1
Hvordan forholder SIAN seg til tradisjonelle medier?
En studie av hvordan SIAN oppfatter tradisjonelle medier og bruker disse mediene for å oppnå politisk suksess
Bartlomiej Mioskowski Vår 2021
Masteroppgave i statsvitenskap, Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo
Antall ord: 33 346
2
Forord
Denne masteroppgaven symboliserer slutten på min tid ved det samfunnsvitenskapelig fakultet for nå, men jeg håper på å komme tilbake snarest. Jeg vil først og fremst takke min veileder Øyvind Bugge Solheim for inspirasjon, for god og konkret veiledning og ikke minst for å ha hjulpet meg med å se ekstremismeforskningsfeltet i et bredere perspektiv. Hjelpen fra ledelsen i SIAN var også nødvendig for å kunne muliggjøre dette masterprosjektet. Takk for at dere har valgt å delta på intervjuene.
Gjennom studieløpet har jeg fått venner for livet, spesielt vil jeg takke Øystein Vaglid. I løpet av tre fantastiske år på Blindern har vi vært faddere sammen og på et tidspunkt har vi nærmest levd sammen. Du har gjort de tre årene uforglemmelige - tusen takk for det. Videre må jeg takke mine gode gamle (og nye) venner Kamil Malinowski, Nikola Krajnc og Konrad Chorobik som har holdt meg gående gjennom de siste månedene. Takk for det. Venner som dere er gull.
Videre vil jeg takke mine foreldre som har alltid gjort sitt beste for å støtte meg, spesielt i begynnelsen av studieløpet. Takk for at dere har lært meg å tro på meg selv, og jobbe hardt for å oppnå mine mål. Til slutt tusen takk til deg, Aiste Brindzaite. Hadde det ikke vært for den motivasjonen du har gitt meg ville jeg aldri kommet så langt. Du har vært med meg gjennom to bachelorgrader og snart to mastergrader. Du har alltid vært det eneste individet, som har hjulpet meg med skolearbeid og vi har alltid klart å komme oss på toppen. Uten din hjelp hadde jeg aldri klart det. Tusen takk for alt. Jeg er stolt av å ha deg på min side.
Bartlomiej Mioskowski Oslo, 09.06.2021
3
SAMMENDRAG
Tidligere forskning på ytre høyre organisasjoner I Norge har særlig omhandlet hvordan disse benytter sosiale medier for rekrutteringsarbeid og informasjonsspredning. Betyr dette at tradisjonelle medier er uviktige for ytre høyre organisasjoner i Norge? Dette masterprosjektet svarer på følgende forskningsspørsmål: hvordan forholder organisasjonen «Stopp islamiseringen av Norge» (SIAN) seg til tradisjonelle medier? Dette blir utført ved å besvare to
underforskningsspørsmål: hvordan oppfatter SIAN tradisjonelle medier og hvilke mediestrategier benyttes av SIAN?
Ved å utføre en temasentret dokumentanalyse av 67 Facebook-innlegg publisert av SIANs styremedlemmer og gruppemedlemmer finner oppgave at begge medlemsgruppene har en fiendtlig oppfatning av tradisjonelle medier. Videre suppleres den temasentrerte
dokumentanalysen med semistrukturerte intervjuer med to nåværende styremedlemmer og et eks-styremedlem av SIAN. Oppgaven finner at de nåværende styremedlemmene har både en instrumentell og en fiendtlig oppfatning av de tradisjonelle mediene. SIAN-styret oppfatter tradisjonelle medier, som en effektiv kommunikasjonsplattform for rekrutteringsarbeid og informasjonsspredning. I tillegg nevner de nåværende styremedlemmene at sosiale og
alternative medier er ikke effektive for å verve nye medlemmer. Videre presenterer oppgaven at styremedlemmene benytter en rekke mediestrategier for å utnytte tradisjonelle medier og oppnå politisk suksess. SIAN-styret genererer medieomtale ved å brenne Koranen som hjelper med rekrutteringsarbeid og lenker til de negative medieoppslagene på Facebook for å
mobilisere gruppemedlemmene. Samtidig kontakter SIAN-styret journalister for å kontrollere medias omtale av SIAN. Gruppemedlemmene på sin side ønsker ikke å utnytte tradisjonelle medier for å oppnå politisk suksess. Gruppemedlemmene ønsker å kjempe mot tradisjonelle medier ved å avslutte NRK-lisensen og korrigere journalistene ved å kontakte dem.
Det er få prosjekter innen ekstremismeforskning både nasjonalt og internasjonalt, som studerer hvordan ytre høyre organisasjoner forholder seg til tradisjonelle medier (Baugut og Neumann, 2019; Elinas 2018). Dermed bidrar denne studien til et lite forsket område.
4
Innhold
1.0 Introduksjon ... 8
1.1 Forskningsspørsmålet og underbyggende forskningsspørsmål ... 10
1.2 Historisk bakteppe – SIAN og Tradisjonelle medier ... 11
1.2.1 SIAN – en samfunnsopplyser ... 12
1.2.2 Tradisjonelle og alternative medier ... 13
1.3 Oppgavens videre gang ... 16
2.0 Teorier og begreper ... 17
2.1 Begrepsavklaring: Høyreekstrem organisasjon ... 18
2.2 Teori: «Mediatization of Politics Theory», Koopmans «Discursive opportunities» og «Reciprocal Effect Theory» ... 20
2.3 Tidligere forskning ... 30
3.0 Metode ... 34
3.1 Forskningsdesignet ... 34
3.2 Temasentrert dokumentanalyse ... 37
3.3 Utvalg: Temasentrert dokumentanalyse ... 39
3.4 Gjennomføring ... 43
3.5 Kritikk av dokumentanalysen ... 45
3.6 Semistrukturerte Intervjuer ... 46
3.7 Utvalg: Semistrukturerte intervjuer ... 50
3.8 Gjennomføring ... 51
3.9 Kvaliteten på studiet ... 52
4.0 Analyse og resultater ... 56
4.1 Temasentrert dokumentanalyse ... 56
4.2 Intervju ... 69
4.2.1 Generelle syn på tradisjonelle medier ... 71
4.2.2 Hvordan reagerer SIAN på medieoppslaget? ... 75
4.2.3 Hvordan beskriver SIAN rollen til tradisjonelle medier? ... 81
4.2.4 Hvilke mediestrategier benyttes av SIAN? ... 85
4.3 Oppsummering ... 95
4.3.1 Gruppemedlemmer ... 96
4.3.2 Styremedlemmer ... 97
5.0 Diskusjon av resultater ... 99
5
5.1 En instrumentell oppfatning av tradisjonelle medier ... 100
5.2 Alternativ tolkning av mediestrategiene benyttet av SIAN ... 103
6.0 Konklusjon ... 106
Referanseliste ... 111
Appendiks A ... 126
Appendiks B... 127
Appendiks C... 128
Appendiks D ... 133
6
Liste over tabeller
Tabell 1: Presentasjon av innleggene underlagt tema 1 i forbindelse med gruppemedlemmene - Inkompetente journalister arbeider for Tradisjonelle medier. ... 59 Tabell 2: Presentasjon av innleggene underlagt tema 2 i forbindelse med gruppemedlemmene - Tradisjonelle medier er løgnmedia og propagandaviser. ... 61 Tabell 3: Presentasjon av innleggene underlagt tema 3 i forbindelse med gruppemedlemmene – opprør mot media. ... 65 Tabell 4: Presentasjon av innleggene underlagt tema 1 i forbindelse med styremedlemmene - Tradisjonelle medier sprer løgn og propaganda om SIAN. ... 67 Tabell 5: Presentasjon av innleggene underlagt tema 2 i forbindelse med styremedlemmene – mediene unnlater å ta opp viktig saker. ... 68 Tabell 6: En fordeling mellom informantenes status på medlemskap. ... 70
7
Liste over tabeller i Appendiks
Tabell A 1: Fordeling mellom antall ganger styremedlemmene og gruppemedlemmene har kritisert ett nyhetsmedium eller ytret generell kritikk av tradisjonelle medier. ... 126
Tabell B 1: 49 innlegg kartlagt i henhold til relevante temaer, spredd fra året 2015 til 2021 .... 127
Tabell D 1: Presentasjon av innleggene underlagt tema 1 i forbindelse med gruppemedlemmene - Inkompetente journalister arbeider for Tradisjonelle medier... 139 Tabell D 2: Presentasjon av innleggene underlagt tema 2.1 i forbindelse med
gruppemedlemmene - Tradisjonelle medier sprer løgn og venstrevridd propaganda ... 146 Tabell D 3: Presentasjon av innleggene underlagt tema 2.2 i forbindelse med
gruppemedlemmene - Islam har infiltrert tradisjonelle medier ... 149 Tabell D 4: Presentasjon av innleggene underlagt tema 3 i forbindelse med gruppemedlemmene – opprør mot media ... 151 Tabell D 5: Presentasjon av innleggene underlagt tema 1 i forbindelse med styremedlemmene - Tradisjonelle medier sprer løgn og propaganda om SIAN ... 155 Tabell D 6: Presentasjon av innleggene underlagt tema 2 i forbindelse med styremedlemmene – mediene unnlater å ta opp viktig saker... 156
8
1.0 Introduksjon
Den 16. november 2019 forsøkte organisasjonen «Stopp islamisering av Norge» (SIAN) å brenne Koranen i Kristiansand, og en voldelig konflikt oppsto mellom organisasjonsmedlemmene og motdemonstrantene (NRK, u.å.). Organisasjonens aktiviteter tiltrakk seg mye oppmerksomhet og ble omtalt i flere av Norges tradisjonelle medier (NRK, u.å.). Medieoppslagene sto i favør av motdemonstranten og kritiserte SIAN (NRK, u.å.). Samtidig gjorde medieoppslagene at
budskapet til SIAN ble spredd til et riksdekkende publikum (Barka, 2020). I ettertid av
Koranbrenningen i Kristiansand har SIAN økt iverksettelsen av kontroversielle aktiviteter (NRK, u.å.; Kvittingen, 2020). Parallelt har antall nyhetsartikler publisert om SIAN økt (Barka, 2020).
Forholdet mellom høyreekstreme organisasjoner og tradisjonelle medier kan oppfattes som både symbiotisk og konfliktfylt (Baugut og Neumann, 2019; Mudde, 2019, s. 107).
Høyreekstremister oppfatter mediene som løgnmedia, ikke pålitelige og propagandaspredere (Ihlebæk et al., 2020, s. 65-66). Likevel erkjenner høyreekstremistene at mediene kan gi dem omfattende eksponering (Baugut og Neumann, 2019). I tillegg kan tradisjonelle medier spille en viktig rolle i normaliseringen og spredningen av høyreekstreme tanker til resten av samfunnet (Ihlebæk et al., 2020, s. 65). Det vil si at høyreekstreme organisasjoner kan både ha en fiendtlig oppfatning av tradisjonelle medier og trenge medieomtale for rekrutteringsarbeid og
informasjonsspredning (Baugut og Neumann, 2019). Høyreekstreme organisasjoner utfører provoserende handlinger for å fange oppmerksomheten til journalistene og få publisitet, som igjen kan hjelpe dem å øke i størrelse og få mer innflytelse (Meyer, 2013; Genevieve, 2006, s.
83-90). Nyhetsmediene på sin side tjener på menneskelig drama, individuell sorg og kollektiv panikk (Esser og Strömbäck, 2014, s. 144-145). Dette garanteres av høyekstremister ved at de blant annet brenner Koranen i det offentlig rom. De høyreekstreme organisasjonene utnytter tradisjonelle medier for publisitet, mens nyhetsmediene drar nytte av høyreekstremistenes evne til å skape frykt og nyheter, som kan selges til nyhetshungrige lesere. Dette kan illustreres ved at SIAN har blitt omtalt 4.800 ganger i norsk presse mellom året 2019 og 2020 (Barka, 2020).
9 Grupper som SIAN har i stor grad vært koblet til fremveksten av sosiale medier (Marwick and Lewis, 2017). Eksisterende forskningslitteratur har vist at organisasjoner knyttet til ytre høyre er svært aktive på sosiale medier (Haanshuus og Jupskås, 2017, s. 145 og 161; Haanshuus, 2018, s.
152). Samtidig har mange av sympatisørene og medlemmene blitt kjent med gruppene via disse mediene (Tranøy, 2020). Forskningen har også vist hvordan slike grupper bruker de sosiale mediene til å danne transnasjonale nettverk, og etablere allianser med grupperinger som vanligvis ikke assosieres med ytre høyre (Berntzen, 2020, s. 112-115). Betyr dette at tradisjonelle medier er uviktige for organisasjoner knyttet til ytre høyre? En rekke forskere påstår at tradisjonelle medier er nødvendig for at høyreekstreme og høyreradikale
organisasjoner skal oppnå politisk suksess (Koopmans, 2004; Baugut og Neumann, 2019). Mer spesifikt hevder forskere at i Tyskland oppfatter noen høyreekstreme organisasjoner
tradisjonelle medier instrumentelt, og proaktivt jobber for å oppnå medieomtale. Imidlertid er ikke alle høyreekstreme organisasjoner like (Baugut og Neumann, 2019, s. 698). Forskning har vist at noen høyreekstremister og høyreradikalister oppfatter tradisjonelle medier som kun en fiende på grunn av omfattende negativ medieomtale, som ikke tilbyr noen gevinst for deres organisasjon (Ellinas, 2018, s. 8; Baugut og Neumann, 2019, s. 707). I denne oppgaven ser jeg nærmere på SIAN sitt forhold til tradisjonelle medier I Norge, som blant annet Aftenposten og NRK.
Hvordan høyreekstreme grupper forholder seg til tradisjonelle medier og vice versa, er ett av de minst studerte områdene innen ekstremismeforskning (Baugut og Neumann, 2019, s. 697 og 715; Elinas, 2018). Dermed bidrar dette prosjektet til et lite studert forskningsområde. Samtidig skal studien innhente data ved å holde intervjuer med SIANs nåværende og eks-
styremedlemmer, noe som det gjøres lite av innen forskning på ytre høyre (Conway, 2017, s. 85- 86). Det er gjort en rekke studier av SIAN tidligere (Tranøy, 2020; Axelsen, 2018; Haanshuss og Jupskås, 2017), men det er ingen som har studert direkte (og i dybden) hvordan organisasjonen forholder seg til tradisjonelle medier. Baugut og Neumann beskrev deres studie av forholdet
10 mellom høyreekstreme organisasjoner og tradisjonelle medier i Tyskland, som en av de første av sitt slag (2019, s. 715). Denne studien følger oppfordringene fra Baugut og Neumann om å hente relevant data fra styremedlemmene, eks-styremedlemmene og gruppemedlemmene (Baugut og Neumann, 2019, s. 715). Altså sammenligne medlemmene med hverandre for å lage et helhetlig bilde av organisasjonenes forhold til tradisjonelle medier (Baugut og Neumann, 2019). Dette prosjektet kan derfor bidra til et mindre forsket felt (innen statsvitenskap og ekstremismeforskning); fylle et kunnskapshull og skape en pekepinn for fremtidige prosjekter.
1.1 Forskningsspørsmålet og underbyggende forskningsspørsmål
I tråd med introduksjonen vil denne oppgaven operere med følgende overordnende
forskningsspørsmål: Hvordan forholder SIAN seg til tradisjonelle medier? Dette spørsmålet deles i to underforskningsspørsmål:
1) Hvordan oppfatter SIAN tradisjonelle medier?
For å fastslå hvordan SIAN oppfatter tradisjonelle medier er det valgt å sette søkelyset på to elementer. Først undersøkes hvorvidt SIAN oppfatter tradisjonelle medier som positivt eller negativt innstilt mot deres virksomhet, og hvilke konsekvenser dette har på SIANs oppfatning av tradisjonelle medier (Kepplinger, 2007; Baugut og Neumann, 2019). Deretter undersøkes
hvordan SIAN beskriver rollen til tradisjonelle medier i Norge; er tradisjonelle medier
innflytelsesrike, samt hvor viktige er tradisjonelle medier for SIANs eksponering og rekruttering?
Slike antagelser hjelper å avgjøre om SIAN oppfatter tradisjonelle medier som et potensielt instrument for rekrutteringsarbeid og informasjonsspredning, eller om de har andre effektive plattformer til å kommunisere med befolkningen og politikere (Esser og Strömbäck, 2014).
11 2) Hvilke mediestrategier benyttes av SIAN?
Basert på hvordan SIAN oppfatter tradisjonelle medier er det interessant å studere om
organisasjonen utnytter disse mediene for å oppnå visse politiske mål, og i så fall hvordan dette blir utført. Oppgaven oppfatter begrepet «mediestrategier», som alle aktiviteter hvor SIAN forsøker å bruke tradisjonelle medier med et formål om å dra fordel for SIAN, og/eller hvor målet er å kontrollere medias omtale av SIAN. Kepplinger hevder at politiske aktører kan
oppleve at befolkningen blir sterkt påvirket av medieoppslagene (2007). Dermed blir det viktig å kontrollere medias omtale av deres virksomhet med visse handlinger og strategier (Kepplinger, 2007, s. 11-13). I tillegg kan aktørene bruke tradisjonelle medier for diverse politiske formål, som informasjonsspredning (Kepplinger, 2007). Disse handlingene og strategiene vil også være ulike med basis i medienes innstillig mot SIAN. I lys av positivt medieoppslag kan SIAN holde vennlig dialog med journalistene i nyhetskanalene, mens negativt medieoppslag kan lede til at SIAN kritiserer journalistene (Baugut og Neumann, 2019). Derimot hvis sosiale og alternative medier tilbyr et bredt publikum og har stor innflytelse på befolkningen, kan det være mindre relevant å prøve å oppnå medieomtale og forholde seg til medieoppslaget i tradisjonelle medier (Schulz, 2014, s. 57-60). Oppgaven skal undersøke hvilke spesifikke handlinger og strategier iverksettes av SIAN for å dra nytte av tradisjonelle medier og/eller kontrollere medias omtale av SIAN
1.2 Historisk bakteppe – SIAN og Tradisjonelle medier
I dette underkapitlet vil det gjøres kort rede for SIAN og deres arbeidsmetoder, samt påpeke paralleller med andre høyreekstreme organisasjoner i Skandinavia. Deretter vil oppgaven gi en kort historisk bakgrunn for maktkampen mellom diverse innholdsprodusenter i Norge.
Grunnlaget for dette er å vise til forskjellene mellom tradisjonelle medier og alternative medier.
Samtidig fremheve maktposisjonen til tradisjonelle medier i Norge i kontrast til alternative medier. Dette vil skape visse forventninger for oppgaven og sette studien i en kontekstuell ramme.
12
1.2.1 SIAN – en samfunnsopplyser
SIAN også kjent som «Stopp islamiseringen av Norge» er Norges største anti-islamske organisasjon (Strømmen, 2011, s. 112). Organisasjonen ble stiftet i 2008 i lys av
sammenslutningen mellom «Forum Mot Islamisering» (FOMI) og «Stop Islamisation Of Europe»- nettverket (Folk og Forsvar, u.å.). SIAN har også en egen hjemmeside med domenenavnet
«SIAN.no» og en Facebook-gruppe. Organisasjonen er en politisk aktør med et tydelig politisk mål: «å motarbeide, stoppe og reversere islamiseringen av Norge» (SIAN, u.å.). SIAN består av et styre, betalende gruppemedlemmer og en stor gruppe gruppemedlemmer/sympatisører på Facebook siden deres. Samtidig er SIAN en partiuavhengig organisasjon, som er fullfinansiert gjennom medlemskontingentene og donasjoner fra privatpersoner (SIAN, u.å.). Organisasjonen har blitt omtalt nært fem tusen ganger mellom 2019-2020 av tradisjonelle medier, og en kan spore at medlemstallet til SIAN har økt de siste syv årene (Barka, 2020; Haanshuus, 2018, s. 171- 172). I 2017 hadde Facebook-gruppen åtte tusen medlemmer (Døving og Emberland, 2018, s.
195). Per mai 2021 ligger medlemstallet på 10 800 gruppemedlemmer.
SIAN bruker betegnelsen «opplysningsarbeid» på virksomhetsarbeidet de utgjør (Tumyr, 2013;
SIAN, u.å.). Kjernen av dette arbeidet er som følgende: «å spre informasjon om hva Islam står for og hvilke konsekvenser islamiseringen av Norge vil få. SIAN ønsker også å samarbeide med demokratiske krefter i andre land som har samme formål for øye» (SIAN, u.å.). Med belegg i utsagnet fremstår det at SIAN er organisert både på lokalt, nasjonalt og internasjonalt nivå.
Organisasjonen opplyser samfunnet om «hva Islam står for» ved å avholde demonstrasjoner, utdeling av flygeblader og appeller. I tillegg publiserer SIAN artikler på deres internettside og hevder å være en kunnskapskilde for Islam på internett (SIAN, u.å.). Offentlige aktiviteter i regi av SIAN blir annonsert flere ganger på nettsiden «SIAN.no» og Facebook-gruppen til SIAN på forhånd. Slik blir gruppemedlemmene og sympatisørene informert om hensikten og viktigheten av å delta på aktivitetene. Dermed er nettsiden en viktig kommunikasjonsplattform mellom styremedlemmene og gruppemedlemmene/sympatisører. På internettsiden publiserer styremedlemmene (og eks-styremedlemmene) artikler flere ganger i måneden. Artiklene
13 omhandler blant annet (kritikk av) Islam, Norges innvandringspolitikk og andre dagsaktuelle saker. Styremedlemmene og eks-styremedlemmene, som skriver artiklene henviser til og korrigerer iblant artikler publisert av tradisjonelle medier. Målet ved slike henvisninger er å understreke hvor mediene tar feil (Thorsen, 2020a). Siden 2019 har SIANs benyttelse av «PR- stunts» økt og dette kan observeres i lys av planlagte «stands» (Kvittingen, 2020; NRK, u.å.). Slik
«stands» er offentlige arrangementer hvor styremedlemmene i SIAN holder provoserende taler, som kritiserer Islam. Samtidig kan styremedlemmene spytte i, rive ut sider og ta fyr på Koranen ved slike offentlige arrangementer (Kvittingen, 2020). Det er vesentlig å nevne at flere
høyreekstreme/høyreradikale organisasjoner i Skandinavia har brent Koranen. Blant disse kan en observere Rasmus Paludan – leder av paritet Stram kurs i Danmark (Rusdal, 2019). I tillegg har høyreekstreme i Sverige brent Koranen, som førte til omfattende opptøyer iblant annet Malmö (Aanensen et al., 2020). Koranbrenningen kan forstås som en skandinavisk
arbeidspraksis for høyreekstreme og høyreradikale grupper.
1.2.2 Tradisjonelle og alternative medier
Fjernsynet, aviser og radio har lenge dominert medielandskapet i de fleste land, og har bidratt til å sette dagsorden for samfunnet (Morris, 2018, s. 457). Derimot har nye og alternative nyhetskilder oppstått de siste tiår på Skandinavias medielandskap (Ihlebæk og Nyggard, 2021, s.
263). Dette skaper utfordringer for de etablerte riksdekkende avisene og nyhetskanalene. Med andre ord har konkurransen om å sette den offentlig dagsorden blitt stadig vanskeligere
(Ihlebæk og Nyggard, 2021, s. 263). Blant annet høyreorienterte alternative medier (fra engelsk:
«Right-winged alternative media») prøver å ta makten fra tradisjonelle medier i å sette dagsorden (Ihlebæk og Nyggard, 2021, s. 263). I tillegg har veksten av nyhetskilder i dagens mediemiljø på internett ført til at befolkningen, kan ha problemer med å identifisere linjen mellom profesjonell og amatørproduksjon eller mellom produsenter og forbrukere (Figenschou og Ihlebæk, 2019, s. 1222-1224). Eksempelvis kan en forbruker skrive en politisk artikkel på en amatørnettside, men bli forstått som en høykvalifisert journalist med en stor kunnskapskurve innen feltet av lesere (Salaudeen og Onyechi, 2020, s. 2).
14 I tillegg fremstår det vanskelig å presisere begrepet tradisjonelle medier. David S. Morris
forsøker med følgende definisjon: “Traditional media which is made up of news organizations
that produce online and print newspapers, television ads, and news and radio programs”
(Morris, 2018, s. 457). En slik definisjon er lite presis og ikke utfyllende. Alternative medier er i utvikling. Flere alternative nyhetsmedier har egne redaktører og begynner å etterligne
tradisjonelle medier (Stavrum, 2021). Den tekniske utviklingen har også satt preg på norsk presse. Nærmest alle norske aviser kan i dag leses på internett i samsvar med de alternative mediene. Dermed kan det være vanskelig å skille mellom tradisjonelle og alternative medier. En god pekepinn kan være når det spesifikke nyhetsmedium ble grunnlagt. Tradisjonelle medier omtales som «tradisjonelle» fordi de var først på medielandskapet (Morris, 2018, s. 457). De aller fleste alternative medier har kommet inn på medielandskapet etter 2000-årsskiftet.
Samtidig er de en respons mot tradisjonelle medier (Ihlebæk og Nyggard, 2021, s. 264).
Eksempelvis har tradisjonelle medier som Aftenposten, VG, Vårt land og nyhetskanalen NRK blitt grunnlagt før 1950-tallet. Derimot har eksempelvis de alternative medier som «Resett.no»
og «Document.no» blitt grunnlagt etter 2000-årsskiftet. En kan også skille mellom tradisjonelle medier og alternative medier ved at førstnevnte er som regel eid av et mediekonsern (Morris, 2018, s. 458). Eksempelvis er Dagbladet, Aftenposten, TV2 og VG eid av slike mediekonsern (Medienorge, 2021).
Videre kan skillen markeres ved å legge søkelyset på hva blir forstått, som profesjonell journalistikk (Hanitzsch et. al. 2011, s. 274). Journalisme i tradisjonelle medier vil være mer institusjonalisert og preget av en journalistisk kultur og etikk (Carlson, 2015, s. 350).
Journalistene i de vestlige tradisjonelle mediene vil gi mindre støtte til enhver form for aktiv markedsføring av bestemte verdier og ideer, samtidig som de etterfølger universelle prinsipper i sine etiske avgjørelser (Hanitzsch et al., 2011, s. 273). Det vil si at journalistene i de vestlige tradisjonelle mediene har som regel et mål om å være objektive og følge visse etiske
retningslinjer (Hanitzsch et al., 2011, s. 274). Dermed kan en god pekepinn for å skille mellom tradisjonelle og alternative medier være karakteren av journalisme i den spesifikke avisen eller nyhetskanalen. I den norske redaktørforeningen har det i flere år vært diskusjoner om Hans
15 Rustad (redaktøren for Document.no), skal forbli et medlem i lys av det særskilte budskapet spredd av nettsiden og deres brudd på etiske retningslinjer (Stavrum, 2021). På det norske medielandskapet kan også pressestøtte være en pekepinn på dette skillet. Veldig mange av Norges største aviser får pressestøtte. Enten direkte som Vårt land (Teigen, 2019) eller indirekte som Dagbladet, Aftenposten og VG (Suvatne, 2015). Indirekte pressestøtte kommer i form av momsfritak for papiravisproduksjon (Suvatne, 2015). Derimot mottar ikke nettsidene
«Document.no» og «Resett.no» pressestøtte (Andersen, 2020). Nettstedene er stolte av å ikke søke etter pressestøtte, og påpeker at de er uenige i kriteriene for denne støtten (Andersen, 2020; Resett, 2021). Det vi si at alternative medier (med en nasjonalistisk profil) på det norske medielandskapet vil også ta avstand fra tradisjonelle støtteordninger, som tilbys for
nyhetsproduksjon.
Ihlebæk og Nyggard legger til at begrepet «alternative media» betyr produsenter av innhold som representerer noe annerledes enn de etablerte mediene (2021, s. 264). I tillegg definerer Haas alternative medier som en talsmann for sosial og politisk endring (2004, s. 115). Disse beskrivelsene av alternative medier fremhever at de eksisterer som et motsvar til de
tradisjonelle mediene, som har eksistert lengst på medielandskapet. Når alternative medier tilbyr det motsatte av tradisjonelle medier er dette synlig både i form av politisk ståsted, men også i språk og journalistisk kultur (Holt, 2020, s. 14-15). I denne oppgaven blir tradisjonelle medier forstått følgende: medier som ble grunnlagt før 2000-årsskiftet, er eid av større mediekonsern, kjennetegnes av profesjonell journalistisk og mottar en form for pressestøtte.
Mens alternative medier blir forstått følgende: medier grunnlagt etter 2000-årsskiftet, er ikke eid av mediekonsern, mottar ikke pressestøtte, etterfølger i mindre grad etiske retningslinjer for objektiv journalistikk og er en talsmann for visse ideologiske verdier.
De siste ti år har de høyreorienterte (fra engelsk: «right-winged») alternative mediene økt i størrelse (Ihlebæk og Nyggard, 2021 s. 265). Disse mediene kan spores i Norge i form av Resett.no og Document.no (Ihlebæk og Nyggard, 2021 s. 267). Forskning illustrerer at 7% av
16 nordmenn leser Resett.no og 6 % leser Document.no (Ihlebæk og Nyggard, 2021 s. 267). Dette prosenttallet tyder på at interessen for alternative nyhetskilder er synlig blant den norske befolkningen. Likevel kan det forstås slik at tradisjonelle medier leder i konkurransen om å sette dagsorden i Norge. Mange flere tusen leser tradisjonelle medier (Kantar, 2020a). Videre stoler over 50% av nordmenn på medieoppslagene i tradisjonelle medier (medietilsynet, 2019). Det vil si at befolkningen har relativt stor tillit til disse mediene. Derimot viser forskning at nordmenn er bevisst på at tradisjonelle medier, kan til tider forsøke å manipulere lesere og spre
feilinformasjon (Kalsnes et al., 2021, s. 297-229). Dermed kan befolkningen være skeptisk til medieoppslagene (Kalsnes et al., 2021, s. 297-229). Alt tatt i betraktning tyder opplysningene på at befolkningen i Norge leser og stoler mer på tradisjonelle medier enn alternative medier. Med andre ord har tradisjonelle medier en relativt stor innflytelse på befolkningen.
1.3 Oppgavens videre gang
Kapittel 2 er et teorikapittel. Ved dette kapitlet redegjør oppgaven for begrepet
«høyreekstrem» og forklarer at SIAN vil oppfattes som en høyreekstrem organisasjon i dette masterprosjektet. Deretter presenteres det teoretiske rammeverket oppgaven lener seg på. Til slutt presenteres tidligere forskning, som har vært viktig utgangspunkt for å utvikle dette prosjektet.
Videre i kapittel 3 presenteres oppgavens forskningsdesign, metodene og datamaterialet.
Oppgaven benytter et kvalitativt forskningsdesign; kombinerer temasentrerte
dokumentanalyser og semistrukturerte intervjuer (Bryman, 2016, s. 584 og 201). Den temasentrerte dokumentanalysen benytter et utvalg på 67 Facebook-innlegg (49 innlegg publisert av gruppemedlemmene og 18 av styremedlemmene). I forbindelse med de
semistrukturerte intervjuene har oppgaven intervjuet to nåværende styremedlemmer og et eks- styremedlem av SIAN. De seminstrukturerte intervjuene vil supplere den temasentrerte
17 dokumentanalysen og styrke funnene. Med andre ord benytter oppgaven metodetriangulering for å besvare underforskningsspørsmålene (Grønmo, 2016, s. 67).
I kapittel 4 analyserer oppgaven datamaterialet og presenterer resultatene. Dette kapitlet er inndelt i to deler. Hvorav første del legger søkelyset på den temasentrerte dokumentanalysen.
Ved å analysere innleggene identifiserer oppgaven tre temaer i forbindelse med
gruppemedlemmene og to temaer i forbindelse med styremedlemmene. Temaene gir uttrykk for hvordan styremedlemmene og gruppemedlemmene reagerer på medieoppslagene om SIAN.
Den andre delen av kapitlet legger søkelyset på de seminstrukturerte intervjuene. Intervjuene presenterer hvordan de nåværende styremedlemmene og eks-styremedlemmene av SIAN oppfatter og ønsker å bruke/har brukt tradisjonelle medier for å oppnå politisk suksess.
I kapittel 5 diskuterer oppgaven ytterligere hva analysen har kommet frem til og hva en kan hevde på bakgrunn av dette. Ved å diskutere funnene prøver oppgaven å presisere SIANs oppfatning av tradisjonelle medier og belyse ulike tolkninger av mediestrategiene benyttet av de nåværende styremedlemmene. Kapittel 6 er oppgavens konkluderende kapittel hvor funnene blir oppsummert og oppgaven presenterer veien for videre forskning.
2.0 Teorier og begreper
I dette kapittelet følger en gjennomgang av sentrale begreper, teorier som skal benyttes i oppgaven og tidligere forskning. I underkapittel 2.1 skal oppgaven gjøre rede for begrepet
«høyreekstrem», samt forklare hvorfor SIAN omtales som en høyreekstrem organisasjon i denne oppgaven. Deretter redegjør underkapitlet 2.2 for de tre teoriene, som benyttes for å analysere datamaterialet: «Mediatization of politics theory» (Esser og Strömbäck, 2014), Ruud Koopmans «Discursive opportunities» (2004) og «Reciprocal effect theory» (Kepplinger, 2007).
Alle de teoretiske bidragene benyttes supplerende for å besvare hvordan SIAN oppfatter tradisjonelle medier (underforskningsspørsmålet 1). Deretter brukes hovedsakelig «Reciprocal
18 effect theory» for å besvare hvilke mediestrategier benyttes av SIAN
(underforskningsspørsmålet 2). Underkapitlet 2.3 er en gjennomgang av tidligere forskning.
2.1 Begrepsavklaring: Høyreekstrem organisasjon
Forskere har presentert ulike definisjoner på høyreekstremisme (Mudde, 1995, s. 205-206).
Likevel skriver Carter at de fleste er enig i at høyreekstremisme kan forstås som en politisk ideologi (Carter, 2018, s. 160-161). Dermed er det mulig å se likheter mellom høyreekstreme organisasjoner på tvers av kontinenter (Carter, 2018, s. 160-161). Denne ideologien blir også omtalt som høyreorientert («right winged»). En rekke studier har understreket at den største forskjellen mellom venstre- og høyreorienteringen kommer i form av holdningene mot (u)likhet (Carter, 2018, s. 161). Høyresiden mener at ulikheter innad i samfunnet er naturlige; staten burde ikke innføre tiltak for å skape likhet og balansere samfunnsforhold (Carter, 2018, s. 161).
Cas Mudde gjenspeiler påstanden om at høyreekstremisme kan forstås som en politisk ideologi og har kartlagt 26 definisjoner og beskrivelser av høyreekstremisme (1995, s. 205-206).
Forskeren presenterte fem karakteristiske trekk ved den politiske ideologien: (1) nasjonalisme (2), rasisme (3), xenofobi (4), anti-demokrati (5), og mektig stat (Mudde, 1995). Ettersom ny forskning har blitt uført kan (6) populisme legges til som et gjennomgående trekk (Carter, 2018, s. 175). Trekk 4 og 5 fremstår som kompliserte og skal utdypes. Ifølge Mudde omhandler anti- demokrati avvisning av prinsippet om likhet (og like muligheter) mellom mennesker som er i kjernen av et demokrati, og en påstand om at et fåtall naturlige ledere skal styre en stat (1995, s. 214-215). Videre omtales mektig stat som et ønske om at samfunnet skal etterfølge lov og orden og staten skal undertrykke de som ikke følger reglene (Mudde, 1995, s. 216). Begge trekk tyder på støtte for en mer autoritær stat. Det er vesentlig å nevne at en høyreekstrem gruppe ikke må gjenspeile alle seks trekk, ofte har gruppene ingen populistiske trekk. Oppgaven skal undersøke om disse karakteristiske trekk kan spores ved SIAN og samtidig presentere relevant forskning, som omhandler den ideologiske forankringen til SIAN.
19 På nettsiden «SIAN.no» og under feltet «om SIAN», kan en lese at organisasjonen kjemper imot Islam (SIAN, u.å.). SIAN definerer Islam som en trussel mot Norges fred og frihet. Organisasjonen understreker at de oppfatter ikke Islam som en rase, men står kritisk til Islam som en religiøs- politisk ideologi. I tillegg nevner SIAN at de befinner seg innen grensene til ytringsfriheten ved å ta avstand fra «rasisme» og «andre tankegods som kan stride mot demokratiske og
humanistiske idealer» (SIAN, u.å.). Denne beskrivelsen av SIAN er sammenlignbar med definisjon av anti-islamske aktører presentert av politiets sikkerhetstjeneste (PST, 2013). De anti-islamske aktørene operer innen ytringsfrihetenes grenser og tar avstand fra motivert vold (PST, 2013). Bjørgo og Gjelsvik skriver at dersom en tar utgangspunktet i kun SIANs vedtekter kan organisasjonen fremstå som en liberal menneskerettighetsbevegelse (2018, s. 99). Videre understreker Bjørgo og Gjelsvik at dette bildet stemmer ikke med virkeligheten når en
observerer budskapet uttrykt på SIANs arrangementer, nettside og Facebook side (2018, s. 99).
Spesielt kan en studere artiklene som publiseres på nettsiden «SIAN.no» for å oppdage at budskapet gjenspeiler en form for ideologi knyttet til ytre høyre.
Først kan det noteres at SIAN brenner Koranen i det offentlige og deres leder har blitt bøtelagt for å stride med Norges lovverk – ytre hatefulle ytringer jf. § 185 i straffeloven (Cantero, 2020).
Dette et tydelig tegn på at SIAN opererer også utenfor ytringsfrihetenes grenser. Forskere som har studert SIAN sitt forhold til innvandring har kartlagt organisasjonenes visse påstander som ekstreme (Figenschou og Ihlebæk, 2019, s. 1226). Videre gir organisasjonen uttrykk for xenofobi i lys av deres motvilje mot individer som støtter Islam. Eksempelvis har journalister, som ble født i Midøsten og jobber for TV2, blitt møtt med følgende kommenterer ved SIAN stands: «Du er jo pakistaner, er du ikke? Hva gjør pakistanere i Norge egentlig? Du er ikke flyktning, du. Og så skal dere plutselig ha sånne høye stillinger» (Hodne, 2021). Samtidig blir artikler med blant annet følgende tittel publisert på SIAN.no: «Innvandrer-bølgen er totalt ødeleggende for verdiene i landet vårt» (Tumyr, 2021). Denne artikkelen gir uttrykk for ekskluderende
nasjonalisme og forsvar av tradisjonelle norske verdier. Flere masteroppgaver har definert SIAN, som en høyreekstrem aktør. Blant annet Michelsens masteroppgave i lys av diskursen benyttet av organisasjonsmedlemmene (Michelsen, 2012, s. 12). I tillegg gir SIAN uttrykk for
20 antidemokratiske verdier som blant annet motstand mot pluralisme, mangfold og liberale
rettigheter (Thorsen, 2020b; Hodne, 2021; Tumyr, 2020). Likeledes ønsker SIAN
revolusjonerende inngrep i Norges deporteringspolicy: «Hvis en muslim insisterer på å sette sharia foran Norges lover er det min klare politiske oppfatning at han er en trussel mot Norge og må deporteres til sitt opprinnelsesland» (Thorsen, 2020b). I tillegg ønsker organisasjonen en mer mektig stat, som kommer til synet ved strengere innvandringspolitikk og samfunnskontroll. SIAN har stor mistillit til politikere i Norge og det politiske systemet, som faller inn under Jupskås definisjon av høyreekstremisme (Jupskås, 2012, s. 42-47). Heretter har høyreekstreme en oppfatning av at de er religiøst og kulturelt overlegen andre grupper (Doosje et al., 2012, s. 253- 254). Dette samsvarer med SIANs oppfatning av seg selv i forhold til Islam (Thorsen, 2020b;
Hodne, 2021; Tumyr, 2020). Dessuten støtter SIAN visse konspirasjonsteorier. Eksempelvis Eurabia-teorien, som hevder at ledende europeiske politikere samarbeider med arabiske land med et formål om å gjøre Europa til en islamsk koloni (Tumyr, 2020; Owe, 2020). Videre har Utlers masteroppgave omhandlet organisasjonens ideologiske forankring (Utler, 2014, s.12).
Masteroppgaven kom frem til at SIAN kan forstås som en høyreekstrem aktør i henhold til deres ideologiske forankring på ytterkanten av den politiske venstre-høyreaksen i norsk politikk (Utler, 2014, s. 12). I lys av presenterte opplysninger, akademiske verk og relevante masteroppgaver skal denne oppgaven omtale SIAN som en høyreekstrem organisasjon.
2.2 Teori:
«Mediatization of Politics Theory
», Koopmans
«Discursive opportunities
»og
«Reciprocal Effect Theory
»Denne oppgaven studerer forholdet mellom høyreekstreme organisasjoner og tradisjonelle medier. Dermed benytter oppgaven et av de moderne teoriene innen statsvitenskap som illustrer forholdet mellom tradisjonelle medier og politiske aktører/institusjoner. Teorien
stammer fra Frank Esser og Jesper Strömbäck bok: «Mediatization of Politics: Understanding the transformation of Western democracies» og betegnes som «Mediatization of politics theory»
(2014). Denne teorien fremmer at politiske aktører trenger medieomtale i tradisjonelle medier
21 for å oppnå politisk suksess, selv om sosiale og alternative medier har fått større innflytelse på befolkningen. Esser og Strömbäck utfører en metaanalyse; oppsummerer og kombinerer tidligere forskning om forholdet mellom tradisjonelle medier, politiske aktører og befolkningen (2014). Boken er delt i 12 kapitler, hvorav denne oppgaven benytter kapitlene skrevet av Esser og Strömbäck (altså kapittel 1 og 12), samt kapittel 4 skrevet av Schulz og kapittel 11 skrevet av Van Aelst et al. I tillegg suppleres kapitlene med forskningsartikkelen til Ruud Koopmans, som går i dybden på forholdet mellom høyreradikale sosiale bevegelser og tradisjonelle medier (2004). I korte trekk beskrives «Mediatization of politics theory» følgende av Esser og Strömbäck:
A key precondition for the mediatization of politics [theory] is the notion that the media constitute the most important source of information about politics and society, and hence that the news media through consonant and cumulative coverage can influence public opinion and that those political institutions and actors that are dependent on public support must communicate through the news media (2014, s. 22).
Det vil si at politiske aktører kan oppfatte tradisjonelle medier som et instrument (eller et
«verktøy»). Dette instrumentet benyttes for eksponering slik at aktørene blir sett av og oppnår støtte fra et bredt publikum (Esser og Strömbäck, 2014, s. 6-7). Esser og Strömbäck presenterer fire «medialiseringsfaser» som forklarer medienes økende innflytelse på politikken i de vestlige demokratiene (2014, s. 6-7). Først blir tradisjonelle medier en av de viktigste kildene for
informasjon om politikk og samfunn. Det vil si at befolkningen og politikere får mesteparten av sin politiske informasjon fra tradisjonelle medier, og mediene blir store bidragsytere i
konstruksjonen av dagsorden for samfunnet (Esser og Strömbäck, 2014, s.3 og 21). Empirisk forskning viser at tradisjonelle medier har stor innflytelse på politiske aktører og befolkningen i de vestlige demokratiene (Esser og Strömbäck, 2014, s.225- 238). Derimot kan også politikere (spesielt populistiske partier) påvirke mediene til å omtale spesifikke saker ved å fange deres oppmerksomhet med provoserende aktiviteter (Esser og Strömbäck, 2014, s.225- 238). I den
22 andre fasen blir tradisjonelle medier mer uavhengig av politiske og sosiale institusjoner; på dette tidspunktet kan mediene drive sin virksomhet uavhengig av ytre politisk påvirkning (Esser og Strömbäck, 2014, s. 6-7). I tillegg rapporteres sakene ikke lenger ukritisk, og mediene setter sitt eget preg på stoffet.
I den tredje fasen blir mediene drevet mer av en «media logikk» ovenfor en «politisk logikk»
(Esser og Strömbäck, 2014, s. 14-16). På dette tidspunktet bestemmer mediene i enda større grad om en sak har nyhetsverdi eller ikke. Samtidig må politiske aktører tilpasse seg i en stadig større grad inn i medias rammer. Politisk logikk omhandler å finne løsninger på politisk definerte problemer gjennom diverse handlingsplaner med konkrete tiltak (Esser og Strömbäck, 2014, s.
14-16). Det vil si at politisk logikk er en prosess- og løsningsorientert logikk, mens media logikk er styrt av journalistisk profesjonalisme og kommersialisme (Esser og Strömbäck, 2014, s. 15- 19). Når en politiker følger den politiske logikk ligger fokuset på å effektivt løse et problem, mens om en politiker følger media logikk ligger fokuset på hvordan en kan markedsføre sin tilnærming til problemet i mediene (Esser og Strömbäck, 2014, s. 14-16). Dermed er målet å ytre det som bidrar med kommersiell nytte eller får medieomtale, slik at politikeren mottar støtte av lesere (befolkningen). Med andre ord defineres «media logikk» som visse veiledende normer for journalister, som politiske aktører også må etterfølge. Disse normene styrer hvordan
journalister og redaktører forstår nyhetsverdien av diverse saker og hvordan sakene vil bli omtalt (Esser og Strömbäck, 2014, s. 14). Hvis en sak kan (blant annet) dramatiseres eller personaliseres vil den forstås som verdifull av nyhetskanalene (Esser og Strömbäck, 2014, s.
237).
I den fjerde fasen vil politiske institusjoner og politiske aktører være fullstendig «guidet» av en media logikk og ikke en politisk logikk (Esser og Strömbäck, 2014, s. 13-14). Van Aelst et al.
hevder at i Norge vil tradisjonelle medier ha større innflytelse på befolkningen enn politikere (2014, s. 206). Ulike politiske aktører (som politikere) vil også måtte være mer avhengig av medieomtale for å oppnå politisk suksess. Grunnlaget for dette er at Norge er en stat som
23 mangler sterk sentralisert makt; Norge har mange partier og politiske aktører, som kjemper for å påvirke medieoppslagene i deres favør, dermed mangles en sterk figur som kan sette
dagsorden i media (Van Aelst et al., 2014, s. 206; Dalen og Van Aelst, 2013, s. 48-49 og 52-54).
Forskere hevder at i demokratier med flerpartisystemer vil tradisjonelle medier ha størst innflytelse på befolkningen (ibid.). Når medialogikken styrer den politiske sfæren må politiske aktører konstant tenke på hvordan deres sak og dem selv fremstår i media (Esser og Strömbäck, 2014, s. 228). Dermed må aktørene tilpasse seg de tradisjonelle mediene og ikke motsatt. Det er viktigere å fremme løsninger som selger seg bra i media, enn som reelt løser et politisk problem (Esser og Strömbäck, 2014, s. 228). Å «vinne» omtale ligger i kjernen av politisk virksomhet.
Dermed blir mediene et slags instrument i det politiske spillet. Et instrument som er vanskelig å mestre, men som kan effektivt oppfylle politiske arbeidsmål.
Videre gir Esser og Strömbäck uttrykk for at omtale i de tradisjonelle mediene kan spille en mye viktigere rolle enn omtale i alternative og sosiale medier for å oppnå suksess under blant annet valgkamper (Esser og Strömbäck, 2014, s.228-229). Det vil si at dersom aktørenes politiske mål er avhengig av støtte fra befolkningen, vil tradisjonelle medier være den mest effektive
plattformen for å oppnå slik støtte og suksess (Esser og Strömbäck, 2014, s.228-229). Det blir interessant å undersøke om SIANs styremedlemmer og gruppemedlemmer beskriver
medieomtale i tradisjonelle medier, som en like betydelig faktor for å oppnå deres politiske mål.
I det momentet beskrivelsene samsvarer kan dette tyde på at SIAN oppfatter mediene
instrumentelt i lys av omfattende publisitet (og gevinstene av dette), som mediene bidrar med (Esser og Strömbäck, 2014, s.228-229).
Ruud Koopmans utdyper at medieomtale i tradisjonelle medier er elementært for at sosiale bevegelser skal oppnå politisk suksess (Koopmans, 2004, s. 367). Koopmans tar utgangspunktet i høyreradikale sosiale bevegelser og gjentar poengene presentert i teorien til Esser og Strömbäck (2014). Forskeren forklarer at sosiale bevegelser er avhengig av omtale i tradisjonelle medier, som er synlig ved at interaksjonen mellom kravene til sosiale bevegelser og de politiske
24 autoritetene ikke lenger er direkte (Koopmans, 2004, s. 367). Samtidig vil befolkningen bli først interessert i bevegelsene når de blir nevnt av tradisjonelle medier (ibid.). Politikere reagerer på aktivitetene til de sosiale bevegelsene om og når de er avbildet i tradisjonelle medier (ibid.). I denne prosessen blir også de sosiale aktivistene klare over deres politiske muligheter og
begrensninger via reaksjonene (eller mangel av dem), som deres aktiviteter påfører (Koopmans, 2004, s. 367). Politikere vil som oftest presentere sin reaksjon på demonstrasjonene i disse tradisjonelle medier. Det vi si at disse mediene burde oppfattes som det sentrale bindeledd mellom sosiale bevegelser, befolkningen og politikere. Koopmans skriver at den politiske suksessen til bevegelsene er avhengig av tre faktorer ved medieomtalen:
(1) Synlighet («visibility»): i hvilken grad bevegelsens budskap/virksomhet blir omtalt i tradisjonelle medier og får rom til å påvirke et bredt publikum. Det er viktig å understreke at kun få individer klarer å fange oppmerksomheten til journalistene/avisredaktører (oppnå
synlighet). Dette gjennomføres via diverse mediestrategier hvor graden av nyhetsverdigheten av aktøren virksomhet manipuleres (Koopmans, 2004, s. 373).
(2) Resonans («resonance»): i hvilken grad befolkningen og politikere reagerer på budskapet/virksomheten når den blir avbildet av tradisjonelle medier. Ikke alle medieoppslag bringer reaksjoner og interesse blant befolkningen, slik at de blir opptatt av eksistens til bevegelsen. Spesielt kontroversielle eller provoserende tematikker og bevegelser vil være interessante for folket. Koopmans forklarer at hvis en nyhetskanal omtaler kontroversielle bevegelser fører dette til «utvidelse av saken» de kjemper for. Det vil si at størrelsen av saken (eksempelvis: stopp islamisering av Norge) øker – flere aspekter blir dratt inn og presentert - flere individer føler at saken påvirker deres liv (Koopmans, 2004, s. 374).
(3) legitimitet («legitimacy»): i hvilken grad journalistene og politikere reagerer positivt og gir støtte til bevegelsene i medieoppslagene (Koopmans, 2004, s. 367). Når det blir ytret støtte for en sosial bevegelse i mediedekningen, kan virksomheten oppfattes som legitim i øyne til befolkningen og forstås av flere som en alvorlig aktør.
25 Disse faktorene forstås av Koopmans som «discursive opportunities» og presiserer hvordan medieoppslagene kan hjelpe bevegelsene med å oppnå støtte fra befolkning (2004, s. 367). Alle tre faktorer må ikke oppnås av bevegelsene for at befolkningen skal støtte dem. Likevel desto flere faktorer er oppfylt, desto øker sannsynligheten for at større deler av befolkningen vil velge å støtte bevegelsen. Synlighet (å bli nevnt av mediene) fører ikke automatisk til at store deler av befolkningen blir interessert i den sosiale bevegelsen (Koopmans, 2004, s. 374). De blir
introdusert til et bredt publikum, men deres budskap må også bli presentert på en slik måte i medieoppslagene at den skaper reaksjoner (resonans). Dermed må bevegelsene bidra ved bruk av provoserende og kontroversielle aktiviteter, som journalistene avspeiler i medieoppslagene og befolkningen/politikkerer reagerer på (Koopmans, 2004, s. 374). I tillegg vil legitimitet, som innebærer at politikere og journalistene ytrer støtte for bevegelsen i medieoppslagene, føre til at befolkningen får en positiv forestilling av bevegelsens politiske mål (Koopmans, 2004, s. 375).
Det blir interessant å undersøke om SIAN identifiserer de positive faktorene ved medieomtalen.
Samtidig om SIAN prøver bevisst å oppnå omtale i tradisjonelle medier for å nå et bredt publikum (synlighet), og prøver å øke interessen om deres organisasjon via medieoppslagene (resonans). I tillegg blir det interessant å undersøke om SIAN ønsker å oppnå positiv
medieomtale (legitimitet). Med andre ord om SIAN identifiserer tradisjonelle medier som en nyttig kommunikasjonsplattform (eller instrument) for å blant annet verve nye medlemmer.
Koopmans påpekte at ettersom høyreradikale grupperinger i Tyskland forsto at visse voldelige handlinger tilbyr medieomtale, som bidrar til at interessen for bevegelsen øker, førte dette til at et større antall medieprovoserende aktiviteter ble iverksatt (Koopmans, 2004, s. 384). Det vil si at bevegelsen begynte å oppfatte tradisjonell medier, som et instrument. Samtidig ønsket å generere stadig mer medieomtale. Imidlertid må ledere av sosiale bevegelser også være varsomme med hvor kontroversielle de ønsker å presentere seg selv. Desto mer kontroversiell en aktør vil fremstå, desto øker sannsynlighet for mediedekning, men bevegelsen vil bli
presentert som mindre legitim i media (Koopmans, 2004, s. 375). Uansett hevder Koopmans at strategier som viser seg effektive for å oppnå medieomtale repeteres, spesielt av
høyreekstreme/høyreradikale organisasjoner (Koopmans, 2004, s. 384).
26 På den andre siden er Winfriend Schulz uenig med Koopmans, Esser og Strömbäck. Winfried Schulz skriver en politisk aktør kan nå et bredt publikum via andre medier, spesielt i lys av nye og alternative medier (2014, s. 57-60). Dermed kan politiske aktører påvirke samfunnet og gradvis oppnå deres politiske mål via alternative medier og internett (Schulz, 2014, s. 57-60).
Disse tillater politikere å nå «mainstream» uten å prøve å fange oppmerksomheten til journalister i tradisjonelle medier (Schulz, 2014, s. 60-62). Via alternative mediekanaler kan politikere selv fremme hvilke saker og policy som er viktigst, samt nå et bredt publikum (Schulz, 2014, s. 60-62). Det vil si at journalistene i de tradisjonelle mediene har ikke all makten de hadde før digitaliseringen (Schulz, 2014, s. 58-60). Dermed kan sosiale bevegelser eller politiske aktører oppnå deres politiske mål uten medieomtale i tradisjonelle medier (Schulz, 2014, s. 66).
Strategisk bruk av media: RE-teori
«Reciprocal effect theory» (fremover: RE-teori) omhandler hvilke effekter medieomtalen har på personene oppslaget handler om og hvilken adferd dette leder til (Kepplinger, 2007). Fremover benytter oppgaven begrepet «protagonistene» (slik Kepplinger gjør) på personene
medieoppslaget handler om. Det er viktig å understreke at begrepet «effekt» ikke er en effekt per se i denne teorien, men en respons på medieomtale. Med andre ord presiserer teorien hvordan protagonistene (i dette tilfelle SIAN) av medieoppslaget kan reagerer på medieomtalen av deres virksomhet. Samtidig hvordan disse reaksjonene formerer deres oppfatninger av tradisjonelle medier (Kepplinger, 2007, s. 13 og 17). I tillegg kan reaksjonene påvirke hvordan individene vil bruke tradisjonelle medier strategisk (ibid.). Baugut og Neumann benytter denne teorien når de utfører en case-studie av høyreekstreme organisasjoner i Tyskland (2019).
Forskere hevder at teorien er formålstjenlig for å studere høyreekstreme
organisasjonsmedlemmer og få et detaljert bilde av hvordan organisasjonen oppfatter og bruker tradisjonelle medier (Baugut og Neumann, 2019). Videre skal oppgaven redegjøre for teorien til Kepplinger (2007) og eksemplifisere denne med studien til Bauget og Neumann (2019).
27 Kepplinger hevder at alle politiske aktører ønsker positiv medieomtale; god publisitet kan hjelpe med å oppnå politiske mål (Kepplinger, 2007, s. 14). Videre påstår Kepplinger at protagonistenes (i oppgavens tilfelle styremedlemmenes og gruppemedlemmenes) reaksjoner på medieomtale er avhengig av hvordan resten av samfunnet oppfatter en nyhetskanal, som VG eller NRK (Kepplinger, 2007, s. 10 og 12). En aktør blir lite opptatt av negativt (eller positivt) medieomtale i en nyhetskanal med få lesere, som skaper ingen reelle tap eller gevinster for aktøren. Desto viktigere er nyhetskanalen er på medielandskapet, desto sterkere reaksjoner kan dukke opp. I tillegg forklarer Kepplinger at protagonistene av medieoppslaget bruker mye tid og ressurser på å observere og studere dekningen av deres virksomhet i «viktige» nyhetsmedier (Kepplinger, 2007, s. 10-11). Dette kan medbringe to effekter, som skal omtales i de to neste avsnitt.
Hvis protagonistene er uenig med medieoppslaget om deres virksomhet, vil de oftest reagere negativt. Det negative medieoppslaget kan gi opphav til emosjonelle reaksjoner, eksempelvis frustrasjon og sinne (Kepplinger, 2007, s. 12-13). Disse reaksjonene kan manifestere seg i form av anklager mot journalistene og nyhetskanalenene. Protagonistene vil gi uttrykk for at
journalistene angriper dem eller påstå at kritikken spredd av nyhetskanalene er urettferdig (Kepplinger, 2007, s. 13). Samtidig bidrar disse reaksjonene til at nyhetsmediene oppfattes som fiendtlige. Kepplinger benytter begrepet «attribution error» for å beskrive denne prosessen (2007, s. 17, 11 og 13). Mens Baugut og Neumann benytter begrepet «hostile-media effect» når de anvender teorien og referer til denne prosessen (2019, s. 712). Oppgaven vil benytte
begrepet «attribution error effect» for å skape flyt i teksten. Det vil si at «attribution error effect» illustrer at alle de (negative) emosjonelle reaksjoner, som har opphav i negativ medieomtale fører til en fiendtlig oppfatning av mediene (Kepplinger, 2007, s. 11-13).
Eksempelvis hvis SIAN-styret reagerer negativt på medieomtale og anklager journalister for dårlig fakta håndtering og urettferdig kritikk – peker dette i retning av at SIAN-styret har en fiendtlig oppfatning av mediene. Dermed er «attribution error effect» tilstedeværende; de negative medieoppslagene førte til en fiendtlig oppfatning av mediene, som kan spores ved anklagene. De emosjonelle reaksjonene påvirker også aktørene til å handle og prøve å kontrollere medias omtale av deres virksomhet. Når medieoppslaget er negativt innstilt mot
28 aktøren vil individet utføre handlinger, som kan korrigere journalister og generere ny og positiv medieomtale (Kepplinger, 2007, s. 11). Derimot vil disse handlingene og strategiene ofte være følelsesladet og drevet av frustrasjon og irritasjon, dermed kan de genere mer negativ
medieomtale (Kepplinger, 2007, s. 11; Kepplinger og Glaab, 2007, s. 348-350). Det vil si at handlingene kan være mer styrt av negative følelser og utøvd i øyeblikkets hete, samtidig mindre styrt av godt kalkulerte beslutninger for hva som vil gagne aktørens omtale i mediene.
Baugut og Neumann fant for eksempel voldstrusler mot journalister, som førte til mer negativ medieomtale (2019, s. 709). I motsetning til «attribution error effect» kan SIAN-styret ha et positivt perspektiv på medieomtalen, blant annet fordi styremedlemmene er enig i
medieoppslagene om SIAN. Dette vil føre til et positivt oppfatning av mediene. (Kepplinger, 2007, s. 13).
Den andre effekten omtales som «third-person effect», og er tilstedeværende når protagonistene ytrer at medias påvirkning har en sterkere effekt på andre enn dem selv (Kepplinger, 2007, s. 11-12 og 17). Det vi si at protagonistene mener de blir lite påvirket av medieoppslaget, men tror at befolkningen vil være enig med og gjenspeile budskapet spredd av mediene. Protagonistene vil ofte overestimerer hvor stor innflytelse medieoppslaget har på befolkningens holdninger (Kepplinger, 2007, s. 11-12). Dermed blir det viktig for aktørene å kontrollere medias omtale av dem selv ved hjelp av visse handlinger eller strategier. Kepplinger hevder at god medieomtale er opphavet til politisk suksess for politiske aktører. Desto mer denne omtalen samsvarer med aktørens ønsker, desto mer øker mengden av positive reaksjoner (2007, s. 13). Denne effekten forsterker også ønsket om positiv og økende
medieomtale fordi politiske aktører trenger støtte fra samfunnet. Mens mediene fremstår som et effektivt middel for å oppnå dette målet (Kepplinger, 2007, s. 13).
I det tilfellet «attribution error effect» og «third-person effect» er tilstedeværende, kan det resulterer i strategisk og til tider følelsesladet bruk av tradisjonelle medier. Hver av disse effektene fører til en viss form for adferd. I lys av «third-person effect» kan aktøren prøve å
29 bruke mediene som et talerør fordi de er overbevisst om at befolkningen vil bli sterkt påvirket av medieoppslaget. Dermed blir det viktig å holde kontroll over medias omtale av deres virksomhet og til tider generere mer medieomtale ved bruk av visse handlinger og strategier. I tillegg når aktørene gir uttrykk for «attribution error effect» kan de prøve å bruke tradisjonelle medier og kontrollere medias omtale ved bruk av følelsesladet handlinger og strategier. Disse har opphav i følelser som frustrasjon og irritasjon. Dermed kan handlagene ha en tendens til å generere mer negativ medieomtale, ettersom de blir utført i øyeblikkets hete (Kepplinger, 2007, s. 13-15). Kepplinger kartlegger de forskjellige måtene aktørene benytter mediene på, når
«third-person effect» og «attribution error effect» er til stede, ved bruk av tre effekt-kategorier (Kepplinger, 2007, s. 8 og 13-16). Disse effekt-kategoriene gir uttrykk for tidspunktet
handlingene utføres: (1) «anticipratory effect», (2) «immediate effect» og (3) «corrective effect»
(Kepplinger, 2019 s. 13-15). Disse effektene skal eksemplifiseres med studien til Baugut og Neumann hvor høyreekstremistene ga uttrykk for «third-person effect» og «attribution error effect» (2019).
«Anticipratory effect» forklarer hvordan politiske aktører (i oppgavens tilfelle SIAN) prøver å fange oppmerksomheten til journalistene og skape medieomtale (Kepplinger, 2007, s. 8).
Baugut og Neumann nevnte at hvis høyreekstreme organisasjonsmedlemmer forventer at samfunnsbefolkningen blir påvirket av medieoppslagene, kan de ønske å bruke en rekke strategier (noen ganger voldshandlinger) for å proaktivt generere medieomtale (2019, s. 707).
Baugut og Neumann eksemplifiserer dette med at visse grupper ønsket å bli sett på som voldelige av folket (2019, s. 707). Dermed utførte voldelige handlinger for å bli omtalt som farlige av tradisjonelle medier (Baugut og Neumann, 2019, s. 707).
«Immediate effect» forklarer hvordan journalistene påvirker politiske aktør og vice versa på det tidspunktet de «møtes» i det offentlig rom (eksempelvis: demonstrasjoner). Samtidig kan
«immediate effect» oppfattes som aktiv PR-arbeid. Under demonstrasjoner har visse
høyreekstreme grupper prøvd å unngå å snakke med journalistene, mens andre har prøvd å
30 overbevise journalistene om at deres radikale påstander er gode (Baugut og Neumann, 2019, s.
710). Dette tyder på at høyreekstremister kan prøve å bearbeide sitt bilde i øyne til journalistene mens de samler data for nyhetsartiklene.
«Corrective Effect» omhandler hvordan politiske aktører svarer på det publiserte
medieoppslaget (Kepplinger, 2007, s. 8). Eksempelvis når en artikkel omtaler en aktør negativt, kan individet kontakte journalistene via e-post og be dem korrigere artikkelbudskapet
(Kepplinger, 2007, s. 13-14). Baugut og Neumann hevder at noen høyreekstremister har sendt voldstrusler til journalistene slik at de skal korrigere artikkelbudskapet (Baugut og Neumann, 2019, s. 710). Videre forklarer Kepplinger at mange politiske aktører burde forstås som
«filtrere» eller «forsterkere» av medieoppslaget (2007 s. 6-7). På den ene siden kan de filtrere medieomtalen slik at det passer deres politiske ståsted, eksempelvis bruke avisartikkelen som belegg for en politisk påstand (Kepplinger, 2007 s. 6-7). Filtrering kan forstås som en form for subjektiv fortolkning. På den andre siden kan politiske aktører støtte medieoppslagene og forsterke budskapet som spres av journalistene. Baugut og Neumann finner at
styremedlemmene i de høyreekstreme organisasjonene kan lenke til medieoppslagene på deres sosiale medier for å mobilisere gruppemedlemmene (2019, s. 704 og 712). «Mediatization of politics theory», Koopmans «discursive opportunities» og RE-toeri vil bli sentrale i analysen av datamaterialet for denne oppgaven.
2.3 Tidligere forskning
Denne oppgaven skiller seg fra andre studier om SIAN ved å være det første prosjektet, som utfører et dypdykk i hvordan organisasjonen forholder seg til tradisjonelle medier. Samtidig blir SIANs styremedlemmer studert direkte ved dette studie. Det er få prosjekter innen
ekstremismeforskningsfeltet, som utfører direkte intervjuer med medlemmer av ytre høyre grupper (Conway, 2017, s. 85-86). I tillegg har Cas Mudde nevnt at det er få studier om ytre høyre organisasjoner som ikke er politiske partier (2019, s. 75-76). Dermed bidrar dette
31 prosjektet, ved å studere styremedlemmer, eks-styremedlemmer og gruppemedlemmer av SIAN til et mindre studert forskningsområde. Videre har tidligere studier om SIAN og innen ekstremismeforskningsfeltet vært et viktig utgangspunkt for å utvikle dette prosjektet.
På grunn av hemmelighold og liten tillit til forutstående er det visse vanskeligheter og
begrensninger forbundet med å utføre empiriske studier av ytre høyre organisasjoner (Mudde, 2019, s. 75). Disse metodologiske begrensningene fører til at en kan finne mer forskning om hva slags informasjon disse grupperingene publiserer på internett (spesielt på sosiale medier), enn om hva kjennetegner organisasjonsmedlemmene og deres motiver. Dette er spesielt synlig i forhold til forskning på SIAN. Eksempelvis har Jupskås og Haanshuus (2017) presentert hvordan (blant annet) SIAN benytter sosiale medier og spesielt Facebook, som en
kommunikasjonsplattform og spredningskanal. Haanshuus (2018) har også oppsummert
nettaktivismen til ytre høyre organisasjoner i Norge, og illustrert hvordan SIAN benytter sosiale medier for å oppnå politisk suksess og hvordan organisasjonen har økt i størrelse (2018, s. 171).
Videre har Døving og Emberland utført en mindre dokumentanalyse av artiklene publisert på nettsiden «SIAN.no» og oppdaget hvordan SIAN kan oppfatte tradisjonelle medier. Forskere kom frem til at SIAN omtaler tradisjonelle medier som løgnmedia og propagandaaviser (Døving og Emberland, 2018, s. 215-216). Dette kan tyde på at SIAN har en fiendtlig oppfatning av tradisjonelle medier. Likeledes har Figenschou og Ihlebæk (2019) gitt et lite glims i hvordan nettsiden «SIAN.no» (dermed SIANs organisasjonsmedlemmer) omtaler tradisjonelle medier.
Hvorav forskere kom frem til at «SIAN.no» karakteriserer tradisjonelle medier, som «urettferdig media» (Figenschou og Ihlebæk, 2019, s. 1226). Masteroppgavene til Tranøy (2020) har også vært viktige bidrag for å sette dette prosjektet i gang. Tranøy studerte hvem er medlemmene av SIAN og illustrerte at en representativ studie av en høyreekstrem organisasjon i Norge er mulig;
SIAN kan være villig til å samarbeide med forskere (2020). Dette skapte rom for min masteroppgave og presenterte hvilke spørsmål jeg ville besvare ved dette prosjektet.
32 Innen det internasjonale feltet på ekstremismeforskning har spesielt forskningsartikkelen til Baugut og Neumann vært et viktig bidrag for dette prosjektet (2019). Baugut og Neumann, som nevnt tidligere, omtalte sitt prosjekt som første studie av hvordan høyreekstreme forholder seg til tradisjonelle medier. Mer spesifikt hvilke mediestrategier benyttes av høyreekstremister i henhold til medieoppslagene om deres virksomhet (Baugut og Neumann, 2019). Baugut og Neumann at deres forskningstema er nytt og dermed begynte de med et lite utvalg av informanter (2019, s. 715). Hvorav Baugut og Neumann intervjuet kun eks-styremedlemmer ønsket denne oppgaven fange et mye større bilde av SIAN. Dermed benyttes dokumentanalyser (hente data fra styre- og gruppemedlemmene) i tillegg til intervjuer (hente data fra nåværende styremedlemmer og eks-styremedlemmer) for å forsøke å tegne et bilde av SIANs forhold til tradisjonelle medier. Videre utvides studien til Baugut og Neumann ved at et nytt land og organisasjon blir studert. Samtidig benyttes det et nokså annerledes teoretisk grunnlag. Baugut og Neumann brukte blant annet teorien til Kepplinger (2007) for å finne hvilke reaksjoner dukker opp i forbindelse med medieoppslagene og hvordan dette påvirker høyreekstremistene til å handle. Denne oppgaven skal bruke teorien til Kepplinger (2007), men også undersøke hvordan SIANs medlemmer oppfatter rollen til tradisjonelle medier på medielandskapet. Med andre ord belyse om styremedlemmene og gruppemedlemmene mener at sosiale og alternative medier er like effektive for rekrutteringsarbeid og informasjonsspredning, som tradisjonelle medier (Esser og Strömbäck, 2014). Ikke minst prøver dette prosjektet å presisere hvorfor medieomtalen er viktig for SIAN ved bruk av Koopmans «discursive opportunities» (2004) og
«mediatization of politics theory» (Esser og Strömbäck, 2014). Dermed er det visse skiller mellom dette masterprosjektet og forskningsartikkelen til Baugut og Neumann. I tillegg fremsto det interessant at Døving og Emberland (2018) presenterte funn, som tyder på at SIAN har hovedsakelig en negativ oppfatning av tradisjonelle medier. Derimot hevdet Baugut og
Neumann (2019) at høyreekstremistene (i Tyskland) kan oppfatte mediene instrumentelt. Dette skapte en kontrast, som oppgaven ønsket å forske på ytterligere.
I motsetning til forskningslitteraturen om hvordan organisasjoner knyttet til ytre høyre
forholder seg til tradisjonelle medier, er forskningslitteraturen om hvordan sosiale bevegelser
33 forholder seg til tradisjonelle medier omfattende. Castelli Gattinara og Pirro skriver at stadig flere forskere prøver å koble sammen studier, som omhandler ytre høyre med
forskningslitteraturen om sosiale bevegelser (2018, s. 447). Koopmans (som ble presentert i underkapittel 2.2) er et godt utgangspunkt (2007). Dette masterprosjektet bidrar med enda et eksempel på at dette kan være en nyttig retning for videre forskning innen
ekstremismeforskningsfeltet. Det eksisterer mange forskningsprosjekter som omhandler hvordan diverse bevegelser forholder seg til tradisjonelle medier. Eksempelvis har Hutter og Vilegenthart understreket at sosiale bevegelser vil ikke oppnå suksess uten medieomtale (2018).
Forskere understreker at politikere vil reagere på oppførselen til sosiale bevegelser, og gi dem en form for legitimitet først når de nevnes av tradisjonelle medier (Hutter og Vilegenthart, 2018). Dermed må de benytte diverse mediestrategier og «kjempe» mot andre aktører for å motta medieomtale (Hutter og Vilegenthart, 2018). Dette fører til at tradisjonelle medier kan omtales som det sentrale bindeledd mellom sosiale bevegelser og politisk suksess. Andrews og Caren har påpekt at sosial endring (ledet av sosiale bevegelser) vil først tre i kraft når
tradisjonelle medier omtaler bevegelsen (2010). Forskere kom frem til at de grupperingene som fremstår profesjonelle, klarer å samle større grupper og som kjemper for saker nyhetsmediene er selv opptatt av vil få medieomtale (Andrews og Caren, 2010). Med andre ord har det blitt uført et flertall av studier, som illustrerer viktigheten av medieomtale i tradisjonelle medier for politiske suksess. Konklusjonene fremstår nokså like: medieomtale gir publisitet til sosiale bevegelser, som er elementær for politisk suksess (Castelli Gattinara og Pirro, 2018, Koopmans, 2004; Hutter og Vilegenthart, 2018; Andrews og Caren, 2010). Disse forskningsprosjektene ga oppgaven grunnlag for å spekulere om SIAN har en instrumentell oppfatning av tradisjonelle medier, og om organisasjonen gjenspeiler tanken om at medieomtale er elementært for deres suksess.
Tidligere forskning om hvordan høyreekstremister forholder seg til tradisjonelle medier er ikke stort. Av de få forskningsartiklene som ble presentert tyder det på at en høyreekstrem
organisasjon kan både ha en fiendtlig og instrumentell oppfatning av tradisjonelle medier (Baugut og Neumann, 2019; Døving og Emberland, 2018). Samtidig illustrer forskningsfeltet at
34 diverse aktiviteter utføres av sosiale bevegelser for å oppnå medieomtale, ettersom det er et viktig element for deres utvikling og politisk suksess. Samlet kan en oppdage at det er gjort spennende forskning, som har en viss relevans for dette prosjektet. Derimot går få av disse prosjektene direkte inn på hvordan organisasjoner knyttet til ytre høyre forholder seg til tradisjonelle medier. Dermed vil denne studien bidra til et mindre forsket forhold innen ekstremismeforskning.
3.0 Metode
I dette kapitelet ønsker oppgaven å presentere metodene og datamaterialet, som benyttes for å besvare underforskningsspørsmålene. Underkapittel 3.1 presenterer hvilke metoder benyttes i dette masterprosjektet. Videre i underkapittel 3.2 til 3.5 gjør oppgaven rede for den
temasentrert dokumentanalysen og forklarer hvordan metoden er tilpasset dette
masterprosjektet. I underkapittel 3.6 til 3.8 gjøres det rede for semistrukturerte intervjuer, og oppgaven forklarer hvorfor den semistrukturerte tilnærmingen er nyttig for å besvare
underforskningsspørsmålene. Forskningsdesignets generelle og spesielle metodologiske utfordringer drøftes i underkapitlet 3.9.
3.1 Forskningsdesignet
Denne oppgaven bruker et kvalitativt forskningsdesign. Kvalitativ forskning lener seg på forskerens evne til å både leve seg inn i og oppfatte et mønster i et mangfold av sanseinntrykk (Thagaard, 2018, s. 182). Denne oppgaven kombinerer en temasentrert dokumentanalyse med semistrukturerte intervjuer (Bryman, 2016, s. 554 og 466). Samtidig ønsker dette
masterprosjektet å svare på følgende forskningsspørsmål: hvordan forholder SIAN seg til tradisjonelle medier? Oppgaven belyser dette forholdet ved å besvare to
underforskningsspørsmål: hvordan oppfatter SIAN tradisjonelle medier og hvilke
mediestrategier benyttes av SIAN? Dette utføres ved å studere mennesker som organisasjonen