Rikdom på nye veier II

(1)

Johan Christensen, Tone Fløtten og Jon M. Hippe

Rikdom på nye veier II

(2)

(3)

Johan Christensen, Tone Fløtten og Jon M. Hippe

Rikdom på nye veier II

Fafo-notat 2006:24

(4)

(5)

Innhold

Innhold...3

Forord...5

1 Innledning...6

Bakteppe – rikdom og fattigdom... 6

Hovedresultater ... 7

Data og metode ... 9

2 De 5000 rikeste ...11

Hvem er de 5000 rikeste? ... 11

Hvor mye tjener de 5000 rikeste? ... 12

Inntekt blant de 5000 etter kjønn... 13

Kapitalinntekt blant de 5000 rikeste ... 13

3 Ulikheter i inntekt ...16

Utvikling i Gini-koeffisient... 16

Desilfordeling av inntekt... 19

Utvikling i ulike inntektstyper ... 20

4 Marginalisering og fattigdom ...23

5 Holdninger til inntektsforskjeller og fattigdom ...26

Syn på utviklingen i inntektsulikhet det siste tiåret ... 26

Oppfatning om fremtidig utvikling i inntektsulikhet ... 27

Syn på utviklingen i fattigdom det siste tiåret ... 27

Oppfatning om fremtidig utvikling i fattigdom ... 27

Aksept for inntektsulikheter?... 28

Oppsummering... 28

Vedlegg 1: En mer detaljert oversikt over begrepene i inntektsregnskapet (jf. SSB,NOS:338): ... 30

Vedlegg 2: Utvikling i normallønn 1950 – 2004... 31

Vedlegg 3: Tallgrunnlaget for figur 3.2:... 32

Vedlegg 4: Spørreundersøkelse om holdninger til inntektsforskjeller og fattigdom ... 33

Fafo gjennom 25 år ...39

(6)

(7)

Forord

I 1990 gjorde Fafo en analyse for Dagbladet av de 5000 rikestes inntekt og utviklingen av ulikhet på 80-tallet – Rikdom på nye veier. Med utgangspunkt i denne analysen slo Dagbladet 28. april 1990 opp på førstesiden «Lønnsstopp for Ola Nordmann. Lønnshopp for pengefol- ket». I anledning Fafos 25-årsjubileum har Dagbladet forespurt Fafo om å oppdatere denne analysen for å dokumentere endringer i situasjonen for de 5000 rikeste fra 1990 og fram til i dag, samt endringer i den samlede inntektsfordelingen i Norge. Dette gir en interessant mu- lighet til å få et bilde av rikdom og inntektsforskjeller i et land som i denne perioden har blitt en av verdens rikeste nasjoner. Hva har denne sterke vekst- og velstandsperioden gjort med fattigdom og rikdom i Norge?

I dette notatet presenteres endringer i inntektsulikhet fra 1993 og fram til 2004. Vi har i tillegg valgt å presentere indikatorer på endringer i fattigdom i den samme perioden. Som for 16 år siden har vi også denne gangen gjennomført en undersøkelse av folks syn på ulikhet og deres forventninger til utviklingen de neste 10 årene.

Analysen i notatet er basert på særlige kjøringer på SSBs inntektsundersøkelser for årene 1993, 2000 og 2004, tilgjengelige SSB-analyser av samlet inntektsulikhet, OECD og LIS-data for inntektsulikhet i utvalgte land, ulike indikatorer på fattigdom og en MMI-undersøkelse av holdninger til ulikhet.

Oslo 2. oktober 2006

Johan Christensen, Tone Fløtten og Jon M. Hippe

(8)

1 Innledning

Bakteppe – rikdom og fattigdom

Siden begynnelsen av 1990-tallet har det norske samfunnet blitt vesentlig rikere. Norge er nå et av verdens rikeste land målt som nasjonalinntekt per innbygger. Det siste tiåret har både lønnsmottakere og trygdede hatt en sterk realvekst i sine inntekter. Fra 1993 til 2004 steg yr- kesinntektene med over 40 prosent målt i realverdi (etter prisstigning). Historisk sett er dette en betydelig fremgangsperiode med økende velferd og forbedrede levekår. Dette bekreftes også av utviklingen i normalinntekt (lønnsinntekt i nasjonalregnskapet) fra 1950 og fram til i dag. Normalinntekten økte sterk på 60-tallet og deler av 70-tallet, med en utflating etter 1978.

Veksten i normalinntekt på 90-tallet fremstår som en av etterkrigstidens sterkeste vekstperio- der (se vedlegg 1).

I denne perioden har det vært stor oppmerksomhet rundt det som ofte betegnes som en økende inntektsulikhet i Norge. Analysen for Dagbladet i 1990 viste at et flertall av befolkningen forventet at de sosiale forskjellene skulle bli større på 90-tallet. Denne bekymringen for utviklingen i inntektsulikhet var en av årsakene til at Bondevik 1-regjeringen la fram en egen utjamningsmelding i 1999 (St.meld. nr. 50 (1998–1999)). Regjeringen la til grunn at det hadde blitt noe større inntektsforskjeller i løpet av 1980- og 1990-årene og påpekte at dette særlig hang sammen med at grupper med høye inntekter hadde hatt en bedre inntektsutvikling enn gjennomsnittet. Meldinga hadde en bred tilnærming og «fokus på at alle skal få ein rimeleg del av dei materielle ressursane i samfunnet og at desse ressursane må fordelast på ein betre og meir rettferdig måte enn i dag». For å sikre reell og rettferdig fordeling påpekte meldinga at skattesystemet og inntektsoverføringene måtte innrettes mot dette målet ((St. meld nr. 50 (1998–1999) kap. 1).

I årene som har gått siden utjamningsmeldinga ble presentert har debatten om inntektsulikhet og fordelingsproblemer særlig vært konsentrert om den nederste delen av inntektsfordelingen. Fattigdomproblemet har fått fornyet oppmerksomhet, og den offentlige politikken har hatt sterkt fokus på hvordan situasjonen til de som henger etter i inntekts- og velstands- utviklingen kan bedres. Dette har blant annet kommet til uttrykk gjennom Bondevik 2- regjeringens fattigdomsmelding (St.meld. nr. 6 (2002–2003)), konkrete fattigdomspakker i de siste årenes statsbudsjetter, samt Soria Moria-erklæringens løfter om å utrydde den norske fattigdommen.

I løpet av de senere årene har også den internasjonale interessen for de nordiske landene økt markert, ettersom de ligger i toppen internasjonalt både når det gjelder levekår og kon- kurranseevne. De nordiske landene fremstår som nasjoner som særlig effektivt har evnet økonomisk omstilling og tilpasning til økende globalisering og sterkere internasjonal konkur- ranse. I denne sammenheng er en relativt jevn inntektsfordeling fremhevet som et typisk kjennetegn ved disse landene. Et velorganisert arbeidsliv og en relativt sentralisert lønnsdan-

(9)

kraft er relativt billig i Norge, mens inntektene til norske industriarbeidere er i toppen internasjonalt. Det norske systemet for lønnsdannelse er langt på vei intakt. Det har heller ikke vært noen merkbar nedgang i fagorganisering på 1990-tallet og så langt på 2000-tallet. Isolert sett trekker dette i retning av en relativt stabil fordeling av lønnsinntekter i Norge de siste 15 årene.

Utviklingen i den øverste delen av inntektsfordelingen har fått liten oppmerksomhet de siste årene, delvis som følge av den sterke interessen for fattigdom. I denne analysen ønsker vi derfor å få fram utviklingen i inntekten til de rikeste i det norske samfunnet og se dette i forhold til den samlede fordelingen og utviklingen i fattigdom. Målsettingen i utjamningsmeldinga var at ressursene måtte bli fordelt på en bedre og mer rettferdig måte enn tilfellet var på midten av 1990-tallet. Ambisjonen var med andre ord å reversere, eller i det minste stanse, økningen i inntektsulikhet. Stoltenberg-regjeringens mål om og satsing på å redusere fattigdom kan ses på som en forlengelse av denne politikken.

Hovedresultater

Vår analysen viser at ambisjonen om å stanse økningen i inntekstulikhet ikke har blitt innfridd fra 1993 og fram til og med 2004. Ulikheten har tvert imot fortsatt å øke. Hovedresultatene fra vår analyse gir følgende bilde av denne perioden:

De 5000 personene i ligningsregisteret med høyest inntekt har markert økt sin andel av den samlede inntekten før skatt. Gjennomsnittlig samlet inntekt for de 5000 rikeste var i 2004 på 10,8 millioner, en økning fra 3,5 millioner i 1993. Økningen i samlet inntekt fra 1993 til 2004 i faste kroner var dermed på hele 213 prosent. De 5000 rikeste hadde til sammen en inntektsøkning på hele 36,9 milliarder 2004-kroner i denne perioden. Forholdet mellom gjennomsnittlig samlet inntekt i denne gruppen og for alle registrerte med inntekt var 17,5 i 1993.

I 2004 hadde dette tallet økt til 38,8. Avstanden mellom gjennomsnittsinntekten i befolkningen og blant de 5000 rikeste har altså økt med over 21 ordinære årsinntekter i perioden. Grun- nen til dette er at de 5000 rikeste har hatt en årlig inntektsøkning på 10,9 prosent, mens gjennomsnittlig realvekst for alle med inntekt har vært på 3,2 prosent.

Den voldsomme veksten i inntekt blant de rikeste skyldes nesten utelukkende vekst i kapitalinntekt. Kapitalinntekten til de 5000 rikeste har økt med hele 370 prosent fra 1993 til 2004, samtidig som yrkesinntekten i denne gruppen har stått helt stille. Dermed har kapitalinntek- tens andel av samlet inntekt blant de 5000 rikeste økt fra 57 til 86 prosent i samme periode.

De 5000 rikeste står dessuten for en stadig større andel av de totale kapitalinntektene. I 2004 tilfalt over halvparten (52 prosent) av kapitalinntektene i Norge de 5000 rikeste, en øk- ning fra 25 prosent i 1993. Dette vitner om ekstrem ulikhet i fordelingen av kapitalinntekter, ettersom de 5000 rikeste bare utgjør 0,14 prosent av alle som har inntekt.

Ser vi på de 10 prosent rikeste husholdningene har disse også økt sin andel av den totale inntekten etter skatt i samfunnet. Mens denne gruppen i 1990 sto for 19 prosent av totalinntekten, hadde andelen økt til 25,1 prosent i 2004. Alle andre inntektsgrupper fikk i samme periode redusert sin andel av totalinntekten noe. Selv om alle har blitt rikere har de 10 prosent rikeste blitt enda rikere enn alle andre.

Ser vi derimot bare på de 9 laveste desilene – altså de 90 prosent laveste inntektene – framkommer imidlertid et utrolig bilde av stabilitet. Hver av disse inntektsgruppene hadde omtrent den samme andelen av den gjenværende totalinntekten i 2004 som i 1993. Det betyr

(10)

at inntektsfordelingen blant de 90 prosent laveste inntektene ikke har endret seg fra 1993 til 2004. Selv om alle disse inntektsgruppene har tapt en andel av den samlede inntekten opp- rettholdes inntektsfordelingen dem imellom. Dette er grupper av befolkningen hvor inntekten i stor grad består av yrkesinntekt og overføringer. Antakelsen om at lønnsdannelsen har vist kontinuitet i denne perioden, samtidig som overføringene stort sett er regulert i takt med lønnsutviklingen, samsvarer med dette bildet av en stabil inntekstfordeling blant lønnstakere og trygdemottakere

På tross av høy stabilitet blant de 90 prosentene med lavest inntekt medførte den økte skjevheten i toppen av inntektsfordelingen at det tradisjonelle målet for ulikhet, Gini- koeffisienten, økte kraftig disse 15 årene. I 1990 var Gini-koeffisienten 0,217, mens den i 2004 hadde økt til 0,278. Denne Gini-koeffisienten er målt etter skatt og fanger dermed også opp virkningen av progressiv beskatning.

I et internasjonalt perspektiv er økende ulikhet en utvikling som også har funnet sted i Sverige. Inntektsulikheten i både Norge og Sverige har økt betraktelig og ligger nå på et vesentlig høyere nivå enn tidligere. Dette er en utvikling vi ikke har sett generelt i Europa og USA.

Historien om økende ulikhet er dermed langt på vei historien om sterkt voksende kapitalinntekter blant de aller rikeste. I 2004 sto de 5000 rikeste for over halvparten (52 prosent) av kapitalinntektene i Norge. Og de 10 prosentene med høyest inntekt har nå én fjerdedel av den totale inntekten etter skatt.

Dette bildet av en ny rikdom, snarere enn at de fattigste får mindre, bekreftes av relativt små endringer i fattigdommen. Fattigdom er i denne perioden ikke redusert, men langt på vei framkommer et bilde av stabilitet. Antall sosialhjelpsklienter steg noe på begynnelsen av 90- tallet, men ble redusert igjen på slutten av tiåret og har ligget stabilt deretter. Tradisjonelle mål på fattigdom (50 eller 60 prosent av medianinntekt) viser enten stabilitet eller en svak økning de siste årene avhengig av utforming av indikatorene (vekting av husholdstørrelse).

Resultatene fra spørreundersøkelsen viser imidlertid at folk generelt har en oppfatning om at både inntektsforskjellene og fattigdommen har økt, og at begge disse aspektene av sosial ulikhet kommer til å øke de nærmeste årene. Dette virker å være en enda sterkere oppfatning enn da Fafo gjennomførte den første analysen i 1990. Dette er interessant fordi det i noen grad ikke stemmer med den faktiske utviklingen. En hypotese kan være at rikdommens øken- de synlighet og debatten om fattigdom tas til inntekt for at fattigdommen har økt.

Mens det i dag er 65 prosent som mener at inntektsforskjellene har blitt større og 53 prosent som har inntrykk av at fattigdommen har økt, var det i 1990 54 prosent som mente at de sosiale forskjellene hadde økt. I dag tror 66 prosent at inntektsulikhetene vil øke det neste tiåret og 53 prosent at det vil bli flere fattige, mens det den gang var nøyaktig 50 prosent som trodde de sosiale ulikhetene ville øke. Dette er interessant også sett i forhold til at inntektsforskjellene blant det store flertall (de 90 prosentene med lavest inntekt) ikke har økt. Igjen kan det være rikdommens symbolikk som slår ut.

Spørsmålet i spørreundersøkelsen om aksept for inntektsulikheter får dessuten fram et interessant poeng. Selv om flertallet mener at fattigdom og inntektsforskjeller har økt og vil fortsette å øke, er det et solid flertall som mener at myndighetene bør sette i verk tiltak for å redusere ulikhetene. Folk er altså i liten grad positive til den utviklingen i sosiale ulikheter de selv opplever.

Historien om de siste 15 årene er fortellingen om en nasjon som håndterer krise og kan vise til en sterk velstandsvekst. De fleste av oss har hatt en betydelig inntektsvekst, og for-

(11)

sterke inntektsutvikling enn alle andre på grunn av kraftig vekst i kapitalinntekter. Den økte rikdommen er ikke brukt til å redusere den relative fattigdommen. Likevel ser det store flertallet ut til å ha en oppfatning av at fattigdommen øker og forskjellene vokser sterkt, en utvikling de selv ikke ønsker. Det kan dermed se ut som om vi har et samfunnsmessig og politisk kommunikasjonsproblem, eller en historiefortellingsutfordring om man vil.

Med økende mediefokus på rikdom og privat forbruk kommer rikdommens ansikt klart fram. Selv om 5000 personer er få, er det mange nok til at symbolene blir tydelige i form av hus og hyttepalasser eller ekstremforbruk av ulike slag. Dermed bli rikdommens omfang synlig. Dette kan kanskje bidra til å forklare at mange trekker konklusjonen om at forskjellene øker generelt, de fattige blir fattigere og de rikere rikere. Bildet er imidlertid mer sammensatt enn som så.

Økte kapitalinntekter er også et uttrykk for et næringsliv som går bra og kan være et uttrykk for ønsker om og muligheter til investering i ny virksomhet. Kanskje er utfordringen ikke først og fremst fordelingen av kapitalinntektene, men bruken og synligheten av disse.

Når nær 60 prosent av befolkningen mener myndighetene bør gjøre noe med inntektsforskjellene viser det at ulikheter i inntekt ikke har høy legitimitet i befolkningen. De rikeste evner ikke med sin bruk av inntekten å begrunne dagens inntektsforskjeller.

For den tradisjonelle politikken er de rikestes store kapitalinntekter en utfordring. Mange politiske virkemidler er knyttet til skatt på høye lønninger, moderate og solidariske lønnsopp- gjør, utviklingen av offentlige overføringer, osv. Samfunnet har i mindre grad virkemidler for å fordele kapitalinntekt. Det er imidlertid et viktig skille mellom de realøkonomiske virkning- ene av denne utviklingen og de politiske utfordringene en sterkt økende og synlig rikdom vil medføre i et land med tradisjonell sterk støtte til fordelingspolitikk. Den jevne inntektsfordelingen i Norden er nevnt som et fortrinn for den økonomiske utviklingen i disse landene.

Hvis vi lar de ti siste årenes utvikling få løpe også de neste 10 årene – slik 66 % av befolk- ningens synes å frykte – vil inntektsforskjellene i Norge være på nivå med USA og Storbri- tannia – land vi i denne sammenheng ikke er vant til å sammenligne oss med.

Data og metode

Denne inntektsstudien bygger blant annet på en spesialkjøring fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) foretatt sommeren 2006, hvor oppdraget var å identifisere de 5000 skatteyterne med høyest samlet inntekt. På dette tidspunktet var de nyeste dataene fra inntektsåret 2004, mens de elds- te sammenlignbare data var fra 1993. Datagrunnlaget er innrapporterte inntekter til skatte- myndighetene for inntektsårene 2004, 2000 og 1993.

I våre tabeller fra SSB er inntektene gruppert slik (for en mer detaljert oversikt se vedlegg 1):

Yrkesinntekter + Kapitalinntekter + Overføringer

= Samlet inntekt

Vårt inntektsbegrep representerer altså ikke fullt ut en potensiell forbruksutgift, siden det skal betales skatt av den samlede inntekten. Kapitalinntektene består i hovedsak av aksjeutbytte, realisasjonsgevinster og renteinntekter. I perioden 1993–2004 var det ingen skatt på aksjeutbytte, men det var 28 prosent skatt på renteinntekter. I den grad kapitalinntektene dannes ved

(12)

innvesteringer finansiert med lån skal også renteutgiftene betales, noe som krone for krone vil redusere den samlede inntekten – dog slik at også skattene reduseres tilsvarende gjennom rentefradraget.

(13)

2 De 5000 rikeste

I dette notatet har vi altså valgt å konsentrere oss om inntektsutviklingen i den øvre delen av inntektsfordelingen. Ved å se på situasjonen til de 5000 rikeste snakker vi om en helt marginal gruppe størrelsesmessig sett, men denne gruppen er likevel interessant. En analyse av denne gruppen kan si noe om hvordan politikken fungerer i forhold til å sikre jevn inntektsutvikling i befolkningen. Dessuten er denne gruppen viktig fordi forekomsten av ekstrem rikdom kan ha betydning for folks forventninger og oppfatninger til egen situasjon.

Hvem er de 5000 rikeste?

De 5000 personene i likningsregisteret med høyest samlet inntekt i 2004 utgjorde 0,14 prosent av alle som hadde registrert inntekt. De 5000 rikeste er som vi ser av tabell 2.1 svært skjevt fordelt på kjønn. Blant de 5000 rikeste var det i 2004 bare 768 kvinner, en andel på drøyt 15 prosent. Imidlertid har andelen kvinner i denne gruppen økt betraktelig de siste 25 årene. I 1980 var bare drøyt 5 prosent av de 5000 rikeste kvinner, men denne andelen økte til litt over 10 prosent fram til 2000. Vi kan med andre ord slå fast at det er en viss utjevning mellom kjønnene i denne øverste delen av inntektsfordelingen.

Tabell 2.1 De 5000 rikeste fordelt på kjønn

1980 1987 1993 2000 2004

Menn 4714 4433 4472 4436 4232

Kvinner 286 567 528 564 768

Sum 5000 5000 5000 5000 5000

Kvinneandel 5,7 % 11,3 % 10,6 % 11,3 % 15,4 %

Svært høy inntekt er vanligst blant middelaldrende personer. Nær to tredeler av de 5000 rikeste er mellom 40 og 60 år. Det har imidlertid skjedd en betydelig forskyvning i aldersfordeling- en de siste 10 årene, som vi ser av tabell 2.2. Sammenliknet med 1993 har det vært en markert økning i andelen av de 5000 rikeste for aldersgruppen 50 til 65 år (fra 32 til 42 prosent). Til- svarende ble det færre personer mellom 30 og 50 år (fra 52 prosent til 44 prosent). Det er også verdt å merke seg at en stigende andel av de rikeste er i den yngste aldersgruppen. I 1993 var om lag 90 av de 5000 rikeste under 30 år, mens dette antallet i 2004 hadde økt til nærmere 200.

(14)

Tabell 2.2 De 5000 rikeste fordelt på alder

1993 2000 2004 Tendens 0–29 år 1,8 % 2,7 % 3,7 % ▲

30–34 år 5,0 % 6,1 % 4,8 % ▼

35–39 år 11,7 % 12,0 % 9,0 % ▼

40–44 år 16,1 % 16,1 % 13,8 % ▼

45–49 år 19,4 % 16,9 % 16,3 % ▼

50–54 år 14,1 % 16,9 % 17,3 % ▲

55–59 år 10,4 % 12,5 % 14,7 % ▲

60–64 år 7,7 % 7,4 % 9,9 % ▲

65–69 år 6,6 % 3,6 % 4,6 % ▼

70–74 år 4,0 % 2,9 % 2,7 % ▼

75–79 år 1,9 % 1,7 % 1,7 % ▼

80 år og eldre 1,4 % 1,1 % 1,5 % ▲

Sum 100,0 % 100,0 % 100,0 %

Hvor mye tjener de 5000 rikeste?

Gjennomsnittlig samlet inntekt for de 5000 rikeste var i 2004 på 10,8 millioner (se tabell 2.3).

Til sammenlikning var gjennomsnittlig samlet inntekt for alle med inntekt i befolkningen på ca. 280 000 kroner. Snittet blant de 5000 rikeste er med andre ord nesten 39 ganger så høyt som snittet blant resten av den inntektsregistrerte befolkningen (jf. tabell 2.4).

I tillegg til at de 5000 rikeste i utgangspunket tjente mye mer enn resten av befolkningen, har de opplevd en langt kraftigere inntektsutvikling enn resten fra 1993 til 2004. i 2004-kroner steg gjennomsnittlig samlet inntekt for de 5000 fra knapt 3,5 millioner til over 10,8 millioner på bare 11 år. Økningen i samlet inntekt fra 1993 til 2004 var med andre ord på hele 213 prosent. Til sammenlikning var økningen for alle registrert med inntekt på 41 prosent fra 1993 til 2004. De 5000 rikeste hadde altså en årlig realvekst i samlet inntekt på 10,9 prosent, mens inntekten til alle registrert med inntekt økte med 3,2 prosent årlig i denne perioden.

En annen indikator på dette er at forholdet mellom gjennomsnittlig samlet inntekt for de 5000 rikeste og for alle med inntekt økte fra 17,5 i 1993 til 38,8 i 2004 (se tabell 2.4). Avstan- den mellom snittinntektene økte altså med over 21 ordinære årsinntekter i perioden. Dette betyr at inntektsgapet mellom de 5000 rikeste og resten har økt betraktelig siden 1993.

Tabell 2.3 Utvikling i samlet inntekt for de 5000 rikeste og alle registrert med inntekt, målt i 2004-kroner 1993 2000 2004 Endring 93–04 Årlig endring Snitt 5000 rikeste 3 459 153 7 861 476 10 835 461 213 % 10,9 % Snitt alle med inntekt 198 004 253 983 279 469 41 % 3,2 %

Tabell 2.4 Forholdet mellom gjennomsnittlig samlet inntekt for de 5000 rikeste og alle registrert med inntekt

1993 2000 2004 Snitt 5000 rikeste delt på snitt for alle 17,5 31,0 38,8

(15)

Inntekt blant de 5000 etter kjønn

Selv om det er langt flere menn enn kvinner blant de 5000 rikeste, tjener kvinnene som er med i denne gruppen i gjennomsnitt like mye som mennene. Som vist i tabell 2.5 tjente de rikeste kvinnene i 1993 i snitt 500 000 kroner mer enn de rikeste mennene, i 2000 omtrent 1 million mindre enn mennene og i 2004 akkurat like mye.

Tabell 2.5: Gjennomsnittlig samlet inntekt blant de 5000 rikeste i 2004-kroner, inndelt etter kjønn

1993 2000 2004

Alle 3 459 153 7 861 476 10 835 461 Menn 3 405 114 7 973 595 10 834 597 Kvinner 3 916 842 6 979 625 10 840 220

Kapitalinntekt blant de 5000 rikeste

Som vi ser av figur 2.1 har sammensetningen av inntekten til de 5000 rikeste endret seg betydelig siden 1993. En stadig større andel av inntekten til de rikeste kommer fra kapitalinntekter. I 1993 utgjorde kapitalinntekter 57 prosent av deres samlede inntekt, mens denne andelen økte til 86 prosent i 2004. Altså utgjør kapitalinntekter nær ni tiendedeler av den samlede inntekten til de 5000 rikeste.

Samtidig utgjør yrkesinntekt en stadig mindre del av de 5000 rikestes samlede inntekt. I 1993 sto yrkesinntekt for 40 prosent av samlet inntekt, mens denne andelen var redusert til 13 prosent i 2004. Dette skyldes at yrkesinntekten til de 5000 rikeste nærmest har stått stille de siste 15 årene, som vi ser av tabell 2.6. Overføringer utgjør kun en minimal del av den samlede inntekten til denne gruppen. Konklusjonen er at inntektene til de rikeste har dratt ifra resten de siste 15 årene på grunn av en sterk økning i deres kapitalinntekter.

(16)

Figur 2.1 Fordeling av samlet inntekt for de 5000 rikeste på kapitalinntekter, yrkesinntekt og skattepliktige overføringer

Fordeling av samlet inntekt for de 5000 rikeste

0 % 20 % 40 % 60 % 80 % 100 %

1993 2000 2004

År

Andel i prosent

Overføringer Yrkesinntekt Kapitalinntekt

Tabell 2.6 Fordelingen av de 5000 rikestes gjennomsnittlige samlede inntekt på kapitalinntekt, yrkesinntekt og overføringer

1993 2000 2004

Kapitalinntekt 1 987 327 6 284 875 9 349 840 Yrkesinntekt 1 393 915 1 523 633 1 428 160 Overføringer 77 909 52 966 57 460 Samlet inntekt 3 459 152 7 861 474 10 835 460

Ser vi på de 5000 rikestes andel av totalinntekten i samfunnet, forsterkes dette bildet ytterlige- re. Tabell 2.7 viser utviklingen i de 5000 rikestes andel av total kapitalinntekt, yrkesinntekt og samlet inntekt i Norge fra 1993 til 2004. Som vi ser har denne gruppens andel av de totale kapitalinntektene økt dramatisk i denne perioden, fra 25 prosent i 1993 til 52 prosent i 2004.

Det betyr at en gruppe på 5000 mennesker fikk over halvparten av de totale kapitalinntektene i Norge i 2004. Dette vitner om ekstrem ulikhet i fordelingen av kapitalinntekter, ettersom de 5000 rikeste bare utgjør 0,14 prosent av alle som har inntekt.

Tabell 2.7: De 5000 rikestes andelen av total kapitalinntekt, yrkesinntekt og samlet inntekt i Norge

1993 2000 2004

Kapitalinntekt 25,2 % 37,8 % 51,9 % Yrkesinntekt 1,4 % 1,2 % 1,0 % Samlet inntekt 2,6 % 4,3 % 5,3 %

(17)

I samme periode har de 5000 rikeste andel av den totale yrkesinntekten sunket fra 1,4 til 1,0 prosent. Dermed skyldes veksten i deres andel av total samlet inntekt fra 2,6 prosent i 1993 til 5,3 prosent i 2004 utelukkende de sterkt økende kapitalinntektene.

(18)

3 Ulikheter i inntekt

Utvikling i Gini-koeffisient

Ifølge Förster og Pellizzari (2000) var det ikke økning inntektsulikhet noen generell trend i OECD-området på 1970- og 1980-tallet. Fra midten av 1980-tallet kunne imidlertid en slik trend spores, og Norge er et av landene som har hatt en sterk økning i ulikhet i denne perioden (Förster og d’Ercole 2005). Fra midten av 1990-tallet var det imidlertid mange land som stoppet eller reverserte denne utviklingen. Norge har hele tiden befunnet seg under OECD- gjennomsnittet når det gjelder mål på inntektsulikhet, men for Norges vedkommende påpe- ker OECD at økningen fortsatte også i siste halvdel av 1990-tallet (ibid).

Det mest tradisjonelle målet for å måle ulikhet (konsentrasjon) i en fordeling er en såkalt Gini-koeffisient. Denne varierer mellom 0 og 1, hvor 0 markerer en helt lik fordeling og 1 en helt ulik fordeling (hvor én har all inntekt). I tabell 3.1 vises Gini-koeffisienten for husholdningenes inntekt etter skatt per forbruksenhet. Dette er det vanlige målet i internasjonale sammenligninger og gir også det mest forsiktige anslaget på ulikhet (i forhold til for eksempel samlet inntekt per person).

SSBs beregninger viser at til tross for en nedgang i inntektsulikhet fra 2000–2001, fortsatte ulikheten å øke i 2002, 2003 og 2004 (tabell 3.1). Gini-koeffisienten for 2004 er 0,278.

Tabell 3.1 Utvikling i inntektsfordelingen i Norge fra 1986 til 2003, målt i Gini-koeffisient (basert på hushold- ningens inntekt etter skatt per forbruksenhet for personer)

År Gini-koeffisient 1990 0,217 1991 0,219 1992 0,223 1993 0,229 1994 0,241 1995 0,236 1996 0,245 1997 0,249 1998 0,238 1999 0,242 2000 0,262 2001 0,229 2002 0,264 2003 0,274 2004 0,278

Kilde: Statistisk sentralbyrå (http://www.ssb.no/emner/05/01/rapp_200603/rapp_200603.pdf)

(19)

Det er altså lite som tyder på at målsettingen om å redusere forskjellene har blitt nådd. Hvis vi sammenlikner med utviklingen i Sverige (et av de andre landene som har utmerket seg med forholdsvis lave inntektsforskjeller), ser vi at mens inntektsulikheten de siste årene har blitt redusert i Sverige, har den fortsatt å øke i Norge. Figur 3.2 viser denne utviklingen (for tabell se vedlegg 3).

Figur 3.2: Utvikling i Gini-koeffisient i Norge og Sverige

Inntektsulikhet i Norge og Sverige

0,150 0,200 0,250 0,300 0,350

1986 1988

1990 1992

1994 1996

1998 2000

2002 År

Gini-koeffisient

Norge Sverige

Kilder: Statistisk Sentralbyrå og Statistiska Centralbyrån

Et bedre bilde av hva et gitt nivå på en Gini-koeffisient uttrykker kan man få ved å sammenligne med flere land. Figur 3.1, hentet fra Förster og d’Ercole (2005) gir en relativt oppdatert sammenligning mellom land. Denne viser at Norge er blant de jevnest fordelte land blant de 27 OECD-landene de har sammenlignet med.

(20)

Figur 3.1: Gini-koeffisient for inntektsulikhet i 27 OECD-land, seneste år

Kilde: Förster og d’Ercole 2005

Luxembourg Income Study gjør det mulig å sammenlikne utviklingen i inntektsforskjeller over tid i ulike land. Tabell 3.2 viser at Norge har hatt en ganske sterk endring i retning av større inntektsulikhet. Sammen med Norge er det Sverige som har hatt en slik utvikling.

Tabell 3.2: Utvikling i Gini-koeffisient 1985–2000 for 12 OECD-land

Gini-koeffisient

Land 1984–87 1989–92 1994–95 1999–2000

Norge 0,233 0,231 0,238 0,251 Sverige 0,218 0,229 0,221 0,252 Finland 0,209 0,210 0,217 0,247 Lav inntektsulikhet

Danmark 0,254 0,236 - -

Frankrike 0,295 0,287 0,288 0,278 Tyskland 0,268 0,257 0,272 0,264 Østerrike 0,227 - 0,279 0,260 Middels inntektsulikhet

Nederland 0,256 0,266 0,253 0,248 USA 0,335 0,338 0,355 0,368 Storbritannia 0,303 0,336 0,342 0,345 Italia 0,319 0,297 0,338 0,333 Høy inntektsulikhet

Spania - 0,303 0,353 0,340 Note: Tallene representerer Gini-koeffisient i hvert land i ett av årene innenfor årsintervallene, eventuelt et gjennomsnitt av Gini-koeffisienter der det finnes verdier for flere år i et intervall.

Kilde: Luxembourg Income Study

(21)

Desilfordeling av inntekt

Et interessant spørsmål er om den ulikheten i inntekt som kommer fram når vi ser på Gini- koeffisienten skyldes endringer i hele inntektsfordelingen, endringer i bunnen eller endringer i toppen. For å undersøke dette har vi sett på desilfordelingen av inntekt. Vi har valgt å se på fordelingen av inntekt etter skatt for å gi et bilde som supplerer Gini-analysene over og som kan gi et enkelt og intuitivt bilde av inntektsfordeling.

I tabell 3.3 er alle personer registrert med inntekt fordelt på inntektsdesiler. Den første desilen utgjøres av de 10 prosentene med lavest samlet inntekt, mens den tiende desilen består av de 10 prosentene med høyest samlet inntekt. Tallene er igjen hentet fra SSB.

Denne fordelingen viser at det i all hovedsak er i de øverste delene av inntektsfordelingen vi har hatt endringer. Den tiende desilen har i løpet av de siste 15 årene fått en betydelig stør- re porsjon av den totale inntekten i samfunnet. I 1993 sto tiendedelen med høyest inntekt for 19 prosent av totalinntekten, mens andelen økte til 25,1 prosent i 2004. Den tiende desilens andel av totalinntekten økte gradvis, med unntak av et dramatisk fall i 2001.

For hver av desilene 1 til 9 sank derimot andelen av totalinntekten fra 1990 til 2004. Den første desilen opplevde en nedgang fra 4 til 3,5 prosent av totalinntekten, og selv den niende desilen fikk en betydelig mindre andel av totalinntekten i løpet av disse 15 årene. Det var altså kun de 10 prosentene med høyest samlet inntekt som økte sin andel av totalinntekten.

Tabell 3.3 Desilfordeling av husholdningenes inntekt etter skatt per forbruksenhet, andel av totalinntekt Desil

År 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

1990 4 6 7,2 8,2 9,1 9,9 10,9 12 13,7 19 1991 4 6 7,2 8,1 8,9 9,9 10,8 12 13,6 19,5 1992 3,8 5,9 7,1 8,1 9 9,9 10,9 12 13,7 19,5 1993 3,9 5,8 7 8 8,9 9,8 10,8 12 13,6 20,2 1994 3,6 5,7 6,9 7,9 8,9 9,8 10,8 12 13,6 20,7 1995 3,8 5,8 7 8 8,9 9,8 10,7 11,9 13,6 20,5 1996 3,7 5,7 6,9 7,9 8,8 9,7 10,6 11,7 13,4 21,6 1997 3,7 5,7 6,8 7,8 8,7 9,6 10,5 11,7 13,4 22 1998 3,9 5,9 7 7,9 8,8 9,6 10,5 11,7 13,5 21,3 1999 3,9 5,8 6,9 7,9 8,8 9,6 10,4 11,6 13,3 21,6 2000 3,7 5,7 6,8 7,6 8,5 9,4 10,2 11,3 13 23,7 2001 3,9 6 7,1 8 8,9 9,7 10,7 11,9 13,6 20,3 2002 3,6 5,6 6,8 7,7 8,5 9,4 10,3 11,4 13,1 23,6 2003 3,5 5,6 6,7 7,6 8,4 9,3 10,2 11,4 13,1 24,5 2004 3,5 5,6 6,7 7,6 8,4 9,2 10,1 11,2 12,8 25,1 Kilde: Statistisk Sentralbyrå – inntekts- og formuesundersøkelsen for husholdninger (http://www.ssb.no/emner/05/01/ifhus/tab-2006–05–19–

08.html)

Men hvordan utviklet inntektsfordelingen blant de 90 prosentene med lavest inntekt seg?

I tabell 3.4 har vi fjernet de 10 prosentene med høyest inntekt fra analysen. Vi har altså sett på hver av de ni laveste desilenes andel av totalinntekten for desilene 1 til 9. Denne analysen gir svært interessante resultater. Tabellen viser at inntektsfordelingen blant de 90 prosentene med lavest inntekt i samfunnet er tilnærmet uendret fra 1990 til 2004. Den niende desilens andel av totalinntekten for desilene 1 til 9 økte bare marginalt fra 16,9 prosent i 1990 til 17,1 prosent i 2004. Andelen til de 10 prosentene med lavest samlet inntekt sank bare så vidt fra 4,9 prosent til 4,7 prosent i løpet av 15 år.

(22)

Tabell 3.4 Inntektsfordeling for de 9 laveste desilene, andel av de 9 laveste desilenes totalinntekt Desil

År 1 2 3 4 5 6 7 8 9

1990 4,9 7,4 8,9 10,1 11,2 12,2 13,5 14,8 16,9 1991 5,0 7,5 8,9 10,1 11,1 12,3 13,4 14,9 16,9 1992 4,7 7,3 8,8 10,1 11,2 12,3 13,5 14,9 17,0 1993 4,9 7,3 8,8 10,0 11,2 12,3 13,5 15,0 17,0 1994 4,5 7,2 8,7 10,0 11,2 12,4 13,6 15,1 17,2 1995 4,8 7,3 8,8 10,1 11,2 12,3 13,5 15,0 17,1 1996 4,7 7,3 8,8 10,1 11,2 12,4 13,5 14,9 17,1 1997 4,7 7,3 8,7 10,0 11,2 12,3 13,5 15,0 17,2 1998 5,0 7,5 8,9 10,0 11,2 12,2 13,3 14,9 17,2 1999 5,0 7,4 8,8 10,1 11,2 12,2 13,3 14,8 17,0 2000 4,8 7,5 8,9 10,0 11,1 12,3 13,4 14,8 17,0 2001 4,9 7,5 8,9 10,0 11,2 12,2 13,4 14,9 17,1 2002 4,7 7,3 8,9 10,1 11,1 12,3 13,5 14,9 17,1 2003 4,6 7,4 8,9 10,1 11,1 12,3 13,5 15,1 17,4 2004 4,7 7,5 8,9 10,1 11,2 12,3 13,5 15,0 17,1 Kilde: Egne utregninger basert på SSB-data (http://www.ssb.no/emner/05/01/ifhus/tab-2006–05–19–08.html)

Til sammen viser tabellene 3.3 og 3.4 at mens inntektsfordeling blant de 9 laveste desilene er uendret fra 1990 til 2004, drar de 10 prosent høyeste inntektene ifra. Det er altså de sterkt økende inntektene til de 10 prosent rikeste som gjør at inntektsulikhetene øker.

Utvikling i ulike inntektstyper

Som vi ser av figur 3.3 har de 5000 rikeste hatt en mye sterkere utvikling i samlet inntekt enn resten av befolkning. Hvorfor har inntektene til de rikeste økt så sterkt? Dette kan vi belyse ved å bryte ned samlet inntekt i yrkesinntekt, kapitalinntekter og skattepliktige overføringer.

Utviklingen i disse tre typene inntekt fra 1993 til 2004 har vært svært forskjellig for de 5000 rikeste og alle registrert med inntekt.

Figur 3.3 Utvikling i samlet inntekt for de 5000 rikeste og alle registrert med inntekt

Samlet inntekt for de 5000 rikeste og alle registrert med inntekt (1993=100)

0 100 200 300 400 500

1993 2000 2004

År Samlet inntekt (1993=100)

De 5000 rikeste Alle

(23)

Ser vi på yrkesinntekt har de 5000 rikeste faktisk hatt en noe svakere inntektsutvikling enn befolkningen generelt (figur 3.4). Fra 1993 til 2004 var realveksten i yrkesinntekt for alle med inntekt på 35 prosent, sammenliknet med en vekst på bare 6 prosent for de 5000 rikeste. Den svært ulike utviklingen i samlet inntekt kan altså ikke tilskrives yrkesinntekt; utviklingen i yrkesinntekt har tvert imot bidratt til å dempe inntektsulikhetene mellom de 5000 rikeste og resten de siste 15 årene.

Figur 3.4 Utviklingen i yrkesinntekt for de 5000 rikeste og alle registrert med inntekt

Yrkesinntekt for de 5000 rikeste og alle registrert med inntekt (1993=100)

0 50 100 150 200

1993 2000 2004

År Yrkesinntekt (1993=100)

Ser vi derimot på utviklingen i kapitalinntekt er det enorme forskjeller mellom de 5000 rikeste og alle registrert med inntekt (se figur 3.5). Kapitalinntekten til de 5000 rikeste økte med 363 prosent fra 1993 til 2004, sammenliknet med en økning på bare 97 prosent for alle med inntekt. De 5000 rikeste har altså hatt en tilnærmet uendret yrkesinntekt de siste 15 årene, men i samme periode har kapitalinntektene deres skutt i været. For alle registrert med inntekt har utviklingen vært en annen. Selv om kapitalinntektene til hele befolkningen økte mye fra 1993 til 2004, utgjør kapitalinntektene en svært liten del av deres samlede inntekt. Realveksten i samlet inntekt for denne gruppen kan i all hovedsak tilskrives økningen i yrkesinntekt i perioden.

(24)

Figur 3.5: Utviklingen i kapitalinntekt for de 5000 rikeste og alle med inntekt

Kapitalinntekt for de 5000 rikeste og alle registrert med inntekt (1993=100)

0 100 200 300 400 500

1993 2000 2004

År Kapitalinntekt (1993=100)

(25)

4 Marginalisering og fattigdom

Som nevnt innledningsvis har de siste års offentlige oppmerksomhet rundt skjevheter i inntektsfordelingen i all hovedsak vært rettet mot situasjonen til dem som befinner seg på bunnen i inntektsfordelingen. Oppmerksomheten omkring fattigdom har blant annet vært be- grunnet med en antakelse om at fattigdommen øker i Norge, men som vi ser av figur 4.1 og 4.2 er ikke utviklingen preget av en entydig økning i fattigdom.

Figur 4.1: Andel personer i husholdninger med årlig lavinntekt etter skatt under 50 % av medianinntekt – per forbruksenhet. OECD-vekter. Alle husholdninger og husholdninger eksklusive studenter.

0 1 2 3 4 5 6

1 9 8 6 1 9 8 7 1 9 8 8 1 9 8 9 1 9 9 0 1 9 9 1 1 9 9 2 1 9 9 3 1 9 9 4 1 9 9 5 1 9 9 6 1 9 9 7 1 9 9 8 1 9 9 9 2 0 0 0 2 0 0 1 2 0 0 2 2 0 0 3 E k s k l u s i v s t u d e n t e r

A l l e

Kilde: Fami – Axel West Pedersen

Ser vi på figur 4.1 viser denne at fattigdommen har økt de siste 5 årene. Vi har da tatt utgangspunkt i en fattigdomsgrense på 50 prosent av medianinntekten og lagt til grunn den såkalte OECD-skalaen for beregning av stordriftsfordeler.¹ Tendensen er imidlertid en annen i figur 4.2. De to linjene i denne figuren viser fattigdom avhengig av om grensen settes ved 50 eller 60 prosent av medianinntekten, og der man beregner vekten av stordriftsfordeler i tråd med EUs skala for beregning av stordriftsfordeler. EUs skala legger noe mer vekt på de stor- driftsfordelene en husholdning har av at flere bor sammen. Beregner vi fattigdomsandeler på grunnlag av denne skalaen finner vi ingen økning i fattigdom de siste årene. Figur 4.2 viser at fattigdommen er uendret siden 1996.

1 Forbruksvektene i OECD-skalaen er beregnet ved å gi første voksne i husholdningen vekten 1, andre voksne vekten 0,7 og barn vekten 0,5.

(26)

Figur 4.2 Prosentandel personer i husholdninger med årlig lavinntekt etter skatt per forbruksenhet under ulike andeler av medianinntekten. EU-skala.²

0 2 4 6 8 10 12 14

1996 1999 2001 2002 2003 2004

50% av medianinntekt 60% av medianinntekt

Kilde: Inntektsindikatorer for ulike grupper, 1996–2004, SSBs nettside, 28/6 2006

Kort sagt betyr dette at det bildet vi får av utviklingen i fattigdom er avhengig av hvordan fattigdommen beregnes. Det går både an å vise at fattigdommen er relativt stabil og det går an å vise at den har vært jevnt økende siden 1999, uten at man kan si at den ene beregnings- metoden er riktigere enn den andre. Det som er helt sikkert, er at ingen av beregningsmåtene viser at fattigdommen reduseres, selv om fattigdomsreduksjon har vært et uttalt mål i de siste årenes politikk. Dette har blant annet kommet til uttrykk gjennom Bondevik-regjeringens handlingsplan mot fattigdom (St.meld. nr. 6 (2002–2003)) og fattigdomspakkene i de siste årenes statsbudsjetter.

Når vi bruker sosialhjelpsmottak som et bilde på situasjonen til de som befinner seg ne- derst i inntektsfordelingen er konklusjonen at situasjonen har vært stabil. Etter en jevn økning i antall sosialhjelpstilfeller fra midten av 1980-tallet til midten av 1990-tallet har trenden snudd (se figur 4.3). Fra 1998 har antall sosialhjelpstilfeller ligget stabilt på rundt 140 000.³

2 Forbruksvekter (EU-skala) er beregnet ved å gi første voksne i husholdningen vekten 1, andre voksne (eldre enn 16 år) vekten 0,5 hver, mens hvert barn 0-16 år får vekten 0,3.

(http://www.ssb.no/emner/05/01/inntind/tab-2006-06-28-01.html)

3 I 2003 og 2004 er mottakere av introduksjonsstønad inkludert, noe som bidrar til at tallet er noe høyere her

(27)

Figur 4.3 Antall sosialhjelpstilfeller 1986–2005

0 20000 40000 60000 80000 100000 120000 140000 160000 180000 200000 1986

1987 1988 1989 1990 1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005

Kilde: Fami

Samlet er det derfor grunn til å konkludere at fattigdommen ikke er redusert i en av de sterkeste vekst- og velstandsperioden i etterkrigstiden. I den grad noe har skjedd er det eventuelt en svak økning de senere årene.

(28)

5 Holdninger til inntektsforskjeller og fattigdom

Analysen Fafo gjennomførte for Dagbladet våren 1990 inneholdt et avsnitt om folks oppfatninger om sosial ulikhet. I en spørreundersøkelse foretatt av MMI ble 982 personer stilt føl- gende to spørsmål:

• Har de sosiale forskjellene i Norge etter din mening blitt større eller mindre det siste tiåret, eller er de som før?

• Tror du at de sosiale forskjellene i Norge i 1990-årene vil øke, minske eller forbli som nå?

Totalt mente 54 prosent av de spurte at det hadde blitt større sosiale forskjeller i Norge på 1980-tallet. 25 prosent mente at forskjellene var som før, mens 12 prosent mente at ulikhetene hadde blitt mindre. Det var altså klart flere som mente at forskjellene hadde økt enn det var som mente de hadde avtatt.

Når det gjaldt oppfatninger om hvordan de sosiale forskjellene kom til å utvikle seg på 90- tallet, trodde nøyaktig 50 prosent av utvalget at ulikhetene ville øke. 24 prosent mente de sosiale forskjellene kom til å forbli som da, mens 14 prosent trodde ulikhetene ville bli mindre.

Altså mente et flertall av de spurte at de sosiale forskjellene hadde økt på 80-tallet og at øk- ningen ville fortsette på 90-tallet.

I årets analyse har vi valgt å bygge videre på disse holdningsspørsmålene. For å nyansere bildet har vi operasjonalisert begrepet sosiale forskjeller i to variabler: inntektsforskjeller og fattigdom. I en spørreundersøkelse gjennomført av MMI stilte vi derfor spørsmål om hvordan hen- holdsvis inntektsforskjellene og fattigdommen hadde utviklet seg det siste tiåret, og hvordan de kom til å utvikle seg det neste tiåret. Svarene fra denne undersøkelsen er derfor ikke direk- te sammenliknbare med svarene fra 1990. Vi mener likevel det er mulig å se svarene fra de to undersøkelsene i sammenheng, ettersom begrepene inntektsforskjeller og fattigdom etter vår mening fanger opp det vi kalte sosiale forskjeller i 1990. I årets analyse har vi dessuten inkludert et spørsmål som går på om myndighetene burde sette i verk tiltak for å redusere ulikheter i inntekt. Alle resultattabellene fra spørreundersøkelsen er inkludert som vedlegg 4.

Syn på utviklingen i inntektsulikhet det siste tiåret

Det første spørsmålet gikk på utviklingen i inntektsulikhet det siste tiåret. Intervjuobjektene ble stilt følgende spørsmål: Har inntektsforskjellene i Norge etter din mening blitt større eller mindre det siste 10-året, eller er de som før?

65 prosent av de spurte mener at inntektsforskjellene har blitt større de siste ti årene. Kun 10 prosent mener at forskjellene har blitt mindre, mens 15 prosent mener at ulikhetene er som før. Det er altså et klart flertall som mener at inntektsulikhetene har økt det siste tiåret.

Synet på utviklingen i inntektsforskjeller de siste ti årene ser i liten grad ut til å variere med sosiale bakgrunnsvariable. Politiske preferanser gir heller ikke store utslag for oppfatninger

(29)

Oppfatning om fremtidig utvikling i inntektsulikhet

Intervjuobjektene ble også spurt om hvordan de trodde inntektsulikhetene ville utvikle seg framover. Spørsmålet var: Tror du at inntektsforskjellene i Norge det neste 10-året vil øke, minske eller forbli som nå?

66 prosent svarer at de tror inntektsforskjellene kommer til å øke det neste tiåret, mens bare 7 prosent tror de kommer til å minske. 22 prosent tror ulikhetene i inntekt kommer til å forbli som nå. Ser vi disse to spørsmålene i sammenheng, mener et flertall at inntektsforskjellene har økt det siste tiåret, og et like stort flertall at ulikhetene vil fortsette å øke.

Den eneste variabelen som synes å påvirke synet på fremtidig utvikling i inntektsulikhet er politisk preferanse, der Høyre- og delvis også Frp-velgere i mindre grad enn andre tror at inntektsforskjellene vil øke.

Syn på utviklingen i fattigdom det siste tiåret

Det ble dessuten stilt spørsmål om hvordan folk oppfattet fattigdomsutviklingen det siste tiåret. Formuleringen var: Har du inntrykk av om det har blitt flere eller færre fattige i Norge i løpet av de siste ti årene?

53 prosent av de spurte har inntrykk av at det har blitt mer fattigdom i løpet av de siste ti årene. 22 prosent mener det har blitt færre fattige, mens 14 prosent har inntrykk av at fattigdommen har holdt seg stabil. Også på dette spørsmålet mener flertallet at det har blitt økte forskjeller i form av fattigdom.

Det er betydelige kjønnsforskjeller i svarene på dette spørsmålet; kvinner mener i mye større grad enn menn at fattigdommen har økt. Når det gjelder intervjuobjektenes politiske preferanse er det igjen Høyre-velgere som skiller seg ut. Disse har i betydelig mindre grad enn gjennomsnittet inntrykk av at det har blitt flere fattige det siste tiåret.

Oppfatning om fremtidig utvikling i fattigdom

Også når det gjaldt fattigdom undersøkte vi folks oppfatninger om den fremtidige utviklingen. Spørsmålet var: Tror du det vil bli flere eller færre fattige i Norge de nærmeste årene?

53 prosent tror at det kommer til å bli flere fattige de nærmeste årene, mens 24 prosent mener det vil bli færre. 15 prosent tror fattigdommen vil holde seg stabil. Oppfatningene i befolkningen om fremtidig utvikling i fattigdom er dermed tilnærmet identiske med folks syn på utviklingen i fattigdom det siste tiåret. Flertallet tror fattigdommen har økt og vil fortsette å øke.

Som på spørsmålet over er kvinner mer pessimistiske enn menn i synet på utviklingen i fattigdom. En betydelig større andel kvinner enn menn tror fattigdommen vil øke. Dessuten tror Høyre-folk i mindre grad enn andre at fattigdommen vil øke, mens Frp-velgere i større grad enn andre tror det blir flere fattige de nærmeste årene.

(30)

Aksept for inntektsulikheter?

Det siste spørsmålet gikk på i hvilken grad folk aksepterte ulikhetene i inntekt. Formuleringen var: Hvor enig eller uenig er du i følgende påstand: «Norske myndigheter bør sette i verk tiltak for å redusere ulikheter i inntekt blant folk»?

28 prosent av de spurte er helt enig i at myndighetene burde sette i verk tiltak for å redusere ulikhetene, mens 30 prosent er delvis enig. Til sammen er altså 58 prosent enig i at man burde redusere ulikhetene. 14 prosent er helt uenig i påstanden, mens 13 prosent er delvis uenig. Sammenlagt er dermed 27 prosent uenig i at man bør redusere inntektsulikhetene, mens 12 prosent svarer verken/eller. Som vi ser er det et klart flertall for å redusere ulikhetene i inntekt blant folk.

Kvinner er mer enig enn menn i at myndighetene bør sette i verk tiltak mot inntektsulikheter. Dessuten er lavtlønte atskillig mer enig i påstanden enn høytlønte, og de med lav ut- dannelse er mer positive enn høyt utdannede til å redusere ulikhetene. Politisk preferanse ser også ut til å ha noe å si for aksepten for inntektsforskjeller. Arbeiderparti- og SV-velgere mener i mye større grad enn Høyre- og Venstre-folk at man skal redusere ulikhetene.

Det er ingen selvfølge at et flertall mener at inntektsulikhetene bør reduseres. Internasjo- nalt er det store variasjoner i holdningene til inntektsulikhet. Som vi ser av figur 5.1 har noen land stor ulikhet, men høy aksept for ulikhetene (for eksempel USA), mens land som Norge og Sverige har jevn inntektsfordeling og liten aksept for ulikhetene.

Figur 5.1: Faktiske inntektsforskjeller og holdninger til ulikhetene

Kilde: Förster og d’Ercole 2005

Oppsummering

Resultatene fra spørreundersøkelsen viser at folk generelt har en oppfatning om at inntektsforskjellene og fattigdommen har økt, og at begge disse aspektene av sosial ulikhet kommer til å øke de nærmeste årene. Dette virker å være en enda sterkere oppfatning enn da Fafo gjennomførte den første analysen i 1990.

Mens det i dag er 65 prosent som mener at inntektsforskjellene har økt og 53 som har inntrykk av at fattigdommen har økt, var det i 1990 54 prosent som mente at de sosiale forskjel-

(31)

lene hadde økt. I dag er det 66 prosent som tror inntektsulikhetene vil øke det neste tiåret og 53 prosent som tror det vil bli flere fattige, mens det den gang var nøyaktig 50 prosent som trodde de sosiale ulikhetene ville øke.

Det nye spørsmålet om aksept for inntektsulikheter får dessuten fram et interessant poeng. Selv om flertallet mener at fattigdom og inntektsforskjeller har økt og vil fortsette å øke, er det et solid flertall som mener at myndighetene bør sette i verk tiltak for å redusere ulikhetene. Folk er altså i liten grad positive til den utviklingen i sosiale ulikheter de selv opplever.

(32)

Vedlegg 1: En mer detaljert oversikt over begrepene i inntektsregnskapet (jf. SSB,NOS:338):

Yrkesinntekt

+Lønnsinntekt

+Netto næringsinntekt +Kapitalinntekt

+Brutto renteinntekt +Aksjeutbytte

+Realisasjonsgevinster - Realisasjonstap

+Andre kapitalinntekter +Overføringer

+Skattepliktige overføringer +Pensjoner o.l. fra folketrygden +Tjenestepensjon m. m.

+Arbeidsledighetstrygd +Mottatte bidrag m.m.

+Skattefrie overføringer (NB: skattefrie overføringer er ikke inkludert i samlet inntekt)

+Barnetrygd +Bostøtte +Stipend

+Forsørgerfradrag +Sosialhjelp

+Grunn- og hjelpestønad +Kontantstøtte

+Engangsstønad ved fødsel +Andre overføringer

=Samlet inntekt

-Sum utlignet skatt og negative overføringer +Utlignet skatt

+Negative overføringer

=Inntekt etter skatt

-Renteutgifter og boliginntekt +Renteutgifter

- Boliginntekter

=Inntekt etter skatt og renteutgift/boliginntekt Kort om inntektsbegrepene før og nå:

Fram til 1993 fantes opplysninger om alle med inntekt bare i Skatteregisteret, som ga oss to inntektsbegreper, netto inntekt og pensjonsgivende.

(33)

Netto inntekt: (dvs. Netto skattbar inntekt) dette var all inntekt (lønn+ kapital + visse trygder osv) fratrukket alle legitime fradrag.

Pensjonsgivende inntekt: Dette var samlet lønnsinntekt, dvs. inntekts som lå til grunn for beregning av pensjonspoeng i folketrygden. Her er bl.a ikke kapitalinntekter og nærings- inntekter med.

Etter 1993 er selvangivelsesregnskapet for alle skatteytere registrert elektronisk, noe som gir grunnlag for en helt annen inntektsstatistikk

Vedlegg 2: Utvikling i normallønn 1950 – 2004

0 50 100 150 200 250 300 350 400

1950

2004

*

Series1

Kilde: Statistisk Sentralbyrå

(34)

Vedlegg 3: Tallgrunnlaget for figur 3.2:

Tabell: Gini-koeffisient i Norge og Sverige fra 1986 til 2003

År Norge Sverige 1986 0,222 0,220

1988 0,219 0,209 1990 0,228 0,220 1992 0,235 0,241 1994 0,251 0,271 1996 0,255 0,253 1998 0,248 0,263 1999 0,251 0,281 2000 0,272 0,313 2001 0,240 0,282 2002 0,274 0,280 2003 0,283 0,276

Kilder: Statistisk Sentralbyrå og Statistiska Centralbyrån (http://www.scb.se/templates/tableOrChart____163550.asp)

(35)

Vedlegg 4: Spørreundersøkelse om holdninger til inntektsforskjeller og fattig-

dom

(36)

(37)

(38)

(39)

(40)

(41)

Fafo gjennom 25 år

Fafo ble opprettet av Landsorganisasjonen i Norge høsten 1981, som Fagbevegelsens senter for forskning, utredning og dokumentasjon. Med utspring i fagbevegelsen var arbeidstakernes kår og organisering et naturlig utgangspunkt for forskningen. Samspillet mellom arbeids- livs- og velferdspolitikk har stått i sentrum gjennom alle disse 25 årene.

Motivasjonen for å opprette et senter for forskning og dokumentasjon var fra LOs side behovet for mer kunnskap. Ikke minst fordi man på denne tiden opplevde en økonomisk krise, både nasjonalt og internasjonalt. Tidsånden var preget av krav om liberalisering og skattelette, og en arbeiderbevegelse som søkte nye svar på utfordringene. I et notat fra LOs sekretariat i februar 1982 heter det:

«Et forsknings- og utredningsinstitutt for fagbevegelsen må ha en tosidig oppgave: Å tilveiebringe kunnskap som kan bidra til å avklare og fremme fagbevegelsens mål og oversette handlingsanvisninger i forhold til målene. Kunnskap gir makt bare når kunn- skapen blir brukt».

Og slik ble det. Fafos bærende idé var fra starten av å omdanne vitenskapelige resultater til praktiske løsninger. Samspillet mellom fagmiljø og oppdragsgiver skulle bringe fram forskning av høy vitenskapelig kvalitet, vesentlig samfunnsmessig betydning og nytteverdi for oppdragsgiver.

I løpet av 25 år har Fafo vokst til å bli et av de største private samfunnsvitenskapelige instituttet i Norge, målt i antall årsverk. Vi har en stor og variert forskningsportefølje som hviler på tre hovedpilarer: 1) Arbeidslivsforskning med vekt på kollektiv organisering og partsforhold, 2) Velferds- og levekårsforskning og 3) Internasjonale studier i land som gjen- nomgår store overgangsprosesser.

Terje Rød-Larsen var Fafos første daglige leder og fikk fra 1. januar 1983 følge av Gud- mund Hernes som forskningsleder. De to gründerne, og LO som eier, var opptatt av at fors- kningssenteret skulle opptre uavhengig av LO. I retningslinjene fra 1982 heter det:

«En kan altså ut fra hva en sympatiserer med politisk bestille forskning. Men en kan ikke bestille konklusjoner. Hvordan det forskes må derfor være avskjermet fra politiske påvirkninger. Hvis resultatene ikke holder ved etterprøving, er det en produserer ikke forskning, men ideologi.»

Fafo har hele tiden arbeidet under et eget styre og med egne vedtekter, og ble i 1993 også en selvstendig juridisk enhet. Fafo ble omdannet til stiftelse med bidrag fra: Landsorganisa- sjonen i Norge, Orkla ASA, Umoe As, Elkem ASA, Coop Norge, Sparebank 1 Gruppen, Norsk Kommuneforbund og Telenor AS. Samtidig flyttet Fafo til de nåværende lokalene i Borggata 2B. Etableringen som selvstendig stiftelse på Grønland innledet en periode med fornyelse og vekst. Dag Odnes overtok som daglig leder, den internasjonale virksomheten ekspanderte, blant annet med kontorer på Vestbredden og Gaza. Studiene i Midtøsten hadde dannet bakgrunnen for den hemmelige Oslo-prosessen og Oslo-avtalen mellom Israel og

(42)

PLO i 1993. Dette førte Fafo, med Terje Rød-Larsen i spissen, inn på den globale nyhets- agendaen.

Men veksten ble etterfulgt av nedgangstider og omstillinger. Det førte til kutt i kostna- der og omorganisering av forskningsvirksomheten. Samtidig kom Fafo ut blant de beste i Norges forskningsråds evaluering av de sosial- og arbeidslivspolitiske oppdragsinstituttene.

Fra 2004 har Jon M. Hippe vært daglig leder i Fafo. Omstillingene har fortsatt, og de siste årene er preget av en tilfredsstillende økonomi og økende etterspørsel etter prosjekter.

En økende andel av forskerne har doktorgrad og det er økning i antall internasjonale sam- arbeidsprosjekter og publiseringer.

På samme tid er profileringen overfor den norske offentligheten styrket gjennom mål- rettet innsats. Fafo arrangerer seminarer, satser på faglig tverrgående programmer og tett brukeroppfølging. Tjuefemåringen er i ferd med å oppfylle barndommens drømmer om å bli et utadvendt, inkluderende og pulserende kompetansemiljø som bidrar med kunnskap og premisser i samfunnsdebatten.

Les mer på www.fafo.no/25

(43)

(44)

Borggata 2B/Postboks 2947 Tøyen

Rikdom på nye veier II

Fafo-notat 2006:24 Bestillingsnummer 10014