Opprettelsen Øyvind Nøttestad

(1)

Opprettelsen

Øyvind Nøttestad

Fylkesmannens miljøvernavdeling 25 år

(2)

Innhold

DN- og SFT-direktørenes forord ... 3

Forfatterens forord ... 4

Innledning ... 5

1. VEKST FOR ALLE PENGA 6 2. REAKSJONER MOT VEKSTEN 8 Fraflyttingsproblemer i distriktene og pressproblemer i byene... 8

Økende protester mot naturinngrepene. ... 8

Kampen om vassdragene hardner til ... 10

Mardøla ... 11

Vekst med vern ... 12

Gamle boligmiljøer raseres. Kulturminnevernet utvides.... 12

Luft- og vannforurensningsproblemene kommer ut av kontroll... 14

Frykt for oljekatastrofe ... 16

Frykt for ressurskrise ... 16

Troen på den teknologiske utviklingen slår sprekker...17

Norge planlegger atomkraftverk ... 17

Miljøvernbølgen vokser ... 19

3. NORGE OPPRETTER EN STATLIG MILJØVERNFORVALTNING 21 1960: Troikaen i Sør-Trøndelag blir spydspiss for Fylkesmannens utbyggingsavdeling. ... 21

Konsulenter for friluftsliv og naturvern knyttes til utbyggingsavdelingene i 1971. ... 22

Den første forvaltningen av kulturminner på fylkesnivå...23

Vann- og avløpskontoret i NVE oppretter regionale distriktskontorer i 1971. ... 23

Miljøverndepartementet opprettes i 1972. De første brikkene faller på plass ... 24

4. DEN LANGE VEGEN FRAM TIL MILJØVERNAVDELINGENE 25 De regionale distriktskontorene til Vann- og avløpskontoret legges ned i 1974. Forurensningsmyndighetene oppretter ”Trekanten”...25

Organiseringen av naturvern og friluftsliv på fylkesnivå...27

Kulturminnevernet på fylkesnivå ... 28

Fylkeskartkontorene etableres i 1977 ... 28

Hard strid om oppgavedelingen på fylkesnivå ... 28

Fylkesmannens miljøvernavdeling opprettes i 1982... 30

5. PIONERER OG FRONTSOLDATER I MILJØVERNARBEIDET 33 Vill vest i landbruket ... 33

Kamp og konflikt i vernearbeidet ... 34

De første suksesshistoriene ... 35

De lange linjene ... 38

Grafisk utforming: Dialecta Kommunikasjon, www.dialecta.no Trykt på Cyclus, 100% resirkulert papir. Opplag: 2.000. Juni 2007 Forsidebilde: Issoleie på Valdresflya.

(3)

Kjære leser!

Kunnskap om vår egen historie er viktig. Vi lærer av både suksessene og de mulige tabbene vi gjør. Det gjelder hver av oss som enkeltmennesker. Det gjelder også de organisasjonene vi arbeider innenfor. Erfaringene er viktige i den daglige virksomheten vår, og i den planleggingen vi gjør for framtida.

1. september 2007 er det 25 år siden fylkesmennenes miljøvernavdelinger ble opprettet. Suksesshistoriene er mange. Norge er blitt et synlig langt renere land i denne perioden. Samtidig er antall vernede områder mangedoblet.

Miljøvernavdelingene har i vesentlig grad bidratt til mange av disse resultatene.

Jubileet gir et kjærkomment påskudd til å sikre oss at fortellingen om opprettelsen av miljøvernavdelingene kunne bli skrevet ned. Vi stilte spørsmålene:

Hvilke drivkrefter ledet fram til opprettelsen? Hvilken beslutningsprosess lå bak?

Og hvilken rolle spilte forløperne for miljøvernavdelingene?

Øyvind Nøttestad har lang fartstid fra Miljøverndepartementet og SFT. Han har skrevet flere bøker om miljøvernforvaltningens historie. Det var nærliggende å spørre ham. Fortsatt er det flere medarbeidere som var med på det som skjedde i årene før 1982. Med god hjelp fra disse og fra mange andre i ulike deler av miljøvernforvaltningen kom manus til denne boka på plass.

Boka er engasjerende og lærerik lesing. Vi er sikre på at mange - i tillegg til oss - vil få glede av den.

God fornøyelse!

Janne Solli DN-direktør

Trondheim, 1. juni 2007

Ellen Hambro SFT-direktør

Oslo, 1. juni 2007

DN- og SFT-direktørenes forord

(4)

Øyvind Nøttestad

Oslo 1. juni 2007

Forfatterens forord

Med fødselsdato 1. september 1982 er Fylkesmannens miljøvernavdeling den yngste i miljøvernfamilien. Men minstemannsbetegnelsen blir likevel feil.

Miljøvernavdelingen ble unnfanget lenge før 1982. Veksten og utviklingen under det lange svangerskapet var så formidabel at miljøvernavdelingen allerede ved fødselen var svært så oppegående – tydelig preget av både arv og eget erfaringsgrunnlag.

På enkelte områder hadde den allerede i 1982 vært miljøvernarbeidets frontsoldat i over 15 år.

Hva er i historien bak fødselen? Da jeg ble spurt om å skrive denne fortellingen, var jeg ikke vanskelig å overtale. Denne historien er jo også fortellingen om en periode i norsk historie hvor store deler av befolkningen forandret kjerneverdier.

Det påvirket politikken. Det påvirket det offentlige forvaltningsapparatet.

Og det påvirket i høy grad mange av oss som gikk inn i de nye saksområdene.

Det er i seg selv en spennende historie. Men samtidig griper den inn i den dagsaktuelle miljøpolitiske situasjonen: Brytningstiden mellom vekst og vern er på ingen måte avsluttet. Dagens viktigste miljøutfordringer viser tydelig at vi er fortsatt midt opp i denne brytningen. Erfaringene fra fortiden kan da være en viktig ballast for miljøvernarbeidet i framtida.

Trilogien Miljøvernforvaltningen i tidsperspektiv(1999) og SFT:

Fra forkynner til forvalter(2002) danner en viktig del av grunnlagsmaterialet for denne fortellingen. Verdifulle bidrag fra flere av dem som jobbet i forløperne for miljøvernavdelingene danner et annet viktig grunnlag. Medarbeidere fra deler av miljøvernforvaltningen har også deltatt i kvalitetssikringen og det øvrige arbeidet med boka. Takk til hver enkelt!

(5)

Mot slutten av 1960-årene sto miljøvern fram som den aller viktigste samfunns- oppgaven her i landet. Da Miljøverndepartementet ble opprettet i 1972, var derfor dette med bred tilslutning i befolkningen og i de politiske miljøene.

På dette tidspunktet var det også enighet om at den framtidige miljøvern- forvaltningen måtte omfatte et ytre apparat. I tillegg til direktoratsfunksjoner sto forvaltningsoppgavene på fylkesnivå helt sentralt.

Den sterke viljen til å styrke miljøvernarbeidet skyldtes ingen tilfeldighet eller enkeltstående hendelse. Den var et resultatet av en utvikling over mange år.

Selv om viktige deler av miljøvernforvaltningen har historiske røtter flere hundre år bakover i tid, finner vi de aller viktigste årsakene i den perioden som begynte etter siste verdenskrig.

En av årsakene finner vi i befolkningsutviklingen. Fra 1945 til 1970 økte folketallet fra 3 til 4 millioner. Selv i et sparsomt befolket land som Norge, skjedde ikke dette uten at presset på naturressursene mange steder økte kraftig. En minst like viktig årsak finner vi i den sterke økonomiske veksten i denne perioden.

Innledning

(6)

Høsten 1945var det Stortingsvalg i Norge. Landet skulle gjenreises etter krigen. Arbeiderpartiet gikk til valg med parolen «Bygg landet!». Partiet vant valget. Det fikk rent parlamentarisk flertall på Stortinget og dannet regjer- ing med Einar Gerhardsen som statsminister. Dette ble innledningen til en usedvanlig lang og usedvanlig stabil situasjon i norsk politikk. Helt fram til begynnelsen av 1960-årene hadde vi Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon og med rent parlamentarisk flertall i ryggen i Stortinget. I nesten hele denne perioden satt Einar Gerhardsen som statsminister.

I mange årvar det også bred politisk enighet om nødvendigheten av øko- nomisk vekst. Veksten skulle komme ved å ta naturressursene i bruk langt sterkere enn tidligere. En storstilt indu- striutbygging skulle skaffe landet hardt tiltrengte eksportinntekter. Industrien skulle gjøres konkurransedyktig ved at

staten påtok seg å skaffe til veie store mengder billig elektrisk kraft.

”Ta den nye teknologien i bruk!”

var parolen fra politikerne. Bruken av moderne teknologi sto helt sentralt i strategien for å oppnå den økonomiske veksten. Teknologien skulle tas i bruk på alle områdene i samfunnsutviklingen: I primærnæringene (symbolisert ved traktoren i forgrunnen på valgplakat- en), i kommunikasjonene (symbolisert ved elektrifiseringen av jernbanen), i byggingen av industrianleggene og framfor alt i den sterke utbyggingen av vannkraften. Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen gikk inn i sin glanstid.

I 1945 ble det produsert 10 milliarder kWh (10TWh). Ti år senere var tallet mer enn fordoblet til 22 TWh. Ved inngangen til 1970-årene var det syv- doblet til ca 70 TWh. I dag er produk- sjonen på cirka 120 TWh.

Nye, store industrianleggvokste fram på steder som Årdal, Mo i Rana og Glomfjord. Folk fra primærnæring- ene søkte til industri, bygg og anlegg.

Antall sysselsatte i industrien økte fra 313.000 i 1945 til 452.000 i 1955.

Med synkende arbeidskraft i primær-

næringene presset nye teknikker seg fram her også: Traktorer, motorsager og mer effektivt fiskeriutstyr ble vanlig.

Naturvitenskapsmennene(ingeniør- ene, kjemikerne og fysikerne) var de store heltene. Teknologene ble betraktet som de aller viktigste samfunnsbyg- gerne. Da forfatteren av denne boka i 1962 begynte på Norges Tekniske Høgskole (NTH), var dette et lukket studium. Høgskolen kunne velge ut de studentene som hadde de beste artiumskarakterene. Ved NTH var linjen for teknisk fysikk den aller vanskeligste å komme inn på. Her ble atomfysikerne utdannet. De fleste av dem begynte deretter sitt yrkesliv ved Institutt for atomenergi. Fram til 1970-årene var dette en spydspiss og en maktfaktor i og utenfor det teknologiske miljøet i Norge.

Troen på teknologiensvelsignelser var nesten grenseløs. I 1950 ble alu- miniumsverket i Årdal åpnet. Den mest lovende unge forfatteren den gang, Agnar Mykle, leste opp sin egen prolog for den store dagen. ”Seirer Årdal, kan vi føye et nytt vers til ”Ja, vi elsker” og til Internasjonalen”, sa han. Da Kong Haakon åpnet den første prøvereaktor- en for atomkraft på Kjeller utenfor Oslo i 1951, var det med en nesten ufattelig nasjonal stolthet dette skjedde. Tenk, det en gang så fattige utkantlandet

1. Vekst for alle penga

Arbeiderpartiets valgplakat 1945.

Foto: Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek.

Utbyggingen av vannkraften sto sentralt i strategien for økonomisk vekst. Foto: Birger Lindstad.

Copyright Riksantikvaren.

(7)

Norge var nå det femte landet i verden som kunne ta atomkraften i bruk! Bare stormaktene USA, Sovjetunionen, Storbritannia og Frankrike hadde klart dette før oss.

Godt hjulpet avMarshallhjelpen fra USA ble resultatet av denne satsingen en langvarig og sterk økonomisk vekst her i landet. I perioden 1947 - 70 økte Norges brutto nasjonalprodukt med gjennomsnittlig hele 4,7 prosent hvert eneste år. Denne veksten la grunnlaget for et økt forbruk. En etter en falt de mange rasjoneringsordningene av ulike forbruksvarer bort. I 1960 falt den siste.

Da kunne alle som hadde råd til det, kjøpe seg bil. I 1950 var det ca. 50.000 personbiler her i landet. De hadde under 50.000 km offentlige veger å kjøre på. I 1970 var personbilantallet 15-doblet og veilengden var økt til 80.000 km. Antallet fritidshus økte fra 55.000 i 1945 til 190.000 i 1970.

I den korte perioden fra 1965 til 1970 ble antallet fritidsbåter fordoblet til 100.000.

I mange år var detbred enighet om alt dette. Folk flest ønsket den øko- nomiske veksten og det økte materielle forbruket. Troen på teknologiens velsignelser hadde få motforestillinger.

Foreldrene til forfatteren av denne boka ble født i 1903 og 1905. Før de døde i 1970-årene ble de spurt: ”Hva var de lykkeligste årene i ditt liv?” Ingen av dem svarte ungdomstiden. Uten å nøle svarte begge ”1950-årene.” De var i godt selskap. Enkle meningsmålinger fra disse årene viste at folk ble mer og mer tilfredse for hvert år som gikk.

Årsakene som ble oppgitt gikk igjen:

Trygge arbeidsplasser og en gradvis bedre materiell standard og et økende materielt forbruk.

Dette var helt i tråd med politikernes og samfunnsplanleggernes antakelser i årene etter krigen: Folk ville bli lykke- ligere med et økt materielt forbruk. Når folk deretter kom opp på et visst mate- rielt nivå, antok planleggerne at behov- ene ville endres mot mer immaterielle verdier. Planleggerne fikk rett i det første: Folk ble mer tilfredse med økende forbruk. Dette skjedde helt fram til begynnelsen av 1960-årene.

Men deretter har behovet for økt mate- rielt forbruk tilsynelatende ikke avtatt.

Forbruket er blitt mangedoblet uten at tilfredsheten har steget.

Valgplakatene i 1951, 1953 og 1955:

Veksten var det aller viktigste. Foto:

Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek.

(8)

Slik innledet Jahn-Arill Skogholt i 1971 sin vise. Gjennom lokal dialekt ble det satt ord og toner på vemodet, bitterheten og sorgen mange følte ved den fraflyttingen som skjedde i distriktene. Visen gikk som en farsott over landet da Miljøverndepartementet ble opprettet. Problemene visen satte søke- lyset på hadde utviklet seg gjennom flere tiår.

De mange nye arbeidsplassene, den sterke boligbyggingen og velstandsutviklingen i 1950- og 1960-årene kom ikke jevnt fordelt over landet. I disse årene skjedde det en økende sentrali- sering. I 1945 bodde halvparten av befolkningen i byer og tettsteder. I 1970 hadde denne andelen økt til 2/3.

Bak tallene lå det dramatikk for mange

av dem som ble berørt.

Gjennom 1950- og 1960- årene flyttet store befolkningsgrupper fra distriktene inn til byene og til de nye industristedene. Et av resultatene ble fraflytings- problemer i distriktene. Mange syntes det var vondt å forlate gården hvor flere generasjoner før dem hadde lagt grunnlaget for livet til seg selv og sine etterkommere. Men problemene deres stoppet ikke der. Når de flyttet inn til de nye industristedene eller de større byene, var livet der ikke alltid noen dans på roser. Pressproblemene i de største byene var store. Trangboddhet, manglende infrastruktur og helsefarlige arbeidsplasser var det som møtte mange av dem.

Den første sterke reaksjonen mot den økonomiske veksten kom dermed på et

område som burde vært forutsett av planleggerne:

Problemene oppsto nettoppi en periode hvor både politikerne og embetsverket hadde stor tro på at det innenfor grensene av nasjonalstaten var fullt mulig å styre samfunnsutviklingen mot vedtatte politiske mål. Dette kunne skje gjennom hensiktsmessige regule- ringer og en fornuftig planlegging. Når fraflyttingsproblemene nå ble avdekket, var det mange som mente at offentlige myndigheter burde engasjere seg langt sterkere for å forebygge og begrense problemene. Vi fikk vi et nytt ord i sam- funnsdebatten: distriktspolitikk. Det har vært der i alle årene etter dette.

2. Reaksjoner mot veksten

Ingen trær vokser inn i himmelen. Gradvis oppsto det reaksjoner mot veksten. Det begynte nesten umerkelig på ulike steder i landet og på ulike områder i samfunnsutviklingen. Problemer som ikke var forutsatt, dukket opp.

I løpet av ti - femten år vokste flere av disse problemene sterkt. Reaksjonene mot veksten ble dermed etter hvert så sterke at de ble en maktfaktor i norsk politikk.

Fraflyttingsproblemer i distriktene og pressproblemer i byene

Kvar er hammeren, Edvard.

Du treng han vel no

Når døra skal spikrast igjen?

For i utbygda, Edvard, skal ingen mann bo.

Du skal reise til byen min venn.

Fraflyttingsproblemene la grunnlaget for utviklingen av norsk distriktspolitikk

Økende protester mot naturinngrepene

Med fanebærere somFridtjof Nansen fikk interessene for friluftsliv og naturvern et kraftig puff framover allerede ved begynnelsen av 1900-tallet.

I 1904 holdt professoreneY. Nielsen og N. Willeet foredrag i Den Norske Turistforening som da nettopp var stif- tet. De henviste til opprettelsen av nasjonalparker i USA fra 1882 og beslutningene om å opprette tilsvarende områder i Sverige:

Interessen for friluftsliv og naturvern økte samtidig som de mange naturinngrepene skapte sterke konflikter Foto: Svein Magne Fredriksen.

Copyright: Miljøverndepartementet.

(9)

”Skulde der ikke være grund til at tænke paa noget saadant hos os?

At holde af en del af Norge?

At lade denne bevare sin oprindelige natur til de kommende slægter?”

Forslaget vekket ingen respons.Var det noe vi hadde nok av i dette landet var det store områder med urørt natur!

Tross flere initiativ gjennom de etter- følgende 40 årene møtte tilsvarende forslag liten forståelse.

Om ønskeneom nasjonalparker ikke hadde fått mange tilhengere, var interessen for friluftslivet likevel høyst oppe- gående. Da Oslo kommune planla en ny høyspentledning gjennom

Nordmarka høsten 1946, utløste dette en folkelig mobilisering som få andre politiske saker har gjort før eller siden.

Ifølge Aftenposten 29. november dette året samlet demonstrasjonstoget mot dette inngrepet 18.000 mennesker.

30.000 mennesker var samlet på Rådhusplassen da appellen ble holdt.

I siste halvdel av 1950-årenevokste interessene for både naturvern og friluftsliv i Norge. Det samme gjorde de mange inngrepene i naturen. Stadig flere oppdaget at de store uberørte naturområdene ble færre og færre.

Samtidig ble områdene mer og mer

fragmentert av stadig flere og større inngrep. De mange og omfattende kraftutbyggingene kom til å skape de største konfliktene. Men også en utstrakt vegbygging, omfattende flate- hugst i skogbruket, hyttebygging i strandsonen og andre naturinngrep medvirket til at konfliktene ble mer og mer uttalt.

Kravene om at det måtte utvikles en egen offentlig administrasjon med egnede virkemidler for å ivareta interessene for naturvern og friluftsliv ble gradvis sterkere. Noen viktige virkemidler kom etter hvert på plass:

• Lov om naturvern i 1954.

Lovens § 1 lød: “Kongen kan bestemme at områder av land eller vann skal være fredet når det ansees ønskelig av vitenskapelige eller historiske grunner, eller på grunn av områdets naturskjønnhet eller egen- art.”

• Midlertidig Strandlovvedtas i 1954.

Loven ga hjemmel for å nedlegge byggeforbud inntil 300 meter fra sjøen.

• Naturfredningsrådetble opprettet i 1955. Naturvernloven forutsatte at aktuelle saker skulle behandles av et eget råd med en fast ansatt offentlig tjenestemann til disposisjon.

• Friluftsloveni 1957. Loven forutsatte opprettelsen av Statens friluftsråd og

at det i hvert fylke skulle opprettes en fylkesfriluftsnemnd. I flere fylker ble det etter hvert tilsatt en egen deltidssekretær for nemnden. Fram til 1971 var dette den eneste bemanningen på fylkesnivå på dette saksfeltet.

Lovene i seg selv var ikke nok. Alene dannet de ikke noe sterkt bolverk mot det som mange etter hvert oppfattet som en rasering av mulighetene for naturvern og friluftsliv. Utålmodigheten i store deler av befolkningen økte. Hvor ble det av de konkrete resultatene?

Hvorfor ble det aldri noe av de store omfattende naturfredningene? Hvorfor ble det ikke etablert nasjonalparker som Nielsen og Wille hadde gått inn for allerede i 1904, og som det mange ganger senere var blitt foreslått? Andre land hadde jo maktet dette 60 - 80 år tidligere. Og hvorfor ble det ikke bygd opp noen offentlig forvaltning som kunne drive fram frilufts- og naturvern- interessene med større tyngde?

Med moderne teknologi, nye fjellsprengningsmetoder og stadig større anleggsmaskiner kunne de enkelte inngrepene bli svært store. Dette bildet er tatt fra Titanias dagbrudd på Tellnes i nærheten av Jøssingfjorden. Hjulene på dumperne på bildet er større enn en middels turistbuss (Foto: Titania AS).

Inngrepspresset føltes sterkt. Ville dette bli resultatet av vernearbeidet?

(10)

Vannkraftutbyggingenvekket den sterkeste striden. I begynnelsen av 1960-årene var mer enn 1/3 av vassdragene våre regulert til kraftutbygging. Naturinngrepene ved slike utbygginger fortsatte likevel utover i 1960-årene i økende tempo.

I sin selvbiografi”Mitt liv og mitt livs- verk” fra 1939 beklager Sam Eyde seg over at utbyggingen av vannkraft ble hindret av norsk husmannsånd og trangsyn. ”Det er vel et stort spørsmål om vår fossekraft noensinne vil bli rimelig utnyttet,” var hans spådom.

På dette punktetkom Eyde til å ta feil. Ved inngangen til 1970-årene var det tvert imot svært mange som lurte på om det i det hele tatt ville være noen vassdrag i Norge som ikkeville bli bygd ut.

Det var i kampen omvassdragene at miljøvernbevegelsens misnøye med naturvernpolitikken først ga seg utslag i 1960-årene. En lang rekke vannkraft- prosjekter illustrerte disse konfliktene.

I midten av 1990-årene skriver Øystein Dahle, den daværende formannen i Den norske Turistforening, om dette:

“Det moderne menneskettrenger den uberørte natur for å hente inspira- sjon, livskraft og livsvilje, og derfor har

inngrep i vassdragsnaturen blitt møtt med fortvilelse, med vantro og med skuffelse, og de tørre elvene blitt frem- skrittets pris. Vassdragene er en viktig del av naturarven, og det er ikke lett å forstå at ødeleggelse av naturarven kan kalles fremskritt når alle er enige om at ødeleggelse av kulturarven må kalles vandalisme. Vassdragsvern er respekt for natur og ydmykhet i forhold til natur. Vi er opplært til å gjøre det som lønner seg, men det er et tankekors at det som lønner seg på alle plan - pri- vatøkonomisk, bedriftsøkonomisk og nasjonaløkonomisk, henger sammen med en adferd som ikke kan videre- føres på sikt.

Nå ville det være urimelig å etterlate det inntrykk at hvert eneste inngrep for å temme kjempekreftene i det ren- nende vannet har vært galt og kritikk- verdig. Vi erkjenner nok alle sammen - om enn med et visst vemod - at vårt moderne samfunn ikke minst må takke våre tidligere kraftutbyggere for vår raske marsj mot vårt velstandsnivå, vi forstår dessuten at vannkraft er forny- bar energi, men vi forstår ikke, - og kommer heller aldri til å forstå -, hvor- for vi ikke kan bli enige om når nok er nok. Vi skremmes når kraftutbyggerne med høy røst slår fast at vann som ikke går i rør er bortkastet vann, men vi gledes selvfølgelig når viktige, konflikt- fylte vassdrag unntas fra kraftutbyg- ging. Og heldigvis er deler av norsk vassdragsnatur tatt vare på gjennom verneplanene. Men utviklingen av verneplanene har ikke vært noen enkel prosess, den har vært fylt av strid og konflikt.

I den tidlige fasen av norsk industriut- vikling var tilgangen på elektrisk energi gjennom kraftutbygging hele tiden vesentlig større enn behovet på samme tidspunkt. Derfor utviklet produksjon og eksport av energitunge produkter seg i denne perioden. Pionerene inn- førte begrepet kraftforedling, og vass- dragene forsvant. Hjulsporene etter Sam Eyde ble etter hvert så dype at vi ikke kom opp av dem.”

Ved inngangen til 1960-årene var protestene allerede sterke. I stedet for konsesjonsbehandlingens ”sak-for-sak”

vurdering, ble det reist krav om en mer samlet vurdering av den framtidige kraftutbyggingen.

Svaret på detteble at Industrideparte- mentet i 1960 nedsatte ”Undersøk- elseskomiteen vedrørende fredning mot kraftutbygging”, bedre kjent som Gabrielsenkomiteen. Komiteen leverte sin innstilling i 1963. Denne regnes som starten på verneplanarbeidet. Det innebar ikke at verneinteressene var fornøyd med forslaget. Komiteen hadde bare pekt på vassdrag som kunne vernes fordi de hadde mindre interesse for kraftutbygging. Dermed ble mindre enn en prosent av landets nyttbare vannkraft foreslått vernet mot utbygging.

Først i 1969- hele seks år etter Gabrielsenkomiteens innstilling - la Industridepartementet fram sin Stortingsmelding om saken.

I denne periodenopplevde naturvern- organisasjonene økt oppslutning og interesse. Men i denne perioden hadde kraftutbyggingen også fortsatt med et større omfang enn noen gang tidligere.

På toppen av det hele resulterte Stortingets behandling av meldingen heller ikke i noen fredninger. Stortinget vedtok at verneplanen skulle videre- føres av et nyttutvalg. Som om ikke dette var nok: Stortinget vedtok også flere nyeutbygginger, blant annet i den naturskjønne Aurlandsdalen. Dette vedtaket ble ikke bare frarådet av de frivil- lige organisasjonene som Den Norske Turistforening. Statens Friluftsråd og Statens Naturvernråd hadde også gått imot denne utbyggingen.

Behandlingen avGabrielsenkomite- ens innstilling og vedtaket om å bygge ut Aurlandsvassdraget illustrerte tydelig at naturvernet så sent som på slutten av 1960-tallet enda ikke sto så sterkt blant flertallet av våre rikspolitikere som den voksende naturvernbevegelsen mente var nødvendig. Sigmund Huse satt sentralt i dette arbeidet i Administrasjonen for friluftsliv og naturvern. Han mener det var grunnlag for å betegne dette som en oppsikts- vekkende nedprioritering av naturvern som samfunnsinteresse. For å illustrere i hvilken grad konsesjonsbehandlingen hadde utviklet seg til å bli ”nærmest en

Kampen om vassdragene hardner til

Vassdragene med de ville fossene var lenge et symbol på norsk uberørt natur.

Dette er Skjeggedalsfossen – før tørrlegging.

Dambyggerne hadde sin stor- hetstid i 1950- 1970-årene.

Foto: Even Gaukstad (Riksantikvar- ens arkiv).

(11)

ren automatikk hvor resultatet var gitt på forhånd” laget han en oppstilling over kraftutbyggingsprosjekter som naturvernmyndighetene fikk til uttalelse i perioden fra 1965 til 1970:

”Av i alt 63 saker ble det på grunnlag av uttalelser fra Statens Friluftsråd og Naturvernrådet gjort innvendinger mot 14 prosjekter som til sammen utgjorde omtrent 1/3 av den ansøkte kraftmeng- de. Av de 14 sakene hvor naturvern- myndighetene hadde gått mot utbyg- gingen, ble to imøtekommet ut fra naturvernhensyn ved den endelige konsesjonsavgjørelsen. Dette utgjorde imidlertid bare 86 GWh/år av de 6310 GWh/år en fra naturvernsynspunkt mente en ikke måtte utbygge, eller knapt 1,5 prosent.”

Men i store delerav befolkningen vokste nå opinionen mot de omfattende naturinngrepene. I en magister- gradsavhandling ved Institutt for sam- funnsforskning pekte Øyvind Østerud i 1970 på at motstanden mot utbyg-

gingen av vassdrag på dette tidspunktet ikke lenger bare var av lokal karakter og knyttet til de enkelte reguleringene.

Motstanden var nå blitt bredere, bedre organisert og prinsipielt begrunnet.

Østerud påpekte to hovedgrunner til dette:

Kraftutbyggingenvar kommet så langt at det bare var begrensede fred- ningsmuligheter igjen. De omfattende inngrepene av uopprettelig karakter i alle landets større vassdrag øker knapp- hetsverdien for andre brukerinteresser i vassdraget.

De store endringenei selve reguler- ingsteknikken (for eksempel ved over- føring av vann fra et vassdrag til et annet) medførte enda større naturinngrep i de enkelte vassdragene enn tidligere.

Det viste segi løpet av få år at motstanden mot kraftutbyggingen måtte sees på en langt bredere bakgrunn. Det dreide seg om en endring i kjerneverdier i store deler av befolkningen.

Midt oppe i detteble Norge rystet av den første storkonflikten i norsk kraftutbygging.

Mardøla

Sportsfiske var en av mange bruker- interesser som ble skadelidende av kraftutbyggingen.

Foto: Svein Magne Fredriksen.

Copyright: Miljøverndepartementet

I juli 1970- midt under naturvernåret - brøt Mardøla-aksjonen løs. Saken ble førstesideoppslag i alle landets aviser.

Det var planeneom utbygging av den praktfulle Mardalsfossen, inngrepet i naturen, konsekvensene for nærings- grunnlaget i distriktet og saksbehand- lingen i denne og flere lignende saker som dannet bakgrunnen for protest- bevegelsen som fikk navnet Mardøla- aksjonen. Austre Mardalsfossen skulle vernes! For første gang i Norge oppsto det en solid allianse mellom organiserte miljøvernere og bygdefolk. Deler av landets intellektuelle elite med blant annet filosofiprofessor Arne Næss frontet aksjonen. De aksjonerte ikke på vegne av egne materielle interesser. De protesterte på vegne av naturen selv og på vegne av etterkommende generasjoner. For første gang ble sivil ulydig- het brukt for å hindre en kraftutbygging vedtatt av Stortinget.

Mardølaaksjonen var den enkelt- stående hendelsen som sterkest medvirket til å endre synet på kraft- utbyggingens velsignelser.

Foto: NTB-foto.

(12)

Aksjonen førte ikke fram.Etter en måned ble Arne Næss og de andre aksjonslederne båret bort av politiet.

Få år etter var reguleringen gjennom- ført og fossen borte. Men indirekte fikk aksjonen stor betydning. Bredo

Berntsen skriver om dette:

“Debatten om kraftutbygging er et eksempel på at intense debatter om en konkret sak kan få folk til å skifte kjerneverdier. Ingen kunne lenger debattere kraftutbygging uten iallfall verbalt å ta hensyn til natur- og miljø- vernet. Norges Vassdrags- og

Elektrisitetsvesen var blitt et omstridt offentlig organ, etter i årrekker å ha vært “nasjonalhelt”. Styrkeforholdet mellom de ulike interessene var endret.

Mardøla-aksjonen var både et resultat og bidro selv kraftig til utviklingen.

Et viktig paradoksalt poeng er det selv- sagt at den generelle, rent materielle velstandsutviklingen, drevet fram av det moderne industrisamfunnet, hadde nådd et slikt nivå at mange i stadig sterkere grad så andre verdier som viktige, nettopp slike som uberørt vass- dragsnatur og stille vidder, rent vann og frisk luft.”

Mardølaaksjonen regnes som den første miljøvernaksjonen med bruk av utenomparlamentariske metoder.

Mindre kjent er en annen aksjon som Samarbeidsgruppen for natur og miljø- vern (snm) gjennomførte før

Mardølaksjonen. Den beskjedne aksjon-

en markerte med all sin symbolverdi at miljøvernmyndighetene - etter organi- sasjonens syn - burde spille en langt viktigere rolle i vassdragsregulerings- sakene: På et iøynefallende sted i NVEs lokaler hang et praktfullt, stort innram- met foto av Mardalsfossen. Et av med- lemmene i snm stjal i 1970 bildet fra NVE. Det ble deretter hengt opp i Kommunaldepartementet i Administrasjonen for friluftsliv og naturvern. Ved opphengningen ble det holdt en liten tale hvor det ble uttrykt tro på at Administrasjonen for friluftsliv og naturvern var bedre egnet til å ta vare på fossen enn konsesjonsmyndig- hetene i NVE og Industridepartementet.

Bildet har senere hengt på sentrale steder i Miljøverndepartementet.

Selv om mange syntes miljøvernarbeid- et i perioden fram til inngangen til 1970-årene var preget av store neder- lag i en rekke enkeltsaker, var naturvernet for alvor nå i ferd med å komme på den politiske dagsorden. En indika- sjon ser vi allerede i 1960. Statsminister Einar Gerhardsen uttalte da:

“Fjellviddene kan bli ødelagt som nasjonalgode ved manglende framsyn og planløs disponering.

Å bevare fjellviddene som nasjo- nalt felleseie og å hindre at de en dag blir tilføyd skader som kommende slekter ikke kan gjøre gode igjen, er en nasjonal oppgave.”

Problemforståelsen blant politikerne var altså i ferd med å trenge inn.

Arbeiderpartiets langtidsprogrammer og retorikk hadde fram til da vært konsentrert om økonomisk vekst. I regje- ringens langtidsprogram for 1966 - 69 ble dette endret. “Vekst med vern”ble lansert. Denne ideologien ble senere fulgt opp av vekslende regjeringer. Men hvor mye vekst og hvor mye vern det skulle satses på, har vært under konti- nuerlig politisk debatt. Konsekvensene av denne debatten har til enhver tid utgjort en av de viktigste rammebeting- elsene for dem som har arbeidet innenfor den statlige miljøvernforvaltningen.

Etter 2. verdenskriglå deler av bebyggelsen i ruiner. Verst var det i Finnmark hvor flere av byene var jevnet med jorda.

Gjenreisningble prioritert i de aller første årene. Arkitektene kunne planlegge gjenreisningen på de enkelte stedene ut fra de behovene de antok fremtiden ville bringe. I liten eller ingen grad behøvde de å ta hensyn til eksisterende bebyggelsen. Den fantes jo ikke på disse stedene.

Gleden over det nyeog troen på de teknologiske fram- skrittene bredde seg imidlertid også til andre byer og tettsteder hvor store deler av bebyggelsen ikke var ødelagt. En vanlig oppfatning både i befolkningen, hos planleggerne og politikerne ble etter hvert at det nye alltid var bedre enn det gamle. Det førte mange steder til det vi i dag vil betegne som vettløs rasering av verdifulle gamle boligmiljøer.

Vekst med vern

Gamle boligmiljøer raseres - kulturminnevernet utvides

Fra Gamle Stavanger

(13)

På vestsiden av Vågeni Stavanger ligger et boligområde bygd på 1800- tallet. ”Gamle Stavanger” består av flere hundre små trehus. Etter krigen var området preget av forfall. Det hadde et dårlig omdømme. Her bodde stort sett de mest ressurssvake i byen.

Et enstemmig bystyre fattet vedtak om å rive det gamle og bygge nytt.

På dette tidspunktetvar det én per- son som protesterte. Einar Heden, (senere fylkesreguleringsarkitekt og byantikvar) skrev i avisene og argumen- terte for å bevare bebyggelsen. Dersom dette ble revet, ville noe svært verdifullt bli borte, mente han.

Heden taltelenge for døve ører. Han ble oppfattet som umoderne, gammel- dags og bakstreversk. Framskrittet måtte ikke stoppes.

Til alt hellble ikke bebyggelsen revet med en gang. Det skyldtes ikke manglende vilje hos myndighetene, men manglende kapital både i kommunen og hos private investorer. Et slik kraft- tak hadde man ikke råd til i etterkrigs- tiden. Gamle Stavanger ble liggende og forfalle ytterligere i flere år. Heden brukte tiden godt. Han skrev nye avis- artikler. Etter hvert fikk han flere støtte- spillere. Folk gjorde seg sine erfaringer fra andre saneringsprosjekter. Mange oppdaget at det nye ikke alltid var bedre enn det gamle. Det var verdier ved det gamle som ble borte, og som ikke ble gjenskapt ved de nye og moderne bygningene. Utover i 1950- årene ble Hedens støttespillere svært mange. Mot slutten av 1950-årene fattet bystyret et nytt vedtak: Gamle Stavanger skulle vernes.

Befolkningen i Stavangerhar angret på mange rivningsvedtak. De har aldri angret på dette vernevedtaket. Gamle Stavanger står i dag fram som en av byens perler. Området er en turistatt- raksjon. Det er status å bo der, og Einar

Heden blir regnet som en av byens store sønner.

Gamle Stavanger var ikke noe enestå- ende eksempel. I mange byer skjedde det en tilsvarende utvikling. Etter en lang rekke mer eller mindre tilfeldige rivninger, kom reaksjonene: Var nå dette egentlig et framskritt?

Reaksjonene gav seg uttrykk på mange måter.

”Lyckliga gatan, du finst inte mere.

Du er bliven borte med hele kvarteret”

Slik lød innledningenpå visen Anna Lena Løfgren sang på slutten av 1960- tallet. Her ble søkelyset satt på alle kva- litetene som var blitt borte i nærmiljøet hun hadde vokst opp i, og som hun var blitt glad i. I stedet var det kommet høyhus, parkeringsplasser, veger og asfalt. Sangen traff en nerve hos mange, og ble i lang tid et fast innslag i NRKs populære “Ønskekonserten”.

Kulturminnevernethadde fram til da hovedsakelig avgrenset bygningsvernet til de store og monumentale byggene som Nidarosdomen, Håkonshallen, Akershus festning og Domkirkeruinene utenfor Hamar. Bak arbeidet med å verne enkelte bystrøk, lå det altså noe mer enn tradisjonelle bevaringsønsker.

Hans-Emil Lidén skriver om dette:

“Det var i like stor grad en reaksjon på skyggesidene ved velstandsutviklingen som her kom til uttrykk: sorgen over en tiltakende rasering av gamle og kjente omgivelser som måtte vike for en ny

bebyggelse, og trafikkmaskiner som var helt ute av målestokk med det tilvante, og som derfor virket skremmende og umenneskelige. Også for samfunns- planleggerne og lovgiverne ble det etter hvert klart at det var noe galt med den første etterkrigstids dynamiske samfunnsmodell, hvor omgivelsene ble oppfattet som noe som stadig burde bygges ut eller fornyes. Langsomt vek denne modellen plassen for en modell hvor det bestående i større grad ble sett på som en ressurs som bør vedlike- holdes av samfunnsmessige grunner.”

Kulturminnebegrepetble dermed gradvis utvidet. Vernet kom ikke lenger bare til å omfatte enkeltobjekter, men også grupper og større sammenhenger.

Kulturminnene måtte forvaltes av vernemyndighetene ut fra både nasjonale, regionale og lokale behov.

Dette medførte at verneoppgavene økte radikalt i omfang. Samtidig måtte vernemyndighetene innstille seg på å gå mer aktivt inn i selve samfunnsplan- leggingen. Det første uttrykket for dette kom i den nye bygningsloven i 1965. Denne loven ga flere hjemler for vern. Den inneholdt også en viktig organisatorisk nyskapning:

Kommunene hadde nå fått beslut- ningsmyndighet og forvaltningsansvar.

Det var altså ikke lenger bare staten som hadde ansvar for å ta vare på kulturminnene.

Like etter at bygningsloven var ved- tatt, la Regjeringen fram en stortingsmelding om distriktsplanlegging. Her ble kulturminnevernet spesielt omtalt:

Gamle Stavanger i dag.

Foto: Svein Magne Fredriksen.

Copyright: Miljøverndepartementet.

Det effektive vekstsamfunnet. Slik planla byplankontoret i Oslo at motorveiene skulle gå under og rundt Slottet.

(14)

“For et hvert miljø en tar sikte på å skape, bør sammenhengen med tidlig- ere slekters liv og virke bli bevart og få leve videre. Det gjelder enkeltanlegg som gravhauger og helleristninger, det gjelder kulturhistoriske, kunstneriske eller på annen måte verdifulle bygning-

er og anlegg.

Det gjelder også større bygningsmiljøer fra by og bygd, dersom de har tilstrek- kelige miljømessige kvaliteter. Bevaring og innpassing av disse ting i det moderne samfunn bidrar til å skape kontinuitet og sammenheng i den

enkeltes tilværelse og skaper spennvid- de og rikdom i miljøene”.

Tanker som disse banet også veien for en forandring i synet på hvordan kulturminnevernet skulle organiseres.

Vi vet atvann- og luftforurensninger har skapt problemer i Norge så langt tilbake som på 1200-tallet. Men det var først etter siste verdenskrig problemene økte dramatisk i omfang. Utover i 1960-årene kom de – sammen med de øvrige miljøvernproblemene – til å prege den politiske debatten.

Aluminiumsfabrikkeni Årdal gikk så det suste etter at den ble åpnet i 1950.

Men etter noen få år døde den vernede barskogen i Vettismork i nærheten.

Årsaken var utslippene av fluor fra fabrikken. De samme utslippene førte til at kuene som beitet på markene i området, mistet tennene. Uten tenner fungerer ikke drøvtyggere. De måtte slaktes.

Det var ikke barei Årdal problemene dukket opp. Bedriftene – og de store utslippene – lå jo oftest der folk levde og bodde. Her ble problemene både synlige og følbare. Når barna i Sauda tegnet solskinnsdager, ble sola alltid tegnet mørk rød, nesten brun – slik de skimtet den gjennom det tykke teppet av røyk fra smelteverket. Når fabrikant- ene av vaskemidler reklamerte for skinnende og blendende hvit vask, ble hus- morens ære satt på alvorlige prøver både i Sauda og i andre industrisam- funn. Klærne som hang til tørk på utvendige tørkestativer, tok ofte farge

av sot og røyk fra bedriftene.

Skinnende hvite ble de sjelden. Langs kysten la det seg en kvalmende eim da sildoljeindustrien satte i gang produk- sjonen. Det ble lenge akseptert. «Det luktet penger.» Listen med steder hvor luftforurensningene fra industrien ble plagsomme, var lang. Eksempler på dette var: Sarpsborg, Fredrikstad, Moss,

Oslo, Grenland, Kristiansand, Odda, Årdal, Høyanger, Sunndalsøra, Trondheim, Mo i Rana, Mosjøen og Kirkenes.

Tilsvarende var det på vannsiden.

Industriutslippene påvirket i sterk grad vannkvaliteten i vassdrag og fjorder i store deler av landet. På denne listen stod Iddefjorden, Nedre Glomma med Singlefjorden, Mossesundet, Hundselva ved Gjøvik, Akerselva i Oslo,

Sandvikselva i Bærum, Drammenselva og Drammensfjorden, Nedre Otra og Kristiansandsfjorden, Saudafjorden, Sørfjorden, Årdalsfjorden, Vefsnfjorden, Ranafjorden og en rekke vassdrag i Trøndelag. Her ble andre brukerinteresser som vannforsyning, fiske, rekreasjon og friluftsliv ofte helt fortrengt. Blant bransjene som særlig skapte luft- og vannforurensningsproblemer var treforedlingsindustrien, galvanoteknisk industri, ferromanganindustrien, alu- miniumindustrien, gruvevirksomheten, fiskeolje- og fiskemelindustrien og deler av næringsmiddelindustrien.

Luft- og vannforurensningsproblemene kommer ut av kontroll

Copyright SFT

Luftforurensningene preget mange av industristedene. Dette er fra Grenland ved inngangen til 1970-årene.

(15)

Langt ut i 1950-åreneble disse problemene akseptert som en «naturlig»

del av velstandsutviklingen – en del av

«framskrittet». Virksomheten som for- årsaket utslippene, var jo gjerne det viktigste (og ofte det eneste) grunnlaget for bosettingen på stedet.

Betegnelsen «hjørnesteinsbedrift» er ingen tilfeldighet. Da fant de fleste seg lenge i at den førte med seg en del ulemper. Ja, langt ut i 1960-årene var det i mange lokalsamfunn ikke lett å stille seg kritisk til forurensningsutvik- lingen fra hjørnesteinsbedriften på stedet.

Per Christian Jæger,som tidlig kom inn virksomheten til Røykskaderådets sekretariat, forteller at han på slutten av 1960-tallet tok imot en deputasjon fra formannskapet i Årdal. De kunne fortelle at forurensningsproblemene var svært små. De var i hvert fall ikke så store at Røykskaderådet måtte sette krav til virksomheten som kunne sette arbeidsplasser i fare. Og da en gruppe samfunnsengasjerte gymnasiaster i Årdal ville legge ut lister på posthuset hvor folk kunne skrive under på at de var bekymret, grep postbestyreren reso- lutt inn: Den slags nedbrytende virk- somhet ville ikke bli akseptert! Da gym- nasiastene deretter prøvde å legge ut listene på Samvirkelaget, ble mottak- elsen ikke bedre. Slike lister skulle ikke fram for verken befolkningen eller noen andre.

Det var ikke bareindustrien som for- årsaket problemer. På Jæren og i andre landbruksområder satte gårdbrukerne stadig nye produksjonsrekorder. Men hva med utslippene fra halmlutingsan- leggene, surfõrsiloene og gjødselkjeller- ne? De førte jo ikke bare til massiv fiskedød i vassdragene i området. Også kyrnedøde jo etter å ha drukket vann fra den lokale innsjøen!

Gjennom 1950- og 1960-årene fikk de fleste boligene lagt inn vann og

vannklosett. Dette var et stort framskritt. Men var det egentlig fornuftig å slippe avløpet urenset ut i nærmeste bekk? Et stort antall konflikter hvor drikkevannskilder ble forurenset (og magesjauen florerte), tydet på at heller ikke denne delen av velstandsøkningen var problemfri.

Den sterke befolkningsveksteni byene og tettstedene gjennom 1950- og 1960-årene skjedde uten bygging av renseanlegg for de kommunale klo- akkutslippene. Resultatene ble snart tydelige. En rekke innsjøer og fjorder ble overbelastet av gjødselstoffene i avløpsvannet. Naturperlen Indre Oslofjord så etter hvert ut som en tykt- flytende algesuppe i sommersesongen.

Når du sto i vann til lårene, kunne du ikke se tærne dine. En tilsvarende

utvikling kunne registreres i en lang rekke små og store innsjøer og terskel- fjorder. Mot slutten av 1960-årene ringte alarmklokkene også for Mjøsa.

Norges største innsjø sto i fare for å bli varig overgjødslet.

På Sørlandetble stadig flere av vassdragene fisketomme i takt med at den sure nedbøren fortsatte med økende styrke. I lokalpressen dukket det hyppig opp bilder av død fisk i innsjøer som tidligere hadde vært fiskerike. Det gjorde inntrykk også utenfor den lands- delen som var sterkest berørt. Mange opplevde at det bare ville være et tids- spørsmål før tilsvarende skader ville bli oppstå også i andre deler av landet.

Bruken av fossilt brenseløkte i Norge som i de andre industrialiserte landene. Fyring med tungolje og kull økte utslippene av svoveldioksider, sot og svevestøv. Parallelt skjedde det en kraftig økning av vegtrafikken etter at restriksjonene på kjøp av personbiler falt bort i 1960. Luftforurensninger, støy og utrygghet fra en raskt voksende biltrafikk begynte å plage stadig flere mennesker.

Forurensingsproblemeneble ikke bare påtrengende. De så også ut til å være kommet ut av kontroll.

Indre Oslofjord var en av mange natur- perler som var i ferd med å bli ødelagt.

Foto: Knut Kvalvågnes.

Den sure nedbøren ga fiskedød i stadig flere vassdrag.

Foto B. O. Rosseland.

(16)

Fiskeriene var et av områdene hvor den nye teknologien ble tatt i bruk med stor entusiasme og gode støtteordning- er. Nye båter og nye fiskemetoder økte fangsten kraftig. At fangsten ikke var bærekraftig ble neglisjert. Resultatet ser vi i kurven for sildefiskeriene på bildet over: Et regulært sammenbrudd i sildestammen i løpet 1960-årene forårsaket av fiskerne selv. Dette var katastrofe ikke bare for de berørte fiskerne, men også for mange lokalsamfunn langs kysten som var avhengige av inntekt- ene fra ”havets sølv”.

Det som skjedde med sildestammen vekket bekymring også på andre om- råder. Hva med de andre fiskeriene?

Var vi i ferd med å gjøre det samme der? Hva med vassdragene? Ville forurensninger, kraftutbygging og andre inngrep også her føre til at naturen selv ville sette grenser for vår jakt på øko- nomisk vekst? Ikke minst ble politikerne bekymret: Bruken av naturressursene dannet jo selve fundamentet for den økonomiske veksten. Var vi nå i ferd med å ødelegge dette fundamentet?

Frykt for ressurskrise

Moderne teknologi i fiskeriene førte til sammenbrudd i sildebestanden.

Foto: NTB. Kurve: Magnar Norderhaug.

Den økende bruken av olje og olje- produkter på verdensbasis skapte et økende transportbehov. Store deler av oljen ble fraktet fra produsentlandene til konsumentlandene på tankskip som økte i antall og størrelse. Norge med skipsredere som Sigval Bergesen d.y. i spissen, var blant de ledende landene i denne utviklingen. Utover i 1960-årene var det etter hvert mange som lurte på hva som ville skje dersom en slik super- tanker havarerte, eller enda verre:

dersom to slike kolosser kolliderte.

Svaret på det førstespørsmålet fikk verden 18. mars 1967. Da gikk supertankeren ”Torrey Canyon”på grunn utenfor Lands End i den britiske kanalen. 117.000 tonn tung råolje lekket ut.

Bilder av tusenvis av sjøfugl som kjemp- et en håpløs kamp for livet i den tunge oljen ble sendt på TV over store deler av verden. De gjorde et sterkt inntrykk – ikke minst i Norge hvor vi hadde så mange og så sterke interesser knyttet til den lange og viktig kyst-sonen vår.

Noe slik måtte aldri skje her! Men mange var usikre på om vi kunne

unngå dette. Det skyldtes ikke bare den økende skipstrafikken langs kysten.

Samme år (1967) ble de første driv- verdige funnene av olje gjort på Balderfeltet på den norske delen av kontinentalsokkelen. Kort etter ble det

gjort store funn på Ekofiskfeltet. Det var klart at Norge kom til å bli en olje- produserende nasjon.

Frykt for oljekatastrofe

18. mars 1967 gikk supertankeren ”Torrey Canyon” på grunn i den britiske kanalen.

(17)

Troen på den teknologiske utviklingen slår sprekker

Norge planlegger atomkraftverk

I 1962ble den amerikanske biologen Rachel Carsonsbok «Silent Spring» gitt ut på et lite forlag i USA. I løpet av kort tid ble den oversatt til en rekke språk.

På norsk fikk den tittelen «Den tause våren».

Boka satte søkelysetpå den omfattende og ukritiske bruken av kjemiske plantevernmidler. Carson hadde samlet inn observasjoner om døde og ufrukt- bare fugler i USA, England og Frankrike. Omfanget var uhyggelig stort. I tid og sted falt den sammen med en utbredt bruk av ugressmidler og insektdrepende kjemikalier. Carson oppdaget at flere av disse stoffene ble konsentrert opp gjennom nærings- kjeden. Eksempelvis hadde fugl som hadde fisk på menyen, 80.000 ganger høyere konsentrasjon av DDD (et deri- vat av DDT) enn det som fantes i over- flatevannet på de sprøytede arealene.

Dokumentasjoneni boka stoppet ikke ved dette. Carson viste også at plantevernmidler med ukjente biolog- iske virkninger fantes i butikkmat og i morsmelk. Flere av kjemikaliene var akutt giftige for mennesker. I boka ble det gitt hjerteskjærende beskrivelser av barn som døde fordi de kom i kontakt med sprøytemidler som ble brukt i bekjempelsen av insekter.

Insektene var faktiskde som klarte seg best. Det var nok at én prosent av dem overlevde. Disse ble så opphav til nye generasjoner som var motstands- dyktige mot kjemikaliene og som for- merte seg raskt. De ble også mer tall- rike enn tidligere. Nå var jo deres naturlige fiender borte. Størsteparten av fuglene som tidligere hadde spist insektene, var drept.

Boka skapte sterke reaksjoner.DDT var jo et av stoffene som skulle bringe velsignelser til menneskeheten. I 1948

hadde sveitseren Paul Müllerfått Nobelprisen for utviklingen av dette kjemikaliet. Framfor noen andre miljø- vernsaker utløste Rachel Carsons kritikk nå en nagende tvil: Var den raske teknologiske utviklingen en større fare enn en velsignelse?

For mange mennesker var det ikke bare miljøkonsekvensene som sjokker- te. Carsons bok utløste motkrefter som også kom til å vekke avsky. Den kjemiske industrien truet forlaget som hadde gitt ut boken med kostbare erstat- ningssøksmål dersom den ikke ble truk- ket tilbake. President Eisenhowers land- bruksminister, Ezra Taft Benson,harse- lerte over hvorfor et slikt jomfrunalsk kvinnemenneske, som ikke en gang selv hadde barn, bekymret seg slik om forplantning og arv. Hans konklusjon var at Rachel Carson var kommunist.

Den gang var dette en alvorlig anklage mot et menneske både i USA og i Norge.

«Silent Spring»og den etterfølgende debatten utløste en omfattende skep- sis. Den grenseløse tilliten til teknologiens velsignelser fikk et grunnskudd. For nå begynte mange å reise kritiske spørsmål også ved andre sider av den teknologiske utviklingen. Hva med de

hundre tusener av andre kjemiske stoffer og produkter som var kommet på markedet de siste 10 - 20 årene? Ingen kunne visst si noe om virkningene disse hadde på helsen og på miljøet. Og hva med de tusener av nye stoffer som kom på markedet hvert år?

Og hva med atomkraften?Var det egentlig så fornuftig å satse på å bygge en rekke anlegg for atomkraft i Norge?

Rachel Carsons ”Silent Spring” dokumenterte hvordan miljøgifter ble akkumulert oppover i næringskjeden. Foto: Ole Bernt Frøshaug

Copyright SFT

Da landet vårt i 1951fikk sin første forskningsreaktor på Kjeller, var nesten ingen i tvil. Dette representerte veksten og framskrittet. Kongen sa det slik:

”Den forskning som finner sted innen atomenergien, vil og må gå sin gang, og ingen vil vel heve sin røst for å få den innstilt, like så lite som noen vil stoppe utvikling- en innen flyindustrien med den begrunnelsen at fly er benyttet i krig.”

I Arbeiderpartiets valgprogram i 1957 kom også troen på atomkraften tydelig fram: «Vi står midt oppe i den omformingsprosessen som forskning og teknikk har satt i gang.

Atomkraften blir etter hvert satt inn i den fredelige produksjonens tjeneste.

Automatiseringen varsler om en ny industriell revolusjon. Nye oppfinnelser, nye produksjonsmåter og nye råstoffer

(18)

åpner uante muligheter for å øke vår velstand.»

Utover i 1950-åreneble det bygd en rekke mindre anlegg i flere land. I 1956 ble det vedtatt å bygge en forsøks- reaktor også i Halden. Den sto ferdig i 1959.

Disse norske reaktoreneproduserte til sammen bare om lag én prosent av energimengdene fra en vanlig kraftpro- duserende reaktor. Men gjennom for- søksvirksomheten, og gjennom det fag- miljøet som skulle utvikle seg her, var det tanken at Norge skulle legge sitt grunnlag for en forventet kraftig utbygging av kjernekraftverk. Institutt for atomenergi (IFA) fikk romslige budsjett- midler og mange høyt kvalifiserte medarbeidere. På slutten av 1960-årene var det en spydspiss i det teknologiske miljøet i Norge og i store deler av samfunnsutviklingen.

Det var få motforestillingertil dette.

I løpet av 1960-årene bygde man eller planla å bygge større kjernekraftverk i en rekke land, inkludert Sverige. Dette var bakgrunnen for at IFA i 1965 innledet samarbeid med NVE og Norsk Hydro med sikte på bygging av kjernekraftverk i Norge. I juni 1971 uttrykte et flertall på Stortinget ønske om at det første atomkraftverket måtte bli satt i gang rundt 1980. Samtidig ga

Stortinget sin tilslutning til at NVE skulle sette i gang den konkrete planleggingen av et kjernekraftverk.

Men i 1971var det allerede en sterk opinion som stilte seg kritisk til flere sider ved den teknologiske utviklingen.

Ikke minst gjaldt dette bruken av kjernekraft. Tidligere hadde forskere som Oppenheimer i USA og Sakharov i Sovjetunionen stilt seg kritiske til utviklingen av hydrogenbomben (og ble gjort til folkefiender i sine respektive land). Prøvesprengningene på Kola- halvøya hadde ført til en så sterk økning av det radioaktive nedfallet over deler av Nord-Norge at norske helse- myndigheter alvorlig overveide restrik- sjoner på salg av melk i denne lands- delen. Det var kjent at økt strålingsdose kunne gi sykdommer og skade arvean- leggene. Skepsisen til kjernekraft var så absolutt til stede.

NVE oppretteten ekspertgruppe som utredet alternative steder for lokalisering. Utbyggingskostnadene ble tillagt stor vekt. Ut fra dette ble det anbefalt lokalisering av kjernekraftverk blant annet i Vestby kommune i Akershus.

Et samlet kommunestyre motsatte seg

planene. Flere norske og utenlandske fageksperter mente utredningene var mangelfulle, og det utviklet seg en stadig sterkere og mer kritisk opinion mot bygging av kjernekraftverk i Norge.

Da Regjeringen la framsin energi- melding våren 1974, ble ikke planene skrinlagt. Men man prøvde å dempe motsetningene ved å skyve byggingen av kjernekraftverkene ut i tid: I 1990 skulle det stå ferdig ett anlegg på øst- siden av Oslofjorden og ett i Nedre Telemark. I 1995 skulle nok et anlegg være ferdig i Vest-Agder/Søndre Rogaland. I år 2000 skulle det stå klart et anlegg i Hordaland.

Ro om sakenble det ikke. Det ble dannet en egen forening, Nei til atom- kraft,Naturvernforbundet engasjerte seg sterkt i saken, en lang rekke av de politiske ungdomsorganisasjonene gikk imot planene. Det foregikk til dels dra- matiske aksjoner i flere av de områdene som var pekt ut som aktuelle for bygging av kjernekraftverk, og flere forskere ved Statens institutt for folkehelse

gikk ut med kraftige advarsler mot helsevirkningene.

1970-årene må ha vært vanskelige for atomforskerne på Kjeller og i Halden.

Motstanden mot kjernekraften som vokste fram i Norge i denne perioden var også en del av et internasjonalt stemningsskifte. IFA med sine over 500 ansatte opplevde en nærmest eksisten- siell krise da det i 1979 gjennom vedtak i Stortinget ble klart at Norge uan- sett ikke ville satse på å utvikle kjernekraft i dette århundret. Bevilgningene ble skåret dramatisk ned. I 1980 endret instituttet navnet sitt til Institutt for energiteknikk (IFE).

Ønsker om å byggekjernekraftverk dukket imidlertid opp igjen ved flere anledninger. Tidligere generaldirektør i Norsk Hydro, Johan B. Holte, var vel den som var mest uheldig med valg av tidspunkt. 29. april 1986 - i en stort oppslått artikkel i Norges Handels- og Sjøfarts Tidende - slo han til lyd for at Norge nå måtte satse på kjernekraft.

Artikkelen kom samtidig med at Tjernobylulykken ble gjort kjent.

Norske kunstnere engasjerte seg i kampen mot atomkraft.

Dette bildet ”Gi ham ei framtid!” er av Rolf Groven

(19)

Selv om skepsisen vokstei befolkningen, fortsatte likevel utviklingen gjennom 1960-årene uten at det ble foretatt reelle kursendringer. Både i Norge og i andre land overskygget viljen til økonomisk vekst fullstendig viljen til vern også gjennom store deler av dette ti-året.

Men reaksjonenemot forurensnings- utviklingen, sammen med flere andre miljøproblemer, måttefør eller senere melde seg. Under overskriften

«Forurensningen» skrev den davær- ende Høyreavisen Aftenposten, som var en av de fremste forsvarerne for næringslivets interesser, i januar 1967 på lederplass: «Det er ingen tvil: Sterke forurensningskilder er i ferd med å for- gifte vann og luft… Det haster med å finne fram til effektive tiltak… Det er et spørsmål om å sikre liv og helse, trivsel og glede.»

Stadig større delerav befolkningen engasjerte seg på slutten av 1960-tallet. Norges Naturvernforbund opplevde en kraftig økning i medlemstallet.

Andre etablerte organisasjoner begynte å ta opp miljøvern som en viktig del av sin virksomhet. Aldri før hadde miljø- vernengasjementet i befolkningen nådd et slik omfang. Samlet resulterte dette i et stadig sterkere ønske om at myndighetene burde gjøre langt mer i dette arbeidet. Miljøvern var i ferd med å utvikle seg til et viktig politiskområde.

I 1970kom dette til uttrykk i menings- målinger. På Norsk Gallup A/S’ spørs- mål: «Det blir hevdet at myndighetene bør aktiviseres og gjøre mer når det gjelder natur- og miljøvern. Hvor enig eller uenig er De i dette?», svarte 84 prosent at de var enig eller sterkt enig.

Én prosent var uenig, og ingen var sterkt uenig. Samme år foretok Norsk Gallup A/S en annen undersøkelse hvor de spurte skulle angi hvilken av fem angitte samfunnsoppgaver de syntes var aller viktigst. «Naturvern og kamp mot forurensninger» kom her høyest (38 prosent) mens «sosiale tiltak» opp- nådde 20 prosent og «samferdsel» sju prosent.

Dette sterke miljøvernengasjemen- tet skjedde i en periode hvor unge mennesker også på andre områder markerte sin uenighet med foreldrege- nerasjonen: Protestene mot USAs krig- føring i Vietnam ble sterkere. Kampen for større likestilling mellom kjønnene og for liberalisering av abortlovgivning-

en fikk en kraftig oppslutning.

Kvinnene begynte å strømme til univer- sitetene og høgskolene. Skepsisen vokste blant de unge til tanken om at Norge skulle bli medlem av EEC. Bob Dylan, Beatles og Rolling Stones ble musikalske forbilder. De unge utviklet sine egne kles- og hårmoter. Med en viss rett oppfattet mange derfor det sterke miljøvernengasjementet som en del av ungdomsopprøret som rystet de etablerte politiske miljøene både i Norge og i en rekke andre land.

Dermed ble miljøvern ofte betraktet som en del av en radikal «rød» politikk.

Det var nok mer nyansert enn som så.

Miljøvernengasjementet var sterkt også langt utenfor de opprørske ungdom- menes rekker.

(Se bilde på side 20.)

En tilsvarende utviklingskjedde i store deler av verden. Mange av driv- kreftene var de samme. I perioden 1950 - 1970 økte verdens befolkning med 45 prosent. I den samme perioden økte verdens BNP med 165 prosent, oljeproduksjonen økte med 340 prosent og CO2-utslippene økte med nesten 150 prosent. Befolkningsveksten, det økende forbruket, og en stadig mer omfattende petroleumsøkonomi resulterte i raskt økende miljøproblemer.

9. februar 1970 ble Det europeiske naturvernåret 1970åpnet med en stor ministerkonferanse i Strasbourg. Her var det planleggingsministere, land- bruksministere og innenriksministere, men ingen miljøvernminister.

Forklaringen var enkel: Ingen land hadde til da opprettet noe miljøvernde- partement. Saksområdet var ennå ikke så viktig i politikernes øyne.

Konferansenblir likevel stående som en milepæl. Natur- og miljøvernet var nå kommet på den politiske dagsorden.

En epoke var slutt hvor man mer eller mindre overså miljøvirkningene ved den teknisk-økonomiske utviklingen. Fra nå av innså stadig fler at det måtte gjennomføres mottiltak. Problemene måtte løses gjennom en kraftig økning av innsatsen, både i de enkelte land og i det internasjonale arbeidet.

En slik innsatsforutsatte et slagkraftig offentlig forvaltningsapparat. FNs beslutning om å gjennomføre en inter- nasjonal miljøvernkonferanse i

Stockholm i juni 1972 satte ytterligere fart i planene om å opprette et eget miljøverndepartement i Norge.

Ambisjonene om at Norge skulle bli et

foregangsland begynte å bli tydelige.

På FN-konferansen ”Bare en jord” skulle landet vårt være representert ved en egen miljøvernminister– den første i verden.

Miljøverndepartementetble opprettet noen få uker før konferansen i Stockholm. 8. mai 1972 inntok Olav Gjærevollsitt kontor i Myntgata 2 i Oslo som den første miljøvernministe- ren. Oppgavene sto i kø. En av de viktigste var å bygge opp en slagkraftig administrasjon – også utenfordeparte- mentet. I denne administrasjonen var behovet for en miljøvernforvaltning på fylkesnivå helt åpenbart.

Miljøvernbølgen vokser

(20)

FN-konferansen i Stockholm i 1972: Miljøverndemonstranter dominerte arenaen utenfor konferansesenteret.

(21)

Fraflyttingsproblemenei distriktene og pressproblemene i byene ble avdekket i en periode hvor troen på planlegging var sterk. Ved inngangen til 1960- årene hadde politikerne og samfunns- planleggerne derfor snart resepten klar for hvordan problemene kunne løses.

Lokaliseringen av arbeidsplasser og bosetting skulle planleggesbedre!

Gjennom ulike virkemidler skulle man deretter styre utviklingen inn i den planlagte retningen.

For å styrke den økonomiske planleggingen ble det derfor i 1963 opprettet en egen avdeling for langtidsplanleg- ging i Finansdepartementet.

For tilsvarende å styrke den fysiske planleggingen ble det samme år opprettet en ny avdeling,

Distriktsplanavdelingen, i Kommunal- og Arbeidsdepartementet. Samtidig ble lovverket forsterket. I 1965 vedtok Stortinget ny bygningslov med flere viktige nyskapninger. Loven gjaldt for hele landet (ikke bare bystrøk som tidligere).

Det ble introdusert ulike nivåer for planleggingen: Reguleringsplan, gene- ralplan (dekket kommunenivået), regi- onplan, landsdelsplan og landsplan.

Thor Skrindoledet den nye Distriktsplanavdelingen. Skrindo var økonom og hadde vært fylkesmann i Sør-Trøndelag. Her hadde han fått mulighet til å gjennomføre sin idé om en tverrfaglig planleggingsgruppe på fylkesnivå. I dette fylket kom i 1960 den aller første ”utbyggingsavdelingen” med arkitekt, ingeniør og økonom (”troikamodellen”). Denne gruppen kom til å danne modell for det som snart skulle skje i de andre fylkene.

Da Distriktsplanavdelingen ble opprettet, ble det i proposisjonen samtidig

gitt klar beskjed: Planleggingsarbeidet skulle først og fremst skje i de enkelte fylkene og i kommunene.

Gjennomføringen ville stille store krav til planleggerne. En av de viktigste oppgavene for den nye avdelingen var derfor å bygge opp en planleggingsadmi- nistrasjon i fylkene. Denne administrasjonen skulle samordne planleggingen i fylket og gi nødvendig sakkyndig bistand til kommunene i deres planleg- gingsoppgaver.

Kommunaldepartementetforutsatte at Fylkesmannenskulle ha en sentral plass i denne utviklingen.

Fylkesmannen var den gang administra- tiv leder for fylkeskommunen. I den nye bygningsloven av 1965 fikk da også Fylkesmannen viktige oppgaver. Det gjaldt særlig i arbeidet med oversikts- planer. Fylkesmannen skulle etter bygningsloven ha tilsyn med planleggings- virksomheten, påse at nødvendig samarbeid mellom interesserte fagetater fant sted og i størst mulig utstrekning yte kommuner og bygningsråd rettled- ning og bistand med deres gjøremål etter bygningsloven. For å kunne utføre disse arbeidsoppgavene skulle fylkesmannen ha den nødvendige faglige arbeidshjelpen i et administrativt apparat.

I 1965 hadde det allerede i flere år eksistert et særskilt kontor for økono- misk planlegging i alle fylkene (unntatt Oslo, mens Bergen hadde felles kontor med Hordaland). Lederen for kontoret var tilsatt og lønnet av staten, mens de øvrige utgifter ble dekket av fylkeskommunen.

Med den nye bygningsloventrengte Fylkesmannen også medarbeidere med kommunalteknisk kompetanse. Det

gjaldt fagområder som arealplanleg- ging og planlegging av vannforsynings- og avløpsanlegg. I 1964 og begynnelsen av 1965 ble det derfor opprettet stillinger som fylkesreguleringsarkitekt og fylkesingeniør knyttet til en egen utbyggingsavdelinghos fylkesmannen.

Områdeplanleggeren gikk også inn i denne avdelingen. Et minimumsapparat var dermed på plass da den nye bygningsloven trådte i kraft fra nyttår 1966.

De tre stillingene skulle tilsettes og løn- nes av staten. De øvrige utgiftene ved utbyggingsavdelingen skulle - med hjemmel i bygningsloven - dekkes av fylkeskommunen.

Utbyggingsavdelingene ble dermed knyttet til fylkesmannens administrasjon. De fikk eget budsjett under Kommunal- og arbeidsdepartementet.

I de etterfølgende åreneble det lagt flere stillinger til utbyggingsavdelingene. Lønnsutgifter for disse stillingene ble dekket over statsbudsjettet fullt ut.

Avdelingene ble også etter hvert supp- lert med fylkeskommunale stillinger.

1. januar 1967hadde utbyggingsavdelingene i alt 164 tjenestemenn.

1. juli 1972 (kort etter opprettelsen av Miljøverndepartementet) var det sam- lede antall stillinger ved utbyggingsavdelingene 279. Omtrent halvparten var statlig tilsatte. Den andre halvparten var lønnet av fylkeskommunene.

I 1970-årene ble det også lagt stillinger til utbyggingsavdelingene knyttet til arbeidet med naturvern og friluftsliv, forurensningssaker og kulturminnevern.

Dette omtales i det følgende.

3. Norge oppretter

en statlig miljøvernforvaltning

Parallelt med at reaksjonene mot den økonomiske veksten ble sterkere, finner vi spirene til det som senere skulle bli Norges statlige miljøvernforvaltning. Her finner vi også forløperne for dagens miljøvernavdelinger.

Den første av disse forløperne skulle bli en av de viktigste. Fylkesmannens utbyggingsavdeling ble pilaren som mye av den senere miljøvernavdelingen ble bygd opp omkring. Dette skjedde mange år før diskusjonene om å opprette et eget Miljøverndepartement startet.

1960: Troikaen i Sør-Trøndelag blir spydspiss

for Fylkesmannens utbyggingsavdeling

(22)

Fra begynnelsen av 1960-årenevar det ikke lenger tvil om at det også måtte bygges opp en administrasjon som skulle forsvare verneinteressene.

Oppbyggingen skjedde slett ikke med stormskritt. Viktige milepæler utover i 1960-årene ble:

1960: Regjeringen oppretter en stilling som Statens naturverninspektør i Kirke- og undervisningsdepar- tementet. Kristen Kroghblir den aller første norske offentlige tjenestemannen på dette områ- det. Et siktemål var at stillingen skulle bli det første leddet i en ytre naturvernetat. Krogh kom til å bety svært mye for det senere vernearbeidet.

1962: Rondanefår vernestatus.

Dermed er grunnlaget lagt for den første nasjonalparken i Norge. Samme år får Statens friluftsnemnd en egen sekretær.

Helge Kragemblir den første offentlige tjenestemannen på dette området.

1963: Børgefjellfår vernestatus og blir senere nasjonalpark.

1965: Strandplanloven vedtas.Samme år opprettes Administrasjonen for friluftsliv og naturverni Kommunal- og arbeidsdepartementet. Den nye administrasjonen legges til den nye

Distriktsplanavdelingen (omtalt foran). Dermed blir denne viktige delen av det framtidige miljø- vernarbeidet knyttet tett opp til den fysiske planleggingen på de ulike geografiske nivåene.

1965: Direktoratet for jakt, vilt og ferskvannsfiske (forløperen for Direktoratet for naturforvaltning) opprettes under

Landbruksdepartementet.

1965: Ny bygningslov vedtas. Loven styrket mulighetene for en hel- hetlig forvaltning av naturressursene.

1966: Regjeringen legger fram en stortingsmelding med forslag til landsplan for natur- og nasjonalparker. Til sammen foreslås opprettet 16 nasjonalparker. Med enkelte utvidelser slutter Stortinget seg til landsplanen året etter.

1970: Stortinget vedtar lov om naturvern. Samme året deltar Norge i markeringen av Det europeiske naturvernåret.

1971: Kommunal- og arbeidsdepartementet oppretter egne stillinger som frilufts- og naturvernkonsu- lenter i alle fylkene. Stillingene knyttes til fylkesmannens utbyggingsavdeling

En mer utførlig omtale av disse mile- pælene er gitt i boka

”Miljøvernforvaltningen i tidsperspektiv.

Del 1: Utviklingen fram til opprettelsen av Miljøverndepartementet”.

Konsulenter for friluftsliv og naturvern knyttes til utbyggingsavdelingene i 1971

I 1962 fikk Rondane verne-status. Det la grunnlaget for den aller første nasjonalparken i Norge.

Foto: Torbjørn Moen. Norsk Bildebyrå.

Børgefjell fikk verne- status i 1963 og ble deretter nasjonalpark.