nytt U T G I T T A V N O R S K S P R Å K R Å D 30. årgang 3–4/2002

SPRÅK nytt

U T G I T T A V N O R S K S P R Å K R Å D 30. årgang 3–4 /2002

1 Utviklinga i bokmål 1950–2000 6 Utviklinga i nynorsk 1950-2000 10 Norsk tale i to generasjonar 14 Engelske lånord i norsk 1950–2000 18 Å snakke «bredt» og «fint»

22 Dialektutjamning i Salten 26 Særskriving av sammensatte ord

Typisk 50-talshus! Slik kan vi kommen- tere bygningar når vi passerer. Ser vi på bilete, kan vi ut frå klesdrakta ofte plas- sere dei til næraste tiåret. Forskjellane er lett synlege, og verda har forandra seg.

Eit bandopptak av ein prat på 1950- talet trong ikkje avsløre noko typisk – utanom samtaleemnet kanskje. Språket er konservativt. For språkforskaren som skal prøve å slå fast noko om større generelle endringar, er 50 år ein svært kort tidbolk. Men opplevingane som kvar enkelt av oss har, kan vere annleis.

Språket er jo ein klagemur.

Går vi frå lydarkivet til avisarkivet for å leite etter tidsbilete, ser vi nok let- tare forskjellar. Men her òg er det typisk at det er ikkje språkendringane som slår oss; det slåande er endringa i moten for avisoppsettet. Nedover i spaltene anar vi nok at ikkje så mange hadde byrja å skrive begynne på nynorsk for 50 år sia, og færre hadde røynsle med erfaring.

I Dagbladet les ein i dag om uka, og Aftenpostenhar slutta med nu, efter og truleg også å befordre passasjerar. Det brukte språkethar tydeleg gått i retning av sams norsk, sjølv om ideologien har vore prega av noko anna. Prosaen har fått meir preg av det munnlege kvar-

dagsspråket, og det har styrt både sjangerform, stil og bokstavering – uav- hengig av retorikken.

I kulturen vår er språk viktig, og der- med er det også viktig å skape førestel- lingar om språk og å repetere mytar om språket. I Språkrådet får vi ofte høre om den ustabile norma, og ikkje få klagar over at «så mye er forandra sia vi gjekk på skolen». Men etter 1959 har lite skjedd som har hatt særlege praktiske konsekvensar. Den siste store endringa var i 1938, som er utafor horisonten for dei fleste nordmenn i dag. I bokmålet kom ei politisk «reversering» i 1981, men heller ikkje den tvinga folk til å leggje om språkvanane sine. Vi har hatt eit halvt hundreår med stor stabilitet i skriftnormene. Besteforeldra våre opp- levde noko anna.

Å dokumentere den nære språkhisto- ria kan vere nyttig for å kunne overprø- ve mytane og å avsløre dei eller oss som lagar og formidlar ideologiar. Språk- historisk kunnskap kan hjelpe oss til å reflektere over korleis vi bruker språket som kultur og ideologi.

Førestellingar om språket

30 Valfridomen i nynorsk 36 På godt norsk

37 Tankar om betre bibelspråk 41 Frå polis til pilis

46 Nyord

47 Du spør – vi svarer INNHALD 3–4 / 2002

V

I VET AT SPRÅK FORANDRER SEG,men er det mulig å snakke om forand- ringer i løpet av en periode på bare femti år? Svaret er avhengig av hva slags forandringer vi snakker om. Det skjer neppe gjennomgående struktu- relle forandringer på så kort tid, men både når det gjelder ordforråd, rett- skriving og språkbruk, kan språket forandre seg slik at vi med en gang kan merke at en tekst fra begynnelsen eller midten av 1900-tallet er annerle- des enn en tekst fra omkring år 2000.

Brukes f.eks. ordet aeroplan i en tekst, vil teksten med stor sannsynlighet skrive seg fra tidlig på 1900-tallet da de første flyene kom til Norge. Ganske snart ble den norske oversettelsen fly- ve-eller flygemaskin tatt i bruk, og den var ennå brukt omkring 1950, men allerede i første halvdelen av hundre- året var også kortformen fly i bruk, og den ble etter hvert helt dominerende.

Og med endringer i familiestrukturen har vi også fått endringer i ordforrådet.

Ord som en sambo, et partnerskap, en helgepappa, en samværsrett er kommet inn i språket i de siste tiåra av 1900-tal- let (jf. Ruth Vatvedt Fjelds artikkel i Språknytt 2–97). Stilidealene har også endret seg og da gjerne slik at skrift- språket er blitt mer talemålsnært og mer preget av privatsfærens språk.

Det er i dag fullt mulig å skrive like

talemålsnært på bokmål som på nynorsk. Men både i bokmål og nynorsk har nok uttrykksmåten ofte endret seg. Einar Lundeby sier at utviklinga av språkbruken i siste halv- del av det forrige århundret har vært preget av to ulike tendenser: «en ten- dens i retning av mer humanitet, skån- somhet, nærhet og intimitet og en motsatt tendens til brutalitet og hen- synsløshet. Det har vært tett sammen- heng mellom samfunnsutvikling og språkutvikling; vi har hatt samme polarisering i samfunnet generelt»

(Lundeby 1995: 44).

Endringer i den fastsatte normen Innenfor den offisielle rettskrivinga har det skjedd en rekke forandringer fra midten til slutten av 1900-tallet.

Disse forandringene er det gjort greie for i detalj i en artikkel i Språknytt 1–97 av Boye Wangensteen, så jeg skal her bare nevne noen hovedtrekk ved utviklinga. Den offisielle rettskrivinga som gjaldt i 1950, var fastsatt gjennom rettskrivingsreformen fra 1938. Denne reformen var basert på en videre til- nærming mellom bokmål og nynorsk samtidig som en ifølge mandatet også skulle skjære ned på antallet valgfrie former. 1938-reformen var et radikalt forsøk på å skape større samsvar mel- lom bokmål og nynorsk samtidig som

Utviklinga i bokmål 1950–2000

KJELL IVAR VANNEBO

grunnlaget for normeringa av bokmå- let ble endret fra å bygge på språkbru- ken til de toneangivende klassene i samfunnet til i større utstrekning å bygge på talemålet til folk flest.

Reduksjonen av antallet valgfrie for- mer ble det lite av. Ved den neste refor- men – Læreboknormalen av 1959 – ble imidlertid tallet på valgfrie bokmåls- former i lærebøkene noe redusert.

Men gjennom hele 50-, 60- og til dels 70-tallet var det stor strid om bok- målsnormen og om selve grunnlaget for normeringa av bokmålet. Det som først og fremst kjennetegnet situasjon- en, var motsetningen mellom en offisi- ell bokmålsnormal og en konkurreren- de, ikke-offisiell riksmålsnormal. Den siste har hatt sin vesentlige styrke i at den er blitt brukt av flere av de større avisene, av den kulørte pressa, av en rekke bedrifter og av enkeltpersoner.

Dette har ført til at vi har fått en kløft mellom en fastsatt offisiell norm på den ene siden og en utbredt bruks- norm på den andre siden. Norsk språk- råd, som utarbeidde den neste refor- men i 1981, forsøkte å bygge bru over denne kløfta ved å gi grønt lys for en rekke riksmålsformer i den offisielle bokmålsnormalen. En rekke tradisjo- nelle ordformer ble jamstilt med hovedformene i 1959-normalen, bl.a.

flere som ikke hadde vært tillatt etter 1938. I rettskrivinga ble det gjennom- gående valgfrihet mellom -a og -en i bestemt form entall i hunkjønn, mens antallet hunkjønnsord med obligato- risk -a ble redusert i læreboknormalen.

Videre ble -ene (med enkelte unntak) valgfri ending ved siden av -a i be- stemt form flertall av intetkjønnsord både i rettskrivinga og i læreboknor-

malen. Prinsipielt sett innebar 1981- reformen, som gjerne omtales som

«liberaliseringsvedtaket», en klar reversering av tilnærmingspolitikken.

Reformen fra 1981 er fortsatt gjelden- de rettskriving, men etter 1981 er flere lite brukte sideformer, som gjerne sam- svarer med nynorsk, tatt ut av bokmåls- normalen, mens flere tradisjonelle (riks- måls)former er tatt inn. Etter årsmøtet i Språkrådet i 2000 ble ei omfattende liste med rettskrivingssaker for perioden 1996–99 sendt over til Kulturdeparte- mentet. Her ble det for bokmålets ved- kommende foreslått å oppheve system- et med sideformer, noe som innebærer at skillet mellom en trang og en vid norm, eller mellom «læreboknorma- len» og «rettskrivinga» (i alle fall inntil videre) blir opphevet. Det innebærerer bl.a. full likestilling av endingene -a/-en i bestemt form entall av hunkjønnsord og av -a/-ene i bestemt form flertall av intetkjønnsord. Videre går Språkrådet inn for å fjerne enkelte tidligere side- former fra rettskrivinga, både ordfor- mer som dauv, haust, korfor, åffer, lauk osv. og systemet med «kløyvd infini- tiv», som var innført som en tilnær- ming til nynorsk i 1938. Flere av vedtak- ene kan altså ses som en videreføring av den påbegynte reverseringa i 1981.

At tilnærminga mellom bokmål og nynorsk ikke lenger er aktuell språk- politikk, blir for øvrig klart fastslått både i St.meld. nr. 13 (fra regjeringa Bondevik I, 1997–98) og i St.meld. nr. 9 (fra regjeringa Bondevik II, 2001–02).

Et endelig vedtak om en ny rettskriv- ingsreform i bokmålet vil imidlertid først foreligge etter Språkrådets års- møte i 2003. (For en mer utførlig fram- stilling jf. Vannebo 2002a og 2002b.)

Endringer i den operative (faktiske) normen

Endringer i rettskrivinga er resultat av bevisst språkplanlegging enten dette skjer i offentlig eller i privat regi. I beg- ge tilfeller dreier det seg om at en eller annen normeringsinstans fastsetter regler eller normer for hvordan språ- ket skal skrives. Det samla settet av normer som bestemmer hvordan en språkvarietet skal skrives, omtales som en normal. Således kan vi snakke om en bokmålsnormal og en nynorsk- normal, som begge er offisielle skrift- språksnormaler gjennom at de er fast- satt av Stortinget, og om riksmålsnor- malen, som er autorisert av Det Norske Akademi for Sprog og Litte- ratur. Det er fullt mulig å snakke om ei utvikling eller – kanskje bedre – ei endring av disse normalene slik vi har gjort når det gjelder bokmålsnormalen ovenfor. Likevel tenker vi med språk- utvikling eller språkendring kanskje ikke først og fremst på fastsatte end- ringer, men derimot på endringer som har sitt opphav i at språket ganske enkelt forandrer seg uten noe påvise- lig inngrep fra en eller annen norme- ringsinstans. Språket omkring år 2000 kan være forskjellig fra språket om- kring 1950 fordi det har utviklet seg delvis andre normer i språksamfunnet enn de som gjaldt for bare fem–ti år siden. Slike normer kan vi – i samsvar med Dyvik 2002 – omtale som operative normer, og disse skiller seg da fra de fastsatte rettskrivingsnormene som vi omtalte ovenfor.

Under arbeidet med Norsk referanse- grammatikk på 1990-tallet registrerte vi en del slike endringer i bokmålet selv om målet med grammatikken

ikke var å gi en diakron beskrivelse.

Som materiale for beskrivelsen hadde vi bl.a. autentiske tekster fra 1945 til 1995, og i dette materialet observerte vi bl.a. følgende endringer:

• Omskrivinger med sin for å uttrykke eieforhold eller tilhørighet (= pos- sessivomskrivinger) har i løpet av de siste tiåra kommet inn i bokmå- let for fullt. Eksempler: folk sitt ve og vel(Aftenposten 1979), Khomeiny sin tale (Aftenposten 1980). Denne ut- trykksmåten med såkalt «garpege- nitiv» var for noen generasjoner siden først og fremst vanlig i kyst- distriktene i Vest- og Nord-Norge, men den er nå også blitt vanlig i talemålet på Østlandet, og dermed er den også kommet inn i skrift- språket.

• Preteritumsformer som brøyt, frøys, føyk, skøyt forekommer i seinere tid ofte i skrift, selv om de til nå ikke har vært tillatt i den offisielle bok- målsnormalen. Disse formene er vanlige i mange bymål, og språk- brukere som har disse formene som del av sitt naturlige talemål (opera- tiv norm), vil gjerne også bruke dem i skrift. Hos Dag Solstad fore- kommer bl.a. følgende eksempler:

De diskuterte så fillene føyk, Jorun reis- te straks krigen brøyt ut, Faren skøyv på han. I Språkrådets framlegg til rettskrivingsendringer for perioden 1996–99 blir det for øvrig foreslått at -øy- skal tillates i slike verb slik at vi får brøt/brøyt, frøs/frøys, skjøt/skøyt osv. i preteritum, mens de tidligere formene med -au- (braut, fraus, fauk, skaut) faller ut. En ønsker altså å få

et best mulig samsvar mellom den operative og den fastsatte normen.

• Perfektum partisipp på -i av sterke verb som drekki, finni, frysi, gripi osv.

Disse formene inngår ikke i den gjeldende bokmålsnormalen, men de dukker opp ikke så rent sjelden i det nyere skriftspråksmaterialet.

Tove Nilsen skriver f.eks.: at hun hørte fryktelige skrik inne fra leilighe- ten som om noen blei stikki med kniv.

Tilsvarende former finner vi bl.a.

også hos Dag Solstad, og vi har til og med registrert enkelte eksempler i Aftenposten: Det er godt jugi hele veien(Aftenposten 1995). Og i Karin Fossums siste kriminalroman, Svarte sekunder (2002), er det i-former hos en av de yngre personene (Men de har visst finni sykkelen hennes), mens den offisielle formen (funnet) blir brukt i replikkene til de eldre perso- nene i romanen og i den autorale framstillinga.

I alle disse tilfellene dreier det seg om former som står sterkt eller sprer seg i talemålet på Østlandet. Og med bak- grunn i den befolkningsmessige kon- sentrasjonen og områdets sentrale stil- ling for øvrig er det grunn til å vente at vi her står overfor former som vil vinne mer og mer innpass i norsk skriftspråk.

En annen utvikling av semantisk- syntaktisk art har vi i bruken av verb som krympe, lekke, ryke; knuse. I de siste tiåra av 1900-tallet var det en økende tendens til å bruke de tre første verba også transitivt: Begge jobbet ved siden av for å krympe studiegjelda (Glåmdalen 1989), Nå skal alle lekke ut opplysninger

(Dagbladet 1994), Lunde Hansen røk kors- båndet i kneet for et knapt ett år siden (Dagbladet 1992, sic) og det siste også intransitivt: – jeg hørte noe som knuste rett ved siden av meg(Harald Rosenløw Eeg 2000). Vi har jo hatt andre verb som kunne brukes både transitivt og intransitivt tidligere (f.eks. begynne, drukne, tørke, velte), men det nye er alt- så at denne bruken nå forekommer ved flere verb der dette tidligere ikke var mulig. Særlig synes det å være en tendens til at en del intransitive verb får kausativ (av lat. causa = ’årsak’) – og dermed transitiv – betydning. Dette er neppe bare ei særutvikling innenfor bokmålet, men av de eksemplene vi registrerte under arbeidet med refe- ransegrammatikken, var ingen på ny- norsk. Ved de såkalte «parverba» i norsk, der vi opphavlig har et system med sterk bøyning i intransitiv bruk og svak bøyning i transitiv bruk (f.eks.

henge, knekke, skvette, slenge osv.), har det også vært en økende tendens til at verba blir brukt om hverandre både med svak og sterk bøyning: Hun heng- te/hang bildet på veggen, Stormen knek- te/knakk trærne. Han slengte/slang boka på bordet. Særlig synes sterk bøyning i transitiv bruk å bli mer og mer vanlig.

Flere nyutviklinger synes i dag å ha utspring i ungdomsspråket. Det gjel- der f.eks. bruken av ord som bare og liksom, som har fått nye funksjoner som diskursmarkører (markører av emnemessige grenser i en tekst), bl.a.

som markører av overgang til direkte tale: Hu´ bare: – dansa du med Petter!?

De nye bruksmåtene utvikles først i uformelt samtalespråk, men derfra kommer de også lett inn i skriftsprå- ket. Dette er imidlertid en utvikling

som ikke bare er begrenset til bokmå- let, vi finner den også i andre nordiske språk. Og både i vårt land og i mange andre land fins det, som Ulla-Britt Kotsinas sier, «många tecken på att ungdomars nyskapelser spelar en inte obetydlig roll i språkförändringspro- cessen» (Kotsinas 1994: 169).

Den framtidige utviklinga

Som andre språk utvikler altså bok- målet seg i samsvar med de operative normene som til enhver tid eksisterer i språksamfunnet. Den framtidige ut- viklinga vil sikkert også skje i et sam- spill mellom nye operative og fastsatte normer. I talemålet synes det gradvis å foregå ei utvikling i retning av et mer østlandsprega folkemål. Enkelte trekk ved dette folkemålet har, som vi har sett, kommet inn i bokmålet – dels gjennom nye fastsatte normer og dels som resultat av utbredte operative normer. Men samtidig har det i løpet av de to siste decenniene skjedd en konsolidering av en mer moderat eller konservativ skriftspråksnorm. Spørs- målet om bokmålets framtidige utvik- ling vil være avhengig av om det kom- mer til å skje en fortsatt konsolidering med grunnlag i den etablerte skrift- språksnormen, eller om en velger en skriftspråksnorm som er mer åpen i den forstand at den også tillater flere såkalte «radikale» eller «folkelige»

talemålsformer. Hvordan utviklinga endelig blir, avhenger i høy grad av språkbrukerne selv og av at det eksis- terer skrivemiljøer der både de «folke- lige» formene og andre nyutviklete former blir akseptert, og at de ikke blir stemplet som avvikende eller stigma- tiserte former.

Litteratur Dyvik, Helge 2002:

Offisiell og ikke-offisiell språknormering – nyttig eller skadelig motsetning?

Kommer i Rapport fra Nordisk språkkonferanse.

Krefter og motkrefter i språknormeringa, Kristiansand 21.–23. februar 2002.

Kotsinas, Ulla-Britt 1994:

Ungdomsspråk. Ord och Stil.

Språkvårdssamfundets skrifter 25. Uppsala:

Hallgren & Fallgren Studieförlag AB.

Lundeby, Einar 1995:

Intimisering og brutalisering.

I Maal og Minne, hefte 1–2, s. 35–44.

Vannebo, Kjell Ivar 2002a:

Om endring av rettskrivinga i bokmål.

I Språknytt 2.

Vannebo, Kjell Ivar 2002b:

Om rettskrivinga i bokmål – en rapport fra normeringsfronten.

Kommer i Rapport fra Nordisk språkkonferanse.

Krefter og motkrefter i språknormeringa, Kristiansand 21.– 23. februar 2002.

Vatvedt Fjeld, Ruth 1997:

Utviklingstendenser i norsk språkbruk 1972–1997.

I Språknytt 2.

Wangensteen, Boye 1997:

Utviklingen av bokmålet fra 1938 til i dag.

I Språknytt 1.

N

YNORSK HADDE I 1950ein turbulent periode bak seg med to rettskriv- ingsreformer som langt på veg flytta normgrunnlaget for språket, og ein årelang og opprivande strid om desse reformene. Denne striden var ikkje over i 1950, men den retninga som ønskte å byggje språket på former som var i fleirtal, i staden for dei historisk eldste formene, hadde fått overtaket.

Striden heldt likevel fram til ca. 1960 og blussa sporadisk opp att seinare.

Den som les ei nynorsk sakprosa- tekst frå 1950, vil nok helst bli slått av kor lite som er endra sidan den tid – slike tekster kunne nesten heilt ut vore skrivne i dag og i høgda verka «mode- rat tradisjonelle» i forma. Det «store hamskiftet» i nynorsken skjedde mel- lom 1920 og 1950. Dei viktigaste end- ringane etter 1950, unnateke nokre sta- vemåtar, er at den stilistiske spennvid- da er blitt større, rammene har vida seg ut. Men også stilnormene har vore gjennom langsame endringar, ikkje bråe omskifte. Skilnaden er større ulike nynorskvariantar imellom både i 1950- åra og i dag enn mellom «typisk 1950- nynorsk» og «typisk 2002-nynorsk».

Rettskrivingsendringar

Den største rettskrivingsreforma etter 1950 er den nye læreboknormalen, som kom i 1959. Den førte til større

valfridom, og tilnærminga til bokmålet vart ført eit steg vidare. I formverket var dei viktigaste endringane at end- inga -e, som hadde vore sideform både i infinitiv og i supinum av sterke verb, no fekk jamstilt hovudformstatus ved sida av -a respektive -i (vera - vere og vore - vori; tidlegare hadde det vore vera [vere] og vori [vore]). Viktig var det òg at e-verb der rota endar på -r, no fekk obligatorisk -te i preteritum mot tidlegare -de: førte, styrte i staden for førde, styrde. (Men i 1986 vart formene med -de jamstilte att.)

I lydverket var dei viktigaste end- ringane at mange ord med -ø- no vart

«forfremma» til hovudformstatus (bøl- gje [bylgje], først - fyrst osv.; tidlegare bylgje [bølgje], fyrst [først]), at ord med -æ-fekk nye hovudformer på -e-: gjete [gjæte], seter [sæter]osv., og at ord med enkel -m- no fekk -mm- som hovudform (gammal, hammar, sommar – mens gamal, hamar, sumar vart degraderte til side- former). Endeleg var det mange end- ringar i tilsvarande lei som gjaldt mind- re ordgrupper eller enkeltståande ord (som mye, skole og søndag, som vart jamstilte med mykje, skule og sundag).

Etter 1959 har Språkrådet gjort fleire meir avgrensa endringar. Den viktig- aste av dei var at frå 1982 vart det tillate å ikkje bøye perfektum partisipp, slik at ein no kan skrive han er spurt, dei er

Utviklinga i nynorsk 1950–2000

LARS S. VIKØR

kjent– mens det før var obligatorisk med han er spurd, dei er kjende. Det enklare systemet har rett nok berre sideformstatus.

Endringar i bruken

Granskingane av utviklinga i faktisk nynorsk språkbruk ser ut til å stadfes- te det inntrykket ein kan ha hatt når ein har følgt utviklinga som lesar og brukar, nemleg at dei fleste endringa- ne frå 1959 er følgde opp i praksis og er blitt dominerande. Det gjeld særleg dei formene og formgruppene som er blitt einerådande i læreboknormalen, altså einaste hovudformer. Der det er valfridom i læreboknormalen, ser det ut til at dei tradisjonelle formene oftast har fått førerangen, med eitt viktig unntak: I infinitiv var truleg endinga -a(kasta) dominerande fram til om lag 1960, men deretter overtok endinga -e (kaste) og vart etter kvart den domine- rande forma, jamvel om normalen likestiller -a og -e. Denne endringa kan ha komme av at mange følte at e- endinga var meir landsgyldig og all- mennorsk, mens a-endinga delvis fekk eit stempel som «tradisjonell», delvis som typisk for det sørvestlandske a- målsområdet. Der har a-infinitiven hal- de seg godt, og han blir også brukt for å markere eit tradisjonelt (men ikkje svært tradisjonelt) nynorsk. I supinum av sterke verb dominerte -i (skrivi) i femtiåra, i alle fall i sakprosaen, men etter 1960 vann -e (skrive) terreng att.

Former som kommi og skrivi har no mest status som språkpolitiske marke- ringsformer, særleg for søraustlend- ingar.

Tida etter 1970 var prega av sterk interesse for dialektane og ein viss

reaksjon mot einsretta språkbruk.

Derfor kom det i målpolitiske krinsar opp ein tendens til å tilpasse nynorsk- en til ulike talemål, i alle fall gjekk ide- ologien ut på det. Men det ser likevel ut til at mesteparten av bruken i prak- sis har nærma seg ei slags nøytral

«midtnorm», som vi finn hos store nynorske tekstprodusentar som Sam- laget og Dag og Tid. Regionalt har det vore noko større opning for dialekt- nære former, men jamvel der verkar det som om ei «midtnorm» når meir og meir ut. Samtidig finst det miljø der dei medvite dyrkar særlege versjonar av nynorsk, ikkje minst tradisjonalis- tiske variantar som peikar tilbake til 1917-rettskrivinga. Vi kan såleis seie at nynorsken i dag finst i ei prototypisk form som blir oppfatta som ganske nøytral eller umarkert, og i ulike mar- kerte versjonar som knyter seg til regi- onar og til språkideologiar.

Ordtilfanget – normeringa

Spørsmålet om gode og dårlege ord i nynorsk var ikkje så sentralt i 1950 som det vart seinare, sjølv om det var klare oppfatningar om dette. Ord med opphav i dansk og tysk og utbreiing i bokmål vart rekna som indikasjonar på dårleg språkmeistring, og det var stort sett semje om det mellom dei ulike fløyene i rettskrivingsstriden. Likevel var det ei stadig gliding der tradisjo- nelle nynorskord fekk stempelet

«puristiske» mens bokmålsord som tidlegare var avviste, vart meir god- kjende (typen dempe, flykte, skjebne, smerte, stoff, støv). Under ordskiftet om læreboknormalen 1959 tok Norsk språk- nemnd opp dette og gjekk inn for ei varsam tilpassing til eit meir liberalt

språksyn. Vi fekk ei dobbel utvikling:

Rettskrivingsordlistene for nynorsk tok frå utgåve til utgåve opp nye ord som redaktøren vurderte som tilstrek- keleg «nøytraliserte», samtidig som ordlistene stadig meir fekk autoritet som normerande også når det gjaldt kva ord det var «lov» å bruke. Dette auka usikkerheita for dei som skulle skrive språket, for det var ingen andre kriterium for «lovleg» og «forbode» enn om ordet stod i ordlistene eller ikkje.

Spørsmålet om ein skulle opne for ein friare ordbruk når det gjaldt ord målføra hadde felles med bokmål, men ikkje med nynorsktradisjonen, eksplo- derte i ein kraftig strid tidleg i åttiåra.

Da sette Språkrådet ned eit utval som la fram meir liberale retningsliner på dette området, men framleis var det slik at Språkrådet skulle ha kontroll med ordutvalet i dei godkjende ordlis- tene. Nye ord måtte derfor vedtakast eitt for eitt av fagnemnda i Språkrådet for å få komme inn i ordlister. På nitti- talet blussa striden opp att, og enda med at Språkrådet endra syn. I 1999 vart det vedteke nokre retningsliner som skulle gi klarare grenser for kva typar ord som ikkje skulle takast opp i ordlistene, og opna for at alle ord som ikkje vart råka av desse kriteria, skulle kunne takast inn. No skulle alt vere til- late som ikkje var forbode, mens det tidlegare hadde vore slik at det som ikkje var tillate (teke opp i ordlistene) skulle vere «forbode» (dvs. reknast som «feil» i nynorsk).

Ordtilfanget – bruken

Det er vanskeleg å seie noko sikkert om utviklinga av ordbruken i nynorsk; det er smått med vitskaplege

jamførande studiar. Ein måte å «måle»

utviklinga på er å lese eldre tekster og freiste å leggje merke til skilnadene.

Sjølvsagt vil vi da finne allmenne skil- nader som kjem av sjølve samfunnsut- viklinga: Språket er fornya med store mengder ord som hører til nye kultur- former som vi i dag er fortrulege med, mens gamle kulturord har gått ut eller er blitt gammaldagse. Desse nye orda er berre unntaksvis danna i nynorsk- en, dei er i nesten alle tilfelle importer- te, mest frå utanfor landegrensene og formidla gjennom bokmål.

Ser vi på det særnynorske ordtil- fanget, har no mykje av det fått status- en «tradisjonelt» (ord som brennhug, brigde, dugleik, gaman, sutlaus). Slike ord blir gjerne nytta av bevisste språk- brukarar som signal på at dei er nett- opp det og står på tradisjonsnynorsk- ens grunn. Men mange slike ord har òg glide inn i det vi kan kalle det all- menne nynorske ordtilfanget, trass i at dei kan vere lite brukte i dialektane (ord som døme, framlegg, høve, lagnad, skilnad). Det finst stilistiske normer som tilseier kva slags ord som er akseptable i nynorsk, og kva som er bokmålismar. For enkeltord er det ofte vanskeleg å dra desse grenselinene, men ein del ord som spise, kun, heslig, hustru, skjebne blir nok framleis opp- levde som sitatord frå bokmål. I prin- sippet er det lettare å avgrense seg mot ord med visse prefiks og suffiks, det somme kallar «anbehetelse»-ord, dvs. ord som begynner på an- og be- og sluttar på -heit og -else. Etter kvart som desse ordelementa er blitt god- tekne i stadig fleire ord, verkar dei ikkje lenger så fremmende, og an- og særleg be- har vel glide nokså godt inn

i språket. Det er derimot truleg rett å seie at berre nokre få ord på -heit og særleg -else er allment aksepterte i bru- ken hittil trass i at normeringa har opna for dei.

Truleg vil vi framleis ha ein proto- typisk nynorsk med eit visst standard- ordtilfang der nyare bokmålsnære ord berre gradvis og langsamt slepp inn,

dessutan særlege variantar som er meir liberale på éin kant, og meir restriktive og tradisjonalistiske variantar på ein annan kant. Nynorsken lever i kryss- presset mellom bokmålspåverknad og ein normtradisjon som yter motstand mot denne påverknaden, og i dette spenningsfeltet held han fram med å leve.

Slutt på tilnærmingslinja i rettskrivingspolitikken

I Ot.prp. nr. 95 (2001–2002), som vart lagd fram 14. juni, gjer regjeringa framlegg om å oppheva den såkalla tilnærmingsparagrafen i lov om Norsk språkråd.

Tilnærming mellom nynorsk og bokmål «på norsk folkemåls grunn»

var opphavleg eit uttalt mål i offisiell norsk rettskrivingspolitikk. Tanken var å smelta dei to målformene saman til eit felles norsk skriftspråk. Denne så- kalla samnorskpolitikken vekte etter kvart stor strid, og gjennom skipinga av Norsk språkråd i 1971 vart det slutt på den aktive tilnærmingslinja.

Men tanken om eit felles norsk skriftspråk ein gong i framtida vart

ikkje oppgitt. Norsk språkråd skulle framleis støtta opp under utviklings- tendensar som på lengre sikt fører målformene nærmare saman. Dette har ikkje gitt seg nemnande utslag i den faktiske rettskrivingsutviklinga dei seinare tiåra. På viktige punkt har målformene snarare fjerna seg frå kvarandre. I ei stortingsmelding frå 1997 vart også tanken om eit framti- dig felles skriftspråk lagd bort.

Den lovendringa som no blir fore- slått, vil setja eit endeleg punktum for den omstridde tilnærmingspolitikken, skriv Kultur- og kyrkjedepartementet i ei pressemelding.

I

KLAGESPALTENE I AVISERkan ein få det inntrykket at det skjer mange om- kalfatringar i norsk talemål, og at til- standen for dialektane er kritisk. Dette kan diskuterast, men kanskje det ikkje er underleg at folk blir urolege når dei oppdagar at det som ligg dei så nær, ikkje er heilt som før? På avgrensa plass skal vi her prøve å dra nokre all- menne linjer i utviklinga som har skjedd gjennom nesten to generasjonar.

Det er vanskeleg å peike på språk- drag som slettes ikkje fanst alt for 50 år sia. Når ungdomen no sluttar å skil- je mellom de og dåkke, er ikkje det nytt.

Dåkke må komme har det vore sagt lenge før vår tid; det som skjer no, er at dette draget spreier seg. Endatil Eg ska komme te du fanst før krigen; det nye er at det spreier seg så fort at det held på og blir eit særdrag for austegd- ane. Og i Narvik blei det sagt de karlle varnne i staden for de kallje vannje alt før siste verdskrigen, nytt er det at folk har begynt å bruke «halvtjukk» l og n for palatal l og n i byar lenger nord òg.

Den språklege «farsotta» i dag er at ungdomar seier sjino for kino. Første

«kasusa» med dette fenomenet var kanskje fødde i Bergen i 1964. Det er mogleg Oslo greier å slå dette tids- punktet, men vi finn førebels neppe femtiåringar som ikkje skil mellom kj og sj. Men dei kjem snart, og dette

fenomenet spreier seg raskt utover landet. Om 250 år har kanskje all norsk gått over til å seie sjino. Ja, 250 år. Og kanskje. Vi ser det nemleg av andre språkendringar at så lang tid må det ta før språket over heile landet har gjen- nomført eit nytt drag. Ofte stoppar det før det går så langt, og da får vi ei ny dialektgrense. Ved Hamarøy ligg nord- grensa for tjukk l; der stoppa den far- sotta sørfrå for kanskje 500 år sia. Slike stabile grenser kan vi få på nytt; og gamle grenser kan begynne å flytte seg.

Det er dette mye av talemålsendring- ane går ut på. Og 50 år – eller for den del eit menneskeliv – er litt snautt til å gi perspektiv.

Endringane i språket

Ordforrådet forandrar seg fortare enn resten av språket. Vi legg også godt merke til nyorda som kjem, mens gamle forsvinn uformerkt ut i stilla.

Nye glitrande ord kjem kvart år, f.eks.

er rukola og ei mengd andre matord lett synlege frå dei siste åra. Men at ord som kaun for ’byll’ er nesten for- svunne, er vanskelegare å registrere. I slang er ordsirkulasjonen særleg stor.

Spenn for ’kroner’ er alt blitt gammal- slang, og bols med same betydning er direkte utgammalt.

Grammatikken derimot er konser- vativ. Tradisjonelle dialektkart som

Norsk tale i to generasjonar

HELGE SANDØY

mange av oss har sett i lærebøker, er oftast laga på grunnlag av informantar som lærte å snakke på slutten av 1800- talet. Men framleis gjeld dei – i alle fall for det meste. Mindre retusjeringar trengst, f.eks. ser det ut til at etter- krigsgenerasjonane i Fjordane og på Sunnmøre meir og meir har kvitta seg med uttalar som mannj (’mann’) og vållj (’voll’), og dermed har dei flytta ei gammal grense nordover. I Salten kan vi snart viske ut eit område som hadde o-ending i svake hokjønnsord, for dannj damo er blitt til dannj dama.

Og skarre-r-grensa har ete seg mange kilometer oppover i Nordhordland.

Endringane i talemålet i dag er pre- ga av regionalisering, som vil seie at det skjer ei dialektutjamning mellom lokalsamfunna innafor ein større regi- on. Dialektforskjellar som var knytte til ei bygd eller ein by, forsvinn til for- del for felles drag. I Nordland for- svinn substantivformer som ei dam (dvs. ’ei dame’) i område der slike drastiske «halvhoggingar» var mest gjennomførte, men så blir infinitivar som å springe avkorta til å spring i eit større område enn før. Altså kompro- miss innafor regionen.

I slike utjamningsprosessar er det ein tendens til at enkle grammatiske løysingar sigrar over dei meir innvik- la. I Trondheim skilde ein før f.eks.

mellom -e og -a i fleirtal: alle marken og alle visan. Siste tiåra har det gått fort i retning av -an i alle ord, og dette sprei- er seg etter kvart til eit større område.

Lengst i retning av å utvikle eit fel- les regionspråk har det sentrale Aust- landet komme. Der har ein fått det som ofte blir omtalt som ’standard- austlandsk’, og som er så einsleta at

ein knapt hører om ein person er frå Kongsberg eller Kongsvinger. Denne fellesdialekten har nok mest drag frå dei folkelege bymåla, aller mest frå Oslo. Det heiter f.eks. brøyt der ein før sa braut, kasta der ein før sa kaste i for- tid, vi'kke for vill itte, såver for søv, syk- kærn for sykkel'n osv. Eit herleg kom- promiss, altså. Men som ein kollega har sagt det: «Udanna østnorsk» har overtaket. Så vi lever i interessante tider!

På indre Austlandet og i austlands- dalane har ikkje utviklinga gått så langt. Men i gamle stasjonsbyar og i nye sentrum har det utvikla seg enkla- var med sterke standardaustlandske innslag. Interessant er det å sjå at i blandingsmålet som utviklar seg slike stader, dukkar same draga opp. Fleir- tal bestemt form på -an får overtaket både i Ringebu og i Nes i Hallingdal, slik at det heiter alle visan i det yngre sentrumsmålet. Det skjer nok utan at dei to stadene påverkar kvarandre.

Det kan vi lese om i ei par år gammal bok om Austlandsmål (redigert av Turid Kleiva o.a., Oslo 1999).

Forenkling i substantivbøyinga er ei tydeleg endring. I ytre Agder tek -e over som einaste fleirtalsending i ube- stemt form, i midtre Agder er det -a som sigrar, slik som tendensen er i Trøndelag og i Nord-Noreg – igjen truleg utan gjensidig påverknad. På Sør-Vestlandet er hokjønnsendinga frå bestemt form fleirtal på full veg inn i inkjekjønn, slik at gamle former som adle eploeller adle eplæ blir bytt ut med adle eplena. På dette vesle grammatiske området har mye skjedd på 50 år.

Hardast har nok «tidens tann» gått ut over dei gamle «riksmålsdialekt- ane», det som òg gjerne er kalla ’høg-

are talemål’ i byane. Vi finn ingen i etter- krigsgenerasjonen i Bergen som seier någen, efter eller nu. Det som før var

«vulgære» former, har sigra. I Stav- anger har sosietetspronomenet je (’eg’) problem med å overleve, osv. På Frogner i Oslo er det også blitt mye mindre av dei lyse a-ane (i f.eks. gAte);

piker må vike for jenter og lesse ´på (med trykk på siste ordet) blir bytt med det tidlegare vulgære `lesse-på. I ein del byar har det høgare talemålet eigentleg døydd stille ut. Men samti- dig har gatespråket òg teke opp nye drag. Alle hesta vik for alle hestene i Oslo, og i Bergen har klær (’klede’) stort sett sigra over kler hos dei unge. Dei nye bymåla har måtta kompromisse ein del. Ønskjer ein å summere opp dei 50 åra, kan ein altså peike på tendensen til både regional og sosial utjamning.

Endringane i storsamfunnet

Dei språklege omleggingane vi skim- tar, kjem ikkje av seg sjølve. Den sosia- le utjamninga har skjedd ikkje berre i språket. På diskoteket møtest ungdo- mar med ulik sosial bakgrunn, og byg- deungdomar forstår ikkje eingong det at fedrane (ev. bestefedrane) på 1950- talet tok på seg slips når dei skulle til byen. «By og land hand i hand» er i dag blitt for sjølvsagt til at det kunne ha fungert som politisk slagord.

Språket er som ein spegel av kultur- livet, og den kulturelle aksjonsradius- en vår har forandra seg. Bydelar og enkeltbygder er i mye mindre grad kulturelle einingar i dag. Ein reiser på tvers av slike grenser kvar dag for å arbeide, for å drive med akrobatikk på rullebrettet etter skoletid eller møte kameratar på dans i helgane. Kon-

taktflatene har forandra seg, og identi- tetsoppfatningane er annleis – da føl- gjer språket med. Spesielt talemålet uttrykkjer nettopp det spontane, kven vi ønskjer å identifisere oss med.

Samfunnsomleggingane og politik- ken etter verdskrigen har gitt nye vil- kår for språkendringane. Lett synlege er dei store kommunesamanslåingane på 1960-talet, fordi mye av samfunns- organiseringa da gjorde det naturleg å basere seg på større einingar. Skole- verket var eitt slikt område, og nett- opp det nye skolesystemet med inter- kommunale realskolar og etter kvart sentrale ungdomsskolar og vidaregå- ande skolar har vore ein katalysator for språkendringane. Her møtest jo alle ungdomane og utviklar ein felles- skap med jamaldringar frå mange bygder og bydelar. Slikt må få språk- lege følgjer.

I Kommune-Noreg voks det opp nye sentrum som sopp i regnvêr. Dei livnærte seg på dei nye sentralskolane og kommuneadministrasjonane med mange nye etatar og kommunalt heil- tidstilsette. Dette er ein viktig del av urbaniseringa av samfunnet. Fiskaren som var bygningsrådsformann og oppsøkte byggjeplassen hos naboen på kveldstid, opplevde fellesskapen annleis enn ein moderne teknisk sjef med store arkivskåp og teiknebrett.

Livssituasjonen blei annleis for mange, og miljøa blei prega av nye ambisjonar og nye sosiale band. Det gjer òg at språket i dei nye sentruma har kunna utvikle nye drag, og tilflyt- tinga har forsterka det. Urbanisering med sosial og geografisk mobilitet er altså eit stikkord for å forstå at vilkåra er nye for språkendringstendensane.

Eit anna ytre vilkår er den heilt nye livssituasjonen ungdomane har fått siste 50 åra. Tidlegare var det vanleg å gå ut i arbeid etter ein var ferdig med folkeskolen eller eventuelt framhalds- skolen. Frå ungdomane var 14–15 år, var dei før del av vaksensamfunnet.

Denne tidlege arbeidsfellesskapen var sjølvsagt viktig for identifikasjonsram- mene. I dag går kanskje dei fleste ikkje inn i arbeidsfellesskapar før dei er godt over tjue år, og da har dei hatt ei lang ungdomstid skjerma frå vaksen- samfunnet. Vi har dermed fått ein ei- gen ungdomskultur, og den har endra det sosiale samfunnet gjennomgripan- de. Vaksensamfunnet er ikkje på same måten idealet som før, og dét må jo få følgjer.

Vi kan nok seie at det mest interes- sante språkspørsmålet er: Korfor forand- rar ikkje språket seg meir enn det gjer?

Oss menneske imellom

Eit bandopptak frå 1950-talet av ein kvardagssamtale treng ikkje gi oss noka overrasking i dag. Endringane er allment sett ikkje store. Men dersom vi ser f.eks. intervju frå den første fjern- synstida, altså 1960-talet, slår det oss med ein gong at her er noko blitt ann- leis: Folk brukte De til kvarandre, og skrifta var førebiletet for både spørs- mål og svar slik at alt verkar stivt og fjernt – for oss.

Stilforskjellane er svært omlagde, og 1970-talet var på sin måte ein revo-

lusjon på grunn av det somme har kalla dialektfrigjeringa. Mange fleire fann det da naturleg og mogleg å bruke dialekt- en sin overalt. I foredrag, i radio og fjernsyn, på talarstolen i Stortinget og i preika. Også direktørar kan i dag snakke dialekt – men søraustlendingar må nok passe seg meir enn andre, like- vel. Største endringane i norsk talemål siste halve hundreåret er denne om- legginga i bruken av dialektar. Dei er nok større enn forandringane i sjølve talemålsgrammatikken – om det er råd å samanlikne slikt.

Årsakene til denne omlegginga i språkklimaet kan vere mange. Somme håper kanskje at dette er ein siger for dei nedvurderte i samfunnet. Men ei anna årsak kan vere at næringslivet i dag med masseproduksjon og masse- sal må appellere til folk på ein annan måte. Det uformelle og direkte har fått ein ny funksjon. Den utbreidde ’av- slappa språktonen’ er nemleg ikkje ei utvikling berre her til lands, sjølv om ho språkleg sett har fått sterkare utslag her enn mange andre stader.

Men heller ikkje ei dialektbølgje kan vare evig. Ho var nok over på 1990-talet, og vi kan skimte nye ten- densar. Dialektlojaliteten er neppe den same som for tjue år sia, men samtidig er regionaliseringsbølgja kraftig. Ten- densane er såleis ikkje eintydige. Re- sultatet ser vi betre når tida kjem meir på avstand.

I

PERIODEN LIKE FØR andre verdenskrig samlet og beskrev engelskfilologen Aasta Stene ca. 530 engelske lånord som da var i bruk i norsk (English Loan-words in Modern Norwegian, Oxford University Press og Johan Grundt Tanum Forlag). I forbindelse med publiseringen av av- handlingen i 1945 sier hun i forordet at boka er et dokument over en forgangen tid, og at hun i siste minutt hadde fang- et inn avslutningsfasen i en lang utvik- ling rett før store endringer fant sted.

Ganske dramatisk proklamerer hun at

«The field is now new» – fagfeltet fram- står som nytt.

Etterkrigstida i Norge har vært pre- get av en sterk innflytelse fra anglo- amerikansk kultur på de fleste områ- der, f.eks. politikk og økonomi, viten- skapelige og tekniske nyvinninger, idrett, populærkultur, livsstil og rekla- me – noe som også har satt sine spor i språket.

«The field is now new»

Det fins ingen undersøkelser av engels- ke lånord i norsk som tar for seg situa- sjonen omkring 1950. Stenes materiale, som antakelig er nokså utfyllende, var på dette tidspunktet drøyt 10 år gam- melt, og noen jamførbar undersøkelse kom ikke før på begynnelsen av 1960- tallet. Da ble det skrevet 5 norske hovedoppgaver og en engelsk MA-

oppgave om engelske lånord i norske aviser, flere av dem med Stenes av- handling som forbilde og modell. Først på 1980-tallet kom nye undersøkelser hvor den engelske innflytelsen ble tatt opp: rapporter om oljenorsk, og nyord- og slangordbøker, alle med innslag og omtale av engelske lånord. Men det er ikke før i siste tiår av århundret at forsk- ningen på området virkelig har skutt fart, med prosjektet «Engelsk i norsk språk og samfunn» som startet opp i 1990 (se Johansson og Graedler, Rocka, hipt og snacksy. Om engelsk i norsk språk og samfunn.Høyskoleforlaget. 2002), kam- panjene til Norsk språkråd på 90-tallet, og det pågående prosjektet «Importord i Norden» i regi av Nordisk språkråd. I forbindelse med førstnevnte prosjekt er det blant annet skrevet et par hoved- oppgaver med diakrone undersøkelser;

de vil bli omtalt nedenfor.

Omfang og økning av antall lånord Det er ingen grunn til å tvile på at inn- slaget fra engelsk har økt i omfang de siste 50 åra. Anglisismeordboka, som ble publisert i 1997 (Universitetsforlaget, red. Anne-Line Graedler og Stig Johans- son), har over 4000 oppslagsord – ca.

7,5 ganger så mange som Aasta Stene.

Men mangelen på sammenliknbare undersøkelser gjør det vanskelig å beregne hvor stor økningen har vært.

Engelske lånord i norsk 1950–2000

ANNE LINE GRAEDLER

Berulfsen og Gundersens fremmed- ordbøker har imidlertid kommet i nye, reviderte og utvidede utgaver gjennom hele det aktuelle tidsrommet, 16 gang- er mellom 1940 og 2000. Selv om ord- samlingen i slike bøker ofte preges av en del fagterminologi, inneholder de også mange allmenne ord med uten- landsk opphav. Figur 1 viser hvordan ordmengden har økt i utvalgte utga- ver av Berulfsen og Gundersen fra 1953 til 2000 (1953, 6. utgave; 1965, 9.

utgave; 1974, 13. utgave; 1986, 15. ut- gave; 2000, 16. utgave; bare den første tredjedel av hver bok er gjennomgått).

Ikke bare det absolutte antallet, men også andelen engelske ord i hver bok økte i dette tidsrommet, fra ca.

6,5 % i 1953-utgaven til nærmere 9 % i 2000-utgaven. Til sammenlikning kan nevnes at engelske ord i Bokmåls- ordbokaog Nynorskordboka utgjør hen- holdsvis ca. 10 % og 12 % av ord med utenlandsk opphav.

En av hovedoppgavene i tilknytning til «Engelsk i norsk språk og samfunn»

(Grethe Grønli, The Influence of English on Norwegian Advertising, 1990) innehol- der en sammenlikning av annonsene i en uke av morgenutgaven av Aften- postenfra 1969 og tilsvarende uke i 1989.

Materialet er begrenset, men viste blant annet at antallet engelske lånord var 14 ganger større i 1989 enn i 1969, og hvis vi tar hensyn til økningen i det totale annonsevolumet, som var seks ganger større i 1989 enn i 1969, representerer dette en fordobling av det engelske inn- slaget i løpet av 20-årsperioden.

Fagområder

Figur 2 viser de engelske lånordene fra Berulfsen og Gundersens fremmed- ordbøker fordelt på fag- eller emne- områder (områder med få ord er slått sammen i kategorien «annet»).

Selv om forskjellene ikke er drama- tiske, ser vi at det skjer visse endringer i fordelingen mellom de ulike gruppe- ne. Kategoriene «klær og mote» og

«musikk og dans» har begge økt en del siden 1953-utgaven. Flere av ho- Figur 1. Økning i engelske ord i Berulfsen og Gundersens fremmedordbøker, 1953–2000

vedoppgavene fra 60-tallet nevner at en stor andel av de nye ordene er kom- met gjennom underholdningsindustri- en. Ord og uttrykk med tilknytning til særlig ungdommens forbruk og kultur har stått for en viktig del av lånordene i 50-årsperioden (se figur 3).

Utover i perioden er det også kom- met inn mange ord som er mer gene- relt knyttet til en ny livsstil hvor fritids- aktiviteter er et viktig element, f.eks.

cruise, after skiing, caravan, aerobics, filo-

fax, clubbing, bad taste-party.

Andelen ord og uttrykk fra «mat og nytelsesmiddel» og «sjøfart» i figur 2 har minket litt. Det samme gjelder andelen ord som bare brukes om for- hold i engelsktalende land, de såkalte

«eksotika».

Andelen ord i kategorien «sport» er nokså stabil gjennom hele perioden.

Her kan vi supplere med resultatene fra Nils Kobberstads hovedoppgave fra 1999, som undersøker fotballsprå- Figur 2. Andel ord fordelt på emneområder i Berulfsen og Gundersens fremmedord- bøker, 1953–2000 (rekkefølgen av feltene i søylene tilsvarer rekkefølgen i forklaringen til høyre for diagrammet)

Figur 3. Ord og uttrykk med tilknytning til ungdomskultur

50-TALLET 60-TALLET 70-TALLET 80-TALLET 90-TALLET MUSIKK rock'n roll, hit, hitliste, disco, cover hip hop, CD, grunge/grønsj,

band, blues twist punk breakdance dance

KLÆR OG jeans, duffelcoat crush-lakk, denim, boots, stonewashed, sagge,

MOTE miniskjørt, collegegenser cityshorts, clubwear

hotpants wet-look

MAT OG Coca Cola, broiler, dip burger, fastfood brownie, bagel, donut,

DRIKKE hot dog, grille (hot) shot sub(marine)

ket i avisene i tre tidsperioder: måne- den juni 1938, 1968 og 1998 («The Influence of English on Norwegian in the Football Columns of Two Nor- wegian Newspapers: A Synchronic and Diachronic Study»). Ifølge denne oppgaven har antallet lånord økt betraktelig siden 1938, og andelen en- gelske ord i løpende tekst i 1998 ligger på 19,2 pr. 1000 ord.

Kategorien «allmennspråklige ord»

er også ganske stabil i figur 2, mens ord og uttrykk fra «handel og økono- mi» viser en nedgang på 1970-tallet for så å øke igjen mot slutten av 1990- åra. Dette kan ha sammenheng med den såkalte jappetida på 80-tallet, som blant annet resulterte i en del engelske ord og uttrykk fra forretnings- og finansverdenen: all time high, asset stripping, break even, buy-out, flagging, float, insider trading.

Den største økningen i figur 2 fin- ner vi i en del av de emneområdene som hadde mindre enn 30 ord totalt, og som derfor er blitt slått sammen i gruppen «annet». Offshore/olje og edb er et par emneområder som så å si ikke fins i fremmedordbøkene fra 50- og tidlig 60-tall, men som kommer inn for fullt på 70-tallet med mange engels- ke lånord, f.eks. blowout, jack-up-rigg, roughneck(olje) og byte, bug, chip, joy- stick, diskett(edb). Mens oljeterminolo- gien snart ble fornorsket, har data- språket fortsatt å holde seg med mange engelske uttrykk, og datapub- likasjoner har vist seg å være blant de tekstene som har høyest tetthet av engelske ord.

Hva med de neste 50 år?

En av de viktigste observasjonene i

den omtalte hovedoppgaven om fot- ballspråket er at balansen mellom fot- ballterminologi og mer allmenne lånord er blitt endret siden 1938. Mens det eldste materialet hadde en over- vekt av fotballtermer, var hoveddelen av materialet fra 1998 av den mer generelle typen. Dette kan tolkes som et symptom på at kontakten med en- gelsk i løpet av denne perioden er blitt stadig mer omfattende og intens. Fra en relativt begrenset posisjon med inn- flytelse innen en del godt definerte fagområder har det engelske språket i dag fått en stilling som leverandør av nye ord og uttrykk også i dagligspråk- et, og engelske uttrykk benyttes ofte selv der det fins dekkende ord og uttrykk på norsk. Dette, sammen med tendensen til at enkelte språklige

«domener» etter hvert er blitt nesten fullstendig engelskdominert, har fått flere til å frykte en dyster framtid for det norske språket. Det er imidlertid viktig å huske på at mange av de en- gelske ordene som kommer inn, også i ordbøkene, går ut av bruk etter en tid eller får en fornorsket form. Ordforråd- et er i stadig utvikling. Det er heller ikke slik at engelsk brukes av alle overalt. Sett i forhold til mengden språk som produseres i Norge i dag er andelen engelske ord sansynnligvis forsvinnende liten. Norsk kan sikkert tåle en mye større andel lånte ord og uttrykk uten å gå i oppløsning eller bli mindre anvendelig for språkbrukerne.

En trøst er det kanskje at nettopp en- gelsk, som nå påvirker språksamfunn over hele verden, selv er blitt fullsten- dig forandret som følge av innflytelse fra andre språk uten at det ser ut til å skape problemer for brukerne.

D

A JEG GJORDEhovedfagsundersøk- elsen min om talemålet på Romerike, forstod jeg etter hvert at sjøl om alle informantene mine snakka om å prate «bredt» og «fint», kunne de umulig legge det samme språklige innholdet i disse begrepa. Så jeg fikk lyst til å undersøke hva det er i språket som oppfattes som «bredt» og «fint», og ikke minst hva som føles som «akkurat passe» eller «nøytralt». Kanskje varierer disse oppfatningene mellom forskjelli- ge aldersgrupper og forskjellige steder, og kanskje sier dette noe om hvilke endringer som har funnet sted, og om hva folk legger i de forskjellige språk- lige normideala som fins i området. I doktorgradsprosjektet som jeg holder på med nå, har det blitt en hovedsak å finne ut mer om dette. Prosjektet består av en spørreundersøkelse der 140 unge og 60 voksne fra de tre romerikskom- munene Skedsmo (med Lillestrøm), Ullensaker (med Gardermoen) og Nes deltar. 36 av dem er også med i en tale- målsundersøkelse. Denne artikkelen tar utgangspunkt i svara fra elevene i den videregående skolen.

Fem sørøstlandske tunger

Den mest sentrale delen av spørreun- dersøkelsen inneholder fem talemåls- prøver fra forskjellige steder i områ- det. Deltakerne skal ta stilling til hvor

de mener disse fem kommer fra, om de har navn eller merkelapp på tale- måla, og hva de synes om dem, hva det er i språket til disse fem som gjør at de har valgt å beskrive dem som de gjør, og hvem av de fem de har mest til felles med språklig. Talemålsprøvene er fra fem damer med ganske lik alder og bakgrunn. Men de snakker ikke likt, og de er fra forskjellige steder:

Bærum, romerikskommunene Løren- skog, Gjerdrum og Eidsvoll, og Rau- foss, som er på Toten. Her følger ei skissering av hvordan de snakker:

Bærumsdama har ingen tjukke l-er, ikke diftonger (bred, sen) og ingen a-end- inger. Hun snakker ganske likt nyhets- opplesere i NRK med østnorsk uttale.

Lørenskogsdamahar nok ingen trekk som ikke kan forekomme i Oslo, men har likevel ikke et språk vi hører mye blant nyhetsopplesere: Hun har a- endinger, tjukk l og sier blei og sjøl, men hun legger ikke trykk på første- stavinga (ikke ’bannan) og har ikke jamvektsformer (væra, gjøra).

Gjerdrumsdama har mer tjukk l, a- endinger, trykk på førstestavinga og jamvektsformer. Eidsvollsdama har alt dette, og i tillegg sier hun for eksempel je(jeg), gæli (galt) og hime (hjemme).

Raufossdamabærer nok preg av at hun har bodd nærmere Oslo de siste åra, men snakker likevel totendialekt, med

Å snakke «bredt» og «fint»

– hva betyr det egentlig?

ELLEN SKOLSEG

f.eks. je, itte, fortidsendinga -e (kaste) og trang ei-lyd i meg/mej/og deg/dej/.

Hva blir lagt merke til?

Folk har lettere for å merke seg ord enn lyder og bøyningsendinger. Det gjelder sjelden ord som er helt sær- egne for et område, men heller ord som dialektuttale eller bøyningssys- tem gjør annerledes enn det deltaker- ne forventer. Sammenlikningsgrunn- laget kan være skriftspråket eller rett og slett talemålet til deltakeren. Ord som ofte blei bemerka, er f.eks. gæli (galt), fysst og fræmst (først og fremst), sjøl/selv eller syk/sjuk. Og det er lettere å kommentere trekk som er der, enn fraværet av dem; av de fem har bæ- rumsdama fått færrest språklige kom- mentarer. Likevel er det lyder eller bøyningsformer som får flest bemerk- ninger, og de trekka som havner «på topp», er tjukk l, trykk på førstestavel- sen og a-endinger av alle slag. I forbin- delse med bærumsdama er det fravær av tjukk l som bemerkes hyppigst, og en del påpeker at hun ikke har trykk på førstestavelsen. Det blir sjølsagt ofte bemerka om damene sier je eller itte, og om de sier sjøl eller selv. Jam- vektsformer blir også lagt merke til.

Preteritumsformene av å bli er inter- essante. Rundt 18 % kommenterer at eidsvolls- og lørenskogsdama sier blei, bærumsdama ble uten tjukk l og rau- fossdama vart. Men det er bare 5 % som kommenterer at gjerdrumsdama sier ble med tjukk l. Vi kan kanskje trekke den konklusjonen at dette er et språktrekk som blir lagt merke til, og at ble med tjukk l er den forma som oppleves som mest nøytral – så nøyt- ral at den ikke blir lagt merke til. Jeg

hadde trudd at pronomenet de/dem/

domville få en del kommentarer, bruk av kommi eller kommet, tro/tru og hun/

hu, men få har valgt å kommentere dette eller har lagt merke til det i det hele tatt. Dette er helt klart trekk som er med og utgjør den språklige skala- en mellom «bredt» og «fint», men i denne sammenhengen er det tydelig- vis andre språktrekk som har fått opp- merksomheten.

Hvem er brei, hvem er pen?

Mange syntes det var vanskelig å fokusere på språktrekk og språklige forskjeller, men de færreste hadde li- kevel problemer med å høre forskjell på damene. Ofte sammenlikner de:

«ikke så brei som dame A, men breiere enn dame B». Den aller mest brukte merkelappen er uten tvil «bredt» – den topper kommentarene om rau- foss-, eidsvolls- og gjerdrumsdama. Så mange som 49 % bemerker at eids- vollsdama snakker bredt. «Bondsk»

brukes også ofte om henne, sammen med merkelapper som «fra landet»

eller «fra bygda». Geografiske merke- lapper blir mye brukt om alle damene, som f.eks. «Oslo», «Øvre Romerike»

eller «Toten», gjerne i kombinasjon med «dialekt». 24 % mener f.eks. at bærumsdama snakker «oslodialekt».

Det er imidlertid andre merkelapper hun har fått flere av, og den mest brukte er «pent», med 36 %. Andre frekvente merkelapper er «fint», «bokmål»,

«vanlig», «skriftspråksnært», «reint»

og «korrekt». Hun forbindes altså ofte med verdier knytta til skriftspråket og

«korrekt» språkbruk.

Jeg hadde trudd at merkelappen

«harry» ville dukke opp, for jeg har

hørt den brukt om talemål fra Romerike, men den forekommer sjel- den. Det ser ut til at harry-begrepet kobles mer til smak og valg av livsstil enn talemål. Og det er ikke opplagt hvilke verdier som legges i merkelapp- ene. Det er helt klart at en del legger noe negativt i å snakke «bondsk» eller

«bredt», men det er også flere som velger å bruke disse betegnelsene om seg sjøl, så dette er også nøytrale eller positive merkelapper. Det samme gjeld- er tolkinga av merkelapper som «fint»

og «pent», hvor det noen ganger er helt klart at deltakerne mener det positivt, mens det andre ganger går fram at de misliker «pene» og «fine»

talemål.

Den nye østlandsdialekten?

Lørenskogsdama skiller seg ut, for den aller mest brukte merkelappen på henne er at hun snakker på samme måten som svareren sjøl (17 %). På andreplass kommer «vanlig», deretter

«østlandsk», «normalt», «bokmål» og

«nedre Romerike». Mange kommen- terte at hun hadde så merkelig tonefall (det er ikke så lett å få til en naturlig dialog med en kassettspiller), og jeg frykta at dette ville slå veldig negativt ut i bedømmelsen av talemålet hen- nes, men det har det ikke gjort.

Hennes talemål er faktisk det som mest utvetydig blir positivt oppfatta.

Det kan virke som om det er dette talemålet som peker seg ut som minst markert og mest nøytralt for de unge på Romerike. Kanskje er det dette tale- målet som mest tilsvarer det ofte bruk- te begrepet «østlandsdialekt», og som har det største spredningspotensialet i østlandsområdet?

Hvem er fra hvor, trur de?

Deltakerne skulle også plassere damene på et kart, og jeg var spent på om de vil- le synes at hun fra Bærum godt kunne være fra Romerike. Det viser seg at 80 % har plassert henne nærmest Oslo, men ikke nødvendigvis i Oslo – hun har 51 % plasseringer i Oslo/Asker/

Bærum og 49 % plasseringer på Romerike. Mange har plassert henne bådei Oslo og på Romerike, men ikke hvor som helst i området. De fleste trur hun er fra oslonære kommuner som Lørenskog, Skedsmo eller mer generelt fra «osloområdet». Dama fra Raufoss blir mer utvetydig plassert utafor både Oslo og Romerike – hun har 88 % plas- seringer utafor dette området – oftest på Hadeland, i Hedmark eller på Toten.

Lørenskogsdama er interessant også denne gangen. Hun blir oftest plassert i Ullensaker (23 %) og deretter i Skedsmo.

Ingen av de andre damene har så mange plasseringer i disse kommunene, og det er interessant, for det viser at tale- målet hennes oppfattes som representa- tivt for disse to folkerike kommunene med store videregående skoler. Men hun har også 16 % plasseringer i Oslo.

Ifølge markeringene finner vi talemål som hennes helst på Nedre Romerike (68 %), men hun har mange plasseringer på Øvre Romerike også (50 %). Hun oppfattes altså som ganske representa- tiv for de fleste områdene.

De to andre romeriksdamene blir utvetydig plassert i mindre sentrale kommuner på Romerike. Gjerdrums- dama har 52 % plasseringer på Øvre Romerike, men bare 24 % i oslonære kommuner. Hun fra Eidsvoll blir helst plassert på Øvre Romerike (63 %), men hun har også 30 % plasseringer i

Hedmark, på Toten eller Hadeland, gjerne i Elverum, Hamar eller Odalen, som grenser til Nes. Det er altså en del som mener at et såpass bredt talemål hos en såpass ung person umulig kan høre hjemme på Romerike.

Hvem synes deltakerne at de likner på?

Da deltakerne skulle svare på hvem de syntes de sjøl liknet mest på i talemål, ble resultatet slik:

1 Bærumsdama 21 %

2 Lørenskogsdama 15 % 3 Gjerdrumsdama 12 % 4 Eidsvollsdama 7 %

26 % har ikke svart på dette – anta- kelig fordi de ikke har sett spørsmålet – det var dessverre litt lite synlig. Det er altså hun fra Bærum som går av med seieren – den individuelle, i hvert fall. Og det er litt oppsiktsvekkende, siden hovedfagsundersøkelsen min fra 1994 viste at folk som endra tale- målet sitt i denne retninga gjerne møt- te negative reaksjoner og sanksjoner blant venner og familie på Romerike.

Reaksjonene gikk på at de ikke ville vedkjenne seg bakgrunnen sin, hadde svikta og var illojale. Men det er også slående at det er hele 19 % som har oppgitt at de snakker som flere av damene eller også en mellomting. Av disse er det 8 % som mener at de er en blanding av bærums- og lørenskogs- dama. Til tross for at det ikke er mye som skiller disse fem damene språklig – i landssammenheng er forskjellene minimale – er det altså en del som ikke synes de kan velge bare én av dem. En mulig grunn er at de ønsker å vise at de varierer mellom flere talemålsvari- anter. Bærumsdama er likevel ikke

noen soleklar vinner hvis vi legger sammen talla til de tre damene som er fra Romerike. Det er 41,5 % som synes de har liknende talemål, og det er 21 % som synes de snakker som de to som har klart ikke-urbane talemål, altså til sammen like mange som mener de lik- ner hun fra Bærum.

Konklusjoner?

Jeg trur vi kan konkludere med at norm- ideala på Romerike har endra seg, siden såpass mange både plasserer bærumsdama i området og har henne som språklig normideal. Lørenskogs- dama framstår likevel som mer repre- sentativ for området, og det er nok talemålet hennes som kommer nær- mest det å bli oppfatta som «nøytralt».

Hun har ikke noe ruralt talemål, men har derimot mer til felles med et mer folkelig oslomål, sjøl om hun ikke en- gang har talemålstrekk som en gang var vanlige i Oslo, f.eks. jamvektsfor- mer. Det støtter opp om konklusjonen fra hovedoppgaven min: Romeriking- er har overtatt østkantmålet og gjort det til sitt i så stor grad at det ikke identifiseres med østkanten i det hele tatt. Vi har «stjært» det! Det er påfal- lende at så godt som ingen refererer til Oslo øst på noe tidspunkt. Det er like- vel tydelig at det også fins en del som identifiserer seg med et mer landlig talemålsideal, men det er hovedsakelig i den mer perifere og landlige kommu- nen Nes. I de folkerike og halvurbane kommunene Skedsmo og Ullensaker er ikke dette i samme grad et alterna- tiv. Så gjenstår det da å se hvordan de virkelig snakker, de som skal være med i den kommende talemålsunder- søkelsen!

D

IALEKTUTJAMNING ER ENutbredt og mye omtalt prosess. I denne artik- kelen vil jeg se nærmere på hvordan denne prosessen «truer» tradisjonelle dialekttrekk i Salten. Apokope er et naturlig utgangspunkt.

Apokope, dvs. bortfall av ordenes trykklette endingsvokal, er det mest karakteristiske kjennetegn ved salten- dialekten. Ingen andre steder er det så mye apokope som her, og i motsetning til andre deler av landet tas det lite hensyn til ord- og setningsrytme, ord- klasse og grammatisk kategori. Om det er trykksterke eller trykksvake ord, historiske jamvekts- eller over- vektsord, tostavings- eller trestavings- ord, verb eller substantiv, er helt uve- sentlig. Apokopen har grepet vold- somt inn i språkstrukturen, noe som i bøyningsystemet har ført til at en mengde former har falt sammen.

Intetkjønnsordene har mistet bestemt- hetsmerket i entall. Det sitter en kråke på taket heter det sett ei ”kråk på tak.

Svakt hunkjønn er på sin side uten tallmerke i ubestemt form. ”si vil der- for kunne bety både side og sider.¹ Også verbene er preget av dette feno- menet, både sterke og svake: ligg, søv, levv kan være både infinitiv, presens og imperativ.

I mange tilfeller er det imidlertid slik at den spesielle uttalen kalt cir-

kumflekstonelaget opprettholder for- skjellen mellom ordformene. I verb- bøyningen skiller en mellom opprin- nelige enstavingsformer og apokoper- te tostavingsformer, f.eks. mellom infi- nitiv og imperativ, og mellom infinitiv og presens av sterke verb. Det vil hete

”døm og ”bryt (inf.), men døm (imp.) og bryt (pres.). Dette systemet preger også andre ordklasser. For enkelte sterke substantiv (er-klassen) og for bestemt adjektiv i positiv fungerer tonelaget henholdsvis som tall- og bestemthetsmerke. Det heter enn søu og enn stor stein, men ”mang ”søu

’mange sauer’ og di ”stor steinan.

Dette er særtrekk ved den klassiske saltendialekten som Einar B. Skånlund var den første til å skildre i en hoved- fagsavhandling fra 1932. I dagens varieteter av saltendialekten finner en naturlig nok en rekke nye normer, særlig hvis en tar utgangspunkt i tale- målet til yngre mennesker i byene Fauske og Bodø.² For å beskrive denne utviklingen innfører Eskil Hanssen (1985) termene A-varietet og B-varietet, der A-varieteten tilsvarer den eldre saltendialekten (som i dag er knyttet til landsbygda i Salten), og den yngre B-varieteten er den dialekten som har utviklet seg og blir brukt på tettstede- ne. Hanssens utgangspunkt er to faste system som har så ulik struktur at de

Dialektutjamning i Salten

KJETIL JENSEN

lett kan skilles fra hverandre, bl.a. ved at B-varieteten har apokope i færre grammatiske kategorier enn A-varie- teten:³

Det stadig større innslaget av uapo- koperte varianter i Bodø og Fauske og tiljamningen mellom disse standard- påvirkede bymålene og bygdedialekt- ene omkring har imidlertid ført til at apokopen har enda mindre omfang enn det som ble antydet av Eskil Hanssen i 1985. Det er heller ikke slik at A- og B-varietene er ensarta og enhetlige mål. Av hovedoppgaven min fra 1996 går det tydelig fram at apokopen, i alle fall i Fauske, er på retur i de fleste grammatiske kategori - er. Den eldste generasjonen på lands- bygda følger det tradisjonelle mønste- ret, men ungdommen har mer til felles med språkbrukerne på tettstedet, se figuren nedenfor.

I verbkategoriene (infinitiv, presens, preteritum og perfektum partisipp) og i gradbøyde adjektiv med mer enn én staving kan en fremdeles betrakte apokopen som enerådende. I og med at apokope i disse kategoriene er utbredt også utenfor det sentrale apo- kopeområdet i Salten, er følgende for- klaring nærliggende: Jo større geogra- fisk utbredelse et språktrekk har, desto større er muligheten for at dialektvari- anten skal bevares. Flere dialektgransk- ere har pekt på denne sammenhengen.

Men selv om dette er et velkjent møns- ter ved tiljamning mellom dialekter og framvekst av såkalte regionalstandar- der, er det vanskelig å vite hva som er årsak og virkning.

Det er ikke urimelig å anta at det er en sammenheng mellom geografisk utbredelse, antall språkbrukere som benytter en gitt variant, og gjennom-

Tegnforklaring: Adv: adverb; Fe: svake hunkjønnsord; Ma: svake hankjønnsord;

Nb: bestemt intetkjønn; Pl: flertall.