utviklingen Europas fruktbarhetstrender kan oppsummeres med at samlet fruktbarhetstall generelt har gått nedover siden den økonomiske krisen i 2008/09, mens det har vært en økning i alder for kvinner ved første fødsel i Europa. En slik økning er en viktig drivkraft bak
nedgang som observeres i SFT, men rammer noe ulikt i de europeiske regionene. Denne utsettelsen kan komme av at befolkningen utsetter å få barn, og at fruktbarheten går opp etterhvert som man tar igjen å får flere barn ved en høyere alder. Av økningen i fruktbarhet som ble observert på starten av 2000-tallet var det kun en liten del av økningen som kunne forklares med at man bare fikk barn senere. Derfor er det lite sannsynlig at den nylige fruktbarheten kan forklares på samme måte. Mulighetsvinduet for å få barn blir mindre jo eldre man er (Beaujouan 2020, s. 219), og det er mindre sannsynlig at dagens kohorter kan få like mange barn som eldre kohorter, som fikk første barn tidligere. For å forstå
fruktbarhetstrendene i Europa er det viktig å kartlegge ulike aspekter som kan spille inn på hvorfor folk får færre barn, og hvorfor folk velger å få barn senere. Som en del av dette er det viktig å finne ut hva som kan påvirke valget om å få barn senere. Jeg ser i denne oppgaven på aldersnormer, som kan ha innflytelse på valget om når man får barn.
11
Kapittel 3: Teori og tidligere forskning om aldersnormer og overgang til voksenlivet
Empiriske resultater burde alltid ses i lys av teorier om det sosiale liv (Mehmetoglu og Jakobsen 2017, s. 5), og empirisk forskning generelt skal også være basert på teori. I dette kapittelet presenterer og diskuterer jeg tre teoretiske perspektiver, som kan knyttes til hvordan forestillinger om en idealalder og aldersnormer formes. Det første er den andre demografiske overgangen og individualiseringstesen, det andre perspektivet er livsløpsteori, og det siste er normteori. Jeg vil ikke gi en fullstendig oversikt over alle teoriene, men vil ta for meg de delene som kan knyttes til tema for oppgaven. Utover dette legger jeg også frem tidligere forskning som er relevant for oppgaven. Målet med kapittelet er å ha et grunnlag for å utvikle hypoteser som er forankret i et teoretisk rammeverk og for å kunne diskutere funnene mine sett i lys av ulike teorier, samt tidligere forskning på feltet.
Hva som påvirker normer i samfunnet og hos det enkelte individ finnes det flere teorier om. I tillegg er det gjort mye forskning på feltet, og spesielt om normer knyttet til overgangsfasen til voksenlivet. Jeg har valgt tre teoretiske perspektiver, som skal brukes som rammeverk for analysen. Den første delen inkluderer teorier om den andre demografiske overgangen (SDT) og individualisering. De andre perspektivene jeg går gjennom er knyttet til livsløpteori med fokus på Heckhausen og aldersnormer. Det siste perspektivet jeg vil se på er
normperspektivet. Her vil jeg gå inn på den teoretiske tradisjonen for å se på normer med hovedvekt på Jon Elsters forståelse av sosiale normer. Utover de tre perspektivene vil jeg ta for meg tidligere forskning, som har sett på fruktbarhetsatferd, og normer knyttet til
overgangsfasen i voksenlivet. Noe av den tidligere forskningen har også benyttet seg av teoriene jeg har valgt å bruke. Til slutt vil jeg utlede noen hypoteser med utgangspunkt i teorien og forskningen jeg har gjennomgått.
12
3.1 Den andre demografiske overgangen og individualiseringsteori
Den andre demografiske overgangen er både et teoretisk rammeverk for å forstå demografiske endringer og en empirisk beskrivelse av slike endringer. Teorien har noen fellestrekk med teorier om individualisering som også har vært mye brukt for å forklare fruktbarhetsatferd og endringer i den demografiske sammensetningen i et samfunn. I det følgende vil jeg gå
gjennom den andre demografiske overgangen og hva som karakteriserer akkurat denne overgangen. Deretter vil jeg gå gjennom individualiseringsteoriene til Ulrich Beck og Anthony Giddens, og se på deres betydning på fruktbarhetsatferd. Til slutt vil jeg legge frem noe av kritikken mot de nevnte teoriene.
3.1.1 Den andre demografiske overgangen
Noen av de mest kjente teoriene som har blitt brukt for å se på endringer i fruktbarhet, og beskrive hvordan endringene forløper, er teoriene om de demografiske overgangene. Teoriene er ikke bare brukt som teoretiske rammeverk, men viser også til beskrivelser av et sett med endringer i demografisk atferd som sammenfaller i en tidsperiode (Zaidi og Morgan 2017).
Grunnlaget for teoriene er nettopp observasjoner av forandringer innen ulike demografiske grupper, hvor endringene utvikler seg i takt med hverandre, og på en bestemt måte. Dette gav et behov for å sammenfatte og danne et teoretisk rammeverk for endringene, eller tendensene som ble observert. Teoriene, eller rammeverkene, er kjent som den (første) demografiske overgangen («first demographic transition», FDT), og den andre demografiske overgangen («second demographic transition», SDT) (van de Kaa 1987; Lesthaeghe 2010, 2014). Det er også flere og flere som peker på en tredje demografisk overgang, og allerede i 2006 definerte David Coleman hva som karakteriserte denne nye demografiske overgangen (Coleman 2006;
Lichter og Qian 2018), men denne er ikke like utbredt innen disiplinen og vil heller ikke bli brukt i denne oppgaven.
Videre vil jeg fokusere på den andre demografiske overgangen, da det er denne som har vært beskrivende for demografiske endringer i vesten i moderne tid (Rowland 2003). I tillegg vil jeg i noen tilfeller trekke inn den (første) demografiske overgangen, som en referanseramme, for å kunne se hva og hvordan elementene endrer seg i SDT sammenlignet med FDT. Teorien om SDT ble først presentert av Lesthaeghe og van de Kaa i 1986 (Zaidi og Morgan 2017, s.
13
474), og omfatter kjennetegn som skiller den fra FDT. Det er spesielt tre former for endringer som skiller den fra den FDT (Lesthaeghe 2014). For det første er det endret samlivsform ved at det er en økning i samboerskap, og færre som velger å gifte seg. Det er også en utsettelse i alder på når man flytter sammen, og dermed er det også flere som bor alene over en lengre periode, enn tidligere (Lesthaeghe 2010, 2014; Rowland 2003).
For det andre endrer fruktbarheten seg ved at fødselsratene synker ytterligere. Dette fører til at det ikke er nok fødsler til å utligne antall døde i flere vestlige land, som igjen fører til en aldrende befolkning på lengre sikt. Årsaken til at fertiliteten synker er blant annet kvinners endrede stilling i samfunnet. Flere kvinner kommer i arbeid, og kjønnsrollefordelingen i hjemmet utfordres. På individuelt nivå får man gjennom dette større grad av autonomi og frihet til å selv velge hvordan man ønsker å leve livet. I tillegg kommer det bedre former for prevensjon på markedet, som også bidrar til at fruktbarheten reduseres. Selv om man
observerer at alderen for seksuell debut går ned, øker alderen for når man blir foreldre for første gang. Denne utsettelsen på å få barn fører til at sjansen for å kunne få barn reduseres, og dersom man får barn vil muligheten for å få flere barn også bli betydelig mindre ettersom fekunditeten også blir mindre jo eldre man er (Lesthaeghe 2010, 2014). Fekunditet viser til den biologiske evnen til å kunne få barn (Nesheim 2017). En av årsakene som van de Kaa (1987) peker på er at barns rolle også har endret seg for de som blir foreldre. Tidligere hadde barn vært en ressurs for foreldre. Før den (første) demografiske overgangen kunne barn være en del av inntektskilden ved at de kunne jobbe på fabrikk e.l. I takt med den første
demografiske overgangen kom det på plass regelverk som begrenset barnearbeid, og barn ble kun en ressurs med tanke på fremtiden. Barna skulle ta hånd om foreldrene. Gjennom SDT forsvant forventningen til at barna skulle ta hånd om foreldrene når de blir gamle (van de Kaa 1987). Endringen i SDT er at barn ikke lenger blir sett på som en ressurs, eller økonomisk trygghet, men heller blir en del av et selvrealiseringsprosjekt for foreldrene (van de Kaa 1987).
Den tredje form for endring Lesthaeghe peker på, som kjennetegn for SDT, er sosiale
faktorer. Her er det faktorer både på individuelt nivå og på samfunnsnivå som blir påvirket. På individnivå er det individets behov, mulighet til selvrealisering og autonomi, som er i
sentrum. Evnen og muligheten til å valgfrihet er blitt viktigere (Lesthaeghe 2010, 2014). Dette blir også synlig gjennom kampen for likestilling mellom kjønnene. På samfunnsnivå
kjennetegnes sosiale endringer av det samme som på individnivå – valgfrihet – og både politikken og arbeidslivet går fra mer rigide former til flytende og transparente prosesser
14
(Lesthaeghe 2010, 2014). Generelt beveger man seg fra en materialisme, hvor det å skaffe til livets opphold har vært i sentrum. Denne tryggheten er nå «gitt» for innbyggerne i moderne samfunn og dermed blir det mindre fokus på materialisme og større fokus på selvrealisering og tilfredsstillelse av andre behov (Lesthaeghe 2010, 2014).
Endringene er preget av flere valgmuligheter enn det har vært tidligere, og man er ikke lenger bundet av en bestemt måte å etablere familie på slik det var tidligere. Et eksempel er
samboerskap og ekteskap. Tidligere var samboerskap ulovlig i Norge gjennom
konkubinatparagrafen. Selv om det i praksis var en sovende lov var det likevel ulovlig etter norsk lov å leve i samboerskap. Loven i Norge ble opphevet i 1972, og selv om folk hadde levd i samboerskap før den tid ble det nå lovlig (Bech 2013; NOU 1999: 25, s. 33). Siden dette har man sett en stor økning i samboerskap i Norge, og i dag er de fleste mødre samboer ved første fødsel. Det er også synlig ved at samfunnet i større grad bygger opp under
individet, individets behov og autonomi.
Alle disse endringene i Vesten kan oppsummeres i en dikotomi. Akkurat hvilke ord som brukes varierer, men van de Kaa bruker ordene «progressivitet» versus «konservatisme» (van de Kaa 1987, s. 8-9). Van de Kaa mener Vesten har beveget seg fra «konservatisme» og mot et samfunn preget av «progressivitet». Dette underbygges av at SDT blir forbundet med en videreføring av sekularisering og individualisering. Det blir økt søkelys på individet, og samfunnet og det kollektivet skyves bort til fordel for individets egne interesser. Dette blir også synlig i livsforløpet. Tidligere har det vært en bestemt gang i sekvensering av prosessen for familieetablering, en standardisert sekvensering av hendelser, som ender i familieliv.
Denne økende progressiviteten kommer til uttrykk i valgfrihet hos individenes (van de Kaa 1987, s. 7). Denne valgfriheten vil komme til uttrykk i valg knyttet til fruktbarhet, og spesifikt når man velger å få barn. Teorien om SDT, og dokumentasjonen av de faktiske endringene som er SDT, er ikke eksplisitt rundt tematikken om aldersnormer, og hva som oppfattes som passende. Likevel er van de Kaa tydelig på at det SDT har ført til et skifte i normer mot mer progressive holdninger til fruktbarhet og familiedannelse, og dette kan antas å vises i form av mindre rigide oppfatninger om hva som er passende.
Tidligere har flere sett på SDT som en forlengelse av FDT, men som vist ovenfor er det noen trekk i de to periodene, som gjør at de er vesentlig forskjellige. I tillegg til endringene jeg har pekt på er det endring i motivasjon for å få barn en av de største forskjellene på FDT og SDT.
Det er flere elementer som har spilt inn i utviklingen teorien om SDT, men dette skiftet i motivasjon regnes som en av to fundamentale elementer i utviklingen (Lesthaeghe 2010, s.
15
213). Denne forskjellen ble gjort rede for av Philippe Ariès på midten av 1900-tallet
(Lesthaeghe 2010, s. 213). Artikkelen hans som redegjorde for ulikhetene ble grunnlaget for utformingen av SDT. I artikkelen peker Ariès på hvordan motivasjonen til å få barn i den første demografiske overgangen bygget på altruisme og en bevisst investering i barn. Dersom man fikk mange barn ville det være vanskeligere å sikre fremtiden, da ressursene måtte fordeles på flere, og dette ville være en lite regningsvarende investering. Denne altruismen og ønske om å bygge en fremtidig sikkerhet i de barna man fikk skapte en nedgang i fertiliteten (Lesthaeghe 2010, 2014; Rowland 2003). Den nye motivasjonen som Ariès observerte på midten av 1900-tallet bar preg av at barnet skullet være en del av et individs, eller et pars, form for selvrealisering og mål i livet. Van de Kaa (1987) betegner dette som individualisme, og som et kjennetegn på den andre demografiske overgangen av individualisme, som
motivasjon for fertilitet- og samlivsvalg. Denne individualismen gjenspeiles i normer og holdninger som ble observert i perioden som i dag er kjent som den andre demografiske overgangen (van de Kaa 1987). Normene som er i fokus vektlegger individets selvrealisering og muligheter (Rowland 2003). Dette viser seg gjennom en endring blant annet i hvordan man lever sammen og fruktbarhetsatferd.
Selv om Vesten og Norden blir pekt ut som de områdene hvor den andre demografiske overgangen startet er det også gjort observasjoner av samme type endringer i sørlige og østlige Europa. Endringene i Vest- og Nord-Europa startet på 1960-tallet, og utviklet seg over siste halvdel av 1900-tallet. Van de Ka (1997) viser til en rekke endringer i fruktbarhet- og samlivsatferd, som har vært observert i en periode fra 1965 til 1995. I Sør-Europa ble det observert at utsettelse av det å få barn kom senere enn det gjorde i Vest- og Nord-Europa, men til gjengjeld har denne prosessen vært mer utpreget og mer intensiv i sørlige Europa (Lesthaeghe 2010, s. 222). I 1987 var van de Kaa tydelig på at SDT hadde startet i sør, om enn noe forsinket, og at landgruppen ville følge Vest- og Nord-Europa. Endringene i Sentral- og Øst-Europa har også vært forsinket sammenlignet med de andre regionene i Europa. I likhet med Sør-Europa skjedde progresjonen raskt, da prosessen først kom i gang. For flere land i denne regionen kunne man se at alle kjennetegn ved SDT inntraff etter kommunismens fall i 1989 (Lesthaeghe 2010, s. 220). Tre år før dette skjedde klynget befolkningen i land som blant annet Ungarn, Bulgaria, Polen, og Romania seg til tradisjonelle normer knyttet til seksuell frihet, tross forsøk på å modernisere samfunnet etter politisk skifte i regionen (van de Kaa 1987, s. 12). Dette er interessant, for det forteller at den østlige regionen har kommet senere til holdningsendringer som kan knyttes til det å få barn. Dette gjelder også delvis for
16
sørlige Europa, hvor kjennetegnene på den andre demografiske overgangen ble observert senere en der det startet. Siden disse to regionene har ligget bak Vest- og Nord-Europa i overgangen kan det tenkes at dette har hatt konsekvenser for hvor progressive holdninger man finner i regionene, og selv om aldersnormer ikke nevnes spesifikt er det nærliggende å anta at også aldersnormer knyttet til det å få barn er nærmere tradisjonelle holdninger i Sør- og Øst- Europa enn i Vest- og Nord-Europa.
Lesthaeghe (2010, s. 225) påpeker at selv om Vest- og Nord-Europa var først ute med inntreden i SDT er det fortsatt en pågående prosess, men da mest utpreget i tilknytning til utenomekteskapelige fødsler.
Kritikk av teorien om den andre demografiske overgangen
Teorien om den andre demografiske overgangen har mottatt kritikk fra ulike hold. Jeg vil kort oppsummere to punkter som møter kritikk fra det akademiske miljøet. For det første har rammeverket for SDT blitt kritisert for mangel på å inkludere betydningen av normer på hendelser i livsløpet. Liefbroer og Billari (2010, s. 288)
Likevel går noe av kritikken også på selve formuleringen og rammene for teorien om
individualisering. Den er blant annet kritisert for å være for vagt formulert til å være en teori (Liefbroer og Billari 2010, s. 288).
Samtidig viser van de Kaa (1987, s. 7) til at deler av bakgrunnen for fenomenet, som ble observert i samfunnet på midten av 1900-tallet, kan «reflektere» endringer i normer og holdninger. Dette kan forstås som at det er normer og holdninger, som er utgangspunkt for de observerte endringene. Dermed er ikke betydningen av normer forsømt helt. Dette kan tyde på at de som utviklet og satte ord på SDT så på normer som bakgrunnen for endringene. På bakgrunn av dette kan man argumentere for at noe av kritikken mot teorien om den andre demografiske overgangen er feilslått.
17 3.1.2 Individualiseringstesen
Som vi har sett med den andre demografiske overgangen er individers selvrealisering eller individualisering nøkkelbegreper for å forklare endringer i demografisk atferd i moderne samfunn. I forklaringen av overgangen fra industrisamfunnet til det postmoderne samfunn finner vi teoretikere som trekker frem individualisering som et kjennetegn på denne overgangen. Blant dem finner vi Ulrich Beck og Anthony Giddens. Begge har sine
perspektiver på hva som er kjennetegner dagens moderne samfunn, og hvordan dette påvirker individet. De to teoretikernes perspektiver på modernitet er en del av deres forsøk på å utvikle samtidsdiagnoser for det postmoderne samfunn (Aakvaag 2008, s. 259). Begge
problematiserer individualiseringsprosessen som ble observert i slutten av det 20. århundre, og forsøkene på å forklare denne individualiseringsprosessen blir ofte omtalt som
individualiseringstesen.
Hos Ulrich Beck kommer teorien frem som et av grunnelementene i hans samtidsdiagnose av den andre modernitet (Aakvaag 2008, s. 265). Beck (1992) mener at samfunnet er i en
moderniseringsprosess, og at det er ulike former for modernitet. Den første moderniteten er industrisamfunnet. Dette samfunnet var grunnlaget for teorier og samtidsdiagnoser, som sosiologiens tidligere teoretikere, Marx, Durkheim, Simmel, Weber, og Tönnies, utviklet. Den nye moderniteten har det postmoderne samfunn – tiden etter industrialiseringen – som
utgangspunkt. Beck skiller mellom klassisk (knyttet til industrisamfunnet) og refleksiv modernitet (Beck 1992, s. 11), eller det han også kaller «die zweite Moderne», det andre moderne (Aakvaag 2008, s. 264). Med denne nye moderniteten følger det også med sosiale forandringer i samfunnet.
Teorien om den refleksive modernitet er en syntese av to teorier, som Beck har utviklet basert på observasjoner i samfunnet. Det første er det han har kalt teorien om risikosamfunnet. Kort fortalt handler det om hvordan samfunnets farer og risikoer har endret seg inn i den nye moderniteten. Tidligere har farer og konsekvensene av farene vært lokale, og kjent for individet. De har vært begrenset til blant annet klasse og arbeidsplass. På vei inn i den
refleksive moderniteten argumenterer Beck for at farene og risikoene vi står ovenfor er knyttet til mer usikkerhet. Og risikoene nå er menneskeskapte og konsekvenser av industrialiseringen i motsetning til tidligere da de i større grad var naturskapte (1992, s. 21). Denne typen risiko er ikke lenger begrenset til klasse eller plassering. De er nå en trussel for alle klasser og har et globalt spenn (Beck 1992, s. 13). Det andre hovedelementet i Becks modernitetsteori er
18
individualiseringsprosessen som har blitt observert siden andre verdenskrig. Beck understreker ved flere anledninger betydningen av begrepet. Et viktig poeng er at individualiseringsprosessen er et resultat av refleksivitet (Beck 1992, s. 153).
Sagt på en annen måte er individualiseringsprosessen et produkt av at institusjoner og tradisjoner forbundet med at industrisamfunnet oppløses i møte med den nye moderniteten.
Individualiseringsbegrepet er ikke noe nytt for den refleksive moderniteten (Beck 1992, s.
127), men med den refleksive moderniteten følger en annerledes form for individualisering sammenlignet med tidligere. Individet er nå frigjort fra tradisjonelle roller og institusjoner som tidligere hadde satt rammer for hvordan man levde. Man kan si at de tradisjonelle rammene for livet i industrisamfunnet har gått i oppløsning på vei inn i den andre
moderniteten, og at man står friere til å velge. Dette bryter med tidligere tradisjonelle mønstre som har vært innen klasse og sosial stratifikasjon hvor livsstil i større grad er bestemt etter klasse (Beck 1992, s. 88).
Siden det er strukturen i den refleksive modernitet som skaper alle disse variasjonene og mulighetene blir man også tvunget til å ta egne valg, for å danne sitt eget livsløp. Dette blir tydelig på alle områder i livet, og Beck snakker om at det blir individuelle biografier, som erstatter en standard biografi etter hvilken klasse man tilhører eller hvor man kommer fra (Beck 1992, s. 87). Det vil si at hvert individ blir nødt til å forme sine egne liv i den nye moderniteten. Dette vil ikke si at individualiseringen er noe helt fritt og abstrakt i seg selv.
For å forme sin individuelle biografi må man hele tiden forholde seg til andres biografier og tilpasse seg de institusjonelle omgivelsene (Beck og Beck-Gernsheim 2002, s. 4). Det vil si at når institusjonene endrer seg må individet følge etter og innordne seg etter endringene.
En av de tradisjonelle institusjonene som er i ferd med å gå i oppløsningen er kjernefamilien (Beck og Beck-Gernsheim 1995, s. 1-2). Dette er en følge av store endringer i betingelsene for de tradisjonelle kjønnsrollene. Både kvinner og menns tradisjonelle kjønnsroller har gjennomgått endringer, men ikke de samme endringene. De tydeligste endringene, og de som kanskje oftest blir tatt opp er knyttet til den tradisjonelle kvinnerollen. Med moderniseringen blir kvinner frigjort fra blant annet «morsrollens skjebne», og gjennom tilgang på utdanning og arbeid blir de også frigjort fra rollen som hjemmeværende. Menn har aldri hatt denne typen rolle, men de blir fortsatt frigjort fra å måtte være eneforsørger for familien sin (Beck 1992, s.
112).
19
På samme måte som Beck har Anthony Giddens også utviklet teorier om endringene som ble observert i samfunnet i fra midten av det forrige århundre. Der Beck omtaler moderniteten som refleksiv, snakker Giddens om en høy- eller senmodernitet (1996, s. 11). Et av
kjennetegnene ved denne høymoderniteten er endringer i typen risikoer (Giddens 1996, s. 13), og også på dette punktet er det noen likheter mellom Giddens og Beck. Risikoene som dagens samfunn står ovenfor er mer uoversiktlige og mer omfattende enn tidligere farer, som knyttes til tidligere samfunnsformer i historien. I tillegg til å være preget av en ny type risiko har dagens samfunn en dynamikk som gjør at endringer skjer mye fortere nå sammenlignet med tidligere samfunn. I tillegg fokuserer Giddens mye på selvet og selvidentitet. Grunnen til dette er at dynamikken i høymoderniteten muliggjør en kobling mellom selvet og samfunnet på en helt ny måte som følge av globaliseringen (Giddens 1996, s. 46). Selvet er refleksivt i likhet med at modernitetens institusjoner også er refleksive.
Med at selvet er refleksivt, mener Giddens at individet hele tiden må være oppmerksom på seg selv, egne motivasjoner, handlinger, og omgivelser. Han kaller dette en «refleksiv oppmerksomhet», og denne oppmerksomheten kjennetegner «menneskelig handling» ved at aktøren hele tiden følger med på seg selv i relasjon til omgivelsene sine (Giddens 1991, s. 35).
Selvets refleksive prosjekt er å opprettholde biografiske fortellinger, som er
sammenhengende, men samtidig gjennomgår stadige endringer. Dette er et resultat av at det refleksive selvet hele tiden må forholde seg til et hav av valgmuligheter (Giddens 1996, s. 14).
Dette kan igjen forstås som at det refleksive selvet er et livslangt prosjekt, og det blir opp til hver enkelt å utforme sine egne livshistorier ved å konstant måtte ta valg. Dette gjelder også for relasjoner og intimitet. I likhet med Beck ser Giddens også endringer i relasjoner mellom individer i det høymoderne samfunnet. Giddens snakker om det «rene forhold», hvor
forholdet kun er en relasjon for forholdets del. Det er «rent» i den form av at det ikke er noen kontrakt, og baserer seg heller ikke på «ytre sociale eller økonomiske betingelser – det er så at sige frit flydende» (Giddens 1996, s. 109). I likhet med selvet og institusjonene i det moderne samfunn har denne forholdstypen en refleksiv karakter.
Individualisering slik Beck og Beck-Gernsheim (2002, s. 5) fremstiller det er ikke det samme på tvers av geografiske regioner. De understreker spesielt at omgivelser har betydning for hvor langt en region har kommet i individualiseringsprosessen, og mer spesifikt at det er forskjell mellom by og land, da individualisering «impliserer urbanisering» (oversatt fra engelsk i Beck og Beck-Gernsheim 2002, s. 5). Dette legger et grunnlag for å anta at det er
20
variasjoner mellom by og land innad i Europa, men at det også er ulikheter mellom større områder i Europa.
Selv om normer og verdier er viktig underliggende aspekt i SDT og individualiseringsteorien, er sammenheng mellom dem og individuell atferd noe uklart. Denne koblingen blir ikke gjort tilstrekkelig rede for i noen av teoriene. Livsløpsteori tar en annen tilnærming og belyser blant annet hvordan individuelle livsløp er påvirket av samfunnet.
3.2 Livsløpsteori
3.2.1 Livsløpsbegrepet
Generelt er livsløp et tverrfaglig teoretisk rammeverk. Det har røtter tilbake på 1920-tallet hvor William I. Thomas etterlyste en studieretning, som skulle ha et «langsiktig tilnærming til livshistorie» (Elder, Johnson, og Crosnoe 2004, s. 3). Selv om det allerede på 50-tallet ble uttrykt et behov for en slik samlet fagdisiplin, var det ikke før mot slutten av århundret at livsløp som forsknings- og studiefelt ble anerkjent (Elder et al. 2004).
Livsløp kan forstås på flere måter. Elder et. al (2004, s. 4) ser på det som en systematisering av «aldersspesifikke mønstre som er en del av sosiale institusjoner og historie». En annen måte å se det på er at det handler om hvordan menneskers liv utvikles og er gjennomsyret av mening, og hvordan dette påvirkes av samfunnet (Buchmann 1989, s. 15). Buchmann
spesifiserer ytterligere at det handler om hvordan man kan beskrive individets liv som en utvikling i det sosiale tid og rom, som ligner på den teoretiske definisjonen til Elder et. al.
(2004). Basert på de to måtene å se livsløp på, kan man forstå det slik at det overordnet handler om hvordan menneskers liv utfolder seg og er strukturert i en sosial og historisk kontekst.
Buchmann viser til fire elementer som representerer ulike måter å se på livsløp. Hun skiller mellom omfang (scope) og nivå (level), som analytiske kategorier. Disse kan igjen deles i to.
Omfang skiller mikro- og makroperspektiv, og nivå ser på struktur og kultur. Innenfor makroperspektivet kan man se på hvordan institusjonaliserte roller, eller status, har en rekkefølge. Det er blant annet her normer kommer inn og deriblant aldersnormer (Buchmann 1989, s 16).
21 3.2.2 Aldersnormer i livsløpsteori
Innen livsløpsteorier står normer sentralt, da normer er viktig bærebjelke i samfunnet. Normer blir av flere teoretikere sett på som drivkraften bak aktørenes handlinger, og for livsløpteori vil dette si at normer knyttet til hendelser i livet får konsekvenser for når og hvordan
individenes livsløp utfolder seg (Elder 1975; Liefbroer og Billari 2010; Shanahan, Mortimer, og Kirkpatrick Johnson 2016).
Hva normer betyr innen livsløpsforskning kan deles inn i fire dekkende kategorier:
aldersnormer, kvantumnormer, sekvensnormer, og kombinasjonsnormer (Liefbroer og Billari 2010). Kvantumnormer viser til om og hvor ofte, eller antall ganger, en hendelse i livet inntreffer. Et eksempel, som er ofte brukt, er hvor mange ganger man får barn. Er det slik at det er et bestemt antall barn som oppfattes som for mange i et foreldreskap? Dette kunne vært aktuelt å se på ved å undersøke folks oppfatninger knyttet til antall barn: Hvor mange de ønsker selv, eller hva de synes er et ideelt antall barn. Sekvensnormer er normer for hvilken rekkefølge to eller flere livshendelser opptrer i (et eksempel er en norm om at man bør gifte seg før man får barn). Kombinasjonsnormene viser til normer om å kombinere to roller, og hvorvidt kombinasjonen av roller er passende, eller ikke. Et eksempel er kvinner som er mødre, og samtidig velger å jobbe hundre prosent (Liefbroer og Billari 2010; Liefbroer et al.
2015). Til slutt er aldersnormer normer, eller forventninger, om hva som er passende, eller ideell, alder for en spesifikk atferd. Aldersnormer kan vise til en spesifikk alder, eller i en bredere forståelse se på et aldersspenn (Liefbroer og Billari 2010). Et eksempel her er spørsmålet om det er et bestemt aldersrom som er passende for å gifte seg. Eller, som er aktuelt for denne oppgaven: Hva er en passende alder å bli foreldre?
Alder er for mange kun et tall som sier noe om hvor mange år et individ har eksistert, men Elder et al. (2004) understreker at alder også har sosial og personlig betydning. Det sier noe om hvor i et livsløp vi befinner oss, og hvilke grupper vi tilhører. Om vi er barn eller voksne.
Noen rettigheter eller plikter kan først oppnås ved en bestemt alder (for eksempel rettighet til å velge eller å bli valgt, kriminell lavalder). Men også utover slike helt konkrete legale eller juridiske aldersnormer, knyttes alder ofte til forventinger om hendelser vi skal gjennom, og om vi opplever hendelsene sent eller tidlig (Elder et al. 2004, s. 10). Dette gjør at alder er av spesiell interesse for å kartlegge hvilke aldere, eller perioder i livet, som befolkningen kobler til bestemte hendelser. For min oppgave er jeg interessert i hvilken alder som knyttes til det å få barn, og mer bestemt hva folk mener er den ideelle alderen for å bli foreldre.
22 3.2.3 Overgang til voksenlivet
Den teoretiske tradisjonen i livsløpsteorien ser på alle faser i livet. En viktig del av dette er å avdekke kunnskap om hvordan ulike elementer i hver fase forekommer, og om de ulike elementene følger en bestemt rekkefølge. Dette gjelder også for den overgangsfasen som man går gjennom når man går fra ungdom til voksen. Det er flere elementer, eller hendelser, som kjennetegner denne viktige livsfasen, og beskriver hvordan ungdom blir både økonomisk og sosialt uavhengig av oppvekstfamilie. Det er avslutning av skolegang og utdanning, inntreden i arbeidsmarkedet, flytte hjemmefra, samlivsinngåelse, ekteskap og å bli foreldre. Mens disse hendelsene tidligere var tett knyttet sammen (for eksempel var ekteskap forutsetning for samlivsinngåelse), har både forekomsten,rekkefølge og sammenheng mellom elementene forandret seg og nye elementer, som for eksempel samboerskap, blitt viktigere i moderne tid. I livsløpsteori blir dette omtalt som en de-standardisering av livsløpet (Brückner og Mayer 2005).
Overgangen til voksenlivet er preget av hendelser som påvirker individets livsløp på lang sikt og derfor har denne livsfasen også fått mye oppmerksomhet i livsløpsforskning (Shanahan 2000). Det gjelder spesielt overgang til mor- eller farsrollen og fødsel av barn. Andre
hendelser kan reverseres på en eller annen måte, siden man for eksempel kan flytte tilbake til foreldrehjemmet eller oppløse et samliv. Derimot er det slik at man blir mor eller far for resten av livet etter barnet er født. Derfor er det ikke overraskende at det å bli foreldre er viktigere enn andre hendelser for at individer definerer seg selv som voksen (Meulemann 2003)
I lys av dette er endringer i normer knyttet til å få barn – både kvantum- sekvens- og aldersnormer – av spesiell interesse, siden de har en sterk påvirkning av hele det videre livsløpet. Hvordan disse normene kan tenkes å påvirke atferden, vil jeg se nærmere på når jeg i neste del tar for meg Elsters teori om sosiale normer.