Teknologisk utvikling

(1)

Sveinung Skule Tori Grytli

Teknologisk utvikling og samfunnsendring

Eksempler fra oljehistorien og bankhistorien

Teknologisk utvikling og samfunnsendringSveinung SkuleTori Grytli

(2)

(3)

Fafo-rapport 217

Sveinung Skule Tori Grytli

Teknologisk utvikling

og samfunnsendring

Eksempler fra oljehistorien

og bankhistorien

(4)

Omslag: Jon S. Lahlum

Omslagsfoto: Statoil (Gullfaks C). Husmo-foto (gatescene), Jon S. Lahlum (betalingsterminal)

Trykk: Falch Hurtigtrykk

(5)

Innhold

Forord ... 5

Kapittel 1 Innledning ... 7

Faglig perspektiv ... 7

En bransjehistorisk tilnærming ... 10

Valg av bransjer og teknologier ... 11

Datagrunnlag ... 13

Kapittel 2 Oppbyggingen av et norsk oljeindustrielt miljø – teknologisk utvikling offshore 1962–19961 ... 15

2.1 Kort internasjonal oljehistorie ... 16

2.2 Import av teknologiske pakkeløsninger fra multinasjonale oljeselskaper. 1963–1970 ... 19

2.3 Fornorsking av teknologisk know-how. Utvikling av en norsk teknologisk stil. 1970–1986 ... 26

2.4 Liberalisering, kostnadsreduksjoner og nye teknologiske løsninger. 1986 – 1996 ... 56

2.5 Sammenfatning – Petrolumsindustriens teknologiske utviklingsforløp ... 67

Kapittel 3 IT-baserte betalingstjenester – fra lønnskonto og sjekker til Internett ... 75

3.1 Regulert marked og papirbaserte tjenester. 1960–1982 ... 76

3.2 Deregulering, konkurranse og elektroniske betalingstjenester. 1982–1988 ... 89

3.3 Bankkrise, samordning og nye distribusjonskanaler. 1988–1997 ... 105

3.4 Sammenfatning – Utvikling av betalingssystemer 1960–1997 ... 124

(6)

Kapittel 4 Teknologiske utviklingsforløp

– noen innfallsvinkler til påvirkning ... 129

4.1 Teknologiske utviklingsforløp ... 129

4.2 Teknologi – mer enn et nøytralt redskap ... 130

4.3 Større teknologiske endringer – hva skyldes de? ... 131

4.4 Konsekvensene av teknologisk utvikling ... 133

4.5 Drivkrefter i teknologisk utvikling1 ... 134

4.6 Hvordan påvirke teknologiske utviklingsforløp? ... 136

4.6 Fagbevegelsens påvirkning av teknologiske utviklingsforløp ... 139

Referanser ... 141

Vedlegg Informanter – betalingssystemer ... 146

(7)

Forord

Denne rapporten handler om sammenhengen mellom teknologisk utvikling og samfunnsendringer. Vi ønsker å belyse hva som er drivkreftene bak teknologisk utvikling, hvilken type aktører som bidrar til å forme teknologien, hvilke interesser disse aktørene har, og hvilken innflytelse de har på utviklingen. Videre undersøker vi hvordan teknologisk utvikling kan påvirkes og styres, gjennom dereguleringer, statlige inngrep, lover, regler, avtaler, avgifter eller annet. Til slutt ønsker vi å finne ut hvilken type konsekvenser det får at ny teknologi tas i bruk i arbeidsliv og samfunnsliv, blant annet når det gjelder sysselsetting, arbeidsmiljø, konkurranseevne og forbrukernytte. Spørsmålet vi stiller, er hvordan teknologisk utvikling og samfunnsendringer er flettet inn i hverandre, hvordan slike sammensatte endrings- prosesser forløper, og hvordan tempo og retning for teknologiske utviklingsforløp påvirkes over tid.

Vi har valgt å gi en fyldig beskrivelse av to slike sammensatte teknologiske utviklingsforløp, som strekker seg over en trettiårsperiode. Denne tilnærmingen gir oss anledning til å studere både perioder preget av kontinuitet og små endringer i teknologien og perioder preget av større teknologiske skift. Vi kan dermed studere drivkreftene bak større skift og hvilken innflytelse ulike aktører har på den teknologiske utviklingen over tid. Endelig gir denne tilnærmingen anledning til å studere konsekvensene i kjølvannet av slike teknologiske utviklingsforløp over tid.

Det første teknologiske utviklingsforløpet omhandler utviklingen av teknologi i norsk oljeindustri offshore, fra den første leteboringen ble satt i gang, og fram til i dag. Bruken av denne teknologien er forbundet med stor risiko for ulykker og miljøødeleggelser. Samtidig har teknologiutviklingen bidratt til en enorm økning i olje- og gassreservene og har lagt grunnlaget for at eksport av petroleum har blitt Norges viktigste inntektskilde. Disse inntektene danner den økonomiske bære- bjelken i utviklingen av dagens velferdssamfunn.

Det andre teknologiske utviklingsforløpet vi har valgt å se nærmere på, er framveksten av elektronisk betalingsformidling, fra innføring av lønnskonto på 60- tallet fram til PC-bank og betaling via Internett. Betalingsformidling er et område som angår de fleste, enten som forbrukere, lønnsmottakere eller bankkunder. De siste årene har utviklingen og bruken av nye teknologier for betalingsformidling medvirket til at både bankene og Posten har lagt ned store deler av filialnettet og redusert bemanningen i skrankene betraktelig.

(8)

De to utviklingsforløpene blir fyldig beskrevet og kommentert for å belyse hvilke aktører, drivkrefter og styringsmekanismer som gjør seg gjeldende i teknologiutviklingen, og hvilke konsekvenser som følger i kjølvannet av hvert utviklingsforløp.

Til slutt i rapporten oppsummerer vi noen sentrale trekk ved de teknologiske ut- viklingsprosessene innenfor hvert av de to områdene og viser på hvilke måter utviklingen av ny teknologi er flettet inn i andre samfunnsendringer. Med utgangspunkt i disse erfaringene diskuterer vi noen ulike innfallsvinkler til å drive fram, påvirke og styre teknologisk utvikling, med spesiell vekt på myndighetenes og fagbevegelsens rolle.

Rapporten er et resultat av et prosjekt som er finansiert av LO. Sveinung Skule har vært prosjektleder, og han har forfattet kapittel 1,2 og 4. Tori Grytli har skrevet kapittel 3. Vi takker Arne Pape, Jon Hanssen-Bauer og Dag Olberg på Fafo for gode kommentarer og konstruktive innspill til ulike deler av rapporten, og vi beklager at det ikke var tid til å innarbeide alle forslagene. Alt ansvar for det faglige innholdet hviler selvsagt på oss. Vi takker også Oddvar Svendsen for nyttige kommentarer til bankhistorien og retter ellers en takk til alle de informantene som har stilt opp til intervju. Til slutt takker vi Jon S. Lahlum for arbeidet med redigering og ferdigstillelse av den endelige rapporten og for tålmodighet i en hektisk avslut- ningsfase.

Fafo, 23. april 1997 Sveinung Skule Tori Grytli

(9)

Kapittel 1 Innledning

Formålet med denne rapporten er å belyse samspillet mellom teknologisk utvikling og samfunnsendringer. Målet er å øke innsikten i ulike forhold som påvirker teknologisk utvikling, og å studere hvilke konsekvenser innføringen av ny teknologi har.

Gjennom økt innsikt i teknologiske utviklingsmekanismer og konsekvenser ønsker vi å drøfte hvilken mulighet ulike aktører har til å påvirke teknologisk utvikling, og hvilke innfallsvinkler som kan benyttes for å påvirke utviklingen og innføring av ny teknologi. Spesielt drøfter vi myndighetenes og fagbevegelsens muligheter for slik påvirkning og styring, basert på de eksemplene vi belyser i rapporten.

Faglig perspektiv

Diskusjoner om teknologisk utvikling og samfunnsendringer tar ofte utgangspunkt i spørsmålet om hvordan teknologien påvirker samfunnet, dvs. hvilke konsekvenser innføringen av ny teknologi har. Vi kan illustrere denne spørsmålsstillingen på denne måten:

Konsekvenser av teknologisk utvikling

Teknologi Konsekvenser

Med denne tilnærmingen kan man stille spørsmål som for eksempel hvilke konsekvenser innføringen av stadig flere datasystemer har for sysselsettingen, hvordan elektroniske dataregistre påvirker myndighetenes muligheter til å overvåke oss, og hvordan økt automatisering påvirker bedrifters fortjeneste eller arbeidsmiljø. Å nærme seg spørsmålet om teknologisk utvikling og samfunnsendring på denne måten, innebærer ofte at ny teknologi betraktes som «noe gitt», noe som slår inn i samfunnet «utenfra». Teknologien ses som en selvstendig, samfunnsomformende drivkraft, som styres av en egen indre dynamikk, noe som har store konsekvenser for samfunnsutviklingen. I et slikt perspektiv blir valgmulighetene knyttet til teknologisk utvikling redusert til spørsmål om og eventuelt hvordan eller hvor raskt

(10)

ny teknologi bør tas i bruk. Innenfor norsk forskning var dette perspektivet dominerende blant annet i miljøet for økonomisk historie rundt Francis Sejersted på 60- tallet (Wicken 1992).

En annen type spørsmål som kan stilles, er hva det skyldes at noen bedrifter, bransjer, land eller regioner ser ut til å utvikle nye produkter eller nye produk- sjonsprosesser i et større tempo enn andre. Ettersom denne evnen til å være nyska- pende eller innovativ tillegges stadig større betydning for landenes evne til å oppnå økonomisk vekst, stilles det stadig oftere spørsmål om hva drivkreftene bak teknologisk utvikling er. Hvordan påvirkes tempoet i teknologiutviklingen av for eksempel satsing på forskning og utdanning, av nettverk mellom bedriftene, av adgang til store markeder osv. Vi kan illustrere denne typen spørsmål slik:

Drivkrefter i teknologisk utvikling

Drivkrefter Teknologi

I spørsmål av denne typen forutsettes det ofte at rask teknologisk utvikling er et gode, og at det gjelder å «henge med i utviklingen». De siste årene har det blitt lansert mange ulike teorier om hvordan slike drivkrefter oppstår, men den som er mest kjent, og mest brukt som politisk styringsinstrument i Norge, er trolig Michael Porters teorier om hvordan clustere av bedrifter i relaterte bransjer som danner

«komplette» teknologiske miljøer, kan bli spesielt innovative.

Innenfor mange teknologiområder er det imidlertid ikke uproblematisk at hurtig teknologisk utvikling er et mål i seg selv, enten det gjelder våpenteknologi, genteknologi eller andre områder. Debatten rundt slike teknologier presser ofte fram spørsmål om hvordan denne teknologien ble skapt eller utviklet, hvilke aktører som står bak, og hvilke mekanismer som kan tas i bruk for å «temme» utviklingen eller styre den i en retning som er ønskelig for samfunnet. Med denne tilnærmingen stiller vi spørsmål som f.eks: Hvem står bak utviklingen av genteknologien? Hvilke økonomiske interesser er inne i bildet? Hvordan kan vi lage lover eller regler som bidrar til å hindre at uønsket teknologi tas i bruk? Vi spør med andre ord hvilke krefter som bidrar til å forme teknologien. Denne tilnærmingen kan vi illustrere slik:

Aktører, interesser og styringsmekanismer påvirker teknologisk utvikling

Teknologi Aktører og interesser

Styringsmekanismer

(11)

Med denne tilnærmingen framstår valgmulighetene i forbindelse med teknologisk utvikling som noe større. Valgene er knyttet til hvilke områder vi ønsker å satse på i utviklingen av ny teknologi, og til hvordan vi kan utvikle mer effektive styringsmekanismer. En egen «skole» som driver teknologistudier med dette perspektivet, har de senere årene hatt stort gjennomslag i den faglige debatten på dette feltet (se f.eks. Bijker et. al., 1990).

I denne rapporten vil vi legge til grunn en kombinasjon av disse tilnærming- ene. Vi ønsker både å studere hva som er drivkreftene bak teknologisk utvikling (marked, offentlige reguleringer etc.), hvilken type aktører som er de viktigste (myndigheter, forskning, bedrifter, bransjeorganisasjoner, fagbevegelse), hvilke interesser disse aktørene har, og hvilken innflytelse de har på utformingen av teknologien. Vi ønsker også å finne ut hvordan ulike måter å styre eller legge til rette for teknologiutviklingen, fungerer, for eksempel gjennom politiske beslutninger, lover, regler, avtaler, avgifter eller annet. Til slutt ønsker vi å finne ut hvilken type konsekvenser ny teknologi har hatt for arbeidsliv og samfunnsliv, så som sysselsetting, arbeidsmiljø, konkurranseevne eller forbrukernytte. Vår faglige tilnærming er illus- trert i denne figuren:

Vårt faglige perspektiv

Aktører og interesser

Konsekvenser

Marked

Politiske beslutninger Lover, regler, avtaler Avgifter

Institusjonell organisering Kompetansetilfang

Teknologi

Bedrifter Myndigheter Fagbevegelse Bransje- og

interesseorganisasjoner

Sysselsetting Lønnsomhet Næringsstruktur Arbeidsmiljø Forbrukernytte Konkurranseevne

Styringsmekanismer Drivkrefter

(12)

Ambisjonen er å forstå hva som kjennetegner både vellykkede og mislykkede strategier for å drive fram, påvirke og utnytte ny teknologi på en slik måte at utviklingen kommer samfunnet, arbeidstakerne og forbrukere til nytte. Slik kunnskap vil kunne øke evnen til å påvirke framtidig teknologisk utvikling, og skape et grunn- lag for utformingen av framtidige strategier på områder som er flettet inn i, og som påvirker, teknologiutviklingen og samfunnsendringene som kommer i kjølvannet av slik utvikling.

Vår faglige tilnærming innebærer at vi ser på tekniske gjenstander som én del av et mer sammensatt fenomen, som omfatter bedrifter, tekniske løsninger, kunnskap, samarbeidsorganer og infrastruktur, og der alt dette er nødvendige ele- menter for å utvikle og ta i bruk ny teknologi (Hughes 1990, 1994). Teknologisk utvikling blir på denne måten en integrert del av en bredere samfunnsutvikling.

Teknologien formes av samfunnet den utvikles i, men setter samtidig rammer for, eller åpner nye muligheter for, menneskelig aktivitet. Et eksempel er bilen. Bilen kunne ikke vært tatt i bruk eller fått så dyptgripende konsekvenser dersom ikke vi samtidig hadde utviklet oljeselskaper og bensinstasjoner, veier og veibyggere, trafikkskilter og trafikkregler, veikroer, parkeringsautomater, reparasjonsverksteder osv. Det tekniske instrumentet Bilen utgjør bare kjernen i et stort og vidt forgrenet nettverk av aktører, infrastruktur, institusjoner og sosiale konvensjoner. Utviklin- gen av bilen kan ikke ses løsrevet fra alt som omgir bilen og som gjør det mulig å bruke den (Andersen og Sørensen 1990). Spørsmålet om hvordan teknologisk utvikling og samfunnsendringer er flettet inn i hverandre, hvordan slike sammensatte systemer utvikles, og hvordan retningen av slike utviklingsforløp påvirkes, er derfor et hovedtema i denne rapporten.

En bransjehistorisk tilnærming

Vi har valgt å ta utgangspunkt i bransjeområder for å belyse disse spørsmålene.

Årsakene til dette er flere. For det første ville vi ta utgangspunkt i et nivå som både ga oss muligheter til gi en fyldig beskrivelse av aktører, utviklingsmekanismer og konsekvenser av teknologisk utvikling. Beskrivelsene er likevel ikke avgrenset til tradisjonelle bransjegrenser, siden den teknologiske kjernen vi følger i våre to bran- sjehistorier, om offshoreteknologi og om teknologi for betalingsformidling, har for- bindelser og forgreninger som strekker seg på tvers av slike grenser, og som samtidig endres over tid. For det andre ville vi fokusere på det nivået i arbeidslivet som kanskje åpner flest muligheter for fagbevegelsen til å velge offensive strategier i forhold til teknologisk utvikling. Fokuserer man på individ- eller bedriftsnivå, vil ny teknologi i stor grad framstå som noe gitt, noe som konkurrentene eller «alle andre»

(13)

tar i bruk, og der valgmulighetene ofte framstår som små når det gjelder å påvirke hvilke hovedretninger utviklingen tar. Fokuserer man derimot på et nasjonalt eller internasjonalt nivå, ser man at handlingsmulighetene er knyttet mer til generelle rammebetingelser (utdanningsmuligheter, handelspolitikk, næringspolitikk, generelle skatteregimer o.l.) enn til problemstillinger som er spesifikke for enkelttekno- logier. Det framstår derfor som naturlig å velge bransjeområder som nivå.

Videre har vi valgt en historisk tilnærming. Dette gir oss muligheten til å studere flere generasjoner av tekniske løsninger innenfor en bransje. Gjennom historiske studier kan vi belyse hvilken type mekanismer som driver fram større

«generasjonsskifter» i teknologien, “teknologiske skift” som vi har kalt det i denne rapporten. Historiske studier gir også muligheter til å studere hvilke krefter som bidrar til å holde utviklingen innenfor samme «spor», dvs. innenfor den samme teknologiske utviklingsbanen. Endelig gir historiske studier muligheten til å belyse konsekvenser som oppstår over tid, og til å streke opp noen hovedlinjer i utviklingen innenfor et bransjeområde. Tidsmessig har vi valgt å fokusere på perioden fra 1965 og fram til i dag, for både å få et tilstrekkelig tidsspenn til å belyse enkelte større teknologiske skift, og samtidig kunne studere teknologier som er aktuelle i dag.

Valg av bransjer og teknologier

Ved valget av bransjer og teknologier la vi flere hensyn til grunn. Vi ville ta for oss bransjer der norske teknologimiljøer framstår som gode i et internasjonalt perspektiv.

Vi ville også velge bransjer som har stor betydning for norsk økonomi og samfunnsliv, og der de fleste norske innbyggere kan ha et forhold til konsekvensene av teknologiutviklingen i en eller annen form. Samtidig ønsket vi variasjon i bransjene med hensyn til både hvilken type aktører som dominerer (hvem som har styrt teknologiutviklingen), hvordan utvikling, spredning og anvendelse av ny teknologi har skjedd, hvilke fagforeningstradisjoner som finnes, hvilken type næring som står i sentrum (industri versus service), hvilke styrings- og reguleringsmekanismer som har vært i bruk, og hvem som merker de største konsekvensene av at ny teknologi blir tatt i bruk. Ut fra disse kriteriene falt valget på petroleumssektoren og banknæringen, der en særlig viktig forskjell har vært myndighetenes måte å regulere og gripe inn i sektoren.

Når det gjelder petroleumssektoren, konsentrerer vi oss særlig om utviklingen av offshoreteknologi, det vil si teknologi for å finne, utvinne, produsere og trans- portere olje og gass. Vi tar for oss perioden fra den første oljen ble funnet i Nord- sjøen, og fram til i dag, hvor petroleumsvirksomheten har inntatt en dominerende

(14)

plass i norsk økonomi. Petroleumshistorien er interessant i flere perspektiver. Den representerer en industrielt orientert sektor, der Norge i løpet av 25–30 år har utviklet teknologi og kompetanse fra et nullpunkt til et punkt der norske miljøer er blant de fremste i verden på flere områder. Det er også en sektor der myndighetene har spilt en stor og avgjørende rolle for å overføre, utvikle og ta i bruk ny teknologi. Videre er det en internasjonalt orientert bransje, der store multinasjonale selskaper dominerer teknologiutviklingen, og der norske bedrifter, både oljeselskaper og leverandørbedrifter, har deltatt i en omfattende internasjonaliseringsprosess. Tek- nologisk utvikling har vært en forutsetning for å kunne nyttiggjøre seg ressursene på norsk sokkel, og mulighetene for økt utvinning gjennom teknologisk utvikling har store konsekvenser for statens inntekter. Samtidig har sektoren beveget seg fra en situasjon der en viktig konsekvens av utviklingen av ny teknologi har vært store ulykker og miljøødeleggelser, til en situasjon der industriens måte å nærme seg og styre sikkerhet, på mange måter har blitt en modell for andre bransjer. Endelig er mange norske arbeidstakere knyttet til arbeidet i oljesektoren og leverandørindus- trien.

Innenfor banknæringen studerer vi utviklingen av ulike systemer for betalingsformidling, fra innføringen av lønnskonto og sjekker til PC-bank og betaling via Internett. I en moderne økonomi er et godt fungerende betalingssystem er helt sentralt. Betalingsformidling er et område som angår de fleste, enten som forbrukere, lønnsmottakere eller bankkunder. Betalingssystemet i Norge har utviklet seg til et integrert system. Norske banker var tidlig ute med å ta i bruk ny teknologi i betalingsformidlingen. I utgangspunktet var teknologien sentral for å håndtere en økende mengde transaksjoner innen papirbaserte tjenester, og det var stor tro på stordriftsfordeler i et system der enhetene var små og teknologien var kostbar.

Maskinene som ble tatt i bruk, var i vesentlig grad importert, mens systemene ble utviklet i bankene og deres datainstitusjoner. Etter hvert som konkurransen i markedet har økt, har ny teknologi blitt tatt i bruk både for å effektivisere hele betalingssystemet og redusere kostnadene, men også som et konkurranseelement mellom aktørene i markedet.

Betalingsformidling er et komplisert system, som involverer en rekke aktø- rer. Avhengigheten mellom aktørene både nasjonalt og internasjonalt har blitt for- sterket gjennom introduksjonen av elektroniske tjenester. Det kreves standarder og avtaler for å få dette systemet til å fungere effektivt. Dette området har i høy grad vært selvregulerende ved at sentrale aktører har utarbeidet standarder og etablert legale rammeverk. Myndighetene har hovedsakelig vært medvirkende gjennom å tilrettelegge av rammebetingelsene for aktørene.

De sentrale betalingsformidlerne, bankene og postgiro/postbanken har i løpet av den perioden vi ser på, fått betydelig endrede rammebetingelser. De har gått fra å være aktører i et politiske regulert regime med liten konkurranse, til en situasjon

(15)

der rammebetingelsene er deregulert og der det er stor og økende konkurranse. Som en konsekvens av bankkrisa på begynnelsen av 90-tallet, deregulering, økende konkurranse og utviklingen av ny teknologi har denne sektoren gått gjennom en betydelig strukturell endring. Dette gir konsekvenser både for de ansatte og for forbru- kerne.

Bransjehistoriene vil bli presentert som separate studier. De representerer imidlertid et vidt spenn av aktører, styringsmekanismer, utviklingsforløp og sosiale konsekvenser. I det siste kapitlet gjør vi en kort sammenlikning og presenterer noen innfallsvinkler til å arbeide med teknologisk utvikling.

Datagrunnlag

Vi sto overfor to svært ulike situasjoner i de to bransjene. Om oljehistorien og teknologisk utvikling offshore er det skrevet mange og omfattende verk, med en rekke ulike perspektiver. Teknologiene, en rekke av aktørene, oljepolitikken, fagforenin- gene, styringssystemene, nettverkene og de andre elementene i det teknologiske systemet er beskrevet med ulike innfallsvinkler. Vi valgte derfor å basere vår beskrivelse hovedsakelig på eksisterende litteratur. Særlig har vi dratt nytte av den fors- kningen som er utført ved Rogalandsforskning og TMV-senteret ved Universitetet i Oslo under prosjektet «Norsk oljehistorie som teknologioverføringsprosjekt».

Spesielt har vi hatt nytte av Engen og Olsen (1997), Nerheim (1994, 1996), Hanisch og Nerheim (1992) og Ryggvik (1994, 1996). En rekke andre kilder er også brukt og alt ansvar for konklusjoner hviler selvsagt på oss. I tillegg til dette materialet har vi intervjuet personer i NOPEF, Oljeindustriens Landsforening/NORSOK- sekretariatet, Statoil og Oljedirektoratet. Vi har også arrangert et dagsseminar der personer fra Rogalandsforskning, TMV og Fafo deltok, sammen med en tidligere Olje- og energiminister, en tidligere teknisk direktør i Saga og en LO-økonom. Hen- sikten med seminaret var å belyse ulike sider ved oljehistorien.

Utviklingen innen betalingssystemene, spesielt med tanke på teknologiutviklingen, er i liten grad beskrevet i eksisterende litteratur. Vi har imidlertid benyttet oss av den litteraturen som har vært tilgjengelig, noe som i hovedsak omfatter Norges Banks publikasjoner om betalingsformidling fra 1987 til 1996, rapporter fra forskningsprogrammet «Det nye pengesamfunnet», to rapporter skrevet av Andersen og Revang (1995,1996) ved BI, en jubileumsbok om IDA (Svendsen 1988), en jubileumsbok om BBS, en rapport om bankenes teknologivalg skrevet av Jacobsen (1991) og ulike offentlige dokumenter. Dette har vi supplert med en rekke intervjuer med personer i bransjen (liste foreligger i vedlegget).

(16)

(17)

Kapittel 2 Oppbyggingen av et norsk oljeindustrielt miljø – teknologisk utvikling offshore 1962–1996

¹

1962: Det amerikanske oljeselskapet Phillips ber Utenriksdepartementet om til- latelse til å lete etter olje i et større område av Nordsjøen. Henvendelsen kommer ganske overraskende på norske myndigheter, som i 1958 hadde fått følgende uttalelse fra Norges Geologiske Undersøkelser om mulige ressurser i dette området: «Man kan se bort fra muligheten for at det skulle finnes kull, olje eller svovel på kontinentalsokkelen langs den norske kyst». I Norge finnes på dette tidspunkt ingen kompetanse på leting, produksjon, transport eller foredling av petroleum, ingen utdannelse rettet inn mot petroleumsvirksomhet, ingen offentlige organer eller institusjoner med olje og gass som arbeidsområde og ingen lover eller andre reguleringer som spesifikt adresserer petroleumsutvinning og produksjon.

1996: Norske oljeselskaper er operatører for 22 felt som enten er i produksjon eller under utbygging på norsk sokkel. Et avansert oljeindustrielt miljø er vokst fram, med tre norske oljeselskaper, en rekke ingeniørbedrifter, verft, underleverandører, forsyningstjenester og seismikkbedrifter, som samlet har kompetanse og teknologi som dekker de fleste aspektene ved petroleumsvirksomhet til sjøs. Norske miljøer er teknologisk helt i tet på områder som seismiske undersøkelser, økt utvinning, flytende installasjoner og dypvannsløsninger, og norske leverandørbedrifter vinner store kontrakter i utlandet. Norge er verdens nest største oljeeksportør og en betydelig eksportør av gass. Andelen av BNP knyttet til utvinning og transport av petroleum er 17 prosent, og eksportverdien fra salg av petroleum er 155 milliarder kroner, dvs. 38 prosent av den samlede norske eksporten. 73 000 mennesker er sysselsatt i tilknytning til petroleumsaktivitetene. Petroleumssektoren har blitt en ledende sektor i økonomien.

1 Store deler av dette kapitlet bygger på forskning som er utført ved Rogalandsforskning og TMV-senteret ved Universitetet i Oslo under prosjektet «Norsk oljehistorie som teknologi- overføringsprosjekt». Spesielt har vi hatt nytte av Engen og Olsen (1997), Nerheim (1994, 1996), Hanisch og Nerheim (1992) og Ryggvik (1994, 1996). En rekke andre kilder er imidlertid også brukt, og alt ansvar for konklusjoner hviler selvsagt på oss.

(18)

Utviklingen over disse 34 årene er en historie om hvordan Norge har utviklet teknologisk kompetanse knyttet til petroleumsvirksomhet fra et nullpunkt til et punkt hvor mange deler av det petroindustrielle miljøet er konkurransedyktige i et internasjonalt marked. Det er en historie der en politisk styrt «fornorskingspolitikk» har spilt en stor rolle når det gjelder innføringen og utviklingen av ny teknologi og oppbyggingen av norske teknologimiljøer. Oljehistorien er imidlertid også en historie om dårlige arbeidsforhold, store ulykker og økonomiske tap, delvis på grunn av sviktende tekniske løsninger.

Dette kapitlet belyser hvordan det norske teknologimiljøet har kunnet vokse fram på så kort tid og bli ledende innenfor enkelte teknologiområder. Vi belyser også hvilke drivkrefter som har påvirket den teknologiske utviklingen, hvordan myndigheter og andre aktører har styrt og påvirket teknologien, hvilken type teknologiske løsninger som er utviklet, og hvilke konsekvenser dette har hatt for norske arbeidstakere og det norske samfunnet.

2.1 Kort internasjonal oljehistorie

For å forstå rammebetingelsene for utviklingen av petroleumssektoren i Norge, er det nødvendig å ta et kort historisk tilbakeblikk på utviklingen av oljeindustrien i verden for øvrig. Den moderne oljehistorien begynner med oppdagelsen av at destillert råolje kunne brukes til å produsere lampeolje. Det første oljefunnet som ble kommersialisert, ble gjort i Pennsylvania i 1859, og etter dette fikk vi et olje- rush der en rekke mindre produsenter var involvert. Fram mot 1900-tallet økte kon- sentrasjonen i bransjen, og amerikaneren John D. Rockefellers selskap Standard Oil Trust skaffet seg nærmest monopol, med datterselskaper i mange stater. Rundt århundreskiftet begynte selskapet også med regulær oljeproduksjon. USAs antitrust- lovgivning medførte etter hvert at selskapet ble splittet, og en rekke av de større oljeselskapene vi kjenner i dag, ble dannet, blant annet Exxon (Esso), Mobil og Amoco, som alle er operatører på norsk kontinentalsokkel i dag. Etter hvert opp- sto mange nye markeder for petroleumsprodukter, blant annet smøreolje, brensel- olje og bensin. Olje ble brukt til skip, fly og stridsmateriell, og fikk etter hvert stor strategisk betydning. I løpet av 50-årene hadde oljen også overtatt for kull som den viktigste energikilden i verden. Snart ble det funnet olje også andre steder, blant annet i Midt-Østen, Texas, Venezuela og Russland. I Saudi-Arabia, som har de største reservene i verden, ble den første oljen funnet i 1938. Det største europeiske selskapet før første verdenskrig ble det nederlandsk-britiske Shell. British Petroleum ble dannet rett før denne krigen startet fordi Churchill ikke likte å være for avhengig av Shell.

(19)

Selskapets oljeressurser kom fra Iran. I Russland overtok staten oljeindustrien etter at kommunistene hadde kommet til makten.

I perioden 1920–1950 ble hele oljevirksomheten, fra leting til produksjon, foredling og salg, dominert av de store oljeselskapene – de såkalte syv søstre² – blant annet ved hjelp av hemmelige kartellavtaler som delte markedene mellom selskapene. Selskapene avgjorde hvor mye som skulle produseres, når og til hvilken pris.

I slutten av 50-årene kom reaksjonen på maktkonsentrasjonen. Nye oljeselskaper ble etablert i Italia, Frankrike og Japan. Flere land i Midt-Østen hadde sett seg lei på at de store oljeselskapene tok mesteparten av fortjenesten, og at det enkelte pro- dusentlandet hadde liten kontroll med virksomheten. Betingelsene ble strammet inn, konsesjonene ble mer begrenset, og landene sikret seg mer av utbyttet. Enkelte av de mindre oljeselskapene begynte å tilby statsdeltakelse, og flere statlige oljeselskaper ble opprettet på 60-tallet. I 1960 ble OPEC³ dannet av de viktigste oljeekspor- terende landene (Saudi-Arabia, Iran, Irak, Kuwait og Venezuela) for å beskytte sine interesser, og for å kunne delta i prisfastsettingen. På grunn av overskudd av olje på verdensmarkedet fikk organisasjonen ikke noen større makt før tidlig på 70-tallet, etter at etterspørselen etter olje hadde økt kraftig. I 1973 besluttet Gulf-statene at de selv skulle fastsette oljeprisen, uten at oljeselskapene skulle ha noen påvirkning.

Beslutningen ble sterkt påvirket av den såkalte Yom Kippur-krigen mellom Israel og Egypt-Syria. Gulf-statene bestemte seg videre for å kutte produksjonen med fem prosent per måned inntil Israel hadde trukket seg helt ut av alle de okkuperte om- rådene. Land som støttet Israel, ble boikottet helt. Sammen førte de to beslut- ningene til at oljeprisen ble firedoblet i løpet av noen måneder. Kort tid etter ble produksjonen økt igjen, men maktbalansen mellom de oljeproduserende landene og oljeselskapene var ytterligere forrykket.

I 1979 steg prisen på olje igjen, denne gangen til omtrent det dobbelte, og i tiden etterpå reduserte særlig Saudi-Arabia produksjonen for å holde prisene oppe.

Nedgangen i produksjonen fra 1979 til 1985 skyldtes dels redusert etterspørsel som følge av redusert vekst i industrilandene, dels nye uroligheter i Midt-Østen. Den høye oljeprisen førte til større investeringer i oljesektoren i land utenfor OPEC, deriblant Nordsjølandene, slik at produksjonen i disse landene økte. Som resultat mistet OPEC-landene markedsandeler. Dette bidro til at OPEC i 1986 skiftet stra- tegi, fra å forsvare oljeprisen til å øke sin markedsandel. Prisene falt da fra 26 til ni dollar fatet⁴, men kom etter hvert opp igjen til 18–20 dollar fatet. Senere svingninger

2 Esso, BP, Shell, Gulf, Texaco, Standard Oil of California og Mobil

3 Organization of Petroleum Exporting Countries

4 Gjelder spotprisen på Brent Blend

(20)

i prisen har i stor grad vært knyttet til begivenheter i Midt-Østen, blant annet Iraks invasjon av Kuwait i 1990 og den påfølgende FN-boikotten.

De ekstremt høye oljeprisene mellom 1973 og 1986 var sammenfallende med oppbygningsperioden for den norske oljevirksomheten, og dette medførte at opp- bygningen skjedde under svært gunstige økonomiske rammebetingelser. Sammen- fallet var imidlertid ikke bare en heldig historisk omstendighet, men også et resultat av at de store internasjonale oljeselskapene var på jakt etter nye oljeprovinser der de kunne forvente større politisk stabilitet enn i Midt-Østen.

Det korte historiske tilbakeblikket viser minst to ting. Det ene er at leting, produksjon og salg av petroleum alltid har vært vevet inn i internasjonal storpoli- tikk. Det andre er at produsentland (og etter hvert statsoljeselskaper), sammen med store multinasjonale oljeselskaper alltid har vært de viktigste aktørene innenfor petroleumsvirksomheten, og at forholdet mellom dem også har vært en maktkamp.

Vi skal i det følgende se hvordan dette har vært viktige rammebetingelser også for teknologioverføring og teknologisk utvikling i norsk petroleumsvirksomhet.

Historien om den norske oljevirksomheten som teknologiutviklingsprosjekt kan grovt sett deles inn i tre perioder⁵:

1962–1970: Import av teknologiske pakkeløsninger fra multinasjonale oljeselskaper

Figur 2.1 Utvikling i prisen på råolje 1930–1996

0 10 20 30 40 50 60

1930 1940 1950 1960 1970 1980 1990

1996-US$ per fat

Yom Kippur-krigen

Iran-Irak- krigen

Gulf- krigen

1996 Oljeproduksjonen starter i Norge

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

5 Periodiseringen er sterkt inspirert av Ryggvik (1994), som imidlertid regner perioden fra 1981 til 1986 som en egen periode.

(21)

1970–1986: Fornorsking av teknologisk know-how. Utvikling av en norsk teknologisk stil

1986–1996: Liberalisering, kostnadskutt og nye teknologiske løsninger

Over disse tidsperiodene skifter alle elementene som er vist i figur 1.4: Drivkrefte- ne bak teknologiutviklingen endres, styrkeforholdet mellom aktørene som påvir- ker den teknologiske utviklingen skifter, aktørenes strategier (særlig myndighetenes strategier) og styringsmekanismene som tas i bruk for å kontrollere den teknologiske utviklingen, forandrer seg. Vi skal se hvordan disse skiftene også får konsekvenser for utformingen av tekniske løsninger og for de sosiale konsekvensene som fulgte i kjølvannet av at teknologien ble overført, tatt i bruk og videreutviklet i Norge.

I vår gjennomgang av den norske petroleumshistorien vil vi i særlig grad konsentrere oss om den delen av teknologiutviklingen som er knyttet til offshore- virksomhet, det vil si leting, utvinning, produksjon og transport av petroleum. Det er først og fremst offshore-virksomheten som representerer det særegne ved olje- og gass-sektoren i Norge. Det gjelder også på det teknologiske området, og det er her de største investeringene blir gjort.

2.2 Import av teknologiske pakkeløsninger fra multinasjonale oljeselskaper. 1963–1970

Den store interessen de multinasjonale selskapene viste for Nordsjøen, må forstås ikke bare med bakgrunn i ressursene, men også i lys av økende politisk turbulens i andre petroleumsprovinser, særlig Midt-Østen. Nordsjøområdet var til sammenlikning preget av en høy grad av politisk stabilitet. Muligheten for å kunne få produksjon nærmere de store energimarkedene i Europa, virket også tiltrekkende.

Phillips og de andre selskapene som etter hvert søkte om konsesjon på norsk sokkel, ble tatt vel imot av de norske myndighetene. Myndighetene antok at disse selskapene hadde både teknologisk kompetanse og kapital til å finne og utnytte eventuelle petroleumsreserver, noe som manglet i norsk næringsliv. Norge var derfor avhengig av de multinasjonale selskapene for å kunne utnytte ressursene.

Norges positive holdning til de multinasjonale selskapene på begynnelsen av 60-tallet må også forstås på bakgrunn av de positive holdningene til amerikanske multinasjonale selskaper generelt. På slutten av 50-tallet ble det opprettet en egen komité ledet av tidligere generalsekretær i FN, Trygve Lie, som hadde til formål å trekke utenlandsk kapital til landet. Norske myndigheter anså at kapitaldannelsen

(22)

i norsk næringsliv generelt ikke var stor nok til å skape den veksten i sysselsettingen som ble ansett som nødvendig, og det var derfor behov for å trekke til seg utenlandsk kapital ved hjelp av en «dollar-ambassadør».

Den rettslige statusen til kontinentalsokkelen var på dette tidspunkt ikke klar, og det var ingen selvfølge at den norske staten hadde eiendomsrettigheter ved eventuelle funn. Etter en del innledende manøvrer ble imidlertid norsk overhøyhet over kontinentalsokkelen erklært, 31. mai 1963. Retten til undersjøiske forekomster ble tillagt staten. Bare Kongen (dvs. Regjeringen) kunne på bestemte vilkår gi norske og utenlandske personer og selskaper adgang til å utforske eller utnytte forekom- stene. Reglene for denne virksomheten skulle også utformes av Kongen. Bindende avtaler som sikret Norge rettighetene fram til midtlinjen mot andre stater rundt Nordsjøen (Danmark og Storbritannia), ble inngått i 1965, uten at noen av partene var klar over hvilke verdier man forhandlet om. Norske rettigheter til eventuelle funn var dermed sikret.

Kontinentalsokkelutvalget, et eget utvalg ledet av Jens Evensen, ble opprettet i November 1963 for å utforme retningslinjene for virksomhet på norsk sokkel.

Utvalget ble senere avløst av Statens Oljeråd. Høsten 1966 fikk Industrideparte- mentet sitt eget oljekontor. Oljerådet jobbet under de samme rammeforutsetnin- gene som lå til grunn for Lie-utvalget, og den overordnede målsetningen var å få flest mulig oljeselskaper til å engasjere seg i størst mulig grad.

Utformingen av styringsinstrumenter – konsesjonssystemet

De utenlandske selskapene ble ikke bare invitert til å lete etter olje og gass, men også til å delta i utformingen av ett av de viktigste styringsinstrumentene i sektoren – konsesjonssystemet. Etter anbefaling fra oljeselskapene, og etter britisk mønster, ble Nordsjøen stykket opp i blokker. Selskapene anbefalte at man i stedet for å auksjo- nere bort blokkene til høystbydende, utformet et konsesjonssystem, der selskapene fikk rettigheter mot å betale en bestemt avgift, og mot å oppfylle bestemte forplik- telser (Hanisch og Nerheim 1992). Systemet med blokkinndeling og statlig styring av tildelingene var ingen selvfølge. Danmark valgte en helt annen løsning på sin sokkel, der skipsrederen A.P. Møller sikret seg enerett i 50 år.

Det ble også utformet et skattesystem basert på ordinær selskapsskatt og royalty. Norge ble ansett for å konkurrere med andre Nordsjøland om å sikre seg etableringer, og gunstige skatteordninger for utenlandske selskap ble derfor etablert.

Det ble lagt stor vekt på at det norske skattesystemet ikke måtte være dårligere enn det britiske, sett fra selskapenes synsvinkel. Myndighetenes politikk på dette området kan karakteriseres som en «lokkemiddelpolitikk» (Sejersted 1994).

Lovverket og konsesjonssystemet representerer en administrativ teknologi som ble bygd opp i hurtigtogsfart. Det er likevel viktig å huske på at konsesjons-

(23)

systemet i seg selv ikke var nytt for norske embetsfolk og jurister. Konsesjonssystemet som ble utformet for norsk sokkel, hadde klare likhetstrekk med det konsesjonssystemet som ble utformet under utbyggingen av norsk fossekraft rundt århundre- skiftet (Engen 1994). Også da ble det utformet konsesjonslover som hadde til for- mål å trekke utenlandsk kapital og teknologi til Norge, samtidig som man beholdt norsk kontroll over naturressursene. Det er rimelig å anta at disse tradisjonene påvirket utformingen av konsesjonssystemet for virksomheten på sokkelen. Norge hadde på dette området det Engen (1994) kaller en historisk utviklet mottakerkom- petanse, som medførte at man raskt kunne bygge opp et tilsvarende system for oljevirksomheten, og effektivt utnytte frihetsgradene som fantes i forholdet til utenlandsk storkapital.

Noe av det mest karakteristiske ved utformingen av den første oljepolitikken er imidlertid politikernes nærmest totale fravær. Praktisk talt alt ble overlatt til Kontinentalsokkelutvalget og oljerådet, både for å sikre en rask saksbehandling, og på grunn av usikkerheten ved oljeletingen. Oljerådet måtte anstrenge seg for å vekke interesse i Stortinget, regjeringen og departementene (Olsen 1989)

Utenlandske selskaper blir tildelt lisenser

I 1965 ble de første blokkene utlyst, og ni utvinningstillatelser for 78 blokker ble gitt. I stortingsmeldingen som gjorde rede for konsesjonene, het det at «ved tildeling av utvinningstillatelsene har Industridepartementet lagt til grunn søkernes finan- sielle styrke og praktiske erfaring i oljeleting» (Helle 1984). Kapital og teknologisk kompetanse var altså de viktigste kriteriene for tildeling. De største multinasjonale selskapene som deltok, Esso og Shell, frarådet norsk deltakelse på grunn av det store kapitalbehovet og den store risikoen. Norske selskap ble derfor advart mot å engasjere seg.

I regelverket som ble utformet i forbindelse med den første konsesjonsrunden i 1965, finner man ingen bestemmelser som var motivert ut fra et ønske om å over- føre teknologi og kompetanse til norske interesser. Riktignok fikk utenlandske selskaper som «bidro til norsk økonomi» ved for eksempel å bygge raffinerier og bruke norske skip, pluss for dette ved tildelingen, men teknologioverføring som sådan var ikke et kriterium som ga økte sjanser for å få tildelt konsesjon, slik det skulle bli i 70-årene. Shell, som allerede hadde en norsk avdeling og derfor var kjent med norske forhold, fryktet lenge at det ville bli nødvendig å alliere seg med norske selskap for å få konsesjon, men fikk klare signaler fra Evensen om at dette ikke var nødvendig. Det ble heller ikke lagt vekt på at man skulle benytte norske leveran- dører når letevirksomheten omsider kom i gang. En rekke mindre oljeselskaper var villige til å selge teknisk kunnskap til den norske staten dersom staten skulle velge å engasjere seg direkte i oljevirksomheten. Det er flere grunner til at staten valgte å

(24)

ikke benytte seg av disse tilbudene. Den viktigste er kanskje Kings Bay-krisen⁶, som medførte at nye statsforetak ble bannlyst for lange tider.

Ved den endelige konsesjonstildelingen var norske selskap representert i mindre enn en tredel av blokkene og bare med beskjedne andeler. De to mest aktuelle norske selskapene, Norsk Hydro og NOCO (en sammenslutning av en rekke kjente norske selskap), var svært misfornøyd med myndighetenes manglende støt- te til norske selskaper. Norsk Hydro argumenterte allerede i 1965 for en mer «nasjonal oljepolitikk» og for å bygge opp en norsk teknologisk kompetanse i oljesektoren, uten at dette fikk konsekvenser for politikken på dette tidspunktet (Ryggvik 1994).

Heller ikke når det gjaldt forskning, var myndighetene spesielt opptatt av å bygge opp kompetanse i tilknytning til den nye virksomheten. Da norske geologer forsøkte å sikre seg midler til en norsk undersøkelse av kontinentalsokkelen, ble de i første omgang avvist. Geologene argumenterte med at Norge ville stå sterkere i forhandlingene med oljeselskapene ved å bygge opp en selvstendig geologisk ekspertise. Kontinentalsokkelutvalget mente imidlertid at man klarte seg med det materialet man kunne få fra oljeselskapene. Fra 1965 ble det imidlertid satt i gang enkelte flymagnetiske og seismiske undersøkelser med sikte på å kartlegge områder på norsk sokkel, og fra 1967 ble det bevilget forskningsmidler til dette, med det eksplisitte formålet å utdanne forskere innenfor petroleumsrelaterte emner.

I forberedelsene til den andre konsesjonsrunden i 1969 ble det for første gang stilt krav som kunne peke mot en viss fornorsking. Oljerådet gikk inn for at staten skulle inngå såkalte carried interest-avtaler⁷, men enkelte av de utenlandske selskapene ville ikke godta dette og inngikk i stedet «net-profit»-avtaler⁸. Selskaper som ikke godtok noen av disse formene, fikk ikke tildelt blokker. Unntaket var Shell, som påtok seg som motytelse å lage et utdanningsprogram for embetsmennene i industridepartementet .

Det ble også nedfelt i arbeidsavtalene at selskapene skulle bestrebe seg på å benytte norske varer og tjenester. Norske selskap fikk bedre uttelling, med deltakelse i halvparten av blokkene. Til tross for en viss nasjonal dreining i den andre konsesjonsrunden, var det likevel langt fram til det fornorskingsgprogrammet som skulle dominere bare noen få år senere. Det økte presset mot oljeselskapene må først

6 Kings bay-krisen ble utløst etter en stor eksplosjonsulykke i det statseide foretaket Kings Bay Kullkompani, der 21 mennesker døde. Arbeiderpartiregjeringen måtte i august 1963 gå av etter et mistillitsforslag med bakgrunn i saken.

7 Carried interest betyr en avtale som er risikofri for én part, i dette tilfelle staten, som kan delta med en prosentandel dersom det blir gjort funn. Dersom det ikke blir gjort funn, er samarbeidet kostnadsfritt for staten.

8 Denne avtaleformen betyr at staten får en viss prosentandel av overskuddet.

(25)

og fremst forklares med ønsket om å sikre staten en større andel av inntektene ved eventuelle funn. Det eksisterte ingen bevisst politisk satsing som gikk ut på å støtte opp om utviklingen av norsk kompetanse innenfor oljeindustrien (Ryggvik, 1994).

Utenlandsk teknologi og kompetanse

Når det gjaldt selve arbeidet i Nordsjøen, var det lite som ble utført av nordmenn.

Dette gjaldt både seismiske fartøyer, borerigger og forsyningsskip. Alt nøkkel- personale var utenlandsk. Mesteparten av den teknologien som ble benyttet til prø- veboring i denne første perioden av norsk oljehistorie, var utviklet for bruk i Mexico- gulfen, som var det stedet der man hadde lengst erfaringer med leting og produksjon til havs. De første konsesjonshaverne ble valgt nettopp fordi de kunne vise til erfaringer med offshore-operasjoner andre steder. Ved de geologiske kartleggingene og leteoperasjonene var det lite som avvek fra det selskapene brukte andre steder i verden Dette gjaldt både letemodeller og teknikker, installasjoner, engineering- selskaper og leverandører, fagfolk og organisasjonsprinsipper. Oljeselskapene benyttet fagfolk fra egne lete- og utvinningsdivisjoner, og dette var internasjonale olje- nomader som var vant til å arbeide i alle avkroker av verden der selskapet trodde på muligheten for oljeproduksjon. Under leteboring var selskapene vant til å kjøpe en rekke tjenester fra spesialfirmaer eller servicefirmaer – alt fra borefartøy med bo- remannskap til brønnlogging og sement. Når oljeselskapene flyttet til et nytt verdens- hjørne, fulgte leveradørselskapene med som nissen på lasset. De utenlandske ope- ratørene organiserte virksomheten sin på en slik måte at de kunne trekke seg ut av landet med fagfolk og utstyr like raskt som de kom inn, dersom det ikke ble gjort funn av betydning (Nerheim 1994).

Det ble benyttet standardutstyr for leteboring offshore, nærmere bestemt halvt nedsenkbare plattformer. Amerikanske boreentreprenører var ledende i denne utviklingen, og drivkraften bak teknologiutviklingen var de voksende markedene for offshore-operasjoner i mange land. To amerikanske selskaper, Odeco og Sedco, var pionerer på denne teknologien. Borefartøyene ble leid ut med fullt boremann- skap fra de amerikanske boreentreprenørene. Det første borehullet på norsk sokkel, som ble boret av Esso i 1966, ble gjort med boreriggen Ocean Traveler, som ble slept tvers over Atlanteren fra USA til Stavanger.

Også organisasjons- og ledelsesprinsippene som var i bruk på boreriggene, ble importert fra de amerikanske oljeselskapene. De få nordmennene som arbeidet om bord, måtte finne seg i hierarkisk oppbygde organisasjoner med klart definerte tjenestelinjer. Lederstilen var røff, nordmenn (og det var utelukkende menn) måtte finne seg i å bli utskjelt og bli kalt «white niggers», og ellers bite i seg mange utslag

(26)

av vilkårlig arbeidsledelse fra sine amerikanske overordnede (Smith-Solbakken 1996). Nordmenn jobbet i de dårligst betalte og mest slitsomme jobbene på riggene.

De få leveransene som kom fra norsk verkstedindustri, var basert på ameri- kansk teknologi. I 1965 fikk Aker sitt første oppdrag for oljeselskapene med å bygge en halvt nedsenkbar plattform for Odeco/Phillips, Ocean Viking. Odeco leverte konstruksjonstegningene og fulgte opp byggeprosessen med egne fagfolk.

I forbindelse med denne byggeprosessen ble en ny metode for bygging av boreplattformer innført: I utlandet hadde plattformene blitt bygd ferdig på ett verft og sjøsatt som et skip. Denne plattformen ble delt opp i flere «biter» som ble bygd ved ulike verft: Halvparten av understellet ble produsert ved Rosenberg Mekanis- ke Verksted i Stavanger, den andre av et dansk verft. Seksjonene ble slept til Oslo og sveiset sammen ved Nylands Verksted, som også hadde bygd hoveddekket. Denne måten å dele opp plattformbyggingen i flere byggeoppdrag som ble utført ved ulike verft, var nødvendig for at de små norske verftene skulle kunne ta slike oppdrag.

Metoden medførte også at byggingen gikk fortere. Industristrukturen i norsk verft- sindustri, med mange små og spredt beliggende verft, gjorde det nødvendig med denne framgangsmåten.

Metoden med å dele opp oppdrag, var imidlertid ikke unik for byggingen av boreplattformer. Under høykonjunkturen i den siste halvdelen av 60-tallet og på begynnelsen av 70-tallet gjennomgikk verftsindustrien en transformasjonsprosess, som innebar at seksjonsbygging ble vektlagt, i stedet for at produktet i sin helhet ble bygd opp fra grunnen av (Engen 1994). De enkelte delene ble utviklet hver for seg, for så å bli sammenføyd til en helhet. De enkelte verftene opparbeidet dermed en lokal ekspertise innenfor denne produksjonsstrukturen. Dette kom til uttrykk ved nye gruppedannelser av verft som hver for seg kunne utføre spesialiserte oppdrag, og som gikk sammen om å organisere den helhetlige byggeoperasjonen.

Arbeidsdeling mellom flere verft muliggjorde rask levering og åpnet mulighetene for å kunne påta seg relativt store oppdrag, og samtidig utnytte ekspertisen som lå nedfelt i de enkelte lokale verftene og verkstedene. Samtidig sikret denne metoden en regional spredning av sysselsettingseffekter og fortjeneste. Samlet sett kan man snakke om utviklingen av en sammenføyningskompetanse innen den enkelte bedriften og innen næringen som helhet, og denne kompetansen skulle komme til å bli meget viktig for den senere evnen til verftsindustrien til å påta seg oppdrag for oljesektoren.

Til tross for enkelte norske underleveranser kan vi karakterisere teknologien i denne perioden som importerte pakkeløsninger. Utenlandsk kompetanse, utlen- dinger og utenlandske underleverandører dominerte på alle områder. Selv den ad- ministrative teknologien, konsesjonssystemet og skattleggingen, ble utformet i nært samarbeid med de utenlandske oljeselskapene.

(27)

De første indikasjonene på at importert teknologi fra de milde forholdene i Mexico- gulfen ikke var bra nok for de klimatiske forholdene i Nordsjøen, kom imidlertid allerede i 1966. Den første alvorlige ulykken i offshore-virksomheten kom da et forsyningsskip dunket inn i fenderverket på boreriggen Ocean Traveller og slo hull i en av bæresøylene. Plattformen fikk slagside, og mannskapet måtte evakuere, dels ved å kaste seg i sjøen. Plattformen ble reddet, men etter ulykken kom industridepartementet med pålegg om at denne typen fartøyer skulle forsterkes i vannlinjen, at det skulle settes inn bedre skott og installeres bedre pumper. Snart viste det seg også under prøveboring at brønnhodet og en del av det øvrige undervannsutstyret måtte forsterkes, og at posisjoneringssystemene måtte forbedres. I løpet av kort tid måtte selskapene erkjenne at nye tekniske forbedringer var nødvendige (Hanisch og Nerheim 1992). Sikkerhetsmessige pålegg bidro til teknologiutviklingen, men i hovedsak var det utfordringen med å få teknologien til i det hele tatt å fungere i det nye klimaet, som var drivkraften.

Regulering av virksomheten

Sikkerheten på borefartøyene ble ofte neglisjert. Fram til 1971 var det sju døds- ulykker på borefartøyer på norsk sokkel. I 1967 fastsatte Norge som det første landet i verden egne sikkerhetsforskrifter for aktiviteten, der det var klart at Arbeidervern- lovens bestemmelser skulle legges til grunn. Myndighetene manglet imidlertid et eget apparat for å følge opp forskriftene. En rekke statlige direktorater og organer fikk ansvar for ulike deler av sikkerheten, med Sjøfartsdirektoratet som et koordi- nerende organ. Med dette opplegget var det ikke uvanlig at det ble sendt ut mot- stridende direktiver til boreselskapene.

Arbeidsforholdene var i den første tiden regulert av individuelle arbeidskon- trakter, som ga stort rom for vilkårlige oppsigelser. Til tross for klar motstand fra de utenlandske selskapene ble store deler av borepersonalet etter hvert organisert i LO-forbundet Norsk Arbeidsmandsforbund. Sjømannsforbundet organiserte arbei- derne på supply-båter. Operatørselskapene hadde på sin side startet North Sea Operators Comittee Norway (NSOC), som ikke var medlem av arbeidsgiver- foreningen.

I 1967 fikk Arbeidsmandsforbundet gjennomslag overfor Odeco (som på dette tidspunktet var blitt medlem i NAF) for at Anleggsoverenskomsten skulle gjelde etter at det ble ført sak i arbeidsretten. Gjennom voldgiftsnemda fikk LO også gjennomslag for sine krav til lønnssystem. På denne måten fikk arbeidstakerne introdusert det norske forhandlingssystemet for bransjen. En forsiktig institusjon- alisering av arbeidsforholdene vokste altså fram. Formelt ga dette en bedre beskyt- telse blant annet ved oppsigelser, men i praksis ble folk fortsatt sagt opp uten sak- lig grunn. Lønnsmessig innebar avtalene en betydelig økning. Fram til 1972 ble det

(28)

inngått avtaler med ni andre oljeselskaper etter liknende prinsipper. Etter dette ble imidlertid organisasjonsansvaret overført til Sjømannsforbundet, til tross for mange protester fra tillitsmannsapparatet offshore. Overføringen skulle i noen grad komme til å svekke fagbevegelsens evne til å stå samlet og være en sterk aktør i den nye sektoren.

Sosiale konsekvenser – Det uberørte samfunn

Det norske samfunnet var i denne perioden svært lite berørt av petroleumsvirksomheten.

• De fleste politikere var lite engasjerte.

• Et fåtall personer var ansatt i oljeadministrasjonen

• Få nordmenn arbeidet i oljevirksomheten.

• Bare få norske bedrifter fikk oppdrag med leveranser.

• Få nordmenn utdannet seg til å kunne arbeide med oljerelaterte problemstillinger.

«Det uberørte samfunn» kan stå som en oppsummering av de sosiale konsekvensene av oljevirksomheten på dette tidspunktet. Hanisch og Nerheim (1992) sier det slik:

«Inntil oppdagelsen av Ekofisk og den serie av funn som fulgte i kjølvannet, foregikk oljevirksomheten nærmest uavhengig av det norske samfunn, og nordmenn flest svevde i lykkelig uvitenhet om det som foregikk der ute». Den hendelsen som kom til å endre oljevirksomhetens beskjedne inngrep i det norske samfunnet, var funnet av den første oljen, julaften 1969.

2.3 Fornorsking av teknologisk know-how.

Utvikling av en norsk teknologisk stil. 1970–1986

Ved inngangen til 1969 var det fullført 16 letebrønner på norsk sokkel, og bare én (Cod) hadde gitt hydrokarboner i større mengder, et funn som likevel ikke ble vurdert å være drivverdig. Gjennomsnittlig hadde hver tomme brønn kostet over 20 millioner kroner. Flere operatører begynte å trekke seg ut og aktivitetene ble kraftig trappet ned. Oljeselskapene var i ferd med å gi opp norsk sokkel. Våren 1970 kom imidlertid nyheten om Ekofisk-funnet, det første betydelige funnet som ble gjort i den norske delen av Nordsjøen. Utover våren ble det klart at funnet var gigantisk og ville gi store inntekter.

(29)

Ekofisk medførte en revolusjon i norsk oljepolitikk i og med at både politikere og journalister for alvor oppdaget oljesaken. Saken var ikke lenger overlatt til en liten gruppe embetsmenn. Ekofisk-funnet krevde en rask avklaring på en rekke spørs- mål. I forbindelse med dette fikk man flere utredninger og innstillinger både fra regjeringsoppnevnte utvalg og komiteer i Stortinget. Den viktigste var en innstilling fra den forsterkede industrikomitéen i Stortinget, som i 1971 la fram «de ti bud» for en framtidig norsk oljepolitikk. Det ble slått klart fast at det viktigste målet for norsk oljepolitikk var « at nasjonal styring og kontroll må sikres for all virksomhet på den norske kontinentalsokkel» I tillegg ble det i de ti budene lagt vekt på hen- synet til utvikling av ny næringsvirksomhet, til miljøet og til distriktspolitiske interesser.

På mange måter kan en si at de ti budene er en eksplisering av grunnleggende normer i det norske samfunnet, anvendt på petroleumsvirksomheten. Oljen er statens eiendom og skal komme hele det norske samfunn til gode. Ser man tilbake,

De ti oljebud

• at nasjonal styring og kontroll må sikres for all virksomhet på den norske kontinentalsokkel

• at petroleumsfunnene utnyttes slik at Norge blir mest mulig uavhengig av andre når det gjelder tilførsel av råolje

• at det med basis i petroleum utvikles ny næringsvirksomhet

• at utviklingen av en oljeindustri må skje under nødvendig hensyn til eksisterende næringsvirksomhet og til natur- og miljøvern

• at brenning av utnyttbar gass på den norske kontinentalsokkel ikke må aksepteres, unntatt for kortere prøveperioder

• at petroleum fra den norske kontinentalsokkel som hovedregel skal ilandføres i Norge med unntak for det enkelte tilfelle hvor samfunnspolitiske hensyn gir grunn for en annen løsning

• at staten engasjeres på alle hensiktsmessige plan, medvirker til en samordning av norske interesser innenfor norsk petroleumsindustri og til oppbygging av et norsk integrert oljemiljø med såvel nasjonalt som internasjonalt siktepunkt

• at det opprettes et statlig oljeselskap som kan ivareta statens forretningsmessige interesser og ha et formålstjenlig samarbeid med innenlandske og utenlandske oljeinteresser

• at det nord for 62. breddegrad velges et aktivitetsmønster som tilfredsstiller de særlige samfunnspolitiske forhold som knytter seg til landsdelen

• at norske petroleumsfunn i større omfang vil kunne stille norsk utenrikspolitikk overfor nye oppgaver

Kilde: Innst. S. nr 294 (1970–71)

(30)

er det påfallende hvor godt intensjonene i innstillingen har blitt fulgt opp i praktisk arbeid. Som med bibelens ti bud uttrykker oljebudene basisverdier som virker sam- lende, noe som letter arbeidet med å få mange aktører til å trekke i samme retning.

Vekten på fornorsking og nasjonal styring må også ses i lys av det politiske klimaet på begynnelsen av 70-tallet, der sjølråderett var blitt et viktig politisk slagord i EF-debatten, og der skepsisen mot store multinasjonale selskaper var stor. Inn- stillingen ble lagt fram to måneder etter at Borten-regjeringen hadde sprukket som følge av EF-saken. Borten-regjeringen hadde økt statens aksjepost i Norsk Hydro til 51 prosent med sikte på å gjøre dette selskapet til statens instrument i oljepolitikken. Det ble trukket en parallell til situasjonen i Storbritannia, der staten hadde 51 prosent av aksjene i BP. Med Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon endte debatten om eierskapet likevel med at staten så seg best tjent med et oljeselskap som var heleid av staten, siden dette ble sett som det viktigste virkemiddelet for nasjonal styring av og kontroll over oljevirksomheten.

Statlig styring av norske aktører i oljevirksomheten

I 1972 vedtok Stortinget en tredeling med hensyn til hvordan staten skulle hånd- tere sitt engasjement i petroleumssektoren. Politikk, forvaltning og forretning ble skilt på denne måten:

· Stortinget, regjeringen og Industridepartementet skulle trekke opp hoved- linjene i oljepolitikken, etablere de nødvendige organene for å omsette politikken i handling, og føre kontroll med at disse utførte sine oppgaver i tråd med politiske retningslinjer.

· Det ble opprettet et oljedirektorat som skulle ha ansvaret for ressursforvalt- ningen på norsk sokkel, og ansvar for å håndheve de til enhver tid gjeldende sikkerhetsforskriftene.

· Statsoljeselskapet Statoil ble opprettet for å ivareta statens forretningsmessige interesser.

Med dette grepet hadde staten opprettet et institusjonelt apparat for å sikre styrin- gen av sektoren. Norges løsning med å opprette et statsoljeselskap, var ikke unik.

Også internasjonalt var opprettelsen av statsoljeselskaper blitt en anerkjent måte å sikre kontroll over oljevirksomheten, og i løpet av 70-tallet hadde i alt 78 land opprettet hvert sitt statsoljeselskap. I dette klimaet var det derfor ikke lett for Høyre- opposisjonen å framstille opprettelsen av et statsoljeselskap som en form for dreining mot sosialisme.

Et meget viktig valg var beslutningen om hvorvidt Statoil skulle være et holdingselskap eller et operativt selskap. Et utvalg nedsatt av Borten-regjeringen hadde

(31)

gått inn for et non-operativt holdingselskap. Både Arbeiderpartiet, Høyre og embets- verket gikk i utgangspunktet inn for denne løsningen. Da Arbeiderpartiet overtok etter Borten regjeringen i 1971, gikk imidlertid den nye industriministeren Finn Lied og hans statssekretær Arve Johnsen, som tidligere hadde hatt en direktørstilling i Norsk Hydro, inn for at Statoil skulle være et operativt selskap, som skulle engasjere seg i alle aktiviteter fra leting til foredling og salg. Uten operativ kompetanse, mente de to, ville det bli vanskelig å ha reell styring med oljevirksomheten. Godt støttet av Jens Chr. Hauge, som senere skulle bli Statoils første styreformann, greide de å overbevise Arbeiderpartiets stortingsgruppe om at dette var riktig. Også Stor- tingets industrikomité la etter hvert fram en enstemmig innstilling som støttet denne linjen, til tross for at enkelte Høyre-representanter som ikke satt i komitéen, blant annet Kåre Willoch, var meget kritiske til å danne et operativt selskap. Forslaget ble vedtatt, og Arve Johnsen utnevnt til direktør.

Arbeiderpartiregjeringen gjorde det videre klart at det i tillegg til det statseide Statoil og det halvstatlige Hydro bare ville være plass for ett oljeselskap til på norsk sokkel. Det tredje selskapet måtte samle de øvrige private interessene. Noco tok initiativet til at Saga Petroleum ble stiftet i 1972. Nesten alle de største private selskapene var representert (med unntak av Hydro). Norge ble dermed stående igjen med en tredelt eierstruktur: Ett statlig, ett halvstatlig og ett privat selskap.

Oljeprisøkning og skatteskjerpelser

Ekofisk-funnet hadde styrket stillingen til de norske myndighetene overfor de utenlandske selskapene betraktelig. I kjølvannet av den sterke prisøkningen i 1973 og den store økningen i fortjenesten for oljeselskapene ble det ansett som urimelig at selskapene skulle få en så stor del av denne «ekstrafortjenesten». I 1974 bestemte myndighetene derfor at det skulle innføres en særskatt på petroleumsvirksomheten på 25 prosent av nettoinntekten. Oljeselskapene reagerte meget negativt på denne store skatteøkningen. Phillips viste til at forutsetningen ved utbyggingen av Ekofisk- feltet var de «bindende avtalene» som var inngått i 1965, og mente at disse ikke kunne endres. Til tross for betydelig uenighet på juridisk hold om hvor lovlig det kunne være å endre forutsetningene for selskapenes drift så kraftig etter at store investeringer var gjort, mente norske myndigheter at selskapene bare hadde blitt tildelt en produksjonstillatelse på bestemte betingelser, og at disse betingelsene kunne endres når forholdene ellers endret seg (Hanisch og Nerheim 1992). Lovforslaget ble vedtatt av et nesten enstemmig storting, og ingen av selskapene valgte rettens vei for å hindre det. Det er rimelig å anta at selskapene ikke ønsket å legge seg ut med norske myndigheter, blant annet fordi det kunne vise seg uheldig ved senere konsesjonstildelinger.

(32)

Minst like viktig i vår sammenheng var det at den nye loven medførte en nokså høy marginalskatt (dvs. den skatten som skal betales av en eventuell inntektsøkning), og dermed i meget beskjeden grad motiverte for kostnadsbevissthet.

Norske selskaper favoriseres ved tildeling

Utover 70- og 80-tallet ble en rekke blokker tildelt, en rekke store funn ble gjort, og mange felt ble utbygd. De viktigste feltene som ble utbygd på 70-tallet, var Ekofisk, Frigg og Statfjord. På 80-tallet fulgte blant annet Valhall, Heimdal, Gull- faks og Oseberg. En fullstendig oversikt over feltene som har blitt satt i produksjon fram til 1996, er gitt i tabell 2.1.

For å ivareta statens forretningsmessige interesser, ble Statoil tildelt en eier- andel på 50 prosent eller mer i alle nye tillatelser. Dette ble første gang praktisert ved tildelingen av Statfjordfeltet i 1973. De andre eierne i tillatelsen ble dessuten

Tabell 2.1 Felt satt i produksjon på norsk kontinentalsokkel.

Felt Operatør Påvist Produksjonsstart

Ekofisk Phillips 1968 1971

Frigg Elf 1971 1977

Statfjord Statoil(Mobil) 1974 1979

Murchison Oryx 1975 1980

Valhall Amoco 1975 1982

Heimdal Elf 1972 1986

Gullfaks Statoil 1978 1986

Ula BP 1976 1986

Øst Frigg Elf 1973 1988

Oseberg Norsk Hydro 1979 1988

Tommeliten Gamma Statoil 1978 1988

Veslefrikk Statoil 1981 1989

Gyda BP 1980 1990

Hod Amoco 1974 1990

Snorre Saga 1992

Sleipner Øst Statoil 1981 1993

Draugen Shell 1984 1993

Brage Norsk Hydro 1980 1993

Lille-Frigg Elf 1975 1994

Tordis Saga 1987 1994

Statfjord Øst Statoil 1976 1994

Heidrun Statoil 1985 1995

Statfjord Nord Statoil 1977 1995

Frøy Elf 1987 1995

Troll Vest Norsk Hydro 1983 1995

Yme Statoil 1987 1996

Troll Øst Shell/Statoil 1979 1996

Sleipner Vest Statoil 1974 1996

Kilde Oljedirektoratet/Statistisk sentralbyrå