Oppsummering gruppearbeid – ROP fagsamling Scandic Hell 27. aug. 2019

Faggruppe ROP Trøndelag (Velferdsnettverket i Trøndelag)

1

Oppsummering gruppearbeid – ROP fagsamling Scandic Hell

27. aug. 2019

Gruppedialog 1: Hvordan jobber kommunen for å få oversikt over bo- og tjenestebehovet til ROP- brukere?

-

Benytter dere ett eller flere kartleggingsverktøy og er disse samkjørt på tvers av enheter?

(Kartleggingsverktøy jf. nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med samtidig ruslidelse og psykisk lidelse).

Det benyttes en rekke ulike kartleggingsverktøy i kommunene på både individ- og gruppenivå for å få oversikt over bo- og tjenestebehovet til ROP-brukere. Noen eksempler som nevnes:

- Brukeplan - Profil - IPLOS - Audit - Dudit - HK-velferd

- Brukertilfredshetsundersøkelse.

Flere viser også til egenutviklede kartleggingsverktøy, eller har tatt utgangspunkt i nasjonale kartleggingsverktøy med egne vri.

Mangel på felles kartlegging over etatene, og ønske om at det samme verktøyet benyttes i kommunen på tvers av etat- og tjenesteområder, er gjennomgående tema i mange av gruppene. Et problem mange fremhever et at de ulike systemene ikke snakker sammen, og det blir vanskelig å hente ut informasjon og få til en god planlegging av tjenester og tiltak. Oversikt på gruppenivå blir dermed også mangelfull.

 Hva er behovet og utfordringene i kommunen samlet? Hvilke bo- og tjenester skal vi planlegge for framover for mennesker med ROP-lidelser? Manglende oversikt vanskeliggjør god

planlegging på system- og ledernivå i kommunen.

Godt samarbeid mellom de ulike instansene og flyt mellom tjenestene, og det å ha muligheten til å gå utenfor «boksen» gir innblikk i behovet for ulike tjenester. Tverrfaglige team som jobber sammen med utredning av de ulike behovene er et godt grep, og samarbeidsmøter og ansvarsgruppemøter med aktuelle tjenesteutøvere brukes også til å kartlegge bo- og tjenestebehovet.

En kommune har etablert et hverdagsmestringsteam, hvor alle nye brukere som søker om tjenester, blir tatt opp i teamet. Bruker beskriver hva behovet er, teamet går inn og kartlegger, og gir tjenester.

Dersom det skal gis langvarige tjenester, går psykisk helse og rus inn og gir tjenester. Kommunen har også ukentlig møter for psykisk helse og rus, forvaltningskontor, DPS, hverdagsmestringsteamet for å vurdere hvilke tjenester brukerne skal ha (etter søknad).

I en kommune er det tildelingstjenesten som kartlegger tjeneste- og boligbehovet før et felles tildelingsmøte, hvor leiekontraktsforvalter fra eiendomsdrift, miljøvaktmester, NAV og rus-

psykiatritjenesten er tilstede. En annen kommune gjør også en kartlegging etter at personer har flyttet inn i bolig. Målet er å få til en differensiering med tanke på beboersammensetning. Kan man endre boligtilbudene, slik at de passer bedre til brukergruppen? Det vurderes også om bruker har tidligere bohistorikk som tilsier at det bør signeres en oppfølgingsavtale før signering av husleiekontrakt.

2 Tjenester innen rus, arbeid og aktivitetssenter og boligsosialt team får med seg mye om ulike bo- og tjenestebehov. Flere lavterskeltilbud og tjenester som er mye ute får med seg hva som er

behovet, og identifiser ROP-brukere og melder videre i systemet. En kommune viser til at NAV rapporterer og har oversikt over hvem som har behov.

Flere fremhever at kartlegging kan være krevende, fordi mange (med ulik vektlegging og fagbakgrunn) må involveres og koordineres, ansvarspulverisering kan oppstå, det kan være få ansatte som begrenser mulighetene man kan gi, og det er krevende å få til tilbud som passer den enkeltes behov. Taushetsplikten stopper også info-flyt mellom instansene.

Samarbeid mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten fremheves også som viktig for å tilrettelegge for et godt behandlingsforløp. Informasjonsflyt inn og ut av soning er også avgjørende for å sikre målrettede tiltak og rett tjeneste til rett tid.

Selv om praksis kan fungere så mangler det systematiserte rutiner for kartlegging og samarbeid mellom etater og tjenester i – og utenfor – kommunen. Et forsøk på å løse dette i en kommune, er en nylig utarbeidet samarbeidsavtale mellom de ulike enhetene, samt forpliktende samarbeidsmøter også på ledernivå (hvor også anonyme enkeltsaker har vært drøftet).

Forslag for å få til bedre kartlegging:

 Ønske om en nasjonal standard/lov om at alle ROP-pasienter skal ha en årlig kartlegging.

 Skape felles kartleggingsverktøy som alle involverte instanser i kommunen benytter.

 Felles samhandlingsplan for bruker.

 Inngå gjensidighetsavtale med bruker (plikter, forventninger, aktiviteter, reaksjoner).

 Endring i lovverk ift. taushetsplikt ville gjort det enklere. Taushetsplikt-utfordringen kan ev.

løses med ansvarsgruppe/IP, men infoflyten kan fortsatt stoppes av bruker. En mulighet er å få samtykke i første kartleggingssamtale.

 Fast evaluering fra bruker fremheves også.

 Økt koordinering/fellesskap ift. rus-psykisk helse, eller slå sammen rus og psykisk helse

 Tilstedeværelse på brukernes arenaer (bl.a. følge til utredning).

 Rapportere avviksmeldinger for å synliggjøre behovet for mer ressurser og faste rutiner.

 Flere kommuner fremsnakker samarbeid med nabokommuner for bedre og mer systematisk kartlegging.

Gruppedialog 2: Hva er de største utfordringene i arbeidet for ROP-brukere i kommunen og i samarbeid med andre aktører?

-

Hvilket spesifikt område ønsker din kommune å sette seg mål og få spesiell oppfølging på, i samarbeid med andre kommuner og/eller den statlige samarbeidsgruppen?

SAMHANDLING

 Organisering i kommunen er en utfordring når man jobber med denne brukergruppa. For lite samarbeid på tvers av de ulike instansene i kommunen og mange involverte aktører, gir fragmenterte tjenester.

 Formelle samarbeidsrutiner og ansvarsområder mangler – hvem gjør hva? Systemet blir til hinder for at man kan løse problemet.

 Vanskelig med samarbeid mellom de ulike instansene grunnet taushetsplikt og manglende samtykkeerklæring fra bruker. Taushetsplikten hindrer god dialog og for informasjonsdeling.

 Gruppe som flytter mye: Byttes av hjelpere. All info følges ikke, mye uskreven kunnskap.

 Utfordrende å koordinere individuell plan, fordi ikke alle er så flinke til å bruke den, f. eks fastleger som har for mange systemer å forholde seg til.

3

 System for dokumentasjonen er ofte mangelfull og vanskelig å finne frem til/eks. referat fra ansvarsgruppemøter. Ikke felles saksbehandling/ journal.

 Spesialisthelsetjenesten må forplikte seg mer for denne målgruppen, spesielt personer med personlighetsforstyrrelse. (eks dyssosiale); de er upopulære. Samhandling mellom 1. og 2.

linja er utfordrende: Taushetsplikt, ansvarsfraskrivelse. Hvem avgjør hva?

 Sårbare overganger mellom bolig - fengsel – behandlingsopphold - oppfølging i kommuner.

 Manglende fleksibilitet i jobben. For mye regelverk å følge. For lite mulighet til beslutningsmulighet.

 Mangel på tilstrekkelig lovverk, rammer, forpliktende samarbeid. Eks verge. Husleieavtaler/ bo og tjenesteavtaler.

FELLES VERDIGRUNNLAG I KOMMUNEN

 Stor avstand mellom «politikerne, forvaltning og brukeren».

 Stigmatisering - som henger igjen i hele hjelpeapparatet. Pasienten og de som jobber nært opp mot brukeren må bruke mye energi for å få til gode oppfølgingsløp.

 Lite forståelse hos enheter som ikke kjenner pasientgruppen så godt. Mangel på felles forståelse.

 Virker som om ROP tjenester fremdeles blir mye hemmeligholdt, psykiatrien holdt unna somatikken.

RIKTIG BOLIG

 Utfordrende med forsvarlige botilbud. Mangler tilbudet til de aller dårligste. Flere kommuner ønsker å etablere bofellesskap (med døgntjenester), men det er for dyre driftsmidler.

 Kommunene har ofte et smalt tilbud. Utfordrende hvis søker ikke ønsker/ takker nei til det ene tilbudet som kommunen kan tilby.

 Hvor skal vi plassere dem som ikke slutter å ruse seg? Sammen med andre som ruser seg?

Det ønsker de ofte ikke. Plassering er vanskelig, og dialogen med naboer. Vanskelig å bosette i ordinære bomiljø uten oppfølging.

 Ofte blir ROP pasienter satt inn i miksede grupper med lettere psykisk utviklingshemmede, noe som oppleves som utfordrende og uheldig.

 Mangel på krisebolig/akuttbolig utfordrende i flere kommuner.

 Vanskelig å få til praktisk hjelp til å bo. Hvor blir det av den gode gamle sosialarbeideren?

 Krevende å motivere pasienten/brukeren til å beholde boligen. Ofte husleierestanser, som bidrar til at de enten mister eller flytter derfra. Vanskelig å tvinge til å beholde verge.

 Botiltakene gjør mye for å holde på brukeren i boligen, strekker regler, for å hindre at de blir bostedsløs og at de er til mer skade på samfunnet.

 Botiltak: Opphoping av kriminalitet, rus osv. det blir et «hardt» miljø. Botilbud med dårlig rykte en utfordring.

 Store skader på boligen, hvem skal betale? Krever godt samarbeid på tvers. Dele på regningen?

 Hva gjør vi med tunge rusmisbrukere som får tildelt bolig, men sier fra seg oppfølgingstjenester? Miljøvaktmester kan kompensere.

RELASJON BRUKER-TJENESTEAPPARAT

 Manglende samarbeidsvilje blant brukerne som trenger tjenester/hjelp mest. Ikke alle ønsker hjelp

 Riktig kompetanse blant de ulike profesjonelle. Hva bruker trenger vs. hva vi tror brukerne trenger? Forskjellig virkelighetsforståelse mellom bruker-hjelpeapparat.

 «Folkeopplysning», vet brukerne selv hva de har krav på? Pasientgruppen kan ha vansker med å forstå system, regler. Kan også ha lite kjennskap til de ulike tjenestene som finnes.

Opplevelsen av å være ROP-pasient i en liten kommune – stigmatiserende.

4

 Krevende målgruppe når gode rammer for oppfølgingen mangler og det er begrenset med hjelpemidler.

 Grensesetting tjenesteapparat: Vanskelig å holde igjen hvis bruker ønsker mye hjelp.

 Pårørende er ofte bekymret – holder behandlingen denne gangen? De som står nær brukeren, føler på mye ansvar.

 Utfordrende for den som skal følge opp brukeren, miljøterapeuten. Svært mange oppgaver.

 Krevende å følge opp denne pasientgruppa ift. personlig økonomi. Frivillig forvaltningsavtale møter skepsis i enkelte fagmiljø, og tvungen forvaltning er krevende å gjennomføre.

 Ansatte kjenner på utilstrekkelighet og tillit er en utfordring.

 Sikkerhet for ansatte - dette er noe av det viktigste og se på fremover. Arbeidsmiljølov vs.

tjenester. Brukere med voldsatferd krevende.

RESSURSER/ØKONOMI

 Behov for differensierte tjenester med ulike typer boliger og tjenestenivå. Generalisering er vanskelig pga. individuelle behov/utfordringer: rus, vold, psykisk helse.

 Behov for å være tilgjengelig når bruker etterspør hjelp/tjenester (fleksibilitet i tjenestene).

 Det er få arenaer å møte brukerne på - behov for mer oppsøkende virksomhet, f. eks ambulant miljøvaktmestertjeneste og flere lavterskeltilbud for å ivareta de uformelle tjenestene. Tilrettelegging av mer meningsfulle hverdager (VTA).

 Små kommuner opplever utfordringer med få personer med i hver målgruppe og det å bygge opp et tilstrekkelig bo- og tjenestetilbud.

 Kamp om ressursene i kommunen: Mange trenger hjelp. Hvem kjemper for ROP-gruppa?

 Viktig at leder tør å ta de vanskelige bestemmelsene, stå i et «annerledes» oppfølgingsløp.

 De som jobber lavterskel (f. eks Kirkens bymisjon) må kompensere for at hjelpeapparatet blir mer kompleks, f. eks at NAV sine tjenester er mer digitalisert, begrenset åpningstid osv.

 Nedbemanning nødetater en utfordring.

 Vi ser utfordringer opp mot personer med utviklingshemming og ROP- lidelse. Dette er en økende.