Plass til kraftintensiv industri i Norge?

(1)

I årene fram mot 2020 vil kraftintensiv industri måtte ta stilling til hva den skal gjøre med sin produksjon i Norge. Dette fordi det er behov for reinvesteringer og fordi de fleste kommersielle kraftkontraktene løper ut. Denne rapporten tar for seg den samfunnsmessige betydningen industrien har i Norge og drøfter de senere års endringer i den globale produksjonen av kraftintensive metallprodukter.

I analysen er det tatt utgangspunkt i de to mest sentrale og usikre drivkreftene for industrien: utviklingen av framtidige kraftkostnader i Norge og globale markedsendringer, med særlig vekt på Kinas utvikling. Det tegnes opp fire

forskjellige scenarier. I hvert av disse analyseres kraftmarkedet, den kraftintensive industriens betydning for norsk økonomi, internasjonale utviklingstrekk i

etterspørsel og markedsstruktur, og internasjonale klimapolitiske beslutninger – eller fraværet av disse.

Klemt mellom Kina og klima

Plass til kraftintensiv industri i Norge?

Fafo-rapport 2012:08 ISBN 978-82-7422-864-1 ISSN 0801-6143 Bestillingsnr. 20235 Borggata 2B/Postboks 2947 Tøyen

N-0608 Oslo www.fafo.no

Jon M. Hippe, Bård Jordfald, Ole Løfsnæs, Rolf Røtnes og Berit Tennbakk

J. M. Hippe, B. Jordfald, O. Løfsnæs, R. Røtnes og B. TennbakkKlemt mellom Kina og klima

Klemt mellom Kina og klima

(2)

(3)

Jon M. Hippe, Bård Jordfald, Ole Løfsnæs, Rolf Røtnes og Berit Tennbakk

Klemt mellom Kina og klima

Plass til kraftintensiv industri i Norge?

Fafo-rapport 2012:08

(4)

ISBN 978-82-7422-864-1 (papirutgave) ISBN 978-82-7422-865-8 (nettutgave) ISSN 0801-6143

Omslagsfoto: Colourbox.no

Omslag: Fafos Informasjonsavdeling Trykk: Allkopi AS

(5)

Innhold

Forord ... 5

1 Innledning ... 7

1.1 Kraftintensiv industri i Norge ved en skillevei? ... 7

1.2 Usikre drivkrefter: Framtidig kraftkostnad ... 8

1.3 Usikre drivkrefter: Globalisering og storpolitikk ... 10

1.4 Framtidsbilder som metode ... 11

1.5 Rapportens oppbygging og hovedkonklusjoner ... 13

2 Kraftintensiv industri ... 17

2.1 Aluminiumsproduksjon ... 18

2.2 Ferrolegeringer og silisium ... 38

3 Samfunnsøkonomisk betydning av kraftintensiv industri ... 53

3.1 Konjunkturutsatt og prisfølsom industri ... 55

3.2 Høy produktivitet ... 57

3.3 Blant Norges største eksportnæringer ... 60

3.4 Høy investerings- og innkjøpsrate ... 62

3.5 Stor betydning i enkelte regioner ... 65

3.6 Metallurgisk kompetanse ... 67

4 Kraftmarked, kraftkostnad og kraftpris ... 71

4.1 Prisdannelsen i engrosmarkedet ... 72

4.2 Kraftkostnad for industrien ... 95

4.3 Oppsummering ... 109

5 Midtens rike – Kina og kraftintensiv industri ... 111

5.1 Den tolvte femårsveilederen (2011–2015) ... 114

5.2 Hvilken vei går Kina? ... 122

6 Hva vil framtiden bringe? ... 125

6.1 På vei inn i det ukjente – kraftkostnad og konkurranseevne ... 125

6.2 På vei inn i det ukjente – Kinas rolle i verdensøkonomien ... 133

6.3 Scenariokrysset ... 137

(6)

7 Én verden ... 141

7.1 Hvordan er verden i 2025? ... 141

7.2 Hvordan kom vi hit? ... 143

7.3 Kraftsituasjonen i 2025 ... 144

7.4 Baksiden ... 147

8 Norsk nedtur ... 149

9 Delt verden ... 157

10 Norsk opptur ... 165

10.4 Baksiden ... 171

11 Strategiske skillelinjer ... 173

11.1 Scenariene på tvers ... 173

11.2 Analyse: Hva skjer med relativ kraftpris? ... 180

11.3 Analyse: Hva hvis? ... 184

11.4 Industriens samlede kraftkostnad ... 191

12 Strategiske veivalg ... 195

12.1 De lange linjene – energipolitiske utfordringer ... 195

12.2 Et nytt energipolitisk regime – industripolitiske utfordringer ... 199

12.3 Norsk industri ved et veiskille: Hva avgjør veien videre? ... 202

Litteratur ... 207

Vedlegg ... 211

(7)

Forord

Fagforbundet Industri Energi tok høsten 2009 initiativ til et prosjekt om produksjon, distribusjon og fornybar energi for å få bedre kunnskap om de samfunnsøkonomiske virkningene av økt kraftutveksling med andre land generelt og den betydning dette har for kraftintensiv industri lokalisert i Norge spesielt. Sammen med Econ Pöyry utarbeidet Fafo et forprosjektnotat som søkte å gi en kunnskapsstatus for utviklingen av energipolitikk og kraftmarked i Europa, Norden og Norge (Tennbakk, Jordfald, Veland 2010).

Industri Energi fikk senere med seg industriselskapene Alcoa, Elkem, Eramet, Fesil og arbeidsgiverorganisasjonen Norsk Industri i et hovedprosjekt. På arbeidstakersiden kom Norsk Ingeniør- og Teknologorganisasjon (NITO), Fagforbundet og Alnor Kjemiske Fagforening med. Dette muliggjorde et hovedprosjekt, som kunne foreta en bred analyse og diskusjon av endringer i kraftkostnader i Norge og internasjonalt, og følge virkningene for den kraftintensive industrien i Norge. Denne rapporten er sluttrapporteringen fra hovedprosjektet.

I arbeidet med hovedprosjektet har det opprinnelige perspektivet med søkelys på utenlandskablers betydning for kraftprisen, blitt utvidet på to sentrale områder.

For det første legger analysen vekt på å forstå, og å beregne, virkninger av en rekke faktorer som kan ha betydning for utviklingen av kraftkostnaden til industrien. Det er ikke alene et spørsmål om antall kabler. En rekke faktorer spiller sammen med utbygging av utenlandskabler, blant annet antakelser om kraftoverskudd i Norden, klimapolitisk regulering, magasinfylling og fleksibilitet i magasinene når morgen- dagens kraftkostnad bestemmes. For det andre legges det større vekt på å trekke inn produksjon og etterspørsel i hele det globale markedet for kraftintensive produkter som aluminium, ferrosilisium med flere, for å kunne forstå den norske industriens framtidige utviklingsmuligheter. Det legges særlig vekt på utviklingen i Kina, som i løpet av den siste tiårsperioden har blitt både en svært betydelig produsent og kjøper av kraftintensive produkter.

Ambisjonen med hovedprosjektet har vært å analysere strategiske implikasjoner for norsk kraftintensiv industri fram mot 2025. Sammen med referansegruppen i prosjektet ble det besluttet å benytte scenariometodikk for å gjennomføre en slik analyse.

Forskergruppen og referansegruppen har møttes hyppig, og det har vært gjennomført hele elleve møter mellom disse.

(8)

For å sikre en bred sammensatt forskergruppe som skulle besitte både kompetanse om kraftmarkeder og energipolitikk så vel som en bredere samfunnsøkonomisk og nærings- politisk kompetanse, ble det valgt å knytte flere fagmiljøer til prosjektet. Hensikten var å etablere en faglig sterk og uavhengig forskergruppe. Fafo har ledet prosjektet, men arbeidet er gjennomført sammen med Econ Pöyry og THEMA Consulting Group.

Fra THEMA Consulting Group har Berit Tennbakk deltatt. Fra Econ Pöyry har Rolf Røtnes og Ole Løfsnæs deltatt, mens Jon M. Hippe og Bård Jordfald har vært Fafo sine representanter.

Referansegruppen for prosjektet har bestått av Are Tomasgard og Espen Løken fra Industri Energi. Tone Tønnessen har stilt fra NITO, Ingrid Buset fra Fagforbundet og Stein Roar Martinsen fra Alnor Kjemiske Fagforening. Kai Rune Heggland og Frank Øverli har deltatt på vegne av Alcoa. Fra Elkem har Kristin Karlstad og Alexander Strøm Arnesen deltatt, mens Tore Jeppe Sørhaug og Helge Stanghelle har representert Fesil. Fra Eramet har Baard Aasrum stilt, mens Ole Børge Yttredal og Inger Kristin Holm har representert Norsk Industri. Stor takk til referansegruppen, som har bidratt med bedrifts-, bransje- og markedskunnskap av stor betydning. Takk skal også rettes til Agneta Kolstad og Bente Bakken i Fafos informasjonsavdeling for at de har klart å holde orden på tekst og figurer og for at forskernes mange filer og utkast har mate- rialisert seg til denne rapporten du nå leser. Rapportens innhold står imidlertid for forfatternes egen regning.

Oslo, april 2012

Jon M. Hippe, Bård Jordfald, Ole Løfsnæs, Rolf Røtnes og Berit Tennbakk

(9)

1 Innledning

1.1 Kraftintensiv industri i Norge ved en skillevei?

I Norge er vann temmet, og vannkraften har gitt energi til landets utvikling. Vannkraft- utbyggingen har lagt grunnlaget for en over hundreårig industribygging, med produksjon av kraftintensive råvarer som aluminium, ferrosilisium, magnesium, silisium og ferromangan. I begynnelsen ble industrien lagt i nærheten av fossefallene, på steder som Rjukan, Sauda, Sunndal og Høyanger. Siden kunne kraften transporteres over lengre avstander, og industrien flyttet seg nærmere kysten og til bedre havnemuligheter. Norge hadde så mange småsamfunn som ble bygget opp rundt industrien, at man fikk et eget ord for det: industristed. Likevel, kraftintensiv industri lokalisert i Norge er mer enn industristeder som Årdal, Salten, Husnes, Notodden eller Karmøy. For Norge er den kraftintensive industrien en av de store eksportnæringene, etter olje- og gasseksport.

På mange måter står store deler av kraftintensiv industri i Norge ved en skillevei.

Mange virksomheter må ta stilling til om de skal gjennomføre oppgraderinger eller nyinvesteringer i den kommende tiårsperioden. Samtidig løper de aller fleste av de langsiktige kommersielle kraftkontraktene ut rundt 2020. I mange styrerom og i mange virksomheter foregår det derfor diskusjoner om man skal reinvestere og bygge driften videre ut, eller om man gradvis skal avvikle i Norge og flytte produksjonen til andre steder. Spørsmålet globalt er ikke om det skal produseres mer aluminium eller jern, men hvor dette skal skje.

I norsk sammenheng er det nasjonale regimet, hvor Stortinget kunne fastsette kraftkontraktene for industrien, for lengst passé. Europeisk konkurranseregulering har vært med på å avvikle et historisk nasjonalt kraftregime. Et element i den nye virkeligheten, etter fransk modell og med europeisk godkjenning, er statlige garantier for langsiktige kraftkontrakter. Likevel, investeringsbeslutninger i dag vil skje under stor usikkerhet, av markedsmessig, produksjonsmessig og/eller finansiell art. For den kraftintensive industrien er det blant annet usikkerhet knyttet til krafttilgang, utfallet av hva som skjer med europeisk kjernekraft, graden av ny fornybar energiproduksjon, europeiske klimaavgifter og omfanget av utveksling av kraft mellom Norge og nabolandene.

Det er også usikkerhet knyttet til global klimaregulering og en eventuell europeisk og/eller norsk kompensasjonsordning hvis resten av verdens industri ikke blir gjenstand for klimareguleringer. Samtidigheten av flere endrings- og usikkerhetsfaktorer stiller både beslutningsfattere i industrien og hos myndighetene overfor vanskelige

(10)

valg. Beslutninger handler ikke bare om utbygging og investeringer, men også om nasjonale tiltak for å sikre forutsigbarhet omkring de framtidige forutsetningene for kraftintensiv industri i Norge.

Man må derfor ha flere tanker i hodet på én gang når man skal forstå industriens utfordringer. Faktorer som utvikling av de internasjonale og nasjonale kraftmarkedene med tilhørende endringer i reguleringsregimer, vil spille stor rolle for investerings- og utviklingsbeslutninger. I tillegg vil markedsdynamikk og etterspørselsstrukturen for produkter fra den kraftintensive industrien være av stor betydning for aktørenes tilpasninger og valg. Her står ikke minst verdensmarkedet for aluminium og stål sentralt, og den rollen kinesisk økonomi spiller i denne sammenhengen. Betingelsene for framtidens kraftintensive industri i Norge er derfor usikker, og langt fra bestemt av politiske tiltak i Norge alene. Likevel, den relative prisfordelen på kraft som måtte finnes i Norge, vil være av særlig stor betydning for industrien, men i et samspill med andre forhold.

I dette prosjektet analyseres derfor virkningen på kraftintensiv industri av ulike energi- og næringspolitiske utviklingsscenarier. Dette fordrer en drøfting av hvordan det norske kraftmarkedet vil utvikle seg, en analyse av den kraftintensive industriens plass og betydning i norsk økonomi, sammen med internasjonale utviklingstrekk i etterspørsel og markedsstruktur. Ut fra dette har vi valgt å ta utgangspunkt i to sentrale og usikre drivkrefter for den kraftintensive industriens framtid: For det første utviklingen av framtidig kraftkostnad for kraftintensiv industri lokalisert i Norge, og for det andre endringer i det globale markedet for kraftintensiv industri, med særlig vekt på Kinas framtidige rolle.

1.2 Usikre drivkrefter: Framtidig kraftkostnad

Kraftkostnadene er en avgjørende faktor for drifts- og investeringsbeslutninger i den kraftintensive industrien. Forventninger om det framtidige prisnivået i det norske og det nordiske kraftmarkedet er dermed en av de grunnleggende usikkerhetene i en diskusjon av den kraftintensive industriens framtidige lokalisering i Norge. Den relative kraftprisen som industrien betaler, vil påvirke hvor attraktivt det er å produsere denne typen industrivarer i Norge, hvor fordelaktig det er å oppgradere i eksisterende pro- duksjonsanlegg eller å investere i nye anlegg, sammenliknet med andre steder i verden.

Den andre store produksjonskostnaden, råvarer, handles inn på de internasjonale råvarebørsene eller direkte med gruveselskapene. Utover transportkostnadene fra pro- duksjonsstedene, er råvareprisene tilnærmet like for de respektive markedsaktørene.

I tillegg til kraftkostnad og råvarekostnader, spiller lønnskostnader og produktivitet, rentenivå, valutakurser, transportkostnader til markedene inn.

(11)

Grunnlaget for analysen i prosjektet er utformingen av et sett av ulike framtidsbilder for industrien i Norge. Utviklingen i det norske kraftmarkedet er kvantifisert for hvert av framtidsbildene ved hjelp av modellsimuleringer, for å gjøre konsistente beregninger av hvordan og hvor mye kraftprisen kan variere framover. I praksis benyttes kostnader for nye kull- eller gasskraftverk uten CO₂-pris som referansepunkt. Framtidig utbygging av kraftintensiv industri utenfor Europa vil måtte baseres enten på kullkraft, såkalt «stran- det gass» (dvs. at den benyttes på stedet og ikke transporteres langt) eller fornybar kraftproduksjon. Det er dermed ikke så mye et spørsmål om hva man skal produsere, ettersom den økonomiske veksten styrer etterspørselen etter kraftintensive produkter.

Snarere er det et spørsmål om hvor det skal produseres, og med hvilke energikilder som skal ligge til grunn for produksjonen.

Det er vanskelig å lage et presist anslag på utviklingen i kraftkostnader i Norge og den relative forskjellen til andre land. Det finnes mange forhold som påvirker de relative kraftkostnadene, og det kan tenkes mange kombinasjoner av forutsetningene, som vil gi ulike virkninger på kraftkostnadene for industrien. Ved å lage ulike scenarier eller framtidsbilder, søker dette prosjektet svar på spørsmålet: Under hvilke ulike forutset- ninger vil kraftkostnadene i Norge ligge lavere eller høyere enn i andre land?

Kjernen i analysen av kraftmarkedet, som gjøres i kapittel 4 og 6, er en tydelig- gjøring av forutsetninger og modellering av utslaget på kraftkostnad og kraftpris. Det er en rekke forhold som påvirker norske kraftpriser, og ikke bare spørsmålet om kabler til utlandet, det vil si hvilken utvekslingskapasitet Norge har med andre land. Fram- tidens relative kraftkostnad er politisk drevet gjennom fornybarhetsdirektivet i EU og fornybar støtte/klima forliket. Økt kraftproduksjon presser prisen nedover, alt annet likt. Men det politiske innslaget er enda mer komplekst og kan gjenfinnes i striden om avvikling eller utbygging av kjernekraft i Norden og på kontinentet. Hva vil Sverige og Finland tilby av framtidig kjernekraft? Og, hva skjer på kontinentet, med strid om kjernekraften i Tyskland, Sveits og Frankrike? De politiske usikkerhetsfaktorene strekker seg også utenfor Europa: Hva skjer med det globale CO₂-regimet? Lykkes ikke verdens ledere i et felles regime, påvirker den europeiske kvoteprisen både termisk produksjon i Europa og verdien av vannkraft i Norge og Norden. I tilknytning til en slik utvikling kommer spørsmålet om kompensasjonsordninger for industrien som opererer i et globalt marked, for å unngå at den globale produksjonen av metaller blir basert på mer forurensende kraftkilder og produksjonsmetoder enn den ellers ville vært.

Samtidig handler framtidens kraftkostnader om langt mer enn politikk. Hvis det er vanskelig å forutsi politiske beslutninger, kan det være enda mer krevende å forutsi hvilke teknologisk nyvinninger som blir gjort, og som vil skape grunnlag for nye energi kilder.

Og, om ikke usikkerheten var stor nok, vil endringer i vær og vind også påvirke den relative kraftkostnaden fra år til år. Nedbørsmengde bestemmer magasinfylling. Det

(12)

er ikke tilfeldig at de aller fleste nordmenn er fortrolige med begreper som «tørrår»

og «våtår», eller faktisk har meninger om magasinfylling.

Som et siste element vil også fordelingen av kostnadene knyttet til de økte investeringene som skal til for å forsterke det innenlandske nettet, når det produseres mer fornybar energi og eksporten til andre land øker, slå ut i det som kalles nettariff, og ha betydning særlig for vanlige forbrukere, men også for industrien.

Til sammen framkommer det dermed et komplisert bilde av hvordan kostnader og kraftpris settes og utvikler seg i et norsk og nordisk kraftmarked. Det er dette samspillet vår analyse vil forsøke å synliggjøre, ved å diskutere og kvantifisere ulike framtidsbilder.

1.3 Usikre drivkrefter: Globalisering og storpolitikk

Den kraftintensive industrien er integrert i et globalt marked, hvor tyngdepunktet de senere årene har flyttet seg med voldsom kraft mot Asia. Kinas rolle er avgjørende for å forstå de store endringene som har pågått, og som fortsatt pågår. I løpet av en relativt kort periode, har Kina kommet i en posisjon hvor de står for snaut 40 prosent av verdens aluminiumsproduksjon og snaut halvparten av stålproduksjonen. Samtidig står Kina for en økende del av etterspørselen etter produktene fra den globale kraftintensive produksjonen. I etterdønningene av finanskrisa er Kinas betydning som motor i verdensøkonomien ytterligere forsterket, med fortsatte vekstrater rundt 10 prosent. I en verden med mange usikkerheter, er Kinas vei videre framover interessant.

Det er ingen tvil om at de kinesiske myndighetene har ambisjoner om å være en vinner i framtidens globaliseringsprosess.

De kinesiske ambisjonene må ses i lys av den økonomiske veksten landet har hatt de siste 20 årene, og Kina vil, dersom veksten fortsetter, kunne bli verdens største økonomi før dette tiåret er omme. Derfor vokser betydningen av Kina som handelspartner, ikke minst i markedene for metaller. Det vil være stor usikkerhet knyttet til omfanget av den økonomiske veksten og til kinesernes evne til å beholde sosial og politisk stabilitet, som er en forutsetning for videre vekst. Historien har lært oss at det er svært vanskelig å spå om styrken og timingen av sosiale og politiske endringsprosesser.

Kinas utvikling både som avtaker og produsent av metaller, og som global investor, er uten tvil en usikker drivkraft for den norsklokaliserte kraftintensive industrien.

Kinas videre vei kan imidlertid anta svært ulik form, avhengig av hvordan kinesiske myndigheter ønsker og evner å omstille kinesisk økonomi. De nye retningslinjene for de neste fem årene legger opp til en sterk omlegging av kinesisk økonomi og samfunn.

Nøkkelordene her er «økonomisk restrukturering, sosial utjevning og miljø». Det vil i praksis si en betydelig ambisjon om å bygge en mer avansert og kunnskapsbasert økonomi innrettet mot innenlandsk etterspørsel, hvor miljøambisjonene også legger

(13)

føringer på kinesisk energipolitikk. I den grad man lykkes med dette, vil så vel etter- spørselen etter metaller på verdensmarkedet, som kinesernes prioritering av knappe energiressurser til produksjon av metaller, settes på en prøve. Lykkes Kina med sine ambisjoner, vil det innenlandske konsumet øke, valutaen kan finne et høyere nivå og man vil legge mindre vekt på produksjon av kraftintensive råstoffer.

Det er likevel fullt mulig å tenke seg andre utviklingsforløp for Kina, hvor den økonomiske utviklingen bremser opp, og der sosial uro bidrar til å redefinere politik- ken. I et slikt framtidsbilde kan en kullbasert energipolitikk revitaliseres, industriell kapasitet kan bygges ut uavhengig av behov hjemme og på verdensmarkedet, og en valutakurspolitikk drevet av å fremme tradisjonell industrieksport kan komme til å prege kinesisk politikk og beslutninger. Det store «hva/hvis»et er dermed både omfanget og styrken i en slik omleggingsprosess, og rett og slett om Kina lykkes med sine planer og ambisjoner.

1.4 Framtidsbilder som metode

Et scenario eller framtidsbilde kan betraktes som et forsøk på å lage et konsistent bilde av en mulig framtid. Dette gjøres ikke for å spå om framtiden, men for å skape et bedre grunnlag for ulike aktører til å ta valg og til å handle i dag. Framtidsbildet skal skissere hvilke faktorer som driver utviklingen, hvilke utfordringer og muligheter som åpner seg, samt hvilke valg aktører tar for å virkeliggjøre dem. Dermed skal framtidsbildene være et bidrag til å forstå framtiden ved å drøfte de grunnleggende usikkerhetene som er knyttet til samfunnsutviklingen.

Det er viktig å understreke at et framtidsbilde ikke er en prognose eller et forsøk på å beskrive en ønsket situasjon. Det er med andre ord ikke en visjon for hvordan man vil ha det. Det gir derfor liten mening i denne sammenheng å snakke om det som til daglig omtales som et «ønskescenario» eller et «skrekkscenario». Hensikten er å gi et konsistent bilde av en mulig framtid. De ulike fortellingene om framtiden skal håndtere små og store usikkerheter på en strukturert måte. Målsettingen er å øke kunnskapen om drivkrefter, belyse sentrale veivalg som kan oppstå, og å utvide perspektivet på hva som kan skje. Lykkes man med scenariene, kan de provosere til å tenke fruktbart og nytt, og dermed stimulere til å lage bedre strategier i dag.

Framtidsbildene skal likevel baseres på fakta og framskrivninger og være mer enn spekulasjoner om en mulig framtid. Jo bedre kunnskap om hva situasjonen er og hvilke drivkrefter som er de viktige, desto bedre står man rustet til å utvikle relevante framtidsbilder. Derfor inneholder rapporten i den første delen en bred gjennomgang av den kraftintensive industrien, kraftmarkedet og hva som former kraftprisen, sammen med en diskusjon av internasjonale forhold, ikke minst Kinas rolle.

(14)

Fra de innledende analysene og diskusjonene framkommer det faktorer som er viktige for problemstillingen, og hvor både den framtidige utvikling og virkning for industrien kan være usikker. I en scenariometodikk er hovedideen nettopp å identifisere slike relevante, viktige, men usikre forhold. Framtidsbildene skal på denne måten illustrere en mulig utvikling «hvis» ulike ting skjer. Det handler med andre ord om hva som er de grunnleggende usikkerhetene ved utviklingen. De mest interessante drivkreftene for ulike scenarier er derfor de som både er viktige og usikre. Det betyr at de er avgjørende for utviklingen av den kraftintensive industrien, samtidig som man ikke kjenner utfallet av dem. I framtidsbildene kan man dermed både benytte seg av en «hva/hvis»-tankegang og man kan synliggjøre betydningen av ulike tilpasninger som forskjellig aktører gjør, enten det er myndigheter, eiere, bedriftsledelse, ansatte, organisasjonene i arbeidslivet eller andre.

Det er en komplisert prosess å velge de mest relevante faktorene som vil bestem- me utviklingen for kraftintensiv industri framover. Selv om mange strukturer og utviklingstrekk ligger fast, er framtiden svært usikker langs mange dimensjoner. Det er nettopp utfallet av disse sentrale og usikre faktorene som kan være grunnlaget for et såkalt scenariokryss. Man kan anta at Norge vil være blant de rikeste landene i mange år framover. Det er rimelig å anta at internasjonale varebytter og globaliseringen med all sannsynlighet fortsetter, og at den globale økonomien henter seg inn også etter finanskrisa og etterdønningene av denne. I tillegg drives den teknologiske utviklingen videre. I framtidsbildene er det derfor ikke utviklet særlige økonomiske krisescenarier for å studere for eksempel virkningen av en omfattende global økonomisk resesjon eller hittil ukjente «teknologiske paradigmeskifter» som så å si endrer alt.

Derimot legges det til grunn at to faktorer er av særlig stor betydning for kraftintensiv industri, og som det er knyttet betydelig usikkerhet når det gjelder utviklingen fram til 2025:

• For det første er spørsmålet om den framtidige kraftkostnaden for industrien ikke bare en helt avgjørende produksjonsfaktor, og en rekke drivere for utviklingen av kraftprisen er svært usikre. Kraftkostnadene i Norge vil avgjøres i et skjæringsfelt mellom nasjonal og internasjonal klimapolitikk, utviklingen av norsk, nordisk og europeisk kraftproduksjon, og integrering av de ulike kraftmarkene. Nettopp denne politisk-økonomiske prosessen er en grunnleggende, usikker driver for den kraftintensive industrien i Norge.

• For det andre har Kina foretatt et gigantisk sprang som produsent og avtaker i markedene for den globale kraftintensive industrien. Kinas framtidige trekk, både klima- og næringspolitisk, vil legge avgjørende føringer på utviklingsmuligheter for produksjon lokalisert til Norge.

(15)

I dette prosjektet er det derfor valgt et scenariokryss hvor disse to grunnleggende usikkerheter er satt sammen: relativ kraftkostnad og Kinas utvikling.

De to scenarioaksene fanger både forhold hvor det er et nasjonalt politisk handlings- rom og forhold hvor det politiske handlingsrommet er låst. Kort sagt, noen forhold rår vi over, mens andre har vi ingen innflytelse over i det hele tatt. Scenarioaksene danner fire framtidsbilder. Ambisjonen med disse fire bildene er å tydeliggjøre de avgjørende valgene som myndigheter og aktører i Norge står overfor, og hvilke veivalg som kan tas.

1.5 Rapportens oppbygging og hovedkonklusjoner

Rapporten inneholder tre hoveddeler. Den første delen, kapittel 2 til 5, er utgangs- punktet, eller det man kan kalle en ståstedsanalyse. I den andre hoveddelen, kapittel 6 til 10, snus perspektivet rundt, og det skues framover. I sjette kapittel presenteres scenariokrysset som danner basis for fire forskjellige scenarier. Deretter beskrives hvert enkelt scenario nærmere i kapittel 7 til 10. Rapportens to siste kapitler utgjør den siste og tredje hoveddelen. I kapittel 11 sammenliknes utfallet i de fire scenariene i det som er kalt «scenarier på tvers», og ytterligere sensitivitetsanalyser («hva-hvis») for kraftprisen, blant annet med hensyn til kraftbalanse og overføringskapasitet mellom det nordiske og europeiske kraftmarkedet, presenteres. Rapportens siste kapittel, kapittel 12, drøfter nærmere de strategiske veivalg man står overfor i samspillet mellom energipolitiske, industripolitiske og klimapolitiske utfordringer, og trekker ut hovedkonklusjonene fra analysen.

Rapportens andre kapittel er en gjennomgang av den globale næringsstrukturen for aluminiums-, ferro- og silisiumindustrien. Hensikten er å danne et bakteppe og en oversikt over hvor i verden det ellers produseres kraftintensive produkter, og hvem det er som produserer disse. Videre er det en gjennomgang av hvor det bygges opp kapasitet, og hvor kraftintensiv industri bygges ned. Virkningene av finanskrisa høsten 2008 kan brukes som en global sensitivitetsanalyse. Poenget er å vise hvilke endringer krisa medførte for norsk lokalisert virksomhet versus konkurrerende virksomheter lokalisert andre steder.

Det tredje kapittelet tar for seg de samfunnsøkonomiske virkningene av kraft intensiv industri, hvor sysselsetting, verdiskaping, produktivitet, eksport og investeringer blir gjennomgått. Det neste kapittelet i ståstedsanalysen, kapittel 4, er en gjennomgang av hvordan det nordiske kraftmarkedet fungerer. Blant annet går kapittelet nærmere inn på prisdannelse i engrosmarkedet, flaskehalser og prisområder, kraftutveksling og samspill mellom markedsområder, klimapolitikken og fornybarstøttens betydning, utvikling i kraftbalanse, utvekslingskapasitet mellom Norge og naboland, utvikling i prisstruktur, prisvariasjoner og prisforskjeller. I dette kapittelet gjennomgås også

(16)

kraftintensiv industris totale kraftkostnader, det vil si nettariff pluss andre eventuelle avgifter som kommer i tillegg til engrosprisen.

Ståstedets siste kapittel, kapittel 5, går inn på Kinas økonomiske utvikling – og hvordan det kinesiske lederskapet tenker seg neste etappe på ferden. Kapittelet gir en gjennomgang av Kina og de endringene som kan komme når det gjelder energi- og industripolitikk, innenfor rammene av mulige sosiale og økonomiske utviklingstrekk.

I kapittel 6 rettes blikket framover. Her utledes forskjellige utfall på framtidige kraftkostnader og konkurranseevne, blant annet hva som vil være de fremste driverne for kraftkostnadene for europeisk og norsk kraftintensiv industri. I dette kapittelet er det gjennomført modellkjøringer med hypotetiske ekstremsituasjoner. Dette for å få fram ytterpunktene av utfallsrommet på hvor mye kraftprisene kan variere. Tilsvarende er det tegnet opp to forskjellige utviklingsforløp for den kinesiske økonomien. Til sammen danner relativ kraftpris og Kinas utvikling og veksten i verdensøkonomien de to aksene i scenariokrysset.

I kapittel 7 til 10 presenteres fire forskjellige framtidsbilder eller scenarier, hvor de mest sentrale driverne er Kinas rolle i verdensøkonomien, etterspørsel etter kraftintensive produkter på verdensmarkedet, internasjonale brensels- og CO₂-priser, norsk energipolitikk og (nordisk) kraftbalanse, internasjonal klimapolitikk og overførings- kapasitet mellom Norden og omkringliggende kraftmarkeder.

I kapittel 11 gjøres det en sammenlikning av resultatene fra de fire scenariene. Dette for å analysere hvilke faktorer som er kritiske for utviklingen i industriens kraftkostnader i Norge sammenliknet med andre land. Formålet er å avdekke hva som er de viktige strategiske skillelinjene for en konkurransedyktig kraftintensiv industri i framtiden.

Scenariene sett på tvers viser at industriens konkurranseposisjon bestemmes både av internasjonale forhold og av nasjonale beslutninger.

Internasjonalt er spørsmålet om veksten i verdensøkonomien, Kinas strategiske rolle både som produsent og konsument av kraftintensive produkter, samt etablering av en internasjonal klimaavtale, avgjørende. Nasjonalt viser analysen at norsk og nordisk kraftbalanse, CO₂-prisen og karbonkompensasjon er de viktigste faktorene for industriens konkurranseevne basert på relative kraftpriser.

Noen nasjonale forhold er særlig viktige: Karbonkompenasjon på veien mot en internasjonal klimaavtale, eller andre overnasjonale reguleringsregimer som en europeisk klimatoll, har stor betydning for norsk industris relative kraftkostnad. Videre bestemmes industriens posisjon av den samlede energipolitikken i Norge, og Norden, hvor særlig beslutninger knyttet til fornybarutbygging og utvikling i kjernekraften, i samspill med utvekslingskapasitet til land utenfor Norden, legger grunnlaget for pris- nivå og -variasjon. Et betydelig kraftoverskudd i Norge og Norden, med en tilpasset utvekslingskapasitet, trekker i retning av lavere relative kraftkostnader.

I kapittel 12 oppsummeres analysen, og hovedkonklusjonene trekkes ut fra hva som er de nasjonale energi- og miljøpolitiske utfordringer og valg som har industri-

(17)

politiske implikasjoner. For Norge gjør markedsintegrasjonen, dereguleringen og ny kabelteknologi det mulig å handle med elektrisitet som en tradisjonell handelsvare.

Klimautfordringen betyr at fornybar kraftproduksjon – som Norge har mye av, og som er fleksibel, blant annet fordi den ble bygd ut i en tid da man ikke kunne transportere kraft over lange avstander – blir mer verdt. Samtidig stiller EU krav til både økt forny- barproduksjon og energieffektivisering, også for Norge. Til sammen kan dette gi gode vekstvilkår for kraftintensiv industri i Norge, samtidig som utviklingen åpner for økt verdiskaping gjennom handel og utveksling med elektrisitet.

Den internasjonale klimapolitikken er en sentral forutsetning. Et globalt CO₂- regime, fornybarpolitikk og kompensasjonsordninger vil ha stor betydning for det relative konkurranseforholdet mellom ulike lokaliseringer. I norsk sammenheng kan adgangen til å gi direkte og eller indirekte karbonkompensasjon for industri lokalisert i Norge, få avgjørende betydning

Kraftoverskuddet i Norden har stor betydning for prisutviklingen. I scenariet Én verden, hvor det er høye brensels- og CO₂-priser og et samlet kraftoverskudd på 40 TWh, er det estimerte konkurransefortrinnet knyttet til en norsk kraftpris på hele 23 øre/kWh. Denne posisjonen er imidlertid betinget av global CO₂-prising, utbygging av fornybar kraft i Norden og en sterk kraftbalanse. Norsk energi- og klimapolitikk har stor betydning for utviklingen i kraftproduksjonen og for betingelsene for et kraftoverskudd de nærmeste 10–15 årene. Det gjelder særlig klimapolitikken. Norge har store fornybare energiressurser som kan bygges ut på basis av subsidier, eller høye kraftpriser som følge av en stram (internasjonal) klimapolitikk, med tilhørende høye CO₂-priser. Scenariene viser også at det på grunn av nasjonal politikk og EUs krav om økt andel fornybar energi, er stor sannsynlighet for et betydelig kraftoverskudd i både Norge og Norden fram til 2025. Det skal relativt radikale forutsetninger til for å skape et kraftunderskudd.

Utbygging av overføringskapasitet spiller også inn. Tettere integrasjon med kraftmarkedet på kontinentet, er et sentralt spørsmål i norsk energipolitikk. Økt kabelkapa- sitet vil, alt annet konstant, gi varierende prisøkning i de fire scenariene. Virkningen av kabelutbygging er imidlertid betinget av kraftbalansen i Norden: Jo større overskudd, desto lavere er kraftprisen i forhold til kontinentale priser, og desto mer øker norske kraftpriser når overføringskapasiteten øker. I scenariene med lite overskudd i Norden, er priseffekten av kabler svak.

Svensk og finsk kjernekraft er også en joker. Analysene viser at det er kraftbalansen i Norden som er avgjørende for industriens relative konkurransekraft. Norge er dermed sårbar for utviklingen av og uforutsette hendelser i svensk og finsk kjernekraft. Våre naboers kjernekraftpolitikk kan overskygge betydningen av våre nasjonale beslutninger.

Sverige og Finland har imidlertid også stor oppmerksomhet på konkurranseevnen til sin kraftintensive industri, som spiller en betydelig rolle i svensk og finsk økonomi.

(18)

Endringer i det innenlandske kraftforbruket påvirker også prisene, og økt forbruk har også en priseffekt. På samme måte som ved økt utvekslingskapasitet, er priseffekten av økt forbruk (redusert overskudd) større desto større overskuddet er på forhånd.

I scenariet Én verden, som har stort kraftoverskudd, gir for eksempel 10 TWh økt forbruk en nesten like stor prisøkning som én kabel ekstra.

Det er ikke bare engrosprisen på kraft som bestemmer industriens kraftkostnad, og det er ikke bare situasjonen i 2025 som er av betydning. CO₂-prisen spiller for eksempel allerede en rolle for kraftprisnivået i Norge, mens størstedelen av prisvirkningen som følge av fornybarutbyggingen (2020-målet) vil bli merkbar først om noen år. Nettariffen utgjør et viktig element i industriens kraftkostnad, og det skal investeres store summer i nettutvikling de kommende årene. Usikkerhet om både nivå, timing og variasjoner i nettariffen er uheldig for industriens investeringsbeslutninger.

Under gitte forutsetninger, kan Norge representere en konkurransedyktig lokalisering av kraftintensiv industri. Det er samspillseffekter mellom utviklingen internasjonalt – i markedene og i klimapolitikken, og nasjonalt – mellom fornybarutbygging og utvekslingskabler i Norge og kjernekraft, fornybarutbygging og utvekslingskabler i de andre nordiske landene. Analysen påpeker videre at klimapolitikk, fornybarutbygging, utvekslingskapasitet og utvikling i den kraftintensive industrien ikke kan ses uavhengig av hverandre. Økt fornybarutbygging øker lønnsomheten og nødvendigheten av økt utvekslingskapasitet, blant annet for å balansere tørrår og våtår. Men økt fornybarutbygging krever også økt forbruk i Norge og Norden. Dersom forbruket reduseres, faller prisene, og fornybar energi blir mindre lønnsomt. Industriforbruket – som er jevnt over året og kan respondere på prisendringer – bidrar derfor også til å stabilisere systemet.

(19)

2 Kraftintensiv industri

Det starter med regn og rennende vann. Ved hjelp av tyngdekraften beveger vannet seg nedover i landskapet, hvor det samler seg i stadig større bekker og stryk. Etter hvert renner det med en stadig større kraft. Det var vannets energi og teknologien som kunne temme de enorme kreftene som førte Norge inn i industrialiseringen for over hundre år siden. Kraft og industri ble bygd ut parallelt, hvor det ene forutsatte det andre. I nærheten av fossefallene ble industristeder som Bremanger, Rjukan, Sauda, Notodden, Odda, Sunndal, Årdal, Mosjøen, Høyanger og Ålvik bygd opp.

På sekstitallet kom ny transformatorteknologi, som gjorde det mulig å føre kraften over lengre distanser uten tap. Industrien kunne flytte seg lenger unna fossefallene og nærmere bedre og isfrie havner. I Telemark flyttet den kraftintensive industrien seg fra Rjukan til Grenlandsområdet. Nye anlegg ble reist ute langs kysten, som i Salten i Nordland, på Husnes i Sunnhordland og på Karmøy i Rogaland. På Sørlandet kom veksten i Kristiansandsområdet og på Lista.

Definisjonen av kraftintensiv industri (KII) er selvforklarende. Det dreier seg om industri som bruker store mengder kraft, fordi varene som produseres er svært kraftintensive å lage. Kraftforbruket er et resultat av innsatsfaktorer i produksjonen.

Grad av kraftintensivitet kan beregnes på flere måter, men i norsk sammenheng er det elektrisitetsforbruk i forhold til produsert mengde (produksjonsverdi i faste priser) som legges til grunn (Holstad 2010). Svært grovt sett skjer om lag en tredel av det norske kraftforbruket i den kraftintensive industrien. En tredel forbrukes av husholdningene, og den siste tredelen står resten av næringslivet for (Holstad 2011). Mens husholdninger og næringsliv utenfor den kraftintensive industrien varierer sitt forbruk etter tempe- raturene, er det andre faktorer som styrer forbruket i den kraftintensive industrien.

I statistikken avgrenses kraftintensiv industri gjennom ulike næringskoder. Innad i denne industrien sto «Produksjon av aluminium og andre metaller» for godt over halvparten av kraftforbruket i 2011¹. I hovedsak er det her snakk om produksjon av aluminium. «Produksjon av kjemiske råvarer» sto for en snau femdel av KII-forbruket, mens «Produksjon av papirmasse, papir og papp» sto for drøyt en tidel av forbruket.

Tretten prosent av forbruket sto «Produksjon av jern, stål og ferrolegeringer» for.

I denne rapporten skal vi se bort fra treforedling og produksjon av kjemiske råvarer og konsentrere oss om aluminiumsindustrien og jern-, stål- og ferroindustrien. For

1 Forbruk for perioden juli 2010-juni 2011. (SSB elektrisitetsbalansen – www.ssb.no/elektrisitet/)

(20)

enkelhets skyld vil vi fortsatt bruke begrepet kraftintensiv industri og KII, selv etter at vi har tatt ut en tredel av KII sitt kraftforbruk (treforedling og kjemiske råvarer).

Mens temperatursvingningene fører til variasjon i forbruket i husholdningene og i næringslivet ellers, er det utviklingen i stål-, jern-, aluminiums- og metallpriser på verdensmarkedet som er den sentrale driveren for forbruket i kraftintensiv industri.

Den kraftintensive industrien konkurrerer på verdensmarkedet, og bare en marginal andel av produksjonen ender opp her i landet. Dette kan leses ut fra eksportstatistikken, som viser at næringen er blant de desidert største bidragsyterne til eksport.

I de påfølgende avsnittene ser vi nærmere på produksjon av primæraluminium, ferrolegering og silisium. Hvem er selskapene, hvor er de og hva er sentralt for deres drift? Vi tegner opp et oversiktsbilde av konkurransesituasjonen på verdensbasis for de virksomhetene som er lokalisert i Norge. Når det gjelder aluminium, setter vi søkelyset på produksjon av primæraluminium, siden dette er kraftintensivt. Derimot er det å smelte om aluminium fra skrap, eller å endre pressbolt/barrer om til for eksempel bil- deler, mindre kraftintensivt. Å smelte om aluminium krever om lag 5 prosent av den kraften man trenger for å produsere primæraluminium.

De ulike produsentselskapene er også noe forskjellig organisert. Flere av de dominerende selskapene er integrert nedover i verdikjeden mot bauksittutvinning og raffinering av alumina, eller – oppover i verdikjeden – mot valseverk og salg av sluttprodukter.

Noen er helintegrerte, som Hydro og Alcoa. Disse har virksomhet og drift gjennom hele verdikjeden, fra gruvedrift til salg av bearbeidede produkter. De ulike selskapene har også produksjonsfasiliteter spredt over hele kloden, og noen er mer eksponert for risiko relatert til et produsentland enn andre.

2.1 Aluminiumsproduksjon

Primæraluminium lages i form av barrer, bolter og valseemner som er standardiserte internasjonale produkter. Produksjonsprosessen starter med at mineralet bauksitt knuses og males opp, for deretter å blandes i natriumhydroksid. Ut fra dette ekstraheres aluminiumoksid (alumina), hvor alt vann fjernes gjennom en varmeprosess (kalsine- ring). Deretter foregår en elektrolyseprosess hvor alumina løses opp i et «bad», som stort sett består av kryolitt og aluminiumfluorid ved 950–960°C. Ved elektrolyse av denne blandingen dannes ren aluminium. Denne prosessen krever store mengder kraft.

Til slutt støpes metallet om til ulike produkter. Aluminium kan også tilsettes andre metaller for å danne legeringer med ulike egenskaper.

Produksjonen skjer i all hovedsak ved bruk av to forskjellige teknologier: Søderberg og prebake. Førstnevnte er eldre, mer kraftintensiv og langt mer forurensende enn prebake. Elkem og Alcoa har videreutviklet Søderbergteknologien til ny Søderberg,

(21)

som har samme kraftforbruk og utslipp som den prebakebaserte produksjonen. Med ny Søderberg skjer produksjonen i lukkede anlegg. Med prebakemetoden lages aluminium i forhåndsbakte anoder i lukkede ovner. I Norge er samtlige produksjonslinjer prebake eller ny Søderberg. Grunnet utslippsbestemmelser, er de gamle Søderberg-ovnene ikke tillatt etter 2009, og den siste av de gamle Søderberg-ovnene (Hydro Karmøy) ble tatt ut av drift i begynnelsen av 2009.

Canada og USA har bestemt å fase ut all gammel Søderberg innen 2015. Derimot er mye av den russiske produksjonen basert på gammel teknologi, uten at det her er stilt krav om sluttdato. Å redusere miljøutslippene og kraftforbruket er noe de fleste produsentene arbeider med. I norsk sammenheng forskes det på og drives testkjøring av ny teknologi på Alcoa sine pilotanlegg på Lista, mens Hydro sin nyeste HAL4e- teknologi er utviklet i deres forskningssenter i Årdal.

En innfallsvinkel for å forstå produksjonsprosessen, er å se hvor i verden det er investert i smeltere for aluminiumsproduksjon. I likhet med de norsklokaliserte verkene, er de fleste av investeringene foretatt på steder hvor det er rikelig – eller har vært rikelig – med tilgang på energi. Dette er gjerne steder hvor alternative bruksområder for kraften er små («energirike lommer»). De fleste smelterne ligger langt unna store byer eller industriområder, og kan betegnes som utkant- eller distriktsbaserte.

På det nordamerikanske kontinent er det tre produksjonsklynger, én i nord-vest, én i Quebec-området i Canada og én midt inne i det amerikanske industriområdet sør for de tre sjøene. De to første klyngene er utviklet i vannkraftrike områder, mens den sistnevnte har sterkere innslag av kullbasert energi. På det søramerikanske kontinent ligger smelteverkene langs kysten, med en mindre klynge rundt São Paulo. Brasil er også blant verdens største produsenter av aluminiumsmalm (bauksitt). På det afrikanske

Figur 2.1 Oversikt over aluminiumssmeltere i verden.

(22)

kontinent er det produksjonsfasiliteter bygd på vannkraft i Kamerun, Egypt, Ghana, Nigeria og Mozambique. I tillegg er det kullbasert produksjon i Sør-Afrika. Australia, som også er den største produsenten av bauksitt, har sin produksjon liggende på øst- kysten. Som Australia for øvrig, er industrien avhengig av svart- og brunkull.

På det europeiske kontinent er det smeltekapasitet i de fleste større industrilandene.

Avhengig av nasjonale kraftkilder som kull, kjernekraft, gass og vann, styrer de ulike energibærerne hva som driver de europeiske verkene. Frankrikes energiproduksjon domineres av kjernekraft, Tyskland og Polen av kull. Italia, Nederland og Irland domineres av gass, mens Norge og Island produserer aluminium på vannkraft.

I Midtøsten er gasskraft den dominerende energidriveren, og det er her de fleste nyinvesteringene (greenfield) har blitt foretatt de seneste årene. Russland, som er verdens nest største produsent av aluminium, har gigantiske verk nær vannkraftverkene i Sibir. Den sterkeste konsentrasjonen av smeltere finner man i Kina, som er verdens største produsent av aluminium. Her har det i de siste årene vært en ekstrem vekst. 90 prosent av kinesisk kraft kommer fra kull. Grovt sett går det et vannkraftbasert pro- duksjonsbelte på den nordlige halvkule, fra Canada via Island og Norge til Russland.

Sør-Amerika er også i hovedsak vannbasert, mens kullbasert produksjon skjer i Sør- Afrika, Kina og Australia. Gass dominerer i det ekspansive gulfområdet.

Figur 2.2 Utviklingen i produksjon av aluminium 1992–2010. 1000 tonn.

Kilde: USGS Mineral Yearbooks.

Figur 2.2 illustrerer verdensproduksjonen av aluminium, som dobler seg i løpet av perioden 1992–2010. Spesielt akselererer veksten etter 2002. Det er liten tvil om hvor hovedtyngden av veksten har kommet. For å illustrere utviklingsforløpet, er pro-

(23)

duksjonsutviklingen for Kina og Norge lagt inn i figur 2.2. Kineserne produserte 1,3 ganger så mye aluminium som Norge tidlig på nittitallet. I 2010 produserte kineserne fjorten ganger så mye.

I perioden 1992 til 2010 går kinesisk produksjon fra 1 100 000 til 16 100 000 tonn per år. Fra årtusenskiftet og fram til 2010 økte verdensproduksjonen med 70 prosent, mens den kinesiske produksjonen økte med 575 prosent, nesten en seksdobling. Ser man på verden unntatt Kina, økte produksjonen med 18 prosent i de samme ti årene.

Dette illustrerer ikke bare hvor fort endringen har skjedd, men også hvor store produk- sjonsmessige omveltninger det har vært. I 2000 produserte Kina 11 prosent av verdens aluminium, mens de produserte snaut 40 prosent av verdensproduksjonen ti år senere.

Ett forhold er faktisk produksjon, et annet er utviklingen i produksjonskapasitet. Figur 2.3 viser hvordan produksjonskapasitet på verdensbasis er blitt bygd ut de siste ti årene.

Figur 2.3 Samlet produksjon av aluminium og produksjonskapasitet. 2000–2010.

I denne perioden med sterk produksjonsvekst, viser det seg også at kapasiteten har blitt bygd ut mer enn produksjonen. Produksjonen går fra 24 000 000 tonn i 2000 til 41 400 000 tonn i 2010, mens kapasiteten økes fra 25 800 000 til 49 000 000 tonn i samme periode. Tilbakeslaget som en følge av finanskrisa høsten 2008, kommer også fram i figur 2.3, hvor verdensproduksjonen reduseres fra 2008 til 2009 med snaue 2 000 000 tonn, eller en nedgang på drøyt 4 prosent. Avstanden mellom faktisk produksjon og faktisk kapasitet illustrerer utnyttelsesgraden. Ved millenniumskiftet lå denne på 93 prosent, før finanskrisa høsten 2008 lå den på 87 prosent, mens den etter finanskrisa i 2009 lå på 76 prosent. I 2010 økte kapasitetsutnyttelsen på verdensbasis

(24)

igjen og endte på 86 prosent. I figur 2.4 vises forholdet mellom produksjon og kapasitet i henholdsvis USA og Kina for samme periode.

Ved årtusenskiftet er den amerikanske produksjonen snaut 1,5 ganger så stor som den kinesiske, mens amerikansk kapasitet var 1,7 ganger så stor. I 2010 er bildet totalt endret. Da utgjør amerikansk produksjon en tidel av kinesisk og kapasiteten 17 prosent av den kinesiske.

Tabell 2.1 Kinesisk og amerikansk kapasitetsutnyttelsesgrad 2000–2010.

2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010

USA 86 60 66 65 68 67 62 71 73 49 54

Kina 97 76 81 96 81 78 89 90 88 68 91

Verden 93 87 88 91 89 88 89 89 87 76 86

Kilde: USGS Mineral Yearbooks

For hele tiårsperioden ligger utnyttelsesgraden i USA i gjennomsnitt på 66 prosent og i Kina på 85 prosent. I løpet av tiårsperioden reduseres amerikansk produksjonskapasitet fra 4 300 000 tonn ned til 3 200 000 tonn per år, mens produksjonen går fra

Figur 2.4 Samlet produksjon av aluminium og produksjonskapasitet. 2000–2010. USA og Kina.

0 2000 4000 6000 8000 10000 12000 14000 16000 18000 20000 2000

2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010

USA produksjon USA kapasitet Kina produksjon Kina kapasitet

(25)

3 700 000 helt ned til 1 720 000 tonn i 2010. I USA tas kapasitet ut, smelterne legges ned og produksjonen halveres. Mens det var 23 operative smeltere i USA i 2000, var det kun ni operative smeltere igjen i 2010 (USGS factsheet Aluminium 2000–2010).

Der amerikanerne la ned og innskrenket, bygde kineserne ut og startet opp nye verk.

Kinesisk kapasitet består derfor i hovedsak av nye og moderne verk – men som tidligere nevnt, de drives på kull.

Utviklingsforløpet for aluminiumsproduksjon de seneste ti årene kan ikke analyseres frikoblet fra det kinesiske infrastrukturprosjektet. Kina produserte aluminium primært for å bygge Kina i form av veier, boligblokker, fabrikkanlegg, bruer, jernbane eller annen infrastruktur – og sekundært som råvare og halvfabrikata i den kinesiske vareproduksjonen. Kinesisk aluminiumsproduksjon kan heller ikke frikoples fra hvordan landet betrakter økonomisk utvikling, eller fra de geopolitiske betraktninger som ligger til grunn for den internasjonale arbeidsdelingen. Kinas storstilte utbygging krever energi, og ser man bort fra kull, er Kina alt annet enn en energilomme. En påfølgende problemstilling vil derfor være hvordan kineserne vil håndtere økt etterspørsel etter energi i Kina, og hvordan de avveier ulike interesser og behov.

De kullbaserte kinesiske smelterne har høyere kraftkostnader enn for eksempel sine vanndrevne russiske konkurrenter. Sorterer man verdens smeltere etter hvor kostnadsef- fektive de er, er over 40 prosent av de kinesiske smelterne i det øverste kvartilet. Blant de 25 prosentene med høyeste kostnader på verdensbasis (4. kvartil), er 70 prosent kinesiske smeltere (Hydro Market Outlook 1. desember 2011). Innen aluminiumsproduksjon finnes det ingen kinesiske komparative fortrinn, og hvordan de kinesiske myndighetene vil håndtere dette på sikt, vil derfor være avgjørende for hele industrien.

Kinesiske veivalg og kampen om kinesisk kraft spiller derfor en sentral rolle også for norsklokalisert kraftintensiv industri.

Produksjon i Europa

I verdenssammenheng har Kina drevet opp både forbruk og produksjon de siste årene, samtidig har USA lagt ned mye av sin produksjon. I Europa har produksjonsveksten vært moderat. Produksjonsutviklingen mellom de europeiske landene er derimot mer sammensatt. Det finnes land som har hatt økning, og det er land som har redusert sin produksjon. Dette har skjedd i en periode med svært høy vekst, god etterspørsel og tilhørende gode priser.

Det største produsentlandet Russland hadde produksjonsøkning på det gjennom- snittlige i perioden 2003–2007, mens norsk produksjon økte med 20 prosent. Tilsva- rende viser tabell 2.2 at det var vekst på Island og i Romania og de sentraleuropeiske landene Slovakia, Slovenia og Bosnia-Hercegovina. Ser man derimot på produsert mengde, er ikke veksten like imponerende.

(26)

Når det gjelder Island, må det nevnes at Alcoa Fjardaal ikke er med i tabell 2.2. Islandsk produksjon lå ifølge USGS på 785 000 tonn i 2009. Mest dramatisk er nedgangen i tysk aluminiumsproduksjon, hvor snaut en firedel forsvinner i perioden. USGS-tall for Tyskland i 2009 viser en produksjon på 292 000 tonn. Med andre ord mer enn halveres tysk produksjon fra 2003 til 2009. Produksjonen av aluminium trappes ned i de sentraleuropeiske landene Østerrike, Sveits og Ungarn.

Tabell 2.2 Europeisk produksjon av aluminium 2003–2007. (1000 tonn)

2003 2004 2005 2006 2007*

Endring i prosent 2003-2006

Russland 3478 3594 3647 3718 3923 7

Norge 1192 1322 1376 1427 1318 20

Tyskland 661 668 648 516 539 -22

Frankrike 443 451 442 442 432 0

Spania 389 398 394 367 386 -6

Storbritannia 343 360 368 360 359 5

Island** 266 271 272 325 396 22

Nederland 283 326 341 312 297 10

Romania 196 219 244 258 285 32

Italia 191 195 193 194 182 1

Hellas 165 167 165 165 166 0

Slovakia 131 157 158 157 160 20

Slovenia 110 121 139 140 124 27

Bosnia-Hercegovina 111 121 128 135 140 21

Serbia 120 121 120 122 124 1

Ukraina 114 113 114 113 113 -1

Sverige 101 101 103 101 98 0

Polen 53 54 54 52 52 -1

Østerrike - - - 26 0

Sveits 44 45 44 12 - -72

Ungarn 35 34 31 0 - -99

Samlet europeisk

produksjon 8 425 8 837 8 982 8 943 9093 6

Kilde: USGS Mineral Yearbooks

* Tallet for 2007 er estimert ut fra produksjonen for perioden januar-oktober 2007, hvor vi har antatt at produksjonen i november og desember er lik den i de foregående månedene.

** Island uten Alcoa Fjardaal.

(27)

Få og store globale aktører

En annen innfallsvinkel er å sette søkelyset på de største produsentene. Aluminiums- produksjon bedrives av en håndfull selskaper, som opererer på de fleste kontinenter.

De seks største selskapene står for over 40 prosent av verdensproduksjonen. Av disse er de fire største betraktelig større enn de neste. Noe avhengig av hvordan man regner, og ikke minst av hvem som regner, er UC RUSAL, Chalco, Rio Tinto Alcan og Alcoa de fire største produsentene av primæraluminium. Et stykke under disse finner vi Hydro og BHP Billiton, mens Dubal, Alba og EMAL er «de minste av de store».

Ifølge RUSAL sin årsmelding for 2010, fordelte produksjonen seg mellom de største som vist i figur 2.5.

Figur 2.5 Produksjon av aluminium*. Millioner tonn. Etter selskap 2010.

1,2 1,4

3,6 3,8 3,8

4,1

0 1 2 3 4 5

BHP Billiton Hydro Alcoa Chalco Rio Tinto Alcan RUSAL

Kilde: RUSALs årsmelding for 2010

* Figur 2.5 viser Hydro sin produksjon før kjøpet av Vale sin aluminiumsdivisjon.

United Company RUSAL

Selskapet ble etablert i 2007 etter at RUSAL, SUAL og aluminiumsdivisjonen til sveit- siske Glencore fusjonerte. RUSAL står for om lag 10 prosent av verdensproduksjonen og er verdens største produsent, med 16 smeltere², som produserte 4 100 000 tonn aluminium i 2010. I tillegg har selskapet tolv aluminaraffinerier, åtte bauksittgruver og tre egeneide kraftverk. Ifølge hjemmesidene deres arbeider 72 000 personer i selskapet.

RUSAL har noe integrasjon framover i verdikjeden, med valseverk eller produksjon av

2 Halvparten av disse er gamle åpne smeltere. Selskapet opplyser i sin miljøplan at de har investert i oppgradering av disse. Effektene av denne er mer uviss.

(28)

aluminiumsprofiler eller -produkter. Selskapet kontrolleres av den russiske oligarken Oleg Deripaska.

Hovedtyngden av smelterne befinner seg i Russland – eller i det tidligere Sovjet- unionen. UC RUSAL eier de to største smelterne i verden (Bratsk og Krasnoyarsk).

Disse to sto for 55 prosent av den samlede russiske produksjonen i 2009, og de produserer hver om lag 1 000 000 tonn aluminium hvert år. Selskapet er i store trekk bygd opp på den sovjetiske aluminiumsarven, og det har fortsatt et stort innslag av eldre og til dels oppgradert teknologi. Selskapet har investert i nye smeltere (600 000 tonn i Boguchanskoye og 750 000 tonn i Irkutsk) samt modernisert noen av sine eldste smeltere. UC RUSAL oppgir på sine hjemmesider at 80 prosent av produksjonen er drevet av vannkraft. Sibirsk vannkraft og nærheten til det kinesiske markedet er blant de fremste konkurransefortrinnene for selskapet. Utenfor de russiske grensene eier selskapet den eneste svenske produsenten (Kubal – 100 000 tonn årlig), en smelter på tilsvarende størrelse i Ukraina og en noe problematisk smelter med kapasitet på 173 000 tonn i Nigeria. UC RUSAL er dominert av sin russiske produksjon og kan betraktes som the Russian aluminium company.

Chalco

Aluminium Corporation of China Limited er et statskontrollert holdingselskap, opprettet for å være primærprodusent av aluminium og bauksitt i Kina. Morselskapet Chalco er notert på børsene i New York, Hong Kong og Shanghai. Chinalco eier igjen 42 prosent av Chalco. Selskapet er vertikalt integrert med virksomhet innenfor gruvedrift, raffinering, smelteverk og videreforedling. Selskapet oppgir ikke eksakte energikilder for sine smeltere, men skriver i sine årsmeldinger at de er svært avhengige av prisutviklingen på kull. Drøyt 108 000 personer arbeider i selskapet.

Chalco er Kinas eneste produsent av alumina, og de har enerett fra de kinesiske myndighetene til å handle med alumina. Derfor kontrollerer selskapet også, i prinsip- pet, kinesisk produksjonen av aluminium. Selskapet har 17 smeltere, inkludert en del mindre verk. Mens selskapet produserte 750 000 tonn aluminium i 2002, lå produksjonen på 3 450 000 tonn i 2009 (Chinalco årsmelding 2009). De største verkene har en produksjon på rundt 400 000 tonn per år (Qinghai, Guizhou, Shanxi Huaze, Lanzhou, Jiaozuo Wanfang og Baotou). Av aktivitet utenfor Kina oppgir selskapet i sin årsmelding (2009) at de planlegger å bygge en gassdreven smelter i Saudi-Arabia.

Prosjektet er planlagt med en kapasitet på 1 000 000 tonn. Videre har selskapet lansert planer om en 330 000 tonn smelter i Malaysia.

I tillegg skal det nevnes at Chalco har fått i oppdrag av kinesiske myndigheter å strukturere og forvalte de svært strategisk viktige «rare metals» eller jordmetaller. Dette er sjeldne metaller som i 95 prosent av tilfellene kun finnes i Kina. Metallene er svært sentrale i utviklingen av hybridbiler, katalysatorer, superledere og annen ny teknologi.

Høsten 2009 la kinesiske myndigheter ned eksportforbud for enkelte av metallene,

(29)

noe som kan tolkes som et ønske om framtidig monopol på å utvikle produkter og teknologi basert på disse metallene.

Alcoa

Mens UC RUSAL og Chalco har begrenset aktivitet utenfor Russland og Kina, er bildet annerledes for «American Company of Aluminium». Alcoa er vertikalt integrert fra gruvedrift til produksjon av aluminiumsprofiler og -komponenter. Selskapet eier åtte smeltere i USA, tre i Canada, åtte i Europa samt to i Australia. I tillegg har de et integrert gruve/raffineri/smelterprosjekt på 750 000 tonn i Saudi-Arabia. Selskapet oppgir å ha en konsolidert kapasitet på 4 518 000 tonn aluminium per 31. mars 2011 (www.alcoa.com). Drøyt halvparten av produksjonen skjer på det nordamerikanske kontinent, og drøyt en firedel skjer i Europa. Selskapet oppgir at 75 prosent av produksjonen er drevet på vannkraft. I Alcoa arbeider 59 000 mennesker i 31 forskjellige land.

I Norge eier Alcoa smeltere på Lista og i Mosjøen. Utover dette har selskapet tre smeltere i Spania, to i Italia og en på Island. Alcoa sine spanske verk er i nord-vest (Alves, La Coruña og San Cipriàn). La Coruña ble etablert i 1961 og har en produksjonskapasitet på 87 000 tonn. San Cipriàn-verket er et kombinert aluminaraffineri og smelteverk, med kapasitet på 228 000 tonn. Dette anlegget ble etablert i 1981. Alves-smelteren er eldre (fra 1958), med en kapasitet på 93 000 tonn. I de to eldste verkene har Alcoa de siste årene investert drøyt 100 millioner US dollar. Blant annet har de konvertert til ny Søderberg med lukkede anlegg, som er utviklet av på Lista. I tillegg er det gjort investeringer knyttet til gjenvinningsanlegg for aluminiumskrap. De spanske verkene tilkom Alcoa etter oppkjøp av Inespal, som før dette var eid av den spanske stat. De spanske smelterne sitter med kraftkontrakter ut 2012.

De to italienske Alcoa-verkene ble en del av Alcoa i 1996, etter at de kjøpte opp stats- selskapet Alumex. Verket på Sardinia ble etablert i 1972 og har en produksjonskapasitet på 150 000 tonn, mens det nyere Fusina-verket (1996) har en kapasitet på 44 000 tonn.

I motsetning til de søreuropeiske smelterne kjøpt fra den spanske og italienske stat, er Island gjenstand for nyetablering. Alcoa tok over Elkem sine planer om verk på Island og ferdigstilte smelteren i 2007. Dette var den første Alcoa-nyetableringen på 20 år.

Fjardaal-smelteren har en produksjonskapasitet på 344 000 tonn, og Alcoa vurderer å ekspandere ytterligere på Island. I tillegg har Alcoa lansert Grønland og et eventuelt gassbasert verk i Finnmark som potensielle nye lokaliseringer.

Rio Tinto Alcan

Selskapet utgjør aluminiumsvirksomheten til gruve- og metallgiganten Rio Tinto og er bygd opp på Alcan eller «Aluminium Company of Canada». Alcan ble etablert som et datterselskap av Alcoa i 1902, men skilt ut fra Alcoa i 1928. Rio Tinto kjøpte selskapet i 2007. Oppkjøpet ble utløst etter at Alcoa hadde prøvd å få kontroll over sin gamle datter Alcan, i kjølvannet av RUSAL-fusjonen.

(30)

Som Alcoa har Rio Tinto Alcan virksomheter på samtlige kontinenter. Selskapet oppgir å ha 27 000 ansatte i 27 land. Inkludert minoritetsandeler/joint venture har selskapet 23 smeltere, hvorav ni er i Canada. Videre har de seks bauksittgruver, ti aluminaraffinerier og tolv kraftverk, hvorav ni er vannkraftverk (primært i Canada). I Quebec-området er smelteverkene lokalisert rett ved egeneide kraftverk.

Samlet konsolidert kapasitet ved utgangen av 2008 var på 4 062 000 tonn. Snaut halvparten av kapasiteten er i Canada (inkludert en smelter i USA³), drøyt 25 prosent er i Oseania, mens Afrika, Kina og østlige Asia utgjorde drøyt 3 prosent. 23 prosent av Rio Tinto Alcan sin smeltekapasitet på aluminium er lokalisert i Europa. Selskapet oppgir ingen samlet oversikt over hvor stor del av produksjonen som er drevet på vannkraft, men kjernevirksomheten – den kanadiske produksjonen – er basert på vannkraft.

I Europa har Rio Tinto Alcan tre smeltere i Storbritannia, en på Island, en i Norge og tre i Frankrike. Samlet europeisk kapasitet fordeler seg landmessig slik: Frankrike (42 prosent), Storbritannia (29 prosent), Island (20 prosent) og Norge (9 prosent).

Mens Alcoa kjøpte opp spansk og italiensk produksjon, kom Rio Tinto Alcan sine franske smeltere til gjennom oppkjøpet av det franske Pechiney-konsernet i 2004.

Det største og nyeste franske verket er Dunkerque (etablert 1992), med en kapasitet på 254 000 tonn, mens det over 100 år gamle verket Saint-Jean-de-Maurienne har en kapasitet på 130 000 tonn årlig. I Saint-Jean-de-Maurienne ligger også selskapets globale forskningssenter.

Inkludert i den britiske kapasiteten er Anglesey Aluminium Metal Ltd, som ble nedlagt i september 2009. Finanskrisa, samt at man mislyktes med å framforhandle ny energikontrakt, medførte at den til da største konsumenten av elektrisk kraft i Storbritannia ble lagt ned. Derimot har Rio Tinto Alcan opprettholdt to verk med egne kraftverk – den vannkraftbaserte produksjonen i Lochaber og det kullkraftba- serte Lynemouth-verket. I Lochaber er det foretatt nyinvesteringer som vil kunne øke kapasiteten opp til 50 000 tonn. Lynemouth-verket, som ble etablert i 1974, har en produksjonskapasitet på 165 000 tonn. EU-domstolen har ilagt krav om rensing, og i november 2011 besluttet Rio Tinto Alcan at Lynemouth-verket skal legges ned eller selges.

På Island har Rio Tinto Alcan vært siden 1969, og etter flere utvidelser, er kapasiteten på deres islandske smelter ISAL på 187 000 tonn. I november 2010 ble det besluttet å bygge ut kapasiteten ytterligere, med 20 prosent. Samtidig ble det inngått nye langsiktige kraftkontrakter. I Norge eier Rio Tinto Alcan 50 prosent av Sør-Norge Aluminium AS (SØRAL), hvor Hydro eier 49,9 prosent. Verket ble utvidet i 1993 og i 2003 og har en kapasitet på 165 000 tonn. SØRAL har lange kraftkontrakter ut 2012. I tillegg må det nevnes at Rio Tinto Alcan eier Vigeland Metal Refinery AS (også sammen med Hydro). Dette miniverket har kapasitet til å produsere 6500 tonn super-

3 Sebree-smelteren ble lagt ut for salg høsten 2011.