t i d e r
r e d i ttfirkssdit ksigoloekra2102|gnagrå .41
Primitive
evit imi rP
2012
arkeologisk 14
PRIMITIVE-TIDER.COM
ISSN 1501-0430 Postadresse:
Primitive tider
Postboks 7009, St. Olavs plass 0130 Oslo
E-post: [email protected] / [email protected] Internett: www.primitive-tider.com
Grafisk utforming: Magne Samdal
Trykk: Reprosentralen ved Universitetet i Oslo
©Primitive tider. Ettertrykk for mangfoldiggjøring kun etter avtale med redaksjonen.
Forsideillustrasjon: Nummedal i felt på Frei, Kristiansund. Foto: NTNU. Editert: Magne Samdal
Skrive for Primitive tider?
Primitive tider oppfordrer spesielt uetablerte forfattere til å skrive. Vi er interessert i artikler, kommentarer til tidligere artikler og anmeldelser av faglitteratur. Kanskje blir din artikkel neste nummers debattema! Send inn ditt manuskript og la det få en faglig og seriøs vurdering av redaksjonen. Husk at hele prosessen kan være tidkrevende, så planegg å være ute i god tid.
Innleveringsfrister finner du på våre nettsider. Det er likevel ingen grunn til å vente til siste øyeblikk, send gjerne inn før fristen!
For å lette arbeidet for deg og for oss, er det helt nødvendig at du setter deg godt inn i forfatterveiledningen og følger den. Forfatterveiledningen finner du på våre nettsider:
www.primitive-tider.com
Artikkelutkastet bør lengdemessig omtrent tilsvare den ferdige artikkelen. Det må med andre ord være noe mer enn en skisse/ løse ideer, men også vesentlig kortere enn en avhandling.
Vi ser fram til å høre fra deg! Kontakt oss enten pr. mail: [email protected] eller send utkastet til postadressen over.
INNHOLD
Släktskap och neolitiska kulturer 1
Per Persson
Nye åkre og gamle funn. Metodiske betraktninger om undersøkelser av
sørøstnorske steinalderboplasser i dyrket mark 15
Axel Mjærum
On the definition and practice of Geoarchaeology 31 Rebecca J.S. Cannell
Anders Nummedal: fra ”quasi-lærd” til steinaldernerd 47 Ellen Grav Ellingsen og Heidi Mjelva Breivik
En time forut for sin tid. Om kroppen, arkeologien og Anders Nummedal 59 Håkon Glørstad
Arkeologisk geofysikk i Norge – En historisk oversikt og statusevaluering 77 Lars Gustavsen og Arne Anderson Stamnes
Vin og ekstase i svart og rødt. Attiske vaser med Dionysos og menader i norske
antikksamlinger (580–430 f.Kr.) 95
Kristian Reinfjord
Älgens roll i ett neolitiskt tänkande. Om fångstgropar, skärvstensvallar och
hällbilder i mellersta Norrland 107
Ylva Sjöstrand
Arkeologi mellom oppdagelse og glemsel. Forståelse av et funn i en
sprekk i virkeligheten 121
Ragnar Vennatrø
DEBATT: Midlertidige ansettelser i arkeologifaget
Midlertidige ansettelser i arkeologifaget 135 Thorgeir Hole
Midlertidige ansettelser i arkeologien – sett fra kulturhistorisk museum 143 Lars Groseth og Karl Kallhovd
Midlertidige ansettelser i arkeologien 147
Geir Sørum og Sigrid Mannsåker Gundersen
Et liv på knærne – om midlertidige tilsettinger i norsk arkeologi 153 Mari Arentz Østmo
Åpen debatt om midlertidig ansettelser i norsk arkeologi 161 BOKANMELDING
Mark P. Leone:
Critical historical archaeology 169
Bo Jensen
Anders Nummedal: fra ”quasi�lærd” til steinaldernerd
Ellen Grav Ellingsen
Seksjon for arkeologi og kulturhistorie, NTNU Vitenskapsmuseet
Heidi Mjelva Breivik
Seksjon for arkeologi og kulturhistorie, NTNU Vitenskapsmuseet
Innledning
Anders Nummedal står for oss som en av de viktigste skikkelsene innenfor steinalderfors- kningen i Norge. Gjennom seminaret ”Pionerer i nytt landskap” ved NTNU Vitenskapsmuseet i mars 2009, skulle vitenskapsmannen og geologen Nummedal hedres som en pionér innenfor arkeologifaget, slik hans ettermæle står i faghistorien. Med sin naturvitenskaplige bakgrunn tilførte han faget viktige perspektiver, og mange av Nummedals tanker er etablerte sannheter i dag. Men prosessen fra å ha rett til å få rett var i hans tilfelle lang og brokete.
Enhver ny teori som truer med å trekke de etablerte dogmene opp med roten, vil naturligvis møte motstand – kanskje spesielt når disse teoriene kommer fra en person som står utenfor fagmiljøet. Nummedals historie representerer et ganske unikt hendelsesforløp som best kan forstås ved en bred kildegjennomgang.
Ved en gjennomgang av brevkorrespon- danse, bilder, skisser og avisartikler fra NTNU Vitenskapsmuseets arkiver og lokale aviser er det mulig å danne seg et mer nyansert bilde av den eiendommelige personen vi stadig støter på i faglitteraturen, og motstanden han ble møtt med da han la fram sine teorier. De ulike kildetypene som her er brukt for å belyse Nummedals
virksomhet kan sies å representere ulike diskusjonsforum og ulike nivåer for kommuni- kasjon. Brevene er en personlig formidlingsform, mens avisartiklene er ment for offentligheten.
Kildene er dermed i utgangspunktet egnet til å belyse ulike sider av en sak, men også underlig- gende informasjon kan hentes ut fra de ulike kategoriene. Samtidig er det viktig å påpeke at upubliserte og primære kilder inviterer til en dialog mellom formidleren og tolkeren.
Dialogen endres naturlig nok med tiden, og er avhengig av tolkerens ståsted. Utgangspunktet for vår dialog med kildene er et ønske om å belyse debatten rundt Fosnakulturens alder og Nummedals troverdighet. Vi trekker opp hovedlinjene i diskusjonene som ble aktuelle i tiden rundt Fosnakulturens oppdagelse, og forsøker å se disse i lys av Nummedals samtid og vår egen nåtid.
Den spede begynnelse
Anders Johnsen Nummedal (1867-1944) vokste opp på en gård i Vik i Sogn. Hans sans for naturvi- tenskap lokket ham til universitetet i Christiania hvor han i 1900 fullførte den mathematisk- naturvidenskabelige Lærerexamen med fagene
48
matematikk, naturhistorie og geografi. Han jobbet som adjunkt ved Kristiansunds offentlige høyere allmennskole da hans interesse for kvartærgeologi og landhevingshistorien etter istida skulle føre ham inn i arkeologien (se f.eks Petersen 1944:55).
Nummedals faglige interesser førte ham ofte på vandringer langs gamle strandlinjer, og det var på en av disse turene han i 1909 fant spor etter det som skulle vise seg å være Norges tidligste bosetningsfase: To flintstykker slått av fortidige mennesker (Figur 1, Figur 2).
Karl Rygh, bestyrer ved Videnskabsselskapets Oldsaksamling i Trondheim fra 1870-1915, skrev senere om disse funnene i museets tilvekstka- talog: ”Det blev snart klart, at disse fund havde en anden karakter end de fund fra flintpladse, som tidligere var indkomne til museet, og at man her stod lige overfor levninger fra en ældre del af
stenalderen, end man tidligere kjendte fra fund i det nordenfjeldske Norge” (Rygh 1911:37). Det var altså disse to flintfunnene som skulle utløse en av de mest skjellsettende debattene innenfor norsk steinalderarkeologi: Debatten om når Norge ble befolket.
Dette skulle også bli starten på Nummedals vei inn i arkeologien, for etter å ha fått Karl Ryghs bekreftelse på at flinten var bearbeidet av mennesker fikk Nummedal blod på tann. Han syntes å ha en uovertruffen evne til å lokalisere gamle steinalderboplasser. Hans impulsive vesen, unike intuisjon og gode landskapsfor- ståelse har blitt beskrevet av flere som kjente ham (Rosendahl 1944; Gjessing 1951; Simonsen 1994). Disse egenskapene trer også klart fram i et
brev fra Nummedal til Rygh:
Jeg fik det indfald onsdag i forrige uge at pröve paa at finde flintforekomster paa Kirkelandet i Kristiansund, og jeg opsögde derfor alle de steder, hvor jeg vidste torvdækket var borttaget ved gravning eller plöining. Resultatet blev meget overraskende for mig; paa alle de steder jeg besögte, fant jeg flint med tydelige merker efter bearbeidelse.
Senere har jeg fortsat undersögelsen baade paa Kirkelandet og Nordlandet og med samme resultat;
jeg kjender nu alt i alt 15 flintforekomster i og ved Kristiansund. (Nummedal 1910a).
Med tanke på at dette brevet ble skrevet fem måneder etter at Nummedal holdt de første flintfunnene i sin hånd, er det en ganske selvsikker holdning som kommer til uttrykk her. Videre i brevet anbefaler han at enkelte av forekomstene undersøkes nærmere før våronnen begynner, og det er ingen tvil om at Nummedal selv gjerne skulle gjøre denne undersøkelsen, selv om han prøver å uttrykke seg diskret:
Jeg er paa dette omraadet meget ukyndig, og jeg kan vel derfor ikke paatage mig en saadan undersøgelse, hvortil jeg ellers vilde være villig, om det skulde falde ubeleilig for videnskabselskabet at sende en mand paa denne aarstid. (Nummedal 1910a).
Nummedal fikk oppdraget med å prøvestikke på funnstedene som skulle dyrkes opp. I tilvekstka- talogen fra 1910 skriver Rygh:
Figur 1. Et av de første flintfunnene som ble funnet av Anders Nummedal ved Vollvatnet i Kristiansund. Foto:
NTNU Vitenskapsmuseet.
Anders Nummedal Ellingsen og Breivik
Udover vinteren og begyndelsen af vaaren indkom der stadig nye samlinger med meddelelser om fundomstændighederne. … Jeg maatte opsætte en undersøgelse paa stedet til sommeren. Da imidlertid en enkelt fundplads, som havde vist sig særlig lovende, den nemlig som ligger under gaardsbruget ”Christies Minde”, sidste vaar skulde lægges ud til potetesager, blev det aftalt med hr. Nummedal, paa hvis omhyggelighed og nøiagtighed i undersøgelse og iagttagelse jeg noksom havde seet beviser, at han før vaaronnearbeidet begyndte, skulde benytte anledningen til her at foretage en gravning paa et begrænset omraade (Rygh 1911:37).
Og det tok ikke lang tid før Rygh også ga Nummedal tillit til å foreta fullstendige utgrav- ninger av steinalderboplassene han fant. Selv om Nummedal var ufaglært ble han sett på som en ressurs ute i felt – hans forståelse for faget ble fanget opp av Rygh umiddelbart. Rygh innså nok også at han selv ikke hadde kapasitet til å undersøke alle funnforekomstene som
nå dukket opp på Nordmøre. I dag kan denne beslutningen synes litt dristig, men Nummedal viste seg å være svært ryddig og systematisk, og rådførte seg jevnlig med Rygh mens undersø- kelsene pågikk. Gode og nøyaktige beskrivelser og dokumentasjon i form av fotografier og kartskisser fulgte gjerne med funnene (Figur 3). Hans utgravinger og letemetoder har senere vært viktige i utviklingen av arkeologiens egen feltmetodikk for steinalder. Rekonstruksjon av landskapet, og forståelsen av hvilke forhold menneskene i steinalderen så etter når de skulle slå seg ned, er ferdigheter arkeologistudenter lærer den dag i dag (Østmo 1994).
I tiden fremover kan vi merke et økende engasjement over den nye hobbyen i Nummedals korrespondanse – han fremstår som det sanne bildet på den glade amatørarkeolog. I ett av sine brev til Rygh innrømmer han at: ”… jeg har benyttet, jeg kan gjerne si hver eneste fristund jeg har hat, til arbeide som vil komme Trondhjems museum til gode, og som jeg anser for absolut nödvendig” (Nummedal 1914).
Flere av Nummedals kolleger har også i ettertid satt ord på denne lidenskapen som tok opp det meste av hans fritid. Rektor Olaf Yderstad, som var tilknyttet Kristiansund Museum (senere Nordmøre Museum) i over 50 år, forteller at ”hakke, grev og egne fingre var hans
Figur 2. Anders Nummedals første brev til Videnskabsselskabet, Trondhjem.
Med brevet fulgte avslagene av flint han hadde funnet ved Vollvatnet. NTNU Vitenskapsmuseets topografiske arkiv
50
verktøy på disse turer som i skoletiden gjerne foregikk om helligdagene… Ikke rart at kolleger og elever dagen etter merket seg en gjenstridig
’sørgerand’ på neglene hans” (Yderstad 1989:86- 87). Geolog og naturhistoriker Halvor Rosendahl minnes: ”både skolebarna og andre syntes ofte han var en raring som gikk slik ute i all slags vær og grov” (Rosendahl 1944:90) (Figur 4). Raring eller ikke – flinttoktene hans ga bortimot alltid resultater!
De kontroversielle teoriene
Nummedal ble snart husvarm nok til å presentere egne ideer rundt funnene. En av grunnene til dette var at han raskt orienterte seg i arkeologisk litteratur og gjorde seg kjent med fagets terminologi. Når biblioteket på arbeidsplassen ikke strakk til fikk han låne bøker av Karl Rygh. I et tidlig brev viser han hvordan han har nyttegjort seg av faglitteraturen:
Jeg er ræd for at de maa begynde at finde mig brysom, men den meddelelse jeg har at give Dem denne gang, tror jeg er saa betydningsfuld, at de ønsker snarest mulig underretning... Ved at sammenholde den med plancherne i Prof. Bröggers
”Strandlinjens beliggenhed under stenalderen” er jeg kommen til det resultat, at de fleste av ökserne utvilsomt er skivespaltere. (Nummedal 1910b).
I dette brevet finner vi dessuten de første, spede teorier om det som skulle bli Nummedals kongstanke: at steinaldermenneskene bosatte seg i nærheten av vannkanten, og at man følgelig kunne datere boplassene ut fra kunnskapen om hvordan havnivået har endret seg. Samme dag som brevet er datert sto også en artikkel på trykk i Romsdals Amtstidende (1910a) (Figur 5), med en oppsummering i Aftenposten og Adresse- avisen dagen etter (Mehlum 1995:16).
Denne artikkelen presenterte de samme tanker som Nummedal hadde skrevet til Rygh om. Og reaksjonene på de kontroversielle teoriene lot ikke vente på seg. 14. april 1910 skriver A. W.
Brøgger til Karl Rygh (Mehlum 1995:17):
I ”Aftenposten” for 12 april står et telegram om en Hr. Adjunkt Nummedals fund i Kristiansund, som efter notisen at dømme har indeholdt økser av flint, pilespidser og flækkeskrapere. Det fremhæves at økserne er skivespaltere. Er dette virkelig mulig, eller er det bare en quasi-lærd herres forveksling av tekniske uttryk? Jeg ber Dem meget undskylde at jeg er så fri at gjøre Hr. Overlæreren dette spørsmål, men det vilde jo unegtelig være av en ganske usædvanlig stor betydning hvis det virkelig var et ældre stenaldersfund! Hvad der gjør mig tvilende er egentlig at der stod at fundene var gjort på Kristianssunds grund, og da er vistnok de geologiske forhold til hinder for at det kan være ældre stenalder. (Brøgger 1910).
Figur 4. Nummedal i felt på Frei, Kristiansund. Foto:
NTNU Vitenskapsmuseet.
Figur 3. Kartskisse fra Allanenget, Kristiansund.
Kartet ble tegnet av Anders Nummedal i 1914. NTNU Vitenskapsmuseets topografiske arkiv.
Anders Nummedal Ellingsen og Breivik
Brøggers skepsis skinner mer enn tydelig gjennom i brevet. I Adresseavisen samme dag dukker det opp en artikkel undertegnet ”P”, som antas å være skrevet av Theodor Petersen (Møllenhus 1977a;Mehlum 1995:18):
”Adresseavisen” indeholdt forleden en sensationel farvet telegrafisk meddelelse om stenaldersfund ved Kristiansund som skulde være ”5000 aar gamle”. Det turde maaske ikke være overflødig at oplyse om at denne datering er fuldstændig grepet ut av luften. Man er nemlig desværre endnu ikke naadd saa langt at man selv tilnærmelsesvis kan bestemme saadanne funds absolute alder.
(Adresseavisen 1910).
Videre redegjør artikkelforfatteren for Montelius’
arbeid og hvordan det nordenfjeldske Norge i fortiden var langt mer perifer enn i dag. ”… kun sent naadde den gang kulturens bølgeslag hitop”
(Adresseavisen 1910). Konklusjonen til ”P”
blir at det slett ikke er mulig å datere funnene fra Kristiansund, og at de godt mulig kan være yngre enn det avisartikkelen hadde angitt. Han tillater seg å tilføye at de også kan være eldre,
men mener dette er svært lite trolig. For å understreke sin misnøye med Nummedals forsøk på en sensasjonell nyhet, tilføyer ”P”:
Der maa i det hele tat protesteres mot den voksende tilbøielighet til i dilettantiske avismeddelelser at tidsbestemme oldfund. Det bidrar kun til at vække falske forestillinger hos ukritiske læsere og sætte arkæologien i miskredit blandt det myndige publikum. Det er vistnok arkæologiens opgave at komme saa vidt at man kan angi en absolut alder for saadanne fund. Men det er endnu saare langt igjen, og meget nyt materiale maa hentes frem, der maa knyttes mange nye led til bevisernes kjæde før det vil lykkes at naa dette maal. (Adresseavisen 1910).
Det er tydelig at denne plutselige og dristige offentlige meddelelsen av en kontroversiell teori framsatt av en ufaglærd må ha virket veldig provoserende på de etablerte arkeologene. Vi kan også tolke at selv Nummedals støttespiller Karl Rygh syntes at dette var en uklok handling, men Nummedal tar imidlertid selv avstand fra Et enestaaende arkæologisk Fund
Hr. Adjunkt Nummedal har atter gjort et Fund fra Stenalderen, og denne Gang et aldeles enestaaende. Han har nemlig her paa Kirkelandet fundet en hel Del Flintredskaber fra den ældre Stenalder i Norden - Økser, Pilespidser, Flekskraber, etc. i temmelig stort Antal, foruden en hel Del saakaldte
“Kjerner”.
Disse Gjenstande er rimeligvis mindst 5000 Aar gamle og viser altsaa, at Kristiansund ikke alene var beboet paa den Tid, men endog maa have havt et Verksted, hvor slige Sager forarbeidedes.
Af Økserne fra den Tid, de saakalfte “Skivespalter”, har man tidligere i hele Norge tilsammen kun fundet vel et halvt Snes. Hr. Nummedal har alene her på Kirkelandet fundet det samme Antal. De stemmer i Form og Materiale nøie med dem, som man tidligere har fundet i Italien og Sydsverige.
Fundet vil blive nærmere gransket af Sagkyndige, og Samlingerne vil blive oversendt Trondhjems Museum, som de efter Loven tilkommer.
Disse Fund har saameget større Interesse, fordi Materialet maa være hentet langveis fra. Løs Flint er nemlig sjelden paa disse Kanter. Jæderen er det eneste Sted, hvor denne findes i nogen større Maalestok.
En Del af Gkenstanderne er meget kunstfærdig udført. Det er næsten umulig at forstaa, hvordan Datidens Mennesker med sine ufuldkomne Redskaber har kunnet lave dem. Man skal f. Eks. huske, at de endnu ikke kunde slibe, men blot hugge Splinten. Særlig Beundring vil en Del af Pilespidsene vække.
Det skal blive interessant at faa høre, hvilke Slutninger Arkæologerne drager af disse Fund.
Hr. Nummedal har indlagt sig stor Fortjeneste af den arkæologiske Videnskab.
Figur 5. Artikkelen som kom på trykk i Romsdals Amtstidende 11. april 1910.
52
den omstridte avisartikkelen da han ydmykt beklager seg noen dager senere i et brev til Rygh:
Jeg beklager meget, at sagen er kommen i en vanskelig stilling; men jeg tror ikke, at mit forhold kan være synderlig at klandre. Meddelelsen om fundet i ”Romsdals Amtstidende” er ikke skrevet av mig, men af en kollega. Jeg havde omtalt fundet paa lærerværelset, og nævnte kollega havde saa meddelt avisen det; jeg fik först vide det, nogen faa timer för bladet kom ud. Telegrammet er ogsaa afsendt uden mit vidende. (Nummedal 1910c).
Steinalderfunnene fra Kristiansund interesserte mange, og i lys av de nye teoriene ble et annet engasjement satt i gang blant de lokale. 20. april 1910 står denne artikkelen på trykk i Tidens Krav,
undertegnet A.H.:
Vort museum skulde synes meget mere berettiget til de arkæologiske fund, som hr. adjunkt Nummedal nu har gjort, end musæet i Trondhjem.
Hvis der findes nogen lovbestemmelse, som til alle tider ogsaa i fremtiden gir Trondhjems musæum privilegium paa fund av lignende art, skulde det synes ganske rimelig at denne lovbestemmelse blev forandret, da jeg ikke kan tænke mig andet, end den har sin tilblivelse fra tiden før Kristiansund fik sit eget musæum. Nu har vi jo her i byen et musæum som sogar er statsunderstøttet, men det vil jo envher forstaa, at det vil aldrig kunne komme til at by paa noget av særlig interesse, naar alle fund, som er skjældne, skal transporteres op til Trondhjem. Fra et videnskabelig standpunkt seet, har det naturligvis mindre interesse hvor disse fund opbevares, naar de bare er i sikkerhet, men for Kristiansund har det i dette tilfælde særlig interesse da for det første fundene er gjort inden byens grænser og det for det andet vil være en stor atraktion til vort musæum at huse saa sjeldne fund. Man venter derfor at alt som heter bypatriotisme samler sig om det forlangende, at den lov, som monopoliserer arkæologiske fund her på Nordmør for Trondhjems musæum bør ophæves. Man sværmer ikke for den uting, at ”de oldgræske kunstskatte skal eies og opbevares i Britich Museum”. (Tidens Krav 1910).
Vi vet ikke hvem som skjuler seg bak initialene A.H., men det er fristende å spekulere i om Nummedals kone, Anne Marie Hjelseth, kan ha hatt en finger med i spillet. Kan innlegget
ha vært et forsøk på å styre debatten i en annen retning? Fagkretsen lot seg tilsynelatende ikke distrahere: Debatten rundt Nummedals trover- dighet var rimeligvis mye mer interessant for både arkeologer og media – og sannsynligvis også for Nummedal selv, som hadde store problemer med å gi seg når han mente å ha rett (Gjessing 1944:440). Den 4. november 1910 finner vi nemlig et innlegg i Romsdals Amtstidende, innsendt av Nummedal, under den dristige tittelen: ”Stenaldersfundene omkring Kristiansund. Norge bebodd i den palæolitiske Tid.”
Ved Adjunkt A. Nummedals Undersøkelse kan det nu ansees godtgjort, at Egnen omkring Kristiansund har vært bebodd i den palæolitiske Tid, nærmere bestemt Rensdyrtiden. Nummedal har nemlig fundet talrike Flintsaker av palæolitisk Form, hvorav særlig fremhæves eneggede Pilespidser med Skafttange (pointes á cran) og kjølformede Skrapere (grattoirs carénés). Siden Istiden har Landet heromkring hævet sig vel 70 Meter. De fleste av Fintpladsene er fundet i en Høide av vel 30 Meter. Dette viser, at saa høit stod Havet dengang de var bebodd. Skjælbankene fra dette Nivaa antyder et Klima som nu i det nordligste Norge. Det merkeligste ved disse Fund er kanske at der blant disse Flintsaker er fundet Skivespaltere.
(Romsdals Amtstidende 1910b).
Ikke nok med at Nummedal står fast på sitt, han prøver også å trekke funnene enda lenger tilbake i tid. Denne gangen er det Karl Rygh som tar affære, slik at den offentlige debatten ikke skal skli helt ut. I Romsdals Amtstidende finner vi følgende passasje i en artikkel undertegnet Rygh:
Naar der imidlertid nu fra Kristiansund gjennem Telegrambureauet er utgaat en Meddelelse om, at en Del av Fundene skriver sig fra Rensdyrtiden, saa maa dette betegnes som en Misforstaaelse. Det foreligger verken i Fundene eller i Fundforholdene noget gyldig Bevis for Holdbarheten av en saadan Opfatning. Og der maatte i Sandhet meget sterke Beviser til for at man skulde tro, at Mennesker har holdt til her paa Kysten paa en Tid, fra hvilken der ikke engang i det sydligste av Skandinavien er fundet noget, som tyder paa Menneskers Tilværelse, vistnok av den gode Grund, at hele Nordeuropa
Anders Nummedal Ellingsen og Breivik
paa den Tid var dækket av Is. At der i en saa stor Mængde Flintstykker kan findes nogen som ligner Former fra den palæolithiske Tid i Mellemeuropa, er intet Bevis for, at Fundene tilhører denne Tid, og heller ikke beviser Høideforholdene noget sikkert, da Bopladser ikke nødvendig altid har ligget tæt ved Stranden. Intet av disse Fund kan antages i Alder at gaa op over neolithisk Tid. (Rygh 1910).
Etter denne irettesettelsen innså nok Nummedal at han burde forklare bakgrunnen for sine påstander.
I et brev til Rygh redegjør han for dette, samtidig som han unnskylder for den bastante formen meddelelsen fikk. I følge Nummedal hadde teorien blitt unnfanget i et møte med Joseph Déchelettes ”Le Manuel d’archéologie préhis- torique I”. Her hadde han lagt merke til at flere av hans egne flintfunn lignet på skissene i boken, noe som kunne bety at det var paleolittisk materiale han hadde funnet! ”Om denne skraber heder det, at i sin tybiske form findes den næsten udelukkende kun i aurignacien, den ældste del af rensdyrtiden”, skriver han i sitt brev til Rygh (Nummedal 1910f). Svært oppglødd over denne oppdagelsen hadde han tatt med seg boken og flinten på skolen der han jobbet, for å vise fram til sine kolleger.
Men da fik jeg atter høre det samme, som jeg saa mange gange før har faaet høre, siden jeg begyndte at samle paa disse flinter, at det var frækt af mig at have en mening og jeg havde ikke lov at have nogen mening, da jeg ingenting havde seet, og da jeg ikke havde andet sammenligningsmateriale end billeder. Jeg kan ikke negte, at jeg blev sint, og da jeg kort efter havde en fritime, gik jeg til en pressemand og bad ham skrive det og det, og meddelelsen fik den tilspidsede form. (Nummedal 1910f).
Her får vi smake på Nummedals temperament og standhaftige vesen som for de som kjente ham var et ganske fremtredende karaktertrekk.
Geologkollega Halvor Rosendahl erkjenner at: ”når noen sa ham imot i slike ting som for ham var viktige lyste [øynene] av motstand, og han var ikke blant de som ga seg.” (Rosendahl 1944:95).
Temperamentet var trolig viktig for at Nummedal nådde så langt med sine teorier. Han var målrettet og hadde stor tiltro til de resultater han hadde kommet fram til. Paradoksalt nok var det de samme egenskapene som gjorde at han kom på kant med fagkretsen fra starten av. Men mistroen må også delvis begrunnes med Nummedals måte å formulere seg på; han kunne ikke alltid legge frem tilfredsstillende, faglige argumenter på teoriene han framholdt, selv om han klart så for seg hvordan ting hang sammen. Dette fikk også hans lærerkolleger merke da han detaljert la ut om sine nyeste funn.
Yderstad forteller at Nummedal en gang utbrøt:
”Men dette er jo så klart at selv naut må forstå det” (Yderstad 1989:87). Gjessing bekrefter at: ” Han så resultatene tindrende klart for seg, og skjønte ikke riktig dette at andre forlangte ei logisk provføring” (Gjessing 1944:570). Et eksempel på dette finner vi i et brev til Karl Rygh av 24. april 1910, hvor Nummedal uten videre forklaring hevder at: ”Naar et sted ligger i omkring 30 m’s höide over havet, er beskyttet mot nordvest og ikke altfor ulændt, saa vil der som oftest findes flint” (Nummedal 1910d).
Nummedal fant imidlertid stadig flere funn som underbygde hans hypoteser, og i et brev til Karl Rygh av 25. oktober 1910 kan han vise at teoriene hans fortsatt holder mål – og denne gangen presenterer han en mer gjennomarbeidet modell for boplassene han har funnet:
Jo mer jeg befatter mig med flintforekomstene, desto mere bliver jeg overtydet om, at flere af disse maa være ældre end tapestiden. Jeg nævner ifleng forekomsterne fra Christies Minde, Voldvandet, Røseren, Ødegaarden, Kolvik og Golmen I. Det kan ikke være nogen tilfældighed, at alle disse forekomster ligger mellem 30 og 40 m.o.h. De har ogsaa det tilfælles, at det grus, som ligger under torven, og hvori flintstykkerne findes, mest af alt ligner strandgrus. Disse flintpladse har saaledes skikkelig ligget lige i strandkanten, dengang de var beboet. Der er ogsaa forhold ved terrænget, som taler til fordel for denne opfatning. Jeg vil saaledes nævne, at ved Christies Minde vilde der være en lun baadhavn, hvis strandlinjen laa over 30 m. høyere end nu, mens det vilde være langt
54
til nærmeste landingsplads, hvis strandlinjen laa lavere, da der i den høide er en lang, temmelig steil bergvæg. Efter Rekstad ligger tapesniveauet i Kristiansund 20 m.o.h. … Efter disse ligger tapesniveauet i Kristiansund 21m, paa Edø 24 m og ved Lesund over 30 m.o.h. De overnævnte forekomster maa saaledes være betydelig ældre end tapestiden, og det maa efter min mening sterke arkeologiske grunde til, forat man skal komme til et andet resultat. (Nummedal 1910e).
Inn i varmen
I NTNU Vitenskapsmuseets tilvekstkataloger kan vi følge Nummedals vandringer i forhis- torisk terreng. Av disse kildene framkommer det at han var mest aktiv i årene 1910-1913. Det var i dette tidsrommet de tallrike lokalitetene i Kristiansund ble kartlagt. Også andre øyer i Møre og Romsdal og Trøndelag ble gjenstand for Nummedals undersøkelser; Aukra, Averøy, Tustna, Smøla, Hitra, Frøya, og videre kystdis- triktene i Nord-Trøndelag og Helgeland (DKNVS Skrifter 1911-1925). Selv om Nummedal mottok noe økonomisk støtte fra museet i Trondheim, er det ikke vanskelig å forestille seg at det kunne være utfordrende å kombinere lærerjobben med den arkeologiske aktiviteten som ble utført på fritiden. I et intervju i Aftenposten 5. juli 1914 ytrer Nummedal et ønske om å få råd og mulighet til å undersøke kysten lengre sør i landet også. Dette leser professor Schetelig ved Bergen Museum og skriver straks til Nummedal at han mer enn gjerne ønsker ham velkommen til å undersøke i museumsdistriktet, med økonomisk støtte fra Museet (Indrelid 1994:40).
Undersøkelser på Sotra ga resultater, og Nummedal fikk igjen bekreftet sine teorier om hvilke kriterier man skulle bruke for å lokalisere de eldste boplassene; både ved å følge bestemte høydekoter basert på kunnskap om landheving, og ved å lete på de øyene som lå lengst fra land.
Professor Schetelig ble meget imponert over denne selvlærte arkeologen, og da Nummedal beklaget seg over manglende tid til å bedrive sin altomfattende ”hobby” begynte Schetelig å jobbe for å skaffe ham en stilling som arkeolog
på heltid. Høsten 1921 bevilget Stortinget penger på kulturbudsjettet, og i 1922 tiltrådte Nummedal i en personlig opprettet konservator- stilling ved Universitetets Oldsaksamling i Oslo (Pettersen 1998:14). Det er uklart hva som er årsaken til at det tok hele åtte år fra Schetelig startet sin ”lobbyvirksomhet” til Nummedal fikk jobben, men kanskje hadde sterke personligheter i fagmiljøet fortsatt problemer med å la en ufaglært tre inn i deres innerste krets. Imidlertid ser det ut til at de fleste nå hadde innsett at Nummedals teorier ikke lot seg forkaste. Det kan derfor være verdt å peke på mer overgripende hendelser, som første verdenskrig, når vi skal prøve å forklare hvorfor ansettelsesprosessen trakk ut i tid.
Troen på Nummedals ferdigheter ble ytterligere styrket da han i 1925 reiste til Nord-Norge for å lete etter steinalderboplasser.
Også denne gang var de kritiske røster på plass;
det kunne da umulig ha bodd mennesker så langt nord alt i eldre steinalder? Men det sies at kun to timer etter hans ankomst i Nord-Norge var den første steinalderboplassen lokalisert, og Komsakulturen var snart et faktum. Undersø- kelsene i nord fortsatte hver sesong fram til 1939 (Simonsen 1994:46).
I felt var Nummedal i sitt ess – han elsket å være ute og søke etter nye boplasser. Ute i naturen var han spesialisten, og tålte svært dårlig å bli kritisert. Arkeolog Povl Simonsen forteller om en konkret episode som utspilte seg under undersøkelsene i Nord-Norge: ”Gjessing hadde naturligvis hørt meget om hans utgravninger og ville gjerne sette seg inn i dem. … Da det så kom brev fra Gjessing at han ville komme, ble Nummedal meget sint og formodet en slags kontroll fra Tromsø Museum. Det skulle han meget ha seg frabedt.” Men Gjessing kom likevel, og deltok i gravningsarbeidet. Simonsen forteller videre at: ”Nummedal var sur. De grov nå sammen noen dager på Nordli, rivninger mellom dem forekom daglig, og den snarsinte Nummedal var en gang nær gått til voldelig angrep på Gjessing” (Simonsen 1994:47). Noe av problematikken lå nok i at Nummedal hadde en urokkelig tiltro til at han var et redskap i
Anders Nummedal Ellingsen og Breivik
høyere makters hender, og dermed skjebnebe- stemt til å finne boplassene. Derfor forlangte han også at hans resultater umiddelbart skulle godkjennes av sine fagfeller. Dette falt ikke i god jord hos hans mer pragmatiske arkeologkol- leger, som oppfattet ham som arrogant og full av ”primadonnanykker” (Gjessing 1944:570).
Imidlertid gjorde hans massive innsats og interesse for faget at han var ansett som en anerkjent forsker, da han døde i 1944.
Gjessing, som senere ble en av hans nærmeste venner, skildrer sin kollega slik:
Når store menn dør heter det gjerne at det tynnes i storskogen. Nummedal hørte ikke hjemme i storskogen i det hele tatt. Han sto der mer som ei vindblåst og vindskjev furu på en bergknaus for seg sjøl. Men han ruvde ikke mindre for det. Og innsatsen han har gjort dør ikke med ham. Den kommer ennå i lange tider til å stå og minne om en av de mest særmerkte forskerprofiler vi har hatt (Gjessing 1944:572).
Også Rosendahl sier, helt i tråd med tidens ånd:
Nummedal hadde de egenskaper som karakteriserer det noble menneske, og som alltid har vært høyt aktet i Norge. Han var av rent norsk opphav og hadde mye av nordmannens lite formelle evne og atferd, og han ville gjerne holde påståelig på sin mening. Det hvite håret dekte en hodeskalle av ren nordisk type, de blå øynene hadde en vakker og vennlig karakter. (Rosendahl 1944:95).
I sin minnetale til Anders Nummedal skriver Theodor Petersen:
Han var fremfor alt en pioner i marken, som utenfor reisesesongen trivdes best på sitt arbeidsrom mellom sine flinter hvis bestemmelse og systematiserende registrering tok meget av hans tid; det var i det hele den kronologiske systematikk som særlig interesserte ham… Et besøk i hans studio var en opplevelse, og selv den mest skeptisk innstilte gikk derfra med et dypt inntrykk av at her forelå noe nytt som det ikke var så lett å komme forbi. (Petersen 1944:61).
Nummedals ettermæle forteller om en værbitt, hardbarket type, som måtte kjempe hardt for aksept innenfor et etablert fagmiljø. Hans teorier var kontroversielle, men skulle likevel vise seg å være ganske korrekte og ikke minst viktige for vår forståelse av menneskene i steinalderen.
Han evnet kanskje å leve seg litt inn i fortidens tankesett, og var også på denne måten en pioner innen de kognitive perspektiver av steinal- derforskningen. Han ble også beskrevet som en ”steinaldermann” av sine kolleger, som en godmodig kommentar til skjebnens ironi:
I ytre skikkelse minnet Anders Nummedal om en steinaldermann der han stampet avgårde med lange tunge skridt. Hans kropp og hode så ut som en grovt uthugd statue av norsk gråstein. Under den kraftige panne stakk fram noen øyner som minnet om jaktmannens skarpe seerøyne. Hans ansikt som vanligvis lå i alvorlige grublende folder kunne ofte slå over i sin lysende motsetning når han presterte sin karakteristiske og lydelige latter.
(Yderstad 1989:91).
Figur 6. Portrett av Anders Nummedal. Foto: Fylkesar- kivet Sogn og Fjordane
56
Det store, knoklete ansiktet med et kraftig hakeparti var som hogd i stein, og sammen med den særmerkte skikkelsen – en noe tung overkropp med lange armer og svære kraftige never, litt stutte og noe krokete bein – gjorde dette at han angivelig så ut som om han bare var rundt og fant igjen de buplasser han i et tidligere tilvære for lange tusener av år sia, sjøl hadde brukt. (Gjessing 1951:435).
Refleksjoner omkring Nummedals lange vei mot aksept
De negative reaksjonene blant de faglærde i begynnelsen av Nummedals arkeologiske virke var åpenbart forankret i det provoserende ved at en ufaglærd, i full offentlighet og uten noe teoretisk hold, skulle uttale seg om spørsmål som arkeologien hadde som oppgave å besvare.
Fagets mål og metoder var fortsatt under utforming, og arkeologien søkte å etablere seg som en særpreget og viktig disiplin blant de andre humanistiske retningene. I dette lå også viktigheten i å holde på fagfolks rett til de etablerte sannheter, og når en hobbyarkeologs tilsynelatende absurde teorier ble trykket i avisen var det grunn nok til å sette sinnene i kok. Vi kan se klare forsøk på å legge hele debatten død, spesielt gjennom Theodor Petersens avisinnlegg kort tid etter de første presseomtalene. Men Nummedal var ikke av den typen som lot seg presse til stillhet når han først hadde fått en idé han hadde tro på. Til tross for at vi kan spore en viss ydmykhet overfor fagfolk lot han seg ikke stoppe, og fortsatte å skrive oppsiktsvek- kende avisinnlegg. Trolig var dette godt stoff for avisene, som til enhver tid har falt for fristelsen å underbygge offentlige debatter. Kanskje var dette en medvirkende årsak til at vi ser en sterk nedgang i avisskriveriene når Nummedal og hans teorier ble akseptert?
Arkeologien var på begynnelsen av 1900-tallet fortsatt dominert av en typologisk tankegang, hvor man søkte å innordne materialet innenfor kronologiske bolker. Her var gjenstanden i sentrum, og dens ytre form det viktigste kriteriet for å bestemme hvilken tidsbolk den tilhørte.
Det er denne tanken Nummedal følger da han
gjenkjenner øksefunnene fra Kristiansund som skiveøkser, og senere prøver å knytte Fosna-materialet til paleolitikum i Frankrike.
Men arkeologien hadde tatt inn et nytt element i forskningen på denne tiden – geografisk variasjon i teknologi og utforming. Kultur ble introdusert som et viktig begrep: gjenstanden sto som materialiseringen av en kultur, eller et folk, og siden ulike menneskegrupper hadde produsert gjenstandene ble produktene forskjellige fra region til region. Man kunne ikke ukritisk sammenligne det norske funnmaterialet med det kontinentale. Med dette ble også spredning av materiell kultur, enten ved diffusjon eller migrasjon, og folkeslagenes opprinnelse hete tema. Selv om Nummedal hadde tilgang til arkeologisk litteratur var han nok ikke helt oppdatert på de teoretiske retningene innenfor faget. Dette ble sikkert holdt imot ham så ofte som mulig.
En annen viktig grunn til at Nummedal fikk så mye motstand var at tanken om en tidligmeso- littisk bosetning i Norge var kontroversiell, noe som var forankret i antakelsen om at menneskene og ideene forflyttet seg fra sør mot nord. For etablerte arkeologer virket det utenkelig at det skulle ha eksistert en bosetning så langt nord som var samtidig med noen av de eldste kulturene på kontinentet. Dette ser vi både Brøgger, Petersen og Rygh påpeker i sin argumentasjon mot Nummedals ideer. Liknende tankemønstre ser vi når Kristen Møllenhus siterer: ”Man blev nødt til at revidere teoriene om stenalderkulturen i Norge; Christiansund kunde jo ikke tænkes at være det eneste store kulturcentrum i denne fjerne oldtid” (Møllenhus 1977b:28). På denne måten var kanskje Nummedals manglende skolering i arkeologien en fordel: han hadde ikke en forskers ballast som hindret ham i å tenke utover fagets fastlåste dogmer – han lette etter ting ingen andre våget å lete etter. Arkeolog Gutorm Gjessing (1944) beskrev dette som en ”kamp mellom den entusiastiske autodidakt og den nøkterne, dogmebundne sakkunnskap”
(Østmo 1994:38).
Anders Nummedal Ellingsen og Breivik
Sluttnote
Artikkelen er basert på en poster som ble presentert på seminaret ”Pionerer i nytt landskap” 19.-20. mars 2009. Seminaret ble arrangert av Forum for Arkeologisk og Naturhis- torisk forskning i Trondheim (FANT) og NTNU Vitenskapsmuseet, Seksjon for arkeologi og
kulturhistorie.
Abstract
Anders Nummedal - from street smart to Stone Age nerd. Anders Nummedal was an outstanding scholar of the Norwegian Stone Age. While walking along old shorelines in 1909, he made the first of many discoveries that sparked a fierce debate over the date of the first human settlement in Norway. Given that Stone Age people were known to have lived close to the sea, Nummedal realised that it should be possible to date sites using his knowledge of the changes in sea level. As a result, he concluded that many of the sites he had discovered could be dated back to the Mesolithic period.
Coming as it did from a “mere” schoolmaster, his theory was ridiculed by most academic archaeologists, who had assumed that these sites could not have been occupied earlier than the Neolithic period. In this article, the authors focus on the problems Nummedal encountered when presenting his sensational theories. The sources include correspondence between Nummedal and Karl Rygh of Videnskabsselskabets Oldsaksamling in Trondheim, and the newspaper discussions that followed the presentation of Nummedal’s theory. The authors examine the reasons for the academics’ reluctance to accept Nummedal’s theory, and for Nummedal’s refusal to budge from his position. The various types of written evidence are well-suited to shed light on different sides of the discussion.
Litteratur
Adresseavisen 1910 Stenaldersfundet ved Kristiansund.
Adresseavisen 14. april 1910.
Brøgger, A.W. 1910 Brev fra A.W. Brøgger til K. Rygh av 14.4.1910.
DKNVS Skrifter 1911–1925
Gjessing, G. 1944 Konservator Anders Nummedal.
Håløygminne. Hefte 3, 25. årgang, 6. bind, s. 567–572.
–1951 Konservator Anders Nummedal. I Bygdabok for Vik i Sogn, Olav Hoprekstad (red.), s. 433–441. Bergen.
Indrelid, S. 1994 Anders Nummedal og Bergens museum.
Pridlao nr. 3/1994, s. 37–44.
Mehlum, M. H. 1995 Historien om oppdagelsen av de første Fosnaboplassene i Kristiansund. Årbok for Nordmøre Museum 1995, s. 15–33.
Møllenhus, K. R. 1977a Mesolitiske boplasser på Møre- og Trøndelagskysten. Gunneria 27. Trondheim
–1977b Anders J. Nummedal. Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Skrifter, s. 27–34.
Nummedal, A. 1909 Brev fra A. Nummedal til K. Rygh av 1.11.1909.
–1910a Brev fra A. Nummedal til K. Rygh av 28.3.1910. JNr 10/1910
–1910b Brev fra A. Nummedal til K. Rygh av 11.4.1910.
–1910c Brev fra A. Nummedal til K. Rygh av 18.4.1910.
–1910d Brev fra A. Nummedal til K. Rygh av 24.4.1910. JNr 21/1910
–1910e Brev fra A. Nummedal til K. Rygh av 25.10.1910.
JNr 65/1910
–1910f Brev fra A. Nummedal til K. Rygh av 11.11.1910.
–1914 Brev fra A. Nummedal til K. Rygh av 27.4.1914.
Petersen, Th. 1944 Anders Nummedal. Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Forhandlinger. Bd XVII, nr. 14, s. 55–61.
Pettersen, K. 1998 ”Som om han bare var rundt og fant igjen buplassar han sjøl i et tidligere tilvære hadde brukt”
Anders Nummedal – en oppdagelsesreisende til fortida.
SPOR 13(2):12-15.
Romsdals Amtstidende 1910a Et enestaaende arkæologisk Fund. Romsdals Amtstidende 11. april 1910.
–1910b Stenaldersfundene omkring Kristiansund. Norge bebodd i den palæolitiske Tid. Romsdals Amtstidende 4.
november 1910.
Rosendahl, H. 1944 Konservator Anders Nummedal.
Minnetale i Norsk geologisk forening 23. mars 1944.
Norsk geologisk tidsskrift 24:89–97.
Rygh, K. 1910 Romsdals Amtstidende 9. november 1910.
–1911 Oversigt over Videnskabsselskabets Oldsagssamlings tilvekst i 1910 af sager ældre end reformationen. DKNVS Skrifter 1910, 10, s. 1–77. Aktietrykkeriet i Trondhjem 1911.
58
Simonsen, P. 1994 Anders Nummedal og Nord-Norge.
Pridlao nr. 3/1994, s. 45–47.
Tidens Krav 1910 Vort Museum. Tidens Krav 20. april 1910.
Yderstad, O. 1989 Norske portretter: Anders Nummedal.
Årbok for Nordmøre 1989, s. 85–93. Historielaget, Kristiansund.
Østmo, E. 1994 Anders Nummedal, oppdageren av vår eldste historie. Pridlao nr. 3/1994, s. 37–39.
