1
Ulovlig forbindelse med fienden
Det norske rettsoppgjøret fra 1808 til 1810 mot mistenke landssvikere under krigen med Sverige
Oskar Aanmoen
Masteroppgave i historie
Instituttet for arkeologi, konservering og historie Humanistisk fakultet - Universitetet i Oslo
Våren 2018
2
Illustrasjonen på forsiden: Kommisjonsmedlem Rustad, Ohme og Debes i diskusjon på Christiania rådstue vinteren 1809.
Oskar Aanmoen, 2017.
3 Ulovlig forbindelse med fienden.
Det norske rettsoppgjøret fra 1808 til 1810 mot mistenke landssvikere som følge av krigen med Sverige.
Masteroppgave i historie.
Instituttet for arkeologi, konservering og historie.
Universitetet i Oslo.
Våren 2018.
© Oskar Aanmoen, 2018.
http://www.duo.uio.no
Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo, Oslo.
4 Summary.
Our understanding of treason and collaborations is far too narrow and for the majority of us limited to what we know about the last world war. This master's thesis remains as an attempt to correct and bring new knowledge associated with three key moments. This is our
perception of collaborating as a crime, Norway's treatment of accused collaborators in a different era from what we are used to, and not least what motives that drive ordinary people to commit crimes that marks them as traitors.
Through a wide selection of never-processed primary sources, this master's thesis is about answering questions like how the defendants were treated, how the trial was conducted and what were the actual consequences of the actions they took. The task has its limited
geographical area to eastern Norway. This master thesis is not to be regarded as comparative, but as an attempt to provide completely new information about the war in 1808, Norwegian law, and of course about an unknown prosecution of Denmark-Norway`s alleged enemies.
Consistently through this master's thesis we find patterns that cross class, regional affiliation and the civil-military divide. This master thesis provides us with a solid foundation for giving tangible conclusions about jurisprudence, the purpose of a criminal offense like treason and the treatment of those who committed a crime many classified as worse than murder. This master's thesis is also hopefully helping to give new readers a clearer insight into what collaborations are in practice and how collaborations are perceived and addressed by the Norwegian legal system anno 1808.
5
Sammendrag.
Vår forståelse av landssvik og kollaborasjon er altfor snever og for majoriteten av oss begrenset til det vi kan om den siste verdenskrigen. Denne masteroppgaven forblir et forsøk på å prøve å rette opp og komme med ny kunnskap tilknyttet tre sentrale momenter. Dette forblir vår oppfattelse av kollaborasjon som forbrytelse, Norges behandling av tiltalte
kollaboratører i en annen epoke enn det vi er vant til å høre om, om ikke minst hvilke motiver som driver vanlige mennesker til å begå forbrytelser som stempler de som forrædere.
Gjennom et bredt utvalgt av aldri før behandlede primærkilder tar denne oppgaven fatt på å besvare spørsmål som hvordan de tiltalte ble behandlet, hvordan rettsprosessen mot de
foregikk og hva som ble de faktiske konsekvensene av handlingene de foretok seg. Oppgaven har sitt begrensede geografiske område til det østlige Norge. Denne masteroppgaven er ikke å betrakte som en komparativ oppgave, men har heller det formål å frembringe helt ny
informasjon som ikke før er visst både om krigen i 1808 og norsk rettspraksis, men selvsagt hovedsakelig rundt en ukjent rettsforfølgelse av det Danmark-Norge så på som sine fiender.
Konsekvent gjennom oppgaven finner vi mønstre som går på tvers av både klasse, regional tilhørighet og på tvers av det sivil-militæret skillet. Denne masteroppgaven gir oss et godt grunnlag til å gi håndfaste konklusjoner om rettspraksis, formål bak en utført forbrytelse og behandlingen av de som begikk en forbrytelse mange klassifiserte som verre en mord. Denne oppgaven er også forhåpentligvis med på å gi nye lesere en klarere innsikt i hva kollaborasjon er i praksis og hvordan kollaborasjon er oppfattet og behandlet av det norske rettssystemet anno 1808.
6
7
Forord.
Arbeidet med denne oppgaven har vært spennende og lærerikt på så mange måter at det knapt kan beskrives. Jeg vil benytte anledningen til å rette en stor takk til mine kjære foreldre, Inger og Tore Aanmoen for deres utrettelige støtte og hjelp. Jeg vil videre rette en stor takk til min veileder Professor Odd Arvid Storsveen for gode råd gjennom hele dette arbeidet. Videre vil jeg vise min takknemmelighet til de ansatte i Krigsarkivet i Stockholm, Statsarkivet på Hamar samt Nasjonalbiblioteket, Statsarkivet og Riksarkivet i Oslo.
Jeg håper denne masteroppgaven ikke bare kan bidra til økt forståelse for et viktig element i vår historie, men også gi tilgang til kilder og informasjon andre historikere kan ha nytte av å i årene som kommer.
Oskar Aanmoen.
Våren 2018.
8
9
Innhold
Kapittel 1 – Innledning ... 1
Problemstilling og avgrensning ... 1
Sekundære problemstillinger ... 2
Begreper og problemer ved å anvende dem ... 3
Hva er egentlig kollaborasjon? ... 4
Et spesielt tilfelle av økonomisk kollaborasjon ... 8
Den moderne oppfattelse av kollaborasjon ... 9
Norsk lovgivning – Christian Vs Norske Lov ... 10
Norsk lovgivning – De to forordningene ... 11
Norsk landsforræderiprosessers historiografi ... 12
Norsk landsforræderiprosessers historiografi i perioden 1807-1814 ... 12
Norske kilder og metodiske utfordringer tilknyttet disse ... 14
Metode og metodiske utfordringer ... 15
Svensk litteratur og svenske kilder ... 16
Internasjonale kilder og litteratur ... 17
Kapittel 2 – Bakgrunn: Krigens opprinnelse og utfoldelse ... 19
Europas utposter må velge side ... 19
Norges selvstyre tar form ... 20
Krigsutbruddet med Sverige ... 21
Krigshandlingene – kort fortalt ... 22
Kapittel 3 – Kommisjonen: om dens medlemmer og arbeid ... 24
Kommisjonsmedlemmene ... 24
De fire store – Kommisjonens forsvarere ... 26
Kommisjonens økonomiske og praktiske utfordringer ... 28
Rettsprosessene ... 30
Todelsfasen i grensedistriktet ... 31
Overlapp-fasen og Kommisjonsfasen ... 32
Embetsmenn og det svenske militæret – hva med dem? ... 33
Svenskene – Syntes de selv at de fikk god hjelp? ... 34
Svenskene – Tvang som utbredt virkemiddel? ... 34
Kapittel 4 - Situasjonen i Akershus og Smaalenene ... 37
Enebakks rolle i starten av krigshandlingene ... 37
Saken mot Anna Da nielsdatter – et eksempel på det sivilmilitæret skille ... 39
c
10
Saken mot Ole Sørensen Tangen – En rekonstruksjon... 42
Saken mot Rasmus Andersen ... 45
Kommisjonen og Fogd Pind – et overaskende tilfelle ... 46
Pinds liste ... 47
Smålenene – Et nasjonalistisk skille? ... 48
Tiltalelisten – et eksempel på samtidig rettsikkerhet ... 50
Kapittel 5 - Situasjonen i områdene vest for Christianiafjorden ... 52
Tiltalte og stadige utsettelser ... 54
Rettsakens start og skillet mellom Salling og Andersen ... 56
Innrømmelser – et sjeldent fenomen ... 57
Et dårlig forsvar og en tragisk historie ... 58
Salling - motstridende forklaringer og tilståelser ... 59
Dommen mot Salling og Andersen ... 61
Kapittel 6 - Situasjonen i Hedmarks grensestrøk ... 63
Saken mot rittmester Bratt – Den aller første arrestant ... 63
Den første arrestanten ... 64
Rettsaken for kommisjonen – Aktors påstander ... 65
Rettsaken for kommisjonen – Forsvaret ... 67
Betraktninger rundt aktor og forsvarers argumentasjon ... 68
Kommisjonens betraktninger og deres dom ... 70
Kapittel 7 - Hedmark og Bachmann-Lindtorpet-saken ... 75
Hendelsen – kort fortalt ... 75
Det første avhøret av Bachmann ... 76
Bachmanns militære etterretning ... 79
Avhøret av skiløperne Olsen og Engebretsen... 80
Det første avhøret av Ole Olsen Lindtorpet ... 82
Bachmann forandrer sitt vitnemål – de første innrømmelsene ... 83
Avhørene fortsetter - Lindtorpets innrømmelser ... 84
Kommisjonens innledende arbeid med saken og Lindtorpets brev ... 86
Kommisjonens egne avhør ... 88
Vitneforklaringene i saken og det som fremkom av dem ... 91
De originale vitnene ... 91
Vitneforklaringene – Kaptein Poulsens vitner ... 95
Andre vitnemål fremlagt etter den ordinære prosessen ... 98
c
11
Ekstraretten på Trysil og kommisjonens arbeid i 1810 ... 99
Om skogfinnens tankesett ... 100
Kapittel 8 - Bachmann-Lindtorpet-saken: et spørsmål om nasjonale prioriteringer .... 101
Kaptein Poulsens viktige opplysninger – et eksempel i samtidig rettsskikk ... 101
Lilleåsens mistenkelige vitnemål ... 106
Rettsaken i lys av det første avhøret ... 107
Bachmanns påstander i lys av Lindtorpets avhør ... 108
Lindtorpet – språkproblem eller løgn? ... 109
Betraktninger rundt kommisjonens egne avhør ... 111
Hva skjedde med Bachmann og Lindtorpet? ... 113
Kapittel 9 - Konklusjon... 114
Årsak – hvorfor? ... 114
Rettsprosessenes forløp ... 114
Det norske rettssystemet og enevoldsstaten ... 115
Nasjonalisme og patriotisme ... 116
Geografiske forskjeller? ... 117
Avslutning ... 118
Litteraturliste og kildeliste. ... 121
Vedlegg 1 - Saken mot Bachmann & Lindtorpet. ... 127
Vedlegg 2 - Alfabetisk register over personer sentrale i saken mot Ole Olsen Lindtorpet og Nicolaus Bachmann. ... 157
Vedlegg 3 – Pro Memoaria. ... 163
Vedlegg 4 - Christian Vs Norske Lov fra 1687, sjette bok, fjerde kapittel. ... 211
Vedlegg 5 – Kart over krigshandlingene i 1808. ... 215
Vedlegg 6 - Saken mot Salling og Andersen. ... 219
Illustrasjoner ... 237
c
c
11
Kapittel 1 – Innledning Problemstilling og avgrensning
Norge i krig med Sverige har alltid vært synonymt med styremaktenes frykt for at
lokalbefolkningen samarbeidet med fienden, enten den var norsk eller svensk. Som følge av de siste store krigene med Sverige fulgte omfattende rettsoppgjør som forfulgte og straffet de som samarbeidet med fienden, uansett årsak. Norsk forskning på disse rettsprosessene har vært nesten ikke-eksisterende. Denne oppgave forblir derfor et forsøk på å frembringe ny informasjon tilknyttet rettsprosessene mot de nordmennene som ble mistenkt for å samarbeide med svenskene under krigen i 1808.
Problemstillingen til denne oppgaven vil derfor være:
Hvordan foregikk rettsprosessene mot mistenkte landsforrædere i Hedemarken, Akershus og Smålenene under den svenske invasjonen av Norge i 1808-1810? Årsak, forløp og konsekvenser.
I denne masteroppgave vil jeg ta for meg rettsprosessene tilknyttet de nordmennene i østlandsamtene Hedemarken, Akershus og Smålenene som ble tiltalt eller mistenkt for å ha hatt ulovlig omgang med fienden. Det var lignende prosesser også andre steder i landet.
Under den svensken invasjonen av Trøndelag i 1808 ble noen nordmenn tiltalt for ulovlig omgang med fienden. Det samme skjedde etter slaget ved Alvøen utenfor Bergen 16. mai 1808.1
Det er flere grunner til at jeg ikke ønsker å belyse rettsprosessene etter disse
kamphandlingene. Slaget ved Alvøen stod mellom dansk-norske og britiske styrker i kontrast til de andre kamphandlingene som ble utført mellom dansk-norske og svenske styrker.
Dessuten var dette et enkelt slag i motsetning til handlingene på Østlandet og i Trøndelag som var felttog over en lengre periode. Slaget ved Alvøen er derfor noe fjernt tilknyttet prosessene som ble utført på Østlandet.2 Trøndelags-felttoget var beskjedent i størrelse og omfang. Jeg
1 Larsen, N. A. Fra krigens tid –beretninger fra krigen 1807-1814. Oslo: Den norske forlagsforening, 1878, s. 21.
2 Larsen, 1878, s. 21.
2
finner det derfor naturlig at jeg velger bort dette området for å vie større plass til hva som skjedde i de sørlige østlandsfylkene.
Felttogene i Hedmarken, Akershus og Smålenene (dagens Østfold) kan nærest betraktet som en frontlinje, og derfor finner jeg det naturlig å avgrense mitt masterprosjekt til å dreie seg om disse fylkene.3 Et annet argument for hvorfor det er lurt å avgrense til disse tre fylkene, er på grunn av kildemateriale. Kildemateriale er fragmentert, det er spredt i flere forskjellige arkiver, det har derfor vært svært krevende å finne. Det er også nedtegnet noe nyttig kildemateriale av svenske hærførere som ligger i svenske arkiver.
Sekundære problemstillinger
Det er flere interessante objekter som må belyses og besvares parallelt med hoved-
problemstillingen. Et ryddig forhold til begreper og generelle teorier om kollaborasjon er av den grunn nødvendig å belyse. Kollaborasjon som historisk fenomen og kollaborasjon- forskning er også helt sentralt å vite noe om når man leser resultatene i oppgaven.
Det som er helt sentralt, er hva som var årsakene til at nordmennene utførte handlinger for svenskene som ble sett på som straffbare. Hvorfor hjalp noen nordmenn svenskene? Var det et økonomisk motiv bak dette? Om så den hjelpen svenskene fikk ikke var økonomisk motivert, hva annet kan det ha vært? Ble nordmenn satt til tvangsarbeid eller tvunget til å inngå troskapseder til Sverige selv om dette var i strid med datidens jus in bello? Tilknyttet dette igjen, hvordan påvirket dette rettsprosessene? De handlingene som nordmennene så utførte hva var de? Hva gjorde nordmannen konkret som gikk i svenskenes favør? Eksempler kan være tvunget tvangsarbeid eller frivillig informasjonsgivelse, samt
informasjonsutveksling gjennom trusler og tvang. Fantes det nordmenn som hjalp til av fri vilje med dette? Eventuelt, fikk de forskjellig behandling i rettssystemet, og hvorfor?
I de tilfellene som nordmenn ble betraktet som uskyldige, hva var det i så fall som gjorde at de ble frikjent? Hadde nordmennene utført handlinger for svenskene, men handlinger som ikke var straffbare? I så fall hvilke handlinger kunne man utføre uten å straffes for dem? Var det også et mulig fenomen at man under Napoleonskrigene, anga folk på falsk grunnlag? Som
3 Generalstabens krigshistoriska avdelning, Sveriges krig 1808 och 1809. Stockholm: 1915, bind 6. s. 312.
3
en slags fortidens bygdesladder og hevn. Det er utenkelig å komme med et komplett register for hvor mange som ble mistenkt, tiltalt og straffet. Særlig fra Smålenene regner man med at mye av kildemateriale for tapt grunnet uhell, brann og rot. Likevel vil det være sentralt å belyse hvilke geografiske områder som eventuelt skiller seg ut fra de andre. Det er da nødvendig å stille spørsmål om hvorfor noen områder hadde vesentlig flere/færre tiltalte og dømte enn andre. Var det fordi sakene ikke ble meldt inn, befolkningstallet var vesentlig annerledes, var befolkningen fattigere/rikere eller mer/mindre opptatt av ideologi?
Begreper og problemer ved å anvende dem
Det er etter min mening ikke mulig, ei heller noe vi bør strebe etter, å være nøytral i vår fremstilling av rettsaker av denne art som oppgaven skal ta for seg. Et problem man støter på i behandlingen av følelsesladde, og ofte politiske, rettsaker, er begreper som skal og/eller er mest riktige å bruke.
Det finnes en rekke begreper vi kan benytte, men få av disse er uten noen form for subjektiv eller følelsesmessig definisjon. Det mest objektive ordet vi kan bruke om en person som har begått forbrytelser slik jeg skal ta for meg i denne oppgaven, er «kollaboratør». Substantivet kollaboratør anvendes om en person som har utført handlingen kalt kollaborasjon. Dette begrepet kan igjen på en konsis og dekkende måte defineres som all samhandling mellom en okkuperende makt og en okkupert befolkning.4 Med denne definisjonen dekker vi
samhandling uavhengig om den skjer fra okkupasjonsmakt mot befolkning, eller om befolkningen hjelper den okkuperende makt. Den dekker også alle former for samarbeid uavhengig om samarbeidet er utført mellom okkuperte styresmakter eller okkuperte enkeltindivider utenfor det politiske eller militære liv.
Likevel er det og begreper som oppfattes med mer forakt enn ord som kollaborasjon og kollaboratør. Det er heller ikke noe som bør etterstrebes når det kommer til forskning på slike juridiske og rettshistoriske spørsmål. Å utelukke begreper alene basert på at de ikke er
nøytrale, blir etter min mening feil. Dette gjelder da blant annet begreper som landsforræderi, forræder, landssvik, og sviker. Jeg påstår likevel ikke at det er en historikers arbeid å bruke
4 Davies,G. K. Collaboration in maternity care: a randomised controlled trial. London: UPB, 2001, s. 39 og 40.
4
disse begrepene for å dømme historiske personer i vår samtid for forbrytelser begått for 200 år siden. Men vi må heller ikke glemme og grave ned disse begrepene.
Likevel er det nødvendig å bruke disse begrepene på en så lite følelsesladd måte som mulig for på en profesjonell måte å kunne formidle hovedsakelig to ting. Det første er rettsvesenets egen ordbruk om slike forbrytelser. Det andre er den samtidige oppfatningen av disse
forbrytelsene på samfunnsmessig og individuelt nivå. Jeg er derfor nødt til å anvende disse begrepene for å kunne være mest mulig nøytrale. Likevel er det umulig å være nøytral som historiker i beskrivelse av rettsaker tilknyttet kollaborasjon hvis vi ikke kan sette lys på om retten hadde forhåndsbestemte følelser om disse forbrytelsene eller om de tiltalte i ettertiden ble behandlet og snakket om av sine medborgere. Jeg vil derfor stedvis i denne oppgaven anvende flere av disse begrepene, kollaborasjon så vel som landsforræderi. Formålet med dette er ikke å virke forhåndsdømmende eller å være ideologisk forutinntatt, men å fokusere på begreper relevante for historisk forskning og forsøke å avmoralisere begrepene slik at vi kan anvende de på en mindre dømmende måte i fremtiden.
Kommisjonen har titulert og beskrevet seg selv som blant annet «Kommissionen for at bedøme de angivne skyldige i ulovlig Forbindelse med Fienden».5 Andre steder finnes det en noe mer spesielle betegnelse på kommisjonen som «Kommissionen for at undersøge saadanne Personers Forhold».6 Den desidert lengste og komplekse beskrivelsen av kommisjonen må forbli
«Commissionen ved den Kongelige interimistiske Regjeringscommissions Extensionsbefaling af 6t d. M. for forhøre og Domfældelse over alle de af Landets Jndvaanere i Almindelighed som have formentligen gjort sig skyldige i utilladelig Forstaaelse med Fienden». Som vi ser, indikerer tituleringen igjen to beskrivelser av kollaborasjon; ulovlig forbindelse med fienden, og ulovlig forhold til fienden.
Hva er egentlig kollaborasjon?
Kollaborasjon er langt fra et ord majoriteten av oss anvender til daglig. Selv de fleste historikere arbeider sjelden med begrepet, og enda sjeldnere er begrepet anvendt i norsk litteratur som ikke dreier seg om den siste verdenskrigen. Men hva er egentlig kollaborasjon?
5 Vedlegg 3 – Pro Memoaria, linje nummer 396 og 397.
6 Vedlegg 3 – Pro Memoaria, linje nummer 598.
5
Jeg vil trekke frem at det er en forskjell på hva kollaborasjon bør oppfattes som generelt, og hva kollaborasjon er ment som i denne oppgaven. Her vil jeg hovedsakelig se på
enveiskollaborasjon. Med dette mener jeg at jeg skal se på hvordan vanlige nordmenn samarbeidet med svenskene. Med dette tar jeg fokus vekk fra majoriteten av kollaborasjon som skjedde mellom statlige tjenestemenn og Sverige, samt kollaborasjon fra svensk side rettet mot nordmenn. Det finnes riktignok gode og flere eksempler under krigen i 1808-09 på begge disse fenomenene, men dette er ikke like aktuelt å se på i denne oppgaven.7 Jeg vil her definere kollaborasjon som all straffverdig samarbeid utført på norsk individnivå rettet inn mot den svenske okkupasjonsmakten, uavhengig om den var eller ikke var oppfordret fra svensk hold.
Det går et skille i det vi kan kalle for kollaborasjonsårsak. Hvorfor har man blitt en kollaboratør? Dette kan vi dele inn i to grupper, frivillig kollaborasjon og tvungen
kollaborasjon. Den frivillige kollaborasjon inndeles i to hovedgrupper, økonomisk motivert kollaborasjon og ideologisk motivert kollaborasjon. Den økonomiske motiverte kollaborasjon kan igjen inndeles i to undergrupper, profittbasert kollaborasjon og
selvbergingskollaborasjon. Tvungen kollaborasjon vil jeg inndele i klar tvungen kollaborasjon og tvetydig tvungen kollaborasjon. Dette skal jeg prøve å forklare litt mer detaljert nå.
KOLLABORASJON
Tvungen kollaborasjon. Frivillig kollaborasjon.
Klar tvungen kollaborasjon.
Tvetydig tvungen kollaborasjon.
Økonomisk motivert kollaborasjon.
Ideologisk motivert kollaborasjon.
Profittbasert kollaborasjon.
Selvbergings- kollaborasjon.
Den frivillige kollaborasjonen er en overordnet kategori som dekker alle former for
kollaborasjonen et menneske kan gjøre av fri vilje uavhengig grunn. Innenfor denne gruppen lovbrudd finner vi to kategorier. Den ideologisk motiverte kollaborasjonen gjelder
forbrytelser som ene og alene er gjort med rot i politiske eller ideologiske oppfatninger. Et relevant eksempel på dette tilknyttet vår aktuelle tidsperiode er for eksempel embetsmenns
7 Her kan jeg for eksempel nevne kollaborasjon mellom den svenske regjeringen og den norske embetsmannen Grev Wedel-Jarlsberg som var avgjørende.
6
egeninteresse av å få Norge underlagt svensk overherredømme. Her kan blant annet Grev Wedel-Jarlsbergs kollaborasjon med svenskene nevnes som det mest kjente eksempel. Denne typen kollaborasjonen faller inn under den overlappende beskrivelsen vi kan kalle for
dømmende kollaborasjon. Dømmende kollaborasjon er den typen kollaborasjon majoriteten av befolkningen vil beskrive som moralsk og etisk forkastelig.
Når det så kommer til den andre typen frivillig kollaborasjon, har vi gruppen jeg kaller økonomisk kollaborasjon. Den økonomiske kollaborasjonen er en overnevnt kategori som beskriver alle former for handel med en fiende som er fordelaktig for deg selv og/eller fienden. Dette er igjen en kategori jeg velger å inndele i to undergrupper basert på en bedømmelse av hvorvidt forbrytelsen klassifiseres som en dømmende kollaborasjon eller ikke. Her har vi da underkategoriene profittbasert kollaborasjon og selvbergingskollaborasjon.
Profittbasert kollaborasjon gjøres ut ifra et eget ønske om å tjene penger på krigen. Et moderne begrep på dette er krigsprofitører. Det skal da understrekes at alle profittbaserte kollaborasjon-forbrytelser også kan betegnes som krigsprofitører, men ikke alle
krigsprofitører er kollaboratører. Her kan for eksempel utenforstående våpenindustri fra et tredjepartland nevnes som eksempel. Profittbasert kollaborasjon vil i vårt tilfelle kunne beskrives som alle nordmenn som tjente gode penger på kjøp av salg av mat og luksusvarer i grensetraktene.
Den økonomisk motiverte kollaborasjonen kan generelt klassifiseres som dømmende form for kollaborasjon ettersom den er gjort frivillig. Likevel finner jeg her et unntak. Den
profittbaserte kollaborasjonen er en dømmende kollaborasjon. Om handelen derimot er gjort på bakgrunn av egen overlevelse og ikke å tjene penger, blir saken annerledes. Det er det vi kaller for selvbergings-kollaborasjon. Når handelen med fienden gjøres ut fra et forsøk på overlevelse. Selv også i de tilfeller hvor okkupasjon og fiendtlige makter er den direkte årsaken til for eksempel hungersnød. Dette var flere steder i Norge den bitre realitet under krigen i 1808. Vi kjenner alle diktet om Terje Vigen som prøvde å bryte britenes blokade for å hente korn til sin utmagrede familie. Langs hele den østlige riksgrensen til Sverige finner vi hundrevis av lignende historier om bønder som handler korn med svenske bønder for å brødfø sin familie gjennom hungersnøden. Dette er en spesiell form for kollaborasjon, den er rettslig straffbar, men ikke dømmende. Med dette mener jeg at bønder som utførte selvbergings-
7
kollaborasjon ble rettslig dømt og som regel til milde straffer. Men de ble ikke sosialt dømt av sine sambygdinger da det ble sett på som allment sosialt akseptert i ytterste nødsfall.
Tvungen kollaborasjon er noe vi gjerne ikke beskriver som en straffbar handling eller har et etisk standpunkt mot. Vi kan likevel betrakte det som den vanskeligste rettslige varianten å dømme innenfor denne kategorien. Den tvungne kollaborasjonen vil jeg inndele i to
underkategorier; klar tvungen kollaborasjon og tvetydig tvungen kollaborasjon. Den klare tvungne kollaborasjonen er den typen kollaborasjon som det ikke finnes tvil om skjer på bakgrunn av direkte tvang, og som en ikke kan nekte eller komme seg unna. Med dette mener vi blant annet krigsfanger som blir satt til tvunget arbeid for okkupasjonsmakten, noe som blant annet skjedde under okkupasjonen av Eidskog i 1808. Da ble et større antall krigsfanger og lokale bønder tvunget til å bygge en rekke mindre skanse-anlegg som svenskene kunne benytte ved en eventuell tilbaketrekning.
Bønder ble gjerne med våpen i hånd og trussel om både voldtekt og død tvunget til å gi fra seg informasjon om for eksempel hvilken vei som var raskest eller hvor norske stryker befant seg. Dette er det jeg kaller tvetydig tvungen kollaborasjon. Hvorfor er denne typen tvetydig? I motsetning til klar tvungen kollaborasjon kan en faktisk ikke være helt sikker på om denne typen er tvungen eller frivillig. Skillet er stort juridisk, men vanskelig å dømme. På tvungen og frivillig kollaborasjon går et skille mellom offer og forbryter. Så er spørsmålet hva man gjør i en sak hvor man har en tiltalt som selv hevder at eneste årsak til at han/hun ga
svenskene informasjon, var at vedkommende ble truet til det. På den annen side kan retten og kommisjonen sitte med vitner som hevder at tiltalte ga svenskene informasjon enten mot betaling eller av fri vilje. Her blir det ord mot ord. Slike rettsaker har jeg funnet flere
eksempler på, hvor det kan sås stor tvil om tiltalte var skyldig i et av lovens verste lovbrudd, eller om vedkommende selv var et offer for krig. Uavhengig om personer som ble tiltalt for slike forbrytelser, hevdet sin uskyld og ble trodd av kommisjonen, opplevde de dette som en dømmende kollaborasjon i og med at det fantes tvil. Bygdesladderen ville også ha sin innvirkning på dette.
Modellen gir meg en god mulighet til å vurdere de enkelte kasusene på en oversiktlig og lettfattelig måte. I de tilfeller der det empiriske materialet ikke gir et klart nok svar på hvilken
8
type kollaborasjon den tiltalte har utført, er dette en modell som åpner for at en person kan havne i to eller flere kategorier samtidig.
Et spesielt tilfelle av økonomisk kollaborasjon
Henrik Angell beskriver i sin bok om krigen i 1808 et spesielt fenomen som setter lys på et annet vis av det vi kan kalle for den økonomisk motiverte kollaborasjonen. Den økonomiske motiverte kollaborasjonen er som tidligere nevnt enten frivillig eller tvungen. Frivillig i den forstand at man er krigsprofitør, og tvungen i den forstand at det er eneste mulighet for å sikre seg selv og sin familie overlevelse eller bøte på en ekstrem sår situasjon. Angell skriver noe bemerkelsesverdig som bør se i lys av rettsprosessene jeg skal ser nærmere på. Angell beskriver situasjonen i Høland ut ifra brev som angivelig skal ha vært skrevet av prins Christian August da han ledet de norske styrkene i Høland personlig i 1808.8
Etter at de norske styrkene slo tilbake svenskene ved det store slaget ved Toverud, ble svenskene tvunget lenger inn i Høland og mot Urskog og den svenske grensen igjen. Det er ingen hemmelighet at svenskene kjøpte mat, husly, drikke og mer til av nordmennene. Noen solgte svenskene varer basert på frivillig økonomisk kollaborasjon og ønske om å tjene penger på de svenske soldatene. Andre solgte svenskene det de hadde av varer under påskudd av frykt og at de var redde for at svenskene kom til å ta det de trengteom de ikke solgte dem varene, uten å gi de noen økonomisk kompensasjon.9 Det de trengte, kjøpte de, og dette resulterte naturligvis i at svenskene la igjen en betydningsfull sum med penger i hendene på grensebøndene som levde innenfor den okkuperte sonen.
I henhold til Angell sin tolkning av disse brevene jeg dessverre ikke kan undersøke selv, da de ikke lar seg gjenfinne, hevdet prins Christian August at svenskene stjal tilbake pengene de hadde gitt til grensebøndene i Høland og Urskog. Som Angell selv skriver:
Prins Kristian August skriver saaledes efter kampene i Høland at han med egne øine har set pengeskapene opbrutt på flere gaarder; han fortæller at bønderne under svenskernes retræt med pistolen for brystet var blitt tvungen til at tilbakegi de penger som de hadde faat for utleverte levnetsmidler.10
8 Angell, H. Syv-aars-krigen for 17. mai. Oslo: Aschehoug, 1995, s. 60.
9 Se blant annet forklaringen til svenske rittmester Bratt i denne oppgaven som gir en utdypende argumentasjon av denne tankegangen.
10 Angell, 1995, s. 60.
9
Her er det en del spørsmål som tvinger seg frem. For det første, stemmer dette? Jeg mener det er stor sannsynlighet for at dette stemmer, selv om brevet ikke lar seg finne i dag. De
resterende spørsmålene er tilknyttet Christian August sin egen tolkning. Her har vi to mulige svar. Den første er selvsagt at svenskene faktisk tok med seg pengene sine på retretten, og årsaken til dette syntes klar. Svenskene ønsket å kjøpe bøndenes gunst og velvilje fordi de trodde dette kom til å bli en langvarig okkupasjon og at Norge til slutt kom til å bli en del av Sverige. Da hadde det vært godt å ha nordmennenes velvilje når den tiden skulle komme. Når da de innså at okkupasjonen kom til å bli kort og at Norge, slett ikke kom til å bli en del av Sverige, ønsket ikke svenskene å kaste bort pengene sine og tok dem like gjerne tilbake. På den måten fikk den kostbare og nytteløse invasjonen tilbake noen av pengene de hadde brukt.
Den andre teorien er så at svenskene slett ikke tok tilbake pengene, men at nordmennene fikk det til å se slik ut for å redde seg selv. Handel, uavhengig om den var av fri vilje eller under tvang, var like straffbar og hadde meget avskrekkende straffer. Derfor er det en mulighet for at den norske bonden av frykt for egen rettssikkerhet, isenesatte disse forbrytelsene, gjemte unna pengene og diktet opp en historie til prins Christian August for å få det til å se ut som at bøndene var i større nød enn de var. På denne måten ble det samvittighetsmessig lettere for prins Christian August å ha medfølelse med bøndene enn det det hadde vært om de hadde pengeskapene fulle av svensk sølv. Om dette faktisk var tilfelle, vil vi nok aldri få vite. Men det er viktig å ha denne teorien i bakhodet når vi drøfter videre kollaborasjon på økonomiske motiver som grensebøndene utførte og ble rettsforfulgt for.
Den moderne oppfattelse av kollaborasjon
Det går et historisk skille i den mentale oppfattelsen av kollaborasjon omtrent ved inngangen til det nittende århundre i hele den vestlige verden. Jeg vil påstå at det er to hovedårsaker til dette. Romantikken og nasjonalismen er første faktor. Napoleonskrigene ble på mange måter den utløsende faktor som endret vår definisjon ikke av selve begrepet kollaborasjon, men vårt etiske syn på kollaboratørene sine handlinger. Fra vår eldste historie og frem til og med 1700- tallet vil jeg påstå at den vanlige borger hadde få, om noen, forutinntatte meninger om for eksempel å handle med svenskene under kriger eller å bistå fremmede soldater med å finne veien mot betaling. Årsaken til dette er at disse personene i liten grad var preget av den nasjonalfølelsen de fleste vesteuropeere fikk gjennom 1800-tallets første dekader. Om en person fortalte sin nabo under Tyttebærkrigen i 1788 at han hadde møtt noen svenske soldater
10
og byttet til seg litt tobakk eller salt fra dem, ville naboen neppe tenkt noe mindre om sin nabo. Om vi bytter krig og år til andre verdenskrig og 1943, ville naboen antageligvis ikke hatt noe mer å gjøre med sin nabo, og når krigen var over antakelig angitt han til
myndighetene for samarbeid med fienden.
En annen årsak til dette kan være at det under Napoleonskrigene ble etablert et tydelig militærhistorisk skille tilknyttet hærens rolle. Under Napoleonskrigene går hæren fra å være en leiehær eller en kongshær til å bli en nasjonal hær. Med dette mener jeg at før
Napoleonskrigene var hærene i meget stor grad bygd opp av leiesoldater som gjorde det kongen ønsket. Folket hadde liten interesse av krigene fordi krigene som regel var en krig mellom konger og ikke mellom de større folkegruppene. Napoleonskrigene og nasjonalismens inntog gjorde krigen og hæren mer personlig og preget av følelser. Krigene utover 1800-tallet og 1900-tallet er derfor i større grad preget av folkevilje. Dette kan ha vært en årsak til at også folkets kollektive syn på kollaborasjon endret seg til det mer negative. I større grad
konkluderer man med at man ikke sviktet en mann, kongen, men at man sviktet et helt folk, og også eget folk.
Fra slutten av Napoleonskrigene har derfor kollaborasjon vært sett på som en av de verste forbrytelsene et menneske kan begå og av majoriteten blitt likestilt med forbrytelser som for eksempel drap. Likevel er vi på mange måter i dag inne i et nytt skille for slike forbrytelser.
Vi kan se tendenser til en holdningsendring hos mange av oss.11
Norsk lovgivning – Christian Vs Norske Lov
I norsk, eller mer presist dansk-norsk lovgivning, regulerte man nordmennenes forhold til fienden i krigstid gjennom to forskjellige typer forbud. Den første reguleringen finner vi også gjeldene i fredstid og det er reguleringene tilknyttet Christian Vs Norske Lov fra 1687. De andre reguleringene kom vanligvis kort tid etter eller i forbindelse med et krigsutbrudd og er det vi kaller for forordninger eller kongelige plakater. Dette var ekstra regler som kom med
11 Dette har blitt veldig synlig særlig det siste tiåret, da mange av oss velger å heller rose de vi kaller som
«varslere» for at de har offentliggjort informasjon som juridisk gjør de til landsforrædere og kollaboratører. Men det er en diskusjon noe ubetydelig for hvordan vi skal oppfatte kollaborasjon som fenomen i Norge mellom 1808 og 1810.
11
ytterliggere reguleringer, og de omhandlet gjerne begrensinger eller totalforbud av handel med enkelte nasjoner og også folkelig kontakt over riksgrensen.
Gjennom Christian Vs Norske Lov av 1687 i boken sjette bok, fjerde kapittel, er forbrytelser av aktuell art beskrevet. I tredje artikkel står som følger:
Hvo, som giør noget Oprør, samler, eller værver, Folk inden, eller uden Lands, giør Stæmpling enten med Indlændiske, eller Udlændiske, imod Kongen, eller Kongens offentlige Fiender enten med Raad, eller Daad, bistaar, være lige Straf undergiven.12
Forbrytelser av denne art skulle straffes på den mest bestialske måte som var mulig. Alt deres gods og formue skulle tilfalle staten, og selv skulle de lide dødsdommen ved å bli partert og hodet stilt ut på en stake til skrekk og advarsel for andre som vurderte å begå samme
forbrytelse.13 Ikke bare var det nok at dette skulle skje, men også den skyldiges familie skulle straffes for forbrytelsene om skyldige var en adelsmann. Da skulle alle hans barn fratas titler og familiens våpen skulle ødelegges.14
Norsk lovgivning – De to forordningene
Når det kommer til de kongelige plakatene, forordningene, er det to forordninger som utkom i forbindelse med den aktuelle krigen jeg skal se nærmere på. Av disse er begge aktuelle for forståelsen av hvordan rettssystemet mente man burde dømme landsforræderi, og ikke minst av hva som skulle oppfattes som landssvik. Derimot er det bare en av de to forordningene som er aktuelle for meg. Denne oppgaven vil som tidligere nevnt ta for seg rettsprosessene slik de fant sted på det sentrale grenseområdet tilknyttet Østlandet. Flere steder i landet foregikk lignende rettsprosesser, og her var ikke fienden alltid Sverige. I de rettsprosessene som forgikk mot mistenkte landsforrædere på Sør- og Vestlandet var fienden i all hovedsak britene.
Dette fremkommer tydelig gjennom den aller første forordningen som utkom. Den regulerte nemlig ingenting som omhandler nordmennenes forhold til svenskene, men nordmennenes forhold til britene. Den forbød all handel med vår historisk viktige handelspartner i vest.
Forordningen kom 30. oktober 1807. Det var først 14. mars 1808 at forordningen med
12 Vedlegg 4, Christian Vs Norske Lov fra 1687, artikkel 3.
13 Vedlegg 4, Christian Vs Norske Lov fra 1687, artikkel 1.
14 Vedlegg 4, Christian Vs Norske Lov fra 1687, artikkel 1.
12
reguleringen av kontakt med Sverige kom, samme dag som krigserklæringen. Det er her verdt å merke seg et tydelig skille. Mens forordningen fra 30. oktober 1807 kun forbyr handel med britene, så forbyr forordningen fra 14. mars 1808 all mulig kontakt med svenskene.
I Europa finner vi forskjellige lover omhandlende kollaborasjon i nærmest hvert eneste land.
Et aktuelt spørsmål å stille seg da er hvorfor internasjonal lovgivning om kollaborasjon kan være aktuell for kollaborasjonstiltalte i Norge på starten av 1800-tallet? Her er svaret kort og godt de aktuelle partenes syn på folkeretten som utslagsgivende faktor. I folkeretten finner vi også krav til den okkuperende makten om hva de rettslig kan kreve av den okkuperte
befolkningen.15
Norsk landsforræderiprosessers historiografi
Lite er skrevet om rettsprosessene etter 1807 og desto mindre er skrevet om rettsprosessene før. Det meste av rettsaker tilknyttet perioden før 1807 er dedikert til hva som hendte under den store nordiske krig og det er som regel kun beskrevet i lokalhistorisk litteratur. Ola Teige sin artikkel «Rettsoppgjøret i Norge etter den store nordiske krig» fra 2016 forblir det nyeste og et av de få eksemplene på en fornuftig historisk fremstilling som er verdt å nevne.16 Likevel er også dette en særdeles kort artikkel som kun dekker deler av den overfladiske informasjonen man bør kunne forventet å finne om emnet.
Det spesielle er at man ikke har skrevet mer om dette. Kildene er riktignok en utfordring.
Likevel ser vi en større litteratur som er produsert omhandlende Danmark-Norge sin rolle som en militærstat, og flere historikere har ufordelaktig og partisk hevdet at rettsvesenet var
særdeles begrenset under de dansk-norske regentens jernhånd. Derfor er det spesielt at man ikke har undersøkt i dybden de forbrytelser som i teorien skulle bli straffet hardest, og der finner vi nettopp de som utførte ulike former for svik og forræderi mot eget land.
Norsk landsforræderiprosessers historiografi i perioden 1807-1814
Hvorfor så få har skrevet om dette emne og hvorfor de som først nevnte dette, har skrevet så lite, kan forklares på forskjellig vis. For det første er kildematerialet en stor utfordring. For det
15 Ottosen, M. N. Kollaborasjon, forræderi og landssvikeroppgjøret i Norge. Oslo: Unipub, 2012, s. 167.
16 Teige, O. Rettsoppgjøret i Norge etter den store nordiske krig. Oslo: SNL, 2016, URL.
13
andre passer ikke historier om forrædere inn i den patriotiske fortellingen om 1814. Cornelius Flood og Morten Nordhagen Ottosen forblir de to eneste historikerne som inntil nå har
presentert deler av rettsprosessen mot de mistenkte landsforræderne. Detter er Flood sin
«Rittmester Bratt på Pramhus» på henholdsvis 40 sider og Ottosen sin «Kollaborasjon, forræderi og landsvikeroppgjør i Norge i 1808-09» på 30 sider.17 Med andre ord har vi i perioden 1810-2016 nedskrevet snaut 70 sider om disse rettsprosessene, mens om selve krigshandlingene og grunnloven må finnes tusenvis av sider.
Den andre og kanskje likeså sentrale årsaken er at disse temaene slett ikke har passet inn i den nasjonalromantiske historieskrivingen som preget tiårene etter 1814. Historieskrivingens oppgave med å bygge opp nasjonen Norge til egen kultur hadde ikke plass til fortellingene om nordmenn som valgte eller ble tvunget til å snu ryggen til sitt eget hjemland. Det kanskje klareste eksemplet på at dette var en tanke som vedvarte til langt inn på 1900-tallet, er forskjellige nasjonalhistoriske verker av historikeren Arne Bergsgård. Med meritter som resulterte i prisen «Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning» og medlemskap i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, var Bergsgård en av sin samtids mest aktede historikere mens han bedrev sin forskning mellom 1908 og sin død i 1954. Han skrev flere bøker og utga en rekke artikler omkring det som skjedde i Norge rundt 1814 og
nasjonalromantikkens gullår.
I sin bok «Året 1814», utgitt i 1945 og artikkelen «Folket og krigen i 1814» fra 1941 stiller Bergsgård seg tvilende til at norske bønder samarbeidet med svenske styrker under krigene i 1808 og 1814. I boken «Året 1814» avviser Bergsgård prins Christian Frederik og sjefen for den norsk generalstaben Johannes Klingenberg Sejersted sin mistanke mot de norske bøndene og beskriver denne bekymringen som tvilsom.18 Dette er den eneste historikers vurdering av norske lekfolks samarbeid med svenskene som utkom skriftlig gjennom hele det 20. århundre.
En ting er likevel å merke seg med Bergsgårds syn på bøndenes vilje til samarbeid. Det fremkommer tydelig at han ikke trodde mye på at bøndene hjalp svenskene, og at han så på majoriteten av norske bønder i 1814 som patriotiske. Likevel åpner Bergsgård for at han kan
17 Flood, C. Under krigen. Christiania: Malling, 1892, s. 211 til 250 & Ottosen, 2012, s. 163 til 193.
18 Aamodt, H. Øvre Solørs militære historie. Flisa: Åsnes kommune, 1964, s. 127. Bergsgård, A. Året 1814.
Oslo: Aschehoug, 1945, s. 66 & Bergsgård, A. Folket og krigen i 1814. Oslo: Syn og segn, 1941, s. 207-219.
14
ha tatt feil. I den påfølgende setningen til sin tvil om Christian Frederik og Sejersteds påstand om illojale bønder, skriver Bergsgård: «… og svenskene klaga over at dei ikkje kunne få bøndene til å gje seg meldingar anten med trugsmål eller lokking».19 Dette sier oss at Bergsgård må ha sittet på informasjon som tilsa at nordmenn kan ha samarbeidet med svenskene på to vis, gjennom «trugsmål» og «lokking». Det fremkommer at Bergsgård også har beviser på at noen nordmenn må ha blitt truet til samarbeid, samtidig som han innrømmer at det kan ha vært mer utbredt enn han trodde at nordmenn lot seg bestikke.
Først i 2008 kom en artikkel av Morten N. Ottosen som presenterte landssvikoppgjøret på en profesjonell vitenskapelig måte, med et kritiske blikk som var sårt trengt. For første gang ble det gitt et overblikk over hele prosessen, men da begrenset til Østlandet i likhet med denne fremstillingen.
Norske kilder og metodiske utfordringer tilknyttet disse
Norske primærkilder forblir vår eneste store kilde til kunnskap om rettsprosessene.
Riksarkivet, Statsarkivet i Oslo og Statsarkivet på Hamar sine kilder er det som utgjør
majoriteten for grunnlaget til denne avhandlingen. Siden det bare finnes 70 små sider litteratur om emnet er det klart at den resterende forskningen må foregå ut ifra direkte undersøkelse av primærkilder og ikke legger for mye vekt på litteratur.
Håndskriftsamlingen ved Nasjonalbiblioteket har også noen få kilder, separert fra alt annet.
Dette består at to kjente pakker bestående av totalt åtte foldere med diverse dokumenter.
Mange av dokumentene her inneholder ingenting om rettsprosessene, men må være
feilplassert og har en rekke dokumenter datert 1820- og 1830-årene. Deres dokumenter har vært undersøkt før, både Flood og Ottosen. Selv har jeg ikke vektlagt disse dokumentene særlig betydning da jeg anser de for å være av mindre viktighet sett i lys av de andre kildene som er presentert i denne oppgaven.
Gjennom hele mitt kildearbeid har jeg lengtet etter å finne spesielt en kilde. Dette er en fullstendig protokoll over alle rettsakene under landssvikoppgjøret som kommisjonen i Christiania skal ha laget.20 Historiker Constantinus Flood hadde åpenbart denne protokollen
19 Bergsgård, 1945, s. 66.
20 Flood, 1892, s. 211 og 249.
15
tilgjengelig på 1880- og/eller 1890-tallet, og han nevner den i sin bok «Under krigen» på side 211 og 249. Men etter dette har den vært sporløst forsvunnet. Også Ottosen lette etter
protokollen i sin tid, uten hell.21 Selv har jeg anvendt et mangfold av timer i diverse norske arkiver på jakt etter den uten hell. Jeg har også vært i kontakt med en rekke andre norske arkiver, Nasjonalbiblioteket og det danske riksarkivet men heller ikke de har funnet protokollen. Det norske riksarkivet har også søkt etter protokollen på mine mange
forespørsler, uten å ha funnet den. Om denne protokollen noen gang blir funnet er det ingen tvil om at innholdet i den vil være den aller beste kilde til vår forståelse rundt disse
rettsprosessene, hvordan de ble foretatt og hvordan kommisjonen arbeidet. Funnet av protokollen ville også gitt oss grunnlag for en sikker statistisk over antall tiltalte, dømte og hvilke straffer de fikk eller om de eventuelt ble frifunnet. Dens historiske verdi ville vært enorm.
Metode og metodiske utfordringer
Metodisk kan oppgaven i sin korthet beskrives best som en kvalitativ redegjørelse for et hittil dårlig kjent fenomen i norsk rettshistorie. Oppgaven har derfor ikke som formål å være en komparativ analyse. Årsaken til at oppgaven ikke er komparativt anlagt, skyldes plassmangel.
Vi vet mye om de samme rettsprosedyrene i blant annet Tyskland og Frankrike og delvis også i Storbritannia og Danmark. Problemet er at vi ikke har så detaljert kunnskap om Norge.
Denne oppgaven er derfor et forsøk på å bli den detaljerte forklaringen vi trenger for å gjøre en komparativ undersøkelse med andre europeiske nasjoner. Om man da både skulle ha sammenlignet Norge med Europa samtidig som man hadde frembragt den informasjonen vi måtte ha hatt for å kunne gjøre det, måtte antall sider i oppgaven overskredet rammene.
Arbeidet med de tidligere nevnte primærkildene har vært oppgavens største metodiske utfordring. Det er selvsagt utfordrende å tolke kildene på korrekt måte. Jeg har derfor hatt nytte av den hermeneutiske sirkel. Mange kilder har blitt tolket og omskrevet både seks og syv ganger før de har fått den kontekst og konklusjon de har nå, og andre kilder har satt tidligere tolkinger i helt nytt lys.
21 Ottosen, M. N. Popular response to unpopular wars. Oslo: UiO, 2012, s. 163-194.
16
Foruten de tolkningsmessige utfordringene har det vært to andre metodiske utfordringer tilknyttet arbeidet med kildene. Det første har vært å finne kildene. Det andre har vært å forstå dem, ikke innholdsmessig, men skrifstmessig. Kildene har vært få i antall, skrevet av et bredt antall forskjellige personer med ulik håndskrift, plassert i et hav av arkiver på forskjellige steder både i Norge og i Sverige. Da kommisjonen ikke har sitt eget arkiv, ligger materialet i dag spredt i flere arkiver. Dette til tross har et minimum av 4000 enkeltstående små og store dokumentsider blitt undersøkt i jakten på de rette kildene.
Den gotiske håndskriften er et metodisk problem.22 Utilgjengelige og til dels uleselige kilder kan ikke fakta-sjekkes på samme måte som tekst hentet ut av en bok eller et tidsskrift.
Uavhengig om lesere av denne oppgaven finner igjen kildene jeg henviser til, vil majoriteten ha store problemer med å forstå hva som står der grunnet den gotiske håndskriften. Derfor har jeg lagt et ekstra stort arbeid ned i transkriberingen av de dokumentene jeg har anvendt i denne oppgaven. De følger oppgaven som vedlegg. Dette er det to årsaker til. For det første simplifiserer det leserens mulighet til selv å konsultere mine kilder ved lesningen av mine tolkninger. For det andre er det en tilgjengeliggjøring av kilder til et emne for få har studert.
Med dette håper jeg at min tilgjengeliggjøring av disse kildene vil åpne for nye tolkninger og ny forskning utover mitt arbeid på dette forholdsvis ukjente, men viktige, stykke av norsk historie.
Svensk litteratur og svenske kilder
Rettsprosessene som foregikk i Norge, er det heller ikke skrevet mye om i svensk litteratur.
Selv om Sverige har produsert mye mer litteratur enn den norske historieskrivingen om krigen som pågikk mellom 1808 og 1809. Krigene i og omkring disse årstallene markerte naturligvis et større skille for Sverige enn Norge på grunn av tapet av Finland til det russiske Tsarveldet og det påfølgende statskuppet. Den eneste setningen man kan oppdrive i svensk litteratur om den norske rettsforfølgelsen av personer som hadde mistenkelig omgang med det svenske folk finner vi i «Generalstabens Krigshistoriske Avdeling» tilknyttet Staffeldt. «For öfrigt
sysselsatte sig Staffeldt med rättsliga undersökningar mot de personer, som misstänktes hafva gått fiendens ärenden under den svenska ockupationen».23 Mer er det heller ikke å finne i
22 Den gotiske håndskriften har krevet et ukjent antall timer til transkriber av disse til leselige latinske bokstaver som enhver mann eller kvinne kan lese og forstå uten en utdannelse innen historie.
23 Generalstabens Krigshistoriske Avdeling, 1915, s. 362.
17
svensk litteratur om disse rettsprosessene. Likevel kan vi ut ifra denne ene setningen alene få bekreftet at Staffeldt var en av de som var særlig opptatt av å finne mulige forrædere. Noe vi også vil se igjennom arkivmateriale som vil bli presentert senere.
Det de svenske primærkildene kan gi oss, er dog veldig viktig. De sier oss lite om hvordan rettsprosessene foregikk, men de gir oss innsikt i informasjon om de tiltalte. Brev fra svenske feltherrer til sentralmyndighetene i Sverige og den svenske monarken gir oss en god
indikasjon på hvordan svenskene oppfattet nordmenns samarbeidsvilje i de ulike delene av Østlandet. Dette gir oss et unikt innblikk i hvordan de så på situasjonen i kontrast til hvordan norske styremakter mente situasjonen var. De svenske kildene gir oss også informasjon om de tvang nordmenn til å hjelpe dem, eller om nordmenn hjalp dem av fri vilje, og ikke minst om hva de hjalp svenskene med. Kildene fra svenske arkiver er sentrale å anvende for å fastslå om nordmennene hjalp svenskene ut ifra økonomiske motiver, eller om det var på et ideologisk grunnlag.
Internasjonale kilder og litteratur
Når det kommer til internasjonal litteratur om emnet har vi to grupper av betydning. Litteratur omhandlende kollaborasjon som generelt fenomen, og kollaborasjon i Europa under
Napoleonskrigene. Under første kategori finner vi noen anvendbare og sentrale kilder som kan hjelpe oss å forstå kollaborasjon som noe større. Den sistnevnte kategorien gir oss et innblikk i andre nasjoners rettsprosesser. Dette har mindre verdi i denne oppgaven da dette ikke er en komparativ oppgave. Likevel finner jeg i denne kategorien den hittil eneste engelskspråklige artikkelen som omhandler samme emne som jeg skal se på i denne oppgaven. Ikke Norge spesielt, men kollaborasjon og motstand i Skandinavia under
Napoleonskrigene. I artikkelen «State-formation, Public Resistance and Nation-building in Scandinavia in the Era of Revolution and Napoleon, 1789–1815» publisert i 2003 i boken
«Collaboration and Resistance in Napoleonic Europe» prøver den svenske professoren Kent Zetterberg å redegjøre for noen av de lange linjene i Skandinavia.24
Zetterberg belyser ikke bare motstand og kollaborasjon i alle de tre skandinaviske nasjonene på litt i underkante av ti sider, men også det mest sentrale av nasjonsbygging. Selve nasjonen
24 Zetterberg, K. State formation, public resistance and nation-building in Scandinavia in the era of revolution and Napoleon. Belfast: Palgrave, 2003, s. 203 til 212.
18
Norge nevnes totalt 20 ganger i løpet av teksten, men ikke ved et eneste tilfelle nevnes noen form for kollaborasjon eller motstand tilknyttet Norge eller nordmennene.25 Foruten denne mangelfulle artikkelen er boken «Collaboration and Resistance in Napoleonic Europe» en god innføring i særlig de kontinentale rettsprosessene, og professor Malcolm Crook sin artikkel om kollaborasjon som fenomen i det Napoleonske Europa bør trekkes frem som en artikkel verdt å lese.26
25 Zetterberg, 2003, s. 203 til 212.
26 Crook, M. Collaboration and Resistance in Napoleonic Europe. Belfast: Palgrave, 2003, s. 19 til 36.
19
Kapittel 2 – Bakgrunn: Krigens opprinnelse og utfoldelse
Hva var opphavet, årsaken og konsekvensene som ga oss et rettsoppgjør mot landssvikere jeg nå skal undersøke, og som vi dessverre vet altfor lite om? Det er nærliggende å komme med en kort redegjørelse for dette før jeg undersøker selve rettsoppgjøret og den problemstillingen jeg har satt som et mål å komme med et svar på.
Krigsåret 1808 var det mest dramatiske i Norges involvering i Napoleonskrigene. Både i årene før og etter dette var Danmark-Norge en del av krigen og led under diverse
konsekvenser som kom som et direkte resultat. Likevel forblir året 1808 det året Norge led mest både under jevne kystangrep fra britiske styrker samtidig som grensetraktene av Østlandet og Trøndelag led under kamper og svensk okkupasjon. Spørsmålet er hvordan denne krigen kom til, og hvorfor ble Østlandet skueplassen for Europas blodige maktkamp?
Europas utposter må velge side
For å finne årsaken til krigen mellom Norge og Sverige i 1808 som resulterte i en over tre år lang rettsforfølgelse av nordmenn, må vi så langt tilbake i tid som den franske revolusjonen i 1789. Uten den franske revolusjonen hadde ikke Napoleon blitt keiser av Frankrike, og hadde ikke dette blitt situasjonen, hadde mest sannsynlig krigen med Sverige i 1808 ikke funnet sted. I hvert fall ikke på det vis den faktisk gjorde. I starten var koalisjonskrigene mot Napoleon noe som hørte kontinentet til. Men likhet med kriger vi har sett eksempler på både før og etter, var det bare et spørsmål om tid før en så stor krig ikke skulle dra Europas ytterkanter innover seg og inn i en krig de egentlig ikke hadde interesser i.27
Britene fattet interesse for Sverige-Finland, som i 1805 fortsatt var nøytral i krigen.
Storbritannia kjøpte seg en alliert i svenskene, og gjennom å gi nasjonen økonomiske midler gikk Sverige inn på britisk side i krigen mot Napoleon i 1805.28 Det hele eskalerte på
kontinentet i november 1806 da Napoleon innførte Kontinentalblokaden. En strategi som skulle knekke Storbritannia. I sin aller enkleste forklaring var dette en militær blokade og en
27 Her kan da nevnes andre verdenskrig (1940-45) og den spanske arvefølgekrigen, som to kriger Danmark- Norge ble trukket inn i tross nøytralitet i innledningsfasene. Det samme kan sies om Sverige tilknyttet den spanske arvefølgekrigen.
28 Sundberg U. Svenska krig 1521-1814. Stockholm: H&H, 2002, s. 358 og 359 & Andersson, L. Sveriges historia under 1800 och 1900-talen. Stockholm: H&H, 2003, s. 12.
20
handelsblokade mot britene som var totalt avhengige av internasjonal handel og skipsfart for å ha en levedyktig intern økonomi. Dette førte Storbritannia ut i en sår situasjon som måtte ordnes opp i så fort som mulig.
For Danmark-Norges del var situasjonen noe annerledes, men her skal Storbritannia også tildeles majoriteten av æren, eller skylden, for at også Danmark-Norge ble dratt inn i krigen.
Ikke siden 1721 hadde nasjonen vært innblandet i en krig som innebar noen av Sentral- Europas stormakter.29 Da kontinentalblokaden tilspisset situasjonen, var det blitt et unisont fransk-britisk krav at Danmark-Norge valgte side. Det hele gjorde det på sett og vis enklere når Storbritannia valgte side på vegne av Danmark-Norge da de invaderte Sjælland,
bombarderte København og ranet til seg majoriteten av den dansk-norske krigsflåten under det vi i dag kjenner som flåteranet i 1807. Med dette underskrev daværende kronprins, og de facto regent, Frederik en alliansetraktat med Frankrike og gikk inn på fransk side i krigen, og med det var i «de facto» krig med Sverige.
Norges selvstyre tar form
Krigen med britene ga Danmark en del utfordringer med sin viktigste utpost, Norge. Norge hadde de siste århundrer vært underlagt et nærmest direkte sentralisert styre i København.
Grunnet flåteranet hadde Danmark-Norge mistet sin viktigste militære ressurs, og britene etablerte seg som den suverent militære overmakt i Norskehavet og Nordsjøen. Dette skapte i hovedsak to problemer. Danske handelsskip kunne ikke lenger nå Norge med sitt viktige korn som stagget sulten i Norge, og danske statsskip kunne ikke lengre nå Norge med nyheter, beskjeder og ordre om hva som skulle finne sted.
Dette tvang frem opprettelsen av den norske regjeringskommisjonen.30 Med dette hadde Norge kommet så nærme et selvstyre under enevelde som aldri før. Kommisjonen kom under ledelse av den nært betrodde og lojale kongevennen prins Christian August som hittil hadde
29 Da tenkes det på Den Store Nordiske krig som sluttet i 1721 offisielt med freden i Nystad. For Danmark- Norge sin del ble krigen avsluttet allerede i 1720. Den store nordiske krig innbar at Danmark-Norge blant annet var i krig med Sverige, Det Osmanske Riket og Polen-Litauen, samt alliert med Russland, Sachsen og Preussen, for å nevne noen. Man skal selvsagt ha i mente Tyttebærkrigen som ble utkjempet i 1788. Selv om den til dels innebar noe stormaktsspill og krigshandlinger er de i så beskjeden grad at jeg velger å ikke definere denne krigen som en krig av betydelig størrelse eller viktighet.
30 Aall, J. Erindringer som bidrar til Norges historie mellom 1800 og 1815. Christiania: Cappelen, 1859, s. 94.
21
ledet de militære styrkene i det sørlige og østre Norge.31 Som kommisjonens leder ble han også Norges første stattholder siden stattholderembetet ble avviklet i 1771.32 Kommisjonen skulle ta seg av det daglige styre i Norge og sørge for at Norge holdt seg oppegående. Foruten Prins Christian August bestod kommisjonen av grev Moltke, justitiarius i Akershus
stiftsoverrett Enevold Falsen og generalauditør Rosenkrantz. Fra november 1808 ble Prins Fredrik av Hessen med i kommisjonen, og de to siste medlemmene, amtmann i Buskerud og senere greve Herman Wedel-Jarlsberg og advokat Sommerhielm kom til i desember samme år.33 I en kortere periode var også president for Danske kanselli, Frederik Julius Kaas medlem i kommisjonen.
Kommisjonens mest sentrale oppgave ble å takle matmangelen. En alvorlig hungersnød senket seg over landet og kom, som vi skal se senere, også til å prege mange nordmenn som senere ble dømt som landsforrædere grunnet sin desperate hunger. Den britiske blokaden av norske og danske havner hindret også eksport av norske varer som trelast og fisk, som var hel avgjørende for fortsettelsen av en brukbar statsøkonomi. Som ikke dette var nok, ble året 1808 også et uår, preget av mye regn, som igjen forverret matsituasjonen ytterliggere. Med andre ord var regjeringskommisjonen hverken fri for arbeid eller bekymringer gjennom årene 1807 og 1808.
Krigsutbruddet med Sverige
Til tross for at Frankrike og Storbritannia var i krig og Danmark var alliert av Frankrike mens Sverige var alliert av britene, innebar ikke dette en umiddelbar krig mellom de to historiske erkefiendene Danmark-Norge og Sverige. Krigen mellom Danmark-Norge og Sverige var likevel noe alle forventet. Den kom som et resultat av at Kong Frederik erklærte krig mot Sverige 14. mars 1808. Med det var Norge hermetisk lukket, med unntak av den sentrale Arkhangelsk-farten som forbant de nordligste delene av landet med Russland, vår allierte.34
31 Aanmoen, O. Christian August – Dansken som nesten ble svensk konge. Oslo: Fortid, 2016, s. 68 til 73.
32 Stattholderembete ble avviklet i 1771 da Stattholder Jacob Benzon ble løst fra embetet etter bare et år i tjeneste.
33 Prins Fredrik av Hessen var for øvrig kommisjonens leder fra 28. desember 1809 til 30. november 1810.
34 Arkhangelsk-farten er i likhet med landsforræderiprosessene, noe vi vet var utbredt, men ellers vet lite om.
Kort fortalt ga den varer og informasjon innfly til Norge via en lang handelsrute som forbant Christiania med Moskva via skipstrafikk som i hovedsak gikk fra den russiske havnen Arkhangelsk med Trondheim og Tromsø.
22
Allerede måneden etter, i april 1808, kom det forventede: En svensk militær invasjon langs den østlige riksgrensen. Svenske styrker angrep Norge på fire steder. Dette var gjennom Smaalenene, Øst-Akershus, Søndre Hedmark og Trøndelagsregionen.35 De norske bøndene ble utsatt for okkupasjon i flere av områdene, da særlig i Eidskog-traktene i dagens sør- Hedmark.36 Noe som gjorde de sårbare for av fri vilje eller tvang å måtte samarbeide med okkupasjonsmakten og med det sette seg selv i unåde hos dansk-norske myndigheter.
Krigshandlingene – kort fortalt
Krigen i Norge kan inndeles i tre soner, kystraidene utført at de britiske styrkene, kampene langs den sørøstlige grensen i Smaalenene, Akershus og Hedmark, og de nordøstlige
kamphandlingene i Trønderlagsregionen. Det er i denne oppgaven kun en av disse regionene vi skal se på, rettsoppgjøret mot de personene som levde langs områdene tilsluttet den
sørøstlige grensen og de tilknyttede områdene rundt deler av nordlige Christianiafjorden og det indre Østlandet. Likevel er det sentralt for vår forståelse av krigen i sin helhet å ha noe kunnskap også om det som skjedde utenfor disse områdene, tilknyttet krigshandlinger og lidelser.
Kamphandlingene med britene på Sørlandet og Vestlandet var i realiteten begrenset til britiske raid, med jevne mellomrom, og kampene mellom norske styrker og kanonbåter var egentlig ikke store nevneverdige kamper. Dette mønsteret er brutt med det mest kjente norske sjøslaget under 1808-krigen. Slaget ved Alvøen ga ikke Norge bare en overlegen seier i mai 1808. Fem nordmenn ofret sitt liv for fedrelandet, og etter kampene fulgte et dramatisk
rettsoppgjør med de nordmennene som hadde hjulpet britene med å finne veien til Bergen. Av disse ble èn dømt til døden for sitt svik.37 Kamphandlingene i Trøndelag forble noen små trefninger i traktene rundt Røros hvor svenskene prøvde å avskrekke de nordenfjeldske styrkene i å forflytte seg til fronten i sør. Dette var en dårlig utført plan fra svensk side. Ikke bare forflyttet store deler av de nordenfjeldske styrkene seg sørover, men de invaderte også Sverige over grensen til Herjedalen og brente ned flere gårder i området.38
35 Generalstabens krigshistoriska afdeling, 1890, bind I til IX (Se også vedlegg 5).
36 Se vedlegg 5.
37 Dødsdommen ble ikke utført, men omgjort til straffarbeid kort tid etter. Se: Terjesen, B. Bataljen ved Alvøen.
Laksevåg: Sjøkrigsskolen, 2008, s. 11.
38 Jensås, H. K. Distriktskommando Trøndelag med historisk bakgrunn fra 1628. Trondheim: Trondheim kommune, 2004, s. 30.
23
Invasjonen i sør hadde to formål for svenskene: Å okkupere og holde Fredriksten festning og, å innta Christiania. Dette skjedde aldri. Årsaken var større dansk-norsk militær motstand og en akutt mangel på mat til invasjonsstyrkene. Svenskene kom aldri lengre enn noen mil over riksgrensen. I sør kan vi snakke om tre fronter, Smaalenene-fronten, Høland-fronten og Solør/Eidskog-fronten.39 Her ble månedene med krig preget av svenske angrep og norske sterke motangrep som drev svenskene tilbake inn i Sverige eller til sterke stillinger det ikke var vits for nordmennene å angripe igjen. Krigsutviklingen i sør kan best beskrives som noe som utviklet seg til å minne om en moderne stillingskrig.
Det hele fikk sin slutt da svenske general Armfeldt underskrev Kongsvingeravtalen, en midlertidig fredsavtale som sikret svenskene tid og styrker til å avsette kong Gustav IV Adolf i et kupp. Etter dette oppløste krigen med Sverige seg og den endelige fredsavtalen ble
undertegnet i Jönköping, i desember året etter, i 1809. Resultatet av krigen var ingenting.
Hverken noen form for krigserstatning eller noen form for territorielle endringer. Til gjengled ble mange nordmenn og svensker drept, enda flere endte som krigsfanger og rettsforfulgte landssvikere. Totalt ble 163 norske soldater, medregnet 265 norske sjøfolk, tatt til fange av svenskene og satt i diverse svenske fangeleirer krigen ut, til gjengjeld ble totalt 948 svenske soldater tatt til fange av nordmennene og satt krigen ut i norske leire.40 Det er ikke gjort noe detaljert regnskap på antall drepte, mye grunnet kilder som oppgir kun antall i «døde og sårede». Dette har gjort det utfordrende å frembringe et eksakt antall døde. Det anslås derfor at mellom 200-400 døde på hver side.
39 Se vedlegg 5 – Kart over krigshandlingene i 1808.
40 Tallene er hentet fra masteroppgaven «Fra soldat til krigsfange - Behandlingen av svenske krigsfanger i Norge og norske krigsfanger i Sverige i årene 1808-1809», av Tonje Barsett Langen hvor hun diskuterer dette grundig, s. 66 til 69 & s. 85.
24
Kapittel 3 – Kommisjonen: om dens medlemmer og arbeid
Kommisjonen som skulle behandle sakene mot landssvikere, ble til som et resultat av stor uenighet mellom det sivile og det militæret. Som vi skal se, dømte militæret og det sivile ulikt i så å si alle sakene, og forargelsen over dette var stor. Dette førte til en kommisjonen bestående av to sivile og to militære medlemmer som sammen skulle dømme i alle sakene. På den måten sikret man enighet.
Kommisjonen ble opprettet etter idè av stattholder Christian august og trådde i kraft fra juli 1808.41 De to sivile medlemmene ble assessor i stifteretten, Jens Petter Gløersen Debes og justisråd Johan Lausen Bull. De to militære medlemmene ble offiserene Johan Ohme og Nicolai Wilhelm Gedde. Gedde ble i 1809 erstattet av Kaptein Guttorm Rustad. Vi kan se at kommisjonen gikk under flere navn, blant annet «Kommissionen for at bedøme de angivne skyldige i ulovlig Forbindelse med Fienden».42 Andre steder finner vi også den noe mer spesielle betegnelsen på kommisjonen, som «Kommissionen for at undersøge saadanne Personers Forhold».43 Den desidert lengste beskrivelsen av kommisjonen må forbli
«Commissionen ved den Kongelige interimistiske Regjeringscommissions Extensionsbefaling af 6t d. M. for forhøre og Domfældelse over alle de af Landets Jndvaanere i Almindelighed som have formentligen gjort sig skyldige i utilladelig Forstaaelse med Fienden».
Kommisjonsmedlemmene
Det er helt sentralt å vite litt om de ulike kommisjonsmedlemmene, hvem de var, hvorfor de ble satt inn i kommisjonen, og hva som hendte med dem etter at kommisjonens arbeid ble erklært for fullført.
Kommisjonsmedlem Jens Petter Gløersen Debes hadde lang erfaring med det norske rettssystemet. Da krigen brøt ut i 1808, arbeidet han som assessor i stiftsoverretten. Etter krigen fortsatte han sitt juridiske arbeid og endte til slutt som assessor i Høyesterett og satt senere som stortingsrepresentant i en periode.44 Det andre sivile kommisjonsmedlemmet Johan Lausen Bull
41 Ottosen, 2012, s. 173.
42 Vedlegg 3 – Pro Memoaria, linje nummer 396 og 397.
43 Vedlegg 3 – Pro Memoaria, linje nummer 598.
44 Lindstøl, T. Stortinget og statsraadet 1814-1914. Kristiania: Steenske, 1914, s. 189 & 190.