Lovbrytere med omsorgsansvar for barn

(1)

Lovbrytere med omsorgsansvar for barn

I hvilken grad blir barnets beste hensyntatt i straffutmålingen i formildende retning?

Kandidatnummer: 566 Leveringsfrist: 25.11.2020 Antall ord: 17988

(2)

i Innholdsfortegnelse

1 INNLEDNING ... 1

1.1 Tema, problemstilling og avgrensninger ... 1

1.2 Aktualitet ... 2

1.3 Rettskildebildet ... 3

1.4 Fremstillingen videre ... 4

2 KORT OM DE SENTRALE HENSYNENE ... 6

2.1 Hensynet til barnets beste ... 6

2.2 Hensynene bak straff ... 8

3 UTGANGSPUNKTER I STRAFFELOVEN ... 9

3.1 Vilkårene for å idømme mildere straffereaksjoner... 9

3.2 Barnets beste som en formildende omstendighet ... 11

4 ANALYSE OG VURDERING AV HØYESTERETTS BRUK AV HENSYNET TIL BARNETS BESTE I STRAFFUTMÅLINGEN ... 13

4.1 Momenter i vurderingen av hva som er til det beste for lovbryteres barn, og vektleggingen av disse ... 13

4.1.1 Eneomsorg eller delt omsorg ... 13

4.1.2 Ved eneomsorg: Alternative omsorgspersoner ... 18

4.1.3 Barnets sårbarhet ... 22

4.1.4 Barnets alder ... 27

4.1.5 Oppsummering ... 29

4.2 Hensynet brukt på en annen måte: Barnets beste som en kollektiv rettighet ... 30

4.3 Avveiningen mellom hensynet til barnets beste og hensynet til straffens allmennpreventive virkning for ulike lovbrudd ... 32

4.3.1 Innledning ... 32

4.3.2 Narkotikaovertredelser... 32

4.3.3 Trygdebedrageri ... 38

4.4 Avveiningens utvikling over tid og variasjoner i grundigheten av vurderingene ... 40

5 AVSLUTNING ... 45

KILDEREGISTER ... 46

(3)

1 1 Innledning

1.1 Tema, problemstilling og avgrensninger

Temaet for denne masteroppgaven er straffutmåling for lovbrytere som har omsorgsansvar for barn. Problemstillingen er i hvilken grad hensynet til barnets beste får betydning i formildende retning for straffutmålingen for lovbrytere med omsorg for barn.

I denne forbindelse er det relevant å si noe kort om hvem som skal anses for å ha et slikt omsorgsansvar. Det følger av barneloven § 30 første punktum at barnet har krav på «omsut og omtanke» fra de som har foreldreansvaret. Å ha foreldreansvar medfører dermed at man er en omsorgsperson for barnet. I rettsavgjørelser på dette området er det typisk slik at lovbryteren har foreldreansvar, enten alene eller delt, og at barnet har sitt faste bosted hos lovbryteren.

Dette fremgår ikke nødvendigvis direkte av avgjørelsene, men det kan leses ut av faktum.

Dersom domfelte for eksempel har eneomsorgen for et barn, er det på det rene at domfelte har foreldreansvar og at barnet har fast bosted hos domfelte. Også foreldre som kun har samvær med barnet skal gi «omsut og omtanke», jfr. barneloven § 42 andre ledd første punktum. Iføl- ge Sandberg er det ikke nødvendig å trekke opp klare grenser for hvilket omfang av samvær eller omsorg som skal tas hensyn til, siden det uansett skal gjøres en individuell vurdering.¹ Det er imidlertid lite rettspraksis som tar for seg slikt omsorgsansvar i straffutmålingen. Rt 2015 s. 827 er et av få eksempler. I avsnitt 21 til 23 ble det gjort en vurdering av hensynet til lovbryterens barn, men det ble fastslått at det ikke kunne få noe å si for straffutmålingen. Ho- vedfokuset ligger dermed på lovbrytere som har foreldreansvar for barn og som barna har fast bosted hos.

Hensynet til barnets beste kan ha betydning for straffutmålingen i formildende retning på to måter. Det kan føre til idømmelse av en mildere straffereaksjon, eller reduksjon av den aktuelle straffereaksjonen. I strafferetten kan man tale om et straffereaksjonshierarki, selv om dette ikke direkte kan utledes av straffeloven og det heller ikke finnes noen allmenn fasit på hva som er mer tyngende i det enkelte tilfellet, annet enn det åpenbare. Eskeland oppstiller føl- gende gradering, som går fra mest tyngende til minst tyngende: ubetinget fengsel (herunder forvaring), samfunnsstraff, ungdomsstraff, betinget fengsel, ubetinget bot, påtaleunnlatelse og

1 Sandberg (2016) s. 60.

(4)

2

straffutmålingsutsettelse.² Han uttaler videre at det er helt klart at ubetinget fengsel er strengere enn samfunnsstraff, og at samfunnsstraff er strengere enn betinget fengsel.³ Dette støttes også av oppfatningen i rettspraksis, jfr. Rt. 2013 s. 416 avsnitt 17.

Fokuset i oppgaven vil være på ubetinget fengsel, samfunnsstraff og betinget fengsel, fordi det er disse straffereaksjonene som er mest relevante opp mot omsorgsansvaret for barn. Gra- den av frihetsberøvelse vil ha stor betydning for barnet. Det er derfor avgjørende for et barn om en forelder idømmes ubetinget fengsel, hvor forelderen ikke kan opprettholde omsorgen for barnet, eller om forelderen idømmes samfunnsstraff eller betinget fengsel, hvor de kan fortsette å ha omsorgen for barnet på tilnærmet vanlig måte. Dette innebærer at det avgrenses mot de mildere straffereaksjonene. Det nedre sjiktet av straffereaksjoner er ofte ikke like aktuelle alternativer til ubetinget fengsel som samfunnsstraff og betinget fengsel, og er på dette grunnlag mindre interessante. Det er også naturlig å avgrense mot forvaring. I tilfellene hvor forvaring er aktuelt, vil det være snakk om så alvorlige lovbrudd at hensynet til barnets beste uansett ikke vil kunne veie tyngre enn hensynene bak straff. Avgrensningene underbygges også av at de fleste høyesterettsavgjørelsene om temaet omhandler problematikken rundt valget mellom ubetinget fengsel, samfunnsstraff og betinget fengsel.

En siste ting som må presiseres innledningsvis er i forhold til bruken av uttrykket «hensynet til barnets beste» i problemstillingen. Dette er et uttrykk som først ble innført gjennom barnekonvensjonen, og som derfor ikke har blitt tatt i bruk før i nyere rettspraksis. I oppgaven vil jeg likevel se på avgjørelser også fra før innføringen av uttrykket, og hvor det ikke var noen konsekvent begrepsbruk. Dette innebærer at eldre rettspraksis blir samlet inn under den samme problemstillingen og det samme begrepet, selv om Høyesterett ikke benyttet seg av formu- leringen.

1.2 Aktualitet

Temaet og problemstillingen er særlig aktuelt i lys av den generelle utviklingen i synet på barn, og som har påvirket norsk rett på mange ulike områder, herunder strafferetten. Både inkorporeringen av barnekonvensjonen gjennom menneskerettsloven i 2003 og grunnlovfes- tingen av barnets rettigheter i Grunnloven § 104 i 2014, kan anses som viktige bidragsytere til

2 Eskeland (2017) s. 437.

3 Eskeland (2017) s. 438.

(5)

3

utviklingen. Barnekonvensjonen har hatt en særlig stor betydning, og har blant annet bidratt til å sette fokus på barns rettigheter.⁴

Forskningen har også en rolle i utviklingen. Når det kommer til virkningene av fengselsstraff, har det tidligere vært mest fokus på allmennprevensjon og individualprevensjon.⁵ De siste par tiårene har det derimot vært en økning i interessen for å forske på straffens virkninger i et bre- dere perspektiv, herunder straffens virkninger for den innsattes barn, og det har blitt publisert mye litteratur om dette.⁶ Condry og Smith beskriver utviklingen på denne måten: «[T]he rise of research in this area does not resemble a steady and slowly climbing curve but rather a sudden and extraordinary burst of writing after many years of minimal activity.»⁷ Forskningen har vist at fengsling av barnets foreldre kan utgjøre en veldig stor belastning for barnet, med en rekke ulike negative virkninger.⁸ Smith viser i denne forbindelse til begrepet «secondary prisonisation», som beskrivende for situasjonen til noen barn dersom foreldrene må sone en fengselsstraff.⁹

1.3 Rettskildebildet

Straffeloven gir vide rammer for straffutmålingen, noe som innebærer en stor grad av frihet for domstolene. Det gjør at rettspraksis er den mest sentrale rettskilden, siden det er den som oppstiller de nærmere rammene for straffutmålingen. Rollen til rettspraksis forsterkes ytterligere av at temaet og problemstillingen er lite behandlet i juridisk teori, noe som gjør at juridisk teori har begrenset betydning i oppgaven.

Problemet med rettsavgjørelsene om straffutmåling er at de er nært knyttet opp mot faktum og ofte har mindre generelle uttalelser, noe som begrenser prejudikatverdien. Det er likevel mulig å trekke ut fellestrekk fra avgjørelsene, og på denne måten danne seg et bilde av rettstilstanden. Derfor har jeg valgt et bredt utvalg av avgjørelser.

4 Smith (2020) s. 32.

5 Smith (2015) s. 148.

6 Condry og Smith (2018) s. 6.

7 Condry og Smith (2018) s. 6.

8 Smith (2015) s. 153–157.

9 Smith (2015) s. 153.

(6)

4

Jeg skal fokusere på høyesterettspraksis, siden det er mer enn nok av denne. Hovedfokuset vil ligge på de nyere avgjørelsene, særlig avgjørelsene etter år 2000, siden det er disse som gir det mest treffende bildet av dagens rettstilstand. De eldre vil likevel være en naturlig del av oppgaven, hovedsakelig for å kunne undersøke utviklingstrekk. Straffesaker som slipper inn til behandling i Høyesterett kan ofte være særegne, på grunn av den høye terskelen for å få saken inn for Høyesterett, jfr. straffeprosessloven § 323. Dersom faktum er veldig spesielt, vil det gjøre at prejudikatvirkningen begrenses. Avgjørelsene vil dermed ikke nødvendigvis gi et like godt bilde av rettstilstanden, som hvis jeg hadde sett på avgjørelser fra alle instansene.

På grunn av barnekonvensjonens internasjonale karakter vil også internasjonale rettskilder spille en viss rolle i oppgaven. Barnekonvensjonen har egne internasjonale rettskilder tilknyttet seg, hvorav de generelle kommentarene til FNs barnekomité (barnekomiteen) er særlig relevante for tolkningen. De generelle kommentarene er ikke folkerettslig bindende, men har fått klarlagt sin status som rettskilde i rettspraksis. I HR-2018-2096-A avsnitt 14 ble det uttalt at Høyesterett i tidligere saker har slått fast at de generelle kommentarene er en relevant rettskilde ved tolkningen av barnekonvensjonen. Angående vekten av rettskilden, uttalte Høyeste- rett videre i avsnitt 14 at det blant annet avhenger av «hvor godt de er forankret i konven- sjonsteksten», og om uttalelsen er en tolkningsuttalelse eller en «tilråding om optimal praksis på konvensjonens område». Uttalelsene som brukes fra de generelle kommentarene i denne oppgaven bærer tydelig preg av å være tolkningsuttalelser, og tar utgangspunkt i konkrete begreper fra barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1. Basert på høyesterettspraksis er det hensiktsmessig å legge vekt på disse uttalelsene ved tolkningen av innholdet i barnekonvensjonen.

1.4 Fremstillingen videre

I kapittel 2 skal jeg først se kort på hensynet til barnets beste og hensynene bak straff. Hensy- nene danner bakteppet for hele problemstillingen, ved at det er disse som står mot hverandre i straffutmålingen når lovbrytere har omsorgsansvar for barn. I kapittel 3 går jeg videre inn på noen utgangspunkter i straffeloven, herunder vilkårene for de aktuelle straffereaksjonene i oppgaven og straffelovens bestemmelse om formildende omstendigheter. Dette er sentralt, fordi det sier noe om hvilke rammer domstolene må forholde seg til ved valget av straff og omfanget av straffen. Alt dette er underliggende for resten av oppgaven som behandles i kapittel 4, hvor jeg skal gjennomgå rettspraksis og se på hvordan straff utmåles for lovbrytere

(7)

5

med omsorgsansvar for barn, herunder hva slags vurderingsmomenter som oppstilles og hvordan avveiningen foretas. Til slutt vil oppgaven avrundes i kapittel 5.

(8)

6 2 Kort om de sentrale hensynene 2.1 Hensynet til barnets beste

Hensynet til barnets beste har sin overordnede rettslige forankring i barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1, som er inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven § 2, og i Grunnloven

§ 104 andre ledd. I likhet med Grunnloven vil også barnekonvensjonen gå foran andre formel- le lover ved motstrid, jfr. menneskerettsloven § 3. I tillegg til dette er hensynet inntatt i en rekke ulike særlover. I det følgende vil jeg ikke se nærmere på Grunnloven § 104 andre ledd, fordi den ble utformet etter mønster fra bestemmelsen i barnekonvensjonen, og var ikke ment å skulle endre den tidligere rettstilstanden.¹⁰ Fokuset vil dermed ligge på barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1. Generell kommentar nr. 14¹¹ vil ha stor betydning ved fastleggelsen av innholdet, siden den spesifikt gjelder hensynet til barnets beste.

I generell kommentar nr. 14 avsnitt 6 står det at barnets beste har tre dimensjoner. Det er både en rettighet, et tolkningsprinsipp og en prosessuell regel. Sistnevnte dimensjon er mest sentral i denne oppgaven, siden barnets beste som en prosessuell regel innebærer at hensynet skal inngå i vurderinger som berører barn. Det følger videre av avsnitt 6 punkt c at det skal fremgå av vurderingene hva barnets beste tilsier i den konkrete saken, hvilke kriterier vurderingen baseres på, hva slags vekt det er tillagt og hvordan avveiningen mot andre hensyn er foretatt.

Det er en rekke sentrale uttrykk i barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 som kan bidra til å klar- legge innholdet i hensynet til barnets beste.

Først og fremst er hensynet relevant «[i]n all actions concerning» barn. I avsnitt 19 i generell kommentar nr. 14 er det utdypet at dette gjelder i alle avgjørelser og handlinger som «directly or indirectly affect children». Det er med andre ord et vidt anvendelsesområde. I avsnitt 20 presiseres det at det ved avgjørelser som har en «major impact» på barn, vil være et større beskyttelsesbehov, og da stilles det strengere krav til vurderingen. Det står eksplisitt i bestemmelsen at avgjørelser tatt av «courts of law» er omfattet, og i generell kommentar nr. 14 avsnitt 28 er det presisert at det også gjelder i tilfeller hvor barn er påvirket av at foreldrene er i konflikt med loven. Dette innebærer at hensynet til barnets beste er sentralt for straffutmå-

10 Dokument 16 (2011–2012) s. 192 og Rt. 2015 s. 93 avsnitt 64.

11 FNs barnekomité, General Comment No. 14 (2013).

(9)

7

lingen til lovbrytere med omsorgsansvar for barn, siden slike avgjørelser indirekte påvirker barnet, og i de fleste tilfeller vil avgjørelsene også ha en «major impact» på barnet.

Barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 bruker begrepet «children», og det fremgår av generell kommentar nr. 14 avsnitt 23 at dette skal forstås veldig vidt. Det gjelder både barn «as indi- viduals» og «in general or as a group», og er dermed «a collective and individual right».

Akkurat hva som ligger i uttrykket «the best interests of the child» er ikke uten videre klart.

På dette punktet gir generell kommentar nr. 14 begrenset med veiledning. I avsnitt 11 står det at begrepet er dynamisk og utvikler seg over tid. Dette innebærer blant annet at relevant forskning på barn vil ha mye å si. Det uttales videre i avsnitt 32 at begrepet er «complex»,

«flexible and adaptable», og at innholdet må avgjøres i hver enkelt sak, hvor man skal ta i betraktning barnas «personal context, situation and needs». Det er dermed vanskelig å oppstil- le generelle vurderingsmomenter uavhengig av situasjonen i den konkrete saken. I denne oppgaven vil jeg komme tilbake til momenter i vurderingen av barnets beste som er typiske for straffutmåling for lovbrytere med omsorgsansvar, og som kan utledes av rettspraksis.

Når det kommer til selve vektingen av hensynet til barnets beste, så står det i barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 at hensynet skal være «a primary consideration». I generell kommentar nr.

14 avsnitt 37 utdypes dette med at barnets beste ikke skal være likestilt med andre hensyn, på grunn av barnets utsatte posisjon. Videre i avsnitt 39 sies det at hensynet må balanseres mot andre hensyn som det står i konflikt med, men at det skal ha «high priority». Det følger av det som står i avsnitt 39 at det ikke bare er «one of several considerations». En fin gjengivelse av dette fremgår av Rt. 2015 s. 93 avsnitt 65: «Barnets interesser skal danne utgangspunktet, løftes spesielt frem og stå i forgrunnen.»

Ut fra det som er sagt her hviler det en forpliktelse på domstolene til å identifisere og vurdere hva som er barnets beste i hver enkelt straffutmålingssak mot deres omsorgspersoner, samtidig som hensynet til barnets beste generelt også skal ligge i bakhodet. Hensynet til barnets beste står veldig sterkt, og domstolene plikter å gi det høy prioritet. Dette er ikke ensbetyden- de med at det alltid skal veie tyngst og gå foran andre hensyn. I straffutmålingssaker står man overfor andre sterke hensyn, som kan gå foran dersom de veier tyngre.

(10)

8 2.2 Hensynene bak straff

Hovedhensynene bak straff er gitt en god oppsummering i NOU 2014: 10 på side 45, hvor det fremgår at de offisielle begrunnelsene for straff er allmennprevensjon og individualprevensjon. Straffens allmennpreventive virkning innebærer at straffen skal virke avskrekkende på borgerne, slik at de avstår fra å begå liknende lovbrudd. Den individualpreventive virkning innebærer at lovbryteren avskrekkes fra å begå lovbruddet på nytt gjennom den straffen som idømmes, at vedkommende forhindres fra å begå nye lovbrudd dersom friheten berøves, og at vedkommende muligens blir et bedre menneske gjennom straffen.

Selv om både allmennprevensjon og individualprevensjon anses som hensyn bak straff, er det ofte slik at individualprevensjon blir anført som formildende moment, mens allmennprevensjon brukes som argument for en strengere reaksjon.¹² Et eksempel på at individualpreventive hensyn ble brukt som formildende moment, er å finne i blant annet Rt. 2003 s. 208. I avsnitt 13 fremhevet Høyesterett domfeltes rehabiliteringssituasjon, og at ubetinget fengsel kunne ødelegge denne fremgangen som domfelte hadde vist. Med andre ord ville ubetinget fengsel kunne virke mot individualpreventive hensyn. Eksempler på bruken av allmennprevensjon som argument for strengere reaksjon, finner man blant annet i HR-2018-2225-U avsnitt 11 og HR-2019-1236-A avsnitt 35.

Hensynene bak straff gjør seg særlig gjeldende i tilfeller som nevnt i straffeloven §§ 77 og 79, hvor alvorlighetsgraden av lovbruddet blir nyansert gjennom en rekke straffeskjerpende omstendigheter. Straffeloven §§ 77 og 79 henger tett sammen med hva slags type lovbrudd det er tale om, fordi noen lovbrudd anses som enda mer uønskede enn andre. Dette reflekteres også i strafferammene og vilkårene for å idømme mildere straffereaksjoner.

12 Eskeland (2017) s. 441.

(11)

9 3 Utgangspunkter i straffeloven

3.1 Vilkårene for å idømme mildere straffereaksjoner

Ubetinget fengsel vil alltid være utgangspunktet ved valget mellom ubetinget fengsel, betinget fengsel og samfunnsstraff. Det følger av straffeloven § 31 at fengselsstraff kan idømmes så lenge det er bestemt i straffebudet. Fengselsbegrepet omfatter både ubetinget og betinget fengsel, men til betinget fengsel knytter det seg særlige vilkår som følger av straffeloven § 34.

Dette må også ses i sammenheng med adgangen til å idømme samfunnsstraff etter straffeloven § 48.

Straffeloven § 34 oppstiller ingen konkrete vilkår for å idømme betinget fengsel, men har i stedet et vidt «kan»-skjønn, jfr. bestemmelsens første ledd første punktum. Forarbeidene til loven gir klarere føringer, og viser at vurderingen ikke er helt fri for domstolene. Der fremgår det at generelle straffutmålingsmomenter vil ha betydning for valget mellom ubetinget og betinget fengsel. Blant annet vil allmennpreventive hensyn, herunder en vurdering av hand- lingens art og grovhet, være et viktig moment. Det uttales at det sentrale er om betinget fengsel er en «rimelig og hensiktsmessig reaksjon i det konkrete tilfellet». Videre følger det av forarbeidene at det ved grove lovbrudd ikke bør gis betinget fengsel med mindre det foreligger «helt spesielle forhold» i saken, og at det etter tidligere rett ikke kunne idømmes betinget fengsel hvis det ble idømt en fengselsstraff på mer enn ett år eller loven hadde en minstestraff for lovbruddet på mer enn ett års fengsel. Ifølge forarbeidene skal det i slike tilfeller som ho- vedregel ikke gis betinget fengsel.¹³

Dette bekreftes av rettspraksis jeg har gjennomgått i forbindelse med denne oppgaven. Avgjø- relsene hvor hele eller deler av straffen har blitt omgjort til betinget fengsel, har hovedsakelig vært i saker hvor den ubetingede straffen ville vært på under ett år. Det er noen saker hvor fengselsstraffen var over ett år, men da ble det bare gitt delvis betinget fengsel. Eksempler på dette er HR-2019-1236-A og Rt. 2004 s. 492. I førstnevnte ble ett av to år gjort betinget, mens i sistnevnte ble ett år av ett år og seks måneder gjort betinget. I sistnevnte avgjørelse i avsnitt 12 ble det uttalt at hele straffen ikke kunne gjøres betinget for en så alvorlig forbrytelse, til tross for de formildende omstendighetene. Dette viser at anvendelsesområdet til en viss grad er begrenset.

13 Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 436.

(12)

10

Straffeloven § 48 om adgangen til å idømme samfunnsstraff har også et «kan»-skjønn, men loven oppstiller i tillegg flere vilkår som må være oppfylt. Bestemmelsen gir dermed klarere føringer enn det som gjelder for betinget fengsel. Med tanke på at betinget fengsel er en mildere straffereaksjon enn samfunnsstraff, vil terskelen ligge lavere for å idømme samfunnsstraff.

I 2002 skjedde det en overgang fra samfunnstjeneste til samfunnsstraff gjennom en lovend- ring i straffeloven av 1902 § 28 a. Samfunnstjeneste hadde da vært en lovfestet ordning siden 1991. Ifølge forarbeidene kan rettspraksis om samfunnstjeneste fremdeles gi veiledning for vurderingen av om samfunnsstraff skal anvendes.¹⁴ Vurderingene er ganske like, men samfunnsstraff skal ifølge forarbeidene kunne anvendes i noe større grad.¹⁵

Vilkårene i straffeloven § 48 første ledd bokstav a til c er følgende: at straffen ellers ikke ville vært strengere enn fengselsstraff i 1 år, at hensynet til straffens formål ikke kan tale mot en reaksjon i frihet, og at lovbryteren må samtykke til samfunnsstraff og ha bosted i Norge, Danmark, Finland, Island eller Sverige. Det første vilkåret er bare et utgangspunkt, fordi det følger av andre ledd at vilkåret kan fravikes dersom den straff som ville blitt idømt helt eller delvis kunne vært betinget, dersom lovbryteren er under 18 år, eller dersom «sterke grunner»

taler for at samfunnsstraff idømmes. Disse tre unntakene gir straffereaksjonen et mye videre anvendelsesområde. Det er særlig vilkåret om at hensynet til straffens formål ikke kan tale mot en reaksjon i frihet og unntaket om at det må foreligge «sterke grunner», som er relevant for temaet her, siden det etterlater betydelig rom for domstolene til å anvende skjønn i hver enkelt sak. Med straffens formål siktes det hovedsakelig til hensynet til allmennprevensjon, jfr. Rt. 2005 s. 1070 avsnitt 10. Et eksempel fra rettspraksis er Rt. 2010 s. 422, hvor det i avsnitt 21 ble uttalt at det skal «svært meget til før familiemessige forhold» kan føre til samfunnsstraff. Terskelen ser dermed ut til å ligge høyt.

Totalt sett er det ingen absolutt plikt for domstolene til å velge ubetinget fengsel, fordi det alltid kan foretas en vurdering av om betinget fengsel eller samfunnsstraff er passende. Vilkå-

14 Ot.prp. nr. 5 (2000–2001) s. 126 og 176.

15 Rt. 2003 s. 456 avsnitt 13 og 14 med henvisning til St.meld. nr. 27 (1997–1998) s. 7, Innst. S. nr. 6 (1998–

1999) s. 18 og Ot.prp. nr. 5 (2000–2001) s. 126.

(13)

11

rene i loven gir vide rammer for valget av straffereaksjon, noe som innebærer en stor grad av frihet for domstolene. Hensynet til barnets beste er relevant for «kan»-skjønnet, og kan utgjø- re «helt spesielle forhold» eller «sterke grunner». Samtidig er det som vist oppstilt grenser i lov, forarbeider og rettspraksis, som gjør at domstolene ikke står helt fritt.

3.2 Barnets beste som en formildende omstendighet

Straffeloven § 78 lister opp formildende omstendigheter i bokstav a til i, og er en nyhet i straffeloven av 2005. I forarbeidene fremgår det at bestemmelsen var en kodifisering av gjeldende rett slik den fremgikk av rettspraksis, og at meningen ikke var å endre rettstilstanden.¹⁶ Hen- synet til barnets beste er ikke nevnt i opplistingen. Bokstav g nevner kun konsekvenser for lovbryteren selv. Det er heller ikke nevnt i forarbeidene til straffeloven § 78, og det har ikke blitt diskutert ved senere endringer av bestemmelsen.¹⁷ Straffeloven § 78 er imidlertid ikke uttømmende, noe som fremgår eksplisitt ved at bestemmelsen sier at «især» de nevnte momentene skal tas i betraktning.

Det kan argumenteres for at hensynet til barnets beste burde inntas i straffeloven § 78 for å synliggjøre dets betydning. Hensynet til barnets beste har blitt implementert i mange andre særlover, for eksempel i straffegjennomføringsloven § 3, og det hadde vært naturlig å lovfeste det også på straffutmålingsstadiet. Dette kan ses i lys av at det i forarbeidene til straffeloven § 78 uttales at «[d]e opplistede omstendighetene i lovforslagene er av en slik art at de skal tas i betraktning ved straffeutmålingen og normalt også tillegges betydning».¹⁸ De opplistede momentene har dermed ifølge forarbeidene en særlig viktighet.

Momentene i bestemmelsen har likevel i juridisk teori blitt ansett som «‘huskelister’ uten rett- slig betydning», med den begrunnelse at det ikke er grunn til å tro at Høyesterett vil føle seg bundet til å vektlegge de opplistede momentene mer enn tidligere.¹⁹ Det kan i denne forbindelse nevnes at forarbeidene fremhever at kodifiseringen av momentene i straffeloven § 78, ikke gir de opplistede straffutmålingsmomentene noen forrang fremfor andre momenter.²⁰ I tillegg vil domstolene uansett være bundet av barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 og Grunnlo-

16 Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) s. 269.

17 Ot.prp. nr. 8 (2007–2008), Ot.prp. nr. 22 (2008–2009), Prop. 135 L (2010–2011) og Prop. 154 L (2016–2017).

18 Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) s. 269.

19 Eskeland (2017) s. 440.

20 Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) s. 269.

(14)

12

ven § 104 andre ledd, slik at hensynet til barnets beste vil måtte vektlegges i de sakene der det er relevant.

Uavhengig av dette ville det hatt en egenverdi at hensynet til barnets beste fikk en plass i straffeloven § 78, nettopp for å få hensynet enda lengre frem i bevisstheten ved straffutmå- ling. Det hører hjemme på en slik såkalt «huskeliste». Dette støttes av uttalelser fra NOU 2017: 12. Utredningen gjaldt vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt overfor barn, og ut- valgets mandat var dermed ikke direkte relevant for temaet her. Utredningen har likevel generelle uttalelser om at hensynet til barnets beste bør komme bedre til uttrykk i sektorlovgiv- ningen i norsk rett, for å synliggjøre og klargjøre betydningen av hensynet slik at det blir bedre kjent og mer aktivt tatt i bruk.²¹ Utvalget bygde blant annet på Sandbergs betenkning etter oppdrag fra Barnevoldsutvalget, og viste til hennes forslag til mulige endringer av lov- givningen.²² Sandberg foreslår blant annet at hensynet til barnets beste inntas som ny bokstav j i straffeloven § 78.²³ Utvalget påpekte også at deres mening var i samsvar med barnekomiteens anbefaling til Norge om å få med hensynet til barnets beste i alle lovbestemmelser som har innvirkning på barn.²⁴ Anbefalingen er gjentatt i barnekomiteens nyeste merknader.²⁵ Ut- redningen har foreløpig ikke ført til ytterligere arbeid med å endre straffeloven § 78.

21 NOU 2017: 12 s. 151 og 152.

22 NOU 2017: 12 s. 153.

23 Sandberg (2016) s. 59 og 60.

24 NOU 2017: 12 s. 150 og 151 med henvisning til CRC/C/NOR/CO/4 (2010) avsnitt 23.

25 CRC/C/NOR/CO/5-6 (2018) avsnitt 13.

(15)

13

4 Analyse og vurdering av Høyesteretts bruk av hensynet til barnets beste i straffutmålingen

4.1 Momenter i vurderingen av hva som er til det beste for lovbryteres barn, og vektleggingen av disse

4.1.1 Eneomsorg eller delt omsorg

I mange av avgjørelsene i utvalget mitt av høyesterettsavgjørelser har lovbryteren eneomsorg for barn. I slike tilfeller aktualiseres hensynet til barnet i enda større grad, fordi en frihetsbe- røvelse av den eneste omsorgspersonen barnet har, vil få ganske store konsekvenser for barnet. Høyesterett fremhever vanligvis at lovbryteren har eneomsorg, og da blir ofte momentet i punkt 4.1.2 om alternative omsorgspersoner sentralt i den videre vurderingen. Dersom det foreligger delt omsorg vil barnet ha en alternativ omsorgsperson nær seg som kan fortsette å ivareta omsorgen, og da er det ikke like kritisk at den andre omsorgspersonen fengsles. Det vil fremdeles ha stor innvirkning på barnet, blant annet fordi barnet ikke vil ha mulighet til å opprettholde den daglige eller regelmessige kontakten med vedkommende. Dette kan imidlertid avhjelpes gjennom ordningene i regelverket for fullbyrdelse av straff. Særlig sentral er straf- fegjennomføringsloven § 3 andre ledd, hvor det fremgår at barnets rett til samvær med sine foreldre skal «særlig vektlegges» ved fullbyrdelse av straffen.

Eksempler på tilfeller i rettspraksis der det forelå delt omsorg, og hvor omsorgsansvaret ikke ble avgjørende i straffutmålingen, er HR-2018-2225-U, HR-2017-570-A, Rt. 2015 s. 827 og Rt. 2015 s. 943.

I HR-2018-2225-U hadde domfelte to barn og en samboer, som var far til det ene barnet.

Høyesterett uttalte kortfattet at det ikke var holdepunkter for at soning av fengselsstraff ville bli «urimelig belastende» for barna, med en henvisning til at de bodde med samboeren, jfr.

avsnitt 12. Ut fra dette ser det ut til at Høyesterett anså soning av fengselsstraff som mindre belastende for barna, siden de bodde sammen med en annen omsorgsperson. Høyesterett tilla det ikke betydning i denne sammenheng at samboeren ikke var far til det ene barnet. Det skal likevel sies at det i den konkrete saken allerede hadde blitt idømt betinget fengsel i 60 av de 90 dagene som var fengselsstraffen i lagmannsretten, og spørsmålet for Høyesterett var om hele straffen skulle gjøres betinget. Hensynet til barna hadde med andre ord allerede hatt betydning for straffutmålingen, som ett av flere momenter. Terskelen lå derfor enda høyere i Høyesteretts vurdering av om hensynet til barna skulle få betydning for straffutmålingen. Po-

(16)

14

enget er imidlertid at Høyesterett ikke la særlig vekt på omsorgsansvaret i vurderingen av om hele straffen skulle gjøres betinget. Det kan stilles spørsmål ved om det er riktig å omtale det som delt omsorg når samboeren ikke er barnets forelder. Dette vil måtte avhenge av forholdet mellom samboeren og lovbryterens egne barn, og i hvilken grad samboeren tar del i omsorgsansvaret. Hvis samboeren tar del i omsorgsansvaret for barnet, er det naturlig å vurdere situasjonen enten som at det foreligger delt omsorg eller at samboeren er en nærstående alternativ omsorgsperson som kan overta omsorgen, i hvert fall for en kortere periode.

HR-2017-570-A er enda klarere på at delt omsorg som et utgangspunkt fører til at omsorgsansvar ikke skal tillegges vekt i straffutmålingen. Domfelte i saken var gift og hadde tre barn.

Høyesterett var i avsnitt 34 tydelig på at hensynet til barna ikke kunne tillegges vekt i straff- utmålingen, nettopp av den grunn at domfelte ikke var alene om den daglige omsorgen. Den dissenterende dommeren var enig i dette, jfr. avsnitt 43.

I Rt. 2015 s. 827 hadde domfelte en samværsordning med sine tre yngste barn. Høyesterett påpekte at det ville være til det beste for barna å ha samvær, men at denne ordningen ikke kunne føre til straffereduksjon, jfr. avsnitt 22 og 23. Det ble vist til at barnas mor ville ha omsorgen for dem mens faren satt i fengsel, og at samvær kunne ivaretas gjennom regelverket for fullbyrdelse av straff, jfr. avsnitt 23. Dette er et annet resultat enn det Høyesterett kom til i Rt. 1991 s. 510 (172-91), der lovbruddet gjaldt samleie med en mindreårig. Fornærmede hadde et kjærlighetsforhold til domfelte, og de hadde fått et barn sammen. Domfelte hadde sam- vær med barnet to ettermiddager i uka. Høyesterett viste til at en fengselsstraff kunne ha en

«uheldig virkning i forholdet mellom mor, far og barn», jfr. side 510. Det må likevel bemer- kes at det var tale om en veldig spesiell sak, i tillegg til at den er betydelig eldre enn Rt. 2015 s. 827 og preges av en kortfattet begrunnelse. Det var for eksempel ingen vurdering av hvordan kontakten kunne opprettholdes ved soning. Rt. 1991 s. 510 (172-91) har dermed begrenset prejudikatverdi.

Den siste avgjørelsen som skal nevnes i denne forbindelse, er Rt. 2015 s. 943. Domfelte, som var far til to barn, hadde rundt halvparten av omsorgsansvaret for barna. Høyesterett uttalte at det ikke var noe som tydet på at moren ikke kunne gi dem tilfredsstillende omsorg, jfr. avsnitt 21. Det som skiller denne saken fra sakene ovenfor, er at Høyesterett så på andre momenter i vurderingen av omsorgsansvaret, nemlig barnas alder og at de ikke var sårbare. Dessuten på- pekte Høyesterett at det dreide seg om et alvorlig straffbart forhold. Dette etterlater usikkerhet

(17)

15

i forhold til om vektingen ville stilt seg annerledes dersom barna var yngre eller mer sårbare, og dersom det straffbare forholdet var mindre alvorlig. I de andre sakene nevnes ikke barnas alder eller eventuelle sårbarhet, og Høyesterett fremstår dermed i disse tilfellene som mer bestemt på at omsorgsansvaret ikke kan få avgjørende betydning ved delt omsorg.

Det finnes imidlertid også andre avgjørelser hvor delt omsorg vurderes opp mot andre momenter, særlig barnas sårbarhet. Jeg skal i det følgende gå inn på et par av disse.

I Rt. 2004 s. 1440 forelå det delt omsorg, men datteren var utviklingshemmet og hadde epilepsi. Dette gjorde at hun trengte tilsyn døgnet rundt, og at hun måtte ha muligheten til å kunne bli hentet på kort varsel fra skolen ved epileptiske anfall. Faren var mindre tilgjengelig på grunn av arbeidssituasjonen sin, men Høyesterett pekte på muligheten for at han kunne ta seg fri ved morens soning av en kortere fengselsstraff, og på denne måten bli mer tilgjengelig for datteren, jfr. avsnitt 19. Dette veide opp for datterens særlige sårbarhet og for belastningen det ville være for henne at moren var i fengsel. Høyesterett pekte på at familien hadde et støtteap- parat i form av skole og avlastningshjem, jfr. avsnitt 19. Dette var noe som kunne være med på å lette byrden for faren med å være alene om omsorgen. Det ble også påpekt at problemene angående intimhygiene, som moren stelte med, kunne la seg ordne i en kortere periode, jfr.

avsnitt 19. Ut fra dette ble morens fengselsstraff på 14 dager opprettholdt. Selv om resultatet ikke ble samfunnsstraff, hadde den vanskelige omsorgssituasjonen likevel en stor betydning ved at straffen ble satt ned til 14 dager, som var «vesentlig kortere enn den ellers skulle ha vært», jfr. avsnitt 20. Avgjørelsen er et godt eksempel på at delt omsorg ikke avfeier straffereduksjon uten videre, men at det tvert imot kan gjøres en relativt inngående vurdering av om den andre omsorgspersonen kan ivareta barnet tilfredsstillende i forhold til deres sårbarhet.

Rt. 1993 s. 792 (290-93) er enda et eksempel. Domfelte hadde delt omsorg for en sønn med infantil autisme, som krevde kontinuerlig tilsyn. Han hadde flere ganger tidligere fått straffereduksjon på grunn av omsorgssituasjonen, noe som viser at omsorgsansvaret hadde fått av- gjørende vekt for straffutmålingen til tross for at det forelå delt omsorg. Grunnen til at det ikke fikk betydning i den foreliggende saken, var nettopp alle sjansene domfelte hadde fått tidligere, og at det til tross for dette forelå en gjentakelse av den straffbare handlingen.

Disse avgjørelsene viser at det ikke er så enkelt som Høyesterett i HR-2018-2225-U, HR- 2017-570-A og Rt. 2015 s. 827 kan gi inntrykk av når det kommer til delt omsorg. Det bør i

(18)

16

hver enkelt sak vurderes om det er spesielle omstendigheter ved omsorgssituasjonen, slik som barnets sårbarhet, som gjør at det likevel skal få betydning for straffutmålingen at domfelte har delt omsorg for barn. En annen slik spesiell omstendighet kan være forhold ved den andre omsorgspersonen.

Det kan trekkes et skille mellom tilfeller der omsorgen er delt med noen som alene ikke er i stand til å ivareta barna, og tilfeller der omsorgen er delt med noen som er i stand til dette. Rt.

1978 s. 1233, Rt. 1989 s. 15, Rt. 1991 s. 826, Rt. 1993 s. 1007 og Rt. 1995 s. 721 er eksempler på at den andre omsorgspersonen alene ikke var i stand til å ta seg av barna, eller at dette var usikkert.

I Rt. 1978 s. 1233 fikk hensynet til konens alvorlige psykiske problemer avgjørende vekt, og domfelte ble idømt 60 dager betinget fengsel. Konen ville ikke ha vært i stand til å ta vare på barnet deres alene. I Rt. 1995 s. 721 ble 90 av 120 dager gjort betinget av samme årsak. Lik- nende tilfelle finner man også i Rt. 1989 s. 15, hvor hele straffen på 24 dager ble gjort betinget fordi domfeltes mann hadde en angstlidelse og alkoholproblemer, og derfor ikke var i stand til å ha omsorgen for barna alene. For domfelte i Rt. 1993 s. 1007 ble 6 av 7 måneder gjort betinget. Domfelte hadde omsorgsansvar for tre barn sammen med en ektefelle som var ufør, som følge av en ondartet svulst i hjernen som var operert bort, og som hadde en usikker prog- nose. Omstendighetene var ganske like i Rt. 1991 s. 826, hvor hele fengselsstraffen på 45 dager ble gjort betinget, blant annet på grunn av omsorgsansvaret for tre barn sammen med en ektefelle som snart skulle opereres for svulst i halsen, og hvor prognosen var usikker.

Et særlig tilfelle er å finne i Rt. 1992 s. 97 og Rt. 1981 s. 638. I førstnevnte sak forelå det delt omsorg for to små barn, men ektefellen var mye borte i forbindelse med jobb, og opptatt med skole ellers. Høyesterett uttalte på bakgrunn av dette at domfelte var «meget alene med barna», jfr. side 98. Barnas far ble med andre ord ansett som for fraværende til å kunne fylle tom- rommet som ville oppstå i omsorgssituasjonen dersom moren måtte i fengsel. Domfelte fikk betinget fengsel med samfunnstjeneste som vilkår. Dette var basert på en veldig knapp vurdering, og Høyesterett gikk ikke nærmere inn på om faren kunne tilrettelegge jobb- eller skolesi- tuasjonen på en slik måte at han kunne overtatt den fulle omsorgen i en periode. Liknende sak finner man i Rt. 1981 s. 638, hvor faren var flyger og derfor mye borte fra hjemmet, slik at domfelte i stor utstrekning var alene med barna, jfr. side 639. Det ble gitt 45 dager betinget fengsel. Sakene har likhetstrekk med Rt. 2004 s. 1140, hvor domfelte i realiteten også var mye

(19)

17

alene om omsorgen. I den nyeste saken stilte Høyesterett strengere krav til den andre omsorgspersonen, ved å kreve at vedkommende måtte kunne ta seg fri fra jobben for å overta omsorgen for barna i soningstiden. Det kan ut fra dette se ut til at de eldre avgjørelsene er utdaterte, fordi de mangler en vurdering av mulighetene for tilpasning. At den andre omsorgspersonen er mye utilgjengelig, gir derfor ikke automatisk grunnlag for å konstatere at vedkommende ikke vil være i stand til å ivareta barnet ved en eventuell soning av fengselsstraff for den andre forelderen.

Helt til slutt i dette punktet skal jeg gå inn på to særlige tilfeller innenfor delt omsorg. Det første tilfellet er når domfelte er familiens ene- eller hovedforsørger, og det andre tilfellet er når begge foreldrene blir domfelt samtidig.

Dersom den domfelte har en viktig forsørgerrolle overfor partner og barn, vil det foreligge en økonomisk avhengighet. I Rt. 2012 s. 654 var domfelte eneforsørger for samboer og to barn, men Høyesterett opprettholdt likevel en straff på ubetinget fengsel. Det ble vist til at dette var en situasjon som mange domfelte var i, og at fengselsstraffen uansett var så kort at det nye arbeidsforholdet ikke ville bli skadelidende, jfr. avsnitt 13. Tilsvarende resultat kom Høyeste- rett til i Rt. 2010 s. 995, hvor forsørgeransvar for fire barn ikke ble tillagt vekt, jfr. avsnitt 24 og 25. Det samme skjedde i Rt. 2010 s. 422, hvor domfelte hadde en hustru som var 85 % ufør, og et forsørgeransvar for to barn. Det ble likevel idømt ubetinget fengsel. Avgjørelsene tyder på at forsørgeransvar ved delt omsorg ikke tillegges særlig vekt. Det er en glidende overgang mellom dette og tilfellene nevnt ovenfor hvor partneren er ufør på grunn av sykdom.

I de sistnevnte tilfellene kommer imidlertid sykdommen som et tillegg i vurderingen av omsorgsansvaret, på grunn av den andre omsorgspersonens eventuelle manglende evne til å ta seg av barna alene.

Når begge foreldrene blir domfelt samtidig, havner barnet i en liknende situasjon som når en forelder med eneomsorg domfelles. I begge tilfeller vil barnet stå uten sine faste omsorgspersoner. Da blir det relevant å vurdere momentet i punkt 4.1.2. Eksempler fra rettspraksis er Rt.

1993 s. 330 og Rt. 1983 s. 643 (131-83). I Rt. 1993 s. 330 forelå det delt omsorg for tre små barn. Fengselsstraffen på 45 dager ble gjort betinget for begge foreldrene, på bakgrunn av en vurdering hvor omsorgsansvaret var et av flere momenter, jfr. side 330 og 331. I Rt. 1983 s.

643 (131-83) var også begge foreldrene til to barn domfelt. Hensynet til barna fikk noe innvirkning på morens straffutmåling, siden det var hun som hadde den daglige omsorgen for

(20)

18

dem, jfr. side 644. Fengselsstraffen hennes ble satt ned fra 2 år ubetinget fengsel til 1 år og 6 måneder ubetinget fengsel. Den siste avgjørelsen viser at det kan være aktuelt å gi straffereduksjon til kun den ene av foreldrene.

4.1.2 Ved eneomsorg: Alternative omsorgspersoner

Hvis lovbryteren har eneomsorgen for barn, eventuelt dersom begge foreldrene domfelles samtidig, blir det aktuelt å se på alternative omsorgspersoner som kan tre inn dersom lovbryteren skal sone straffen sin i fengsel. Dette innebærer en vurdering av om det er noen i familien eller nærmiljøet som kan ha omsorgen for barnet under soningstiden, eller om barnevernet må tre inn. Hvis det finnes alternative omsorgspersoner som kan overta omsorgen for barnet mens domfelte soner fengselsstraffen, for eksempel domfeltes foreldre eller søsken, er dette et argument mot å gi en mildere straff begrunnet i omsorgsansvar. Dersom barnevernet må overta omsorgen, blir det sentralt å vurdere hvor belastende dette vil være for barnet. Vur- deringen henger tett sammen med barnets alder og sårbarhet, siden barn som er særlig utsatt lettere vil oppleve omsorgsovertakelse av barnevernet som en stor belastning. HR-2019-1236- A er et godt eksempel på en slik sammensatt vurdering, jfr. avsnitt 24 flg. Ved soning var det uomstridt at barnevernet måtte overta omsorgen og finne fosterhjem for barna. Dette, kombi- nert med barnas sårbarhet og alder, talte klart i retning av samfunnsstraff. Barnets sårbarhet og alder behandles nærmere i punkt 4.1.3 og 4.1.4. I avgjørelsen ble det også gjort et poeng ut av at oppsplitting av en søskenflokk gjennom plassering i ulike fosterhjem, vil være en til- leggsbelastning for barna, jfr. avsnitt 28.

HR-2019-1203-U sett sammen med lagmannsrettens avgjørelse i saken, jfr. LG-2018-109485, viser imidlertid at det ikke er en forutsetning at barna er sårbare for at mangelen på alternative omsorgspersoner skal få avgjørende vekt. I saken var det ingen personer i den nære kretsen som kunne overta omsorgen for de fem barna. Dette innebar at barnevernet måtte overta omsorgen ved morens soning. Det ble gjort en ganske kort vurdering både i lagmannsretten og i Høyesterett, hvor sistnevnte kom til at anken av lagmannsrettens dom ikke førte frem. I lagmannsretten ble det påpekt at ingen av barna var særlig sårbare, jfr. punkt III i dommen. Det fremstår dermed som om det avgjørende momentet var at det forelå eneomsorg og at barnevernet måtte overta omsorgen ved fengsling, siden det basert på dette ble uttalt at soning «vil ramme barna hardt og være en uforholdsmessig stor belastning for dem», jfr. punkt III i dommen. Det ble idømt samfunnsstraff. Avgjørelsen kan kritiseres for å være altfor kortfattet, med tanke på at domfelte fikk en mye mildere straff. Dette gjelder særlig dersom man ser det i

(21)

19

sammenheng med hvor vanlig det er at barnevernet er det eneste omsorgsalternativet, jfr. Rt.

2015 s. 1115 avsnitt 25, Rt. 2015 s. 833 avsnitt 18, Rt. 2012 s. 1258 avsnitt 9, Rt. 2005 s. 158 avsnitt 8 og 10 og Rt. 2004 s. 1626 avsnitt 12. I disse tilfellene ble mangelen på alternative omsorgspersoner vurdert i sammenheng med andre momenter, særlig barnets alder og sårbar- het, og momentet sto dermed ikke alene.

Det foreligger avgjørelser hvor Høyesterett anser barnevernet som et godt nok alternativ, slik at omsorgsovertakelse ikke fremstår som en altfor stor belastning for barnet, jfr. Rt. 2004 s.

492, Rt. 2013 s. 416 og Rt. 2015 s. 693.

I Rt. 2004 s. 492 var det allerede igangsatt hjelpetiltak for barnet gjennom barnevernet, og det var etablert et besøkshjem. Ut fra dette uttalte Høyesterett i avsnitt 15: «På denne bakgrunn antar jeg at A kan sone en kortere fengselsstraff uten at dette i særlig grad går ut over barnet.»

Den etablerte kontakten med barnevernet fikk dermed avgjørende vekt, som et argument for at omsorgsansvaret for barnet ikke skulle tillegges for stor betydning i straffutmålingen. Re- sultatet i saken ble seks måneder ubetinget fengsel og ett år betinget fengsel. Seks måneder ble dermed regnet som en «kortere fengselsstraff», hvor det ikke ble ansett som en altfor stor belastning at barnet var under barnevernets omsorg. Avgjørelsen viser at en allerede etablert kontakt med barnevernet kan gjøre at en fortsatt og mer omfattende kontakt anses for å være mindre belastende for barnet.

Rt. 2013 s. 416 er et tilgrensende eksempel. I saken var det ingen alternative omsorgspersoner som barnet var fortrolig med, noe som tilsa at betinget dom var til barnets beste, jfr. avsnitt 21. Dette ble sett i lys av at det var snakk om et barn med ADHD, som hadde spesielle behov, jfr. avsnitt 13 og 14. Det ble uttalt at fravær av moren ville utgjøre en belastning for barnet, men at situasjonen ikke ville være «uoverkommelig for han», jfr. avsnitt 22. Dette ble i samme avsnitt begrunnet med at straffen allerede var satt ned til en kort varighet på 18 dager av hensyn til barnet, og at han i mellomtiden ville bli tatt vare på av kommunens omsorgstjeneste, med et tilbud om støttekontakt. Høyesterett nevnte ikke uttrykkelig barnevernet, men det fremgår tydeligere av lagmannsrettens avgjørelse at det primært var barnevernet som ville avhjelpe situasjonen, jfr. LH-2012-111347. Høyesterett mente på bakgrunn av dette at det kunne dannes en «tilfredsstillende omsorgssituasjon», jfr. avsnitt 23. Avgjørelsen viser at omsorgsalternativet med barnevern og kommunens øvrige omsorgstjeneste ble ansett for å være tilfredsstillende, også for et sårbart barn. Dette gjelder særlig ved soning av korte straffer.

(22)

20

I den siste saken som skal omtales i denne forbindelse, Rt. 2015 s. 693, var det heller ingen alternative omsorgspersoner, jfr. avsnitt 11. Høyesterett uttalte at det burde være mulig å få til en midlertidig plassering av datteren på en «tilstrekkelig god måte» dersom moren måtte sone, basert på barnevernets redegjørelse i saken, jfr. avsnitt 13. I saken ble det gjort en vurdering av datterens sårbarhet, men Høyesterett fant at problemene hennes ikke var altfor alvorlige, jfr. avsnitt 13. På bakgrunn av dette ble resultatet likt som i lagmannsretten, nemlig at tre av fem måneder skulle være betinget. To måneder i fengsel fremsto dermed ikke som altfor belastende for barnet, når barnevernet ble vurdert som tilfredsstillende. Det kan tenkes at vurderingen av barnevernets tilbud ville stilt seg annerledes i den konkrete saken dersom barnet hadde vært mer sårbart. Samtidig viser Rt. 2013 s. 416 at det også for sårbare barn kan foreligge et tilfredsstillende alternativ i barnevernet.

I et par av avgjørelsene fra utvalget mitt, var det uenighet blant dommerne ved vurderingen av alternative omsorgspersoner, herunder hvem som var tilfredsstillende alternativer.

I Rt. 2011 s. 1744 delte dommerne seg i et flertall på tre dommere og et mindretall på to. Fler- tallet mente at faren og hans familie ikke var et tilfredsstillende omsorgsalternativ dersom moren måtte sone, jfr. avsnitt 25. Dette ble begrunnet med at moren hadde funnet forholdene i hjemmet uholdbare, herunder at faren og hans familie etter hennes opplysninger hovedsakelig hadde inntekt fra kriminell virksomhet, og at det forelå en bekymringsmelding fra krisesente- ret hun hadde oppholdt seg på, jfr. avsnitt 23 og 24. Til tross for disse opplysningene mente Høyesterett at det ikke var grunn til å tro at barnevernet nødvendigvis ville ha grunnlag for å gripe inn, jfr. avsnitt 25. Med andre ord mente flertallet at barnet måtte bli boende i en omsorgssituasjon som ga grunn til bekymring, uten at terskelen for inngripen fra barnevernet var overtrådt. I samme avsnitt uttalte flertallet at de heller ikke anså det som noen tilfredsstillende løsning at mormoren skulle komme til Norge for å ta seg av barnet, uten å gå nærmere inn på hvorfor. Dette var totalt sett et tungtveiende argument for samfunnsstraff.

Mindretallet mente derimot at faren og hans familie var et egnet omsorgsalternativ. De la vekt på at bekymringsmeldingen var fire år gammel, at den ikke hadde ført til tiltak, samt at det forelå samvær uten opplysninger om at barnet vegret seg mot det eller at domfelte var bekym- ret, jfr. avsnitt 33. De mente også at mormoren kunne ta vare på barnet i en kortere periode, selv om hun bodde i utlandet. Mindretallets konklusjon ble at anken skulle forkastes, med en

(23)

21

opprettholdelse av lagmannsrettens straff på fengsel i to år, hvor ni måneder var gjort betinget.

Dissensen viser at flertallet og mindretallet vurderte faktum ulikt ved vurderingen av tilfredsstillende alternative omsorgspersoner, og at dette førte til to helt ulike straffer. Det kan argumenteres for at flertallet gikk litt for langt inn i en vurdering som i første omgang tilligger barnevernet, ved at de vurderte om faren og hans familie var egnet til å gi tilfredsstillende omsorg til barnet, basert på få og til dels ensidige opplysninger. Mindretallets subsumsjon fremstår som mer tilbakeholden, ved at de slo fast at faren og hans familie var et godt nok alternativ.

I Rt. 2007 s. 1043 var det dissens tre mot to om vekten av at det ikke forelå alternative omsorgspersoner, og at barnevernet i så fall måtte overta omsorgen ved soning av straffen. Fler- tallet mente under sterk tvil at dette var ett av flere momenter som begrunnet at samfunnsstraff skulle idømmes, mens mindretallet mente at det var ett av flere forhold som begrunnet reduksjon av fengselsstraffen og at deler av den kunne gjøres betinget, jfr. avsnitt 10 til 12, 18 og 22. Flertallet fremhevet i større grad den uheldige belastningen som barnet ville bli utsatt for ved omsorgsovertakelse fra barnevernet, jfr. avsnitt 18. Også denne avgjørelsen viser hvordan dommerne kan forholde seg ulikt til det samme faktumet, med ulik straff som resultat.

I noen tilfeller har ikke omsorgsalternativer blitt vurdert i det hele tatt, til tross for at domfelte hadde eneomsorg. Et eksempel er Rt. 2009 s. 1601, hvor den ene domfelte hadde fått eneomsorg for en ti år gammel sønn, etter at moren ble fratatt omsorgen som følge av rusmisbruk.

Høyesterett uttalte at det ikke var flere opplysninger om sønnens situasjon, og at omsorgsansvaret dermed ikke ga grunnlag for straffereduksjon, jfr. avsnitt 43. Det ble ikke gjort noen vurdering av om det fantes alternative omsorgspersoner, eller eventuelt hvor belastende det ville være for barnet at barnevernet tok over omsorgen. Rt. 2001 s. 11 (5-2001) er enda et eksempel. Domfelte hadde eneomsorg for fire barn, men det ble ikke foretatt en vurdering av alternative omsorgspersoner eller av andre omstendigheter tilknyttet barna. Resultatet ble at omsorgsansvaret ikke kunne få betydning sett i lys av lovbruddets alvorlighetsgrad. Fengsels- straffen var allerede satt ned av hensyn til barna i lagmannsretten, men heller ikke i lagmannsretten ble det gjort noen særlig vurdering av barna.

(24)

22 4.1.3 Barnets sårbarhet

Barnets sårbarhet aktualiseres særlig når det er tale om eneomsorg og når det er barnevernet som må overta omsorgen. Dersom det foreligger delt omsorg vil sårbarheten kunne ivaretas av den andre omsorgspersonen. Som vist ovenfor i punkt 4.1.1 er det unntak fra dette i visse tilfeller, men det er likevel typisk at det foreligger eneomsorg uten alternative omsorgspersoner i saker hvor det gjøres en vurdering av sårbarheten. Vurderingsmomentet kan veie tungt, fordi det for sårbare barn vil være en enda større belastning å miste sin omsorgsperson. Sår- barhet kan skyldes fysiske eller psykiske problemer, eller at barnet har levd i en tilværelse med mye ustabilitet.

Eksempler på avgjørelser hvor barnas fysiske og psykiske problemer ble trukket frem, er HR- 2019-1236-A, Rt. 2015 s. 833, Rt. 2013 s. 416, Rt. 2004 s. 1440, Rt. 2002 s. 374 (85-2002), Rt. 1993 s. 792 (290-93) og Rt. 1978 s. 1239.

I HR-2019-1236-A bemerket Høyesterett at den eldste sønnen på 15 år var beskrevet som sårbar, at han nesten bare delte tankene og følelsene sine med moren, og at han hadde hatt selvmordstanker etter pågripelsen av moren, jfr. avsnitt 25. Han ble med andre ord beskrevet som innelukket, og med sterke bånd til sin mor. De andre søsknene ble ansett for å være normalt fungerende, jfr. avsnitt 25 og 26. I avsnitt 28 og 29 uttalte Høyesterett at fosterhjems- plasseringen ville være en belastning for barna, og at hensynet til barna talte for bruk av samfunnsstraff. Det var i denne forbindelse ikke noe særskilt fokus på den eldste sønnen og hans problemer, men på barna samlet, og med særlig fokus på de minste. Det siste her kommer jeg tilbake til i punkt 4.1.4. Avgjørelsen viser likevel at det ble gjort en sårbarhetsvurdering av de ulike barna.

Barnets psykiske problemer ble også vurdert i Rt. 2015 s. 833, hvor domfeltes 16 år gamle datter oppfylte kriteriene for diagnosen moderat depressiv episode, og i tillegg drev med selv- skading, jfr. avsnitt 16 og 17. BUP hadde vurdert at en plassering av datteren i fosterhjem mot hennes vilje ville redusere hennes muligheter for psykoterapeutisk behandling, jfr. avsnitt 18.

Denne vurderingen talte tydelig i retning av at det ville være til datterens beste om moren ble idømt samfunnsstraff, slik at den daglige omsorgen kunne opprettholdes, jfr. avsnitt 19. I dommen ble hensynet til barnets beste brukt som mer enn et moment i forbifarten, og det ble viet flere avsnitt til akkurat denne vurderingen, med fokus på datterens sårbarhet. Det er tyde-

(25)

23

lig at momentet ble tillagt vekt, selv om det ikke var tungtveiende nok til at samfunnsstraff ble idømt.

Videre, i Rt. 2013 s. 416, hadde domfelte eneomsorg for en sønn med ADHD, som hadde omsorgsbehov ut over det normale på hans alder. Høyesterett gikk grundig inn på hva diagnosen innebar for sønnen i avsnitt 13, 14 og 15, og kom frem til at sønnens sårbarhet kunne begrunne samfunnsstraff. I saken fikk det dermed avgjørende betydning ved vurderingen av om samfunnsstraff skulle idømmes. Domfelte i saken hadde imidlertid ikke samtykket til samfunnsstraff, og Høyesterett måtte videre vurdere om hensynet til sønnen tilsa at det kunne idømmes betinget fengsel. Sønnens sårbarhet fikk ikke avgjørende betydning opp mot den høye terskelen for å idømme betinget fengsel, jfr. avsnitt 21 og 22.

I Rt. 2004 s. 1440 hadde domfelte to barn, hvorav det ene barnet var utviklingshemmet og hadde epilepsi. Sistnevnte barn krevde tilsyn døgnet rundt, og måtte ha muligheten til å bli hentet på skolen på kort varsel ved anfall. Høyesterett slo fast at hun hadde et mye større omsorgsbehov enn andre på samme alder, jfr. avsnitt 18. Domfelte hadde en større del av omsorgen enn faren, som hadde lang reiseavstand til jobb. Omsorgsansvaret førte til at fengselsstraffen ble satt til minstestraffen på 14 dager, hvor det for dette tidsrommet ble lagt til grunn at faren kunne tre inn. Datterens sårbarhet hadde dermed stor innvirkning på straffutmålingen, og det er ikke utenkelig at det kunne blitt idømt en mildere straffereaksjon dersom domfelte hadde eneomsorgen.

Barnets sårbarhet førte også til minimumsstraffen for ubetinget fengsel i Rt. 2002 s. 374 (85- 2002). Domfelte hadde eneansvar for sin datter med cerebral parese, som krevde omsorg og pleie døgnet rundt. Høyesterett uttalte avslutningsvis at fengselsstraffen hadde blitt «vesentlig lengre» om domfelte ikke hadde omsorgsansvaret alene for sin syke datter, jfr. side 376.

I denne sammenheng skal jeg i tillegg nevne to eldre avgjørelser. I Rt. 1993 s. 792 (290–93) hadde domfelte delt omsorg for en sønn med infantil autisme, som krevde kontinuerlig tilsyn.

Omsorgsansvaret var dermed veldig ressurskrevende. Sønnens sårbarhet hadde fått avgjøren- de betydning i mange tidligere saker mot mannen, men ble ikke avgjørende i akkurat denne saken på grunn av gjentakelsesmomentet. I Rt. 1978 s. 1239 hadde domfelte eneomsorg for en datter med cerebral parese, som var avhengig av omsorgen fra faren. Basert på dette kom Høyesterett frem til at ubetinget fengsel ville være «særlig byrdefullt og gå sterkt ut over bar-

(26)

24

net», og idømte 75 dager betinget fengsel, jfr. side 1240. Også denne saken viser at barnets sårbarhet er et tungtveiende moment.

Det er videre flere avgjørelser hvor barnets sårbarhet er forårsaket av en ustabil tilværelse, for eksempel ved omsorgssvikt. Avgjørelsene jeg skal si noe om i denne forbindelse, er HR- 2018-389-A, Rt. 2015 s. 1115, Rt. 2005 s. 1070, Rt. 2005 s. 158, Rt. 2004 s. 1626 og Rt. 1987 s. 1523.

I HR-2018-389-A hadde domfeltes sønn «særlige behov», noe som ble underbygget med at han tidligere hadde bodd i fosterhjem etter at moren mistet omsorgen for han, og at faren nylig hadde overtatt omsorgen etter at fosterhjemmet sa opp avtalen, jfr. avsnitt 33. Sønnen hadde med andre ord hatt en ganske ustabil omsorgssituasjon tidligere, og faren var sønnens mulighet til å få en mer stabil tilværelse. Tre av åtte måneder ble gjort betinget av hensyn til omsorgsansvaret for sønnen, jfr. avsnitt 34.

Liknende tilfeller finner man i Rt. 2005 s. 1070, Rt. 2005 s. 158 og Rt. 1987 s. 1523. I Rt.

2005 s. 1070 ble det viet mye plass til vurderingen av sønnens sårbarhet, og hensynet til dette veide tungt i vurderingen av om samfunnsstraff skulle idømmes, jfr. avsnitt 11 flg. Det var tidligere besluttet omsorgsovertakelse for sønnen på grunn av morens rusmisbruk. Da hadde sønnen bodd i beredskapshjem i fem måneder uten særlig samvær med foreldrene. Etter dette skjedde det en tilbakeføring, hvor faren like etter fikk eneomsorgen. Sønnen hadde hatt sterke reaksjoner på omsorgsovertakelsen, og det var fare for store psykiske skader ved enda en at- skillelse med faren. Dette veide tungt i vurderingen av om samfunnsstraff skulle idømmes, selv om det ikke alene kunne begrunne samfunnsstraff, jfr. avsnitt 17 og 18. Det ble også gjort en ganske grundig vurdering av barnets sårbarhet i Rt. 2005 s. 158 avsnitt 6 flg. Domfeltes sønn hadde tidligere blitt utsatt for omsorgssvikt da han bodde med moren sin, og var etter dette i en utsatt stilling. Domfelte hadde nylig overtatt ansvaret, og sønnen hadde dermed måt- tet forholde seg til ny skole og nytt miljø. Dette ble tillagt stor vekt i straffutmålingen for Høyesterett, og det ble ut fra dette fastsatt samfunnsstraff. I Rt. 1987 s. 1523 hadde domfelte eneomsorgen for fire barn, som alle hadde opplevd å bli mishandlet og truet av samboeren til moren da de bodde der eller besøkte henne. Barna hadde et ekstra stort behov for stabilitet fremover, og det ble idømt fullt ut betinget fengsel på grunn av omstendighetene, jfr. side 1524.

(27)

25

Et spesielt tilfelle finner man i Rt. 2015 s. 1115. Moren, som var den domfelte, var noe av årsaken til barnas sårbarhet. Barna hadde blitt mishandlet av moren, og var også påvirket av farens psykiske problemer. De viste tegn til posttraumatisk stresslidelse, og det var derfor behov for en stabil omsorgssituasjon fremover, jfr. avsnitt 26. Siden det ikke var aktuelt med omsorgsovertakelse som følge av mishandlingen, var moren fremdeles den aktuelle omsorgspersonen. Dette talte for samfunnsstraff, og fikk avgjørende vekt, jfr. avsnitt 27 og 28. Ifølge Holmboe må dommen anses som «en viss utvidelse av rommet der man kan legge vekt på hensynet til den domfeltes barn ved valget mellom ubetinget fengsel og mildere reaksjoner».²⁶ Dette må ses i sammenheng med det strafferettslige vernet som de fornærmede barna i slike saker er gitt, men som likevel ifølge dommen kan havne i bakgrunnen på grunn av barnas behov for sine omsorgspersoner.

I Rt. 2004 s. 1626 viste Høyesterett til at domfeltes sønn ikke hadde vokst opp i trygge omgivelser, på grunn av konflikter mellom domfelte og barnets far som hadde ført til bråk, jfr. avsnitt 13. Det ble videre i samme avsnitt uttalt: «For et barn som vokser opp i stabile og trygge omgivelser, vil en adskillelse fra mor ikke behøve å ha store negative konsekvenser.» Dette gir et godt uttrykk for det som er underliggende i avgjørelsene ovenfor, hvor barnet er sårbart som følge av mangelen på stabilitet og trygghet. I slike saker vil barnet ha et særlig behov for stabilitet, uten altfor store omrokkeringer. Da vil ubetinget fengsel av den faste omsorgspersonen ha særlig store konsekvenser. I den konkrete saken talte dette for betinget fengsel.

Det finnes også avgjørelser med mangelfull eller manglende vurdering av barnets sårbarhet.

Eksempler på dette er Rt. 2009 s. 1601, Rt. 2009 s. 1045 og Rt. 2005 s. 406.

I Rt. 2009 s. 1601 hadde den ene av de domfelte nylig overtatt omsorgen for barnet sitt, som hadde blitt fratatt morens omsorg på grunn av rusmisbruk. I vurderingen av domfeltes omsorgsansvar viste Høyesterett bare kort til at det ikke forelå ytterligere opplysninger, og at det derfor ikke var et godt nok grunnlag for straffereduksjon, jfr. avsnitt 43. Dette er merkverdig, siden domfeltes sønn kom fra en omsorgssituasjon med mangler som følge av rusmisbruk, i tillegg til at farens overtakelse av omsorgsansvaret hadde skjedd veldig nylig. Det hadde vært naturlig å ha en vurdering av i hvilken grad sønnen var påvirket av den tidligere omsorgssi-

26 Holmboe (2015) § 78.

(28)

26

tuasjonen og flyttingen, og hva slags behov han hadde for stabilitet fremover. Høyesterett manglet med andre ord en vurdering av sønnens sårbarhet og betydningen av dette. Her kan det sammenliknes med Rt. 2005 s. 158, som har et liknende faktum. I den saken hadde domfelte nylig overtatt omsorgen for barnet sitt på grunn av omsorgssvikt hos moren. Høyesterett foretok en vurdering av barnets sårbarhet på bakgrunn av dette, jfr. avsnitt 6 flg. Forskjellen er at Høyesterett hadde et brev fra barneverntjenesten å ta utgangspunkt i. Selv om Høyeste- rett ikke hadde liknende skriv fra barnevernet i Rt. 2009 s. 1601, skulle ikke vurderingen blitt fullstendig avfeid ved å vise til at det ikke forelå flere opplysninger. Dette ivaretar ikke hensynet til barnet på en god nok måte.

I Rt. 2009 s. 1045 hadde moren til domfeltes to barn dødd noen år tidligere i en ulykke. Høy- esterett viste i avsnitt 10 til lagmannsrettens uttalelse om at barna fremdeles var «svært avhengige» av faren, men uttalte at det samlet sett gikk bedre med familien. Uttalelsen kan tol- kes slik at barna fremdeles var sårbare etter morens død, og derfor veldig avhengige av faren.

Vurderingen av barnas sårbarhet fremstår likevel som mangelfull, siden Høyesterett uttrykte seg knapt og ikke foretok en konkret vurdering av hvordan barna fungerte. En bemerkning om at det samlet sett gikk bedre med familien, ivaretar ikke barnas interesser isolert sett.

Den siste av disse avgjørelsene, Rt. 2005 s. 406, var delt i et flertall på tre dommere og et mindretall på to. Flertallet uttalte at det var vanskelig å ta stilling til barnas situasjon ved morens soning, siden det var knapt med opplysninger, jfr. avsnitt 34. Mindretallet la derimot vekt på at domfeltes barn var sterkt berørt av morens politisamarbeid, fordi de måtte leve på skjult adresse med vitnebeskyttelse, og at det ville innebære en ytterligere belastning for dem hvis moren måtte sone, jfr. avsnitt 19. Selv om mindretallet ikke foretok en grundig eller eksplisitt sårbarhetsvurdering, kan man i hvert fall tolke dette som at de mente vitnebeskyttelsespro- grammet hadde gjort barna ekstra sårbare. I lys av de spesielle omstendighetene i faktum, var det mangelfullt at flertallet bare viste til at opplysningene var for knappe til å kunne foreta en vurdering.

Helt til slutt skal jeg se på saker hvor Høyesterett trekker frem at barnet ikke er særlig sårbart.

Dette kan brukes som et argument mot å tillegge hensynet til barnet vekt i formildende retning, men det brukes ikke nødvendigvis på denne måten.

(29)

27

I HR-2019-1203-U endte Høyesterett opp med å forkaste anken, og støttet lagmannsrettens resultat. Lagmannsretten uttalte at «ingen av barna har spesielle omsorgsbehov, at alle fem har en aldersadekvat utvikling og at de klarer seg godt», jfr. LG-2018-109485 punkt III. Uttalel- sen er et godt utgangspunkt for vurderingen av sårbarhetsmomentet, ved å uttrykke hva det er man kan se på. I den konkrete saken førte likevel hensynet til barna til samfunnsstraff, og jeg viser i denne forbindelse til omtalelsen av avgjørelsen under punkt 4.1.2.

Rt. 2015 s. 943 er et eksempel på at det kortfattet ble uttalt at det ikke var noe som tydet på at barna var spesielt sårbare, og hvor dette ble brukt som et argument mot at hensynet til barna skulle tillegges vekt i formildende retning, jfr. avsnitt 21. I Rt. 2015 s. 693 ble dette nyansert noe mer. Høyesterett pekte på at datteren til domfelte var trygg i klassen og presterte rundt middels faglig sett, men at hun hadde sosiale tilpasningsvansker, herunder problemer med å skaffe seg venner, og at hun til tider spiste lite og fikk rådgivning på skolen tilknyttet dette, jfr. avsnitt 12. Dette ble oppsummert i avsnitt 13, hvor konklusjonen var at datteren hadde

«noen problemer», men at problemene ikke var «av spesielt alvorlig karakter». Det som kan trekkes ut av sistnevnte avgjørelse, er at mindre problemer ikke innebærer at barnet er særlig sårbart. Det må settes en høyere terskel enn dette, siden de fleste barn vil ha problemer av en eller annen art. Domstolenes oppgave er i denne forbindelse å skille ut de mer alvorlige problemene.

4.1.4 Barnets alder

Barnets alder henger tett sammen med vurderingen av barnets sårbarhet generelt, fordi barnets alder kan være noe som i seg selv tilsier at barnet er sårbart. Det er varierende i hvilken grad Høyesterett tillegger barnets alder selvstendig betydning. I mange tilfeller nevnes alderen kun i forbifarten, uten at det vektes i noen som helst retning, jfr. blant annet HR-2018-389-A avsnitt 33, Rt. 2015 s. 943 avsnitt 21, Rt. 2015 s. 833 avsnitt 16, og Rt. 2015 s. 693 avsnitt 11. I disse avgjørelsene var det imidlertid snakk om eldre barn i aldersspennet mellom 14 og 16 år.

Dette kan tyde på at barnets alder ikke er et moment i formildende retning når barnet er eldre.

På den andre siden er det flere tilfeller hvor alderen brukes som argument for at hensynet til barnet skal tillegges vekt i formildende retning.

I HR-2019-1236-A gjorde særlige hensyn seg gjeldende for to av de fem barna i søskenflok- ken. Den ene var 2 år og den andre var 3 måneder. De andre barna var 15, 13 og 6 år. De to