NORDISK
PLANMYNDIGHETSMØTE 50 ÅR
OPPSUMMERING AV MØTENE 2005 – 2021
Bjørn Casper Horgen (red.)
2
3
Innhold
Forord ...5
Hvordan oppstod planmøtet, og hvordan har det utviklet seg?... 15
1970 - 2005 ... 15
Etter 2005 ... 18
Nordiske refleksjoner om planmøtenes betydning ... 20
Fra nordisk sammenhold til internationalt udsyn ... 20
Niels Østergaard, Danmark ... 20
Buller og støj i det nordiske samarbejde ... 29
Holger Bisgaard, Danmark ... 29
Samarbetets styrka ligger i balansen mellan likheter och olikheter ... 31
Ulla Koski, Finland ... 31
Visst får vi flera positiva resultat av att de nordiska ländernas planmyndigheter träffas! ... 34
Olov Schultz, Sverige ... 34
Oförglömliga ögonblick! ... 36
Kerstin Hugne, Sverige ... 36
Reflektion på planmyndighedernes årsmøder ... 38
Hafdis Haflidadóttir, Island ... 38
En pensjonists erfaringer ... 40
Tom Hoel, Norge ... 40
Steder og tema for planmyndighetsmøtene 2005 - 2020 ... 42
Oppsummering av landenes årsrapporter ... 54
2005 ... 54
2006 ... 55
2007 ... 55
2008 ... 55
2009: ... 56
2010 ... 56
2011 ... 57
2012 ... 57
2013 ... 58
2014 ... 58
2015 ... 59
4
2016 ... 59
2017 ... 59
2018 ... 59
2020 ... 60
Deltakere Nordisk planmyndighetsmøte 2015-2020 ... 61
Deltakere fordelt etter år og sted ... 61
Deltakere fordelt etter navn ... 74
Fotografier fra Nordiske planmyndighetsmøter 2005-2019... 89
2005 Svalbard, Norge ... 90
2006 – Koli + Karelen, Finland (+ Russland) ... 94
2007 Kiruna, Sverige ... 96
2008 – Höfn, Island ... 100
2009 – Bornholm, Danmark ... 105
2010 – Hurtigruta Bergen – Trondheim, Norge ... 109
2011 – Hangø, Danmark ... 113
2012 – Malmö, Sverige ... 116
2013 - Island, Borgarnes ... 119
2014 – Vendsyssel, Danmark ... 122
2015 – Oslo, Norge ... 125
2016 – Tammerfors, Finland ... 127
2017 Ulvô/Kramfors, Sverige ... 130
2018 Siglufjordir, Island ... 132
2019 – København, Danmark ... 134
5
Forord
Det første nordiske planmyndighetsmøtet ble arrangert i 1970. I 2020 var det altså 50- årsjubileum. Pga. Covid-19-pandemien var det ikke mulig å samles til jubileumsmøte da, men det ble avholdt et mindre, digitalt planmyndighetsmøte.
Norge inviterer til utsatt jubileumsmøte i Bergen i 2022, og denne rapporten er laget til møtet.
Den bygger videre på rapporten "Det Nordiska Planmötets historik – møten 1970-2005 i nötskal", utarbeidet av Risto Kärkkäinen, Miljöministeriet, Helsingfors 2006.
Jeg har i denne rapporten valgt å tone ned de detaljerte beskrivelsene av utviklingen i de enkelte land, først og fremst av kapasitetsgrunner, men også fordi opptegnelsene fra møtene er mindre systematiske for denne perioden enn for de første årene. Det er blant annet ikke laget oppsummerende rapporter for møtene etter 2009. Jeg ber derfor om forståelse for at det er enkelte hull og manglende data i denne rapporten.
Det viktigste skriftlige resultatet av de nordiske planmyndighetsmøtene er, foruten programmene til møtene, de årlige årsrapportene fra hvert enkelt land. Materialet som ligger i årsrapportene er svært interessant, og bør være gjenstand for mer vitenskapelig gransking.
De gjenspeiler både hva de enkelte departementer er opptatt av i det enkelte år, og hva som anses som viktig å formidle. Det er åpenbart at landene påvirker hverandre i hvilke temaer som tas opp, og det er også åpenbart at politiske skifter påvirker fokus.
Jeg har i denne oppsummeringen valgt å ikke koble utviklingen til de politiske og administrative skifter. Den tidligere stabile departementstilknytningen til miljødepartementene har de seinere år blitt langt mer komplisert, og planlegging er av de områder som stadig skifter mellom departementene. Dette sier vel flere ting, blant annet at planleggingen nå anses mer som et samfunnsanliggende enn et miljøanliggende. Eller kanskje – at miljødepartementene ikke har fått en så overordnende og sektorovergripende rolle mange håpet på da de ble opprettet. Men her er det valgt litt ulike løsninger i de ulike landene.
Planleggingen som sektorovergripende virksomhet er på noen områder styrket, på andre svekket og erstattet av sektorlover og sektordepartementer. En hovedtrend er nok likevel at planlegging i stadig større grad ses på som et virkemiddel for samfunnsutvikling på langt flere områder enn den fysiske utvikling og arealbruk.
Jeg har valgt å starte med et lite overlapp med Kärkkäinens rapport, ved å ta med meg året 2005. Jeg synes det er et poeng å starte og stoppe i samme by – møtet startet i Bergen i 2005, og er der på nytt i 2022.
Jeg har utfordret noen av møtets deltakere til å skrive sine betraktninger om møtet. Dette har
blitt en samling svært interessante essays. Jeg velger derfor å starte rapporten med dem –
før jeg går over på en kort historisk oppsummering, statistisk materiale og oppsummeringer
av tema og deltakere. Og – så er dette også en slags "minnebok" for de av oss som har vært
så heldige å få være med lenge, så jeg har tillatt meg å ta med raust med bilder. Flere av
6
dere husker nok at jeg har gått rundt og knipset – og jeg har tatt med en liten samling av dem, forhåpentligvis ikke for indiskret og med en passe blanding av møter og opplevelser. Der det ikke er oppgitt annet navn, er det jeg som har tatt bildene.
Jeg takker både for tekstlige og billedlige bidrag!
Oslo, mai 2022 Bjørn Casper Horgen
Kommunal- og moderniseringsdepartementet Planavdelingen
Bjørn Casper 2005 – Svalbard
Lenke til Risto Kärkkäinens rapport: Det Nordiska Planmötets historik 1970-2005:
https://www.regjeringen.no/contentassets/4cf7a0b196fb48deaeda1425c6959a2f/nordisk_plan_histo rie_1970_2005.pdf
Denne rapporten vil bli lagt ut på www.planlegging.no sine nettsider.
7 2005: Svalbard, Norge
2006: Koli – Karelen, Finland.
8 2007 – Kiruna, Sverige
2008 – Høfn, Island
9 2009 – Bornholm, Danmark
2010 – Hurtigruten Bergen – Trondheim, Norge
10 2011 – Hangö, Finland Foto: Hans Jacob Neumann
2012 – Malmö, Sverige Foto: Kari Strande
11 2013 – Borgarnes, Island
2014 – Vendsyssel, Danmark
12 2015 – Oslo, Norge
2016 – Tammerfors, Finland
13 2017 – Ulvô/Kramfors, Sverige Foto: Hafdis Haflidadottir
2018 – Siglufjordir, Island. Foto: Hafdis Haflidadottir
14 2019: København, Danmark
15
Hvordan oppstod planmøtet, og hvordan har det utviklet seg?
1970 - 2005
Jeg gjengir nedenfor Risto Kärkkäinens oppsummering av planmøtets begynnelse fra hans rapport "Den nordiske planmötets historik" fra 2006.
"Det första nordiska planmyndighetsmötet avhölls den 24-25 september 1970 i Stockholm.
Generaldirektör Lennart Holm från Statens Planverk i Sverige hade inbjudit mötet.
Två av det då tida nordiska planväsendets administratorer hade diskuterat nordiska samarbetet då de träffades i ett internationellt möte år 1969. Byggnadsrådet Mikko Mansikka från det dåvarande inrikesministeriet i Finland minns att i ett ECE-möte (United Nations/Economic Commission for Europe) han och Tomas Friberger från det dåvarande Statens planverket i Sverige hade haft ett samtal om att öka nordiska kontakter på tjänstemannanivå i planärenden. Friberger hade efter Geneve-mötet diskuterat om idén med hans chef Lennart Holm som hade kontaktat avdelningschef Vagn Rud Nielsen i Köpenhamn. Efter att ha fått positiv signal från Danmark hade man på den svenska sidan varit beredda att arrangera ett nordiskt möte. Enligt den skrivna mötesrapporten hade Lennart Holm i öppningen erinrat om att mötet initierats av planverkets föregående chef överdirektören Erik Nilsson.
Att frågan om nordiskt samarbete verkligen hade blivit aktuell på flera håll visar också ett PM-utkast från den 22 april 1969 som hade förberetts for det internationella utskottet under delegationen for planläggnings- och byggnadsärenden inom det
finska inrikesministeriet (3). I PM-utkastet skrevs det bl.a. att det har funnits regelbundet nordiskt samarbete inom formen av inofficiella planmöten. Det sades vidare
att i alla de nordiska länderna har man genomfört eller man håller på att genomföra en revidering av planlagstiftningen och att administrationen är under kraftig utveckling.
Därför skulle det vara nyttigt att utveckla nordiskt samarbete i planfrågor mot
en fast och regelbunden form. Som exempel av nordiskt samarbete nämns Nordiska Ministerrådets NKB (Nordisk kommitte for byggarenden). PM-utkastet föreslog att man borde försöka lyfta frågan upp i Nordiska Rådet. Förberedande möten mellan de ansvariga nordiska administrativa enheter skulle vara nödvandiga.
Tankarna att åstadkomma nordisk samarbete i planfrågor hade alltså varit uppe i slutet av 1960-talet på flera håll åtminstone i Finland och Sverige.
Statens planverk i Sverige tog det första praktiska steget och inbjöd det första
mötet, som då kallades för "de nordiska planmyndigheternas konferens". Före konferensen
hade man haft preliminära kontakter mellan myndigheterna och något material hade på förhand utväxlats mellan deltagarna.
Det hade föreslagits fyra ämnen for överläggningarna i den första konferensen:
1. Ansvarsfördelning mellan kommun och stat för den regionala fysiska planeringen.
2. Den fysiska planeringens instrument och ställning i förhållande till omgivande planeringssektorer.
3. Former av medborgar insyn i samhällsplaneringen.
4. Former för de nordiska planmyndighetemas fortsatta samarbete.
Deltagarna i det första mötet (eller konferensen som den kallades då) var:
Danmark:
Avdelningschef Vagn Rud Nielsen
16 Kontorschef Bent Andersen
Kommiteert Edmond Hansen Finland:
Överdirektor Tapani Jatkola Byggnadsråd Mikko Mansikka Byråchef Arto Salmela
Island:
Byplanchef Zophonias Palsson Norge:
Expeditionschef Thor Skrindo Chefarkitekt Börre Skaslien Byråchef Svein Hofstad Sverige:
Generaldirektör Lennart Holm Byråchef Tomas Friberger Byråchef Nils Anegren Byråchef Peter Heimburger Överingenjor Gunnar Essunger Avdelningsdirektör Erik Berggren
Sekretariat: Avdelningsdirektor Tom Rosander och fru Lillemor Wiberg
I det första motet enades man "efter en kortare overlaggning" om följande form for det fortsatta informationsutbytet:
• Periodiciteten bör tills vidare sattas till 1 gång/ år
• Mötena skall ha en anspråkslös form och syfta till snabbt informationsutbyte om aktuella ting
• Enkel administration, inget fast sekretariat
• Endast planmyndigheterna som berörts denna gång engageras
• Värdlandet står for ämnesval (alla kan sända in förslag), referatsprotokoll och kan eventuellt ge en grundligare information om sina administrativa ram
• Framtiden får utvisa om det finns behov av gemensamma arbetsgrupper eller dylika för exempelvis normarbete.
Man har senare under over 30 år följt egentligen ganska noggrant de övannamnda linjerna:
• Periodiciteten: det har blivit vana att hålla mötet 1 gång/år, normalt i augusti men några få gånger har man haft mötet senare på hösten.
• Anspråkslös form och snabbt informationsutbyte: Från Sveriges sida hade man år 1986 förberett ett standarprogram for planmötet. Förslaget godkändes och sedan dess har man följt ganska noggrant standardprogrammet. Formen är inte mera alldeles anspråkslos, särskilt mötesplatserna och rundturer har ofta varit på den mera
exklusiva sidan. lnformationsutbyte i mötet spelar fortfarande en viktig roll men man kan konstatera att numera har också det ökande internationella samarbetet i EU och i andra sammanhang börjat få roll i informationsutbyte också mellan de nordiska landerna.
• Enkel administration inget sekretariat: Här har linjen hållit. Kontaktpersonnätverket har kunnat genomföra de nödvandiga sekretariatsfunktionerna. Vad som
kom till var s.k. förberedande möten av kontaktpersoner som man började ha från
17
mitten av 1980-talet. Man slopade dlessa möten i början av 2000-talet.
• Endast planmyndigheterna engageras: Linjen har hållit. Några gånger har det
diskuterats om närmare kopplingar till Nordiska Ministerrådet, men man har inte fattat beslut om närmare kontakter. Finland har varit mest aktiv att ta upp kopplingar till Nordiska Ministerrådet. Det kanske har haft sina färdelar att inte gära färandringar: man har kunnat själv bestämma samarbetets innehåll. Men det finns också nackdelar: mätesresornas finansiering har ofta varit svårt i några länder, seminarier måste finansieras själv, kopplingar till andra grenar i Nordiska Ministerrådet (miljä, regional politik, trafik) har varit ganska svaga. Det har (åtminstone
vid kaffebordet) diskuterats om de baltiska kollegernas deltagande, men man har hittills varit forsiktiga att öppna samarbetet utanfor Nordens gränser.
• Vardlandet står for ämnesval (alla kan sända in forslag), referatsprotokoll och kan eventuellt ge en grundligare information om sina administrativa ram: Gällande ämnesval har man åtminstone redan från 1980-talet använt förberedande
möten och teman har valts gemensamt. Referatsprotokoll var i början ett diskussionsprotokoll, men småningom (från år 1981) har man börjat producera en rapport
som innehåller också ländernas årsrapporter, temainlägg och ofta ett sammandrag om beslut. Diskussioner har refererats mycket litet eller inte alls i rapporterna efter början av 1980-talet. De första referaten innehöll normalt 20-30 sidor medan efter år 1980 har mötesrapporterna börjat innehålla 100 sidor eller mera för att landsrapportema finns med. Ett problem med rapportema har då och då varit att de har komit ut mycket sent efter planmötet, ofta först till nästa möte alltså ett år senare. Vardlandema har givit information om sina administrativa ramar och andra aktuella frågor från år 1973 då man hade den första exkursionen.
• Det tog en längre tid innan behovet av gemensamma arbetsgrupper eller dy lika for exempelvis normarbete blev aktuellt: Tanken att diskutera ett aktuellt tema mellan tjänsteman vacktes år 1981 av Norge. Det första konkreta förslaget att hålla
ett special seminarium kom dock först år 1986, också från Norge. Därefter har seminarieaktiviteten varit stor. Behovet att bilda gemensamma arbetsgrupper fick
mogna betydligt längre. År 2000 kom det fram ett forslag att etablera nätverk för regional planering, igen från Norge. Nätverket grundades samma år och därefter har man etablerat nätverk for kommunal planering och planjurister.
18
Etter 2005
Tradisjonene videreføres. Planmøtene har i hovedsak fortsatt i de samme spor i perioden etter 2005. Møtene har vært holdt årlig, med unntak av 2020 og 2021 da covid 19-pandemien gjorde det umulig å holde fysiske møter. Det ble holdt et kortere, digitalt møte i 2020, men ikke noe møte i 2021.
Møtene har vært holdt rundt i landene, med en variasjon mellom byer/hovedsteder, kyst-, fjell- og innlandsområdet. En viktig del av programmet har vært lokale presentasjoner og befaringer som viser hvordan planleggingen fungerer i praksis. Variasjonen av steder har i stor grad vært med på å gi møtene dynamikk og innhold, og har derfor vært viktig for møtenes suksess. Det må nok også sies, at de mange interessante steder har bidratt til å gjøre møtene attraktive og bidratt til høy deltakelse.
Det har i løpet av perioden skjedd endringer i departementstilknytning i flere av landene. Det er ikke lenger slik at planleggingen er tilknyttet miljødepartementene. Det har også vært endringer i
direktoratsstruktur i noen av landene. Det kan i denne situasjonen kanskje sies å være en fordel at planmyndighetsmøtene er uformelt organisert og direkte knyttet til de ulike lands planmyndigheter, ikke til Nordisk Ministerråds struktur. Samtidig er det klart at departementstilknytningen påvirker hva de enkelte landene fokuserer på i planleggingen, og hvilke ressurser som settes av blant annet til deltakelse på denne typen møter.
Enkel organisering, lojal oppfølging. Prinsippet om nøysom (anspråkslös) organisering uten sekretariat er videreført. Det har naturligvis noen fordeler ved at ressursbruken kan minimaliseres, men det har også den ulempen at møtene i mindre grad blir dokumentert og formidlet i etterkant.
Det er siden 2009 bare unntaksvis lagd oppsummerende rapporter fra møtene, og det er i liten grad etablert noen felles nettverksaktiviteter før og etter møtene. Det uformelle systemet er avhengig av at kunnskap og tradisjoner videreføres internt i det land som har fått ansvaret for å arrangere neste års planmyndighetsmøte. Det viktigste elementet i forberedelsen av planmøtene er utarbeidelse av landets årsrapport. Dette er fulgt lojalt opp av alle landene, og årsrapportene gir et svært interessant bilde både av den politiske og administrative utviklingen, av lovutvikling og veiledningsaktivitet, og av hvilke temaer som til enhver tid anses som mest aktuelle. Jeg har laget en oversikt over årsrapportene som vedlegg til rapporten.
Stort informasjonsutbytte, konkrete spor i lovverk og systemtenking. Siden diskusjonene i møtene er koblet tett opp til de enkelte lands årsrapporter, er det sikret at de dagsaktuelle temaer tas opp. På møtene er noen temaer tatt opp med grundigere innledninger og mer tid til diskusjon.
Det er gjennomgående svært engasjerte møtedeltakere, og møter preget av stor nysgjerrighet på hvordan de enkelte landene arbeider med planleggingens ulike aspekter. Siden det til enhver tid er noen som arbeider med lovendringer, eller har gjennomført lovendringer, er dette temaet nesten alltid oppe. Det er kanskje også her vi i størst grad ser konkrete resultater av planmyndighetsmøtet.
Elementer fra de enkelte landenes planlover finnes igjen i andre lands lover, ofte med en tilpasset variant. Et eksempel på dette er strategiske elementer i planlovene, som planstrategi, som i ulike varianter er innbakt i flere av lovene. Det er også særlig på lovutvikling det er kontakt mellom landene mellom møtene, for å få bedre forståelse av hvordan plansystemene fungerer. Det har også blitt gjennomført undersøkelser av de nordiske landenes plansystemer, med utgangspunkt i planmyndighetsmøtets diskusjoner. De politiske vinder blåser i litt ulike retninger i landene, men et gjennomgående tema i de senere års møter har vært hvordan man kan myke opp enkelte regler slik at flere småtiltak kan godkjennes, selv om de strider mot vedtatt arealbruk i planer. Nesten alle landene har derfor hatt diskusjoner om hvor strengt man skal håndheve byggeforbud i strandsonen, og hvorvidt man kan gjøre det enklere å bygge små bygg, f eks garasjer, uten at det utløser
19
plankrav. Tilsvarende har det vært et gjennomgående tema hvordan planlegging i hovedstads- og storbyområdene skal løses, på tvers av kommune- og fylkesgrenser.
Stor aktivitet i undergrupper. Det har siden ca. 2000 vært etablert flere faglige undergrupper. De har omfattet regional planlegging, kommunal planlegging og planjuss. Det har også vært egne prosesser knyttet til digitale plankart og planprosesser. For tiden er det vedtatt å slå sammen arbeidsgruppen for planjuss og kommunal planlegging til en gruppe, som avholder årlige møter.
Gruppen for regional planlegging er nedlagt. Det har ikke vært kapasitet til å gå gjennom
undergruppenes aktivitet fullt ut i denne rapporten, men jeg har laget en oversikt over de møtene jeg har funnet dokumenter på, står på side 49. Forfatteren har deltatt i møtene for kommunal
planlegging, som har hatt et svært høyt faglig nivå, og har hatt muligheter til å gå mer konkret inn i de enkelte fagtemaer enn på planmyndighetsmøtene. Det samme inntrykket gjelder for
planjussmøtene, der konkrete juridiske temaer er drøftet mer inngående. Undergruppene må sies å være svært viktige i oppsummeringen av hva planmyndighetsmøtene har betydd for utviklingen av nordiske plansystemer og planlover. Det er viktig at denne tradisjonen videreføres!
20
Nordiske refleksjoner om planmøtenes betydning
Fra nordisk sammenhold til internationalt udsyn
Niels Østergaard, Danmark
Tillykke med jubilæet og tak for opfordringen til en refleksion til 50 års markeringen af de Nordiske planmyndigheders årlige møder. Jeg deltog som nyansat vicedirektør i Planstyrelsen for første gang i planmødet i 1984 og sluttede 22 år senere på mødet på Svalbard i 2005. I alle de år, hvor jeg havde ledelsesansvar, opfattede jeg de personer, som havde samme ansvarsopgaver i landene omkring os, som en særlig kreds af kollegaer og gode venner, der kunne inspirere til nytænkning.
Allerede fra barndomsårene var jeg forankret i nordiske relationer både privat og i studieårene også fagligt.
12 år gammel rejste jeg alene med færgen fra Frederikshavn til Oslo for at holde ferie hos den familie, som mine forældre havde sendt madpakker til under krigen. I studietiden var jeg aktiv i studenterorganisationerne og de årlige festlige nordiske møder for studerende fra uddannelserne for landinspektører (jordskiftekandidater, lantmätare og maanmittausinsinööri). Det førte til praktikarbejde hos Kunnallistekniikka i Helsinki, men samtidigt også en forelskelse: Jeg har nu været gift med en finne i mere end 50 år, og det finske sprog blev en del af familielivet.
1970’erne – optimisme og reformer
Forventningen til planlægningen havde fremgang. Samfundsudviklingen var præget af vækst og store investeringer. Samtidigt med beslutningen om årlige nordiske planmyndighedsmøder startede NORDPLAN også med de velkendte videreuddannelseskurser. De to aktiviteter befrugtede hinanden. Indsigten i planlægningen i Norden blev spredt sammen med en faglig indsigt i de skandinaviske sprog. Det finlandssvenske sprog er klart det lettest forståelige for alle, mens det danske er det sværeste.
21
I Danmark var hovedbegivenheden kommunalreformen i 1970, hvor antallet af kommuner blev reduceret fra 1345 til 271 og amterne reduceredes fra 25 til 14 + et Hovedstadsråd. Der blev i første halvdel af 70’erne gennemført en planreform med by- og landzoneloven, lands- og regionplanlovene og kommuneplanloven. Det statslige ansvar for planlægningen overførtes i 1973 fra Boligministeriet til Miljøministeriet. Dermed blev der skabt et plansystem, som kom til at virke i treårtier – om end med mange ændringer, justeringer og forenklinger undervejs.
Jeg arbejdede i Hovedstadsrådet som regionplanlægger med analyser af kommunernes planlægning. Jeg fik ansvaret som funktionschef for landzoneadministrationen indtil 1978, hvor jeg flyttede til Miljøministeriets departement som chef for udviklingskontoret.
1980’erne – regionplanlægningens årti
Perioden var i Danmark præget af, at plansystemet nu var fuldt implementeret – for sent i forhold til den kraftige byvækst i 60’erne og 70’erne, men godt for de næste par årtiers udfordringer. Første generation af de 12 regionplaner blev godkendt, og de 271 kommunalbestyrelser havde gennemført deres første lovbestemte kommuneplan i første halvdel af 80’erne. Med planpligten fulgte herefter en revision i hver kommunal planperiode.
Sideløbende med den fysiske planlægning blev der også stillet krav om planer på en lang række sektorområder.
Miljøministeriet i Danmark lykkedes med at få en række fysiske sektorplaner på natur- og miljøområdet indført som en del af regionplanlægningen. Man kan sige, at landsplanlægningen for en række statslige arealinteresser blev konkretiseret og juridisk gældende gennem regionplanerne. Velmenende forsøg på at opbygge tilsvarende langtidsplaner for økonomiske udvikling lykkedes ikke, og tvivlen om nytten af den omfattende planlægningsaktivitet begyndte. Fra planmyndighedsmødet i 1987 husker jeg stadig, at generaldirektør Lennart Holm markerede tvivl om, hvilken rolle den statslige planmyndighed ville få i fremtiden.
Den danske miljøminister varetog opgaven omkring regionalpolitikken i Nordisk Råd, og Planstyrelsen var aktiv i embedsmandsgruppen NÄRPs arbejde, hvor problemstillingen om periferien contra centrum var central:
”Manden til arbejdet eller arbejdet til manden?”.
En positiv faglig og administrativ udvikling opstod, da en omorganisering i Miljøministeriet i sidste halvdel af 80’erne medførte en fusion, hvor bygningsfredning og bygningsbevaringsområdet blev flyttet til planstyrelsen.
Det var to forskellige fagkulturer, der ved at bøje sig mod hinanden bl.a. førte til udviklingen af SAVE-systemet.
En arbejdsmetode der har ført til tilsvarende initiativer i mange lande – og i nogle lande med mere succes end i Danmark.
Efter en periode som direktør for DGU (Danmarks Geologiske undersøgelser) flyttede jeg i 1984 til direktionen i Planstyrelsen. På det tidspunkt var jeg formand for bestyrelsen i ngo-organisationen Dansk Byplanlaboratorium. Det betragtede miljøministeriet som en fordel, men den sammenblanding af rollerne ville næppe blive accepteret i dag.
1990’erne – efter Berlinmurens fald
De fire planlove fra 1970’erne blev 1992 samlet i én lov, Planloven. Det var for at opfylde statens mål om forenkling af lovgivningen, men også for at modvirke en vis træthed overfor ”Al den planlægning?”, som var titlen på en publikation fra Finansministeriet.
22
Politisk var der en stigende kritik af Planstyrelsens funktion som klageinstans overfor kommunernes og regionernes planbeslutninger. Med rettidig omhu tog departementschefen initiativ til at flytte 1/3 af planstyrelsen personale til sammenlægning med den eksisterende klagefunktion i Overfredningsnævnet.
Samtidigt blev den politiske dimension af planlægningen understreget ved at overføre kerneopgaverne til en ny landsplanafdeling i ministeriets departement.
Berlinmurens fald hin berømte dag i november 1989 ledte til store ændringer overalt i Europa. De nordiske planmyndigheder blev hurtigt i mere og mindre omfang involveret i nye initiativer som VASAB, INTERREG- programmerne, udarbejdelsen af ESDP (European Spatial Development Perspective) og samtidigt også fusion af tre institutioner til NORDREGIO og Sveriges og Finlands medlemskab af EU. (Se bilag).
Startårene for Landsplanafdelingen blev hurtigt synlige med den planorienterede miljøminister Svend Auken i årene 1993 – 2001. Efter FNs topmøde i Rio blev samspillet mellem lands- og regionplanlægningen aktivt brugt til miljøforbedringer. EU-reglerne for konsekvensvurderinger var dengang implementeret i planloven.
De store landsplansager var: 1) forhindring af ekstern placerede indkøbscentre, 2) permanent fredning af alle kolonihaveområder og 3) udvidelsen af Københavns Lufthavn til dobbelt kapacitet i én samlet proces med landsplandirektiv, regionplantillæg, miljøkonsekvensvurdering, kommuneplanændring, lokalplan og grund- læggende miljøgodkendelse.
Vi fremlagde de danske bidrag til ESDP-processen i et udkast til landsplanredegørelse i 1996. Det blev sammenlagt drøftet i Folketinget i syv timer baseret på fire fremtidsbilleder: 1) Decentral bymønster, 2) 8-10 byer med landsdelsfunktioner, 3) København og det jyske storbyområde og 4) København som europæisk storby. Ved en nøje gennemlæsning og vurdering af de ordrette referater af folketingsdebatten måtte vi konkludere, at den politiske reaktion var: Vi ønsker lidt af det hele. Rent fagligt gjorde det ikke landsplanlægningen lettere, men forståelig. De langsigtede fysiske perspektiver er hele tiden til debat.
Centralisering contra decentralisering etc.
00’erne – reform og fokus på stærke kommuner
Planmyndighedernes møder i første halvdel af 00’erne blev til minderige besøg i landenes udkantsområder:
Akureyri, den dansk/tyske grænseregion mod Vadehavet, Svalbard, Kiruna og naturparken Koli i Nord-Karelien, hvor Pekka Kangas havde arrangeret en fantastisk studietur til Sortavala ved Ladogasøen, hvor vi besigtigede af det fælles finsk/russiske bygningsbevaringsarbejde i den engang så flotte finske træstad med bulevarder og stribevis af arkitekttegnede huse. I tillæg fik vi en levende beskrivelse af den finske befolknings evakuering fra denne del af Karelen under fortsættelseskrigen 1941 – 1945.
Kommunalreformen 2006/07 er den helt store begivenhed i 00’erne. Det startede med en strukturkommission i 2002/04, en politisk aftale i 2004 og endelig vedtagelse af reformens 50 hovedlove i 2005, og efter et overgangsår trådte reformen i kraft 1. januar 2007. Resultatet var, at antallet af kommuner blev reduceret fra 271 til 98 ved frivillige aftaler mellem kommunerne. De 14 amter og Hovedstadens Udviklingsråd blev nedlagt og erstattet af 5 regioner med hospitaler og sundhed som den altdominerende opgave – plus enkelte infrastrukturopgaver.
Særlig problematisk var det, at planloven var et politisk dilemma. Den borgelige regering ville gerne reducere loven betydeligt, mens oppositionen fastholdt betydningen af den fysiske planlægning. Det særlige var
23
reformens hovedprincip om fordelingen af opgaver med en større delegering til kommunerne, og at alle sager fremover højst måtte behandles på to politiske niveauer. Egentlige ændringer i de enkelte loves formål og konkrete indhold var derfor ikke på dagsordenen. Planloven endte som en ”torso”, hvor regionplanlægningen blev fjernet, og de hidtidige regionplanopgaver blev fordelt mellem staten og kommunerne uden at – især statens større regionale ansvar – blev ordentligt gennemtænkt.
Samtidigt gik det helt anderledes i Norge. Med Stortingets vedtagelse af den en ny plan- og bygningslov i 2008 indførte Norge med stærk inspiration fra Danmark nye lovbestemmelser om, at Fylkestingene fremover skulle forestå fysisk regionplanlægning.
Før kommunalreformen udstedte miljøministeren efter en høring landsplanredegørelser om aktuelle planlægningstemaer til Folketinget efter hvert nyvalg. Landsplanafdelingen udviklede dem til ”policy”
udmeldinger. De var præget af, at mange initiativer skulle konkretiseres i de 12 regionplaner som retningslinjer for kommuneplanlægningen i landets 271 kommuner. Ministeren udsendte i forbindelse med de 4-årige revisioner et supplerende ”Overblik over statslige interesser i regionplanrevisionen”. Derved blev regionplanlægningen en gennemførelse af de statslige interesser og amtsrådene og HUR skulle påse, at kommunernes planlægning var i overensstemmelse med de overordnede udmeldinger. Det sidste overblik til regionplanrevisioner blev udarbejdet i 2005.
24
Fælles for policy udmeldingerne i 00’ernes landsplanredegørelser før og efter kommunalreformen var, at de blev udarbejdet i et tæt samarbejde med flere ministerier. Der blev især lagt vægt på en koordinering med Erhvervsministeriets regionalpolitiske redegørelser.
Det kom som et chok, at landsplanafdelingen i miljøministeriets departement ved en ministerbeslutning blev overflyttet til Skov- og naturstyrelsen i sommeren 2004 uden forudgående behandling i koncernledelsen.
Dermed mistede planlægningen politisk fokus, og jeg huskede Lennart Holms forudsigelser 15 år tidligere.
Organisatorisk skete der hele tiden ændringer. I 2007-2009 var landsplanlægningen en del af By- og landskabsstyrelsen, og nye ændringer førte hurtigt til Naturstyrelsen i 2009.
Jeg fik i perioden 2002 - 2005 chefansvaret for sammen med en tværgående gruppe at levere miljøministeriets ret omfattende bidrag til kommunalreformarbejdet om 8 hovedlove på plan-, natur- og miljøområdet, som blev væsentligt ændrede efter reformen.
Jarle Jensen bad mig holde et foredrag om dansk kommuneplanlægning på en konference på NTNU i 2009 i Trondheim. Efter min beskrivelse af det nye danske plansystem spurgte en af deltagerne ”Hvorfor har Danmark dog nedlagt regionplanlægningen?”. Jeg svarede til stor moro for forsamlingen, at jeg havde ”solgt”
regionplankapitlet til Tom Hoel – og så havde vi jo ikke ret til at anvende det længere!”.
Efter etableringen af by- og landskabsstyrelsen afsluttede jeg min ansættelse i miljøministeriet med en hovedopgave som arbejdende formand for et 5-årigt samarbejdsprojekt mellem Miljøministeriet og fonden Realdania: Plan09. Formålet var at finansiere en række eksempel-projekter til at understøtte kommuneplanlægningen i de nye storkommuner.
10’erne – usikkerhed og klimaudfordringer
Ved regeringsdannelsen i 2011 blev Landsplanafdelingen med et reduceret personaleantal flyttet til Erhvervsministeriet med styrelsesfunktionerne i Erhvervsstyrelsen. Det gav – set udefra – anledning til fornyelser i landsplanprofilen, og politisk blev samarbejdet med kommunerne præget af nytænkning i forhold til de store ændringer i byudviklingen fra byvækst på landbrugsjord til omdannelser og vækst i ældre byområder. Planloven blev fortsat forenklet med justerende lovændringer for at imødekomme så mange kommunale ønsker som muligt.
Efter kommunalreformen blev kommuneplanerne det samlende dokument for arealanvendelsen både i by og land. Landsplansplanlægningen blev styrket med en forventning om flere landsplandirektiver, og en særlig forpligtigelse til at videreføre en mere overordnet udgave af Fingerplanen for hovedstadsområdets 34 kommuner. Ministeren fik ret og pligt til at gribe ind overfor kommunale planer i modstrid med de statslige udmeldinger, men desværre ikke lovkrav om at koordinere med sektorplanlægning i andre ministerier om fx klima, natur og trafikinvesteringer etc.
25
Erhvervsstyrelsen fokuserede bl.a. på bedre betingelser for erhvervslokaliseringer og især på videreudviklingen af digitaliseringen af plandata. Der er især efterspurgt en troværdig registrering af ejendomsdata som grundlag for en troværdig skatteberegning.
Klimaudfordringen blev det nye ekko i samfundsdebatten. Alle sektorer tog udfordringen op i debatten og lidt efter lidt er der sat mål på indsatsen i FN- og EU-regi og nationalt i en lang række målbeslutninger sektor for sektor.
Som opfølgning på aftale om ”Danmark i bedre balance – Bedre rammer for kommuner, borgere og virksomheder i hele landet” mellem Socialdemokratiet, Venstre, Dansk Folkeparti og Det Konservative Folkeparti blev der i 2017 gennemført en lang række ændringer i planloven. Samtidig blev naturbeskyttelseslovens regler om strandbeskyttelse, klitfredning og sø- og åbeskyttelseslinjen ændret, og der blev etableret nye klagenævn på planområdet og miljøområdet. Partierne aftalte endvidere, at planloven med de nye ændringer skulle evalueres efter et par år.
Gamle venner mødes. Der er et interval på 52 år mellem billederne af Risto Kärkkäinen og mig. Det første er fra studietiden i 1962, hvor jeg var gæst hos en gruppe finske studerende på bustur fra Helsinki til et
studiebesøg i Lahti. Billedet blev fundet i finske arkiver af det tyske sekretariat for INTERREG II programmet for Baltic Sea til mødet med de 9 medlemslande i Rostock i 2004. Efter store beslutninger om en projektpakke
for en ny programperiode overdrog jeg ved mødets slutning opgaven som ordfører til Risto.
Billederne til højre er senere og fra 2014, hvor Risto og jeg deltog med indlæg på VASAB’s 20 års jubilæumskonference i Tallin.
20’erne – ny bolig- og planstyrelse efter 48 års adskillelse
Statsminister Mette Frederiksen bebudede i sin nytårstale den 1.1.2021 flere initiativer på landsplanområdet, end jeg nogen sinde før har hørt. Hun fulgte op to måneder senere med at etablere et nyt Indenrigs- og boligministerium med bl.a. en ny bolig- og planstyrelse med det formål at styrke og videreudvikle regeringens arbejde for et sammenhængende Danmark. Indenrigs- og boligminister Kaare Dybvad Bek konstituerede Sigmund Lubanski som direktør for styrelsen. Han kan således fortsætte som deltager i planmyndighedsmøderne.
Det blev således den nye bolig- og planstyrelses enhed for landsplanlægning og tilsyn, der i marts 2021 offentliggjorde den bebudede evalueringsrapport med fokus på følgende områder:
26
• Grøn omstilling, bæredygtighed og styrket natur
• Gode rammer for landsbyernes og landdistrikternes udvikling
• Byudvikling og detailhandel
• Nye udviklingsmuligheder ved kysterne og for turisme
• Gode rammer for virksomheder i byerne
• Landsplanlægning og samarbejdet med kommunerne
• Mere enkel og strategisk planlægning i kommunerne
• Digitalisering af planer og data
• Klagesystemet
Rapporten består af en omhyggelig beskrivelse af kommentarer fra en indledende høringsfase med efterfølgende vurdering emne for emne. Den består af en hovedrapport på 165 sider og en bilagsrapport på 76 sider – dejlig fri for paragrafhenvisninger. Det bliver spændende at følge, hvilke konklusioner regeringen og Folketingets partier kan blive enige om.
evaluering_af_planloven_m.v._2021
Den elektroniske avis, Politikens Byrummonitor, markerede nyheden om det nye Indenrigs- og boligministerium med et citat i overskriften: ”Drømmer jeg eller er jeg vågen?”. For første gang i 48 år er planloven og bypolitikken igen under samme tag. Jeg håber bolig- og planstyrelsen vil opfinde en
”planvaccine”, der igen vil bringe respekten for planlægning i fokus.
Jeg ønsker lykke til.
Citatet fra Ludvig Holbergs skuespil ”Jeppe på bjerget ” er hentet fra den mail, jeg straks efter nyheden om det nye ministerium sendte til journalisten på Byrummonitor. Jeg blev så glad, at jeg skrev: Mon ikke din artikel har haft gavnlig indflydelse på statsministerens beslutning om samling af relevante opgaver hos Dybvad? Jeg har det som en vis herre i baronens seng: ”Drømmer jeg eller er jeg vågen?”.
Journalisten havde nemlig i august 2020 bragt et længere interview med mig, hvor jeg gav udtryk for behovet for grundlæggende ændringer i plan- og byggelovene. Hovedargumenterne var: 1) Fra lag på lag analyser i regionplanlægningen til stedbestemte helhedsløsninger i det åbne land og 2) ny arbejdsdeling mellem lokalplanlægning og udstyknings- og byggetilladelser ved sammenlægning af plan- og byggeloven. Hun citerede et af mine kritiske udsagn i interviewets overskrift: ”Hvis vores sundhedssystem arbejdede lige så lemfældigt som det danske planværk gør, ville der være uacceptabelt mange døde”.
27
Nye initiativer efter Berlinmurens fald og udvidelsen af EU i 1990’erne Bilag til Niels Østergårds artikel
Det nordiske og internationale samarbejde blev væsentligt påvirket af Berlinmurens fald den 9. november 1989 og Finlands og Sveriges medlemskab af EU fra 1. januar 1995. Det gav naturligvis helt nye forudsætninger for det internationale arbejde og de nordiske relationer og dermed drøftelserne på planmyndighedsmøderne.
Samtidig havde bidragene til en bæredygtig udvikling høj prioritet. Den korte oversigt over de nye aktuelle transnationale initiativer var:
• I 1999 vedtog de europæiske planministre ESDP-dokumentet (European Spatial Development
Perspective). Forarbejdet blev gennem 1990’erne gennemført med årlige ministermøder og et intenst forarbejde i embedsmandsgrupperne. Principperne i ESDP om polycentrisme, tilgængelighed til yderområder og bevaring af natur og kultur blev hotte emner for den fysiske planlægning i 00’erne.
Blandt forskerne såvel som regionalpolitiske eksperter blev ESDP problematiseret. Personligt lærte jeg meget om at tænke i fysiske perspektiver frem for at tænke i fysiske langsigtede planløsninger. Min forståelse for dette perspektivarbejde blev præget af den britiske forsker R.H. Williams, som fulgte alle de fælles EU-aktiviteter i 1990’erne. Med sin politologisk indsigt turde han – i modsætning til mange andre i forskernes elfenbenstårne – fremhæve betydningen af ESDP som en øjenåbner for perspektivarbejdet i den fysiske planlægning.
• Den svenske miljøminister tog efter murens fald initiativ til et perspektivsamarbejde omkring
Østersøen (Baltic Sea). Det blev til VASAB, som allerede efter få års arbejde præsenterede deres første vision. Visionen blev fremhævet som eksempel til efterfølgelse i det endelige ESDP-dokument. Fra dansk side var Helle Fischer og kontorchef Peter Mehlbye drivende kræfter i udarbejdelsen. Peter Mehlbye blev senere direktør for ESPON (European Observation Network for Territorial Development and Cohesion).
• Udvidelsen af EU og øget samarbejde med Østlandene blev en ny og spændende arbejdsrelation, hvor de nordiske planmyndigheder fik konkret samarbejde med nabolandene om INTERREG-
programmerne.
Det blev til to nordiske INTERREG IIC-programmer for ”Transnational Co-operation for Spatial Development” med bl.a. nordisk deltagelse. Det ene dækkede “Baltic Sea Region” med sekretariat i Rostok og 9 deltagende lande med kystlinje til havet. Det andet dækkede ”North Sea Region” med sekretariat i Viborg med 6 lande som deltagere.
Hertil kom et program for ” Pilot Actions for Transnational Spatial Development for Northern Periphery” med sekretariat i Oulu med Finland, Sverige, Norge og Skotland som medlem.
Alle programmerne blev finansieret under strukturfondene af EU’s regionalfond.
• I årene 1991-1996 var jeg ordførende i NORDPLAN’s styrelse, hvor det endte i nogle dramatiske år omkring Nordisk Råds beslutning om nedlæggelser og besparelser blandt de nordiske institutioner.
NORDPLAN kæmpede for at opretholde sin selvstændige position, men måtte acceptere det politiske opdrag om at fusionere med NordREFO og den særlige gruppe for regionale analyser NOGRAN. Gösta Blücher, Micaela Schulman og jeg kæmpede en brav kamp for at fastholde undervisningsfunktionen og den fysiske (rumlige) planlægning overfor de rent regionale udviklingstræk i vedtægterne for den nye fusionerede institution NORDREGIO. Det lykkedes for så vidt, men det skulle snart vise sig, at uroen omkring holdningerne til at fortsætte kursustraditionerne og de store ændringer i tiden førte til, at efterspørgslen efter længerevarende kurser forsvandt – bl.a. fordi hvert enkelt land havde opbygget forskellige nationale videreuddannelser. Jan-Evert Nilsson sluttede 1997 som direktør for NORDPLAN, og vi udpegede Hallgeir Aalbu som ny direktør for NORDREGIO.
28 Svalbard, Norge 2005
Koli, Finland 2006 Foto Hafdis Haflidadottir
29
Buller og støj i det nordiske samarbejde
Holger Bisgaard, Danmark
Året er 2012.Ordene buller og støj flyver igennem lokalet og blandes med ord som grænseværdier og vägbulle og støj fra virksomheder. I starten er der lidt sprogforvirring, men snart er alle med til at diskutere et fælles problem. I alle landene drøftes grænseværdierne for støj i forhold til boliger. Hvordan beskytter man mennesker imod buller og støj. Det skyldes, at der i alle landene foregår en fortætning af vores byer. En fortætning der gør at det er svært at overholde grænseværdierne for støj fra veje og virksomheder. Hvad skal der gøres for at tilgodese den tætte by og ikke mindst investorernes interesser. Det er jo stadig i de neoliberale tider. I Sverige er de på vej til at lempe støjgrænserne, og I Danmark har man arbejdet med en overgangsperiode på 8 år, hvor støjen fra virksomheder kan overstige grænseværdierne.
En frugtbar drøftelse springer ud af formiddagens debat. Selvom vi kommer fra forskellige lande, så er både vores lovgivning og vores problemer ret ens. Med hensyn til buller og støj er svenskerne mere lempelige end resten af forsamlingen, men diskussionen er vigtig at have for ofte er det sådanne udfordringer og nyskabelser, der sker i det ene land ofte, bliver fulgt op af de andre lande.
Erfaringsudvekslingen mellem de nordiske lande er frugtbar. Erfaringsudvekslingen er også sket med hensyn til byplanlægningens organisatoriske forhold. Først var det svenskerne, hvor planlægningens tilknytning til miljøministeriet blev brudt. Derefter kom turen til Norge og i 2015 til Danmark. Planlægningen bliver ofte placeret i forhold til de problemer, som den skal løse. I mange år var det i høj grad forureningen og miljøet den fysiske planlægning skulle medvirke til at løse, derefter er det i højere grad blevet vækst problemer og for tiden er det vel også den regionale udfordring sammen med boligproblemerne, som planlægningen skal medvirke til at løse. Så det at flytte ministerium har ofte i de seneste år været et debatemne, hvor udveksling af erfaringer har været brugbare for de enkelte delegationer. Det er ikke nemt at flytte ministerium og blive løsrevet fra mange års rutiner og samarbejder.
30
Der er heldigvis ikke megen støj og buller i det nordiske samarbejde, men det er et meget inspirerende samarbejde om fælles udfordringer og fælles løsninger. Løsninger som ofte bliver skabt i et af landene og bliver genbrugt i et af de andre lande. Det årlige planmyndighedsmøde mellem de nordiske ministerier er et samarbejde, som har og fremover kan bidrage til en fælles fremtid for de nordiske lande.
Holger
31
Samarbetets styrka ligger i balansen mellan likheter och olikheter
Ulla Koski, Finland
Den första gången som jag deltog i nordiskt planmyndighetsmötet var år 2000. Mötet hölls i Lofoten i Norge och blev en oförglömlig upplevelse. Den karga och storslagna naturen gjorde ett djupt intryck på mig. Ett ännu större intryck gjorde emellertid den starka ömsesidiga samhörigheten mellan de nordiska kollegerna.
Den var uppenbar, även om jag som nykomling snarare följde diskussionerna än deltog i dem som finsk tjänsteman. Vid den tidpunkten hade jag redan under lång tid deltagit i internationellt samarbete och EU- samarbete. Där fördes givetvis livliga och givande diskussioner om nuläget och framtiden för
områdesplaneringen och stadsutvecklingen. Det var emellertid slående hur annorlunda samarbetet mellan de nordiska planmyndigheterna var. Och det är det fortfarande – mycket särpräglat och speciellt.
Enligt min erfarenhet kännetecknas det nordiska samarbetet av en lämplig blandning av gemensamma och avvikande drag i ländernas historiska bakgrund, förvaltningsstrukturer, lagstiftningsgrunder och
planläggningssystem. En lämplig mängd gemensamma drag hos länderna ger en unik möjlighet att förstå och analysera utvecklingen av de nordiska ländernas planläggningssystem och att utnyttja detta i det nationella utvecklingsarbetet. Motsvarande gemensamma och förenande drag finns inte hos exempelvis de länder som deltar i EU-samarbetet kring områdesplanering. Detta påverkar avsevärt diskussionernas karaktär och djup.
Under årens lopp har många frågor som varit relevanta ur ett finländskt perspektiv fastnat i mitt minne.
I Finland har man inte lyckats genomföra en kommunreform motsvarande den djärva reform som
genomförts i Danmark, trots ihärdiga försök under flera årtionden. Jag minns fortfarande att jag till och med blev avundsjuk när de danska kollegerna berättade om beredningen och genomförandet av reformen. Även Fingerplanen för Köpenhamn är något som jag särskilt kommer ihåg.
Det svenska projektet med att flytta en del av staden Kirunas centrum för att ge plats åt gruvan kändes först som ett rent av overkligt projekt, men det har det inte varit. De ambitiösa förortsreformerna i Malmö och Göteborg var goda exempel på att trista miljöer kan förvandlas till trivsamma och trygga boendemiljöer.
32
När planläggningsfrågor avgörs på Island måste de extremt karga naturförhållandena beaktas. Den vulkaniska marken, och den geotermiska värmeproduktionen är ur Finlands perspektiv mycket exotiska utgångspunkter för planläggningen.
I Norge är samordningen av skyddet och utnyttjandet av den storslagna kusten en fråga på nationell nivå. De konsekvenser som den möjliga höjningen av havsnivån till följd av klimatförändringen kommer att få för de smala fjordarna har etsat sig fast i mitt minne. Detsamma gäller de helt exceptionella krav som permafrosten ställer på byggandet på Svalbard.
Det här är endast ett axplock av de planeringsfrågor som under årens har lopp presenterats i de nordiska länderna. Att få se och höra om dem har varit mycket intressant. Det allra värdefullaste med de årliga mötena och årsrapporterna har för mig ändå varit att få ta del av ländernas olika sätt att se på och lösa planeringsproblem som är välkända för oss alla och att få höra om olika sätt att utveckla förvaltningen och lagstiftningen. Det har fått upp mina ögon för sådant som inte kan ses enbart ur ett finländskt perspektiv.
Det har också fått mig att ifrågasätta mina egna tankegångar, som har mått bra av nya intryck och perspektiv.
Som en nödvändig motvikt till olikheterna förenas de nordiska länderna av de centrala principerna för förvaltnings- och lagstiftningsstrukturerna. Detta ger en god utgångspunkt när man ska analysera olika lösningar och anpassa dem efter förhållandena och behoven i de olika nordiska länderna.
Utvecklingen av planeringslagstiftningen har under 2000-talet i stora drag gått i samma riktning i de nordiska länderna, även om varje land har sina nationella särdrag. Gemensamma mål har varit enklare och smidigare processer, en starkare ställning för kommunerna och en mindre roll för staten. Utvecklingen har dock delvis skett i olika takt och prioriteringarna har naturligtvis varierat från ett land till ett annat.
I den övergripande reform av markanvändnings- och bygglagen som för närvarande bereds i Finland är dessa prioriteringar fortfarande centrala. Vi kan därför dra nytta av de andra ländernas erfarenheter i vår egen beredning, vilket är ett exempel på just det viktiga mervärde som det nordiska samarbetet ger. De
grundläggande lösningarna när det gäller att förstärka kommunernas självständiga behörighet och minska statens roll genomfördes visserligen i Finland i stor utsträckning redan när den nuvarande markanvändnings- och bygglagen hade trätt i kraft i början 2000. Även vid beredningen av den reformen i slutet av 1990-talet tog man intryck av de andra nordiska ländernas utveckling av lagstiftningen.
Ett annat bärande tema för vårt samarbete under 2000-talet har varit stadsutvecklingen. Vi har fått höra och se ett stort antal inspirerande exempel på hur stadscentrum, hamn- och industriområden samt förorter och andra bostadsområden har förnyats utifrån mycket varierande utgångslägen och under olika förhållanden.
Gemensamt har emellertid alltid varit strävan efter hållbara och trivsamma samhällen. I Finland har
urbaniseringen varit mycket snabb, men ändå något långsammare och senare än i framför allt Danmark och Sverige. Detta har varit till nytta, framför allt i de utmanande stadsutvecklingsfrågor där vi har kunnat lära oss av föregångarnas erfarenheter. Urbaniseringen är fortfarande stark i de nordiska länderna, och jag tror att det även i framtiden kommer att finnas mycket att diskutera på det området.
Jag har i 20 år fått delta i det nordiska planmyndighetssamarbetet. Det har varit en givande tid då jag har lärt mig mycket. Den djupdykning i de andra nordiska ländernas aktuella frågor och de gemensamma tematiska diskussioner som varje år ägt rum i slutet av sommaren har alltid varit en upplevelse som öppnat nya perspektiv. Under dessa år har jag också blivit bekant med många nordiska kolleger, som jag har kunnat diskutera vidare med på tu man hand. Det är ett viktigt yrkesmässigt kapital som böcker och kurser inte kan ge. Samarbetet med de nordiska kollegerna har varit nyttigt och dessutom mycket trevligt.
33
De årliga mötena i augusti, förberedelserna inför dem och rapporteringen om dem har ägt rum inom tjänsten. Jag skäms ändå inte för att erkänna att de också har erbjudit en möjlighet att se och uppleva helt fantastiska miljöer i samtliga nordiska länder. Dessa storslagna miljöer gör det också lättare att komma ihåg varför det nordiska samarbetet är så viktigt: Det är för att även kommande generationer ska kunna beundra dessa storslagna miljöer och leva ett hållbart liv i en miljö av hög kvalitet.
I egenskap av en som har varit med länge är min starka förhoppning att det nordiska
planläggningssamarbetet ska fortsätta aktivt även under de kommande årtiondena. Det kan ta sig nya former, men dess värdefulla kärna – det genuina utbytet av erfarenheter och tankar kolleger emellan – är värd att vårda.
Ulla i vinden. København 2019
34
Visst får vi flera positiva resultat av att de nordiska ländernas planmyndigheter träffas!
Olov Schultz, Sverige
Det ger oss nyttiga diskussioner om aktuella samhällsförändringar och hur fysisk planering kan anpassas för att möta nya förutsättningar och leda utvecklingen av attraktiva och hållbara samhällen.
Jag ska inte räkna upp alla teman som genom åren gett värdefull inspiration och informationsutbyte, det får räcka med ett par exempel.
Ta frågan om hur vi samordnar trafik och bebyggelse på ett långsiktigt hållbart sätt. Där blir vi ifrån Sverige inspirerade av såväl avtalen för markanvändning, boende och trafik i Finland som Norges bymiljøavtaler, byutviklingsavtaler och byvekstavtaler.
Eller ta frågan om hur en huvudstads utveckling inte bara är en angelägenhet på kommunal och regional nivå, utan även en nationell planeringsangelägenhet och där ni i Danmark har en särskild modell för flernivåsamverkan.
Inget land varken kan eller ska kopiera något som fungerar väl i ett grannland rakt av. För trots att våra länder har många likheter så finns det även många skillnader som gör att vi måste omforma tankarna till att passa in i vårt eget lands sammanhang. Men det är väl just detta som gör det möjligt och intressant att samarbeta – vi är tillräckligt lika för att förstå varandras lösningar, och tillräckligt olika för att alltid hitta något nytt, spännande och intressant i våra grannländer.
35
Vi får verklig kunskap om olika landsändars utvecklingsförutsättningar genom att mötena hålls på olika platser runtom i Norden.
Nationella planmyndigheter behöver ha goda kunskaper om aktuella kulturgeografiska förutsättningar.
Genom att årsmöten hålls växelvis i våra länder och inte bara i de största städerna, så upprätthåller vi successivt en god kännedom om hur det verkligen ser ut och fungerar i våra olika landsändar. Detta är en synnerligen viktig kunskap. Då kan vi även jämföra hur väl våra länder lyckas utveckla stad och landsbygd med olika regionala förutsättningar. Vi känner ju alla till hur globaliseringen och den nya ekonomiska geografin under de senaste decennierna har utarmat vissa regioner medan storstadsregionerna vuxit så det knakar. Hur har våra respektive länder förmått att hantera denna övergripande utveckling? Här ser jag att Sverige har mycket inspiration att hämta från våra grannländers grepp om att få en utveckling i balans mellan regioner, mellan stad och land, mellan centrum och periferi.
Vi utvecklar personliga kontakter som gör det lätt med informationsutbyte mellan mötena.
Naturligtvis är det de personliga mötena som ger allra mest, eftersom det är verkligt yrkeskunniga och erfarna kollegor vi får träffa. Umgänget under ett par dagar gör att vi får tid att tala med varandra utan hast, och det leder till djupare förståelse och förtroende. Att vi kommer samman på ett riktigt öppet och bra sätt bevisas väl bäst av, att vi i mötets mittpunkt tar sats och bjuder på unika kulturyttringar. Nu när ni i Danmark samlat era krafter till en ny Bolig- og Planstyrelse har vi övriga länder mycket höga förväntningar på att ni drar med oss i en tonartshöjning!
Minnen
Åren går och till slut blir man senior! Då har man även en del morsamma minnen som en förväntansfylld busstur till fiskehamnen i Reykjavik där vi slutligen fick köttsoppa eftersom fiskarne strejkade, uppdagade norska försök till surströmmingssmuggling ombord flyget, en vimsig svensk färd från Karlskrona till Rönne via Kastrup när tågen stod stilla (och vi fick plocka upp deltagarna efterhand längs vägen där de strandat) och där vi sedan hamnade mitt i Malmöfestivalens trafikkaos. Det är väl alla sådana små incidenter som sätter krydda på tillvaron. För att säkerställa dessa njutningsbara detaljer även i framtiden skulle man önska att länderna verkligen bemödade sig om att se till att det är de rätta originalen som tar plats vid mötena. Men det är väl som Kerstin en gång sa till mig: -Du, nu é de´ vi som é originalen!
36
Oförglömliga ögonblick!
Kerstin Hugne, Sverige
Vissa resultat av en aktivitet kan inte läsas av direkt. Det är snarare så att om aktiviteten uteblir så märker man gradvis över tid, en utarmning. Så är det med de nordiska mötenas betydelse för kvaliteten i arbetet. De är en inspiration och livgivande syresättning av detta vårt gemensamma uppdrag, att skapa och förvalta våra verktyg för planering. Vi ska alla bidra till en så hög och ändamålsenlig kvalitet i våra plansystem som möjligt.
Vi behöver varandra i detta arbete. Vi behöver bli varandras hävstänger för att nå så högt som möjligt. Så har det också varit under många år. Reformationen av plansystemen i våra nordiska länder har skett med stor inspiration ifrån varandra. Det är inte sällan som nya grepp har växt fram under diskussioner i de nordiska mötena, för att sedan bearbetas vidare i respektive land.
En förutsättning för att detta ska kunna ske är förtroende och förtrolighet i samtalen. De kollegiala mötena ger en ram som är tillåtande och bejakande för nya ideér och fritt tänkande. En kreativ miljö helt enkelt!
Kärnan i detta är nog att en del i gruppen lärt känna varandra väl, genom att de setts många gånger. De som är nya inlemmas snabbt i atmosfären och så går samtalen igång. Detta är en otroligt värdefull kvalitet i mötena. Hur många timmar har inte lagts på att ta sig fram till denna punkt, varefter man tvingas konstatera att tiden är ute och man måste skiljas!
Den som har förmånen att få delta i sådana träffar får vara med om ett starkt utbyte av erfarenheter på djupet. Tillsammans vidgas perspektiven. Det prestiglösa mötet mellan kollegor, som alla är experter inom sina arbetsområden, är mycket givande.
Träffarna har utvecklats till att ta totalt två dagar i anspråk. Platsen för mötet har varierat, från
huvudstäderna till landets olika delar. Detta har skapat möjligheter att få en inblick i våra nordiska länders olika förhållanden och därmed att förstå vilka utmaningar som kollegorna möts av. Kvällarna har gett tillfällen att uppleva varandras mattraditioner och sätt att umgås. Detta har varit en berikande vana, som gett
ytterligare ett perspektiv på landet och på den mentalitet som råder. Tack för alla generösa bidrag till god stämning på våra möten!
37 Platsens betydelse
Finland var värd för det nordiska planmyndighetsmötet 2006. Pekka Kangas och hans kollegor tog med oss till Koli, en nationalpark på gränsen mot Ryssland. Vi fick inblick i finländarnas kamp med nyodlingar. En buss- och båttur på Ladoga gav oss möjlighet att, på ryska sidan, se Sordavala och Valamo gamla kloster och höra berättelser med starka sorgkanter. Oförglömliga ögonblick!
Sverige var värd för mötet 2007. Ulf Troedson gav Olov Schultz ansvaret för att planera resan. Kiruna stad kommer att behöva flyttas på grund av att gruvan underminerar marken. Det var ett dramatiskt resmål av internationellt intresse. Hur flyttar man en stad? Vädergudarna var med oss från bergets topp, till gruvans botten. Villkoren för planering visade sig åter från en ny sida.
Danmark visade upp Bornholm 2009. Traditionen bjuder att vi alla talar våra modersmål på mötena. Särskilt har finländarna en stor utmaning i att förstå vad danskarna säger. Alla märkte till sin förvåning, att när det var Bornholms danska som talades gick allt så mycket bättre! Bornholmskan är på något sätt vårt gemensamma nordiska språk.
Fördjupade diskussioner
För att hinna med fördjupade diskussioner om specialfrågor startade vi en grupp, som behandlade utvecklingen av översiktsplaneringen. Mötena ägde rum på våren. Nyckelpersonerna i respektive land var med där. Fortsatt en liten grupp med några representanter från varje land. Med tanke på hur ansvaret i planeringen ser ut i Sverige, hade vi dessutom med en länsarkitekt och en kommunal planerare. Rapportering från dessa diskussioner skedde på det gemensamma planmyndighetsmötet i augusti.
Några oförglömliga ögonblick från dessa träffar är mötet i Rosendal utanför Bergen i Norge med Björn Casper Horgen som värd. Gudomligt vacker plats med fjorden, fjället och forsen, som bakgrund till våra diskussioner.
Eller när Island var värd och Hafdis Haflidadottir tog med oss till Vestmannaöarna. Vulkanisk sten, eld och vatten var mycket närvarande. Med sådana förtecken påverkades förstås också diskussionen om
översiktsplanering!
Uppmaning
Ta vara på de nordiska kollegorna i arbetet! Vi har så mycket gemensamt i vår historia, förhållningssätt till naturen, demokratifrågor, medbestämmande, jämlikhet och jämställdhet, traditioner och vanor. Vi är speciella i förhållande till många av medlemsstaterna i EU. Ett nordiskt perspektiv behöver formuleras i många av EU:s frågor. Här behöver vi hjälpas åt.
Arbetet blir så mycket mer inspirerande och fruktbart när vi får lyfta blicken och inta också ett nordiskt perspektiv på frågorna.
Tack för alla inspirerande, glädjerika och givande möten och diskussioner!
38
Reflektion på planmyndighedernes årsmøder
Hafdis Haflidadóttir, Island
I august 2005 blev jeg ansat som afdelingsleder for planafdelingen i Planstyrelse, kort før planmyndighedernes årsmøde på Svalbard. Jeg kunne ikke deltage dengang men siden da har jeg været med alle årene undtagen 2017. I 2020 kom Covid og i fjor gik jeg på pension og så nu er det slut med min deltagelse i planmyndighedernes årsmøder.
Planmyndighedernes samarbejde
De nordiske planmyndigheders (NPM) samarbejde er vigtigt og dets forsættelse burde sikres.
Årsmøderne er et vigtigt forum for samarbejdet. Der mødes ledende planlægningseksperter, på højt offentligt nivå, for at dele erfaring og viden og diskutere de udfordringer planlægningen står ovenfor i Norden. I den sammenhæng kan jeg minde om Nordisk råds fælles vision: ”Norden skal være det mest bæredygtige og intergrerede region i verden frem mod 2030. Samarbejde i Norden skal tjene det formål”. NPM er ikke del af Nordisk Råds organisation men det er klart at planmyndighederne må tage til efterretning deres regerings målsætning. Planmyndighedernes uformelle samarbejde om planlægning kan bakke op Nordisk råds vision.
Mødernes organisering
Planmyndighedernes årsmøder har været arrangeret således at ud over faglige præsentationer og diskussioner har man givet tid til udflugter og sociale begivenheder om aftenen. I udflugterne og til aftensmøderne skabes der mere afslappet atmosfære og omstændigheder til at interagere med andre og skabe personlige kontakter. De personlige forbindelser er vigtige og værdifulde for samarbejdet i det hele taget. De venskablige forhold i samarbejdet er nok en af grundene til at samarbejdet har varet så længe og det skal man værne om.
39 Mødestederne
For det store sammenhæng har det været af betydning at årsmøderne er holdt de forskellige steder, i tætstederne, i landdistrikterne og på almindelige, fremmede eller eksotiske steder. Ved at besøge forskellige steder får vi et lille kig ind i stedernes samfund og planmæssige udfordringer og hvor ulige forudsætningerne kan være for stedernes ønskelige udvikling. Af mange bemærkelsesværdige mødesteder nævner jeg kun nationalparken i Koli i Finnland 2006. I forbindelse med mødets tema om interregionalt samarbejde, gik turen over til Karelen í Rusland, der før havde været finskt område.
I Sortavala betragtede vi bl.a. finsk kulturarv i træarkitektur og fik interessant skildring fra en ældre dame af hendes oplevelse som barn af russernes erobring af området. Vi besøgte også orthodoksklosteret på Valaam øen i Lagodasøen. Dette var første mit årsmøde og jeg var over mig begejsteret over alt jeg så og oplevede.
Indflydelse af nordisk samarbejde
Det nordiske samarbejde har direkte og indirekte, haft inflydelse på den politiske debat og lovgivning i Island. I den sammenhæng kan der nævnes skiftende meninger om regler for planlægning og bygninger skal fremsættes i én lov eller to. I 2010 blev plan- og byggeloven fra 1997 skilt ad i to love, dvs. planloven og byggeloven.
Der er flere planlovændringer der kan nævnes men jeg lader nøjes med en stor og vigtig lovændring og det er bestemmele om ”landskipulagsstefna” eller landsplanstrategi for Island, der blev indført med loven 2010. Forbilledet var hentet til de landsdækkende landsplaner og overordnede strategier i nabolandene. Landskipulagsstefna skal indeholde statens overordnede og koordinerede mål for planer og programmer helt over og retningslinjer og tiltag for kommunernes planlægning på højlandet, i byerne, i landistrikterne og på havet. Landsskipulagsstefna skal revideres hvert fjerde år og godkendes af Altingi. Den første Landsskipulagsstefna 2015 – 2026, blev godkendt af Altingi i marts 2016.
Omstrukturering i statens organisation
Den politiske interesse for planlægning har vokset væsentlig i Island de senere år. Det skyldes ikke mindst voksende boligmangel og stigende boligpriser. Den interesse genspejles i ny regeringsaftale fra november 2021. I overensstemmelse med regeringsaftalen har man lagt ansvaret for planlægning og boliger under et nyt ministerium for infrastruktur, hvor ansvaret for boliger, byggesektoren og kommunerne også ligger. Formålet med det nye ministerium er at bedre koordinering af planlægningen og boligsektoren i samarbejde med kommunerne. For at følge op dette blev Planstyrelsen i desember 2021 overført til det nye ministerium for infrastruktur. Planstyrelsen har ellers været under miljøministeriet siden 1990. Hvad angår forbilledet til denne omstruktering blev i den forudgåede debat ofte henvist til Denmark som forbillede
. Til slut
Jeg siger tak til alle jer jeg har haft glæde af at lære at kende og samarbejde med i planmyndighedernes netværk i gennem årene. Jeg ønsker de nordiske planmyndigheder fortsat godt og frugtbart samarbejde om planlægning.