Statoil eies av den norske stat og ble opprettet etter vedtak av Stortinget i 1972. Selskapet ivaretar statens forretningsmessige interesser innen undersøkelse, utbygging, produksjon, transport, videreforedling og salg av olje og gass og annen tilknyttet virksomhet. Statoil er blant annet operator for utbygging og drift av Gullfaks- feltet og for gasstransportsystemet Statpipe.
ØKONOMI OG ADMINISTRASJON
Analyse av norsk og internasjonal økonomi
Til Planavdelingen i den sentrale økonomi- og administrasjonsstaben søker vi nye medarbeidere innenfor økonomisk analyse og planlegging. Planavdelingen utfører konsern- og selskapsoppgaver innenfor økonomisk analyse og strategisk planlegging, herunder økonomisk langtidsplanlegging og utarbeidelse av perspektivanalyser. I forbindelse med internasjonalisering av Statoils virksomhet har Planavdelingen fått nye og utfordrende arbeidsoppgaver innenfor disse områdene.
Avdelingen har en seksjon som arbeider med analyse av norsk og internasjonal økonomi. Med
utgangspunkt i alternative scenarier utarbeides prognoser og økonomiske forutsetninger for prosjekt- og selskapsanalyser, for strategisk planlegging og for analyser av energi-, produkt- og
innsatsvaremarkedene. Seksjonen arbeider også med risikovurderinger i forbindelse med Statoils utenlandsengasjement. Arbeidet er konsentrert om forhold ved utviklingen i norsk og internasjonal økonomi som er av betydning for Statoil, i første rekke økonomisk vekst, valutakurser, prisstigning og rentenivå.
Arbeidet baserer seg på materiale fra norske og internasjonale organisasjoner og konsulentbyrå, og deler av arbeidet foregår i nær kontakt med disse. Seksjonen har nær kontakt med andre avdelinger i Statoil.
Til seksjonen søker vi sosialøkonom eller person med tilsvarende utdanning og relevant erfaring.
Avhengig av interesse og kvalifikasjoner vil også arbeidet innenfor andre av avdelingens
arbeidsområder kunne påregnes Vi er også være interessert i A komme i kontakt med personer som har kunnskaper innenfor strategisk planlegging.
Arbeidssted vil være Stavanger. Lønn etter kvalifikasjoner.
Selskapet ønsker en jevnere fordeling mellom kjønnene og oppfordrer derfor kvinner til å søke.
Nærmere opplysninger om stillingen kan fås ved henvendelse til Tor Kartevold, tif. (04) 80 8080.
Skriftlig søknad med vitnemål, attester og referanser sendes innen 1. mars 1986.
Konvolutten bes merket 0-8/86.
Ostatoii Den norske stats oljeselskap as
Postboks 300, 4001 Stavanger
EGE TORP:
rbeidsloshetens fordeling
e forskningsrapporter ØK;
Kredi tt politikken
Kredittpolitikken har vært i søkelyset den siste tiden. Etter at utlånsveksten gjennom lengre tid har vært svært høy, presenterte regjeringen i januar sine kredittpolitiske tiltak. Et viktig ledd i de innstramninger som ble foretatt, var vedtaket om å innføre krav om at en andel av bankenes utlånsvekst skulle plasseres på rentefrie konti i Norges Bank.
På denne måten oppnår man utvilsomt at kostnadene ved å øke utlånene blir vesentlig høyere enn tidligere. Man påvirker således marginaltilpasningen på en slik måte at det tilsynelatende kan se ut som om virkemidlet er tatt rett ut av en lærebok i økonomisk teori.
Like fullt er det fare for at tiltaket ikke vil virke etter hensikten.
Rammebetingelsene for kredittytelser på det uregulerte markedet blir ikke påvirket. Således kan en risikere at kreditten ytes av andre enn de etablerte finansinstitusjoner. For å hindre dette inneholdt
regjeringens kredittpolitiske pakke riktignok også en direkte regulering av finansinstitusjonenes garantier, lagt opp etter om lag samme mønster som i 1983. Erfaringene fra den gang tyder imidlertid på at selv om man klarer å påvirke det samlede garantiomfang, vil virkningen på kredittytingen over det uregulerte marked være langt mer beskjeden.
Effekten av disse tiltakene kan således lett bli en viss heving av bankenes utlånsrenter, kombinert med at en større del av kreditten ytes gjennom nye kanaler. En viss effekt på den samlede kredittilførsel kan man kanskje også oppnå, først og fremst fordi en del vil unnlate å søke om lån.
Et problem er imidlertid at strukturen innenfor banksystemet låses fast ved at det blir vanskelig for mindre banker å
ekspandere. Siden mye av kredittytingen vil skje utenom de ordinære finansinstitusjoner, mister dessuten myndighetene noe av oversikten over hva som skjer på kredittmarkedet.
De nevnte tiltak var ledsaget av markedsoperasjoner fra Norges Banks side som signaliserte heving av den kortsiktige rente med om lag 0.5 prosentenheter. Noen uker tidligere hadde regjeringen lagt ut nye statslån som innebar en tilsvarende heving av det langsiktige rentenivå. Det mest effektive virkemidlet for å dempe utlånsveksten ville imidlertid ha vært å redusere etterspørselen etter lån ved å sette i verk Skattekommisjonens forslag. Når dette ikke ser ut til å være politisk mulig å gjennomføre på kort sikt, burde man ha erstattet de nevnte reguleringene med en sterkere dosering av
markedsoperasjonene. Det er tiltak som virker likt på de ulike delene av kredittmarkedet, og som ikke skaper problemer av strukturell eller statistisk karakter. Markedsoperasjonene ville trolig heller ikke ha blitt motvirket av vesentlig høyere
kapitalinngang fra utlandet. Regjeringen kunne dermed ha
oppnådd den ønskede tilstramning av kredittpolitikken på en
mer effektiv måte.
NORSKE SOSIALØKONOMERS FORENING INVITERER TIL SEMINAR OM
KONJUNKTURUTSIKTENE FOR NORSK ØKONOMI
Kreditkassen, Oslo, 5. mars 1986
PROGRAM
08.00 Registrering. Kaffe. Åpning.
08.30 Konjunktursituasjonen - er oppgangen over?
- status og utsikter
Per Richard Johansen, planlegger, Statistisk Sentral- byrå
Forberedt innlegg:
Tormod Andreassen, sjeføkonom, Kreditkassen Den internasjonale utviklingen
- usikkerhetsmomenter
- konsekvenser for norsk eksport
Tore Eriksen, underdirektør, Finansdepartementet Privat konsum og sparing
- inntektsutviklingen - virker kreditt-tiltakene?
- forventningenes betydning
Alf Hageler, utredningsleder, Den norske Bank- forening
11.45 Lunsj
Priser, kostnader og konkurranseevne - lønnsoppgjør og lønnsglidning - internasjonale prisimpulser
- hva betyr den økonomiske politikken?
Adne Cappelen, forsker, Statistisk Sentralbyrå Oljepriser og norsk utenriksøkonomi - 10, 20 eller 30 dollar pr. fat?
- virkninger via internasjonal økonomi
- grenser for lønnsom drift i Nordsjøen, konsekven- ser for investeringene
Kjell Roland, forsker, Statistisk Sentralbyrå Paneldebatt:
I tilfelle svekket konkurranseevne og fallende oljepriser: Hva bør gjøres?
Deltakere:
Arne Øien, adm. direkter, Statistisk Sentralbyrå Stein Reegård, økonomisk rådgiver, Arbeider- partiets stortingsgruppe
Ingvar Strom, avdelingsdirektør, Den norske Bank- forening
Ordstyrer:
Ola Storeng, byråsjef, Finansdepartementet 16.30 Middag
12.45 Arbeidsmarkedet - hvor stramt?
- er mistilpasning hovedproblemet?
- virkninger av mer fleksibel arbeidstid - vil ledigheten tilta?
Henning Strand, underdirektør, Kommunal- og Arbeidsdepartementet
Programkomité:
Per Richard Johansen, Statistisk Sentralbyrå Alf Hageler, Den norske Bankforening Jan Fr. Qvigstad, Norges Bank
På melding innen 24. februar tilNSF, Storgt. 26, 0184 Oslo]
Påmelding til seminar om
KONJUNKTURUTSIKTENE FOR NORSK ØKONOMI
Kursavgift:
Kr. 1 500,- for medlemmer
Kr. 1 600,- for øvrige (inkl. kaffe, lunch og middag) Medlem av NSF?
Avgift kr oversendes
• Bankgiro 6001.05.13408 E Postgiro 516 78 87
• Sjekk vedlagt Arbeidsgiver:
Adresse.
tlf:
Underskrift Navn/tittel
2 Sosialøkonomen nr. 2 1986
AV
TOR HERSOUG*
Et spørsmål som stadig har dukket opp, er hvorfor det kan være så viktig ikke å rake statens budsjettram- me med noen hundre milli- oner når bankenes utlån samtidig overskrider myn- dighetenes anslag med mange milliarder. Vi skal her se nærmere på hvorfor én krone bevilget over statsbudsjettet ikke kan sammenlignes med én krone i bankutlån.
Spørsmålet reises i for- bindelse med at det ikke må skapes «press» i okono- mien og dermed forsterket inflasjon. Det som skaper dette press, er ettersporse- len etter innenlandsprodu- serte varer og tjenester. Vi må da se etter hvilke fakto- rer som bidrar til stone vare- og tjenesteetterspor- sel. Noe av investerings- og konsumetterspørselen er lånefinansiert og noe er fi- nansiert ved stønader og egne inntekter. Men det er
" Tor Hersoug er utredningsleder i Den norske Bankforening.
viktig her å forstå at meng- den av lånefinansiert etter- sporsel er resultat av myn- dighetenes politikk.
Myndighetenes politikk be- stemmer kredittetterspor- selen
Kjøp av varer og tjenes- ter over offentlige budsjet- ter oker samlet etterspørsel etter varer og tjenester di- rekte. I tillegg fremkommer dette som inntekt for dem som sysselsettes i offentlig sektor, og for de private be- drifter som selger varer og tjenester til offentlig sektor.
Disse inntekter blir i sin tur tildels brukt til kjøp av kon- sum og investeringsvarer.
Dette gir ingen opphav til inntekt for dem som leverer konsum- og investeringsva- rene, osv. Dette er den vel- kjente
inntektsmultiplikatoreffekt.
En påplusning på utgiftssi- den i statsbudsjettet uten samtidig ekstra inndrag- ning av privatdisponibel inntekt, har altså potensielt en ganske sterk etterspor- selseffekt.
Skatter og avgifter trek- ker inn kjøpekraft fra pri- vate. Reduksjonen i privat kjøp av varer og tjenester av en skatteøkning er i for- ste omgang normalt noe
mindre enn skatteøkningen fordi noe av det inntrukne beløpet ellers ville ha blitt spart i privat sektor i finan- sielle fordringer. En annen velkjent konklusjon i okono- misk teori er derfor at en like stor økning i offentlig kjøp av varer og tjenester og i skattene alt i alt virker ekspansivt.
Overforinger til private over offentlige budsjetter vil rake privat etterspørsel etter varer og tjenester.
Hvis man oker overforing- ene uten å rake skattene, vil naturligvis samlet etter- sporsel rake, og multiplika- toreffekten vil gjelde også her. Hvor sterk effekten blir, er avhengig av hvor mye av overføringsbeløpet som blir brukt til kjøp av varer og tjenester, og hvor mye som blir avsatt til ok- ning i finansielle fordringer.
Sannsynligvis vil en relativt stor del av f, eks. okt barnet- rygd og uføretrygd bli kon- sumert. For økning i alders- pensionen vil spareandelen kanskje være noe høyere siden pensjonister normalt antas å ha en relativt høy kortsiktig marginal spare- rate. Overforinger til privat næringsvirksomhet bidrar til høyere lønnsinntekter og stone realinvesteringer hos mottagerne.
Tor Hersoug
En økning i overforing- ene kan tenkes å finansie- res ved en like stor økning i skattene. Om dette Joker samlet etterspørsel etter varer og tjenester, er av- hengig av om de som mot- tar overføringene har la- vere marginal sparerate i finansielle fordringer enn de som rammes av skatte- økningen.
Styrken i effekten av end- ringer i offentlige utgifter og skatter på samlet etter- spørsel etter varer og tje- nester rettet mot innen- landsk produksjon, avhen- ger også av hvor mye av etterspørselen som retter seg mot importerte varer.
Hvis offentlige utgifter ret- ter seg mot områder med lav importandel, blir virk- ningen på den innenlandske økonomi relativ sterk.
Statsbankenes virksom- het er også med på 8. øke samlet etterspørsel etter varer og tjenester. Fordi renten er subsidiert foretas investeringer som i alle fall tildels ikke ville ha funnet sted uten slik rentesubsidi- ering.
Privat konsum- og inve- steringsettersporsel er av- hengig av en lang rekke faktorer, hvorav den vik- tigste er inntekten. Denne er altså i betydelig grad på-
Aktuell kommentar:
Skyt ikke banker med lyserode elefanter
Bankene får ofte hard kritikk. Både regjeringen og media har prøvd å gi bankene skylden for fjorårets sterke utlånsvekst, og sagt at de delvis har seg selv å takke for de kraftige innstramningstiltakene som kom i januar. Det er imidlertid myndighetenes politikk som bestemmer kredittetterspørselen, ikke bankene. Kredittrammene har vært meningsløse fra starten under de nåværende kredittpolitiske forhold. Artikkelen drøfter ulike elementer som bestemmer kredittetterspørselen, og særegne forhold i 1985 som kan ha bidratt til den ekstra sterke utlånsveksten. Deretter forklares det hvordan én krone i bankutlån gir andre virkninger enn én krone bevilget over offentlige budsjetter.
virket av offentlige utgifter (og skatter). Ikke bare skat- tenivået, men skattesyste- met har betydning, Endel K/S-investeringer og inve- steringer finansiert ved av- setninger i henhold til dis- triktsskatteloven ville sann- synligvis ikke ha funnet sted hvis skattefordelene ved slike investeringer hadde vært mindre. Skatte- og avskrivningsreglene for bedrifter har trolig stor be- tydning for investeringsni- vået. Boliginvesteringenes størrelse er også avhengig av den skattemessige be- handling av gjeldsrenter og boligkapital.
Lån til privat konsum og lån til private investeringer er sannsynligvis avhengig også av rentenivået, som igjen myndighetene kan påvirke gjennom pengepo- litikken. Videre er nok vurderingene av fremtids- utsiktene viktige både for konsumenter og bedrifter.
Disse er tildels utenfor myndighetenes kontroll i den grad de er basert på den internasjonale konjunk- turutvikling. Stadig økende produksjon og fallende el- ler lav arbeidsledighet, re- allønnsøkning og økono- misk stabilitet er momenter som kan gjøre de privates vurderinger av den nær- meste fremtid optimistiske.
Slike innenlandske faktorer kan myndighetene være med å påvirke. Jo mer opti- mistiske vurderingene er, desto større realinvesterin- ger i produksjonslivet vil det bidra til, desto større boliginvesteringer vil kon- sumentene foreta, og desto større lån til konsumformål vil de oppta.
Når man plusser på stats- budsjettet, øker man altså samlet etterspørsel i økono- mien, privat inntekt øker, arbeidsledigheten avtar, lønnsnivået øker, og kre- dittfinansiert forbruk og re- alinvestering vil øke. Når man øker utgiftssiden med f.eks. én milliard, så er det altså ikke snakk om .bare » én milliard; det drar mye
med seg. At bankutlånene øker med flere titalls milli- arder kroner på ett år, er derfor ikke noe argument for at det da ikke kan bety så mye å øke de offentlige utgifter. Bankutlånene blir en konsekvens av den fi- nans-, skatte- og rentepoli- tikk man fører (under den aktuelle konjunktursitua- sjon).
Bankenes rolle
Ved siden av eksterne forhold er altså myndig- hetenes politikk bestem- mende for den private sek- tors etterspørsel etter varer og tjenester og dens låne- opptak, Å beskylde bank- ene i en slik situasjon for å overskride utlånsrammene er meningsløst. Bankene er - sammen med andre kre- dittinstitusjoner - med på å tilfredsstille en kredittet- terspørsel. Regjeringens kredittbudsjett og de såkal- te veiledende utlånstall er ingen lov for bankenes ut- lånsvekst. De er bare en prognose (eventuelt ønske- tenkning) for kredittutvik- lingen. Bankenes utlån har i 1984-85 ikke vært mengde- regulert og bankene er på- lagt å konkurrere. Det be- tyr naturligvis at de vil låne ut så lenge det kan skje til lønnsomme betingelser. De kan ikke på noen måte låne ut mer enn det markedet vil avta. At den faktiske utlån- svekst blir mange milliar- der kroner større enn myn- dighetenes måltall, betyr ikke at bankene «overskri- der utlånsrammene.; det betyr at kredittettersporse- len har vært kolossalt undervurdert i regjerin- gens budsjetter. Derfor er det også meningsløst å si at bankene delvis har seg selv å takke for innstramningen som kom med januartiltake- ne på kredittmarkedet. Til- leggsreservekravene denne tiltakspakke vil bremse bankenes utlåns- vekst, men det meste av denne reduserte kreditt vil nok finne andre kanaler frem til forbrukerne.
«Ekstraordinære» omsten- digheter i 1985
Inntektsvekst og optimi- stiske økonomiske forvent- ninger stimulerer låneet- terspørselen fordi man reg- ner med at evnen til å beta- le renter og avdrag vil være god. Utlånsveksten må allikevel kunne sies å ha blitt unormalt høy i 1985 og man kan stille spørsmål om hvilke «ekstraordinære » faktorer som har bidratt til det.
Flere momenter har vært trukket frem, bl.a. at omset- ning av brukte boliger har vært stigende. Sannsynlig- vis øker dette gjennomsnitt- lig lånebeløp pr. bolig. Den meget sterke økning av ak- sjeomsetningen som har funnet sted, har nok tildels vært basert på lån. Omset- ningen av nye biler - som i stor utstrekning har vært nefinansiert - har økt svært mye siden slutten av 1984.
Denne usedvanlig sterke stigning kan skyldes et oppdemmet «utskiftnings- behov. etter den forrige bilboomen i 1977, og utløst av inntektsveksten i 1984- 85.
En annen viktig faktor er sannsynligvis at bankkre- ditt er blitt langt mer til- gjengelig. I løpet av 1985 er det gått opp for publikum at man kan få nærmest så mye banklån man vil - til gjeld- ende rente og i overens- stemmelse med den kre- dittverdighet man har. Al- ternativet tidligere har vært gråmarkedet, hvor renteni- vået tradisjonelt har vært uregulert og høyere.
Det faktum at det er blitt lettere å få banklån, kan ha.
stimulert til større boligin- vesteringer og lånefinansi- ert konsum. Noe av bankut- lånsveksten kan altså være et overgangsfenomen. Kan- skje har publikum også fryktet at det skulle skje en tilbakevending til mengde- regulering av banklån, og derfor sikret seg større -lån enn de ellers ville ha tatt opp.
I 1985 ble det bestemt at
også renter på avbetalings- kontrakter skulle kunne trekkes fra i skattbar inn- tekt. Det kan ytterligere ha stimulert kredittfinansiert konsum.
Endel lån tas opp for å plasseres i andre finansielle fordringer, f.eks. kapitalfor- sikringskontrakter. Omfan- get av slike transaksjoner har okt vesentlig det siste året. Årsaken kan være stone bevissthet rundt skat- tebesparende disposisjo- ner, kanskje stimulert av debatten i Skattekommisjo- nens kjølvann. Noen tenker kanskje at det nå lyser et blått lys for endel slike ord- ninger og at det derfor har vært viktig å skynde seg å utnytte dem.
Hvor mye betyr kredittmar- kedet?
Selv om utlånsveksten er et resultat av politikken, kan det naturligvis være in- teressant å se nærmere på hvor mye av etterspørsel- sveksten som er finansiert gjennom utlånsveksten.
Nedenstående oppstill- ing viser tilgang og anvend- else av midler for publi- kumssektoren, dvs. kom- munene og privat sektor eksklusiv bankene. Tallene er basert på anslagene for 1985 i Nasjonalbudsjettet 1986. De fleste tallene må nok justeres opp når ende- lig statistikk for 1985 forelig- ger, men de gir allikevel et bilde.
Publikum bruker sine til- ganger tildels til konsum (privat og kommunalt) og tildels til bruttoinvestering.
I tillegg skjer også en oppbygging av finansielle fordringer. Forventet vekst i bankinnskudd utgjorde 8 pst. av samlet anvendelse, som i nasjonalbudsjettet ble antatt å skulle bli 453,7 mrd.
kroner. Av den totale til- gang antas 14 pst. å komme fra kreditt-tilførsel, hvorav 8 pst. fra private banker.
Resten kommer fra disponi- bel inntekt, som er brut- toinntekt fratrukket skatt og
4 Sosialøkonomen nr. 2 1986
Tilgang Mrd kroner Anvendelse
388,0 Konsum 288,5
65,7 Bruttoinvestering 106,5
35,0 Fôrdringskning 58,7
30,7 Disporabel inntekt
Kredittilforsel Heray.
Fra private banker , Amen
stenader til utlandet, og til- lagt subsidier, trygdeover- feringer osv. Disponibel inntekt er her beregnet re- sidualt.
Tilgang på kreditt gir in- dividet f.eks. mulighet til å konsumere for mer enn inn- tekten, eller til å Joke sine finansielle fordringer med mer enn differansen mel- lom disponibel inntekt og konsum. Man kunne i prin- sippet sporre individet om hva det ville ha redusert konsumet av, eventuelt hvordan det ville ha redu- sert sine finansielle ford- ringer, om kreditten ikke hadde vært tilgjengelig.
Nå er det makrovirknin- gene av alle enkeltaktore- nes beslutninger som er in- teressante. Vår problem- stilling er hva utlånsveksten betyr for «presset» i okono- mien, altså for ettersporse- len etter varer og tjenester.
Og det er særlig konsumet- tersporselen som er i søke- lyset.
Hovedkilden for privat konsum er utvilsomt dispo- nibel inntekt. Lån til kon- sumformål fra private banker utgjorde ved utgangen av 1984 anslagsvis bare 15-16 pst. av bankenes samlede utlån til publikum. I løpet av 1985 har denne andel trolig okt med 1-2 prosentpoeng.
Men i en tid hvor lån til
Herav: økning
i bankinnskudd 34,1
Annen 24,6
husholdningene raker sterkt, vil gjerne endel av dette nedfelle seg som ekstra konsumetterspørsel og fall i husholdningenes sparerate.
I Notat nr. 5/85 fra Den norske Bankforening er dette stu- dert nærmere.
Ifølge Nasjonalbudsjettet 1986 blir det en reell ok- ning i privat konsum i 1985 på 6 pst. fra året for. I nevnte notat vises det at bare 1,8 prosentpoeng av denne vekst kan tilskrives redu- sert sparing. Dette må der- til sees på bakgrunn av at i 1984 - forovrig også et år med sterk utlånsvekst - rakte privat konsum med mer be- skjedne 1,5 pst,, og hushold- ningenes sparerate økte fra 4,9 til relativt høye 5,3 pst.
For 1985 anslås spareraten å falle til 3,5 pst.
Det viser seg altså at de voldsomme tall for bankut- lån gir et helt skjevt bilde av hva de egentlig betyr for realøkonomien. Når dette er sagt, bor det også sies at det ikke er snakk om små- beløp. 1,8 pst. av det pri- vate konsum utgjør 3,7 mrd.
1984-kroner. Alt dette retter seg imidlertid ikke mot innenlandsk produksjon.
Ved strammere kreditt-til- gang ville det nok i stor ut- strekning vært feriereiser i utlandet, nye biler, japanske videoapparater og andre
produkter med svært hay importandel, man ville ha redusert sitt konsum med.
Selv om den del av kon- sumokningen som retter seg mot innenlandsk pro- duserte varer og tjenester setter igang en multiplika- torprosess, blir nok derfor den samlede virkning på den norske økonomien re- lativt beskjeden. Det er det som er avgjørende for infla- sjonspresset. Til gjengjeld får den ekstra konsumveks- ten relativt stor betydning for handelsbalansen.
Det er lite sannsynlig at husholdningenes sparerate bare vil fortsette å falle.
Den pleier å svinge noe fra år til år, ofte motsatt av kon- junkturbevegelsene. Kre- dittekspansjonen bidrar da til å forskyve forbruket noe frem i tid. Selv om det for- ventes sterk inntektsvekst også i 1986, regner man med langt svakere vekst i det private konsum enn det man får i 1985. Nasjonal- budsjettet ligger relativt høyt med et anslag på 3,5 pst. realvekst. (I Salde- ringsproposisjonen er dette tall oppjustert til 4 pst., men også anslaget for BNP-veks- ten er oppjustert.) Ifølge Bankforeningens anslag of-- fentliggjort i Kreditt og Kon- junkturer nr. 3/85 blir veks- ten på 2,0 pst., uten at det ble forutsatt at man ville innføre nye reguleringer av kredittmarkedet.
Hva med tiden fremover?
Enkelte frykter at den sterke vekst i publikums pengemengde, hvor bank- innskudd er hovedkompo- nenten, kan bli tatt i bruk til stone etterspørsel i år og neste år, og dermed skape
raskere prisstigning. Hvis dette skulle være riktig, måtte man forvente ytterli- gere fall i spareraten. Man må huske på at innskudds- veksten motsvares av veks- ten i gjeld til bankene. Et fall i spareraten kan natur- ligvis inntreffe, men det sy- nes ikke mer sannsynlig enn at .spareraten ikke kommer til å synke. Der- med er det ikke sagt at in- flasjonstakten ikke kan komme til å stige i tiden fremover!
Foreløpige tall tyder på at husholdningenes dispo- nible realinntekt økte opp mot 5 pst. i fjor, hvilket hi- storisk sett er en meget sterk økning. Også i år kan økningen bli sterk. Sektor-- vis meget stramt arbeids- marked og utviklingen i lønnsforskjeller kan bidra til høy lønnsvekst. Dette sammen med moderate skattelettelser og relativt sterk økning i offentlige ut- gifter kan gi oss et nytt år med sterk vekst i disponi- bel inntekt for husholdnin- gene. Følgelig kan konsum- etterspørselen holde seg ganske sterk. Investerings- ettersporselen er dessuten ventet å stige betydelig (hvor viktigste bestemmende faktor nok er bedriftenes inntjening i de seneste år).
Alt ligger derfor tilrette for fortsatt sterk samlet etter- sporsel etter varer og tje- nester, som igjen kan puste til den innenlandske pris- og lønnsveksten. I demp- ende retning trekker fall- ende inflasjon hos våre handelspartnere. Hva som kommer til å skje med bankenes balanser, vil tro- lig bety relativt lite i denne sammenheng.
PubLkuns tilgang ID& midler
•
Publikums anvendelse
453,7 av midler 453,7
Husk å melde adresseforandring.
5
AV
STEINAR STROM")
1. Innledning
Økonomiske analyser av kraftsektoren har lang tra- disjon innen sosialokonomi.
De forste og fremdeles vik- tige bidragene sto franske økonomer for på slutten av 1940-tallet og begynnelsen av 1950-tallet. En oppsum- mering av de franske bi- dragene er gitt i en artikkel på engelsk av Jacques Dréze i et supplementsbind til tidsskriftet «American Eco- nomic Review» for 1963.
Stikkord for de franske bi- dragene er kraftforsynin- gens økonomi som et plan- leggingsproblem under usikkerhet, utbyggingskri- terier knyttet til sammenlik- ning av pris og langtids- grensekostnad og prisset- tingskriterier. Økonomer i andre land har selvfølgelig også vært opptatt av disse
1) Foredrag på seminaret .Norsk energiforsyning», Institutt for samfunnsinformasjon, onsdag 30.10.85.
*) Steinar Strøm er professor ved Sosialøkonomisk institutt, Uni- versitetet i Oslo.
problemer. En oppsum- mering av amerikanske analyser på feltet er gitt av Paul L. Joskow i en artikkel i daværende Bell Journal for
1976.
Norske bidrag har det også vært. Den forste system- orienterte diskusjonen - iallfall som er publisert i fagokonomisk sammen- heng - er Vidkun Hvedings artikkel i tidsskriftet «Eco- nomics of Planning» for 1968. («Digital Simulation Techniques in Power Sy- stem Planning».) I boka
«Analysis of Supply and De- mand For Electricity in the Norwegian Economy» (Sam- funnsøkonomiske Studier nr. 53 fra Statistisk Sentral- byrå, redaktører O. Bjerk- holt, S. Longva, O. Olsen og S. Strom) bringes norske analyser av kraftforsynin- gens økonomi et skritt vid- ere i retning av franske og amerikanske analyser på feltet. I en artikkel i tids- skriftet «Forskning og Framtid» nr 3, 1984 drøfter Tore S. Thonstad konse- kvensene for norsk oko- nomi av å endre drift og utbygging av kraftforsynin- gen mer i retning av hva fagøkonomer har foreslått.
Mitt foredrag vil være et forsøk på en kort beskriv-- else av de beslutningsreg- ler en kan avlede fra oko- nomiske analyser av kraft- forsyningens økonomi, samt å drøfte om vår faktiske planlegging følger disse prinsippene. Det vil ikke komme som en overrask- else for mange at min kon- klusjon er at det er et styk- ke til for den faktiske plan- leggingen skjer i henhold til fagekonomisk, forankrete beslutningsregler. Det er imidlertid flere avsnitt å glede seg over i nylig of- fentliggjorte dokumenter fra Finansdepartementet og Olje- og energideparte- mentet. Enkelte skuffende uttalelser har også kommet i det siste. Dette skal jeg komme tilbake til.
2. Prissettingsregler Regel
Pris på samme slags kraft skal være lik i alle anven- delser; justert for forskjeller i overforings- og distribu- sjonskostnader. Med «sam- me slags kraft» menes sam- me grad av (avtalt) leve- ringssikkerhet.
Steinar Strom
Poenget med lik pris er at en da hindrer at noen brukere anvender mye kraft til «lavpris» og der- med lav samfunnsokono- misk marginalavkastning, mens andre «heypriskun- der» unnlater å bruke strøm til formal med langt høyere samfunnsekonomisk verdi.
Det syndes kraftig mot dette prinsippet i Norge i dag og gir trolig opphav til en betydelig slesing med samfunnets ressurser. Gjen- nomsnittsprisen som hus- holdninger og jordbruket betaler er omlag 4 ganger høyere enn den pris kraft- intensive bedrifter betaler.
For abonnenter på H-4 tariff varierer energidelen bety- delig fra fylke til fylke, men også innen hvert fylke. Den laveste prisen (inklusive el- avgift) pr. 1.1. 1985 (Energi- fakta-85, OED) er 10,7 ore/
kwh (Buskerud fylke) og den høyeste i Sør-Norge er 34,0 øre/kwh (Sør-Trende- lag fylke). Både i Sogn- og Fjordane og i Buskerud er differensen mellom høyeste og laveste pris hele 20 ore/
kwh! Selv om det kan være betydelige forskjeller i kostnadene ved å distribu- ere kraft til ulike deler av
Aktuell kommentar:
Kraftf orsynin gens økonomi l
Pris på samme slags kraft skal were lik i alle anvendelser, og prisen settes slik at all kraft blir omsatt, gitt eksisterende produksjonskapasitet. Er det muligheter for internasjo- nal handel med kraft, bor kraften omsettes innenlands til «verdensmarkedspriser».
Videre bar prisene variere over deign og sesong. Disse prissettingsreglene syndes det i stor grad mot i norsk energipolitikk.
Ved kraftutbygging skal en bygge ut de billigste prosjektene først. Utbygging skal foretas hvis kraftprisen er stone enn eller lik langtidsgrensekostnad. Dette prinsippet synes å få gjennomslag i Regjeringens langtidsprogram og i den siste Energimeldingen.
Tidligere brudd på dette prinsippet har fort til et overforbruk av ressurser i kraftsekto- ren. Men vi har ennå tid til å komme inn i en mer rasjonell utvikling.
Grunnrenten i kraftproduksjonen tilfaller i stor utstrekning den kraftkrevende industri, andre lavpriskunder og kommuner, hvor vassdragsutbyggingene har foregått. Dette er ikke en rimelig fordeling av grunnrenten. Den bor istedet trekkes inn via en overskudds- skatt og fordeles på en annen måte.
6 Sosialøkonomen nr,
landet, er prisforskjellene så store at de neppe kan gis en samfunnsøkonomisk be- grunnelse. Årsaken til pris- forskjellene er åpenbart en prissetting som følger be- driftsekonomiske selvkost- prinsipper.
Hovedutfordringen i kraft- forsyningens økonomi i åra fremover ligger derfor i å få til en utjevning av prisfor- skjeller - inklusive prisfor- skjellene mellom kraft le- vert til alminnelig forsyning og til kraftintensive be- drifter.
Det er flere tiltak som er mulige, noen mer drastiske enn andre:
1. Etablere et AIS Nor- ges kraft som står ansvarlig for prising av all kraft og utbygging av ny kraft. NVE foreslo dette i 1975, men forslaget er ikke blitt fulgt opp senere.
2. Etablere et AIS Nor- ges drift som er ansvarlig for organiseringen av drif- ten av kraftsystemet, derun- der prissettingen av kraf- ten. Energilovutvalget har foreslått noe liknende.
3. Redusere antall en- gros-verk og fordelings- verk til et fullt integrert verk for hvert fylke. Dette er nå tilfelle for Oslo og Nord-Trøndelag fylke og i disse to fylkene er der ikke lenger forskjeller i pris for H-4 og T-3 abonnenter.
Svakhetene ved dette for- slaget er at det ikke gir na- sjonal samordning uten videre.
4. Som nå, men hvor el- avgiften brukes til så gi lik pris på kraft i alle anven- delser og overalt i landet.
Selv om det forste forsla- get kan være å foretrekke, vil det bryte så mye med eksisterende eierstruktur at det vil ta lang tid å få det realisert. Kombinasjonen av 3 og 4 synes mer realistisk å få til, og det vil derfor være mitt forslag. Hovedutford- ringen blir med andre ord å utnytte el-avgiften slik at all kraft, også kraft levert kraft- intensiv industri, får lik pris.
Det er klart at dette ikke lar seg realisere over natten.
Spesielt vil den kraftinten- sive industri kunne få visse kostnadsproblemer. Det er imidlertid grunn til å under- streke at en slik felles pris i Norge åpenbart vil bli lavere enn den pris hus- holdninger betaler for kraf- ten i dag. Jeg ser da inntil videre bort fra eksportal- ternativer. En felles pris som klarerer markedet lig- ger trolig i dag godt under 20 ore/kwh. En realistisk plan beg imidlertid være å få til en prisutjevning innen utgangen av dette århund- ret. Jeg kommer tilbake til langsiktige kontrakter for levering av kraft til kraftin- tensiv industri.
Regel 2:
Prisen på kraft skal settes slik at all kraft, gitt den eksi- sterende produksjonskapa- siteten, blir omsatt. Prisen skal videre være slik at den dekker (løpende), variable kostnader. Disse kostnade- ne skal reflektere den lop- ende faktorinnsatsens alter- native verdi. I et vannkraft- system er de variable kost- nadene små. Trolig er vannets alternative verdi den største kostnaden, spe- sielt om vinteren.
Vi merker oss at ordet langtidsgrensekostnad ikke er brukt i forbindelse med prissetting. Det slurves her noe i offentlige dokumen- ter, også i den siste energi- meldingen, St. meld. nr..71, 1984-85, som ellers på man- ge måter er svært god.
Regel 3:
Hvis det eksisterer mu- ligheter for (ubegrenset) handel med kraft, så bor kraften omsettes innen- lands til «verdensmarkeds- priser». Eksportprisen vil da bestemme omfanget av kraftproduksjonen, i ren profittmaksimeringsstil. For- bruket innenlands vil bli bestemt bl.a. av overdens-
markedsprisen», og diffe- ransen mellom produksjon og forbruk vil enten bli eks- portert, hvis overskudd, el- ler dekket ved import, hvis underskudd.
Verdensmarkedet» er selvfølgelig sterkt begren- set som folge av høye over- foringskostnader, spesielt gjennom kraft-tap, og det omfatter våre naboland som Sverige, Danmark, Finland (gjennom Sverige), Nord- Tyskland (gjennom Dan- mark), nordlige deler av Sovjet og muligens Storbri- tannia. Økt handel med kraft med stor leveringssik- kerhet er langt fra godt nok vurdert i Norge. En skal ta alle folkeavstemninger med en klype salt, men i folke- avstemningen i Sverige på 1970-tallet om kjernekraft sa et flertall nei til kjerne- kraftverk med nedlegging av alle innen år 2010 som konsekvens. Det er kanskje grunn til å kontakte Sverige for «nei-andan» helt er for- svunnet og tilby norsk kraft til erstatning for nedlagt kjernekraft Det er iallfall et regnestykke om det lønner seg å omdisponere noe av vår nåværende kraft bort fra kraftintensiv industri og over til krafteksport. Et pluss vil være at det vil gi mer stabile og mer kapital- intensive eksportinntekter.
Det siste er et pluss fordi det gjor stabiliseringspoli- tikken enklere. Jo mer ar- beidsintensiv den konkur- ranseutsatte sektoren er, desto mer hensyn må vi ta til de virkninger den innen- landske økonomiske poli- tikken har på lønnsveksten.
Og til slutt: Vårt naturlige fortrinn ligger åpenbart i kraftproduksjon og ikke i kraftforedlende virksom- het; hvorfor skulle vi være bedre enn andre på dette feltet? Noe er vi åpenbart bedre i, på grunn av lang Hovedutfordring nr. 2 lig- ger altså i en nytte/kostnads- analyse av å bygge ned de- ler av kraftintensiv industri og treforedling innen år
2010 og istedet satse på krafteksport til Sverige.
Regel 4•
Prisene low variere over døgn og sesong (»peak-load- pricing») for å reflektere de forhold at etterspørselen varierer over degn/sesong og at produksjonskapasité- ten i et vannkraftsystem har sesongmessige variasjoner.
Et visst innslag av slik prisvariasjon har vi i Norge, men da først og fremst i til- feldig-kraft markedet. Ta- riffutviklingen i den senere tida har mer og mer gått i retning av en konstant, mar- ginal energidel. Tariffer med effektdel og/eller med overforbruksdel er åpen- bart mer i samsvar med underliggende etterspor- sels/produksjonsforhold. Ge- vinsten ved å la priser vari- ere med disse underligg- ende forhold må veies mot kostnaden ved å admini- strere slike varierende priser.
Inndelingen av kraft i fastkraft og tilfeldig kraft er heller ikke udiskutabel. En kan godt tenke seg en enda finere inndeling som mer får frem samfunnsokono- misk betalingsvillighet for usikre kraftleveranser, f.eks. kontrakter som ope- renen med 100% leverings- sikkerhet, 90% . ., 10% o.l.
Den andre ytterligheten er å se helt bort fra kontrakter med klausuler om leve- ringssikkerhet. Da vil all kraft så
a
si bli tilfeldig og markedet vil bli likt et«spot-marked». Et slikt mar- ked har imidlertid klare ulemper i forbindelse med selve organiseringen av markedet og ved at mar- kedsbestemt, og ikke ute- lukkende naturbestemt, usikkerhet veltes over på forbrukerne. Kontrakter som den kraftintensive industri nyter godt av, har noe for seg, men det at en bruker langsiktige kontrakter bor ikke være ensbetydende med billig-salg av kraft. In- deks-klausuler bor ha som
siktemål å holde kontaktpri- sen i nærheten av prisni- vået på fastkraft ellers i markedet.
3. Utbyggingsregler Regel 1:
Den første utbyggingsre- gelen sier at en skal bygge ut prosjektene slik at det billigste tas først. Her er det gjort mye rart og fremdeles har vi trolig mer rart i vente.
Årsaken er åpenbart at kraft-Norge ikke er samlet til ett rike. Mitt forslag foran om å la prisingen foregå som nå, supplert med et fullt integrert verk for hvert fylke og bruk av el-avgift, svarer ikke godt nok på ut- byggingsproblemet. En na- sjonal utbygger ser ut til å være den eneste praktiske løsningen.
Regel 2:
Den andre regelen dreier seg om tempoet i kraftutbyggingen. Den sier at en skal bygge ut kraft- prosjekter på det tidspunkt de har (størst) positiv nå- verdi. Under visse (lite, re- striktive) forutsetninger er dette det samme som at en skal ekspandere kraftappa- ratet hvis pris er større enn eller lik langtidsgrense- kostnad og at en skal vente med å bygge ut hvis det omvendte er tilfellet, Lang- tidsgrensekostnaden er de- finert som den ekstra kost- naden en får i produksjons- apparatet pr, kwh ved å in- kludere det beste av de gjenværende prosjekter i kraftapparatet. Beregnin- gen av langtidsgrensekost- naden krever simulering av kraftapparatet med og uten det beste av de gjenvær- ende prosjekter. Merk at det aldeles ikke trenger å være slik at det nest-beste prosjektet rykker opp på 1.
plass når det beste er blitt inkludert.
I all tid har det vært syn- det kraftig mot denne rege-
len. Inntil nylig har en ikke vært villig til å fastsette tempoet i kraftutbyggingen ut fra en sammenlikning av marginal betalingsvillighet i markedet og utbyggings- kostnader. Istedet har en satset på å dekke en gitt kraftmengde til lavest mulig kostnad. Den gitte kraft- mengden har vært avledet fra resonnement som har holdt en klar avstand fra pris på kraften og forbru- kernes prisfølsomhet.
Det har hendt mye gle- delig i det siste. I den siste energimeldingen St. meld.
71, 1984/85 heter det (s. 6):
«Forutsetningen for lønn- som utvidelse av fastkraft- kapasiteten er at forbruker- ne er villige til å betale det det koster å framskaffe mer kraft (langtidsgrensekost- nad). Pris i forhold til lang- tidsgrensekostnad blir der- med avgjørende for beslut- ninger om å investere i kraftutbygging.» Og i det siste langtidsprogrammet står det (s. 61): «Forskjellen mellom fastkraftprisen og kostnadene ved å bygge ut kraft blir derfor et sentralt kriterium for den videre ut- byggingen.» Endelig! Bare synd at vi har bygget ut praktisk talt alle vassdrag allerede.
Men all uvitenhet er ennå ikke utryddet. Den kjente høyre-politikeren Gunnar Gravdahl fikk Høyres landsmøte til å gå mot lang- tidsgrensekostnadsprinsip- pet siden en fryktet - som riktig er - at prisene vil sti- ge opp til et høyere nivå og dermed «frata norsk indu- stri den fordel de tidligere har hatt med relativt rimelig kraft». (Se referat i Aften- posten tirsdag 30.4. 1985.) Det tar tid å få selv såkalt ansvarlige politikere til å innse forskjellen mellom rene bedriftsøkonomiske betraktninger og reelle samfunnsøkonomiske for- hold.
I lang tid har utbyggings- tempoet trolig vært klart høyere enn hva langtids- grensekostnadskriteriet til-
sier. Konsekvensene har vært at vi i lang tid har hatt et overforbruk av ressurser i kraftsektoren og i bruken av elektrisitet. Nå, etter at ofrene er gjort, vil de fær- reste beklage det. Gjort er gjort. Men vi har ennå tid til å. komme inn i en mer rasjo- nell utvikling.
Regel 3:
Den tredje regelen dreier seg om dimensjone- ringen av hver enkelt kom- ponent i et kraftanlegg.
Hver komponent bor di- mensjoneres slik at kostna- dene ved å rake (fast)kraft- produksjonen med 1 kwh (f.eks. gjennom okt høyde på demninger) er lik den neddiskonterte verdi av fremtidige kraftpriser. Hittil har dimensjoneringsrege- len (iallfall i NVE's bereg- ninger) vært knyttet til neddiskonterte framtidige langtidsgrensekostnader og inntil nylig til kostnad- ene i alternativene til vann- kraft, f. eks. kullkraft (av NVE kalt indifferenskostna- der) . Den første fremgangs- måten er bedre enn den siste, men svakheten ved den første er at den forut- setter at kraftens fremtidige verdi er lik langtidsgrense- kostnaden. Det har den al- deles ikke vært og det vil trolig ta en viss tid for alle kraftpriser har nådd opp til dette nivået. Pr. 1.1. 1985 har NVE beregnet langtids- grensekostnaden til 27,7 ore/kwh (6% kalkulasjons- rente) hvilket er ca. 2 rare/
kwh høyere enn gjennom- snittet av energidelen i lan- dets H-4 tariffer. Reduserer en dette anslaget på lang- tidsgrensekostnaden med de marginale fordelings- kostnadene, får en den langtidsgrensekostnad som kan sammenliknes med den gjennomsnittspris, in- klusive el-avgift, kraftinten- sive bedrifter betaler for kraften. Differansen er her betydelig større, anslagsvis 16 ore/kwh. I den utstrek- ning NVE's anbefalinger er
blitt fulgt, er min påstand at kraftanlegg er blitt dimen- sjonert for sterkt. Betalings- villigheten for kraft har av- veket tildels betydelig fra hva det har kostet å øke dimensjonene på anleggene.
Eller for å si det på en an- nen måte: Vi fikk for høye demninger, på et for tidlig tidspunkt. Igjen gjelder ut- sagnet: gjort er gjort. Dem- ningene ligger der til glede for oss som lever nå og fremover. Da de ble byg- get, hadde ressursene imidlertid en annen, alter- nativ anvendelse til pro- dukter som vi og våre for- fedre ikke fikk.
Regel 4:
Prognoser for etterspør- selen etter elektrisk kraft bor for det første ta hensyn til prisfølsomheten i etter- spørselen og i den ulikhet i ettersporselsstrukturen som er tilstede sektorene imel- lom. For det andre vil det være viktig å gi prognoser for etterspørsel og tilgang i en og samme beregning.
Hvis en sikter mot å få pris lik langtidsgrensekostnad på et fremtidig tidspunkt, så bor en regne ut om all kraft som følger med en slik ut- bygging kan avsettes til pris lik langtidsgrense- kostnad.
Det har vært klare for- bedringer i arbeidet med prognosene i det siste, spe- sielt på departementssiden, men fortsatt gjenstår det å få til en full simultan be- handling av tilgang og etterspørsel og hvor både tilgangs- og etterspersels- siden er prisavhengig.
4. Om grunnrenten i norsk -- kraftforsyning
Grunnrenten er definert som differansen mellom den pris et kraftverk får for kraften og kraftverkets kostnader, beregnet ut fra en «normalavkastning» på investert kapital. De kraft- verk som ble etablert tidlig og/eller som har bygd ut Sosialøkonomen nr. 2 1986
billige anlegg, vil da få en høyere grunnrente enn an- dre. I motsetning til oljesek- toren er vannkraftens grunn- rente ikke en formuesan- vendelse, men en stadig reproduserbar avkastning på naturkapital. Det er van- skelig å si sånn uten videre hva den er akkurat nå i dag.
For det forste burde en da ha regnet ut hva en felles kraftpris kunne ha blitt. Der- nest måtte en fòr hvert kraft- verk regne ut kostnadene for så å beregne differan- sen mellom pris og kostnad.
Min gjetning for den sum- merte grunnrenten er at den er i størrelsesorden 5- 10 milliarder norske kr.
Hvem mottar denne grunn- renten nå?
En betydelig del legger kraftintensive bedrifter be- slag på i form av lav pris på kraft, altså en form for sub- sidiering av disse bedrift- ene. Denne subsidieringen vil komme klart frem i de fremtidige ressursregnska- pene og reviderte nasjonal- regnskap vi bar gå i mote.
Andre mottakere er andre
«lavpriskunder» f.eks. i Bus- kerud og Sogn og Fjordane.
En tredje mottaker er de kommuner hvor vassdrags- utbyggingen har foregått, f.eks. Eidfjord i Hordaland og Aurland i Sogn. (I Ber- gens Tidende for lørdag 14.
september 1985 heter det om Eidfjord: «Rik kvardag i Eidfjord» og om Aurland:
«Velstand gir lågpris».) Spørsmålet blir om disse inntektsoverføringene fra moder natur til kraftinten- sive bedrifter, til innbyg- gere i velstandskommuner
og til kraftverkseiere er overforinger en finner rime- lige? Mitt svar er nei. Jeg finner det langt mer rimelig at grunnrenten trekkes inn via elektrisitetsavgift/over- skuddsskatt og eventuelt overføres tilbake til kom- muner - nødvendigvis ikke på Vestlandet - til bedrifter - nødvendigvis ikke kraft-- intensive og til husholdnin- ger - nødvendigvis ikke i Buskerud eller i Sogn og Fjordane.
STATENS BYGGE- OG EIENDOMSDIREKTORAT
Direktoratet er sentralorgan for statens byggearbeider og eiendomsforvaltning med hovedkontor i Oslo og distriktkontorer i Tromso, Trondheim, Bergen og Oslo. Direktoratet sorger for anskaffelse av lokaler for statens virksomheter ved planlegging og gjennomforing av byggeprosjekter, ombygging, kjøp og leie av lokaler.
•
I direktoratets Økonomiavdeling, Budsjett- og regnskapsseksjonen er ledig et 2 års engasjement som leder for seksjonen.
Etter 2 år blir stillingen ledig som fast.
UNDERDIREKTØR
Seksjonen har bl.a. ansvaret for:
— koordinering av direktoratets eget budsjettarbeid
— regnskapsfunksjonene med fakturakontroll, kasse og bokholderi
— disposisjons- og budsjettkontroll for byggeprosjekter
— utarbeidelse av økonomiske rapporter bl.a. som grunnlag for prosjektstyring
— EDB-maskindrift med terminaler
— EDB-systemutvikling
Det kreves høyere utdannelse, fortrinnsvis økonomisk, og relevant praksis.
Nærmere opplysninger hos avdelingsdirektør Nyquist eller underdirektør Borgersen, tlf. (02) 20 31 70.
Stillingen lønnes etter statens lønnsregulativ i lønnstrinn 31, kr. 216.150,— pr. år. Fra lønnen trekkes innskudd til Statens pensjonskasse.
Søknad med attestkopier, merket «Underdirektør», sendes innen 27. februar 1986 til:
Statens bygge- og eiendomsdirektorat
Personalseksjonen
postboks 8106 Dep., 0032 Oslo 1
AV
TORGRIM ROLL"
1. Innledning
Karl Ove Moene har i So- sialøkonomen nr. 11, des.
1985 gjort greie for om an- delsokonomi er et svar på problemene i arbeidsmar- kedet.
Moene innforer i sin ana- lyse en form for andelseko- nomi som han kaller utbyt- tedeling, definert som et lonnssystem der lennsfast- settelsen skjer på grunnlag av at arbeiderne samlet disponerer en bestemt an- del av bedriftens produk- sjonsresultat.
Moenes konklusjon på problemstillingen som er reist i artikkelens tittel er ikke entydig, men han sy- nes å mene at et system med utbyttedeling har en del positive egenskaper som samfunnsmessig er å foretrekke framfor et fast- lennssystem. Moene legger vekt på folgende forhold som etter hans mening loses av utbyttedelings- systemet.
1. Moene mener at en ordning som gir den vari- able produksjonsfaktoren arbeid fast avlenning, og den faste produksjonsfakto- ren variabel avlenning, er en bakvendt ordning sona gir store sysselsettingsvaria- sjoner.
* Torgrim Roll arbeider ved Indu- striøkonomisk institutt i Bergen.
I min kommentar vil jeg peke på hvorfor dette ikke er en dårlig måte å organi- sere forholdet mellom kapi- tal og arbeid på.
2. Moene stiller spørs- målstegn ved de ansattes arbeidsmotivasjon under et fastlennssystem. Han peker på at oppsigelse er et lite velegnet motivasjonsele- ment, spesielt under gode tider med liten arbeidsles- het i økonomien.
Jeg mener Moene legger for liten vekt på betydnin- gen for den enkelte av å bli oppsagt, samt andre for- melle og uformelle motiva- sjonsinstrument utenfor den direkte lennskompensa- sjon.
3. Moene argumenterer for at utbyttedelingssyste- met har innebygde egen- skaper som loser både sys- selsettings- og stabilitets- problemene ved fastlenns- systemet,
Jeg mener at disse slut- ningene bygger på at Mo- ene har endret premissene for sin analyse når han ana- lyserer utbyttedelingssys- temet i forhold til fastlenns- systemet. Legger man de samme premisser som Mo- ene har tatt under utbytte- delingssystemet til grunn for analysen av fastlenns- systemet, så ser vi at både sysselsettings- og stabili- tetsproblemene ikke len- ger fins.
Moene reiser ikke spors- mål ved de grunnleggende eiendomsforholdene mel-
lom arbeid og kapital.
Spørsmål tilknyttet disse forhold har ofte vært fram- me i den internasjonale de- batt rundt begrepet andels- økonomi. En slik analyse er gjort av Jensen og Meck- ling, 1979. Jeg vil derfor presisere den bedriftsmo- dellen som implisitt ligger bak Moenes analyse.
2. Den kapitalistiske be- driftsmodell - Lonnssys- tern, risikoegenskaper og interessekonflikter En bedrift kan oppfattes som en enhet bestående av eierne på den ene side, og, arbeiderne på den andre side. Eierne har satt inn verdier i form av realkapital i bedriften, arbeiderne bi- drar med sin arbeidskraft.
Sammen skaper disse to innsatsfaktorene en pro- duksjonsverdi som skal de- les mellom partene. Under fastlennssystemet får ar- beiderne en fast del av pro- duksjonsverdien. Eierne får resten, (Engelsk: Residual claim.) Eiernes del vil svin- ge med begivenheter i pro- duksjonsprosessen og i markedet. Mange av disse begivenhetene er tilfel- dige, og eiernes inntekter vil derfor svinge tilfeldig over tid i motsetning til ar- beidernes.
Eierne fungerer derfor som bærer av tilfeldig risi- ko knyttet til piuduksjon og salget av bedriftens pro- dukter. I et aksjeselskap vil
Torgrim Roll
hver av eierne ha krav på en andel av «residual claim» tilsvarende hans del av den samlede aksjekapi- tal i bedriften. Eierne kan selge sine andeler til nye eiere når det måtte passe hver enkelt. På -denne måten kan de mennesker som skyter inn kapital opp- nå to goder. Deres investe- ring er likvid i den forstand at engasjementet kan av- vikles ved å selge eier- andelen i et marked. Dess- uten kan hver enkelt inves- tor spre sine engasjement mellom forskjellige bedrif- ter og dermed redusere sin samlede risiko.
Dersom det innføres et eller annet andelssystem for avlønning av arbeider- ne, vil hver arbeider måtte bære en stone del av den type risiko som eierne bæ- rer under et fastlonnssys- tem. Dette skjer fordi ar- beidernes limn ved et an- delssystem pr. definisjon vil svinge med tilfeldigheter i produksjonsprosessen og i markedene for ferdigpro- duktene.
Siden arbeiderne fra for bærer en viss risiko ved det faktum at de er ansatt i bedriften, vil en andelsord- ning øke hver enkelt ar- beiders risikoeksponering.
I motsetning til aksjonæ- rene kan ikke arbeiderne bare selge unna sitt enga- sjement i bedriften når det måtte passe dem. Videre er det ikke sikkert at dette yt- terligere engasjement i
Debatt:
Mer andelsøkonomi
En kommentar til Karl Ove Moenes artikkel
«Er andelsøkonomi et svar på problemene i arbeids- markedet»
(Sosialøkonomen nr. 11, Desember 1985)
Sosialøkonomen nr. 2 1986
egen bedrift passer like godt inn i hver enkelt ar- beiders risikoportefolje som det samme engasje- mentet ville for en potensi- ell investor. Disse faktorene til sammen gjor at arbeider- ne vil forlange mer kom- pensasjon for den ekstra ri- sikoen de tar på seg gjen- nom en andelsordning enn det aksjemarkedet ville gjore.1) Ut fra risikodelings- hensyn ville derfor både ar- beidere og eiere tjene på den spesialisering av risiko- bæring som skjer når ar- beiderne får fast Irwin og eierne resten av produk- sjonsresultatet. Det er nett- opp dette forholdet som slår igjennom når Norsk Data må selge sine aksjer til underkurs til egne ansatte.
Fast avlonning til det Mo- ene betegner som den vari- able produksjonsfaktor er derfor ikke så bakvendt som det umiddelbart kan oppfattes.
3. Avlønning og motiva- sjonsvirkninger
Haken ved denne spe- sialisering i bæring av risi- ko som eierne påtar seg er at verdiskapningen i hver bedrift er avhengig av hver enkelt ansattes innsats. Ved fastlennsysstemet er den direkte relasjon mellom mer arbeidsinnsats og mer i lønningsposen brutt. Både de ansatte og eierne vil derfor ha interesse av at de ansatte som yter en god innsats skal ha noe igjen, og at de som bevisst yter for lite ikke skal bli delaktig i de samme goder som res- ten av arbeidsstyrken.
Men selv om det ikke er noen direkte forbindelse mellom arbeidsinnsats og deling av den merverdi
1) Problemet er bl.a. drøftet i Fama og Jensen (1983) .Agency problems and residual claim», Journal of law and economics, Vol. 26 1983.
Fama og Jensen (1983) «Separa- tion of ownership and controll», Journal of law and economics, Vol. 26 1983.
den økte innsatsen skaper, så vil mekanismer som for- fremmelser og livsinntekts- betraktninger tale for en annen og bedre motivasjon.
Nivået for fastlønnen refor handles dessuten i bedrif-
- ter med jevne mellomrom, og utfallet er ikke uten sam- menheng med bedriftens produksjonsresultat. Parte- ne vil av egeninteresse ikke gå for langt i sine krav fordi begge parter har in- vestert spesifik kapital og arbeidstrening gjennom tidligere samarbeid. (Klein, Crawford og Alchian, 1978) og (Dow, 1985). Videre oppleves nok trusselen om oppsigelse som stone enn det Moene antar for norske arbeidere selv under en høykonjunktur. Etter min mening fokuserer Moene for ensidig på oppsig else som motivasjonsfrem- mende redskap.
Ved en vurdering av fast- lønnssystemet må en brin- ge inn bedriftens totale kontroll og motivasjons- system.
Likevel er det klart at et andelssystem der hver ar- beider ser den direkte for- bindelse mellom okt innsats og okt lønn kan forbedre hver enkelt ansattes ar- beidsmotivasjon. Hvorvidt en bedrift på egen hånd vil finne det hensiktsmessig å innføre en andels- eller bo- nusordning vil avhenge bl.a. av om den ekstra verdi som blir skapt ved okt inn- sats overstiger det ar- beiderne forlanger for å jobbe hardere, pluss den kompensasjon arbeiderne må ha for den ekstra risiko de blir eksponert for gjen- nom bosnusordningen.2)
Ideen bak en andelsord- ning er som allerede nevnt, at arbeiderne vil se det i sin egen interesse å rake inn- satsen fordi arbeiderne
2) Det er en meget omfattende lit- teratur som drøfter denne av- veiningen. I økonomisk teori går denne retningen under beteg- nelsen «Prinsipal Agency» litte- raturen. En av klassikerne her er Bengt Holmstrom (1979).
som gruppe får igjen for mål som søkes oppnådd for innsatsen i form av okt bo- bedriften, (Patton, 1972).
nus. Haken ved en slik bo- Og ikke minst må det være nusordning er som Moene samsvar mellom faktisk inn- også nevner at hver ar- sats og avlønning.
beider kan spekulere i mindre innsats enn de and-
re, i håp om å få del i den 4. Sysselsetting og stabili- felles bonus med minst mu- tetsegenskaper ved ut- lig innsats. Denne tenden- byttedelingssystemet sen til såkalt «free riding» Analysen under dette måtte imetegås av kontroll- punkt i Moenes artikkel ordninger som sorget for at bygger på folgende antak- hver enkelt arbeider ydet else. Bedriftens eiere be- sitt beste. stemmer suverent hvem Det interessante ut fra et som skal ansettes og hvem konfliktperspektiv ved en som skal sparkes. Siden ar- slik bonusordning er at beiderne får sin andel av hver enkelt arbeider sann- utbyttet og eieren sin, så vil synligvis ville oppleve et det bonne seg for eieren å stone kollektivt innsats- folge en ansettelsespolitikk press fra sine arbeidskolle- som er som følger: Jeg an- ger i bedriften. Vi ser at setter folk så lenge min to- graden av kontroll hver en- tale verdi av produksjonen kelt arbeider vil oppleve oker. Eieren ansetter- nye på jobb ikke nødvendigvis folk helt til den siste bidrar synker ved innføringen av med null til produksjonsre- et bonussystem. Kildene for sultatet.
kontroll kan derimot bli noe Eieren maksimerer ikke endret fra eierne over mot bedriftens profitt under fellesskapet arbeiderne dette systemet, men total representerer. produksjonsverdi fra be- Moene diskuterer ikke driften. Arbeiderne må individuelle insentivsyste- bare tilpasse seg eierens mer. Dette er en belønning nykker og pent finne seg i å knyttet til en persons inn- dele deres andel av pro- sats. I dette tilfellet unngår duksjonsresultatet mellom en «free rider» problema- seg.
tikken rundt gruppebonus- For det forste er det ordninger. Videre kan en høyst tvilsomt om et slikt differensiere mer mellom system som ikke tar hensyn grupper og personer i be- til forbindelsene mellom driften. Ideelt ville derfor den siste ansatte arbeiders bare grupper eller perso- innsats og hans lønn, kan ner der motivasjonsvirknin- betegnes som fornuftig gene er stone enn ulempe- samfunnsøkonomi. En ar- ne ved ekstra innsats og beider som ikke bidrar noe ekstra risiko få tilbud om til produksjonsresultatet, slike ordninger. I teoretisk ville selvsagt okt produk- forstand vil derfor et slikt sjonsverdien i samfunnet spesialisert bonussystem ved å sette inn sin innsats i være 5. foretrekke framfor andre sektorer. Det er for en felles bonusordning for eksempel nok av uløste of- alle ansatte i bedriften. fentlige oppgaver.
Det er imidlertid flere For det andre bryter Mo- problemer med slike ord- ene her fullstendig med lo- finger. For det forste må gikken i sin vurdering av den som blir tilbudt en slik fastlennssystemet. Forkla- ordning virkelig ha mulig- ringen av underskuddset- heter til å påvirke bedriften tersperselen etter arbeids- i den ønskede retning (Jen- kraft under fastlonnssyste- sen og Meckling, 1976). met var at arbeiderne i en Dessuten må det være sam- bedrift ikke frivillig gikk svar mellom belønnings- med på noen lennsnedset- funksjonen til lederen og de telse. Hvorfor i all verden 11
skulle da arbeiderne under Moenes system gå med på at eieren ansatte nye ar- beidere helt til den siste ikke gjorde noe nytte i det hele tatt? Dersom den sist ansatte arbeider skulle ha lønn overhodet, så ville det gå utover alle andre ar- beidere som fikk mindre til seg.
Om den samme diktato- riske myndighet hadde vært tilordnet eierne under fastlennssystemet som Mo- ene legger til grunn for vur- deringen av et utbyttede- lingssystem, vil også pro- blemet med lonnsstivhete- ne under fastlonnssystemet forsvinne som dugg for so- len. Endres den diktatoris- ke forutsetningen ved ana- lysen av utbyttedelingssys- ternet er det langt fra sik- kert at arbeidsloshetsprob- lemene ville lose seg auto- matisk. Om vi antar at ar- beiderne deler sin andel av produksjonsresultatet likt mellom seg, vil det være i deres interesse å ikke ta inn folk hvis bidrag til pro- duksjonsresultatet er mind- re enn gjennomsnittet av dem som allerede er der, altså å stoppe antall anset- telser for diktatorene ville
ha gjort det. Og videre, om vi antar at det er produktivi- tetsforskjeller mellom ar- beiderne vil det bety at det er lønnsomt for de mest produktive arbeiderne å stadig kvitte seg med de mindre produktive. Dette fordi den minst produktive trekker ned gjennomsnitts- lønna til dem som har høy- ere produktivitet.
Hvilken ansettelsespoli- tikk som vil bli fulgt er der- for et spørsmål om forhand- lingsstyrke hos eiere og an- satte. Under det system som Moene beskriver vil partene ha direkte interes- sekonflikter i ansettelses- politikken, og systemet kan vel så gjerne fore til kata.- strofal økning i arbeidsløs- heten som en senkning.
5. Oppsummering
Ytterligere ett punkt i Moenes artikkel det kan være verdt å påpeke er at Moenes analyse av syssel- settings- og stabilitetsegen skapene er bygd på tradi-
- sjonell keynesiansk til- nærming. Arbeidsløsheten framstilles som en konse- kvens av svingninger i in- dustrikonjunkturene. Sving-
ninger som arbeiderne ikke er villig til å ta inn i sin lønnskompensasjon.
Jeg kan ikke unngå å stille spørsmål ved om Moenes analyse og konklusjoner vil- le ha endret seg i vesentlig grad ved en mer strukturell tilnærming til problemene i arbeidsmarkedet. Med strukturell tilnærming me-- ner jeg det å ta utgangs- punkt i den forestilling at den arbeidskraft som etter- spørres av næringslivet ikke er den samme som tilbys.
Det er viktig å få en insti- tusjonelt basert drøfting av økonomiske spørsmål. Vi må være åpne for både nye syns- og tankemåter, og i spørsmål knyttet til bonns- fastsettelsen er det behov både for fantasi og fordoms- fri nytenking. Likevel me- ner vi at en utvikling bort fra fastlønnssystemet m være generert av nærings- livet selv ut fra de involver- te parters behov. Dersom en eller annen form for an- delsøkonomi er bedre enn de organisasjonsløsningene vi allerede har, vil disse etter min mening langt på vei tvinge seg fram i de be- drifter der dette måtte
være aktuelt. Vi har da også sett en utvikling bort fra fastlonnssystemet i den senere tid, særlig innenfor de såkalte High-tech bran- sjer. Det er bare ikke sik- kert at det som er bra for Norsk Data er bra for Årdal smelteverk eller kjøpman- nen på hjørnet.
REFERANSER:
B. Klein & R Crawford & A. Alchian (1978) «Vertical integration, appropriable rents, and the competitive contracting pro- cess« Journal of law and econo- mics, 1978.
G. K. Dow (1985) «Internal bargai- ning and strategic innovation in the theory of the firm« Journal of economic behavior & Organiza- tion« 1985.
B. Holmstrøm (1979) «Moral hazard and observability« Bell Journal of economics, 1979.
M. Jensen & W. Meckling (1976)
«Theory of the firm: Managerial behavior, agency cost, and ow- nership structure« Journal of Fi- nancial Economics, 1976.
A. Patton (1972) «Why incentive plans fail« Harvard business re- view, 1972.
M. Jensen & W. Meckling (1979)
«Rights and production func- tions: An application to labor- managed firms and codetermi- nation« Journal of business, vol.
52 1979.
Svar til Rolls kommentar
KARL OVE MOENE"
(a) Rolls kommentar inne- holder noen kritiske merk- nader til hvordan en andels- økonomi vil virke. Han kon- struerer imidlertid opp motsetninger mellom sitt eget syn og det som er inneholdt i min artikkel.
Dette gjelder bla.a. hvor- vidt arbeiderne passivt vil innordne seg en utbyttede- lingsordning som gir dem lavere inntekt jo fler som
* Karl Ove Moene er førsteamanu- ensis ved Sosialøkonomisk institutt, Universitetet i Oslo.
sysselsettes. I min artikkel drøftet jeg først (av pedago- giske grunner) hvordan en idealisert andelsøkonomi ville virke, dernest tok jeg opp modifikasjoner som føl- ger av særegne konflikter i systemet. Konflikten mel-- lom arbeidsløse og syssel- satte ble drøftet i avsnitt 5 i min artikkel der jeg blandt annet sier: «Det er lite sann- synlig at de som er innen- for, vil akseptere en over- gang til utbyttedeling med mindre det innføres be- grensninger på antall ar- beidere som får begynne.»
Det er derfor tullete når Roll hevder at i diskusjonen av andelsøkonomi «bryter
Moene fullstendig med lo- gikken i sin vurdering av fastlennssystemet.
(b) Rolls kommentar inne- holder dessuten misforstå- elser.
(i) Roll hevder: «Eieren maksimerer ikke bedriftens profitt under dette systemet, men total produksjons- verdi...» Poenget er at med en ren utbyttedelings- ordning vil det å maksi- mere profitten være ensbe- tydende med å maksimere netto verdiskapning i be- driften fordi profitten utgjør en fast andel av verdiskap- ningen.
ii) Roll hevder: «Eieren ansetter nye folk helt til den
siste bidrar med null til pro- duksjonsresultatet. Po- enget er at hver bedrift vil ønske å sysselsette så man- ge arbeidere, men at de ikke kan få tak i så mange.
Med andre ord vil det i likevekt være overskudds- etterspørsel etter arbeids- kraft. I likevekt (og nå snak- ker vi om modellegenska- per til systemene) vil det dessuten både være lik bonn for likt arbeid og den samme inntekt pr. arbeider samt sysselsetting pr. be- drift som i den tilsvarende langsiktige likevekten med ordinære lønnskontrakter.
(For en nærmere diskusjon se Weitzman (1983) og Mo-
Sosialøkonomen nr. 2 1986
