Litteratur for alle aldre?
En undersøkelse av begrepet allalderlitteratur i perioden 1975–2019
Solveig Kristiane Hermansen
NOR4490 – Masteroppgave i litteraturformidling Institutt for lingvistiske og nordiske studier
UNIVERSITETET I OSLO
Høsten 2020
Sammendrag
I denne masteroppgaven undersøker jeg hvordan begrepet allalderlitteratur har blitt brukt i tidsspennet 1975–2019. Til grunn for undersøkelsen ligger 437 tekster der begrepet allalderlitteratur forekommer. Tekstene er hentet fra aviser, nettsteder, monografier, artikkelsamlinger og tidsskrifter, og er undersøkt med mål om å avdekke hvordan begrepet har blitt brukt i norsk sammenheng i denne perioden. Begrepet betegner tilsynelatende litteratur som er for alle aldre, men viser seg først og fremst å bli brukt om verk kategorisert som barnelitteratur.
Tilblivelsen til begrepet koples ofte til forfatteren Jon Fosse. Ifølge Fosse skiller allalderlitteratur seg fra barnelitteratur ved å være skrevet med vekt på estetisk autonomi, ikke tilpasning til barneleseren. Min undersøkelse viser imidlertid at begrepet var i bruk to tiår før Fosse kom på banen. Barnelitteraturforskeren Åse Marie Ommundsen er en annen sentral aktør som knyttes til begrepet. Hennes definisjon tilsier at allalderlitteratur kjennetegnes av likeverdig henvendelse til både barn og voksne. Samsvarer bruken av begrepet på
barnelitteraturfeltet generelt mest med definisjonen til Fosse eller til Ommundsen? Eller anvendes det like gjerne på ganske andre måter?
Masteroppgaven bygger på en kvantitativ analyse av et omfattende materiale, bestående 437 tekster, framkommet som følge av søk etter forekomster av begrepet allalderlitteratur i Nasjonalbibliotekets digitaliserte arkiver og i mediearkivet Atekst (Retriever). Treffene har jeg systematisert og analysert kvalitativt for å besvare
problemstillingen: Hvordan brukes allalderlitteraturbegrepet? Fungerer det først og fremst som en kvalitetsmarkør, og for å heve barnelitteraturens status? Materialet er inndelt i tre perioder for å belyse endringer i bruksmønsteret over tid. Analysen avdekker at begrepet har vært i bruk siden 1970-tallet, at utbredelsen øker over tid, og at det koples stadig tettere til bildebokmediet. I praktisk bruk viser begrepet seg å være særdeles tøyelig. Det anvendes om mange typer litteratur, beregnet både på barn og voksne, sakprosa så vel som skjønnlitteratur.
Takk
Først og fremst vil jeg takke Marianne Egeland for grundige tilbakemeldinger, inspirerende veiledningsmøter, for tålmodighet og oppmuntrende ord. Takk også til Julie Sandberg Kleiva for å ha veiledet meg i oppstartsfasen av prosjektet. Jeg vil takke familie og venner for å ha lest og kommentert. Særlig takk til mamma og Christian for å ha sørget for at jeg ikke har mistet troen på meg selv, og for all hjelp og støtte.
Innhold
Sammendrag ... 3
Takk ... 5
1. Innledning ... 8
1.1 Såkalt allalderlitteratur ... 8
1.2 Allalderlitteratur i barnelitterær kontekst ... 9
1.3 Problemstilling ... 11
2. Teori ... 12
2.1 Enkel-, dobbel- og likeverdig henvendelse ... 12
2.2 Ambivalente tekster ... 13
2.3 Crossover Fiction ... 14
2.4 Allåldersböcker introduseres ... 15
2.5 Allalderlitteratur på norsk ... 16
3. Metode ... 18
3.1 Framgangsmåte for søk og avgrensning ... 18
3.2 Den kvalitative analysen ... 19
3.3 Periodeinndeling ... 20
4. Første periode: 1975–1996 ... 22
4.1 Hvor kommer begrepet fra? ... 23
4.2 Stor sjangervariasjon ... 24
4.3 Voksenappell som kvalitetskriterium ... 26
5. Andre periode: 1997–2010 ... 28
5.1 Reaksjoner på Jon Fosses allalderbegrep ... 29
5.2 Allalderlitteratur med dobbel henvendelse? ... 31
5.3 Forfatternes begrepsforståelse ... 32
5.4 På kryss og tvers ... 33
5.5 Aldersoverskridende tematikk ... 35
6. Tredje periode: 2010–2019 ... 37
6.1 Åse Marie Ommundsens allalderbegrep ... 38
6.2 Likeverdig henvendelse i allalderlitteraturen ... 39
6.3 Bildeboka som allalderlitteratur ... 40
6.4 Viktige allalderbøker ... 41
6.5 Variasjoner i bruk av allalderbegrepet ... 43
6.6 Allalderbegrepet som kvalitetsmarkør? ... 46
7. Avslutning ... 48
7.1 Hovedtendenser ... 48
7.2 Allalderbegrepets betydning ... 49
7.3 Et begrep for hvem? ... 50
Litteratur ... 52
Vedlegg 1: Anmeldelser ... 61
1. Innledning
1.1 Såkalt allalderlitteratur
Allalderlitteratur, eller liknende varianter av begrepet, er ikke oppslagsord i bokmål- og nynorskordboka, noe som kan tyde på at det ikke er et veletablert begrep. Det Norske Akademis ordbok (NAOB) definerer allalderlitteratur som «litteratur som henvender seg til både barn og voksne». Ingen store norske forlag eller bokhandler har på sine hjemmesider en egen fane for allalderlitteratur, og selv har jeg aldri sett egne hyller for denne litteraturen i noen bibliotek. Så hvor er det allalderlitteraturen holder til, blant voksenbøkene eller barnebøkene? Er det i noen av de gjerne aldersdefinerte fanene i barne- og
ungdomslitteraturseksjonen man kan finne allalderlitteratur?
NAOBs brede definisjon åpner for flere mulige forståelser av begrepet. Gjelder det bare for skjønnlitteratur, eller er også sakprosa inkludert? Litteraturbegrepet til grunn for definisjonen blir ikke avklart, og dermed etterlates dette spørsmålet ubesvart. Det blir heller ikke spesifisert om allalderlitteraturen er like mye for begge de særdeles vide aldersgruppene (barn og voksne). Kan den ene gruppen være overordnet den andre? Denne uklarheten gjør et eventuelt skille mellom barnelitteratur og allalderlitteratur utydelig, fordi henvendelse til voksne lesere gjerne kan forekomme i barnelitteraturen generelt. En konsekvens av allalderlitteraturbegrepets nokså vagt definerte betydning, er at en betraktelig del av
barnelitteraturen kan kategoriseres som allalderlitteratur. Eller avdekker bruken av begrepet over tid at allalderlitteratur anses for å være noe annet enn barnelitteratur? Spørsmål som disse skal jeg undersøke i denne oppgaven.
Begrepet allalderlittteratur er knyttet til sentrale termer som dreier seg om forholdet mellom adressat og mottaker i barnelitteraturen, slik som ambivalente tekster og tekster med såkalt double- og dual address. Basert på disse barnelitterære begrepene er henvendelse til voksne langt fra et ukjent fenomen i barnelitteraturen. På engelsk finnes dessuten begrepet crossover fiction, som har tydelige likhetstrekk med «allalderlitteratur», og på svensk finner vi allålderslitteratur.1
1 Det finnes liknende begreper på andre språk også. På dansk kan for eksempel «enhedslitteratur» brukes om verk som har egne innskrevne leserposisjoner til barn og voksne (Weinreich 2006, 50). Min avgrensing til det engelske og svenske begrepet har sin forklaring i at disse begrepene synes å ha særlig relevans for
allalderlitteraturbegrepet i Norge.
Allalderlitteraturbetegnelsen forbindes her til lands særlig med forfatteren Jon Fosse og barnebokforskeren Åse Marie Ommundsen. Fosse skrev i 1997 en kronikk der han definerer allalderlitteraturbegrepet, mens Ommundsen disputerte på en PhD-avhandling om
«grenseoverskridende litteratur», deriblant allalderlitteratur, i 2010. Barnelitteratur kan ikke være kunst, mener Fosse, fordi den er skrevet med vekt på tilpasning til barn som målgruppe.
Allalderlitteraturen skiller seg fra barnelitteraturen i dette henseende fordi den ikke retter seg spesielt til barn. Autonomiestetikken ligger til grunn for Fosses allalderlitteraturbegrep – et normsystem Ommundsen forfekter som fruktbar premissleverandør for litteratur som henvender seg (også) til barn. Men heller enn å plassere den i kategorien for interesseløs kunst, mener Ommundsen at allalderlitteraturens fremste kjennemerke er likeverdig
leserhenvendelse til barn og voksne. Selv om motsetningene mellom Fosses og Ommundsens forståelse og bruk av allalderbegrepet er store, koples det fremdeles like gjerne til begge to, og gjerne samtidig, uten at kommentatoren klargjør for skillene. Dette bidrar til at begrepets betydning forblir flytende.
Disse uklarhetene danner bakteppet for min undersøkelse av begrepsbruken over tid.
Ettersom allalderlitteraturen også er for barn, vil perspektiver fra barnelitteraturteori være relevante for min analyse. Derfor vil jeg innledningsvis sette allalderlitteraturfenomenet inn i en norsk barnelitterær kontekst. I oppgavens teorikapittel vil jeg redegjøre for beslektete begreper som er sentrale i oppgaven fordi de belyser det norske allalderbegrepet. Ettersom Fosse og Ommundsen stadig blir henvist til i forbindelse med bruk av
allalderlitteraturbegrepet, vil jeg også redegjøre for deres definisjoner. Deretter følger en metodeavklaring, der jeg redegjør for nødvendige avgrensninger jeg har foretatt. I de tre påfølgende kapitlene undersøker jeg bruk av allalderbegrepet i norsk sammenheng.
1.2 Allalderlitteratur i barnelitterær kontekst
At barn og barndom vurderes som forskjellig fra henholdsvis voksne og voksenliv var et grunnleggende premiss for at barnelitteraturen skulle oppstå, altså en egen litteratur skrevet og utgitt for barn. Av historiske grunner hadde Norge felles bokmarked med Danmark til et stykke ut på 1900-tallet, og danske Lommebog for Børn (1798) regnes som Norges første barnebok. I Norsk barnelitteraturhistorie (2018) beskrives den som «en blanding av moralske eksempelforteljingar, salmar og kunnskapsstoff om naturen og verda» (Birkeland, Risa og Vold 2018, 19).
Didaktiske krav og hensyn preget barnelitteraturen lenger enn voksenlitteraturen. Det
«autonome kunstbegrep kolliderte med barnelitteraturens ambisjoner om å oppdra, og førte til
at det etter hvert vokste fram et markant skille mellom barnelitteratur og voksenlitteratur»
påpeker barnelitteraturforsker Tone Birkeland (1998, 37). En utbredt oppfatning er at barnelitteraturens didaktiske og pedagogiske forankring hindrer barnelitteraturen i å oppnå samme estetiske kvalitet som voksenlitteraturen. Barne- og ungdomslitteratur var derfor lenge ansett som lite interessant for litteraturforskere, og mye av den tidlige forskningen på feltet er det pedagoger som har stått for. Begynnelsen på forfatternes kamp for litterær prestisje og respekt for sine barnelitterære tekster tidfestes i Norsk barnelitteraturhistorie til 1970-tallet, da de «barnelitterære fortroppane» skrev tekster med tematikk og form som brøt med de etablerte normene for barne- og ungdomslitteratur (Birkeland, Risa og Vold 2018, 615). Siden har man sett økt vilje til å løsrive barnelitteraturen fra didaktiske forpliktelser. Det er ingen enkel lineær utvikling fra pedagogisk til litteraturvitenskapelig forskning som har foregått, men på 1990-tallet oppstår det en litterær vending med «tekstorientert interesse for
barnelitteratur», skriver barnelitteraturforsker Ingeborg Mjør (2012, 3). Barnelitteraturen anses nå som et legitimt forskningsobjekt, også av litteraturforskere.
Tekstorientert interesse for barnelitteratur aktualiserer spørsmål om hva som utgjør barnelitteraturens estetikk. Inngår for eksempel egnethet for barn i denne estetikken, eller bør barnelitteraturen betraktes og bedømmes basert på de samme premissene som annen
litteratur? Mjør skriver at konsensus per 2011 er at barnebøker som er utfordrende i tematikk og estetikk er ønskelige, og at det er legitimt å se bort fra spørsmål som hvordan verket kommuniserer med barn når man diskuterer barnelitteratur (2016, 567). Det er voksne som skriver, utgir, bedømmer og formidler litteratur for barn, og følgelig er det vurderinger foretatt av voksne som ligger til grunn for hva barn leser. Samtidig er det lang tradisjon for å hevde at barnelitteraturen også må oppfattes som god av voksne, for å bli ansett som verdifull litteratur (Weinreich 2006, 49). Reflekteres denne oppfatningen i måten allalderlitteraturbegrepet brukes på?
Den danske barnelitteraturforskeren Torben Weinreich er kritisk til å ta utgangspunkt i voksne verdi- og kvalitetspreferanser innenfor barnelitteraturen. Barnelitteratur vil sjelden være skrevet for voksne, hevder Weinreich. Snarere kan barn og voksne motta teksten på to kanaler. Voksne kan motta teksten som «barn» ved å forestille seg sin egen barndom, mens barn kan aktualisere en «voksen» lesemåte ved å forestille seg selv som voksen (Weinreich 2006, 50–51). Weinreich foreslår at en mulig forklaring på hvorfor flere voksne insisterer på at de bør ha forrang
kunne være, at det blot er en måde, hvorpå de voksne søger at bemægtige sig
børnelitteraturen, sådan som voksne altid har gjort det. Barnet som bedømmer af, hvad der er god og dårlig børnelitteratur, sættes jo nemlig delvis ud af kraft, hvis de voksne insisterer på, at den måde, de oplever på, er af en særlig kvalitet, hævet over barnets måde at opleve (og vurdere) på. (2006, 51)
Når en barnebok er kompleks, eller gir en verdifull leseopplevelse for voksne lesere,
bedømmes ofte teksten for å være skrevet for voksne. I lys av Weinreich sitt resonnement kan det tenkes at begrepet allalderlitteratur brukes om barnelitteratur som voksne vurderer som særlig god.
1.3 Problemstilling
Gitt barnelitteraturens lave status kan man se for seg at «allalderlitteratur» fungerer som en betegnelse på den gode barnelitteraturen, ved at den voksne leseren så å si innlemmes i selve termen. Kan «allalder» løsrive litteraturen for barn fra utbredte fordommer som forstavelsen
«barne-» utløser? Brukes begrepet av forfattere som vil distansere seg fra å bli plassert som
«barnebokforfatter»? Blir det brukt på en måte som bygger opp under forestillingen om at barnelitteraturen er underlegen voksenlitteraturen? Hvem bruker begrepet, og hvem er begrepet til for? Disse spørsmålene leder meg fram til problemstillingen til grunn for oppgaven: Hvordan brukes allalderlitteraturbegrepet? Fungerer det først og fremst som en kvalitetsmarkør, og for å heve barnelitteraturens status?
2. Teori
På grunn av aldersforskjellen mellom forfatter og leser, er det nødvendigvis et skjevt forhold mellom avsender og mottaker i barnelitteraturen. Et sentralt spørsmål er om skjevheten medfører at tekstene tilpasses til det som antas å være unge leseres behov, interesser og erfaringer, og om dette i så fall står i veien for barnelitteraturens literaritet. Maria Nikolajeva, den svenske nestoren på feltet, hevder at historisk og sosial kontekst innebærer at
barnelitteraturen er forskjellig fra voksenlitteraturen, men ikke nødvendigvis «enklere» eller
«kunstnerisk underlegen» (Nikolajeva 2005, xvii). Antakelser som at barnelitteraturen er enkel, handlingsorientert, optimistisk, didaktisk og repetitiv viser seg å være fordommer som ikke gjelder for store deler av barnelitteraturen. Dette medfører, skriver Nikolajeva, at man enten må erkjenne at denne litteraturen ikke er barnelitteratur, eller at man må redefinere oppfatningen av hva barnelitteraturkategorien kan romme (2005, xiii).
Sentrale begreper er i dette henseende de som tar for seg en type litteratur som beveger seg i et grenseland mellom barne- og voksenlitteratur, og i de følgende avsnittene vil jeg redegjøre for noen slike nøkkelbegreper.
2.1 Enkel-, dobbel- og likeverdig henvendelse
I tråd med barnelitteraturens didaktiske hensikt har man tradisjonelt tatt utgangspunkt i tekstens tema og sømmelighet for å vurdere hvorvidt en tekst er vellykket som barnelitteratur.
Barbara Walls innflytelsesrike studie The Narrator’s Voice. The Dilemma of Children’s Fiction (1991) har bidratt til å endre denne orienteringen. Wall framholder at
fortellerstemmen og tonen henvendt til leseren er best egnet til å avgjøre tekstens kvalitet som barnelitteratur (1991, 273). Hun skiller mellom tre typer henvendelser til leseren i
barnelitteraturen: double-, single-, og dual henvendelse.2 Tekster med dobbel henvendelse preget barnelitteraturen i den viktorianske perioden på 1800-tallet. Slike tekster kjennetegnes av at henvendelsen til voksenleseren går over hodet på barneleseren. Hensynet til potensielle voksne (med)lesere dominerte følgelig barnelitteraturen (65). Tekster med enkel henvendelse markerer et skifte i barnelitteraturens utvikling. Denne typen henvendelse er utelukkende rettet til barn, og innebærer en fortellerstemme som tar barn seriøst. Dette medfører et behov for å tilpasse språket og behandlingen av temaet slik at teksten kommuniserer med
2 Vi kan ikke oversette double og dual direkte til norsk fordi «dobbel» ville vært brukt i begge tilfeller. På svensk oversetter Maria Nikolajeva dual address til jämlikt tilltal (2004, 30). Med basis i Nikolajevas oversettelse har jeg valgt å oversette double address til «dobbel henvendelse», og dual address til «likeverdig henvendelse».
barneleseren (272). Tekster med likeverdig henvendelse er ifølge Wall sjelden, og vanskelig å få til (36). For å lykkes må forfatterne frigjøre seg fra tanken på et mulig voksenpublikum, konsentrere seg om å nå fram til barna og som en ekstra bonus i noen tilfeller også lykkes med samtidig å få med seg de voksne (22). I tekster med likeverdig henvendelse til barn og voksne har med andre ord ikke hensyn til en implisitt voksenleser forrang, slik som i tekster med dobbel henvendelse.
2.2 Ambivalente tekster
Den israelske litteraturforskeren Zohar Shavit diskuterer ambivalente tekster i Poetics of Children’s Literature (1986).3 Ifølge Shavit er ambivalente tekster de
som synkront (men dynamisk, ikke statisk) opprettholder en ambivalent status i det litterære polysystemet. Disse tekstene hører til i mer enn ett system samtidig, og blir følgelig lest ulikt (men på samme tid) av minst to lesergrupper. De to lesergruppene har forskjellige
forventninger, slik de også har forskjellige normer og lesevaner. Derfor vil deres måte å lese tekstene på være vidt forskjellig. (1997, 100)
Strukturen, bestående av to litterære modeller, er avgjørende for at teksten skal kunne
henvende seg til to publikumsgrupper. Den ambivalente teksten består av en konvensjonell og gjenkjennelig modell som er henvendt til barneleseren, og en mindre etablert og mer avansert modell som er henvendt til voksenleseren (103). Det forutsettes altså to forskjellige implisitte lesere i ambivalente tekster.
Barn og voksnes normer for tekstforståelse er ulik (Shavit 1997, 105). Følgelig har de forskjellige forutsetninger når de leser, og de møter teksten med forskjellige forventninger.
Det er bare den voksne som antas å oppfatte begge modellene i ambivalente tekster, og hvordan samspillet mellom modellene foregår. Barns tekstforståelse tilsier at det kun er den konvensjonelle modellen som er tilgjengelig for dem. Til tross for at barneleseren ikke oppfatter tekstens hele meningspotensial, er ambivalente tekster likevel oftest utgitt som barnelitteratur.
Årsaken til at forfattere velger å skrive ambivalente tekster skyldes ifølge Shavit et sentralt dilemma i barnelitteraturen. En tekst for barn vurderes alltid av voksne. Derfor må den svare til de voksnes forventninger, og samtidig ivareta barneleseren. Som løsning på dilemmaet kan forfatteren skrive en ambivalent tekst, med mål om å møte voksne
3 Kapitlet «The ambivalent status of texts» fra Shavits bok er oversatt til norsk av Kari Marie Thorbjørnsen i Nye veier til barneboka (1997). Jeg siterer fra denne norske oversettelsen.
forventninger til hva en god barnelitterær tekst er, og dermed gjøre barneleseren til sekundær.
Det er ved at teksten verken kan godtas utelukkende som barnelitteratur eller som
voksenlitteratur at den kan bli akseptert innenfor begge systemer (Shavit 1997, 101). Ved å skrive en ambivalent tekst kan forfatteren både sikre sin egen status som forfatter i det (voksen)litterære systemet og sikre teksten høy status i «barnelitteraturens system» (102).
Tekster av denne typen verdsettes av voksne for deres «avanserte nivå», og roses samtidig som gode barnebøker. De kan sies å befinne seg i et grenseområde mellom voksen- og barnelitteratur.
2.3 Crossover Fiction
Det engelske begrepet crossover fiction overlapper til dels med det norske begrepet allalderlitteratur. Crossover-begrepet brukes om 1) forfattere som vekselvis skriver
barnebøker og voksenbøker, om 2) young adult fiction som leses av voksne, om 3) bøker som blir lest av flere aldersgrupper enn teksten opprinnelig var publisert for, og om 4) bøker som henvender seg til voksne og barn i en og samme tekst. Sandra L. Beckett, professor i fransk, påpeker i Crossover Fiction (2009) at crossover-fenomenet langt fra er en ny tendens. Snarere har litteraturen til alle tider beveget seg på tvers av generasjoner, skriver hun og trekker blant annet fram klassikere som Daniel Defoes Robinson Crusoe (1719) og Jonathan Swifts
Gulliver’s Travels (1726) som eksempler. Bøkene var i utgangspunktet ikke publisert for barnlige lesere, men ble og blir lest av barn, enten i komplett eller adaptert versjon (Beckett 2009, 18–19). Populærlitteratur slik som skrekk, krim, romantikk, fantasy og science fiction har dessuten alltid blitt lest på tvers av aldersgrupper, og ungdom tenderer i tillegg til å velge voksenbøker over ungdomsbøker. Beckett kaller dette adult-to-child crossover: voksenbøker som har krysset grensen til en yngre leserskare.
Selv om bevegelsen på tvers av aldersgrupper i seg selv ikke er ny, har den massive oppmerksomheten blant publikum og i media gjort at fenomenet har fått en oppblomstring.
Oppmerksomheten skyldes i første rekke J. K. Rowlings bøker om Harry Potter. Med denne bokserien har bruken av crossover-begrepet endret seg, til først og fremst å gjelde child-to- adult crossover, hevder Beckett, og peker på Harry Potter-bøkene som banebrytende.
Fenomenet oppfattes derfor av mange som nytt, men da ser man altså bort fra adult-to-child crossover. At voksne kjøper og formidler bøker til barn, og derved leser barnelitteratur, er ikke innebefattet i crossover-litteraturen. For at verket de facto kan sies å ha krysset over fra barn til voksne, forutsettes det at voksne leser barnelitteratur for sin egen del. Begrepet
assosieres ofte med fantasysjangeren, men også andre sjangrer krysser aldersgrupper (Beckett 2009, 119). For eksempel har bildeboka potensial til å nå bredt. I Crossover Picturebooks. A Genre for All Ages fra 2012, framhever Beckett bildeboka som
multilevelled works that are suitable for all ages because they invite different forms of reading, depending on the age and experience of the reader. The multilayered books can be read over and over, providing new meaning with each reading. Children, adolescents, and adults read crossover picturebooks from their various perspectives, but they can all take equal pleasure in the reading experience. (2012, 16)
Beckett konkluderer at bildebøkene er en grensesprengende kunstform som passer for alle aldre (316).
2.4 Allåldersböcker introduseres
I PhD-avhandlingen De gränslösa böckerna (2006), utgitt i 2008 i en bearbeidet versjon, studerer AnnaKarin Kriström allalderlitteratur i Sverige på 1960- og 70-tallet, med vekt på forfatterskapene til Hans Alfredson og Barbro Lindgren. Hun skriver at det vokste fram et litterært allalderideal i Sverige på denne tiden, noe som delvis lar seg forklare av ønsket om å øke statusen til barnelitteraturen og dens forfattere. Videre framhever Kriström det som vesentlig at måten man betraktet barnelitteraturens målgruppe(r) på, endret seg: Barnet gikk fra å være en passiv mottaker til å bli ansett som en aktiv leser, mens den voksne ble ansett som medleser snarere enn formidler (Kriström 2008, 12).
Betydningen av det svenske allalderlitteraturkonseptet endrer seg fra 1960- til 70- tallet. Tidlig på 1960-tallet finnes det innslag av markedsføring av litteratur for alle aldre, men det er mot slutten av tiåret at «allålderstanken» blir særlig tydelig (Kriström 2008, 60). På 1960-tallet ble allaldertanken i størst grad brukt til å markedsføre nyutgivelser av klassikere, men ble også brukt om nye bøker, og da koplet til litterær nyskapning og kvalitet. Uttrykk som litteratur for «alla åldrar» og for «barn och vuxna» forekom hyppig (61). I dette tiåret ble allalderlitteraturen beskrevet som eksperimentell. Gode barnebøker er litteratur for
«mennesker», snarere enn for barn, var en oppfatning som stod sterkt blant mange.
Selve begrepet allåldersbok ble foreslått som betegnelse på bøker til barn og voksne av forfatteren Sven Wernström under Svenska Barnboksmedhjälpareföreningens konferanse i 1969 (Kriström 2008, 14).4 Begrepet etableres på 1970-tallet, og betegner litteratur for barn
4 Både før og etter at betegnelsen allåldersbok ble introdusert var det tilfeller der bøker ble markedsført eller mottatt som allalderlitteratur, uten at selve termen ble brukt.
og voksne, eventuelt litteratur for ungdom og voksne (18–19). Allalderlitteraturen betraktes i dette tiåret som et «pedagogisk verktyg för kommunikation och diskussion generationerna emellan» (14). Betegnelsen endrer mening fra å være estetisk forankret til å være fokusert på funksjon. Allalderbøkene ble på 1970-tallet nærmest oppfattet som et «fellesrom» der
tidligere tabubelagte temaer kunne løftes fram (45). Bonniers serie «Treudd» (1967–1971) og Rabén & Sjögrens serie «Allåldersbok» (1977–1985) eksemplifiserer endringen i begrepets betydning og bruksmønster. Den første ble ansett som en serie med nyskapende og
eksperimentelle bøker for barn og deres foreldre, den andre var en serie ungdomsbøker med
«pedagogiske fördelar» også for interesserte voksne (72).
På 1980-tallet avtar markedsføringen av allalderbøkene som egen kategori i Sverige (Kriström 2008, 71). Kriström anser likevel 1960- og 1970-tallet som forløper for den utvikling som skjer både nasjonalt og internasjonalt på 1990-tallet, da «den allålderslitterära våg» slår inn (15).
2.5 Allalderlitteratur på norsk
I kronikken «All-alder-litteratur» i Dagbladet i 1997 introduserte Fosse sitt
allalderlitteraturbegrep.5 For Fosse er det estetisk autonomi som legitimerer seriøs, høyverdig litteratur. Fordi barnelitteraturen er skrevet for en bestemt målgruppe, oppnås ikke estetisk autonomi, mener han, og barnelitteraturen kan følgelig ikke være kvalitetslitteratur. Derimot kan allalderlitteratur anses å være kvalitetsbarnelitteratur, fordi den ikke er skrevet med vekt på tilpasning til en målgruppe. Man kan ifølge Fosse gjøre tilpasninger til barneleseren
gjennom valg av stoff, men det er avgjørende for kvaliteten og estetikken at man som forfatter ikke tilpasser skrivestilen sin. Dette kan naturligvis by på problemer for forfattere som
«dyrkar det komplekse og monstrøse» (Fosse 1997, 38). Men med et enkelt og minimalistisk uttrykk, slik som Fosse beskriver sin egen stil, blir tekstene tilgjengelige for barn uten at det er nødvendig å endre uttrykk fra når man skriver annen litteratur. Slik blir allalderlitteraturen til, hevder Fosse, i kraft av at den ikke er skrevet direkte for barn, men også kan leses av barn.
Åse Marie Ommundsens allalderlitteraturbegrep avviker fra Fosses. I PhD- avhandlingen Litterære grenseoverskridelser. Når grensene mellom barne- og
voksenlitteraturen viskes ut (2010) undersøker hun det hun kaller «grenseoverskridende litteratur», og konkluderer med at litteratur for voksne, barn eller ungdom stadig blir likere
5 Kronikken publiseres senere i Årboka. Litteratur for barn og unge 1998 (1998), samt i en bearbeidet versjon i Fosses essay-samling Gnostiske essay (1999).
hverandre. Ommundsen anser allalderlitteraturen som en viktig tendens på 1990-tallet, og at den øker på 2000-tallet. Etter å ha drøftet Fosses allalderbegrep, og forkastet
autonomiestetikken som «premissleverandør for barnelitteraturteori», definerer Ommundsen allalderlitteratur som «litteratur som henvender seg til både en barneleser og en voksenleser samtidig, og ikke til den ene på bekostning av den andre» (Ommundsen 2010 61; 66) Hun deler allalderlitteraturen inn i tre kategorier: naivistisk, eksistensiell og kompleks. Den naivistiske allalderlitteraturen kjennetegnes av et barnlig og naivt blikk, og har enkle strukturer. Den eksistensielle preges av «allmennmenneskelige, eksistensielle
problemstillinger», der spørsmålene som stilles, er viktigere enn svarene som tilbys (70). Den komplekse allalderlitteraturen har avanserte strukturer, og vil ofte gjenfinnes i bøker beregnet på «litt større barn», eller i bildebøker (72).
3. Metode
I denne masteroppgaven har jeg gjennomført en todelt kvantitativ og kvalitativ analyse for å undersøke utviklingen av allalderlitteraturbegrepet over tid, og for å kunne å vurdere hvorvidt det er et verdiladd begrep koplet til status. Den kvantitative undersøkelsen ligger til grunn for den kvalitative analysen, og er av et omfattende materiale, bestående av 437 tekster
framkommet som følge av søk etter forekomster av begrepet allalderlitteratur i
Nasjonalbibliotekets digitaliserte arkiver og i mediearkivet Atekst (Retriever). Treffene har jeg så systematisert og analysert kvalitativt.
3.1 Framgangsmåte for søk og avgrensning
Allalderlitteratur, all-alder-litteratur, og all-alderslitteratur er tre eksempler på en lang rekke måter begrepet blir skrevet på. Begrepets mange uttrykk har jeg tatt høyde for, og jeg har derfor benyttet flere søkeord.6 Selv om de samme søkeordene har blitt benyttet ved søk i Nasjonalbibliotekets arkiver og i Atekst har søkene likevel gitt ulike resultater, også fra kilder som begge databasene dekker. Til sammen har jeg analysert 437 treff der
allalderlitteraturbegrepet forekommer.
Ved telling av treffene har jeg tatt flere hensyn. Jeg teller for det første en tekst som ett treff uavhengig hvor mange ganger begrepet opptrer i teksten. For det andre teller jeg det som flere treff dersom begrepet forekommer i flere artikler i en artikkelsamling eller i et tidsskrift.
Samme prinsipp gjelder i tilfeller der en redaktør i sin innledning omtaler kapitlene i en artikkelsamling og i den forbindelse gjenbruker allalderbegrepet fra én av artiklene:
Artikkelen og innledningen teller som to treff. Dette valget er tatt fordi innledningsforfatteren bekrefter, legitimerer og viderefører begrepet. For det tredje teller jeg tekster som har blitt publisert flere ganger, for eksempel i flere aviser eller i flere utgaver av et og samme verk, som flere treff, fordi begrepet spres og bekreftes hver gang det forekommer. Når det gjelder aviser, får man i Nasjonalbibliotekets arkiver treff fra avisenes papirutgaver. Flere av disse
6 Søkeordene omfatter: «Allalderlitteratur, all-alderlitteratur, all-alder-litteratur, allalder-litteratur,
allalderslitteratur, all-alderslitteratur, all-alders-litteratur, allalders-litteratur, allalderlitteraturen, all- alderlitteraturen, all-alder-litteraturen, allalderslitteraturen, all-alderslitteraturen, all-alders-litteraturen, allalderbok, all-alderbok, all-alder-bok, allalder-bok, allalderboka, all-alderboka, all-alder-boka, allalder-boka, allalderboken, all-alderboken, all-alder-boken, allalder-boken, allaldersbok, all-aldersbok, all-alders-bok, allalders-bok, allaldersboka, all-aldersboka, all-alders-boka, allalders-boka, allaldersboken, all-aldersboken, all- alders-boken, allaldersboken, allalderbøker, all-alderbøker, all-alder-bøker, allalderbøkene, all-alderbøkene, all- alder-bøkene, allalder-bøkene, allaldersbøker, all-aldersbøker, all-alders-bøker, allalders-bøker, allaldersbøkene, all-aldersbøkene, all-alders-bøkene, allalders-bøkene, allbok, alboka, allboken, allbøker, allbøkene».
artiklene, særlig fra nyere tid, opptrer også i avisens nettversjoner. En del av disse har jeg funnet gjennom Atekst, men sannsynligvis ikke alle. For å være konsekvent har jeg besluttet å telle tekster som dobbelpubliseres i avisenes papir- og nettutgaver kun som ett treff.
Mitt materiale omfatter tekster der begrepet allalderlitteratur forekommer. I tillegg til spesifikk bruk av begrepet er det tallrike eksempler på at det skrives om litteratur som
henvender seg til både barn og voksne uten at allalderbegrepet tas i bruk. Slike tekster har jeg ikke inkludert som treff ettersom undersøkelsen min sentrerer seg rundt selve begrepet, samtidig som innlemming av disse indirekte treffene ville gjort materialet uhåndterlig. Det ligger utenfor denne oppgavens rammer å diskutere framveksten av fenomenet
allalderlitteratur. Jeg konsentrerer meg om hvordan begrepet har utviklet seg.
Jeg tar forbehold om at det finnes flere tekster der begrepet forekommer enn mine søk har avdekket. Dette vil kunne påvirke undersøkelsens reliabilitet, men jeg mener at de 437 tilfellene jeg har samlet inn, gir et reelt bilde av bruken, og dermed er egnet til å analysere begrepets betydning og anvendelse over tid.
3.2 Den kvalitative analysen
Jeg har systematisert og plassert tekstene fra den kvantitative undersøkelsen i seks kategorier, basert på type tekst. Det er særlig tre kategorier jeg vil vektlegge i analysen.
Den ene kategorien består av anmeldelser, først og fremst hentet fra aviser og
nettsteder. Ettersom det foretas verdivurderinger i anmeldelser, er denne teksttypen velegnet til å belyse min problemstilling, i tillegg kan de gi nyttig innsikt i hvilken litteratur som betraktes som allalderlitteratur. Ettersom bøker sjelden markedsføres som allalderlitteratur, er det med andre ord god grunn til å anta at anmelderne ofte kategoriserer titlene som
allalderbøker på eget initiativ, og at de gjerne vil si noe om hvorfor, og hva de legger i begrepet.
Mens anmeldelsene kan gi oversikt over hvilke bøker og forfattere som koples til begrepet, kan bidrag der forfattere intervjues eller selv fører pennen, gi innsikt i hva forfattere tenker og mener om allalderlitteratur. Majoriteten av tekstene i kategorien for forfatterytringer består av intervjuer publisert i aviser. I de fleste tilfellene framkommer betraktinger om forfatternes egen litteratur som allalderlitteratur. Jon Fosse er det mest kjente eksemplet på en forfatter som selv mener han skriver allalderlitteratur, men det er også flere som definerer verkene sine slik.
Den siste av de tre kategoriene jeg vil forholde meg mest til i analysen, har jeg kalt fokustekster. Tekstene i denne kategorien varierer i form, og kan for eksempel være
kronikker, kommentarer eller intervjuer med fagpersoner.7 Til felles for fokustekstene er at de omhandler allalderlitteratur som fenomen, eller at drøfting av aldersbestemte målgrupper er et sentralt anliggende i teksten. Derfor kan disse tekstene gi informasjon om diskusjonen om begrepet og fenomenet.
Til sist har jeg plassert de resterende tekstene i tre «annet-kategorier». Tekstene i disse store kategoriene spenner fra små notiser, bokanbefalinger, oppslag om kommende og
avholdte arrangementer til kronikker, intervjuer, artikler og bokkapitler. «Annet» er tredelt for å vise hvordan de 437 treffene fordeler seg på mediene avis/nettsted,
monografi/artikkelsamling og tidsskrift. Til felles har treffene i «annet-kategoriene» at aldersoverskridende litteratur ikke er et sentralt anliggende i teksten, og at allalderbegrepet nevnes uten å bli tematisert.8 Selv om jeg først og fremst vil forholde meg til de tre
foregående kategoriene i analysen, har tekster fra «annet-kategoriene» blitt anvendt for å vurdere tendenser. De er heller ikke utelukket fra å opptre som eksempler underveis i undersøkelsen.
3.3 Periodeinndeling
I analysen ønsker jeg å tydeliggjøre begrepets utvikling i norsk sammenheng. Dette innebærer på den ene siden å diskutere måten begrepet til enhver tid brukes på, og på den andre siden å redegjøre for omfanget av begrepets utbredelse. Som et eksempel på bruk av begrepet har jeg valgt å inkludere en oversikt over tekstene i kategorien for anmeldelser, for å vise hvilke tekster og forfattere begrepet inkluderer og at omfanget øker etter hvert. Oversikten følger i Vedlegg 1.
7 Det er gjerne flytende overganger mellom tekstene i forfatterytringskategorien og fokustekstkategorien, fordi forfattere ofte intervjues som del av teksten. For at de tekstene dette angår ikke skal telles to ganger, i begge kategorier, har jeg valgt å plassere dem i kategorien for forfatterytringer, det skyldes at forfatternes synspunkter står sentralt i teksten.
8 Treff i monografier der kun en liten, avgrenset del av verket i sin helhet omhandler allalderlitteratur er plassert i
«annet».
Diagrammet nedenfor viser begrepets utbredelse målt i antall treff over tid, fra første treff i 1975, til det siste i 2019:
Jeg har valgt å operere med hele år, og har derfor ikke inkludert treff fra 2020 i mitt materiale.
For bedre å kunne diskutere likheter og forskjeller over tid, og utpeke samtidige tendenser, har jeg valgt å dele det utskilte tidsspennet i tre perioder. En konsekvens av å stykke opp analysen er at gjennomløpende tendenser kan bli mindre tydelige. Endringer som viser seg tid, gjør det likevel fruktbart å dele materialet inn i perioder.
De tidligste forekomstene av begrepet jeg har funnet, er fra 1975, og første periode starter følgelig der og strekker seg til 1996. Skillet mellom første og andre periode er satt med begrunnelse i at Jon Fosses kronikk publiseres i 1997. Andre periode omfatter årene 1997–
2009. I 2010 utkom Åse Marie Ommundsens avhandling, noe som i likhet med Fosses kronikk kan betraktes som et omdreiningspunkt for allalderlitteraturbegrepet. Årene 2010–
2019 utgjør således tredje periode.
0 5 10 15 20 25 30 35
1975 1977 1979 1981 1983 1985 1987 1989 1991 1993 1995 1997 1999 2001 2003 2005 2007 2009 2011 2013 2015 2017 2019
Treff fordelt på år
4. Første periode: 1975–1996
Store norske leksikon fastslår uten videre diskusjon at begrepet allalderlitteratur ble etablert av Jon Fosse i 1997 (Haugen 2020). Ved nærmere undersøkelser viser denne antakelsen seg ikke å medføre riktighet. Gjennom mine søk har jeg funnet 41 tekster der begrepet
forekommer i norsk sammenheng forut for Fosses kronikk. De 41 treffene gir et årlig snitt på 1,9 i perioden 1975–1996.
Disse 41 treffene fordeler seg slik på kategoriene jeg opererer med:
Diagrammet illustrerer at anmeldelser er den kategorien med flest tekster i denne perioden. I 1988, nesten ti år før Fosse trer inn på arenaen, og angivelig introduserer begrepet på norsk, kan vi lese i Hamar Arbeiderblad at «vi [har] fått en hel haug med all-alders-forfattere» (1988, 16). Samme år kaller Else Breen «all-alders-bok» for et «moderne uttrykk» (1988, 16). Dette tilsier at «allalderlitteratur» som begrep allerede er introdusert.
15
3 5
5 8
5
Treff fordelt på kategorier (1975 til 1996)
Anmeldelser Forfatterytringer
Fokustekster Annet (i avis eller nettside)
Annet (i monografi eller artikkelsamling) Annet (i tidsskrift)
4.1 Hvor kommer begrepet fra?
Ved de to første forekomstene i norske aviser, begge fra 1975, blir begrepet brukt om svenske bøker som er oversatt til norsk. Dette gjelder Bo Carpelans Bueøya (Bågen, 1968) og Hans Petersons Fortellingen om Elin (Berättelsen om Elin, 1975), som utkom på norsk i
henholdsvis 1973 og 1975. Carpelan var en av flere svenske forfattere som ytret seg kritisk til aldersbaserte målgrupper, mens Petersson figurerte som en forkjemper for barnelitteraturens særegenheter (Kriström 2008, 76; 89–91). I en artikkel i Expressen fra 1963, og som siteres i en annonse for Bonniers Juniorböcker, skriver Carpelan blant annet at «[v]ad jag söker och uppskattar i barnlitteraturen är alltså böcker som rör sig på ett gränsområde, där de vuxna och barnen möts. […] En bra barnbok har vuxenelement i sig. […] Barnlitteratur är litteratur om människor och för människor» (Carpelan i Kriström 2008, 62). Den norske anmeldelsen av Bueøya åpner med en oversatt gjengivelse av nettopp dette sitatet. Tordis Ørjasæter hevder deretter at Bueøya like gjerne kunne kalles ungdomsbok eller allalderbok som barnebok: «Fin å lese høyt, fin å lese alene» (Ørjasæter 1975, 8). Det er ikke urimelig å anta at den norske anmelderen har hentet allalderbegrepet fra Sverige, da Carpelans bok var en del av Bonniers Treudd-serie, og altså ble markedsført som allalderlitteratur. For eksempel oppfordret forlaget bokhandlene til å skilte med «allåldersböckerna» ved utstilling av bøkene i Treudd-serien, samt flere av forlagets ungdomsromaner (Kriström 2008, 69–70). Petersons Fortellingen om Elin ble utgitt som lettlestbok for voksne både i Sverige og i Norge,9 men Ingolv Austad hevder i sin anmeldelse i Stavanger Aftenblad likevel at den «nok [er] et forsøk på å lage en såkalt ’all-alders-bok’» (1975, 3). At de to første treffene i mitt materiale omhandler svenske bøker oversatt til norsk, gir grunnlag for å anta at allalderbegrepet er hentet fra svensk forlagsreklame, resepsjon og debatt.
I de tidlige treffene blir det også ved flere tilfeller vist til svenske aktører på barnelitteraturfeltet i forbindelse med bruk av begrepet, eller det blir eksplisitt knyttet til Sverige. I presentasjonen av Graham Oakleys Forvandlingsboka i Rana Blad vises det til svensk omtale av boka som en «[h]erleg all-aldersbok for alle med fantasi» (Rana Blad 1988, 13). Allalderappellen blir bekreftet i Rana Blad med påstanden om at boka «har opplevningar til menneske i alle aldrar» (1988, 13). I Åse Rostvågs anmeldelse av Tormod Haugens Skriket fra jungelen (en filmroman) (1989) vises det til den svenske forfatteren Maria Gripe i
forbindelse med målgruppeplassering av boka:
9 I Sverige inngikk tittelen i Rabén & Sjögrens serie Lättläst för vuxna. I Norge brukte Tiden Norsk Forlag stor
skrift for å tilpasse boka særlig til svaksynte (Asker og Bærum Budstikke 1976, 3)
Kanskje Tormod Haugen virkelig klarer å skrive all-alders bøker? Han uttaler at han ikke liker den snevre aldersinndelingen – også Maria Gripe i Sverige er enig med han i det – så det burde være i hans ånd å fremheve at ’Skriket fra jungelen’ kan leses av mennesker i alle aldre.
(Rostvåg 1989, 8)
Litteraturforskeren Jorunn Hareide trekker likeledes linjer til Maria Gripe i forbindelse med Tormod Haugens forfatterskap. I artikkelen «Adaptasjon og vurdering. Tormod Haugens Synnadrøm» publisert i Edda i 1978 skriver Hareide at «[e]n kan få inntrykk av at Tormod Haugen vil skrive det Maria Gripe kaller all-aldersbøker» (1978, 359). Gripe var en
framtredende stemme i svensk barnelitteraturdebatt til fordel for en litteratur som henvendte seg til både barn og voksne. Hun var, ifølge AnnaKarin Kriström, en av flere forfattere «som gick i bräschen för en föränring, och varubeteckningen allåldersbok användes som ett verktyg i det arbetet» (Kriström 2008, 76). Henvisningene til Gripe gir med andre ord tyngde til antakelsen om at det norske allalderbegrepet stammer fra Sverige.
I artikkelen «Den dobbelte stemmen i barnelitteraturen» fastslår
barnelitteraturforskeren Harald Bache-Wiig at allalderlitteratur er et svensk begrep og skriver at «det Shavit kaller den ambivalente barneboka, dvs. en bok som oppfattes givende for begge typer lesere», samsvarer med «det som på svensk heter en ’allaldersbok’» (1996, 183).10 I tillegg til å knytte begrepet til Sverige, setter Bache-Wiig likhetstegn mellom allalderbegrepet og Shavits ambivalensbegrep. Han er dermed en av de første i Norge som anvender
allalderlitteraturbegrepet for å problematisere hvorvidt henvendelse til voksne i barnelitteraturen kan gå på bekostning av barneleserne. Dette peker fram mot en av tendensene jeg har funnet i periode nummer to.
4.2 Stor sjangervariasjon
Det er stor variasjon i hva som kalles allalderlitteratur i denne tidlige perioden. I tillegg til å bli brukt om samtidige utgivelser, brukes det også om eldre tekster. De eldre tekstene som trekkes fram, er gjerne verk som har fått en bredere leserskare enn det som opprinnelig var formodet. For eksempel utpekes Bjørnstjerne Bjørnsons Synnøve Solbakken (1857) til «[d]en største av alle all-alders-klassikere» i Hamar Arbeiderblad (1988, 16). Slik bruk av
allalderbegrepet markerer likhet til crossover-begrepet, fordi det blir vektlagt at verket leses på tvers av aldersgrupper.
10 Artikkelen ble publisert første gang i 1995 i Nye studier i barnelitteratur. Rapport nr. 41 fra Norsk senter for
barneforskning.
Den vide forståelsen av hva allalderlitteratur er, finner vi likeledes demonstrert i Else Breens to utgaver av boka Slik skrev de (Slik skrev de. Verdi og virkelighet i barnebøker 1968–1983 fra 1988 og Slik skrev de. Verdi og virkelighet i barnebøker 1968–1990 fra 1995).
Breen skriver at «[i] forrige århundre fungerte barnelitteraturen som en ’all-alders-litteratur’»
(1988, 25), og trekker i denne sammenheng fram Bjørnsons Synnøve Solbakken som eksempel (1988, 16). Senere i samme verk kaller hun Arvid Hansens visesamling Nordavindsvalsen og andre viser fra 1983 «en typisk all-alders-bok» (Breen 1988, 254, min utheving). I 1995 skriver hun at Ingri Egebergs bildebok 9+9 og litt til (1987) er et «eksempel [på] en all- aldersbok om det å være gravid og få barn» (Breen, 343). Bøkene passer ifølge Breen for barn og voksne, men ellers er det vanskelig å finne åpenbare likhetstrekk mellom Synnøve
Solbakken, visesamlingen og Egebergs bildebok.
I sin anmeldelse av Kirsti Birkelands Ved kilden (1993) skriver Anne-Mari Borgen at
«[d]et er de åtte årstidenes folk vi leser om i denne stemningsfulle boka som er en
allaldersbok. ’Ved kilden’ trenger formidling av en voksen for at den skal nå fram til barnet eller den unge leseren» (Borgen 1994, 21). Walls begrep om dobbel henvendelse gjør seg gjeldende, ved at det antydes at bokas meningsinnhold ikke vil la seg avkode av barnet uten hjelp fra den voksne.
Det er også et tilfelle i første periode der begrepet brukes om en samtidig
voksenbokutgivelse. Anmelderen Geir Vestad antar nemlig at Lars Saabye Christensens
«’Herman’ er ment som ei all-aldersbok» (1989, 14). Til grunn for antakelsen er det Vestad omtaler som «en pinlig moralsk avslutning» (14). Avslutningen mener han at sannsynligvis er skrevet slik av hensyn til yngre lesere. Vestad bruker dermed ikke allalderbegrepet som et honnørord i denne anmeldelsen, heller det motsatte.
En rimelig forklaring på at begrepet favner bredt er at det er nytt og udefinert. Bortsett fra at det er bøker for alle aldre, som selve begrepslyden legger opp til, er det stort rom for individuelle tolkninger. Hvordan allalderbegrepet blir brukt viser i tillegg at den store lesergruppen «alle aldre» kan tolkes på flere måter. Slik som tilfellet også var i Sverige, brukes betegnelsen i Norge på 1970- og 80-tallet oftest om bøker hvis nedre aldersgrense stadfestes eller impliseres å være ungdom. Med slik bruk av begrepet ekskluderes de minste barna, som gjør at en betegnelse som «fleralderlitteratur» kanskje ville være mer beskrivende enn «allalderlitteratur»?
4.3 Voksenappell som kvalitetskriterium
«Allalderlitteratur» blir av flere brukt som en kvalitetsmarkør, noe som allerede har framkommet i Austad og Rostvågs anmeldelser av henholdsvis Fortellingen om Elin og Skriket fra jungelen (en filmroman) med deres antydninger til at forfatterne kan forsøke eller klare å skrive allalderlitteratur. Slike utsagn gir inntrykk av at det er en større bragd å skrive allalderlitteratur enn vanlig barnelitteratur. Forfatteren Arne Ruset bekrefter i et intervju i 1988 at betegnelsen fungerer som et kvalitetsstempel når han tar det som «eit stort
kompliment» at noen kaller Aldri åleine (1987) for en allalderbok (Ruset i Romsdals Budstikke 1988, 2).
Denne bruken videreføres i første halvdel av 1990-tallet, som kan sies å utgjøre en overgangsfase til den neste perioden. Geir Vestad antyder at allalderlitteratur er
kvalitetslitteratur når han skriver at «det er ingen enkel kunst å skrive allaldersbøker» (Vestad 1990, 13). Her bruker Vestad allalderbegrepet som et honnørord, og man kan dermed se at han bruker allalderbegrepet på en annen måte enn han gjorde om Lars Saabye Christensens Herman i 1989. Anne-Mari Borgen i Nationen skriver at «’Raudt, blått og litt gult’ er en spennende kunstbok for barn, helt fra førskolealder og opp til ungdomstrinnet. Og som alle gode bildebøker, er den en all-alderbok» (Borgen 1993, 24). Voksenappell holdes her fram som et premiss for kvalitet i litteratur for barn.
Tendensen bekreftes ytterligere gjennom juryens begrunnelse for å tildele Brageprisen i barne- og ungdomslitteraturkategorien til Klaus Hagerup for Markus og Dina (1994). Juryen trekker nettopp fram at «Klaus Hagerup har skrevet en all-aldersbok som vil bli husket lenge»
(i Kolbjørnsen 1994, 42). I introduksjonen til denne kategorien under utdelingen gjøres det til et hovedpoeng at barnelitteratur også leses av voksne. Programlederen Mette Janson sier at voksne er de som stort sett skriver barnelitteratur, og at mange voksne også leser den. Hun framhever Jostein Gaarders Sofies verden (1991) og hevder at den sannsynligvis har sitt største publikum blant voksne (Norsk rikskringkasting 1994). Som en introduksjon til barne- og ungdomslitteraturkategorien er denne innledningen påfallende, og gir en klar indikasjon på barneleserens underordnete status sammenliknet med den voksne. Også i årene 1992–1996 løftes voksenappell på forskjellige vis fram som et kvalitetstegn under Brageprisutdelingen.11 For eksempel svarer prisvinneren i samme kategori i 1993, Else Færden, at «den bør kanskje tale både til voksne og barn» på spørsmål om hvilke krav hun stiller til en god bildebok
11 Videoopptak av Brageprisdelingen i perioden 1992–1996 er tilgjengelig på nrk.no. Referanser er oppført i
litteraturlisten.
(Norsk rikskringkasting 1993), mens i 1995 sier programlederen Arnhild Myklebust Eggen at vinnertittelen «også passer for oss voksne» (Norsk rikskringkasting 1995). Brageprisens tyngde i litteraturfeltet gjør at voksenfokuset under utdelingene i disse årene er velegnet til å si noe om hvordan strømningene var for øvrig i overgangsfasen mellom første og andre periode.
Allalderlitteratur som begrep introduseres i Norge på 1970-tallet. Sammenliknet med de to neste periodene er det få forekomster av allalderbegrepet i tidsrommet 1975–1996. Vi kan likevel si at begrepet til en viss grad har satt seg i norsk sammenheng forut for Jon Fosses kronikk i 1997. Faktisk kan man lure på om Fosse muligens kan ha hentet begrepet fra en anmeldelse av en av sine egne bøker. Anne-Stefi Teiglands anmeldelse av Fosses du å du fra 1996 har nemlig tittelen «Allalderlitteratur av ypperste sort» (Teigland 1996, 20).
I de to kommende periodene gjenfinner vi tendensen om at begrepet rommer et bredt sjangermangfold, og at det ofte brukes som et honnørord.
5. Andre periode: 1997–2010
Jon Fosses forståelse av allalderbegrepet reflekteres i samtlige kategorier i denne perioden.
Fokus på allalderlitteraturens form og dens status som kunst preger anmeldelser, speiles av andre forfatteres bruk av begrepet, og problematiseres i fokusartikler. Begrepet blir også brukt på måter som avviker fra Fosses definisjon. For eksempel legger mange aldersoverskridende tematikk til grunn for betegnelsen. Underveis i perioden blir struktur bestående av flere meningslag stadig framhevet som et kjennetegn ved allalderlitteraturen.
Som diagrammet viser, har treffantallet økt fra forrige periodes 41 treff, selv om periode nummer to er ni år kortere enn den foregående. De 189 treffene i periode nummer to gir et årlig snitt på 14,5.
De 189 tekstene som utgjør materialet i denne perioden fordeler seg slik på kategoriene jeg opererer med:
På 1990-tallet, altså i slutten av forrige periode og begynnelsen på denne, finner vi økende fokus på form og estetiske kvaliteter i forbindelse med bruk av allalderbegrepet. Tendensen er i tråd med strømningene på barnelitteraturfeltet generelt, slik som Harald Bache-Wiig
beskriver barnelitteraturen i 1996: «Etter å ha gjort tjeneste som pedagogens forlengede arm i
33
36
29 40
46
5
Treff fordelt på kategorier (1997 til 2009)
Anmeldelser Forfatterytringer
Fokustekster Annet (i avis eller på nettside)
Annet (i monografi eller artikklesamling) Annet (i tidsskrift
et par hundre år, er det mange tegn på at den i dag holder på å tilkjempe seg status som kunst»
(Bache-Wiig 1996, 180). Dette viser seg gjennom at tekstene endrer seg, barnebokkritikken blir mer estetisk orientert, og barnelitteraturen vies mer oppmerksomhet i forskermiljøet (180–181).
Maria Nikolajeva påpeker det samme, og utdyper at man i barnelitteraturen kan snakke om «sjanger-barnebøker» og «auteur-barnebøker» (1996, 207). Forskningsinteressen er nok først og fremst rettet mot den siste gruppen, som består av «litterære, sofistikerte og
komplekse» bøker. Men det er fremdeles, og vil alltid være, et stort antall sjanger-barnebøker, og man kan også finne «kvalitetslitteratur» blant disse, understreker Nikolajeva (207). Det er likevel auteur-bøkene som hovedsakelig bidrar til å øke barnelitteraturens status. Slike kan gjerne være skrevet av forfattere som også skriver voksenbøker. Sandra L. Beckett skriver at fra 1990-tallet er det stadig flere «adult authors» som skriver barnebøker (2009, 163). Dette er sannsynligvis med på å gi barnelitteraturen mer prestisje.
Fosses kronikk kan således betraktes som uttrykk for tidsaktuelle strømninger, noe som Fosse selv berører når han poengterer at det i forlaget hans, Samlaget, er «etablert ein tradisjon for ein slags anti-barnelitteratur-barnelitteratur, eller all-alder-litteratur» (1997, 38).
Fosse er verken opphavsmannen til allalderlitteraturfenomenet eller selve begrepet, men han utvider det til å bli synonymt med autonom kunst, og blir av andre oppfattet som begrepets opphavsmann.12
5.1 Reaksjoner på Jon Fosses allalderbegrep
Fosses begrepsforståelse utløser delte reaksjoner. Responsen dreier seg på ulike måter om forholdet mellom pedagogikk og estetikk i barnelitteraturen. De som ytrer seg som positive til begrepet, vil helst fremme det som et bidrag til å skille pedagogikken fra barnelitteraturen, mens de negative er skeptiske til å tilgodese voksnes behov og interesser i barnelitteraturen.
Allalderlitteraturen markerer framskritt og nyskapning i barnelitteraturen, og kjennetegnes av høy litterær kvalitet, blir det hevdet. Videre antas den å kunne bidra til å heve
barnelitteraturens status. Samtidig mener flere at allalderlitteraturen først og fremst er av interesse for de voksne, og at kommunikasjon med barneleseren nedprioriteres i
allalderlitteraturen.
12 Fosse presenterer allalderbegrepet slik: «dermed blir den [barnelitteraturen] til det ein i seinare tid har snakka om som all-alder-litteratur» (Fosse 1997, 38, min utheving). Han påstår med andre ord ikke selv at han er den første til å bruke termen.
Inger Østenstad, som i 2002 opprettet nettstedet Barnebokkritikk, var en av de som gikk hardest ut mot Fosses allalderbegrep. I artikkelen «Barnelitteratur og forestillingen om kunstens autonomi» kritiserer Østenstad allalderlitteraturen for å undergrave barns interesser til fordel for voksnes. Hennes konklusjon er at «kunstens autonomi er uegnet til å skape god og engasjerende litteratur for barn, men desto bedre egnet til å skape prisvinnerlitteratur for barnebokeksperter» (Østenstad 2002, 47). Det rådende kunstsynet, der «’kunstteksten’ er en eksklusiv sak med snever leserappell», gjør at barnelitteraturen verken bør eller kan bli kunst, fastslår hun, og utdyper at «[o]m for eksempel Jon Fosses Søster ser ut til å kunne gjelde som kunst, skyldes det ikke et kunstsyn i endring, men at barnelitteraturen tilpasser seg kunstsynet, trolig for å øke sin prestisje og sitt tildelte mål av ’kulturelle goder’» (43). Å skrive
allalderlitteratur, slik Fosse beskriver den, kan med andre ord være fruktbart for forfattere som vil befeste sin status som store diktere. Dette resonerer med det Zohar Shavit oppgir at
forfattere kan oppnå gjennom å skrive ambivalente tekster, nemlig suksess og anerkjennelse (1997, 103). Østenstads kritikk av allalderlitteraturen kan man hevde dreier seg om det Barbara Wall kaller dobbel henvendelse. Selv om barn kan sette pris på kunst, peker Østenstad på at tekster som foreskriver en nøytral og interesseløs lesemåte vil være skrevet med tiltale til voksne, ikke barn.
For Søster (2000) fikk Fosse Kulturdepartementets litteraturpris, og i begrunnelsen til Statens rådgivende utvalg beskrives den som «ei vakker lita bok som nok også vil appellere til dei vaksne» (i Larsen 2001, 18). Reaksjoner på premieringen av Jon Fosses Søster gir et bilde på hvordan barneleserens antatte interesser vektes ulikt i vurderinger av barnelitteratur.
Ingeborg Mjør roser boka for å være nyskapende i sin anmeldelse i Bergens Tidende. Hun hevder barnelitteraturen trenger forfattere som «er like opptekne av å skrive godt, som det at dei skriv for barn» (Mjør 2000, 43). Mjør anvender allalderbegrepet som et uttrykk for framskritt i barnelitteraturen. Inger Østenstad er langt fra like positiv til Fosses bok i sin anmeldelse av den. Søster er påmeldt innkjøpsordningen som barnelitteratur, og må følgelig vurderes som nettopp en barnelitterær utgivelse. Dette var utfordrende, mente Østenstad, da boka «med all tydelighet signaliserer at det å kommunisere med unge lesere eller tilhørere har vært underordnet for forfatteren» (2000, 14). Hun konkluderer med at Søster er en
barndomsskildring for «Fosse-fans», men at den på grunn av manglende leserhenvendelse ikke er vellykket som barnelitteratur. De splittete reaksjonene på allalderlitteraturen, slik Fosse definerer den, viser på den ene siden interesse for å øke barnelitteraturens status, på den andre siden framkommer bekymring for at voksne skal bemektige seg barnelitteraturen.
5.2 Allalderlitteratur med dobbel henvendelse?
Premieringen av Fosses Søster gjorde at den daværende kulturredaktøren i Nationen, IdaLou Larsen, så et behov for å «diskutere premissene for hva som er god barnelitteratur» (Larsen 2001, 18). Hun er ikke alene om å være kritisk til premiering av allalderlitteratur som den beste barnelitteraturen. Norsk rikskringkasting (NRK) påpeker for eksempel i 2005 at
allalderlitteraturbegrepet stadig blir mer brukt når det snakkes om barnebøker, og melder om at radioprogrammet Boktilsynet skal debattere hvorfor «det helst [er] bøkene som passer best for voksne som får priser?» (NRK 2005). Bakgrunn for debatten er Kai Gjelseths Zoo logisk som ble utgitt i 2005 etter å ha vunnet en bildebokkonkurranse arrangert i 2004 av Aschehoug i samarbeid med danske Gyldendal og svenske Rabén & Sjögren. Konkurransen var åpen for de som «ønsket å fortelle en god og illustrert historie for barn mellom 3 og 9 år» (Helgeland Arbeiderblad 2004, 18). Flere var derimot kritiske til om vinnertittelen kunne sies å være egnet for denne lesergruppen.
Zoo logisk ble av flere omtalt som allalderlitteratur, blant annet av kritikeren Anne Cathrine Straume. Hun skriver at selv om hun «ler og lar [seg] overrumple av bildene» er hun usikker på om Zoo logisk passer for barn mellom tre og ni år. Straume påpeker at teksten er kompakt handskrevet, og at den har tallrike referanser som barn sannsynligvis ikke vil oppfatte. For å gjøre den tilgjengelig for barn er det derfor behov for en voksen formidler.
Likevel konkluderer hun at dersom «noen bok [skal] kunne kalles all-alder-litteratur, så må det vel være denne...» (Straume 2005). I sin anmeldelse fastslår Anne Schäffer at «[d]en faller utenfor barnebokkategorien» (Schäffer 2005). Man kan følgelig lure på hvor tungt «for barn mellom 3 og 9» veide i utvelgelsen av Gjelseths bok som vinner av den nordiske
bildebokkonkurransen. Basert på spørsmålet formulert av NRK, og Straume og Schäffer beskrivelser av Gjelseths verk, kan det virke som at Zoo logisk enten har dobbel tiltale, der henvendelsen til voksne er overordnet den til barn, eller at den ikke henvender seg til barn overhodet.
At allalderlitteratur først og fremst er for voksne er en type kritikk som sporadisk forekommer, men oftere roses allalderlitteraturen for dens appell til både voksne og barn. For eksempel sier bibliotekar Kari Hermansen i et intervju at «billedbøker, eller ’all-alder’-bøker, som det heter nå [...] er skrevet slik at alle kan ha glede av dem» (i Reiersen 2005, 18).
Allalderbegrepet knyttes gjerne til en økende tendens i barnelitteraturen, og betegner ifølge Andrine Pollen et ønske om først og fremst «å bli oppfattet som litteratur, ikke kun som ufarlige fortellinger for en begrenset og aldersdefinert gruppe» (Pollen 1999, 15). Hennes beskrivelse ser man reflektert i forfatternes ytringer om allalderlitteratur.
5.3 Forfatternes begrepsforståelse
God litteratur kjennetegnes av å være «interessant for alle», sier forfatter Dag Helleve til Klassekampen i 2000 (i Kleveland 2000, 17). Derfor mener han allalderlitteratur er «et godt begrep» (17). Denne oppfatningen deler han med majoriteten av forfatterne som bruker begrepet. Den eneste som motsetter seg allalderbetegnelsen er Solfrid Sivertsen. Når intervjueren i Haugesunds Avis, Trine Styve Varlo, spør henne om Fillebikkja og Frida (2003) er en allalderbok «drar [hun] litt på det» før hun svarer. Selv om hun tror den vil kunne være til glede for flere aldersgrupper konstaterer Sivertsen at når hun skriver for barn, så tenker hun på barn, og forklarer at hun vil skrive om noe barn er opptatt av (Sivertsen i Varlo 2003, 30). Forfattere som bekrefter at de tar målgruppehensyn er et sjeldent funn i mitt materiale.
Snarere rår det en oppfatning som tilsier at målgruppetenkning står i et
motsetningsforhold til kvalitet. Eivor Bergum poengterer at flere forfattere med «behov for å uttrykke seg for barn i alle aldre» opplever frustrasjon over «å måtte tenke aldersgruppe i stedet for litterær kvalitet» (2000, 16–17, min utheving). For eksempel er Oskar Stein
Bjørlykke uttrykkelig på linje med Jon Fosse når han ved spørsmål om formen i diktboka Den dagen (2001) svarer at «[d]et var denne forma eg hadde bruka då eg skriv dikt for vaksne.
Den naivistiske stilen var min stil. Difor var det naturleg for meg å skriva slik også for born»
(Bjørlykke i Lystrup 2001, 30). Man kan se for seg at allalderlitteratur som en utskilt kategori bestående av bøker som er skrevet uten hensyn til én spesiell målgruppe, kunne dempet disse forfatternes frustrasjon.
Stein Erik Lunde og Erlend Loe sier begge at målgrupper ikke opptar dem som
forfattere, og forklarer at det er forlagene som foretar målgruppeavgjørelser (Lunde i Stenstad 2004, 25; Loe i Bjørnerem 2009, 26–27). «Ikke kall det en barnebok – vi har laget en all- aldersbok», insisterer Tore Renberg i et intervju i Stavanger Aftenblad i forbindelse med utgivelsen av Hando. Kjendo. Søndag (i Hunsager 1999, 22). Felles for forfattere som understreker at de ikke «tenker målgruppe» når de skriver, eller uttrykker at de foretrekker termen allalderlitteratur i stedet for barnelitteratur, er at utsagnene bidrar til å distansere dem fra barnelitteraturen.
Å avvise barn som mottaker, og sin egen posisjon som barnelitterær forfatter blir i barnelitteraturforskningen gjerne tolket som en reaksjon på barnelitteraturens lave status (Kriström 2008, 84). Barnelitteraturens pedagogiske forankring har tradisjonelt stått i veien for dens status som kunst. I flere tilfeller markerer uttalelsene til forfatterne oppgjør med
pedagogikken som forbindes med barnelitteraturen. For eksempel Rune Belsvik som sier at for han er «barnelitteratur kunst og ikke et pedagogisk verktøy», og Stian Hole som hevder at
«[g]od kunst blir pedagogisk, men det er sjelden det motsatte skjer» (Belsvik i Halleraker 2008, 10; Hole i Støre 2009, 8). Å presisere at bøkene deres ikke er pedagogiske kan derfor tolkes som et forsøk på å tilkjempe seg økt prestisje.
Utsagnene i kategorien for forfatterytringer er ulike, men gir uttrykk for en samlet tendens blant forfatterne som bruker allalderlitteraturbegrepet: I likhet med Fosse markerer de avstand til barnelitteraturen til fordel for en type litteratur som er skrevet uten å være tilpasset til barneleseren som mottaker.
5.4 På kryss og tvers
At allalderlitteratur forbindes med kunstneriske eller litterært avanserte barnebøker, kan være en følge av Fosses kronikk. Et betegnende eksempel er Arne Sundes anmeldelse av Lars Amund Vaages Guten og den vesle mannen (2001). Med tittelen «Meir enn barnebok»
impliseres det at allalderlitteraturen er noe mer, og sannsynligvis bedre enn barnelitteraturen.
Implikasjonen i tittelen videreføres i anmeldelsen, hvor Sunde viser til at flere forfattere, eksemplifisert ved Fosse, hevder de skriver på samme måte for barn som de gjør for voksne.
Sunde omtaler Vaages bok som en «poetisk forteljing» og framholder, i tråd med Fosses allalderbegrep, at «[d]et interessante med denne boka er ikkje sjølve forteljinga, men korleis forteljinga vert fortald» (Sunde 2001, 23).
Flere som beskriver allalderlitteraturbegrepet som «Fosses», bruker derimot begrepet på en måte som avviker fra hans definisjon. Når begrepet brukes om Fosses egne verk, blir gjerne deler av kronikken hans sitert, og implisert eller stadfestet som Fosses barnelitterære poetikk. Når det vises til Fosse i andre sammenhenger, for eksempel i anmeldelser eller i intervjuer med andre forfattere, framtrer et annet bruksmønster. Frekvente forklaringer på
«Fosses allalderbegrep» er nemlig varianter av frasene «bøker som er for barn og voksne» og
«bøker uten pedagogikk». I slike tilfeller reflekteres ikke Fosses sentrale budskap om at barnelitteratur ikke er kvalitetslitteratur. Dermed kunne man hevde at «Fosses begrep»
renskes for noen av hans mer kontroversielle påstander.
Gro Dahle forteller i 2005 at da Fosse brakte allalderbegrepet «inn i litteraturen på nittitallet» ble hun og ektefellen Svein Nyhus inspirert «til å lage allalderbøker for barn som både har noe for barnet og noe for den voksne formidleren» (Dahle 2005, 90, min utheving).
Bildeboka Bak Mumme bor Moni (2000) sier hun i 2000 at er «pedagogisk» for barn, men
«poetisk psykologisk» for voksne (Dahle i Winding-Sørensen 2000, 20). Til tross for å være
