Forsvarets høgskole våren 2014
Masteroppgave
Strategisk kompetanseledelse i Forsvaret
Er det sammenheng mellom personlighetstrekk og prestasjoner?
Marius Herberg
Blank side
Forord
Denne studien ble gjennomført som en del av masterstudiet ved Forsvarets stabsskole. Arbeidet er gjennomført vinteren og våren 2014.
Det har vært en reise på mange plan. Faglig, profesjonelt, personlig og fysisk. Jeg har underveis ofte følt meg svært privilegert over å få lov til å fordype meg i et interessant tema. Jeg vil spesielt takke dem som har fulgt meg underveis, og de jeg har møtt på veien. Ikke minst må jeg takke dem som har ventet på meg!
Jeg vil først og fremst takke min hovedveileder Anders McD Sookermany ved Forsvarets institutt på Norges idrettshøgskole (NIH) for utsyn, rammer og fundament. Takk for at du har veiledet på mine premisser! I tillegg går en stor takk til medveileder Robert Buch for alltid å stille opp og tålmodig svare på smått og stort. Takk også til Reidar Säfvenbom og Anders Aanstad ved NIH for å inkludere meg i studien på en så fin måte.
Videre vil jeg takke for gode møter og faglige innspill fra Anders Dysvik, Kristian Firing og Hans Jakob Bøe. Ved Forsvaret høgskole er det flere som har bidratt på ulike sett til denne studien. Takk til Ole Christian Lang-Ree, Rino Bandlitz Johansen og Monica Martinussen.
Jeg må også rette en stor takk til kadettene på Kull 07/08 og krigsskolene som gjennom å delta i Kadettutviklingsstudien gjorde denne studien mulig. Når man sitter altfor langt inne i en statistisk analyse er det lett å glemme at det er mennesker bak alle tall. Dette hadde heller ikke vært mulig uten hjelp fra Stein Erik Paulsen og Lisbeth Schineller. Hjertelig takk for hjelpen!
Til Nina og Per på biblioteket. Tusen takk for all støtten og den positive energien! Med mine medelever deler jeg glede og stolthet. Gratulerer, og lykke til videre!
Til slutt vil jeg rette en stor takk til mine nære og kjære. En spesiell takk til Jannicke! Du har vært der på alle måter. Evig takknemlig!
Marius Herberg
Forsvarets stabsskole 23. mai 2014
Abstract
To perform in a time of new competency requirements The Norwegian Defence must be able to attract and select military leaders who succeed in overcoming uncertainty, as well as being flexible and adaptable. The purpose of this study was to better understand the personality trait Hardiness and examine the relationship between Hardiness and various aspects of individual performance. The results show that the whole, as well as specific underlying dimensions of the Hardiness-construct, assist in explaining certain types of job-performance beyond the five-factor model (FFM). On the other hand, Hardiness unexpectedly didn’t relate to academic performance.
The study suggests three conclusions. Firstly, the study found that specific personality traits such hardiness may explain performance beyond the features of FFM. Secondly, the findings indicate that the underlying dimensions can explain a relation that the overall personality trait cannot. The three facets of Hardiness; Commitment, Control and Challenge, showed a stronger explanatory power than the total score for all hypotheses. Thirdly, findings demonstrate the importance of more extensive and varied models to examine the relationship between personality traits and performance. The study helps to shed light on the complex relationship between personality traits and performance within the context of strategic competence management.
Sammendrag
For å kunne prestere i en tid med nye kompetansebehov må Forsvaret tiltrekke og velge ut militære ledere som evner å håndtere usikkerhet, samt er fleksible og tilpasningsdyktige. I hvilken grad personlighetstrekk kan bidra til å forklare ulike prestasjoner har vært omdiskutert.
Imidlertid har tematikken fått fornyet og økt oppmerksomhet i de senere år. Hensikten med denne studien var derfor å undersøke sammenhengen mellom et mer spesifikt personlighetstrekk som hardiness (psykologisk robusthet) og ulike fasetter av individuelle prestasjoner.
Målet med studien var å få en økt forståelse av hardiness-begrepet, undersøke relasjonen til andre relevante fenomen, og klarlegge om trekket hadde en unik effekt på ulike prestasjoner. Det var forventet en positiv sammenheng mellom hardiness og de variablene som representerte skole- og jobbprestasjoner, selv når det var kontrollert for femfaktormodellen (FFM).
Datagrunnlaget i studien stammet fra en periode på fire år for et utvalg kadetter (n = 153-295) ved Forsvarets krigsskoler. I tillegg ble dataen samlet inn på flere måletidspunkter og fra både objektive og subjektive mål på prestasjoner.
Resultatene fra studien viste at både hele og deler av hardiness-konstruktet bidro til å forklare bestemte typer jobbprestasjoner utover femfaktormodellen (FFM). Samtidig var hardiness noe uventet ikke relatert til akademiske prestasjoner. Funn blant dimensjonene i hardiness viste videre at challenge var positivt relatert til skolens vurdering av militære lederprestasjoner. I tillegg var commitment positivt relatert til opplevd spesifikk militær kompetanse. Endelig var control positivt relatert til egenvurdert generelle militære lederprestasjoner. Av trekkene i FFM så predikerte Concientiousness både akademiske prestasjoner og jobbprestasjoner på de objektive kriteriene. De øvrige trekkene Extraversion, Agreeableness, Emotional Stability og Openness viste alle en signifikant og unik innflytelse på enkelte indikatorer på prestasjoner.
Resultatene fra studien forslår tre konklusjoner. For det første fant studien at et mer spesifikt personlighetstrekk som hardiness kan forklare prestasjoner utover trekkene i FFM. For det andre klargjør funnene at et underliggende trekk kan forklare en sammenheng som det overordnede personlighetstrekket ikke kan. De tre fasettene i hardiness; commitment, control, og challenge, viste en sterkere forklaringskraft enn totalskåren på alle hypotesene. For det tredje demonstrerer funnene betydningen av en mer utstrakt og variert modell for å undersøke relasjonen mellom personlighetstrekk og prestasjoner. Ikke minst bidrar studien til å kaste lys over den komplekse sammenhengen mellom personlighetstrekk og prestasjoner innenfor rammen av strategisk kompetanseledelse.
Innhold
Forord ... 3
Abstract ... 4
Sammendrag ... 5
1 Innledning ... 7
1.1PROBLEMSTILLING ... 8
1.2AVGRENSNING OG BEGREPSAVKLARING ... 10
1.3OPPGAVENS STRUKTUR ... 11
2 Teori og hypoteser ... 11
2.1STRATEGISK KOMPETANSELEDELSE ... 11
2.1.1 Kompetansereformen i forsvarssektoren ... 13
2.1.2 Forsvarets krigsskoler ... 14
2.2PERSONLIGHET OG TREKKTEORI ... 15
2.2.1 Femfaktormodellen og prestasjoner ... 17
2.2.2 Hardiness og prestasjoner ... 21
3 Metode ... 29
3.1TILNÆRMING OG FORSKNINGSDESIGN ... 29
3.2POPULASJON OG UTVALG ... 31
3.3PROSEDYRE ... 32
3.4FRAFALL OG MANGLENDE DATA... 33
3.5DATAINNSAMLING – INSTRUMENTER OG MÅLINGER ... 34
3.6STATISTISKE ANALYSER ... 37
4 Resultater ... 39
4.1DESKRIPTIV STATISTIKK OG KORRELASJONSANALYSE ... 39
4.2HIERARKISK MULTIPPEL REGRESJONSANALYSE ... 45
5 Diskusjon ... 52
5.1HYPOTESE 1– HARDINESS OG AKADEMISKE PRESTASJONER ... 53
5.2HYPOTESE 2– HARDINESS OG GENERELLE MILITÆRFAGLIGE LEDERPRESTASJONER ... 56
5.3HYPOTESE 3– HARDINESS OG EGENVURDERT MILITÆRFAGLIGE LEDERPRESTASJONER ... 59
5.4HYPOTESE 4– HARDINESS OG SPESIFIKK MILITÆR KOMPETANSE ... 62
5.5SAMLET DISKUSJON ... 68
5.6STUDIENS STYRKER OG SVAKHETER ... 71
5.7ETISKE BETRAKTNINGER ... 72
6 Konklusjon ... 73
6.1TEORETISKE OG PRAKTISKE IMPLIKASJONER... 75
Litteraturliste... 77
Vedlegg ... 85
1 Innledning
Denne studien undersøker sammenhengen mellom enkelte personlighetstrekk og individuelle prestasjoner blant kadetter på Forsvarets krigsskoler i en tid med nye kompetansebehov.
Studiesituasjonen ved krigsskolen oppleves av mange som både krevende og utfordrende (Hystad, Eid, Laberg, Johnsen, & Bartone, 2009), og den skal forberede kadettene til å kunne bekle forskjellige roller i virksomheten (Johansen, Laberg, & Martinussen, 2013). En globalisert verden som er preget av hurtige endringer, kort responstid og sammensatte konflikter krever militære ledere som evner å håndtere usikkerhet, samt er tilpasningsdyktige og fleksible for å kunne prestere (Bartone, Kelly, & Mattews, 2013; Maddi, 2013).
Hvordan Forsvaret velger ut og utvikler militære ledere med kompetanse til å prestere i vår tid synes å være et spørsmål av stor betydning (Bartone, Snook, & Tremble, 2002; Moskos, Williams, & Segal, 2000; Sookermany; 2013). Samtidig er det en pågående diskusjon om hva som er rett kompetanse, og hvordan denne selekteres og utvikles (Johnsen et al., 2013; Maddi, Matthews, Kelly, Villarreal, & White, 2012; Meld. St. 14, 2012-2013). I hvilken grad personlighetstrekk kan bidra til å forklare ulike prestasjoner har vært omdiskutert (Bartone et al., 2002; Hurtz & Donovan, 2000; Salgado, 1997, 1998). Imidlertid synes det som om dette er noe som har fått fornyet og økt oppmerksomhet i de senere år (Bartone, Johnsen, Laberg & Snook, 2009; John, Neumann, & Soto, 2008; Judge & Bono, 2004).
Omfanget av de operasjonene FN og NATO har deltatt i de siste tiårene viser at soldatene i større grad vil kunne møte situasjoner de er uvant med, eller som er i uoverensstemmelse med deres forventninger (Moldjord, Nordvik & Gravråkmo, 2005; Solberg, 2007). Parallelt med dette har Forsvaret i løpet av de siste tjue årene gjennomgått en omfattende omstrukturering. Ambisjonen har vært å omstille et mobiliseringsbasert forsvar til et moderne innsatsforsvar. Sikkerhet betraktes i dag i et globalt perspektiv, og Forsvaret må ha evne til å respondere i hele konfliktspekteret (Prop. 73 S, 2011-2013); Sookermany, 2013). Mangfoldet av oppgaver og bredden av kompetanse som kreves har derfor blitt større (Meld. St. 14, 2012-2013).
Tradisjonelt har militære en velutviklet evne til å fungere effektivt til tross for skiftende omstendigheter, økt stress, og høyt press. I den sammenheng er god ledelse ofte avgjørende i krise og under militære operasjoner (Meld. St. 14, 2012-2013; Bartone et al., 2013; Maddi, 2013). I en omskiftelig og uforutsigbar verden hevder Bartone og kolleger (2013) at det er behov for å utdanne militære offiserer som er robuste, ressurssterke, og innehar evnen til raskt å kunne tilpasse seg situasjoner som stadig endrer seg. I sin doktorgradsoppgave påpeker videre Johansen et al. (2013) at overgangen til et moderne innsatsforsvar har medført et økt operasjonelt tempo
som krever mer villige og robuste personer. I tillegg øker viktigheten av psykologisk stabilitet blant soldater og offiserer i takt med frekvensen på krigslignende operasjoner (Johansen et al., 2013).
Hardiness eller psykologisk robusthet er et personlighetstrekk som hevdes å reflektere kadettens evne til å mestre forholdet mellom ytre påkjenninger og personlig belastning. Hardiness uttrykker således det enkelte menneskes anlegg for å mestre relativt krevende situasjoner.
Begrepet er videre ansett for å være et utrykk for relativt stabile egenskaper ved personen (Johnsen, Eid & Bartone, 2004). Flere peker på at hardiness er spesielt relevant for yrkesgrupper som utsettes for stressende omgivelser, har belastende tjeneste, og som tidvis opplever stor grad av endring (Barton et al., 2013; Maddi, 2013; Johnsen et al., 2013).
Studier som har undersøkt hardiness (psykologisk robusthet) har funnet at personlighetstrekket forbedrer prestasjoner i en rekke stressende situasjoner og funksjoner (Maddi et al., 2012).
Eksempelvis innen sport (Sheard & Golby, 2010), arbeidsliv (Kobasa, 1979; Kobasa & Maddi, 1984), og i skolesammenheng (Sheard, 2009). Nyere studier indikerer også at hardiness spiller en spesielt viktig rolle i en militær populasjon (Maddi et al., 2012), både når det gjelder å beskytte mot stress og tilpasning (Bartone et al., 2013), ved seleksjon (Johnsen et al,. 2013), lederprestasjoner (Westman, 1990), lederstil (Johnsen et al, 2009), og akademiske prestasjoner til kadetter på West Point (Bartone et al., 2009). I sin metaanalyse trekker Eschleman, Bowling, &
Alarcon (2010) frem at prestasjonsfordelene ved hardiness kommer særlig til sin rett når man utfører oppgaver i stressende situasjoner, for eksempel på jobben og på skolen.
1.1 Problemstilling
Tidligere studier har likevel vist til mangler og begrensinger ved forskningen både på personlighet generelt, og hardiness spesielt (Eschleman et al., 2010; John, Robins, & Pervin, 2008; Klag & Bradley, 2004). For det første har fokuset primært vært på kognitive kvaliteter gjennom evnetester. I mindre grad er det sett på hvilken rolle personlighet har for akademiske prestasjoner og ulike typer jobbprestasjoner (Bartone et al., 2009; Salgado, 1997). For det andre har et fagfelt som forsker på personlighet i mange år vært fragmentert og manglet valide måleinstrumenter (Baumann & Winter, 2008). Når endelig femfaktormodellen (Big Five) for personlighet ble en samlende taksonome på 90-tallet, så kan det ha medført at andre personlighetstrekk som hardiness havnet i bakgrunnen som forklaringsvariabler (Bartone et al., 2009; Hurtz & Donovan, 2000). For det tredje så har selve forskningen på hardiness møtt konseptuell og metodisk kritikk (Benishek & Lopez, 1997; Klag & Bradley, 2004). For det fjerde har forskningen på hardiness tradisjonelt vært relatert til helse og stressmestring (Bartone et al.,
2009). For det femte er det få norske studier, og det er ikke funnet undersøkelser som følger en gruppe over tid og som benytter både subjektive og objektive data på prestasjoner (Johansen et al., 2013). Endelig så er det ingen studier som plasserer hardiness og prestasjoner innenfor rammen av strategisk kompetanseledelse.
Norge har som ambisjon å utvikle et fleksibelt forsvar som skal løse et bredt spekter av oppgaver nasjonalt og internasjonalt i mange ulike roller (Prop 73 S, 2011-2012). Dette forutsetter en moderne kompetanseorganisasjon som sørger for rett kompetanse, på rett sted, til rett tid (Meld.
St. 14, 2012-2013). Gjennom langsiktig og målrettet kompetanseoppbygging skal utdanningssystemet sikre at Forsvaret har gode ledere med bred kompetanse og god psykisk og fysisk yteevne (Forsvaret, 2014). Utvelgelse og utvikling av fremtidens ledere ved krigsskolene er derfor et strategisk viktig tiltak for utvikling av militær kjernekompetanse. Forskning på personlige karakteristikker som er knyttet til gode lederprestasjoner er i så måte av reell praktisk nytteverdi (Bartone, 2002; Moldjord et al., 2005). Dersom hardiness bidrar til å forklare at kadetter presterer forskjellig på krigsskolen kan dette gi føringer for hvordan Forsvaret bør rekruttere og selektere fremtidige ledere.
Den overordnede hensikten med studien er derfor å undersøke sammenhengen mellom spesifikke personlighetstrekk og individuelle prestasjoner i en tid med nye kompetansebehov. Et spesielt fokus vil være på personlighetstrekket hardiness. Målet er tredelt. For det første handler det om å få en bedre forståelse av begrepet, deretter å analysere relasjonen til andre fenomen, og til slutt å forklare om hardiness har en unik effekt på ulike fasetter av individuelle prestasjoner.
På den bakgrunn er problemstillingen for studien formulert slik;
Er det sammenheng mellom hardiness (psykologisk robusthet) og ulike individuelle prestasjoner for kadetter på Forsvarets krigsskoler?
Figur 1. Visualisering av oppgavens problemstilling.
1.2 Avgrensning og begrepsavklaring
Studien er avgrenset til å diskutere forholdet mellom enkelte personlighetstrekk og bestemte typer individuelle prestasjoner. For det første er denne innfallsvinkelen valgt fordi den belyser sentrale personlighetstrekk som tidligere har vært relatert til denne populasjonen. I tillegg gir modellen mulighet for å undersøke sammensatte relasjoner på bakgrunn av anbefalinger fra tidligere forskning.
For det andre betyr det at andre konstruksjoner og faktorer som også bidrar til mestring av stressfylte livsbegivenheter og presterer ikke er tema for denne oppgaven. Av hensyn til omfang så vil derfor ikke interaksjonen mellom læringsmiljøet på krigsskolen og egenskaper ved kadetten bli behandlet. I tillegg innebærer det at studien primært omhandler individuelle forskjeller, som i utgangspunktet er relativt stabile (Hunter & Martinussen, 2008), og evnekomponenten i kompetansebegrepet (Kuvaas & Dysvik, 2012). Innen personlighetsfeltet er det dermed naturlig å forholde seg til trekkteori (Passer & Smith, 2001).
For det tredje er fokuset primært på faktorer som virker beskyttende, og bidrar til vekst og mestring, da hensikten er å undersøke positive sammenhenger med prestasjoner. Selv om tematikken er koblet til stressforskning, så vil ikke dette behandles særskilt. Noe av det samme gjelder for et omfattende fagfelt som ledelse, som heller ikke har en fremtredende rolle i denne studien. Imidlertid berøres koblingen til lederprestasjoner og kompetanse. Disse avgrensningene er begrunnet i fokuset på personlighetstrekk, og på relevante sammenhenger det er forsket mindre på. Studien går heller ikke i dybden på prestasjonsforskning, men anvender det konseptet som omhandler individuelle prestasjoner i jobb- og skolesammenheng (Sonnentag, 2002).
Kontrollvariablene kjønn, skoletilhørighet og alder er inkludert for å styrke analysene, men vil ikke behandles som egne tema. Derimot er femfaktormodellen (FFM) særlig relevant for problemstillingen og vil dermed komplettere analysene av hardiness.
Med prestasjoner menes et flerdimensjonalt og dynamisk konsept som omhandler individuelle forskjeller som en kilde til variasjon i prestasjoner (Sonnentag, 2002, s. 2-10).
Prestasjonsbegrepet inkluderer både hva kadetten gjør (atferdsmessige aspektet), samt utfallet av kadettens adferd (resultataspektet) (Kuvaas & Dysvik, 2012, s. 153). Samtidig vil ikke studien evaluere om en prestasjon er god eller ikke, men nøye seg med å påvise sammenhenger.
Når det gjelder hardiness så er det et engelskspråklig begrep som beskriver en persons evne til å omgjøre potensielt belastende hendelser til lærings- og vekstfremmende muligheter (Maddi, 2013). Eksempler på norske oversettelser av hardiness er psykologisk/mental hardførhet,
psykologisk motstandskraft eller robusthet. Underkomponentene oversettes gjerne med henholdsvis involvering, kontroll og utfordring (Risan & Skoglund, 2013). Denne studien benytter de opprinnelige begrepene hardiness, commitment, control og challenge (Kobasa, 1979;
Maddi & Kobasa, 1984).
1.3 Oppgavens struktur
For å understøtte og svare på problemstillingen vil først teorikapittelet gi et relevant og solid rammeverk gjennom å utlede og spesifisere studiens hypoteser. Deretter redegjøres det grundig for det metodiske fundamentet. Sentralt i dette kapittelet er vurderinger, valg, og metodiske komponenter som er vesentlig for alle fasene i studien. Spesielt legger kapittelet grunnlaget for å kunne teste de fire hypotesene, samt utføre statistiske analyser. Resultatkapitlet gir studien bevegelse og oversikt fra de enkle beskrivende analysene til de mer komplisert. Samlet gir resultatkapitlet langt på vei svar på de fire hypotesene, men kompletteres i studiens siste kapittel som diskuterer resultatene på hver enkelt hypotese. For en tidsmessig tilnærming til problemstillingen er det videre en ambisjon å relatere betydningen av slutningene for strategisk kompetanseledelse i Forsvaret, herunder seleksjon og utvikling av militær kjernekompetanse.
Endelig oppsummeres studien, og presenterer konklusjoner og implikasjoner.
2 Teori og hypoteser
Denne studien antar at den uavhengige variabelen hardiness påvirker den avhengige variabelen individuelle prestasjoner. Imidlertid er det andre variabler som også kan forklare prestasjoner, derfor vil det kontrolleres for personlighetstrekkene i femfaktormodellen (FFM). Indikatorer på individuelle prestasjoner i denne sammenhengen er skolekarakterer, subjektiv og objektiv vurdering av generelle militærfaglige lederprestasjoner, samt vurdering av spesifikk militær kompetanse (SMK). Det teoretiske perspektivet presenterer variablene og går igjennom relevant forskning på området, som grunnlag for å utlede hypoteser. For å relatere problemstillingen til en relevant faglig kontekst, så redegjøres det først kort for koblingen til strategisk kompetanseledelse, den pågående kompetansereformen i forsvarssektoren og Forsvarets krigsskoleutdanning.
2.1 Strategisk kompetanseledelse
En av forsvarssektorens viktigste strategiske utfordringer er evnen til å tiltrekke, rekruttere, utvikle, anvende og beholde rett personell med rett kompetanse (Prop. 73 S, 2011-2012, s. 116).
Strategi handler om den langsiktige utviklingen til en virksomhet i et helhetlig perspektiv (Løwendal & Wenstøp, 2011). De sikkerhetspolitiske trendene tilsier at fremtiden vil preges av
stor usikkerhet, med komplekse utfordringer, og hvor utviklingen kan følge flere spor (Prop. 73 S, 2011-2012). Forsvaret har siden årtusenskiftet hatt som ambisjon å omstille virksomheten fra et invasjonsforsvar til et fleksibelt innsatsforsvar. I en tid med hurtige endringer øker kravet til fleksibilitet, og evnen til å respondere på behovet for endring (Torgersen & Steiro, 2009). For mange organisasjoner medfører dette økt kompleksitet og usikkerhet. I den forbindelse mener stadig flere at de menneskelige ressursene er av strategisk betydning for en organisasjon (Armstrong, 2011; Kuvaas & Dysvik, 2012; Lai, 2013).
Til grunn for en slik tenkning ligger et syn på menneskene som en unik intern ressurs som kan utgjøre et konkurransemessig fortrinn (Salaman, Storey, & Billsberry, 2005). Dermed blir den enkelte medarbeiders kompetanse av spesiell betydning. Kompetanse forstås her som de samlede kunnskaper, ferdigheter, evner og holdninger som gjør det mulig å utføre aktuelle oppgaver i tråd med definerte krav og mål (Lai, 2013, s. 46). Den strategiske implikasjonen av dette kommer ofte til uttrykk gjennom målrettede aktiviteter og tiltak rettet mot de ansatte for å øke den enkeltes og organisasjonens samlede prestasjon. I den forbindelse er begrepet strategisk kompetanseledelse sentralt og innebærer planlegging, gjennomføring, og evaluering av tiltak for å sikre at organisasjonen og den enkelte medarbeider har og bruker nødvendig kompetanse for å nå definerte mål (Lai, 2013, s. 14).
I praksis handler det om hvordan organisasjonen leder de menneskelige ressursene. Kuvaas og Dysvik (2012) beskriver dette som en prosess med alle de aktiviteter som omhandler planlegging, anskaffelse, utvikling og avvikling av menneskelige ressurser i organisasjoner (Kuvaas & Dysvik, 2012, s. 13). Perspektivet i en studie som undersøker kadetter på krigsskolen, for å teste sammenhengen mellom ulike personlighetstrekk og prestasjoner, orienterer seg etter dette begrepsapparatet. Når Forsvaret velger å rekruttere, trene, og utdanne militære ledere på krigsskolen, så er dette et strategisk kompetansetiltak som skal legge til rette for og forbedre prestasjoner (Kuvaas & Dysvik, 2012) på bakgrunn av definerte krav og virksomhetens behov (Lai, 2013). Siden kadettens kompetanse omfatter både individuelle egenskaper som er mer stabile (evner), og mer dynamiske (kunnskaper, ferdigheter, og holdninger) (Kuvaas & Dysvik, 2012, s. 85), så må alle komponentene tas hensyn til.
Figur 2 visualiserer aktiviteter og prosesser som inngår i strategisk kompetanseledelse. Linda Lai (2013, s. 15) sin modell gir et bakteppe for å forstå HR-aktivitetene utvelgelse og utvikling av kadetter/militære ledere, samt selve krigsskoleutdanningen som et strategisk tiltak i kompetansesammenheng. I tillegg bidrar den til å plassere problemstillingen, personlighetstrekk,
og prestasjoner i et overordnet og relevant begrepsapparat. Endelig kan en billedliggjøring av elementene i strategisk kompetanseledelse bidra til å plassere studien i forhold til den pågående kompetansereformen i forsvarssektoren.
Figur 2. Strategisk kompetanseledelse som en kontinuerlig prosess (Lai, 2013, s. 15)
2.1.1 Kompetansereformen i forsvarssektoren
Langtidsplanen for forsvarssektoren, Prop. 73 S (2011-2012) Et forsvar for vår tid adresserte personell og kompetanse som et prioritert langsiktig strategisk utviklingstema. Forsvaret er nå inne i tredje fase av omstillingen hvor det er fokus på de menneskelige ressursene etter at organisasjonsstrukturen er bedre tilpasset, og store materiellinvesteringer er igangsatt (Prop. 73 S, 2011-2012).
Kompetansemeldingen, Meld. St. 14 (2012-2013) Kompetanse for vår tid, bygger på langtidsplanen, samt hovedutfordringene som var fremkommet i en forstudie fra 2011 (Forsvaret, 2011). Den overordnede ambisjonen er at forsvarssektoren skal videreutvikles som en moderne kompetanseorganisasjon.
Meldingen fokuserer også på trekk ved den militære profesjonen. Blant annet er militære operasjoner preget av høy endringstakt og dynamikk, noen som krever spisskompetanse og kvalitet på mange områder (Meld. St. 14, 2012-2013). I tillegg vil de siste års hendelser med terrorisme og kriser, som rammer ulike deler av samfunnet, innebære nye utfordringer med hensyn til kompetanse. Spesielt rettes oppmerksomheten mot det å være forberedt på krisesituasjoner som er vanskelig å forutse (Torgersen, Steiro, & Sæverot, 2013) – det
uforutsette. Dette er et aktuelt område som også berøres i kompetansemeldingen, og professor Torgersen ved Forsvaret høgskole (FHS) (2014) har trukket frem denne formuleringen;
Evnen til å ta i bruk kunnskap, se nye løsninger og kombinere kunnskap på nye måter er avgjørende for oppgavene sektoren skal løse i dag og for at den skal utvikle seg og kunne møte fremtidens utfordringer (Meld. St 14, 2012-2013, s. 18).
I tillegg til å endre utdanningsmodeller (Torgersen et al., 2013), kan det også tenkes at det er individuelle forskjeller med hensyn til hvordan militære ledere presterer under slike krevende omstendigheter.
2.1.2 Forsvarets krigsskoler
Forsvaret har tre krigsskoler: Luftkrigsskolen i Trondheim, Sjøkrigsskolen i Bergen og Krigskolen i Oslo (Meld. St. 14, 2012-2013). Innenfor strategisk HR er talentledelse ansett som ett av de viktige konseptene og tiltakene. Krigsskoleutdanningen skal sørge for at Forsvaret tiltrekker, beholder, motiverer og utvikler talentfulle militære ledere som de trenger i dag og i fremtiden (Armstrong, 2011). I følge rammeplanen for krigsskolene så skal de tilby en profesjonsbasert lederutdanning, som kombinerer praksis og teori, hvor målet er; å skape reflekterte offiserer som er kompetente til å løse sine oppgaver og lede sitt personell i militære operasjoner i fred, krise og krig (Forsvaret, 2007, s. 7).
Studiet på krigsskolene er videre en helhetlig lederutdanning som både vektlegger kadettenes faglige og personlige læring og utvikling. Et bredt faglig grunnlag, og en omfattende lederutvikling over en lengre periode, skal gi den nødvendige kompetansen til å møte fremtidige utfordringer. Innholdet under utdanningen er kjerneområdene militærmakt (land-, sjø-, og luftmakt), militær ledelse og operasjoner. Spesielt det første studieåret bidrar til et felles grunnlag for alle offiserer innenfor rammen av den enkelte forsvarsgrens egenart. I tillegg er lederutvikling et bærende element gjennom hele utdanningen (Forsvaret, 2007).
Etter endt utdanning er det et mål at den enkelte militære ledere blant annet skal ha evne til å fatte beslutninger i kritiske situasjoner, vise selvstendighet, initiativ og handlekraft, og kunne utvikle tillitsfulle relasjoner. I tillegg legges det stor vekt på å forstå alt fra ulike kontekster, til sterke og svake sider hos seg selv og hos andre, som grunnlag for å utvikle samhold og felles forståelse. Evnen til å mestre arbeidsoppgaver under press, usikkerhet og store belastninger er også et sentralt område for kadetten (Forsvaret, 2007, s. 8).
Samlet fremkommer det av rammeplanen at det er sammenheng mellom den enkelte kadetts evner og måloppnåelse. Graden av måloppnåelse fanges opp gjennom oppnådde resultater på
ulike typer prestasjoner. I løpet av krigsskolen måles kadettene både på akademiske prestasjoner og det som denne studien regner som jobbprestasjoner. De konkrete målsettingene til krigsskolen gjør det spesielt interessant å undersøke mer profesjonsnære relasjoner. For eksempel kan sammenhengen mellom et mer spesifikt personlighetstrekk som hardiness og ulike prestasjoner ha betydning for hvordan krigsskolene sikrer rett kompetanse for vår tid.
2.2 Personlighet og trekkteori
Personlighet har over en periode på nærmere 100 år stått frem som et sammensatt og komplekst fagfelt innenfor psykologien. Fagfeltet, som gradvis har utviklet seg siden det ble introdusert av blant annet Gordon Allport på 1920- og -30-tallet, opererer på flere abstraksjonsnivå (John &
Srivastava, 1999). Historisk har ambisiøse forskere forsøkt å inkludere og integrere alle sidene ved det å være et menneske i en samlet teori (John, Robins, & Pervin, 2008).
Naturlig nok, så har debatten om hvordan personlighet skal defineres vært utstrakt. Ikke minst er kontroversene i de faglige debattene vedrørende person-situasjon og arv-miljø velkjent (Barenbaum & Winter, 2008). Personlighetsbegrepet er derfor omfattende, og kan defineres vidt eller mer avgrenset til å omhandle for eksempel motivasjon (Martinussen & Hunter, 2008). En definisjon som fanger flere sentrale aspekt er Schielderup (1959, i Eid & Johnsen, 2005) som beskriver personlighet som den mer eller mindre fast organiserte helhet av de for et individ karakteristiske måter å reagere på, tankemessig, følelsesmessig, og ved ytre adferd.
Mennesker er forskjellige med hensyn til hvordan de vanligvis tenker, føler og handler. Samtidig hviler forståelsen av personlighet seg på at individer har en adferd som er relativt stabil over tid og ved ulike type situasjoner. Ulike definisjoner av personlighet beskriver derfor denne kombinasjonen av det individuelle og det konsistente (Passer & Smith, 2001). En måte å være på, som over tid oppfattes å være konsistent, karakteriseres ofte som en persons personlighetstrekk (Eid & Johnsen, 2005). I tillegg til de individuelle forskjellene, så er det også viktig å være klar over at det er trekk som i mer eller mindre grad er felles for mennesker (Martinussen & Hunter, 2008, s. 177). Personlighet relaterer seg videre til to store og overordna tema; den felles menneskelige natur og individuelle forskjeller (Buss, 2008). Selv om enkelte forskere som Buss argumenterer for en integrert tilnærming til disse to sentrale temaene (John et al., 2010), så har fokuset i hovedsak vært på individuelle forskjeller.
Innenfor fagfeltet er det et mangfold av teoretiske og metodiske forklaringsmodeller som omfatter psykodynamiske, humanistiske, biologiske, atferdsmessige, kognitive og sosiokulturelle perspektiv (Passer & Smith, 2001). De forskjellige perspektivene har ulik tilnærming til hva
personlighet er, og om hvordan den fungerer og utvikles. Ikke minst lanserer de ulike metoder for å studere fenomenet (Barenbaum & Winter, 2010, i John et al., 2010). Hver av disse ulike retningene innenfor personlighetspsykologien gitt sitt unike bidrag til å forstå individuelle forskjeller i adferd og erfaringer (John & Srivastava, 1999). Goldberg (1991, s. 1216) påpeker utfordringen med at variasjonen av individuelle skilnader nærmest er grenseløs, samtidig som disse forskjellene ofte ikke er merkbare i menneskers daglige liv.
Trekkteori og personlighetstrekk er derfor et område innenfor personlighetspsykologien som har fått stor interesse, og er inngående og hyppig studert (John & Srivastava, 1999). Trekk forstås som individuelle variasjoner som disponerer for ulike generaliserte mønstre av tanker, følelser og handlinger som varer over tid og på tvers av situasjoner (McCrae og Costa, 2008).
Innenfor trekkteorien er det vanlig å skille mellom typer og trekk. Dersom en person innehar enkelte karakteristika kan han/henne deles inn i ulike kategorier eller typer. På den annen siden av skalaen kan personer beskrives gjennom disposisjoner som gjelder for alle mennesker, men hvor den enkelte har et personlighetstrekk i mer eller mindre grad (Johnsen & Eid, 2005, s. 127).
Gjennom historien er arbeidet med å kartlegge personlighetstrekk vært basert på tre ulike tilnærminger som omfatter en leksikalsk, statistisk og teoretisk tilnærming (Larsen & Buss, 2010). Den første empiriske klassifikasjonen av en leksikalsk personlighetsstruktur ble gjort av Allport og Odberg (1936, i Saugstad, 2001). Ulike trekk ved mennesker ble beskrevet med adjektiver som var hentet fra ordbøker hvorav 4500 stabile personlighetstrekk utgjorde en av fire lister. Denne listen over trekk var utgangspunkt for Cattell (1943, i Saugstad, 2001) som videre testet, sorterte og organiserte adjektiver i grupperinger med en statistisk tilnærming (Goldstein, 1991). Gjennom den tredje tilnærmingen forente Eysenck (1953, i Saugstad, 2001) ulike teorier, og hevdet blant annet at det ikke var noen motsetning mellom å beskrive personligheten i typer (dimensjoner) og i trekk. Disse kunne videre integreres i en hierarkisk modell med flere nivåer hvor typene lå over trekkene (Saugstad, 2001). I årene etter sentrale trekkteoretikere, som Allport og Odberg (1937), Cattell (1943), og Eysenck (1953) (referert i Saugstad, 2001), har en rekke måter å klassifisere personlighet på blitt utprøvd og forsket på.
På 90-tallet uttrykte John & Srivastava (1999), samt flere andre sentrale forskere (Barrick &
Mount, 1991; Salgado, 1997), bekymring rundt antallet personlighetstrekk, og måleinstrument, som bare hadde eskalert uten en ende. Utviklingen innenfor trekkteori, etter tiår med forskning, har beveget seg mot konsensus for en deskriptiv modell, en taksonomi, innenfor personlighetstrekk (John & Shrivastava, 1999). Mange hevder det startet med et gjennombrudd på 80-tallet, hvor Costa og McCrae kom frem til at personligheten kunne beskrives ved hjelp av
fem brede trekk (derav Big Five), den såkalte Five-factor Model, også kalt The Big Five (Johnsen
& Eid, 2005, John et al., 2008). På norsk omtales den som femfaktormodellen (FFM) (Martinussen & Hunter, 2008).
2.2.1 Femfaktormodellen og prestasjoner
Femfaktormodellen (FFM) er en hierarkisk modell hvor menneskets personlighet beskrives av fem generelle trekk. De overordnede faktorene er; Extraversion (ekstroversjon), Agreeableness (medmenneskelighet), Concientiousness (planmessighet), Emotional Stability (nevrotisisme), og Openess (åpenhet). I denne studien benyttes dette systemet, samt de engelske betegnelsene, da de er godt innarbeidet i forskningslitteraturen (Engvik & Føllesdal, 2005). Under litt forskjellige termer ble de fem faktorene etter hvert identifisert av flere forskere over en periode på flere tiår.
Imidlertid var det først etter at Costa & McCrae (1985, 1992) hadde utviklet et robust måleinstrument at grunnlaget ble lagt for en felles personlighetsmodell (John et al., 2008;
McCrae & Costa, 2008). Siden 90-tallet har FFM gradvis fått økende støtte (McCrae & Costa, 2008), og er i dag regnet som standard innen forskning på personlighet (Martinsen, Norvik &
Østbø, 2005). Ett av de områdene som det er forsket mest på er relatert til prediksjon av ulike typer prestasjoner (Johansen et al., 2013). Faktorene i FFM har vist seg å bidra til å forklare variansen på ulike typer prestasjoner i flere yrker og under studier. Funnene er også replikert på tvers av kulturer og landegrenser (Barrick & Mount, 1991; Costa & McCrae, 2008; John et al, 2008; Salgado, 1997). I denne studien utgjør derfor FFM en anerkjent og viktig kontrollvariabel.
Innenfor trekkteorien kommer FFM fra en leksikalsk forskningstradisjon. Overordnede trekk og underliggende kategorier er et resultat av faktoranalyser av adjektiver i språket, i tillegg så stammer disse fra hvordan mennesker beskriver seg selv og andre (John et al., 2008; Johnsen &
Eid, 2005). I tillegg til Adjektivmetoden benyttes også Setningsmetoden som innebærer å vurdere seg selv i forhold til utsagn om ulike tilbøyeligheter (Norvik & Stokkan, 2005). Til tross for at Costa & McCrae (2008) i senere tid også har presentert et teoretisk rammeverk, The Five-Factor Theory of Personality (FFT), så representerer de fem domenene i utgangspunktet ikke et spesielt teoretisk perspektiv (John et al., 2008).
Når det gjelder den enkelte faktor så er den forbundet med mer spesifikke trekk og disposisjoner (Martinsen et al., 2005), hvor ulike fasetter, utgjør variasjon på de fem trekkene. De fem overbyggende trekkene er bipolare dimensjoner som varierer fra lav til høy i en normalfordelingskurve. I sin bok Operativ Psykologi gir Eid og Johnsen (2005, s. 128) en beskrivelse av trekkene; Extraversion, måler kvalitet og kvantitet på sosial interaksjon. Domenet
er satt sammen av trekk som beskriver individets forhold til andre personer som intimitet, stimulering, intensitet, selskapelighet, og selvsikkerhet. Trekket spenner fra utadrettet til introvert atferd. Agreeableness, måler individets holdninger til andre personer. Domenet består av blant annet trekk som tillit, altruisme, oppriktighet, og hvordan man reagerer på konflikter.
Trekket varierer på et spekter fra prososial til kynisk og hensynsløs atferd. Concientiousness, måler evnen til å være organisert, motivert, utholdende og målrettet. Dimensjonene er bygd opp av trekk som effektivitet, pliktfølelse, selvdisiplin, og evne til planlegging. Trekket spenner fra organisert og planmessig til desorganisert og lite målrettet atferd. Emotional Stability (nevrotisisme) måler emosjonell stabilitet. Domenet er satt sammen av mer spesifikke trekk som angst, fiendtlighet, depresjon, og sårbarhet. Trekket spenner fra å være trygg og rolig til nervøs og urolig. Openess måler forholdet til erfaringer. Domenet beskriver tilknytningen til nye erfaringer, toleranse for det ukjente, nysgjerrighet, fantasi, og verdier. Åpenhet spenner fra aktiv søking etter nye erfaringer til trygghetssøkende atferd (John et al., 2008).
I tabell 1 gir Martinussen og Hunter (2008, s. 178) eksempler på hva som karakteriserer personer som skårer høyt eller lavt på de ulike dimensjonene.
Tabell 1
Oversikt over personlighetstrekk i femfaktormodellen (FFM) for personlighet Personlighetstrekk Hva karakteriserer personer som
skårer lavt?
Hva karakteriserer personer som skårer høyt
Extraversion (Utadvendthet) Passiv, fåmælt, innadvendt, reservert
Åpen, snakkesalig, energisk, foretrekker å være sammen med folk Agreeableness (Varme) Kald, kynisk, uvennlig, uttrykker
aggresjon direkte
Snill, samarbeidsvillig, unngår konflikt, troverdig
Concientiousness (Samvittighetsfull)
Upålitelig, uorganisert, tar lett på ting og foretrekker å ikke ha planer
Samvittighetsfull, ansvarlig, ryddig målorientert
Emotional Stability (Nevrotisisme) Rolig, ikke nevrotisk, trygg, tåler stress
Urolig, bekymret, nervøs, emosjonell
Openness (Åpenhet for nye inntrykk)
Tradisjonell, praktisk, og jordnær Intellektuell, kulturell, åpen for nye erfaringer.
Eid og Johnsen (2005) hevder i sin bok at personer med høy grad av Extraversion, høy grad av Concientiousness, og høy grad av Emotional Stability, vil mestre belastende og krevende situasjoner best. Ved gjennomføring av militære operasjoner vil dette trolig være viktig, i tillegg til det å mestre en krevende skolesituasjon (Eschleman et al., 2010). Selv om man kan diskutere hvordan disse fem faktorene kan deles opp i fasetter, er det stor enighet om at det ser ut til å være fem sentrale personlighetstrekk innen personlighetsforskningen (Martinsen, Norvik & Østbø, 2005).
Studier som involverer FFM har vært sterkt økende siden begynnelsen av 90-tallet. I perioden 2005-2009 viste estimatet over 1500 publikasjoner med tilgjengelig forskning på området (John et al., 2008, s. 116). Det er enkelte områder som peker seg ut; helse, psykopatologi, sosiale relasjoner, og ikke minst studier innenfor akademiske prestasjoner og jobbprestasjoner (John et al., 2008. s. 141-143).
Når det gjelder akademiske prestasjoner står ikke alltid interessen helt i stil med gjennomføring av undersøkelser på området (Poropat, 2009). Videre hevder Poropat (2009) i sin metaanalyse at flere studier lider av metodiske problemer. Tidligere forskning viser likevel at personlighet er assosiert med akademiske prestasjoner (John et al, 2008; Poropat, 2009). De første studiene med FFM på 90-tallet fant at Concientiousness og Openess predikerte skoleprestasjoner.
Undersøkelser på college og universitetet har vist at Concientiousness korrelerer og demonstrer unik varians i gjennomsnittlig hovedkarakter (John et al., 2008, s. 142; Trapmann, Hell, Hirn, &
Schuler, 2007). Openness forklarer også antall år en person studerer. I tillegg har forskning vist at Agreeableness spiller en rolle i det sosiale læringsmiljøet (Porapat, 2009). Studier som kontrollerer for intelligens finner likevel at Concientiousness utgjør et selvstendig bidrag. I tillegg er det funnet at moderatorer som alder og utdanningsnivå korrelerer med akademiske prestasjoner, noe som også indikerer at det trolig er andre grunnleggende moderatorer (Poropat, 2009, s. 39). Det er også få empiriske studier som rapporterer akademisk suksess på andre kriterier enn karakterer. Dette til tross for at forskningsresultater viser at graden av påvirkning fra personlighetstrekket avhenger av type suksesskriterium (Trapmann et al., 2007).
På et område som jobbprestasjoner ble betydningen av personlighetstrekk knyttet til arbeidslivet på mange måter gjenoppdaget med FFM (John et al. 2008). Dette etter en periode på 25 år hvor det ikke var mulig å påvise en tilstrekkelig konsistent og meningsfull sammenheng mellom personlighetstrekk og jobbprestasjoner (Barrick & Mount, 1991; Salgado, 1997). Siden den gang har flere meta-analyser (Barrick & Mount, 1991; Hurtz & Donovan, 2000; Salgado 1997, 1998)
vist at FFM er en valid prediktor for jobbprestasjoner. Resultatene indikerer generelt at Concientiousness og Emotional Stability forklarer prestasjoner på tvers av yrkesgrupper og for ulike typer kriterier (Barrick & Mount, 1991; Salgado 1997, 1998). De andre personlighetstrekkene i FFM har vist seg å være relatert til mer bestemte typer prestasjoner og jobber (John et al., 2008). Openness og Agreeableness har vist seg å være en valid prediktor ved trenings- og utviklingstiltak. For Extraversion har resultatene vært noe motstridende med hensyn til dette kriteriet. På den annen side har Extraversion og Openess vært positivt relatert til yrker som innebærer kontakt mellom mennesker, for eksempel politiet (Barrick & Mount, 1991;
Salgado, 1997).
Salgado (1998) gjennomførte også en metaanalyse med studier som inkluderte en militær populasjon. Mønsteret der er det samme som for en sivil populasjon. Ikke overraskende for mange har Emotional Stability vist seg som en valid prediktor for jobbprestasjoner i en militær profesjon. Studier på militære kadetter (Bartone et al., 2002; Bartone et al., 2009; Johnsen, 2013) har videre vist sammenheng mellom personlighetstrekkene i FFM og ulike mål på prestasjoner. I en longitudinell studie med kadetter ved West Point fant man for eksempel at Concientiousness predikert akademiske lederprestasjoner, og Extraversion lederprestasjoner under trening og øvelse (Bartone et. al, 2009). Samtidig har Openness og Agreableness demonstrert effekt på både generelle og spesifikke områder ved militær kompetanse (Johnsen, 2013). Innenfor ledelse har Extraversion vist seg å være et trekk med en robust relasjon til lederprestasjoner og lederadferd (Bono & Judge, 2004). De andre trekkene har vist moderate resultater, og Bono & Judge (2004) mener det er grunn til å undersøke spesifikke trekk nærmere. I 2001 fant forskerne blant annet at trekkene Internal locus of control og Emotional Stability var koblet til jobbtilfredshet og jobbprestasjoner (Judge & Bono, 2001). En meta-analyse utført av Hurtz & Donovan (2000) vektlegger også betydningen av å undersøke alle trekkene i FFM nærmere, og fant at andre trekk enn Concientiousness er viktig for enkelte typer yrker og prestasjoner. I tillegg oppfordrer de til bruk av mer ekstensive og multi-variate modeller for å vurdere relasjonen mellom personlighet og jobbprestasjoner (Hurtz & Donovan, 2000, s. 877).
Et annet aspekt ved FFM handler om betydningen av andre personlighetstrekk enn det denne modellen forklarer (Bartone et al., 2009). Blant annet kritiserer enkelte FFM for å være for global, og at domenene er for brede til å kunne forklare sammensatte fenomen (John et al., 2008). Trendene innenfor forskningen i dag tyder på at man anerkjenner den kompleksiteten som ligger til grunn for personlighet (Barenbaum & Winter, 2008). Bartone og kolleger (2009) mener
derfor det er mulig at FFM ikke fanger opp enkelte personlighetskarakteristikker. Psykologisk robusthet – hardiness – hevdes å være en av disse egenskapene (Bartone et al., 2009, s. 6).
Gjennomgangen har demonstrert at trekkene i FFM er positivt relatert til adferd og handlinger som er ansett som viktig (Poropat, 2009). Samlet kan det derfor forventes at de fem trekkene på forskjellig måte vil kunne bidra til å forklare kadettens akademisk prestasjon, samt de ulike variablene som er relatert til jobbprestasjon i denne studien.
2.2.2 Hardiness og prestasjoner
Kjernen i teorigrunnlaget for denne studien baserer seg på hardiness-begrepet til Suzanne C.
Kobasa og Salvatore R. Maddi (Kobasa, 1979; Kobasa & Maddi, 1984), som sammen med kolleger definerte hardiness som; a constellation of personality caracteristics that function as a resilience resource in the encounter with stressfull life events (Hystad, Eid, Johnsen, Laberg, &
Bartone, 2010, s. 237).
Individer som anses å være psykologisk robuste har en konstellasjon av personlighetskarakteristikker som gjør at de tror på det de holder på med, og at de kan påvirke viktige livsbegivenheter (Kobasa, 1979). I følge Kobasa og Maddi (1984) forklarer individuelle forskjeller grunnen til at forskjellige individer reagerer til dels svært ulikt på samme type stress/ytre påkjenning. Disse individene hevdes å ha en personlighetsstruktur som kan karakteriseres som personality hardiness eller hardy personality (Kobasa, 1979; Kobasa &
Maddi, 1982, 84).
Hardiness presenteres ofte som et personlighetstrekk (Kobasa, 1979; Kobasa & Maddi, 1984), men omtales også i mange sammenhenger som en overordnet personlighetsstil (Hystad, Eid, Laberg, Johnsen, & Bartone, 2009; Maddi, 2006), eller en holdning (Maddi et al., 2009).
Bonnano (2004) omtaler hardiness som en av flere mulige veier til resiliens (psykologisk motstandskraft). Hardiness fremstilles ofte i forskningslitteraturen som et sett relativt stabile personlighetsegenskaper (Hystad et al., 2009). Forskningen på hardiness er primært assosiert med en evne til å beskytte seg mot stress, og predikere god helse og prestasjoner blant både sivile og militære populasjoner (Maddi et al., 2012; Eid & Morgan, 2006; Hystad et al., 2009).
Den teoretiske modellen har over en periode på over 30 år vokst frem som et nyttig rammeverk for å forstå hvordan et personlighetskonstrukt som hardiness dermed kan påvirke prestasjoner og helse under krevende og stressende situasjoner og livsbegivenheter (Maddi, Harvey, Khoshaba, Lu, Persico, & Brow, 2006; Maddi, Harvey, Khoshaba, Fazel, & Ressurreccion, 2009).
Hardinessbegrepet ble først introdusert i doktorgradsavhandlingen til Suzanne C. Kobasa fra 1977 (Kobasa, 1979). Et longitudinelt forskningsprosjekt av ledere ved Illinois Bell Telephone (IBT) fra 1975 til 1986 fostret begrepet. Studien fulgte ledere ved IBT før, under og etter en omfattende deregulering og konkurranseutsetting av telekommunikasjonsindustrien. Hensikten var å undersøke om det var ledere som hadde en personlighetsstruktur som var robust mot de omfattende og stressende endringene. Resultater fra studien viste at både prestasjoner og helsetilstand var alvorlig underminert for to tredjedeler av utvalget seks år etter dereguleringene, mens for en tredjedel blomstret de til tross for påkjenningene. Når forskerne sammenlignet og evaluerte de psykologiske forskjellene på disse grupperingene med målingene som var utført i de seks årene før dereguleringene, så ble personality hardiness identifisert (Kobasa, 1979; Maddi &
Kobasa, 1984).
Det teoretiske konseptet som hardiness bygger på har sine røtter i eksistensiell filosofisk og psykologisk teori (Maddi, 1967; Kobasa, 1979; Kirkegaard, 1849/1954, i Sheard, 2009) Eksempelvis springer den hardy personlighetsprofilen Kobasa (1979, s. 3) beskriver i sin artikkel ut fra eksistensialistisk psykologi, og anstrengelsen etter å leve autentisk (strenousness autenthic living) (Maddi, 1975; Kobasa & Maddi 1977; i Kobasa, 1979). I tillegg trekker hun frem White (1959) sin teori om kompetanse (competence), Allport (1955) om riktig/passende streben (propriate striving), og Fromm (1947) når det gjelder produktiv orientering (productive orientation).
Konseptet står i kontrast til det passive og reaktive menneskesynet Kobasa (1979, s. 3) mente lå til grunn for å forstå adferd innen forskningen på stress og helse. I sin artikkel fra 1979 skriver hun også at majoriteten av forskere på stress feilaktig har laget en direkte kausal sammenheng mellom stress og negative konsekvenser, og med referanse til Hans Seyle (1956, i Kobasa, 1979) sin anerkjente modell om stressreaksjoner. Samtidig har man oversett hva Seyle (1956) sier om individuelle forskjeller, og den distinkte måten hver enkelt forholder seg til stressende livshendelser. Kobasa (1979, s. 3) oppsummerer med at; this personality difference is best characterized by the term hardiness.
Dimensjonene i hardiness. Konseptuelt, er hardiness bygget opp rundt en konstellasjon av tre ulike dimensjoner (3C `ene) som antas å være sammenvevde holdninger (Maddi & Kobasa, 1984; Maddi et al., 2006), eller generelle karakteristikker (Kobasa, 1979): Commitment (involvering), Control (kontroll), og Challenge (utfordring) (Hystad et al, 2009). Hardiness
måles på disse tre fasettene, og de utgjorde også grunnlaget for de tre hypotesene Kobasa testet i 1979.
Når det gjelder det første karaktertrekket commitment (vs. alienation), så handler det om personer med høyt engasjement og forpliktelse overfor aktiviteter og hendelser i alle aspekter av livet (Sheard, 2009). Mennesker som skårer høyt på commitment blir involvert heller enn å trekke seg tilbake, både når det gjelder andre mennesker og oppgaver, samt at de lettere finner mening med det de holder på med (Maddi et al., 2006). Dette ansees som helt essensielle egenskaper for å kunne bedømme og være kompetent til å håndtere stressende og krevende situasjoner (Kobasa, 1979).
Det andre fremtredende karaktertrekket i hardiness er control (vs. powerlessness), og refererer til en tro på egen evne til å påvirke hvordan livet skal arte seg (Hystad et al., 2009). Det reflekterer videre menneskets ønske om fortsatt å kunne påvirke utfallet av det som skjer rundt dem, uansett hvor vanskelig og stressende det er (Maddi et al., 2006). Hardy personer kontrollerer hendelsene knyttet til erfaringer gjennom hva de velger å gjøre og hvordan de responderer på ulike hendelser (Maddi, 1990; Sheard, 2009). I kontrast vil personer som skårer lavt på hardiness ha en tendens til å reagere med maktesløshet, nihilisme, og lav motivasjon til å prestere, samt kunne føle seg som et offer for omstendighetene og at hendelser dermed er utenfor deres kontroll (Kobasa, 1979; Maddi & Kobasa, 1984).
Den tredje, og siste, egenskapen i hardiness-konstruktet er challenge (vs. security), og baserer seg på at livet uforutsigbart, og at endringer vil kunne stimulere til personlig utvikling. Potensielt stressende situasjoner og endring sees på som en normal del av livet, og opplever det derfor som spennende og stimulerende, heller enn truende fordi det krever at man må justere seg (Maddi &
Kobasa, 1984). Samtidig gir det mennesker mulighet til å ha et positivt syn på livets svingninger (Sheard, 2009). Personer som skårer høyt på challenge tror at det som forbedrer livet er vekst gjennom læring, på bekostning av det komfortable, trygge og sikre (Maddi, et al., 2006).
Derimot, vil individer som skårer lavt på challenge føle at utfordringer og endringer er en trussel, og vil kunne oppleve det som en inngripen i et komfortabelt, trygt, og stabilt liv (Maddi &
Kobasa, 1984).
Det teoretiske grunnlaget for commitment stammer fra Antonovsky (1974) sitt arbeid om sense of coherence, som innebærer forpliktelse og engasjement med andre. Control kommer i hovedsak fra Rotter sitt konsept om locus of control (Rotter, Seeman, & Liverante, 1962), og Lefcourts
(1973) troen på kontroll. Den siste fasetten i hardiness; challenge, er påvirket av Fiske og Maddi (1961) når det gjelder viktigheten av variert erfaring, og Maddi (1967) på engasjement versus fremmedgjøring (referert i Bartone et al., 2013, s. 202).
Til tross for at Kobasa (1979) beskriver hardiness i lys av tre personlighetstrekk, regnes det som en generell personlighetsprofil. En profil som utgjør et helhetlig mønster, heller enn å være individuelle trekk (Bartone et al., 2013). Maddi og kolleger (2012) understreker også viktigheten av alle tre dimensjonene, og kombinasjonen av disse. Sammensetningen skal bidra til å gjøre potensielt belastende hendelser om til individuelle erfaringer som kan fremme prestasjoner, vekst og personlig utvikling (Hystad et al., 2009; Maddi et al., 2006; Westman; 1990).
På den annen side er det en diskusjon innen forskningsfeltet om hvorvidt hardiness er et enhetlig konstrukt, eller om det er tre separate trekk som er relatert til hverandre (Maddi & Kobasa 1984;
i Bartone et al., 2013). Til å begynne med fokuserte de fleste studiene om hardiness på den totale skåren av de tre dimensjonene, men i de senere år har flere studier begynt å se på det enkelte fasett (Johnsen et al., 2013; Eschleman et al., 2010). Bartone og kolleger (2013) melder også om at nyere forskning finner meningsfylte effekter ved å undersøke både på hardiness som helhet og det enkelte trekket. Faktoranalyser har også gitt støtte til en hierarkisk modell med hardiness som et overordnet trekk og de tre dimensjonene som fasetter (Hystad et al., 2009).
Forskning på hardiness. Siden Kobasa (1979) sin opprinnelige forskning på hardiness, og sluttføring av den 12-årige longitudinelle studien av ledere ved IBT i 1986, er det gjennomført en anselig mengde studier på hardiness innenfor et bredt spekter av funksjonsområder (Maddi et al., 2009; Maddi, 2013). I 2006 oppsummerte Maddi (2006) at det var gjennomført nesten 600 studier på området. Frem til i dag har forskningen bare ekspandert, og måleinstrumentet for hardiness er oversatt til et stort antall asiatiske, arabiske og europeiske språk (Hystad et al., 2010, s. 237).
Eschleman og kolleger (2010) gjennomførte nylig en metaanalyse av 180 unike studier på hardiness (Johnsen et al., 2013). For det første så peker de på at trekket er positivt relatert til andre personlighetstrekk som er forventet å beskytte mennesker fra stress. For det andre skal hardiness være negativt relatert til personlighetstrekk som forventes å forverre effekten av stress.
For det tredje finner de at personlighetstrekket er negativt relater til stressorer, belastning og regressiv mestring. For det fjerde viser analysen at hardiness er positivt relatert til sosial støtte, aktiv mestring og prestasjoner. Regresjonsanalyser viser også at hardiness utgjør et signifikant
bidrag til nesten alle kriterier de undersøkte, inklusive skole- og jobbprestasjon, etter at det var kontrollert for effekten av andre personlighetstrekk, eksempelvis femfaktormodellen (Eschleman et al., 2010, s. 277; Johnsen et al., 2013).
Et grunnleggende og relevant spørsmål knyttet til et personlighetstrekk som hardiness er om det er medfødt eller om det kan læres? Maddi & Kobasa (1984) legger til grunn i sin teori at positive erfaringer tidlig i oppveksten, knyttet til comittment, control og challenge, er det som bygger hardiness. Personlighetstrekket er dermed ikke medfødt, men er noe som kan læres tidlig når barnet utvikler seg, og deretter holder seg relativt stabilt over tid. Samtidig påpeker Maddi (2013) at det så langt ikke har vært tilstrekkelig relevant og konkret forskning på hardiness som en lærende prosess, og at det må mer forskning til for å kunne trekke klarere konklusjoner.
Imidlertid er det noen få studier som viser at utviklingen av hardiness trolig kan påvirkes gjennom trening og utviklingstiltak, og dermed bidra til å forbedre prestasjoner (Maddi, 2007, 2013). De intervensjonene som er gjort for å øke hardiness har vist at hardiness kan trenes (Bartone, 2006; Maddi et al., 2009; Maddi et al., 2012). Blant annet har Bartone (2006) i en studie gjennomført ved United States Military Academy (USMA) funnet at ledere som skårer høyt på hardiness også påvirket undergitte til å utvikle hardy holdninger. I stressende og krevende situasjoner er ledere rollemodeller som kan skape mening og gi forståelse for målsettinger, formidle at situasjonen lar seg håndtere, og presenterer muligheter for vekst og utvikling (Bartone, 2006). På den annen side hevder Bartone og kolleger (2010) at en styrking av hardiness både kan være utfordrende og tidkrevende.
En beskyttende faktor. I 1974, da en student viste Maddi en artikkel om at det beste for å unngå stressende omgivelser var å sørge for stabilitet og minimalt med endring, ble spiren til hardiness sådd (Maddi, 2013).
I began to think that there are probably individual differences in people’s reactions to stressful circumstances that are worth studying. Perhaps people who are more intrigued by ongoing changes are more likely than others to turn the resulting stresses to advantage by what they learn. And, as they grow from what they learn, the stresses are resolved, and therefore less likely to undermine performance and health (Maddi, 2013, s. 7)
40 år senere har flere empiriske studier akkumulert signifikante funn som indikerer at personer som skårer høyt på hardiness håndterer stressende livsbegivenheter på en meningsfull og sunn måte (Maddi, 2013). Blant annet gjelder dette studier på militært personell som assisterer ved
ulykker (Bartone, Ursano, Wright, & Ingraham, 1989) og fredsbevarende styrker både under og etter operasjoner (Britt, Alder, & Bartone, 2001, i Maddi et al., 2013). Undersøkelser av soldater fra Gulf-krigen på 90-tallet (Bartone, 2000) Israelske soldater som forbereder seg på krig (Florian, Mikulincer, & Taubman, 1995). Det er også studier som har funnet at hardiness kan virke som en beskyttende faktor mot posttraumatisk stresslidelse/-symptomer (PTSD/PTSS) (Bartone, 1999).
Maddi (2013) hevder at det i stor grad er konsensus om at hardiness har en beskyttende og helsefremmende effekt ved eksponering for stress, inklusive krav og stress under utdanning/skole (Hystad et al., 2009; Maddi et al., 2006). I tillegg mener flere at hardiness er spesielt relevant for yrkesgrupper som utsettes for stressende omgivelser, har belastende tjeneste og som tidvis opplever stor grad av endring (Barton et al., 2013; Maddi, 2013).
Prestasjoner. Et annet område som det i økende grad forskes på er sammenhengen mellom hardiness og ulike typer prestasjoner. Det er enkelte som argumenterer for at trekket kun er en beskyttende faktor og ikke bidrar målrettet i prestasjonsdomenet (Middelton, 2007; i Berg, 2012). På den annen side er det andre undersøkelser som viser hardiness utgjør et signifikant bidrag med hensyn ulike typer prestasjoner. I hovedsak er dette forskning som er knyttet til ulike idrettslige prestasjoner (Sheard & Golby, 2010), jobbprestasjoner (Bartone et al., 2002; Bartone, 2006; Bartone et al., 2009; Eid, Johnsen, Bartone & Nissestad, 2008) og prestasjoner i skolesammenheng (Maddi et al., 2009; Sheard & Golby, 2007; Sheard, 2009). Ikke minst relateres hardiness til gode prestasjoner under ulike stressende forhold (Johnsen et al., 2013;
Bartone et al., 2009).
Akademiske prestasjoner. Når det gjelder prestasjoner i sammenheng med skole fant Maddi og kolleger (2009) at hardiness var assosiert med positive holdninger til skole, til lærere, til egne evner og standarder. Andre funn i studien gir støtte for at personlighetstrekket transformerer stressende opplevelser til muligheter for å utvikle seg (Maddi et al., 2009). En studie viste også at trekket er avgjørende for å fullføre høyere utdanning, og fremstår som en bedre forklaringsvariabel enn Scholastic Aptidue Test (SAT), og rangering fra High School (Lifton, Seay, & Bushke, 2000). Maddi og medarbeidere (2009) viser også til positive samvariasjoner mellom hardiness og fullføringsgrad og karaktergjennomsnitt for college-studenter.
Sammenhengen mellom personlighetstrekket og prestasjoner underbygges videre i en toårig prospektiv studie av Sheard (2009), som fant at trekket predikerte skoleresultater. Forskning på kadetter ved West Point rapporterer også at hardiness predikerer dem som gjennomfører et seks
ukers krevende treningsprogram, de som graduerer etter fire år, samt prestasjon på ledervurdert militær kompetanse (Kelly & Bartone, 2005, i Bartone et al., 2013).
Jobbprestasjoner. Forskningen på prestasjoner i jobbsammenheng spenner også over flere områder, både sivilt og militært. Allerede tidlig på 80-tallet påpekte Nowack og Hanson (1983, i Westman, 1991) at hardiness korrelerte signifikant med jobbprestasjoner. Herlich (1985, i Westman, 1991) hevder det samme om prestasjoner for kadetter ved politiskolen. En studie på 326 israelske militære kadetter viste også at hardiness var positivt relatert til objektive prestasjonsmål gjennom hele kurset, og ett år senere på den første individuelle vurderingen av prestasjon i jobbsammenheng (Westman, 1990, s. 141).
Maddi og Hightower (1999) fant at personer med høy score i hardiness forholdte seg til vanskelige situasjoner med en aktiv problemløsning. Det amerikanske forsvaret har derfor gjennomført omfattende forskning på hardiness med lovende resultater (Hystad et al., 2011).
Fokuset har ofte vært på hardiness som en prediktor for ulike type utkommevariabler, i tillegg til å undersøke relasjonen til variabler som er relevante for militæret. Studier har også bekreftet at høy grad av hardiness bidrar til at militært personell håndterer krevende situasjoner (Bartone, Roland, Picano, & Williams, 2008; Eid & Morgan, 2006). Videre finner en case-studie av en amerikansk enhet deployert til Saudi Arabia, at en militær leder med høy hardiness kan ta kontroll i usikre tider, kommunisere mening, og fokusere på muligheter under stressende og skiftende omstendigheter (Bartone, 2006, s. 142). En robust og motstandsdyktig respons til stressende hendelser understreker derfor betydningen av militær seleksjon, trening, og utdanning (Hystad et al., 2009).
En studie av seleksjon til Army Special Forces i USA, viste at hardiness predikerte hvem som kom inn i styrken etter endt opptaksperiode (Bartone et al., 2008). I Norge har man gjort liknende funn for søkere til militær utdanning, og finner at hardiness danner et selvstendig bidrag, selv når det var kontrollert for andre relevante variabler (Hystad, Eid, Laberg & Bartone (2011). Hardiness var også den variabelen som best forklarte prestasjon på ledervurdering for elever ved en amerikansk offisersskole over en fireårs periode (Bartone & Snook, 1999). To tidligere studier på norske krigsskolekadetter fant at hardiness var positivt assosiert med økning på transformasjonell lederstil etter gjennomføring av en øvelse (Eid et al., 2008; Johnsen, Eid, Pallesen, Bartone, & Nissestad, 2009). Av andre indikatorer på jobbprestasjoner finner Johansen (2013) i sin doktorgradsavhandling at hardiness også predikerer opplevd generelle militære lederprestasjoner og spesifikk militær kompetanse blant kadetter ved krigsskolene. I tillegg har
