Et verdig liv med uverdige rammer
Hvordan det å leve med begrensede menneskerettigheter kan virke på ureturnerbare migranters psykiske helse
Anne Lene Grutle
Innlevert som hovedoppgave ved Psykologisk Institutt Universitetet i Oslo
Vår 2020
ii Ó Anne Lene Grutle
2020
Et verdig liv med uverdige rammer
Hvordan det å leve med begrensede menneskerettigheter kan virke på ureturnerbare migranters psykiske helse
Anne Lene Grutle www.duo.uio.no
iii
Sammendrag
Tittel: «Et verdig liv med uverdige rammer» Hvordan det å leve med begrensede menneskerettigheter kan virke på ureturnerbare migranters psykiske helse
Forfatter: Anne Lene Grutle Veileder: Nora Sveaass
Formålet med denne undersøkelsen var å undersøke hvordan ureturnerbare migranter opplever seg selv, sin livssituasjon og psykiske helse beskrives gjennom intervjuer med personer som står tett på denne gruppen. Jeg ønsket å undersøke hvordan det å leve i usikker livssituasjon med begrensede menneskerettigheter virker på psykisk helse. Spørsmålene jeg undersøker er ment å se på utfordringer som er knyttet til den situasjonen ureturnerbare migranter lever i, og hvordan dette kan forstås i lys av relevant psykologisk teori.
Datamaterialet består av semistrukturerte kvalitative intervjuer med 6 personer som jobber eller har jobbet med ureturnerbare migranter, som behandlere eller i rådgivende
stillinger. Alle intervjuer ble tatt opp med diktafon og ble deretter transkribert. Resultatene ble analysert gjennom tematisk analyse. Arbeidet er et selvstendig forskningsprosjekt, og all data er samlet inn av oppgaveforfatter.
Informantene beskriver at spesielt manglende rettigheter til helsehjelp og til å arbeide er har en betydelig negativ virkning for personer i gruppen ureturnerbare migranter sin psykiske helse, samt at dette var sentralt for en økende negativ opplevelse av selvet over tid.
Gjennom intervjuene beskrives at det å leve som ureturnerbar migrant kan skape endringer i hvordan personer i denne gruppen ser på seg selv, samt skape utfordringer i
mellommenneskelige relasjoner. Informantene forteller om et liv preget i usikkerhet og uten muligheter for å hjelpe seg selv. De forteller om mennesker som lever i en situasjon preget av manglende forutsigbarhet og muligheter for kontroll over eget liv, samt en følelse av å være fastlåst. Dette innebærer fravær av forhold som representerer helt grunnleggende
psykologiske fenomener som er sentrale for liv og helse. Det fremkommer naturlig nok at dette er en belastende og krevende situasjon å leve i som kan forverre psykisk helse, som ofte blir forsterket av manglende tilgang på psykologisk behandling. Erfaringene som er drøftet i denne undersøkelsen kan bidra til å kaste lys over hvordan utfordringer knyttet til det å leve som ureturnerbar migrant preger psykisk helse og hvordan det å leve uten tilgang på en del grunnleggende menneskerettigheter påvirker en person.
iv
Forord
Jeg vil først og fremste rette en stor takk til informantene som har sagt ja og tatt seg tid til å delta i undersøkelsen, og som har delt sine opplevelser. Deres engasjement og
kompetanse har vært inspirerende og en stor hjelp i arbeidet med denne oppgaven. Jeg vil også takke de ressurspersonene jeg har snakket med som ikke har deltatt i undersøkelsen – de har bidratt med sin kunnskap og introdusert meg til nye, viktige og spennende perspektiver om temaet.
Jeg vil også rette en stor takk til veileder for oppgaven, Nora Sveaass. Tusen takk for alle gode og spennende refleksjoner, innspill og konstruktive tilbakemeldinger, og for den tiden du har brukt på oppgaven til tross for det jeg vet er en travel hverdag. Jeg har satt utrolig stor pris på alt og den kompetansen du har brakt til oppgaven!
Til slutt vil jeg også takke venner og familie som har gjort denne prosessen lettere og som har bidratt til gjennomlesing og spennende diskusjoner rundt temaet.
Det har vært en lang, utfordrende og til tider hektisk prosess, men det er også vært givende å ha muligheten til å bruke så mye tid på et tema jeg syntes er så viktig. Gjennom arbeidet med denne oppgaven har jeg fått ett større innblikk i, og jeg setter større pris på, de som bruker psykologisk kunnskap til å hjelpe spesielt sårbare grupper i samfunnet.
v
Innholdsfortegnelse
1 INNLEDNING ... 1
1.1 Bakgrunn for oppgaven ... 1
1.2 Tema og problemstilling ... 2
1.3 Relevante menneskerettigheter og ureturnerbares situasjon i Norge ... 3
1.3.1 Rett til arbeid og helsehjelp ... 3
1.3.2 Tiltak og ureturnerbare migranter sin situasjon i Norge ... 4
1.4 Redegjørelse av begreper ... 6
1.5 Undersøkelsen ... 8
2 GJENNOMGANG AV RELEVANT FORSKNING OG TEORI ... 9
2.1 Psykologisk fungering hos migranter ... 9
2.2 Teoretiske perspektiver ... 11
2.2.1 Maslows behovspyramide ... 11
2.2.2 Teorier om identitet ... 11
2.2.3 Betydningen av miljø ... 13
2.2.4 Viktigheten av mening ... 14
2.2.5 Forståelse av traumer ... 14
2.2.6 Betydningen av anerkjennelse ... 15
2.2.7 Bilder av seg selv og andre ... 17
3 METODE ... 17
3.1 Semistrukturerte kvalitative intervju ... 18
3.1.1 Utvalg ... 18
3.2 Fremgangsmåte ... 19
3.2.1 Gjennomføring av intervjuene ... 19
3.2.2 Transkribering ... 19
3.3 Tematisk analyse ... 20
3.4 Etiske hensyn ... 22
3.5 Betraktninger rundt metode ... 23
4 RESULTATER ... 24
4.1 Livet satt på vent ... 25
4.2 Fravær av kontroll over eget liv ... 26
4.2.1 Arbeid og økonomi ... 26
4.2.2 Å skape ny mening ... 29
4.3 Livet preget av pågående belastninger ... 30
vi
4.3.1 Manglende tilgang på helsehjelp ... 30
4.3.2 Arbeid med, utvikling og opprettholdelse av psykisk helse og psykiske lidelser 31 4.4 Opplevelse av endret identitet ... 33
4.4.1 Å føle seg mindre verdt ... 33
4.4.2 En ny rolle ... 35
4.5 Endringer i de mellommenneskelige relasjoner ... 36
4.5.1 Betydningen av sosial støtte ... 36
4.5.2 Å føle seg som en belastning ... 38
4.6 Diskriminering og marginalisering ... 39
5 DISKUSJON ... 40
5.1 Trygghet og stabilitet ... 41
5.2 Traumer og belastninger i livet som ureturnerbar migrant ... 42
5.3 Endret opplevelse av seg selv og andre ... 44
5.3.1 Identitet og endret syn på seg selv ... 44
5.3.2 Å høre til ... 46
5.3.3 Å mangle anerkjennelse ... 47
5.4 Sosial støtte – grunnleggende for felles liv ... 48
5.5 Konklusjon ... 49
LITTERATURLISTE ... 52
1
1 Innledning
1.1 Bakgrunn for oppgaven
Det er i dag flere mennesker på flukt enn noen gang før, både internt i eget land og i andre land der de søker beskyttelse. Pågående krig og konflikt, autoritære regimer,
klimakriser, økonomiske vansker og matmangel er bare noen av grunnene til at det nå er 70 millioner mennesker i verden som er på flukt (FN-Sambandet, 2019). Ved inngangen til 2020 var det registrert 25.400 flere innvandrere i Norge enn året før (FN-Sambandet, 2019). Blant disse vil det til enhver tid være personer som faller utenfor de tradisjonelle kategoriene man har for å definere migranter.
I 2019 ble Arne Viste og Gunnar Stålsett begge dømt for å ha gitt arbeid til personer som faller utenfor de vanlige kategoriene. Selv om dette skjedde i to separate rettsaker, uten at de dømte hadde noen tilknytning til hverandre, hadde sakene likevel en viktig fellesfaktor.
Begge ble dømt for å ha ansatt migranter uten lovlig opphold i Norge. Stålsett, tidligere biskop i Oslo, ble dømt etter fortsatt å ansette Lula Tekle etter at arbeidstillatelsen til alle migranter uten lovlig opphold i Norge ble inndratt i 2011. Han ble dømt til 45 dagers betinget fengsel og fikk en bot på 10.000 kr for brudd på utlendingsloven (Kahrs, 2019). Stålsett fortsatte altså å gi Tekle arbeid til tross for at han viste at det var ulovlig. Under rettsaken mot ham forklarte han dette valget på følgende måte: «Jeg har en etisk plikt til å hjelpe en
asylsøker som ikke kan sendes hjem. Og gjøre det på en måte som tar vare på hennes verdighet, og som kan gi henne håp. Det handler denne saken om for meg.» (Kahrs, 2019).
Tekle er en av de menneskene denne oppgaven handler om – personer som ikke har lovlig opphold i Norge, men som heller ikke kan returnere til sitt hjemland.
Oppgaven har som formål å utforske hvordan personer som jobber nært på mennesker som ikke har lovlig opphold men heller ikke kan vende tilbake til hjemlandet opplever at dette påvirker livene til mennesker i denne gruppen og i særdeleshet, deres psykiske helse.
Mennesker i denne gruppen kan defineres som ureturnerbare migranter, og lever i en spesiell situasjon hvor de har fått avslag på asylsøknaden sin, men hvor de er uten mulighet til å vende tilbake til sitt hjemland. Dette er en gruppe mennesker som lever med betydelige færre
rettigheter i Norge og med innskrenkede muligheter til å bestemme over egen fremtid, i en situasjon preget av usikkerhet, manglende rettssikkerhet og med lite bestemmelseskraft over eget liv.
2
Spørsmålene jeg ser på og forsøker å undersøke er hvordan dette påvirker mennesker som er ureturnerbare og hva slags utfordringer som er knyttet til situasjonen denne gruppen lever i, hva dette gjør med deres opplevelse av det daglige livet, og mer konkret, hvordan dette påvirker deres psykiske helse. Jeg ønsket å finne ut mer om dette gjennom å snakke med mennesker som jobber med ureturnerbare migranter og ved å drøfte det jeg finner i lys av relevant psykologisk teori. I den tiden jeg har holdt på med denne oppgaven, har
ureturnerbares rettigheter og stilling i samfunnet blitt et større og mer aktuelt politisk tema.
Debatten rundt ureturnerbare migranter sine rettigheter har pågått lenge, men kom i sterkere fokus og skapt større engasjement på begge sider i debatten i forbindelse med rettssaken mot Gunnar Stålsett, som referert til innledningsvis. Denne oppgaven forsøker å gå inn i denne problemstillingen ved å utforske på informantenes opplevelser og tanker rundt mennesker i denne gruppen sin situasjon i et psykologisk perspektiv.
1.2 Tema og problemstilling
I denne oppgaven ønsker jeg å bruke psykologisk teori for bedre å kunne forstå og belyse hvordan det kan oppleves å leve som en ureturnerbar migrant. Det kan sies at denne gruppen mennesker lever utenfor loven i Norge ved at de bor og oppholder seg i landet uten å ha lovlig opphold. De har svært manglende muligheter for arbeid, utdannelse og annen hjelp, og har kun rett på livsnødvendig helsehjelp. Nesten all hjelp utenom dette, slik som
poliklinisk somatisk eller psykologisk behandling og oppfølging, ytes av frivillige veldedige organisasjoner. Ifølge politiet er det ikke lett å leve uten lovlig opphold i Norge. Man har ikke rettigheter til lovlig arbeid, utdannelse, helsehjelp eller annen hjelp fra samfunnet (Politiets utlendingsenhet, 2017). Mange beskriver dette som å sette livet på vent, og at en potensiell retur til hjemlandet vil være vanskeligere jo lenger tid som går.
Med bakgrunn i dette, ønsket jeg å se nærmere på hvordan ureturnerbare migranters situasjon beskrives gjennom intervjuer med personer som står tett på denne gruppen og gjennom dette få inntrykk av hvordan de opplever at denne livssituasjonen påvirker de
ureturnerbares psykiske helse. Konkret ønsket jeg å undersøke hvordan personer som står nær denne gruppen opplever at rammene rundt situasjonen som ureturnerbare befinner seg i påvirker deres livssituasjon, deres opplevelse av seg selv, samt hvordan personer som står nær de ureturnerbare opplever at dette preger den psykiske helsen til mennesker i denne gruppen.
Jeg ønsket også å undersøke hvilke utfordringer personer som jobber med denne gruppen
3
opplever at ureturnerbare migranter har, og på hvilken måte disse utfordringene er knyttet til konteksten de lever i. Jeg vil drøfte dette i lys av relevant psykologisk teori, samt trekke inn menneskehetsrettslige perspektiver.
1.3 Relevante menneskerettigheter og ureturnerbares situasjon i Norge
1.3.1 Rett til arbeid og helsehjelp
Interesse for menneskerettigheter og nysgjerrighet for hvordan menneskerettigheter påvirker psykisk helse, spesielt hos mennesker som ikke får oppfylt disse rettighetene, har vært bakgrunnen for denne oppgaven. De Forente Nasjoner (FN) sin internasjonale menneskerettighetserklæring, som ble vedtatt i 1948, og de påfølgende ni
menneskerettighetskonvensjonene, kan sees på som garanterte rettigheter som alle mennesker i verden skal ha kun i kraft av å være mennesker. FN definerer menneskerettighetene som grunnleggende rettigheter alle har, uavhengig av kjønn, alder, religion eller nasjonalitet (FN- Sambandet, 2019).
Norge har sluttet seg til åtte av disse konvensjonene, det vil si, alle unntatt
konvensjonen om migrantarbeiderens rettigheter. Gjennom dette forplikter Norge seg til å følge og forsikre seg om at rettighetene i de ulike konvensjonene blir overholdt. Det er altså stater som forplikter seg til å oppfylle bestemmelsene i konvensjonene. I
menneskerettighetserklæringen fra 1948 i artikkel 23 står det at «Enhver har rett til arbeid, til fritt valg av yrke, til rettferdige og gode arbeidsforhold og til beskyttelse mot arbeidsløshet»
(Forente Nasjoner, 1948). I konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, som blant annet omfatter rett til arbeid, vises det videre til at man skal «skape vilkår som trygger alle legebehandling og pleie under sykdom» (FN-Sambandet, 2019). De menneskene som utgjør gruppen ureturnerbare migranter er i dag ilagt lovforbud mot å jobbe, og
rettssakene mot Arne Viste og Gunnar Stålsett viser at det å gi arbeid til mennesker i denne gruppen regnes som en forbrytelse i det norske samfunnet. De har også kun rettigheter på livsnødvendig helsehjelp (UDI).
Menneskerettighetene er sentrale prinsipper også innenfor psykologien. Psykologisk virksomhet er juridisk bundet av menneskerettigheter og konvensjonene som Norge har
4
ratifisert (Menneskerettighetsutvalget til Norsk Psykologforening, 2017). Statens forpliktelser og menneskers rettigheter er med på å forme lover og rutiner i psykisk helsevern, blant annet hvordan man håndterer tvang og medisinering. Menneskerettighetene er også viktig for hvordan man tenker om psykologiens samfunnsoppgave. Den universelle erklæringen for etiske prinsipper for psykologer (Universal Declaration of Ethical Prnciples for Psychologists) ble vedtatt på verdenskonferansen for psykologer i 2008, og den bygger på FNs universelle menneskerettighetserklæring fra 1948 (Gauthier, 2008). I denne erklæringen om etiske prinsipper for psykologer er det en egen seksjon som beskriver profesjonelle og
forskningsmessige ansvar ovenfor samfunnet. Her står det blant annet at psykologi fungerer som en disiplin innen konteksten av det menneskelige samfunnet, og utøvere av fager har et visst ansvar ovenfor samfunnet. Dette inkluderer å bidra til kunnskapen om menneskelig atferd og personers forståelse av dem selv og andre, og å bruke denne kunnskapen til å bedre forholdene til individer, familier, grupper og samfunn (Gauthier, 2008, s. 4).
I den universelle erklæringen for etiske prinsipper for psykologer inngår det å oppmuntre til utviklingen av sosiale strukturer og retningslinjer som kan komme alle
mennesker til gode. Menneskerettighetsutvalget i Norsk Psykologforening har formulert det som at «vi har særlige forutsetninger og et moralsk ansvar om å ta til orde mot de destruktive og nedbrytende forholdene som rammer enkeltpersoner og samfunn – i nærsamfunnet og i verden for øvrig» (Menneskerettighetsutvalget til Norsk Psykologforening, 2017). Med bakgrunn i dette kan man argumentere for at menneskerettigheter og temaer relatert til dette også er viktig å ha kunnskap om i psykologisk sammenheng, og er relevante å se på relatert til problemstillinger rundt psykisk helse.
1.3.2 Tiltak og ureturnerbare migranter sin situasjon i Norge
Det er i dag vanskelig å finne konkret statistikk over dem som regnes som
ureturnerbare. En artikkel fra VG estimerer at det er rundt 3000 individer som i dag lever som ureturnerbare flyktninger i Norge (Johnsen, Mikalsen, & Henden, 2015). Da de formelt sett har fått avslag på sin asylsøknad, lever de på mange måter utenfor loven når de fortsatt er i landet og ikke kan returneres. Alle som søker om asyl i Norge har rett til å bo på at asylmottak mens søknaden behandles. I denne perioden får de støtte til oppholdet sitt. UDI beskriver dette som "lommepenger og penger til mat" (UDI). Man kan også søke om støtte til nødvendig helsehjelp, briller og pensum til utdanning.
5
For å få rett til pengestøtte og andre hjelpetiltak, som tolk og norskopplæring, må man bo på mottak (UDI). Personer som har søkt om asyl kan få midlertidig arbeidstillatelse. Når man får avslag på asylsøknaden, mister man en rekke rettigheter man hadde før man fikk avslag. En rapport fra Fafo fra 2014 viser at dårlig økonomi er et gjennomgående problem hos mange, spesielt fordi man mister arbeidstillatelse når man får avslag (Weiss, 2013). Man har da ingen måte å lovlig tjene penger på. Personer i denne gruppen er da helt avhengig av støtteytelsen fra UDI som man kun har tilgang til dersom man bor på mottak. De som bor på mottak vil fortsette å motta basisbeløpet også etter endelig avslag (UDI).
Personer som lever som ureturnerbare migranter har i tillegg til begrensede økonomiske rettigheter, også begrensede rettigheter til helsehjelp. Har man fått avslag på asylsøknaden har man, etter fylte 18 år, kun rett på øyeblikkelig helsehjelp som UDI beskriver som "helt nødvendig og ikke kan vente". Gravide har rett til svangerskaps- og barselomsorg og abort, og man har rett til behandling og vaksinasjon hvis man har en smittsom sykdom som er farlig for andre eller hvis man står i fare for å bli smittet. Dette betyr at lovmessig så har disse menneskene, som lever i Norge, kun rett på hjelp dersom man er i akutt livsfare, eller dersom man er en fare for andre. Ureturnerbare må selv dekke kostnaden til sin behandling da det ikke er knyttet finansiering til helsehjelpen, men det er lagt til grunne noen parametere for å sikre at de fortsatt kan få behandling ved at det ikke er lov å kreve forhåndsbetaling, da spesielt for øyeblikkelig helsehjelp (Endring i Prioriteringsforskriften, 2011).
Helsesenteret for papirløse migranter ble i 2009 opprettet av Kirkens Bymisjon i Oslo, og det ble etablert på grunnlag av et samarbeid mellom Oslo Røde Kors og Norges Røde Kors for å gi papirløse migranter et utvidet tilbud til helsehjelp (Kirkens Bymisjon, 2009). Et lignende tilbud ble opprettet i Bergen i 2014. Helsesenteret for Papirløse fikk offentlig støtte for første gang i 2017, da i form av et engangsbeløp (Braathen & Dommerud, 2017).
Opprettelsen av senteret var kontroversiell – nåværende statsminister Erna Solberg mente at politiet måtte «kunne gå inn på et slikt helsesenter for å arrestere og sende ut av landet
personer som oppholder seg ulovlig i Norge» (Bakken, 2009). Daværende statssekretær i AP, Liebe Rieber-Mohn, så på tiltaket som lite ønskelig og mente det ville bidra til å opprettholde illegal innvandring (Bakken, 2009). Helsesentrene opererer i dag på hemmelig adresse.
Tilbudet er basert på frivillig arbeid fra helsepersonell, og gir mennesker som lever uten oppholdstillatelse muligheten til et mer utvidet tilbud om helsehjelp, da spesielt
primærhelsetjenester, men også tilgang på mer spesialiserte tjenester som psykologhjelp.
6 1.4 Redegjørelse av begreper
Gjennom denne oppgaven har jeg valgt å bruke begrepet «ureturnerbar migrant» for å beskrive den gruppen med mennesker som bor i Norge etter avslag på asylsøknad men som av ulike grunner ikke kan sendes tilbake til eget land. Jeg har valgt å benytte dette begrepet av flere grunner. Begrepet «ureturnerbar» er debattert, og det er vanskelig å finne en enkel definisjon på hva dette begrepet innebærer. Flere aviser og andre mediepublikasjoner bruker begrepet «ureturnerbar» uten konkret å definere hva de legger i begrepet, noe som kan bidra til forvirringen rundt dette begrepet.
Begrepet «ureturnerbar» ble drøftet og problematisert i et lovforslag i 2005, hvor det blant annet står at «Først når personen respekterer avslaget ved aktivt å samarbeide om retur til hjemlandet, men likevel hindres i å returnere av hjemlandets myndigheter, kan han eller hun omtales som «reelt» ureturnerbar» (Ot.prp. nr. 112, 2004-2005). Med det kan det være vanskelig å vite nøyaktig hva som menes med begrepet når dette brukes, og hvem som dermed faller innenfor begrepsdefinisjonen. Personer som har fått avslag på asylsøknaden sin har plikt til å forlate landet, men det er vanskelig å finne konkrete retningslinjer på hvordan dette skal gjøres dersom man er i en situasjon hvor man blir pliktig å returnere til et land man selv ikke mener er ens hjemland, eller der returlandet ikke aksepterer personen som borger.
Det kan også være vanskelig å skille begrepet «ureturnerbar» fra andre begreper som ofte brukes om grupper med usikkert eller ulovlig opphold, slik som begrepet «papirløse».
Når man snakker om papirløse, snakker man om personer som ikke har lovlig opphold fordi de ikke har gyldige identitetspapirer. Ifølge Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS) kan mange av dem ha identitetspapirer, men papirene blir ikke sett på som gyldige eller
tilstrekkelige av norske myndigheter. Personer som er ureturnerbare kan være papirløse, men ikke alle papirløse er ureturnerbare, og ikke alle ureturnerbare er papirløse.
Det at man ikke kan sendes ut med tvang, betyr ikke i seg selv at et individ er
ureturnerbar fra et juridisk standpunkt. Dersom personen har mulighet til å returnere på andre måter, f.eks. gjennom frivillig assistert retur, vil personen dermed ikke regnes som
ureturnerbar. Slike frivillige returer kan gjøres selv om tvangsreturer ikke gjennomføres.
Frode Forfang (2013), direktør i Utlendingsdirektoratet, motviser at det er mange migranter som er ureturnerbare. Han skriver at når mange bruker uttrykket ureturnerbar mener de
7
egentlig at norske myndigheter ikke er i stand til å returnere en person til hjemlandet med tvang, noe som i seg selv ikke er nok til å gjøre en person ureturnerbar (Forfang, 2013).
Daværende sjef for Politiets Utledningsenhet skrev også i 2017 «at det er vanskelig å tvangsreturnere noen, betyr ikke at de er «ureturnerbare»» (Politiets utlendingsenhet, 2017).
Det er også slik at Norge er ikke er avhengig av å ha en returavtale for å returnere personer med tvang, da alle land er forpliktet etter folkeretten til å imot egne borgere (Forfang, 2013).
På den andre siden er det slik at noen land ikke tar imot egne borgere dersom personen som returneres ikke selv medvirker til egen retur, for eksempel ved at de søker om pass. Da kan det skje at norske myndigheter ønsker å returnere en person til et land som personen mener han eller hun ikke er en borger av, hvor personen regner seg selv som ureturnerbar uten at myndighetene gjør det (NOAS). Det kan også skje at land ikke tar imot noen fordi de ikke regner denne personen som en borger, selv om Norge mener dette er riktig, noe som gjør at personen ikke kan returneres, og altså blir ureturnerbar.
Flere medier omtaler også mennesker i denne gruppen som «ureturnerbare asylsøkere»
og «ureturnerbare flyktninger». Disse begrepene er villedende fordi de ikke beskriver de menneskene som begrepet omfatter. Når en person er «ureturnerbar» betyr dette at de har søkt om asyl og fått avslag, altså søker de ikke lenger om asyl og er derfor ikke en asylsøker.
Derfor blir det feil å kalle personer som har søkt og ikke fått opphold men som ikke kan returneres «ureturnerbar asylsøker». Å benevne mennesker som er i gruppen ureturnerbar som
«flyktning» blir også feil. Flyktninger er beskyttet av et eget sett lover og regler, samt flyktningkonvensjonen til FN som sikrer mennesker i denne gruppen beskyttelse. FNs flyktningkonvensjon fra 1951 og den påfølgende tilleggsprotokollen fra 1967 er det viktigste beskyttelsesinstrumentet for verdens flyktninger, og beskriver hvilke rettigheter flyktninger har (FN-Sambandet, 2019). FNs flyktningkonvensjon definerer en flyktning som en som er 1) utenfor eget hjemland, 2) ikke kan eller tør få beskyttelse i, eller returnere til, eget hjemland, 3) dette er på grunn av frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet,
medlemskap i en sosial gruppe, eller politiske meninger i eget hjemland (FN-Sambandet, 2019). Det er kun personer som har forlatt hjemlandet som regnes som flyktninger i
internasjonal rett. Flyktninger har rett til å ikke bli sendt tilbake til et land der de frykter tortur eller forfølgelse, og har rett til å få oppfylt grunnleggende menneskerettigheter, deriblant retten til arbeid, utdanning og reisedokumenter. Man kan regnes som flyktning dersom man oppfyller kriteriene i flyktningkonvensjonen, selv om de fleste land venter med å kalle
8
personer flyktninger til søknaden om asyl er innvilget av det landet det søkes om beskyttelse i (FN-sambandet, 2019).
Norge har tilrådt flyktningkonvensjonen, noe som plikter myndighetene å følge innholdet i konvensjonen. Får mennesker som søker asyl avslag på søknaden sin, betyr dette at UDI mener at personen ikke oppfyller disse kriteriene og ikke regner søkeren som en flyktning, eller ikke finner bevis for at personen oppfyller disse kriteriene. Det betyr konkret at UDI ikke finner at personen har tilstrekkelig stort behov for beskyttelse i Norge. Basert på dette, vil en som er ureturnerbar da, juridisk sett, være en migrant, og ikke en flyktning, selv om personen selv mener han eller hun oppfyller disse kriteriene, og kanskje også mangler papirer eller muligheter for å bevise eget behov for beskyttelse til norske myndigheter.
Med bakgrunn i det jeg når har presentert, valgte jeg i denne oppgaven å bruke
begrepet «ureturnerbar migrant». Det er da viktig å presisere at med dette sikter jeg ikke til at det er vanskelig å utføre tvangsreturer eller frivillige returer, men at dette faktisk ikke er mulig. Disse individene har begrensede rettigheter i forhold til andre innbyggere i Norge, spesielt når det kommer til rett til helse, arbeid og utdannelse. Det finnes ikke offentlig statistikk i Norge over mennesker som ikke kan returneres til sine hjemland.
I min undersøkelse har jeg valgt å intervjue personer som jobber med mennesker som faller under definisjonen «ureturnerbar migrant». Når jeg refererer til dem jeg har intervjuet, har valgt å omtale disse som «informanter». Av anonymitetshensyn har jeg valgt ikke å omtale dem med yrkestittel eller med referanse til hvilken organisasjon de tilhører. Jeg vil også bruke kjønnsnøytrale beskrivelser gjennom hele oppgaven, igjen for å ivareta
informantenes personvern og rett til anonymisering i oppgaven.
1.5 Undersøkelsen
I oppgaven har jeg intervjuet 6 personer som jobber eller har jobbet med ureturnerbare migranter og som har kompetanse på dette området. Dette er personer som jobber med
ureturnerbare migranter i ulike roller og sammenhenger, enten som helsepersonell eller i rådgivende og veiledende stillinger. Jeg har benyttet meg av semistrukturerte kvalitative intervjuer for å innhente informasjon. Jeg har benyttet meg av spørsmål som kan bidra til å kaste lyst over hva informantene tenker om og har erfaringer med når det gjelder det å leve som ureturnerbar migrant, og hvordan de tenker dette påvirker de ureturnerbare migrantene
9
rent psykologisk. Datamaterialet er analysert med kvalitativ tematisk analyse og resultatene vil bli drøftet i lys av ulike psykologiske teorier.
2 Gjennomgang av relevant forskning og teori
Det er ikke skrevet mye om ureturnerbare migranter og deres psykiske helse. Innen eksisterende litteratur er mye av forskningene på psykisk helse hos migranter er gjort etter lovlig bosetting. Jeg har funnet noe litteratur som undersøker psykisk helse hos migranter som bor på asylmottak, en god del amerikanske, australske og britiske utvalg, men også flere undersøkelser med norske utvalg. Til tross for dette har jeg opplevd det som mer utfordrende å finne norske data innenfor dette feltet. Samtidig er det nærliggende at forskning på utvalg utenfor Norge fortsatt vil kunne være til hjelp for å belyse migranter sin situasjon i Norge. Jeg vil i det følgende presentere noe av den litteraturen som er relevant på dette område og også løfte frem teoretiske perspektiver som kan være relevante for å belyse ureturnerbare
migranters sin situasjon.
2.1 Psykologisk fungering hos migranter
Flyktninger og asylsøkere kommer ofte til fremmede land etter å ha gått gjennom betydelige utfordringer, som krig, tap av familiemedlemmer, tortur, fengsling, seksuell og andre former for vold (Kronick, 2018). Mange har vært på flukt over lang tid. Forekomsten av psykiske lidelser hos flyktninger og asylsøkere som er bosatt i nytt land varierer, fra 4-44 % for angst, 5-44 % for depresjon og 9-36 % for PTSD (Post-traumatisk stresslidelse).
Forfatterne antar at denne forskjellen kan forklares av bruk av ulike metoder, men det
fremkommer at dette er en sårbar gruppe (Kronick, 2018). Oppsummerende er det estimert at 20 % av flyktninger lider av angst, depresjon eller PTSD (Kronick, 2018). I følge Sveaass (2005) vil mange flyktninger ha en bakgrunn preget av omveltninger, stor grad av usikkerhet og erfaringer med tap og grove overgrep. Mange vil ha levd i en livssituasjon der den daglige sikkerheten og tryggheten ikke har vært tilstede, og ha opplevd hendelser som kan bryte ned og ødelegge mening, sammenheng og relasjon (Sveaass, 2005)
En britisk undersøkelse fra 2009 som så på de psykologiske effektene av å leve som asylsøker på institusjon fant at alle rapporterte om psykiske vanskeligheter, hvor angst, depresjon og PTSD var ofte rapportert, samt selvskading og suicidalitet. Lengden på tiden
10
bodde på asylmottak var positivt korrelert med alvorligheten på symptomene. Det var noe bevis for bedring etter at deltakerne ble bosatt utenfor mottaket, men longitudinelle resultater har vist at den negative effekten vedvarer (Robjant, Hassan, & Katona, 2009). I en australsk undersøkelse av 10 familier, som inkluderte 14 voksne og 20 barn som ble holdt på
asylmottak i over to år, fant man at alle voksne og barn fylte kriteriene for minst en psykisk lidelse. Totalt 26 lidelser ble identifisert blant barna, og 52 blant 20 barn. Retrospektiv sammenligning indikerte at det å bli holdt på asylmottak økte forekomsten av psykiske lidelser hos dette utvalget (Steel, et al., 2004). En norsk undersøkelse fra 2007 viste relativ høy forekomst av psykiske lidelser i et utvalg som besto av asylsøkere på mottak. 46,2 hadde posttraumatisk stressslidelse, 33,8 % depresjon, 29,2 % somatoform lidelse, 26,2 % angst og 1,5 % psykose. Av 65 personer som gjennomførte undersøkelsen, var det kun 19 som ikke tilfredsstilte kriteriene symptomdiagnose (Jakobsen, Sveaass, Johansen, & Skogøy, 2007).
Flere studier viser at migranter som gruppe har en høyere risiko for å ha eller utvikle psykiske lidelser. En studie fra 2016 viste høyere forekomst av post-traumatisk stresslidelse og andre psykiske lidelser hos flyktninger som gruppe (Li, Liddell, & Nickerson, 2016).
Studien viste også til at sosioøkonomiske, sosiale og interpersonlige faktorer, i tillegg til faktorer i tilknytning til asylprosessen påvirker flyktningers psykiske helse. En studie av UASC (Unaccompanied asylum-seeking children) fra 2014 i Norge fant at 41.9 %
tilfredsstilte diagnostiske kriterier til en psykisk lidelse fire måneder etter ankomst i Norge.
Den psykiske lidelsen med høyest forekomst var PTSD med 30,6 % (Jakobsen, Demott, &
Heir, 2014). Man har også funnet at psykologisk stress og problemer med emosjoner og atferd er til stede hos personer i denne gruppen (Jakobsen, 2018).
Disse studiene kan tyde på at flyktninger som gruppe er sårbare for utvikling av psykiske lidelser, da spesielt traumerelaterte lidelser. Samtidig er ofte ett av de viktigste punktene i traumebehandling først å komme seg bort fra det farlige, det som skaper og bidrar til traumene (Bækkelund, 2015). Det kan stilles spørsmål ved om en tilværelse som
ureturnerbar migrant i seg selv kan være et traume, samt at fravær av stabilitet i hverdagen kan gjøres det vanskelig å håndtere eventuelle problemer som dukker opp. Det er også slik at ureturnerbare migranter kun har rett på øyeblikkelig helsehjelp, og ikke til mer langvarig psykologisk behandling. Noen kan da bli værende i Norge uten mulighet til å returnere i flere år, og blir da levende uten et formelt behandlingstilbud dersom han eller hun utvikler
psykiske lidelser.
11 2.2 Teoretiske perspektiver
I det følgende vil jeg presentere ulike teoretiske perspektiver som kan bidra til å belyse situasjonen til ureturnerbare migranter med særlig oppmerksomhet på hvordan begrensede rettigheter kan påvirke psykisk helse. Dette er teorier og modeller som tar opp fundamentale sider ved den menneskelige livssituasjonen, knyttet til behov, identitet og selvforståelse. Dette kan være med på å tydeliggjøre konsekvensene av den spesielle livssituasjonen som
ureturnerbare befinner seg i.
2.2.1 Maslows behovspyramide
Maslows utviklet den såkalte behovspyramide som beskriver hvordan behov nederst i pyramiden være tilfredsstilt før et individ kan ivareta behovene lenger opp i pyramiden (McLeod, 2018). Nederst i pyramiden finner man det Maslow kaller grunnleggende behov.
Helt grunnleggende er de fysiologiske behovene for mat, drikke, varme og hvile. Etter dette kommer behovene for sikkerhet. Dette inkluderer orden, lov, stabilitet og "freedom for fear", altså frihet fra redsel. Denne kategorien handler om faktorer som fysiske og følelsesmessige nødvendigheter som bidrar til at en person har en opplevelse av trygghet, faktisk trygghet, stabilitet og orden. Dette kan inkludere ting som arbeid, beskyttelse i form av lover og regler og frihet fra trusler rundt egen sikkerhet. Ifølge denne teorien er det først når man har dette kan man begynne å ivareta de øvrige behovene - sosiale behov, behov for respekt og anseelse og behov for selvrealisering. Innenfor disse kategoriene vil tilhørighet og interpersonlige relasjoner spille en viktig rolle (McLeod, 2018).
Zheng, Gu, Lei, Lu, Wang, Li og Wang (2016) argumenterer derimot for at sikkerhet kommer forut for de fysiologiske behovene i pyramiden, og behov for sikkerhet er mer fundamentalt enn fysiologiske behov. De trekker også frem at bekymring rundt sikkerhet kan være faktor i utvikling og forverring av psykiske lidelser som angst, depresjon og PTSD. De viser også til at de nevrologiske mekanismene involvert i bekymring rundt sikkerhet også er involvert ved overaktivering av det autonome nervesystemet ved PTSD (Zheng, et al., 2016).
2.2.2 Teorier om identitet
12
Klassisk sosial identitetsteori, utformet av Henri Tajfel, er kanskje en av de mest kjente teoriene innenfor psykologisk identitetsteori. Teorien vil kunne bidra til å belyse noe om virkningen av den sosiale konteksten som ureturnerbare migranter lever i. De ideene vi har om oss selv, som han kaller «selvkonsepter», er sentrale trekk innenfor denne teorien, og inneholder informasjon om hva som gjør oss lik andre mennesker, og hva som skiller oss fra dem. Mennesker vil, ifølge denne teorien, konstruere en oppfatning av seg selv og andre basert på abstrakte sosiale kategoriserer som så integreres i selvkonseptene. Tajfel forklarte begrepet "sosial identitet" som et individs kunnskap om egen tilhørighet til sosiale grupper.
Sosiale grupper er en viktig kilde til verdi og selvfølelse (Tajfel & Turner, 1979). Grupper gir mennesker en følelse av tilhørighet i den sosiale verden. Mennesker vil, i følge denne teorien, dele verden inn i "oss" og "andre" gjennom en sosial kategoriseringsprosess, som også blir omtalt som "stereotyping".
Tajfel mente at dette var basert på normale kognitive prosesser - tendensen til å gruppere elementer sammen, en prosess hvor vi har en tendens til å overestimere forskjeller mellom grupper og likheten til det som tilhører samme gruppe. Dette er utgangspunktet for inngrupper (oss) og utgrupper (andre). Den sentrale hypotesen i sosial identitetsteori er at medlemmer av en inngruppe vil forsøke å finne negative aspekter ved en utgruppe, for å heve eget selvbilde (Tajfel & Turner, 1979). Sosial identitetsteori har lenge blitt brukt til å belyse rasisme og diskriminering.
En annen identitetsteori som kan bidra til å belyse hvordan identitet kan bli påvirket av å leve i en usikker livssituasjon som migrant er identitetsprosessteorien (IPT), slik denne er formulert av Breakwell (1983,1986). Her blir identitet sett på som et dynamisk, sosialt produkt av samspillet mellom hukommelse, bevissthet og hvordan vi organiserer og
konstruerer inntrykk. Teorien spesifiserer hva som er de nødvendige kriteriene for en positiv identitet, hvordan individer håndterer trussler mot identitet, og hva som motiverer individer og grupper til å forsvare deres følelse av selv (sense of self) (Bardi, Jaspal, Polek, &
Schwarts, 2014). Breakwell foreslår at strukturen til identitet burde være konseptualistert i form to dimensjoner. En handler om innhold i identitet, som består av en samling av
identiteter skapt fra sosiale erfaringer. Disse kan inkludere gruppemedlemsskap, individuelle trekk og fysiske faktorer.
Den andre dimensjonen handler om hvordan man evaluerer seg selv og hvor god eller dårlig personens opplevelse av egen identitet er. Det som regulerer identitetsstrukturen er to
13
universale prosesser – den første handler om assimilering og tilpasning, om hvordan ny informasjon og nye identiteter tilpasses til den eksisterende identietsstrukturen. Dette vil noen ganger kreve tilpasning og justering av eksisterende faktorer i identitetsstrukturen, f.eks.
«Hvis jeg er ureturnerbar og lever ulovlig i Norge, betyr det at jeg ikke kan se på meg selv som lovlydig lenger?» Den andre prosessen er evalueringsprosessen, som referer til hvorvidt man evaluerer hvor «god» eller «dårlig» identiteten er, f.eks. «Jeg er ikke glad for at jeg er ureturnerbar».
Både individuelle faktorer som personlige ambisjoner, meninger og ønsker, samt sosiale faktorer som normer vil ha innvirkning på evalueringsprosessen (Bardi et al, 2014). I denne teorien spiller også motivasjon for identitet en viktig rolle. Breakwell identifisere fire slike motiver: Disse representerer de ønskede endepunktene for identitet, og inkluderer kontinuitet, særegenhet, følelse av mestring, og følelse av egenverdi (Bardi et al 2014).
Vignoles et al foreslo å utvide denne modellen til å inkludere to motivasjoner til i 2006 – med tilhørighet og betydning (Bardi et al 2014). Jaspal og Cinnirella introduserte i 2010 enda et motiv, som handler om å etablere en følelse av at et individs identiteter er kompatible, at det oppleves at det er en sammenheng mellom en persons identiteter (Bardi et al, 2014, s. 176). I følge IPT vil identitet være truet når den sosiale konteksten går mot disse motivene, og man takler dette ved å bruke mestringsstrategier for å minimere denne trusselen.
2.2.3 Betydningen av miljø
Andre teoretiske perspektiver som er relevant for å belyse ureturnerbare sin situasjon er være Brofenbrenner sin økologiske utviklingsmodell, der han argumenterer for at det ikke kun er individets umiddelbare miljøer som påvirker utvikling, men også forbindelsen mellom miljøene og de mer omfattende kontekstene miljøene inngår i (Bronfenbrenner, 1994). Han identifiserer fem systemer med betydning for individets utvikling i sin modell – mikrosystem, mesosystem, eksosystem, makrossystem, og i nyere versjoner inkluderes også en
tidsdimensjon. Det er sannsynlig at konteksten ureturnerbare migranter lever i har betydning for muligheten de har til å utvikle seg, og at deres livssituasjon. Eksempelvis så referer makrosystemet i Brofenbrenners modell til den overordnede kulturen i samfunnet, og eksossystemet referer til settinger der individet selv ikke har en aktiv rolle, men som likevel har en indirekte virkning på personens utvikling. Disse systemene, samt de andre i modellen,
14
vil kunne gi kunnskap om hvordan informantene i oppgaven forstår utviklingen til ureturnerbare migranter og hvordan den påvirkes av den konteksten de lever i.
2.2.4 Viktigheten av mening
Opplevelse av sammenheng (OAS) er en måte å tenke om helse på, og ble foreslått av Antonovsky i et forsøk på å forklare hvorfor noen personer blir mer negativt påvirket av stress enn andre. OAS kan defineres som graden man har av en gjennomgripende, utholdende om en dynamisk følelse av tillit til at ens miljø er forutsigbart og at ting vil ordne seg så godt som man kan forvente (Eriksson og Lindström, 2006). OAS er tredelt i begripelighet, som handler om hvorvidt man føler at det som skjer gir mening, håndterbarhet, om hvilken grad en person føler at de kan håndtere den situasjonen de er i, og meningsfullhet, som handler om til hvilken grad man føler at livet gir mening og at utfordringene man møter er verdt å kjempe mot (Eriksson, Mittelmark, & S, 2017). En persons naturlige stressmestring, oppvekst,
økonomiske ressurser og sosial støtte vil ha betydning for hvorvidt man utvikler en sterk eller svak OAS. Begrepet vil interagere med disse faktorene og påvirke graden av OAS man utvikler. Dersom man har hatt en vanskelig oppvekst, lite økonomisk trygghet og sosial støtte, og har lett for å bli overvelda av stress, så vil det ifølge denne modellen være sannsynlig at man utvikler en lavere opplevelse av sammenheng. Sett i forhold til det å være ureturnerbar migrant vil dette kunne bidra til å belyse utfordringer med å takle vanskelige situasjoner. Som ureturnerbar har man ikke mye forutsigbarhet, og mange har ofte en vanskelig økonomisk situasjon. Dette er faktorer som vil kunne bidra til en persons OAS.
2.2.5 Forståelse av traumer
En studie av asylsøkere i Storbritannia fra 2009 viste at posttraumatisk stresslidelse var en av de mest rapporterte lidelsene blant asylsøkere (Robjant et al, 2009). Innenfor behandling av traumer og traumelidelser regnes ofte stabilisering som et viktig første steg i behandlingen. Janina Fisher (1999) skriver at personer som har opplevd traumer og sliter med reaksjoner på dette ikke kan lære seg selv hvordan være trygg og stabil fordi de ikke har en grunnlinje og ingen meningsfull erfaring om hva ord som trygg og stabil betyr – de trenger noen som kan gi dem strukturer for læring, informasjon og tilbakemelding. Videre viser hun til at et individ kan ha et meningsfullt, produktivt liv uten å huske eller prosessere de
15
traumene han eller hun har blitt utsatt for, men for å få til dette må man ha jobbet med stabilisering (Fisher 1999, s. 2).
Harald Bækkelund (2015) skriver at «Dersom du lever i stor fare eller fortsatt blir utsatt for vold eller overgrep, kan ikke psykiske plager behandles. Da er det viktigste at du kommer i sikkerhet og ikke fortsatt blir utsatt for traumatiske hendelser.» Dette kan være komplisert dersom man har status som ureturnerbar migrant da man selv har lite kontroll over hvor man kan reise og bevege seg. Norge har ikke utformet nasjonale retningslinjer for behandling av PTSD og traumer, men helsebiblioteket.no henviser til en veileder laget av NICE (National Institute for Health and Care Excellence), en britisk veiledningsportal, som i sine retningslinjer understreker viktigheten av å være bevisst risikoen ved å eksponere personer til miljøer som kan skape eller trigge traumer.
Iacoviello og Charney (2014) skriver at det er en bredde av potensielle reaksjoner til stress og traumer, og undersøkte faktorer som bidrar til resilens, altså motstandsdyktighet, i møte med traumer. Resilens kan beskrives som adaptive karakteristikker til et individ til å håndtere og komme seg etter stress og traumer. De fant at det var flere psykososiale faktorer assosiert med resilens. Disse inkluderte optimisme, kognitiv fleksibilitet, aktive
mestringsstrategier, et støttende sosialt nettverk, fokus på personens fysiske helse og å omfavne et personlig moralsk kompass (Iacoviello & Charney, 2014). Sosial støtte har vist seg å være en viktig faktor for både bedring og opprettholdelse av PTSD (Simon et al, 2019).
Når man ser på både positive og negative sosial støtte, er et negativt sosialt miljø en bedre indikator for symptomer på PTSD enn kun mangel på sosial støtte (Brewin & Holmes, 2003).
Negativ vurdering av andres sosiale støtte predikerte PTSD symptomer 6 og 9 måneder fram i tid (Brewin & Holmes, 2003).
2.2.6 Betydningen av anerkjennelse
Menneskers selvopplevelse og mentale helse påvirkes av tre ulike former for
intersubjektiv annerkjennelse: nære relasjoner, rettslig og sosialt (Falkum, Hytten og Olavsen, 2011). Her tenker man at menneskerettighetserklæringen gir et samlet uttrykk for den rettslige anerkjennelsensdimensjonen, og man trekker inn at også selvrespekt innebærer en visshet i individet om at det kan respektere seg selv fordi det fortjener å bli respektert av alle andre
16
(Falkum, Hytten, & Olavsen, 2011). Dette har mye til felles med filosofen Hegel sin tanke om at subjektet konstitueres gjennom anerkjennelsen til andre.
Kampen for anerkjennelse kan bidra til å vedlikeholde psykisk lidelse (Falkum, Hytten, & Olavsen, 2011). Dette har kommet til uttrykk hos ISAF-soldater (International Security Assistance Force) som har kjempet for rettslig anerkjennelse ved å søke om retten til erstatning etter å ha utviklet traumerelaterte psykiske lidelser etter hjemkomst fra oppdrag.
Hos ureturnerbare migranter kan dette være å søke anerkjennelse ved å jobbe med egen asylsak, søke helsehjelp og kjempe for retten til arbeid. For å få rett til helsehjelp når man ikke har oppholdstillatelse må man være alvorlig syk, og dette gjelder både for somatiske og psykiske lidelser. I likhet med ISAF-soldater, «trenger» ureturnerbare migranter de
symptomene de har for å få tilgang til hjelp og muligens få dokumentert alvorlighetsgraden av deres sykdom. Tilfriskning vil kunne være med på å redusere sjansene de får til å oppnå anerkjennelse (Falkum, Hytten og Olavsen, 2011).
Axel Honneth er en annen filosof som har skrevet om viktigheten av anerkjennelse, spesielt sosial anerkjennelse for utviklingen av identitet (Honneth, 1995). Annerkjennelse er for han et grunnleggende behov for alle mennesker, som igjen kan trekkes tilbake til Maslows behovspyramide. Personer som lever som ureturnerbare migranter lever uten formell
anerkjennelse fra samfunnet. De lever ulovlig, mange uten muligheten til å gjøre noe med situasjonen de befinner seg i. Dersom anerkjennelse sees på som et grunnleggende behov, vil dette være et substansielt hinder for videre oppfyllelse av behov, og et hinder for videre utvikling og muligheten til dette hos ureturnerbare migranter.
Sanches-Mazas et al (2011) bruker sosial identitetsteori og integrerer dette med teorier for anerkjennelse for å se på hvordan dette kan bidra til å forklare og belyse rasisme og diskriminering. Sosial identitetsteori knytter sammen majoritets- og minoritetsperspektiver og gir et generelt rammeverk hvor psykologiske teorier om fordommer, så vel som nylige
empiriske funn, kan bli plassert. Innenfor dette integrerte rammeverket, tenker forfatterne at fordomsfulle holdninger mot migranter er en av forskjellige måter å nekte dem anerkjennelse på. Hos ureturnerbare migranter vil dette muligens være ekstra viktig, da personer i denne gruppen heller ikke har formell og rettslig anerkjennelse av samfunnet ellers. De ser de på migranters reaksjon til denne nektelsen av anerkjennelse som basert på personens motivasjon til å symbolsk være anerkjent av andre. Axel Honneth sitt teoretiske rammeverk er i denne teorien utviklet til å forstå forholdet mellom majoriteter og minoriteter i moderne samfunn.
17
Honneth mener at individene sin integritet og identitet er formet av anerkjennelse fra de man regner som "like andre" - altså andre.
2.2.7 Bilder av seg selv og andre
Objekt-relasjonsteori vil også kunne sees i sammenheng med å leve som ureturnerbare migrant, da den vektlegger individets interaksjon mellom ytre og indre bilder av andre.
Objektrelasjonsteori kan sees på som en måte å konseptualisere interpersonlige relasjoner, og hvordan man selv ser på objektet, hvordan man ser på seg selv i relasjon til objektet, og forholdet mellom selvet og objektet (Blanck og Blanck, 1986).
Hvordan man forholder seg til bilder av seg selv og andre er også beskrevet innen Affektbevissthetsteori. Nivå 5 i denne modellen handler om selv-andre representasjoner, som er konteksten for dannelse av script. Kjernescript kan defineres som strukturen i den
organiserende aktivitet, inkludert persepsjon, regulering a opplevelse og atferd, som ligger til grunn for individets mest presserende, uløste problemer, hvor det meste av denne aktiviteten skjer ubevisst (Monsen & Solbakken, 2013). Nivå 5 av denne modellen omhandler bilder av seg selv og betydningsfulle andre, formative scener og erfarte samhandlingsmønstre som er med på å gi mening til dannelse av script (Monsen & Solbakken, 2013).
Hva slags representasjoner en person har av seg selv, spesielt i forhold til andre, vil her være viktig for personens psykologiske fungering og muligheter til å kunne få utvidet affektintegrering. Det vil kunne være nærliggende å tenke at dette vil kunne sees på i konteksten av å leve som ureturnerbar migrant. Dette kan være fordi man som ureturnerbar har færre rettigheter enn andre innbyggere, som kan påvirke hvordan en person ser på seg selv. Ifølge Monsen og Solbakken vil tydeligere og nyanserte bilder av betydningsfulle andre kunne ha en innvirkning på selvbildet og selvrepresentasjonen til et individ (2013).
3 Metode
I denne delen av oppgaven vil jeg redegjøre for hvordan jeg har utviklet og gjennomført undersøkelsen, samt gå gjennom vurderinger og refleksjoner jeg gjorde underveis og etter at intervjuene var gjennomført.
18 3.1 Semistrukturerte kvalitative intervju
Jeg var interessert i å undersøke informantenes subjektive tanker og opplevelser
vedrørende deres arbeid med ureturnerbare migranter, og valgte derfor å anvende et kvalitativt intervju. Kvalitativ forskning er ment til å skape kunnskap basert på menneskelig opplevelse (Sandelowski, 2004). Det er ikke en metode som har som mål å fremstille objektive data.
Intervjuguiden ble utviklet på grunnlag av prosjektbeskrivelsen, og var basert på psykologisk teori og refleksjoner jeg gjorde underveis i prosessen, samt tanker jeg hadde om potensielle utfordringer. Jeg ønsket å kunne utdype informantenes svar i intervjusituasjonen, og følge dem i deres besvarelser og få en helhetlig oversikt over deres tanker og deres opplevelser.
Med bakgrunn i dette bestemte jeg meg derfor for å gjennomføre intervjuene som
semistrukturerte. Det er også slik at selv om jeg ønsket på en best mulig måte å fange opp og få innblikk i informantenes tanker og opplevelser, er det vanskelig helt å fri seg fra egne forhåndskunnskaper og hvordan det påvirker intervjuene (Kvale 2007). Spesielt kommer dette til uttrykk i måten jeg gikk frem på i intervjuene, hva jeg valgte å oppfordre til utdypning av temaer samt hvordan jeg selv kan ha påvirket informantene og hva de oppfattet at jeg ønsket å høre om.
3.1.1 Utvalg
Utvalget består av 6 ressurspersoner som gjennom sitt arbeid kommer i kontakt med denne mennesker som er ureturnerbare migranter. Ressurspersonene i denne sammenheng er fagpersoner som på ulike måter arbeider innen helsevesenet med behandling, både somatisk og psykologisk, og personer som har rådgivende og veiledende stillinger i frivillige
organisasjoner. Det er personer som arbeider med en rekke ulike grupper som en del av sitt daglige arbeid, og deriblant, har de også kontakt med ureturnerbare migranter. Det finnes ingen konkret organisasjon i Norge som jobber spesielt med ureturnerbare migranter, så jeg kontaktet forskjellige offentlige og frivillige organisasjoner som arbeidet med
problemstillinger knyttet til flyktninger. Dette gjorde jeg via e-post. Jeg ble etter dette satt i kontakt med individer i organisasjonen som hadde kompetanse på dette området. Jeg sendte prosjektbeskrivelsen og samtykkeskjema til dem som var interessert i prosjektet. Alle deltakere og deres organisasjoner er anonymisert i oppgaven grunnet hensyn til personvern.
19
Jeg valgte ikke å intervjue personer som selv var ureturnerbare migranter. For det første handlet dette om tidsperspektivet. En slik undersøkelse ville sannsynlig krevd
godkjenning fra Regional Etisk Komite (REK) noe som ville krevd mer tid. Det er også slik at denne gruppen lever med begrensede rettigheter i Norge, og flere i denne gruppen lever såkalt
«ulovlig» og i frykt for å bli arrestert. Dette kan være et problem med tanke på å rekruttere deltakere til undersøkelsen, men også med tanke på kontakt senere, særlig med henblikk på mulige oppfølgingsspørsmål, på muligheten til deltakere å trekke seg fra undersøkelsen og for deres mulighet til å kontakte meg med eventuelle spørsmål. Det er også mulig at personer i denne gruppen har begrensede norskkunnskaper, noe som kunne gjort at jeg måtte benytte meg av tolk, som igjen hadde hatt både økonomiske og praktiske konsekvenser.
3.2 Fremgangsmåte
3.2.1 Gjennomføring av intervjuene
Intervjuene ble gjennomført i perioden november 2019 - februar 2020. Intervjuene ble gjennomført ansikt til ansikt, på informantens egen arbeidsplass basert på deres ønske. Forut for intervjuet ble informantene bedt om å lese samtykkeerklæringen og stille eventuelle spørsmål, og deretter signere dersom de samtykket. Deltakerne fikk også muntlig beskjed om ikke å gjengi taushetsbelagte opplysninger i intervjuet. De fikk også informasjon om sine rettigheter som deltaker, blant annet retten til å trekke seg fra prosjektet når som helst og om hvordan dette kunne gjøres. Alle informantene ble spurt om de hadde noen spørsmål til intervjuer før intervjuet begynte. I etterkant av intervjuet ble informantene spurt om de ønsket å legge til noe eller om de hadde noen spørsmål. Jeg ba også om tillatelse til å ta kontakt igjen med informantene dersom jeg hadde oppfølgingsspørsmål eller noe jeg ønsket å utdype. Alle informantene sa ja til dette. Jeg har også sendt de sitatene jeg har ønsket å bruke i oppgaven til den gjeldende informanten for gjennomlesing og godkjenning.
3.2.2 Transkribering
Intervjuene ble tatt opp ved hjelp av en digital diktafon og ble transkribert umiddelbart etterpå. Alle intervjuer ble ferdig transkribert innen fem dager etter at intervjuene ble
20
gjennomført. Lydopptakene ble deretter slettet fra diktafonen. Intervjuene var på mellom 40 og 80 minutter, de fleste varte rundt 1 time. Samlet transkribert materiale utgjorde 73 sider.
Informasjon som stedsnavn og spesifikke årstall, ble anonymisert eller fjernet fra det transkriberte materialet. Dialekt og andre språklige variasjoner ble omgjort til bokmål, i det dette kunne være identifiserende. I bruk av sitater fra det transkriberte materiale besluttet jeg å utelate fyllord og gjentakelser der det ikke endrer meningen til det originale utsagnet til informanten. Jeg har også valgt ikke å ta med mindre følelsesuttrykk som for eksempel latter og sukk i sitatene, selv om dette er notert i transkripsjonen. Dette er gjort for å gjøre lesingen av sitatene og meningen i sitatene tydeligere.
3.3 Tematisk analyse
Jeg valgte å bruke tematisk analyse til å få frem sentrale temaer og mønstre i materialet. Tematisk analyse kan beskrives som prosessen med å identifisere mønstre eller temaer innen kvalitativ data (Maguire og Delahunt, 2017). Braun og Clarke (2006) peker på at tematisk analyse representerer en tilgjengelig og fleksibel tilnærming til det å analysere kvalitativ data. En fordel med denne metoden er at den ikke er knyttet til et spesifikt epistemologisk eller teoretisk perspektiv. Målet med metoden er å identifiser temaer og mønstre i materialet som er viktige eller interessante, og bruke disse temaene til å undersøke det opp mot eksisterende forskning eller til å si noe om en problemstilling. Man skal ikke bare summere datamaterialet, men også tolke og gi det mening.
Det som presiseres med denne metoden er at det er viktig å lese datamaterialet på en åpen måte, samt å være åpen om de antakelsene man gjør og som kan påvirke resultatet av analysen. I oppgaven er den tematiske analysen basert på retningslinjer beskrevet av Braun og Clarke (2006) og Maguire og Delahunt (2017). Her beskrives seks faser for analyse av
datamaterialet som jeg fulgte.
I den første fasen gjorde jeg meg kjent med datamaterialet ved å transkribere, lese, gjøre notater og samtidig se etter mening i materialet. Dette ble gjort fortløpende under transkribering av intervjuene, og alle intervjuer ble lest gjennom to ganger for å forsikre meg om at jeg var kjent med materialet, spesielt da det gikk noe tid fra de første intervjuene til de
21
siste intervjuene. Maguire & Delahunt presiserer at dette er noe som må gjøres før man kan gå videre i analyseprosessen (2017).
I den andre fasen begynte jeg å generere kodene ved å organisere datamaterialet på en måte som var meningsfull og systematisk. Det er forskjellige måter å gjøre dette på, men jeg valgte å gjøre en teoretisk tematisk analyse. Dette kan gjøres når man ønsker å se på
datamaterialet i relasjon til spesifikke problemstillinger (Maguire & Delahunt, 2017). Jeg valgte å bruke åpen koding for å kode materialet, hvor jeg utviklet og justerte kodene mens jeg jobbet med tekstene. I løpet av denne prosessen gikk jeg frem og tilbake. Jeg begynte med å skrive kodene i margen på de transkriberte intervjuene og markere de enhetene jeg opplevde sa noe om forskningsspørsmålet mitt. Jeg holdt meg nær informantenes formuleringer og kategorier når jeg kodet, for å bevare nyansene i materialet. For eksempel ble «Og så blir de fratatt muligheten til å forsørge seg, til å ta vare på barna sine,» kodet som «Manglende mulighet til å forsørge seg selv og familie». Etter at jeg hadde kodet alt materialet, gikk jeg gjennom det en gang til og justerte kodene på nytt.
I den tredje fasen søkte jeg etter mønstre og temaer i kodene fra forrige fase. Et tema kan defineres som et mønster som fanger noe signifikant eller interessant om datamaterialet og/eller problemstillingen (Maguire & Delahunt, 2017). Det er ingen fastsatte regler om hva et tema skal være og et tema er karakterisert ved at det er meningsbærende (Braun & Clarke, 2006). I denne fasen undersøkte jeg kodene jeg hadde utviklet og lagde en liste med
potensielle temaer. For eksempel hadde jeg forskjellige koder som handlet om arbeid, økonomiske forhold og utdannelse, som ble satt sammen i et tema som jeg valgte å kalle
«Muligheten til å skape seg et liv».
I den fjerde fasen gikk jeg på nytt gjennom temaene. I denne fasen skal man gjennomgå, endre og utvikle de første temaene som man identifiserte i fase 3 (Maguire &
Delahunt 2017). Da jeg gikk gjennom kodene og lette etter temaer, var jeg opptatt av at disse temaene skulle kunne bidra til å belyse problemstillingen, og at jeg satt sammen de temaene som omhandlet det samme. Jeg undersøkte om temaene ga mening, og samlet materiale som var relevant for hvert tema og vurderte om datamaterialet støttet temaet. Ifølge Maguire og Delahunt (2017) skal temaene være sammenhengende og de skal være enkle å skille fra hverandre. Jeg var spesielt oppmerksom på om temaene overlappet hverandre og om jeg da kunne trekke sammen ulike temaer, f.eks. med «Manglende helsehjelp» og «Tilgang på rettigheter». Disse to ble eksempelvis sammenslått da jeg så at det var mye overlapp mellom
22
de to temaene. I denne prosessen gikk jeg mye frem og tilbake og vurderte fortløpende om temaene overlappet i datamaterialet og dermed skulle slåes sammen.
I fase fem defineres temaene. Denne fasen er den siste fasen hvor man finpusser temaene, hvor målet er å identifisere essensen i hva hvert tema handler om (Braun & Clarke, 2006). På dette steget i analysen gikk jeg igjen gjennom datamaterialet og kodene for hvert tema og gjorde en siste vurdering om hvilke temaer jeg syntes var relevante å ta med i resultatene og om disse var støttet opp av materiale. For eksempel besluttet jeg å utelate temaet «Endret selvopplevelse», da jeg fant ut at dette overlappet mye med og var bedre dekket av andre temaer. Sjette og siste fase er å skrive ned resultatene av analysen. I arbeidet med analysen var jeg helet tiden bevisst på å la temaene komme fra datamaterialet, og ikke basere disse på intervjuguiden eller tanker jeg hadde før jeg gikk gjennom materialet. Som et resultat av analysen kom jeg frem til seks temaer. Dette var 1) Livet satt på vent, 2) Fravær av kontroll over eget liv, 3) Livet preget av pågående belastninger, 4) Opplevelse av endret identitet, 5) Påvirkning på og endringer i de mellommenneskelige relasjoner og 6) Diskriminering.
3.4 Etiske hensyn
Studien ble meldt og godkjent av Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjenestene (NSD).
Deltakere i undersøkelsen fikk tilsendt samtykkeerklæring elektronisk tilsendt før intervjuet fant sted og leste gjennom og undertegnet en papirversjon av dette rett før selvet intervjuet ble gjennomført. Deltakerne fikk både muntlig og skriftlig informasjon om sine rettigheter og undersøkelsen for intervjuet ble gjennomført. Datamaterialet ble oppbevart på en forsvarlig måte. Det ble vurdert, i samråd med veileder, som ikke nødvendig å melde prosjektet til Regional Etisk Komite (REK).
Som tidligere beskrevet er informasjon om hvilken organisasjon deltakerne tilhørere, stilling, kompetanse og fagbakgrunn anonymisert. Det er flere grunner til dette, blant annet at antallet fagpersoner som har kompetanse på denne gruppen i Norge er relativt liten, og det er derfor relativt lett å identifisere deltakerne på grunnlag av eventuell opplysning om
organisasjonstilknytning. I tillegg uttrykte et par av deltakerne et ønske om at organisasjonen de tilhørte heller ikke skulle navngis, og dette ble fulgt. Jeg vurderte også om de jeg kom i kontakt med var egnede deltakere i undersøkelsen eller ikke. Av de 8 jeg kontaktet og som sa
23
ja til å delta i undersøkelsen, ble 2 utelatt på grunn av manglende direkte erfaring med
ureturnerbare migranter. En ble utelatt etter at intervjuet var gjennomført, en annen før. De to ble informert om grunnen til at de ble utelatt.
Når man jobber med et forskningsprosjekt, er det viktig å være bevisst på og ta hensyn til hvilke konsekvenser det kan ha for den gruppen som blir forsket på eller den gruppen informantene representerer (Kvale og Brinkman, 2009). I denne undersøkelsen er informantene ressurspersoner, som indirekte og i denne oppgaven «representerer»
ureturnerbare migranter. Grunnet den livssituasjonen ureturnerbare er i utgjør de en del av en sårbar gruppe i samfunnet og er kanskje særlig utsatt for negative konsekvenser som økt oppmerksomhet ofte kan ha. Samtidig kan økt fokus og kunnskap om psykisk helse og manglende rettigheter hos ureturnerbare migranter også ha positive konsekvenser for personer i denne gruppen. Kanskje kan det bidra til at flere blir oppmerksom på de konsekvensene det kan ha å leve i stor usikkerhet og med færre rettigheter, blant annet for deres psykiske helse.
3.5 Betraktninger rundt metode
Som beskrevet tidligere er kvalitativ metode godt egnet når en ønsker å skape kunnskap basert på menneskelig opplevelse. Samtidig var det viktig for meg å også være bevisst på hvordan jeg selv kan ha påvirket forskningsprosessen. I følge Malterud (2001) vil en forsker alltid ha en innvirkning på egen forskningsprosess. Kvalitativ metode er en metode hvor den enkelte forsker tolker datamaterialet, som gjør at en slik innvirkning kan komme tydeligere frem enn ved bruk av kvantitative metode. Personlig bakgrunn, tidligere erfaringer og perspektiver kan påvirke intervjuet, for eksempel min interesse for menneskerettigheter og flyktninger, virke inn på hvordan jeg ser på analysen og de påfølgende resultatene. Det er derfor viktig å være bevisst på dette i analysen.
Ifølge Kvale og Brinkman (2009) handler generaliserbarhet i intervjuundersøkelser om kunnskap produsert i en spesifikk situasjon kan overføres til andre relevante situasjoner eller ei. Mitt utvalg på 6 ressurspersoner vil tradisjonelt sett være for lite til å tenke seg at det er mulig å generalisere oppgavens funn videre. Samtidig har alle 6 deltakerne bred erfaring med mennesker med denne gruppen, og det de forteller kommer ikke kun fra kunnskap og
erfaringer med ett individ, men fra mange, noe som gjør at de har mye informasjon å bidra
24
med. Disse perspektivene som fremkommer i undersøkelsen kan derfor ha gyldighet og være nyttig i et videre arbeid vedrørende gruppen ureturnerbare migranter.
Ureturnerbares rettigheter og stilling i samfunnet har blitt en del av en større politisk debatt i den tiden jeg har jobbet med denne oppgaven. Det er derfor viktig å anerkjenne at denne økte politiske oppmerksomheten rundt gruppens situasjon kan ha påvirket
intervjusituasjonen. Flere tok også opp at de merket et økt fokus på ureturnerbare under intervjuene. Samtalene absolutt også preget av det som skjedde rundt denne gruppen i denne perioden. Grunnet den politiske debatten som har oppstått rundt dette, kan det være at de som jobber med denne gruppen i større grad fokuserte på faktorer de mente var viktig å fremme sett i lys av dette, noe som kan ha påvirket svarene de ga og hvordan jeg forholdt meg til deres svar og hva jeg stilte spørsmål om for å utdype videre. Samtidig er det slik at ureturnerbare migranter sin situasjon er et politisk tema, og det er akkurat informantenes meninger og opplevelser jeg ønsket å få fram i min undersøkelse, som også er grunnen til at jeg valgte å bruke kvalitativ metode.
4 Resultater
Her presenteres resultatene fra den tematiske analysen av datamaterialet med utgangspunkt i hvordan dette belyser problemstillingen. Gjennom intervjuene fikk jeg høre mye om hjelpere og deres dilemma, og om deres tanker og bekymringer rundt situasjonen som ureturnerbare migranter lever i. Jeg fikk også høre en del om hvordan de selv syntes det er å jobbe med denne gruppen, og det har kommet frem flere forhold som også virker inn på informantene. Dette er også viktig kunnskap, men min oppmerksomhet i selve oppgaven har hele tiden vært på hvordan informantene opplever utfordringene til ureturnerbare migranter, og på hvilken måte de opplever at dette preger livet og psykisk helse til mennesker i denne gruppen. Jeg har derfor valgt ikke å gå videre inn på temaet knyttet til informantenes egne reaksjoner.
På grunnlag av analysen kom jeg frem til seks hovedtemaer som alle beskriver de særlige utfordringene som ureturnerbare migranter står ovenfor, slik dette er beskrevet av informantene. Disse temaene er: 1) Livet satt på vent, 2) Fravær av kontroll over eget liv, 3) Livet preget av pågående belastninger, 4) Opplevelse av endret identitet, 5) Endringer i de
25
mellommenneskelige relasjoner og 6) Diskriminering og marginalisering. Relevante undertemaer innenfor de ulike temaene er beskrevet nedenfor.
4.1 Livet satt på vent
Alle informantene tar opp at det å leve i en uavklart situasjon er en påkjenning for de ureturnerbare migrantene de har vært i kontakt med. En informant sier dette: "Og er man ureturnerbar så ... Livet blir liksom på vent, da." Flere beskriver det som en fastlåst situasjon hvor de ureturnerbare ikke har noe annet valg enn å leve i det som beskrives som å leve i en limbo, en situasjon hvor de ikke kan gjøre noe med egen situasjon, ofte preget av følelser som håpløshet, bekymring og maktesløshet, og uten å kunne se for seg at livet kan bli annerledes.
"Vi prøver alltid å formidle håp, men hvor realistisk er det i en slik situasjon, hvor det er helt fullstendig fastlåst?" spør en informant. Flere understreker hvor viktig det er å kunne ha muligheten til å planlegge for å føle at det er en viss stabilitet i livet.
Hele verden stopper opp. Du har ikke lenger muligheter til å planlegge. Og vi lever jo i en tidsdimensjon hvor hva vi skal gjøre i dag og i morgen og videre er noe vi vet veldig lenge, ikke sant, men hvis du ikke vet noen ting fordi det er noen andre som bestemmer over livet ditt, og det er de offentlige myndighetene, så er det sånn når disse som ikke har noen rett til å være her, de har jo ikke rett til å planlegge for jobb eller utdanning eller ingenting, hva blir livet deres da?
Flere trekker frem at mange av de ureturnerbare migrantene de møter i sitt arbeid beskriver et liv som er uten mening, og at dette bidrar til å forsterke depressive symptomer.
Tre informanter uttrykker bekymring for en forhøyet selvmordsrisiko hos individer i denne gruppen.
Flere av mine har sagt at egentlig... det er jo ikke noe liv. Og så er det kanskje én beskyttende faktor som hindrer de fra å ta livet sitt. Fordi de... det er helt meningsløst. Så går de i årevis, det er ingen utsikt til forandring, det er... Det handler om å eksistere. Men det er jo vanskelig å skape mening i et sånt liv.
En informant forteller at flere av de ureturnerbare migrantene har fortalt at det å leve eller ikke ofte er det eneste de føler at de har kontroll over og kan ta et eget valg over. Mange