Forvaltningsplan for gås i Buskerud

(1)

Forvaltningsplan for gås i Buskerud

Utfordringer, målsettinger og anbefalinger

(2)

2

(3)

3

Forord

Kommunene har over tid rapportert om utfordringene ved gåseforvaltningen i form av tilgrising av park- og friområder samt skader på dyrka mark, og etterspurt tilrådinger fra Fylkesmannen. Særlig gjelder dette artene kanadagås og grågås.

Fylkesmannen inviterte aktuelle nærings- og ideelle organisasjoner og de mest berørte kommunene (Nedre Eiker, Øvre Eiker og Drammen) til et oppstartsmøte 21. mai 2008. Arbeidet med forvaltningsplanen ble etter avtale med de mest berørte kommunene organisert som et prosjekt med referansegruppe og innleid konsulent for å drifte prosessen. Norges Jeger- og Fiskerforbund Buskerud ved fylkessekretær Beate Aase Heidenreich har på oppdrag fra Fylkesmannen utarbeidet planen, drevet prosessen og innhentet kunnskapsgrunnlaget.

Fylkesmannen har vært oppdragsgiver og faglig ansvarlig. Fylkesmannen vil takke Beate for sitt glødende engasjement og et godt utført oppdrag.

Referansegruppa har bestått av representanter fra Buskerud Bondelag, Viken Skog BA, Norsk Ornitologisk Forening avdeling Buskerud, Norges Jeger- og Fiskerforbund Buskerud, Nedre og Øvre Eiker kommuner, Drammen kommune og Fylkesmannen. Sammensetningen av referansegruppa har sikret en deltaken- de prosess fra ulike aktører med bidrag til god dialog og et balansert

vurderingsgrunnlag i prosessen. Planen er også sendt på bred offentlig høring.

Fylkesmannen vil takke representantene i referansegruppa for konstruktive innspill og gode drøftinger underveis i arbeidet.

Vi håper med det at denne regionale forvaltningsplanen vil inspirere til og gjøre det enklere for de berørte kommunene og rettighetshaverne å gjennomføre en fornuftig og framtidsrettet forvaltning av gjess i Buskerud. Planen bør også gi godt grunnlag for framtidig revisjon ved ny kunnskap og endrete forutsetninger.

Drammen, oktober 2009

Øivind Holm

Avdelingsdirektør, miljøvernavdelingen

Fylkesmannen i Buskerud Besøksadresse:

Grønland 32 Drammen Postadresse:

Postboks 1604 3007 Drammen Telefon: 32 26 66 00

E-post: [email protected] Internett: www.fmbu.no ISBN 978–82–7426–278-2 MVA rapport 3/2009 Forfatter:

Beate Aase Heidenreich Forsidefoto:

Birgitte Simensen Berg, Beate Aase Heidenreich, Glenn Hermstad, Gry Kopperud.

(4)

4

Innholdsfortegnelse

FORORD ... 3

INNHOLDSFORTEGNELSE ... 4

SAMMENDRAG ... 6

1. INNLEDNING ... 7

1.1 Hvorfor en forvaltningsplan? ... 7

2. GJESS I BUSKERUD – BIOLOGI OG UTBREDELSE ... 9

2.1 Kanadagås (Branta canadensis) ...12

2.2 Grågås (Anser anser) ...16

2.3 Hvitkinngås (Branta leucopsis) ...18

2.4 Kortnebbgås (Anser brachyrhynchus) ...20

2.5 Ringgås (Branta bernicla) ...20

2.6 Sædgås (Anser fabalis) ...21

2.7 Snøgås (Anser caerulescens) ...21

2.8 Stripegås (Anser indicus)...21

3. GJESS SOM JAKTRESSURS ... 22

4. JURIDISKE RAMMER OG RETNINGSLINJER I FORVALTNINGEN AV GJESS 24

4.1 Internasjonale rammer ...24

(5)

5

4.2 NASJONALE RAMMER ...24

5. UTFORDRINGER MED GÅS I BUSKERUD ... 28

5.1 Tilgrising av friluftsområder ...30

5.2 Skader på dyret mark i Buskerud ...32

5.3 Lokal forvaltning av gjess ...33

5.4 Konsekvenser på biologisk mangfold ...34

6.0 MÅLSETNINGER FOR GÅSEFORVALTNINGEN ... 36

6.1 Forvaltning av hjemmehørende arter ...36

6.2 Forvaltning av fremmede arter ...37

6.3 Forvaltning i konfliktområder ...38

6.4 Fremtidig forvaltningspraksis - målstyrt gåseforvaltning ...39

7. AKTUELLE FOREBYGGENDE TILTAK ... 40

7.1 Fysiske tiltak Innflygningshinder ...42

7.2 Skremmetiltak ...42

7.3 Virkemidler knyttet til jakt og skadefelling ...43

7.4 Tiltak i by og tettbygde strøk ...45

7.5 Forvaltningstiltak ...46

7.6 Tiltak som krever sentrale endringer ...47

8.0 ØKONOMISKE VIRKEMIDLER ... 49

9.0 FREMTIDIG GÅSEFORVALTNING ... 51

10. LITTERATUR ... 53

11. VEDLEGG ... 55

(6)

6

Sammendrag

Bestandene av gjess i Buskerud har vært i vekst de siste årene, spesielt kanadagås men lokalt også grågås. Planarbeidet har kartlagt veksten i bestandene og hvor de ulike artene av gjess vi har i fylket hekker. Den stedvise store bestandsveksten har ført til utfordringer i kommunene som har det lokale viltansvaret.

Gjennom planarbeidet er det kartfestet hvor utfordringene er. Planen er ett overordnet retningsgivende verktøy til nytte for forvalt- ningsmyndigheter, interesseorganisasjoner og rettighetshavere. Utfordringene i Buskerud er knyttet til tilgrising med gåseekskrementer på badeplasser, campingplasser og annet friareal, og beite av gjess på korn og gras. Utfordringe- ne har i mange kommuner blitt forsøkt løst ved tildeling av skadefellingstillatelser. Dette er ikke i tråd med nasjonale føringer.

Planen gir overordnede rammer for forvaltning av gåsebestandene lokalt. Forvaltningen av artene grågås og kanadagås er ulike da kanada- gås regnes som en ikke hjemmehørende art i

Norge, mens grågåsa er stedegen og skal tas vare på som en del av faunaen der den har etablert seg. Målsetning og virkemidler i forvaltningen skiller på fremmede og stedegne arter. Jakt skal være det viktigst bestandsregulerende virkemiddelet for å holde gåsebe- standene på ett akseptabelt nivå. Skadefelling i yngletiden skal brukes i minst mulig grad, og hovedsakelig på kanadagås. For at jakt skal fungere som virkemiddel må den organiseres og samarbeid mellom grunneiere kan være helt nødvendig. Planen skisserer hvilke målsetting- er man har for de ulike artene på regionalt nivå. De kommunale målsettingene for hver art bør utarbeides i form av enkle lokale forvaltningsplaner. Innhold og forslag til utarbeidelse av en slik plan er skissert i forvaltningsplanen.

De er godt kamuflert de fire grågjessene i vannkanten på Mølen. Foto: Beate Aase Heidenreich

(7)

7

1. Innledning

1.1 Hvorfor en forvaltningsplan?

Det har de siste årene vært en økning i antall innrapporterte skader på dyrket mark og tilgrising av friområder fra grågås og kanada- gås i Buskerud. Samtidig har flere kommuner de siste tiårene skapt nye leveområder for gjess, i form av opparbeidelse av grøntareal som friluftsområder langs vann og vassdrag.

Dette gir naturlig nok utfordringer.

Målet med planen er at den skal danne rammene for forvaltningen av gås i Buskerud, og angi strategier for å nå målsetningene.

Forvaltningsplanen skal være et verktøy for kommunene og grunneiere/rettighethavere i deres forvaltning av lokale bestander av gås.

Planen skal gi konkrete mål og forslag til bruk av virkemidler innenfor rammen av nasjonalt lovverk.

Planarbeidet

Forvaltningsplanen er utarbeidet i nært samarbeid med representanter fra berørte kommuner, fra grunneiere og flere organisasjoner. Fylkesmannen er faglig ansvarlig og er, sammen med deltagende kommuner, oppdragsgiver. Planarbeidet ble organisert som et prosjekt med en referansegruppe bestående av representanter fra Buskerud Bondelag ved Erik Hørlück Berg, Drammen kommune ved Widar A. Tandberg, Øvre og Nedre Eiker kommuner ved Morten Garaas, Norsk

Ornitologisk Forening ved Torger Hj. Ugstad, Fylkesmannen i Buskerud ved Even Knutsen,

Norges Jeger- og Fiskerforbund ved Tore H.

Stangbye og Viken Skog ved Nils Bjørn Vistad. Naturvernforbundet i Buskerud ble også invitert til å delta i gruppen. Norges Jeger- og Fiskerforbund Buskerud ved Beate Aase Heidenreich har vært prosjektleder, og har i samråd med referansegruppen utarbeidet planen. Referansegruppen har hatt flere møter og gitt innspill underveis i arbeidet.

For å kartlegge gåsebestandene i fylket og utfordringer rundt jakt og skader forårsaket av gås ble det sendt ut et spørreskjema til alle fylkets 21 kommuner, frivillige organisasjoner (Norsk Ornitologisk Forening, lokalforeninge- ne til Norges Jeger- og Fiskerforbund, Natur- vernforbundet, skogeier- og bondeorganisasjo- nene, Forum for natur og friluftsliv) og Statens naturoppsyn. Det kom inn svar fra 18

kommuner og åtte organisasjoner.

Med bakgrunn i spørreundersøkelsen og tilgjengelig bestandsdata, er det utarbeidet en status for gåsebestandene og utfordringene knyttet til gjess i fylket. Dataene er på langt nær uttømmende og Fylkesmannen ber om at hekkende gjess og andre (spesielle) observasjoner først og fremst rapporteres i den nasjonale nettbasen;

http://www.artsobservasjoner.no/. I tillegg til denne nettbasen er det ønskelig at det

rapporters til kommunens viltansvarlig.

(8)

Forvaltningsplan for gjess i Hordaland (M.J.

Steinsvåg 2008) har vært en viktig kilde til organisering og til stor inspirasjon i arbeidet med planen.

Planen har vært ute på bred høring. Få

uttalelser ble mottatt, og ingen endringsforslag ble fremmet.

Forvaltningsplan for gås i Buskerud gjelder for perioden 2009 – 2012 og angir rammer for den regionale og lokale forvaltningen av gjess i

fylket. I 2010 vil forvaltningsreformen tre i kraft. Den vil føre til endringer ved overføring av oppgaver og myndigheter på regionalt nivå.

Ny forskrift om felling av viltarter som gjør skade, er under utarbeidelse og vil føre til nye rammebetingelser og et endret forvaltningsre- gime. Planen er imidlertid ment å være dynamisk samtidig som mål og særlig anbefalte tiltak i stor grad anses å være allmenngyldige og uavhengig av fremtidige endringer.

Barn med hund og kanadagjess i elveparken i Drammen. Foto: Beate Aase Heidenreich

(9)

2. Gjess i Buskerud – biologi og utbredelse

Om gjess som gruppe

Gjess hører til gruppen andefugler og deles inn i to slekter, Anser-artene, og Branta-artene.

Av anser-artene hekker sædgås, kortnebbgås, dverggås og grågås i norske områder, inkludert Svalbard. Anser-artene ligner hverandre i utseende og kan skilles på nebb- og beinfarge, størrelse og tegningsdetaljer. Branta-artene har svart hode og hals med artskarakteristiske, hvite tegninger, grålig til gråblå kropp, fjær samt svarte nebb og bein. I dag hekker kanadagås, hvitkinngås og ringgås i norske områder.

Gjess har tykk og vanntett fjærdrakt, de isolerer reiret med dun som løsner fra hunnens

rugeflekker, eggene er ensfarget og oftest lyse.

Ungene er dunkledde og kan gå og svømme kort tid etter fødsel. Gjessene er gode flyvere med lange spisse vinger. De er rene vegetaria- nere som henter det meste av næringen på land, men i unge- og fjærfellingstiden er de avhenging av vannflater som rømnings- områder. Gjessenes relativt korte nebb har karakteristiske ”tenner” langs sidekantene som benyttes når gjessene klipper gras eller kutter tykkere plantedeler. Gjessene er sterkt

tradisjonsbundne i sin adferd og benytter oftest samme rasteplasser, hekke-, myte- og over- vintringslokaliteter år etter år (DN–rapport 1996-2).

Figur 1. Utviklingen av hekkebestand for kanadagås, hvitkinngås og grågås langs kysten av Buskerud fra 1951 frem til 2007.

Kilde: Norsk Ornitologisk Forenings (sjøfuglregistreringer).

(10)

I løpet av sommeren i juni/ juli myter gjessene.

Under dette fjærskifte skiftes de store håndsvingfjærene ut. I perioden før nye fjær vokser ut, er gjessene ikke i stand til å fly. Når gjessene skal myte samles de i flokker som flyr til områder der de føler seg trygge, fortrinnsvis på steder der de raskt kan flykte ut på vannet hvis en fare truer. De returnerer når de har blitt flyvedyktige igjen, en gang rundt medio juli, før de senere på høsten starter det egentlige høsttrekket. Ikke-hekkere (1-2 åringer og fugler som mislykkes med hekking) har betydelig større mobilitet, opptrer gjerne i store flokker og beiter ofte på innmark i en lengre periode enn hekkefugl. Derved kan de også volde skade i en lengre periode. Ungfugl/

ikke-hekkere kan representere et stort skadeproblem både før og etter fjærfelling.

Ikke-hekkende fugl avslutter fjærfellingen tidligere, og trekker tidligere inn på dyrket mark enn kullgåsa (DN rapport 1996-2). Det er ikke gjennomført noen bestandsovervåkning av gjess i Buskerud, og av den grunn vet man ikke hvor fuglene drar for å myte, men generelt pleier ikke-hekkende gjess å dra nordover for å finne egnede myteplasser (Arne Follestad pers.

medd).

Buskerud har bestander av kanadagås, grågås og hvitkinngås. Norsk Ornitologisk Forening (NOF) gjennomfører hvert annet år, med støtte fra Fylkesmannen, tellinger av antall hekkende par gjess i indre Oslofjord og Breiangen i Buskerud. I tillegg utføres systematiske sjøfugltellinger i Steinsfjorden og Tyrifjorden og overvåkning av overvintrende vannfugl i nedre del av Drammensvassdraget. I tillegg meldes det inn observasjoner av gås via lokal- lag av NOF. Gjess ses ofte i Fiskumvannet ved Eikern og systematiske observasjoner er dokumentert av lokallaget til NOF. Alle fylkets gåsebestander har økt de siste årene, se figur 1 side 9. Det er kun kanadagåsa som er her på vinteren, dog i et lite antall, og sporadisk noen grågjess.

Gjessene i Buskerud har få naturlige fiender.

Det antas at mink og rev er de viktigste predatorene. Vannstandsendringer som gir

oversvømmelse av reir og egg, gjør år om annet til at gåsa legger om eller ikke får frem unger.

Hekking av gås i Buskerud

Norsk Ornitologisk Forening har siden midten av 1970-tallet foretatt hekkeregistreringer av gås i Indre Oslofjord og Breiangen (Andersen m.fl. 2007). Registreringene viser en jevn økning for alle gåseartene frem til slutten av 90- tallet hvor trenden ikke lenger er oppad- gående for grågås og kanadagås, se figur 1, side 9.

Hvitkinngåsreir fra øy utenfor Tofte i Hurum kommune.

Foto: Beate Aase Heidenreich.

(11)

Figur 2. Registerte hekkeplasser for kanadagås, grågås og hvitkinngås i Buskerud.

Kilde: Norsk Ornitologisk Forening, kommunene (viltansvarlige), www.artsdatabanken.no, lokale jeger- og fiskerforeninger.

(12)

2.1 Kanadagås (Branta canadensis)

Et par kanadagjess med unger i Drammenselva. Foto: Birgitte Simensen Berg.

Kanadagåsa er Europas største gåseart og kan bli inntil 1 m høy, og veier 5-7 kg. Vingespen- net er på 150–200 cm. Kanadagåsa kan vanskelig forveksles med andre gjess på grunn av den svarte halsen og hodet som også er svart, men som har et bredt, hvitt felt som strekker seg fra strupen til opp bak øynene.

Utbredelse og historikk i Norge

Kanadagås er en vanlig art i Norge og har etter hvert fått stor utbredelse, selv om den foreløpig er noe usammenhengende. Arten er mest tallrik i Trøndelag, Nordmøre, Agder-fylkene, sørøstlige deler av Østlandet, Sogn og Fjord- ane og Hordaland.

Nasjonal målsetning for kanadagås (DN rapport 1996-2)

Forvaltningsmyndighetene ser det ikke som en overordnet målsetting å bevare kanadagås som en del av norske fauna på lang sikt. De eksisterende bestander har et betydelig potensial som skadevoldere, og forvaltningen skal ha som hovedmål å redusere konflikter uten hensyntagen til å opprettholde bestandene.

Det er ikke ønskelig at bestanden av kanadagås ekspanderer til nye områder.

Det er ønskelig å øke beskatningen av kanadagås for å hindre ytterligere bestandsvekst. Skader kanadagås påfører andre interesser skal minimaliseres uten hensyn til bestand.

(13)

Kanadagås kommer opprinnelig fra Nord- Amerika og er utbredt i store deler av det nordlige USA og Kanada. Arten er satt ut i flere europeiske land helt siden 1600- tallet (Storbritannia) og har ved siden av Skandina- via viltlevende hekkebestander på De britiske øyer, Finland og Belgia. Arten er også intro- dusert til New Zealand.

Hele den skandinaviske bestanden av kanada- gås stammer fra fugler som ble satt ut i Sverige i 1929 (faktaark NINA 2007). De første utsettingene i Norge fant sted i 1936 på Nesoddtangen utenfor Oslo. Gåsa ble satt ut for å få ett nytt jaktobjekt og det ble samtidig sett på som en opplevelsesressurs. Bestanden i Norge var svært liten fram til midten av 1960- tallet. Fra da av og de neste 20 årene ble det satt ut minst 750 kanadagjess fordelt på alle sørnorske fylker, med unntak av Oppland (Bergan og Andersen 2007). Utsettinger i Buskerud fant sted både i Drammen, Kongs- berg, Ringerike og Hurum.

I Nordre Hurum jeger- og fiskerforenings jubileumsbok over foreningens første 50 år kan man lese at man i 1976 begynte å jobbe med å få satt ut kanadagås. Det var først i 1980 man fikk alle formaliteter på plass og 11. juli ble det sluppet 16 gjess i Mørkvann (3 voksne og 13 unger). En av de voksne ble samme høst skutt i Danmark. I 1981 ble det sluppet flere gjess i Hurum og problemene med tilgrising av badeplasser og skade på åker meldte seg allerede samme sommer. Det ble åpnet for jakt på kanadagås i Trøndelagsfylkene i 1986. I resten av landet ble det åpnet for jakt i 1992.

Kanadagås finnes på Svartelisten til Artsdata- banken og anses i dag som en fremmed og uønsket art i Norge (Norsk Svarteliste 2007).

Habitatvalg og hekkebiologi

Kanadagåsa bygger som regel reir på holmer i små og store vann i barskogsterreng og ved kysten, helst i områder med innslag av kultur- mark. I Buskerud kommer den dessutten til tettbygde områder utenom hekketiden.

Hovednæringen er åpen grasvegetasjon, sommer som vinter, også stubbåker med spillkorn er attraktive områder. Kanadagåsa legger 5-6 egg fra midten av april. Hunnen ruger i 28-30 dager fra siste egg er lagt.

Ungene er flyvedyktige etter ca 65 døgn (Udø,

T. 2001). Ungfuglene ligner de voksne fra første høsten de lever, de blir kjønnsmoden i 2- 3 års alderen.

Kanadagåsa legger redet sitt mer åpent og eksponert enn grågåsa og hvitkinngåsa gjør. I Buskerud hekker kanadagåsa hovedsakelig i innlandsvann og langs større vassdrag, men også ved sjø og fjord, se figur 2 side 11. I Oslo og Akershus er det funnet eksempler på

kolonihekking med territorier på rundt 100 m i diameter. Territoriene forsvares av hannen.

Undersøkelser i Oslo og Akershus viser at hekkingen begynner i midten april(Samuelsen m.fl. 2004), noe som sammenfaller med registreringer gjort av NOF. Kanadagåsa har få naturlige fiender, men kråkefugl, rødrev og mink utgjør en trussel i all hovedsak for egg og ungfugl. I Drammen er det sett at mink har tatt egg og unger (Widar A. Tandberg, pers.

medd).

Kanadagåsa i Buskerud

Kanadagåsa er den vanligste gåsa i fylket.

Figur 2 side 11 viser at den hekker over store deler av Buskerud. Kanadagåsa ble første gang påvist hekkende i Buskerud på Sundbyholmen (Røyken) i 1984. Fra den gang økte bestanden frem til midten av 1990-tallet da veksten i bestanden ved sjøen synes å ha stagnert, se figur 4 side 14. Hoveddelen av hekkingen foregår i lavereliggende områder hvor det er isfritt når hekkesesongen starter i april/mai.

Første hekking i Steinsfjorden på Ringerike var i 1994. Overvåkning av hekkebestanden av kanadagås i Steinsfjorden og Tyrifjorden fra 1992-2001 viser en relativt stabil lav bestand, se figur 3 side 14. Siden første hekkingen i Buskeruds skjærgård i 1984 har bestanden blitt fulgt nøye av NOF i skjærgården og NOF i området rundt Tyrifjorden og det kan se ut til at bestanden har stabilisert seg.

Trekk og overvintring

Kanadagåsa forlater hekkeområdet om vinter- forholdene tilsier det. De trekker mot åpent vann og næring. Enkelte bestander av kanada- gås i Norge trekker sørover, andre nord og vestover avhengig av tilgangen til åpent vann og næring. Kanadagås fra Oslo, Akershus,

(14)

Buskerud, Vestfold og Agderfylkene ringmer- ket på midten av 1990-tallet viste at de over- vintret i Sør Sverige, Danmark og Nord- Tyskland (Andersson 1999). Det er grunn til å anta at de fremdeles gjør det (Ole Reitan pers.

medd). Vintertellinger av fugl i nedre

Buskerud, tabell 1 side 15, viser at kanadagåsa er en ganske vanlig og tallrik overvintringsart.

Antallet som overvintrer varierer imidlertid mye fra år til år (Larsen m. fl 2007).

Figur 3 Hekkende par av kanadagås i Tyrifjorden, Steinsfjorden og Væleren i Ringerike og Hole kommuner (NOF Ringerike og Hole).

Figur 4 Antall hekkende par av kanadagås i Buskeruds skjærgård (NOF Oslo & Akershus og NOF Buskeruds sjøfugl- tellinger).

(15)

Vinterbestand av kanadagås

Kanadagåsa er som alle gjess avhenging av tilgang på næring og åpent vann. En del individ overvintrer årlig i fylket. NOF har med støtte fra Fylkesmannen med enkelte unntak utført årevisse tellinger av vannfugl i Dram- mensvassdraget fra 1990 og frem til i dag. I Drammensvassdraget telles fugl fra Begna i nord, langs Randsfjorden, Storelva, Tyrifjor- den med Bergsjø, ned Drammenselva og Vestfosselva. Vanligvis fører en kald

desember til at kanadagjessene trekker ut av regionen. Normalt er de nordre delen av Tyrifjorden og Bergsjø de viktigste vinterom- rådene. Tabell 1 side 15 viser gjennomsnittelig antall gjess sett i januartellingene i 5 års- perioder fram til 2007. I 2008 økte antallet kanadagås for første gang siden 1998 og det ble telt 105 gjess fordelt på Begna (87), Tyrifjorden (8) og Drammenselva (10). I 2009 ble det kun telt 11 kanadagjess i Begna, noe som viser variasjonen mellom år (Larsen m.fl 2005).

Tabell 1. Gjennomsnittelig tall for vinterbestanden av kanadagås i periodene 1990-1995,1996-2000,2003-2007 og eksakte tall for 2008 og 2009 i Nedre del av Drammensvassdraget i Buskerud. De to siste årene illustrerer den store variasjonen mellom år. Kilde: NOF Buskerud.

Vinterbestand av kanadagås i Buskerud 1990 – 2009 Art/år 1990-1995 1996-2000 2003-2007 2008 2009

Kanadagås 87,5 26 19,8 105 11

Kanadagåsa bruker elve- og fjordparkene i Drammen mye. Foto: Beate Aase Heidenreich

(16)

2.2 Grågås (Anser anser)

Grågås Foto: Gry Kopperud

Kjennetegn

Grågåsa er den største av de hjemmehørende artene. Og er 75-90 cm og med en vekt på hunn på ca. 3,1 kg mens hannen veier ca 3,6 kg. Grågåsa har ett vingespenn opp til 180 cm.

Fjærdrakten er lysegrå, og eldre individer kan ha spredte mørke flekker på buken. Forkanten av vingenes overside virker nesten sølvfarget, og hodet er lysere enn de andre gåseartene.

Nebbet er rosa og mangler svarte tegninger.

Grågåsa har lengre nebb enn kanadagåsa, det lange nebbet er ikke like egnet til å beite kort gras (plengras) så grågåsa har derfor en preferanse mot eng og åker (korn). Føttene er blekrosa. Ungfuglene har en mer spraglet fjærdrakt og mangler den voksne fuglens tydelige tverrstriper på ryggen. Ungfuglen mørk nebbnegl og grålige bein. Det mørke halebåndet synes tydelig i flukt (NJFF 2003).

Nasjonal målsetning for grågås (DN rapport 1996-2)

Grågåsa skal bevares som en viktig og høstingsverdig del av kystfaunaen. Bestanden bør stabiliseres, eventuelt reduseres der skadeproblemene ikke kan løses på annen måte.

Det skal fortsatt være slik at skadeproblemer forårsaket av jaktbare arter søkes begrenset gjennom å tilpasse bestanden til et akseptabelt skadenivå. Grågåsa skal fortsatt være en viktig jaktbar art i kystområdene, men beskatningstrykket og fordeling må ta sikte på å redusere skader i de utsatte områdene.

Det skal tillates ekspansjon av grågåsbestanden i nye områder, og eventuelt i områder uten skadeproblemer.

(17)

Utbredelse

Grågåsa hekker i Palearktis. Arten blir delt inn i en vestlig og en østlig underart. Vår grågås hører til den vestlige underarten. Basert på hekkebiologi, morfologi (utseende) og habitatvalg kan trolig den norske hekkebestanden regnes som en egen populasjon (Follestad 1994). I dag hekker grågås langs hele kysten helt opp til Finnmark (artsdatabanken.no).

Tyngdepunktet i utbredelse finner vi fra Sunn- møre til Nordland. En regner med at noe av opphavet til grågjessene på Østlandskysten stammer fra utsetninger i Indre Oslofjord på 1960-tallet, mens opphavet til gjessene i Tele- mark og Agderfylkene er noe mer usikkert (DN 1996).

Grågåsa hekker på flere øyer i Breiangen utenfor Tofte i Hurum kommune. Foto Beate Aase Heidenreich.

Utbredelse Buskerud

Grågåsbestanden i Buskerud er en egen populasjon som har økt sin utbredelse fra første observasjon av hekkende par i Røyken (Høvikskjær) i 1985. Grågåsa i Buskerud

etablerte seg raskt litt innover i landet. I Drammenselva ved Stryken i Nedre Eiker har grågåsa hekket siden 1980- tallet (Anders Hals pers. medd.) I 1998 ble bestanden i dette om- rådet anslått til 10-15 hekkende par (Larsen m.fl. 2005). I dag er fylkets største bestand i kommunene Øvre Eiker og Nedre Eiker.

Bestanden av grågås har økt jevnt frem til 10 registrerte hekkinger langs kysten i 2007 (Bergan og Andersen 2007). Det har vært en viss spredning av arten. Grågås hekket første gang Tyrifjorden ved Vikersund i 1999.

Bønder i Øvre Eiker registrerte at grågåsa kom på midten av 1990 tallet. To par hekket i Hønefoss i 2007 (Larsen, m.fl.2007). I dag hekker grågås langs hele Drammensvassdraget nord til Krøderen (artsobservasjoner.no).

Grågås overvintrer sjelden i Norge, men enkelte vintre observeres arten i Drammens- vassdraget (Larsen m.fl. 2005 og 2006).

I Norge hekker grågåsa oftest i tilknytning til sjøen, på lyngkledde holmer og øyer langs kysten. Imidlertid viser det seg at den stadig etablerer seg innover i landet, og den er nå registrert hekkende også i Oppland (artsdatabanken.no). Grågåsa kommer til hekkeplassene i vår del av landet i midten av mars.

Grågåsa legger reiret sitt godt skjult av vegetasjon i motsetning til kanadagåsa som legger reiret mer åpent. Grågåsa legger 4- 7 egg og ruger fra starten/midten av april.

Eggene ruges 27-29 døgn. Ungene er normalt flyvedyktige i sin 10. leveuke. Som for kanadagåsa er grågåsa kjønnsmoden i 2-3 år alderen.

Grågåsa er under hekking spesielt utsatt for flom. Grunneiere langs Drammenselva har observert at flom har en direkte innvirkning på antall gås etter klekking (Sverre Hennum, pers.

medd).

Det er registrert at kanadagåsa kan hindre grå- gåsa i å hekke, men det er usikkert hvilke effekter den har på ulike stedegne arter over tid (Norsk Svarteliste 2007).

(18)

Trekk

Ringmerkede grågjess, som hekker på Nord- Vestlandet, i Trøndelag og Nordland, drar til Las Marismas sør i Spania. De siste årene har færre reist helt til Spania, og flere tilbringer

vinteren i Nederland (A. Follestad 2008). Man vet lite om hvor grågåsas i Buskerud trekker om vinteren. Merkinger av gjess i Oslo for en del år siden, viste at disse i stor grad dro litt lenger sør i Europa. Dette kan skyldes deres svenske opphav (Arne Follestad, pers. medd).

2.3 Hvitkinngås (Branta leucopsis)

Hvitkinngjess hviler på Linnesstranda i Lier.

Foto: Steinar Stueflotten.

Kjennetegn

Hvitkinngåsa er en middels stor grå, svart og hvit gås med kort hals og avrundet hode.

Nebbet er lite og svart, og bena er svarte. Den er 58-70 cm lang og veier 1,5-2,0 kg.

Kjønnene er like, men hannen er noe større enn hunnene (Strøm, H. 2007).

Utbredelse

Hvitkinngåsa er en arktisk art og hekker naturlig på Svalbard, Østkysten av Grønland og nord i den europeiske delen av Russland (Novaja Semlja). I 1971 ble det registrert hekking på Gotland i Sverige. Grønlandsfugle- ne overvintrer i Irland og Skottlands nord- vestlige deler, mens Svalbardgjessene overvintrer i Sørvest-Skottland og Nordvest- England. De russiske gjessene trekker via Kvitesjøen, Fiskebukta og Sør-Sverige til vinterlokaliteter i Nederland. Under vårtrekket er disse fuglenes hovedrasteplasser på Gotland og i Estland (Ree 2001). På slutten av 1990- tallet talte verdensbestanden av hvitkinngjess over 330 000 individer, hvorav den russiske bestanden utgjorde omlag 270 000. De hvit- kinngjessene som trekker langs vestkysten i Norge tilhører Svalbardbestanden. På slutten av 1940-tallet var hvitkinngåsa nær utryddelse etter å ha vært sterkt etterstrebet og overbe- skattet både på hekkeplassene og i vinter- områdene i Skottland. Ulike vernetiltak ble derfor iverksatt, og Svalbardbestanden har Nasjonale målsetninger for hvitkinngås (DN rapport 1996-2)

Bestanden av hvitkinngås skal inntil videre opprettholdes minst på dagens nivå.

Det er skrevet i rapporten om bestanden i vårt område: Den lokale bestanden i Oslo-området skyldes utsetting/rømming, og skal ikke opprettholdes.

(19)

igjen vokst. Høsten 1997 ble det registrert 23 500 individer (Samuelsen, m.fl. 2004).

Opprinnelsen til hvitkinngåsa i Oslofjorden er noe usikker. Bestanden i Oslofjorden stammer blant annet fra 40 kyllinger som ble innført fra Sverige til Ekeberg gård i Oslo (Ree 2001).

Ree mener bestanden i tillegg til disse har sin opprinnelse i bestanden i Østersjøen, som har ekspandert til Østfold og derfra videre inn Oslofjorden. Østersjøbestanden har sin opprinnelse fra Russland, samt parkfugler fra Stockholm (V. Ree, NOF 2001).

Uansett opphavet til denne arktiske gåsa er den nå godt etablert i Indre Oslofjord, og har fra 2001 vært den mest tallrike gåsearten i dette området se figur 5 side 20.. I 2001 registrerte Norsk Ornitologisk Forening 72 hekkende par i Indre Oslofjord, i 2005 ble det registrert 151 par og i 2007 registrerte de 234 par. Det ble da også registrert 8 par på Buskerudsiden av fjorden (Andersen m.fl. 2007 og Bergan m.fl.

2001 - 2007), 7 par i Østfoldskjærgården, ca 10 par i Vestfoldskjærgården og 3 par i Aust- Agder, samt 3 par i Randsfjorden i Oppland. I 2007 ble det gjennomført eggpunktering av 57 reir i Oslo og Akershus delen av Indre

Oslofjord (Bergan, m.fl. 2007).

Hvitkinngåsa er lite sky og legger ofte reiret lett synlig i terrenget. Hunnen ruger mens hannen holder vakt. Eggene ruges i 24-25 døgn og ungene er flyvedyktige 40-45 døgn etter klekking (Ree, V. 2001). Hvitkinngåsa i Oslofjordområdet hekker på øyer, og er derfor lite utsatt for predasjon fra rev som er største predator på Svalbard. Hvitkinngåsa er ikke i stand til å jage reven slik den jevnstore kort- nebbgåsa gjør. (Arne Follstad, pers. medd.)

Hvitkinngåsa legger reiret åpent, her blant vinterkarse på Vealøs i Hurum. Foto: Beate Aase Heidenreich.

Hvitkinngås i Buskerud

Hvitkinngåsa ble første gang observert i Buskerud i 1981. Ett par oppholdt seg da på Averøya i Tyrifjorden. Om de noen gang etablerte seg og hekket her er uvisst (Anders Hals, pers. medd.) I 1999 ble hvitkinngåsa observert på øya Vealøs hvor også første hekking ble observert i 2001(birdlife.no) Arten ble påvist hekkende på Sundbyholmene i Røyken første gang i 2003 (1 par), deretter tre par i henholdsvis 2004 og 2005. I 2006 var det fire par på disse holmene. Samlet ble det i 2009 påvist 10 hekkinger i Buskerud. Det stadig økende antallet hekkende par må sees i sammenheng med stor bestandsvekst lenger inn i Oslofjorden (Bergan m.fl. 2007), og det er all grunn til å tro at hvitkinngåsa har kommet for å bli også i Buskerud.

Hvitkinngåsa er godt etablert i Oslofjorden her fra Tofte i Hurum. Foto: Beate Aase Heidenreich.

(20)

Figur 5. Registrerte hekkende par av hvitkinngås i Oslofjord i perioden 1979-2009. Kilde: NOF Oslo og Akershus, NOF Buskerud.

2.4 Kortnebbgås (Anser brachyrhynchus)

Kortnebbgåsa er 60-70 cm, hannen veier ca 2,6 kg, hunn ca. 2,3 kg. Kortnebbgåsa hekker ikke i Buskerud, men den opptrer som regelmessig trekkgjest vår og høst. Vår og høst passerer flere tusen kortnebbgjess fylket på trekk. Et tilsynelatende økende antall fugler (flokker) hviler på ulike lokaliteter i Buskerud, blant annet Fiskumvannet, Drammensfjorden/

Linnessstranda og Tyrifjorden, før de trekker videre. Vårtrekket har flyttet seg betydelig i tid i løpet av de siste 20-30 årene, fra midt i mai til begynnelsen av april. Høsttrekket har ikke vist en tilsvarende endring. Her er fortsatt trekktoppen omkring 25.09 (Anders Hals pers.

medd.).

2.5 Ringgås (Branta bernicla)

Det er ingen hekkefunn av ringgås i Buskerud.

Men arten ses fra tid til annen på trekk ved Fiskumvannet i Øvre Eiker.

Kortnebbgås. Foto: Hjalmar Eide.

(21)

Sædgjess på Hardangervidda i 2008. Foto Magnus Johan Steinsvåg

2.6 Sædgås (Anser fabalis)

Sædgåsa er 66-84 cm, hann ca. 3,2 kg, hunn ca 2,8 kg. Sædgåsa hekker i Palearktis, fra nordlige skogområder i Fennoskandia og i taiga- og tundra områdene gjennom Nord-Russland til Stillehavet. Arten er delt inn i flere del- populasjoner og to underarter A.f. fabalis og A.f.rossicus. Det er A.f. fabalis som hekker i Fennoskandia. I Norge hekker sædgåsa meget fåtallig i barskogsregionen og delvis i bjørke- beltet, mest vanlig i østlige deler av Finnmark.

Sædgåsa er en tilfeldig trekkgjest i Fiskum- vannet vår og høst (Anders Hals, pers. medd.) med). Det ble imidlertid påvist hekkende sædgås på Hardangervidda (Buskerud) i 2008 (SNO) og i 2009 (S. Byrkjeland pers. medd.).

2.7 Snøgås (Anser caerulescens)

Snøgåsa er 65-80 cm og ca 2,6 kg. Snøgåsa er ikke naturlig forkommende i Norge, men kommer opprinnelig fra Nord-Amerika. Siden 1960-årene har snøgjess holdt til ved Østensjø- vannet i Oslo (Samuelsen, m.fl. 2004) og fra 1981 har det vært hekkende snøgås i Bunne- fjorden i Oslo. Snøgåsa som hekker i Oslo- fjorden, kommer i sin helhet fra den forvillete Ekebergstammen fra 1970-åra der ca 40 tamme individer rømte. Snøgåsa har ikke hekket i Oslofjorden siden 1994, og frem til 2007 var det ingen hekkende par i Oslofjorden (Bergan,

M. 2007). Trekkende snøgjess sees ellers i Norge av og til sammen med flokker av mai- trekkende kortnebbgjess over Trøndelag og på beite i Lofoten (Bollingmo 1991). Arten ses en sjelden gang på Fiskumvannet, da ofte sammen med andre arter – i 2008 ble den sett sammen med trekkende kortnebbgås i midten av april (NOF Øvre Eiker hjemmeside).

2.8 Stripegås (Anser indicus)

Stripegås er å anse som en sjeldenhet. Det er ingen hekkefunn påvist i Buskerud. Arten finnes på Svartelisten til Artsdatabanken (2007) og anses som en fremmed art i Norge.

(22)

3. Gjess som jaktressurs

Det er tradisjon i Norge for å utnytte viltressur- ser ved jakt og fangst. Beskatning av gås har lange tradisjoner i landet særlig som høstjakt, men også som vårjakt, gjennom eggplukking og lokalt ved oppdrett av gåsunger eller fangst og slakting av fjærfellende gjess (DN-rapport 1996-2). Jakt er, og skal være, det viktigste bestandsregulerende virkemiddel i gåseforvalt- ningen.

Ungdom med kanadagjess, fra opplæringsjakt.

Foto: R. Sagmo, NJFF Nord- Trøndelag

Gåsejakt har ikke lang tradisjon i Buskerud. I 2008 ble det i Buskerud felt 63 grågjess, 81 kanadagjess og en kortnebbgås se figur 6 side 23. Det var en voldsom økning i antall felte gjess i jaktåret 1999-2000 av ukjent årsak. Ser man bort fra dette året, har det vært en jevn økning i antall felte gjess i fylket.

I landet for øvrig ble det felt omkring 12 000 grågjess, 3 000 kanadagjess og 2000 kortnebbgjess i 2008. De største grågåsfylkene er Møre og Romsdal (2226), Sogn og Fjordane (2323) og Nordland (2029). Flest kanadagjess skytes i

Østfold (550) og Hedmark (548) etterfulgt av Akershus (409). Nord- Trøndelag er det fylket som feller flest kortnebb gjess med 1717 felte individer i 2008. Gåsejakta er krevende jaktform da gåsa er svært sky. Den lærer fort og trekker raskt ut av området om den blir forstyrret. Samarbeid mellom grunneiere om å la gåsejegerne slippe til, er nødvendig for å få til effektiv jakt og øke uttaket.

I Buskerud er jakt på kanadagås i innlandet en jaktform som mange kan delta i. Jakta på grågås som hekker i Eiker- kommunen er en krevende jaktform med gås som oppholder seg i kulturlandskapet med mye bebyggelse i nærheten. Norges Jeger- og Fiskerforbund holder kurs for å lære opp nye jegere til mer effektiv gåsejakt. Et økt fokus på gåsejakt med opplæring for å få opp effektiviteten vil forhåpentligvis kunne øke jaktuttaket av gås i årene fremover.

Grågås. Foto: Glenn Hermstad, Alstadhaug jff.

(23)

Figur 6. Jaktstatistikk for felte grågås og kanadagås i Buskerud fra 1993-2008. Den mest tallrike gåsa i Buskerud har lenge vært kanadagås og jakten på denne åpnet i Buskerud i 1992. Kilde: Statistisk Sentralbyrå (SSB).

.

Gåsejakta er spennende og opplæring av nye jegere er viktig. Foto Glenn Hermstad, Alstadhaug jff.

(24)

4. Juridiske rammer og retningslinjer i forvaltningen av gjess

4.1 Internasjonale rammer

Gjessene vi ser i Norge er ikke bare norske.

De er mobile og trekker over landegrenser for å utnytte det området som til enhver tid bidrar med næring, skjul og hekkeområder. Gåse- forvaltningen må derfor også ses i et interna- sjonalt perspektiv.

Med bakgrunn i det naturlige trekkregimet til gåsebestander som hekker i Norge, må disse altså forvaltes i samarbeid med en rekke europeiske land hvor gåsa oppholder seg vinterstid. Norge har tiltrådt flere internasjonale konvensjoner og avtaler som på ulike måter forplikter oss i forvaltningen av gjess.

Med unntak av kanadagåsa berøres alle våre gåsearter av en eller flere av disse konvensjonene, se tabell 2, side 24.

Tabell 2. Internasjonale konvensjoner som Norge har ratifisert og som er aktuelle i gåseforvaltningen.

4.2 Nasjonale rammer

Norge har i likhet med andre land tilpasset sitt nasjonale regelverk til de forskjellige internasjonale avtalene. Norge har nasjonalt lovverk og retningslinjer som konkret regulerer

forvaltning av artsmangfoldet. Nasjonale målsetninger om å ta vare på biologisk mangfold og forvaltningen av den enkelte art, gjennom naturmangfoldloven samt utøvelsen av jakt i medhold av viltloven, utgjør hoved- elementene i den nasjonale gåseforvaltningen.

Konvensjon Ratifisert Formål

Bonnkonvensjonen 1979 Beskytte trekkende arter av ville dyr

Bernkonvensjonen 1979 Beskyttelse av ville dyr og planter og deres leveområder i Europa Ramsarkonvensjonen 1975 Vern av våtmarksområder av internasjonal betydning

Biodiversitetkonvensjonen 1992 Bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold

(25)

4.3 Jakttidsrammer og jakttider.

Med utgangspunkt i viltloven § 3 er alle arter fredet med mindre det er åpnet for jakt på dem.

Jaktbare arter er omtalt i Forskrift om jakt- og fangsttider samt sakning av egg og dun for jaktsesongene 1. april 2007 – 31. mars 2012 (jakttidsforskriften), se tabell 3 side 25.

Med hjemmel i jakttidsforskriften kan Fylkes- mannen åpne for jakt på grågås inntil 15 dager før ordinær jaktstart når det foreligger en god- kjent lokal forvaltningsplan. I denne perioden kan det bare jaktes fra kl. 0400 – 1100 om morgenen.

Fylkesmannen kan også med hjemmel i jakttidsforskriften ved forskrift utvide jakttida på kanadagås og stripegås i inntil 15 dager i forkant av ordinær jakttid. Fylkesmannen kan dessuten tilsvarende utvide jakttida på kanada- gås og stripegås i inntil to måneder i etterkant av ordinær jakttid. Dette kan gjøres uavhengig av om det finnes lokale forvaltningsplaner.

Direktoratet for naturforvaltning kan ved spesielle tilfelle endre og gi dispensasjon fra disse jakttidene (§7).

Tabell 3. Jakttider for grågås, kanadagås, stripegås og kortnebbgås fastsatt for perioden 1. april 2007 – 31. mars 2012.

Art

Ordinær jakttid (Fri jakt på hav og fjord, jf viltloven § 32)

Rammer for utvidet jakttid. Fylkesmannens myndighet til å fastsette forskrift etter jakttidsforskriften § 3.

Grågås

10.08. - 23.12.

(10.09. – 23.12.)

Jaktstart inntil 15 dager før ordinær jakttid når det foreligger en lokal forvaltningsplan. I denne perioden kan det jaktes fra kl. 0400-1100.

Kanadagås

10.08. - 23.12.

(10.09. – 23.12.)

Mulighet inntil 15 dager i forkant, samt inntil 2 måneder i etterkant.

Stripegås

10.08. - 23.12.

(10.09. – 23.12.)

Mulighet inntil 15 dager i forkant, samt inntil 2 måneder i etterkant.

Kortnebbgås 10.08. - 23.12.

(10.09. – 23.12.)

Ingen utvidet jakt utover ordinær jakt.

Sanking av egg og dun

Grunneier kan sanke egg fra grågåsreir fram til og med 15. april, og egg fra kanadagås og stripe gås fram til og med 1. juli. I områder som inngår i en lokal forvaltningsplan for grå- gås kan Fylkesmannen også gi tillatelse til sanking av egg fra grågås etter 15. april, se tabell 4 side 26. Fylkesmannen skal godkjenne det faglige innholdet og tiltakene presentert i en slik lokal forvaltningsplan (forskrift om jakt- og fangsttider samt sanking av egg og dun for jaktsesongene fra 1. april 2007 til og med 31.mars 2012).

Kanadagåsreir fra øy i Breiangen, fra sjøfugltellingene.

Foto: Beate Aase Heidenreich

(26)

Tabell 4. Arter og tider hvor grunneier eller bruker kan sanke egg fra fuglereir.

Art Tidspunkt Kommentar

Grågås Fram til og med 15.april

Fylkesmannen kan gi tillatelse til sanking av egg fra grågås utover 15. april i områder hvor dette inngår i en forvaltningsplan for grågås. Fylkesmannen skal godkjenne det faglige innholdet og de tiltak som beskrives.

Kanadagås Fram til og med

1. juli Trenger ingen spesiell tillatelse fra kommune eller fylkesmann.

Stripegås Fram til og med

Hvitkinngås Fram til og med

Snøgås Fram til og med

Forskrift om skadefelling

Forskrift om felling av viltarter som gjør skade eller vesentlig reduserer andre viltarter sin reproduksjon hjemler kommunens rett til å fatte vedtak om fellingstillatelse på arter som grågås og kanadagås når disse gjør skade (pkt.

II B). Fylkesmannen kan gi tillatelse til felling av kortnebbgås, stripegås, snøgås og hvitkinn- gås når disse gjør skade (pkt. II C). Det er flere forutsetninger som må være oppfylt for at kommunen skal kunne gi fellingstillatelse.

Skade skal ha oppstått i inneværende sesong, og i ett slikt omfang som er av vesentlig økonomisk betydning for den skadelidende eller som vil få tilsvarende betydning dersom skaden fortsetter. Videre skal bruker eller rettighetshaver i rimelig utstrekning ha forsøkt andre tiltak for å redusere/hindre skade.

Det er et prinsipp at skadefellingsforskriften ikke blir praktisert slik at det medfører en uthuling av fredningsprinsippet i viltloven (§3). Med dette menes at aktuell viltart er fredet utenom jakttidsrammen og tildeling av skadefellingstillatelse ikke skal fungere som en lokal ”jakttid” eller bestandsregulering. Se for øvrig vedlegg B.

Ny skadefellingsforskrift fra 2010 Ny forskrift om felling av viltarter som gjør skade var ute på høring vinteren 2009. For- skriften ventes å tre i kraft i 2010. Forslaget innbærer en presisering av dagens forskrift på følgende punkter:

Krav om økonomisk tap

Krav om dokumentasjon av skadefore- byggende tiltak

Økt hensyn til at viltet er fredet, særlig yngletidsfredningen

Myndighetsfordeling som er bedre tilpasset en tydeligere forskrift Det kreves også tillatelse fra Fylkes- mannen for inngrep ved hekke og yngleplasser

Selve tillatelsen har tydelige krav om hvordan den skal avgrenses til skadesi- tuasjonen

(27)

Nasjonale retningslinjer

De internasjonale konvensjonene gir rammer og grunnlaget for nasjonale føringer og retningslinjer innen viltforvaltning, se tabell 2 side 24. Sentrale og aktuelle målsetninger har som mål å bevare det biologiske mangfoldet.

Nasjonal handlingsplan for gjess Direktoratet for naturforvaltning (DN)

utarbeidet i 1996 en nasjonal handlingsplan for gjess (DN-rapport 1996-2). Planen omfatter de sju gåseartene i Norge - sædgås, kortnebbgås, dverggås, grågås, kanadagås, hvitkinngås og ringgås. DNs handlingsplan formulerer forvaltningsmål for ulike arter av gjess.

Generelt er det viktig å operere med et

forvaltningskille mellom arter som er ekstremt fåtallige, og de populasjonene som er rimelig store og voksende og opererer som skadevoldere, samt mellom arktisk hekkende gjess kontra arter som hekker i fastlands-Norge. I handlingsplanene skilles det også mellom arter

som hører til i landet og introduserte arter.

Planen fokuserer særlig på konflikten mellom gjess og landbruksnæringen. Den omhandler tiltak som kan settes i verk for å redusere skadenivået i problemområdene og samtidig opprettholde gode gåsebestander.

Kanadagås. Foto: Beate Aase Heidenreich

Arbeidsgruppen for nasjonal handlingsplan har foreslått følgende tre hovedmål:

1. Gjess som biologisk ressurs skal forvaltes slik at levedyktige bestander og deres leveområder sikres både på kort og lang sikt.

2. Bærekraftig høsting av jaktbare bestander skal gis riktige rammevilkår, slik at jakt fungerer både som et effektivt forvaltningsverktøy og et attraktivt fritidstilbud.

3. Konfliktene mellom gjess og landbruksnæring må løses på en forsvarlig måte

(DN rapport 1996-2)

(28)

5. Utfordringer med gås i Buskerud

Bestandene av grågås og kanadagås i fylket er gode. Særlig grågåsa sprer seg fortsatt til nye områder. Dette er en naturlig utvikling som skjer parallelt over større geografiske område både nord og sør i landet. De siste årene viser også hvitkinngås bestandsøkning, og det er verdt å merke seg at arten er blitt den største utfordringen i forvaltningen av gjess i Oslo og Akershus ved sin tilgrising av friluftsområder.

Gjess som ikke blir jaget finner seg fort til rette på plenarealene som badestrender, parker og fotballbaner hvor beitet er godt. Fôring av

gjess er vanlig i byområder som for eksempel Drammen. For mange er det å komme tett innpå dyr og fugler i hverdagen verdifulle naturopplevelser. Dette er en verdi som skal verdsettes. De største utfordringene med gjess i Buskerud i dag er tilgrising av friluftsområder (kommunale grøntarealer, badestrender, campingplasser, fotballbaner etc.), men enkelte steder også beiteskader på dyrket mark. Figur 7 side 29 viser tilbakemeldinger på skader og tilgrising forårsaket av gjess.

Kanadagjess i elveparken i Drammen. Foto: Beate Aase Heidenreich

(29)

Figur 7. Områder i Buskerud som har rapportert om tilgrising av friluftsområder og grunneiere som har rapportert om skader på gras/ korn. Se også vedlegg C og D.

(30)

5.1 Tilgrising av friluftsområder

Badeplasser ved både fersk- og saltvann er ofte gunstige områder for gås. Gjessenes mytetid (den perioden de skifter fjærdrakt og dermed ikke er flygedyktige) faller sammen med vår badesesong (juli måned). Ofte er badeplasser delvis tilsådd og naturlig begrodd med gras, noe som er attraktivt beite for gjess. Dette, sammen med aktiv fôring fra mennesker og mindre predasjon fra naturlige fiender som rev og mink grunnet menneskets tilstedeværelse, er de viktigste årsakene til at gjessene trives på badeplassene. Analyser av avføring og tarminnhold fra gjess viser at avføring kan være kilde til en viss smittefare overfor mennesker, se faktaboks 1, side 31. Tilgrising av badeplasser og grøntarealer med gåsemøkk er et problem flere steder i fylket, se fFigur 7 side 29. Største ufordring per i dag er knyttet til friluftsområder i Drammen kommune og noen campingplasser blant annet Hokksund camping i Øvre Eiker.

Helsemyndighetenes mulighet til å fatte vedtak om felling av gjess

Både kommunehelsetjenesteloven, smittevernloven og forskrifter hjemlet i disse, kan gi kommunen rett til å fatte vedtak om felling /avliving av gjess, dersom avføring fra disse er

av ett slikt omfang at det anses som en trussel mot folks helse. Kommunelegen i Øvre Eiker ga i 2007 Hokksund camping tillatelse til å felle gjess med hjemmel i smittevernloven.

Men det påpekes at denne trusselen må overstige ett visst nivå. Direktoratet for naturforvaltning (DN) sier i ett brev om temaet at ”helsetjenesten, normalt i første omgang (bør), vurdere andre virkemidler enn pålegg om felling av ynglene fredet vilt for å forebyg- ge helsemessige skader og ulemper på grunn av vilt.” Jfr. korrespondanse mellom Helsedi- rektoratet og DN (Helsedirektoratet 2009).

Felling av skadegjørende gjess i Drammen Drammen kommune har en elve- og fjordpark med store plenareal hvor kanadagåsa trives godt. Med sine 60 878 innbyggere og Drammenselva som renner gjennom kommunen er gåsa for mange en estetisk opplevelse og den fôres av mange brukere av elve- og fjordparkene. Dette har ført til problemer med tilgrising av gåsemøkk. Drammen kommune har innenfor ordinære jaktidsrammer gjennom- ført kontrollerte fellinger av gjess i fjord- og elveparkene gjennom en årrekke. Hensikten har vært å desimere bestanden og samtidig bidra til at gjessene endrer adferd og blir mer naturlig sky overfor mennesker.

Hvitkinngjess beiter på plen i Sverige. Foto: Bjørn Erik Lauritsen.

(31)

Faktaboks 1.

Gåsemøkk – et sanitært problem?

En gås produserer ekskrementer ca. en gang hvert 4.-5. minutt, og i løpet av et døgn kan den produsere hele 600-700 gram avføring. Det er derfor liten tvil om at flere titalls gjess kan legge igjen betydelige mengder avføring på enkelte lokaliteter. På bakgrunn av dette, og usikkerheten rundt smittefaren via avføring hos gås, satte Bærum kommune i verk prøvetaking av avføring og tarminnhold fra kanadagås. Resultatet av undersøkelsene viste at det fantes bakterier i 70 % av dyrene, bakterier som blant annet kan gi diaré hos mennesker. Oslo kommune har også sendt inn ekskrementprøver fra gjess til analyse ved Veterinærinstitut- tet, men konklusjonen på disse var at det ikke ble påvist patogene (sykdomsfremkallende) bakterier eller parasitter. Generelt sett tyder resultatene på at avføring fra gjess kan være kilde til en viss smittefare ovenfor mennesker (Samuelsen m.fl. 2004.

En nedgriset fotballbane med beitende hvitkinngås og kanadagås gås i bakgrunnen, fra Sverige. Foto: Bjørn Erik Lauritzen.

(32)

5.2 Skader på dyret mark i Buskerud

Intensivering av jordbruket og økt fokus på bruk av næringsrike grassorter har bedret kvaliteten og økt lengden på vekstsesongen, og dermed generert gode gåsebeiter. Dette er med på å øke kontrastene mellom mulige beiteom- råder i utmark og aktive jordbruksareal. De mest optimale gåsehabitatene vil derfor i mange tilfelle utgjøre naturpregede areal som myrer, tjern, elver og holmer som ligger i tilknytning til dyrket mark (Steinsvåg, J.M.

2008).

Gåsa lager ganger i åkeren. Fra korn i Nedre Eiker.

Foto: Kristin Stryken.

I forbindelse med planarbeidets spørreunder- søkelsen, meldte nesten alle kommuner i nedre del av fylket om beiteskader forårsaket av grågås og kanadagås, se Figur 7 side 29 . Skadene er sammenfallende med hekkeområ- dene. Omfanget av skadene er størst der optimale beiteområder ligger helt ned til vannkanten. Gåsa kommer svømmende og går i land for å beite. Skadene er hovedsakelig på korn om våren og utover sommeren, men det er også meldt inn skade på eng/gras. Av gjessene er grågåsa den største skadegjøreren på korn og eng. Grågåsa har lenger nebb enn kanadagåsa og kan ikke nyttiggjøre seg det korte graset i friarealene på samme måte som kanadagåsa (A. Follestad pers. medd.).

Bildet fra Nedre Eiker viser korn som er beitet så hardt at det ikke ble dannet aks slik som i resten av åkeren lenger bak. Foto: Kristin Stryken

(33)

Effekt av skadene på dyrket mark delt inn i tre hovedgrupper

1. Redusert mengde avling, i mengde på gras, og i form av mangel på aks med korn på åker.

Nedbeiting oppstår særlig tidlig i vekstsesongen når plantene er små. Vedvarende beiting utover i vekstsesongen holder veksten nede slik at kornet ikke utvikler aks (Kristin Stryken, pers. medd.).

2. Endret artssammensetning i grasavling. Gjessene er selektive og oppsøker de mest næringsrike sortene. Undersøkelser gjort ved Tjøtta fagsenter viser at grågåsa prefererer engsvingel, raig- ras og timotei framfor hundegras og strandrør (Hatten m.fl. 2004). Dette fører til at

artssammensetningen i enga forandrer seg over tid. Slike endringer vil i visse tilfelle føre til at enga må fornyes oftere, noe som medfører økte kostnader.

3. Effekter av gåsemøkk på fôrkvalitet og smak. Gjess har en rask og ufullstendig fordøyelse som gjør at det produseres ekskrementer hvert 4-5 minutt. I løpet av ett døgn produserer en gås ca 600-700g avføring (Samuelsen m.fl. 2004). Forsøk gjennomført av Planteforsk viser at fôr med gåsemøkk har dårligere gjæringskvalitet enn fôr uten. Dårlig gjæring gir dårligere fôrverdi (Høgberg m.fl. 2003)

5.3 Lokal forvaltning av gjess

I forbindelse med kartleggingen av bestanden av gjess i fylket og spørreundersøkelsen som fulgte, ble det spurt om hvordan kommunene og organisasjonene så på dagens bestand av gjess og hva de ønsker seg av bestandstørrelse i fremtiden.

Kanadagås

Figur 8. Kommunens ønske for fremtidig bestand av kanadagås.

Fra spørreundersøkelsen ser man at 8 av 18 kommuner ønsker reduksjon i bestanden av kanadagås, 5 ønsker samme nivå og 4 har ikke svart. En kommune ønsker en økning (Nore og Uvdal kommune).

Figur 9. Organisasjonenes ønske om fremtidig bestand av kanadagås.

(34)

Blant organisasjonene ønsker 5 av 8 en redusert bestand av kanadagås. Undersøkelsen viser at de kommunene som ønsker reduksjon i bestandene også har de største utfordringene med gås i dag.

Grågås

Figur 10. Kommunenes ønske for fremtidig bestand for grågås.

Spørreundersøkelsen viser at 9 av 18 kommuner ønsker bestanden av grågås på samme nivå som i dag. 6 av kommunene svarte ikke på spørsmålet, to ønsker reduksjon og en ønsker økning i bestanden.

Figur 11. Organisasjonenes ønske om fremtidig bestand av grågås.

Når organisasjonene blir spurt om fremtidig bestand av grågås sier 4 av 8 organisasjoner at de ønsker bestanden på samme nivå, to har

ikke svart, en ønsker reduksjon og en kommune ønsker økning i bestanden. Som med kanadagåsa er det de samme kommunene som ønsker reduksjon som har problemer med tilgrising av friareal og/eller har beiteskader.

Bestandsøkningen av gjess har kommet forholdsvis raskt, og kommunene har fått utfordringer i å takle de ulempene som gjessene medfører. Disse utfordringene i kommunal viltforvaltning har mange steder ført til skadefellingstillatelser, se Figur 7 side 29. I flere tilfeller synes det å ha vært gjort lite for å hindre skade, og få forebyggende tiltak er prøvd. Et annet viktig vilkår for å gi tillatelse til skadefelling er at skaden skal ha et omfang av vesentlig betydning for den skadelidende.

Kapittel 7 går nærmere inn på forbyggende tiltak og erfaringer.

5.4 Konsekvenser på biologisk mangfold

Kanadagås er en fremmed art. Foto: Bjørn Erik Lauritzen.

(35)

Artsdatabankens økologiske vurderinger konkluderer med ukjent risiko om hvorvidt kanadagåsa har negativ effekt på naturlige habitater eller økosystemer. Det er også vurdert til å være en ukjent risiko vedrørende kanadagåsas effekt på stedegne arter og på genetisk mangfold (Norsk Svarteliste 2007).

Undersøkelser har vist at gjess antakelig kan tilføre beiteområder nye plantearter slik som hvitkinngås med stor sannsynlighet har gjort i sine rasteområder på Helgeland. Fortsatt bruk av disse områdene kan være avgjørende for å bevare de botaniske verdiene (DN-rapport 1996-2). Med bakgrunn i en kraftig bestandsvekst er det dokumentert at det kan oppstå konkurranse i hekkeområder, da kanadagåsa er aggressiv mot andre andefugler i hekketida.

Dette vil være spesielt fremtredende der bestandstettheten er størst. Fra enkelte hold er det uttrykt at kanadagåsa kan fortrenge andre arter. Feltundersøkelser i Indre Oslofjord utført av Norsk Ornitologisk Forening Oslo og Akershus, viser en bestandsreduksjon av stokkand utover 1980-tallet. Parallelt med nedgangen av stokkand ble det registrert en kraftig vekst i kanadagåsbestanden (Samuelsen m.fl. 2004). De fleste feltobservasjoner viser

imidlertid at dette ikke er konkurranse på næringsrike hekkelokaliteter (Fabricius og Norgren 1987).

Kryssing mellom kanadagås og grågås er observert ved Fredrikstad, og på Svanøy er det registrert kryssinger mellom kanadagås og sædgås (Artsdatabanken 2007). I hvilken grad kanadagås konkurrerer med grågås er drøftet i fagmiljøene, og det er kjent at kanadagås kan hindre grågås i å hekke innenfor enkelte territorier (Artsdatabanken 2007). På Otterøya i Namsfjorden ble det rapport at kanadagås har jaget grågjess i et område som ble benyttet til raste- og hekkeområde for grågjess (Miljø- verndepartementet 2007). Slike lokale effekter (konkurranse) i hekkeområde eller på

beiteplasser vil være mest markert når det er store bestander, eller der passende habitat er en begrensende faktor.

En fortsatt naturlig vekst og utvidet utbredelse av grågås og hvitkinngås i fylket kan ikke anses å påvirke naturmangfoldet negativt. Det er kjent fra Oslo kommune at gjess fører til nedbeiting og slitasje på viktige områder for annet biologisk mangfold, særlig på øyene i Oslofjorden (Oslo kommune 2006).

Åker i Nedre Eiker utsatt for gåseskade. Gås med unger kommer lett til fra elva og går opp for å beite. Korn på bildet til venstre er beiteskadet og har også ganger etter ferdselen til gjessene. Som man ser på bildet er deler av åkeren ikke tresket på grunn av manglende aks på kornet. Foto: Finn-Arild Stryken.

(36)

6.0 Målsetninger for gåseforvaltningen

For å definere rammene for den regionale gåseforvaltningen og for å rette fokuset mot de viktigste utfordringene i Buskerud, presenteres her hovedmålsetningene. For å få dem knyttet opp mot konkrete lokale forhold, er aktuelle arbeidsmål også presentert. Dette er generelle arbeidsmål. En nærmere oversikt over aktuelle tiltak og tilhørende ansvarsdeling, er å finne i neste kapitel om forebyggende tiltak.

6.1 Forvaltning av hjemmehørende arter

Grågås og hvitkinngås er definert som hjemmehørende arter i Buskerud. Opprinnel- sen til hekkebestanden av hvitkinngås i Sør- Norge synes uklar. I Direktoratets for naturforvaltnings rapport 1996-2 er arten definert som ikke ønskelig (fremmed art), men er ikke omfattet av Artsdatabankens svarteliste (Norsk Svarteliste 2007). Det er per i dag ikke åpnet for jakt på hvitkinngås, men i Oslofjord- fylkene er eggsanking tillatt, se tabell 4 side 26. Forvaltningsplan for gås i Oslo og

Akershus omtaler hvitkinngås som hjemmehø- rende art og har følgende mål for arten:

Bestanden av grågås og hvitkinngås bør tilpasses et nivå hvor beiteskader på innmark, sanitære problemer, tilgrising av badeplasser/

friluftsområder er lavest mulig, samtidig som bestanden kan gi et høstbart jaktutbytte over tid (Samulesen m.fl. 2004). Det er naturlig at Buskerud forholder seg til målsettingene i

nabofylkene da de påvirker våre bestander.

Målsettingen for hvitkinngås i Oslo og Akershus forutsetter åpning for jakt på arten.

For å få jakte på hvitkinngås må det til en forskriftsendring. Denne forskriftsendringen kan først komme med jakttidsrevisjonen i 2012. Bestanden av grågås og hvitkinngås i Buskerud har økt de siste årene. Dette er en naturlig bestandsutvikling som per i dag anses å være innenfor artenes bæreevne i fylket. En fortsatt naturlig bestandsvekst og videre utbredelse er sannsynlig.

Grågåsa hører til i Buskerud. Foto: Birgitte Simensen Berg.

(37)

6.2 Forvaltning av fremmede arter

Fremmede gåsearter er gjess som enten direkte eller indirekte har kommet til landet ved hjelp av mennesket. Det kan være som følge av

direkte utsetting som kanadagås og snøgås, eller som rømminger eller spredning fra naboland hvor de er satt ut (stripegås).

Målsetning - hjemmehørende arter

Hjemmehørende gåsearter skal sikres i levedyktige bestander. Deres leveområde skal sikres på både kort og lang sikt. Videre naturlig utbredelse og ekspansjon skal tillates. Jakt er virkemiddelet for bestandsregulering og det er ønskelig å åpne for jakt på hvitkinngås.

Arbeidsmål:

a) Kartleggingen skal bedres. Nye funksjonsområder skal registreres i den løpende viltkart- leggingen (Naturbasen) og hekkefunn registreres i artsobservasjoner.no

b) Viktige leveområder og andre funksjonsområder for stedegne gjess skal tas vare på i den kommunale og regionale forvaltningen.

c) Forebyggende tiltak skal prioriteres før skadefelling.

d) Adgang til jakt på hvitkinngås i Buskerud bør vurderes ved neste jakttidsrevisjonen (2012).

Målsetning - fremmede arter

Fremmede arter er kanadagås, snøgås og stripegås og disse bør reduseres til et minimum. Primært bør jakt være det bestandsregulerende virkemiddelet.

Arbeidsmål

a) Iverksettelse av skadefelling ved tilgrising av friareal og skade på dyrket mark kan skje på et lavt skadenivå, men allikevel slik at forebyggende tiltak skal vurderes og eventuelt gjennomføres.

b) Bestandsutviklingen skal kartlegges og overvåkes.

c) Lokal forvaltning må ha økt fokus på fremmede gåsearter, og gjennom informasjon stimu- lere til økt jakt på disse artene.

(38)

6.3 Forvaltning i konfliktområder

Bestandsøkningen for grågås og kanadagås har ført til beiteskader, tilgrisning, og en økende konflikt med landbruksnæring og brukere av friluftsområder. Gåsemøkk på badeplasser,

fotballbaner og i parker oppleves som

ubehagelig. Avføringen er imidlertid i seg selv ikke spesielt farlig, se faktaboks om gåsemøkk side 29.

Målsetning - i konfliktområder

Bestandene av gjess i områder med store konflikter bør stabiliseres slik at tilgrising av friareal og beiteskader på innmark blir liggende på et akseptabelt nivå. Slike konfliktområder med tilhørende målsettinger bør defineres i lokal forvaltningsplan.

Arbeidsmål

a) Alle kommuner som opplever konflikter i forhold til gjess, bør utarbeide lokal forvaltningsplan.

b) Hvert avgrenset område, som for eksempel skadet jordbruksareal med omkringliggende gåsehabitat i en kommune, bør få definert et akseptabelt bestandsmål for antall hekkende par (referansepunkt).

c) Grunneiere bør, når gåsebestanden kommer over det nivå som er definert som akseptabelt, legge til rette for ordinær jakt på gås i ”skremmeområde” se vedlegg A. Dette kan gjerne gjøres i form av samarbeid mellom berørte grunneiere i ett geografisk avgrenset område i kommunene, se vedlegg A.

d) Områder som har utfordringer knyttet til tilgrising eller skader på dyrket mark bør lø- pende kartlegges av kommunen og aktuelle opplysninger sendes Fylkesmannen.

e) Felling av skadegjørende, hjemmehørende gjess utenom ordinær jakttid (skadefellingstillatelse) er et virkemiddel som skal brukes unntaksvis og i minst mulig grad.

f) Det bør være et samarbeid mellom helsemyndigheter og viltmyndigheter om virkemid- delbruken.

g) I tilfelle der grågjess hekker i vernede områder og beiter i områdene utenfor, skal det tas spesielle hensyn til gjessene. Forebyggende tiltak skal prioriteres.

(39)

6.4 Fremtidig forvaltningspraksis - målstyrt gåseforvaltning

Forvaltning av gås skal, på lik linje med hjorteviltforvaltningen, være en naturlig del av

den framtidige viltforvaltningen i kommunene i Buskerud.

Kort gress tiltrekker seg hvitkinngjess og kanadagjess, her fra en park i Sverige. Foto: Bjørn Erik Lauritzen.

Målsetting - fremtidig forvaltningspraksis

Forvaltningen av gås i Buskerud skal være målstyrt. Målsettingen for nivå på lokal gåsebestand i skadepressede områder, samt akseptabelt skadeomfang, skal defineres i lokal forvaltningsplan.

Lokal forvaltningsplan skal godkjennes av Fylkesmannen.

Arbeidsmål

a) Lokale forvaltningsplaner for grågås skal danne grunnlag for lokale forvaltningsstrategier, som bruk av forebyggende tiltak, og definering av ”friområde” og ”skremmeområde”.

b) Utarbeidelse av lokale forvaltningsplaner bør utarbeides i dialog med berørte brukere og Fylkesmannen

c) Bruk av ekstraordinære tiltak skal skje etter lokal (kommunal) forvaltningsplan.

d) Kopi av alle vedtak om skadefelling etter skadefellingsforskriften skal sendes Fylkesman- nen.

(40)

7. Aktuelle forebyggende tiltak

Utfordringene knyttet til gjess på dyrket mark eller på friareal som badeplasser og parker, krever tiltak for å få ned konfliktnivået. Vi deler tiltakene i fysiske tiltak, skremmetiltak og bestandsregulerende tiltak knyttet til jakt. I vårt område finnes det noen erfaringer som også blir presentert her. De fleste tiltakene er derimot hentet fra områder i Trøndelag og i Nord-Norge hvor man har hatt problemene over lengre tid, og hvor man har opparbeidet seg erfaring med de ulike metodene. Erfaring- ene er samlet og presentert av Kristiansen m.fl.

fra 2005 utgitt av Norsk Institutt for Plante-

forsking (Tjøtta fagsenter) og Norsk Institutt for Naturforsking (NINA). Disse erfaringene er fra grågås og hvitkinngås. Det er lite forsk- ningsresultater på tiltak mot kanadagås, men en del erfaringer finnes fra Østlandsområdet.

Konklusjonen er at kanadagås lar seg forholdsvis effektivt bestandsreguleres gjennom jakt.

I avsnittet nedenfor presenteres de mest aktuelle tiltakene hentet fra den nasjonale undersøkelsen. Bruk av slike tiltak i Buskerud bør vurderes særskilt i det enkelte tilfelle.

Beitende kanadagjess i Drammen. Foto Beate Aase Heidenreich