1
Minkprosjektet i Oksøy-Ryvingen landskapsvernområde
-fjerning av en fremmed art
Sluttrapport etter fem sesonger, 2011-2015
Jon Erling Skåtan, Tom Aurebekk Udø
2
Innholdsfortegnelse
Forord ... 3
Innledning ... 4
Bakgrunn og grunnleggende minkbiologi ... 5
Områdebeskrivelse ... 7
Metode ... 10
Forberedelse ... 10
Praktisk gjennomføring ... 11
Registrering og notering av data ... 12
Resultater og diskusjon ... 13
Bruk av hund ... 13
Bruk av feller... 14
Utviding av prosjektområdet ... 15
Antall og sammensetning i uttaket ... 16
Andelen unge dyr i uttaket ... 16
Uttaket fordelt på kommuner ... 17
Vurdering av Mandal ... 19
Vurdering av Søgne ... 21
Vurderinger av Kristiansand ... 23
Oksøy-Ryvingen landskapsvernområde ... 24
Opplæring og motivering for økt jakt ... 24
Media ... 24
Tid og ressursbruk ... 24
Oppsummering og konklusjoner ... 25
Framtidige muligheter og anbefalinger ... 26
Aktuell litteratur ... 26
Vedlegg ... 26
Vedlegg 1 Plan for prosjektet ... 27
Vedlegg 2 Orienteringsbrev til grunneierne ... 34
Vedlegg 3 – Bruk av hund for å registrere/desimere en minkbestand ... 36
3
Forord
Denne rapporten oppsummerer erfaringer og resultatene fra minkprosjektet i Oksøy-Ryvingen 2011-2015. Rapporten tar i hovedsak for seg arbeidet med mink. Det er sammenstilt egne rapporter om fugletakseringen i området. Lignende prosjekter er gjort før, men dette
prosjektet er det første i sitt slag i Norge hvor man over så store arealer forsøker å fjerne mink helt. Hovedmålet har vært todelt. Utvikling av metoder og kompetanse i fjerning av mink skulle føre til at det ikke skal være mink i de aktuelle sjøfuglreservatene når hekkesesongen starter. Gjennom dette var det også et mål å skape forståelse for vernet, samt å samle kunnskap og erfaring for det nasjonale arbeidet med mink.
Prosjektet er bestilt av Fylkesmannen i Vest-Agder og av styringsgruppa for Oksøy-Ryvingen og Flekkefjord landskapsvernområder.
Det er Jon Erling Skåtan i Statens naturoppsyn som har vært prosjektleder, Tom Udø har stått for den største andelen av det praktiske arbeidet. Kristian Eiken Olsen bidro i starten på prosjeket og prosjektleder har utført det resterende. Det er også andre som har bidratt i prosjektet, bl.a. Jørn Lindseth (SNO-Vestfold) og Anders Dahlgren (jaktelev/student). Søgne kystlag og lokale jegere i Søgne har bidratt i østre del av prosjektområdet.
Under arbeidet har det vært en løpende kontakt med Fylkesmannens miljøvernavdeling og med områdeforvalter Bjørn Vikøyr.
4
Innledning
Den amerikanske minkens (Neovison vison) historie i Norge starter med at arten ble innført for pelsdyravl i 1927. Antallet minkfarmer økte raskt og rømminger fra disse førte til at arten etablerte seg i norsk natur. I dag er minken etablert over hele landet med unntak av på noen øyer som ligger langt fra fastlandet. Det er som regel langs kysten en finner de tetteste bestandene av mink.
Det har vært drevet kommersiell jakt og fangst på mink. Noen steder har jakt og fangst vært drevet ut fra motivasjonen om å bekjempe et skadedyr. Andre steder for å utnytte pelsen.
Fra andre land er det dokumentert en stor effekt på andre arter og på økosystemet når minken etablerer seg og en reversering når minken fjernes igjen. Dette omtales i handlingsplan mot Amerikansk mink. (DN-rapport 5-2011)
Minkprosjektet i Oksøy-Ryvingen ble påbegynt blant annet med bakgrunn i Direktoratet for Naturforvaltning sitt utkast til handlingsplan.
I handlingsplanen står det:
Minken er en viktig del av trusselbildet mot flere sårbare norske arter og produktiviteten i økosystemer, både direkte og indirekte. Den truer bestander av sjøfuglarter direkte gjennom predasjon. Indirekte kan predasjon fra mink føre til endringer i fordeling og tetthet av nøkkelarter i og utenfor verneområder. Dette kan igjen gi endret vegetasjon og
livsgrunnlag for andre arter. På denne måten truer predasjon fra mink naturmangfoldet generelt og utgjør en ytterligere trussel mot verneformålet i verneområder.
Selv om minken har vært etablert lenge i Norge, er den fortsatt en fremmed, skadelig art.
Det er ikke i tråd med verken norsk lov eller internasjonale avtaler å unnlate å sette inn tiltak mot mink. Vi er forpliktet til å sette inn tiltak for å bøte skadene fra den fremmede arten mink på norsk biologisk mangfold, jf. naturmangfoldlovens §§ 1, 9, 47 og 48.
Som en del av forvaltningen av sjøfuglreservatene og Oksøy-Ryvingen landskapsvernområde ble bekjempelse av mink valgt ut som et satsingsområde. På bakgrunn av dette laget Morten Helberg (NOF-Mandal) en lokal plan for hvilke områder som burde prioriteres ved
bekjempelse av mink i Østre Mandal skjærgård.
I DN`s handlingsplan mot mink, er Fylkesmannen og SNO utpekt som koordinatorer for arbeidet med mink i verneområdene. Dette er på samme måte som for andre tiltak i
verneområdene der Fylkesmannen har vernemyndigheten. De aktuelle sjøfuglreservater ligger alle innenfor grensen for Oksøy-Ryvingen landskapsvernområde.
Det er ikke tidligere vært gjennomført et så stort og omfattende minkprosjekt i Norge.
5
Bakgrunn og grunnleggende minkbiologi
I prosjektstarten ble den grunnleggende metoden for uttak av mink beskrevet, se vedlegg.
Denne metode som beskriver bruk av hund for å registrere/desimere en minkbestand, ble tatt inn som et vedlegg i DN`s handlingsplan og beskrives også i korte trekk under kap. Materiale og Metode nedenfor. Metoden er nå å regne som standard på arealer der minken skal
utryddes. Lignende metode er tidligere og blir fortsatt, med hell, brukt i Sverige og Finland.
Metoden er i hovedsak utviklet av Tom Udø og hans familie i løpet av i tre generasjoner.
Familien har fram til prosjektstart, drevet utstrakt jakt og fangst etter mink bl.a. i deler av det som nå er Oksøy-Ryvingen landskapsvernområde. Dette ble gjort ut fra motivasjon av å utnytte pelsen som ressurs. Den kompetansen som er samlet om uttak av mink generelt og lokalkunnskapen spesielt, har hatt uvurderlig verdi for prosjektet. Det har gjort at arbeidet kunne starte målrettet og direkte med de mest effektive metodene.
Et viktig grunnlag for metoden er at minken er territoriell og i stor grad «fordeler» arealene seg imellom. En skisse av minkens årssyklus er beskrevet nedenfor. Mink er ikke bare et rovdyr, men også selv et byttedyr. Det har gjennom generasjoner formet dens adferd. God tilgang til skjul og egna dagleier ikke for langt fra gode matkilder, står derfor sentrale i minkens valg av leveområde.
På grunn av lav kvalitet er prisen for skinn av villmink lav, om det i det hele tatt er kjøpere. Bl.a.
derfor er motivasjonen for å jakte mink liten blant jegere.
Foto: O. Landsverk
6
Boks 1: En skisse av minkens biologi og årssyklus i en bestand hvor alle territorier er besatt.
En følge av minkens biologi og årssyklus er at det i en metta minkbestand, der alle territoriene er opptatt, er det høy naturlig dødelighet på unge mink. Uttak av ung mink før de har etablert territorier, har derfor liten effekt på vinterbestanden. Det er vinterbestanden som yngler og
Oktober-januar
Hver mink har sitt eget areal de forsvarer mot andre mink. Hanner og hunner har egne territorier, med noe overlapp mellom hanner og hunner. Gamle dyr og/eller svekka dyr blir utkonkurrert og dør. Mange unge mink mislykkes i å tilkjempe seg et eget revir og dør. Noen unge mink må ta til takke med marginale steder og vil flytte til bedre steder om de blir ledig.
Februar-mars
Hannen forlater sine territorier og farter vidt omkring på leit etter hunner å pare seg med.
April
De fleste hannene vender tilbake til sine territorier, men noen har dødd i paringsperioden og noen kan slå seg ned i ledige territorier som de finner attraktive.
Mai-september
Ungene (3-6 i hvert kull) blir født nakne og hjelpeløse i månedsskiftet april-mai. De vokser raskt og følger etter hvert tispa rundt i territoriet på leit etter mat. I august begynner ungene å forlate territoriet de er født i.
Hunder som er spesialtrent til å finne mink, er sentrale i arbeidet med bekjempelsen. Finsk spets har vist seg svært godt egnet til
dette.
Foto: J.E.Skåtan
7
utgjør en trussel mot hekkende sjøfugl. Et begrenset uttak av mink (unge og gamle) har også liten eller ingen effekt på vinterbestanden da ledige territorier fylles opp av ung mink. For å få en effekt på vinterbestanden, må så mange dyr fjernes at årets produksjon ikke kan fylle opp ledige territorier. For å få en langsiktig effekt må alle dyr fjernes over et så stort areal at det tar tid å rekolonisere det aktuelle området. På fastlandet, med en sammenhengende
minkbestand, kan en tenke seg at dette er svært arbeidskrevende og må gjøres over store arealer. På øyer derimot vil, en raskere kunne få en langsiktig effekt ved å fjerne alle. Desto lenger øya ligger fra annet areal med mink, desto lenger tid vil det normalt ta før ny mink immigrerer. Mens en mink kan ha flere øyer som ligger noen hundre meter fra hverandre som en del av sitt hjemmeområde, vil det som oftest ta lengre tid å innvandre øyer som ligger mer enn 3-4 km unna. Sterk strøm vil også redusere faren for ny innvandring.
Områdebeskrivelse
Landskapsvernområdet med sjøfuglreservatene ligger i den ytre skjærgården i Kristiansand, Søgne og Mandal kommuner. Et lite areal på fastlandet i Kristiansand kommune er med.
Østgrensen for området går ved Oksøy fyr like øst for Flekkerøya i Kristiansand. Vestgrensen går ved Ryvingen fyr i Mandal. Klimaet er suboseanisk med relativt høy varmesum.
Berggrunnen består i grove trekk av grunnfjellsbergartene granittisk gneis, amfibolittisk gneis og magmatitt. Denne er stedvis oppsprukket og det ligger steiner og i hovedsak mindre steinrøyser og enkeltsteiner fordelt i landskapet. Jordsmonnet er tynt de fleste steder.
Det avflatede, bølgende skjærgårdslandskapet er blitt til gjennom sliping fra isen. En
berggrunn preget av næringsfattige og sure grunnfjellsbergarter, setter begrensninger for det
Langs kysten finner en de største forekomstene av mink i Norge.
Foto: J. E. Skåtan
8
botaniske artsmangfoldet. Botanisk er området først og fremst preget av kystlynghei, en kulturbetinget vegetasjonstype som er formet av beite, slått og brenning gjennom
generasjoner. Stedvis er denne vegetasjonstypen i ferd med å gro igjen. Det er da einer og bjørk som tar over.
Dette er viktig hekkeområder for sjøfugl. Det ligger ni sjøfuglreservater innenfor den ytre avgrensningen til landskapsvernområdet. Seks reservater ligger i Mandal: Slettingen, Store Vengelsholmen, Skjøringen, Eggvær, Kjellingen og Valløy. To reservater ligger i Søgne:
Lyngholmen og et reservat som omfatter Songvår, Hellersøy og Klubbøya. Ett reservat ligger i Kristiansand: Oksøy. En betydelig del av den norske bestanden av sildemåke hekker i disse reservatene. Svartbak, gråmåke, fiskemåke, ærfugl, stokkand og tjeld er vanlige hekkefugler i området. Tyvjo har etablert seg i tilknytning til sildemåkekoloniene og dette regnes som et kjerneområde for tyvjo på Skagerakkysten. Rødstilk forekommer sporadisk. Grågåsa og knoppsvane har etablert seg som hekkefugl i nyere tid. Et reirfunn av steinvender ble gjort på Grønningane ved Oksøy tidlig på 1980-tallet. Gravand hekker spredt. Teist og makrellterne hekker bare sporadisk i området. Tidligere var disse artene en vanlig hekkefugl. Av rovfugler
Minken er mye i vann og finner mye av næringen sin der. Men den er ikke noen utholdende svømmer og klarer normalt ikke
havstrekninger lenger enn 3-4 km. Foto: J. E. Skåtan
Tom Udø og Kristian Eiken Olsen på Slettingen, utenfor Ryvingen fyr. Disse ytre deler av området preges av reinskurt fjell. Men også her er det mange sprekker og steinrøyser som minken kan gjemme seg i. Foto: J.E. Skåtan
9
kan nevnes vandrefalk og havørn som regelmessig brukere i området. Jordugle er registrert som hekkefugl. Rev og mår finnes på de største øyene nærmest land. Oter ikke registrert siden den forsvant en gang i siste halvdel av 1900-tallet.
Ved å hekke på øyer gjennom tusener av år, har flere fuglearter tilpasset
hekkebiologien sin til et liv delvis uten bakkelevende predatorer. Resultatet kan derfor
bli fatalt for enkelte arter, som disse makrellternene, når minken etablerer seg.
Foto: J.E. Skåtan
10
Metode
Forberedelse
Uttak av mink i verneområder er et skjøtselstiltak som gjøres av vernemyndigheten med hjemmel i naturmangfoldloven § 47. Vernemyndighetene i sjøfuglreservatene er
Fylkesmannen i Vest-Agder og i Oksøy-Ryvingen landskapsvernområde er det et interkommunalt verneområdestyre.
På bakgrunn av vernemyndighetenes vedtak om uttak av mink, ble det laget en prosjektbeskrivelse (vedlegg 1)
Vernemyndighetene sendte orienteringsbrev til samtlige (ca. 350) grunneiere før oppstart av prosjektet (vedlegg 2). I brevet ble grunneierne bedt om å komme med tilbakemeldinger og reaksjoner. Prosjektbeskrivelsen lå ved brevet. Med ett eneste unntak kom det bare positive reaksjoner på brevet og tiltaket ble ønsket velkommen.
Det ble videre holdt orienteringsmøte med grunneierlaget/kystlaget. Også her ble tiltaket ønsket velkommen, men det ble reist spørsmål til hvem som skulle gjennomføre tiltaket. Det ble pekt på at grunneierne gjerne ville ha mulighet til å delta.
I det aktuelle området i Mandal er det helårlig båndtvang på øyer hvor det befinner seg husdyr (sau/geit). Det ble søkt om fritak fra båndtvangen. I svarbrevet fra Mandal kommune sier de at ut fra bestemmelsene i hundeloven kan de ikke se at det skulle være nødvendig med noen dispensasjon fra båndtvangsbestemmelsene for å bruke hund. Under prosjektperioden kom dette spørsmålet opp på nytt og det ble da konkludert med at det skal søkes om fritak fra båndtvang. Det ble gjort og de tre kommunen gav fritak fra båndtvangen. Vedtaket ble påklaget og ligger nå til behandling hos settefylkesmann.
Ved prosjektstart var det bare kjent en ekvipasje i landsdelen som hadde god nok kompetanse til å oppnå de måla prosjektet satte seg. Prosjektet var derfor svært sårbart om personen og/eller hunden av ulike grunner ikke kunne gjennomføre arbeidet. Det var derfor et viktig mål å overføre kompetanse til flere personer og få fram flere hunder så raskt som mulig.
Det var også et mål å øke kompetansen på uttak av mink blant mulige jegere i verneområdet spesielt og fylket generelt. Fylkesmannen etablerte derfor kontakt med JFF i fylket for å gjennomføre kurs i minkjakt.
Minkens karakteristiske spor.
Foto: J.E. Skåtan
11 Praktisk gjennomføring
Fokus i arbeidet var at sjøfuglreservatene i landskapsvernområdet skulle være tomme for mink når hekkesesongen for sjøfugl starter og ilandstigningsforbudet inntrer (15. april). Uttak av mink ellers i landskapsvernområdet Oksøy-Ryvingen ble gjort for å unngå at mink bruker sjøfuglreservatene i hekkesesongen og for å redusere ny innvandring før neste hekkesesong.
Den sentrale delen av prosjektet startet med utvalgte sjøfuglreservater i Østre Mandal
Skjærgård. I første sesong (2011) var hovedfokus der. For å oppnå ønsket effekt i reservatene, ble området utvidet rundt disse i 2012. Fra 2012 ble også Søgne og Kristiansand kommune involvert slik at prosjektet omfattet det meste av arealet innenfor Oksøy-Ryvingen
landskapsvernområde.
Med unntak av en eiendom, var alt areal i landskapsvernområdet med i prosjektet fra starten.
Grunneiere på denne ene eiendommen ville ikke at prosjektet skulle ta ut mink på hans grunn.
Forvaltningen respekterte dette ønsket og hele øya hvor eiendommen lå, ble holdt utenfor prosjektet. Andre året tillot grunneier likevel uttak, for så senere år igjen å ville holde eiendommen utenfor. I siste år var det to grunneiere som ikke ønsket prosjektet på sin eiendom. Forvaltningen valgte å ta de to øyene hvor disse eiendommene ligger, ut av prosjektet.
Hovedmetoden som er brukt for uttak av mink, er trenede hundeekvipasjer. En ekvipasje gjennomsøker et område systematisk, hunden søker opp og markerer eksakt hvor minken oppholder seg. Hundefører fremskaffer skuddsjanse på minken og avliver den med kulevåpen i cal. 22 LR. Om terrenget stedvis er så krevende for hund og hundefører at det på enkelte plasser kan være fysisk vanskelig å komme nær nok til å påvise minken i dagleiet, må en søke over område på nytt en annen dag. Fordi minken som oftest bytter oppholdsplass/dagleie fra dag til dag, vil en da som oftest finne dyret på den plassen den har byttet til. I brunstperioden (februar/mars) drar hannen vidt omkring og kan tilbakelegge en betydelig distanse i løpet av et døgn. Hundens markeringer på flere øyer over ganske store områder kan derfor stamme fra ett enkelt dyr. Arbeidet ble påbegynt ca. 1. januar hvert år. Prosjektområdet gjennomgås systematisk. Tett opp til hekkesesongen kontrolleres det om de mest aktuelle områdene faktisk er tomt for mink. Metoden er utførlig beskrevet i vedlegg. For å se om det var kommet mink inn i sjøfuglreservatene i løpet av hekkesesongen i 2012, ble reservatene gjennomsøkt også rett etter hekkesesongen dette året.
I tillegg til hovedmetoden, ble det ved prosjektstart gjort et forsøk med bruk av
gjennomgangsfeller på deler av Ryvingen og Knebling. Dette ble gjort for å skaffe erfaring og dokumentasjon på effekt og arbeidsomfang ved bruk av feller i en metta bestand. Feller ble brukt i perioden august/september første sesong. Det ble det satt ut 15 feller fordelt på Ryvingen og Knebling. Fellene ble satt ut i august for også å fange i den perioden hvor unge dyr sprer seg. Dette for å få et høyere antall dyr å fangste på enn ved bare å fangste i
vinterperioden. Et høyere antall dyr gav raskt mer erfaring med fellebruk. Fellen som ble brukt var av typen Connibear 120. Denne ble montert i fellekasser som ble snekret sammen.
Fellene baserer seg på at minken går gjennom fella på sin naturlige ferd i landskapet, såkalte gjennomgangsfeller.
12
Åtefeller, der en baserer seg på å lokke minken inn i fella ved bruk av åte, er også mye brukt til fangst av mink. Denne type feller ble ikke funnet formålstjenlig da en erfaringsmessig veit at en må ha fersk åte for å få en noenlunde effektiv fangst. Det milde klimaet i sør gjør at åte (fisk) fort råtner og en må derfor skifte åte svært ofte. Dette er arbeidskrevende og kan være vanskelig å gjennomføre på øyer, da en må bruke båt og været tidvis setter begrensningene for når en kan komme ut til øyene og i land på dem.
Bruk av feller ble videreført på Ryvingen. Feller er også brukt på Songvår i regi av Søgne kystlag. Feller er siste sesong tatt i bruk flere steder. Siste år er det også tatt i bruk trapper 90, montert i andre type fellekasser. Disse fellene regnes for å være svært effektive og riktig satt opp, er det mindre sjanse for at minken unngår fella enn ved bruk av andre felletyper.
Et problem med feller er at når det har gått en mink i fella fanger den ikke flere mink før den er spent igjen. Dette vil særlig være et problem i minkens spredningsfase (tidlig høst). Da kan mink som ikke er etablert, passere feller med mink i. Disse vil så kunne etablere seg i et område uten feller.
Grunneiere eller jegere som jaktet for grunneier, ble tilbudt en stykkpris for mink som var tatt i prosjektområde fra 1. desember til 15. april. Betingelsen var at dyrene ble levert inn med essensielle data til prosjektledelsen fortløpende.
Registrering og notering av data
I prosjektbeskrivelsen (vedlegg 1) ble det tatt høyde for relativt omfattende registrering av ulike data, som sporlogger fra gps etc. En slik omfattende dataregistrering var
arbeidskrevende. Under arbeidets gang ble derfor denne registreringsjobben justert til det en fant hensiktsmessig i forhold til arbeidsomfang og den nytte en så en kunne få av dataene. Det som ble registrert var dato og i hvilket område det ble jobbet, samt sted for uttak av mink.
Kjønn og alder på dyr som ble tatt ut ble også notert, samt vekta på noen dyr. Disse dataene ble så lagt i Rovbase 3.0. Det er også tilrettelagt for å legge trac-logger inn i Rovbase. Dette gjør at en kan se hvor det er søkt etter mink, selv om det ikke er funnet noen.
Øy etter øy blir systematisk oppsøkt og søkt over av hund og fører. Her er det jämthunden Lucky som er utålmodig etter å komme i land. (Foto J. Lindseth)
13
Resultater og diskusjon
Bruk av hund
Som forventet var bruk av trenede hunder svært effektivt for å påvise forekomst av mink og for å finne selve minken. De trenede hundene og hundeførerne hadde fullt fokus på å finne mink og hundene brydde seg lite om andre ting som fugler, smågnagere, sau etc. De fleste minkene ble funnet og avlivet første gang området ble gjennomsøkt. Det er få andre pattedyr, med unntak av smågnagere, i prosjektområdet. Når hundene markerte at det hadde oppholdt seg dyr i et område, kunne en derfor med stor grad av sikkerhet si at det var mink, selv om en ikke fant ferske sportegn. Når en gikk over et område og ikke fikk markering, kunne en av samme grunn si at det ikke hadde vært mink i området. Perioder med sporsnø ble brukt for å dobbeltsjekke. Det bekrefta det som var registrert med hund.
Ved prosjektperiodens start var det én person og én hund som kunne metodikken og var trenet i å påvise og ta ut mink. Det er nå 3-4 personer og 4-5 hunder som en kan regne som trenede.
Disse ekvipasjene har utført arbeid og overført kompetanse til mange fylker (Finnmark, Nordland, Nord-Trøndelag, Møre og Romsdal, Hordaland, Rogaland, Aust-Agder, Telemark, Vestfold, Buskerud, Oslo og Østfold). Personell knytta til prosjektet har også bidratt til at ytterligere 2-3 personer og hunder er trent opp. Andre fylker og områder har også etterspurt denne kompetansen.
Det er helårsbeite med sau eller geit på flere av øyene. Hundene som brukes på disse øyene må derfor være uinteressert i sau. Disse hunden har sauereinhetsbevis og
dyreeiere hadde tilbud om å være med å se hvordan jobben ble gjort. Sauene kan av og til følge etter hunden og vil jage denne, slik som her hvor en ekvipasje fra Agder er i Smøla landskapsvernområde på Nordmøre. (Foto: O.I. Edvardsen)
14 Bruk av feller
Ryvingen har mange sprekker og søkk som minken følger når den farter rundt på øya. Gode felleplasser var derfor forholdsvis lette å finne der. På Knebling er det ikke så markerte plasser som minken må gå og dermed blir plasseringen av gjennomgangsfellene vanskeligere.
Disse to områdene ble valgt nettopp på grunn av det. Det ble tatt 12 dyr i disse fellene, fire var voksne, territorielle dyr. Som forventet var fangsten mest effektiv på Ryvingen. Men viktigste erfaring var at etter to måneder med fangst var det fortsatt mink igjen på de to lokalitetene. En måtte derfor bruke hund for å finne de siste minkene også på disse lokalitetene og en hadde ikke spart tid ved å bruke feller.
Etter at nesten alle dyr var tatt i feller eller ved hjelp av hund, viste det seg at det var ett dyr igjen på Ryvingen som var særlig vanskelig å ta. Selv om fellefangsten ble utvidet, også med andre typer feller, unngikk dette individet elegant fellene. Det er godt kjent blant folk som driver med fangst at enkelte individer unngår feller. Og dette fikk vi demonstrert på Ryvingen. Det fenomenet gjør at en ikke kan basere seg på å tømme ett område bare med bruk av feller. Ryvingen er også blant prosjektområdets vanskeligste for hund p.g.a. dype sprekker og bratte fjellvegger. Derfor var det siste dyret også vanskelig å ta ved hjelp av hund.
Individet overlevde derfor første sesong, men ble tatt ved hjelp av hund andre sesong.
Fellefangsten på Ryvingen avdekket et par særlig gode felleplasser, og fellefangsten er opprettholdt der. Når nye individer innvandrer og tar i bruk Ryvingen/Slettingen, vil de passere disse punktene gjentatte ganger. Fellekassene står på disse stedene permanent, og når fella spennes i arbeidssesongen, vil minken bli tatt når den går gjennom fella. Etter at siste dyr som var der ved prosjektstart ble tatt, er ytterligere tre dyr registrert. Disse er tatt i felle.
Minken har derfor ikke greid å etablere seg på Slettingen/Ryvingen igjen.
Plassering av fella er helt avgjørende for resultatet.
Landskapets utforming kan derfor være viktig for hvor effektiv fellefangst blir. Her fra Ryvingen.
(Foto: J. E. Skåtan)
15
Om en skulle dekke hele landskapsvernområdet med feller, for å forsøke å oppnå tilnærmet samme effekt som med bruk av hund, måtte en ha et stort antall feller. Det tar mye tid å plassere ut og røkte så mange feller. Dessuten vet en sikkert at en ikke får tatt ut all mink.
Områdene må derfor gjennomsøkes med hund uansett.
Målretta bruk av feller i egnede områder, som et supplement til bruk av hund, er derimot formålstjenlig. En regner også at nyinnvandret mink er lettere å fange enn etablert mink.
Fellefangst på øyer som er tømt for mink og bare har sporadisk innvandring, kan derfor være svært effektivt og arbeidsbesparende. En har derfor valgt å bruke feller på en slik måte.
Videre utvikling av effektiv fellefangst, bl.a. med bruk av luktestoff og viltkamera, foregår nå i SNO regi også i andre deler av landet.
Utviding av prosjektområdet
I 2011/2012 erfarte en at minken var tilbake i de avgrensa områdene prosjektet startet med.
Det var også kommet inn mink i ett av sjøfuglreservatne (Skjøringen) i løpet av
hekkesesongen. Arbeidet året før hadde derfor bare hadde hatt betydning for en hekkesesong.
Etter ønske fra områdestyret og Fylkesmannen utvidet en derfor prosjektområdet til å gjelde hele landskapsvernområdet i Østre Mandal. Erfaringen fra 2011/2012 tilsa at en ved å øke ressursbruken noe, kunne greie å dekke hele landskapsvernområdet med sjøfuglreservatene
Noen individer unngår eller lærer seg å unngå feller.
Sporsnøen avslører her at en mink har undersøkt fella fra begge sider, men unngått å gå i (connibear 120 montert i fellekassa er synlig fordi lokket er løfta opp for foto).
Dette dyret var det siste av dyra som var på
Ryvingen/Slettingen ved prosjektstart og ble til slutt funnet av hund og avlivet med 22. cal. (Foto: J. E. Skåtan)
På ettervinteren 2014 ble ett individ oppdaget på Ryvingen/Slettingen.
Det var dyret på bildet som raskt ble fanget i Trapper 90. Det var en ung hann. (Foto: J. E. Skåtan)
16
som ligger der. I 2013, -14 og -15 er det derfor jobbet i hele området, men mest kompromissløst i det opprinnelige området i østre Mandal.
Antall og sammensetning i uttaket
Tabell 1 viser hva som er tatt ut av mink det enkelte år, samt fordeling på alder og kjønn. I tillegg er det tatt ut dyr øst i området av lokale jegere. I dette området er det drevet jakt på mink hele året og antallet er betydelig.
Tabell 1 Antall mink fordelt på alder og kjønn for det enkelte år.
År
Hann voksen
Hann ung
Hunn voksen
Hunn
ung Sum
2011 9 10 15 8 42
2012 5 10 18 9 42
2013 10 26 16 9 61
2014 4 13 9 12 38
2015 5 13 4 9 31
Sum 33 72 62 47 214
Tabellen viser at det i perioden er tatt ut 95 hanner og 119 tisper, totalt 214 dyr, i regi av prosjektet. Dette er i all hovedsak etablerte territorielle dyr, som påfølgende vår ville reprodusert. Undersøkelser fra andre steder viser at kullstørrelsen for villmink varierer noe, men med 4,5 unger per kull som et gjennomsnitt. Med 4,5 unger pr tispe, representerer uttaket i prosjektet ca. 700 dyr fordelt på sommersesongene.
Tabellen viser et uttak på 42 dyr de to første årene. I 3. året økte uttaket med 50 % til 61 dyr.
De to siste år er det tatt 38 og 31 dyr. Dette kan forklares med at i de to første åra ble det tatt ut dyr i flere avgrensa områder. Selv om all mink ble fjerna i disse områdene, var de fylt opp igjen med dyr fra nærliggende områder påfølgende år. Det tredje året ble prosjektområdet utvidet betydelig og uttaket av dyr økte tilsvarende. Selv om området hvor mink ble fjernet økte ytterligere de siste to årene, ble det funnet og avlivet færre mink enn det som ble funnet på det begrensede arealet det første året. Det siste året har det laveste antallet. Det viser at minkuttaket i området nå er så omfattende og grundig at mink som kommer utenfra, ikke greier å rekolonisere prosjektområdet på en sesong.
Andelen unge dyr i uttaket
Andelen unge dyr i uttaket sier noe om en året før har lykkes i å fjerne de voksne, territorielle dyra i området. Om de voksne er borte, vil det i hovedsak være årsunger som kommer inn og etablerer seg. Figur 1 viser prosentandelen unge dyr i uttaket. De to første årene var denne nesten stabil på 43-45 %. I dette området har det før prosjektet startet vært drevet aktiv jakt.
Om det ikke hadde vært drevet jakt i området, ville ungdyrandelen ved prosjektstart vært lavere. At ungdyrandelen nesten ikke øker fra første til andre år, viser at tiltak i små, avgrensa områder har begrenset og kortvarig effekt. Dyr fra naboområder, også voksne dyr, vil overta områdene som er tømt. Den markerte økningen i andelen unge dyr i 3., 4. og 5. år viser at en lykkes i å fjerne voksne, territorielle dyr bare tiltaksområdet er stort nok.
17 Figur 1 Andelen unge dyr i uttaket.
Det var en nedgang i andelen voksne dyr i uttaket også 5. år i prosjektet. Det viser at dette verneområdet er en del av et stort sammenhengende utbredelsesområde for mink. Det tar derfor tid før utryddingen i dette verneområdet gir en stabil effekt også på nærliggende minkområder.
Uttaket fordelt på kommuner
Tabell 2 Fordeling av mink som er tatt på de tre kommunene Antall mink
Mandal 161
Søgne 34
Kristiansand 19
Tabell 2 viser at det er tatt desidert flest mink i Mandal kommune. Grunnen til dette er først og fremst at det var her prosjektet begynte, og det ble nesten bare arbeidet her de første to åra.
I denne perioden var det privatpersoner som jaktet mink i Søgne og Kristiansand. Disse jaktet mink hele året og tok ut et betydelig antall mink. Antallet herfra kan ikke sammenlignes direkte med tallene fra prosjektet, da det også ble jaktet i perioden før kullene hadde spredd
43 45
57
65
77
0 10 20 30 40 50 60 70 80 90
2011 2012 2013 2014 2014
%
% unge dyr i uttaket
Aldersbestemmelse av mink ble foretatt bl.a. ved å se på
tennene. Årsungen til venstre har helt hvite og spisse tenner.
Eldre dyr får raskt butte tenner.
De blir også misfarget og noen brekker slik som på bildet til høyre. (Foto: J. E. Skåtan)
18
seg. Men minst 100 stk årlig ble tatt til sammen i Søgne og Kristiansand de to første årene.
Dette reduserte bestanden der vesentlig. Prosjektets jobb i Søgne og Kristiansand har derfor i hovedsak bestått i plukke de gjenværende individene og kontrollere at områdene er tomme.
Ved uttak av mink på vinteren finner en bare voksne, etablerte,
territorielle dyr og unge dyr som har greid å etablere territorier. Det blir derfor sjelden store fangster, men denne dagen ble det sju.
(Foto: J. Lindseth)
19 Vurdering av Mandal
Figur 2. Kryssa og grønne punkter med tall på kart 1 viser geografisk fordeling av mink som er tatt ut i Mandal i hele prosjektperioden. Kart 2 viser geografisk fordeling i samme område siste sesong. Grønn heltrukken strek er grensen for Oksøy-Ryvingen landskapsvernområde.
Kart 1 viser at det i de fem årene er tatt flere mink på de aller fleste øyene i området.
Skjernøya utmerker seg ved at det er langt mellom minkene der. Kartet viser at det særlig er langs aksen Horsøy-Risøy-Gjeve-Hellersøy-Sandøy-Odd det kommer ny mink inn i
vernområdet. Vest i kommunen er det naturlig at det kommer ny mink inn i området fra KART 1 - Mandal All mink i perioden
KART 2 - Mandal Mink siste sesong
20
Landøy og Udøy. Hærholmane virker også å være en plass mink på vandring stopper opp og etablerer seg.
Slettingen sjøfuglreservat
Slettingen sjøfuglreservat ligger tett opp til Ryvingen. Slettingen/Ryvingen ble tømt første sesong med unntak av ett dyr (hann). Denne hannen ble tatt andre året. Det innvandret tre dyr etter dette som er tatt i felle. Området er velegnet for feller. Det gjør at en kan holde dette området tomt for dyr med liten innsats. Det er lavt innvandringspress, men aktuell
spredningsvei er trolig fra Skjernøy.
Store Vengelsholmen og Skjøringen sjøfuglreservater
Store Vengelsholmen sjøfuglreservat og Skjøringen sjøfuglreservat er en del av en større enhet med Lille Vengelsholmen, Hellersøy, Maurholmen, Sandøy og Odd. På Store Vengelsholmen er det bare funnet og tatt ut ett dyr i prosjektperioden. Første året ble ikke Hellersøy, Maurholmen, Sandøy og Odd tømt for dyr og det var trolig derfor det ikke ble registrert noen endring i forekomst av mink andre året. På Skjøringen ble det også registrert yngling første sommer. Dette systemet er stort og har krevd mye innsats. Skjøringen er erfaringsmessig et godt område for mink hvor det tradisjonelt har vært yngling. Verd å merke seg er at det hvert år har vandret dyr helt ut til Odd og etablert seg der. Innvandringspresset til disse sjøfuglreservatene er stort.
Kjelling sjøfuglreservat Store- og Nordre Skjær sjøfuglreservat
Kjelling sjøfuglreservat Store- og Nordre Skjær sjøfuglreservat ligger sammen med Knebling.
Individer av mink som lever her, bruker flere av disse holmene, men blir som regel funnet på Knebling. Det er et visst innvandringspress til disse sjøfuglreservatene.
Søndre Eggvær sjøfuglreservat
Søndre Eggvær sjøfuglreservat og Nordre Eggvær er en enhet. Disse øyene er erfaringsmessig gode områder for mink og en må forvente innvandring av dyr fra øyer utenfor verneområdet (Landøy).
Valløy sjøfuglreservat
På bakgrunn av at en grunneier ikke ønsket prosjektet på sin eiendom, ble ikke prosjektet gjennomført her det første og to siste årene. I de to andre årene ble Valløy tømt. Valløy ligger sentralt i området og spredde derfor mink til naboområdene de to første årene. Uten data er det vanskelig å si noe om innvandringspresset dit.
21 Vurdering av Søgne
Figur 3. Kryssa på kart 1 viser geografisk fordeling av mink som er tatt ut i Søgne i hele prosjektperioden. Kart 2 viser geografisk fordeling i samme område siste sesong. Grønn heltrukken strek er grensen for Oksøy-Ryvingen landskapsvernområde.
Kartene for Søgne viser at de lokale jegerne har gjort en grundig jobb i sentrale deler av kommunen og at innvandring av mink i disse områdene siste år var minimal. Når det ikke har vært innvandring, skyldes det at også arealene innenfor verneområdet er tømt for dyr. Dette er gjort av de samme lokale jegere. Søgne kommune har bidratt her ved å stimulert til jakt på mink. Prosjektets bidrag i sentrale områder har vært å kontrollere at det faktisk var tomt for dyr. Øst og vest i kommunen, samt på Udvår, ble det funnet dyr. I 2014 ble Udvår og
omkringliggende øyer tømt, med unntak av en voksen hann som ble tatt i 2015. Øyene ligger såpass langt fra andre øyer at det trolig vil være begrenset innvandring av unge dyr som kan være mulig å ta i felle slik som på Ryvingen.
KART 1 - Søgne All mink i perioden
KART 2 - Søgne Mink siste sesong
22 Songvår, Hellerøy, Kubbøya sjøfuglreservat
Søgne kystlag bidro her med røkting av feller. Dette sjøfuglreservatet, med omkringliggende øyer, ble tømt for mink i 2014 og ingen nyinnvandrede dyr ble funnet i 2015. Øyene ligger såpass langt fra andre øyer at det trolig vil være mulig å ta nyinnvandrede dyr i felle slik som på Ryvingen.
Lyngholmen sjøfuglreservat
Dette reservatet ligger på grensa til landskapsvernområdet og vil være en del av leveområdet til mink som også lever utenfor verneområdet. For å holde dette sjøfuglreservatet tomt for mink i hekkeperioden, er en avhengig av høy innsats gjennom hele året, eller at områdene utenfor også tømmes for mink.
En skal ikke ha klaustrofobi når en jobber med uttak av mink!
(Foto: J. Lindseth)
23 Vurderinger av Kristiansand
Figur 4. Kryssa på kart 1 viser geografisk fordeling av mink som er tatt ut i Kristiansand i hele prosjektperioden. Kart 2 viser geografisk fordeling i samme område siste sesong. Grønn heltrukken strek er grensen for Oksøy-Ryvingen landskapsvernområde.
Flekkerøyas del i landskapsvernområde er ikke prioritert i prosjektperioden. Kartene viser at det årlig vandrer inn noen dyr på øyene i landskapsvernområdet. Dette er å forvente da det er korte avstander mellom øyene og inn til Flekkerøya.
KART 1 - Kristiansand All mink i perioden
KART 2 - Kristiansand Mink siste sesong
24 Oksøy sjøfuglreservat
I sjøfuglreservatet på Oksøy er det bare funnet to dyr i perioden. Dette er også et område som trolig kan holdes tomt for mink med en eller to feller.
Oksøy-Ryvingen landskapsvernområde
Oksøy-Ryvingen landskapsvernområde omslutter alle de aktuelle sjøfuglreservatene.
Leveområdet til enkelte mink vil i mange tilfeller omfatte både sjøfuglreservatene og
landskapsvernområdet og dyr herfra vil lett innvandre sjøfuglreservatene. Omfattende uttak av mink i landskapsvernområdet er motivert ut fra ønske om å minske og helst hindre ny
innvandring til sjøfuglreservatene. Dette er avgjørende for å lykkes i hekkesesongen og om mulig redusere arbeidet på sikt. Landskapsvernområdet ligger som en brem i ytre skjærgård.
Det er derfor de fleste steder også øyer mellom landskapsvernområde og fastlandet. Disse øyene kan opplagt også være gode yngleområder for minken, og mink herfra vil være hovedkilden for innvandring i verneområdene.
Opplæring og motivering for økt jakt
Fylkesmannen og Vest-Agder JFF har avholdt et kurs i minkjakt hvor prosjektet bidro. Det er en stående invitasjon til interesserte om å være med ut i felt for å lære. Det er gjennomført grunneiermøter og kontakt med enkeltpersoner for opplæring og stimulering til økt jakt. Det er lånt ut feller. Det har vist seg vanskelig å motivere nye personer for økt jakt og fangst i prosjektområdet. Bestanden av mink er nå svært lav og det blir lite utbytte i form av skutt/fanget mink i forhold til innsatsen.
Media
Media har bidratt til å spre kunnskap om minkjakt generelt og om prosjektet spesielt. NRK Sørlandet har hatt reportasjer fra prosjektet på radio og i tv. Regionavisa har hatt 2-3 store reportasjer og landsdekkende jaktpresse har hatt 2-3 artikler som har fremkommet som et resultat av prosjektet.
Tid og ressursbruk
Det er i perioden årlig brukt 50-60 dagsverk i området. Av dette utgjør innleid personell med hunder 35-40 dagsverk årlig og eget SNO-personell med hunder ca. 20-25 dagsverk årlig.
Personellet som har vært sentralt under arbeidet: Fra venstre: Kristian Eiken Olsen, Tom Aurebekk Udø og Jon Erling Skåtan (Foto: J. Lindseth)
25
Oppsummering og konklusjoner
- Metoden med å fjerne all mink ved hjelp av hund krever spesialkompetanse, er arbeidskrevende, men fungerer meget godt.
- En har lykkes i å fjerne all mink i de områdene som er prioritert.
- Når ett område er tomt første gang det sjekkes, senkes arbeidsmengden mye, da ikke trenger å gå over området flere ganger.
- På arealer som ligger nært opptil områder hvor minken ikke er fjernet, er innvandringen av unge dyr som forventet betydlig.
- Andelen ungdyr i uttaket har økt markant i perioden. Det viser at en har fjernet tilnærmet all territoriell mink.
- Det er tatt 214 territorielle mink i vintersesongen av personer knyttet til prosjektet. Det representerer ca 700 mink fordelt på sommersesongene.
- Det er tatt ut ett betydelig antall mink av privatpersoner i Søgne og Kristiansand.
- Alle sjøfuglreservater i Mandal og tilnærmet alle sjøfuglreservater er frie for mink i hekkesesongen.
- I områder som ligger noe for seg selv, er det registrer en sterk reduksjon i forekomsten av mink alt etter første sesong. I disse områdene er det også svært liten innvandring.
- Det har vært mink i området som har påvirket sjøfuglbestanden i over 60 år. En kan derfor bare forvente en begrenset positiv effekt av tiltaket på sjøfuglene, da det har pågått i en kort perioden.
- Registreringene av sjøfugl blir foretatt av NOF i Mandal (egne rapporter). Det antydes en bedring av hekkesuksess for et begrenset antall par, men det er i perioden registrert liten målbar effekt på bestandsnivå. Det er som forventet, da det vil ta tid før de mest aktuelle artene vil rekoloniserer området.
- Ved prosjektstart var det en person og en hund som hadde den nødvendige
kunnskapen. I prosjektperioden er dette økt til 3 personer og 5 hunder lokalt, foruten 3-4 hunder og 5-6 personer nasjonalt.
- Målrettet bruk av feller på enkeltområder, rettet mot enkeltdyr og for å ta imot nyinnvandrede dyr er et godt supplement til bruk av hund.
Når målet er å fjerne alle dyr bidrar feller mindre til sluttresultatet. Da en eventuelt måtte ha svært mange feller og uansett må over områdene med hund for å
dokumentere om det er tomt for mink.
- Bidraget fra lokale krefter i vestre deler av området har så langt vært fraværende. I østre deler har det vært ett vesentlig bidrag som har gjort det mulig å innlemme hele landskapsvernområdet i prosjektet.
- Flere tiltak er gjort for å øke kunnskapen om mink og stimulere til økt minkjakt.
- Erfaringer og kompetanse fra prosjektet er fundamentet for gjennomføring av handlingsplan mot mink i verneområder i resten av landet.
- Slik situasjonen er nå kan en forvente at antall dyr som hvert år vandrer inn i verneområdet vil være i størrelsesorden 30 stk.
26
Framtidige muligheter og anbefalinger
- Om bekjempelsen stopper nå vil en forvente å få en voldsom oppblomstring av minkbestanden de nærmeste årene.
- Skal en være sikker på at områdene er tomme for mink ved hekkestart må områdene gås over med hund minst en gang.
- Om en ønsker å effektivisere ressursbruken, må innvandringen reduseres slik at de fleste områdene er tomme for mink ved første gangs sjekk med hund.
- Skal en oppnå redusert innvandring som nå ligger på ca 30 dyr i sesongen, må det settes inn tiltak utenfor området. Dette gjelder i all hovedsak areal som ikke er vernet og som er privat eid. Det mest aktuelle er det som ligger mellom verneområdet og fastlandet i Mandal og Kristiansand. I disse områdene er også der de siste koloniene av makrellterne har hekket. I Søgne gjøres det allerede en innsats utenfor verneområdet og denne må opprettholdes.
- I flere områder vil det være aktuelt å ta ut nyinnvandrede dyr med felle, etter hvert som de kommer, slik som det har fungert på Ryvingen.
- Det vil være vanskelig å motivere lokale jegere til å ta ut dyr i verneområdet, da tettheten av dyr er svært lav og det ligger mye innsats bak hvert dyr.
- Det bør være en tett dialog mellom lokale jegere og de som arbeider på prosjektet, slik at alle hele tida har en oversikt over hvor en bør sette inn innsatsen
- De to øyene Valløy og Østre Hærholmen som ble tatt ut av prosjektet ligge midt i området . Det vil være en potensiell spredningskilde. Det anbefales derfor at disse tas med om tiltaket skal videreføre.
Aktuell litteratur
Det er ikke benyttet referanser i teksten, men en fyldig litteraturliste er å finne i:
The Norwegian Directorate for Nature Mangement 2011. Scientific basis for action plan against American Mink in Norway Invasive American Mink (Neovison vison): Status, ecology and control strategies. DN-utredning 6-2011
Vedlegg
Vedlegg 1: Prosjektbeskrivelse/oppdragsbeskrivelse Vedlegg 2: FM`s brev til grunneierne
Vedlegg 3 : Metodebeskrivelse for bruk av hund for å registrere/desimere en minkbestand.
27 Vedlegg 1 Plan for prosjektet
Minkbekjemping i Østre Mandal sjøfuglreservater
- Plan for prosjektarbeid –
Mål
Overordnet mål
- Sjøfuglreservatene (SR) skal ha god funksjon som hekkeområde for sjøfugl.
- Det skal være god forståelse for vernet.
Hovedmål
- Det skal ikke være mink i de aktuelle sjøfuglreservatene (SR) når hekkesesongen starter.
- Om det viser seg praktisk mulig, skal det ikke komme mink inn i SR i hekkesesongen.
Andre mål
- Komme fram til hva som er effektiv minkbekjempelse i området.
- Finne svar på: Hva nytter og hva nytter ikke? Hva kreves av innsats, tid og ressurser?
- Bygge opp kompetanse og interesse for bekjempelse av mink i området og fylket.
- Publisere erfaringer med prosjektet.
Bestiller
Fylkesmannen i Vest-Agder (FMVA) er bestiller for reservatene Slettingen, Store Vengelsholmen, Valløy og Kjellingen. Verneområdestyret Oksøy-Ryvingen og Flekkefjord landskapsvernområde (VORF) er bestiller for Ryvingen. FMVA har ansvar for å forankre arbeidet i Grunneierlaget.
Leverandør
SNO – rovvilt, med Jon Erling Skåtan er prosjektleder.
SNO – kyst ved Carl Erik Kilander er ansvarlig for bestilling av overvåking fra NOF.
Periode
Prosjektet startet opp i 2010, og er forventet videreført i første omgang til 2015. Lengden på prosjektet avhenger av økonomiske ressurser og suksess.
Område
28
Prosjektet er knyttet opp mot sjøfuglreservater i Østre Mandal skjærgård. FMVA har da valgt ut områdene Slettingen, Store Vengelsholmen, Valløy og Kjellingen samt Ryvingen. I disse områdene skal det ikke være mink når hekkesesongen starter. For å øke sikkerheten for at SR holder seg frie for mink i hekkesesongen bør også mink etterstrebes i områder som ligger nært opptil SR-områdene.
Som en bieffekt av prosjektet vil det bli tatt ut mink også på noen andre øyer i fylket. På det vedlagte kartet er de fire SR områdene markert og delt inn i naturlige bekjempelsesområder.
Mannskap og hunder
Det meste av feltarbeidet gjennomføres av SNO- personell. Faste ansatte (selvfinansiert) og Tom Udø og Kristian Eiken Olsen (rovviltpersonell). Personellet skal i løpet av prosjektets to første år ha
tilgjengelig to-tre godt fungerende minkhunder. Under den praktiske utøvelsen av prosjektet skal det til en hver tid være med personell som kan legitimere seg som SNO personell. Når det foregår uttak av mink utenfor SR, skal minst en person være iført SNOs uniform eller sno-signalvest.
For å sikre lokal forankring av prosjektet skal interesserte grunneiere forespørres om å delta.
Grunneiere som ønsker en langsiktig rolle i prosjektet skal få ta del i SNO sitt praktiske arbeid som observatører sesongen 2010/2011. Hensikten med dette er å bygge opp lokal kunnskap om uttak av mink og gi mulighet for at grunneiere fra og med sesongen 2011/2012 kan overta ansvaret for å holde enkelte områder minkfrie, jf. naturmangfoldloven § 47 2. punktum.
Praktisk gjennomføring
Den praktiske metoden baserer seg på at minken er territoriell. Det gjør at ungmink utover høsten blir jaget bort fra området de er født i. Etter nyttår er det i hovedsak territoriell mink igjen i de aktuelle SR. Det er de territorielle minkene som utgjør den største trusselen mot hekkende sjøfugl.
Siden målet er å ha SR frie for mink i hekkesesongen, vil det være riktig bruk av ressurser å legge hovedinnsatsen etter nyttår og fram til hekkesesongen starter.
Uttaket av mink starter normalt ved bruk av slagfeller innenfor prosjektområdet. Erfaring tilsier at 20 feller er det en person i praksis rekker å røkte på en dag. Ut fra erfaringer med første sesong
vurderes det om antallet skal økes. Fellene må røktes en gang i uken. Disse fordeles innenfor de aktuelle områdene. Det fangstes intensivt innenfor ett gitt areal. Det vil si relativt mange feller innenfor ett begrenset område, når resultatet av fellefangsten går mot null, flyttes innsatsen til neste område osv.
En kan forvente begrenset effekt ved bruk av feller på territoriell mink. I de aktuelle områdene er mattilgangen så god at territoriell mink ikke trenger å leite særlig mye etter mat. Åtefeller kan derfor gi liten effekt, da det er mest ungmink som går i disse. Gjennomgangsfeller kan fungere bedre, men også dette har sin begrensning i de værharde områdene.
Ved bruk av feller vil man, som nevnt over, ta ut en del ungmink, noe som på lengre sikt vil ha en positiv effekt i forhold til å redusere rekruttering til voksen/territoriell mink.
Hovedmetoden for å få et område fritt for voksne territoriell mink er derfor bruk av hund. Dette er beskrevet i eget notat. Når bruk av feller ikke lenger er effektivt, gjennomsøkes hvert område med hund 1-2 ganger. Hunden sporer opp og markerer med los hvor minken befinner seg. Minken blir så avlivet med våpen. Noen av dyra kan være så dypt i steinurer eller lignende at det ikke vil være mulig å få avlivet dem. En kan derfor måtte gjennomsøke et område 1-3 ganger for å få tatt ut alle
minkene. Tett opp mot hekkesesongen gjennomsøkes hvert SR igjen med hund 1-2 ganger for å dokumentere at hvert SR er tomt for mink.
29
Rett etter hekkesesongen gjennomsøkes hvert SR på nytt for å se om det har kommet inn mink.
Denne gjennomgangen gjøres for å dokumentere om området har vært minkfritt i perioden. I oppstartsåret må en påregne at noe av tiden medgår til kompetanseheving, samt at en gjør erfaringer med å få til et praktisk fungerende opplegg.
Tidsrom for gjennomføring:
Fellefangsten kan forgå hele året, men det er trolig fangst fra desember og fram til hekkesesongen som hovedsakelig bidrar til å redusere forekomsten av mink i hekkesesongen. Den mest aktuelle perioden er derfor desember til februar-april. Hund benyttes slik som beskrevet over.
Dokumentasjon av minkfrie områder
Det er i utgangspunktet en utfordring å dokumentere at et område er tomt for mink. Hunder som har dokumentert sine egenskaper har vært brukt til dette. Dette vil i utgangspunktet være
hovedmetoden også i dette prosjektet. Hundens arbeid og egenskaper kan dokumenteres ved å iaktta og vurdere hundens arbeid og ved bruk av gps. I tillegg til hund foretas kontroll på eventuell sporsnø.
Registreringer
Selv om lignede tiltak er gjort tidligere er dette arbeidet å regne som et pilotprosjekt. Det vil derfor være nyttig å bruke prosjektet til å høste erfaringer, ikke bare i forhold til oppnåelse av hovedmålet, men også hvilke kritiske suksessfaktorer som gjelder og hvor mye innsats som faktisk må til for å holde disse områdene frie for mink i hekkeperioden for sjøfugl. Arbeidet dokumenteres også på en slik måte at det vil være enklest mulig for nytt personell å videreføre arbeidet. NOF vil ha ansvaret for fuglregistreringene. Følgende vil bli registrert og ført i en bok for det enkelte område:
Dato og antall timer i felt
Tid og sted for avlivet mink.
Tid og sted for obs av mink det ikke lykkes å avlive.
Alder på avlivet mink (ung/voksen)
Antall felledøgn (type felle m,m)
Fellenes plassering og fangstsuksess.
Registrering av antall km båt (gps)
Registrering av hundens bevegelser (gps)
Registrering av mannskapenes bevegelser (gps)
Død mink merkes og leveres NINA (om ønskelig)
Prosjektperiode 2010 - 2015
Første året av prosjektet regnes som vinteren 2010/2011. Dersom prosjektet skal ha en hensikt, er det avgjørende at det videreføres i årene fremover. Den mest ressurskrevende jobben vil normalt være første året innenfor ett område. Forhåpentligvis vil vi i løpet av våren 2011 ha tatt ut
grunnstammen av mink innenfor de fire prosjektområdene. Den videre aktiviteten vil da være rettet mot uttak av innvandret mink. Det er grunn til å anta at denne aktiviteten etter hvert vil være mindre ressurskrevende. Det kan da være aktuelt å øke innsatsen utenfor de fire områdene for å redusere faren for at det kommer mink inn i områdene i hekkesesongen.
Prosjektet blir en del av bestillingsdialogen mellom FM og SNO. En status gjennomgang, og
planlegging av videreføring (økonomi og innsats) må være ett tema på det årlige ”bestillingsmøtet”
30
mellom FM og SNO før jul 2010. Innsats og resultat etter vinteren 2010/2011 bør evalueres på møte før 1. juli 2011. Vi vil da ha ett bredere erfaringsgrunnlag for å si noe om ressursbehov for
videreføringen. Det bør være ett langsiktig mål å gjennomføre uttak av mink i andre sjøfuglreservater i fylket, der det er vurderes som hensiktsmessig.
Rapportering
Alt feltarbeid loggføres fortløpende. Prosjektledelsen gir årlige skriftlige statusrapporter innen 1.
desember hvert år fram til 2015.
FM har ansvaret for å få gjennomført en vitenskaplig rapportering for historiske data, inkludert overvåkingsdata for fugl innen 1. desember 2011 og endelig rapportering når prosjektperioden er over (2015). Da helst på økosystemnivå, mtp effektvurdering og videreføring.
Budsjett for 2011
Midlene er i utgangspunktet tenkt fordelt likt mellom de fire reservatene og Ryvingen. Midlene skal brukes til innkjøp av utstyr, reise og lønn.
_____________________________________
Lønn timebasert SNO-personell……. 84.000 Lønn fast SNO ansatte belastes ikke prosj... 0 Utstyr……… 6.000 Reise (km, ikke kost).………::::::::::::::………..10.000_
Sum 100.000
SNO – tildeles midlene direkte og rapporterer midlene etter instruks fra SNO sentralt.
Kristiansand 03 jan 2011
Ørnulf Haraldstad Bjørn Vikøyr Jon Erling Skaatan
Fylkesmannen Verneområdeforvalter SNO-rovvilt
31 (Kart til vedlegg 1)
32
Fylkesmannen i Vest-Agder
Oppdragsbeskrivelse
Minkbekjemping Østre Mandal sjøfuglreservater
24. juni 2010
Oppdrag
Mål
1. Det er et overordnet mål at sjøfuglreservatene i Østre Mandal skal ha velfungerende sjøfuglbestander uten mink.
2. Et kortsiktig mål er at Slettingen, Store Vengelsholmen, Valløy og Kjellingen naturreservater samt Ryvingen som er en del av Oksøy-Ryvingen landskapsvernområde skal være fri for mink innen hekkesesongen 2012.
3. Prosjektet skal gi økt kunnskap om:
a. Uttak av mink ved bruk av slagfeller og hund.
b. Endringer i minkbestanden i et kystavsnitt som følge av uttak i avgrensede områder.
c. Endringer i definerte sjøfuglbestander som følge av uttak av mink.
Organisering
Prosjektet styres av ei gruppe bestående av Carl-Erik Kilander og Jon Erling Skåtan (Statens naturoppsyn) og Eivind Hellerslien og Bjørn Vikøyr (Fylkesmannen miljøvernavdeling).
Carl-Erik Kilander er ansvarlig for å innkalle til møter, avklare rammer for godtgjørelse og etablere avtaler for deltakelse i feltarbeid og kontakt med NOF vedrørende overvåking av utvalgte sjøfuglarter for berørte reservater.
Jon Erling Skåtan er ansvarlig for feltarbeidet og at dette skjer i tråd med nasjonale retningslinjer og regler og godt faglig skjønn herunder etablere og gjennomføre innsamling, oppbevaring og analyse av innsamlede skrotter av uttatt mink som ledd i kunnskapsoppbygging.
Fylkesmannen har budsjettansvar og er ansvarlig for informasjon bl a til grunneierne og formaliteter vedrørende grunnlaget for utøvelse av tiltakene (naturmangfoldloven, verneforskrifter, viltloven).
Faglige registreringer
Mink som tas ut skal registreres mtp (lokalisering, dato metode, alder, kjønn). Fuglebestandene skal registreres av NOF som ledd i årlig overvåking.
Retningslinjer for uttak
Uttak skal skje innen formålet for reservatene, naturmangfoldloven og viltloven og handlingsplaner mot fremmede arter/mink. Uttak skal skje slik at det ikke påfører fuglelivet skade.
Rapportering
Årlig rapport skal beskrive metode, oppsummere faglige registereringer av mink som tas ut og hovedelementer fra overvåkingen av prioriterte sjøfuglbestander (jf NOF).
Framdrift
33
1. Notat som beskriver opplegg, metode og budsjett for 2010-2011 utarbeides av Jon Erling Skåtan innen 1. juli
2. Fellefangst iverksettes i september 2010.
Statusrapport pr 15. november årlig.
34 Vedlegg 2 Orienteringsbrev til grunneierne
35
36
Vedlegg 3 Bruk av hund for å registrere/desimere en minkbestand
Bruk av hund for å registrere/desimere en minkbestand
- En metodebeskrivelse
Innledning
Villmink er erklært uønsket i norsk fauna. Det foreligger et utkast til en nasjonal
handlingsplan for mink der det er et uttalt mål å desimere mink generelt i Norge og å fjerne mink helt i flere sjøfuglreservater langs norskekysten. Det er fullt mulig å fjerne siste minken fra øyer/øygrupper og i ettertid dokumentere at området er fritt for mink. Her presenteres en metode som går ut på å bruke ekvipasjer trenet på taksering og jakt på mink. Metoden bygger på erfaring fra ca. 1500 skutte mink og over 1000 feltdøgn. Bruk av hund er definitivt en viktig suksessfaktor for å lykkes i arbeidet med minken i Norge.
Det jaktes mink ved hjelp av hunder flere plasser i skjærgården med rekreasjon som motivasjon. Fokus er da som regel å finne og skyte mink. For å bruke hunder og få sikre resultater i takseringsarbeid, kreves imidlertid mer av både hund og hundefører. Ved bekjempelse/utryddelse av mink i et område, er det avgjørende at man vet når siste mink er tatt ut. For å få dette til, må man gå metodisk til verks. Det finnes i dag ingen skriftlige kilder som beskriver dette arbeidet. Det er her gjort et forsøk på å beskrive en metode for hvordan man går frem for å finne mink, dokumentere tilstedeværelse og dokumentere at området er tomt for mink ved hjelp av hund og hundefører.
Metodebeskrivelse
Metoden forutsetter at hund og fører er trenet til å finne/jakte mink.
Ved søk etter mink i et bestemt område, i de fleste tilfeller en øy/holme, lar man hunden søke fritt. Man bør likevel ha øyekontakt med hunden og/eller følge med på gps/hundepeiler, for å tolke søket og se hvor hunden beveger seg. Minken vil ha dagleie under steiner, i
fjellsprekker, i vegetasjon (ofte tett- og lavtvoksende einerbusker), i jordhull, brygger,
plankestabler eller i bygningskonstruksjoner m.m. Hi med yngling vil ofte være i nærheten av pytter o.l. med ferskvann og på steder med litt dybde på jordsmonnet. Dagleier ligger
vanligvis innen 100 meter fra stranden. En trenet hundefører vil se hvor det potensielt kan være mink og vil mange ganger måtte lede hunden dit hvis denne har løpt forbi uten "god"
vind. På større holmer/øyer vil hundefører gå i nærheten av stranden. På mindre holmer vil minken like gjerne være midt på som ved stranden, da det er kort vei til sjøen uansett. Det er likevel en fordel å bevege seg i nærheten av sjøkanten. Da kan hunden fange opp sporstrengen fra vannet og opp til dagleiet, fordi minken er i sjøen så og si hver natt på næringssøk. På steder med flere dager - opptil en uke gammel lukt etter mink, vil hunden som regel bruke noe tid. Er det lukt fra siste døgn, vil de fleste hunder være synlig ivrige, men forflytte seg og søke videre for å finne minken. Det er viktig at hundefører kan lese hundens oppførsel. Når hunden finner minken, og helst bare når den finner minken, skal den gi los/klynke. Hunden må med andre ord være "ærlig". Retningen på hodet til hunden vil påvise hvor minken befinner seg når dagleiet eller hiet er funnet. Andre tegn som ivrig graving, vil som regel også foregå i umiddelbar nærhet av hvor minken befinner seg. Ved jakt eller kjønnsbestemmelse av minken vil det å vite eksakt hvor dyret ligger, være viktig for å kunne sette i verk tiltak som flytter på dyret slik at man kan se den/avlive den. Minken vil ofte rømme skjulestedet den er funnet i.
Hunden må da være rask til å forfølge minken slik at denne søker tilflukt i første og beste skjul. Får den for mye tid, kan den gå inn i steder hvor man ikke kommer til, f.eks. under
37
hytter eller inn i brygger ol. Tisper har en tendens til å være mer urolige og rømme fra skjulestedet fortere og oftere enn hanner.
Som regel vil det være enkelt å avlive minken i gjemmestedet med cal. 22 LR. Hagle frarådes særlig dersom det benyttes spisshunder siden ørene deres er utsatte for hørselskader.
Spisshundene bruker hørselen aktivt under jakten sin.
Hvis målet er å dokumentere tilstedeværelse av mink, går man også frem som beskrevet. Det trenger imidlertid ikke alltid være nødvendig å ha fysisk kontakt med minken. Spor og sportegn som hundefører og hund finner, vil ofte være nok for å si om området vanligvis huser mink. Skal man derimot taksere bestanden, må man søke opp hvert enkelt individ.
Skal man undersøke og dokumentere at det ikke finnes mink i et område, vil man gå frem på samme måte. Det er viktig å oppsøke alle potensielle plasser for minkleier og lete etter spor og sportegn. Mest aktuelt er å finne gras som er tråkket ned i ferdselsårene fra sjø til dagleier, byttedyrrester og minkekskrementer. Man må også sørge for at hunden går med gunstig vind over hele arealet. Finnes det ikke spor eller sportegn og hunden heller ikke viser noe interesse, kan man konkludere med at det ikke finnes mink der.
Når det skal dokumenteres at siste mink er fjernet fra et område, er det av avgjørende
betydning hvor stort området er og hvor lettsøkt det er for hunden. Det vil si om det er mange dagleiemuligheter, grov og dyp ur, mange jordsystemer fra mink tidligere ol. Følgende fremgangsmåter vil gjelde ved ulike forutsetninger;
Små (1-15 daa) holmer eller større holmer med få skjulesteder:
Man søker gjennom området med hunden etter at antatt siste mink er tatt for å finne ut om alle er fjernet. Dette kan gjøres dagen etter at antatt siste mink er tatt.
Store og mer uoversiktlige holmer/øyer (15 daa og større) :
Man må vente omtrent en uke etter man mener siste mink er fjernet. Så går man på med hund igjen og søker systematisk over hele området. Det sees etter helt ferske sportegn.
Byttedyrrester og ekskrementer ved kjente dagleier er mest aktuelt. Hvis ingenting finnes og hunden ikke viser interesse som kan være fra gjenlevende mink, skal man gå over en gang til.
Nå trenger man imidlertid ikke vente en uke, det kan gjøres dagen etter. Finnes ingenting nå heller, kan man konkludere med at minken er fjernet. Finnes mink ved gjennomgangen, må hele opplegget følges nok en gang. Det vil også av og til kunne oppstå tvilstilfeller hvor hunden indikerer at her er mink i området, men den klarer ikke å påvise skjulestedet. Det vil da være tilstrekkelig å vente til neste dag før man søker over området igjen og følger den øvrige prosedyren.
Ved sporsnø som har ligget minimum 48 timer vil det være tilstrekkelig å gå over en gang, forutsatt at snøen ligger ned til bølgeskvulpet og at så godt som alt arealet ned mot sjøkanten sjekkes. Man behøver altså ikke vente en uke etter antatt siste mink er fjernet. Finnes ingen spor, er området ikke bebodd av mink for øyeblikket. Man må være klar over at om dette gjøres i parringstiden (slutten av febr. til ut mars), kan det godt være spor etter hannmink på vandring uten at stedet har fast tilhold av mink ellers i året.
Tidsbruk
Det er vanskelig å angi tidsbruk pr. arealenhet ved metoden da mange variabler spiller inn.
Hundens effektivitet, framkommelighet, antall potensielle dagleier/hiplasser, tetthet av mink og størrelse på holmen/øya er noen viktige variabler. I snitt vil man bruke ca. 2-10 min/daa på søket. Forskjellen i tid vil være stor ved søk i områder hvor mink har oppholdt seg siste døgn kontra minktomme områder. I tillegg kommer tidsbruk til organisering; frakt, fortøyning av
