NATURFAGLIGE REGISTRERINGER AV VIKERFJELL-EIVASSKOLLEN I RINGERIKE KOMMUNE - ET OMRÅDE TILBUD TIL FRIVILLIG VERN AV SKOG
RAPPORT MAI 2015
DOKUMENTINFORMASJON
Oppdragsgiver: Miljødirektoratet
Oppdrag: Naturfaglige registreringer av Vikerfjell-Eivasskollen området i Ringerike kommune. Vurdering av verneverdier
Rapportnavn: Naturfaglig registreringer av Vikerfjell-Eivasskollen i Ringerike-et område tilbudt til frivillig vern av skog
Rapport refereres som: Midteng, R., Bendiksen, E. og Hofton, T.H. 2015. «Naturfaglig
registreringer av Vikerfjell-Eivasskollen i Ringerike-et område tilbudt til frivillig vern av skog. Rapport mai 2015. Asplan Viak rapport 2015.
Unummerert. 106 s.»
Versjon: 6. mai 2015
Nøkkelord: Skogvern
Naturverdier Verneverdier Ringerike kommune
Bilder: Alle bilder er tatt av Rein Midteng om ikke annet et nevnt under bildet.
Oppdragsansvarlig: Rein Midteng
Oppdragsmedarbeidere: Kristen Fjelstad (GIS), Egil Bendiksen-EB (NINA), Tom H. Hofton-THH (Biofokus), Erlend Rolstad-ER (E.R. skogfaglig rådgivning)
Egenkontroll: Rein Midteng Dato, signatur: 6.5.15. RM
FORORD
Dette er en rapport som beskriver og verdisetter et skogområde i Ringerike kommune kalt Vikerfjell- Eivasskollen. Området er tilbudt av grunneierne under ordningen med frivillig vern av skog. Rapporten er skrevet av Rein Midteng, Asplan Viak, mens kjerneområdebeskrivelsene (=naturtypelokaliteter) er skrevet av Midteng, Egil Bendiksen (Norsk Institutt for Naturforskning), Tom Hellik Hofton (BioFokus) og Erlend Rolstad (Erlend Rolstad skogfaglig rådgivning). Avgrensning av alle kjerneområder er vist i kart i denne rapporten samt i vedlagt PDF.
Det rettes takk til Miljødirektoratet for oppdraget.
Sandvika, 6.5.2015 Rein Midteng
Prosjektleder, Asplan Viak A.S.
[email protected], telefonnummer 400 68 188
Figur 1. Den flate haugen i venstre hoveddel av bildet er Kjølfjellets østside og Kjølbu ligger i bunnen av den grankledte lisiden. Gyranfisen er fjellpartiet midt i bildet med Svarttjernskollen til høyre for den. Mellom disse ligger Fjelldalen. Dalføret øverst til venstre er Vidalen med trolig Storrustefjellet. Det tilbudte området utgjør et for Øst-Norge stort sammenhengende område med eldre skog og det har nasjonale naturverdier.
SAMMENDRAG
Lokaliteten inngår i arbeidet med frivillig vern, i regi av Miljødirektoratet, Fylkesmannen i Buskerud og grunneiere. Vikerfjell-Eivasskollen er et om lag 85 km2 stort og i hovedsak høyereliggende fjellskogsområde beliggende vest for Sperillen i nordre deler av Ringerike kommune. Området ligger mellom 280 (Elsrudliene) - 1127 (Gyranfisen) moh. og mesteparten av skogarealet ligger mellom 650- 900 moh. Det består av to nokså forskjellige deler hvor nordre del er et fjellområde omgitt av de øvre og stedvis mellomliggende grandominerte skoglier med eldre skog. Det sørlige området er et svakt bølgete terreng med dominans av furudominert barblandingsskog mens de sørvestre deler fra Urdevassfjellet til Snaråsen har mer lokaltopografi og også har innslag av partier med granskog. Berggrunnen er fattig og løsmassedekningen er generelt lav, noe bidrar til dominans av fattige vegetasjonssamfunn og arter. Gran- og furu er dominerende treslag, edelløvskog finnes ikke og innslaget av rikbarkstrær (rogn, osp og selje) er generelt svært lavt. Innenfor tilbudt areal er det avgrenset 41 kjerneområder/naturtypelokaliteter.
Eldre naturskog dekker omtrent hele området foruten at det et fåtall steder er inkludert ungskog eller hogstflater av arronderingsmessige grunner. Generelt er området strukturmessig temmelig hardt påvirket av tidligere tiders plukk- og gjennomhogster slik at urskogsnær skog i svært liten grad finnes. Innslaget av liggende dødved er derfor for det meste sparsomt tilstede, mens innslaget av gadd generelt er bedre, selv om kontinuitet i furugadd er svak da mellomstadiet i stor grad mangler. Kontinuiteten i liggende og stående dødved er derfor området sett under ett svak, selv om geografiske unntak finnes. Innslaget av biologisk gamle grantrær >200 år er likevel god området sett under ett, noe som i stor grad skyldes at sturende eldre trær i myrskog og langs småbekker i mindre grad er hogd. Det er påvist 20 rødlistede arter i området, noe som er et lavt antall størrelsen tatt i betraktning. Det lave antallet skyldes i hovedsak mangel på kontinuitet og at lokaliteten mangler grad spesialkvaliteter som kalkskog, bekkekløfter, sørboreal blandingsskog, ospeskoger og edelløvskog. Området har likevel verdi for mange typiske naturskogsarter knyttet til høyereliggende skog i regionen. I tillegg har det i nasjonal sammenheng en stor forekomst av den sårbare lavarten mjuktjafs. Det nordlige delområdet er godt arrondert, mens det sørlige er dårlig arrondert da det her finnes store arealer med eldre og verdifull naturskog utenfor og grensende til tilbudt areal. I forhold til mangler i skogvernet oppfyller området middels godt den generelle mangelen «gjenværende større forekomster av gammel skog med preg av urskog eller skog under naturlig dynamikk.» Området har en del forekomster av gammel skog under naturlig dynamikk selv om slikt areal har begrensa utbredelse. Området oppfyller godt den generelle mangelen «de aller største gjenværende, noenlunde intakte og sammenhengende skogområdene (dvs. områder på mer enn 50-100 km2 skog». Området er ett sammenhengende område (om en svært smalt i Urdvassdalen) med eldre skog. Produktivt areal er om lag 30 km2. Når tresatt impediment, myr og vann legges til, er arealet under fjellgrensa er om lag 50 km2.
I forholdet til den generelle mangelen «viktige forekomster av rødlistearter, dvs. områder med konsentrasjoner av slike arter med et omfang egnet til forvaltning med områdevern», oppfyller det mest av området ikke denne mangelen da funn av rødlistearter i området er generelt spredt og lite konsentrert selv om områdevern er godt egnet for å sikre disse. Ett viktig unntak finnes. Dette er de i nasjonal sammenheng store forekomstene av mjuktjafs (VU) og områdevern vil være viktig for å sikre disse forekomstene. Området har middels måloppfyllelse samlet sett for de regionale manglene «å sikre en fordeling av verneområder slik at omfanget av vernet skog blir tilfredsstillende i alle deler av landet»,
«vern av gammel granskog» og «vern av gammel furuskog».
Samlet vurderes det at området har en god mangeloppnåelse for dagens skogvern.
Vikerfjell-Eivasskollen er i en regional og til dels nasjonal sammenheng et stort naturskogsområde som består av eldre gran- og barblandingskog. Det er et meget verdifullt storområde og «typeområde» for de høyereliggende åstraktene på Østlandet og det er vanskelig å finne tilsvarende områder av denne størrelse og samme verdi.
Med bakgrunn av overstående argumentasjon, vurderes det at Vikerfjell-Eivasskollen er nasjonalt verneverdig (***).
INNHOLDSFORTEGNELSE
1 OPPDRAGET ... 1
2 METODE OG OMRÅDEAVGRENSNING ... 2
3 OVERSIKT OVER RESULTATER ... 4
4 OMRÅDEBESKRIVELSE ... 5
5 VEDLEGG ... 99
1 OPPDRAGET
Områdene som beskrives i denne rapporten er registrert i forbindelse med en nasjonal og fortløpende kartlegging av skog som er tilbudt til vern. Oppdraget har gått ut på å registrere de naturfaglige verdiene i det aktuelle området som er tilbudt til vern og verdisette dets naturverdier. Grensene for tilbudt areal har endret seg underveis i prosessen, og rapporten bestreber seg på å gjengi og beskrive tilbudt areal pr.
mai 2015. Sluttrapporten er skrevet og redigert av Rein Midteng, Asplan Viak men hvor kjerneområdebeskrivelsene er skrevet av den respektive registrant. I tillegg er deler av de den generelle naturbeskrivelsen skrevet av de forskjellige registrantene. Egil Bendiksen har registrert arealet fra Treknatten sørover til Endelaushøgda, Erlend Rolstad areal innenfor Sandvatnet naturreservat med omegn, Tom Hellik Hofton arealet fra Urdevassknappen til Snaråsen og Rein Midteng arealet fra Blankvannet-Sandvatnet-Treknatten. Kjerneområdene vil bli eksportert til naturbase.no som naturtypelokaliteter. Interessante artsfunn er lagt ut eller vil bli lagt ut på Artskart (www.artsdatabanken.no) og vil bli oppbevart på Botanisk hage og museum på Tøyen, Oslo.
Det er ikke vedtatt et offisielt navn for området. Navnsettingen er derfor foreløpig, og tar utgangspunkt i Vikerfjell som den trolig vanligste fellesbetegnelsen på disse åsområdene samt Eivasskollen som representerer et markert kolleområde i sørligste deler av det registrerte området.
Figur 2. Landskapet i det aktuell naturreservatet er estetisk tiltalende og innbyr til friluftslivsaktiviteter både sommer og vinter. Lite tjern sørvest for Malotjern.
2 METODE OG OMRÅDEAVGRENSNING
2.1. Metode
2.1.1 DNs skogvernmetodikk
De naturfaglige registreringene er utført i henhold til mal fra Miljødirektoratet (tidligere Direktoratet for Naturforvaltning 2007).
Metoden bygger på vurdering av skogens kvalitet og potensial for biologisk mangfold ut fra et sett kriterier der skogstruktur, nøkkelelementer og signalarter står sentralt. Generelt legges det vekt på å finne fram til områder med høy tetthet av viktige og/eller sjeldne vegetasjonstyper, elementer og strukturer, og som derfor har potensial for et større og sjeldnere biologisk mangfold enn skogen ellers. For en nøyere gjennomgang og diskusjon av metoden vises det til DNs mal. For nærmere beskrivelse av metodikken, se vedlegget.
2.1.2 Rødlistearter
For rødlistearter henvises det til den norske rødlisten for arter fra 2010 (Kålås m.fl. 2010). Arter i kategoriene CR, EN og VU omtales som truede arter mens arter i kategoriene NT og DD omtales som rødlistearter. Alle arter samlet sett omtales som rødlistearter.
Tabell 1: Rødlistekategorier i h.h.t. IUCN-systemet og hos Artsdatabanken.
Kategori, forkortelse
Kategori (internasjonal betegnelse)
Kommentar Vurdering
RE Utryddet fra Norge (Regionally extinct)
Arter som tidligere har reprodusert i Norge etter 1800, men som nå er utryddet.
Gjelder ikke arter utryddet før år 1800
CR Kritisk truet (Critically endangered)
Arter som i følge kriteriene har ekstrem høy risiko for utdøing
50 %
sannsynlighet for utdøing innen 10 år
EN Sterkt truet (Endangered) Arter som i følge kriteriene har svært høy risiko for utdøing
20 %
sannsynlighet for utdøing innen 20 år
VU Sårbar (Vulnerable) Arter som i følge kriteriene har høy risiko for utdøing
10 %
sannsynlighet for utdøing innen 100 år NT Nær truet (Near threatened) Arter som i følge kriteriene ligger tett opp til
i nær fremtid å kvalifisere for de tre ovennevnte kategoriene for truethet
5 %
sannsynlighet for utdøing innen 100 år DD Datamangel (Data deficient) Arter der man mangler gradert kunnskap til å
plassere arten i en enkel rødlistekategori men anses som meget sannsynlig at arten ville blitt med på Rødlisten dersom det fantes tilstrekkelig med kunnskap.
2.2 Områdeoversikt
Figur 3. Tilbud areal er vist med rød strek, kjerneområder (naturtypelokaliteter) er nummerert og røde områder er områder med verdi A-svært viktig, brunoransje=B-viktig og gult=lokalt viktig. Eksisterende verneområder er vist med grønt (Vidalen landskapsvernområde og Sandvatnet naturreservat). Mer detaljert kart er vist senere i rapporten og i egen PDF.
3 OVERSIKT OVER RESULTATER
Tabell 2: Oversikt over undersøkte områder med lokaliseringsdata etc.
3.1 Områdets egenskaper med hensyn på verdikriterier
Tabell 3: De undersøkte områdenes verneverdier for ulike komponenter. Oppsummering viktige kriterier og samlet verdi for Vikerfjell-Eivasskollen. 0=ingen stjerner og betyr at kriteriet er omtrent fraværende/uten betydning i området.
Urørt -het
Død ved meng de
Død ved konti nuitet
Gaml e bar- trær
Gamle løv- trær
Gaml e edel- løv- trær
Tres- lags- forde- ling
Topo- grafisk variasj on
Vegeta -sjons- variasj on
Rik- het
Art er
Størr else
Arrond ering
Samlet verdi
*** * ** ** * 0 * ** * * ** *** ** ***
3.2 Områdets inndekning av mangler ved skogvernet
Tabell 4: Overordnet oversikt over mangeloppfyllelse med angivelser av hvor godt området totalt sett dekker inn mangler i skogvernet (ingen, liten, middels eller stor grad) og viktigste bidrag til mangeloppfyllelse. Vurderingen er gjort etter «Liste over prioriterte mangler ved skogvernet» (Framstad, E. m.fl. 2003) og «Naturfaglig evaluering av norske verneområder». (Blindheim, T. m.fl. 2011).
Mangler i Skogvernet Generelt om bidraget
«Gjenværende større forekomster av gammel skog med preg av urskog eller skog under naturlig dynamikk.»
Middels
«De aller største gjenværende, noenlunde intakte og sammenhengende skogområdene (dvs. områder på mer enn 50- 100 km2 skog.»
Middels, areal under fjellgrensen er drøye 50 km2
«Viktige forekomster av rødlistearter, dvs. områder med konsentrasjoner av slike arter med et omfang egnet til forvaltning med områdevern»,
Middels
«På litt lengre sikt vil det også være viktig: -å sikre en fordeling av verneområder slik at omfanget av vernet skog blir tilfredsstillende i alle deler av landet.»
Stort
«Urskogsnær furuskog i nordboreal sone på Østlandet». Liten-middels
”Gammel furuskog i Buskerud.” Middels
”Gammel granskog i Buskerud.” Middels
Lokalitet Fylke Kommune Areal
Hoh Vegetasjons-
sone* Kilder**
Vikerfjell-
Eivasskollen Bu Ringerike 84 419 dekar
280- 1127
Nord- og mellomboreal
Foreliggende rapport, artskart, NINA rapport 360.
4 OMRÅDEBESKRIVELSE
VIKERFJELL-EIVASSKOLLEN ***
Referansedata
Fylke: Buskerud Vegetasjonssone: Nord (NB)-og mellomboreal
(MB)
Kommune: Ringerike Vegetasjonsseksjon: MB-O1 (svakt oseanisk seksjon), NB-O1 (nordboreal svakt oseanisk seksjon), NB-OC (nordboreal-
overgangsseksjonen), sørboreal (sørboreal overgangsseksjonen) Kartblad: Turkart Vikerfjell Prosjekttilhørighet: Frivillig vern 2011
UTM WGS 84 (sentralt):
Inventør/firma: Rein Midteng /Asplan Viak, Egil Bendiksen/NINA, Tom H.
Hofton/Biofokus, Erlend Rolstad Skogfaglig rådgivning
H.o.h.: 280-1127 m.o.h. Dato feltregistrering: RM: 1.11 og 11.11.2011, 10-11, 22.10.2012, 30.9-2.10.2013 EB:
19-20.10.2011, 9-13.10.2012.
THH: 17.11.2011, 21.11.2011, 4.12.2011, 19.5.2013, 25.5.2013.
ER: 25.10, 14.11.2011
Areal: 84 419 dekar Verdi: ***/nasjonalt verneverdig
Feltarbeid
Området er undersøkt i forbindelse med tilbud om frivillig vern av skog i perioden 2011-2013.
Undersøkelsene er gjort av Rein Midteng (Asplan Viak), Egil Bendiksen (NINA), Tom Hellik Hofton (BioFokus). I tillegg har Erlend Rolstand (Erlend Rolstand skogfaglig rådgivning) på vegne av Skogeierforbundet utført vurderinger av hvilke areal som kan være av interesse for vern. Han har bl.a.
undersøkt et areal ved Sandvatnet som kvalifiserer som kjerneområder. Hans beskrivelser av disse er inkludert i foreliggende rapport. Hele området vurderes å være godt dekket av registreringer. Det er først og fremst karplanter, makrolav, jordboende sopp, vedlevende sopp som det har vært fokusert på, mens skorpelav og knappenålslav er noe dårligere undersøkt. Insekter er ikke undersøkt. Fokus på de enkelte artsgrupper avhenger av det enkelte områdets potensial og registrantens kompetanse.
Tidspunkt og værets betydning
Feltarbeidet ble i all hovedsak gjennomført i oppholdsvær med god sikt. Tidspunktet var i varierende og gjennomgående noe dårlig for registrering av karplanter med overvekt av registreringer sent på høsten.
Tidspunktene var heller ikke helt gunstig m.h.t registrering av jordboende sopp med overvekt av registreringer senhøst eller tidlig sommer. I de fåtall områder hvor det finnes litt baseholdige bergarter er det kanskje interessante arter som ikke er funnet. På den annen side er innslaget av slike områder svært begrenset og jordboende sopp er ikke en viktig artsgruppe i området. Når det gjelder vedboende sopp, gjenstår det trolig lite som ikke er funnet grunnet områdets gjennomgående mangel på dødved rike områder og få områder med høy kontinuitet i liggende død ved. Tidspunktet var godt for registrering av lav og middels godt for registrering av gammelskogstilknytta fuglearter med lite registreringer i hekkesesongen. Mindre deler av området er tidligere undersøkt (se under), og verdifull informasjon fra disse er inkludert i rapporten.
Utvelgelse og undersøkelsesområde
Lokaliteten inngår i arbeidet med frivillig vern. Arealet har endret seg noe underveis i forhold til hva som ble tilbudt og registrert i 2011. Registreringene ble igangsatt i 2011 da det for forvaltningen og skogbruksinteressene i området var viktig raskt å få inntrykk av om arealet hadde kvaliteter som tilsa at det kunne vernes som naturreservat og om man dermed skulle arbeide videre med naturfaglige registreringer på areal grunneierne kunne tenke tilby til vern. Registreringene i 2011 ble dermed en dugnad hvor registranter som hadde ledig kapasitet og som var forhåndskvalifisert gjennom en prekvalifisering utførte et slikt arbeid. Dette kom i stand etter at Asplan Viak ble gitt oppdraget med å kartlegge området. NINA og BioFokus ble kontaktet og registrering av området ble fordelt mellom firmaene. Man valgte for 2012-sesongen at det var mest hensiktsmessig at delområdene hvor det ble igangsatt registreringer i 2011, ble ferdig registrert av den enkelte registrant. Kjerneområdene og deler av den generelle beskrivelsen av de enkelte delområdene er skrevet av de forskjellige registrantene, mens Midteng har skrevet hovedkapitlene, redigert beskrivelser av vegetasjon og kontinuitet i det nordlige området og organisert og sammenstilt registreringsarbeidet.
Arealet hvor det er gjort naturfaglige registreringer innenfor er på om lag 85 km2. En god del av dette er fjell hvor det ikke er gjort registreringer. I tillegg er det gjort registreringer på et større areal som pr. mai 2015 ikke lenger er tilbudt for vern.
Tidligere undersøkelser og eksisterende kunnskap
Deler av området er av NINA tidligere kartlagt i forbindelse med barskogsvernregistreringer på 80-tallet.
Områdene som ble registrert (men ikke vernet) var Kjølfjellet på 27.700 da (**) og Elsrudkollen på 6.100 da (**). Grensende mot tilbud areal (og heller ikke vernet) ligger området Storkastet (**) og nær området på Opplandsiden ligger lokaliteten Vidalen på 1700 da (**) som heller ikke er vernet. Deler av Storkastet er siden hogd. Like vest for tilbud areal ligger et område som i 2008 ble registrert i samband med det nasjonale bekkekløftprosjektet (http://borchbio.no/narin/?nid=1952). Fem kjerneområder/naturtypelokaliteter ble der avgrenset hvorav tre ligger innenfor et regionalt verdifullt forvaltningsareal. Olli Manninen m.fl.
gjorde registreringer på deler av arealet som er tilbudt til vern 25.-26.6.2009 (Manninen, O. 2009.
upublisert). Relevant informasjon bl.a. artsfunnet er inkludert i foreliggende rapport. Det er gjennomført MiS registreringer i kommunen (Ådal-taksten) og det er avgrenset en god del MiS-figurer i området (www.skogoglandskap.no) samtidig som for eksempel forekomster av mjuktjafs systematisk ikke er fanget opp. Disse mangler beskrivelse og verdisetting og er ikke brukt i den videre omtalen. Området er ikke kartlagt i forbindelse med naturtypekartlegging, verken ved første eller andre omgang (Rune Solvang Asplan Viak pers.medd.), og det er derfor tidligere ikke avgrenset naturtypelokaliteter i området.
Deler i nordvest av tilbudt areal ligger innenfor Vassfaret-Vidalen landskapsvernområde og Sandvann naturreservat (myrreservat), men disse har relativt få begrensninger på skogbruk. Relevante funn fra Artskart (www.artsdatabanken.no) er inkludert men dette er nesten utelukkende data fra våre nye registreringer og data fra Manninen. Hofton befarte i 2001 et areal ved Gyranfisen-Høgfjellet (Hofton.
T.H. 2001) ). Et areal omtalt som Gyranfisen-Høgfjellet (Kjølfjellet) er omtalt i rapporten «Våre siste villmarker i skog» utgitt av Norges Naturvernforbund i 2003 (Bredesen, B. red.). På tross av at området ligger i Ringerike kommune og er et populært område for skigåing og med store hyttefelt i nærheten, har området foruten overnevnte registreringer i overraskende liten grad vært gjenstand for biologiske registreringer av amatørbotanikere og fuglefolk.
Begrensninger
Hele arealet anses godt dekket med registreringer, men det kan likevel ikke utelukkes at det finnes kjerneområder som ikke er registrert, særlig i det øvre beltet med granskog i overgang til bjørkebeltet.
Beliggenhet
Området ligger om lag 35 km nordøst for Hønefoss, og ligger på høydelaget vest for innsjøen Sperillen og grenser delvis til Vidalen i vest.
Naturgrunnlag
Landskap og topografi
Området ligger mellom 280 (Elsrudliene) - 1127 (Gyranfisen) moh. og mesteparten av skogarealet ligger mellom 650-900 moh., slik at det aller meste av skogen i området er fjellskog (nordboreal skog). Området består av to topografisk forskjellige områder og området er på det smaleste ved overgangen mellom disse to delområdene i Fjellsetra-traktene. Det nordre området betegner areal nord for Fjellsetra med et større fjellområdet ved Gyranfisen-Høgfjellet med omkringliggende liskoger og det søndre området er et bølgende platå sør for Fjellsetra-Sandvasskollen, men som nesten er delt i to av tilbudsgrensen. De sørvestre deler fra Urdevassfjellet-Eivasskollen-Snaråsen har mye lokaltopografi og skiller seg dermed mye fra platået.
Området er totalt sett relativt topografisk variert. Det nordre området består av et større høydeplatå/lavfjellsplatå som i sør starter ved Sandvasskollen-Svarttjernskollen og som i hovedsak har en svak nordlig fallretning og som avsluttes ved Fossholmfjellet-Aslebrennhøgda i nord. I dette høydedraget skjærer Fjelldalen og daldraget ved Veslefjellet-Hanspetterhaugen seg ned i nord-sør gående retning. I det nordre delområdet er det sammenhengende lisider med eldre skog stort sett rundt hele høydedraget/lavfjellsplatå og disse er representert med alle eksposisjoner. En rekke små og halvstore bekker skjærer seg noe ned i fjellet i lisidene og slik skaper en viss intern topografi i lisidene. Den harde berggrunnen er med på å forklare at disse ikke noe sted danner klassiske bekkekløfter, foruten at et par mindre daler i vest finnes små men nokså dypt nedskårne bekker pga. stedvis større løsmasseavsetninger.
Disse ligger dog i all hovedsak utenfor tilbudt areal. Storkastet noe vest for tilbudt areal er en klassisk bekkekløft.
I motsetning til det nordlige området, har det sørlige området i hovedsak en rolig og slak topografi og mindre fjellpartier. De østre delene, dvs. arealet fra Fjellsætra i nord til Søre Urdevatna i sør, er et svakt bølget platå nesten uten høydeforskjell. Vest for Urdevatna reiser Urdevassfjellet seg steilt opp og inkludert i det tilbudte området er deler av dets sørvendte og vestvendte lisier. Det tilbudte området inkluderer en nokså smal sone ned til sørenden av Eivatnet på 593 moh før området steilt stiger vestover til toppen av Eivasskollen på 764 moh. Videre vestover er det slake lisider i retning mot Åmotskollen og Snaråsen. Her ligger også ei mindre kløft innenfor tilbudt areal uten at den har kvaliteter som bekkekløfter ofte ellers har. Deler av de øvre vestvendte lisidene av Kjølfjellet ligger innenfor tilbudt areal, mens det aller meste av disse områdene ligger utenfor.
Geologi
Hele området dominerer av fattige bergarter. Disse består i øst av biotittgneis og glimmerskifer, stedvis med linser med amfibolitt (brunt i figur 4.) som stedvis gir rikere vegetasjon og i vest av granitt (rødt i figur 4.). Mindre partier i nordvest består av granittisk gneis (lilla i figur 4.). Lengst i sørvest er det glimmergneis, glimmerskifer, metasandstein og amfibolitt som stedvis medfører litt rikere forhold (grønt i figur 4.).
Figur 4. Hele området ligger på fattig berggrunn. Disse består av i øst biotittgneis og glimmerskifer, stedvis med linser med amfibolitt (brunt) og i vest av granitt (rødt). Mindre partier i nordvest består av granittisk gneis (lilla).
Lengst i sørvest er det glimmergneis, glimmerskifer, metasandstein og amfibolitt som stedvist medfører rikere forhold.
Løsmassene i området består av bart avskrapt fjell på toppområdene, morenemasser med liten mektighet og torv og myr noe som er medvirkende årsak til mangel på kompakt granskog. Kun mindre deler ut mot Vidalen og ved Fossholmfjellet ligger på tykke løsmasseavsetninger som enkelte steder i bratthellingene mot Vidalen har utviklet mindre ravinedaler i grus. I bratthellinga under Elsrudkollen er det skredmateriale noe som er med på å forklare innslaget av noe mer krevende karplanter. Områdets store mangel på rik berggrunn og rike løsmasser gir et dårlig grunnlag for en rik flora av karplanter og bakkelevende soppfunga.
Figur 5. Løsmassene i området består av bart avskrapt fjell (lilla) morenemasser med liten mektighet (lyse- grønt), torv og myr (brunt). Kun mindre deler ut mot Vidalen og ved Fossholmfjellet ligger på tykke løsmasse- avsetninger (mørkt grønt). I bratthellinga under Elsrudkollen er det skredmateriale.
Vegetasjonstyper, vegetasjon, treslagsfordeling og rødlista naturtyper
Det nordlige området
Det nordlige området består av et større fjellområde med tilhørende lisider og er oppdelt i to deler som under beskrives separat.
Det nordvestre området (Sandvasskollen-Treknatten): I det nordvestreområdet er gran det klart dominerende treslaget og området domineres av fattige vegetasjonstyper. Blåbærgranskog er vanligste vegetasjonstype, stedvis finnes noe småbregnegranskog og helt unntaksvis i mer tørre grunnlendte soleksponerte partier hvor rikt sigevann delvis gjør seg gjeldende finnes fattig lågurtgranskog med arter som teiebær, markjordbær, hengeaks og svovelriske. I et sørvendt grunnlendt parti ved Leirbekken kom det også inn mer krevende arter som kranskonvall, skogfiol og engknoppurt. I fuktigere partier forekommer fattig gransumpskog og i øvre mer lysåpne partier med høyere inslag av bjørk finnes også noe høgstaudegranskog med arter som hvitbladtistel, mjødurt, tepperot, gullris og skogstorkenebb.
Røsslyng-blokkebærfuruskog finnes i de få flatere partiene. Bjørk opptrer ofte sammen med grana, særlig i de fattigere mer glisne partiene eller der hvor tidligere hard hogst har medført åpning av skogbildet uten at grana har tatt tilbake sitt fulle potensial. Trolig pga. mangel på løsmasser, finnes det kun et mindre belte med krattformet bjørk opp mot fjellet. I nordvest er det svært lite furu, og treslaget opptrer bare unntaksvis på mer flate partier som for eksempel i tilknytning til myr. Rikbarkstrær, her i form av selje og rogn forekommer fåtallig og spredt som enkelttrær. Unntaket er innslaget av rogn i det øvre granskogsbeltet hvor lystilgangen har medført at treslaget har etablert seg i større grad enn ellers.
Innslaget av myr er gjennomgående lavt, men når man kommer ovenfor librekket, dominerer fattigmyr sammen med fattig småvokst skog og fjell. Disse områdene er i stor grad ikke undersøkt pga. mangel på potensielt interessante skogpartier. Beskrivelsen av slike områder for det nordøstre området er dekkende også for det nordvestre.
Figur 6. Skogen i lisidene nord for Sandvasskollen er gjennomgående tydelig påvirket av harde plukkhogster og befinner seg i optimalfase, dvs. er «yngre gammelskog». Utsikt mot Vidalen sørover med Buvasskollen ses lengst i sør.
Det nordøstre området (Fossholmfjellet-Elsrudkollen-Vikerfjell): I det nordøstreområdet er gran også det dominerende treslaget og området domineres også her av fattige vegetasjonstyper med blåbærgranskog som vanligste vegetasjonstype. Enkelte steder finnes rikere vegetasjonsinnslag særlig langs bekkekanter, i raspartier under bergrøtter og i mindre søkk. Når det blir økning i brattheten i lisidene som for eksempel i Elsrudleina-Langvassliaområdet, så øker også innslaget av småbregnegranskog selv om blåbærgranskog fortsatt dominerer. I småbregnegranskogen dominerer fuktigmarks-typen med arter som hengeving og sauetelg og unntaksvis innslag av mer krevende arter som skogrørkvein, marikåpe og storkransmose. Rikere vegetasjonstyper forekommer svært sparsomt og da helst som fattig lågurtgranskog med arter som teiebær. Unntak finnes og særlig interessant er det skarpe søkket like øst for Svarttjernskollen, der merket tursti går. Her er det næringsrikt sig som gir flere storbregne- og høgstaudeparti med dels fjellburkne og dels skogrørkvein som dominante arter og med arter som tyrihjelm, mjødurt, matsyre, skogstorkenebb, gullris, skogstjerneblom, rød jonsokblom og teiebær. Stedvis i de høyereliggende lipartiene brytes også de fattige skogene opp av rikere drag med blant annet hvitbladtistel, legevintergrønn, marikåpe, skogfiol, sløke, hengeaks, engsoleie og legeveronika samt småbregneparti dominert av hengeving. Det er funnet et mindre område med fint utviklet kildevegetasjon (UTM NN 5321 0359) med sterk dominans av hestehov i den sentrale del, skogrørkvein i kant, og ellers med arter som sølvbunke, hengeving, skogstorkenebb, slirestarr, mjølke sp., sumphaukeskjegg, spriketorvmose, grantorvmose, vårmose og rosettmose. Det klart viktigste og mest avvikende området i det nordlige delområdet er den bratte østvendte hellinga av Elsrudkollen.
Arealet i sin helhet lar seg best plassere under mosaikk-naturtypen” rik blandingsskog i lavlandet”, utforming ”sørboreal blandingsskog”. Som viktige delelementer her er dels grandominerte, dels lauvtredominerte partier. Klynger/beskyttede lommer av lågurtgranskog er dels så tette og skyggefulle at det bare er barnålteppe i bunnen, dels er det en rik lågurtflora. I tresjiktet inngår edellauvtrær (småvokste) som spisslønn (mange steder) og ask (én observasjon) og boreale lauvtrær som osp, selje, rogn og bjørk. Noen steder er rent lauvdominerte, med blant annet klynger av større ospetrær og på de fuktigere stedene er det ansamlinger av gråor. Et parti med blåveis indikerer god næringstilgang. Av andre lågurtskogsarter ble det her funnet rikelig av legeveronika, hengeaks, bringebær, skogfiol og markjordbær og for øvrig skogsalat, fingerstarr og teiebær. Stankstorkenebb ble observert i rasmark.
Småbregnepartier med fugletelg, gaukesyre og sauetelg er vanlige. Einstape er vanlig i åpne parti.
Overrislete bergområder kan ha rikelig med blåknapp og lokalt hvitbladtistel, stedvis kranskonvall og ofte rikelig med gullris, mens på mer konvekse parti er det røsslyngtuer.
Det øvre tredekte beltet opp mot snaufjellet synes å være sterkt dominert av fattige, lyngdominerte skogtyper av typene blåbærskog og lyngskog hvor store flater dominert av krekling og/eller røsslyng og med glissen gran og bjørk i blanding. Det finnes spredte tregrupper i dette heilandskapet som for en stor grad et åpent, lavalpint preg som følge av værharde forhold på en isolert og oppstikkende topp under den egentlige skoggrensa for området. Ved de stikkprøvene som er tatt i dette området ble det knapt observert mer krevende arter (men dels snødekke). I tilknytning til mindre sig finnes slirestarr og også arter som gullris. I lavereliggende partier dominerer furuskog av røsslyng-blokkebærtypen med lite krevende arter men furuskogen vokser i blanding med gran og i blanding med partier hvor ren blåbærgranskog dominerer. Bjørk vokser sparsomt i granskogen men i liten grad i furuskogen.
Det er en del innslag av myr i det nordlige området både i form av myrer på avsatser i lisidene og myrer i lavereliggende flatere deler, men det er også mindre bakkemyrer. Innslaget av myr er størst i de høyereliggende lavalpine delene og i de nedre lavereliggende mer flate partiene. Myrene er utelukkende fattige eller halvrike med blant annet arter som torvull, blåtopp, sveltstarr, tepperot og torvmosearter. På bakkemyrene i skogen dominerer blåtopp i kantene og ofte med kratt av ørevier mot fastmark, og det inngår arter som tepperot og sveltstarr, og det er torvmosedominans i bunnen. Opp mot snaufjellet er det også større bakkemyrsområder, inkludert velutviklete strengmyrer. Fattig minerotrof fastmark dominerer, med blant annet blåtopp og store flater dominert av torvull og/eller bjønnskjegg. Lokalt dominerer trådstarr, og sveltstarr er vanlig. I strenger/ved småkulper er det mye duskull og i kant kan dvergbjørk være vanlig. Molte er vanlig i tueparti.
Figur 7. Nordøstre deler av Elsrudkollen. Skogen i bratthellinga er ikke undersøkt men holder trolig kjerneområdekvaliteter. Sperillen ses i bakgrunnen og Ramberget naturreservat er høydedraget på vestsiden av Sperillen. Foto Egil Bendiksen.
Figur 8. Utsikt fra Knatten over Endelaushaugane og mot Elsrudkollen. Veien til Vikersetra ses. Foto Egil Bendiksen.
Det sørlige området
Det sørlige området består av et sentralt svakt bølgete platået, Urdevassdalen sør for denne, og sør- og vestvendte lisider ifra Urdevassfjellet. Disse er under delt opp og beskrevet i forskjellige naturlig avgrensa delområder.
Sandvatnet-Kjølfjellet-Lauvbekken-Damtjern: Dette området består av de svakt vestvendte lisidene og det sentrale platået øst for dette. Platået består utelukkende av fattige vegetasjonstyper dominert av røsslyng-blokkebærfuruskog og fattige bakke- og flatmyrer, og der hvor terrenget helst er litt konkavt forekommer fattig blåbærgranskog og barblandingsskog. På toppen av Kjølfjellet forekommer også lavalpin vegetasjon bestående av fjellhei med glissen krattforma bjørk, gran og furu i blanding av fuktpartier og myrer. Furu er det dominerende treslaget på det meste av platået, stedvis i blanding med småstammet gran, mens furua vokser alene i de fuktigste myrpartiene og i de skrinneste partiene på selve Kjølfjellet. Spredt vokser fåtallig krattforma bjørk. Andre treslag ble ikke sett, og mangelen på einer tyder på at beiteaktiviteten i området historisk trolig har vært lav, noe dominansen av fattige vegetasjonstyper støtter opp under. De vestvendte lisidene består av vidstrakte, åpne og slake hellinger med mye småmyrer og dominert av glissen furuskog med granskog på mindre arealer langs bekkedaler og i enkelte hellinger. Skogen består nesten utelukkende av fattige skogsamfunn. Furuskogen er over store arealer en til dels svakt forsumpet variant av røsslyng-blokkebærskog, med litt furumyrskog innimellom, og granskogen her er mest gransumpskog og blåbærgranskog. Bærlyngfuruskog dekker ganske små arealer her, men kommer inn på enkelte koller og rygger i sør hvor det finnes løsmasser. På vestsiden og østsiden av Sandvatnet forekommer det på opplendte rygger storvokst bærlyngfuruskog, og dette partiet tilfører viktig variasjon til storområdet som helhet.
Urdvassdalen (Kjølbu-Blankvannet): Det går et svært markert skille i det sørlige platåområdet ved at arealene i daldraget mellom Urdevassfjellet og Høgfjellet utelukkende består av granskog med bjørk mens områdene nordover er furudominert. For eksempel ble ikke ei eneste furu observert i lisidene mellom Søndre Ulevatn og Svarteputten og ei heller i Holmetjernområdet. I Urdvassdalen dominerer blåbærgranskog i de bratte lisidene og der hvor terrenget ellers er kupert. I det brede flate daldraget i Urdevassdalen dominerer røsslyng-blokkebærgranskog i blanding med fattigmyr og småvann. I Urdvassdalen forekommer også lavalpin vegetasjon bestående av fjellhei med glissen krattforma bjørk, gran og furu i blanding av fuktpartier og myrer. Fragmenter av småbregnegranskog forekommer sammen med litt høgstaudegranskog langs enkelte smale partier langs bekker i bratt terreng. Bjørk vokser spredt i granskogene både i lisidene og på myrflatene sør i Urdvassdalen. I bratthellingene på østsiden av Urdevassfjellet opplyser Korsmo og Svalastog (NINA) som besøkte området om sommeren at det unntaksvis finnes mindre partier med mer krevende vegetasjon med arter som turt, sumphaukeskjegg, sløke og fjellstarr og fragmenter med lågurtgranskog med arter som hengeaks, teiebær og liljekonvall.
Det opplyses videre at i tilknytning til slike flekker og mot svaberg finnes meget sparsomme innslag og med liten utstrekning rikere innslag med arter som gulstarr og brudespore. Myrene i området er utpreget fattige med dominans av lite krevende arter som torvmoser, sveltstarr, bjønnskjegg, torvull, finnskjegg og dvergbjørk. Det ble nesten ikke registrert rikbarkstrær (rogn, osp og selje), foruten et fåtall eldre rognetrær.
Urdevassfjellets sør- og vestvendte lisider: Disse områdene består av litt brattere lier dominert av granskog (med furuskog på mindre arealer på slakere terreng og skrinne koller på lavere nivåer).
Granskogsliene i sør er i hovedsak blåbærskog, med små islett av småbregneskog, storbregneskog og helt lokalt intermediær lågurtskog på de lokalklimatisk gunstigste steder.
Figur 9. Urdevassdalen med Søndre Urdevatnet. I bakgrunnen ses Svarttjernskollen og Vikerfjellet. Foto. THH.
Eivasskollen
Store deler domineres av fattig furuskog (bærlyngskog, skrinn knausskog i toppområdet) og med mindre arealer granskog (mest blåbærskog) i søkk og hellinger. Furuskogen er for det meste av bærlyngtype, med skrinn knausskog i toppområdet samt stedvis i vesthellingene. De solvarme, sør- til vestvendte brattskrentene i sør veksler mellom grunnlendt og ”solsvidd” bergfuruskog, og mindre arealer ganske produktiv, kompakt og virkesrik bærlyngskog (ganske små arealer). Størst arealer, og mest kompakt og produktiv granskog står i østhellinga av Eivasskollen. Her er det også noe småbregneskog og sparsomt storbregne- og høgstaudeskog. De rikeste partiene finnes i den vesle, men markerte bekkekløfta Åmotsdalen i vest samt flekkvis i de varme, solvendte liene sørover herfra. Her er partivis lågurtgranskog og lågurt-blandingsskog med blåveis. Små sumpskogsarealer (fattig) finnes sparsomt stedvis langs bekkesøkk og myrkanter.
Figur 10. Eivasskollens vestside ses til høyre og Buvasskollen ses i bakgrunnen. Foto THH.
Skogstruktur og påvirkning
Omtrent hele det tilbudte området består av eldre men tydelig plukkhogdpåvirka naturskog. Enkelte mindre partier med ungskog og hogstflater inngår av arronderingsmessige hensyn, særlig i det nordlige delområdet. Altoverveiende deler av tilbudt areal består av skog som har vært plukkhogd i flere omganger og innslaget av dødved rike partier eller områder med urskogspreg forekommer sparsomt og kun i mindre partier. På tross av stort areal og flere eiere virker hogstpåvirkningen å være noenlunde lik og det er for eksempel ikke mulig å påvise spesielle store forskjeller i påvirkning mellom eiendommene foruten at de minst påvirka partiene oftest er skog øverst opp mot fjellbandet eller ellers i vanskelig tilgjengelig terreng. Den temmelig store mangelen på topografisk avvikende partier som kløfter og isolerte hyller er en av årsakene til at lite virkelig gammel naturskog forekommer. Tilgang på fløtningsbare bekker og elver med drenering i mot vest til Strømsoddbygda og i øst mot Sperillen samt lite grov stein, er også medvirkende årsaker til denne mangelen. Enkelte lokalt mer tungt tilgjengelig terreng har medført at enkelte områder i liten grad har vært gjenstand for hogst, trolig noe forsterket av at skoggrensen de siste om lag 100 årene har steget noe slik at enkelte urskogsnære partier finnes i øvre deler av fjellskogen.
Det nordlige området
Det nordvestre området (Sandvasskollen-Treknatten):
Nesten hele det nordvestre området er tydelig påvirket av plukkhogster og stedvis også av litt flatehogst.
Enkelte av disse flatene er ferske mens på andre har det kommet opp igjen skog i hogstklasse III. I nedre og midterste deler av lisidene innenfor tilbudt areal er skogen tett bestokket og jevngammel med dominans av trær yngre enn 120 år. Her finnes spredt et fåtall eldre noe avvikende trær, men biologisk gamle trær (>200 år i svært liten grad ser ut til å finnes). Skogen er i hovedsak i optimalfase, stedvis lokalt i aldersfase mens den yngre skogen er i ungdomsfase. Dødved er det generelt lite av da skogen ennå ikke har rukket å produsere særlig med død ved samtidig som ev. gamle lægre oftest er råtnet bort, men et og annet ferskt og halvgammelt vindfall forekommer. Lenger opp i lisidene er skogen mer flersjiktet og åpen, og innslaget av eldre trær øker og skogen er her i aldersfase. Her er innslaget av dødved høyere og domineres av ferske lægre og enkelte gamle grove lægre. Mellomstadiet forekommer i svært liten grad og kontinuiteten i liggende død ved er stort sett brutt. De gamle lægrene er ofte enorme og er fra tidsperioder før de harde plukkhogstene fant sted. Stående skog ligger jevnt på 30-50 cm i brysthøydediameter i disse partiene og de gamle lægrene tyder på at enkelte av trærne kan nå dimensjoner opp mot 90 cm om de får vokse uten hogst. Over brekket hvor skogen blir merkbart mer glissen og småvoksen, øker også innslaget av gamle trær og hogstintensiteten er stedvis lav. Stedvis finnes her en del spredt liggende død ved i alle nedbrytningsstadier inkludert gadd. Et viktig unntak i disse lisidene, er skogen på nordvestsiden av Sandvasskollen som er nokså grovvokst og som i partier er urskogsnær og med mye liggende og stående død ved i alle nedbrytningsstadier. Dette partiet er for øvrig avgrenset som et kjerneområde.
Det nordøstre området (Fossholmfjellet-Elsrudkollen-Vikerfjell):
Skog i optimalfase dominerer og med partier i aldersfase. Granskogen i det sentrale kjerneområdet nord i Aslebrennhøgda har relativt småvokste trær. Det er også ganske stort bjørkeinnslag, trolig dels som følge av at området er fjellnært og dels som eldre lauvsuksesjoner etter gammel plukkhogst. Furu finnes spredt, inkludert enkeltstående kraftige individer, noen av dem som gadd, særlig nord i Aslebrennhøgda.
Kjerneområdet i Aslebrennhøgda har stor mengde med svært tjukke, sterkt nedbrutte læger. Skogen er der delvis i sammenbruddsfase med også flere ferske læger. Det er imidlertid sparsomt med trær av midlere nedbrytningsgrad. Mosegrodde stubber etter gammel plukkhogst er et konstant innslag. Et smalere belte langs den rette skogsbilveistrekningen som kommer opp fra bygda er preget av hogstinngrep fra senere tiår, inkl. ungskog og plantefelt. Den østre lisida av Fossholmfjellet omkring den rette endestrekningen av samme skogsbilvei er derimot preget av til dels svært grov, gammel granskog ovenfor veien og enkelte grove, sterkt nedbrutte læger. Dødved mengden er imidlertid sparsom, det er en del innslag av lauv, og det synes å ha vært inngrep i form av plukkhogst relativt langt opp i tid. På nedsida av veien er det også enkelte grove, gamle grantrær, men skogen har her et relativt ungt preg.
Mesteparten av Langvasslia-området er trolig aktivt plukkhogd relativt langt fram i tid før flatehogstepoken. Den har til nå unngått flatehogst. Skogen generelt i dette delområdet synes ikke
spesielt gammel og har en relativt god aldersspredning, hogstklasse 3-5 og mange steder med små åpninger. De nedre delene har imidlertid svært tett tresetting over store områder, muligens som følge av hogst i en overgangsperiode med uttak av en stor del av massen og med småflater. Det er likevel også partier med eldre preg og innslag av grove, gamle trær. Gamle stubber er lett observerbare på hele lokaliteten. Dødved finnes relativt sparsomt i øvre deler og i de tette lavereliggende partiene kan dødved nesten helt mangle. Det som finnes hist og her er av lav nedbrytningsgrad. Kolhaugen-området, har en relativt variert alderssammensetning med også noe eldre plantefelter, samt noe eldre skog. Også i nord mot Søndre Fjellbekken kommer det noe gammel skog. Skogen i Elsrudleina er kompakt, storvokst og produktiv. Det er overalt, også i høyere deler, store stubber, som vitner om tidligere plukkhogst. Det finnes også enkelte gamle småflater. Det inngår noe lauv, men særlig slående er dette i form av bjørkelæger, sannsynligvis etter et mellomstadium med mye bjørk etter at området var mer åpent etter plukkhogst og hvor bjørka i en senere periode har blitt skygget ut og utkonkurrert av gran. Det er også noen innslag av blant annet storvokst rogn. Større læger av gran forekommer relativt sparsomt og er stort sett av lav nedbrytningsgrad. Enkelte grove stokker av høy nedbrytningsgrad ble observert. Det ble også notert enkelte ansamlinger av tørrgran. I området Knatten-Krakehaugen-Sæterkollen-Roligknatten dominerer storvokst skog i bratte hellinger, mens skogen i slakere terreng raskt blir mer smådimensjonert og med høyere innslag av myr. Skogen er her også tydelig plukkhogstpåvirket men ikke i like stor grad som for eksempel i de nordvestre lisidene ut mot Vidalen.
Lavereliggende deler har stedvis ganske storvokst og produktiv skog, men hardt plukkhogstpåvirket, halvåpen og med stor aldersspredning. Dødved, spesielt i form av læger og gadd av gran, forekommer stedvist rikelig, jf. utskilt kjerneområde i Knatten. Typisk er gamle, grove ”gulrotgraner” som smalner raskt oppover stammen. Øst for fjell- og fjellskogen i det nordre området ligger det svakt bølgede delområdet Endelaushaugane hvor spesielt de vestlige delene like nord og nordvest for toppen av Endelaushaugane har flere kollepartier med svært gamle, kraftige, men ofte kortvokste furuer, dels som levende individer, dels som gadd. Svalastog & Korsmo (1995) antar at dette er overstandere som er overholdt etter tidligere hogster og angir alder etter boreprøve av ei slik furu til 278 år. I østlige del er topografien mer variert med sterkere innslag av søkk og forsenkninger. Her finnes også lommer av tettere og noe mer grovvokst blåbærgranskog, og det er også relativt rikelig med død granved av ulik nedbrytningsgrad. Vegetasjonen framstår for mesteparten av arealet som lavproduktiv og består blant annet av glissen granskog med spredt bjørk. Trehøyder i de øvre nivåene er ned mot 10-11 m. Området har ikke vært påvirket av flateskogbruk, men har vært gjenstand for plukkhogst trolig langt opp i tid før flateskogbruket startet. Dødved finnes spredt, også grovere furulæger i de høyere delene. Ett kjerneområde er avgrenset. Observasjoner utenfor kjerneområdet vestover, over i Dyrbeintjernhøgda er at hogstpåvirkningen er langt større opp i nyere tid, men det er ikke ferskere hogstflater. Arealene mot nordvest, forbindelsen over mot Elsrudleina, har liknende vegetasjon og skogstruktur som vestlige del av kjerneområdet, med småvokst røsslyng-blokkebærfuruskog og fattigmyr, men med et mer påvirket preg og svært sparsomt med dødved. Elsrudkollenområder ligger lengst i øst og området er til dels svært bratt og utilgjengelig, men det er mindre enn en kilometer ned til bygda og flere hogststubber av gran som viser tidligere plukkhogst. Likevel har denne bratte delen av lia vært spart for inngrep gjennom lang tid og ikke vært gjenstand for flatehogst. Flatehogster fra de seinere år strekker seg fra bygdeveien og helt fram til foten av den bratte delen av lia. Der det er grupper av trær og særlig mot sør, er det stedvis mye og til dels grov dødved med alle nedbrytningsstadier representert. Gran oppnår noen steder store dimensjoner, og det finnes også grov, gammel selje.
Det sørlige området
Sandvatnet-Kjølfjellet-Lauvbekken-Damtjern:
Skogen på dette platået domineres av en biologisk gammel, kortvokst og glissent tresatt furuskog. Det finnes trær i alle aldre, men herskende tresjikt av furu består av trær på 30-50 cm i brysthøydediameter (bhd.). Spredt forekommer også grovere trær opp mot 60 cm bhd., men det er få som er grovere enn dette. Gran vokser sammen med furua, men denne er gjennomgående småstammet og når sjeldent over 30 cm bhd. Granskogen er også gammel, men i hovedsak yngre enn furua, og har trolig ikke vært forekommende i området så mange hundre år da det er en klar overvekt av trær på 100-200 år og med få
trær som virker eldre enn dette. Etter hvert har færre skogbranner og hogst av furu med påfølgende dårlig foryngelse av furu og har favorisert grana som har ekspandert. Innslaget av gran øker forøvrig i de nedre østre delene. Hogst har også medført at skogen til dels er svært glissent tresatt noe lav bonitet og vindpåvirkning også medvirker til. Slokking av branner har medført økt humuslagdannelse noe som ytterligere bidrar til svekket foryngelse. Øst for Ormetjernet er det av Korsmo funnet et furutre med merker av skogbrann for om lag 90 år siden. Det finnes til boniteten og tretettheten å være, en god del gammel gadd samt en del nydannet gadd, og det virker som gadd i liten grad er blitt hogd til ved og lignende da gadden er i alle størrelser. Men mellomstadiet av gadd er det mindre av pga. plukkhogst av furu for lang tid tilbake. Det er lite-svært lite læger, men de lægrene som er finnes i de fleste nedbrytningsstadier, men midlere stadier er underrepresentert. Selv om lægrene nokså fort blir vokst over av lyng, er det helt tydelig at det er de gamle hogstene som er hovedårsaken til det lave antallet læger.
Spredt finnes litt småstammet lægre av gran, i ferske og midlere stadier. Sterkt nedbrutte lægre forekommer i praksis ikke. Herskende tresjikt domineres av trær som er eldre enn 150 år og med et stort innslag av gamle trær som er 200-350 (400 +) år gamle. Typisk i området er de mange furuene som har flat krone, gamle grove vridde greiner og delvis stammer og trær med tykk bark. Jevnt og spredt ses gamle men nå i stor grad overvokste stubber, og det virker ikke som det har vært plukkhogster i området de siste 50-70 åra. Skogen er altså temmelig langt unna av å være urskogsnær, men på tross av dette gir skogen et klart inntrykk av å være gammel naturskog og med et svært estetisk tiltalende utseende.
Området har i regional sammenheng (midtre Buskerud/Oppland) temmelig store områder med biologisk gammel furuskog og som fortsetter i vesthellingene av Kjølfjellet. På vestsiden av Sandvatnet i de bærlyngdominerte partiene hersker grov furuskog i det øvre tresjiktet og med et under- og mellomsjikt av gran. Innslaget av død ved er lavt i disse områdene men langs bekker, i sumpskog og i myrkanter forekommer spredt-jevnt gamle småvokste undertrykte graner med alder >200 år.
Figur 11. Flere områder nordvest for Urdevassfjellet bærer preg av mange historiske skogbranner, noe som synliggjøres med brannlyrer og mange gamle furugadder. Bildet er tatt ved et tjern nær Kjølbekken. Foto ER.
Figur 12. Trolig impedimentsmark med gammel furuskog på det sentrale platået.
Figur 13. På vestsiden av Sandvatnet og i nedre deler av lisiden øst for Sandvatnet finnes stedvis grov furu i bærlyngskogen.
Urdevassdalen
Eldre granskog dominerer hele området og ungskog eller hogstflater ble ikke sett. Skogen er generelt glissen og sjeldent grovvokst med herskende dimensjoner oftest på 30-40 cm i brysthøydediameter (bhd.), men hvor enkelte trær blir noe grovere enn dette (max 60 cm bhd.). Herskende tresjikt består av grantrær på 100-150 år. Skogen er relativt lysåpen og flersjiktet. Det er spredt med gadd og læger, men i lave mengder. Disse finnes i alle nedbrytningsstadier selv om både sterkt nedbrutte og til dels også middels nedbrutte læger er underrepresentert pga. hogst. I østhellinga av Urdevassfjellet blir skogen flere steder mer høyvokst og grovvokst og delvis også eldre og her dominerer ofte nokså grovvokstvokst fjellgranskog hvor herskende tresjikt ofte har dimensjoner på 30-50 cm i brysthøydediameter (bhd.), og enkelte trær når 60 cm i bhd. Herskende tresjikt består av grantrær på 120-200 år. Skogen er her også i all hovedsak påvirket av eldre plukkhogster, men i det avgrensa kjerneområdet ved Midtre Ulevatn dominerer en biologisk gammel og grovvokstvokst naturskog hvor herskende tresjikt ofte har dimensjoner på 40-50 cm i brysthøydediameter (bhd.), og hvor enkelte trær når 60 cm i bhd. Herskende tresjikt her består av grantrær på 150-300 år og skogen har få hogstspor. Mange av granene har gamle vridde greiner, men det er også yngre trær slik at skogen er relativt flersjiktet. Det er temmelig bra med gadd og læger her, boniteten tatt i betraktning. Lægrene finnes i alle nedbrytningsstadier, og kontinuiteten i liggende død ved virker å være god og bedre enn det som ellers er sett i disse lisidene videre nordover.
Skogen gir med andre ord et urskogsnært inntrykk selv om fragmenter av urskog trolig ikke finnes. Dette var dog vanskelig å vurdere pga. snø på registreringstidspunktet.
Figur 14. De østvendte lisidene av Urdevassfjellet sett fra østsiden av Holmetjernet. Hvor skogen vokser i søkk og bratte lier at det oftest avgrenset kjerneområdet noe som både skyldes tungere
tilgjengelighet pga. høyere innslag av stein og at slike områder har høyere bonitet noe som medfører at skogen raskere henter seg inn etter plukkhogster.
De sør- og vestvendte lisidene fra Urdevassfjell:
Området er avgrenset slik at det nesten utelukkende er eldre skog og gammelskog. Granskogsliene er stort sett i aldersfase til (sjeldnere) i sein optimalfase, betydelig preget av gamle dagers gjennomhogster og fattig på biologisk gamle trær og død ved. Øvre deler av fjellskogsbandet samt lokalt også ellers, skiller seg ut ved å være mindre påvirket, med stedvis godt innslag av biologisk gammel gran og en god del død ved. Spesielt kjerneområde Storleina men dels også kjerneområde Urdevassfjellet N (like utenfor tilbudet), skiller seg ut ved å ha gammel, til dels lite påvirket naturskog, der skogen partivis i kjerneområde Storleina nærmer seg urskogspreg. Også gransumpskogen langs kjerneområdet ved
Lauvbekken har godt innslag av dels meget gammel, seinvokst gran. Et typisk innslag i furuskogen er jevnt, spredt, stedvis ganske høyt innslag av gammel kelo-gadd, mens virkelig gamle levende trær er sjeldnere og mangler over store arealer. Det store kjerneområde Kjølfjellet-Svintegjuvbekken som i hovedsak ligger utenfor tilbudet, består av glissen, myrlendt furuskog med jevnt relativt høyt innslag av gammel kelo-gadd (med spredt, men ikke rikelig med ulvelav), og spredt også biologisk gammel levende furu. Derimot er det kun små mengder furulæger.
Eivasskollen
Praktisk talt hele området er eldre skog som ikke er påvirket i nyere tid. Slike arealer er nesten konsekvent arrondert ut, men ei mindre hogstflate nedi lia sørøst for Eivasskollen samt noe yngre lauvsuksesjon i sørvest-lia et stykke sør for Åmotskollen, er inkludert. Den eldre skogen er imidlertid sterkt preget av eldre tiders harde utnyttelse i form av gjennomhogster og plukkhogster, og det meste av skogen er fattig på biologisk gamle trær og død ved, og kontinuiteten i slike elementer er praktisk talt fraværende.
Unntaket er kjerneområdet Åmotsdalslia i den vestvendte lia, hvor det er temmelig gammel furuskog med spredte, grove og dels meget gamle levende trær, og noe kelo-gadd og gamle furulæger. Denne skogen bærer sterkt preg av gammel, hard brannpåvirkning. Storparten av området har ordinære kvaliteter, med vanlige vegetasjons- og skogsamfunn, og ordinær skogtilstand med gjennomgående dårlig utviklet naturskogskarakter.
Kjerneområder
Til sammen er det avgrenset 41 kjerneområder innenfor eller delvis innenfor tilbudt areal (enkelte kjerneområder er delt i to av tilbudsgrensen). I det følgende listes informasjon om kjerneområdene i området. Nummereringen refereres til inntegningen vist på kartet og opplistingen starter med områdene som ligger ut mot Vidalen for så fortsette sørøstover til Elsrudkollen-Urdevassfjellet og videre
sørvestover.
Lokalitet Gravassbekken (1)
Naturtype (DN håndbok 13-2006) Gammel granskog
Utforming Gammel høyereliggende granskog
Verdisetting Svært viktig (A)
Innledning: Dette er en ny naturtypelokalitet som er registrert av Rein Midteng Asplan Viak i november 2011 og i oktober 2013 i forbindelse med kartlegging av skog tilbudt til frivillig vern. Området er ikke fanget opp gjennom MiS-registreringenene. Området ble registrert på barmark, og pga. tidspunktet på året var det lite karplanter å registrere.
Beliggenhet og naturgrunnlag: Lokaliteten ligger sørøst for Gravasshytta og om lag 500 meter øst for fylkesdelet og omfatter et areal med spredt skog i tilknytning til en mindre bekk samt deler av kantsonene til ei myr. Den grenser i sør mot eldre skog uten mjuktjafs mot vest mot ungskog eldre skog uten mjuktjafs og mot nord mot hardt plukkhogd skog og hogstflater. Mot øst grenser den i hovedsak mot annen eldre skog uten mjuktjafs.
Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Blåbærgranskog dominerer i kantene av myra.
Langs bekken dominerer fattig gransumpskog med innslag av gras og starr. Det er også litt fattig furumyrskog med dominans av røsslyng. Gran er dominerende treslag men det er også litt furu og bjørk.
Artsmangfold: Ingen krevende karplanter er funnet bortsett fra hvitbladtistel ved liten bekk i øst. Mjuktjafs (VU) vokser spredt langs bekken og i kantsona på myras østre side. Til sammen