Utvikling gjennom sosial deltakelse i et tilrettelagt dagligliv En teoretisk og metodisk tilnærming til studiet av barn i alderen 0-3 år
Anita Sundnes
Avhandling for graden ph.d.
Det samfunnsvitenskapelige fakultet Universitetet i Oslo
2018
© Anita Sundnes, 2018
Doktoravhandlinger forsvart ved
Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo.
No. 703
ISSN 1564-3991
Det må ikke kopieres fra denne boka i strid med åndsverkloven eller med avtaler om kopiering inngått med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.
Omslag: Hanne Baadsgaard Utigard.
Grafisk produksjon: Reprosentralen, Universitetet i Oslo.
iii
Innhold
Forord ... vii
Sammendrag ... ix
Liste over artikler ... xi
KAPITTEL 1: INNLEDNING ... 1
Å kombinere områdene dagligliv og utvikling i studiet av små barn ... 2
Kappens oppbygging ... 3
KAPITTEL 2: BAKGRUNN OG PROBLEMSTILLING ... 5
Interesse for barns sosiale deltakelse og dagligliv ... 5
Å styrke de yngste barnas plass i barndomsforskningen ... 6
Kunnskap om små barn som sosiale deltakere ... 7
Avhengighet og endring – sentrale trekk ved små barns sosiale deltakelse ... 8
Sosial kontekst i utviklingspsykologisk forskning ... 9
Å utforske sosial deltakelse som utviklingsfenomener ... 10
Hvordan kan man utforske sosial deltakelse som utviklingsfenomener? ... 12
KAPITTEL 3: TEORETISKE PERSPEKTIVER ... 14
Sosialkonstruksjonistisk vitenskapsforståelse ... 14
En kontekstualistisk epistemologisk posisjon ... 14
Kulturpsykologi og mennesker som åpne systemer ... 16
Kulturpsykologi er studiet av intensjonelle verdener ... 16
Ikke-reversibel tid ... 17
Utvikling forstått som et resultat av omsorg ... 17
Utvikling som bevegelser i relasjonen mellom barn og omsorgspersoner ... 18
Barnets dagligliv som en kjede av situasjoner døgnet rundt ... 18
KAPITTEL 4: DATAMATERIALE OG ANALYSESTRATEGIER ... 21
Datamaterialet fra Omsorgskarriere-prosjektet ... 21
Validitet i en kvalitativ, kulturpsykologisk studie ... 22
iv
Validering er knyttet til hele forskningsprosessen ... 22
Tre kriterier for validitet i utviklingspsykologiske studier ... 23
Datainnsamling i Omsorgskarriere-prosjektet... 23
Rekruttering av deltakere ... 24
Informert samtykke og konfidensialitet ... 24
Deltakere ... 25
Gjennomføring av intervjuer ... 26
Livsformsintervju ... 27
Intervjuene som sosiale samspill mellom intervjuer og informant ... 28
Datamaterialets validitet i lys av de tre kulturpsykologiske kriteriene ... 28
Sammenligning av livsformsintervju og alternative metoder for datainnsamling ... 29
Forskningsmetode bidrar til å produsere virkelighet ... 31
Tidlige analyser demonstrerte hendelsenes betydning for både barn og voksne ... 31
Analysene er teoretisk informert av kulturpsykologiske forståelser ... 32
Andre studier som har benyttet materialet fra Omsorgskarriere-prosjektet ... 36
KAPITTEL 5: SAMMENDRAG AV DE TRE ARTIKLENE ... 38
Artikkel I: Hva med foreldrene? Barnehage, sosial mobilitet og utvikling ... 38
Artikkel II: Parental regulation of infant sleep: Round-the-clock efforts for social synchronization ... 39
Artikkel III: A context-sensitive understanding of infant toilet training: Cleanliness regimes adjusted to everyday life ... 40
KAPITTEL 6: DISKUSJON ... 42
Resultatet framkommer som forståelsesmodeller og tilstandsbilder ... 42
Artikkel I – forståelsesmodeller og tilstandsbilder... 42
Artikkel II – forståelsesmodeller og tilstandsbilder ... 43
Artikkel III – forståelsesmodeller og tilstandsbilder ... 44
Generaliseringskriteriene er knyttet til subsumering av nye tilfeller ... 44
Analysemåten og utvalget styrker generaliseringsmulighetene ... 45
v
Forståelsesmodellene dekker intraindividuell og interindividuell variabilitet ... 45 Mottakersensitiv resultatformidling ... 47 Etiske hensyn: Små barns utvikling som gjenkjennelige på tvers av livsverdener ... 48 Et analytisk rammeverk for studier av små barns dagligliv med et utviklingsperspektiv? .. 49
Praksiser: Innblikk i foreldres initiativer bringer oss tettere på barnets sosiale deltakelse ... 49 Hensyn: Balanseringsprinsippet for foreldres omsorg ... 50 Sosiokulturelle betingelser: Omsorgsressursmodellen ... 51 En forståelsesmodell som rommer små barns omsorgsavhengighet, inkluderer relasjoner mellom alle nivåer i utviklingsøkologien og dekker sosiokulturell variasjon ... 52 Resultatenes betydning for kunnskap om små barns dagligliv og utvikling ... 53
Å utforske sosial deltakelse som utviklingsfenomener synliggjør de yngste som sosiale deltakere ... 53 Tilnærmingen inviterer til økt interesse for dagliglivet i utviklingspsykologisk forskning ... 54 Kunnskap om små barns sosiale deltakelse kan styrke treffsikkerhet i veiledning,
hjelpetiltak og sosialpolitiske ordninger ... 55 REFERANSER ... 59
vi
vii
Forord
Studien som presenteres her, er basert på et empirisk materiale fra prosjektet «Barns
omsorgskarrierer: Barnehagen som ledd i en omsorgskjede for barn opp til 3 års alder». Dette prosjektet var organisert som et samarbeid mellom NOVA og HiOA, og ble finansiert av Norges forskningsråd og NOVA. Min stipendiatperiode ble finansiert gjennom en UiO- startpakke, knyttet til Agnes Andenæs ved Psykologisk institutt.
Prosjektperioden har gitt meg rike muligheter til faglige utvekslinger og samarbeid, og det er mange jeg ønsker å takke. Først og fremst vil jeg takke informantene: En travel og innholdsrik periode i deres familieliv lever videre i avhandlingens artikler – takk for alt dere har lært meg om innholdet i små barns dagligliv.
En varm takk går til min veileder Agnes Andenæs, som har en egen evne til å stille akkurat de spørsmålene som bringer meg videre. Takk for gode samtaler, konstruktive tilbakemeldinger og all interesse du har vist gjennom hele prosjektperioden.
Takk til alle jeg har hatt gleden av å samarbeide med i faggruppen i Kultur- og samfunnspsykologi ved PSI: Rolv Mikkel Blakar, Hilde Eileen Nafstad, Astri Heen Wold, Katrina Roen, Erik Carlquist, Ole Jacob Madsen, Tove Lundberg, Salman Türken, Jonas R.
Kunst, Inger Skjelsbæk og Nora Sveaass. En særlig takk til Anne Jansen for faglig samarbeid og kollegafellesskap ved både UiO og HiOA/OsloMet. Takk til alle i Nordisk nettverk for barnelivsforskning, for faglig stimulerende samvær på en rekke seminarer og konferanser.
Takk til Hanne Haavind, Oddbjørg Skjær Ulvik, Liv Mette Gulbrandsen og Mona-Iren Hauge, for alle anledninger dere har gitt meg til å utvide min kunnskap om de kulturpsykologiske perspektivene. Takk til Janikke Solstad Vedeler for alle våre hyggelige frokoster og faglige utvekslinger. Takk til Guro Brokke Omland for all støtte og faglig kyndig korrekturhjelp.
Videre vil jeg takke alle mine kolleger ved barnevernspedagogutdanningen ved OsloMet, for et arbeidsmiljø preget av engasjement og fellesskap. Takk til tidligere
studieleder Eva Berthling Herberg og nåværende studieleder Alicja Olkowska, som har lagt til rette for at jeg har kunnet arbeide med avhandlingen. Takk til deltakere i forskningsgruppa BAHPP for innspill på skriveseminarene, og spesielt til professor II Erica Burman. Takk til Kari Sjøhelle Jevne og Pernille Stornæss Skotte ved OsloMet. Dere har vært mine
«jevnaldrende» i ph.d.-perioden og bidratt til at skrivingen har vært en integrert del av arbeidshverdagen.
Til slutt vil jeg takke mine venner, som har heiet på meg, og som jeg gleder meg til å tilbringe mer tid med framover. Takk også for all varmende støtte fra Robert og øvrig familie og svigerfamilie. Mamma, du har hele tiden holdt deg oppdatert om hvordan det går, og sagt det jeg trengte å høre når jeg trengte det. Og sist, men ikke minst: Min kjære Christer, og barna våre, Amanda, Marion og Morgan, har på utallige, viktige måter bidratt til at avhandlingen har tatt form. En hjertelig takk til dere alle.
Oslo, april 2018 Anita Sundnes
viii
ix
Sammendrag
I denne ph.d.-avhandlingen utforsker jeg omsorg og dagligliv for små barn i Norge i dag, i et utviklingspsykologisk perspektiv. I prosjektet har jeg hentet inspirasjon fra den tverrfaglige barndomsforskningens målsetting om å sette barns livsbetingelser på den forskningsmessige og politiske agendaen. Barndomsforskningen omfatter så langt relativt lite om barn i alderen null til tre år, og et ønske med prosjektet har vært å styrke de yngste barnas plass i
barndomsforskningen. Tilnærmingen som brukes er å la endringer i barnets sosiale deltakelse stå i sentrum av analysene, og utforske de gjensidige utvekslingene mellom små barn og deres sosiale miljø.
Teorigrunnlaget er kulturpsykologisk, med vektlegging av det prosessuelle ved utvikling og forbindelsen mellom foreldres sosiokulturelt forankrede omsorgspraksiser og barns utvikling. Det empiriske materialet ble samlet inn gjennom prosjektet «Barns
omsorgskarrierer: Barnehagen som ledd i en omsorgskjede for barn opp til 3 års alder». Dette prosjektet var organisert som et samarbeid mellom NOVA og HiOA, og ble finansiert av Norges forskningsråd og NOVA. Foreldre ble intervjuet om familiens dagligliv mens barnet var i første leveår, rundt to år og rundt tre år. Datamaterialet inkluderer også intervjuer med noen av barnas førskolelærere/dagmamma. Livsformsintervjuet har en sentral plass
datamaterialet. Dette er en intervjustrategi som åpner for å utforske både praksiser og
meningsdanning knyttet til foreldrenes omsorg for barnet. Analysene ble gjennomført med en fortolkende tilnærming. Sentrale trekk ved analysestrategien var å utforske omsorgshendelser i barnets dagligliv, å utforske omsorgshendelsene som betydningsfulle i livet til både barn og foreldre, å analysere omsorgshendelser over tid, og å la de uvanlige tilfellene kaste lys over de mer vanlige.
Prosjektet har resultert i tre artikler som utforsker hvordan foreldrenes
omsorgspraksiser er forankret i familiens dagligliv og sosiokulturelle betingelser, og hvordan praksisene peker framover for det lille barnet. Artikkel I presenterer en analyse av
barnehagens betydning for barns livsmuligheter, i lys av hvilke endringer som kan spores i foreldrenes arbeidslivstilknytning etter barnehagestart. Artikkel II presenterer en
kontekstsensitiv forståelse av foreldres regulering av små barns søvnsyklus. Artikkel III presenterer en kontekstsensitiv forståelse av små barns utvikling av renslighet.
Underveis i arbeidet med artiklene ble jeg stadig mer opptatt av de teoretiske og metodiske utfordringene jeg støtte på, og det metodologiske prosjektet ble stadig mer sentralt.
I kappen følges disse teoretiske og metodiske utfordringene opp, slik at artiklene utgjør tre
x
«caser» som brukes til å utforske en overordnet, metodisk orientert problemstilling. Den overordnede, metodisk orienterte problemstillingen er: Hvordan kan man utforske sosial deltakelse som utviklingsfenomener gjennom forståelsesmåter som rommer små barns omsorgsavhengighet, omfatter relasjoner mellom nivåene i utviklingsøkologien, og dekker sosiokulturell variasjon?
I artiklene omtales utviklingsfenomenene på en alderstranscenderende måte som gjør at de kan analyseres som livslange prosesser, med et utviklingsmål som aktualiseres fra fødselen og gjennom livet, mens betingelsene fortløpende endrer seg. For å studere utviklingsprosesser gjennom undersøkelser av dagliglivets detaljer, rettes blikket mot foreldrenes praksiser, hensyn og sosiokulturelle betingelser. Praksiser utforskes gjennom analyser av foreldrenes initiativer. Disse gir kunnskap om innholdet i barnets sosiale
deltakelse og hvordan den endrer seg. Hensyn utforskes gjennom å analysere hvordan foreldre i sine praksiser balanserer mellom hensyn til her og nå og framover, for alle relevante parter i omgivelsene. Sosiokulturelle betingelser utforskes gjennom å analysere hvordan foreldrenes praksiser og meningsdanning henger sammen med individuelle ressurser i form av artefakter (gjenstander), sosial støtte og kulturelle forståelser.
Denne tilnærmingen presenteres som et analytisk rammeverk som kan være relevant i videre studier av små barns dagligliv med et utviklingsperspektiv. Ved å inkludere
temporalitet og kontekstsensitivitet i analysene, kan resultatene bidra til å styrke forbindelsen mellom barndomsforskningen og utviklingspsykologiske perspektiver.
xi
Liste over artikler
Artikkel I
Sundnes, A. & Andenæs, A. (2014). Hva med foreldrene? Barnehage, sosial mobilitet og utvikling. Tidsskrift for Velferdsforskning 17(4), 30-41.
Artikkel II
Sundnes, A. & Andenæs, A. (2016) Parental regulation of infant sleep: Round-the-clock efforts for social synchronization. Infant Mental Health, 37(3), 247-258.
doi:10.1002/imhj.21568
Artikkel III
Sundnes, A. (Innsendt til tidsskriftet International Journal of Early Childhood 25.4.2018). A context-sensitive understanding of infant toilet training: Cleanliness regimes adjusted to everyday life.
xii
1
KAPITTEL 1: INNLEDNING
Avhandlingsarbeidet startet som et ganske åpent prosjekt, der jeg ønsket å utforske hvordan de yngste barna i Norge blir tatt vare på, og hva slags dagligliv det dermed blir for dem. Begrunnelsen for et slikt ønske lå særlig i de omfattende endringene som har funnet sted i betingelsene for småbarns liv på kort tid. Tydelige eksempler på disse endringene er at fedrene har inntatt en mer sentral posisjon også i barnas første leveår, blant annet som en følge av organiseringen av foreldrepermisjoner med egen kvote for fedre, og ikke minst en enorm vekst i bruk av barnehager, også for de yngste barna. Ved å gå tett på foreldrenes omsorgspraksiser og deres refleksjoner knyttet til disse praksisene, ville jeg utforske innholdet i omsorgen for småbarna.
Jeg hadde også et ønske om å bidra til måter å forstå helheten i de yngste barnas tilværelse på som kunne posisjonere det enkelte barn som «eier» av sitt dagligliv. Jeg var blitt opptatt av at forståelsen av mennesker som likeverdige, slik det blant annet formidles
gjennom menneskerettighetene, står i en viss motsetning til hvordan små barn gjerne framstilles. I dagligtalen omtales de yngste ofte som noen som blir håndtert, og i
faglitteraturen kan det virke som om tilværelsen deres er begrenset til det som skjer innenfor
«husets fire vegger» - som om resten av samfunnet er mindre relevant. Vel er de yngste små og avhengige av sine omsorgsgivere, men kan det likevel finnes måter å forstå dem på som ligner mer på hvordan andre aldersgrupper forstås? Hva slags kunnskaper kan komme ut av slike tilnærminger?
Jeg har hentet inspirasjon fra barndomsforskningens målsettinger om å fremme forståelser av barn som sosiale deltakere, og har ønsket å følge opp dette arbeidet fra et psykologifaglig ståsted. Arbeidet med avhandlingen har resultert i tre artikler som tar for seg hvert sitt temaområde innenfor små barns dagligliv: Barnehage, søvn og renslighet. Hver av artiklene stiller spørsmål om hva foreldrene gjør for å ta vare på barnet her og nå, og på måter som peker framover for det lille barnet. Underveis i arbeidet ble jeg stadig mer opptatt av de teoretiske og metodiske utfordringene jeg støtte på, og det metodologiske prosjektet ble stadig mer sentralt. Jeg vil benytte denne kappen til å følge opp disse teoretiske og metodiske utfordringene. Slik utgjør artiklene tre «caser» som jeg bruker til å utforske en overordnet, metodisk orientert problemstilling. Dette blir dermed min redegjørelse for hvordan artiklene
2
til sammen besvarer en eller flere overordnete problemstillinger, som er et av de formelle kravene til kappen1.
Datamaterialet er et longitudinelt intervjumateriale som ble samlet inn i forbindelse med det flerfaglige prosjektsamarbeidet «Barns omsorgskarrierer: Barnehagen som ledd i en omsorgskjede for barn opp til 3 års alder»2. Her ble foreldre intervjuet om omsorgsordninger for barnet og familiens dagligliv i tre runder, i barnas tre første leveår.
Å kombinere områdene dagligliv og utvikling i studiet av små barn
Tyngdepunktet i avhandlingen ligger i den tverrfaglige barndomsforskningen3. Barndomsforskningen betegner en tverrfaglig samfunnsvitenskapelig innsats for å belyse barns tilværelse i lys av samfunnsforhold, hvor studier av barns dagligliv har hatt en sentral plass (James & Prout, 1997; Qvortrup, Corsaro, & Honig, 2009). Jeg vil redegjøre mer for dette i neste kapittel. Det finnes i dag relativt lite barndomsforskning om små barn, og et ønske med prosjektet mitt er å styrke de yngste barnas plass i denne delen av
samfunnsvitenskapen. Det vil jeg gjøre gjennom å bruke et utviklingspsykologisk perspektiv, det vil si ved å la endringer i barnets sosiale deltakelse stå i sentrum av analysene. Jeg henter utviklingsperspektivet fra en kulturpsykologisk forståelse (Bruner, 1990; Cole, 1996; Rogoff, 1990; 2003; Shweder, 1990, 1993; Valsiner, 1986; 2007), med særlig fokus på utvikling som prosesser forankret i dagliglivets praksiser. Det innebærer at jeg kombinerer områdene dagligliv og utvikling i kunnskap om barn i alderen 0-3 år. Dette er en kombinasjon som har vært lite utnyttet i forskning om små barn; utvikling har vært lite utnyttet som perspektiv i barndomsforskningen, og dagliglivets praksiser har vært lite utnyttet som kunnskapskilde i utviklingspsykologisk forskning. Jeg håper dermed at tilnærmingen jeg bruker til studiet av små barn kan bidra til begge disse fagdisiplinene, og bidra til å styrke forbindelsen mellom dem.
1 https://www.sv.uio.no/forskning/phd/avhandling-bedommelse/krav/artikkelbasert/psi/index.html
2Dette var et prosjektsamarbeid mellom NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) og Avdeling for førskolelærerutdanning ved Høgskolen i Oslo som ble etablert i 2005 for å svare på et initiativ fra Norges Forskningsråd (NFR) om å bidra til langsiktig kunnskapsutvikling innen barnehage og
omsorgsforskning, med et uttrykt ønske fra NFR om å styrke forbindelsen mellom barnehageforskning og mer generell familie- og velferdsforskning. Prosjektsamarbeidet ble finansiert av Norges forskningsråd og de to institusjonene. Agnes Andenæs var sentral i oppbyggingen av prosjektsamarbeidet. Jeg har benyttet empiri fra NOVA-delen. Prosjektledere for NOVA- materialet var Agnes Andenæs og Lars Gulbrandsen.
3 Barndomsforskningen har sine røtter i sosiologi, og ble særlig i starten ofte omtalt som the new sociology of childhood, og på norsk omtales det ofte også som barndomssosiologi (se for eksempel James & Prout, 1997).
Etter hvert har det tverrfaglige prosjektet blitt mer uttalt (se for eksempel Qvortrup, Corsaro, & Honig (2009)), og jeg bruker begrepet barndomsforskning for å understreke og støtte opp under det tverrfaglige programmet.
3
De tre artiklene tar for seg hvert sitt utviklingsfenomen og belyser hvordan små barns utvikling er forankret i familiens dagligliv og aktuelle samfunnsramme. Artiklene handler om barnehagens betydning for barns livsmuligheter, små barns utvikling av søvnsyklus og små barns utvikling av renslighet. Hver artikkel tydeliggjør hvordan barn fra første stund inngår i gjensidig utveksling med omgivelsene, og hvordan utvekslingene bidrar til at barnet endrer seg – ikke til en sosial deltaker, men som sosial deltaker.
De tre artiklene bidrar samtidig til å utdype hvordan et utviklingsperspektiv kan brukes til å styrke forståelsen av små barn som sosiale deltakere. I hver artikkel bruker jeg et knippe analytiske grep for å få fram hvordan barnets sosiale deltakelse er i endring, og hvordan endringsprosessen er sosiokulturelt forankret. De analytiske grepene er tilpasset den enkelte studie og det varierer hvor eksplisitt de er beskrevet. Samtidig har de noen fellestrekk, og de utfyller hverandre på måter som jeg vil løfte fram i denne kappen.
Hver artikkel står på egne ben på den måten at de redegjør for kunnskapssituasjonen i sitt spesifikke felt, og diskuterer hvordan resultatene representerer kunnskapsbidrag i sitt empiriske felt. I denne kappen vil jeg i liten grad gjenta eller utdype kunnskapssituasjonen på de spesifikke feltene. Jeg har valgt å konsentrere meg om den overordnede teoretiske og metodiske kunnskapen som kom ut av å studere de små barna på den måten jeg gjorde. Jeg diskuterer dette som kunnskapsbidrag til videre studier av små barn, også relatert til andre og nye tematiske felt.
Kappens oppbygging
I kapittelet Bakgrunn og problemstilling plasserer jeg prosjektet innenfor en overordnet interesse for barns dagligliv, og drøfter hva et utviklingsperspektiv kan bidra med i dette kunnskapsfeltet. Så viser jeg hvordan et kulturpsykologisk perspektiv egner seg som tilnærming. Dette leder fram til en overordnet problemstilling for avhandlingen som helhet, som åpner for å binde sammen de teoretiske og metodiske kunnskapsbidragene fra hver artikkel. I teorikapittelet vil jeg utdype det kulturpsykologiske teorigrunnlaget. Jeg redegjør også for det vitenskapsteoretiske forståelsesgrunnlaget. I metodekapittelet beskriver jeg framgangsmåter for innsamling av datamaterialet. Deretter redegjør jeg for framgangsmåter i analysene, og presenterer blant annet en samlet modell for de analytiske framgangsmåtene.
Denne modellen kan også sees som en del av avhandlingens resultat, men jeg har valgt å la den stå i metodedelen, fordi den refererer til metodiske tilnærminger jeg har benyttet i alle artiklene. Kapittel 5 består av et sammendrag av hver artikkel. I diskusjonskapittelet drøfter jeg hva artiklenes samlede resultater kan bety for forskningsfeltet. Først presenterer jeg
4
resultatene fra hver artikkel på nytt, ved å tydeliggjøre hvilke sider ved resultatene som er forståelsesmodeller, altså de begrepsmessige resultatene, og hvilke som er tilstandsbilder, som forteller hvordan fenomenet trer fram i akkurat dette materialet (Polkinghorne, 1991 i Andenæs, 2000, s. 300). Så drøfter jeg resultatenes generaliserbarhet. Deretter tar jeg utgangspunkt i artiklene om søvn og om renslighet, som begge utforsker omsorgspraksiser gjennom døgnet, og samler de begrepsmessige bidragene i en overordnet forståelsesmodell.
Jeg argumenterer for at modellen kan anvendes som et analytisk rammeverk for videre forsking om små barns sosiale deltakelse med et utviklingsperspektiv. Til slutt diskuterer jeg hvilke betydninger resultatene kan ha for kunnskapsfeltet små barns dagligliv og utvikling.
5
KAPITTEL 2: BAKGRUNN OG PROBLEMSTILLING
Begrepet sosial deltakelse har flere betydninger. Gulbrandsen, Seim & Østensjø (2014, s. 38- 39) skiller mellom to betydninger. For det første deltakelse som juridisk, konvensjonsbestemt rettighet, som omfatter medvirkning og medborgerskap. For det andre kan deltakelse bety å ta del i situerte aktiviteter og sosiale samspill. Deltakelse omfatter da kontinuerlige samspill med andre mennesker, og impliserer at disse samspillene er innleiret i en videre sosial, kulturell og materiell kontekst (Gulbrandsen, Seim & Østensjø, 2014, s. 39). Det er den sistnevnte
betydningen jeg legger til grunn i denne avhandlingen.
Interesse for barns sosiale deltakelse og dagligliv
Barndomsforskningens innsats for å synliggjøre barn som sosiale deltakere var motivert av kritikk av hvordan tradisjonelle utviklings- og sosialiseringsmodeller har representert barn som passive mottakere av omsorg og sosialisering, og som uferdige og mindreverdige deltakere i samfunnet (James & Prout, 1997; Qvortrup, Corsaro, & Honig, 2009). Ikke minst ble denne kritikken rettet mot utviklingspsykologisk tenkning. En grunnleggende forståelse i barndomsforskningen er at barn er aktivt involvert i konstruksjonen av sine egne sosiale liv, i livene til menneskene rundt seg, og i samfunnet de lever i, og det var et mål å synliggjøre barn som sosiale deltakere «i sin egen rett» (James & Prout, 1997, s. 4). Et sentralt mål med
barndomsforskningen er å sette barns aktuelle livsbetingelser og erfaringer på den forskningsmessige og politiske agendaen.
Dagliglivets praksiser har en framtredende plass i barndomsforskningen. Prout &
James (1997, s. 15) hevder at framveksten av fortolkende perspektiver i samfunnsfagene generelt frambragte en interesse for menneskers dagligliv. Fortolkende vitenskap i
samfunnsfagene er beskrevet som systematisk utforsking av hvordan mennesker subjektivt erfarer (oppfatter, fortolker, handler, føler, konstruerer, planlegger) sin sosiale verden, for å klargjøre meningsstrukturer i kulturelle prosesser (Van Manen, 1975, s. 6). Interessen for dagliglivet springer ut av en erkjennelse av at det sosiale liv ikke er statisk, men i fortløpende endring gjennom deltakernes praksiser, perspektiver og tenkemåter. Dette gjør det nødvendig å gripe hvilke betydninger dagliglivets praksiser har for dem som deltar i dem, og hvordan praksisene bidrar til å skape den sosiale virkeligheten de lever i (Prout & James, 1997, s. 15).
Interessen for dagliglivet åpnet for å utforske sider ved barns liv som så langt hadde vært ansett som selvsagt og uproblematisk (Prout & James, 1997, s. 15). En slik
forskningsinteresse ligger tett på sosiologen Dorothy Smiths (1987) framheving av at
6
dagliglivets erfaringer er organisert av sosiale relasjoner som ikke er synlige for aktørene selv, og at det er en forskeroppgave å belyse sammenhenger mellom samfunnsmedlemmers
erfaringsverden og sosiale strukturer.
Det er særlig sosiologi og antropologi som tar i bruk fortolkende tilnærminger til dagliglivets praksiser, men også innenfor sosiokulturelt orientert psykologi finner man
forskere med interesse for barns dagligliv (se for eksempel Haavind (1987), Andenæs (1996), Gulbrandsen (1998), Ulvik (2005), Hauge (2009), Kousholt (2011) og Højholt & Larsen (2015). Mitt ph.d.-prosjekt plasserer seg i dette tverrdisiplinære forskningsfeltet, med
interesse for de gjensidige utvekslinger mellom barn og miljøet de lever i, og sammenhenger mellom barns erfaringsverden og sosiale strukturer.
Å styrke de yngste barnas plass i barndomsforskningen
Selv om barndomsforskningens målsettinger i utgangspunktet gjelder alle barn, omfatter litteraturen så langt lite om barn i alderen 0-3 år (Gottlieb, 2000; Smørholm, 2016).
Mitt ønske om å styrke de yngste barnas plass i barndomsforskningen innebærer både å produsere substansiell kunnskap om hvordan små barn lever, og å utvide den umiddelbare forståelsesrammen når det gjelder de yngste barna. «Da er det sikkert viktig å se på
tilknytning» oppsummerer en rekke responser jeg har fått når jeg har fortalt at avhandlingen min handler om små barns sosiale deltakelse og dagligliv. Det gjenspeiler hvordan
tilknytningsteori (Ainsworth, 1979; Bowlby, 1988) kan sies å ha inngått i «folkepsykologien»
(Bruner, 1990) om små barn. Tilknytningsteori belyser sammenhengen mellom barns tidlige samspillserfaringer, trygghet og utvikling (Smith, 2006) og har blitt et sentralt rammeverk for forståelsen av små barns utvikling og psykiske helse (Braarud, 2012; Mercer, 2011). Få vil benekte at sensitivitet fra primære omsorgspersoner er avgjørende for de yngste. Men flere har påpekt og bekymret seg for at når de nære relasjonene blir den selvfølgelige
fortolkningsrammen, trekker det oppmerksomheten bort fra at tilværelsen deres fra første stund er forankret i sosiale, kulturelle og materielle sammenhenger (Birns, 1999; Burman, 2008; Franzblau, 1999; Pearson & Degotardi, 2009).
Relevansen av å trekke inn strukturelle forhold i samfunnet når man skal forstå små barns liv, kan eksemplifiseres av flere endringer i familieliv i Norge i nyere tid som er særlig synlige: Barnehage – i stor grad finansiert av det offentlige (Ellingsæter & Gulbrandsen, 2007) – har blitt en del av det alminnelige dagligliv for små barn (Kitterød & Bringedal, 2012), noe som radikalt endrer hva slags samspill barn deltar i gjennom hverdagen sin. Flere fedre enn før deltar aktivt i den daglige barneomsorgen (Kitterød, 2012), og selv om det ikke
7
gjelder alle familier, gjør det noe med de kulturelle forventningene til foreldreskap for små barn (Haavind, 2006). Økt innvandring (Østby & Henriksen, 2013) innebærer intensiverte forhandlinger på både familie- og samfunnsnivå om idealer for familieliv og barneomsorg (De Haan, 2012; Tamminen, 2006). Utviklingspsykologen Martin Woodhead (1997) er blant dem som har påpekt at kunnskap som tydeliggjør sammenhenger mellom barns utvikling og samfunnsforhold, er nødvendig for å forstå og ivareta barns behov. Hvis relevante betingelser for små barns tilværelse forblir ubelyst, kan det svekke treffsikkerheten ved veiledning, hjelpetiltak og sosialpolitiske ordninger.
Kunnskap om små barn som sosiale deltakere
Det er ikke slik at vi helt mangler kunnskap om sosiale betingelser for små barns dagligliv. Samfunnsforskning om familieliv, omsorgsordninger, arbeidsliv, velferd,
likestilling og innvandring m.m. kan fortelle en hel del om tilværelsen til barn i alderen 0-3 år.
Over har jeg nevnt noen samfunnsendringer i Norge i den senere tid som er relevant for å forstå små barns dagligliv i Norge, med referanser til forskningslitteratur fra flere
samfunnsfaglige disipliner. En slik oversikt kunne vært utvidet på en rekke måter, og
tilsvarende oversikter kunne vært laget for andre samfunn. Det faller imidlertid utenfor denne avhandlingens rammer. Det jeg vil påpeke er at det finnes relativt lite forskning om barn i alderen 0-3 år som tar utgangspunkt i at de er «eiere» av et eget dagligliv, det vil si som analyserer de gjensidige utvekslinger mellom barna og deres sosiale miljø.
Mye av forskningslitteraturen om små barn som tar utgangspunkt i dagliglivets praksiser og de gjensidige utvekslinger mellom barn og deres sosiale miljø er skrevet av sosialantropologer og pedagoger. Et tidlig eksempel på forskning av det slaget, er antropologen Jean Briggs’ (1992) analyse av et konkret barn-voksen-samspill i et inuittsamfunn. Hun viser hvordan den tre år gamle jenta Chubby Maata inngår aktivt i situasjonens samproduserte meningsdanning og analyserer hvordan den er forankret i en sosiokulturell sammenheng. Jonathan Tudges (2008) bok «The everyday lives of young children: Culture, class, and child rearing in diverse societies» er basert på observasjoner av treåringer i USA, Russland, Estland, Finland, Korea, Kenya og Brasil. Han belyser
variasjoner i dagliglivene til små barn i ulike samfunn og fra ulike samfunnsgrupper, gjennom detaljerte beskrivelser av barnas miljø og innholdet i samspillene de deltar i, knyttet til for eksempel læring, lek, samtaler og arbeid. Boka «International perspectives on early childhood research: A day in the life» (Gillen & Camerons, 2010) er basert på videoobservasjoner av syv to år gamle jenter gjennom en dag, i Peru, Storbritannina, Italia, Canada, USA, Tyrkia og
8
Thailand. Studien var et samarbeid mellom flere forskere på tvers av fagdisipliner. Forskerne utforsker ulike sider ved barnas dagligliv, for eksempel musikalitet og humor, og analyserer hvordan barna tar omgivelsene i bruk og aktivt bidrar i samspill. Av eksempler fra Norden vil jeg trekke fram Anne Greve (2012), som gjennom videoobservasjoner i en norsk barnehage har utforsket hvordan vennskap kommer til uttrykk hos toåringer og ettåringer, for eksempel gjennom felles fokus og humor. Pernille Juhl (2014) har fulgt fem barn i alderen 0-4 år fra familier som det er knyttet bekymring til og som mottar ulike hjelpetiltak, gjennom ett år. Hun utforsker hvordan barnas problemer oppstår og utspiller seg i hverdagslivets situasjoner, og kan dermed bidra med kunnskap som er tettere på barnas livssituasjon enn abstraherte
risikofaktorer som for eksempel «sosial arv», som er en type tenkning Juhl ønsker å utfordre.
Juhl viser også hvordan hennes tilnærming gir et kunnskapsgrunnlag som er nyttig for de profesjonelle som skal hjelpe de utsatte familiene. Anja Stanek og Maja Røn Larsen (2015) har undersøkt dagliglivet til barn i alderen 0-2 år i en dansk barnehage. De viser hvordan barnehagepersonalets faglige innsats omfatter å gjøre seg kjent med hvordan det enkelte barns liv utspiller seg på tvers av barnehage og familie. De argumenterer for at den form for
utviklingsstøtte underkjennes i den politiske og profesjonelle forståelse av barnehagens betydning for små barn (Stanek & Larsen, 2015).
Avhengighet og endring – sentrale trekk ved små barns sosiale deltakelse
At det finnes relativt lite barndomsforskning om små barn kan handle om både metodiske og teoretiske hindringer. Barndomsforskerne har vært opptatt av å la barna komme til orde, noe som er vanskeligere lenger ned i aldersgruppene (Thorne, 2008). Men det kan også knyttes til en bredere diskusjon om barns avhengighet og endring. Flere har stilt spørsmål om hvorvidt barndomsforskningens vektlegging av barn som kompetente sosiale aktører i sin egen rett har svekket oppmerksomheten mot hvordan barn, som alle mennesker, står i gjensidig avhengige relasjoner med mennesker rundt seg (Alanen, 2001; Brownlie & Leith, 2011; Smørholm, 2016). Smørholm (2016, s. 349) argumenterer for at det er behov for måter å forstå barn som sosiale deltakere på som tar deres sårbarhet og avhengighet med i betraktningen, og at det vil gi et bedre grunnlag for å inkludere de aller yngste barna.
Et annet hinder kan være barndomsforskningens skepsis til utviklingspsykologiske tenkemåter. En av barndomsforskningens pionerer, den amerikanske sosiologen Barrie Thorne (2004; 2007), påpeker at alder og temporalitet i liten grad har vært inkludert i barndomsforskningen, og reflekterer over hva som dermed kan gå tapt. Hun etterlyser mer oppmerksomhet mot biologisk, utviklingsmessig, biografisk og historisk tid (Thorne, 2004, s.
9
405). At det har vært lite oppmerksomhet mot temporalitet knyttes ofte til en bekymring for at forståelsen av barn som noen som er i ferd med å bli voksne («becoming») skal gå på
bekostning av forståelsen av barn som noen som har en tilværelse her og nå («being») (James, Jenks & Prout, 1998, s. 207). Men en slik enten-eller-forståelse av being og becoming er problematisert av flere, for eksempel Gulbrandsen (2012, s. 5), som påpeker at hver fase av livet er forankret i både tidligere hendelser og forventede hendelser. Lee (1998) foreslår at barndomsforskere fokuserer mer på det bevegelige og uferdige i det sosiale liv.
Barn i alderen 0-3 år aktualiserer disse teoretiske spenningene i særlig grad: Fra fødselen er barn fullstendig sårbare og avhengige av omsorg, samtidig som de biologisk og sosialt vokser kanskje raskere enn noen gang ellers i livet. Å utforske små barns sosiale deltakelse forutsetter derfor at avhengighet og temporalitet inkluderes i forståelsen.
Sosial kontekst i utviklingspsykologisk forskning
For å styrke oppmerksomheten mot temporalitet i barndomsforskningen har Thorne (2007) etterlyst mer kontakt med utviklingspsykologisk forskning. Men hun understreker at det forutsetter tilnærminger til utvikling som er «more fully historicized, informed by meaningful attention to culture and social structure, and enriched by close attention to the ways in which children negotiate the process of growing older and participate in a range of social institutions» (Thorne, 2007, s. 150). I dette ligger en kritikk av det hun ser som mainstream utviklingspsykologi.
Utviklingspsykologi har også vært kritisert innenfra for å operere med en dekontekstualisert forståelse, altså en forståelse som skiller utvikling fra den
samfunnsmessige konteksten (Bronfenbrenner, 1979; 2005; Burman, 2008; Morss, 1990;
Woodhead, 1999). Utviklingspsykologi er et omfattende kunnskapsfelt som dekker en rekke utviklingsområder, herunder motorisk, kognitiv, emosjonell og sosial utvikling (Von
Tetzchener, 2012), og kritikken gjelder på tvers av utviklingsområder, og ikke minst de aller yngste (Bradley, 1991). Kritikken har blant annet handlet om en universalistisk forståelse av menneskelig psyke, der forskningen har vært innrettet mot å avdekke generelle
lovmessigheter i den «indre, sentrale prosesserende mekanismen» uten å blande inn kontekstuelle forhold (Shweder, 1990, s. 7). Flere tiår med fagintern kritikk har ført til at sosial kontekst i dag har en selvfølgelig plass i utviklingspsykologi, og det finnes en omfattende forskingslitteratur som inkluderer barns sosiale miljø (Lerner 2006; Overton &
Molenaar, 2015). Likevel er de metodiske tilnærmingene ikke uten videre forenelig med barndomsforskningens grunnsyn.
10
Kulturpsykologene Valsiner og Winegar (1992) skiller mellom to måter å inkludere sosial kontekst i utviklingspsykologisk forskning. Den kontekstualiserende tilnærmingen hører til den eksperimentelle forskningsparadigmet, og handler om å undersøke korrelasjoner mellom faktorer knyttet til omgivelsene og resultatet av en utviklingsprosess. Faktorene behandles som atskilt fra og uavhengig av utfallet de er ment å forklare, og person og kontekst er i prinsippet adskilt (Valsiner og Winegar, 1992, s. 3-5). I den kontekstuelle tilnærmingen er sosial kontekst derimot bygget inn på et grunnleggende teoretisk plan, ved at person og kontekst ikke ansees som skarpt adskilt i utgangspunktet. Her er målet å utvikle modeller som kan klargjøre de gjensidige utvekslinger mellom personen og miljøet, gjennom detaljerte beskrivelser og analyser av personen i sitt miljø (Valsiner og Winegar, 1992, s. 3-5). Den kontekstuelle tilnærmingen er i tråd med barndomsforskningens forståelser. Jeg går videre med den, og vil trekke inn flere elementer fra kulturpsykologisk teori som utdyper denne tilnærmingen.
Å utforske sosial deltakelse som utviklingsfenomener
Kulturpsykologi er en retning i psykologien som bygger på en grunnleggende forståelse av individ og kontekst som gjensidig konstituerende, og mennesker som meningsskapende og intensjonelle vesener (Bruner, 1990; Cole, 1996; Rogoff, 1990; 2003; Shweder, 1990, 1993;
Valsiner, 1986; 2007). I teorikapittelet utdyper jeg dette. Her vil jeg nøye meg med å trekke fram to sider: For det første at kulturpsykologi hører til en fortolkende vitenskapstradisjon (Shweder 1990, s. 32). Fortolkende tilnærminger i samfunnsfagene innebærer som nevnt en interesse for menneskers situerte meningsdanning. Samtidig innebærer det en bevissthet om at forskerens perspektiv aldri kan elimineres, og at de kategoriene forskeren tar i bruk virker aktivt inn på kunnskapsproduksjonen (Crawford & Valsiner, 2002, s. 96). Kvarv (2010, s. 79) forteller at Gadamer bruker utrykket produktiv fordom om forforståelser som en ressurs som det gjelder å utnytte i fortolkningen.
For det andre vil jeg trekke fram at utvikling som prosess er sentralt i kulturpsykologi.
Kulturpsykologer har kritisert utviklingspsykologisk forskning for å rette oppmerksomheten mot utviklingens resultater, altså barns kapasiteter i ulike aldere, på bekostning av
interaksjonene mellom barn og miljø som aktualiserer kapasitetene (Valsiner & Winegar, 1992, s. 10-11). Prosesser er ikke noe som har en begynnelse og en slutt, men noe som blir til noe (things that «turn into each other») (Collingwood, 1939 i Valsiner & Winegar, 1992, s.
11). I lys av det er hovedutfordringen for studiet av utvikling omtalt som å forklare hvordan kvalitativt nye fenomener oppstår i menneskers handle- og tenkemåter (Valsiner & Benigni,
11
1986, s. 209), eller enda mer presist, å utforske «the phenomena of change in the psychological organization of individual persons (interdependently with their socially organized worlds)» (Valsiner og Winegar, 1992, s. 11). Bronfenbrenner & Evans (2000, s.
117) uttrykker at kunnskapsmålet ikke er å analysere menneskelig utvikling som sådan, men å videreutvikle de vitenskapelige redskapene, det vil si teoriene, forskningsdesignene og
empiriske resultatene, som behøves for å forbedre vår forståelse av betingelsene og prosessene som former menneskelig utvikling.
For å forstå utviklingsprosesser har jeg hentet inspirasjon fra den variasjonelle tenkemåten, slik den er beskrevet av kulturpsykologen Jaan Valsiner (1984). Han mener psykologifagets særlige potensiale er å utforske den menneskelige tilværelse slik den framtrer med to former for variabilitet: interindividuell variabilitet, som vil si hvordan et psykologisk fenomen framtrer ulikt fra menneske til menneske, og intraindividuell variabilitet, som vil si hvordan et psykologisk fenomen endrer seg over tid hos et menneske (Valsiner, 1984, s. 461).
Et potensiale for forskning om små barns sosiale deltakelse er å bruke den variasjonelle tenkemåten som perspektiv, og rette blikket mer direkte mot utviklingsfenomener. At
menneskers psykologiske kapasiteter endrer seg i samspill med omgivelsene, kan brukes som en konseptuell betingelse eller «produktiv fordom» i forståelsen av små barns sosiale
deltakelse. Det vil jeg kalle et utviklingspsykologisk perspektiv.
Sosiale virkeligheter er i kontinuerlig endring gjennom tidens kontinuerlige gang, med endringer i kravene til deltakernes kapasiteter. Å betrakte sosial deltakelse som aktualisering av utviklingsfenomener, er dermed en måte å ta temporaliteten i dagliglivet på alvor. Hver av artiklene i denne avhandlingen retter blikket mot avgrensende utviklingsfenomener som aktualiseres i barns dagligliv og utforsker hva som endrer seg, på hvilke måter det endrer seg, og hvordan endringene er forbundet med samspillet mellom barn og betingelser i deres omgivelser.
Å utforske sosial deltakelse som utviklingsfenomener er et perspektiv på sosial
deltakelse som kan transcendere alder. Det er i dag bred enighet om at mennesker utvikler seg gjennom hele livet, blant dem som har sin forskningsinteresse innenfor menneskelig utvikling (Lerner, 2006, s. xvi) (se for eksempel Baltes, Reese & Lipsitt (980), Elder (1998) og
Santrock (2009)). Å utforske sosial deltakelse som utviklingsfenomener kan åpne for å utforske hva dagliglivets kontinuerlige flyt, endring og bevegelser innebærer for de yngste.
Det kan åpne for å studere deres liv som gjensidig forbundet med omgivelsene – uten at de forstås som passive mottakere av omsorg og/eller mindre sosial deltaker enn andre. Det kan
12
også egne seg til å utforske små barns levemåter på måter der samfunnet, ikke bare familien, er fortolkningsrammen.
Men for at tilnærmingen skal ha mening, må den spesifiseres i empiriske studier, og det representerer en metodisk utfordring. I det følgende vil jeg formulere en metodisk orientert problemstilling for avhandlingen som helhet, som de tre artiklene kan bidra til å belyse. Denne problemstillingen fantes ikke i starten av prosjektet, men som
metodebokforfatteren Carla Willig (2008, s. 21) uttrykker det, er en del av resultatet av fortolkende studier gjerne en økt forståelse av hvilke spørsmål man kunne stilt i starten. I metodekapittelet gir jeg en nærmere beskrivelse av de opprinnelige og mer åpne spørsmålene jeg startet med.
Hvordan kan man utforske sosial deltakelse som utviklingsfenomener?
I den metodisk orienterte formuleringen av forskningsspørsmålet vil jeg innlemme de
teoretiske spenningene (avhengighet og endring) som kan ha vært til hinder for å utforske små barn som sosiale deltakere, som jeg har nevnt over. Min problemstilling er: Hvordan kan man utforske sosial deltakelse som utviklingsfenomener gjennom forståelsesmåter som a) rommer små barns omsorgsavhengighet, b) omfatter relasjoner mellom nivåene i utviklingsøkologien, og c) dekker sosiokulturell variasjon? Jeg utdyper underpunktene i det følgende.
For det første er det et mål at forståelsesmåten rommer små barns
omsorgsavhengighet. En konsekvens av at barndomsforskere har villet synliggjøre barn som eiere av sine egne dagligliv, har vært at de voksne nærmest forsvant (Johanson, 2012). Flere har påpekt at man da underkjenner det forhold at barns dagligliv i stor grad består av
relasjoner innenfor familien, og i stor grad med voksne (Mayall, 1995 i James, Jenks & Prout, s. 82). Det taler for at tilnærmingen må inkludere voksne. Det gjelder ikke minst for de aller yngste, som er aller mest tydelig avhengige av omsorg fra andre. Men det må gjøres på en måte som tydeliggjør gjensidige utvekslinger mellom barn og voksne.
For det andre er det et mål at forståelsesmåten omfatter relasjoner mellom nivåene i utviklingsøkologien. Bronfenbrenners (1979, 2005) nivåinndelte utviklingsøkologiske modell brukes ofte som referanse i omtalen av samspillene mellom person og miljø. I teorikapittelet vil jeg utdype Bronfenbrenners modell. Her vil jeg legge det fram som en ambisjon at forståelsen må inkludere alle nivåene i utviklingsøkologien, og relasjonene mellom nivåene, for at man kan snakke om analyser av gjensidige utvekslinger mellom barnet og sitt miljø.
Her er det støtte å få fra nyere forståelser i generell utviklingspsykologi. I de to siste utgavene av The Handbook of Child Psychology (Lerner, 2006, Overton & Molenaar, 2015)
13
beskrives en pågående sterk dreining i disiplinen, i retning av et relasjonelt paradigme eller en metateori som refereres til som Relational Developmental System. Det fokuserer på forholdet mellom individ og kontekst som gjensidig konstituerende, og på de prosessuelle sidene ved utvikling, altså elementer som er gjenkjennelige fra kulturpsykologi. Videre vektlegges plastisitet (systematiske endringer som følge av individ-kontekst-samspill) og diversitet som grunnleggende sider ved utvikling (Lerner, 2015; Overton, 2013; 2015; Overton & Lerner, 2014). Lerner (2006) beskriver denne intellektuelle dreiningen gjennom tre punkter: a) Man beveger seg bort fra reduksjonistiske forståelser av utviklingens drivkraft, som involverte en splitting mellom arv og miljø; nå legger de fleste til grunn at utvikling skjer som et samspill mellom disse. b) Det fokuseres mer på nivåene i utviklingsøkologien og på analyser som forener dem på systematiske måter; det er bred anerkjennelse for at studier av utvikling må finne måter å konseptualisere sammenhengen mellom utvikling og den virkelighet mennesker lever innenfor. c) Man vektlegger relasjoner mellom de økologiske nivåene, framfor effekter av enkeltstående nivåer (Lerner, 2006 s. 4). Det innebærer at den kontekstuelle tilnærmingen (Valsiner & Winegar, 1992) som jeg har nevnt over får støtte fra autoritativt hold i det utviklingspsykologiske feltet. Men Lerner (2006, s. 12-13) påpeker også at det er mye som gjenstår i metodeutviklingen for å følge opp denne forståelsen i konkrete studier. Det kommer jeg tilbake til i diskusjonen.
For det tredje er det et mål at forståelsesmåten dekker sosiokulturell variasjon.
Shweder (1993, s. 517) har påpekt at målet i kulturpsykologi er å skape psykologisk kunnskap som gjør menneskelige prosesser gjenkjennelige på tvers av livsverdener - som åpner for å forstå «universalitet uten uniformitet» i den menneskelige tilværelse. I en variasjonell tenkemåte vil ikke enkelttilfeller som skiller seg ut avvises som uteliggere4 (på engelsk
«outliers»), men betraktes som uttrykk for «vedvarende nydannelse» (Valsiner, 2009, s. 13) og inkluderes i forståelsen av fenomenet. Det peker mot et mål om at kunnskapen om utviklingsfenomenene skal kunne fange opp og dekke ulike typer familieforhold og sosiokulturelle strukturer i barns utviklingsøkologi.
4I kvantitativ forskningsmetode refererer begrepet uteligger til en deltaker som skårer ekstremt høyt eller lavt på en variabel og som påvirker resultatet relativt mye sammenlignet med hva det ville vært uten denne deltakeren.
En løsning for å redusere effekten av ekstreme verdier er å utelukke deltakeren fra studien.
14
KAPITTEL 3: TEORETISKE PERSPEKTIVER
I dette kapittelet vil jeg utdype det kulturpsykologiske perspektivet, men starter med det vitenskapsteoretiske grunnlaget.
Sosialkonstruksjonistisk vitenskapsforståelse
Kunnskapsinteressen i mitt ph.d.-prosjekt ligger innenfor en sosialkonstruksjonistisk vitenskapsforståelse, som er blitt presentert som et alternativ til den naturvitenskapelig inspirerte positivistisk-empiristiske tilnærming (med eksperimenter som den foretrukne metoden) som har dominert psykologifaget, og som fortsatt dominerer det (Breen &
Darlaston-Jones, 2010; Brinkmann, 2015; Gergen, 1985). Utgangspunktet for den
positivistisk-empiristiske forståelsen er at det finnes en objektivt tilgjengelig virkelighet, som kan kartlegges med økende presisjon gjennom sanseerfaring og bygging og testing av
hypoteser (Gergen, 1985, s. 266; Kvarv, 2010, s. 52-54). Utgangspunktet for den
sosialkonstruksjonistiske vitenskapsforståelsen er derimot at virkeligheten bare er tilgjengelig gjennom de kategorier mennesker oppfatter den gjennom (Gergen, 1985, s. 267). Kategoriene ansees som skapt og tilegnet gjennom sosial interaksjon, og dermed som kulturelt og historisk relative (Berger & Luckman, 1966). I lys av det betraktes kunnskap som menneskeskapte modeller av – eller kart over – virkeligheten, som fortløpende videreutvikles og gjøres mer anvendelige gjennom utvekslinger med verden (Polkinghorne, 1997, s. 7). «Mer anvendelig»
betyr ikke nødvendigvis mer presis, men at modellen oppfattes å tilby mer hensiktsmessig interaksjon med verden enn tidligere modeller (Polkinghorne, 1997, s. 7). Fordi forhandlinger om modellenes sannhetsverdi foregår i sosial samhandling er de også sammenflettet med maktrelasjoner, og får implikasjoner for hva som er mulig for ulike mennesker å gjøre og for hvordan ulike mennesker skal behandles (Burr, 2003, s. 5).
En kontekstualistisk epistemologisk posisjon
Kvalitativ metode er generelt en type metode som åpner for å fange opp deltakernes sosialt situerte meningsdanning, og i psykologi er ofte intervjuer foretrukket som materiale for fortolkning. En måte å begrunne dette på er at det åpner for å komme tett på de kategorier, fortellinger og meningssystemer som mennesker bruker for å forstå og beskrive sin tilværelse (Marecek, 2011, s. 226), og gripe erfaringer og meningsdanning i personers livsverden (Kvale, 2007, s. 11). Jeg kommer tilbake til betydningen av å bruke intervjuer i
metodekapittelet.
15
Kvalitative studier i psykologi kan bygges på ulike epistemologiske ståsteder, det vil si antakelser om hva man kan få kunnskap om og hvordan man kan få det (Willig, 2008, s. 2).
Det er flere forslag til hvordan det epistemologiske landskapet kan beskrives. Her legger jeg til grunn Madill, Jordan, & Shirley (2000), som skiller mellom tre epistemologiske posisjoner i kvalitativ forskning, som er den realistiske, den kontekstuelt konstruksjonistiske og den radikalt konstruksjonistiske. Forskere med en realistisk posisjon bygger på en antakelse om at det finnes en objektiv virkelighet å produsere kunnskap om, og baserer kunnskapen på
deltakernes erfaringer slik de er beskrevet i materialet.
Begge de to konstruksjonistiske ståstedene anerkjenner at mennesker er kulturelle deltakere som tar i bruk de meningssystemene de har tilgjengelige, og regner bidragene til både informanter og forskere som grunnleggende subjektive. De opererer imidlertid med ulike antakelser om hva slags grunnlag det er mulig å forankre kunnskapen i. Den radikale
konstruksjonisten utfordrer forestillingen om at kunnskapen kan forankres i hendelser og erfaringer, og betrakter disse størrelsene som resultater av de diskurser deltakerne har
tilgjengelig. Kontekstualisten beholder realistens forståelse av at kunnskap kan baseres på de beskrevne hendelser og erfaringer, men da gitt at all kunnskap forstås som lokal, provisorisk og situasjonsavhengig (Jaeger & Rosnow, 1988, i Madill et al., 2000, s. 9). Dermed blir det viktig å tydeliggjøre forholdet mellom beskrivelser og situasjonen som beskrivelsen
framkommer i. Det gjelder både for det informantene forteller, og for forskerens fortolkning og framstilling av det (Madill et al., 2000, s. 9).
Den kontekstualistiske posisjonen innenfor konstruksjonismen gir en mest presis beskrivelse av premissene for mitt prosjekt. Jeg har et todelt mål med å bruke empiriske data.
På den ene siden har jeg et beskrivende formål, knyttet til å produsere oppdatert kunnskap om hvordan små barns dagligliv «ser ut», slik de leves i et samfunn med særegne strukturelle og materielle betingelser. På den andre siden har jeg et fortolkende formål, knyttet til å analysere foreldrenes formidlede erfaringer som et møte mellom kulturelle meningsdannelser og
personlige meningsdannelser (Haavind, 2000, s. 25). Resultatene av en slik analyse blir en kilde til å forstå hvilke betydninger erfaringene deres har både i barnets og familiens liv og i det sosiale liv. En slik todeling av formålet med forskning framholdes av Giorgi (1992, s.
122) som ikke gjensidig utelukkende, for gjennom fortolkning av empirien produseres nye måter å klargjøre mening ved empirien, uten at dette betyr at det er den eneste måten å forstå den på.
16
Kulturpsykologi og mennesker som åpne systemer
Jeg har allerede sagt noe kort om kulturpsykologi, men her vil jeg utdype med momenter som er særlig relevante i dette prosjektet. Kulturpsykologi er beskrevet som studiet av hvordan kultur og psyke skaper hverandre (Shweder, 1993, s. 498), og er betegnelsen på et knippe av teoretiske retninger med røtter i blant annet G. H. Mead og Lev Vygotskys tenkning
(Gulbrandsen, 2006a). Et grunnleggende premiss er at det er kultur som former menneskers liv og psyke, og at menneskers handlinger får mening gjennom å være situert i symbolske fortolkningssystemer (Bruner, 1990, s. 34). Som Gulbrandsen (2006b, s. 16) beskriver forholdet mellom biologi og kultur, er barn i utgangspunktet en biologisk organisme med noen bestemte kjennetegn og forutsetninger, som møter verden med de egenskapene som trådte fram i samspillet mellom de individuelle genetiske koder og utviklingsmiljøet i
fosterlivet, og som fortsetter sitt utviklingsløp i et fysisk, sosialt og kulturelt miljø som åpner for noen og stenger for andre former for forandring og vekst.
En kulturpsykologisk metodisk tilnærming innebærer å implementere en forståelse av mennesker som åpne systemer (Valsiner, 1986, s. 348). For meg har det å forstå mennesker som åpne systemer vært med på å klargjøre det prosessuelle aspektet ved utvikling. Åpne systemer kjennetegnes av at de kontinuerlig utveksler både materie og energi med
omgivelsene, noe som kjennetegner alle levende organismer (Bertalanffy, 1960, i Valsiner, 1986, s. 348). Prosesser i åpne systemer kjennetegnes ved at a) samme resultat kan komme på ulike måter og b) at utfallet av en prosess ikke kan forutsees på bakgrunn av de opprinnelige betingelsene (Bertalanffy, 1950 i Valsiner, 1986, s. 349).
Kulturpsykologi er studiet av intensjonelle verdener
Kulturpsykologi anlegger en synsvinkel på den menneskelige tilværelse som intensjonell.
Shweder (1990) knytter det intensjonelle aspektet til at mennesker sees som grunnleggende innrettet mot å gripe mening og utnytte ressurser i et sosiokulturelt miljø som har blitt
organisert for å tilby dem mening og ressurser som kan gripes og brukes (Shweder, 1990, s.1).
I tråd med dette betegner Shweder (1990, s. 3) kulturpsykologi som «studiet av intensjonelle verdener». Det innebærer en kritikk av den implisitte antakelsen i det Shweder (1990, s. 4) kaller generell psykologi, altså hovedstrømmen av psykologisk forskning, at det eksisterer en
«psykisk enhet» som fungerer på universelle måter og kan studeres uavhengig av trekk ved menneskers konkrete tilværelse, som verdier, tradisjoner, språk og materielle forhold. Når man forstår den menneskelige tilværelse som intensjonell kan verken menneskers psyke eller miljøets bestanddeler analyseres uavhengig av hverandre; deres eksistens er gjensidig
17
avhengig slik de aktualiseres i intensjonell involvering (Shweder, 1990, s. 2). Individet i kulturpsykologi forstås som en organisert, systemisk helhet, relativ til sitt spesifikke miljø (Valsiner, 1986, s. 351). Det betyr ikke at det ikke finnes plass til noe psykologisk allment i kulturpsykologi, men det allmennmenneskelige er ifølge Shweder (1993, s. 517) i seg selv en heterogen sammensetning av nedarvede prosesser og former som aktiveres, institusjonaliseres og forklares på historisk og kulturelt varierende måter.
Ikke-reversibel tid
Et kulturpsykologisk perspektiv retter en særlig oppmerksomhet mot betydningen av temporalitet, og da mer presist ikke-reversibel tid. Ikke-reversibel tid refererer til hvordan mennesker, som alle levende organismer, står i et gjensidig forhold til tidas kontinuerlige flyt der ingen øyeblikk kan gjentas og tida ikke kan tvinges bakover (Valsiner, 2000, s. 7). Dette står i motsetning til hvordan tid figurerer i korrelasjonsstudier. Måten tid figurerer i
korrelasjonsstudier kaller Valsiner (1986, s. 351) reversibel tid, altså tid som en ytre
dimensjon uavhengig av objektets egen relasjon til tida. Valsiner (186, s. 351) påpeker at det er ikke-reversibel tid som gjør utvikling mulig. Utvikling gjøres mulig gjennom tilblivelsen av kvalitativt nye, strukturerte systemer, som ikke kan føres tilbake til en nøytral tilstand. I lys av disse innsiktene må forståelsen av psykologiske fenomener ha en temporal form, det vil si være egnet til å gripe hvordan relasjoner mellom personen og miljøet konstrueres steg for steg, over tid (Gottman, 1982 i Valsiner, 1986, s. 351-352). For å studere utvikling med dette perspektivet må man undersøke de faktiske prosessene i relasjoner mellom barn og miljø, slik de utspiller seg gjennom tid (Valsiner & Benigni, 1986, s. 214).
Utvikling forstått som et resultat av omsorg
Utviklingens drivkraft kan beskrives som det å delta i dagliglivets meningsbærende aktiviteter, hvor bruk av kulturelle redskaper (Wertsch & Tulviste, 1992) blir mediert, og personen gradvis gjør dem til en del av sitt personlige repertoar av meningsdanning og praksis (Rogoff, 1990). En definisjon av utvikling som er i tråd med denne grunntenkningen, finnes hos Bronfenbrenner (1979): «Development is defined as the persons evolving conception of the ecological environment, and his relation to it, as well as the person’s growing capacity to discover, sustain, or alter its properties.» (Bronfenbrenner, 1979, s. 9). Dette er da en annen tilnærming til utviklingens mål enn den som ligger i de universelle målene for utvikling, som står så sentralt i barndomsforskeres kritikk av utviklingspsykologien.
I et slikt perspektiv er utvikling et livslangt prosjekt (Elder, 1998). Forholdet mellom alder og utvikling involverer kulturelle forventninger til alder, og hvilke overganger i livet
18
som knyttes til alder: Alder er et organiserende nivå i utviklingen i kraft av hvordan kategorien alder fortolkes av omgivelsene; hvilke kulturelle forventninger som gjør seg gjeldende, og hvilke endringer i kompetanse og væremåter som utgjør milepæler gjennom oppveksten (Rogoff, 2003). En sentral kulturell betingelse for utvikling er hvilke
utviklingsmål som gjør seg gjeldende, forstått som diskursivt konstituerte mål for en
«framoverrettet» utviklingsmessig bevegelse (Gulbrandsen, 2003, s. 115), det vil si hva som legges i det å «bli større».
Utvikling som bevegelser i relasjonen mellom barn og omsorgspersoner
Haavind (1987) vektlegger det relasjonelle ved utviklingsprosesser, og beskriver utvikling som fire typer bevegelser: At barnets væremåter er kjennetegnet av økt gjensidighet med personene rundt seg, at barnet tar større ansvar for egne handlinger, at barnets
funksjonsområder utvides, og at barnet gjennom dette får økt motivasjon til å delta (Haavind, 1987, s. 79-80). I lys av dette er ikke utvikling noe som skjer inne i individene, men snarere en bevegelse i forholdet mellom individ og omgivelser.
Videre påpeker Haavind (1987) at disse utviklingsmessige endringene ikke kommer av seg selv, men er et resultat av noens omsorg. Barneomsorg, i motsetning til andre typer omsorg, har to begrunnelser: For det første å sikre at barnet får den nødvendige tilførsel og assistanse her og nå, og for det andre å sørge for at barnet gradvis blir i stand til å innfri de allmenne sosiale krav og forventninger, og blir relativt mer uavhengig og selvstendig, og medlem av et større sosialt fellesskap (Haavind, 1987, s. 60). Barneomsorg innebærer at barnets dagligliv organiseres på måter som både tar vare på barnet her og nå, og samtidig peker framover (Andenæs, 2014, s. 256). Utvikling hos barn er altså et resultat av
omsorgspersonenes kontinuerlige arbeid med å tilrettelegge for hva slags samspill barnet er del av, tolke tegn hos barnet for å vurdere når det har behov for støtte, og å vurdere når det er mulig å justere tilretteleggingen slik at barnet selv blir i stand til å utføre de oppgavene som omsorgen så langt har omfattet. Oppsummert kan man si at barnets sosiale deltakelse skjer i et tilrettelagt dagligliv, som utgjør rammene for barnets utviklingsmessige bevegelser. Dette gjelder alle barn, men er ikke minst tydelig fra fødselen og i småbarnsalderen. Dette er en forståelse av sosial deltakelse som er egnet til å romme små barns sårbarhet og avhengighet.
Barnets dagligliv som en kjede av situasjoner døgnet rundt
Forståelsen av den tette sammenhengen mellom utvikling og omsorgsarbeid motiverer forskeren til å gå tett på foreldres praksiser og meningsdanning i studier av barns utvikling.
Her spiller dagliglivets temporalitet en viktig rolle. Haavind (1987, s. 113-114) framhever at
19
barneomsorg innebærer å ta ansvar for helheten i den kjeden av situasjoner som utgjør barnets dagligliv. Sammenheng i barnets tilværelse krever at noen engasjerer seg i barnets bevegelse gjennom døgnet, gjennom stell, måltider og søvn, noe som krever en syklisk tidsorganisering hos foreldrene (Haavind, 1987, s. 113). Begrepet omsorgskjede (Gullestad, 1979; Andenæs, 2011) er dessuten en hjelp til å utvide forståelsen av barneomsorg fra det som skjer i de direkte samspillene til det å ta ansvar for helheten i barnets dagligliv, også i de periodene der andre er involvert i omsorgen, for eksempel i barnehagen (Andenæs, 2011). Samtidig som foreldre har kontinuerlig ansvar for barnet døgnet rundt, har foreldres dagligliv også innhold som ikke er direkte relatert til barnet, ikke minst knyttet til å forsørge familien. Begrepet omsorgskjede er en hjelp i å rette blikket mot omsorgen som ligger i foreldres praksiser og meningsdanning døgnet rundt. Det åpner for å forstå tilretteleggingen av barnets dagligliv som forankret i foreldrenes dagligliv, med sine muligheter og begrensninger. Dette samsvarer med et økologisk utviklingsperspektiv (Bronfenbrenner, 1979).
Bronfenbrenners økologiske utviklingsmodell (1979) er egnet til å synliggjøre hvordan barn og foreldres dagligliv er forbundet med hverandre og forankret i sosiale strukturer. Det er en støtte i å utforske hvilke betingelser foreldrenes dagligliv representerer for små barns sosiale deltakelse. Modellen differensierer mellom nivåer i barnets utviklingsøkologi:
mikrosystemer, mesosystemer, eksosystemer og makrosystemer (Bronfenbrenner, 1979, s. 22- 26). Basert på denne modellen kan de utviklingsøkologiske nivåene i små barns dagligliv skisseres på følgende måte: Foreldre-barn-samspillene er en type mikrosystemer, det vil si en nær relasjon barnet jevnlig deltar i. Foreldre-barn-relasjonen er forbundet med, og betinget av, andre mikrosystemer/nære relasjoner barnet inngår i, for eksempel barnehagepersonalet, gjennom mesosystemer. Små barns sosiale deltakelse er også betinget av de deltakelsesarenaer som foreldre og andre relasjonspartnere er del av, men som barnet ikke er direkte del av gjennom eksosystemer, for eksempel foreldrenes arbeidssted og fritidsaktiviteter. Alle disse tre nivåene er forankret i makrosystemer, som er forbindelser mellom barns erfaringsverden og kulturelle forståelser og samfunnsstrukturelle, økonomiske forhold (Bronfenbrenner, 1979, s. 22-26).
Bronfenbrenner (1986, s. 724) inkluderte senere også kronosystemet, for å framheve at endringer hos personen henger sammen med endringer over tid i miljøet. Kronosystemet omfatter tre tidslinjer, som er en personlig-, en historisk-, og en generasjonslinje
(Gulbrandsen, 2006c, s. 64-65). Jeg går imidlertid ikke videre med kronosystemet for å inkludere temporalitet, fordi jeg ikke finner det egnet til å gå tett på foreldres praksiser og
20
meningsdanning. Til det ser jeg begrepene syklisk tidsorganisering og omsorgskjede som mer fruktbare utgangspunkt fordi de peker mot barnets bevegelser gjennom døgnet.
21
KAPITTEL 4: DATAMATERIALE OG ANALYSESTRATEGIER
I teorikapittelet la jeg vekt på at barn lever et dagligliv tilrettelagt av noen som har et forpliktende ansvar for kjeden av situasjoner de deltar i gjennom døgnet. Jeg la også vekt på at omsorgen er forankret i foreldrenes eget dagligliv, med sine muligheter og begrensninger i samspillet med omgivelsene. Videre la jeg vekt på at utvikling kan forstås som et resultat av omsorg som justeres over tid. Basert på dette vil det være fruktbart å undersøke barnets dagligliv gjennom døgnet, slik det er situert i hele familiens dagligliv, og slik den endrer seg over tid. Dette ivaretas av datamaterialet fra Omsorgskarriere-prosjektet.
Datamaterialet fra Omsorgskarriere-prosjektet
Datamaterialet ble samlet inn i perioden 2006-2008 i forbindelse med det flerfaglige prosjektsamarbeidet «Barns omsorgskarrierer: Barnehagen som ledd i en omsorgskjede for barn opp til 3 års alder». Dette var et prosjektsamarbeid mellom NOVA og Avdeling for førskolelærerutdanning ved Høgskolen i Oslo som ble etablert i 2005 for å svare på et initiativ fra Norges Forskningsråd om å bidra til langsiktig kunnskapsutvikling innen barnehage og omsorgsforskning, og knytte de to områdene tettere sammen. HiO-delen handler først og fremst om livet i barnehagen. Jeg har bare benyttet empiri fra NOVA-delen. NOVA-delen av empirien har prosjektnavnet «Omsorgskarrierer og dagligliv for barn under 3 år» (heretter referert til som «Omsorgskarriere-prosjektet»).
Datamaterialet fra Omsorgskarriere-prosjektet består av intervjuer med foreldre i tre omganger. Intervjuene ble gjennomført mens barna var i første leveår, mens barna var rundt to år og mens barna var rundt tre år. I tillegg er noen av barnas førskolelærere/dagmamma intervjuet. Datainnsamlingen startet i 2006-2007. De metodiske tilnærmingene var informert av tidligere studier av omsorg og dagligliv i vanlige familier (Andenæs, 1996; Gulbrandsen, 1998; Haavind, 1987), hvor livsformsintervjuet (Andenæs, 2014; Haavind, 1987) er en sentral del av intervjustrategien. Flere forskere ansatt ved NOVA deltok i datainnsamlingen i første og andre runde. Selv deltok jeg i datainnsamlingen i den tredje og siste runden, etter at jeg hadde startet med ph.d.-prosjektet. Jeg gjennomførte intervjuer med ni familier, hvorav de to første sammen med en av de andre forskerne.
I dette kapittelet vil jeg først redegjøre for hvordan jeg bruker begrepet validitet og hva jeg legger til grunn i valideringen av forskningsprosessen. Så beskriver jeg datamaterialet og drøfter materialets validitet for mitt prosjekt. Deretter beskriver jeg analysestrategiene og
22
drøfter dem i lys av det kulturpsykologiske teorigrunnlaget. Til slutt vil jeg presentere noen resultater fra de andre studiene som har brukt datamaterialet fra Omsorgskarriere-prosjektet.
Validitet i en kvalitativ, kulturpsykologisk studie
I vurdering av forskningskvalitet er validitet et sentralt begrep. Man skiller gjerne mellom intern og ekstern validitet, der intern validitet handler om i hvilken grad resultatene er gyldige for dem som er undersøkt, og ekstern validitet handler om i hvilken grad resultatene er gyldige også utenfor studien, altså generaliserbare (Cook & Campbell, 1979, s. 37). Dette kapittelet handler om intern validitet, og jeg vil diskutere validitet knyttet til datamaterialet og analysestrategiene. Generaliserbarhet kommer jeg tilbake til i diskusjonen.
Ifølge Kvale (2007, s. 122) handler validitet i vid forstand om hvorvidt en
vitenskapelig metode utforsker det den er ment å utforske. Det gjelder både kvalitative og kvantitative studier. I kvantitative studier er henger validitet sammen med reliabilitet. Det dreier seg om forskningsresultatenes konsistens og troverdighet; om det ville være mulig å reprodusere resultatene til andre tider og av andre forskere (Kvale, 2007, s. 122). Men i kvalitativ metode er ikke denne tenkningen om reliabilitet like egnet som kriterium: Hvis man forstår mennesker som i kontinuerlig endring gjennom sosiale samspill er det lite relevant om resultatene kan reproduseres av andre personer til andre tider og av andre forskere, mener Kvale (2007, s. 113).
Validering er knyttet til hele forskningsprosessen
Kvale (2007, s. 122-124) påpeker videre at validering ikke er knyttet til et enkelt steg i forskningsprosessen, men gjelder det hele; at det en form for «håndverk» som innebærer at funnenes troverdighet kontinuerlig sjekkes, stilles spørsmål ved og fortolkes teoretisk. I forlengelsen av en slik validering tar presentasjonen av forskningen form av argumenter, eller en narrativ redegjørelse, som har til hensikt å overbevise om kunnskapsforslagenes rimelighet (Polkinghorne, 1997, s. 7).
Refleksivitet regnes ofte som en viktig del av valideringen i kvalitative studier, basert på en erkjennelse av at forskeren aldri kan være objektiv og avsondret fra kunnskapen som produseres (Mason, 2002, s. 7; Willig, 2008, s. 6). Refleksivitet refererer til forskerens anstrengelser for forstå sin egen rolle i forskningsprosessen, og bli bevisst hvordan tanker, handlinger og valg preger forskningsprosessen og hva man legger merke til (Mason, 2002, s.
5-7). Fordi slike refleksjoner kan omfatte en rekke sider ved forskerens liv, påpeker Mason (2002, s. 5) at de refleksive anstrengelser bør være konsentrert om selve forskningen, og bidra
