Pressens innsynsrett i straffesaker

(1)

Pressens innsynsrett i straffesaker

- Hvilke muligheter for innsyn gir EMK artikkel 10 på etterforskningsstadiet og i avsluttede straffesaker av allmenn interesse?

Kandidatnummer: 597

Leveringsfrist: 25/11-2016 klokken 12:00 Antall ord: 17945

(2)

i Innholdsfortegnelse

1 INNLEDNING ... 1

1.1 Tema for avhandlingen og problemstilling ... 1

1.2 Avgrensninger ... 1

1.3 Begrepsbruk og presiseringer ... 2

1.4 Aktualitet ... 3

1.5 Videre fremstilling ... 4

2 METODE, GENERELLE BETRAKTNINGER OG HENSYN ... 5

2.1 Metode og rettskilder ... 5

2.1.1 Lovtekst ... 5

2.1.2 Forarbeider ... 6

2.1.3 Rettspraksis ... 6

2.1.4 Internasjonale kilder ... 7

2.1.5 Juridisk teori ... 8

2.2 Generelt om innsynsretten og offentlighetens begrunnelse ... 8

2.3 Hensyn som ligger bak avveiningen av om innsyn skal gis eller ikke ... 10

2.3.1 Hensynet til pågående etterforskning ... 10

2.3.2 Uskyldspresumsjonen, jf. EMK artikkel 6 ... 11

2.3.3 Forhåndsomtale og parallellprosedyre ... 12

2.3.4 Taushetsplikt ... 13

2.3.5 Personvernet ... 13

2.3.6 Hensynet til vitner og pårørende ... 15

3 INNSYNSRETT I TILTALE, HOVEDFORHANDLING OG DOM ... 16

3.1 Innsyn i tiltalebeslutning ... 16

3.2 Innsyn under hovedforhandling ... 17

3.3 Innsyn i dom ... 18

4 INNSYN PÅ ETTERFORSKNINGSSTADIET OG I FENGSLINGSKJENNELSER ... 21

4.1 Innsyn på etterforskningsstadiet ... 21

4.1.1 Taushetsplikt som utgangspunkt ... 22

4.1.2 Politi/påtalemyndighetens retningslinjer for å gi ut informasjon og unntak fra taushetsplikten: ... 23

4.1.3 Utlån/kopi av saksdokumenter som ikke allerede er offentliggjort ... 26

4.2 Innsyn i fengslingskjennelser ... 27

(3)

ii

4.2.1 Utskrift av fengslingskjennelse, jf. strpl. § 28.3 ... 29

5 INNSYN I DOKUMENTER FRA AVSLUTTET STRAFFESAK SOM HAR VÆRT UNNTATT OFFENTLIGHETEN ... 31

5.1 Utskrift og utlån av dokumenter i en avsluttet straffesak, jf politiregisterforskriften § 22- 7 ... 31

5.2 Politiets og påtalemyndighetens retningslinjer ... 33

6 VERN AV INNSYNRETTEN I SAKER MED ALLMENN INTERESSE ETTER EMK ARTIKKEL 10 ... 34

6.1 Treholt-saken og Legevakt-saken som illustrerende eksempler ... 35

6.2 Hvilke rettigheter kan utledes av EMK artikkel 10 nr. 1 og kan avslag på innsyn anses som et inngrep i disse rettighetene? ... 35

6.3 Inngrepskriteriene i artikkel 10 nr. 2 ... 41

6.3.1 Er avslaget hjemlet i lov, jf artikkel 10 nr. 2? ... 42

6.3.2 Er formålskriteriet oppfylt, jf artikkel 10 nr. 2? ... 43

6.3.3 Er inngrepet ”necessary” for å ivareta formålet, jf. artikkel 10 nr. 2? ... 44

7 AVSLUTNING – KONKLUSJON ... 49

8 KILDEREGISTER ... 51

8.1 Lover ... 51

8.2 Forskrifter og rundskriv ... 2

8.3 Forarbeider ... 2

8.4 Rettsavgjørelser og underrettsdommer ... 2

8.5 Den europeiske menneskerettighetsdomstol og menneskerettighetskomiteen ... 2

8.6 Internasjonale konvensjoner og kilder ... 2

8.7 Juridisk litteratur ... 2

8.8 Merknad i rettsdata og lovanmerkninger ... 2

8.9 Nettsider ... 2

8.10 Artikler, rapporter og anbefalinger ... 3

8.11 Andre henvendelser ... 5

(4)

1 1 Innledning

1.1 Tema for avhandlingen og problemstilling

Hovedtema i avhandlingen er pressens innsynsrett i straffesaksmateriale på etterforskningsstadiet og i avsluttede straffesaker hvor den allmenne interesse i å få innsyn er vernet etter EMK artikkel 10.¹ Avhandlingen tar sikte på å undersøke hvorvidt pressen gjennom visse vilkår kan få rett til innsyn i straffesaksmateriale i de tilfeller den konkrete straffesaken har tiltrukket seg offentlighetens interesse. Dette reiser spørsmålet om hvordan og i hvilken grad allmennhetens interesse i straffesaker spiller inn på innsynsvurderingen. Pressens oppgave som videreformidler og kontrollør av myndighetenes maktbruk gjør innsynsretten i straffesaker sentral for å bevare demokratiet og individets rettssikkerhet.² I avgjørelsen av om innsyn skal gis eller ikke, vil det foreligge en interessekonflikt mellom de involverte partene (her;

pressen, offentlige myndigheter og den potensielle gjerningsperson). Det tas derfor også sikte på å redegjøre for hvorvidt eller hvorledes denne konflikten kan løses. Interessekonflikten kan under visse omstendigheter medføre at straffesaksmateriale blir underlagt offentlighetsbe- grensninger.

Innsynsretten er imidlertid en del av ytringsfriheten som har vern etter EMK artikkel 10, slik at Norges internasjonale forpliktelser også må drøftes i innsynsvurderingen.

Hovedproblemstillingen er om pressens funksjoner i samfunnet blir ivaretatt gjennom reglene om offentlighet, slik at allmennhetens interesser tilfredsstilles.

1.2 Avgrensninger

Reglene om retten til innsyn favner vidt. Det er egne bestemmelser for både innsyn i sivile saker og i straffesaker, og reglene baserer seg også på hvem som fremsetter krav om innsyn, alt etter som det er privatpersoner, forsvarere, siktede, offentlige organer eller pressen. I tillegg er reglene for innsynsretten regulert etter de alminnelige straffesaksstadiene (etterforskning, tiltale, hovedforhandling og dom) og etter de ulike rettsavgjørelsene (beslutninger, kjen- nelser, dommer).

1 Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 1950 (heretter EMK)

2 Aarli (2010) s. 114-115

(5)

2

Utgangspunktet er møte- og referatoffentlighet etter domstolloven § 124, men en slik hovedregel om offentlighet har vi ikke for straffesaksdokumenter. Det er særlig på dette område innsynsreglene i straffesaker skiller seg fra de sivile saker. Reglene for dokumentinnsyn er videre i sivilprosessen enn i straffeprosessen.³ Avhandlingen sikter derfor på å ta opp den inn- skrenkende retten til dokumentinnsyn i straffesaker, men informasjonsflyt mellom politi/påtalemyndigheten og pressen vil også bli drøftet.

Man kan skille mellom rettslig og utenrettslig etterforskning⁴, hvor jeg her vil ha hovedvekt på sistnevnte. Med utenrettslig etterforskning menes politiets egne undersøkelser av om det foreligger et straffbart forhold. Med rettslig etterforskning menes de tilfeller påtalemyndighe- ten må ha rettens bistand, for eksempel ved avhør. Rettslig etterforskning blir også behandlet, men da gjennom fengslingskjennelser og utskrift av straffesaksmateriale.

Man kan også begjære innsyn i avsluttede straffesaker, og med dette mener jeg innsyn i dokumenter fra straffesaksbehandlingen etter at straffesaken er endelig avgjort, uavhengig av om saken har gått gjennom en ordinær straffeprosess, blitt etterforsket av Spesialenheten for politisaker eller blitt henlagt. Det tas hovedsakelig sikte på å behandle innsyn i materiale på etterforskningsstadiet og i avsluttede saker, men innsynsretten på de andre stadiene vil også behandles på bakgrunn av forståelsen og sammenhengen i regelverket. Pressens innsyn i sik- telser, berammingslister, bevisoppgaver og forelegg vil bli holdt utenfor. Referatmuligheter og offentlig gjengivelse vil i hovedsak også bli holdt utenfor, men bli berørt i noen sammenhenger. Oppgaven avgrenses til å kun omhandle alvorlige straffesakstilfeller som har mulighet for å tiltrekke seg allmenn interesse. Pressens etiske regler for publisering gjennom Vær Var- som-plakaten vil heller ikke behandles, men vil nevnes med henvisning der det er naturlig for forståelsen.

1.3 Begrepsbruk og presiseringer

Innsynsrett vil i denne sammenheng innebære pressens rett til å gjøre seg kjent med eller motta straffesaksmateriale fra politi/påtalemyndighet. Betegnelsen ”pressen” blir her benyttet som en fellesbetegnelse for norske massemedier og journalistene som individer. Begrepet her sam- svarer i hovedsak med pressebegrepet inntatt i en sluttrapport fra 2010.⁵ I de tilfeller ”media”

blir benyttet er det i hovedsak i sammenheng med hva pressen kan publisere. ”Pressen” er de som innhenter informasjon, mens ”media” kommuniserer denne informasjonen.

3 Kolsrud (2002) s. 15

4 Skillet er hentet fra Aarli (2010) s. 33

5 Domstoladministrasjonen (2010) pkt. 4.4, jf Rundskriv G-22/01 (2001) pkt 5.2

(6)

3

Bakgrunnen for at jeg skiller mellom ”politi” og ”påtalemyndighet” ligger i at jeg drøfter innsynsretten på de ulike stadiene i en straffesak. På etterforskningsstadiet vil i utgangspunktet

”politi” bli benyttet, mens jeg i andre tilfeller ellers bruker begge begrepene. Skillet er satt for å vise at ”påtalemyndighet” her er ”den høyere påtalemyndighet”, som er statsadvokatene og Riksadvokaten, jf. strpl. kap. 7.

Begrepene ”informasjon” og ”opplysninger” vil bli brukt som et supplement til begrepet ”innsyn”, uten tilsiktet meningsforskjell, kun plassert etter hva som passer best i gitt situasjon.

Dette er på bakgrunn av at avhandlingen gjenspeiler forholdet mellom politi/påtalemyndighet og pressen, og dette forholdet må ses på fra begge sider. Som regel blir begrepene informasjon/opplysninger benyttet her når det er snakk om hva politiet har rettigheter til å gi ut til pressen, mens begrepet ”innsyn” blir brukt når det er snakk om pressens rettigheter. Men det kan også gli inn i hverandre.

I utgangspunktet vil ikke opplysninger/informasjon politiet gir muntlig til pressen kunne be- tegnes som innsyn, idet sistnevnte dreier seg om utlevering av konkret materiale. Men etter en gjennomgang av stoffet som er benyttet i avhandlingen blir begrepene benyttet om hverandre.

Når jeg således bruker begrepene ”opplysninger/informasjon” er det i den samme betydningen som begrepet ”innsyn” har.

1.4 Aktualitet

I fjor ble det avsagt en dom i Høyesterett om innsynsretten i en avsluttet straffesak.⁶ Spørsmå- let var om pressen kunne få innsyn i opptak gjort ved Oslo Legevakt, hvor en ambulansear- beider gjennom et basketak tok livet av en mann. Her ble både den interne nasjonale lovgivningen og våre internasjonale forpliktelser gjennom EMK drøftet. Dommen endte med dissens (3-2). I 2014 ble det også brakt inn en sak for EMD (enda ikke avgjort) som omhandlet en journalists innsynsbegjæring i dokumenter fra en offentlig kommisjon som avgjør hvorvidt veldedighetsinstitusjoner er eller ikke er det de utgir seg for å være. Journalisten fikk avslag på innsynsbegjæringen etter dissens i nasjonal domstol.⁷ Saken dreier seg ikke om straffesaksdokumenter, men kan eventuelt bidra til tolkningsforståelse og fastsettelse av internasjonale prinsipper som nasjonalstatene må følge. Det fremkommer av Legevakt-saken fra i fjor at det foreligger et ønske om en ”…avklaring fra EMD i storkammer av hvor langt en positiv

6 Rt 2015 s.1467 (Legevakt-saken)

7 Kennedy v. The Charity Commision (2014)

(7)

4

forpliktelse til å gi pressen tilgang til foreliggende informasjon eventuelt rekker” og at ”…det siste ordet neppe er sagt”.⁸

I 2014 ble det nedsatt et utvalg for å arbeide med forslag til ny straffeprosesslov. Utredningen kom 3 november 2016, og vil ikke bli inntatt i avhandlingen ettersom det tas utgangspunkt i gjeldende rett. Kriminalsaker har alltid vært interessant for offentligheten. Men i dag – i en tid med økt internasjonalisering, profesjonalisering og organisering – er samfunnet og kriminali- tetsbildet i stadig endring. Og det foreligger en viss tvil i om den nåværende straffeprosesslov⁹ er laget slik at den kan takle de utfordringene som følger med en slik utvikling.¹⁰ Loven er endret flere ganger, særlig innsynsreglene. Men departementet mener at både disse reglene og forholdet til våre internasjonale menneskerettslige forpliktelser bør ses nærmere på av utvalget som skal arbeide med den nye straffeprosessloven.¹¹

1.5 Videre fremstilling

Oppgaven består av tre hoveddeler. Men først vil fokuset ligge på metode, generelle betraktninger og hensyn (kapittel 2). Jeg har også valgt å redegjøre for innsynsretten på alle stadiene i en straffesak på bakgrunn av struktur og forståelse, slik at innsyn i tiltale, hovedforhandling og dom blir kort drøftet før hoveddelen (kapittel 3). Hoveddelen i kapittel 4, 5 og 6 består av innsyn på etterforskningsstadiet og i fengslingskjennelser (kapittel 4), innsyn i avsluttede straffesaker (kapittel 5) og vernet av innsynsretten gjennom ytringsfrihetsbestemmelsen i EMK art 10 (kapittel 6), før jeg til slutt forsøker å komme til en konklusjon (kapittel 7).

8 Rt 2015 s.1467 avsnitt 62

9 Lov om rettergangsmåten i straffesaker av 22. Mai 1981 Nr. 25 (heretter strpl.)

10 Regjeringen (2014) pkt. 2

11 Ibid pkt. 4.12 og 4.14

(8)

5

2 Metode, generelle betraktninger og hensyn 2.1 Metode og rettskilder

Reglene om innsyn ligger under rettsnormen offentlig rettergang og er en del av den norske straffeprosessen som har til formål å ivareta rettens legitimitet¹² ved å behandle saker om straff og straffeforfølgning, jf. strpl. § 1.¹³ Prinsippet om offentlighet i rettspleien sikrer at pressen får utført sin jobb på en tilfredsstillende måte i allmennhetens interesse. I denne sammenheng er EMK artikkel 10 sentral for å legge bånd på og veilede nasjonalstatene til å re- spektere ytringsfriheten.

Det er svært lite informasjon å hente om tema gjennom de relevante rettskildene.¹⁴ Betegnel- sen ”relevant” gjenspeiler hvilke faktorer som er tillatt å vektlegge i den juridiske vurderingen og som må tas i betraktning ved fastleggelsen av en rettsregels innhold.¹⁵ Imidlertid er de relevante rettskildene blitt benyttet gjennom hele oppgaven, men på bakgrunn av vag ordlyd i lovteksten, skjønnsmessig kompetanse tildelt politi/påtalemyndighet og mangel på rettspraksis - både nasjonalt og internasjonalt – suppleres visse deler i avhandlingen med retningslinjer, anbefalinger og rapporter funnet gjennom blant annet rettsdata, juridisk litteratur og en hen- vendelse til Norsk Redaktørforening. For å undersøke pressens innsynsrett i praksis, og da særlig på etterforskningsstadiet ble en journalist i Nettavisen kontaktet for innspill, se kap. 4.

2.1.1 Lovtekst

Avhandlingen bygger på rettsnormen offentlig rettergang inntatt i Grl.¹⁶ § 100 femte ledd, med utfyllende bestemmelser i blant annet domstolloven, forvaltningsloven, offentlighetsloven og straffeprosessloven. I sammenheng med denne oppgaven vil imidlertid disse lovene - med unntak av straffeprosessloven - kun komme til anvendelse i avhandlingens kapittel 3 og delvis pkt. 4.2. Dette på bakgrunn av at domstolloven¹⁷ i utgangspunktet regulerer offentlighet i rettens forhandlinger og avgjørelser, jf. dl. § 124. Forvaltningsloven¹⁸, offentlighetsloven¹⁹ og Grunnloven regulerer ikke dokumentoffentlighet og avgjørelser foretatt av domstolene

12 Aarli (2010) s. 39

13 Bøckman Finstad (Lovkommentar)

14 Eckhoff ved Helgesen (2001) s. 22

15 Ibid

16 Kongeriket Norges Grunnlov av 17. Mai 1814 (heretter Grl.)

17 Lov om domstolene av 13. August 1915 nr. 5 (heretter dl.)

18 Lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker av 10. Februar 1967 (heretter fvl.)

19 Lov om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd av 19. Mai 2006 nr. 16 (heretter offl.)

(9)

6

eller påtalemyndigheten gjennom rettspleielovene (herunder strpl.), jf. forarbeidene til Grl. § 100 femte ledd²⁰, jf. offl. § 2 fjerde ledd første og tredje punktum²¹, jf. fvl. § 4 første ledd bokstav a og b. Relevante forskrifter vil derfor bli presentert som et supplement til lovteksten.

2.1.2 Forarbeider

Forarbeider har blitt benyttet gjennom hele avhandlingen som en relevant rettskildefaktor på bakgrunn av mangel på støtte i rettspraksis og lovtekstens ordlyd. Dette rettferdiggjøres gjennom at forarbeidene kan gjenspeile hva ”lovgivers vilje” går ut på.²² Store deler av oppgaven bygger på stortingsmeldinger, utredninger og forskrifter.

2.1.3 Rettspraksis

Domstolene og dommerne har interesse i å agere konsekvent.²³ Rettspraksis er på denne bakgrunn en relevant rettskildefaktor. Det har vært en stor utfordring å finne relevant rettspraksis i avhandlingen ettersom innsynsretten må vurderes konkret i et hvert tilfelle, hvor det må foretas en avveining mellom offentlig interesse for innsyn opp mot ”kolliderende rettigheter”²⁴, som for eksempel hensynet til personvernet (se pkt. 2.3.5).

Det blir lagt særlig vekt på to Høyesterettsdommer i avhandlingen under kap. 6; Rt 2013 s.

374 og Rt 2015 s. 1467²⁵. Imidlertid ble sistnevnte sak avgjort under dissens (3-2), og den rettskildemessige vekten kan dermed være redusert.²⁶ I mangel på rettspraksis har jeg likevel benyttet meg av momentene Høyesterett vektla under drøftelse av EMK artikkel 10 nr 1.

Inngrepskriteriene etter artikkel 10 nr. 2 ble ikke drøftet i Treholt-saken og får således ingen rettskildemessig vekt i den sammenheng, dette har også vært problematisk for innholdet i vurderingen.

20 St. Meld. Nr. 26 (2003-2004) pkt 6.6 og pkt 9.3.6

21 Bernt (Lovkommentar)

23 Ibid s. 155

24 Aarli (2010) s. 30-31

25 Heretter omtalt Treholt-saken og Legevakt-saken

(10)

7 2.1.4 Internasjonale kilder

Den europeiske menneskerettighetskonvensjon trådte i kraft 3 september 1953 og ble ratifisert av Norge samme år. EMK ble inkorporert i norsk lov ved menneskerettsloven av 21 mai 1999. Ved en eventuell motstrid mellom nasjonal lov og konvensjonen skal konvensjonen gå foran, jf. menneskerettsloven²⁷ §§ 2 og 3. Målet til Den europeiske domstolen²⁸ er at konvensjonen skal tolkes dynamisk. Dette kan medføre at ordlyden får et videre anvendelsesområdet enn ordlyden var tiltenkt.

Begrensninger i innsynsretten er ikke uttømmende gitt av offentlighetsreglene i de nevnte lovtekstene, men de er ”…nærmere presisert av regler som løser rettighetskollisjoner”.²⁹ Det er her de internasjonale konvensjonene kommer inn i bildet, og da særlig EMK artikkel 6 om rettferdig rettergang, 8 om rett til privatliv og 10 om rett til ytringsfrihet. Videre er offentlighetsprinsippet lovfestet gjennom EMK artikkel 6 nr. 1 og artikkel 10.

Menneskerettighetskonvensjonene ratifisert av Norge har som formål å beskytte ytringsfriheten på globalt (SP artikkel 19) og regionalt (EMK artikkel 10) nivå. Eggen mener at ”[s]elv om man ikke skal undervurdere betydningen av SP³⁰ artikkel 19, er det lite tvilsomt at EMK artikkel 10 har størst praktisk betydning for norsk rett”. Bakgrunnen for dette er blant annet EMKs godt utviklede håndhevingssystem og dens omfattende rettspraksis.³¹ Jeg velger derfor å drøfte informasjonsoppgaven ut i fra EMK artikkel 10, også på bakgrunn av de fastsatte rammene for avhandlingen (se kap. 6).

Det foreligger flere avgjørelser fra EMD om innsynsrett, men veldig få avgjørelser om avhandlingens spesifikke tema, nemlig pressens innsynrett i straffesaksmateriale. Dette har vært en utfordring ved at jeg ikke har funnet nok stoff om EMDs praktisering og tolkning av EMK artikkel 10. I 2009 kom det imidlertid en dom om en menneskerettighetsorganisasjons innsynsrett i saksdokumenter fra domstolen³² som la en del føringer for tema, slik at denne blir særlig vektlagt ved vurderingen av EMK artikkel 10 nr. 1 i kap. 6.

27 Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett av 21. Mai 1999 nr. 30 (heretter mnskrl.)

28 Heretter EMD

29 Aarli (2010) s. 30

30 FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter av 1966 (heretter SP)

31 Eggen (2002) s. 24

32 Társaság v. Hungary (2009)

(11)

8 2.1.5 Juridisk teori

Juridisk litteratur/rettsvitenskap blir ansett som en rettskildefaktor, men hvorvidt den er relevant eller ikke, er noe usikkert.³³ Eckhoffs oppfatning er at det vil ha ”liten vekt som rettskildefaktor”, men ”stor faktisk innflytelse i rettslivet”.³⁴ I mangel på relevante rettskildefaktorer, er juridisk teori blitt benyttet gjennom store deler av avhandlingen. Både på grunnlag av at det kan kaste lys over drøftelsene som blir foretatt og fordi forfatternes rettsoppfatning har vært inspirerende på visse punkter.

De to viktigste inspirasjonskildene har vært Kyrre Eggen (”Ytringsfrihet”) og Ragna Aarli (”Offentlig rettergang”). Begge med doktorgradsavhandling som omhandler emnet her. Av- handlingene deres har blitt revidert og forbedret, og det er i utgangspunktet det reviderte ver- ket som har blitt benyttet som kilde her.

2.2 Generelt om innsynsretten og offentlighetens begrunnelse

Offentlighet i rettspleien kan forstås som de regler som omhandler publikums rett til innsyn i en sak, i motsetning til reglene som dreier seg om partsoffentlighet (opplysninger de involverte parter kan ha krav på).³⁵ Offentlighetsprinsippet står sterkt i både norsk og internasjonal rett og kommer til uttrykk gjennom Grl. § 100 femte ledd, EMK artikkel 6 nr. 1 og EMK artikkel 10. Prinsippet gjenspeiler verdien av åpenhet omkring den offentlige forvaltning og kan sies å bestå av tre elementære momenter: Møteoffentlighet, offentlig gjengivelse og reglene om rett til utskrift av rettslige avgjørelser.³⁶ Og som det fremkommer av forarbeidene er ”[d]et…i praksis mediene som ivaretar den viktige kontrollmuligheten som ligger i offentlighetsprinsippet”³⁷, derav kallenavnet ”den fjerde statsmakt”.³⁸

Det er visse hensyn som begrunner offentligheten, og de fortjener er kort omtale.

Demokratihensynet begrunner offentligheten ettersom det er allmennheten som har gitt mak- ten til rettsapparatet gjennom lovgiver. Derfor er det essensielt at allmennheten kan kontrollere hvordan denne makten blir benyttet, og dette gjøres blant annet gjennom bruk av pressens evne som formidler.³⁹ I sammenheng med dette har vi også kontrollhensynet som ivaretar

34 Ibid s. 270

35 Innst. O. Nr. 110 (2004-2005) pkt 16.1.1

36 Ibid

37 Advokatforeningen og Riksadvokaten (2001) s. 73

38 Aarli (2010) s. 114

39 Kolsrud (2002) s. 18

(12)

9

offentligheten ved at rettsapparatet kan etterprøves. I tillegg reduseres faren for å bli utsatt for overgrep av maktapparatet, dersom man vet at offentlighet er utgangspunktet.⁴⁰

Reglene om offentlighet er gjennomgående utarbeidet som minimumsregler.⁴¹ Dette vil si at de ene og alene angir situasjoner hvor man ikke har umiddelbart krav på innsyn. Dette resulte- rer i at det kan gis innsyn dersom det anses forsvarlig, selv i de tilfeller pressen ikke har krav på innsyn etter loven.⁴² Innsynsrett er en rettighet som skal ivareta offentlighetsprinsippet og kan forstås som den enkeltes rett til å gjøre seg kjent med opplysninger i offentlige og private dokumenter og arkiver. Det er ulike regler for innsynskravet hvor det er stilt fra privatpersoner eller pressen. Pressen vil ha en noe utvidet adgang til å motta informasjon på bakgrunn av deres kontrollfunksjon i vårt demokratiske samfunn.⁴³

Pressen har i oppgave å drive undersøkende journalistikk, formidle informasjon om straffesaker, og utføre kontroll av myndighetenes maktutøvelse, da dette har en legitim offentlig interesse. En fri og usensurert presse er essensielt i alle samfunn for å sikre ytringsfriheten, og det er en helt sentral del av et demokratisk samfunn.⁴⁴ I forlengelsen av dette har også allmennheten en rett til å motta pressens informasjon.⁴⁵

Når pressen skal formidle informasjon fra straffesaker til allmennheten har de en annen inn- fallsvinkel og prosedyre enn det domstolen eller politi/påtalemyndighet har. På bakgrunn av dette kan pressens tolkning og karakterisering presenteres som ”mediavridd”.⁴⁶

Åpenhet mellom politi/påtalemyndighet og presse vil således øke mulighetene for at pressen formidler korrekt informasjon. På den annen side har pressen også et eget ansvar for publise- ringen, blant annet gjennom deres eget etiske regelverk Vær Varsom-plakaten.

På den annen side har politiet/påtalemyndigheten en viktig rolle i å beskytte allmennheten og hindre/bekjempe kriminalitet, og dette må i visse tilfeller oppnås uhindret. Allmennhetens tillitt til maktapparatet er sentralt i et demokratisk samfunn, og tilliten bevares både gjennom at politiet utfører deres oppgaver på en tilfredsstillende måte, og at pressen kan kontrollere at dette blir gjort. Derfor er samspill mellom pressen og politi/påtalemyndigheten helt avgjøren- de for tilliten til maktapparatet.

40 Kolsrud (2002) s. 19

41 Ibid s. 108

42 Ibid

43 Eggen (2002) s. 643

44 Vær Varsom-plakaten pkt 1.4

45 General comment no. 34 (2011) avsnitt 13 med videre henvisning til Mavlonov and Sa´di v. Uzbekistan

46 Aarli (2010) s. 120 og fotnote 387– uttrykket er først brukt av Hernes (1978) s. 181-195

(13)

10

2.3 Hensyn som ligger bak avveiningen av om innsyn skal gis eller ikke Pressen kan i utgangspunktet få innsyn i straffesaker, både før, under og etter rettens behandling av saken. Både før og under en straffesaksbehandling, vil hensynet til pågående etterforskning, beskyttelse av vitner, forhåndsprosedyre, taushetsplikt og hensynet til uskyldspresumsjonen ha den følge at pressen normalt ikke kan påberope seg innsynsrett i saken.

Etter rettens behandling av saken - hvor en straffesak for eksempel er endelig avgjort hos på- talemyndigheten eller hvor saken havnet i rettsapparatet, men ble holdt for lukkede dører - vil personvernhensyn og taushetsbelagt materiale komme sterkt inn i vurderingen. Pårørendes samtykke og anonymisering står i denne sammenheng svært sentralt. Flere av de ovenstående hensynene vil i avsluttede straffesaksbehandlinger ha falt bort.

2.3.1 Hensynet til pågående etterforskning

Dagens medievirkelighet inneholder en aktiv kriminaljournalistikk. Pressen er til tider på et åsted før eller like raskt som politiet. De driver også i større grad enn tidligere med undersø- kende journalistikk hvor vitner kan være avhørt før politi har fått foretatt avhør, eller at de får tilgang til informasjon fra saken som politi enda ikke har fått. Et illustrerende eksempel er VGs store advokatavsløring som kom ut i år, hvor en advokat nå sitter varetektsfengslet for blant annet grov korrupsjon og narkotikaforbrytelser, etter at VG selv hadde arbeidet med undersøkende journalistikk.⁴⁷

Dette kan ha både negative og positive følger for selve etterforskningen av en konkret sak.

Informasjon som når ut raskt til allmennheten kan være med på å bringe inn viktige opplysninger eller vitneobservasjoner til politiet som igjen kan føre til en raskere oppklaring av saken. I de tilfellene hvor mediene driver med undersøkende journalistikk kan avgjørende eller relevant informasjon gis videre til politiet, noe som kan lette etterforskningen.⁴⁸

Om man praktiserer en for streng informasjonsflyt under etterforskningen, kan muligheten for lekkasje øke. Altså at politi kontakter pressen om etterforskningsinformasjon, og benytter seg av pressens kildevern etter strpl. § 125. Lekkasje kan ses på som ”…bevisst planting fra ikke- autorisert personell av opplysninger i mediene som etterforskningsledelsen av hensyn til etter-

47 VGs egne hjemmesider – publisert 15. juni 2016

(14)

11

forskningen ikke ønsker skal komme ut, eller som på annen måte gis i strid med taushetsplikt eller andre bindende regler”.⁴⁹

Imidlertid kan pressen vanskeliggjøre politiets taktiske og tekniske etterforskningsrutiner ved at informasjon pressen gir ut etter mulig innsyn, når ut til potensiell gjerningspersonen før etterforskningen er avsluttet, slik at han da vet hvilke opplysninger politiet sitter med og kan være bedre rustet til å justere forklaringene sine.⁵⁰ Informasjon om åstedsfunn som pressen sitter på kan gjøre politiets oppgave med å avhøre vitner vanskeligere ettersom det har vært kjent på forhånd. Ettersom mediene har en sentral rolle i samfunnet i dag, kan politiet også miste viktige kontakter, idet de er redd for medieomtale som kan avsløre personsensitiv informasjon.⁵¹

Pressen skal ikke begrense påtalemyndighetens kriminalitetsbekjempende funksjon, men fremme den og dersom detaljopplysninger om den konkrete saken blir offentliggjort under etterforskning, kan dette medføre at målet med etterforskningen etter strpl. § 226 skades.⁵² 2.3.2 Uskyldspresumsjonen, jf. EMK artikkel 6

Prinsippet er en prosessuell rettighet som følger av EMK artikkel 6 nr. 2 og lyder: ”Everyone charged with a criminal offence shall be presumed innocent until proved guilty according to law”. Ordlyden ”shall” taler i retning av at terskelen for å gjøre unntak fra prinsippet er meget høy. Artikkel 6 nr. 2 er en begrensning for innsynsretten før spørsmålet om skyld er avgjort etter loven og gjelder under hele etterforskningsstadiet. Alle myndighetspersoner vil falle under presumsjonen, og politiet/påtalemyndigheten er intet unntak.⁵³ Pressen trenger dermed ikke forholde seg direkte til denne bestemmelsen, men det er viktig at politiet ikke gir pressen straffesaksdokumenter som kan inneholde opplysninger som vil være i strid med uskyldspresumsjonen, også fordi pressen da for eksempel kan ende opp med å publisere noe offentlig som kan gi allmennheten inntrykk av at den siktede er skyldig.

Et tilfelle som kan reise særlig tvil om rekkevidden til artikkel 6 nr. 2, er hvor den siktede for eksempel har begått et drap for deretter å ta sitt eget liv. Da vil ikke personen kunne fremstil- les for retten, og vilkåret om å ”…bevise skyld etter loven” vil ikke kunne oppfylles.⁵⁴ Dette var tilfellet i Årdal-saken. En mann tok livet av tre personer på Valdresekspressen i 2013, for

50 Kolsrud (2002) s. 20

51 Advokatforeningen og Riksadvokaten (2001) s. 68-69

52 Riksadvokaten utredningsgrupper (1/2000) s. 69

54 Ibid

(15)

12

deretter å hoppe fra taket i fengselet slik at han havnet i koma. Mannen døde senere av skade- ne. Grunnen til at det er et tvilstilfelle er nettopp fordi saken på den ene side ikke er avsluttet, mens den på den annen side har fått en ukontrollert avslutning. Det som er spesielt med denne saken er at pressen her fikk innsynsrett i straffesaksdokumentene på tross av at saken i bunn og grunn var verserende. Nettavisen fikk innsyn i straffesaksdokumentene på bakgrunn av reglene som blir benyttet for innsyn i avsluttede straffesaker, jf politiregisterforskriften § 27- 2. Hensynet til de etterlatte ble ivaretatt ved samtykke.⁵⁵ For at hensynet til uskyldspresumsjonen skal bli ivaretatt kan det i slike tilfeller være behov for en utvidet innsynsadgang for pressen, slik at de faktiske forholdene kommer frem til allmennheten og at man på denne må- ten unngår spekulasjoner.⁵⁶

2.3.3 Forhåndsomtale og parallellprosedyre⁵⁷

Under rettsforhandling vil det fremkomme argumenterende uttalelser før en endelig avgjørel- se tas. Denne prosedyren bør forbeholdes kompetente personer gjennom rettspleiesystemet.

Det er derfor viktig at pressen ikke publiserer slike argumenterende uttalelser på forhånd eller mens en straffesak pågår, også for at hensynet til uskyldspresumsjonen blir ivaretatt.

Når en straffesak er på etterforskningsstadiet vil det være særlig viktig å unngå forhåndspro- sedyre. Om pressen hadde hatt tilgang på alt av straffesaksmateriale på dette stadiet, kan det føre til at de avslører viktige bevis i saken gjennom mediene, noe som vil være uheldig. En slik forhåndsprosedyre kan skade den senere behandling av saken. Også medieomtale parallelt med den verserende straffesaken er uheldig. Dette var tilfelle i den mye omtalte Orderud- saken hvor advokatforeningen reagerte sterkt på den parallelle bevisføringen ved at vitner ble intervjuet både i for- og etterkant av pressen. Dette er opplysninger som burde kommet frem i rettssalen under saken behandling, og det kan påvirke en eventuell avgjørelse.⁵⁸ De langsikti- ge konsekvensene ved å utlevere dokumenter til pressen må derfor tas med i vurderingen.

Dette hensynet slår særlig gjennom i straffesaker som går over lengre tid og som har fått mas- siv oppmerksomhet i media, som for eksempel også var tilfelle i Orderud-saken.

55 Personlig innsyn i kommunikasjon (e-post) mellom politi og Farid Ighoubah – Journalist i Nettavisen

57 Begrepene er hentet fra Aarli (2010) s. 530

58 NRKs egne hjemmesider – publisert 08.03.2002

(16)

13 2.3.4 Taushetsplikt

Taushetsplikt er i denne sammenheng plikten til å forholde seg taus om opplysninger angåen- de noens personlige forhold. Plikten kan følge av både lov og instruks.⁵⁹

Det er en selvfølge at det for politi/påtalemyndighet vil være strengt nødvendig å bevare taushetsplikten av hensyn til pågående etterforskning og de individer som blir berørt i straffesaken.⁶⁰ Politiets/påtalemyndighetens plikt til og ikke utlevere taushetsbelagt materiale til pressen baserer seg på det tillitsforholdet allmennheten har til disse myndighetspersonene.

Offentlige tjenestemenn og andre som utfører tjeneste eller arbeid for det offentlige har taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13. Politiet har særskilte regler for taushetsplikt flere steder i loven og i forskrift. Plikten til å forholde seg taus setter den viktigste begrensningen for inn- synsrettens rekkevidde, og da særlig på etterforskningsstadiet. Reglene vil derfor bli nærmere behandlet under pkt. 4.1.1. Forvaltningsloven vil ikke gjelde forhold behandlet etter rettspleielovene slik at politiinstruksen § 5-5 første og annet ledd supplerer reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven.⁶¹ Hensynet til taushetsplikten vil normalt ha den følge at innsynsadgangen blir snevrere i en verserende straffesak, idet sladding/anonymisering ikke vil være like lett å gjennomføre som i en avsluttet straffesak. Når straffesaken er avsluttet vil det særlig måtte tas hensyn til personvernet.

2.3.5 Personvernet

Det er ikke enkelt å definere hva som ligger i ordet ”personvern”⁶², men i en utredning fra 2009 er det definert som ”ivaretakelsen av personlig integritet; ivaretakelsen av enkeltindivi- ders mulighet til privatliv, selvbestemmelse (autonomi) og selvutfoldelse”.⁶³

EMD har i Peck v. United Kingdom⁶⁴ uttalt at begrepet er vidt og ikke lar seg uttømmende fortolke. Noen legaldefinisjon av begrepet eksisterer ikke i nasjonal lov.⁶⁵

59 Gisle (2010) s. 406-407

60 Rundskriv R. 2291/80 (1981) pkt. II

61 Rundskriv G 56/81 (1981) pkt. 2

62 Her brukes begrepet som en fellesbetegnelse for ”personvern” og ”personopplysningsvern”

63 NOU 2009:1 s. 32

64 Peck v. United Kingdom (2003) avsnitt 57

65 NOU 2009:15 pkt. 6.4

(17)

14

Personvernet må ses i sammenheng med rettssikkerhet. Begge begreper søker å beskytte bor- gernes integritet og autonomi overfor samfunnskrefter med makt.⁶⁶ Rettssikkerheten er også helt sentralt i ivaretakelsen av individets menneskerettigheter og kan sies å være en mennes- kerett i seg selv, jf EMK artikkel 6.⁶⁷ Pressens kontrollfunksjon har blant annet rettssikker- hetsgaranti som formål.

Personvernet er også en konvensjonsbestemt menneskerettighet forankret i EMK artikkel 8 og må sees i sammenheng med reglene om taushetsplikt. I tillegg er artikkelen viktig sett under informasjonskravet i artikkel 10, når det gjelder retten til å få utlevert informasjon av privat karakter. Artikkel 8 beskytter ”privatlivet”.⁶⁸ Begrepene ”personvern” og ”privatliv” er ikke helt sammenfallende, men dersom virkeområdet er noenlunde felles, vi vernet etter EMD ut- gjøre en minstestandard for inngrep.⁶⁹

Problemet er om innskrenkninger i innsynsretten kan rettferdiggjøres av hensynet til personvernet. Vurderingen av dette er tosidig. For det første må politiet vise varsomhet med å gi ut opplysninger/informasjon som kan krenke personvernet. For det andre må pressen vise varsomhet ved publiseringer som kan komme i konflikt med hensynet til personvernet. Det må således foreligge en dobbel forsikring om at personvernet ikke krenkes.

Hvert enkelt individ har behov for en privat sfære og selvbestemmelsesrett, og da særlig over egne personopplysninger.⁷⁰ Dette er blant annet lovregulert i personopplysningsloven og i reglene om taushetsplikt. For eksempel vil sedelighetssaker som regel inneholde svært personsensitiv informasjon og det kan være en negativ konsekvens for de involverte om rettspro- sessen blir eksponert for det offentlige.⁷¹ Registrerte personer skal også kunne ha en tillit til de som behandler opplysningene om dem og at informasjonen ikke kommer på avveie.⁷² All- mennheten må kunne ha tillitt til politi/påtalemyndighet, mens politi/påtalemyndighet må ha tillit til at pressen følger deres etiske regelverk ved en publisering i media. Dette ble mer aktu- elt etter at kringskastingsmonopolen forsvant og ble erstattet av blant annet ulike nettsteder.⁷³ Personen det gjelder kan imidlertid samtykke til at opplysningene kommer ut eller blir videre- formidlet.

66 NOU 2009:15 pkt. 7.1

67 Ibid

68 Ibid pkt. 6.3

69 Ibid pkt. 6.1

70 NOU 2009:15 pkt. 6

71 Kolsrud (2002) s. 21

72 Ibid

73 Ibid

(18)

15

Dersom opplysningene kan sladdes/anonymiseres vil det etter min oppfatning ikke være rettferdig å innskrenke innsynsadgangen med grunnlag i personvernet. Dersom det er umulig med anonymisering og hensynet til samfunnets interesser ikke veier særlig tungt, mener jeg der- imot hensynet til personvernet vil stå så sterkt at det ikke kan rettferdiggjøres å videreformidle disse opplysningene. Det bør foreligge en konkret helhetsvurdering i hvert enkelt tilfelle. Et eksempel på hvor personvernet har tungtveiende betydning kan vises gjennom at hensynet til privatlivets fred etter artikkel 8 kan tale mot at artikkel 10 skal omfatte innsyn i for eksempel overvåkingsvideoer. Samtykke er derfor veldig sentralt i denne sammenheng, og det kan in- nebære et brudd på artikkel 8 å utlevere materiale til pressen dersom samtykke ikke foreligger, jf Peck v. United Kingdom.

2.3.6 Hensynet til vitner og pårørende

Hensynet til vitner og pårørende vil veie tungt i vurderingen om pressen skal få innsyn i straffesaksmateriale.⁷⁴ Utlevering av dokumenter under etterforskningen kan føre til uønsket omtale i pressen og økt offentlighet kan gjøre belastningen større enn den allerede er. Vitner og pårørende blir avhørt av politiet, og når pressen i tillegg begynner med utspørringer, kan dette føre til forvirring slik at forklaringen blir påvirket. Vitner kan også holde tilbake informasjon i frykt for at den senere kommer til å bli kjent for allmennheten.⁷⁵

I de tilfeller hvor saken blir henlagt, kan det føles som en ekstra belastning for pårørende som kanskje hadde et ønske eller håp om at den potensielle gjerningspersonen skulle bli straffet.

En henleggelse kan få negativ omtale i media og særlig hvis avgjørelsen ikke er begrunnet. I Riksadvokatens utredningsgruppers rapport nr. 1/2000 uttaler utvalget at påtalemyndigheten i enkelte saker bør ”…vurdere å gi en nærmere forklaring for henleggelsen selv om det kan være belastende for de involverte. Når avgjørelsen blir forstått av fornærmede og andre, vil det sjelden være grunnlag for kritikk mot påtalemyndigheten”.⁷⁶ Det kan således være heldig for påtalemyndighetens omtale i pressen, dersom de nærmere kan begrunne henleggelsesbe- slutningen, men en slik vurdering kan være vanskelig, særlig på bakgrunn av taushetsplikt og personsensitive opplysninger. På den annen side kan det være problematisk om politi/påtalemyndigheten går for langt i sin medieomtale sett opp i mot hensynet til uskyldspresumsjonen. Denne avveiningen kan derfor være vanskelig, og etter min oppfatning bør det gjøres en konkret helhetsvurdering av sakens omfang og mulige konsekvenser det kan få for pårørende/mistenkt.

74 Aarli (2010) s. 327-328

75 Ibid s. 514-516

76 Riksadvokatens utredningsgrupper (1/2000) s. 72

(19)

16

3 Innsynsrett i tiltale, hovedforhandling og dom

Jeg velger her å behandle innsynsretten i tiltalebeslutning, hovedforhandling og dom for å vise sammenhengen i regelverket.

3.1 Innsyn i tiltalebeslutning

Etter at en straffesak er tilstrekkelig forberedt gjennom etterforskningen, fatter påtalemyndig- heten beslutning om å reise straffesak for domstolene, jf strpl. § 249. Beslutningen angir te- maet for hva domstolen skal ta stilling til.⁷⁷

Innsyn i tiltale vil reise mange like spørsmål som innsyn på etterforskningsstadiet som blir behandlet i kap. 4. Imidlertid vil ikke hensynet til pågående etterforskning her ha noen særlig vekt. Likevel må det gjøres en avveining av taushetsplikten opp mot ønske om å gi nøktern og balansert informasjon. Et eksempel er de tilfeller hvor pressen tar kontakt med påtalemyndig- heten for å få bekreftet/avkreftet et spørsmål om en konkret sak. En respons fra statsadvokaten kan da bryte med taushetsplikten, men ikke om opplysningene allerede er offentliggjort.⁷⁸

”Pressen har rett til innsyn i tiltalebeslutninger i straffesaker som er til behandling ved domstolen”, jf forskrift om offentlighet i rettspleien § 7 første ledd, og da gjelder innsynsretten fra det tidspunkt saken er berammet og frem til saken er avsluttet. Pressen må imidlertid fremme krav til påtalemyndigheten dersom den ønsker kopi av tiltalen:

”Når tiltalebeslutningen er forkynt for tiltalte, skal pressen på anmodning gis kopi av beslutning, med mindre det er sannsynlig at saken helt eller delvis vil bli ført for lukkede dører”, jf påtaleinstruksen § 22-7. Imidlertid kan kopi gis i de tilfeller tiltalte selv kjenner innholdet, selv om beslutningen ikke er forkynt. Om saken blir ført for lukkede dører må gjengivelse av beslutningen til pressen være anonymisert på bakgrunn av personvernhensyn, taushetsplikt og hensynet til etterlatte/fornærmede.⁷⁹ Påtalemyndigheten kan imidlertid forby offentlig gjengivelse ”…i den utstrekning kopi kan nektes etter første ledd”, jf påtaleinstruksen § 22-7 andre ledd. Et forbud kan da begrunnes i de nevnte hensynene. Dette får den konsekvens at pressen kan bli lovbryter dersom de publiserer beslutningen.⁸⁰

77 Gisle (2010) s. 414

79 Ibid s. 73

80 Kolsrud (2002) s. 110

(20)

17 3.2 Innsyn under hovedforhandling

Under hovedforhandlingen foregår bevisføring og prosedyre for den dømmende rett etter avsluttet saksforberedelse.⁸¹ Etter domstolloven § 124 første ledd er rettsmøtene offentlige ”…

og forhandlingene…kan gjengis offentlig, hvis ikke annet er bestemt i lov eller av retten i medhold av lov”. Det er imidlertid forbud mot offentlig gjengivelse av forhandlingene (refe- ratforbud) i dl. § 129 andre ledd på bakgrunn av for eksempel skadelig virkning på opplys- ningen eller pådømmelsen av saken.⁸²

Retten kan etter dl § 125 første ledd ”…beslutte at et rettsmøte helt eller delvis skal holdes for lukkede dører”. Videre viser bestemmelsen til forhold som kan tilsi lukkede dører, hvor det viktigste her vil være ”…hensynet til privatlivets fred” i bokstav b eller ”når særlige forhold gir grunn til frykt for at offentlighet vil vanskeliggjøre sakens opplysning” i bokstav c. Sist- nevnte vilkår ble innstrammet etter endringer i 2001, og er som regel det vilkåret som blir mest brukt som begrunnelse for lukkede dører.⁸³ Selv om lovgivningen åpner opp for innskrenkninger i offentlighetsprinsippet, er det ikke sagt at retten bør gjøre det, jf. ordlyden

”kan”.⁸⁴ I tillegg kan for eksempel personvernhensyn ivaretas ved at det kun nedlegges refe- ratforbud, slik at behovet for lukkede dører ikke lenger er tilstede.⁸⁵ Men som utgangspunkt kan pressen referere fra lukket rettsmøte hvis ikke noe annet er bestemt. I saker som gjelder organisert kriminalitet kan det blant annet være behov for innskrenkninger i prinsippet om offentlighet, da de involverte kan true vitner til å forholde seg taus.⁸⁶

Avgjørelse om lukkede rettsmøteforhandlinger, treffes under saksforberedelsen, jf. strpl. § 272 første ledd bokstav g, og disse forhandlingene holdes også for lukkede dører, jf. dl. § 124 annet ledd. Pressen har således ingen rett til å komme med sine synspunkter angående tema, og det kan spørres om dette er uheldig, særlig på bakgrunn av pressens kontrollfunksjon.⁸⁷ Imidlertid kan pressen under visse forutsetninger gis adgang til rettsmøte når ”…særlige grunde taler for det” (delvis lukket) jf. dl § 127 og Rt 1988 s. 1207 hvor det ble avgjort at pressens tilgang til lukket rettsmøte den første dagen ikke kunne anses som en saksbehand- lingsfeil i en sedelighetssak hvor en 41 år gammel mann ble dømt for utuktig omgang med

81 Gisle (2010) s. 175

82 Dl § 129 andre ledd bokstav a

83 Den norske Dommerforening (2006) pkt. 2.6.2

84 Ibid pkt. 2.1

85 Ibid pkt. 4.2.7

86 Kolsrud (2002) s. 20

87 Den norske Dommerforening (2006) pkt. 4.2.3.1 og 4.2.3.2

(21)

18

mindreårige. Retten hadde her minnet pressen på ”…det særlige behov for varsomhet ved referat fra saker som den nærværende og at detaljer må unngås”.

Det vil være sentralt for pressen om de kan få tilgang til tiltalebeslutningene og bevisoppga- ven før aktors innledningsforedrag for å kunne følge forhandlingene. Personsensitive opplysninger bør likevel sladdes. For at pressen skal kunne gi ut riktige opplysninger til allmennheten i ettertid, bør de få låne en kopi av dokumentbeviset. Forutsetningen bør imidlertid være at dokumentet har blitt opplest under hovedforhandlingen. Kopi må på den annen side ikke utlå- nes og komme ”på avveie” om dokumentet inneholder personsensitive opplysninger, for eksempel sakkyndiges rapport.⁸⁸ Gjennomsyn må alltid drøftes, slik at pressen ikke uhindret får kopiere eller fotografere bevisdokumenter.⁸⁹

3.3 Innsyn i dom

En dom er rettens avgjørelse av om den siktede (tiltalte) skal frifinnes eller dømmes.⁹⁰ Som hovedregel er dommer offentlige etter dl. § 124 første ledd. Pressen kan få tilgang til dommen gjennom en såkalt pressemappe.⁹¹ Retten kan imidlertid avgjøre helt eller delvis hemmelig- hold, dersom det foreligger særlige grunner etter dl. § 128. Retten kan også forby offentlig gjengivelse av dommen etter dl. § 130 på bakgrunn av blant annet hensynet til privatlivets fred⁹² eller før avgjørelsen er meddelt partene/fornærmede/etterlatte.⁹³ Det kan være en ekstra belastning for de tre sistnevnte om de skulle blitt kjent med dommen gjennom media. Slut- ningen er imidlertid alltid offentlig og pressen kan få innsyn gjennom pressemappene selv om det foreligger et forbud mot offentlig gjengivelse, jf. forskrift om offentlighet i rettspleien § 10.⁹⁴ Dette må ses i sammenheng med retten til å kreve utskrift.⁹⁵ Hensynet til etterforskningen etter dl. § 130 bokstav b vil ikke være relevant ved dom i hovedforhandling, kun i dom utenfor hovedforhandling som for eksempel fengslingskjennelser, idet ingen endelig avgjørel- se er tatt i sistnevnte tilfelle.

88 Riksadvokatens utredningsgrupper (1/2000) s. 76-77

89 Ibid s.77

90 Gisle (2010) s. 80

91 Forskrift om offentlighet i rettspleien § 10 første og fjerde ledd

92 Dl. § 130 første ledd bokstav a

93 Dl. § 130 tredje ledd

94 Den norske Dommerforening (2006) pkt. 8.3

95 Se pkt. 5.1

(22)

19

”Enhver kan kreve utskrift av en dom i en bestemt straffesak så langt som det ikke gjelder forbud mot offentlig gjengivelse av dommen…” jf. strpl. § 28 tredje ledd. Utskrift kan også nektes i de tilfeller der det er grunn til å frykte at utskriften ”…vil bli nyttet på urettmessig vis”.⁹⁶ Et eksempel her vil være om personlige opplysninger gjøres kjent for uvedkommende, slik at personvernet krenkes.⁹⁷ Dersom det foreligger en slik frykt, vil pressen bare kunne kreve innsyn i domsslutningen og det må foreligge en rimelig grad av sannsynlighet for mis- bruksfare.⁹⁸ Imidlertid må spørsmålet om retten til utskrift vurderes ut i fra hvert enkelt dokument, jf. § 28 sjette ledd.

Er dommen gjort offentlig tilgjengelig, vil ikke hensynet til taushetsplikten gjelde like sterkt.

Men det er her viktig at dommen er rettskraftig.⁹⁹ I mange tilfeller vil partene vurdere å anke dommen, og om anken gjelder domstolenes bevisbedømmelse, bør det utvises varsomhet med å utlevere informasjon på bakgrunn av personsensitive opplysninger som kan være underlagt taushetsplikt.¹⁰⁰ Ettersom saken da går videre til ankebehandling, må man unngå forhåndspro- sedyre i mediene i denne mellomfasen. Her gjelder også prinsippet om at partene i saken skal få kjennskap til de ulike aspektene ved saken gjennom primærkilden, og ikke gjennom mediene.¹⁰¹

Rettskraftige dommer fra høyeste instans kan ha stor offentlig interesse og være både ret- ningsgivende og retningsskapende i sentrale spørsmål. Det er en viktig del av Høyesteretts strategi for å gi ut informasjon og gjøre dommene offentlig kjent.¹⁰² Det kan være minst like stor offentlig interesse for dommer avsagt av den høyere påtalemyndighet. Fellende dommer kan styrke allmennprevensjon og pressens kontrollfunksjon med rettspleien, slik at tilliten fra allmennheten til systemet opprettholdes.¹⁰³ Utvalget i Riksadvokatens rapport mener at det ikke bør være noen begrensning i pressens rett til innsyn i dommer fra påtalemyndigheten selv om pressen ikke har noen lovbestemt rett på dette. Men de mener at et vilkår for innsyn bør være at dommen har offentlig interesse etter påtalemyndighetens egne vurderinger og at

”…kravet om saklighet og nøkternhet blir ivaretatt”.¹⁰⁴

96 Strpl. § 28 fjerde ledd

97 Bøckman Finstad (Lovkommentar)

98 Den norske Dommerforening (2006) pkt. 8.3 jf fotnote nr. 49

99 Riksadvokatens utredningsgrupper (1/2000) s.77-78

100 Ibid

101 Ibid

102 Riksadvokatens utredningsgrupper (1/2000) s.77-78

103 Ibid

104 Ibid s. 78

(23)

20

Det at dommen som utgangspunkt skal gjengis offentlig og at pressen har krav på utskrift må ses i sammenheng med den allmennpreventive effekten publisering av straffereaksjoner har.

Det må også ses i sammenheng med EMK artikkel 6 om retten til en rettferdig rettergang. I en rettsstat må det slås fast et grunnleggende prinsipp om at det ikke er adgang til å avsi hemme- lige dommer, jf EMK artikkel 6 første ledd annet punktum.¹⁰⁵ Under forhandling finnes det som sagt visse unntak fra offentliggjøring, dette kan i hovedsak ikke sies å gjelde ved offent- liggjøring av dom, jf ordlyden i artikkel 6 nr. 1 ”[j]udgement shall be pronounced pub- licly…”. Aall uttaler at ”[d]ette…uavkortet [må] legges til grunn i forhold til regelens kjerne- område, nemlig offentliggjøring av domsslutningen”.¹⁰⁶ Når det gjelder domsgrunnene kan ikke kravet om offentliggjøring sies å være like absolutt. Dette på bakgrunn av at disse må ses i sammenheng med den offentlige forhandlingen, hvor visse følsomhetshensyn kan gjøre seg gjeldende.¹⁰⁷

105 Ot.prp. nr. 55 (1997-1998) pkt 4.2

106 Ibid pkt 4.2 med videre henvisning til Aall (1995)

107 Ibid

(24)

21

4 Innsyn på etterforskningsstadiet og i fengslingskjennelser Spørsmålet her er hvorvidt pressen kan få innsyn i straffesaker på etterforskningsstadiet og i fengslingskjennelser. Straffesaken kan befinne seg på to stadier samtidig¹⁰⁸, og disse er derfor drøftet under samme kapittel for å gi en bedre forståelse for emnet.

4.1 Innsyn på etterforskningsstadiet

I utgangspunktet ivaretas offentlighetens kontroll med strafferettspleien gjennom at pressen kan være til stede under domstolsbehandlingen, og da gjelder domstollovens bestemmelser.

Men i saker som er på etterforskningsstadiet eller i avsluttede straffesaker vil offentlighets- hensynet måtte ivaretas på andre måter. Det oppstår sjelden konflikt mellom pressen og påta- lemyndigheten/politiet når det gjelder formidling av generell informasjon - som for eksempel kriminalitetsutvikling¹⁰⁹ - derfor vil den videre fremstillingen basere seg på informasjonsfor- midling av enkeltsaker. Ytringsfriheten er et utgangspunkt, men i enkeltsaker kan taushetsplikten legge en begrensning på dette utgangspunktet.

Når politiet etterforsker en straffesak, kan de gi ut informasjon om den konkrete saken, på bakgrunn av hensynet til publikum. Eksempelvis om det har skjedd et drap kan politiet fortel- le om drapet, men ikke hvem som har blitt drept til mediene, og i svært mange tilfeller kan de ikke gi ut etterforskningsopplysninger ut over dette, særlig ikke hvor taushetsplikten kommer inn i bildet.¹¹⁰ Pressen skal således vise særlig varsomhet ved omtale av saker på et tidlig sta- dium av etterforskningen.¹¹¹ Etter strpl. § 226 første ledd er formålet med etterforskningen å skaffe til veie de nødvendige opplysninger for blant annet å avgjøre spørsmålet om tiltale, tjene som forberedelse for rettens behandling eller for å avverge eller stanse straffbare hand- linger.¹¹² Etterforskningen skal ”søke å klarlegge både det som taler mot ham og det som taler til fordel for ham”.¹¹³ Dette omtales som prinsippet om en mest mulig objektiv og upartisk etterforskning.¹¹⁴ Ingen må heller utsettes for ”unødig mistanke eller ulempe”.¹¹⁵ Dette sams- varer med uskyldspresumsjonen i EMK art 6 nr. 2 omtalt innledningsvis.

108 Myhrer (2001) s. 26

109 Rundskriv R. 2291/80 (1981) pkt. 1

111 Vær Varsom-plakaten pkt. 4.7

112 Strpl. § 226 første ledd bokstav a, b og c

113 Ibid tredje ledd

114 Skaflem (Lovkommentar)

115 Strpl. § 226 fjerde ledd

(25)

22 4.1.1 Taushetsplikt som utgangspunkt

Etter politiregisterloven § 19 kan politiet og påtalemyndigheten utlevere opplysninger dersom det er adgang til dette etter reglene om taushetsplikt. Loven inneholder en rekke bestemmelser om taushetsplikt for politi i ulike sammenhenger, som for eksempel politiloven § 24 som omhandler taushetsplikt knyttet til politiets organisering og arbeidsmetoder.¹¹⁶ Hovedregelen her er imidlertid at politi og påtalemyndighet har taushetsplikt i forhold til sin stilling om ”noens personlige forhold” og om opplysninger som det ut fra ”hensynet til etterforskningen” i den enkelte sak er ”nødvendig å holde hemmelig”, jf politiregisterloven § 23 første ledd nr. 1 og annet ledd.¹¹⁷ Dette betyr at de står strafferettslig ansvarlig om det oppstår lekkasjer til pressen.¹¹⁸ Formålet med reglene i loven er kriminalitetsbekjempelse og sikring av personvern og dette formålet må vektlegges ved tolkning av lovens skjønnsbestemmelser.¹¹⁹ Imidlertid kan det oppstå tilfeller hvor personvern og kriminalitetsbekjempelse ikke kan forenes, og da må forholdsmessigheten vurderes.¹²⁰ Taushetsplikten etter politiregisterloven § 23 er ikke absolutt, men vilkårene er såpass vide at alle opplysninger om en etterforskning vil kunne ha mulighet til å bli taushetsbelagt.¹²¹

Om forståelsen av ”noens personlige forhold” fremkommer det av politiregisterloven § 23 med videre henvisning til politiregisterforskriften § 7-3, en oppramsing av ulike personlige forhold som bare kan behandles dersom det er strengt nødvendig.¹²² Det viktigste forholdet som er taushetsbelagt under etterforskningen vil være opplysninger som kan bidra til identifi- sering av involverte parter. Kravet ”strengt nødvendig” innebærer at de foreliggende opplysninger bare kan behandles ”…dersom dette er den eneste muligheten til å oppnå formålet med behandlingen eller det foreligger samtykke som nevnt i § 6-1.”¹²³ Det må således vurderes om viktigheten av at pressen får innsyn veier tyngre enn det forhold at personsensitiv informasjon kan komme på avveie. Videre vil dette bero på en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle av om opplysningene kan røpe forhold som må anses personlig eller beskyttelsesverdig, jf § 7-3 annet ledd.

116 Kolsrud (2002) s. 135

117 Videreføring av strpl § 61 bokstav a

118 Kolsrud (2002) s. 135

119 Ot.prp. nr. 108 (2008-2009) pkt. 7.1.3

120 Ibid pkt. 21.1

121 Kolsrud (2002) s. 135

122 Jf politiregisterloven § 7

123 Politiregisterforskriften § 4-3

(26)

23

Taushetsplikt av ”hensyn til etterforskningen” favner flere forhold enn kategorien ”noens personlige forhold” ettersom det så å si kan gjelde hvilken som helst opplysning. For eksempel vil det være uheldig med offentliggjøring av informasjon rundt organisert kriminalitet og nar- kotikalovbrudd, da det kan hindre politiets kriminalitetsbekjempende funksjon og skade etterforskningen.¹²⁴ Det må presiseres at ordlyden i disse bestemmelsene ser ut til å legge opp til at det kun er ”opplysninger” som ikke kan gis ut, ikke et helt straffesaksdokument. På bakgrunn av dette kan opplysninger som er taushetsbelagte tas ut av dokumentet før utlevering, for eksempel navn på involverte parter.

4.1.2 Politi/påtalemyndighetens retningslinjer for å gi ut informasjon og unntak fra taushetsplikten:

Kjernen i spørsmålet om hvilken informasjon som kan gis ut til pressen baserer seg på ”vage begreper” som sier lite om rekkevidden av politi/påtalemyndighetens konkrete skjønn.¹²⁵ De har også mulighet til å avgjøre internt hvem som skal ha en slik adgang til å formidle informasjon. Derfor er det vanskelig å angi den eksakte informasjonsadgangen politi/påtalemyndigheten har.¹²⁶

Det er to viktige rundskriv som gir informasjon om hvilke retningslinjer politi/påtalemyndighet må følge når de skal drøfte informasjon som kan gis til pressen. Det er Justisdepartementets rundskriv til politiet¹²⁷ og Riksadvokatens rundskriv til Statsadvokatene og politimestrene.¹²⁸

Justisdepartementets rundskriv tar for seg taushetsplikten og forholdet til pressen under or- dens- og vakttjeneste på offentlig sted, hvor det i sistnevnte tilfelle særlig fremheves at politiet bør søke å lette pressens arbeidsvilkår og at deres egne hensyn til tjenesten ikke må gis utvi- dende fortolking til ugunst for pressen.¹²⁹ Dette taler i retning av et ønske om samarbeid hvor begge parters interesser søkes ivaretatt. Likevel er det Riksadvokatens rundskriv som mer konkret dreier seg om politiets etterforskningsvirksomhet i straffesaker.¹³⁰

124 Kolsrud (2002) s. 136

125 Domstoladministrasjonen (1/2008) s. 22

126 Rundskriv R. 2291/80 (1981) pkt. III

127 Rundskriv G 56/81 (1981)

128 Rundskriv R. 2291/80 (1981)

129 Ibid pkt. 4

130 Rundskriv G 56/81 (1981) pkt. 1

(27)

24

Når det gjelder informasjon om konkrete straffesaker på etterforskningsstadiet, vil man se at interessekonflikten mellom politi/påtalemyndighet og pressen kommer klart frem.¹³¹ Pressen vil ha mest mulig opplysninger og informasjon så raskt som mulig, mens politi vil måtte forholde seg taus på bakgrunn av for eksempel hensyn til etterforskningen og de involverte parter. Det bør derfor jevnlig foretas en interesseavveining mellom allmenhetens behov for informasjon og politiets taushetsplikt.¹³² Rundskrivet stiller derfor opp som fordel for politi/påtalemyndighet å ha kjennskap til både deres eget regelverk og de krav som stilles til pressen for å utøve sine funksjoner.¹³³ I rundskrivets pkt. IV er det gitt retningslinjer for politiets/påtalemyndighetens formidling til offentligheten. Disse er også kommentert i Riksadvoka- tens rapport nr. 1/2000 s. 38-48.

Retningslinje nr. 1 tar for seg godtgjørelse for opplysninger som politi/påtalemyndigheten gir til pressen. Etter min oppfatning kan det se ut til at formålet bak anbefalingen er å hindre lekkasjer fra politiet til pressen, noe som kan være svært uheldig både for tilliten til maktapparatet og individets rettssikkerhet.

Retningslinje nr. 2 dreier seg om fortrinnsrett. Ofte vil det oppstå konkurranse mellom de ulike mediene. For dem skaper det økning i antall lesere om de er først ute med en nyhet. Dette var tilfelle i eksempelvis tvisten om ”Orderud-sokken”. Her hadde Romerike politidistrikt besluttet å la VG få publisere bilde av en sokk som politiet anså som et viktig bevis i selve

”Orderud-saken”. De ga dermed VG fortrinnsrett til å publisere beviset og det ble av flere medier ansett som forskjellsbehandling. I Riksadvokatens avgjørelse 1. september 2000 om klage fra Norsk redaktørforening og Norsk presseforbund ble det uttalt:

”Det kan på denne bakgrunn diskuteres om det i det hele gjelder, og bør gjelde, et likebe- handlingsprinsipp…Det kan i alle fall vanskelig aksepteres at politiet avskjæres fra viktig etterforskningsinformasjon fordi det er bundet av et likhetsprinsipp overfor mediene…[R]iksadvokaten er kommet til at det ikke gjelder noe absolutt likhetsprinsipp når opplysningene gis mediene i rent etterforskningsøyemed. Politiet bør likevel være meget varsom med å gi eksklusivitet…”

Etter dette kom Riksadvokaten til at politidistriktet ikke hadde brutt retningslinje nr. 2 i rundskrivet.¹³⁴

131 Rundskriv R. 2291/80 (1981) pkt. I

132 Ibid

133 Ibid