Handelskvinner i vikingtiden?
Maskulinitet og femininitet i graver med vektlodd fra Kaupang
Trine Sørbøen
Masteravhandling i arkeologi
Institutt for arkeologi, konservering og historie Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo
Våren 2021
2
Forord
At jeg skulle skrive masteroppgave om kjønn i vikingtiden har vært en tanke siden jeg tok bachelorutdanningen. Men at den skulle handle om kjønn i handelsyrket hadde jeg ikke sett for meg, og jeg motsatte meg forslaget til å begynne med, og måtte la det vokse i meg før jeg ga meg i kast med oppgaven. Det har vært en spennende, krevende og lærerik reise, og jeg har flere mennesker jeg vil takke for hjelp på veien.
Først vil jeg takke min veileder, Ingrid Fuglestvedt, som har hjulpet meg enormt med oppgaven og pushet meg til å stå på egne bein og ta mine egne avgjørelser. Takk for at du lærte meg å skrive akademisk, for som du så fint skrev; «Å være master i humanistiske fag, er også å beherske språket.» Takk for alle oppmuntrende ord og støtte. Jeg kunne ikke fått en bedre veileder! En stor takk også til Per Ditlef Fredriksen som midlertidig veileder i en måned. Takk for hjelp med metoden min, som gjorde at mye av oppgaven falt på plass for meg, og takk for at du var så positiv til prosjektet mitt.
Jeg vil også takke Marianne Moen for starthjelp når vi skulle velge oppgave og tema, og alle samtalene om kjønn og litteraturforslag. Takk også til Unn Pedersen for svar på spørsmålene mine om Kaupang og vektlodd. Takk til Julie Lund for forslaget om å skrive om handel og handelsrollen, og for litteraturtips. En takk også til Leszek Gardeła for alle svar på spørsmål, spesielt om Birka, alltid forslag til litteratur og for at du sender meg nye artikler du har skrevet. Det er stas!
Jeg vil også takke alle mine medstudenter på kullet, men aller mest Kathrine, Hanna og Vilde.
Takk for alle samtaler, både faglige og ikke-faglige. Takk for alle turene. Takk for all
oppmuntring. En takk også til min tyske venn, Jan-Claas, for hjelp med oversettelse av tyske ord, det hjalp veldig. Vielen Dank!
Takk til den utrolige forloveden min, Thomas, for at du har holdt ut med meg i
masterskrivingen og at du alltid har hatt troen på meg. Takk for at du har laget mat og tatt vare på meg. Takk for at du har hørt på alt snakket mitt om kjønn, vektlodd og handel og at du har lest gjennom deler av oppgaven. Takk også til familien min heime på Ål, som har støttet meg. Takk spesielt til pappa Jostein som alltid har lest korrektur av oppgavene mine, også denne. Jeg er evig takknemlig! En takk også til min beste venninne, Heidi, som alltid har trodd på meg og visst at dette skulle jeg klare. Og se, jeg klarte det!
Trine Sørbøen, Oslo, 16. mai 2021
3
Innhold
Forord ... 2
Tabell-liste ... 5
Figur-liste ... 6
1. Innledning ... 7
1.1 Problemstilling ... 8
1.2 Oppgavens struktur ... 8
2. Forskningshistorie og forskningsstatus ... 10
2.1 Handel og kjønn i vikingtid ... 10
2.1.1 Språk ... 14
2.1.2 Forskningsstatus ... 15
2.2 Kjønn og feministisk teori ... 15
2.2.1 Den usynlige og tilsidesatte kvinnen ... 15
2.2.2 Teorien inn i akademia ... 16
2.2.3 Kjønn i vikingtiden ... 21
3. Teoretisk og metodisk rammeverk ... 22
3.1 Teoretisk rammeverk ... 22
03.1.1 Sosialt og biologisk kjønn, og kritikken av denne ... 23
3.2 Metode ... 26
3.2.1 Kjønning av graver: stereotyper av det maskuline og feminine og hvordan bryte vår oppfatning ... 27
3.2.2 Fra mann og kvinne til maskulinitet og femininitet ... 31
3.2.3 Det metodiske rammeverket ... 34
4. Materialanalysen ... 37
4.1 Første del av analysen – En presentasjon av Kaupangmaterialet ... 38
4.1.1 Utvalget av kaupanggravene ... 39
4.2 Andre del av analysen - et dypdykk i gravene ... 46
4.2.1 Datering på gravene ... 46
4.2.2 Bevaring av kroppen og gjenstandene ... 47
4.2.3 Gravgods ... 48
4.2.4 Kjønn i gravene ... 52
5. Diskusjon ... 56
5.1 Stereotypier ... 56
5.2 Kort om Birka og gravskikken herfra ... 57
5.2.1 Graver med vektlodd fra Birka ... 59
4 5.3 Teori – hvorfor og hvordan kan teori, som feministisk teori, både åpne opp for nye
tolkninger og skape motstand for nye tolkninger? ... 62
5.4 Metode – hvordan medfører en endring av kjønningsmetoden vår forståelse? ... 64
5.5 Materiale – hva slags funksjon har gjenstandene i de forskjellige gravene? ... 68
5.6 Hvorfor sitter vi fast i gamle stereotypier og hvordan skal vi komme oss bort fra dem? ... 71
5.7 Noen refleksjoner omkring resultatene ... 73
6. Oppsummering og spørsmål å undersøke videre ... 75
6.1 Spørsmål og videre forskning ... 76
Litteraturliste ... 77
5
Tabell-liste
Tabell 1: Oversikt over mine og forskeres kriterier på kjønning av gjenstander………..32
Tabell 2: Oversikt over de forskjellige navnene fra ulike forskere og museumsnummer...39
Tabell 3: Gravene som inneholder vektlodd på Kaupang……….39
Tabell 4: Kjønninga av Ka.4……….40
Tabell 5: Kjønninga av Ka. 6………41
Tabell 6: Kjønninga av Ka. 8………41
Tabell 7: Kjønninga av Ka. 126………42
Tabell 8: Kjønninga av Ka. 127………43
Tabell 9: Kjønninga av Ka. 282………44
Tabell 10: Kjønninga av Ka. 301………..45
Tabell 11: Oversikt over gravene med vektlodd fra Kaupang...45
Tabell 12: Oversikt over første del av analysen………46
Tabell 13: Viser lokasjonen og datering til gravene……….47
Tabell 14: Hvor de ulike gravene befinner seg……….47
Tabell 15: Viser hvor de ulike gravene med sin kjønning gjort av andre er lokalisert……….53
Tabell 16: Viser hvor de kjønna gravene er lokalisert………..54
Tabell 17: Viser tidligere kjønning til min kjønning og datering på gravene………...55
Tabell 18: Utvalg av graver med vektlodd fra Birka………60
Tabell 19: Oversikt over gravene på Kaupang og Birka med vektutstyr, antall og type……..61
6
Figur-liste
Figur 1: Viser hvordan jeg vil kjønne gravene……….35
Figur 2: Kart med oversikt over de forskjellige gravene med vektlodd på Kaupang………...40
Figur 3: Utsnitt fra skisse av graven K/1954 grav VII (Ka.282)………..…43
Figur 4: Skisse av anlegget K/VI grav 1 (Ka.301) og grav 2………44
Figur 5: Fordelingen av datering på gravene………47
Figur 6: Oversikt over antall kremasjonsgrav og inhumasjonsgraver………..48
Figur 7: Oversikt over ca. antall gjenstander i de ulike gravene………...48
Figur 8: Oversikt over de ulike importgjenstandene i de ulike gravene………...49
Figur 9: Oversikt over de forskjellige opprinnelsene til gjenstandene………...…..50
Figur 10: Gravgodskategorier fordelt på gravene……….51
Figur 11: Diagram som viser kjønnsfordelingen gjort av andre………..….53
Figur 12: Viser fordelingen av kjønna gjenstander i gravene………...53
Figur 13: Diagram som viser min kjønning av gravene………54
7
1. Innledning
Kaupang og Birka er to av vikingtidens tidlige bydannelser i Norden. Begge har forholdsvis store gravfelt i nærheten av handelsplassen. Man regner med at de gravlagte her har direkte tilknytning til handelsvirksomheten på stedet. Der individer er gravlagt med vektlodd og vekter, har disse tradisjonelt vært knyttet til handelsvirksomhet. Videre er det en lang tradisjon for å omtale disse som handelsmenn (Brøgger 1936). Koblingen mellom ‘handel’ og ‘menn’ synes å være en tolkningspraksis som i en viss grad fortsatt gjelder (Callmer 2002; Skre 2007;
Strömberg 1963). Som flere har påpekt støtter ikke det arkeologiske materialet en slik entydig knytning til menn. Tvert imot, ser det ut til at denne funnkategorien like mye peker i retning av at også kvinner har deltatt i handelsvirksomhet.
I Norge har vi alltid hatt et tradisjonelt vestlig perspektiv når det kommer til kjønn i fortiden.
Det stammer fra de tankene mennesker hadde om samfunnet rundt seg på 1800-tallet, som forskere har tatt med seg fram helt til våre dager (Arwill-Nordbladh 1998:48). Dette har blitt ført tilbake på fortiden, og dette har bidratt til at vi har kjønnet yrker. Flere forskere har brukt mange av de samme kriteriene når det kommer til kjønning av graver. Kriterier som sier at sverd, spyd, pil og andre våpen betyr mannsgrav, mens spenner, et stort antall perler og tekstilverktøy betyr kvinnegraver (se for eksempel Sellevold et al. 1984; Solberg 2003). Ved å analysere gjenstandene, får arkeologene gjerne en formening om den avdøde, om hvilket kjønn den gravlagte hadde. Spørsmålet er om det er så enkelt, og om livet i vikingtiden var så fastsatt som noen vil ha det til, slik at vi ved hjelp av noen gjenstander kan si om den avdøde var en mann eller en kvinne. Jeg vil hevde at å kjønne graver til mannlige eller kvinnelige ikke er en god nok måte å forske på kjønn i fortiden, fordi vi utelater mye informasjon og tanker om hvem den avdøde kunne ha vært og hvordan samfunnet rundt har vært. Det gjør også at mange graver ikke kan deles inn i kategorier, siden de kategoriene er så strenge, og de blir ofte ikke tatt med inn i analysen og om de blir tatt med, blir de bortforklart. Denne kjønningen av graver har fungert, til en viss grad. Forskere melder at de kan kjønne mellom 50 og 70 % av gravene (se for eksempel Høigård Hofseth 1999). Hva med de resterende gravene som ikke kan kjønnes?
Det kan virke som at de ikke blir diskutert så mye, eller så mye som de burde. Om alle forskere bruker de samme kriteriene for kjønning og prøver å komme fram til mannlige eller kvinnelige graver, hvordan kan vi da komme framover i forskningen og oppdage nye sider ved fortiden?
Min oppgave har to aspekter. Det ene er handel og andre aktiviteter som tradisjonelt har blitt sett på som mannsaktiviteter. Det andre er bruken av maskulinitet og femininitet når det kommer til gjenstander og graver. Til min kunnskap, er ikke dette noe som er blitt gjort før,
8 verken å se kjønn i forhold til handelsvirksomhet på den måten jeg skal gjøre i dette arbeidet eller å kjønne graver og gjenstander til feminine og maskuline.
De gravene som ikke passer inn i kjønningen til mannlige og kvinnelige graver, lar forskere enten ligge eller så diskuteres de ikke så inngående. Spørsmålet er da om vår måte å kjønne graver på, egentlig er den beste måten. Jeg vil si at det ikke er det, for det kan bidra til å snevre inn våre tanker når det kommer til kjønn og kjønnsidentitet i fortiden. I dette arbeidet vil jeg vise hvorfor jeg mener det, og hva jeg mener kan være en bedre måte å kjønne graver på. Dette fører meg over på problemstillingen.
1.1 Problemstilling
Oppgavens problemstilling er som følger:
I hvilken grad kan graver med vektlodd bidra til å endre vår forståelse av kjønn i vikingtid?
Det er også noen underspørsmål som jeg vil ha svar på:
Ett spørsmål rettet mot materiale – hva slags funksjon har gjenstandene i de forskjellige gravene?
Ett spørsmål rettet mot metode – hvordan medfører en endring av kjønningsmetoden vår forståelse?
Ett spørsmål rettet mot teori – hvorfor og hvordan kan teori, som feministisk teori, både åpne opp for nye tolkninger og skape motstand for nye tolkninger?
1.2 Oppgavens struktur
I kapittel 1 kommer det en introduksjon og innledning til oppgaven. Her blir også oppgavens problemstilling og underspørsmål kjent. Det neste kapittelet, kapittel 2, er todelt. Første del tar for seg forskningshistorie med fokus på handel og kjønn i vikingtiden og forskningsstatus.
Andre del tar for seg forskningshistorie som omhandler feministisk teori. Her vil det bli tatt opp tanker om kvinnen gjennom historien, som avviker fra tanker om mannen, til når teorien fikk sitt inntog i akademia på 1960-tallet, hvor målet var å synliggjøre kvinner i fortiden, i akademia og på museene. Sosialt og biologisk kjønn blir også tatt inn i feminismen på denne tiden, og dette blir også skrevet om. Kapittelet er todelt fordi det har vært viktig for oppgaven å både ha en gjennomgang av forskningen når det kom til handel og kjønn, og hva forskere tenkte om det, men også utviklingen til feministisk teori. Utviklingen har vært viktig å få med for å belyse
9 hvorfor mange forskere som har skrevet om handel og kjønn har hatt de tankene de har hatt.
Feministisk teori blir også tatt opp igjen i det neste kapittelet, kapittel 3, som omhandler teori og metode. Teorien henter inspirasjon fra feministisk teori, og i dette kapittelet blir kritikken mot sosialt og biologisk kjønn tatt opp. Metoden vil gjennomgå en annen måte å kjønnsbestemme graver på, som ikke baserer seg på biologiske kjønn, men heller sosialt kjønn, nemlig maskulinitet og femininitet. Metode og teori har blitt plassert sammen, siden disse to glir over i hverandre, og kan være vanskelig å skille til tider. I kapittel 4 vil materialanalysen komme. På Kaupang er det sju graver med vektlodd, basert på Blindheims utvalg i Kaupang- funnene fra 1981. Del én vil være starten på analysen, med en gjennomgang av materialet fra Kaupang. Her vil jeg også vise hvordan jeg har kjønnsbestemt de forskjellige gravene. Del to tar for seg andre del av analysen. Utgangspunktet for analysen er spørsmålene fra kapittel 3, som er en del av metoden min. I det neste kapittelet, kapittel 5, følger diskusjonen. Den begynner med en omtale om kjønnsstereotypier, før den går over til en kort gjennomgang av Birka og graver med vektlodd derfra, før en sammenligning mellom Birka og Kaupang følger.
Etter dette kommer en diskusjonsdel som tar for seg de tre underspørsmålene til problemstillingen, før det hele avsluttes med noen refleksjoner omkring resultatene. I kapittel 6 følger en oppsummering, konklusjon og forslag til videre forskning.
10
2. Forskningshistorie og forskningsstatus
Opp gjennom forskningshistorien har forskere ofte omtalt forhistoriske individer som drev med handel, for handelsmenn (tradesmen) (for eksempel Brøgger 1936). Denne koblingen mellom sosial identitet og kjønn synes å pågå fortsatt (Callmer 2002; Skre 2007; Strömberg 1963). Hva med det arkeologiske materialet da, viser det oss det samme eller er det avvik fra det forskere har trodd om hvem som drev med handel? Det er funnet gjenstander i kvinnegraver som viser at de også kan ha drevet med handel. Det betyr at de individene som er gravlagt med gjenstander knyttet til handel, ikke støtter tolkningen om at det alltid er menn. Vekt og vektlodd er slike gjenstander. Det er de verktøyene som har blitt sett på som handelsfolkets redskap, og funn av dette i graver gir ofte en indikasjon på at den avdøde kan ha drevet med handel (Jondell 1974:3;
Petersen 1934:42; Stalsberg 1991a:77).
Flere forskere har skrevet om vekter og vektlodd i sine kapitler som omhandler forskningshistorikk (se for eksempel Kyhlberg 1980a:147; Pedersen 2000:15-18). Det er også en del som har søkelys på kjønn og vektlodd, som gjennomgangen vil vise. Det er viktig å gå gjennom forskningshistorien. Både for å se hva forskere har satt søkelys på og hva de har gjort, og utfra dette kan man finne ut hva som kan gjøres videre. Første del av kapittelet vil ha en gjennomgang av hvordan arkeologer og forskere de siste 90 årene har forholdt seg til handelspersoner i vikingtiden, før jeg vil skrive om språket vårt. Første del avsluttes med en kort gjennomgang på hvor vi er nå i forskningen.
Andre del av kapittelet tar for seg den del av forskningshistorien som handler om feministisk teori. Denne delen er litt annerledes oppbygd enn første del som omhandler handel og kjønn.
Den begynner med en kort gjennomgang av hvordan kvinner tidligere har blitt sett annerledes på enn mannen og de androsentriske tankene som fantes i samfunnet. På 1960-tallet kom det endringer i samfunnet, som etter hvert også kom inn i det arkeologiske miljøet; kvinnen skulle bli synlig i fortiden. Kapittelet avsluttes med et sammendrag av hvordan forskere har sett på kjønn og kjønnsroller i vikingtiden.
2.1 Handel og kjønn i vikingtid
I 1934 kom boken Handel og Samferdsæl i oldtiden ut. Jan Petersen skrev et kapittel i boken som omhandlet hvordan handel i Norge foregikk i vikingtiden. Finner man vektlodd og vektskåler i graver, så kan det bety at den avdøde drev med handelsvirksomhet. I kapittelet blir det også tatt opp fordelingen av vektlodd i mannsgraver og kvinnegraver, som man kjente til på den tiden. Da hadde arkeologer funnet 60 eksemplarer i mannsgraver, mot 7-8 eksemplarer i
11 kvinnegraver. Grunnen til at vektlodd ble funnet i kvinnegraver, var ifølge Petersen (1934:43) fordi det mest sannsynlig hadde tilhørt en enke som styrte på gården. Disse kvinnene var heller ikke reisende handelspersoner, men dette blir ikke begrunnet.
To år senere, i 1936, kom boken Nordisk kultur XXX Maal og Vægt ut. Her bidro Anton W.
Brøgger med kapittelet «Mål og vekt i forhistorisk tid i Norge». Skålvekter og vektlodd fra jernalderen blir funnet flere steder i Norge. Finner man skålvekter i graver, så var den avdøde antagelig en kjøpmann (Brøgger 1936:77). Brøgger nevner derimot ikke at det er funnet vektlodd i kvinnegraver, som Petersen gjorde to år før. Hvorfor kvinnelige graver med vektlodd ikke nevnes, er uklart. Det kan tenkes at han er en av de som så på vektlodd i kvinnegraver som noe annet enn når man fant vektlodd i mannsgraver, og at dette kan være grunnen til at han ikke nevnte det, siden kvinner med vektlodd ikke kan ha vært i handelsyrket. I tråd med det som ser ut til å være gjeldende oppfatning, ser heller ikke Brøgger ut til at funn av vektlodd i kvinnegraver ikke betyr at de hadde en tilknytning til handelslivet, men noe annet.
I 1963 publiserte Märta Strömberg artikkelen «Handelsstråk och vikingabygd i sydöstra Skåne». Her skriver hun om to vekter funnet i en grav. Hun mener at selv om dette ikke er mange funn, kan det likevel ha vært kontakt med handel på dette stedet. Det blir konkludert med at det enten kan ha vært en markedsplass der eller at det har bodd en handelsmann der (Strömberg 1963:8). Det er med andre ord ingen tvil om at vektloddene hører til hos en handelsmann. Utfra ordbruken, viser dette at vekter ikke tilhørte handelskvinner, men handelsmenn. Her vises at mannen er normen, ved at det er en selvfølge at den gravlagte er en handelsmann.
Anna-Sofie Gräslund publiserte i 1973 artikkelen «Barn i Birka». Her tok hun for seg barnegravene som er funnet i Birka. Hun skriver ikke om kjønn (bortsett fra når hun skriver om voksne ved henvisning til Ola Kyhlberg). Derimot har hun med funn av vekterutstyr i barnegraver. Disse gravene kommer ikke til å bli tatt med i min analyse. Grunnen til det, er at disse gravene ikke viser forholdet rolle – kjønn, siden forskere ikke deler barn inn i kjønnsgruppene. Slike graver er likevel interessante, siden dette er graver hvor kjønn og rolle ikke har noen betydning.
Ett år senere, i 1974 kom Erik Jondell ut med sin magisteravhandling, Vikingatidens balansvågar i Norge. Hans mål var å se på ulike spørsmål vedrørende til opprinnelsen til vektene, datering og miljøet rundt vektgravene. Han skriver derimot ingenting om kjønn (bortsett fra at noen av gravene han har valgt ut, er mannsgraver). Han skriver heller ingenting
12 om handelspersonene som sådan. Det Jondell derimot gjør, er å ramse opp ulike gjenstander funnet i gravene, som gjerne bestemmes til å være gjenstander som følger menn i gravene. Dette er gjenstander som snekker- og smedredskaper, våpen, hest- og kjøreutstyr og spillebrikker (Jondell 1974: 1 & 12-13).
En som har skrevet mye om vektlodd, er Ola Kyhlberg. I 1980 utgav han både doktoravhandlingen Vikt ock Värde – Arkeologiska studier i värdemätning, betalingsmedel och metrologi under yngre järnålder. I Helgö. II Birka (1980a) og boken Helgö och Birka.
Kronologisk-topografisk analys av grav- och boplatser (1980b). Begge disse tar for seg Birka og Helgö, og analyse av gjenstander som er funnet eller av selve stedet. I doktoravhandlingen defineres at målet med handel, er å skaffe varer som man kanskje ikke har tilgang til der man er. Her undersøker han kjønnsfordelingen i Birka. Han skriver at grunnen til at det har blitt kjønnsbestemt flere kvinne- enn mannsgraver, har å gjøre med utformingen på drakten til kvinnene og det rikere gravmaterialet. Dette gjør det enklere å identifisere kvinner i materialet.
Når det kommer til vektlodd og hvem som brukte disse, kan det ha blitt brukt av andre yrkesutøvere enn handelsfolk også (Kyhlberg 1980a:123, 203 & 273). I boka Helgö och Birka.
Kronologisk-topografisk analys av grav- och boplatser, har Kyhlberg (1980b: tabell s.77) satt opp en tabell med oversikt over seksjoner på Birka, kjønnsfordelingen (mann, kvinne, mann og kvinne, og ukjent) og summen av de forskjellige seksjonene. Det kunne identifiseres 50 kvinnegraver, mot 43 mannsgraver. Av dobbeltgraver med mann og kvinne, kunne 1 identifiseres, mens det var 53 graver som var usikre. På grunn av dette må det settes spørsmål ved det tradisjonelle bildet vi har av handelsmannen og vektloddet som handelsfolkets redskap.
Det kan tyde på et strengt gravritual. Når det kommer til gravmateriale med vektlodd, viser tabellen at det fins ingen forskjeller innen kjønn (Kylhberg 1980b:77-78). Det er interessant at forskere fortsatt skriver handelsmenn, selv om noen forskere (som Kyhlberg) har kommet fram til at det ikke forekommer forskjeller mellom kjønnene.
Anne Stalsberg har forsket mye på handel og kvinner. En av hennes første artikler om dette, var
«Tok vikingtidens kvinner aktivt del i handelen?» fra 1988. Her problematiserer Stalsberg at arkeologer skriver handelsmenn. Mellom 20% og 33% av gravene hun har undersøkt med vektlodd, er kvinnegraver. Når arkeologer finner gjenstander i graver, ser man ofte på gjenstandene som den dødes eiendeler. Gjenstander er med på å hjelpe arkeologer med å finne ut hvem som er gravlagt og hva slags person det var. Når arkeologer har funnet vektutstyr i kvinnegraver, blir dette ofte bortforklart. Arkeologer har tolket vektutstyr som at det kan ha vært gaver eller fordi mannen var reist bort og kvinnen passet handelen. Det har med andre ord
13 ikke blitt tolket som kvinnens eget verktøy. Senere i artikkelen blir det også tatt opp om det er rett å bruke begreper som handelskvinne/handelsmann (Stalsberg 1988:36-37). Noen år senere bidro Stalsberg i boken Social Approaches to Viking Studies, med kapittelet «Women as actors in Viking Age Trade» (1991a). Her tar hun også opp at kvinner og vektlodd blir bortforklart (Stalsberg 1991a:77). Samme år publiserte Stalsberg (1991b) artikkelen «Tradeswomen during the Viking Age.» Her utfordret hun tankegangen om at det bare var menn som jobbet med handel, som noen forskere mente. I 2001 bidro Stalsberg med artikkelen «Visible Women Made Invisible: Interpreting Varangian Women in Old Russia» i boken Gender and the Archaeology of Death. Her presenterer hun prosentvis antallet vekter funnet i graver i Norge og vektutstyr i Birka. Vekter er funnet i 63 graver i Norge, hvor 17% er funnet i kvinnegraver, 81% i mannsgraver og 2% i dobbeltgraver. I Birka derimot, er det funnet vektutstyr i 132 graver. Her er 32% fra kvinnegraver, 28% fra mannsgraver, 3% er fra dobbeltgraver og de resterende 37%
er av ukjent kjønn (Stalsberg 2001:73). Allerede her burde forskere begynt å gå bort ifra å omtale dem som drev med handel som handelsmenn og heller finne et mer nøytralt ord.
Ellen Høigård Hofseth publiserte artikkelen «Historien bak handelskvinnen på Kaupang.
Kvinnegraver fra vikingtid langs Vestfoldkysten» (1999). Et spørsmål hun stilte seg, var hvorfor noen kvinner og menn ble gravlagt på samme måte i vikingtiden. I artikkelen skriver hun om en utstilling som var i arbeid og hvem som skulle representere Kaupang. Hun gikk selv gjennom gravmaterialet fra Kaupang-funnene bind I (se Blindheim & Heyerdahl-Larsen &
Tollnes 1981), med sine egne kjønnsbestemmelser på gjenstander, for å se om hun kom fram til et annet antall når det kom til fordelingen mannsgraver og kvinnegraver. Hun så også på graver fra Tjølling, Brunlanes, Stokke og Tønsberg. Utfra sine analyser, kom hun fram til at kvinnene var gravlagt på egne premisser og ikke som en stedfortreder for mannen (Høigård Hofseth 1999:101, 111-117 & 120-126).
I 2000 ble Unn Pedersens hovedfagsoppgave, Vektlodd – sikre vitnesbyrd om handelsvirksomhet? publisert. Målet var å diskutere hva som var funksjonen til vektlodd i vikingtiden. Som tidligere nevnt, mente Kyhlberg (1980a:273) at det ikke er sikkert at vekturstyr bare hadde tilknytning til handelsfolk, men kanskje kan ha hatt en yrkesindikerende funksjon. Til forskjell mener Pedersen at man må se på om det kan være en tilknytning mellom vektutstyret og den gravlagte. Det ble også diskutert rundt begrepet handelsmann og den uheldige bruken av ordet. Problemet er at ordet inneholder «mann». På denne måten skjuler vi kvinner som også kan ha drevet med handel, men også tolkningen av det vi idag ville kalt et yrke (Pedersen 2000:1 & 16). I 2014 bidro Pedersen med kapittelet «Kaupangs kvinner» i boken
14 Kvinner i vikingtid. Her ser hun på kvinnenes liv og virke i Kaupang. Det kommer fram i kapittelet at kvinner ikke bare var hjemme med barn, men at de også deltok på den sosiale arenaen, sammen med mannen. De hadde andre roller, enn den som vanligvis er tildelt kvinnen i vikingtiden. Også betegnelsen craftsmen blir tatt opp og bruken av dette ordet, og hvordan det bidrar til å skjule kvinner i ulike roller (Pedersen 2014: 177 & 180).
2.1.1 Språk
Har forskere brukt ordet handelsmann som en del av en ubevisst bruk av de tradisjonene som ligger i språket? En av de som diskuterer dette, er Stalsberg i artikkelen «Women as actors in Viking Age Trade» fra 1991(a), som tidligere omtalt. Her blir språket vårt tatt opp som ett av tre grunner til at det blir skrevet handelsmann og ikke handelskvinne. Det er fordi at i språket vårt sier vi handelsmann og kjøpmann. Dette kan ha bidratt til at gamle forestillinger om at det var menn som drev med handel, har fått leve videre. I tillegg til språket vårt, kan også den arkeologiske litteraturen ha noe med dette å gjøre. Som vi har sett, har forskere opp gjennom beskrevet handelspersoner som menn og bare menn (Stalsberg 1991a:79). Som tidligere nevnt, har både Stalsberg og Pedersen problematisert bruken av ordet handelsmenn flere ganger. I sin doktoravhandling fra 2019, spør Marianne Moen (2019a:27) om vi noen gang har hørt om (eller vil høre om) handelskvinner. Noen forskere omtaler personene som driver med håndverksaktiviteter, som craftsmen. I boken Kaupang in Skiringssal skriver Dagfinn Skre (2007; referert til av Pedersen 2014: tabell 1 (s.178)) 14 ganger om craftsmen/-men, mens craftswomen/-woman ikke blir nevnt noen gang. På denne måten skjules kvinnene, både deres roller og beskjeftigelser i fortiden. Dette bidrar til at nåtidens arkeologer er med på å opprettholde et bilde man har av aktiviteter i vikingtiden som noe maskulint (Pedersen 2014:177). I Kaupang-funnene av Charlotte Blindheim, Birgit Heyerdahl-Larsen og Roar L.
Tollnes fra 1981, kommer det fram at en grav med vekter kunne bety graven til en handelsmann.
Siden det er funnet kvinnegraver med vektlodd i Birka, så har forskerne latt være å omtale den avdøde som handelsmann. De kvinnelige gravene med vektlodd fra Kaupang derimot, kunne blitt omtalt som kjøpmannshustru, men Blindheim (1981c:119) går likevel bort fra det. Det er noen forskere som bruker andre ord enn craftsmen om mennesker som driver med ulike håndverk, som John Ljungkvist. I boken The Viking World fra 2008 bidrar han med kapittelet
«Handicrafts», og her bruker han betegnelsen craftspeople. Bruker vi ord som craftsmenn og handelsmenn gir det oss ikke nødvendigvis det reelle bildet vi får av å analysere og studere gravene, og det er fordi kvinner og menn (og barn) kan ha gått på tvers av kjønnsrollene (Ljungkvist 2008:186). Det kan tenkes at å endre betegnelsen vi bruker, også kan være med og
15 åpne opp for nye tolkninger av materiale og forhistoriske samfunn. Det kan gjøres ved å gå bort fra ord som handelsmenn og heller begynne å bruke ord som handelspersoner.
2.1.2 Forskningsstatus
Hva er forskerstatus per nå? Utfra dette kan vi se at det fins forskere, som Stalsberg og Pedersen, som mener at vi bør gå bort fra å bruke ordet handelsmenn når vi omtaler de som drev med handel. Grunnen til det, er at det ekskluderer en del av de som kan ha drevet med handel.
Gjennomgangen av forskningshistorien viser at allerede i 1980, med utgangspunkt i Kyhlbergs analyse, burde forskere ha gått bort fra begrepet handelsmann, om ikke før. På den andre siden er det forskere, som Callmer og Skre, som enda omtaler handelspersoner som handelsmenn. Og på denne måten skjuler forskere kvinner i fortiden. Vi får et mer mannlig bilde av fortiden som ikke gjenspeiles i det arkeologiske materialet (Pedersen 2014:177). Som vist her ved å gå gjennom forskningshistorien, har vi ikke kommet så langt som vi kanskje burde. Gravmaterialet viser at det er sannsynlig at både menn og kvinner drev med handel. For å kunne finne ut mer av fortidens roller og hva menneskene som levde før oss drev med, kan det være en ide å slutte å kjønne rollene deres, og se på materialet i kvinnegraver og mannsgraver som likeverdige.
2.2 Kjønn og feministisk teori
I det følgende vil jeg presentere en gjennomgang av feministisk teori, fra hvordan kvinnen har blitt sett på som noe annet enn mannen til at feministisk teori kom inn i akademia. Siste del av kapittelet tar for seg hvordan kjønn i vikingtiden har blitt sett på, og hvordan kjønn i vikingtiden blir sett på nå.
2.2.1 Den usynlige og tilsidesatte kvinnen
Kvinnen har lenge blitt sett annerledes på enn mannen. Bonnie Kreps (2003:45) og Simone de Beauvoir (2000:35) siterer Aristoteles der han snakket om kvinner. Han hevdet at kvinnen manglet kvaliteter som mannen har. Kvinnen har på denne måten ulike defekter fra naturens side. Det går igjen i historien at kvinner mangler noe i forhold til mannen. Kvinner blir relatert til mannen og ikke til seg selv. I Det annet kjønn gjengir Beauvoir (2000:33 & 35) disse forestillingene, og dette er forestillinger hun er sterkt kritisk til. For at vi skal kunne forstå hvorfor mannsdominansen og dermed også kvinneundertrykking har kunnet utvikle seg, mente Beauvoir at biologi var en viktig faktor (Fuglestvedt 2006:49). Beauvoir (2000) var den første til å formulere at mannen er normen som kvinnen avviker fra, og hun vil skape en verden der kvinner og menn er likeverdige, hvor kvinnen ikke er «den andre». Dette fører til spørsmålet om hvorfor kvinnen er omtalt som «den andre», og er kvinner virkelig det annet kjønn?
16 Michelle Zimbalist Rosaldo og Louise Lamphere (1974:1) mener at grunnen til at vi stiller disse spørsmålene om kvinnen, handler om oss selv. Våre forskningsspørsmål avspeiler det som er aktuelle teoretiske og filosofiske spørsmål – og verdier – i samtiden. Selv om det handler om oss, kan det likevel være relevante spørsmål i møte med og i studiet av fortiden. Det handler også om hva vi tenker om oss selv og nye måter å gjøre det på. Det vi tenker om oss selv og samfunnet, kan vi bruke når vi tenker på mennesker i forhistoriske samfunn. Vi må bare være bevisste på at vi kan overføre noe moderne til et samfunn som hadde andre tanker om livet og samfunnet generelt enn vi har i dag. Elisabeth Arwill-Norbladh (1998:71) viderefører problemstillingen til Beauvoir, om at kvinner avviker fra mannen, hvor mannen er normen og kvinnen forblir det annet kjønn. Den som bestemmer hva som er normen og har tolkningsforrådet, er den som bestemmer. Den som bestemmer, er mannen. Mannen bestemmer at han er normen, og da også at kvinnen er noe annet, noe avvikende. Kvinner blir satt opp mot den mannlige normen og de blir vurdert mot hverandre (Hjørungdal 1991:64). Mannen skriver historien og har makten til å fortelle. Ifølge androsentrisk tankegang, er det tilstrekkelig å studere mannen. Androsentrisme er en måte å plassere mannen i sentrum, som igjen bidrar til å skjule kvinnen. Fokuset i androsentrisme ligger på de antatte mannlige aktivitetene og rollene (Skogstrand 2011:59; Spencer-Wood 1991:235). Om man studerer det mannlige, studerer man menneskeheten, det er fordi den mannlige og den menneskelige normen har blitt en og samme.
Det fins med andre ord en norm for både menn og kvinner, siden menneskenormen og den mannlige normen blir en og den samme. På grunn av dette er kvinner allerede dekket, og derfor trengs ingen ekstra oppmerksomhet til kvinnene (Gross 1977:9). Kvinnen har blitt omtalt som den passive tilskueren, de har ikke blitt sett. For å si det med Stig Sørensen (2000:17) og mange andre: historie ble skapt av mannen, men historie skjedde med kvinnen. Det mannen skapte, har både kvinner og menn i vår tid rekonstruert. Siden det bare var mannen som skapte noe, har forskere trodd at det bare var mannen som var den aktive (Mandt & Næss 1986:25). Dette har ført til at studier av kvinnesymboler, egenskaper kvinner hadde og aktiviteter som kvinnen bedrev, ubevisst har blitt sett på som mindre viktig og også avvikende fra normen. Dette bidro til at vikingtiden ble sett på som en tid hvor bare menn med høy status, som konger, krigere, byggere og handelsmenn, er de eneste synlige menneskene. Alle andre ble tilsidesatt (Arwill- Nordbladh 1998:71; Moen 2019a:66-67).
2.2.2 Teorien inn i akademia
Før 1960-tallet og feministisk teori kom inn i akademia, ble kvinner i forhistorien lite omtalt.
Da forskerne på 1800-tallet begynte å studere menneskene i fortiden, var det mannen som stod
17 i fokus (Løkka 2014:11). Dette henger sammen med hvordan det var for kvinner i samfunnet på denne tiden. Kvinnene holdt seg hjemme med barna, mens mannen jobbet. I akademia og arkeologien var det menn som styrte. De mannlige forskerne satte standarden om hva man drev med og hvem man forsket på; nemlig mannen (Gilchrist 1999:1; Mandt & Næss 1986:18;
Stalsberg 1991b:45; Welinder 1999:126). Våre tanker om samfunn i forhistorien i nordisk arkeologi kommer fra slutten av 1800-tallet og starten av 1900-tallet. Forskere har dratt med seg de tankene man hadde om kjønnsroller i samfunnet på den tiden, i hvert fall fram til 1980- tallet (Mandt & Næss 1986:24), men noen også lengre inn i vår tid.
I løpet av 1960- og 1970-tallet skjedde det større feministiske sosiale endringer i samfunnet.
Kvinneforskning har sitt utspring fra disse bevegelsene (Arwill–Nordbladh 1998:54; Olsen 2014:241; Stig Sørensen 2000:5). De sosiale endringene ble også kalt «den 2.bølgen» i feministhistorie. Denne handlet om undertrykkelsen av kvinner gjennom patriarkatet, og feministkritikken mot patriarkatet gikk ut på at mannen var normen og kvinnen ble ignorert som studieobjekt (Gero 1991:97). Patriarkatet er et mannsdominert samfunn (Stylegar 1995:35). Disse endringene kom også til arkeologien på 1970-tallet og dette førte til at kvinnearkeologien i Norge startet. Da begynte kvinnene på universitetene å se på sitt eget forskningsfelt med kritiske øyne (Dommasnes 1992:1; Schanche 1989:13; Svenneby 1994:8).
I forskningen oppstod dette søkelyset på kvinner utfra plassen kvinner hadde i verdensbildet og hvordan vitenskapen har omtalt kvinnen (Hjørungdal 1991:8). Målet var å stå opp mot usynliggjøringen av kvinner i fortiden og i vitenskapen fra det mannsdominerte samfunnet og akademia. Å kreve at kvinner ble sett og lage ny kunnskap om kvinnene (Engelstad 2004:39;
Hjørungdal 1991:10). I arkeologien gikk det ut på å få kvinnen mer synlig i fortiden, i yrket og i museer. Kvinnene skulle bli synliggjort og anerkjent i fortiden. Dette gjaldt både rollene kvinnene hadde, og de aktivitetene kvinnene bedrev (Engelstad 2004:39). Ikke som underlegne eller atskilte, men som egne personer og relatert til seg selv og ikke andre (Stig Sørensen 2000:5). Kvinnene fantes også i forhistorien, men målet til feministisk arkeologi må ifølge Charlotte Damm (1994:42) være «å aktivisere kvinnene i forhistorien.» Ved å få til det, må vi se på hvilke roller kvinnene hadde og hva de drev med. For ved å plassere kvinner i roller som pliktoppfyllende koner og hengivende mødre, har forskerne tatt kvinnene for gitt (Rosaldo &
Lamphere 1974:1). Rosaldo og Lamphere (1974:2) mener at for å endre på disse tankene og forstå hvor de kommer fra, er vi nødt til å skaffe oss nye perspektiver.
Denne tiden var også starten på gender-studier, men det var ikke før i 1984 at gender-begrepet for alvor ble introdusert for arkeologene (Fuglestvedt 2014:55; Stig Sørensen 2000: 17-18). Det
18 året gav Margaret Conkey & Janet Spector ut artikkelen «Archaeology and the study of gender». Denne har blitt sett på som en klassiker når det kommer til arkeologisk fagtradisjon og den feministiske kritikken av denne (Schanche 1989:20). I artikkelen påpeker Conkey og Spector (1984:13) at det kvinnelige perspektivet har blitt tilsidesatt. Det har vært det mannlige perspektivet som har blitt lagt til grunn, som gjorde at det bare var noen problemstillinger som ble jobbet med. De problemstillingene omhandlet mannen og hans rolle. Problemet, som Conkey & Spector framhever, er at når arkeologer bruker etnografiske arbeider som modeller når de skal tolke, drar de med seg det mannlige perspektivet fra de etnografiske arbeidene (Fuglestvedt 2006:52-53). Det har bidratt til at det har vært mannens aktiviteter og roller som blir forsket på. Historiske arkeologer har hatt mer søkelys på mannens rolle i det offentlige, enn kvinnenes rolle (Spencer-Wood 1991:238). På denne måten har kvinnen forsvunnet i det offentlige og heller blitt plassert med barna og i huset.
Målet med den 2. feministbølgen, var å kreve at kvinner ble sett og anerkjent i fortiden. Det gjaldt både rollene de hadde, men også aktivitetene de gjorde (Engelstad 2004:39). Ikke som underlegne eller atskilte, men som egne personer og relatert til seg selv og ikke andre (Stig Sørensen 2000:5). Feminisme er en politisk ideologi, hvor det jobbes med å få like rettigheter for kvinner og menn, og et rettferdig samfunn (Skogstrand 2016:6). Dette kan også overføres til vitenskapen. Carole R. McCann og Seung-Kyung Kim (2003:1) mener at feministisk teori kan brukes til å se urettferdighetene og på denne måten få hjelp til endringer. Feministkritikken handler om å utfordre «bias» på mange felt i vitenskapen. Ved å utfordre androsentrismen, vil man ha fram de ulike nyansene og variasjonene i samfunnet. På denne måten kan man ikke hevde at kjønnstereotypiene er «naturlige». Feministisk teori har ifølge Judith Butler (2003:419) lyktes med å vise innflytelsen kvinnene hadde, men også deres tilstedeværelse og undertrykkelse i fortiden. Ginge (1996:66) mener at målet med feministisk ideologi er å anerkjenne og synliggjøre det kvinner har gjort i tidligere samfunn. Da må vi bevege oss over fra det androsentriske perspektivet til et kvinnelig perspektiv, hvor kvinnen ikke blir tilsidesatt, men blir anerkjent for sitt arbeid. Feminismen bidrar til å utfordre oppfattelser og etablerte sannheter vi har når det kommer til fortiden og sette spørsmålstegn ved disse (Damm 1994:30).
Ved å ha en feministisk tilnærming til noe, involverer det et fokusskifte; fra et androsentrisk syn til å se på fortiden som annerledes (Spencer-Wood 1991:239). Ved å bruke en slik tilnærming, kan vi «skaffe argumenter til veie og vise til praksis-former som kan bidra til en bedre verden» (Svenneby 1994:23). Kvinnene fantes i fortiden. De bidro i samfunnet, de bidro til å skape historie. Kvinner har også deltatt i historiske prosesser, ikke bare menn. Ved bruk av
19 metoder, antagelser og teorier har tankegangen om at kvinner har vært underordnet mannen, blitt opprettholdt av de som driver med historisk arkeologi. Roller som kvinner har hatt, har blitt sett på som mindre viktige enn mannens roller. Rollene til kvinnene har ikke blitt like verdsatt eller at de har blitt ignorert og generalisert. Dette er måter å vise at kvinnen er underordnet mannen (Spencer-Wood 1991:235). Menn har blitt sett på hovedpersonen i menneskets fortid. Kvinner derimot, har havnet bak mannen, som statister (Eisner 1991:352).
Grunnen til at vi burde bruke feministisk perspektiv på arkeologisk materiale, er ifølge Damm (1994:28) at «vi ikke bør tillate det maskuline perspektivet fortsatt å være fremherskende.» Å bruke feministisk perspektiv i arkeologien, hjelper oss til å se kvinnen i fortiden. Vi må kunne legge det maskuline perspektivet bak oss, og heller ha et feministisk perspektiv, hvor menn og kvinner er likeverdige, framfor at mannen er den som er i fokus. Feministisk kritikk slo ned på den androsentriske tankemåten. Dette var fastsatte tanker om hvem som kunne forske og hva de kunne forske på. Forestillinger om hva som var betydningsfullt og interessant (Holst 2016:131). Vi må reflektere over våre egne tanker og oppfatninger, siden vi har alle ulike oppfatninger og forståelse av hva kjønn er utfra vår bakgrunn, som vil påvirke oss når vi jobber med kjønn i forhistoriske samfunn (Skogstrand 2016:109-110). Feminisme handler ikke bare om likhet mellom kjønnene, men også at vi er klar over hvilken rolle patriarkatet har hatt gjennom historien. På den ene siden har det mannlige perspektivet og patriarkatet bidratt til at vi har funnet ut mye om mannens roller i fortiden. På den andre siden har vi funnet mindre ut om kvinnens roller i fortiden. Her kommer feministisk kritikk inn. Den kan hjelpe arkeologien til å gå bort fra androsentriske tolkninger av kjønnssystemer i forhistorien (Fuglestvedt 2006:59). Fortiden er blitt konstruert i lys av nåtiden, med våre mannsdominerte tanker om kjønnsroller (Stig Sørensen 2000:27). Kjønnsroller er oppførsel og aktiviteter som blir sett på som passende for en gitt kjønnskategori (Conkey & Spector 1984:15). Vi må reflektere over kjønnsrollene i dagens samfunn og være klar over hva slags innvirkning kjønnsroller har hatt, og fortsatt har, når det kommer til faget arkeologi og den vitenskapelige strukturen generelt (Damm 1994:32 & 47). Vi må reflektere for å unngå at vi fører tankesettet over til fortidens samfunn og at vi ikke er kritiske nok. Moen (2019b:210) hevder at i vikingtidsforskning er det nesten en trend å gi kvinner og menn ulike roller i samfunnet. Grunnen til det, kan være hva forskere mente var passende aktiviteter for menn, men ikke var like passende for kvinner. Jeg slutter meg til dette standpunktet som Moen kommer med. Mannen var viktigere enn kvinnen, og arkeologer gav mannen roller som viste dette. Det var gjerne roller i det offentlige, mens kvinnen var skjøvet til det private for å ta seg av hus og barn (Fuglestvedt 2006:53), og slike androsentriske tanker slo den feministiske kritikken ned på. Forestillinger om hva som var
20 betydningsfullt og interessant (Holst 2016:131). Fuglestvedt (2006:58) mener at vi kan prøve å nyansere og endre kjønnsordningene som er androsentriske stereotypier. Dette kan gjøres ved at vi bringer feminisme inn i arkeologi. På denne måten kan vi også få fram kvinnen i forhistorien, som agent. Feminisme retter opp og kritiserer den androsentriske bias i fortiden (Spencer-Wood 1991:234). Det er ifølge Wylie (2007:211-212) flere mål med feministisk forskning. Det ene er å få til endringer i undertrykkelsen som kommer av kjønnsstrukturerte systemer. Dette gjøres ved å ta opp relevante spørsmål vedrørende de som opplever undertrykkelse. Denne teorien kalles standpunktteori. Sandra Harding mener at standpunktteorien springer ut fra Hegel’s «[T]hinking about the relationship between master and slave (…).» (Harding 1986:26). Den undertrykte har klarere og bedre måter å se verden på, enn den som undertrykker. Kvinner har med andre ord en annen forståelse av fortiden. De stiller andre spørsmål og har andre måter å komme fram til kunnskap på, enn menn. Holst drar fram kritikken som er blitt reist mot Harding og standpunktteori. Denne kritikken går ut på at kvinner ikke er like og at deres liv og situasjon er forskjellige. Og at det «finnes simpelthen ikke en entydig «kvinnesituasjon» man kan ta feministisk «standpunkt» med utgangspunkt i» (Holst 2016:135 & 138). Dette er noe Butler (2008) også har kritisert, som jeg har skrevet om tidligere, men også andre forskere, som Mariana Valverde (1990) og Anne Caldway (2002). Det andre målet til feministisk forskning er å forankre forskningen i opplevelser hos dem som har opplevd å bli usynliggjort av de ordinære kjønnsstrukturene som er i samfunnet vårt (Wylie 2007:212).
I tillegg til å kritisere den androsentriske tenkemåten, kom den feministiske kritikken også med kritikk av maktutøvelse (Fuglestvedt 2006:44). Holst (2016:132) mener at feminister kan se på problemet med maktutøvelsen, fra det mannsdominerte forskningsmiljøet (som har eksistert fram til nylig), fra en annen vinkel. Noen hevder det handler om rettferdighet ved å ha likestilling i forskningen. Andre hevder at for å få fram et mer helhetlig bilde av fortiden, burde man få inn de dyktigste forskerne og få flest mulig perspektiver. Andre igjen mener at siden menn og kvinner er forskjellige, med ulike interesser, erfaringer og verdier, kan kvinner være med og endre vitenskapen. I tillegg til studier av kjønn, ønsker feministiske vitenskapskritikere også å få fram «studier som får frem problemene med den kjønnsmessige organiseringen slik den arter seg og har artet seg, ut fra feministiske ideer om hvordan kjønnsforholdet burde artet seg» (Holst 2016:132). Våre tanker og forestillinger om fortiden blir påvirket av samtiden.
Dette bidrar til hvilke spørsmål vi stiller til det kildematerialet vi har, og hvordan vi tolker materialet vårt. Vi overfører våre erfaringer om det samfunnet vi lever i idag og våre tanker om fortiden til fortiden og dette må vi styre unna (Gustavson 1981:16).
21 2.2.3 Kjønn i vikingtiden
Forskningen på vikingtiden har lenge holdt seg til standardfortellingen; kvinner hørte til i huset sammen med barna med matlaging og tekstilarbeid, mannen i verden utenfor med fisking, jordbruk, kriging, reise, handel og politikk. Rollene som kvinnen hadde, var bestemt utfra hennes biologi (Clover 1993:366; Løkka 2014:26; Solli 2002:94). Kvinnene ble sett på som kvinner eller kanskje hustruer. Menn var først og fremst ulike samfunnsfunksjoner og deres rolle i samfunnet, framfor at de var menn (Løkka 2014:26). Denne rolleinndelingen er en vanlig stereotypisk tanke om roller i vikingtiden. Moen (2019a:99-107) har i sin doktoravhandling gått gjennom et utvalg roller. Roller som krigere, menneskene som var på tinget, reisende og religiøse roller, og viser at det er andre regler som gjelder for kvinner enn for menn. I 1991 skrev Judith Jesch (1991:1) at vikingtiden var «irredeemable male,» og dette er fortsatt en passende beskrivelse, selv 30 år senere. Det fins forskere, som Pedersen (2017:100) og Moen (2019a), som vil nyansere det bildet vi har av det politiske landskapet i vikingtiden, med å skrive om kvinner i mer høytstående roller. Andre forskere, som Skre (2007), deler rollene som menn og kvinner har, og fortsetter å opprettholde de kjønnsrollene som kanskje ikke stemmer.
De tankene vi har om vikingtiden stammer fra 1800-tallet, også tanker som omhandler kjønnsrollene i vikingtiden. Vikingtiden er knyttet opp mot et samfunn som dro i viking. Det er altså knyttet opp mot noe maskulint og mandig, som overskygger andre i samfunnet, som kvinner, barn og eldre (Løkka 2014:27). Det arkeologiske materialet viser derimot at både kvinner og menn er godt representert. Kvinner i vikingtiden var altså mer enn noen som bare passet hus og barn (Pantmann 2014:42). Funn i graver viser at både kvinner og menn kan ha hatt andre roller enn det som framgår i standardfortellingen om kjønnsroller i vikingtiden.
Forskningen på kvinner og menn har forandret seg siden forskere begynte å fokusere på kvinner i fortiden. Fra å mene at kvinnen var en dårlig utgave av mannen og ikke kunne gjøre noe annet enn å passe barn og hus, til å kunne både reise og krige. Det er fortsatt forskere som mener at kvinner og menn er så ulike, at de ikke kunne inneha de samme rollene i fortiden. Å ha et feministisk blikk på fortiden, kan bidra til å komme fram til nye tolkninger. Det betyr ikke bare at vi skal se kvinnen i fortiden, og i andre roller enn bare husmor rollen, men også menn i andre roller enn som kriger og handelsmann. Det gjelder også hvordan vi tolker gravene og gjenstandene der. For å forstå roller i vikingtiden, er kanskje ikke inndelingen mann og kvinner den beste og mest naturlige (Moen 2019a:110). Dette fører meg over til mitt neste kapittel, som handler om teorien og metoden som brukes i oppgaven.
22
3. Teoretisk og metodisk rammeverk
Kapittelet er todelt, hvor del én tar for seg teori og del to tar for seg metode. I første del vil jeg gå inn på det teoretiske rammeverket jeg har valgt, hvor inspirasjonen er hentet fra feministisk teori. I forrige kapittel, som tok for seg forskningshistorie med feministisk fokus, gjennomgikk jeg hvilke forandringer som har skjedd i samfunnet og i akademia de siste 70 årene. Mitt teoretiske rammeverk er en fortsettelse fra forskningshistorie-kapittelet, og her vil jeg adressere dilemmaene og debattene som har kommet til syne etter at sosialt kjønn og biologisk kjønn ble innført, som viste at disse to begrepene var problematiske. Sosialt kjønn favner også begrepene maskulinitet og femininitet, og dette er også noe jeg vil diskutere. Andre delen av kapittelet tar for seg det metodiske rammeverket, som er analyse av graver. Her kommer det fram hva jeg vil analysere i gravene, hvilke spørsmål jeg går ut ifra. Etter dette viser jeg hvordan jeg vil kategorisere kroppene i gravene, dette for å prøve å komme med andre tolkninger av materialet.
Dette vil danne grunnlaget for analysen. Det vil også bli forklart litt mer om hvordan jeg vil benytte meg av maskulinitet og femininitet, og hvordan jeg vil kjønne gravene. Teori og metode er tett integrert i dette arbeidet, og kan derfor ikke skilles helt fra hverandre. De to vil derfor ha noe overlapp i framstillingen.
3.1 Teoretisk rammeverk
Det teoretiske rammeverket vil hente inspirasjon fra feministisk teori. Feministisk teori utfordrer etablerte holdninger omkring forholdet mellom gravgods og kjønnsroller i fortiden.
En del forskere har for eksempel gått ut fra at graver med handelsutstyr er mannlige, eller de har bare brukt tittelen handelsmann, uten å vurdere om graven kan ha vært en handelskvinne, som tidligere nevnt. På den måten etableres sannheten om at alle handelspersoner var menn.
Kvinner gravlagt med handelsutstyr ble omtalt som noe annet. Enten som noen som passet handelen mens mannen var borte eller at gjenstandene var gaver (Stalsberg 1988:36). Ved å bruke en feministisk tilnærming, vil jeg sette spørsmålstegn ved det forskere har omtalt som sannheter. Jeg vil adressere de ulike problemene som er knyttet til kjønnsulikhet og kjønnsroller (Ginge 1996:65). Tove Hjørungdal (1991:21) hevder at for å avdekke hvorfor kvinner er sett på som mindre viktig, må man bruke kjønnsperspektiv på vitenskapen. Jeg slutter meg til dette standpunktet og derfor har jeg valgt å hente inspirasjon fra feministisk teori. Grunnen til det, er at kjønnsperspektivet vil bidra til å vise hvorfor kvinner har blitt tilsidesatt av mannen. Ved å bruke en feministisk tilnærming, kan vi få fram kvinnen i fortiden. Slik kan jeg også vise kvinnen som aktør innenfor handel i fortiden. Det er viktig å huske på at en feministisk
23 tilnærming også kan få fram mannen i fortiden, i roller som kanskje ikke er sett på som roller mannen oftest hadde.
03.1.1 Sosialt og biologisk kjønn, og kritikken av denne
Den feministiske kritikken inspirerte arkeologer på 60-tallet til å skille mellom biologisk kjønn og sosialt kjønn (Moi 1998:21). Biologisk kjønn, sex på engelsk, er den biologiske fysiske forskjellen mellom kvinner og menn, mens sosialt kjønn, gender på engelsk, er noe som er sosialt, kulturelt og psykologisk konstruert (Arwill-Nordbladh 1998:58; Dommasnes 1996:4;
Gibbs 1998:232; Nanda 2000:2; Svenneby 1994:11; Stig Sørensen 2000:42). Sosialt kjønn bidrar til å påvirke handlingene og tankene våre. Dette kommer til syne gjennom regler, normer, verdier og andre sosiale prinsipper. Sosialt kjønn er mer flytende og foranderlig enn biologisk kjønn, som er mer fastsatt (Butler 2008:8; Stig Sørensen 2000:76-77). Grunnen til at begrepet sosialt kjønn ble introdusert, var ifølge Moi (1998) fordi det ville hjelpe oss til å se verden uten stereotypiene vi har laget om fortiden. Dette gir oss ulike forestillinger om hva det vil si å være mann og kvinne, og om maskulinitet og femininitet, som jeg vil komme tilbake til litt senere i kapittelet. Da sosialt og biologisk kjønn ble innført, gikk kvinnehistorikere bort fra tanker og meninger man hadde hatt om kjønn tidligere (Blom & Sogner 1999:12). Dette var tanker som at kvinnen er underordnet mannen og at biologien påvirket hvordan kvinner var. Sosialt og biologisk kjønn åpnet for nye tanker og måter å se på samspillet mellom sosiale og biologiske komponenter.
Siden 1980-tallet har denne delingen gjort at det har oppstått sterk uenighet mellom feministiske teoretikere. Skillet mellom biologisk og sosialt kjønn viste seg å være mer komplisert enn de først trodde. En av forskerne som kritiserer dette skillet, er Butler. I boken Gender Trouble (2008:9) stiller hun ulike spørsmål om kjønn, deriblant hva biologisk kjønn er. Biologisk kjønn er ifølge Butler en kulturell konstruksjon, og hun forsøker å vise at sosialt kjønn er like konstruert som biologisk kjønn (Moi 1998:73). Om det er tilfelle, så vil det si at det ikke finnes noen forskjeller mellom biologisk kjønn og sosialt kjønn. Da kan en stille seg spørsmålet om sosialt kjønn egentlig betyr noe. Butler (2003:415) hevder at sosialt kjønn er en identitet som endres over tid. Dette kalles også performativitetsteorien. Det kan forstås slik at for å bli anerkjent og kategorisert, så spiller personen aktivt ut kulturelt konstruerte kjønnsnormer. På denne måten har personen en mulighet til å oppfinne seg selv innenfor de ulike kjønnsnormene.
Kjønn er altså noe man gjør, og det forandres gjennom gjentagelser av bevegelser og kroppslige handlinger (Butler 2003: 415 & 2008:xv, 11). Jeg slutter meg til standpunktet Butler har, om at sosialt kjønn er en identitet som endres over tid. Vi er ikke samme personer som vi var da vi
24 var barn. Vi endres både utenpå og inni, gjennom møte med andre personer, men også ved å gjøre noe flere ganger.
En annen forsker som har kritisert bruken av sosialt og biologisk kjønn, er Torill Moi. I boken Hva er en kvinne? tar hun utgangspunkt og inspirasjon i Beauvoir. I boken undrer Moi (1998:24) over om det er nødvendig at man lager et skille mellom sosialt og biologisk kjønn.
Kritikken til Moi går ut på at vi kan ikke finne ut om en persons seksualitet eller spesifikke oppførsel ut fra om de har en kvinnelig eller mannlig kropp (Fuglestvedt 2014:51). Moi (1998:162) hevder at for å rettferdiggjøre de normene vi har i samfunnet, kan vi ikke bruke biologi. En kvinnekropp betyr ikke automatisk at denne personen bare kunne bidra med å lage mat og føde barn. Dette var noe forskere rettferdiggjorde tidligere. Jeg slutter meg til standpunktet om at vi ikke kan bruke biologi for å rettferdiggjøre normene i samfunnet, siden kvinner kan mer enn bare å lage mat og føde barn. Våre kropper styrer ikke hva vi liker å gjøre eller hva slags oppførsel vi har. Beauvoir poengterer at kroppen er en situasjon, og Moi (1998:95) hevder at dette betyr at kroppen «er en fundamental situasjon fordi den er grunnlaget for min erfaring av meg selv og av verden.» Vi blir møtt av verden som det kjønnet vi er født i og behandlet utfra det, og det blir stilt ulike forventninger til oppførsel som er forenelig med det kjønnet (Moi 1998:99). Fuglestvedt (2014:51) hevder at Moi kommer med en ny type kritikk mot sosialt og biologisk kjønn. Denne kritikken går ut på at kroppen er en situasjon, og at den kroppen man er født med, sier ingenting om en spesiell oppførsel, som tidligere nevnt.
Her vil jeg slutte meg til Mois kritikk. Selv om man er født med en kvinnekropp, kan den personen ha en oppførsel som andre vil karakterisere som mandig. Det eneste vi vet om noen som er født med en kvinnekropp, er hvordan kroppen deres ser ut. Ikke hvilken oppførsel de har, eller hva de er interessert i.
En av de som er blitt inspirert av Moi og «What is a Woman and other essays»-utgivelsen, er Ingrid Fuglestvedt. I artikkelen «Deaclaration on Behalf of an Archaeology of Sexe» prøver Fuglestvedt (2014:50) å vise at vi ikke kommer nærmere å forstå hvem en person var i fortiden ved å bruke sosialt og biologisk kjønn, siden sosialt og biologisk kjønn skaper stereotypier av seksualiteter og ulike kjønn. Jeg har forståelse for Fuglestvedts kritikk av at sosialt og biologisk kjønn ikke bidrar til en nærmere forståelse av menneskene i fortiden. Likevel vil jeg påpeke at forskere tidligere har brukt biologisk kjønn på en kritikkverdig måte for å forklare hvem mennesker i fortiden var og deres rolle i samfunnet. Dette setter mennesker inn i båser som er vanskelige å oppfylle og det virker som at noen forskere tar for gitt at menneskene i fortiden kan ha hatt en annen tanke om sin identitet og sitt kjønn. Dette er grunnen til at jeg ikke vil
25 tildele de gravlagte et biologisk kjønn, men heller et sosialt kjønn, som jeg vil komme tilbake til.
Feminist teoretikere begynte på 1980-tallet og i stigende grad på 1990-tallet å bli bevisst på kritikken mot feminist teori, deriblant sosialt og biologisk kjønn. Kritikken gikk ut på at teorien antar at kvinner er like og har fellestrekk, og at man kunne bruke en spesifikk gruppe kvinner som standardbærer for feminismen. Vi må kunne se på kvinner som et mangfold, og ikke en homogen gruppe, siden dette ekskluderer mangfoldet av kvinner (Butler 2008:4; Caldway 2002:16-17; Valverde 1990). Kvinner er ikke like og alle kvinner er ikke i samme situasjon.
Ett av målene til feministisk teori, var å få fram kvinnen i fortiden. I en artikkel fra 1996, skriver Ginge om fire strategier for å få til dette. Disse er:
«1. to use gender-neutral language; 2. to avoid making assumptions regarding gender relations;
3. to pay attention to men’s and women’s activities and achievements; and 4. to produce qualified and multiple hypotheses that include women» (Ginge 1996:71).
Det handler med andre ord om å anerkjenne rollene til kvinner og menn i fortiden, uten å kjønne rollene de kan ha hatt og lage hypoteser som også kan vise kvinnen i fortiden. En måte å gjøre dette på, kan være å tilnærme oss materialet på en annen måte enn ved å bare bruke biologisk kjønn som vi har gjort fram til nå. Å heller bruke sosialt kjønn. Fuglestvedt (2014:49,70&72) derimot, foreslår å kutte ut bruken av sosialt kjønn, både som terminologisk kategori og konsept, og flere sosiale kjønn i sin artikkel. Sex kan bare brukes til å vise feilene i sosialt kjønn, og hennes løsning er å bruke sexe istedenfor. Det er fordi hun mener at sexe kan gjør at vi kan nærme oss sosial identitet uten å bli opphengt i sex og «avvikende» seksualiteter. Sexe gjør at vi kan holde avstand til tolkninger som kan virke fantastiske (Fuglestvedt 2014:71). Sosialt kjønn kan ikke bidra til at vi forskere kommer oss nærmere å vite noe om personer i fortiden, ifølge Fuglestvedt (2014:72). Dette stiller jeg meg kritisk til. Ved å bruke sosialt kjønn og flere genders på graver, kan det åpne opp for at vi kan kjønne flere graver, og kan vi kan komme nærmere hva kjønn i vikingtiden kan ha vært. Å forutsette at det finnes flere sosiale kjønn enn det finnes (to) biologiske kjønn, kan skillet mellom sosialt og biologisk kjønn bidra med å få en annen forståelse av kjønn i fortiden. Derfor vil jeg kjønne gravene til å være enten maskuline eller feminine. Det er fordi jeg mener at det kan bidra til å kjønne flere graver, også de vi unnlater å kjønne fordi det ikke stemmer inn i våre tanker om kjønn og roller i fortiden. Dette vil jeg komme mer innpå i neste del, som omhandler metoden jeg vil benytte meg av.
26 3.2 Metode
Metoden kommer til å være todelt. Først vil det bli gjort en analyse av gjenstander i et kjønna perspektiv med et utvalg av graver fra Kaupang. Gravene som er valgt ut, inneholder alle vektlodd, men det er de andre gjenstandene som er viktige i analysen for å kjønne gravene.
Mine metoder og min undersøkelse er annerledes fra det Charlotte Blindheim gjorde i sine analyser fra Kaupang på 1950-tallet. Det er fordi jeg har et kjønna perspektiv, og bruker maskulinitet og femininitet framfor mann og kvinne, som jeg vil komme tilbake til. Aller først vil jeg gå gjennom hvordan kjønning av graver med mann og kvinne kan minske våre tanker om fortiden og hvorfor maskulinitet og femininitet heller burde brukes. Her kommer også en forklaring på hva maskulinitet og femininitet er. Etter dette går jeg inn på hvordan selve det metodiske rammeverket er.
Jeg vil demonstrere hvorfor den gravforskningen vi bruker når det kommer til kjønning av graver fra vikingtiden ikke er tilfredsstillende. Det jeg vil gjøre er, så vidt meg bekjent, ikke gjort før og dette støttes også av gjennomgangen av forskningshistorien. Det er utfordringer med kjønningen som blir brukt nå, men også med den jeg kommer til å bruke. Dette er noe jeg vil komme inn på mot slutten av kapittelet.
Det metodiske rammeverket vil hente inspirasjon fra Morten Hanischs masteroppgave fra 2001, Gravritualene – fortellinger om ære?. Her tar han opp spørsmål som omhandler ære, som tilknyttes kjønn og kropp. I oppgaven analyserer Hanisch graver fra Hardanger i folkevandringstid, og han deler gjenstandsgruppene inn i tre sfærer. Den første, den maskuline sfære, inneholder våpen og beltesteiner. Den andre er den feminine sfære, som inneholder tekstilredskaper, nøkler, draktspenner, hårnåler og utstyr til preparering av skinn. Den siste sfæren er en komplementær sfære, som består av gjenstander som ikke passer helt inn i den maskuline eller feminine sfæren. Dette er gjenstander som drikkeglass, keramikk, kjeler, bryner og spillebrikker (Hanisch 2001). Jeg vil også benytte meg av maskulinitet og femininitet, men jeg vil dele begrepene i to. Jeg vil nemlig dele de til MaskulinMaskulin (MM), MaskulinFeminin (MF), FemininMaskulin (FM) og FemininFeminin (FF). I sin artikkel fra 2014, kritiserte Fuglestvedt bruken av flere gender-kategorier enn mann og kvinne, og satte spørsmålstegn om hvorfor vi trenger flere «‘genders’ to explain variability in female lives? Why must the she-warrior be described in terms of a gender type, instead of simply a woman trained in the use of techniques of combat» (Fuglestvedt 2014:69). Dette stiller jeg meg kritisk til.
Grunnen til det, er fordi utfra hvordan kjønning av graver gjøres, skapes det stereotypier av mannen og kvinnen, som vi ikke vet om fantes i tidligere samfunn. Det skapes en forventning
27 når vi finner ulike typer gjenstander i graven om hvilket kjønn som er gravlagt. Det beste hadde vært om vi kunne sagt at det var en kvinnelig kriger som var begravet, men siden forskere bidrar til å opprettholde stereotypiene vi har av menn og kvinner i vikingtiden, mener jeg at det beste er å prøve å nærme oss kjønn i vikingtiden på en annen måte. Ved å bruke maskulinitet og femininitet, og dele opp disse begrepene i to, kan vi bryte denne oppfatningen vi har om stereotypier og forventninger, og dette kan bidra til at vi kan forske på graver på en annen måte enn tidligere. Dette fører meg videre inn på neste del, som handler om nettopp det.
3.2.1 Kjønning av graver: stereotyper av det maskuline og feminine og hvordan bryte vår oppfatning
I Norge har vi lite skjelettmateriale å lene oss på når det kommer til kjønning av graver. De fleste gravene i Norge blir derfor kjønnsbestemt utfra gjenstandene i gravene (Stylegar 2010:71). I 1984 kom boken Iron Age Man in Denmark av Berit Jansen Sellevold, Ulla Lund Hansen og Jørgen Balslev Jørgensen ut. Boken tar for seg et utvalg skjelettgraver fra Danmark, og er fortsatt den definitive referansen som blir oftest brukt som kontrollmateriale. Det er fordi det er en systematisk studie av skjelettmateriale sammen med gravgods. Problemet er at siden det er lite skjelettmateriale i Norge, blir det noen ganger vanskelig å gå ut ifra det som står i boken, om hvilke gjenstander som hører til hvilket kjønn. Deres gjennomgang av gjenstander funnet i mannsgraver og kvinnegraver fra vikingtiden, viser en typisk kjønning av gjenstandene.
De mannlige gravene har våpen og ride-utstyr, mens de kvinnelige gravene inneholder spenner, smykker og gjenstander knyttet til tekstilarbeid. De har også listet opp gjenstander funnet i både kvinnegraver og i mannsgraver (Sellevold et al. 1984:234).
Når det kommer til kjønning av graver ved hjelp av gjenstander, er det ikke uvanlig at vi kommer over skjelett som har en fysikk som ofte blir tolket som mannlig, mens gjenstandene assosieres som stereotypisk kvinnelige (Gilchrist 1999:59). Gjenstander som våpen og verktøy, for eksempel brukt av de som var smed eller drev med jordbruk, er ofte assosiert med menn, mens smykker er assosiert med kvinner (Eisner 1991:353). Det er viktig å huske på at gjenstandene i graven kanskje ikke representerer den avdødes rolle, men heller er blitt plassert der som gravgaver av de etterlatte, eller som symbolske gjenstander (Gilchrist 1999:36).
Problemet med å kjønne graver ved hjelp av gjenstander, er at man ofte prøver å bortforklare eller ignorerer graver som forskere ikke kan kjønne til enten mannlig eller kvinnelig grav etter de kriteriene som er blitt satt opp (Skogstrand 2004:44). Jeg mener at dette bidrar til at vi kan miste tolkninger av samfunnet i fortiden.
28 Ved å bruke sosialt og biologisk kjønn, har forskere i større grad hatt mulighet til å studere graver som ikke føyer seg inn i normen om mannlige og kvinnelige graver. Gravgods viser ofte til kvinnelige eller mannlige kjønnsroller, og dette var noe av begrunnelsen for at gender- begrepet ble introdusert. Når biologisk kjønn og gravgods ikke matcher, sier det en god del om våre egne stereotypier. Jeg slutter meg til Skogstrands oppfatning om at mange graver ikke lar seg kjønne. Jeg mener det handler om hva vi ser på som mannlig og hva vi ser på som kvinnelig.
Det som for oss kan se ut som noe som er maskulint og en mann utfra gravgodset, kan like gjerne være en kvinnekropp med maskulint gravgods og omvendt (Butler 2008:9). Mandt &
Næss (1986:19) hevder at de gangene forskere har brydd seg om kvinnegraver, er når innholdet er annerledes enn det vi tenker en kvinnelig grav burde inneholde av gjenstander. Jeg slutter meg til denne oppfatningen som Mandt & Næss har, selv om det kanskje stemte mer på 1980- tallet enn idag. Ett eksempel på dette, er graven Bj 581 fra Birka. Graven inneholdt gjenstander som gjør at graven tolkes som en krigergrav. Det var blant annet sverd, kniv, spyd, piler, øks, to skjold, to hester og spillebrikker (Hedenstierna-Jonson et al. 2017:854). Dette er gjenstander som ofte tolkes som mannlige gjenstander, og utfra dette ble den gravlagte ansett som en mann av forskere (Arbman 1943; Gräslund 1980). Jeg vil komme tilbake til denne graven senere.
For å klare å endre våre fastsatte tanker om kjønn og komme videre i forskningen, må vi åpne opp tankene våre og utfordre våre egne stereotypier. Da må vi som forsker på mennesker i tidligere samfunn gå gjennom egne stereotypier, og prøve å se på identitet på en mer åpen måte.
Vårt binære kjønnssystem gjør at vi tror at sosialt kjønn speiler biologisk kjønn eller er på en eller annen måte begrenset av det. Kritikken av sosialt og biologisk kjønn kan bidra til å komme videre i forskningen og åpne opp for nye tanker og problemstillinger. Her vil jeg dra inn to begreper innenfor sosialt kjønn, nemlig femininitet og maskulinitet. Begrepene blir beskrevet ulikt av ulike forskere. Av Benjamin Alberti (2006:405) blir maskulinitet beskrevet som kvaliteter som inneholder emosjonelt fravær, aggressivitet og sterkt konkurranseinstinkt.
Maskulinitet omfatter også oppførsel, forventninger, personlighetstrekk og så videre som blir assosiert med menn i ulike samfunn og kulturer. Dette blir da en del av personens identitet.
Noen forskere, deriblant Stig Welinder (1999:129), sidestiller det å være mann med å være maskulin. Han nevner mannsroller, identitet, følelsene av å være menn, kunsten å være menn og mandighet. Dette bidrar til å overse mennesker som ikke passer inn i de stereotypiske kategoriene. Cathrine Holst (2016:103) har gjort en observasjon av vår tanketradisjon når det kommer til forestillinger om mann og kvinne. Denne går ut på at maskulinitet er knyttet sammen med kulturen, sjelden, fornuften, det aktive, det lyse og det teoretiske. Femininitet derimot, er
