TØNSNES – DER FIRE VEIER MØTES

(1)

i

TØNSNES – DER FIRE VEIER MØTES

EN ANALYSE AV BOSETNINGSFASER OG GRAD AV REGIONALITET I SEINMESOLITIKUM PÅ LOKALITET 11A

Simon Andreas Varsi

Masteravhandling ved Institutt for arkeologi, konservering og historie

UNIVERSITETET I OSLO

11.11.2019

(2)

ii

Tønsnes – der fire veier møtes: en analyse av bosetningsfaser og grad av regionalitet i seinmesolitikum på lokalitet 11A

Simon Andreas Varsi http://www.duo.uio.no/

Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo

(3)

iii SAMMENDRAG

Dette arbeidet søker etter å gjennomføre en materialanalyse av bosetningsdata på rapportnivå av den senmesolittiske boplasslokaliteten 11A (6300-4500 kal BC), Tønsnes, Troms f. Arbeidet har videre en todelt struktur. Boplassen på lokalitet 11A er i utgangspunktet stor og formålet med den første delen av arbeidet er å potensielt adskille ulike korte eller langvarige bosetningsfaser via en analyse av materielle kriterier for langvarighet på steinalderboplasser. Materialtilfanget viser en klar tendens til flere, langvarige bosetningsfaser med enkelte bosetningsstrukturelle variasjoner. Del to av arbeidet tar utgangspunkt i etablerte typologiske strukturer, sosiologisk praksisteori og mobilitetsmodeller for å undersøke i hvilken grad Tønsnes kan anses som et seinmesolittisk møtested – og i forlengelse av dette utgangspunktet – i hvor stor grad det littiske gjenstandsmaterialet kan spores på lokalt, regionalt og interregionalt nivå. Materialet antyder utstrakt kontakt med regionale, men også interregionale kontaktnettverk, på tvers av det nordlige Fennoskandia.

(4)

iv FORORD

Her sitter man i en hytte ute på nes, et stykke inne i skogen på svarteste natta, eller er det dag? På dette tidspunktet er det ikke lengere godt å si, dagene i november blir bare kortere og kortere. Det er i hvert fall rett før masterarbeidet skal innleveres og da er det på tide med et tilbakeblikk. Nå som jeg er ferdig er jeg lettere skjelven i kroppen og har litt blodsmak i kjeften, men det viktige er at jeg kom i havn med den målsetningen jeg startet med. Mestring kalles det.

Jeg vil rette en stor takk til Bryan Hood og Charlotte Damm på UiT for å ha delt rikelig av sine tilsynelatende utømmelige steinalderkunnskaper. På TMU og KHM retter jeg en takk til Tanja og Hanne som tilrettela for mine besøk. Takk til David Loeffler for å ha hjulpet til med å finne fram til gjenstander i det svenske, mesolittiske materialet. Takk til Inger-Line og Emmeline for at dere har hatt troen på meg igjennom studieløpet. En stor takk til min onkel Kurt, som ved min retur til Nord-Norge, tilrettela for at jeg skulle få fred og ro til å ferdigstille dette arbeidet. Til alle småfugler og småfeite ekorn som holder til i nærmiljøet rundt her, og gasser seg på solsikkefrø, mens jeg sliter meg igjennom innspurten; dere holder motet mitt oppe med mye bra komedie. Sist, men ikke minst, vil jeg rette en gedigen takk til min veileder Ingrid Fuglestvedt; en veileder som har tatt det med knusende ro, selv når alt så ut til å gå til helvete for meg. Du har hjulpet meg med å finne fram til metodiske løsninger og forskningsrammeverk helt nødvendig for å gjennomføre.

Ja, da er det vel på tide å returnere til sivilisasjonen, eller kanskje bare jeg blir her i skogen litt til?

Kvænangen, 11 august Simon A. Varsi

(5)

v

INNHOLDSFORTEGNELSE

SAMMENDRAG ... iii

FORORD ... iv

FIGURLISTE ... vii

1. INTRODUKSJON ... 1

2. FORSKNINGSHISTORIE ... 2

2.1 1920-1960: ... 2

2.2 1960-1980: ... 2

2.3 1980-NÅTID: ... 3

3. TØNSNES... 7

3.1 LOKAL KONTEKST ... 7

3.1.1 FORHISTORISK MILJØ ... 9

3.1.2 FORHISTORISK KLIMA ... 11

3.2 METODISK KRITERIER ... 14

3.3 MATERIALPRESENTASJON ... 16

3.3.1 BEVARINGSFORHOLD ... 21

3.4 MATERIALANALYSE ... 22

3.4.1 BOLIGKONSTRUKSJONER ... 22

3.4.2 ROMLIG ORGANISERING OVER TID ... 27

3.4.3 LITTISK AKTIVITET OVER TID ... 32

3.4.4 SAMMENSTILLING OG KONKLUSJON ... 35

4. LOKAL, REGIONAL OG INTERREGIONAL DISKUSJON ... 46

4.1 INTRODUKSJON ... 46

4.2 BOURDIEUS PRAKSISTEORI ... 47

4.3 BINFORDS MOBILITETSMODELL ... 47

4.4 GEOGRAFISK AVGRENSNING ... 48

4.5 RÅSTOFFVARIASJON ... 55

(6)

vi

4.6 LITTISKE TEKNOLOGIER ... 60

4.6.1 PROSJEKTILMATERIALET ... 60

4.6.2 MIKROFLEKKER OG HÅNDTAKSKJERNER ... 64

4.6.3 HAKKE/KØLLE ... 66

4.6.4 SKIFERPINNER OG «ANHENG» ... 68

4.6.5 TYNGDER ... 70

4.7 DISKUSJON OG KONKLUSJON... 71

(7)

vii FIGURLISTE

Figur 1. Kronologisk oppsett for Tønsnes, 11A (Bjerck, 1986; Olsen, 1994; Gjerde & Hole,

2013: 321; se ref. Nyland, 2015: 49-53). ... 1

Figur 2. Kronologisk oversikt, 6000-4000 BC, Nord-Norge (Damm, 2006: 203). Tilpasset av forfatter. ... 6

Figur 3. Ferdselsårer i relasjon til Skarpneset (Skandfer, et al., 2010: 21). ... 7

Figur 4. Utgravningskart, 11A (Gjerde & Hole, 2013: 177-178). Redigert av forfatter. ... 8

Figur 5. Rekonstruert landskap med datidens havnivå, m/SM- lok. 11A og 9A/B (Gjerde og Hole, 2013: 22). Redigert av forfatter. ... 9

Figur 6. Et utvalg tyngder fra lok. 11A (Gjerde og Hole, 2013: 327). ... 10

Figur 7. Illustrasjon av Tapes-strandhakk, lok. 8D (Gjerde & Hole, 2013: 24). ... 12

Figur 8. Materialtabell, 11A (Gjerde & Hole, 2013: 179-319). ... 20

Figur 9. Profil A8098 m/stolpehull og illustrert stolpe. Svart «pil» indikerer veggvoll- utforming. Hvit «pil» indikerer vindretning fra utsiden (Gjerde & Hole, 2013: 292). Foto redigert av forfatter. ... 24

Figur 10. Profil igjennom ildsted, id. A17300 (Gjerde & Hole, 2013: 281). ... 25

Figur 11. Tidsdybdeplott, 11A (Gjerde & Hole, 2013: 320). ... 27

Figur 12. C14-dateringer innenfor 6500-6000 BC, SM1. ... 28

Figur 16. Fordeling av funnmengde per boligstruktur på 11A. ... 32

Figur 17. Romlig fordeling mellom funngrupperinger (fig. 16) og antall redskapstyper. ... 34

Figur 18. Romlig fordeling av dateringsforhold innenfor 6500-6000 BC, SM1.. ... 36

Figur 19. Romlig fordeling av dateringsforhold innenfor 6000-5500 BC, SM2. ... 38

Figur 22. Registrerte boplasser fra eldre steinalder i Tromsø kommune (Finstad & Grydeland, 2009: 77). ... 49

Figur 23. Tabelloversikt, SM-lokaliteter i regional radius (Grydeland, et al., 2008; Niemi, 2008; Hesjedal, Ramstad & Niemi, 2009; Henriksen & Valen, 2013; Gjerde & Hole, 2013; Nergaard, et al., 2016; Grydeland & Arntzen, 2014; Niemi, et al., 2019)... 51

Figur 24. Romlig spredning av SM-lokaliteter i regional radius. ... 52

(8)

viii Figur 25. C14-dateringer innenfor SM1-TN1 i regional radius, avrundet til nærmeste århundre, BC. Tall representerer antall kullprøver (Bjerck, 1986; Olsen, 1994; Grydeland, et al., 2008;

Niemi, 2008; Hesjedal, Ramstad & Niemi, 2009; Henriksen & Valen, 2013; Gjerde & Hole,

2013; Nergaard et al., 2016; Grydeland & Arntzen, 2014; Niemi, et al., 2019). ... 53

Figur 26. Gjenstandstyper og råstoffprofil på 11A (Gjerde & Hole, 2013: 323). ... 54

Figur 27. Råstoffprofil for lokal radius. ... 55

Figur 28. Råstoffprofil for regional radius. ... 56

Figur 29. Tverregget spiss i bergkrystall, Tønsnes, 11A (Gjerde og Hole, 2013: 328). ... 60

Figur 30. (Topp) Kanthugd skiferprosjektil, 11A. (Bunn) Kanthugd skiferemne, 9A/B (Gjerde og Hole, 2013: 328). ... 61

Figur 31. (Topp) Flatehugde spisser, Melsvik, felt B. (Bunn) Flatehugd spiss i chert, Tønsnes, 11A (Niemi, 2019: 199; Gjerde & Hole, 2013: 328). ... 62

Figur 32. Nyelvspiss, Tønsnes 11A (Gjerde & Hole, 2013: 329)... 63

Figur 33. (Topp) Håndtakskjerne, Tønsnes 11A (Gjerde og Hole 2013). (Bunn) Håndtakskjerne fra boplass Svartskog-1, 5 SV-1 i Altafjorden (Grydeland, 2006: 195). ... 64

Figur 34. Spredning av håndtakskjerner i Sverige, Finland og Nord-Norge. ... 65

Figur 35. Hakke/kølle fra Tønsnes, 11A (Gjerde & Hole, 2013). ... 66

Figur 36. Hakke/kølle i grå glimmerskifer fra Jämtland. Bilde delt av David Loeffler, 2019.67 Figur 37. (Oppe til venstre) Anheng og mulig emne fra Tønsnes, 11A. (Nede til venstre) Anheng fra Tønsnes, 9A/B. (Høyre) Anheng/bromme fra Skjærvika Øvre, tuft S32a (Gjerde og Hole, 2013: 331; Henriksen & Valen, 2013:317). ... 68

Figur 38. Del av et «anheng» fra Hesthagen C2 (Viken, 2018: 264). ... 69

Figur 39. Diverse illustrasjoner av lignende funn i svensk materiale. Bilder delt av David Loeffler, 2019.. ... 69

Figur 40. (Topp) Tynger fra lok. 11A (Gjerde og Hole, 2013: 327). (Bunn) Tyngdene fra Høyvikhaugen, Vadsø (Niemi & Oppvang, 2015: 67). ... 70

(9)

1

1. INTRODUKSJON

I perioden 2011-2012 ble det utgravd et relativt stort boplassområde ved navn 11A på Tønsnes i Troms fylke. Lokalitet 11A er av den størrelsen at materialet utgjør majoriteten av den totale funnmengden og antall tufter gjort for hele Tønsnes havn utgravningsprosjekt; et prosjekt som totalt avdekket 8000 år med materiell historie fordelt på tidsperioden 10.000-2000 BC (Skandfer et al., 2010; Gjerde & Hole, 2013; Nergaard et al., 2016). I dette arbeidet er det seinmesolitikum som er tema for diskusjon; en periode hvor det skjedde store teknologisk- kulturelle endringer blant befolkningsgrupper i Fennoskandia (Damm, 2006). Sammenlignet med neolittisk tid har perioden vært et lite utforsket forskningsfelt i nordnorsk, arkeologi.

Tønsnes, 11A, åpner derfor opp flere muligheter for å kontekstualisere boplassen opp mot etablert forskning; forskning som tar for seg perioden og den øvrige regionen. Tønsnes og 11A er i utgangspunktet en stor boplass, og det er ellers vanlig at boplasser blir større og gjenstand for langvarig bruk i SM, derfor ønsker jeg å utdype tematikken med problemstillingen som følger:

1) I hvor stor grad kan man argumentere for at SM-boplassen på Tønsnes, lokalitet 11A, har rommet en eller flere langvarige bosetningsfaser, og i så tilfelle, i hvilken grad kan de adskilles fra hverandre?

2) Foreligger det i tillegg materielle spor som kan antyde at boplassen er anvendt som et møtested («aggregation camp») (Binford, 1980) på et lokalt, regionalt og interregionalt nivå, dvs. – med andre kyst- og innlandslokaliteter i Nord-Norge, men også i det øvrige Fennoskandia?

Figur 1. Kronologisk oppsett for Tønsnes, 11A (Bjerck, 1986; Olsen, 1994; Gjerde & Hole, 2013: 321; se ref.

Nyland, 2015: 49-53).

(10)

2 2. FORSKNINGSHISTORIE

I følgende gjennomgang presenterer de faghistoriske «høydepunktene» gjennom perioden 1920 fram tid i dag. Det er imidlertid lagt vekt på endringer av kronologiske og typologiske strukturer samt ulike innfallsvinklinger til diskusjonen som angår bosetningsstruktur i Nord-Norge; gjenstandssammensetning og funnklassifisering, samt tolkning av menneskelig aktivitet iht. mobilitet og sosiale nettverk, i et større, regionalt perspektiv har, metodisk sett, størst relevans for arbeidets formål.

2.1 1920-1960:

Dagens forskningsstatus som angår den mesolittiske tidsfasen i Nord-Norge (ca.

10.000-4500/4000 BC) er et resultat av et arkeologisk initiativ som snart strekker seg 100 år tilbake i tid. I 1925 påviste geologen Anders Nummedal den første bosettingen fra tidlig steinalder i Nord-Norge, ved foten av Komsafjellet (Gorravárri) i Alta, Vest-Finnmark (Nummedal, 1975: 13). På 30-tallet hadde Nummedal & Co registrert ca. 60 post-glasiale steinalderbosetninger spredt langs kysten av Finnmark. Bosetningene strakk seg fra helt fra Alta i vest til Sør-Varanger i øst. Ettersom det ikke lot seg gjøre å anvende dansk typologi på materialet i Nord-Norge, slik man hadde gjort i sør, ble det utarbeidet en egen typologi for de såkalte ‘Finnmarks-fundene’. Funnsammensetningen på kystlokalitetene i Finnmark ble først beskrevet av Nummedal som «makrolittisk», dvs. at man markerte seg et fravær av «finere»

flekke og mikroflekketeknologi kjente fra andre steder og perioder. Den «makrolittiske»

industrien ble beskrevet som en stor og grov flekkeframstillingsteknikk med følgende formaliserte gjenstandstyper: diskosformede kjerner, skrapere, kniv, skiveøkser, stikler, tangespisser, bor og meisler. Råstoffdistribusjonen besto først og fremst av harde bergarter, også i grov kvalitet, dvs. ulike varianter chert (hornstein, dolomitt) samt kvarts og kvartsitt (Simonsen, 1974: 50; Helskog, 1974: 261).

2.2 1960-1980:

På 60-tallet økte antall lokaliteter langs finnmarkskysten fra 60 til 80 boplasser (Simonsen, 1974: 51). Det var først på 70-tallet at det ble konstatert innlandsboplasser, men da både på Finnmarksvidda og Dødvannet i Målselvvassdraget, Dividalen, i Troms f. (Simonsen, 1974: 51; Helskog, 1974). I disse årene fantes en konsensus om at kystlokalitetene tilhørte det som ble omtalt som tidlig steinalder, men den temporale avgrensningen var et mye omdiskutert, dog åpent spørsmål (Helskog, 1974: 263). Bosetningslokalitetene, som alle lå eksponert på overflaten, manglet tydelige strukturer og ble derfor registrert og datert etter littiske

(11)

3 spredningen samt beliggenhet iht. forhistoriske strandlinjekurver. Ettersom lokalitetene og funnene var eksponert på overflaten ble det heller ikke utarbeidet stratigrafisk data.

I mangel på moderne dateringsmetoder og kulturlag har det trolig satt press på typologi/kronologi som metodisk verktøy. Det kan i hvert fall framstå slik når man leser om Povl Simonsen (1974) og Knut Odner (1966) betydelige forskningsinitiativ i Varanger, Øst- Finnmark. Arkeologene utvidet nemlig den nordnorske kronologien med følgende littiske objekt: mikrolittiske artefakter, samt tverreggede spisser. I tillegg ble flere av de tidligere, formaliserte gjenstandskategoriene til Nummedal utvidet til å inkludere flere morfologiske underkategorier. Eksempelvis ble spiss-kategorien utvidet til å inkludere tverrspisser samt en type prosjektil med skråstilt egg omtalt som et utviklingsledd mellom tange- og tverrspiss, bedre kjent som «oblique points» i dag (Manninen & Knutsson, 2011). Odner (1966: 101-106) utarbeidet også tre kronologiske «funnhorisonter» basert på materialet fra Øst-Finnmark, altså funnsammensetninger som trolig hørte til samme bruksperiode. Horisont 1 var primært karakterisert av eneggede tangespisser. Horisont 2, av makrolittiske kniver, rullesteinskrapere, håndøkser og diskosformede kjerner/knuter og horisont 3 var karakterisert av tverrspisser og mikrolittiske funn i god kvalitet. Odner (1964) var også den første til å diskutere bosetningsstruktur i tidlig steinalder langs finnmarkskysten. Odner mente at de arktiske

«kulturformene» (den såkalte «Komsakulturen») hadde relativt – mobile flyttemønster. På basis av steinalder- materialet (forkortet STA) mente han at det lot seg gjøre å differensiere mellom hovedboplasser i indre fjordbunner og sesongbestemte fangststasjoner i ytre kyststrøk.

Simonsen (1974) satte også forhistorisk klima og vegetasjon inn på den arkeologiske agendaen, en innfallsvinkling som er – særlig på dagsorden (f.eks. Sjögren & Damm, 2018; Damm, et al., 2019). Riktignok gikk man ut ifra at det arktiske klimaet retarderte kulturformene i Nord- Norge, i hvert fall sammenlignet med «høyere sivilisasjoner» (Tansem, 1998: 60); en sosialdarwinistisk forskningsholdning som senere ble kritisert.

2.3 1980-NÅTID:

På 80- og 90-tallet, med post-prosessualismens medgang, gikk steinalderforskningen i ny retning. Som svar på tidligere forestillinger som angikk kulturformer var den rådende oppfatningen blant arkeologer i Nord-Norge at den tidligere forskning ikke hadde tatt tilstrekkelig høyde for kulturell endring innad tidlig steinalder, dvs. kronologisk variasjon i tid og rom i Finnmark (Hesjedal, et al. 1996: 184). Det ble også rettet kritikk mot tidligere faghistoriske holdninger som hadde tillagt menneskene i «Komsakulturen» en homogent og statisk karakteristikk, nærmest uten tilpasningsevne (Olsen 1994: 15-22). Povl Simonsen

(12)

4 (1974: 50; se også Tansem, 1998: 60) kommenterte likevel i sin tid at «Komsakulturens» rykte for «rå primitivitet» var sterkt overdrevet, og at den før-industrielle arktiske kulturen overskred det som angikk ren overlevelse, og var således like imponerende som den moderne kulturen i dag. Kritikken kom trolig også ut av at tidlig steinalder hadde vært et lite prioritert forskningsfelt sammenlignet med den neolittiske perioden (Olsen, 1994: 24). Etter min mening er kritikken av tidligere kulturhistoriske framstiller vektig å legge merke til – som påminnelse på å opprettholde en grad av refleksivitet, også i samtidens forskningshverdag.

Interessen for steinalder var uansett høy i disse årene (se ref. Olsen, 1994: 11-12). K.

Helskog kom ut med en omfattende studie av de verdenskjente helleristningsfeltene i Alta (Helskog, 1988) og ny kulturminnelov betød at nye områder ble åpnet opp for arkeologisk forskning gjennom forvaltningsutgravninger, deriblant Alta-Kautokeino-vassdraget og Slettnes, Sørøya. Utstyrt med nye forskningsperspektiver og et voksende materialtilfang hadde steinalderforskningen i Nord-Norge løftet blikket betraktelig. I motsetning til tidligere

«primitivitet» og ensartethet, ønsket man i større grad å gjøre rede for kulturhistorisk

«kompleksitet» og kronologisk variasjon i tid og rom (Olsen, 1994: 22).

Diskusjonene tok til for fullt. I sin Ph.d. avhandling tok Bryan Hood (1992) for seg hvordan anskaffelsen av littiske råstoff kom til syne i bosetningsmønster i steinalderen i Finnmark. Analysen ga ingen endelige svar, men det forelå likevel materielle antydninger på at chert fra Alta, Vest-Finnmark, også var fraktet til boplasser i Varanger, Øst-Finnmark, dog i små mengder. Engelstad (1989), på sin side, postulerte at bak bosetningsmønstrene i tidlig steinalder lå det et langt mer sedentært levesett, med kortere flyttinger, enn det Odner hadde foreslått på 60-tallet. Dette var basert på sammenstillinger mellom hustufter i eldre og yngre steinalder; hustufter som hun mente hadde betydelig likheter med hverandre. Videre, på basis av undersøkelser i Varanger foreslo Schanche (1988) at flyttemønstrene gradvis ble konsolidert i løpet av eldre steinalderen. Videre mente hun utviklingen kan ha ført til mer permanente boliger, men også til økt territorialisme; dvs. at boligene både fungerte som fast boplass, men også som markør i en større, regional sosiokulturell organisering.

Osteologisk data fra Varangerfjorden viste overvekt av torsk og grønlandssel, men mangel på reinsdyr. Både Schanche (1988: 158) og Hood (1995: 81) mente at dette indikerte at fjorden hadde en vår- og sommerhalvårlig tilpasning. Bjørnar Olsen (1994: 38-40) bygget videre på bosetningsstrukturen til Schanche og postulerte en teori om at helårige bosetninger kunne vært basert på Finnmarksvidda ca. 6000 BC (SM1-SM2). Olsen mente det urimelig at en distanse på 120 km mellom en innlandsboplass i Ákšojávri, Kautokeino k. og nærmeste kyststrøk kunne høre til samme, konsoliderte flyttemønster. Imidlertid er datagrunnlaget for et

(13)

5 slikt hevd svakt, og det er ellers gjort fåtallige undersøkelser på innlandet (Hood, 2012).

Helleristningsfeltene i Alta, Vest-Finnmark, som startet omkring 5200 BC (SM3) (Gjerde, 2010: 250-251) skapte også stor interesse blant arkeologene. Olsen (1994: 45) mente helleristningene kunne være et behov for å institusjonalisere relasjoner mellom kyst- og innlandsgrupper og argumenterte for beliggenheten i Altafjorden lå i en geografisk overgangssone samt både maritime og terrestriske motiver i ristninger. Hood (1992: 313) vektla sammenhengen mellom de naturlige chert-kildene i Kvenvik og helleristningen i samme region. Han mente ristningene representerte en diskurs mellom innlandet/kysten og var uttrykk for sosiale relasjoner, samhandling, både innad og imellom grupper.

Den irske arkeologien Peter Woodman (1993) var den første til å bryte opp i den gamle kronologien fra 60-tallet og da Olsen (1994) reviderte det kronologiske rammeverket for hele steinalder i boka «Bosetning og samfunn i Finnmarks forhistorie» fjernet han like gjerne begrepet «Komsakulturen», som på tidspunktet hadde blitt et belastet begrep og erstattet, som Woodman, den littiske typesammensetningen som tidligere var tilknyttet «Komsa» med eldre steinalder fase I (heretter forkortet til ESA) (9500-8100 kal BC) (TM1-TM3). Videre ble tidlig steinalder perioden delt inn i ytterligere to perioder, ESA fase II (8100-6300/5800 kal BC) (TM3-SM1) og ESA fase III (6300/5800-400 kal BC) (SM1-SM4). Ettersom dette arbeidet tar utgangspunkt i seinmesolitikum kan Olsens kronologi for ESA fase III oppsummeres slik:

Olsen (1994: 33-51) mente at den «gamle» flekke- og mikroflekketeknologien (dvs.

plattformreduksjon) fra ESA fase II, samt tilhørende kjernemateriale, forsvant i inngangen til ESA fase III. I stedet mente man at det littiske materialet primært besto av bipolar reduksjonsteknikk, i tillegg hadde kvarts vært anvendt som råstoff i større grad enn tidligere.

Tilkomst av tverrspiss var også et sentralt typologisk kjennetegn for fasen. Olsen mente videre at flekketeknikkens bortgang og tilkomst av flate-retusjering og slipeteknikk kunne ses i sammenheng med et større, overordnet teknologisk skifte i Nord-Norge; et skifte som tok til for fullt i slutten av perioden ESA fase III og i overgangen til YSA fase I (SM5).

Olsens kronologi begynner imidlertid å bli moden for revisjon og det jobbes med en ny utgave, som per dags dato ennå ikke er ferdigstilt (pers. kom. Skandfer, 2019). Kleppe (2014:

128) mener også at kronologien ikke burde anses som en ferdigstilt analyse, men heller som et startpunkt som viser til grunnleggende typologiske strukturer og endringer over tid. Charlotte Damm (2006: 203) har imidlertid delt perioden 6000-4000 BC i tre deler; slik det framkommer på følgende skjematisk oppsett (fig. 2). Oppsettet er anvendt som den primære kronologiske strukturen for seinmesolitikum i dette arbeidet. Metodene er videre utdypet i kapittel 3.2.

(14)

6

Figur 2. Kronologisk oversikt, 6000-4000 BC, Nord-Norge (Damm, 2006: 203). Tilpasset av forfatter.

Oppsummert har altså mye av steinalderforskningen i Nord-Norge vært rettet mot Finnmark f. I motsetning ble det ikke registrert mesolittiske boplasser langs kysten av Troms før på midten av 80-tallet (Sandmo, 1986), og bortsett fra spredte arkeologiske registreringer, framstår det som at det ikke er før forvaltningsutgravningene på Tønsnes at materialet i Troms f. har fått tilstrekkelig «tyngde». Imidlertid er denne, «sene» situasjonen fordelaktig med tanke på at det har blitt anvendt moderne arkeologiske metoder, deriblant radiokarbondatering.

Følgende kommentar i FV 53 Kroken-Tønsnes utgravningsrapport oppsummerer uansett potensialet i materialtilfanget som har kommet på plass (Finstad & Grydeland, 2009: 77).

«Sett i en større sammenheng har funnene et godt forskningspotensial. De undersøkte og registrerte mesolittiske boplassene rundt Tromsø begynner nå å bli så mange at man kan begynne studier i bosetningsmønster, teknologi, økonomi og sosial organisasjon langs kyststrøk i Troms.»

Med en gjennomgang av faghistorien rettes så blikket mot Tønsnes og lokalitet 11A.

(15)

7

3. TØNSNES

3.1 LOKAL KONTEKST Utgravningene tilknyttet

«Tønsnes Havn»-prosjektet ble utført på Skarpneset, men bruksnavnet Tønsnes er brukt – synonymt med hele nærområdet, inkludert Skarpneset. Skarpneset ligger ca. 6,3 km nordøst for nordspissen av Tromsøya i luftlinje.

Området er altså bynært, men er likevel preget av småbruksdrift i dag. Neset har vært et strategisk viktig punkt opp igjennom historien. Eksempelvis var Grøtsund fort (kystartilleri) tidligere operativt da tyskerne okkuperte Norge, og – i dag er det konstruert et industrielt havneanlegg på Skarpneset.

Neset har en toppflate, dvs.

et relativt flatt område, ca. 25-27 moh. Selve neset, som primært består av morenemasser, spisser seg ut i fjorden, og er avgrenset av sjø i nord, øst, sør-øst og vest, sør-vest. Under utgravningene var terrenget dekt av torv, med flere små tjern, samt en myr – avgrenset av morenerygger. Sett bort fra kulminerte masser i strandhakket, Tapes-terrassen (ca. 19-20 moh.) er det få andre synlige strandterrasser på overflaten. I tillegg er enkelte areal, både over og under bakken, sterkt forstyrret av militær aktivitet (Gjerde & Hole, 2013: 22). Sett opp mot den øvrige geografien er Skarpneset plassert midt i Grøtsundet, mot den østre munningen av Kvalsundet. Beliggenheten er altså strategisk plassert i forhold til et av de – historisk – mest fiskerike havstrømmene i hele regionen; en plassering som trolig også hadde betydning for de forhistoriske bosetningene på Tønsnes.

Figur 3. Ferdselsårer i relasjon til Skarpneset (Skandfer, et al., 2010: 21).

(16)

8

Figur 4. Utgravningskart, 11A (Gjerde & Hole, 2013: 177-178). Redigert av forfatter.

(17)

9 Lokalitet 11A lå på østsiden av Skarpneset, på en flate med svak helling mot den forhistoriske Tapes-terrassen i øst, mellom 18-21 moh. Grunnmassene på Skarpneset består som sakt av moreneavsetninger etter siste istid. Sett bort ifra torvlaget på toppen, besto massene på lokaliteten primært av følgende løsmateriale: varierte steinstørrelser, grus, sand og silt, samt aurhelle på enkelte steder. Utstrekningen av lokaliteten var om lag 110 m i lengde (nord-sør) og mellom 4-23 m i bredde (øst-vest). Mot øst er lokaliteten avgrenset av en skarp helling i terrenget, tolket som en dyp marebakke (dvs. Tapes-terrassen). En moderne vei til militærinstallasjonen Grøtsund fort avgrenset lokaliteten i vest. Steinalderaktivitet ble først registrert ut av fem positive prøvestikk som ga utslag på diverse redskaper og avslag i harde bergarter. I nord og sørlig retning ble lokaliteten avgrenset pga. funnmangel. Lokaliteten ble flate-avdekket maskinelt og deretter rensket manuelt. 11A rommer 41 arkeologiske bosetningsstrukturer, og på basis av radiokarbondateringer er perioden, 6300-4500 kal BC, regnet som hovedbruksfasen for boplassen. 26 av kontekstene er tolket som boligkonstruksjoner og det foreligger et mindre antall «andre» strukturer, dvs.

aktivitetsområder (4), rydningsrøyser (7), møddinger/utkastområde (2), grop (1) samt et ryddet område med uviss funksjon (1). I tillegg er det katalogisert ca. 49.000 littiskes funn bla. fordelt på et relativt stort og variert redskapsinventar. Tuftene ble delt av en kryssprofil i midten med fire sektorer og ble deretter utgravd imellom 25% og 100% iht. utgravningens formål om å totalutgrave så mye som mulig i løpet av 2012 sesongen (Gjerde and Hole, 2013: 175-178).

Materialet presenteres i helhet i en tabelloversikt (kap. 3.3), men først en introduksjon til det forhistoriske miljøet og klima på Tønsnes.

3.1.1 FORHISTORISK MILJØ Ettersom 11A lå tett på den forhistoriske strandkanten er det nærliggende å tolke området som en såkalte «kystlokaliteter», dvs. at boplassen medvirket til en overordnet maritim tilpasning.

Maritim tilpasning betyr i denne forstanden at befolkningsgrupper utnyttet de økonomiske grunnlagene i havmiljøet av funksjonelle, men

Figur 5. Rekonstruert landskap med datidens havnivå, m/SM- lok. 11A og 9A/B (Gjerde og Hole, 2013: 22). Redigert av forfatter.

(18)

10 trolig også av kosmologiske og ideologiske årsaker (Bjerck, 1990; Bergsvik, 2009).

Menneskene levde etter havmiljøets premisser, i et klima i stadig endring. Her hadde de mulighet til å observere migrerende fiskearter og tilpasse seg de skiftende værforholdene på nært hold. Hvis migrasjonsmønstrene til fisk var noe lik de er i dag så kommer seien inn på forsommeren og går ut igjen på høsten. Havtorsk fra Atlanterhavet kommer på ettervinteren, men det er også faste torskestammer i fjordene som kan utnyttes året rundt. Sild kan også fiskes på høsten. En maritim tilpasning er heller ikke uten egne faremomenter, slik som Bjerck illustrerer:

“The major problem with sea-based activities is safety. Fishermen have to secure their return to their land base, and consider winds, waves, and currents in their actions. The safety factor probably was a major determinant in the arrangement of sites and actions” (min utheving, Bjerck, 1990: 5).

Tilgang til en strategisk plassert boplass, sett i forhold til en rekke maritime ressurser og havmiljøet for øvrig, gir fordeler på et ernæringsmessig grunnlag, og kan ha vært selve nøkkelen til et mer langvarig og sedentært opphold på Tønsnes. Empirisk sett er det imidlertid ikke gjort osteologiske funn i materialet på Tønsnes. Den nærmeste parallellen ligger på Mortensnes, Varanger i Øst- Finnmark, hvor Schanche (1988: 81) gravde en mødding, datert ca. 4500-4900 BC. Møddingen besto av beinrester etter

en lang rekke sjøfuglarter, inkludert den utrydde geirfuglen, sel og forskjellige fiskearter, deriblant torsk, sild og sei. Møddingen på Mortensnes vitner om en maritimt orientert ressursutnytting, og funn av 48 tynger, tolket som fiskesøkker, tyder på at fiske var viktig, også på Tønsnes, 11A. Det er uansett et typisk fenomen at steinaldergrupper valgte å bosette seg tett på stabile maritime ressurser. I Norge er det avdekket flere store steinalderbosettinger i nærområdene av ressursrike havstrømmer, eksempelvis seinmesolittiske boplasser på Svinesund i Øst-Norge og i Skatestraumen i Vest-Norge (Glørstad, 2005; Bergsvik, 2000).

Figur 6. Et utvalg tyngder fra lok. 11A (Gjerde og Hole, 2013: 327).

(19)

11 De topografiske forholdene i regionen rundt Tønsnes framsatte tilgang til fire naturlige ferdselsårer. Sett i forhold til kartet (fig. 3) leder den nord-østlige ruten fra et nettverk av større og mindre øyer i det nærliggende området rundt Tønsnes. De øvrige havpassasjene leder langs kysten av Nord-Norge, både i sørøstlig og nordvestlig retning. I tillegg ligger Tønsnes plassert i forhold til Tønsvikdalen, en fastlandskorridor som går gjennom fjellområdene i sørvestlig retning. Det kan også nevnes at korridoren i nyere tid er brukt som trekkvei for både elg og rein (Gjerde & Hole, 2013: 21). Tønsnes var dermed strategisk sentralisert i forhold til et bredt maritimt miljø og hadde ferdselsårer som ledet langs kysten og mot innlandet, et viktig utgangspunkt for langvarig stabilitet, men også for kontakt med den øvrige regionen.

3.1.2 FORHISTORISK KLIMA

Den seinmesolittiske, klimatiske situasjonen overlapper med deler av atlantisk (8950- 5800 BC) og subboreal tid (5800-2650 BC). Samlet sett omtales perioden som den postglasiale varmetiden. Imidlertid slo det inn en kuldeperiode (8.2 k event) som endte ca. 6200 BC.

Kuldeperioden medførte trolig til store mobilitetsendringer i hele Fennoskandia (se ref.

Manninen & Knutsson, 2011; Grydeland, 2005). De eldste karbondateringene på 11A har startpunkt rett i etterkant av denne kuldeperioden (ca. 6300 kal BC). Om akkurat dette sammenfallet er en tilfeldighet eller ikke for stå ubesvart, men det er ikke usannsynlig at det foreligger klimatiske faktorer som gjorde 11A ettertraktet.

Generelt sett var atlantisk tid preget av et fuktigere klima enn tidligere perioder og perioden representerer et klimatisk optimum i Holocen epoken, dvs. at i temperaturen lå mellom 1,5-2 grader høyere enn på 90-tallet. Til da hadde den glasiale kappen over Skandinavia smeltet vekk og innlandet lå åpent for menneskelig ekspansjon. Som konsekvens av klimaendringene ble bjørkeskogen utkonkurrert av furu (som trives i varmere klima) i lavtliggende områder på innlandet og indre kyststrøk. Daterte furustubber i myr fra Finnmarksvidda antyder at skoggrensen sto langt høyere enn i dag og at Finnmarksvidda var dekket av furuskog ca. 6000 BC (Olsen, 1994: 26). Varmeperioden fortsatte i subboreal tid, men klimaet ble tørrere og eikeblandingsskog fikk større utbredelse. Trolig rakk ikke eikeblandingsskogen helt fram til Troms fylke, men biotopen besto i stedet av bjørk og furu (Olsen, 1994: 26).

Ettersom temperaturstigningen forårsaket en polarsmelting fikk oppvarmingsperioden en ytterligere konsekvens. Store mengder vann ble ført tilbake i polarbassenget, hvilket førte til en global havstigning, den såkalte Tapes-transgresjonen. Tapes-transgresjonen varte mellom 6400-3800 BC., med et maksimum ca. 4900 BC. Enkelte bosetninger kunne trolig observere

(20)

12 den isostatiske oppdriften gjennom generasjoner (Olsen, 1994:26). Noen steder, f.eks. i Varangerfjorden, holdt landhevingen imidlertid takt med det stigende havnivået, hvilket førte til at strandlinjen på enkelte plasser ikke var i særlig bevegelse. Derimot har effekten hatt større påvirkning på STA-bosetninger på øyer og arkipelag langs kysten, f.eks. har flere steinalderbosetninger på Slettnes og Melkøya, Vest-Finnmark blitt transgredert, dvs. materialet har blitt oversvømt og littiske artefakter har blitt «vannrullet» (Hesjedal, et. al., 1996; Hesjedal, Ramstad, & Niemi, 2009).

Sett opp mot Tønsnes har ikke transgresjonen påvirket strandlinjen i særlig grad.

Imidlertid var strandlinjedata mangelfulle og det ble derfor ikke utarbeidet en strandlinjeforsyvningskurve for Tønsnes. I stedet ble det gravd en geologisjakt gjennom lokalitet 8D (figur 6). Sjakten viser at Tapes-transgresjonen har hatt minimal påvirkning på områdene over 18-20 moh., dvs. samme høyde over havet som lokalitet 11A. Som figuren nedenfor viser har transgresjonen skapt et merkbart strandhakk i stratigrafien, hvilket gir gode indikasjoner på at strandlinjen holdte seg på omtrent samme nivå gjennom hele seinmesolitikum.

Figur 7. Illustrasjon av Tapes-strandhakk, lok. 8D (Gjerde & Hole, 2013: 24).

Pollenanalyser (Skandfer, et al., 2010: 29) viser at Skarpneset ble forbunnet med fastland i perioden 6200-6000 kal BC, altså helt i starten av bosetningsoppholdet på 11A.

Denne konklusjonen vektlegger at ferskvannsplantearter økte betraktelig i denne perioden. Et mindre innslag av saltvannsarter kan også bety at strandlinjen sto stille og at saltvann

«skvulpet» inn over lengere tid. Prøvene viser heller ikke tegn til resedimentering.

Pollenanalysene viste videre at biotopen besto av åpen bjørkeskog med mindre innslag av gråor

(21)

13 og furu. Blandingsskogen førte trolig også med seg en rekke terrestriske arter som bjørn, elg, hjort, storfugl, bever, m.m. Bjørkeskogen har sannsynlig også hatt lokale rypebestander og kystregionen i omegn av Tromsøya regnes som en naturlig sommerbeite for reinsdyr i dag, men om dette var tilfelle i steinalderen er usikkert. Det kan likevel nevnes at reinsdyrmotiv er avbildet på helleristningene i Altafjorden, Vest-Finnmark (Gjerde, 2010: 130). Et relativt lite, men variert prosjektilmateriale på 11A vitner om at terrestriske arter, i tillegg til de maritime ressurser, sannsynligvis også inngikk i det ernæringsmessige grunnlaget på Tønsnes (Gjerde &

Hole, 2013: 323).

Oppsummert gir ikke de miljø- og klimabetingede forutsetningene på Tønsnes alene grunnlag for å hevde at det var en eller flere langvarige bosetningsopphold på 11A, men forholdene kan trolig anses som et relativt positivt utslag for det som gjelder ressurstilgang lokalt og ferdselstilgang til den øvrige regionen. For å besvare spørsmålene framsatt i problemstilling, del 1, skal kriterier for langvarighet på steinalderboplasser analyseres og diskuteres i neste kapittel.

(22)

14 3.2 METODISK KRITERIER

På tvers av geografien i Norge har STA-bosetninger relativ stor variasjon iht. utforming og størrelse samt oppholdstid eller langvarighet (Fretheim, 2017). Begrepet langvarighet brukes i dette arbeidet for å undersøke omstendighetene mellom to «ytterpunkter», dvs.

langvarige vs. kortvarige bosetningsopphold. For at en bosetning skal kunne regnes som basisboplass og/eller møtested bør det tas høyde for flere kriterier som er undersøkbart i det arkeologiske materialet. For å undersøke om det kan foreligge en eller flere langvarige bosetningsfaser på 11A har jeg valgt ut flere kriterier og vinklinger som tidligere er anvendt som basis for lignende forskningsarbeid; arbeid som har undersøkt arkeologiske bosetningskontekster iht. lokal bosetningsstruktur og langvarighet i tid (Glørstad, 2010;

Fretheim, 2017; Bergsvik, 2006). Kriteriene i dette arbeidet er som følger: 1) funnmengde, 2) råstoffprofiler, 3) gjenstandssammensetninger, 4) romlig organisering, samt dateringsverktøy (radiokarbondatering, typologi, fysiske relasjoner). Bosetningsfaser og langvarighet på 11A presenteres og vurderes helhetlig i materialanalysen i kap. 3.4, men først en kort introduksjon til hvert kriteria.

1) Funnmengde:

Funn på STA-kontekster i Nord-Norge består primært av littiske artefakter, da bein- og trematerialet sjeldent er bevart. Selve mengden funn på en STA-boplass knyttes til en grad av menneskelig aktivitet og gjenbruk over tid (Bergsvik 2006: 25; Glørstad 2010: 111). Satt litt på spissen framstår det nærmest som at grad av aktivitet kan betraktes som proporsjonal med mengden funn deponert på en boplass. Funnmengde inkluderer altså både ferdige redskaper samt littisk avslag, dvs. at de littiske artefaktene, uavhengig av plassering i produksjonssekvens (à la chaîne opératoire), knyttes til et generelt, helhetlig aktivitetsbilde på boplassen. Fretheim (2017: 192) knytter antall funn under 1000 til kortvarige opphold og økende mengder langvarige opphold. Jeg anvender derfor de samme skillelinjene for det som angår funnmengde per struktur på 11A: dvs. under 1000, mellom 1000-5000 og over 5000 funn.

2) Råstoffprofil:

Variasjoner mellom råstofftyper i en råstoffprofil kan belyse minst tre forhold: 1) i likhet med funnmengden mener Bergsvik (2006: 25) at råstoffvariasjon også kan peke mot både lange- og kortvarige bosetningsopphold. En boplass som har anvendt flere forskjellige råstofftyper kan antas å representere et lengere bosetningsopphold, enn boplasser med færre råstofftyper. 2) Bergsvik anvender også regionale forskjeller mellom råstoffbruk på boplasser

(23)

15 som uttrykk etnisitet og grensesetting i steinalderen på Vestlandet. 3) Videre, råstofftyper på en boplass kan også brukes for å belyse geografiske betingede anskaffelsesmønstre og spores til naturlige opphavskilder.

Imidlertid vil jeg argumentere for at det første forholdet ikke er direkte overførbart til Nord-Norge. Inntrykket mitt er at STA-boplasser i Nord-Norge ofte har relativt stor råstoffvariasjon til tross lav funnmengde. Dette gjenspeiles også på et par boligstrukturer på 11A. Råstoffvariasjon, som argument for kort- vs. langvarig bosetningsopphold, er etter min mening et forhold som ikke burde legges for stor vekt på. Det som imidlertid varierer en del i regionen er ulik råstoffbruk. Derfor kan det være mer fruktbart å diskutere råstofftilgjengelighet som utgangspunkt for hvordan forskjellige råstofftyper har sirkulert imellom grupper samt økonomiske og logistiske strategier involvert. Bergsvik (2006) mener f.eks. at bruk av ulike råstofftyper kan antyde etniske skillelinjer mellom boplasser i samme region (Vestlandet). I forlengelse av dette kan muligens også forskjellig bruk av råstoff på tvers av et geografisk areal også antyde grad av territorialisme, dvs. ulike gruppers tilgang og/eller kontroll over viktige råstoffkilder, i Nord-Norge.

3) Gjenstandssammensetning:

Antall redskapstyper deponert på en boplass kan trolig også ses i sammenheng med oppholds-varighet og funn av ulike funksjonelle og rituelle objekter/redskaper på en boplass kan også antyde sosial dynamikk og formålsbaserte aktiviteter knyttet til opprettholdelse og reproduksjon av sosiale strukturer (Bourdieu, 2006). Eksempelvis forventes det at spesialiserte boplasser, kanskje i periferien av et større bosetningsmønster, har lavere funnakkumulasjon for det som gjelder den totale funnmengden, men også antall redskapstyper. På en slakteplass forventes det f.eks. at redskapene kan knyttet til en bestemt aktivitet, slik som preparering av vilt (Bergsvik 2006: 26). Videre, funn av gjenstander som kan plasseres i etablerte typologisk struktur, dvs. gjenstandstyper, redskapsgrupper eller littiske teknologier/tradisjoner vil kunne knyttet funnstedet opp mot eventuelle kjente, regionale, teknologiske komplekser. Til dette formålet anvendes Damms (2006: 203) kronologiske rammeverket for perioden 6500-4500 BC (SM1-SM4).

4) Romlig organisering:

Romlig organisering, mellom selve boligstrukturer og det øvrige bosetningsarealet, er også et kriteria som kan gi antyde boplassens tildelte funksjon (basisboplass, osv.), og i forlengelse, grad av langvarighet. Eksempelvis har en langvarig basisboplass, med en eller

(24)

16 flere familier, sannsynligvis hatt et internt differensiert system innad på boplassen (Binford, 1980). I slike system forventes det at selve boligstrukturene og ulike aktivitetsflater eller lignende har vært fysisk adskilte hverandre, men anvendt samtidig. På en STA-boplass kan det eksempelvis være aktivitetsflater som skiller seg fra øvrige boligstrukturer, dvs. flater som er anvendt til søppeldeponi, vedlikeholds-plass, slakteplass, båtopptrekk eller lignende (Bjerck, 1990). Bygningsattributter til selve boligstrukturene kan antyde forskjellige okkupasjonslengder (Fretheim 2017: 96). Videre, utforming til både veggkonstruksjoner og boligflaten kan trolig også peke til ulike varighetsgrader. Eksempelvis kan lette boligkonstruksjoner, telt eller lignende, i større grad knyttes til kortvarige opphold. I motsetning kan nedgravde gulv, ildsted, kraftige veggvoller, osv. knyttes til lengere bosetningsopphold, og i forlengelse, kanskje økende grad av sedentisme og bruk av samme boplass sesongvis.

5) Radiokarbondatering:

I dette arbeidet anvendes C14-dateringer som en av metodene for å dele opp ulike okkupasjonsfaser med bosetningsstrukturer som er arkeologisk samtidige på 11A. C14- dateringer som viser til resultat fra flere tidsperioder innenfor samme funnkontekst kan også regnes som indikator på gjenbruk over tid (Fretheim, 2017: 85). Eksempelvis viste en analyse utført på STA-materialet i Sørøysundet, Vest-Finnmark at 61% av boligene som hadde tre eller flere radiokarbondateringer, også hadde tilsvarende tre eller flere oppholdsfaser (Damm, et al., 2019). I tillegg anvendes typologisk strukturer og fysiske relasjoner mellom strukturer internt på 11A for å selektere arkeologiske strukturer som potensielt kan tilhøre ulike oppholdsfaser.

3.3 MATERIALPRESENTASJON

Ettersom materialanalyse følger i neste delkapittel presenteres først et referanseverktøy for materialet på 11A. Dvs. at all materialinformasjon som framkommer i materialanalysen skal kunne utledes fra tabellen nedenfor. Merk at tolkninger av de arkeologiske strukturene (mødding, bostedsstruktur, stolpehull, osv.) i tabellen utelukkende stammer fra utgravningsrapporten (Gjerde & Hole, 2013: 179-319). Mine egne tolkninger som angår bosetningsfaser og medfølgende struktur drøftes i slutten av analysen.

Først en kort forklaring av tabell: rekkefølgen til kontekstene i «Struktur id.». følger strukturene på utgravningskartet (fig. 4), fra nordlig - til sørlig del av lokaliteten. Merk at gråtoner i samme kolonne markerer grupper med strukturer i fysisk relasjon med hverandre. I neste, vertikale kolonnegruppe presenteres dimensjonene til gulvflatene. Videre, i neste

(25)

17 kolonne sammenfattes beskrivelser og tolkninger av konstruksjonsdetaljene for hver struktur, samt andre relevante opplysninger. I kolonnen «antall funn» presenteres funnmengden tatt fra både boligflaten og det umiddelbare nærområdet rundt strukturene. I siste kolonne presenteres ulike dateringsforhold til slutt, deriblant fysiske relasjoner, typologi og C14-dateringer. Merk at radiokarbondateringene presenteres som kal BC (2 sigma). De typologiske dateringene tar utgangspunkt i Damms (2006: 203) oppsett og ellers lokale forhold. Idéen til tabellen er basert på oppsettet og strukturen til Fretheims (2017: 83) tabell over bosetningene på Ormen Lange.

Struktur id.

Gulvfasong, størrelse og dybde

Beskrivelse og trekk, samt andre opplysninger

Antall funn

C14-dateringer, antall prøver (x) samt andre dateringsrekkevidder

A15431

Uregelmessig, oval bostedsstruktur, 4,9x3,9 m (19,1 m²), 8 cm dyp.

Mulig moderne forstyrret kontekst med en ryddet flate. Usikker avgrensning, men mellomstore stein indikerer et veggparti.

Utrenskede masser i sørvestre del. Totalutgravd.

10 gjenstandstyper.

439

C14: 5040-4960 (1) BC.

Flekketeknologi, ca.

6500-5000 BC.

A15400 Oval

bostedsstruktur, 3,9x2,9 m (11,3 m²), 10 cm dyp.

Ryddet flate med lys, grå masse og mellomstore stein og grusete masser i veggpartiet. Åpning i steinpakkingen tolket som inngangsparti. Kull sørvest i strukturen indikerer ildsted. Ca. 75%

utgravd. 6 gjenstandstyper.

808 Flekketeknologi, ca.

6500-5000 BC.

A15353

Ryddet, relativt steinfri flate. Struktur rensket inn i steinrøys (A15320). Sirkulær steinpakking

rundt flaten. Ca. 50% utgravd. 3 gjenstandstyper. 25 Kanthugd skifer og oker, ca. 5000-4000 BC.

A15320 Steinrøys, 5x2 m.

Røys besto av mellomstore og store stein i et sandig lag av sandig grus. I fysisk relasjon med strukturene A15353 og A22200.

N/A

Kontekstuelt eldre enn A15353, yngre enn A2200.

A22200

Ryddet flate og veggparti der strukturen ikke var forstyrret av steinrøys (A15320), A22000 trolig eldre enn tuft A15353. Ca. 50% utgravd. 4 gjenstandstyper.

83 Kanthugd skifer og oker, ca. 5000-4000 BC.

A18700 Steinrøys, 1,8x4 m, 10-20 cm dyp.

Røys med mye stor stein nord for boligstruktur A22060. Stein har trolig vært ryddet fra boligstruktur A22060 under rydding av boflate.

Tolket som rydningsrøys.

N/A Kontekstuelt eldre enn A22060.

A22060 Oval

bostedsstruktur, 3,9x3,1 m (12 m²), 6 cm dyp.¹

Ryddet, delvis steinfri flate rensket inn i to steinrøyser (A18700 og A30700). Steinete og grusete masser tolket som veggparti.

Inngangsparti mot øst. Totalutgravd. 10 gjenstandstyper.

1617

C14: 6050-6000 (1), 4685-4520 (5) BC.

Kanthugd skifer og oker samt flekketeknologi, ca. 6500-4000 BC.

(26)

18

A30700 Steinrøys, 4x1,7 m, 10-20 cm dyp.

Røys med stein sør for boligstruktur A22060.

Kan muligens ses i relasjon med rydningsrøys A18700.

N/A Kontekstuelt eldre enn A22060.

A24800 Mødding, 10-20 cm dyp.

Et område øst for A22060 i et skrånende terreng med små og mellomstore stein, tolket som mødding/utkasts-område for littisk materiale, løsmasser og skjørbrent stein.

N/A

Kontekstuelt, kan møddingen trolig ses i relasjon med A22060.

A15215

Sirkulær bostedsstruktur, 2,4x2,3 m, 6 cm dyp.

Ryddet flate i fin sand. Steinbelte tolket som veggparti, med et mulig inngangsparti i nord. Ca.

50% utgravd. 8 gjenstandstyper.

460 Slått skifer og oker, ca.

5000-4000 BC.

A15165 Oval

bostedsstruktur, 4,4x2,7 m (11,8 m²), 4-7 cm dyp.

Ryddet flate, delvis rensket inn i to rydningsrøyser (A15129 og A30700).

Steinpakking tolket som veggparti samt mulig inngangsparti i sør, forstyrret av moderne aktivitet. Kull i nordvest indikerer ildsted.

Totalutgravd. 11 gjenstandstyper.

1673

C14: 5970-5835 (1), 4725-4615 (2) kal. BC.

Oker og mikroflekker, ca. 6500-4000 BC.

A15186

Sirkulær bostedsstruktur, 2,9x2,4 m (6.9 m²), 5 cm dyp.

Ryddet flate samt steinpakking rundt.

Inngangsparti mot nord. Sementerte masser i grunnen (aurhelle). Ca. 50% utgravd.

Mikroflekker. 5 gjenstandstyper.

840 Flekketeknologi, ca.

6500-5000 BC.

A15129

Steinrøys

bostedsstruktur, 6x5 m, ca. 15 cm dyp.

Område med mye små, mellomstor og stor stein.

Nordvestlig del tolket som knakkeplass m/sitteplass (relativt stor stein passelig til sitting) samt en mengde funn relatert til knakkeplassen.

N/A

Kontekstuelt eldre enn A17180 og A14986:

5500 BC.

A14986

Sirkulær bostedsstruktur, 2,9x2,5 m (7,2 m²), 8 cm dyp.

Usikker kontekst, delvis ryddet flate m/steinsetting rundt, mulig inngang forstyrret av kabelgrøft i sør. Mulig stolpehull i nordvest.

Kontekst rensket inn i røys i nord (A15129), men forstyrret av grop (A18650), med C14-datering.

Totalutgravd. 5 gjenstandstyper.

538

C14: Trolig eldre enn 5470-5370 (1) BC, (tatt i grop A18650).

6500-5000 BC.

A17180

Uregelmessig, oval bostedsstruktur, 7,25x3,5 m (25.3 m²), 11 cm dyp.

Usikker kontekst. Ryddet flate og veggparti. To anlegg inne på flaten av uviss funksjon; sirkulær steinpakking og grop med samme masser som gulv. Tuft er rensket inn i rydningsrøys (A15129) og har trolig vært brukt i tre eller flere bruksfaser, med endret form og utstrekning. Ca.

2381

C14: 4770-4690 (1), 3965-3815 (1) BC.

6500-5000 BC.

A15054

Sirkulær bostedsstruktur, 3,7x3,6 m (13.3 m²), 7 cm dyp.

Ryddet flate, veggvoll og inngangsparti. Voll skåret litt inn i veggvoll til A14860, i sør, dvs. er konteksten trolig yngre enn A14860.

Totalutgravd. 10 redskapstyper, deriblant en hakke/kølle.

1401 Kanthugd skifer, ca.

5000-4000 BC.

(27)

19

A17215 Mødding, 10-20 cm dyp.

Et område med lite mellomstore og større stein som delvis overlapper med boligkonstruksjon A17180 og A15054. Funnlaget var uvanlig dypt i forhold til det øvrige området rundt. Kontekst tolket som mulig mødding/avfallsplass.

N/A

Kan trolig ses i relasjon med aktivitet tilknyttet omkringliggende tufter.

A16275

Halvsirkulær bostedsstruktur (forstyrret), 3,8x2+

m, 6 cm dyp.

Ryddet flate, halvert pga. vegbygning og forstyrret av kabelgrøft, usikker avgrensning.

Funn av kull i tuften indikerer mulig ildsted. Ca.

389 C14: 5980-5720 (2) BC.

A14918 Oval

bostedsstruktur, 4,3x2,8 m (12 m²), 5 cm dyp.

Relativt ryddet flate, veggvoller, spredte funn av kull i vegg. Kontekst strekt forstyrret av to kabelgrøfter, dvs. usikker avgrensning i nord og sør. Ca. 75% utgravd. 9 gjenstandstyper.

805

C14: 6015-5925 (1), 5790-5725 (1) BC.

6500-5000 BC.

A14860 Oval

bostedsstruktur, 3,7x2,1 m (5.8 m²), 3 cm dyp.

Klar ryddet flate, veggvoll, litt kull i nordre og vestre del. Ca. 90% utgravd. 9 gjenstandstyper.

514

C14: 6340-6215 (1), 5985-5810 (1) BC.

6500-5000 BC.

A14889 Oval

Ryddet flate, inngangsparti, kull nord i struktur indikerer ildsted. Steinkonsentrasjoner i nordøst og nordvest, tolket som fundament til å bære opp konstruksjonen. Ca. 75% utgravd. 4 redskapstyper.

156 C14: 5465-5315 (1) og 5305-5205 (1) BC.

A16152

Halvsirkulær bostedsstruktur (forstyrret), 5-8 cm dyp.

Ryddet flate, rensket inn i steinrøys (A14804), to mulige stolpehull. Ødelagt av moderne vei i

nord. Ca. 25% utgravd. 4 gjenstandstyper. 232 C14: 5300-5205 (1) BC.

A16123 Oval

Ryddet flate, veggvoll. Kontekst gravd inn i steinrøys (A14804). Fire usikre stolpehull.

Muligens forstyrret av moderne skyttervern i sør. Ca. 50% utgravd. 6 redskapstyper.

264 C14: 5970-5840 (1) og 5220-5075 (1) BC.

A14842 Oval

bostedsstruktur, 3,8x2,9 m (11 m²), 5 cm dyp.

Rensket flate med et diffust ovalt steinbelte, tolket som veggvoll. Rensket inn i steinrøys (A14804). Moderne kabelgrøft forstyrret mulig inngangsparti i sør. Totalutgravd. 9 redskapstyper.

1397

Kontekstuelt yngre enn 24020. Flekketeknologi og oker, ca. 6500-4000 BC.

A24020

Sirkulær

bostedsstruktur, ca.

4x3 m (12 m²).

Ryddet flate m/steinansamling rundt, tolket som veggvoll. Forstyrret av rydningsrøys (A14804) og moderne skyttervern i øst. Ca. 90% utgravd.

12 redskapstyper.

1059

C14: 5985-5895 BC (1).

6500-5000 BC.

Flateretusjert prosjektil, ca. 5000-4000 BC.

A14804 Steinrøys, 8x5 m, 10-20 cm dyp.

Avlangt område med mye mellomstore stein og større stein i midten i røysen. Kontekst tolket som rydningsrøys ut fra fysisk relasjon til en rekke boligkonstruksjoner.

N/A

C14: 5970-5840 (1) BC.

Kontekstuelt eldre enn A16152, A16123, A14842 og A24020.

(28)

20

A6529

Oval

Delvis ryddet flate m/en vag veggvoll gravd ca.

10 cm ned i morenemassene i vest. Ca. 75%

utgravd. 7 redskapstyper. 724

C14: 4994-4847 kal BC.

6500-5000 BC.

A16217 Oval

Ryddet flate, m/veggvoll og inngangsparti i sør.

Distribusjon av masser og stein tolket som tegn på gjenbruk, dvs. spor etter to gulvlag.

Totalutgravd. 7 redskapstyper.

1628

C14: 5034-4960 BC (1).

Flekketeknologi og oker, ca. 6500-4000 BC.

A6487

Halvsirkulær bostedsstruktur,

4,7x2+ m

(forstyrret), 7-12 cm dyp.

Delvis nedgravd ryddet flate, m/kraftig steinpakking, tolket som veggvoll i vest, forstyrret av moderne vei i øst. Ca. 50% utgravd.

Mulig nedgravd, kvadratisk ildsted; id. A17300, ca. 0,5x0,4 m. 7 redskapstyper.

1089

C14: 5210-5040 (1) BC.

A24040 Aktivitetsflate

Et lite område nord-vest for A6450, uten tydelige konstruksjonsdetaljer. Mye trekull kan indikere et bålplassområde.

N/A C14: 6205-6005 (3), 5045-4955 (1) BC.

A8138 Aktivitetsflate

Et lite område vest for A6450, uten tydelige konstruksjonsdetaljer. En del trekull indikerer ildsted.

N/A C14: 5300-5215 (1) BC.

A6450

Oval

Ryddet flate, kraftig veggvoll og inngangsparti.

Kontekst A8098 skar inn i A6450 i nordvestlige hjørne, og er trolig eldre enn A8098. Betydelig funnkonsentrasjon i boflaten og kraftig veggvoll antyder gjenbruk i flere faser. Totalutgravd. 15 redskapstyper.

5451

Kan trolig ses i relasjon med C14 på A24040.

Kontekstuelt eldre enn A8098.

A8098

Oval

bostedsstruktur, 4,7x2,8 m, (13,1 m²), 0,6-8 cm dyp.

Ryddet flate, kraftig veggvoll og inngangsparti.

Stolpehull i nordvest. Delvis ødelagt av moderne

vei i sørøst. Totalutgravd. 7 redskapstyper. 1670 Flekketeknologi, ca.

6500-5000 BC.

A22120 Oval

bostedsstruktur, 3,2x2,7+ m (ca. 9 m²), 8 cm dyp.

Ryddet flate, veggvoll og inngangsparti. A22120 har usikker avgrensning da A8098 i nord er gravd inn i konteksten, og konteksten er videre gravd inn i A14696, i sør. Ca. 50% utgravd. 5 redskapstyper.

430

Eldre enn A8098. Datert tentativt, ca. 6000-5000 BC.

A14696 Oval

bostedsstruktur, 3,1x2,5 m (ca. 8 m²), 5 cm dyp.

Ryddet flate og veggvoll. Ødelagt av A22120 i nord og forstyrret av moderne veg i øst. Ca. 75%

utgravd. 505 Flekketeknologi, ca.

6500-5000 BC.

Figur 8. Materialtabell, 11A (Gjerde & Hole, 2013: 179-319).

(29)

21 3.3.1 BEVARINGSFORHOLD

I sørlige deler av Norge, da spesielt på Vestlandet, er funnkontekst på STA-lokaliteter ofte knyttet til såkalte «kulturlag»; dvs. akkumulerte matriser som har avtrykk etter menneskelig aktivitet (møddinger, gulvlag, osv.). På Vestlandet kan disse matrisene bli titalls cm dype og kan beskrives som fettete, mørke matriser sammensatt av sterkt dekomponert organisk materiale, sand, kull, littisk materiale, fragmentert bein og skjørbrent stein. Dybden på «kulturlag» har tradisjonelt vært anvendt som indikator for gjenbruk og menneskelig aktivitet over tid (Bergsvik, 2000: 44). Bevaringssituasjonen på Vestlandet framstår som den mest optimale for det som gjelder arkeologisk data i akkumulerte matriser.

Situasjonen i Nord-Norge er derimot en annen. Et tørrere og kaldere klima i Troms og Finnmark har ført til at jordstratigrafiske «kulturlag» ikke dannes med samme størrelse som på Vestlandet. STA-«kulturlag» i denne landsdelen er en sjeldenhet. Det kalde klimaet, med kortere vekstsesonger, har trolig medført lavere grad av jord-akkumulering og i forlengelse;

lavere påvirkning fra naturlige formasjonsprosesser, som bio-turbasjon og nedbrytningsrate. I tillegg har isostatisk oppdrift trolig medført at flere mesolittiske lokaliteter langs norskekysten ikke har vært egnet som bosted gjennom flere generasjoner, slik at kontinuerlig flytting etter som havet steg, førte til færre situasjoner hvor boplassen ble gjenbrukt (Fretheim, 2017: 79). I Nord-Norge er ekstremvarianten at STA-lokaliteter ennå ligger eksponert på overflaten (Helskog, 1974: 261). Uansett så medfører mangel på kulturlag til at en del arkeologisk data uteblir og enkelte forhold kan gjøre det vanskelig å skille materialet fra hverandre. F.eks. uteblir den høye dateringsoppløsning som ligger i mer optimale bevaringsforhold. Resultatet er at littiske funn i jordstratigrafiske lag – der det ikke er dannet «kulturlag» kan være adskilt med flere tusen år (pers. kom. Arntzen, 2019). Selv om bevaringssituasjonen i Nord-Norge kan virke prekær er det likevel fordeler med det nordnorske klimaet (Olsen, 1994). Arkeologiske strukturer er ofte bedre bevarte i Nord-Norge, enn i sørligere deler av landet, hvor tolkning av boligstrukturer ofte er kontroversielle (se ref. Glørstad, 2010: 111).

Den jordstratigrafiske situasjonen på Tønsnes er som forventet: dvs. at ca. 1800 år med littiske materialet er fordelt i en grusete og sandig podsolprofil med en dybde på omkring 5-10 cm. Riktignok skylles den relativt korte dybden – på enkelte strukturer at det forelå et sementert lag med aurhelle ett stykke ned i bakken; et lag som det heller ikke ble gravd igjennom. I realitet betyr det at enkelte strukturer og/eller funnlag har vært dypere enn hva som er indikert i rapporten (Gjerde & Hole, 2013: 28).

I tillegg til naturlige bevaringsforhold kan enkelte forhold også knyttes ulike kulturelle formasjonsaktiviteter, både i moderne tid, men også i steinalderen. Moderne inngrep har