Samarbeidsformer i norsk skogforskning

(1)

Samarbeidsformer i norsk skogforskning

Den hellige TRE-enighet

(2)

INNHOLDSFORTEGNELSE

1 Sammendrag... 3

2 Innledning... 6

3 Bakteppe... 8

3.1 Nye krav ... 8

3.2 Større frihet innen universitets- og høyskolesektoren... 9

3.3 Trange kår for instituttene ... 9

3.4 Veien videre ... 10

3.5 Styring av forskningen ... 11

4 Dagens skogFORSKNINGSinstitusjoner ... 12

4.1 Fellesutfordringer ... 12

4.2 Norsk institutt for skogforskning - Skogforsk... 12

4.2.1 Samarbeidsterrenget ... 12

4.2.2 Dagens virksomhet ... 13

4.2.3 Observasjoner og vurderinger ... 14

4.3 Norsk institutt for jord- og skogkartlegging – NIJOS... 15

4.4 Skogbrukets Kursinstitutt – SKI ... 17

4.5 Det norske skogfrøverk ... 19

4.6 Norges landbrukshøyskole - NLH... 20

5 Organisatoriske løsninger... 22

5.1 Grunnleggende forutsetninger... 22

5.2 Modell 1: Skogforsk as ... 23

5.3 Modell 2: Et senter for skog og landskap ved NLH... 23

5.4 Modell 3: Skogforsk som del av Bioforsk as ... 25

5.5 Vurderinger ... 27

5.5.1 Økt markedsorientering... 27

5.5.2 Bedret inntjening gjennom større bredde i finansieringen ... 27

5.5.3 Bedre formidling til og kommunikasjon med brukerne ... 28

5.5.4 Verdikjedetenkning ... 28

5.5.5 Styrket samarbeid med Norges landbrukshøyskole for å skape et slagkraftig forsknings og undervisningsmiljø ... 28

5.5.6 Organisasjonsmodellenes egnethet i forhold til styring av forskning ... 29

6 Anbefalinger... 30

7 Kilder... 32 Vedlegg 1: Mandat for gruppen

Vedlegg 2: Samtaleliste

Fotografiet på fremsiden er Utsikt fra Minneskleivsetra i Rollagsfjell, med Øgnevatnet og Tekslehogget i

(3)

1 SAMMENDRAG

I mandatet er utvalget bedt om å vurdere ”samarbeidsformer i skogforskningen med Skog- forsk som utgangspunktet for ulike løsninger”. Utvalgets har enkeltvis eller samlet hatt samtaler med 20 institusjoner. Den mer inngående vurdering av samarbeidsformer er begrenset til følgende av dem: Norsk institutt for skogforskning, Norsk institutt for jord- og skogkartlegging, Skogbrukets Kursinstitutt, Det norske skogfrøverket og Institutt for naturforvaltning ved Norges landbrukshøyskole.

Forskningslandskapet er i endring. Kunnskapsbehovene i forvaltningen og næringslivet er endret. Problemstillingene er blitt mer komplekse, samtidig som både forskningen og de store næringslivsaktørene er blitt mer internasjonale

Trusselbildet for instituttsektoren har tre hoveddimensjoner:

• Økt markedsorientering med endrede krav til faglig innretning og gjennomføringsdyktighet

• Universitetene blir sterkere konkurrenter

• Endring i bevilgningssituasjonen; færre statlige kroner og større press på inntjening.

Hvis instituttene forholder seg passive, synes det opplagt at universitetene i kraft av sin størrelse, faglige tyngde og nye frihet vil vinne nytt terreng.

Mulighetskartet er knyttet til:

• Nye markeder nasjonalt og internasjonalt er åpnet. Instituttene har et konkurransefortrinn fremfor universitetene når det gjeldet leveringsdyktighet.

• Små institutter kan samarbeide for å bli mer robuste økonomisk og faglig.

• Instituttene kan slås sammen å bedre ressursutnyttelsen, øke slagkraften og erobre nye markeder.

• Det kan etableres et tettere samarbeid mellom universitet og institutt, der institutter ivaretar randsonefunksjoner.

Utvalget har, basert på samtaler, tidligere utredninger og ikke minst egne vurderinger valgt å presentere tre modeller for utviklingen av skogforskningen. Uavhengig av valg av organisatorisk ramme, er det etter utvalgets mening nødvendig at instituttet følger opp Evaluerings- rapporten fra 2000 og Carlssonutvalget fra 2001 og nå gjør det som kreves for å bli et

”skogsektorens bransjeforskningsinstitutt”. Like nødvendig er det med en større grad av markedsorientering hvis Skogforsk skal overleve i en ny hverdag uten dagens tette koplinger til Landbruksdepartementet. Det må også finnes frem til egnede former for formidling av resultater, og samarbeidsrelasjonene til de viktigste institusjonene må forbedres. Det vil være mye å hente for alle parter i en sterkere integrasjon av virksomheten; fortrinnsvis som full sammenslåing og fysisk samlokalisering av den faglige virksomheten.

Modell 1: Skogforsk as

Regjeringen har i utgangspunktet bestemt at Skogforsk skal fristilles fra

Landbruksdepartementet og etableres som et aksjeselskap. Hensikten er å gi instituttet en friere stilling enn i dag. Etablering av et eget ”as” signaliserer først og fremst

uavhengighet, men ikke minst ansvar for egen situasjon. En viktig målsetting vil være å få instituttet til å fokusere på inntekter i stedet for bevilgninger.

(4)

Etablering av Skogforsk som et aksjeselskap vil i utgangspunktet gi instituttet større frihet i forhold til Landbruksdepartementet, men sannsynligvis viktigst er det større ansvar for egen utvikling som ligger i å fremstå som selvstendig selskap. De mer fundamentale spørsmål knyttet til driften av instituttet løses ikke ved en endring i eierform. Behovet for en omstrukturering og mer forpliktende samarbeidsrelasjoner er like påtrengende.

Modell 2: ”Senter for skog og landskap” ved NLH

Et fristilt Skogforsk som beskrevet i modell 1 vil kunne etablere samarbeidsrelasjoner i mange retninger av mer eller mindre formell art. Det utvalget foreslår i denne modellen er å ta steget lengre med en gang ved å etablere et nytt ”senter for skog og landskap”¹ ved Norges landbrukshøyskole. Senteret får funksjon som høyskolens randsoneinstitutt, og utgjøres av Norsk institutt for skogforskning, Norsk institutt for jord- og

skogkartlegging, Skogbrukets Kursinstitutt, Det norske skogfrøverket og Norsk institutt for naturforsknings (NINA) landskapsøkologiske enhet.

Sammen vil disse enhetene utgjøre en helhet. Det vil være en styrke for hver av dem.

Den største gevinsten ligger i den samlede slagkraft og faglige bredde. Vi vil ikke bare få et tettere samarbeid og koordinering, men NLH vil få et organ som kan håndtere anvendte, næringsrettede problemstillinger og kommersialisering, mens de fusjonerte institusjonene vil få nærhet til undervisning og studenter. Forskerne vil få et bredere vitenskapelig fagfellesskap, mens næring og forvaltning får et samlet

henvendelsespunkt for undervisning, oppdrag og formidling innen skog og øvrig naturforvaltning.

Den nye organisasjonen bør etter utvalgets mening opprettes som en stiftelse. Norges landbrukshøyskole bør oppnevnte styret. Landbruksdepartementet og andre brukere bør utøve sin innflytelse i kraft av krevende kunder, ikke som eiere. De nødvendige

fremstøtene for å konkurrere om oppdrag innenfor andre samfunnssektorer vil ha en større mulighet for å lykkes ved en slik løsning.

Modell 3: Skogforsk som del av Bioforsk as

Denne modellen er ulik den foregående ved at den tar utgangspunkt i en pågående prosess i et tilgrensende fagområde. Formålet med opprettelsen av Bioforsk er bl.a.”å skape et ledende kompetansesenter innen forskning og utvikling med hovedvekt på næringsutvikling og verdiskapning innen landbruk, miljøspørsmål, bærekreftig

ressursforvaltning og trygg matproduksjon. Selskapet organiseres som et konsern med ni enheter. Aksjeselskapet skal ikke ha økonomisk formål, og vil ikke betale utbytte til aksjonærene; det vil si Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Norges landbrukshøyskole og stiftelsene Jordforsk og Norsøk. Bioforsk vil inngå en samarbeidsavtale med Norges landbrukshøyskole.

Skogforsk kan gå inn på en slik måte at det faglige fundamentet utvides med det som i dag er deres plattform, og at instituttet vil utgjøre et nasjonalt senter under forutsetning av at

1. Skogfaglige problemstillinger inngår i samarbeidsavtalen med NLH,og at dette samarbeidet styrkes

2. Senteret for skogforskning foretar den nødvendige markedsinnrettingen som ble påpekt av Carlssonutvalget

3. Formidlingsarbeidet intensiveres

(5)

4. Skogfrøverkets virksomhet koples til det nye senteret Vurderinger:

Modellene er ulike med forhold de utfordringene skogforskningen står overfor. Utvalget vurderer fristillingen av Skogforsk som nødvendig, men ikke tilstrekkelig for å få større effektivitet og bredde i forskningen. Behovet for sterke samarbeidsrelasjoner vil være til stede og erfaringen viser at alle samarbeidsavtalene er lite effektive i denne sammenheng. Utvalget vil derfor legge vekt på behovet for en sterkere omstrukturering der Skogforsk inngår i en større sammenheng.

En sterkere grad av integrering - fusjonering – av disse miljøene fremstår derfor som en logisk løsning. En slik integrasjon vil fremtvinge en dyptgripende gjennomgang av organiseringen på faglig basis. Det i seg selv er en fordel for etableringen av et konkurransekraftig

forskningsmiljø innen fagsektoren. Utvalget mener at det vil være riktig å se Skogforsk i en større naturfaglig sammenheng og skape større bredde og helhet i virksomheten; både tematisk, men også i forhold til kartlegging, grunnforskning og formidling.

I mandatet for utvalgets arbeid heter det bl.a. ”Skogforsk og Norges landbrukshøgskole danner sammen kjernekompetansen innen skogforskningen i Norge. Dette felles miljøet vil utgjøre en sentral komponent også framover.” Utvalget vil – etter en samlet vurdering – konkludere med at det er denne relasjonen som bør utgjøre en hjørnestein i en større skog- konstellasjon, og foreslår at det etableres et nytt ”Senter for skogforskning og landskap” ved NLH gjennom en fusjon av Norsk institutt for skogforskning, Norsk institutt for jord- og skogkartlegging, Skogbrukets Kursinstitutt, Det norske skogfrøverket og Norsk institutt for naturforsknings landskapsenhet. Samtidig er det viktig at det knyttes tette bånd til Bioforsk og andre tilgrensende miljøer.

(6)

2 INNLEDNING

Det skjer store organisatoriske endringer i norsk forskning. Det er foreslått en ny lov for universiteter og høyskoler. ”Kvalitetsreformen” er allerede innført. Utdannings- og forskningsdepartementet har startet en gjennomgang av instituttsektoren.

Tilpasninger og endringer skjer også innenfor de ulike samfunnssektorene. Flere evalueringer har den siste tiden drøftet skogforskningen i Norge og vurdert organiseringen av denne.

Regjeringen vurderer Skogforsk omgjort til et aksjeselskap og har varslet Stortinget om at det i løpet av 2004 vil bli fremmet forslag om endelig tilknytningsform med virkning fra og med 1. januar 2005.

Landbruksdepartementet nedsatte på denne bakgrunn 28. november 2003 et utvalg bestående av John Høsteland, leder, Gunnar Gundersen og Anne Fikkan for å vurdere aktuelle samarbeidsformer for norsk skogforskning. I mandatet heter det bl.a.:

”Arbeidet med tilknytningsform for Skogforsk, har vist at det er nødvendig å se nærmere på aktuelle samarbeidsformer i den framtidige skogforskningen. Sammen med øvrig pågående arbeid med organisasjonsforandringer i instituttsektoren på landbrukssiden, vil dette gi et godt grunnlag for sektorens deltagelse i det kommende arbeidet med den generelle gjennomgangen av den norske instituttsektoren, som vil bli gjort i forbindelse med at det skal utarbeides en ny stortingsmelding om forskning.

LD mener at Skogforsk fortsatt skal utføre forskning på skogøkosystemet og på en bære- kraftig bruk av dette for samfunnets ulike behov. Det offentlige har et ansvar for at grunnleggende kunnskap utvikles på dette feltet og at en har en kompetansebasis i Norge som kan integreres i og betjene ulike anvendte forskningsprosjekter i næringslivet og offentlig forvaltning.

Skogforsk og Norges landbrukshøgskole danner sammen kjernekompetansen innen skog- forskningen i Norge. Dette felles miljøet vil utgjøre en sentral komponent også framover.

Med dette grunnlaget vil departementet foreta en bredere gjennomgang av aktuelle samarbeidsformer i skogforskningen. Ulike former for samarbeid skal vurderes innen skogforskningen og tilgrensede områder i nasjonal og internasjonal sammenheng, for å sikre framtidig behov for kunnskapsutvikling om skogens og skogarealenes mangesidige funksjoner.

Departementet har gjort avtale med en gruppe bestående av John Høsteland, Anne Fikkan og Gunnar Gundersen, og bedt om en vurdering av ulike samarbeidsformer i skog-

forskningen med Skogforsk som utgangspunktet for ulike løsninger. Siktemålet med gruppas arbeid er å fremme forslag som har betydning for kostnadsnivå, kvalitet og relevans og brukertilpassing innen skogforskning og tilgrensede områder. Gruppa kan vurdere strukturelle tilpassinger.”

Arbeidet skal være avsluttet innen 1. mars 2004.

Mandatet er gjengitt i vedlegg 1.

Det er gjennomført samtaler med 20 institusjoner, herunder Skogforsk i Sverige og Center for Skov og Landskab i Danmark. Alle steder ble utvalget møtt med åpenhet og tillit. Vi har også drøftet problemstillinger og løsninger underveis i arbeidet med Landbruksdepartementet og sekretariatet for den pågående instituttutredningen i regi av Utdannings- og forsknings-

(7)

Gruppen legger med dette frem sin innstilling. Med den begrensede tid utvalget har hatt til rådighet, har vi konsentrert oss om prinsipielle forhold og store linjer. Utmeisling av detaljer vil måtte skje når departementet har tatt stilling til de overordnede forholdene.

Oslo 26. februar 2004

John Høsteland

Gunnar Gundersen Anne Fikkan

(8)

3 BAKTEPPE

Mange av de frittstående forskningsinstituttene er gamle. Alle har de vokst frem som svar på samfunnsmessige behov; både innen anvendt forskning, ønske om næringsutvikling og for løsing av forvaltningsoppgaver. De er etablert som følge av enkeltbeslutninger i departe- menter, næringsorganer og organisasjoner, ikke som resultat av en samlet, politisk prosess.

I dag finnes det mer enn 120 institusjoner utenfor universitetene og høyskolene som oppgir at de utfører forskning. 65 av dem faller inn under Regjeringens retningslinjer for finansiering av forskningsinstitusjoner.

Omsetningen innen instituttsektoren er like stor som i universitets- og høyskolesektoren.

Situasjonen i forskningsnorge er endret de senere årene, både for universiteter, institutter og når det gjelder forskningens innretning. Utfordringene fremover er store for alle involverte.

3.1 NYE KRAV

Både forvaltning og næringsliv etterspør andre typer forskningsbaserte tjenester enn tidligere.

Kunnskapsbehovene er endret. Spissformulert kan vi si at de er blitt krevende kunder, ikke passive bevilgere. Som en følge av dette og EØS-regler er virksomheten i instituttene blitt mer markedsrettet. Kundene mottar ikke passivt rapporter, men formulerer kunnskapsbehov og anbudsdokumenter. De betaler for resultater, ikke opprettholdelse av fagmiljøer. De betaler for og krever svar på spørsmål til angitt tid og pris.

Departementene har ansvar for forskning som virkemiddel innenfor sine respektive

samfunnssektorer. Det innebærer at de – i tillegg til å være kjøpere av forskning – også skal sørge for en viss grunnfinansiering for å sikre at det finnes forskningsbasert kompetanse på sitt felt. Det er i hovedsak Norges forskningsråd som står for tildeling av slike midler.

Departementenes roller er drøftet nærmere i punkt 3.5 nedenfor. Utviklingen de senere årene har vært at grunnbevilgningene ikke har økt, samtidig som kravet til oppdatering og utvikling av fagkompetanse har blitt større.

Et annet utviklingstrekk er at de forskningsmessige problemstillingene er blitt mer komplekse.

Skillene mellom grunnleggende og anvendt forskning er visket ut på mange områder. Det er videre nødvendig med en tverrfaglig tilnærming. Dette stiller krav både til de enkelte aktører i å finne samarbeidspartnere, men også for den enkelte forsker i form av kunnskap innen og åpenhet overfor andre vitenskapsdisipliner.

Markedsorienteringen av forskningen åpner for konkurranse ikke bare innen den tradisjonelle norske forskningsverdenen, men også for konsulentselskaper og institusjoner fra andre euro- peiske land. Både konsulenter og utenlandske forskere har vist at de kan holde et lavere prisnivå, de første fordi de ikke skal finansiere forskningskompetansen for ansatte, de siste fordi lønnsnivået i andre land ofte er lavere.

Både forskningen og de store næringslivsaktørene er blitt mer internasjonale. For å kunne betjene dette markedet og opprettholde forskningsmessig kvalitet, må instituttene satse på internasjonale prosjekter og internasjonal publisering.

(9)

Trussel: Markedsorientering, internasjonalisering og endrede faglige krav gjør at institutter kan sakke akterut faglig og tape i konkurransen fra de nye aktørene.

Muligheter: • Nye markeder åpnes ved at konkurranseutsettingen av tidligere ”lukkede”

tildelinger.

• Internasjonaliseringen gjør nye markeder og finansieringskilder tilgjenge- lige.

3.2 STØRRE FRIHET INNEN UNIVERSITETS- OG HØYSKOLESEKTOREN Universitetene er i ferd med å gjennomføre sin Kvalitetsreform. Den innebærer bl.a. en studentorientering av undervisningen. På lengre sikt vil dette også påvirke den faglige innretningen av forskningen.

Mer dramastisk, sett fra instituttenes side, er ”Ryssdalsutvalgets” innstilling om ny lov om universiteter og høgskoler (NOU 2003: 25). Den vil bl.a. innebære en større frihet når det gjelder organisering av forskning og inntjening. Både universitetet og den enkelte forsker stimuleres til kommersialisering av forskningsresultater.

For å håndtere inntektene uten at det oppstår kryssubsidiering, legges det opp til at universitetene og høyskolene vil etablere egne selskaper i form av ”randsoneinstitutter”. Dette medfører endringer i samspillet med instituttsektoren:

Trussel: Randsoneinstituttene kan bli konkurrenter til instituttene. Med sine store eiere og tunge forskningskompetanse vil de kunne overta store deler av

forskningsoppgavene, redusere instituttene til konsulentselskaper eller utradere dem.

Muligheter: • Instituttene kan møte konkurransen ved å dra nytte av sin markeds- kunnskap og erfaring innen oppdragsforskning med levering av skreddersydde produkter til avtalt tid og pris.

• Små institutter kan samle seg for å bli mer robuste økonomisk og faglig.

3.3 TRANGE KÅR FOR INSTITUTTENE

Vilkårene for instituttsektoren er endret de senere årene.

Det blir hevdet at oppdragslinjen er drevet for langt. Det vil si at langsiktig forskning har måtte vike for kortsiktige oppdrag i et slikt omfang at det er tale om kompetanseforbruk og – slitasje. Instituttene sakter akterut vitenskapelig.

Veksten i generelle bevilgninger til forskning har i hovedsak skjedd innen grunnforskning.

Norges forskningsråd har konsentrert sine satsinger. Landbruksrelatert forskning er ikke

(10)

satsingsområde her. De ”grønne” instituttene har fått færre forskningskroner å konkurrere om.

Disse instituttenes særlige utfordringer er drøftet nærmere i punkt 4.1.

Mange av instituttene er innrettet for å dekke forvaltningens behov for et kunnskapsbasert beslutningsunderlag. Departementene har opplevd en nedgang i sine budsjetter. Selv om forskning i stor grad har vært skjermet, er det ikke realistisk å vente noen vesentlig økning i statlige bevilgninger fremover. Vi må regne med at det vil gi sterkere prioriteringer av forskningsinnsatsen.

Sammen med generelt dårlige tider for næringslivets kjøp av FoU-tjenester, gjør dette at mange av instituttene sliter økonomisk. Instituttenes fleksibilitet på kostnadssiden oppleves som sterkt begrenset, noe som gir en opportunistisk holdning til forskningsoppgaver og dermed vitenskaplig fokus.

Utdannings- og forskningsdepartementet har på denne bakgrunn tatt initiativ til en utredning om instituttsektoren. Den har som målsetting å vurdere:

• instituttenes oppgaver og roller i et samlet perspektiv,

• samspill og samvirke med universitetene og høyskolene,

• finansieringssystem, herunder nivå på offentlig finansiering, fordeling mellom støtteformer og rollefordeling mellom departementene, og

• organisasjons- og tilknytningsformer og nødvendige strukturelle endringer.

Vurderingene blir behandlet i en Stortingsmelding som planlegges lagt fram i 2005. Det stimuleres imidlertid til endringer også før den tid. Foreliggende innstilling er, som nevnt innledningsvis, drøftet underhånden med Instituttutredningen.

Trussel: Reduserte bevilgninger, sviktende økonomi og faglig forvitring.

Muligheter: • Større markedsinnretning, flere oppdrag fra næringslivet og andre sektorer enn tidligere.

• Samarbeid med andre for å få bredere kompetanse og større nedslagsfelt.

• Sammenslåinger for å bedre ressursutnyttelsen, øke slagkraften og erobre nye markeder.

3.4 VEIEN VIDERE

Trusselbildet for instituttsektoren har tre hoveddimensjoner:

• Økt markedsorientering med endrede krav til faglig innretning og gjennomføringsdyktighet

• Universitetene blir sterkere konkurrenter

• Endring i bevilgningssituasjonen; færre statlige kroner og større press på inntjening.

Hvis instituttene forholder seg passive, synes det opplagt at universitetene i kraft av sin størrelse, faglige tyngde og nye frihet vil vinne nytt terreng.

Mulighetskartet er knyttet til:

• Nye markeder nasjonalt og internasjonalt er åpnet. Instituttene har et konkurransefortrinn fremfor universitetene når det gjeldet leveringsdyktighet.

• Små institutter kan samarbeide for å bli mer robuste økonomisk og faglig.

(11)

• Instituttene kan slås sammen å bedre ressursutnyttelsen, øke slagkraften og erobre nye markeder.

3.5 STYRING AV FORSKNINGEN

Forskning har lange tradisjoner og en solid plass i norsk landbruk. Etablering og drift av de to vitenskapelige høyskolene (NLH og NVH) skjedde parallelt med utviklingen av instituttene.

Skillet mellom grunnleggende og anvendt forskning er til dels vanskelig å få øye på i land- bruksforskningen. Det er enklere – og trolig mer hensiktsmessig - å tale om forskerinitiert og næringsrettet forskning.

Landbruksdepartementet har vært ansett som en god eier av høyskolene og instituttene. De organisatoriske og bevilgningsmessige endringene vi er inne i, medfører en endring også innad i departementet. Denne prosessen er kommet langt. Fristillingen av forskningsinstituttene er siste etappe.

Departementene har en firedelt funksjon i finansiering og styring av forskning:

• Et overordnet ansvar for at det utføres forskning til beste for næring og forvaltning; med andre ord at det finnes kompetente miljøer som utfører forskning av høy vitenskapelig kvalitet og av en relevans som gjør dem i stand til å utføre oppdrag. Det innebærer ikke et finansielt totalansvar, men tilsyn med at også Utdannings- og forskningsdepartementet og andre organer er seg sitt ansvar bevisst.

• Bevilgninger til Norges forskningsråd til grunnbevilgninger til instituttene innen landbrukssektoren, strategiske instituttprogrammer og forskningsprogrammer.

• Kjøp av forvaltningstjenester som krever forskningsbasert kompetanse i form av langsiktige kontrakter.

• Kjøp av FoU-tjenester til bruk i internt arbeid i departementet.

De ulike funksjonene krever ulik tilnærming, både når det gjelder å formulere behov, tidshorisont, involvering av aktører, styring og anvendelse av resultater.

I fremtiden vil det være viktig med en tydeliggjøring av de ulike rollene i møtet med instituttene.

Utvalget er av den oppfatning at det er gjennom tydeliggjøring av bestillerfunksjonen at oppdragsgivere, det være seg departement eller andre, kan styre forskningsinstitusjonene inn på de forskningsområdene en ønsker belyst. I diskusjonen om eierform til forsknings-

institusjonene legges det stor vekt på at eierskapet er viktig for styringen av forskningen.

Utvalget mener derimot at det er gjennom oppdrag og klarere målstyring av oppdragene, bestillerne oppnår styring og ikke gjennom eierformen.

Departementene blir her helt sentrale, fordi de har den firedelingen av funksjonen som er beskrevet over. En privat oppdragsgiver vil kun komme med oppdrag og finansiering i den grad forskningsinstitusjonen oppfattes å ha kompetanse på det området oppdragsgiver ønsker belyst. Departementet og Staten har også et ansvar for den mest utpregede forskerinitierte forskningen. Dette er finansiering som gir institusjonene frihet til å forfølge egne ambisjoner, og det er en utfordring å målstyre også denne innsatsen.

(12)

4 DAGENS SKOGFORSKNINGSINSTITUSJONER

I mandatet er utvalget bedt om å vurdere ”samarbeidsformer i skogforskningen med Skog- forsk som utgangspunktet for ulike løsninger”. Utvalget har valgt å se på følgende

institusjoner:

• Norsk institutt for skogforskning

• Norsk institutt for jord- og skogkartlegging

• Skogbrukets Kursinstitutt

• Det norske skogfrøverket

• Institutt for naturforvaltning ved Norges landbrukshøyskole

I utvalgets samtaler med instituttene og deres omgivelser (kfr. samtalelisten i vedlegg 2) har vi bedt om synspunkter på samarbeidsrelasjoner samt styrker og svakheter ved de ulike aktørene. Vi gjengir hovedinntrykkene for hvert institutt; det vil si forhold som trekkes frem av flere aktører, som tydelige og viktige. Disse observasjonene står selvsagt for vår regning og må forstås ut fra den situasjon de ble hentet inn i.

4.1 FELLESUTFORDRINGER

Som nevnt i punkt 3.1 foran, er FoU-institusjonene innen landbrukssektoren utsatt både for de generelle omstillingskravene i norsk instituttsektor og redusert tilgang på offentlige

forskningsmidler som følge av Norges forskningsråd prioritering av marin forskning, medisin og helse, skjæringsfeltet energi/ miljø og IKT. Heller ikke EU har skog som satsingsområde.

I tillegg kommer spesielle utviklingstrekk innen landbrukssektoren. Skogsektorens

tradisjonelle samfunnsøkonomiske betydning er sterkt redusert. Vi opplever en overgang fra tradisjonell skogforskning til bruk og forvaltning av naturressurser. Dette er bl.a. avspeilet i Landbruksdepartementet interne organisering, i organiseringen ved NLH og i Norges forskningsråds programstruktur. Samfunn og næringsliv trenger og etterspør en helhetlig tilnærming i form av verdikjedetenkning på tvers av tradisjonelle fagområder og bredde- kunnskap om kulturarealer.

For å møte disse kravene og fange opp kunnskapsbehov må institusjonene utvikle relasjoner mot brukere og potensielle kunder.

4.2 NORSK INSTITUTT FOR SKOGFORSKNING - SKOGFORSK Norsk institutt for skogforskning ble etablert i 1916. Det er underlagt

Landbruksdepartementet som ”statlig institusjon med særlige fullmakter”. Regjeringen har foreslått instituttet etablert som et aksjeselskap.

Skogforsk har 107 ansatte, hvorav 52 forskere.

4.2.1 Samarbeidsterrenget

Skogforsk har etablert en rekke formelle samarbeidsavtaler og –fora. De kan illustreres slik:

(13)

SKOG- FORSK

NLH Jordforsk

NIJOS

NINA SKI

Norges Byggskole

NBI Planteforsk

PFI

NTI

Samarbeidsavtale mellomNorges landbrukshøyskole, Institutt for skogfag og Norsk institutt for skogforskning

Avtale om undervisningssamarbied mellom Norges landbrukshøyskole og Norsk institutt for skogforskning Intensjonsavtale mellom Norsk institutt for skogforskning og Skogbrukets Kursinstitutt

Samarbeidsavtale mellom Stiftelsen for naturforskning og kulturminneforskning og Norsk institutt for skogforskning Samarbeidsavtale mellom Jordforsk, NIJOS, NISK og Planteforsk om internasjonal virksomhet

Alliansen for utviklingssamarbeid

Skogbrukets og skogindustriens forskningsforening Treforsk

4.2.2 Dagens virksomhet

Skogforsks hovedoppgaver er å styrke det vitenskapelige grunnlaget for forvaltning av skogressursene, verdiskapning basert på skog og miljøinnsats i skog.

Visjonen er at instituttet skal være Norges ledende forskningsinstitusjon innen fagområder knyttet til skog. Instituttet skal styrke det vitenskapelige grunnlaget for bærekraftig

forvaltning av skogressursene, verdiskaping basert på skog og miljøinnsats i skog. Innen utvalgte områder skal Skogforsk være på et høyt internasjonalt nivå.

Den overordnede strategien for forsknings og utviklingsvirksomheten er:

• Skogforsk skal gjennom relevant, effektiv og kvalitetssikret FoU gi vesentlige, vitenskapelige bidrag innen de forskningsområder der instituttet arbeider.

• Skogforsk skal utvikle en tydelig faglig profil i forhold til andre FoU-aktører, og utvide samarbeid og allianser med disse der dette er formålstjenlig.

Forvaltningsoppgavene for Landbruksdepartementet er:

- Vedlikehold av forsøksfelt - Kontaktkonferanse, samlinger, rådgivning

- Spesielle internasjonale oppgaver

- Skog og klima - Barkbilleovervåking

(14)

- Skader, patologi og entomologi - Verdiskaping i skogbruket - Skogsbilveier – vedlikehold og

sekundæreffekter

- Utfordringer og muligheter innen entomologi

- Felles nordisk skogskadedatabase Instituttet er organisert med to administrative avdelinger og to fagavdelinger. Den faglige virksomheten er inndelt i 14 forskningsområder, og de ansatte i ni faggrupper. Den utøvende virksomheten er organisert i en matriseorganisasjon knyttet til (ca 200) tidsavgrensede prosjekter.

Forskningsområdene er:

- Foryngelse og etablering av skog - Juletrær og pyntegrønt

- Skogbruk i flersbruksområder

- Skogproduksjon og bestandsutvikling - Skogsdrift

- Skogbrukets logistikk og driftsøkonomi - Trevirkets egenskaper og utnytting - Tømmerforsyning

- Bioenergi fra skog

- Biologisk mangfold og miljøverdier i skog

- Klimaendring og karbonbinding i skog - Forurensning og næringsbalanse - Skader på skog

- Skogstrærnes genetikk og fysiologi

I 2002 viste regnskapet:

Driftsinntekter kr. 75, 4 mill

Andre inntekter 2,0 % Andre forskningsoppdrag 27,4 %

Forskningsoppdrag NFR 10,6 % Undervisning NLH (UFD) 2,4 % Utviklingsfondet (NFR) 5,1 % Forvaltningsstøtte (LD) 6,1 % Nasjonale oppgaver LD 4,0 % Strategiske instituttprogr. (NFR) 15,8 %

Grunnbevilgning (NFR) 26,5 %

Driftskostnader kr. 72,3 mill

Driftsoverskudd 4,2 % Prosjektrelaterte kostnader 19,2 %

Driftskostnader ol 17,2 %

Lønn og sos. utgifter 59,4 %

Instituttet er organisert med to administrative avdelinger og to fagavdelinger. Den faglige virksomheten er inndelt i 14 forskningsområder, og de ansatte i ni faggrupper. Den utøvende virksomheten er organisert i en matriseorganisasjon knyttet til (ca 200) tidsavgrensede prosjekter.

4.2.3 Observasjoner og vurderinger

Skogforsk er et gammelt institutt med et godt vitenskapelig renommé og en sterk

forskningskultur. Det har vært en premissleverandør for norsk skogbruk gjennom tidene og er en viktig kunnskapsprodusent for næring og forvaltning.

Institusjonen synes imidlertid å ha blitt isolert i forhold til næringen de siste årene. Årsakene

(15)

har ikke opprettholdt sitt engasjement, og departementet har blitt den dominerende oppdragsgiver.

Instituttevalueringen av Skogforsk, som ble utført av en nordisk sammensatt komité på oppdrag fra Norges forskningsråd, ble avgitt i februar 2000. Her heter det bl.a.:

”Oppdragvirksomheten mot skognæringen blir stadig viktigere for NISK fremover, dersom instituttet vil være et ”skogsektorens bransjeforskningsinstitutt” (…) og samtidig opp- rettholde og forsterke sin rolle som ledende kunnskapsleverandør. Konkurransen om oppdrag og den finansieringsformen oppdrag representerer, vil samtidig øke betydelig. En del ledere i skognæringen gir uttrykk for at NISK etter hvert har fjernet seg fra deres praktiske problemstillinger, og at virksomheten har fått et stadig mer akademisk og vitenskapelig preg. I den grad dette er riktig, må det gjennomføres tiltak for å snu denne utviklingen.

Dels må FoU-virksomheten i større grad innrettes mot skogbrukets/ næringslivets behov (med nødvendig tilpasning av kompetanseprofilen), dels må formidlingen av forsknings- resultater og ny kunnskap tilpasses målgruppene i næringslivet, og dels må NISK markedsføre seg adskillig mer aktivt som oppdragsinstitusjon.”

En komité nedsatt av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Landbruks- departementet for å evaluere forskning og relevant høyere utdannelse på landbruksområdet (Carlssonutvalget) avga sin innstilling i august 2001. De sluttet seg til evalueringskomiteens vurderinger, og konstaterte at lite hadde skjedd i den mellomliggende perioden.

Forholdene er ikke endret vesentlig i dag.

Det kan fortsatt se ut som om Skogforsk ønsker kontakt med omverdenen på egne premisser.

De sviktende relasjonene til næringen kan være en mulig årsak til mangelen på markedsorientering. Resultatet er en fokusering på bevilgninger, ikke inntekter.

Instituttet er nært knyttet til sitt mordepartement. Det fremstår som departementsavhengig og departementstro. Dette innebærer at Landbruksdepartementet får utført sine oppgaver på en god måte. Evnen til å fange opp næringens problemstillinger synes imidlertid å ha blitt

svakere, og det er også en fare i forhold til å ha troverdighet innenfor andre samfunnssektorer.

Geografisk er Skogforsk en del av ”Campus Ås”. Det er et tankekors at NLH oppleves som den viktigste konkurrenten. Både Skogforsk og Institutt for naturforvaltning vil ha store gevinster at et bredere samarbeid og samordning av sin innsats.

4.3 NORSK INSTITUTT FOR JORD- OG SKOGKARTLEGGING – NIJOS Jordregisterinstituttet ble etablert i 1960 for å dekke markslagsinnholdet i økonomisk kartverk. I 1988 ble Landskogtakseringen overført fra Norsk institutt for skogforskning og Norsk institutt for jord- og skogkartlegging etablert. NIJOS er i dag et statsorgan som mottar bevilgninger over Landbruksdepartementets budsjett. De er på mange måter å sammenligne med et direktorat, men mangler den tradisjonelle myndighetsutøvelsen. NIJOS er altså nasjonalt fagorgan – ikke fagmyndighet.

Instituttet har i dag 135 ansatte.

(16)

4.3.1 Dagens virksomhet Virksomhetsideen er:

• NIJOS skal dekke samfunnets behov for landsdekkende, grunnleggende og partsnøytrale data om Norges jord-, skog-, vegetasjons- og landskapsressurser.

• NIJOS skal være landets ledende leverandør av standardisert ressurs- og miljøinformasjon med tilhørende kompetansetjenester for å sikre både langsiktig forvaltning og nærings- messig utnytting av disse.

NIJOS skiller seg fra rene forskningsinstitutter ved at instituttets hovedfunksjon er å samle, forvalte, analysere og distribuere informasjon. Data og informasjon som produseres av NIJOS er som hovedregel allerede finansiert over offentlige (statlige) budsjetter. Det er en høyt prioritert målsetting av samfunnsnytten av disse investeringer skal realiseres så godt som mulig og kart og annen informasjon stilles til rådighet for bidragsyterne og øvrige brukere i den grad det ikke kommer i strid med avtaler som Geovekst. NIJOS tar vanligvis ikke betalt for produktene i denne sammenhengen.

Landskogstakseringen har data over de norske skogene fra 1919 og frem til i dag. Den lå tidligere under Skogforsk, og er et landsomfattende informasjonssystem for nasjonale ressurs- og miljødata i skog. Landskogtakseringen gir grunnlag for

• å utforme, gjennomføre og etterprøve ressurs-, nærings- og miljøpolitikk på nasjonalt og regionalt nivå

• langsiktig forvaltning av ressursgrunnlaget

• norsk deltagelse i internasjonalt samarbeid om miljø- og ressursforvaltning

• forskning

• strategisk planlegging i skogindustrien

• naturbasert næringsutvikling

Forskningsinnsatsen er en beskjeden del av totalaktiviteten og knyttet til

• problemstillinger basert på kunnskapsbehov innen egne kjerneområder, og

• deltakelse i fellesprosjekter basert på egne data når formålet er knyttet til ressursforvaltning, miljøutfordringer eller næringsutvikling.

I 2003 er budsjettet på ca. 80 mill. kroner, hvorav ca.

60 % kommer fra Landbruksdepartementet, over eget budsjettkapittel 1146 25 % fra andre langsiktige kilder; bla. jordbruksavtalen,

10 % fra andre offentlige kilder, og

5% til prosjekter i konkurranse med andre, nasjonalt og internasjonalt.

NIJOS har to administrative avdelinger og fire fagavdelinger med enheter innen:

- Utmark

- Jordsmonnkartlegging - Jordsmonninformasjon - Dataforvaltning - Geodataproduksjon - Skoginformasjon - Skogbruksplanellging

- Landskogstaksering

- Landskap og arealinformasjon - Overvåking og bioogisk mangfold - Fotogrammetri og bildetolkning - Geodatatjenester

- Digitalisering

(17)

Av de 135 ansatte er 115 er hovedkontoret på Ås, 15 i Steinkjer, fire på Andselv i Finnmark og fire på Bø i Telemark. Sistnevnte avdelingskontor er besluttet nedlagt, men opprettholdes inntil videre som ”felles fjernarbeidsplass” for fire medarbeidere.

NIJOS er en attraktiv samarbeidspartner; ikke minst i lys av sin plass i den kartteknologiske tetpuljen og at instituttet innehar en stor database som for andre vil være meget viktige input i forskningsprosjekt.

Sett utenfra, fremstår imidlertid instituttet med en uklar rolle. Det mener selv å være et forvaltningsorgan, mens omgivelsene oppfatter det også som et forskningsinstitutt.

Tilsvarende oppfattes det å være en uklarhet i kriteriene for prissetting av tjenestene.

Instituttet er en god formidler med en sterk brukerorientering. Samtidig vil en situasjon hvor en aldri tester ut relevansen av forskningresultatene gjennom prising, resultere i at det svares på alt for mange spørsmål som aldri er stilt. En annen effekt er at det blir arbeidet for lite med å utvikle bruken av egenprodusert informasjon.

Også NIJOS oppfattes som departementslojale. Det har et berøringspunkt mot Statens kartverk, men frykter en tilsvarende konkurranseutsetting.

For oss ser det ut som om instituttet står ved et veiskille. Det kan rendyrke sin rolle som statlig organ, eller det kan orientere seg i retning av FoU-instituttene. Som forvaltningsorgan vil man måtte ta høyde med en utvikling tilsvarende den Kartverket har gjennomgått; det vil si en utskilling og konkurranseorientering av kommersielle produkter.

NIJOS kan, slik utvalget vurderer det, lett utvikle seg til en snever kartinstitusjon og

datainnsamler. Det å registrere og samle data uten en sterk vitenskapelig basis for aktiviteten synes lite effektivt. Vi tror det vil styrke kartvirksomheten faglig at instituttet kommer inn i et bredere faglig miljø. Samtidig vil en slik tettere kopling ha mye å tilføre forskningsvirksomheten i form at bruk av avanserte dataverktøy og erfaringer med behandling av store mengder stedfestet informasjon. Også på oppdragssiden vil det være gevinster å hente i form av tverrfaglighet ”innomhus”. Utføring av forvaltningsoppgavene vil skje på samme måte som i Skogforsk i dag. Det kan gjøres gjennom langsiktige kontrakter med instituttet om spesifikke forvaltningstjenester.

Berøringsflaten mot Skogforsk er sterk på skogtakseringssiden, men også innen arealbruk generelt. En sterkere kobling mot både Institutt for naturforvaltning ved NLH og Skogforsk vil etter utvalgets vurderinger gi betydelige synergieffekter.

4.4 SKOGBRUKETS KURSINSTITUTT – SKI SKI inngår i et trekløver der

• SKI er en kompetansebedrift, organisert som en forening med 39 medlemmer og et styre på ni.

• Honne Hotell og Konferansesenter er et aksjeselskap, heleid av SKI.

(18)

• Skogbrukets Kurssenter, SKS, er et eiendomsselskap organisert som et ”andelslag”. SKI eier 15 %, 60 % er betalt inn med rentemidler fra skogoppsynet, resten kommer fra skogselskapene og private. SKS er under omdanning til aksjeselskap.

Formålet er ”å formidle kompetanse og viten i skogbruk og i emner knyttet til

skogbruksnæringen”. Visjonen for perioden 2002 – 2006 er at ”SKI skal være den ledende, mest innovative og brukerorienterte bedriften innen skog- og utmarksrelatert

kompetanseheving”.

Arbeidet i er delt i fire hovedoppgaver:

Aktivt skogbruk: Målgruppen er skogeiere og skogsarbeidere (maskinførere og

sesongarbeidere). Satsingen er en kjerneaktivitet i SKI. Deltakelsen er nedadgående, selv om kursene har fornyet seg. Den offentlige skogforvaltningen – en viktig pådriver for kursene - er omorganisert/redusert. SKI ønsker å ha større styring selv. Kvinner en viktig målgruppe.

Lære med skogen: Målgruppen er skoleverket. Regional aktivitet kanaliseres i stor grad gjennom fylkesskogselskapenes infokonsulenter. SKI produserer læremidlene.

Læremidler: SKI er lærebokforlag. Digitale læremidler gjør sitt inntog. Dette er et nytt marked.

”Funksjonæropplæring”: Tilbud rettet mot ansatte i skogforvaltningen (offentlig og privat).

Tidligere ble det utarbeidet kurskatalog. Enkeltpersoner søkte kursene. I dag er

virksomheten basert på at oppdragsgivere kjøper ”pakker”. Deltakelse er nedadgående.

Markedsføring er viktig.

Antall arrangementer på årsbasis nådde et høydepunkt i 1997 med 79, mens det tilsvarende tallet i 2002 var 56. Antall deltakere var i de samme årene henholdsvis 2.400 og 1.550.

SKI mottar tilskudd fra Landbruksdepartementet til:

- Internett

- Skogbrukets miljøleksikon - SkogsNorge

- Fjernundervisning - Skjøtsel av eik

- Alternativ skogbehandling

- Kvalitets- og nisjeproduksjon med basis i lauvtrevirke

- Skogbruk i skogreisingsstrøk

- Juletre og pyntegrønt - Bioenergi

- Fagsamling for vegplanleggere - Faglig bistand

- Utmarksnæring – kunnskapsbehov og – formidling

- Aktivt Skogbruk/Økonomisk skogbruk - Lære med skogen

Den samlede omsetningen er budsjettert til 28 mill kroner i 2003 Av dette står SKI for 18,6 mill. Kursinstituttet har 23 ansatte og ca. 70 Aktivt Skogbruk-instruktører som utfører 10- 12.000 arbeidstimer.

SKIs regnskap for 2002 viser

(19)

Driftsinntekter og - tilskudd kr 17,6 mill

Driftsunderskudd 1,6 % Voksenopplæringsmidler 3,5 % Kursavgifter og materiell 25,6 %

Landbruksdep. 60,5 % Prosjektmidler

Andre (privat og off.) 8,9 %

Driftskostnader kr 17,9 mill

Prosjekt/Kursutgifter og materiell 34,2 %

Driftskostnader ol 14,1 %

Lønn 51,6 %

På 1980-tallet ga hotelldriften overskudd, og et velkomment tilskudd til SKI. Nå er situasjonen en annen – konkurransen er større, og det er vanskelig å drive lønnsomt.

Instituttet er organisert i tre avdelinger; en administrasjonsavdeling, en avdeling for pedagogikk og produksjon og en for skogfag.

Ved at 60 % av inntektene kommer fra Landbruksdepartementet, er SKI sårbare for politiske/

budsjettmessige endringer. Sett i lys av at den tradisjonelle kursvirksomheten er for nedadgående, må SKI opparbeide et bredere markedsgrunnlag. Dette kan gjøres ved nye samarbeidsallianser og hele tiden ha et dagsaktuelt og markedstilpasset fagtilbud.

SKI representerer ikke bare en ressurs for Skogforsk, men også for universitets- og

høyskolesektoren. Det har kompetent personell som kan utvikle og gjennomføre kurs på dette nivået.

SKI satser på å utvikle flere læringsarenaer for å treffe de tradisjonelle målgruppene.

Skogbruket preges mer og mer av skogeiere som har annen primærutdanning og annet yrke.

Kvinnene har også gjort sitt inntog i næringen.

SKI har vært en viktig aktør i kunnskapsformidling til norsk skogbruk. Formidlingen har i stor grad vært basert på intern fagekspertise. Opprettholdelse og videreutvikling av

kompetanse er vanskelig, både på grunn av størrelse og lokalisering.

”Aktivt skogbruk” har vært en bærebjelke i virksomheten. Behovet for denne typen opplæringstiltak har endret seg vesentlig.

En kopling mot forskningsbasert kompetanse ville gitt en bedre basis for å oppgradere kurstilbudene.

Den pågående samordnings- og samarbeidsprosess i forhold til Skogforsk bør påskyndes og settes inn i en større sammenheng. Deler av SKIs virksomhet kan vurderes lagt til andre institusjoner.

4.5 DET NORSKE SKOGFRØVERK

Skogfrøverket ble etablert i 1895 på Hamar. Produksjon av frø har hele tiden vært en statlig oppgave. I 1996 overtok Skogselskapet organisasjonen og opprettet en stiftelse.

(20)

Formålet er ”å sørge for landsdekkende skogfrøforsyning av god kvalitet. Stiftelsen skal også drive rådgivning vedrørende frø- og planteforsyning”.

Institusjonen har dessuten ansvaret for forvaltning, oppbygging og drift av alle

skogfrøplantasjene i landet. Skogfrøverket har et eget laboratorium som utfører kontroll av alle frøpartier som selges eller legges på lager.

Frøverket mottar støtte fra Landbruksdepartementet til:

- Kontrollfunksjoner - Frøproduksjonsanlegg

- Informasjon - Konglesanking I 2002 viste regnskapet:

Driftsinntekter kr. 6,7 mill

Andre inntekter 0,5 %

Landbruksdepartementet 53,1 %

Salgsinntekter 46,4 %

Driftskostnader kr. 6,7 mill

Driftsoverskudd 0,3 % Driftskostnader ol 53,3 %

Lønn 46,4 %

I dag er økonomien basert på at frøsalg til planteskolene skal dekke kostnadene ved inn- samling og produksjon. Sanking av frø i områder med sjelden frøsetting, frøtesting, frø- plantasjedrift og foredling samt informasjon og statistikk er forvaltningsoppgaver som dekkes over en egen bevilgning på Landbruksdepartemenetets budsjett.

I 2003 forsvant støtten til skogplanting over statsbudsjettet uten forvarsel. Det medførte en reduksjon i Skogfrøverkets salgsinntekter med 40 %. Organisasjonen har klart å tilpasse seg et redusert aktivitetsnivå, men er nær eller under en tålegrense hvis kompetanse- og service- nivået skal opprettholdes på sikt. Det blir vanskelig med dagens frøsalg å generere ressurser til fornyelse av frølager, organisasjon og kompetanse.

Skogfrøverkets stab er liten og den nye økonomiske virkeligheten gjør det umulig å opprettholde en faglig høykompetent stab over tid. Samtidig er det viktig å ta vare på den kompetanse som finnes i institusjonen. Hvis så skal skje, må Frøverket etter utvalgets mening legges inn i en større faglig ramme.

Samarbeid over landegrensene bør vurderes.

4.6 NORGES LANDBRUKSHØYSKOLE - NLH

Norges landbrukshøyskole har omorganisert sine institutter. Fra 1. oktober 2003 er antallet redusert fra 12 til syv. Det tidligere Institutt for skogfag er nå slått sammen med Institutt for biologi og naturforvaltning til Institutt for naturforvaltning (INA).

(21)

Instituttet har fem virksomhetsområder

• kandidatutdanning,

• forskerutdanning

• forskning

• eksamensrettet etter- og videreutdanning

• samfunnskontakt

Skogvitenskap ved INA har skogmiljø, skogforvaltning og skogbasert industri som arbeids- områder. Den vitenskapelige produksjonen er relativt høy; vesentlig høyere enn for eksempel Skogforsk både pr. forskerårsverk og pr. budsjettkrone.

Undervisningen skal være forskningsbasert. INA kan – som høgskoleinstitutt – gå inn i forskningsprosjekter med større egenandeler enn det de anvendte forskningsinstituttene vanligvis har anledning til. Dette kan i noen sammenhenger føre til ulik konkurranse, men det er ikke et utbredt fenomen i skogsammenheng. Det foreligger ikke planer i dag om etablering av randsoneselskaper som kan håndtere skogrelatert oppdragsvirksomhet ved NLH.

Arbeidsdelingen mellom INA og Skogforsk følger ikke den vanlige modellen med grunnforskning på universiteter og vitenskapelige høgskoler og anvendt forskning i instituttsektoren, men er historisk basert. Den oppleves internt som ukontroversiell, men kan synes lite logisk sett utenfra.

Budsjett for skogvirksomheten (det vil si det tidligere Institutt for skogfag) er på 21 mill i 2003. 14 mill. kommer over statsbudsjettet, resten fra Norges forskningsråd og andre finansieringskilder. Prosjektene er i all hovedsak forskerinitierte.

Den interne organiseringen av INA er ikke på plass ennå. Det tas sikte på en samlokalisering i Sørhellingabygget.

Hovedutfordringen for NLH i tiden fremover vil være å ha studietilbud som er gode nok til å tiltrekke seg studenter. Konkurransen er global. Fjorårets omorganisering er en krevende omlegging som vil kreve interne ressurser i tiden som kommer.

Den nye universitets- og høyskoleloven vil, som nevnt i punkt 3.2 foran, gi endrede vilkår for de berørte. I sin høringsuttalelse sier NLH blant annet at man ”støtter prinsippet om større faglig frihet og organisatorisk uavhengighet av staten” og at ”randsoneinstitusjonene bør trekkes mer aktivt inn i universitetenes arbeid, for å sikre en effektiv koordinering og ressurs- utnyttelse”.

Det nye instituttet har ikke funnet sin form. Det har en rekke mangler i sin kompetanse for å dekke den undervisningen høyskolen tilbyr. Skogforsk dekker i dag sentrale deler dette.

Situasjonen er ikke oppstått som resultat av en samlet prosess, men er pragmatiske tilpasninger avhengig av enkeltpersoner og muligheter som har oppstått. Det er nødvendig å se de to institusjonene i sammenheng for å utvikle et kraftsenter innen norsk naturforvaltning.

(22)

Utfordringene for norsk skogforskning i fremtiden kan etter utvalgets mening sammenfattes slik (kfr. punktene 3.4 og 4.1 over):

1. Økt markedsorientering

2. Bedret inntjening gjennom større bredde i finansieringen 3. Bedre formidling til og kommunikasjon med brukerne

4. Samarbeid for å få større bredde i problemstillingene (verdikjedetenkning)

5. Styrket samarbeid med Norges landbrukshøyskole for å skape et slagkraftig forsknings og undervisningsmiljø

Utvalget har, basert på samtaler, tidligere utredninger og ikke minst egne vurderinger valgt å presentere tre modeller for organisering av norsk skogforskning:

Modell 1: Skogforsk as

Modell 2: Et senter for skog og landskap ved NLH Modell 3: Skogforsk som del av Bioforsk as 5.1 GRUNNLEGGENDE FORUTSETNINGER

Uavhengig av valg av organisatorisk ramme, er det etter utvalgets mening nødvendig at instituttet følger opp Evalueringsrapporten fra 2000 og Carlssonutvalget fra 2001 og nå gjør det som kreves for å bli et ”skogsektorens bransjeforskningsinstitutt”. I dette ligger at instituttet aktivt må gå inn for å ta opp skognæringenes problemstillinger i sin forsknings- virksomhet for å kunne fremstå som attraktive for kjøp av FOU-tjenester. En nær dialog om næringens kunnskapsbehov må ligge i bunnen for denne snuoperasjonen. En eierandel for skognæringen løser etter utvalgets oppfatning ikke denne utfordringen.

Like nødvendig er det med en større grad av markedsorientering hvis Skogforsk skal overleve i en ny hverdag uten dagens tette koplinger til Landbruksdepartementet. Instituttet må ta tak i den krevende jobben det er å bygge tillit i markedet gjennom utfordrende forskningsresultater ved å være i forskningsfronten. I denne sammenheng vil kommunikasjon mot omverden måtte prioriteres.

Like viktig som å identifisere satsingsområder, vil det være å finne frem til egnede former for formidling av resultater. Her vil det være tale ikke bare om trykte sluttrapporter, men under- veisformidling, kurs, internett og andre mer populærvitenskapelige tilbakeføringsformer.

Skogbrukets Kursinstitutt og Skogfrøverket vil være naturlige samarbeidspartnere i fremtiden.

De vil komplettere Skogforsk og NLH på vesentlige kompetanse- og funksjonsområder, og vil selv bli del av et faglig bredt og høykompetent nivå. Det vil være mye å hente for alle parter i en sterkere integrasjon av virksomheten; fortrinnsvis som full sammenslåing og fysisk samlokalisering av den faglige virksomheten.

NIJOS er en viktig samarbeidspartner og etter utvalgets mening et interessant supplement til Skogforsks egen kompetanse på sentrale områder (kfr. punkt 4.3.1. foran). Relasjonen må opprettholdes, og helst styrkes og eventuelt institusjonaliseres.

Det foreligger planer om en styrking av samarbeidet med Norges landbrukshøyskole i form av mer forpliktende og tettere samvirke. Utvalget tror det vil være meget positivt med en sterk og

(23)

I tillegg til en styrking av samarbeidet med Norges landbrukshøyskole, er det viktig at Skogforsk etablerer gode faglige relasjoner til det nye Bioforsk; sammenslutningen av Planteforsk, Jordforsk og Norsøk som etableres fra 1. januar 2005.

Skogforsk har mange avtaler om samarbeid med andre aktører innen skogrelatert FoU (kfr.

punkt 4.2.1 foran). Mange av disse oppfattes som sovende eller lite forpliktende. Flere av avtalene er av karakter kun å ”holde hverandre informert”. Det er utvalgets oppfatning av instituttet vil gjøre klokt i å gå gjennom disse, og velge ut noen sentrale aktører og gå inn for sterkere virkemidler enn det som er standard i dagens avtaler. Med det mener vi at

samarbeidet bør tuftes på gjennomføring av felles prosjekter, og ha økonomiske forpliktelser knyttet til seg.

5.2 MODELL 1: SKOGFORSK AS

Regjeringen har i utgangspunktet bestemt at Skogforsk skal fristilles fra Landbruks-

departementet og etableres som et aksjeselskap. Hensikten er å gi instituttet en friere stilling enn i dag. Etablering av et eget ”as” signaliserer først og fremst uavhengighet, men ikke minst ansvar for egen situasjon. En viktig målsetting vil være å få instituttet til å fokusere på

inntekter i stedet for bevilgninger.

Ved å spre eierandelene i det nye instituttet, ønsker man et større engasjement fra eier-

gruppene i styringssammenheng. Ansvaret for gjennomføring av en valgt strategisk utvikling vil imidlertid alltid være ledelsens ansvar. Ved å etablere Skogforsk som et eget aksjeselskap, er fremdeles utfordringen å utvikle selskapets operative virksomhet i en retning som skaper grunnlag for oppdrag i et omfang som er tilstrekkelig for å videreutvikle virksomheten.

Etablering av Skogforsk som et aksjeselskap vil i utgangspunktet gi instituttet større frihet i forhold til Landbruksdepartementet, men sannsynligvis viktigst er det større ansvar for egen utvikling som ligger i å fremstå som selvstendig selskap. De mer fundamentale spørsmål knyttet til driften av instituttet løses ikke ved en endring i eierform. Behovet for en omstrukturering og mer forpliktende samarbeidsrelasjoner er like påtrengende.

5.3 MODELL 2: ET SENTER FOR SKOG OG LANDSKAP VED NLH

Et fristilt Skogforsk som beskrevet i modell 1 vil kunne etablere samarbeidsrelasjoner i

mange retninger av mer eller mindre formell art. Det utvalget foreslår i denne modellen er å ta steget lengre med en gang ved å etablere et nytt ”Senter for skog og landskap”² ved Norges landbrukshøyskole.

I Danmark har man stått overfor tilsvarende organisatoriske og faglige utfordringer som det vi møter i Norge. 1. januar i år ble Forskningscenter for Skov og Landskab slått sammen med Skovskolen, Danida Skovfrøcenter og deler av Institut for Økonomi til Center for Skov, Landskab og Planlægning ved Den kongelige Veterinær og Landbohøjskole. Senteret er en del av universitetet, men har et eget styre, der myndigheter, finansieringskilder og ansatte er representert.

2 Utvalget har for enkelhets skyld satt et navn på forslaget til organisasjon. Det må ikke oppfattes som endelig.

(24)

grunnlag for vurderinger av egnethet i forhold til norske forhold. Modellen representerer et ytterpunkt med hensyn til integrasjon, og er krevende med hensyn til endringsvilje og tilpasningsevne.

Utvalget tror det vil være klokt å avvente de danske erfaringene før man eventuelt går til et tilsvarende skritt i Norge, ikke minst i forhold til samarbeid mellom de to mordepartementene Miljøministeriet og Videnskapsministeriet.

Ser vi på Skogforsk i forhold til Institutt for naturforvaltning ved NLH, er det ikke noen klar tematisk ansvarsdeling mellom de to i dag. De vanlige skillelinjene mellom grunnforskning og anvendt forsking passer ikke; ei heller den mer pragmatiske inndelingen mellom

forskerinitiert og næringsrettet forskning. Det har ikke vært noen samlet plan bak fordelingen av ansvar. Resultatet er at kompetansen fremstår som tilfeldig fordelt, og at det finnes hull og mangler begge steder. Det er etter utvalgets mening et lite heldig utgangspunkt – både for instituttet eller høyskolen - for å møte de utfordringene de står overfor i form av nye

undervisningskrav, behov for tverrfaglig forskningsinnsats og evne til å betjene sammensatte problemstillinger fra næringen.

Det er etter utvalgets oppfatning nødvendig for Skogforsk å sikre et tett og forpliktende forhold til Institutt for naturforvaltning. Det kan skje gjennom etablering av en organisasjon som også får funksjon som høyskolens randsoneinstitutt.

I denne organisasjonen bør Skogforsk, Norsk institutt for jord- og skogkartlegging, Skogbrukets Kursinstitutt og Det norske skogfrøverket inngå. Norsk institutt for

naturforskning (NINA) har FOU-virksomhet innen landskapsøkologi. Deler av denne var tidligere lokalisert ved NLH. De tette faglige båndene er beholdt. Tematisk vil denne forskningen være et godt supplement til den øvrige virksomheten i den foreslåtte organisasjonen.

Sammen vil disse enhetene utgjøre en helhet. Det vil være en styrke for hver av dem. Den største gevinsten ligger i den samlede slagkraft og faglige bredde. Vi vil ikke bare få et tettere samvirke, men NLH vil få et organ som kan håndtere anvendte, næringsrettede problemstillinger og kommersialisering, mens de fusjonerte institusjonene vil få nærhet til undervisning og studenter. Forskerne vil få et bredere vitenskapelig fagfellesskap, mens næring og forvaltning får et samlet henvendelsespunkt for undervisning, oppdrag og formidling innen skog og øvrig naturforvaltning.

Modellen kan illustreres slik:

(25)

NLH

Skogfag Naturfor- valtning INA

SKI

SKOGFORSK NIJOS

Frøverket

NINA

undervisning kommersialisering

Forskerinitiert forskning

Næringsrettet forskning

Modellen innebærer en total integrasjon av de enhetene som inngår; det vil si at dagens strukturer revurderes og en helt ny organisasjon opprettes.

Den nye organisasjonen bør etter utvalgets mening opprettes som en stiftelse (kfr. punkt 5.5.6). Norges landbrukshøyskole bør oppnevnte styret etter kriterier fastsatt i vedtekter.

Landbruksdepartementet og andre brukere bør utøve sin innflytelse i kraft av krevende kunder, ikke som eiere. De nødvendige fremstøtene for å konkurrere om oppdrag innenfor andre samfunnssektorer vil ha en større mulighet for å lykkes ved en slik løsning.

mulighet for å lykkes ved en slik løsning.

5.4 MODELL 3: SKOGFORSK SOM DEL AV BIOFORSK AS

Denne modellen er ulik den foregående ved at den tar utgangspunkt i en pågående prosess i et tilgrensende fagområde.

Planteforsk, Jordforsk og Norsøk vil bli slått sammen til Bioforsk as 1. januar 2005.

Begrunnelsen er:

”å skape et ledende kompetansesenter innen forskning og utvikling med hovedvekt på næringsutvikling og verdiskapning innen landbruk, miljøspørsmål, bærekreftig ressursforvaltning og trygg matproduksjon. Bioforsk vil gjennom utnytting av sin fagkompetanse og sitt regionale nett kunne bli en betydelig aktør innenfor disse områdene. Gevinsten vil å første omgang bli store faglige synergier og stor grad av helhetstenkning. På sikt vil det også kunne tas ut effektiviseringsgevinster spesielt innen det administrative området.”

(26)

Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Norges landbrukshøyskole og stiftelsene Jordforsk og Norsøk.

Selskapet organiseres som et konsern med ni enheter - nasjonalt senter for plantehelse og platevern, - nasjonalt senter for jord- og miljøforskning, - nasjonalt senter for økologisk produksjon, - regionalt senter for Nord-Norge,

- regionalt senter for Øst-Norge, - regionalt senter for Vest-Norge, - regionalt senter for Midt-Norge,

- senter for miljø,- landbruks- og næringsmiddelanalyser, og - serviceenhet.

De faglige plattformene for de Planteforsk, Jordforsk og Norsøk skal videreføres, og alle fast ansatte få tilbud om arbeid i Bioforsk på tilsvarende vilkår.

Med utgangspunkt i den modell som er valgt for Bioforsk, er det naturlig å tenke seg at Skogforsk kan gå inn på en slik måte at det faglige fundamentet utvides med det som i dag er deres plattform, og at instituttet vil utgjøre et nasjonalt senter. Modellen kan illustreres slik

Konsernledelse

Serviceenhet

Senter for plantehelse og

plantevern

Senter for økologisk produksjon

Senter for Øst-Norge

Senter for Midt-Norge

Senter for skogforskning

Senter for Nord-Norge

Senter for Vest-Norge

Senter for miljø-, landbruks- og næringsmiddel

analyser Senter for jord

og miljøforskning

Det er en forutsetning for at modellen skal kunne fungere i forhold til skognæringens og skogforvaltningens behov at

1. Skogfaglige problemstillinger inngår i samarbeidsavtalen med NLH, og at dette samarbeidet styrkes

2. Senteret for skogforskning foretar den nødvendig markedsinnrettingen som ble påpekt av Carlssonutvalget

3. Formidlingsarbeidet intensiveres og samarbeidet med Skogbrukets Kursinstitutt styrkes 4. Skogfrøverkets virksomhet koples til det nye senteret

(27)

5.5 VURDERINGER

De tre modellene er ulike i forhold de utfordringene skogforskningen står overfor (kfr. punkt 5.1). En kort diskusjon av det følger nedenfor. Utvalget har også belyst sitt syn på de ulike organisasjonsmodellenes egnethet i forhold til styring av forskning.

I en strukturendring vil det alltid være fordeler og ulemper som må avveies. Det vil alltid være en konflikt mellom hva som er ønskelig ut fra effektivitet og rasjonalitet i forhold til det som er praktisk mulig. Utvalget har valgt å foreslå en retning som er krevende og utfordrende, men som ut fra et helhetssyn vurderes som best på lengre sikt.

5.5.1 Økt markedsorientering

Å få inn brukere som eiere er ingen garanti for en dreining av virksomheten i retning av et bredere marked. Det er bare systematisk arbeid med strategi og fokus fra ledelsen som kan gi en sterkere markedsorientering av forskningsvirksomheten. Alle de diskuterte modellene vil tvinge frem et sterkere markedsfokus, men det vil være forskjeller med hensyn til hvilken modell som gir best grunnlag for endret strategi.

En nødvendig forutsetning for å kunne hevde seg i dagens marked og bli attraktive for nye kunder, er å ha en bred kunnskapsbasis og å ha evne til å oppfange kunnskapsbehovene både i skognæring og –forvaltning, men også innen andre samfunnssektorer.

Et ”Senter for skog og landskap” vil med sitt brede fagfundament være best egnet av de tre alternativene til å innfri denne forutsetningen.

5.5.2 Bedret inntjening gjennom større bredde i finansieringen

Uavhengig av den modell som velges, vil Skogforsks økonomi være basert på - grunnbevilgninger

- strategiske institituttprogrammer

- langsiktige kontrakter på forvaltningsoppgaver

- forskningsprosjekter finansiert av Norges forskningsråd og EU

- oppdrag fra skognæringen, sentralforvaltningen, kommuner, NORAD, andre offentlige instanser og private firmaer.

I alle modellene vil grunnkapitalen som utgangspunkt utgjøres av de enkelte enhetenes bygninger, eiendeler og egenkapital. Det har vært vanlig at fristilte forskningsinstitutter får med en ”medgift” i form av omstillings- og etableringsstøtte. Utvalget regner med at Landbruksdepartementet vil vurdere en tilsvarende løsning tilpasset den organisatoriske løsningen man går inn for.

En viktig begrunnelse for opprettelsen av Bioforsk er stordriftsfordeler i form av reduserte administrative kostnader. Skogforsk vil kunne dra nytte av dette. I det foreliggende under- lagsmaterialet er det imidlertid ikke gjort noe estimat av innsparingene. Grunnlaget for en kvantifisering av innsparingene for Skogforsk er således ikke til stede.

(28)

økonomi. Som redegjort for i punkt 5.5.2, mener utvalget at det er den brede tilnærmingen gjennom etableringen av et senter for skog og landskap som best kan møte denne

utfordringen. Funksjonen som randsoneinstitutt for høyskolen vil ikke bare sikre koplingen mellom fagmiljøer på tvers av vitenskaplige disipliner, men også at oppdrag som NLH ellers ville utført, vil bli kanalisert via senteret.

5.5.3 Bedre formidling til og kommunikasjon med brukerne

Anvendt forskning er ikke vellykket før resultatene når brukerne. Det finnes en rekke

institutter som har fått til en profesjonell formidlingsvirksomhet både mot brukere og kunder.

Innen skogrelatert forskning er Norsk treteknisk institutt og Norges byggforskningsinstitutt nærliggende eksempler.

Av de tre alternativene, er det bare sentermodellen som legger opp til å integrere en profesjonell formidlingsenhet.

Planteforsk har en lang tradisjon for nær brukerkontakt og løpende formidling av forsknings- og forsøksresultater som vil være en nyttig erfaring både for det nye Bioforsk og enheter utenfor.

5.5.4 Verdikjedetenkning

Helhetlig tenkning rundt skogressursene er nødvendig både for forvaltningen og for skognæringen. Skogforsk har de senere årene dreid sin faglige innretning i retning av

økosystemforståelse. Sammenslåingen av NLHs tidligere Institutt for skogfag og Institutt for naturforvaltning er en utvikling i samme retning. NIJOS har også egne enheter innen landskap og biologisk mangfold. NINAs landskapsavdeling har en tilsvarende innretning. Samlet representerer disse enhetene en kunnskapsbase av unik vitenskapelig tyngde og bredde.

Skogforsk har, som redegjort for i punkt 4.2.1, mange samarbeidsavtaler. Det er som nevnt utvalgets oppfatning at samarbeidet har vært for lite forpliktende og at Skogforsk taper – og i tiltagende grad vil fortsette å tape - i konkurranse med andre, tverrfaglige institusjoner. Selv om avtalene gjøres mer forpliktende, vil de etter utvalgets mening ikke kunne ha samme effekt som om enhetene samles en organisasjon.

5.5.5 Styrket samarbeid med Norges landbrukshøyskole for å skape et slagkraftig forsknings og undervisningsmiljø

Bioforsk vil bli en viktig aktør innen anvendt biologisk forskning, men selskapet har selv store utfordringer i å finne formen på det store instituttet som etableres. Det er ikke trukket opp faglige strategier som gjør at en enkelt kan legge Skogfrosk sine aktiviteter inn i en etablert struktur. Skogforsk vil lett bli kun en egen boks i organisasjonskartet for Bioforsk.

Deler av Skogforsks virksomhet kompletterer det nye selskapets aktiviteter. På to sentrale felt er imidlertid deres aktivitet koplet opp mot andre tunge aktører: