i
«Forskning viser at…»
En diskursanalyse av forholdet mellom vitenskap og politikk i ordskiftet om iskantsonen
Ingeborg Grindheim Slinde
Masteroppgave ved Institutt for statsvitenskap UNIVERSITETET I OSLO
Vår 2021
Ord: 28 216
ii
Sammendrag
I et moderne demokrati må politikk forholde seg til vitenskap, men hvordan er oppfatninger av arbeidsdeling mellom vitenskap og politikk mulighetsbetingende for forvaltning av sårbar natur? Denne oppgaven undersøker diskurser om forholdet mellom vitenskap og politikk i det offentlige ordskiftet om definisjonen av iskantsonen, våren 2020. Oppgaven besvarer
følgende tredelte problemstilling:
1. Hvilke diskurser om forholdet mellom vitenskap og politikk sto mot hverandre i det offentlige ordskiftet om iskantsonen, våren 2020?
2. Hvordan kan diskursene forstås i lys av teorier om forholdet mellom vitenskap og politikk?
3. Hvilken betydning (om noen) hadde de diskursive motsetningene for politisk aktørskap i debatten?
Jeg gjennomfører en diskursanalyse av stortingsdokumenter og medietekster knyttet til Meld.
St. 20 (2019 – 2020) hvor definisjonen av iskantsonen sist ble oppdatert. For å få en bredere forståelsesramme for diskursens sammensetning, bruker jeg et teoretiske rammeverk
sammensatt av fem teoretiske perspektiver på vitenskap og politikk. Jeg illustrerer perspektivene som teoretiske idealtyper i en toaksemodell, hvor styringsvitenskap, opposisjonsvitenskap og Webers idealmodell utgjør en opposisjonsvitenskap-
styringsvitenskap-akse, og epistokrati og deliberativt demokrati utgjør en dialog-autoritativ vitenskapssyn-akse.
I analysen sporer jeg to konkurrerende diskurser om forholdet mellom vitenskap og politikk:
Kompromissdiskursen om at vitenskap skal være premissleverandør, men med rom for andre hensyn, og ekspertdiskursen om at vitenskap skal være styrende for politikk. Jeg viser at mulighetsrommet knyttet til forståelser av langs opposisjonsvitenskap-styringsvitenskap- aksen er relativt lukket, hvor både kompromissdiskursen og ekspertdiskursen trekker på en styringsvitenskaplig forståelse. Mulighetsrommet knyttet til forståelser langs dialog- autoritativ-aksen er derimot relativt åpent, siden tegnet «kunnskapsbasert» er en flytende betegner som gir rom for å forstå «kunnskapsbasert forvaltning» i lys av både et dialogisk forhold mellom vitenskap og politikk og en autoritativ vitenskapsforståelse.
I begge diskursene står henvisning til vitenskap sentralt, men mulighetsrommet langs dialog- autorativ-aksen viser at vitenskap kan like gjerne tre frem som et verktøy for politiske interesser som en autorativ kilde for aktørskap. Slik gir oppgaven innsikt i hvordan
iii
oppfatninger av vitenskap er mulighetsbetingende for politisk aktørskap i et komplekst samfunnsspørsmål, som miljøspørsmål. Samtidig bidrar oppgaven til metode- og
teoriutvikling gjennom å sette sammen ulike perspektiver på forholdet mellom vitenskap og politikk og diskursanalyse i et felles teoretisk rammeverk.
iv
Forord
Ideen til denne oppgaven fikk jeg under et «utvekslingssemester» ved Universitetet i Tromsø, våren 2020. Timevis på korona-hjemmekontoret, med panoramautsikt over vårsmeltingen på Tromsdalstinden, startet en vag undring over hvordan politikk og vitenskap sammen kan definere natur som is, snø, og vann som sosialt og politisk fenomen, blant annet gjennom språk. Samme vår blusset debatten om definisjonen av iskantsonen opp. Denne diskusjonen forsterket undringen rundt hvilke oppfatninger av forholdet mellom vitenskap og politikk som kom til uttrykk i ordskiftet om iskantsonen.
Det er mange som fortjener en takk for at denne masteroppgaven endelig har kommet i mål.
Først vil jeg takke veilederne mine, Øivind Bratberg og Andreas Holmedahl Hvidsten, for konstruktive kommentarer og for at dere har hatt tro på meg og oppgaven. Takk for at dere hele veien har utfordret meg gjennom spennende og krevende diskusjoner, som har lært meg mye mer enn det som får plass i en masteroppgave. Jeg vil også takke Fritjof Nansen Institutt, hvor jeg har vært masterstipendiat. En særlig takk til Pål Wilter Skedsmo og Iver B.
Neumann, for kommentering og gjennomlesning. Jeg vil også rette en takk til Forum for vitenskapsteori ved UiO som har støttet meg med stipend.
Gaute, mamma og pappa fortjener en stor takk for evig oppmuntring og støtte. Dere er fantastiske! Jeg vil rette en ekstra takk til mamma som har lest, kommentert og diskutert oppgaven med meg. Takk til alle venner på og utenfor Blindern som har beriket studietiden og masterskrivingen. Til sist vil jeg takke hus-bandet i Trudvangveien: Takk Ane, for at du har vært en stø og trygg bassklang til min (tidvis sure) fløyte. Du har vært en klippe for meg det siste året. Og takk Matea, for at du viste meg verdien i å lytte. Jeg minner deg med glede og farger.
Eventuelle feil og mangler i oppgaven er selvfølgelig mine
v
Innhold
1. Innledning ... 1
1.1 Problemstilling og oppgavens mål ... 2
1.2 Teoretisk og metodisk tilnærming ... 3
1.3 Struktur ... 4
2. Iskantsonen i forvaltning, politikk og forskning ... 6
2.1 Iskantsonen i forvaltning av norske havområder ... 6
2.2 Iskantsonen i politikk ... 8
2.3 Tidligere samfunnsvitenskapelig forskning om iskantsonen ... 11
3. Perspektiver på vitenskap og politikk... 14
3.1 Vitenskap som problemløser eller opposisjonell ... 17
3.1.1 Vitenskap som politikkens tjener: Den weberianske modellen ... 17
3.1.2 Vitenskap som opposisjon ... 19
3.2 Vitenskap som dialogpartner eller autoritetsperson ... 20
3.2.1 Vitenskap som dialogpartner: Deliberativt demokrati ... 21
3.2.2 Vitenskapen som autoritet: Epistokrati ... 22
3.3 En sammensatt modell for å kartlegge forståelser av forholdet mellom vitenskap og politikk... 24
4. Diskursanalyse som teori og metode ... 27
4.1 Diskursanalyse som teori ... 27
4.1.1 Vitenskapsteoretisk bakteppe... 27
4.1.2 Diskurs og diskursanalyse ... 28
4.1.4 Forskerens rolle og selvrefleksivitet ... 30
4.2 Diskursanalyse som metode ... 31
4.2.1 Avgrensning ... 32
4.2.2 Valg av datamateriale ... 32
4.2.3 Analysestrategi ... 34
5. Analyse og funn... 37
5.1 Identifisering av diskurser ... 37
5.3 Kompromissdiskursen ... 38
5.3.1 Trinn en: Kartlegging av diskurs ... 38
5.3.2 Trinn to: Vitenskap i lys av opposisjon-styring og dialog-autoritativ ... 46
vi
5.4 Ekspertdiskursen ... 49
5.4.1 Trinn en: Kartlegging av diskurs ... 50
5.4.2 Trinn to: Vitenskap i lys av opposisjon-styring og dialog-autoritativ ... 52
5.5 Oppsummering ... 56
6. Drøfting ... 59
6.1 Forståelser av arbeidsdeling mellom vitenskap og politikk ... 60
6.1.1. Dialog-autoritativ ... 60
6.1.2 Opposisjonsvitenskap-styringsvitenskap ... 62
6.2 Diskurser som mulighetsbetingende... 66
6.3 Oppgavens teoretiske bidrag ... 70
7. Konklusjon ... 73
8. Litteraturliste ... 75
9. Appendiks – Analyserte dokumenter ... 80
vii
Liste over tabeller og modeller
Tabell 1………...9
Modell 1………15
Modell 2………25
Modell 3………57
1
1. Innledning
Vi har ikke flyttet iskanten. Den har flyttet seg selv.
(Erna Solberg, 20151) Iskanten, eller mer presist iskantsonen2, som Solberg omtalte under konferansen «Arctic Frontiers: Climate and Energy» 20. januar 2015, er en overgangssone hvor isfritt og isdekket hav møtes i Arktis (Norsk Polarinstitutt, 2020). Norske myndigheter har definert iskantsonen som et særlig verdifullt og sårbart område i Barentshavet sørøst, og har bestemt at det ikke er lov å drive petroleumsaktiviteten nord for den definerte iskantsonen (Bay-Larsen et al., 2020, s. 138). Spenningsforholdet mellom miljøhensyn og petroleumsinteresser har gjort
definisjonen av iskantsonen særs relevant, og det har vært flere oppdateringer og forsøk på oppdatering av definisjonen. Senest våren 2020, ble definisjonen endret på nytt.
Solbergs sitat ble sagt i sammenheng med at definisjonen av iskantsonen skulle oppdatertes våren 2015. Det kan imidlertid også være interessant å rette søkelys mot hva Solberg
underbygget utsagnet med, nemlig at «[d]et vi har fått, er en faglig oppdatering basert på den reelle situasjonen som er i dag» (NTB, 2015). Fortsettelsen av sitatet kan tolkes som at fag og politisk handling blir forstått som fraskilt: Det er de faglige oppdateringene som flytter iskantsonen, ikke politikerne.
Solbergs forståelse av vitenskap og politikk kan koples til en gammel debatt om forholdet mellom vitenskap og politikk, som strekker seg tilbake til greske filosofer som Platon og Aristoteles. Debatten er like sentral i dag, noe det offentlige ordskiftet om iskantsonen viser.
Politiseringen av vitenskap, vitenskapeliggjøring av politikk, og kritikk av samrøret mellom dem preger dagens politikkutforming. Likevel slår politikere, oljenæringen og
miljøvernsorganisasjonen fast at forvaltningen av de norske havområdene skal være
«kunnskapsbasert» – men hva menes egentlig med «kunnskapsbasert»?
I denne masteroppgaven undersøker jeg ulike diskursive brytninger om forholdet mellom vitenskap og politikk i det offentlige ordskiftet om iskantsonen, og hvordan disse diskursive brytningene muliggjør ulike former for politisk aktørskap. Jeg forstår diskurs i lys av Dunn og Neumann (2016, s. 4) som kollektive oppfatninger som skaper mening til verden rundt oss, og
1 Sitatet er blant annet gjengitt i NTB. (2015). Solberg: – Iskanten har flyttet seg selv. iTromsø.
https://www.itromso.no/ntb/iriks/article10560769.ece.
2 Jeg har valgt å bruke begrepet «iskantsonen» siden Faglig Forum for norske havområder (2019) skriver at det er mer riktig å snakke om en iskantsone, heller enn en iskant.
2
gjør det mulig for aktører å handle og forstå den. Jeg trekker også på tidligere litteratur og teori om forholdet mellom vitenskap og politikk, og oppgaven undersøker dermed både empirisk så vel som teoretisk hvordan teoretiske perspektiver på forholdet mellom vitenskap og politikk blir aktualisert i et ordskifte som dette om iskantsonen.
1.1 Problemstilling og oppgavens mål
Tidligere samfunnsvitenskapelig forskning om debatten om iskantsonen (se f.eks. Bay-Larsen et al., 2020; Bjørkan & Hauge, 2019; Bjørndal, 2016; Steinberg & Kristoffersen, 2017), viser hvordan vitenskap har blitt en sentral del av debatten, og hvordan debatt rundt
kunnskapsgrunnlaget til definisjonen av iskantsonen tidvis overskygget politiske interesser.
Tidligere forskning belyser imidlertid i mindre grad ulike, men ofte implisitte, forståelser av forholdet mellom vitenskap og politikk som preger det offentlige ordskiftet om iskantsonen.
Denne masteroppgaven tar sikte på å bidra til å fylle noe av dette gapet i litteraturen.
Problemstillingen er som følger:
Hvilke diskurser om forholdet mellom vitenskap og politikk sto mot hverandre i det offentlige ordskiftet om iskantsonen våren 2020, og hvordan kan disse diskursene forstås i lys av teorier om forholdet mellom vitenskap politikk? Hvilken betydning (om noen) hadde motsetningene for politisk aktørskap i ordskiftet?
Problemstillingen er tredelt. For å svare på første del av problemstillingen kartlegger og analyserer jeg hvordan forholdet mellom vitenskap og politikk blir tillagt mening i det
ordskiftet om definisjonen iskantsonen. Jeg kartlegger og undersøker diskurser som bygger på ulike forståelser av forholdet mellom vitenskap og politikk. For å svare på andre del av
problemstilling analyserer jeg de identifiserte diskursene i lys av teori om forholdet mellom vitenskap og politikk for å belyse diskursive grensedragningene mellom dem. Å undersøke grensedragninger mellom diskursene kan gi innsikt i hva som er mulig å si og argumentere for i et ordskifte som dette om iskantsonen. For å svare på tredje del av problemstillingen retter jeg oppmerksomheten mot hvordan diskursene muliggjør ulike former for aktørskap. Jeg forstår politisk aktørskap som ulike aktørers evne og mulighet til å handle politisk, som igjen er mulighetsbetinget av kontekstuelle betingelser og strukturer (Jordhus-Lier & Stokke, 2017).
Det overordnede målet med oppgaven er å bidra til å kartlegge ulike forståelser av hvordan vitenskap og politikk henger sammen i norske, offentlige ordskifter, gjennom å undersøke
3
hvordan diskurser om forholdet mellom vitenskap og politikk kommer til uttrykk i et empirisk tilfelle slik som det offentlige ordskiftet om iskantsonen. Utfra perspektiver på grensesnittet vitenskap og politikk, og måten politikerne trekker på vitenskapelige argumenter i ordskiftet, ønsker jeg også å kunne antyde noe om hvilket mulighetsrom for politisk aktørskap som finnes i et ordskift som dette om iskantsonen. Et siste mål for oppgaven å vise en måte å sette sammen perspektiver på forholdet mellom vitenskap og politikk og diskursanalyse i et felles teoretisk rammeverk. Dermed har oppgaven også aspirasjoner om å bidra til teori- og
metodeutvikling.
Forståelse for hva som er pakket inn i ordskiftet, der ‘alle’ viser til vitenskap, kan gi større forståelse for hvordan vitenskap og politikk fungerer i andre komplekse samfunnsspørsmål.
Gjennom å undersøke iskantsonen som et empirisk eksempel på naturforvaltning, hvor interesser, vitenskap og poltikk står i spenn, bidrar oppgaven til å kaste lys over hvordan vitenskap og politikk fungerer sammen et komplekst samfunnsspørsmål. Oppgaven er også et teoretisk bidrag for å forstå perspektiver på forholdet mellom vitenskap og politikk, gjennom å sette sammen ulike teorier til en sammensatt modell for å kartlegge forståelser av forholdet mellom vitenskap og politikk, og undersøke hvordan denne modellen blir aktualisert i et ordskifte.
1.2 Teoretisk og metodisk tilnærming
I oppgaven analyserer jeg en bestemt tendens i ordskiftet om definisjonen av iskantsonen våren 2020, nemlig diskursive forståelser av forholdet mellom vitenskap og politikk. For å svare på problemstillingen bruker jeg teoretiske perspektiver på forholdet mellom vitenskap og politikk, og poststrukturalistisk diskursanalyse.
Jeg skisserer opp et teoretisk rammeverk med ulik perspektiver på forholdet mellom vitenskap og politikk, og illustrerer disse forståelsene som teoretiske idealtyper som ytterpunktet langs to akser i en aksemodell. Jeg plasserer begrepsparet styringsvitenskap og
opposisjonsvitenskap som ytterpunkter på den horisontale aksen. Styringsvitenskap handler om at vitenskap blir forstått som et styringsverktøy som skal definere og løse politiske problemer. Som eksempel på styringsvitenskap bruker jeg den weberianske modellen, hvor vitenskap blir forstått som en verdifri kunnskapsleverandør for politikk.
Opposisjonsvitenskap, som er det andre ytterpunktet på den horisontale aksen, er friere fra myndighetskontakt, og tar gjerne utgangspunkt i marginaliserte grupper.
4
Som ytterpunkter på den vertikale aksen har jeg på den ene siden illustrert deliberativt demokratiteorier om at beslutninger bør tas på bakgrunn av deliberasjon i en åpen og maktfri debatt. Vitenskap skal klargjøre og opplyse samtalen, men ikke gå på bekostning av den demokratiske deliberasjonen. På den andre siden av den vertikale aksen, illustrerer jeg epistokrati om at de kunnige skal ha økt innflytelse i politiske beslutninger.
I tillegg bruker jeg en poststrukturalistisk diskursanalyse som både teori og metode. Med utgangspunkt i fire analysespørsmål analyserer jeg stortingsdokumenter (stortingsdebatt, høring og spørsmål i spørretimen) og medietekster fra Aftenposten, Bergens Tidene (BT), Stavanger Aftenblad og Norsk Telegrambyrå (NTB). Så vidt meg bekjent har ikke
diskursanalyse blitt brukt tidligere for å undersøke forholdet mellom vitenskap og politikk i ordskiftet om iskantsonen. Jeg bruker diskurs som et analytisk begrep: Altså min lesning av toneangivende, meningsbærende elementer i ordskiftet.
Jeg bruker den diskursanalytiske tilnærmingen til å kartlegge sentrale forståelser i det offentlige ordskiftet om iskantsonen og hvilken betydning (om noen) diskursive motsetningene hadde for det politiske ordskiftet. Videre bruker jeg de teoretiske
perspektivene på forholdet mellom vitenskap og politikk til å få en bredere forståelsesramme for hva som opprettholder eller skaper diskursen, samt konflikt og overlapp mellom dem. I tillegg til å bruke det teoretiske rammeverket til å utvide og utfordre forståelsen min av ordskiftet, undersøker jeg om ordskiftet tilfører noe til min forståelse av det teoretiske rammeverket. Jeg undersøker derfor både det offentlige ordskiftet om iskantsonen i lys av teori, og hvordan det teoretiske rammeverket blir aktualisert i et ordskifte. På bakgrunn av kartlagte diskurser om forholdet mellom vitenskap og poltikk i ordskifte om iskantsonen, og grunnlagsperspektiver på dette forholdet, ønsker jeg også å undersøke hvilke mulighetsrom for politisk aktørskap som finnes i et ordskifte som dette om iskantsonen.
1.3 Struktur
Jeg strukturerer oppgaven som følger: I kapittel to presenterer jeg iskantsonen i forvaltning, politikk og forskning, for å gi leseren en forståelse for bakgrunnen for det offentlige ordskiftet om iskantsonen våren 2020. I kapittel tre presenterer jeg ulike teoretiske tilnærminger på forholdet mellom vitenskap og politikk, samt innvendinger mot disse, og illustrere
perspektivene i en aksemodell. Jeg presenterer det teoretiske rammeverket og modell relativt tidlig i oppgaven, siden jeg bruker dette rammeverket aktivt for å tolke og forstå diskursene jeg senere identifiserer. I tillegg er teoretiske perspektiver på forholdet mellom vitenskap og
5
politikk en sentral del av den statsvitenskapelige litteraturen denne oppgaven er en del av. Det er derfor nyttig med en tidlig gjennomgang av perspektiver på forholdet mellom vitenskap og politikk for å plassere oppgaven i litteraturen og vise hvordan jeg bygger videre på denne litteraturen. I kapittel fire presenterer jeg diskursanalyse som teori og metode. I kapittel fem presenterer jeg analyse og funn. Analysen er todelt. I første trinns kartlegger jeg hvilke diskurser om vitenskap og politikk som kan spores blant aktørene i ordskiftet. I andre trinn undersøker jeg hvordan diskursene kan forstås i lys av teorier om forholdet mellom vitenskap og politikk med utgangspunkt i aksemodellen fra kapittel tre som illustrerer det teoretiske rammeverket. I kapittel seks drøfter jeg funnene fra analysen. Jeg drøfter hvilke forståelser av forholdet mellom vitenskap og politikk som kan spores i lys av det teoretiske rammeverket, samt muligheter og utfordringer med disse. På bakgrunn av dette, drøfter jeg hvordan de diskursive motsetningene kan muliggjøre ulike former for politisk aktørskap. Jeg konkluderer med at jeg sporet jeg to konkurrerende diskurser i datamaterialet: Kompromissdiskursen om at vitenskap skal være en premissleverandør, men at det også er rom for andre hensyn, og en konkurrerende ekspertdiskurs om at vitenskap skal være styrende for politikk skriv litt mer.
Ved å forstå diskursene i lys av teorier om forholdet mellom vitenskap og politikk, sporet jeg at det sameksisterer en oppfatning som kan ses i lys av Slagstad (1998) sitt begrep om
styringsvitenskaplig. Det fører til et begrenset mulighetsrom for aktørene. I tillegg sporet jeg
«kunnskapsbasert forvaltning» som en flytende betegner som gir rom for ulike forståelser av forholdet mellom vitenskap og politikk mellom diskursene.
6
2. Iskantsonen i forvaltning, politikk og forskning
Selv om iskantsonen er et fysisk fenomen, eksisterer den samtidig som et sosialt og politisk fenomen gjennom måten kunnskapen om iskantsonen er forvaltet, og i språket vi bruker om den. Gjennom skriftliggjøring i dokumenter, slik som Meld. St. 20 (2019 – 2020) og Faglig Forums arbeid med å utearbeide et faktagrunnlag om iskantsonen, kan iskantsonen som sosialt og politisk fenomen bli synlig, observerbart og analyserbart (Asdal & Reinertsen, 2020, s.
53). For å forstå hvilke diskurser om forholdet mellom vitenskap og politikk som sto mot hverandre i det offentlige ordskiftet om iskantsonen våren 2020, kan det derfor være gunstig å plassere ordskiftet om iskantsonen våren 2020, i kontekst gjennom en kort gjennomgang av hvilke dokumenter som har vært sentrale i å «skape» iskantsonen som et politisk
stridsspørsmål. I dette kapittelet redegjør jeg derfor kort for iskantsonen i forvalting, politikk og forskning fra 2002 til våren 2020. Slik gir jeg et kort overblikk over iskantsonen som både fysisk fenomen, og som et sosialt og politisk konstruert fenomen gjennom språk og
dokumenter.
2.1 Iskantsonen i forvaltning av norske havområder
Norge har verdens nest lengste kystlinje (Regjeringen.no, 2020a). De norske havene er rike på ressurser og har et stort naturmangfold, men samtidig truer klimaendringer miljøstanden i havene (Meld. St. 20 (2019 - 2020), 2020, s. 18). Forvaltningsplanene er derfor et viktig politisk verktøy for å gjennomføre en såkalt «helhetlig og økosystembasert forvaltning» av de norske havområdene (Regjeringen.no, 2020b). Økosystembasert forvaltning handler om bærekraftig bruk av hav, altså «en politikk hvor summen av alle påvirkninger vurderes i sammenheng og baseres på kunnskap om økosystemenes struktur, virkemåte og tilstand» (St.
Meld. Nr. 12 (2001-2002), s. 15).
Utgangspunktet for forvaltningsplanregimet for de norske havområder ble lagt i 2002 med St.
Meld. 12 (2001-2002) Rent og rikt hav. Det overordnete målet med forvaltningsplanregimet er «å legge grunnlaget for et rent og rikt hav bl.a. gjennom å etablere rammebetingelser som gjør det mulig å balansere næringsinteressene knyttet til fiskeri, havbruk og
petroleumsvirksomhet innenfor rammen av en bærekraftig utvikling» (St. Meld. Nr. 12 (2001- 2002), s. 5). St. Meld. Nr. 12 (2001 – 2002) vektla imidlertid at det var manglende kunnskap om de marine økosystemenes struktur og virkemåte (Andersen, 2019, s. 154). Derfor var det behov for mer kunnskap for å «kunne foreta de riktige avveiningene og gjøre de riktige valgene» (s. 22). Kunnskap om de viktigste næringene og om havmiljøets tilstand og
7
utvikling er dermed viktig for å få til en kunnskapsbasert forvaltning. Den kunnskapsbaserte forvaltningen er også helt sentral for å lykkes med økosystembasert forvaltning.
Prinsippene om økosystem- og kunnskapsbasert forvaltning har også vært sentrale i de konkrete forvaltningsplanene for Barentshavet og Lofoten, hvor Barentshavet og Lofoten blir forstått som et økosystem. I forlengelse av St. Meld. 12 (2001 – 2002) har det kommet fire forvaltningsplaner for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten:
• Stortingsmelding nr. 8 (2005 - 2006) Helhetlig forvaltning av det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten (forvaltningsplan).
• Stortingsmelding nr. 10 (2010 – 2011) Oppdatering av forvaltningsplanen for det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten.
• Stortingsmelding nr. 20 (2014 - 2015) Oppdatering av forvaltningsplanen for
Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten med oppdatert beregning av iskanten.
• Stortingsmelding nr. 20 (2019 – 2020) Helhetlige forvaltningsplaner for de norske havområdene — Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten, Norskehavet, og Nordsjøen og Skagerrak.
Forvaltningsplanene kan forstås i lys av Asdal og Reinertsen (2020, s. 53), om at dokumenter bidrar til kunnskapsproduksjon og fungerer som et kunnskapsverktøy i politiske beslutninger.
Klima- og miljødepartementet har ansvar for arbeidet med forvaltningsplanene, hvor forvaltningsplanene senere blir lagt frem som en stortingsmelding. Stortingsmeldingen blir stemt over og eventuelt vedtatt i Stortinget. Faglig Forum for norske havområder (videre referert til som Faglig Forum) ledet av Miljødirektoratet, og Gruppen for overvåking av de marine økosystemene (videre referert til som Overvåkingsgruppen) ledet av
Havforskningsinstituttet (HI), har ansvaret for faggrunnlaget i forvaltningsplanene
(Miljødirektoratet, 2019; St. Meld. Nr. 12 (2001-2002)). Faglig forum jobber frem et samlet faglig grunnlag for å oppdatere og revidere forvaltningsplanene, mens Overvåkingsgruppen samordner overvåkingen av de marine økosystemene og rapporterer på miljøtilstand i de norske havområdene (St. Meld. Nr. 12 (2001-2002), s. 12).
I forvaltningsplanene blir også særlig verdifulle og sårbare områder (SVO) identifisert, definert og avgrenset. SVO er områder som er særlig sårbare i miljø- og ressurssammenheng.
SVOene har stor betydning for biologisk mangfold og produksjon, og mulige skadevirkninger kan få alvorlige, langsiktige og kanskje irreversible konsekvenser (Faglig Forum for norske
8
havområder, 2019, s. 6). Forvaltningsplanene for Barentshavet og Lofoten identifiserer flere SVOer, inkludert iskantsonen.
Iskantsonen er en overgangssone mellom isfritt og isdekket hav, som består av belter av drivis, det vil si oppbrekt havis eller breis som driver i havet (Norsk Polarinstitutt, 2020).
Iskantsonen har et rikt økosystem som både er direkte og indirekte knyttet til isen (Norsk Polarinstitutt, 2020). Området er viktig for arter og biologiske prosesser, som produksjon av isalger og oppblomstring av planteplankton (ibid). I tillegg er iskantsonen særs dynamisk og beveger seg fra Bjørnøya i sør til Spitsbergen i nord (Faglig Forum for norske havområder, 2019, s. 12). Samtidig reduseres isen i Barentshavet markant som konsekvens av
klimaendringer (Faglig Forum for norske havområder, 2019, s. 12). På bakgrunn av iskantsonens dynamikk, både på grunn av sesongmessige endringer og endringer grunne menneskeskapte klimaendringer, er det vanskelig å komme med en presis avgrensing av iskantsonen (ibid).
2.2 Iskantsonen i politikk
Bruken av begrepet iskantsonen, eller iskanten som ble brukt frem til 2020, kan spores tilbake til St. Meld. 12 (2001 – 2002). Iskantsonen omtales også i forvaltningsplanene for
Barentshavet og Lofoten fra 2006, 2011, 2015 og i Helhetlig forvaltningsplan for de norske havområder fra 2020 (Bjørndal, 2016). I tillegg nevens iskant eller iskantsonen i
utlysningsdokumentene i forbindelse med 23. konsesjonsrunde i 2015 (Bjørndal, 2016).
Iskantsonen var også sentral i 24. konsesjonsrunde i 2017 og 25. konsesjonsrunde i 2020.
I de første forvaltningsplanene var iskantsonen hovedsak framlagt som et område med høy biologisk produktivitet (Steinberg & Kristoffersen, 2017, s. 632). I 2013 ble imidlertid den presise definisjonen av iskantsonen en aktuell sak, da Stoltenberg II-regjeringen åpnet opp for petroleumsvirksomhet i Barentshavet sørøst (Bay-Larsen et al., 2019, s. 138). Det ble videre slått fast at det ikke skulle bedrives petroleumsvirksomhet i nærheten av iskantsonen (Meld. St. 36 (2012 - 2013), s. 18). Grensen for iskantsonen ble dermed avgjørende for hvor langt nord en kunne drive petroleumsvirksomhet, og behovet for å avgjøre den presise geografiske plasseringen av iskantsonen ekstra viktig (Bay-Larsen et al., 2019, s. 138).
Omtrent på samme tid endret klima- og miljødepartementet måten iskantsonen ble skrevet om i stortingsmeldinger og andre dokumenter. Iskantsonen ble ikke lenger trukket frem på grunn av sine særegne, biologiske trekk, men ble heller behandlet og omtalt som et objekt som kan brukes i planlegging, for eksempel knyttet til petroleumsvirksomhet (Steinberg &
9
Kristoffersen, 2017, s. 635). Iskantsonen ble på mange måter konstruert som en grense mellom motstandsdyktighet og sårbarhet i Barentshavet (ibid).
Det har vært ulike definisjoner på iskantsonen i omløp, både innad og mellom regjeringene og departementene, og blant miljøvernene, olje- og energinæringen o.l. (Bay-Larsen et al., 2019, s. 138-143). For å illustrere de ulike definisjonene som har vært i omløp, tar jeg utgangspunkt i en tabell laget av Nrk (Rommetveit & Topdahl, 2020). Jeg har lagt inn enkelte, små
justeringer og tilpasninger i tabellen.
Tabell 1: Definisjoner av iskantsonen 2011 – 2020
Definisjon Kommentar
Plan 2011
Der det er is 30 prosent av dagene i april, i gjennomsnitt i perioden 1967–
1989. Iskonsentrasjonen må være større enn 15 prosent.
Slik ble iskantsonen definert i forvaltningsplanen fra 2011.
Definisjonen var gjeldene frem til 2020.
Plan 2015
Der det er is 30 prosent av dagene i april, i gjennomsnitt i perioden 1985–
2014. Iskonsentrasjonen må være større enn 15 prosent.
Forslag til nye forvaltningsplan fra regjeringen. Ble ikke ble godkjent av Stortinget.
Plan 2020
Det er is 15 prosent av dagene i april, i gjennomsnitt i perioden 1988 – 2017.
Områder som i dag er åpnet for oljeleting havner akkurat utenfor iskantsonen.
Iskantsonen defineres likt med og noe sør for 2011-grensen.
Ble vedtatt i Stortinget våren 2020.
Iskantsonen definert ved 0,5 prosent (ikke lagt frem i plan)
Maksimal isutbredelse de siste 30 år.
Grensen skal altså gå der det omtrent aldri har vært is i løpet av de siste 30 år.
Iskantsonen defineres langt sørover i forhold til både 2011 og 2015-grensen.
10
Dynamisk
iskantsonen (ikke lagt frem i plan)
Den faktiske observerte iskanten. Det vil si der iskanten til enhver tid befinner seg. Dette kan variere fra dag til dag.
Iskantsonen går som oftest nord for dagens grense
Tabellen illustrere hvordan iskantsonen har blitt omdefinert, og forslag til definisjoner av iskantsonen de siste ti årene. Tabellen viser også at det er svært begrensede endringer i hvor iskantsonen i praksis blir definert. Uenighet om de ulike definisjonen av iskantsonen var likevel også en del av bakteppet da forvaltningsplanen fra 2015 skulle oppdateres i Meld. St.
20 (2019 - 2020) Helhetlige forvaltningsplaner for de norske havområdene — Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten, Norskehavet, og Nordsjøen og Skagerrak.
Stortingsmeldingen inneholdt også en ny definisjon av iskantsonen, som skapte debatt både før og etter at stortingsmeldingen ble lansert. Meldingen ble lagt frem i Stortinget 24. april, 2020.
Som en del av prosessen med Meld. St. 20 (2019 – 2020), utarbeidet Faglig Forum en rapport om faglig grunnlag for revisjon og oppdatering av forvaltningsplanen for havområdene, inkludert oppdatering av iskantsonen som særling verdifulle og sårbare områder. Innad i Faglig Forum var det imidlertid forskjellige syn på hvordan iskantsonen skulle avgrenses og oppdateres. Uenigheten gikk ut på om det skulle «benyttes 30 prosent (som tidligere anvendt) eller 0,5 prosent isfrekvens for å avgrense det området hvor iskantsonen som et SVO beveger seg innenfor» (Faglig Forum for norske havområder, 2019, s. 8). Uenigheten innad i Faglig Forum ble en viktig referanse i det offentlige ordskiftet, og ofte trukket frem av aktørene når de argumenterte for ulike definisjoner eller avgrensinger av iskantsonen.
På bakgrunn av anbefalingene fra Faglig Forum landet Meld. St. 20 (2019 – 2020) på en definisjon av iskantsonen: «der det forekommer havis 15 prosent av dagene i april (15 prosent isfrekvens)» (Meld. St. 20 (2019 - 2020), s. 31). I 2020-meldingen, havnet grensen altså på 15 prosent isfrekvens i april og ble en slags mellomløsning mellom de ulike forslagene i Faglig Forum. Den oppdaterte definisjonen førte til at iskantsonen, stort sett, ble flyttet lengre sør.
Forvaltningsplanen ble vedtatt i juni 2020, hvor Senterpartiet (Sp), Arbeiderpartiet (Ap), Kristelig Folkeparti (Krf), Høyre (H), Venstre (V) og Fremskrittspartiet (Frp) stemte for, mens Sosialistisk Venstreparti (SV), Miljøpartiet de grønne (Mdg) og Rødt (R) stemte mot. H, V og Krf satt i regjering da forvaltningsplanen ble vedtatt. Frp satt i samme regjering fram til 24. januar 2020, altså før forvaltningsplanen ble vedtatt.
11
Andre sentrale aktører i ordskiftet er miljøorganisasjoner som Greenpeace Norge, Verdens naturfond (WWF), Naturvernforbundet og Natur og Ungdom. Miljøvernsorganisasjonene var kritiske til definisjonen av iskantsonen ved 15. pst isfrekvens. Andre, mindre fremtredende aktører er Industri Energi, Norsk olje og gass og Fellesforbundet, som også var uenige seg imellom om hvilken definisjon av iskantsonen som burde være den gjeldende. Meldingen ble også lagt fram i starten av koronapandemien i Norge, som også kan ha spilt inn på omfanget av ordskiftet.
2.3 Tidligere samfunnsvitenskapelig forskning om iskantsonen
Det finnes generelt lite tidligere samfunnsvitenskapelig forskning om iskantsonen. Forholdet mellom vitenskap, politikk og natur er derimot mer undersøkt. Hulme (2009) argumenterer for at en sentral del av hvorfor vi forstår klimaendringer ulikt, er at vi forstår vitenskap og vitenskapelig kunnskap forskjellig. Bjørkan og Hauge (2019) bruker lakselus som eksempel på hvordan vitenskapelig usikkerhet, ved siden av konfliktfylte interesser, kan være kjernen i konflikt mellom lakselus og miljø. Skogen et al. (2019) argumenterer for at hvilken forskning som blir forstått som nyttig i stor grad er politisk betinget, og at det stadig større grad blir utøvet kontroll over forskningen gjennom for eksempel finansiering. Dette gir igjen mindre rom for fri og uavhengig forskning som et kritisk korrektiv til samfunnsutvikling. Hvidsten (2020) undersøker populistiske trekk ved tankegodset i den politiske samtalen rundt
klimaspørsmålet og hvilke spenninger disse trekkene skaper i møte med demokratiet.
Vitenskapsstudier (STS) er også en brukt innfallsvinkel for å analysere forholdet mellom vitenskap og politikk i naturforvaltning. Innenfor denne retningen vektlegger blant annet Jasanoff (2004) hvordan vitenskap blir samprodusert – samfunn kan ikke fungere uten kunnskap, på samme måte som kunnskap ikke kan eksistere uten samfunnets støtte. Utfra denne tilnærmingen vitenskap derfor ikke en refleksjon av sannheten, men blir produsert sammen med politikk. Reinertsen og Asdal (2018) tar også utgangspunkt i blant annet
vitenskapsstudier for å undersøke hvordan dokumentenes rolle i politikkutformingen av norsk havpolitikk. Reinertsen og Asdal (2018, s. 7-8) viser blant annet at forskning blir tiltenkt en sentral rolle i indirekte styringsregimet i politiske havformaltningsdokumenter, hvor staten setter de overordnede målene, og deretter styrer gjennom reguleringer, finansieringer med mer.
Bjørndal (2016) tar også utgangspunkt i vitenskapsstudier/STS-tilnærming i masteroppgaven sin om vitenskap, politikk og iskanten. Hun konkluderer med at kunnskap var helt sentralt for
12
at iskantsonen ble en så stor kontrovers i 2015 (ibid). Ifølge henne, bruker aktørene kunnskap heller enn politikk til å underbygge argumentene sine. I tillegg brukes begrepet
kunnskapsbasert som et argument, mer enn en beskrivelse (Bjørndal, 2016, s. VIII). Bay- Larsen et al. (2019) analyserer iskantsonen som et eksempel på en mismatch mellom vitenskapelige ideal og praksis i kunnskapsbasert forvaltning, særlig når aktørene i debatten fremmer ulike interesser. I følge Bay-Larsen et al. (2019) har debatten om iskantsonen blitt en proxy-debatt: Debatten handler tilsynelatende om definisjonen av iskantsonen, men dreier seg egentlig om ulike interesser. Dette kan føre til illegitim maktutøvelse utenfor etablerte
demokratiske arenaer og kanaler (Bay-Larsen et al., 2019, s. 149). I en artikkel bygget på dette bokkapittelet undersøker Bay-Larsen et al. (2020) hvordan kart visualiserer ulike diskurser, og viser at det er sammenheng mellom definisjonene av iskantsonen og petroleumsinteresser. Bay-Larsen et al. (2020) drøfter videre hvordan kunnskapsbasert
forvaltning ikke alltid lever opp til idealene. Hovedargumentet i både Bay-Larsen et al. (2019) og Bay-Larsen et al. (2020), er at det kan bli problematisk når kunnskapsutvikling ikke lever opp til idealer om hvordan kunnskap skal bli utformet og brukt i forvaltningen.
Veland og Lynch (2017) bruker en narrativ tilnærming for å forstå iskantens ontologiske sikkerhet, altså antagelsen om at observerte elementer og prosesser vil fortsette å støtte opp under eksisterende identitet og tilhørighet. Steinberg og Kristoffersen (2017) undersøker kartleggingen av iskantsonen gjennom en kritisk kartografisk undersøkelse. Steinberg og Kristoffersen (2017) argumenterer for at iskanten gjennom kartleggingen har blitt konstruert som et ontologisk stabilt objekt, altså et objekt som finnes og vedvarer i verden. Slik kan iskantdefinisjonen brukes til politisk planlegging og til å hevde norske interesser som petroleumsinteresser.
Det er altså flere som har undersøkt ordskiftet om iskantsonen med utgangspunkt i forholdet mellom vitenskap og politikk, og hvordan iskantsonen får betydning gjennom kartlegging og narrativer. Denne oppgaven knytter seg tett opp mot denne tidligere forskningen, særlig om vitenskap og politikk i ordskiftet om iskantsonen. Slik jeg leser den tidligere forskningen om iskantsonen, skrives det i mindre grad om hva som opprettholder gitte forståelser av vitenskap og politikk, og dette vil være mitt bidrag å prøve å belyse. For å bygge videre på den tidligere forskningen og tette kunnskapshull, ønsker jeg å undersøke hvilke diskurser om forholdet mellom vitenskap og politikk som sto mot hverandre i det offentlige ordskifte om
iskantsonen, og hvordan disse diskursene gir rom for politisk aktørskap. Med Hulme (2009) sitt argument om at ulik forståelse av vitenskap fører til hvorfor vi er uenige om
13
klimaendringer i bakhodet, ønsker jeg mer konkret å undersøke hva som muliggjør de ulike forståelsene og hvilken betydning dette hadde for ordskiftet om iskantsonen.
Problemstillingen min er også forankret i teori, gjennom at oppgaven viser hvordan sentrale grunnposisjonen om forholdet mellom vitenskap og politikk blir aktualisert i et ordskifte. Jeg beveger meg bort fra STS-retningen som har vært utgangspunktet for en del av den tidligere forskning om iskantsonen, og tar heller frasparks fra demokratiteorier og begrepsparet opposisjonsvitenskap-styringsvitenskap. Disse perspektivene presenterer jeg i neste kapittel.
14
3. Perspektiver på vitenskap og politikk
Ordskiftet om definisjonen av iskantsonen er et eksempel på at vitenskap blir vevet inn i politiske argumenter, forankret i at politikk skal være kunnskapsbasert. I ordskiftet kan det synes som at det står politisk strid om hvilke vitenskapelige råd politikerne bør lytte til, dels fordi de faglige rådene er sprikende, dels fordi vitenskapens råd går imot hva andre
tungtveiende interesser tilsier. Denne oppgaven søker imidlertid bortenfor situasjonsbetinget og opportunistisk argumentasjon om hvilke forskere man skal lytte til. I stedet retter jeg blikket mot prinsipielle syn på hva forholdet mellom vitenskap og politikk bør være, og hvordan slike syn kommer til uttrykk blant aktører i et offentlig ordskifte. I det som kan oppleves som et kaotisk ordskifte om iskantsonen, undersøker jeg hva slags rom oppfatninger av vitenskap og politikk gir for politisk aktørskap.
For å utvide min forståelsesramme for å undersøke hvilke diskurser om forholdet mellom vitenskap og politikk som står mot hverandre i det offentlige ordskiftet om iskantsonen og hvilke muligheter for politisk aktørskap som finnes innenfor rammene av disse diskursene, redegjør jeg for et knippe perspektiver på forholdet mellom vitenskap og politikk. Disse perspektivene setter jeg sammen til et teoretisk rammeverk, illustrert i en toaksemodell. Det teoretiske rammeverket består av totalt fem ulike tilnærminger til forholdet mellom vitenskap og politikk: opposisjonsvitenskap-styringsvitenskap, Webers idealmodell om vitenskap som verdifri kunnskapsleverandør for politikk, epistokrati og deliberativt demokrati. Jeg
sammenfatter disse perspektivene, og illustrerer dem som idealtyper på ytterpunktene i em toaksemodellen. Jeg har illustrert styringsvitenskap, opposisjonsvitenskap som ytterpunkter lang den horisontale aksen, og epistokrati og deliberativt demokrati (jeg kaller aksen dialog- autoritativ i modellen), som ytterpunkter langs den vertikale aksen. Til sammen utgjør
perspektivene en sammensatt modell for å kartlegge forståelser av forholdet mellom vitenskap og politikk. Målet med toaksemodellen er at de ulike perspektivene både komplementerer og kompliserer forståelser av forholdet mellom vitenskap og politikk som aktørene i ordskiftet om iskantsonen trekker på.
15
Opposisjonsvitenskap-styringsvitenskap-aksen illustrerer formålet med vitenskap i møte med politikk. Langs denne aksen blir forholdet mellom vitenskap og politikk i hovedsak
problematisert fra vitenskapens side. Jeg har plassert styringsvitenskap på høyre side av aksen, som jeg forstår som at vitenskape skal være styringsverktøy, som definerer og løser politiske problemer. Jeg bruker Webers ideal om vitenskap som verdifri kunnskapsleverandør for politikk som en tilnærming til vitenskapens instrumentelle formål. Jeg har plassert
opposisjonsvitenskap på venstre side av aksen, hvor jeg forstår opposisjonsvitenskap som at vitenskapens formål er å utfordre etablerte strukturer, fremfor å være praktisk problemløser for politikere.
Dialog-autoritativ-aksen illustrerer perspektiver på hvordan vitenskap fungerer i et samfunn og i møte med politikk. Langs denne aksen blir forholdet mellom vitenskap og politikk i
16
hovedsak problematisert fra politikkens side. Jeg har illustrert autoritativ vitenskap på nedsiden av aksen, hvor jeg forstår autoritativ som at vitenskap skal være styrende i politiske spørsmål. Vitenskap blir oppfattet som å ha en anerkjent definisjonsmakt, hvor vitenskap bør definere både problemet og den politiske løsningen på det. Denne autoritative forståelsen, kan forstås i lys av epistokrati om at vitenskap skal ha forrang i politiske beslutninger. Jeg har plassert dialogisk vitenskap på den øvre siden på aksen, som jeg forstår som at vitenskap og politikk fungerer i dialog og påvirker hverandre. Dialogisk forhold til politikk forstår jeg i lys av deliberativt demokrati om at beslutninger bør tas på bakgrunn av deliberasjon i en åpen og maktfri debatt. Dermed forstår jeg vitenskap som én av stemmene i deliberasjonen, hvor vitenskap skal klargjøre og opplyse samtalen. Vitenskap skal imidlertid ikke gå ut over at beslutningene fattes på bakgrunn av bred og åpen deliberasjon.
De teoretiske perspektivene skissert her, er imidlertid idealtyper som jeg ikke venter å finne igjen i sin rendyrkede form. I praksis forventer jeg heller å se blandingsforhold og
kombinasjoner mellom disse perspektivene. Jeg ser for meg at kombinasjonene kan være som følger: I feltet mellom styringsvitenskap og autoritativt forstår jeg vitenskapen som en (klar og entydig) premissleverandør, hvor de kunnige bør ha forrang på noen sakfelt. I feltet mellom styringsvitenskap og dialogisk relasjon med politikk, forstår jeg vitenskapen som verktøy for velinformerte beslutninger, som vektes mot folkevilje og dømmekraft, basert på verdifritt kunnskapsgrunnlag. I feltet mellom opposisjonsvitenskap og dialogisk forhold mellom vitenskap og politikk forstår jeg vitenskapen som kilde til kritisk politisk refleksjon, hvor vitenskap skal ligge som et grunnlag, men ikke undergrave den offentlige
deliberasjonen. I feltet mellom opposisjonsvitenskap og autoritativt vitenskapssyn forstår jeg vitenskapen (klar og entydig) som kritisk korrektiv på vegne av marginaliserte interesser.
Videre i kapittelet utdyper jeg de teoretiske perspektivene i modellen. Jeg begynner med å presentere begrepsparet opposisjonsvitenskap-styringsvitenskap og Webers ideal. Deretter redegjør jeg for deliberativt demokarti, og epistokrati, og innvendinger mot disse posisjonene.
Innvendingene tar jeg senere opp i drøftingskapittelet (kapittel 6) for å undersøke hvordan diskurser om forholdet mellom vitenskap og politikk muliggjør politisk handling og
tøyelighet i ordskiftet om iskantsonen. Ved å drøfte funn i lys av både teori og innvendinger mot teoriene, kan jeg få innsikt i hvilken grad jeg kan se igjen deler av teoriene i det
empiriske materialet og hvor teoriene har begrenset forklaringskraft. Siden innvendingene også viser begrensinger ved teoriene, kan innvendingene også gi forståelse av hva og hvorfor noen former for aktørskap er mulig, mens andre ikke mulig i ordskiftet om iskantsonen.
17
3.1 Vitenskap som problemløser eller opposisjonell
Langs opposisjonsvitenskap-styringsvitenskap-aksen tar jeg utgangspunkt i Slagstad (1998) sine begreper om styringsvitenskap og opposisjonsvitenskap. Slagstad (1998) bruker disse begrepene for å analysere hvordan skiftende kunnskapsregimer, altså foreningen av makt, kunnskap og verdi, kan forklare moderniseringen av Norge. Spenninger mellom
styringsvitenskap og opposisjonsvitenskap er sentralt i analysen hans av de skiftende regimene (ibid). Jeg forstår styringsvitenskap også i lys av den weberianske modellen, hvor vitenskap blir forstått som problemløser for problemene politikerne har definert (Weber, 2000). Begrepet opposisjonsvitenskap-styringsvitenskap og dens kritikk blir i hovedsak knyttet opp til hvordan forskningen selv forstår rollen og mandatet sitt, og fallgruver forskeren kan gå i (se f.eks. Holst, 2009). I denne oppgaven bruker jeg begrepene derimot som en innfallsvinkel for å avdekke hvordan politiske aktører, som ikke er forskere, forstår forskerens rolle og mandat, og hvordan disse aktørene forståelse av forskernes rolle kan gå i de samme fallgruver som forskere selv.
3.1.1 Vitenskap som politikkens tjener: Den weberianske modellen
Begrepet styringsvitenskap viser til at vitenskap har som mål å frembringe kunnskap offentlige myndigheter og forvaltningen kan dra nytte av (Holst, 2009, s. 159).
Styringsvitenskap produserer kunnskap på bakgrunn av myndighetskontakt og oppdrag, men også som svar på bredere, antatt samfunnsmessige utfordringer. Rammer for problemer og løsninger er rimelig klart definerte. For Slagstad (1998) var styringsvitenskapen knyttet opp til blant annet samfunnsøkonomi og pedagogikk i etterkrigstiden.
Den weberianske modellen, som tilsier at vitenskap skal gi et verdifritt vurderingsgrunnlag til politiske beslutninger, forstår jeg som et eksempel på styringsvitenskap. Slik jeg forstår Weber (2000), skal vitenskap ikke blande seg i etiske spørsmål, men levere instrumentelle løsninger på problemene politikerne definerer. I følge den klassiske weberianske løsningen på forholdet mellom vitenskap og politikk, skal vitenskap og politikk i stor grad skal være adskilte prosesser som opererer på ulike arenaer. Slik jeg forstår Weber skal vitenskap tilby et faktagrunnlag for politikk. Slik kan vitenskap viser hvordan verden er, og fungere som
problemløser for de problemene politikerne har definert. Deretter kan politikken ta beslutninger om hvordan problemer skal løses, basert på faktagrunnlaget vitenskapen frembringer. Vitenskap og politikk blir altså skissert som en dikotomi, med fundamentalt forskjellige måter og arenaer å operere på (Maasen & Weingart, 2005, s. 4).
18
Et sentralt element i den weberianske modellen er at vitenskapen skal ha som ideal å være verdifri. Grunntanken i verdifrihetsidealet er at vitenskap ikke skal gi føringer om hvordan og hvilken politikk som skal utformes og iverksettes (Weber, 2000). Det er nemlig aldri
vitenskapens oppgave å frembringe bindende normer og idealer (Weber, 2000, s. 162). Weber (2000) skriver at «en empirisk vitenskap er ute av stand til å belære noen om hva han skal, men bare hva han kan og til tider – om hva han vil» (s. 164). Vitenskapens formål er dermed å produsere verdifri kunnskap som kan være et grunnlag for politiske beslutninger gjennom å klargjøre mål, og midler, betydning og kostnader ved å oppnå politiske målsetninger (ibid).
Jeg tolker Weber (2000) som at vitenskap får en instrumentell funksjon, hvor vitenskapen fungerer som et styringsredskap for politikere.
I lys av styringsvitenskap forstår jeg Webers verdifrihetsideal som at på tross av at politikk kan legge føringer for hva det forskes på, kan vitenskap likevel forståes som fri for verdier og etiske betraktninger. Politikk får dermed et verdinøytralt grunnlag til å vurdere ulike
mulighetsalternativer. Weber utviklet verdifrihetsidealet i hovedsak med tanke på samfunnsvitenskap, men idealet om verdifrihet har også blitt knyttet opp til debatter om naturvitenskap og politikk (Gundersen, 2018, s. 421).
Innvendinger
En kan imidlertid være kritisk til at skille mellom vitenskap og politikk er så skarp som det weberianske idealet skal ha det til. På noen områder kan politisk uenighet være det bærende i et ordskifte. Her kan fagkunnskap og vitenskap ha en tilsynelatende underordnet rolle, og det kan heller være de politiske argumentene som er i sentrum av debatten. Problemet med idealmodellen blir da at den ikke tar høyde for at politikerne ikke hører eller bryr seg om ekspertkunnskapen, og at politikere kan legge vitenskapen til side for sine egne politiske interesser og overbevisninger. På andre områder kan vitenskapen tilsynelatende innta en posisjon som korrektiver til offentlig makt eller talerør for utsatte grupper. Igjen kommer den weberianske modellen til kort for å vise hvordan vitenskapen og forskere selv kan ha
interesser i en sak, som er en innvending blant annet Slagstad (1998) sitt begrep om opposisjonsvitenskap kan ses i lys av.
Kritikken mot det weberianske idealet om at vitenskap kan gi et verdinøytralt grunnlag for politikk, finner en også igjen i Frankfurterskolen og kritisk teori, som hevder at all forskning er verdibasert (Grue, 2015). Derfor er det en feilslutning å søke mot et «nøkternt
verdigrunnlag» (Grue, 2015, s. 40). Forskningen, også naturvitenskap, er utført av mennesker i en samfunnskontekst. Forskningen kan dermed være preget av menneskelige feil og
19
instrumentelle mål. I tillegg må resultater tolkes og formidles. Dette kan påvirke vitenskapens
«sannhet» og verdifrihet (Grue, 2015, s. 41). Innvendingen mot verdifrihetsidealet er kanskje særlig gjeldende for styringsvitenskap, hvor en kan tenke seg at politikk legger visse
verdimessige føringer i hvilken forskning de ønsker seg. Samtidig blir kritikken mot verdifrihetsidealet igjen kritisert for at det ligger en for sterk forståelse av idealet til grunn i kritikken (Gundersen, 2018). En mindre streng forståelse av verdifrihetsidealet, er at det kun forutsetter at «påvirkningen av verdier kan begrenses og minimeres» (Gundersen, 2018. s.
426).
Kritikken fra kritisk teori og Gundersens innvending er imidlertid vitenskapskritikk, altså kritikk av hvordan vitenskap blir til. I denne oppgaven undersøker jeg derimot hvordan vitenskap blir forstått i det offentlige ordskiftet. Kritikken rettet mot at vitenskap ikke kan være verdifri, vil likevel også være relevant for hvordan aktørene forstår vitenskap. Hvis aktørene trekker på en forståelse av vitenskap som verdifri, muliggjør en slik forståelse av vitenskap kan ha en annen autoritet ovenfor politikk. Hvis vitenskap blir oppfattet som
verdifri, er det for eksempel mulig at vitenskap fungerer som en nøytral informasjonsopplyser i debatt eller som en premissleverandør for politikk.
3.1.2 Vitenskap som opposisjon
I motsetning til styringsvitenskap, viser begrepet opposisjonsvitenskap til vitenskap som forsøker å ta utgangspunkt i de styrtes posisjon, med vekt på marginaliserte grupper (Slagstad, 1998, s. 368). Opposisjonsvitenskap støtter progressive idealer, og har en tettere sammenheng med politiske verdi- og interessekamper (ibid). Vitenskapen er rettet mot offentlighet og sivilsamfunn, hvor et sentralt ønske er å synliggjøre avstanden mellom virkeligheten og samfunnets idealer (Slagstad, 1998, s. 387). I tillegg er rammer for problemer og løsninger friere enn i styringsvitenskap. Slagstad (1998) knyttet opposisjonsvitenskap til den kritiske sosiologien på 70 og 80-tallet.
Til forskjell fra det weberianske idealet om verdifrihet, vil opposisjonsvitenskap aldri hevde at forskning kan være fri for praktiske interesser som forskningen er produsert med
utgangspunkt i (Holst, 2009, s. 168). Opposisjonsvitenskap bryter med det skarpe skille mellom vitenskap og politikk som Weber skisserer opp, og inkluderer det etiske og det
politiske i vitenskap (Slagstad, 1998, s. 377). Slagstad (1998) knytter i hovedsak begrepsparet opposisjonsvitenskap og styringsvitenskap til samfunnsvitenskap som samfunnsøkonomi, sosiologi og statsvitenskap. I ordskiftet om iskantsonen er imidlertid naturvitenskap, og ikke samfunnsvitenskap, det sentrale referansepunktet blant aktørene. Den empiriske analysen
20
handler derfor i hovedsak om forholdet mellom naturvitenskap og politikk. Jeg mener likevel at begrepsapparatet kan ha overføringsverdi til naturvitenskap som blir brukt og vevd inn i argumentasjonen i ordskiftet om iskantsonen.
Opposisjonsvitenskapen har som tidligere nevnt som siktemål å forsvare minoriteter og marginaliserte parter. En kan også argumentere for at miljø og natur kan aksepteres som marginaliserte parter, uten egen stemme, i en utvidet forståelse av opposisjonsvitenskap. Det finnes flere eksempler på at natur og hav er under press. For Barentshavet og Lofoten har klimaendringer, oppvarming og tap av havis negativ påvirkning på økosystem (Meld. St. 20 (2019 - 2020), 2020, s. 18). En kan dermed tenke seg at forskning på vegne av havet kan være på vegne av etisk progressive verdier, som oljekritikk. I tillegg kan en tenke seg at vitenskap kan ha som mål å vise forskjeller mellom faktisk havtilstand og idealet om at Norge skal bli
«best på hav» (Regjeringen.no, 2017, s. 6). Jeg går dermed bort fra eksklusivt antroposentrisk tolkning av marginaliserte og undertrykte parter.
Begrepsparet opposisjonsvitenskap-styringsvitenskap har imidlertid møtt kritikk og
utfordringer. Holst (2009) presenterer sju opposisjonsvitenskaplige fallgruver. Her redegjør jeg for særlig én av dem: Nemlig at opposisjonsvitenskap av og til ender opp med å være på lag med staten og bli en del av de styrende. Holst (2009) viser til at opposisjonsforskning kan falle i styringsvitenskapens fallgruver om at «de er mer opptatte av å levere styringsrelevant samfunnsforskning enn samfunnsforskning som holder forskningsmessige mål» (s. 162).
Forskning, som har identitet som opposisjonsforskningen, ender dermed opp med å spille på lag med staten og blir styringsvitenskap i praksis.
Et vesentlig poeng, som også Holst (2009, s. 168) kommer inn på når hun skriver om at opposisjonsforskerens normative ståsted ofte blir uklart og uavklart, er at
opposisjonsvitenskap kan gå på moralistisk tomgang. Det vil si at forskere som er selverklært opposisjonelle simpelthen antar at de står på «det godes side» (marginaliserte grupper og perspektiver) og at kritisk selvinnsikt dermed faller bort.
3.2 Vitenskap som dialogpartner eller autoritetsperson
Dialog-autoritativ-aksen viser til hvordan vitenskap fungerer i et samfunn og i møte med politikk. På denne aksen forstår jeg deliberativt demokrati og epistokrati som styringsformer som plasserer seg på ytterpunktene i dialog-autoritativ-aksen.
21
3.2.1 Vitenskap som dialogpartner: Deliberativt demokrati
Et hovedpoeng i deliberativt demokrati er at deltakerne i et samfunn skal ha mulighet til å legge frem synspunktene sine i en maktfri og åpen offentlig samtale. En grunnforståelse forut for deliberativt demokrati – kanskje en grunnforståelse i demokratier generelt – er at
innbyggeren og politikeren forsøker å erverve et kunnskapsgrunnlag før beslutninger blir tatt.
Deretter veies kunnskapsgrunnlaget opp mot ulike normative verdier.
I denne oppgaven tar jeg utgangspunkt i Jürgen Habermas’ forståelse av deliberativt demokrati. Habermas har et rikt forfatterskap, og det er derfor fare for å overforenkle Habermas i denne redegjørelsen og senere bruk av perspektivene hans i analyse og drøfting.
Jeg synes imidlertid at selv en forenklet habermasiansk posisjon vil gi utvidet forståelse for å analysere diskursene i lys av teori, og antyde hvilke muligheter for politisk aktørskap som finnes i et ordskifte som dette om iskantsonen. I redegjørelsen legger jeg hovedtyngden på forholdet mellom vitenskapens og deliberative demokrati, siden dette er hovedtemaet for oppgaven.
Hovedtanken i deliberativt demokrati er at medlemmene av demokratiet har mulighet til å komme frem til en felles forståelse og enighet gjennom dialog og argumenter (Alvesson &
Sköldberg, 2009, s. 150). Styrken og kvaliteten på et godt, velfungerende argument skal være avgjørende for hvilke argumenter som vinner frem, og borgere har mulighet til å kritisk veie styrken i argumentet. Den herredømmefrie deliberasjonen forutsetter imidlertid kommunikativ rasjonalitet. Kommunikativ rasjonalitet dreier seg om at deltakerne i deliberasjonen forsøker å forstå hverandre for å få en felles problemforståelse, gjennom “den argumentative samtales tvangfrie kraft” (Habermas, 1999, s. 141). Gjennom kommunikativ rasjonalitet kan aktører overvinne subjektive synspunkter og oppnå enighet eller aksept rundt er tema (Alvesson &
Sköldberg, 2009, s. 151).
Habermas anerkjenner at vitenskap har en plass i demokratiet (Christensen & Holst, 2020).
Han er derimot kritisk til det han forstår som en teknokratisk manipulering av den offentlige meningen, hvor kunnskap ble forstått som en refleksjon av virkeligheten (Outhwaite, 1994, s.
20). Habermas hevder at ekspertise, som ofte tar teknokratiske former, i økende grad har som oppgave å løse en rekke samfunnsproblemer, inkludert moralske og etiske problemer
(Alvesson & Sköldberg, 2009, s. 148). Politisk debatt på den andre siden, har blitt mindre fremtredende (ibid). Habermas teknokratikritikk kommer i kjølvannet Frankfurterskolens skepsis mot opplysningsprosjektet; faglig eller byråkratisk rasjonalitet og ekspertise bør ikke få diktere betingelsene for demokratiske beslutningsprosesser og reelt folkestyre.
22
Herredømmefri dialog forutsetter at ingen konklusjoner er fattet på forhånd og at faktuelle og normative argumenter skal få fritt spillerom. På bakgrunn av teknokratikritikken har
Habermas utformet en arbeidsdeling mellom vitenskap og politikk, hvor han anerkjenner både at velfungerende offentlig forvaltning og ekspertorgan har en legitim rolle (Christensen &
Holst, 2020, s. 32). Det politiske meningsrommet i et demokrati må likevel ikke bli overskygget av teknokrati og eksperter (ibid).
Innvendinger
Det finnes flere innvendinger mot ulike aspekt ved deliberativt demokrati. For det første setter tanken om kommunikativ rasjonalitet høye krav til innbyggernes kritiske fleksibilitet
(Alvesson & Sköldberg, 2009, s. 153). Gitt de oppfatningene en har på forhånd, er kanskje ikke innbyggere like tilbøyelige og villige til å endre mening i møte med det gode argument.
Dette kan gjøre deliberasjonen og å komme frem til konsensus vanskelig i praksis. For det andre er det ikke slik at konsensus er en utelukkende positivt for politikk. Fravær av konsensus er også sunt, siden det gir mulighet til å oppfatte og forstå verden på forskjellige måter (Alvesson & Sköldberg, 2009, s. 154). Det kan derfor være viktig med dissens og konflikt i dialogen for å unngå en ureflektert oppfatning av verden. I tillegg kan det være en tidskrevende prosess å nå konsensus, noe som ikke alltid er ønskelig i møte med akutte problemet (ibid). For det tredje legger Habermas opp til en maktfri dialog, som ikke
nødvendigvis er helt realistisk i praksis. Den deliberative demokratiprosedyren forutsetter en stor grad av likhet mellom diskusjonsdeltakerne for at de skal kunne delta på lik linje i
diskusjonen (Eriksen & Weigår, 1999, s. 304). For det fjerde kan det være utfordrende for det deliberative demokratiet å forholde seg til representativitet. Henvisning til folkeviljen eller den gruppen man representerer harmonerer ikke godt med de frie, vidsynte beslutningstagere som Habermas skisserer. Deliberativt demokrati er imidlertid ikke helt uten representasjon.
Eriksen og Weigår (1999, s. 253-257) skiller mellom meningsdannelse blant innbyggere gjennom deliberasjon og viljedannelse i partier og interesseorganisasjoner, som tar
beslutninger i det politisk-administrative systemet. Slik er også representativt demokrati en del av den deliberative modellen. En kan imidlertid innvende at det ikke nødvendigvis er slik at administrativ makt kontrolleres i like stor grad av kommunikativ makt som den deliberative demokratimodellen legger opp til (Eriksen og Weigård, 1999, s. 255).
3.2.2 Vitenskapen som autoritet: Epistokrati
Tanken bak epistokrati er at politisk makt skal distribueres proporsjonelt med kunnskap eller kompetanse (Brennan, 2016, s. 208). Dermed kan et ekspertstyre løse opp i uryddige
23
prosesser der faglig debatt og sakkunnskap tilsmusses av politiske agendaer, og det skapes uklare skiller mellom politikk og vitenskap. En slik tanke har røtter tilbake til Platon som hevdet at filosofene er de best egnede til å styre, gitt deres kjærlighet til kunnskap (Jowett, 1968). I nyere tenking har blant annet Jasen Brennan (2016) argumentert for ulike former for elitestyre. Brennan (2016) tar utgangspunkt i at demokrati slik det blir praktisert i dag er urettferdig, siden demokratiet kan utsette uskyldige mennesker for risiko ved at irrasjonelle og inkompetente velgere skal ta avgjørelser. Ifølge ham, kan bedre beslutninger derimot sikres ved at vitenskap gis forrang. Det finnes imidlertid ulike tilnærminger til hvordan vitenskapen bør få forrang (Brennan, 2016). Et eksempel er at kunnskap skal styre i et slags epistemisk autokrati, at de kunnige skal ha større innflytelse enn de ikke-kunnige i viktige avgjørelser som for eksempel valg av ledere gjennom at eksperters stemme bør telle mer. Et annet eksempel er at et epistemisk råd kan legge ned veto mot politiske avgjørelser.
Demokratiets begrensinger er også diskutert i klimadebatten, hvor Jørgen Randers er en av dem som hevder at demokrati fungerer for sakte i møte med en akutt miljøkrise. Randers (2014;2019) skriver at tiltak for å redusere karbongass ofte blir avvist av velgere, siden velgere ikke ønsker å betale kostnadene ved å redusere karbongassutslipp. Siden klima- og miljøtiltak ikke er lønnsomme eller i velgernes kortsiktige interesser, går
bærekraftsutviklingen sent (ibid). En løsning på klimakrisen, ifølge Randers (2019, s. 19), er at en elite kan ta på seg oppgaven med å styre verden i en mer bærekraftig retning.
Randers, sammen med flere som kritiserer demokrati for å være dårlig rystet til å møte klimaendring, kan forstås i lys av epistokrati på noen saksområder. Epistokrati på noen saksområder handler om at noen spesielle politikkområderr bør bli styrt av vitenskapen.
Estlund (2008, s. 261-262) drøfter hvorvidt noen politiske områder bør flyttes utenfor demokratiets kontroll og over i ekspertenes hender. Estlund (2008) skriver at «removing the right issues from democratic control and turning them over to the right experts would lead to better political decisions, and more justice and prosperity» (s. 262). Utfra denne tanken vil altså epistokrati på noen områder føre til bedre politiske avgjørelser, mer rettferdighet og velstand. En kan tenke seg at et slikt område kunne være miljøspørsmål og forvaltning av sårbare områder. Konsekvensene av politiske feilslutninger kan være enorme, politikken evner ikke alltid å gjøre nødvendige innstramminger. I tillegg er konsekvensene av uteblitt eller treg klimapolitikk ofte langt fremme i tid, noe som gjør det vanskeligere for både politikere og velgere å fatte de beslutningene som kreves raskt nok. Slike faktorer kan gjøre
24
det vanskelig for politikere å ta tiltrengte grep innenfor klimapolitikk, og det kan derfor være behov for å gi eksperter forrang i politiske beslutninger.
Innvendinger mot epistokrati
Estlund (2008, s. 262) kritiserer selv en tilnærming om å fjerne noen saksområder fra
demokratiets kontroll. Han problematiserer særlig ekspertenes rolle og argumenterer for at det er utfordrende «å vite og offentlig rettferdiggjøre hvilke eksperter en skal stole på, på hvilke saksområder» (Estlund, 2008, s. 262). Ekspertstyret møter dermed ikke kravet om aksept blant innbyggerne (Estlund, 2008). I tillegg kan en stille spørsmål ved hvem som skal ha myndighet til å bestemme hvilke saksfelt som skal løftes ut fra demokratiet, og hvor et saksfelt om miljø begynner og slutter. Klimafeltet griper inn i flere politiske felt som næringspolitikk, samferdselspolitikk og velferdspolitikk, og det vil derfor kunne være vanskelig å avgrense klimafeltet (Hvidsten, 2020, s. 227)
Andre innvendinger mot ekspertstyre er at mange politiske spørsmål også er spørsmål om moral, hvor eksperter ikke nødvendigvis har bedre kompetanse i å bedømme hva som er rett eller galt (Dahl, 1989, s. 68). Eksperter kan også skade demokratiet gjennom at ikke-eksperter blir ekskludert fra beslutningsprosessene (Parkinson & Mansebridge, 2012). Holst og
Molander (2019) sammenfatter og utfordrer deretter kritikken rettet mot eksperters funksjon i et demokrati. De deler innvendingene inn i to hovedkategorier. Den første kategorien handler om epistemisk asymmetri, for eksempel kan det være vanskelig å vite hvem ekspertene er.
Den andre kategorien handler om at eksperter har slagsider og gjør feil, og ikke alltid evner å se at deres egent perspektiv er ett av mange.
3.3 En sammensatt modell for å kartlegge forståelser av forholdet mellom vitenskap og politikk
Etter å ha redegjort for de teoretiske perspektivene hver for seg, har jeg illustrert det teoretiske rammeverket i en sammensatt modell for å kartlegge forståelser mellom vitenskap og politikk.
Jeg behandler de teoretiske perspektivene som idealtyper, og jeg undersøker hvordan diskursene trekker på ulike elementer fra disse idealtypene. De ulike tilnærmingene på forholdet mellom vitenskap og politikk tar fraspark fra ganske forskjellige tilnærminger til dette forholdet og belyser ulike sider. Gjennom å sette sammen teoriene i aksemodellen lar jeg de teoretiske perspektivene beholde sin egenart, samtidig som teoriene blir satt i sammenheng for å komplementere hverandre. Likevel viser feltene i aksemodellen til forskjellige, tidvis motstridende forståelser av forholdet mellom vitenskap og politikk. Dermed kompliserer og utfordrer teoriene hverandre, slik de er satt opp i modellen. Modellen utgjør altså et teoretisk
25
bidrag som kaster lys på og problematiserer flere sider ved forholdet mellom vitenskap og politikk i ordskiftet om iskantsonen. Samtidig utgjør modellen en oversikt over deler av det statsvitenskapelige og teoretiske feltet som oppgaven og problemstillingen er forankret i.
I modellen har jeg illustrert tre av de teoretiske perspektivene i lys av begge aksene. I feltet mellom styringsvitenskap og autoritativt forstår jeg vitenskapen som en (klar og entydig) premissleverandør. Dette kan ses i lys av epistokrati om at de kunnige bør ha forrang på noen sakfelt. I feltet mellom styringsvitenskap og dialogisk relasjon med politikk, forstår jeg vitenskapen som verktøy for velinformerte beslutninger, som vektes mot folkevilje og
dømmekraft. Dette feltet kan ses i lys av Webers idealmodell om at vitenskap skal frembringe et verdifritt kunnskapsgrunnlag for politiske beslutninger. I feltet mellom
opposisjonsvitenskap og dialogisk forhold mellom vitenskap og politikk forstår jeg
26
vitenskapen som kilde til kritisk politisk refleksjon. Dette kan ses i lys av Habermas og deliberativt demokrati, hvor vitenskap skal ligge som grunnlag, men ikke undergrave den offentlige deliberasjonen. I feltet mellom opposisjonsvitenskap og autoritativt vitenskapssyn forstår jeg vitenskap (klar og entydig) som kritisk korrektiv på vegne av marginaliserte interesser. Ingen av teoriene jeg har redegjort for passer ved første øyekast inn i dette feltet, men det kan likevel tenkes at også epistokrati kan falle inn under denne kategorien. I forståelsen min av epistokrati ligger det ingen antakelser om hvem vitenskapen er til for – altså om den er for de som styrer eller de som blir styrt. Dermed kan epistokrati også være forenlig med opposisjonsvitenskap. En kan for eksempel forstå Randers (2019) som et uttrykk for epistokratisk opposisjonsvitenskap hvor vitenskap blir lagt frem på vegne av kloden og klimaet. En slik tilnærming kan plasseres i opposisjonsvitenskap-autoritativ-feltet.
Et vesentlig poeng, kanskje særlig for dialog-autoritativ-aksen, er hvordan perspektivene forholder seg til vitenskapelig usikkerhet. Langs dialog-autoritativ-aksen viser jeg hvilken autoritet vitenskap har over politikk, men vitenskap er sjelden en fastsatt enighet om et fenomen. Slik jeg forstår de teoretiske perspektivene langs dialog-autoritativ-aksen, er vitenskapelig usikkerhet trukket frem i mindre grad, noe som kan påvirke hvordan perspektivene blir aktualisert i et faktisk ordskifte.
Videre i oppgaven bruker jeg det teoretiske rammeverket til å få en dypere forståelse av oppbyggingen til diskursene jeg sporer, hva som opprettholder dem, og hvordan de ulike diskursene står i konflikt. Slik bruker jeg det teoretiske rammeverket for å svare på andre del av problemstillingen, altså for å se diskursene i lys av teori. I tillegg ser jeg det teoretiske rammeverket og dets innvendinger i lys av funnene fra analysen, for å antyde hvordan de diskursive motsetningene muliggjør politisk aktørskap i ordskiftet om iskantsonen. Jeg bruker de kartlagt diskurser som i varierende grad og på ulike steder appellerer til de teoretiske grunnposisjonene, som et utgangspunkt til å undersøke hvilke betydninger (om noen) de diskursive motsetningene hadde for politisk aktørskap i ordskiftet om iskantsonen.