Utviklingen av ulikhet over tid i Norge
Et samspill av en rekke komplekse økonomiske krefter
Knut Hesthammer
Masteroppgave ved Økonomisk institutt Det samfunnsvitenskapelige fakultet
UNIVERSITETET I OSLO
November 2017
Utviklingen av ulikhet over tid i Norge
Et samspill av en rekke komplekse økonomiske krefter. En analyse av inntektsulikhet i Norge.
© Knut Hesthammer 2017
Ulikhet i Norge Knut Hesthammer http://www.duo.uio.no
Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo
Sammendrag
Siden midten av 1980-tallet har inntektsforskjellen i Norge økt, noe som fremgår av den vedvarende økningen i Gini-koeffisienten og andre ulikhetsmål. Selv om en viss grad av ulikhet kan øke effektiviteten ved å styrke incentivene til å arbeide og investere, finnes det flere negative sider ved høy ulikhet. Økende konsentrasjon av inntekt på toppen av fordelingen er ikke kun et normativt problem, men også et økonomisk problem. Nettopp derfor er det viktig å forstå hva som driver ulikhetsutviklingen. Denne oppgaven gir en oversikt over utviklingen av inntektsulikhet i Norge de siste tre tiårene og et rammeverk for å forstå denne utviklingen.
Her trekkes teknologisk endring, internasjonal handel og fagorganisering frem som sentrale faktorer.
Ved å foreta en lineær regresjonsanalyse av inntektsulikhet for perioden 1973 til 2013 gis det støttende bevis for teorien om at den fallende prisen på kapital kan knyttes til økningen i inntektsulikhet. Når perioden som analyseres utvides er det imidlertid vanskelig å dra noen endelig slutning. Resultatene viser en statistisk signifikant effekt av svekkelsen i organisasjonsgraden og økende ulikhet uavhengig av modell og tidsperiode som studeres.
Påvirkningen fra internasjonal handel blir også diskutert. Effekten av økt handel, selv om estimatet ikke er signifikant, fører til økt ulikhet som forventet fra standard økonomisk teori.
Forord
Denne oppgaven markerer slutten på det toårige masterprogrammet i samfunnsøkonomi ved Universitet i Oslo som har gitt meg en grundig faglig fordypning i feltet gjennom ulike spesialiseringsemner.
Det har vært en lærerik og krevende prosess å jobbe med denne oppgaven. Oppgaven hadde aldri kommet i havn uten gode råd og tilbakemeldinger underveis. Jeg vil derfor takke min veileder professor Kjetil Storesletten ved Universitetet i Oslo.
Videre ønsker jeg å takke Morten for faglige innspill, og mine nærmeste medstudenter på Blindern og aktivitetsgruppa for hyggelige avbrekk i løpet av studietiden. En stor takk til min samboer Eline for oppmuntring og støtte gjennom hele skriveprosessen. Til slutt vil jeg også rette en stor takk til min mor.
Alle eventuelle feil og mangler i oppgaven er ene og alene undertegnedes ansvar.
Oslo, november 2017.
Knut Hesthammer
Innholdsfortegnelse
1 Innledning ... 1
2 Bakgrunn ... 3
2.1 Allmenn interesse for ulikhet ... 3
2.2 Mål på ulikhet ... 4
2.2.1 Gini-koeffisienten ... 4
2.2.2 Andre relative ulikhetsmål ... 7
2.3 Voksende forskjeller ... 9
2.4 Lønnsdannelsen ... 10
2.5 Hvordan påvirker ulikhet økonomisk vekst? ... 11
2.6 Sosiale konsekvenser av ulikhet ... 15
2.7 Grunner til økt ulikhet ... 17
3 Teori ... 20
3.1 Internasjonal handel ... 20
3.2 Fagforeningenes rolle ... 22
3.3 Teknologisk endring ... 26
4 Empirisk analyse ... 28
4.1 Data ... 28
4.2 Deskriptiv statistikk ... 31
4.3 Regresjonsanalyse ... 32
4.4 Diskusjon ... 38
5 Konklusjon og avsluttende kommentarer ... 40
Litteraturliste ... 42
Vedlegg A ... 45
Figuroversikt
Figur 2.1. Gini-koeffisienten til utvalgte OECD-land ... 5
Figur 2.2. Gini-koeffisienten i Norge fra 1986-2015 ... 7
Figur 2.3. S80/S20 i Norge fra 1986-2015 ... 8
Figur 2.4. P90/P10 i Norge fra 1986 til 2015 ... 9
Figur 3.1. Antall medlemmer i arbeidstakerorganisasjoner ... 23
Figur 3.2. Organisasjonsgraden i Norge i perioden 1970-2014 ... 23
Figur 4.1. Sammenligning av ulike Gini-koeffisienter for Norge ... 29
Figur 4.2. Utviklingen i internasjonal handel for Norge ... 30
Figur 4.3. Utviklingen i relativ pris på kapital for Norge ... 30
Tabelloversikt
Tabell 4.1: Deskriptiv statistikk for utvalgte variabler ... 31Tabell 4.2: Korrelasjon mellom de sentrale forklaringsvariablene og Gini. ... 31
Tabell 4.3. Avgjørende faktorer for ulikhet, 1973-2013. ... 33
Tabell 4.4. Avgjørende kontrollvariabler for ulikhet, 1973-2013. ... 36
Tabell 4.5. Avgjørende faktorer for ulikhet, 1946-2013. ... 37
Tabell A.1: Variabelliste ... 45
Tabell A.2: Gini-koeffisienter fra 1946 til 2013 i Norge. ... 46
Tabell A.3: Bruttonasjonalprodukt og handelsandel fra 1946 til 2013 i Norge. ... 48
Tabell A.4: Relativ pris på kapital i forhold til konsumvarer fra 1946 til 2013 i Norge. ... 50
Tabell A.5: Organisasjonsgrad fra 1946 til 2013 i Norge. ... 52
1 Innledning
De siste årene har oppmerksomheten om økonomisk ulikhet økt over hele verden. Økonomisk ulikhet betegner fordelingen av økonomiske goder, som inntekt eller formue, mellom personer innad i eller mellom samfunn. Den franske samfunnsøkonomen Thomas Piketty skapte global interesse og engasjement rundt temaet med boken «Kapitalen i det 21. århundret» da den kom ut på engelsk i 2014. I boken argumenterer han for at avkastningen på kapital er større enn avkastningen på arbeid over tid, samt hvordan de rikeste i samfunnet får en stadig større andel av de totale ressursene. Piketty viser til at nesten alle industrialiserte land har opplevd økte inntektsforskjeller siden 1970-tallet. Kapitaleiernes andel av verdiskapningen har gjennomgående økt i de disse 40 årene, og arbeidernes andel har redusert tilsvarende. Norge er blant de mest egalitære landene i verden, men ser vi på tallmaterialet som ligger til grunn har ulikheten også økt her i landet over tilsvarende periode.
Ulikhetsdebatten viser at det er en del uenigheter omkring årsakene til den utviklingen som observeres. De klareste årsakene som pekes på når man skal forklare ulikhetsutviklingen er globale strømmer som internasjonal handel, strukturelle endringer og teknologisk framgang.
Konsekvensene av å takle, samt det å unngå å gjøre noe for å takle ulikhetsutviklingen illustrerer problematikken i denne debatten. Spørsmål som dukker opp er hvor mye ulikhet samfunnet tåler, hvilken type ulikhet vi lever greit med, og hvilken type ulikhet plager oss. I Norge, som i veldig mange land, reagerer vi over ulikhet som stammer fra flaks, korrupsjon eller til og med arv. Vi godtar til en viss grad ulikhet som stammer fra ulik innsats, risiko og utdannelse. Det demokratiske og kapitalistiske samfunnet vi er en del av er på mange måter bygget opp på et ideal om meritokrati, der innsats og evner belønnes. Oppfatningen om at stor ulikhet både kan være et normativt problem og bli et politisk problem gjenspeiler samfunnsdebatten. Nettopp derfor er det viktig å forstå hva som driver ulikhetsveksten, for at vi kan ha målrettet politikk for å eventuelt dempe den. Tiltakene for å unngå økende ulikhet må hele tiden veies opp mot tiltak som sikrer økonomisk verdiskapning og investering.
Når man studerer økonomisk ulikhet er det de langsiktige trendene som er mest relevante, ettersom det kan forekomme treghet i tall og statistikk. Samtidig forteller den langsiktige utviklingen oss mer om hvilke grunnleggende endringer som pågår i samfunnet enn endringer fra et år til det neste, som ofte er mer sårbare for påvirkning fra enkelthendelser som det er
vanskelig å korrigere for. Måling av inntektsulikhet forutsetter også at inntekt er målt slik at en fanger opp enhver inntektsendring i populasjonen man ønsker å studere.
Denne oppgaven ønsker å gi leseren en oversikt over utviklingen av inntektsulikhet i Norge de siste tre tiårene og et rammeverk for å forstå denne utviklingen. Målet er ikke å gi en fullstendig oversikt og undersøkelse av den empiriske litteraturen, men gi leseren nok innsikt til å ta del i den pågående debatten om ulikhet. I det påfølgende kapittelet gis en konsis beskrivelse av hvordan ulikhet måles. Det er det mest brukte ulikhetsmålet, Gini, som vil være gjenstand for videre analyse i oppgaven. Deretter rettes fokus mer spesifikt over på hva den økonomiske litteraturen sier kan være de bakenforliggende årsakene til ulikhetsutviklingen. Modellen som så utledes bygger på denne litteraturen, og vil teste om det eksisterer dynamisk kausalitet mellom forklaringsvariablene og målet for ulikhet. Resultatene fra regresjonsanalysen er gjennomført i statistikk programmet Stata/SE 14.2. Datagrunnlaget og kommandoene som er benyttet kan utleveres ved forespørsel. Avslutningsvis diskuteres resultatene og det trekkes erfaringer fra oppgaven.
2 Bakgrunn
Formålet med denne delen er å illustrere en rekke store ulikhetstrender fra de siste tiårene. Mitt mål er ikke å tilby en omfattende undersøkelse av den empiriske litteraturen, men bare å markere de mest fremtredende trender for å forankre den teoretiske diskusjonen.
Kapittelet starter med å ta for seg den økende internasjonale interessen for ulikhet, hvordan ulikhet generelt måles, hvordan det påvirker oss, hvilken betydning det har for økonomisk vekst og hva som kan være de bakenforliggende årsakene til ulikhet.
2.1 Allmenn interesse for ulikhet
Økonomisk ulikhet er de siste årene blitt et dagsaktuelt tema, både i Norge og internasjonalt.
Senest i den norske stortingsvalgkampen i høst ble ulikhet løftet opp som et sentralt tema. Den franske samfunnsøkonomen Thomas Pikettys bok om økonomisk ulikhet «Kapitalen i det 21.
århundret» har utvilsomt bidratt til å bringe temaet opp i folks bevissthet ved å gi mer kunnskapen om den historiske utviklingen av ulikhet verden over. I boken oppsummerer Piketty 15 år med forskning på økonomisk ulikhet. Han dokumenterer lange perioder med økende inntektsforskjeller, blant annet ved at kapitaleierens andel av total inntektene i samfunnet økes. Det sentrale funnet i boken er altså at de økonomiske ulikhetene i verden vokser. Piketty bygger sine argumenter på et solid historisk datamateriale fra en rekke land som daterer seg helt tilbake til 1700-tallet.
Debatten i etterkant av bokutgivelsen har vist at det er stor uenighet rundt årsakene til utviklingen. Hypotesen til Piketty er at avkastningen på kapital er høyere enn økonomisk vekst og dermed også høyere enn veksten i arbeidsinntekt. Det gis imidlertid få forklaringer på hvorfor fordelingen av arbeids- og kapitalinntekt har endret seg. Noen hypoteser som forsøker å forklare denne endringen peker seg imidlertid ut: globalisering, teknologisk endring, forskyvning av forhandlingsmakt, internasjonal handel og investeringer.
I løpet av de siste 35 årene har inntektsforskjellene mellom land blitt redusert, og antallet som lever i absolutt fattigdom er kraftig redusert. Samtidig har forskjellene innad i flere land økt, både i velutviklede og fremvoksende økonomier. Derfor er økt ulikhet blitt løftet frem som en sentral problemstilling i flere internasjonale fora (World Economic Forum, 2017).
2.2 Mål på ulikhet
Det første steget i å forstå økonomisk ulikhet er å vite hvordan man måler det. I 1970 innførte den engelske samfunnsøkonomen Anthony B. Atkinson et teoretisk grunnlag for ulikhetsmål ved å fremlegge en rekke aksiom som det må oppfylle. Fire av aksiomene er:
1. Overføringskravet eller Pigou-Dalton prinsippet. En overføring av en krone fra en person med høy inntekt til en person med lavere inntekt skal redusere ulikheten. En slik overføring kalles en progressiv eller likhetsskapende overføring.
2. Anonymitet eller upartiskhet. Ulikhetsmålet skal ikke påvirkes av hvem som mottar en bestemt inntekt.
3. Størrelsesinvarians. Ulikhetsmålet skal ikke påvirkes av størrelsen på populasjonen.
4. Skalainvarians. Hvis inntektene til alle i populasjonen øker eller reduseres proporsjonalt, så skal ikke det føre til endringer i ulikheten innenfor populasjonen.
Det finnes en rekke forskjellige ulikhetsmål som oppfyller disse aksiomene. Når man studerer økonomisk ulikhet er det mest relevant å se på langsiktige trender ettersom det kan forekomme treghet i tall og statistikk. Den langsiktige utviklingen kan fortelle oss mer om hvilke grunnleggende endringer som pågår i samfunnet enn endringer fra år til år, som kan være mer sårbare for påvirkning fra ytre hendelser som det er vanskelig å korrigere for. Oppgaven med å måle inntektsulikhet er derfor utfordrende, og det kan også være vanskelig å presentere resultatene på en meningsfull måte.
2.2.1 Gini-koeffisienten
Når en skal sammenlikne inntektsfordelingen i et land over tid eller inntektsfordelingen mellom land, er Gini-koeffisienten det mest vanlige målet å benytte seg av nå til dags. Koeffisienten er utviklet og oppkalt etter den italienske statistikeren Corrado Gini, og kan formelt presenteres som:
𝐺 = 1
2𝑛&µ 𝑦* − 𝑦,
-
,./
-
*./
der 𝑦* er inntekten til person 𝑖, 𝑛 antall personer, og 𝜇 gjennomsnittlig inntekt i populasjonen.
Gini utviklet sin koeffisient i 1912 basert på arbeidet til den amerikanske økonomen Max
fattisgste til de rikeste. Dette betyr at Lorenz-kurve alltid er en konveks funksjon under diagonalen. Gini-koeffisienten summer opp informasjonen i Lorenz-kurve, og er definert av to ganger området mellom diagonalen og Lorenz-kurven. Gini-koeffisienten (G) tar verdier mellom 0 og 1, hvor 0 betyr at alle innbyggerne har lik inntekt (fullstendig likhet), mens 1 betyr at én person eier all inntekt (størst mulig ulikhet). Det betyr altså at ulikheten øker i takt med koeffisientens verdi. For å gjøre koeffisienten lettere å forstå, kan Gini-verdien også bli representert som Gini-poeng. Dette gjøres ved å multiplisere hver verdi med 100, så en Gini- koeffisient på 0,27 blir 27 Gini-poeng.
Den offisielle Gini-koeffisienten i Norge utarbeides av Statistisk sentralbyrå er basert på inntekt etter skatt per forbruksenhet. Konstruksjonen av denne serien følger en tilnærming der definisjonen av husholdningen inkluderer alle som bor sammen med felles forbruk. For å ta hånd om skalafordeler brukes EUs ekvivalensskala (Omholt, 2016).
Så hva er det typisk Gini-koeffisienten ligger på? Den gjennomsnittlige Gini-verdien på tvers av OECD-landene ligger i dag på 0,31, med stor variasjon mellom landene. Figur 2.1 viser Gini-koeffisienten for en rekke OECD-land. Ulikheter i fordelingen av inntekt målt ved Gini- koeffisienter varierer mellom OECD-landene fra 0,24 til 0,46. De skandinaviske landene skiller seg ut fra de andre landene i figuren. Den høyeste ulikheten ses hos USA (0,36) Chile (0,45) og Mexico (0,46). Målt ved Gini-koeffisienten har ulikheten i OECD-landene økt med 10 prosent siden midten av 1980-tallet, fra 0,29 til 0,31 poeng (Keeley, 2015).
Figur 2.1. Gini-koeffisienten til utvalgte OECD-land. Kilde OECD.
0,00 0,05 0,10 0,15 0,20 0,25 0,30 0,35 0,40 0,45 0,50
Gini-koeffisienten i utvalgte OECD-land
Diskusjoner av Gini-verdier kan dreie seg om svært små endringer, kanskje rundt bare ett eller to poeng. Kan disse små endringene virkelig ha noen betydning? Det kommer an på. Små svingninger fra ett år til det neste kan gjenspeile problemer med data og beregninger i stedet for underliggende økonomiske realiteter. Små endringer som derimot opprettholdes over tid kan faktisk være signifikante. Milanović (2011) har uttalt at fordi Gini er et tregt mål, så vil selv 1-2 Gini-poengs økning årlig være av stor betydning.
Inntektsforskjellen i Norge er lav i internasjonal sammenheng. På tross av det har den langsiktige utviklingen de siste 30 årene gått i retning av mer ulikhet. Figur 2.2 viser utviklingen i inntektsulikheten i Norge siden 1986 og frem til 2015 for hele befolkningen.
Figuren viser at fordelingen av samlet inntekt er preget av store svingninger i perioden rundt 2000, 2005 og 2015. Dette kan i hovedsak forklares av tilpasninger til den midlertidige utbytteskatten i 2001, innføringen av utbytteskatt på avkastning utover normalavkastning i 2006 og at skattesatsen på skattepliktige aksjeinntekter for personer økte fra 27 til 28,75 prosent fra 2015 til 2016 (Cappelen, 2009). Disse skatteendringene førte til store uttak av aksjeinntekter i forkant av regelendringene. Over tid er det imidlertid en tendens til at fordelingen har blitt noe skjevere. Gini-koeffisienten over hele perioden økte fra 0,210 til 0,271. En økning på 22 prosent. Fram til 2000 økte ulikheten jevnt fra 0,210 til 0,262. Perioden fra 2000 til 2007 var derimot preget av store svingninger i inntektsforskjellene, der blant annet utviklingen i kapitalinntektene har hatt stor betydning. Fram til 2005 var nemlig aksjeutbytte skattefritt.
Særlig i forkant av innføringen av skatt på aksjeinntekter for personer fra 2006 var det gunstig å ta ut kapital fra bedriftene som utbytte og tilbakeføre dette som innskutt kapital (Cappelen, 2009). Innskutt kapital kan senere tas ut uten å bli skattlagt på personens hånd. Endringen i skattereglene var varslet på forhånd og gjorde at Gini-koeffisienten økte kraftig i året før endringen. Slike transaksjoner vil i liten grad gi endringer i den reelle fordelingen, men har stor betydning for den målte fordelingen.
Figur 2.2. Utviklingen i Gini-koeffisienten i Norge fra 1986 til 2015. Kilde: Statistisk sentralbyrå, tabell: 07756.
Gini-koeffisienten viser bare en del av historien. Selv om slike summariske inntektsmål gir en god indikasjon på om ulikheten har blitt større eller mindre over tid, så kan ikke dette målet si oss noe om hvor i fordelingen endringene skjer, om det for eksempel er endringer i toppen eller i bunnen av fordelingen som forklarer endringene. Det viser seg at Gini-koeffisienten vektlegger sterkest endringer som skjer i den sentrale delen av fordelingen og i mindre grad endringer som skjer i toppen og bunnen av fordelingen (Cappelen, 2014). I tillegg representerer Gini-koeffisienten bare en av flere mulige metoder for å kvantifisere ulikhet mellom fordelinger.
2.2.2 Andre relative ulikhetsmål
I fordelingsanalyser rangeres ofte individene etter inntekt etter skatt og grupperes deretter i like store grupper. En vanlig type gruppering er å dele antallet individer i 10 like store deler. Disse gruppene kalles ofte for desiler, hvor de 10 prosent med lavest inntekt kalles desil 1, de neste 10 prosent for desil 2 osv. til de 10 prosent med høyest inntekt, som kalles desil 10. Individene kan også grupperes i mindre grupper. En inndeling i 100 like store grupper kalles ofte for persentiler. Den prosenten med lavest inntekt kalles persentil 1, og prosenten med høyest inntekt kalles persentil 100.
En måte å få informasjon om forholdet mellom topp og bunn i inntektsfordelingen på er gjennom S80/S20-målet. Det viser forholdstallet mellom gjennomsnittsinntekten til den
0,20 0,21 0,22 0,23 0,24 0,25 0,26 0,27 0,28 0,29 0,30 0,31 0,32 0,33 0,34
1986 1987 1988 1989 1990 1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 2015
Gini-koeffisient i Norge fra 1986-2015
femdelen (20 prosent) av befolkningen med aller høyest inntekt (per forbruksenhet) og gjennomsnittsinntekten til den femdelen (20 prosent) som har lavest inntekt (per forbruksenhet). Figur 2.3 viser utviklingen i S80/S20-målet i Norge fra 1986 til 2015. Ser vi på utviklingen i figuren ligner den mye på den samme utviklingen vi har sett for Gini- koeffisienten. Den underliggende trenden over hele perioden viser at den høyeste inntektsklassen har gått fra å ha en inntekt som var 3 ganger høyere enn den laveste inntektsklassen i 1986, til 4 ganger høyere i 2015.
Figur 2.3. Utviklingen i S80/S20 i Norge fra 1986-2015. Kilde: Statistisk sentralbyrå, tabell: 07756.
En alternativ måte å illustrere forholdet mellom topp og bunn i inntektsfordelingen på er å benytte seg av P90/P10-målet. Dette målet viser forholdet mellom en person med høyere inntekt enn 90 prosent av befolkningen (P90) og en person med lavere inntekt enn 90 prosent av befolkningen (P10). Fordelen med dette ulikhetsmålet i forhold til S80/S20 er at det i mindre grad blir påvirket av ekstremverdier i begge ender av fordelingen. I 1986 hadde en person med lavest inntekt blant de 10 prosent rikeste 2,6 ganger høyere inntekt enn den rikeste personen av de 10 prosent fattigste. Tilsvarende forholdstall hadde i 2015 økt til 3,0. Figur 2.4 viser utviklingen i dette ulikhetsmålet over denne perioden. Vi ser at dette forholdstallet har endret seg relativt lite siden 1986. Likevel viser også dette ulikhetsmålet at det har funnet sted en jevn økning i inntektsforskjellene over de siste tre tiårene.
2,9 3,1 3,3 3,5 3,7 3,9 4,1 4,3 4,5 4,7 4,9
1986 1987 1988 1989 1990 1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 2015
S80/S20 i Norge fra 1986-2015
Figur 2.4. Utviklingen i P90/P10 i Norge fra 1986 til 2015. Kilde: Statistisk sentralbyrå, tabell: 07756.
Utviklingen i alle disse tre ulikhetsmålene – Gini-koeffisienten, S80/S20 og P90/P10 – viser altså økende ulikhet i Norge siden midten av 1980-tallet, tilsvarende den øvrige trenden blant OECD-landene. Disse ulikhetsmålene viser imidlertid ikke hvor mange som for eksempel mangler grunnleggende materielle behov. Av den grunn er ulikhetsmål vanligvis supplert med fattigdomsmål. Denne oppgaven begrenser seg ved å utelate slike mål.
2.3 Voksende forskjeller
De lange historiske tidsseriene som Piketty presenterer i sin bok vitner om perioder med større og mindre ulikhet. Dataen viser store forskjeller mellom fattig og rik på 1800-tallet i store deler av den vestlige verden, mens forskjellene synker i første halvdel av 1900-tallet. Begge verdenskrigene samt Wall Street-krakket i 1929 resulterte i store økonomiske tap for kapitaleierne. Dette var kun midlertidige og ytre hendelser ifølge Piketty, som viser at forskjellene likevel vil øke på lang sikt igjen. Finanskrisen i 2008-09 som startet i USA men spredde seg verden over, og som ble etterfulgt av en statsgjeldskrise i Europa, rammet mange økonomier hardt med lavkonjunktur, men har ikke hatt samme virkning på ulikheten som den den store depresjonen. Finanskrisen har nemlig ikke redusert forskjellene slik man kunne forestille seg. Tall fra OECD (2015b) viser at forskjellene tvert imot har fortsatt å øke.
En av Pikettys sentrale slutninger er at den økonomiske ulikheten har tiltatt siden 1970-tallet.
De økonomiske forskjellene er derimot store mellom ulike land. I USA stod de rikeste 10
2,4 2,5 2,6 2,7 2,8 2,9 3,0 3,1
1986 1987 1988 1989 1990 1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 2015
P90/P10 i Norge fra 1986-2015
prosentene av befolkningen for tre-fjerdedeler av inntekstveksten før skatt i årene mellom 1976 og 2007 (OECD, 2015b). Inntektsveksten er spesielt sterk blant de aller rikeste, der den rikeste 1-prosenten i USA stod for 47 prosent av samlet vekst i inntekter før skatt. I Norden og andre europeiske land stod den rikeste 1-prosenten av befolkningen for kun 10 prosent eller mindre av den samlede inntekstveksten.
Det norske trepartssamarbeidet ved lønnsdannelse, omfattende omfordelende velferdsordninger og et progressivt skattesystem betegnes som hovedårsakene til at det har vært mulig å opprettholde økonomisk vekst med en høy grad av inntektslikhet i Norge. Trass i det tilfelle har også de med høyest inntekt og formue hatt en sterkere inntektsvekst enn øvrige deler av befolkningen. Aaberge og Atkinson (2008) viser at den rikeste 1-prosenten mellom 1989 og 2010 nær doblet sin andel av den totale inntekten i Norge, fra henholdsvis 4,1 til 7,7 prosent. Det er også en sterk konsentrasjon av formue der de 1-prosent rikeste i Norge eide 19 prosent av all formue i 2014, mens de rikeste 0,1-prosent eide 8,8 prosent av all formue. Noen sider ved det norske samfunnet som ofte trekkes frem, er like muligheter for utdanning, et sosialt sikkerhetsnett og en komprimert lønnsstruktur, slik at det ikke skal være din familiebakgrunn som avgjør økonomisk velferd. Hansen (2014) har imidlertid pekt på at arv betyr stadig mer for et individs økonomiske utvikling også her i Norge. Hun viser at 42 prosent av de 1-prosent rikeste hadde foreldre som også var blant de med høyest formue. Dette er en sterk økning fra 1993 da andelen lå på 26 prosent. Cingano (2014) anslår at på grunn av økt ulikhet var den økonomiske veksten i Norge 9 prosent lavere over 20 årsperioden 1990-2010, enn dersom ulikheten i økonomien ikke hadde økt.
2.4 Lønnsdannelsen
En velfungerende lønnsdannelse er viktig for en hver økonomi. Gjennom lønnsdannelsen fordeles inntektene fra verdiskapningen mellom arbeidstakere og kapitaleiere og mellom ulike grupper av arbeidstakere. Lønnsdannelsen skal sikre balanse mellom tilbud og etterspørsel etter ulike typer arbeidskraft, og bidra til at arbeidskraften anvendes der den har høyest samfunnsøkonomisk avkastning.
Det norske lønnsdannelsessystemet bygger på at lønnsveksten skal tilpasses det
virksomheter som forhandler og slutter avtaler først, og at resultatet virker som en norm for lønnsoppgjørene i andre områder.
Flere institusjoner og mekanismer bidrar til koordinering i den norske lønnsdannelsen, både internt og mellom ulike organisasjoner, gjennom lovverk og gjennom konsensusbygging, der myndighetene spiller en sentral rolle. Koordineringen skjer både i de sentrale forhandlingene og gjennom lokale kollektiv lønnsdannelse. Koordineringen av lønnsutviklingen hviler på kollektive handlinger iverksatt av brede organisasjoner på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden.
Organisasjonsgraden er derfor viktig på begge sider. Høy organisasjonsgrad kan lette koordineringen og gi en lønnsdannelse som bedre ivaretar hensynet til høy sysselsetting og lav ledighet. Det inntektspolitiske samarbeidet mellom partene i arbeidslivet og myndighetene og høy grad av koordinering i lønnsdannelsen har bidratt til en god økonomisk utvikling i Norge med høy verdiskapning, lav arbeidsledighet, jevn inntektsfordeling og gjennomgående høy reallønnsvekst (Cappelen, 2016).
Koordinering av lønnsdannelsen kan dempe lønnspresset og begrense lønnsforskjellene, samtidig som tilstrekkelig lokal fleksibilitet kan gi virksomhetene redskaper til å rekruttere, motivere og beholde arbeidskraften. Lønnsforhandlinger på lokalt nivå vil også innebære et element av fordeling av verdiskapningen, ved at lønningen gjerne blir høyere i mer lønnsomme virksomheter.
2.5 Hvordan påvirker ulikhet økonomisk vekst?
Norge har på mange måter lykkes godt med å skape vedvarende og inkluderende velstandsutvikling, med andre ord kan man si at den økonomiske veksten har kommet de aller fleste i samfunnet til gode. Den økonomiske litteraturen har lenge vært opptatt av problemstillinger som omhandler forholdet mellom økonomisk vekst og ulikhet. Er ulikhet et nødvendig onde som må tolereres av hensyn for å skape økonomisk vekst? Eller er det et hinder i seg selv? Dette kapittelet vil gjennomgå noen av de mer sentrale argumentene for sammenhengen mellom økonomisk vekst og ulikhet.
David Ricardo og Karl Marx var noen av de første samfunnsøkonomene som argumenterte for at samfunnets ulikhet ville øke med økonomisk vekst, og at eiere av eiendom og industrielle kapitalister ville ta en stadig større del av landets inntekter. Ricardo (1819) mente at prisveksten
på eiendom var hovedårsaken til at den økonomiske ulikheten måtte øke med økonomisk vekst samt befolkningsvekst, fordi eiendom ville bli en stadig knappere ressurs når befolkningen øker og har mer velstand. Marx (1906) tok utgangspunkt i Ricardos modell da han publiserte sitt arbeid midt under den industrielle revolusjon. I denne perioden opplevde flere land en utrolig vekst i kapitaleiernes inntekt, men en stagnasjon i arbeidskraftens lønnsutvikling. I lys av de første sosialistiske og kommunistiske bevegelsene omhandlet Marx ulikhet som en konsekvens av kapitalisme. Hans prediksjon var at kapitalisme ikke kunne føre til en samfunnsøkonomisk likevekt. Enten ville kapitaleiernes andel av nasjonalinntekten øke til en, eller så ville avkastningen på kapital gå mot null. Både Ricardo og Marx manglet imidlertid gode data til å støtte opp om sine teorier.
Den russisk-amerikanske økonomen Simon Kuznets (1955) hevdet at ulikhet følger en naturlig bane etter hvert som økonomien utvikler seg. Ifølge Kuznets er ulikheten lav i førindustrielle samfunn, der de fleste lever på et eksistensminimum. Når industrialiseringen starter, begynner imidlertid inntektsgapet å øke takket være den stigende inntjeningen fra fabrikkarbeidere sammenlignet med bønder, og det fortsetter å vokse med fremveksten av økende spesialisering blant industriarbeidere. Gapet begynner så å begrense seg når staten setter i gang å kreve inn skatt og omfordele den. Kuznets hypotese var innflytelsesrik på 1900-tallet, og formen av ulikhet som fulgte en invertert U syntes å matche dataene som var tilgjengelig. Kuznets mente med andre ord at økonomisk vekst var til fordel for alle i samfunnet på lang sikt. Statistikken han benyttet var allikevel kun fra USA mellom årene 1913 og 1948. Disse årene er svært spesielle da de spenner over både første og andre verdenskrig, samt datidens største økonomiske krise som reduserte den økonomiske ulikheten drastisk. Kuznets kurve kan derfor ikke antas å ha tilfredsstillende ekstern validitet. Den nylige utviklingen i ulikhet i utviklede land står også i motsetning til Kuznets hypotese. Utviklingen fulgte faktisk en omvendt U- kurve til midten av 1970-tallet. Siden da har mange utviklede land lagt til en stigende hale på slutten av den omvendte U-en, ettersom ulikheten har økt igjen. Den tilsynelatende fiaskoen i Kuznets hypotese gjenspeiler et annet problem som økonomer står overfor i å bestemme sammenhengen mellom ulikhet og vekst; en eventuell forbindelse ser ikke ut til å være direkte.
Hadde det vært tilfelle ville det i teorien være mulig å finne et lands vekstrate fra ulikhetsnivået.
Etter dette punktet betyr økende ulikhet fallende vekst. Dette argumenterer for at det finnes en optimal ulikhet eller en rettferdig ulikhet.
Argumenter som dette understreker kompleksiteten av koblingen mellom ulikhet og vekst. Ikke bare er det et dynamisk forhold, det er også ifølge mange økonomer bestemt av den spesielle formen av ulikhet i hvert samfunn. Ulikhet kan ta forskjellige former. Noen samfunn kan deles mellom en rik elite og alle andre. Andre samfunn kan ha relativt lite antall rike og fattige og en stor middelklasse. Disse variasjonene kan bestemme forholdet mellom ulikhet og vekst av to grunner. For det første kan ulikhet påvirke hvordan ulike inntektsgrupper oppfører seg. Med en stor andel fattige mennesker i samfunnet, kan den økonomiske veksten bli påvirket av denne gruppens manglende evne til å investere i egen utdanning. Hvis ulikhet presser ut middelklassen, kan det redusere etterspørselen etter varer og tjenester. Hvis ulikhet betyr stigende inntekter blant de rike, kan de spare mer i banken, hvilket gjør at bankene da kan låne ut mer, noe som fører til økende investeringer i økonomien. For det andre kan det påvirke hvordan ulike sosiale grupper interagerer. Høyere ulikhet kan forbindes med redusert tillit, noe som kan skade virksomheter ved å pålegge høyere transaksjonskostnader (Voitchovsky, 2012).
For eksempel, hvis en bedrift stoler på en kunde, og omvendt, kan de bli enige om en avtale uten dyre juridisk rådgivning og kontrakter. I et ulikt samfunn kan elitegrupper bruke sine sosiale nettverk for å ekskludere utenforstående fra økonomiske muligheter. Stor ulikhet kan være forbundet med sosiale konflikter, og med høyere sikkerhetskostnader for både bedrifter og regjeringer. Høy grad av ulikhet kan gjøre det vanskelig for samfunn å komme til en politisk konsensus, noe som resulterer i plutselige politiske skift eller regjeringer som tjener sine egne tilhørers interesser på bekostning av det større gode.
Dette rammeverket kan være nyttig når det gjelder å forstå hvordan sammenhengen mellom ulikhet og vekst blir diskutert. Diskusjonen kjennetegnes vanligvis med spørsmålet om ulikhet er bra eller dårlig for økonomisk vekst?
Kanskje den mest åpenbare måten ulikhet driver vekst er at det gir entreprenører mulighet til å nyte fordelene ved deres risikotaking. Gregory Mankiw (2013) har et eksempel der en skal forestille seg et samfunn med perfekt økonomisk likhet. En dag kommer en gründer opp med et nytt produkt. Alle i samfunnet ønsker å kjøpe det. Transaksjonen er frivillig, så det må gjøre både kjøperen og selgeren bedre stilt. Men fordi det er mange kjøpere og bare en selger, er fordelingen av økonomisk nytte nå ulik. Det nye produktet gjør entreprenøren mye rikere enn
alle andre. Som Mankiw påpeker, står samfunnet i dette scenariet overfor ulike valg.
Skattlegger man entreprenøren nå tungt for å dempe inntektsulikheten, og muligens også reduserer hans insentiv til å innovere. Eller lar man ting være i fred for å oppmuntre andre entreprenører til å ta liknende risiko, med potensielle fordeler for alle som kan benytte seg av de nye produktene og tjenestene.
Talsmenn for det andre alternativet, lav skatt og relativt liten omfordeling, støtter saken med to argumenter. Det første argumentet er at ved å tillate folk å akkumulere inntekt gir det en kilde til investering i økonomien. Det andre argumentet, som ble fremmet på 1970-tallet av den amerikanske økonomen Arthur Okun (1975), er at tiltak for å utjevne økonomiske forskjeller går på bekostning av økonomiens effektivitet. Han mente at omfordelingstiltak og høye progressive skatter førte til at landets ressurser ikke ble optimalt benyttet. Økt disponibel inntekt til landets rikeste vil imidlertid øke landets investeringer og antall arbeidsplasser, noe som igjen vil føre til høyere velstand for hele samfunnet. Med andre ord kan forsøk på å redusere ulikhet over et visst nivå føre til at samfunnet bruker sine økonomiske ressurser mindre effektivt enn det kunne gjort. I en berømt setning, uttalte Okun at pengene man tar fra de rike i skatter vil bli båret til de fattige i en bøtte som lekker (Okun, 1975, p. 91).
Ideen om at tiltak for å utjevne økonomiske forskjeller må gå på bekostning av økonomisk effektivitet blir imidlertid imøtegått av blant annet OECD (2015a). De peker på at overdreven ulikhet er dårlig for den økonomiske veksten. Causa et al. (2015) indikerer også at virkningen av høy ulikhet kan være betydelig. I OECD-landene er den gjennomsnittlige økningen i ulikhet på 3 Gini-poeng de siste per tiårene anslått å ha kuttet bruttonasjonalproduktet med rundt 8,5 prosent. Andre undersøkelser støtter også ideen om at det ikke trenger å være et avvik mellom inntektslikhet og en sterk økonomi. Ifølge Jonathan Ostry (2014) synes likhet på lang sikt å være en viktig faktor i å fremme og opprettholde vekst. De gir en rekke grunner til hvorfor et voksende gap mellom rike og fattige kan hindre vekst, inkludert muligheten for at det kan skape politisk og sosial ustabilitet, som igjen kan hindre investeringer. Sosial atskillelse som er drevet av ulikhet kan også gjøre det vanskeligere for myndighetene å finne nødvendig konsensus i samfunnet for å møte økonomiske og finansielle kriser.
investere på. Milanović (2011) hevder at dette er akkurat det som skjedde i forløpet til finanskrisen i 2008. Overveldet med penger ble finanssektoren mer og mer hensynsløs, og kastet penger til alle som ville ta det. På den andre siden hevder han at lavinntektsgrupper benyttet seg av bankenes gavmildhet i å låne ut penger som de ikke hadde råd til å tilbakebetale, og dermed forsterket krisen.
Joseph Stiglitz (2012) er også blant dem som mener at en skjev fordeling av formue i samfunnet vil holde den økonomiske utviklingen tilbake. Han poengterer at det er viktig å skille mellom formue og arbeidende kapital. Dersom rikes sparing i all hovedsak går til å bygge opp formuesverdien i form av for eksempel eiendom vil dette verken bidra til produktivitetsvekst eller økonomisk vekst. Konsekvensen av dette er at lønningene til arbeiderne ikke vil øke, men kapitaleiernes verdier vil øke. Det kan imidlertid oppbyggingen av arbeidende kapital gjøre.
2.6 Sosiale konsekvenser av ulikhet
Det finnes ulike oppfatninger om hva likhet og rettferdighet er. Det liberale likhetsprinsippet innebærer likhet i muligheter eller sjanselikhet. Det innebærer at forutsetninger som kjønn, rase og sosioøkonomisk bakgrunn ikke skal begrense mulighetene man har. I stedet skal evner og dyktighet være bestemmende for fordelingen av goder og av makt. Et annet syn er resultatlikhet, nemlig at politikken skal bidra til at alle ender opp med omtrent de samme levevilkår og rettigheter som alle andre uavhengig av utgangspunkt. Selv om de fleste aksepterer en viss form for inntektsulikhet i et samfunn er det likevel viktig å bruke tid på å studere utviklingen i inntektsfordelingen og dens konsekvenser.
Piketty (2014) konkluderer med at ulikhetene vokser og at denne veksten bør kontrolleres. Han argumenterer allikevel ikke med at ulikhet eller kapitalisme er problematisk i seg selv. Det kan heller være positivt hva gjelder belønning av hardt arbeid. Forskjellene må imidlertid kunne forstås og rettferdiggjøres ved at avlønning står i stil til innsats. Det er i hovedsak to argumenter som trekkes frem som skadelig for den voksende ulikheten mellom kapitaleiere og arbeidskraften. For det første vil ulikhet som oppstår ved at kapitalavkastningen er høyere enn inntektsveksten innebære at personers rikdom er tilfeldig. Et eksempel er arvinger som kan leve godt av sine foreldres innsats uten selv å bidra til verdiskapning i samfunnet. For det andre kan store og vedvarende forskjeller på lang sikt bidra til sosial uro, politisk ustabilitet og lavere tillit til politiske systemer. Økt ulikhet kan i så måte være en demokratisk utfordring,
eksempelvis ved at personer som besitter store mengder kapital, uten å ha bidratt til særlig verdiskapning, utnytter sin posisjon til å få igjennom politiske endringer som gagner dem selv.
Dette kan oppleves som urettmessig og skape motreaksjoner. Slik tilkarringsvirksomhet, der folks innsats på å få en større del av kaken i stedet for å gjøre kaken større, kan forekomme både på den politiske arena og i næringslivet. At økt ulikhet kan være en trussel for sosial orden og samhørighet er noe en rekke forskere og institusjoner har pekt med en advarende finger på over tid (Jonathan Ostry, 2014; OECD, 2015b)
I tillegg kan økonomisk ulikhet ha sosioøkonomiske konsekvenser på individnivå. Lav inntekt er gjerne korrelert med kriminalitet, dårlige boforhold og oppvekstsvilkår. Solow (2015) argumenterer for at høy ulikhet mellom forskjellige samfunnsklasser vil føre til at barn fra ulike samfunnslag vil bli fratatt de samme mulighetene. Han mener derfor at utviklingen i ulikhet vil forsterkes i årene som kommer. OECD (2015b) anser fraværet av like utdanningsmuligheter som spesielt skadelig for økonomisk vekst. Atkinson (2015) peker også på at økonomisk ulikhet er et av de største sosiale problemene vestlige land i dag står ovenfor. Ulikhet kan også påvirke sosial mobilitet. Selv om Norge er et lite land som preges av små økonomiske forskjeller og høy grad av sosial mobilitet er det fremdeles slik at familiebakgrunn har betydning for hvilke økonomisk levekår en oppnår senere i livet. Aaberge, Atkinson og Modalsli (2013) har vist at mobiliteten blant toppinntektstakerne i Norge er lav, noe man ser igjen ved at inntektsvinnerne er de samme fra år til år. Epland og Kirkeby (2010) finner i en studie om inntektsmobilitet mellom generasjoner at barn som tilhører husholdninger med lav inntekt hos foreldrene, vil i større grad tilhøre lavere inntektsklasser som voksne sammenlignet med andre barn i Norge.
Ønsket om likhet står sterkt i de nordiske sosialdemokratiske landene. Det kan sies å være en del av vårt felles verdigrunnlag og samfunnsmodell som har lagt grunnlaget for økonomisk vekst og velstand. Lik tilgang på helse og omsorgstjenester, utdanning og arbeid trekkes gjerne frem som sentrale elementer. De nordiske landene er eksempler på at økonomisk likhet ikke utelukker økonomisk vekst. Ønsket om en viss likhet kan ses på som et premiss og resultat av den nordiske modellen (Dølvik, 2014). Dette fordi likhet kan regnes som en viktig forutsetning for den koordinerte lønnsdannelsen og andre positive trekk ved de nordiske landene, som blant
2.7 Grunner til økt ulikhet
Det er viktig å innse at det er en rekke faktorer – økonomiske, sosiale og institusjonelle – som alle kan være med å bidra til økende ulikhet. Noen grunner til økt ulikhet stikker seg imidlertid sterkere fram enn andre; globalisering, teknologisk endring, forskyvning av forhandlingsmakt, og internasjonal handel.
Med globaliseringen mener vi i økonomisk forstand hvordan verdensøkonomien har blitt stadig mer integrert og sammenkoblet gjennom ulike globale strømmer som teknologi og informasjonsflyt, handel, finans og investeringer, kapitalens og bedrifters evne til å sømløst krysse grenser, samt internasjonal migrasjon. Globalisering kan være et flerfaset men også splittende tema, og meningsmålinger tyder på at det i mange deler av verden er en oppfatning at fordelene ikke blir delt likt på tvers av samfunnet. I mange utviklede land er det også en oppfatning at enkelte aspekter ved globalisering, som utflytting av bedrifter, koster arbeidsplasser og reduserte lønnsinntekter.
Økningen i lønnskløften, det vil si gapet mellom lønnen til høyt- og lavtlønnede arbeidere kan være med å forklare noe av den økte ulikheten vi ser i verden. I noen land er dette gapet mye større enn i andre. Piketty (2014) peker på at de rikes lønnsinntekt har vokst mer enn inntekten i befolkningen forøvrig. Det ser med andre ord ut til at de på toppen drar ifra resten, og de på bunn blir hengende etter. Han mener denne utviklingen skyldes endring i formuesskatt, arveavgift, handelsliberalisering, redusert fagorganiseringsgrad og ekstrem vekst i topplederes og underholdningsartisters inntekt. OECD (2015b) mener også at en av de viktigste grunnene for økt ulikhet er forskjeller i lønn. De viser til at de rikeste 10 prosent i OECD-landene har økt lønningene i et raskere tempo enn de som befinner seg blant de 10 prosent på bunn.
Alle strømmene som utgjør globalisering kan ha en innflytelse på inntektsulikhet, men kanskje ingen har like stor betydning som teknologi og informasjonsflyt. Det er ikke så overraskende ettersom teknologi lenge har hatt en innvirkning på folks levebrød. Ta luddittene for eksempel, som på 1800-tallet ødela tekstilmaskiner for å hindre at maskinproduksjonen skulle senke deres levestandard eller gjøre dem arbeidsløse. Luddittene er noen ganger portrettert som å ha vært irrasjonelt redde for teknologi. Faktisk hadde de gode grunner til å motsette seg. De var håndverkere som hadde investert tid i å utvikle sine ferdigheter. Da den industrielle revolusjon oppsto, ville de ikke stå å se på at ferdighetene deres ble verdiløse.
Luddittene illustrerer virkeligheten av at nesten alle teknologiske bølger gir både tapere og vinnere. Samtiden er intet unntak. Den teknologiske utviklingen de siste tiårene har gått raskt, og vil trolig gå enda raskere i årene framover. Det gir mange muligheter for digital innovasjon og verdiskapning. Digitalisering og automatisering av jobber og oppgaver i arbeidslivet har allerede gitt betydelige kvalitetsforbedringer og effektiviseringsgevinster. Det er imidlertid ikke gitt at gevinstene av denne utviklingen kommer alle til gode. Teknologi har allerede erstattet arbeidskraft etter hvert som mikroprosessorer, datateknologi, kommunikasjons- teknologi osv. har blitt mer tilgjengelig. Teknologiske fremskritt bidrar til å øke arbeidskraftens produktivitet, og i standard økonomisk teori vil dette bidra til økte lønninger til arbeidskraften.
De siste årene har derimot arbeidskraftens avlønning økt mindre enn produktivitetsveksten i flere land (ILO, 2012). Teknologien som benyttes i virksomheter til produksjon av varer og tjenester kan være slik at den gir høyere kapitalintensitet over tid. Dette er tilfelle hvis substitusjonselastisiteten mellom arbeidskraft og kapital er større enn 1. Dersom næringslivet har gjennomgått en slik teknologiutvikling må dette forklare en lavere lønnskostnadsandel og en forrykning av den funksjonelle inntektsfordelingen i økonomien, ikke bare i enkeltnæringer (Bjørnstad, Eggen, Kostøl, & Sparrman, 2017)
De siste tiårene har også medført vesentlige endringer i arbeidslivet, med en endring i den tradisjonelle 8-timers arbeidsdagen og et fall i fagforeningsgraden. Begge disse trendene kan påvirke inntektsulikhet. Arbeidsmarkedet har historisk utviklet seg til å omfatte fagforeninger som fører lønnsforhandlinger med kapitaleiere. Fagforeningene har fått streikerett, det er lover som begrenser retten til oppsigelser, det forekommer minstelønnssatser i flere land og sosiale sikkerhetsnett for de som faller utenfor arbeidslivet. Dette er alle tiltak som har styrket arbeidstakernes posisjon i arbeidsmarkedet. De senere tiårs generelle nedgang for fagforeningene reflekterer en rekke sosiale og økonomiske endringer. Blant annet tap av tradisjonelt fagorganiserte virksomheter og endringer i arbeidslovgivningen som har svekket fagforeningenes forhandlingsmakt.
Har nedgangen for fagforeningene økt inntektsforskjellen? Trolig, selv om bildet ikke er helt svart/hvitt. For det første innebærer en fallende fagforeningsgrad ikke automatisk at fagforeningenes forhandlingsmakt falmer. I mange land kan lønn og vilkår for ikke-
og at det dermed ikke er verdt å støtte deres arbeid (Acemoglu, Aghion, & Violante, 2001). På den måten kan en fallende organisasjonsgrad være både et resultat og en årsak til økende ulikhet.
Større kapitalinntekter kan være resultatet av en styrket forhandlingsevne til kapitaleierne som følge av større arbeidsmobilitet. Med dette i tankene må vi ta inn over oss hvordan arbeidsmarkedet har utviklet seg. Stor innvandring fra fattige land til de rike den senere tid har svekket lønnsnivået i de landene Piketty (2014) studerer. Studier av lønnsdannelsen i Norge har vist at arbeidsinnvandring fra Øst-Europa etter utvidelsen av EU i 2004 har hatt en sterk negativ effekt på lønnsveksten i industrien og i privat tjenestesektor (Gjelsvik, Nymoen, &
Sparrman, 2015) og enda sterkere effekt innenfor bygg- og anleggsbransjen samt vakt- og eiendomstjenester (Kostøl & Nymoen, 2015). Dette skyldes at arbeidsinnvandrerne har tilbudt sin arbeidskraft til et lavere lønnsnivå enn nordmenn og dermed utgjort en lavlønnskonkurranse i deler av arbeidsmarkedet.
I standard økonomisk teori antar man ofte at avlønningen til innsatsfaktorene, arbeidskraft og kapital, står i forhold til marginalproduktet. Solow (2015) argumenterer for at en sentral årsak til at lønnen til arbeidskraften ikke har holdt samme takt som produktivitetsveksten er svekket forhandlingsmakt til arbeidstakerne og en skjevere fordeling av den totale faktorproduktiviteten. Globalisering, deregulering av arbeidsmarkeder, høy arbeidsledighet, økt lavlønnskonkurranse, kutt i velferdsordninger, økte exit-muligheter for kapital, holdningsendringer og politiske vedtak for å fremme mer desentraliserte og individuell lønnsdannelse gir grunn til å anta at forhandlingsmakten er forrykket i kapitaleiernes favør.
3 Teori
I dette kapittelet vil et teoriestisk rammeverk illustrere hvordan globaliseringens strømmer har bidratt til forskyvning av inntektsfordelingen. Bakgrunn fra dette kapittelet vil senere benyttes for å teste hvorvidt disse strømmene kan være årsak til den økte ulikheten som er observert de siste tre tiårene.
3.1 Internasjonal handel
Globaliseringen har hatt stor betydning for arbeidsmarkedet og dermed for spredningen av lønnsinntekter. Reduserte handelsbarrierer bidrar til å jevne ut lønningene mellom land for samme type arbeidskraft. Samtidig skaper globaliseringen ikke bare vinnere, men også tapere innad i landene. Økt handel fører til at land skifter produksjon fra virksomhet hvor de har en konkurransemessig ulempe til virksomhet der de har et komparativt fortrinn. I industriland har det ført til at arbeidsintensiv produksjon har blitt lagt ned og flyttet til land med billig arbeidskraft, mens mer kapitalintensiv produksjon har økt. Slike næringsomstillinger løfter produktiviteten både i industriland og framvoksende økonomier, men innad i mange industriland har lønnsforskjellene økt. Grupper med lavere utdanning har sakket akterut (Skjæveland, 2015). Konkurranse fra lavkostland har gjort det nødvendig å begrense lønnsveksten for at bedriftene skal kunne overleve, og arbeiderne har lettere akseptert at enkelte produksjonsprosesser blir automatisert.
Stolper-Samuelson teoremet, som relaterer faktorprisendringer til handelsliberalisering, støtter ideen om at økende handel med utviklingsland er en viktig årsak til den økende ulikheten i mange utviklede land.
Den neoklassiske Heckscher-Ohlin modellen (H-O modellen) som ble brukt av Stolper og Samuelson (1941) antar at varer fra en bestemt industri er perfekte substitutter, uavhengig av opprinnelseslandet, og at produksjonskostnadene er avhengig av faktorprisene og at disse faktorene har et fast tilbud i hvert land. Transportkostnader og teknologiske forskjeller antas å være ubetydelige. I en modell med to faktorer, ta for eksempel faglært og ufaglært arbeid, vil de relative prisene på ferdighetsintensive varer stige i land med et overskudd av faglært
i lønnen til de faglærte og et fall (absolutt og relativt) i ufaglærts lønn i de landene med et overskudd av faglært arbeidskraft. Konsekvensene av denne modellen er forstyrrende for avanserte land som kan antas å ha et overskudd av faglært arbeidskraft. Den nåværende globaliseringstendensen kan ses som en åpning for økt handel mellom utviklede land og utviklingsland. Mens H-O-modellen forutsetter at dette vil øke bruttonasjonalprodukt i alle land, vil det gå på bekostning av fallende lønn for ufaglærte i avanserte økonomier og føre til økende inntektsulikhet.
På 1980- og 1990-tallet skjedde det en radikal endring i verdensøkonomien. Hele verden ble åpnet for internasjonal handel. Viktigst var inntredenen av Kina på 80-tallet, tidligere sovjetrepublikker og India på 90-tallet. Økonomisk teori antyder at inntredenen av disse gigantene i internasjonal handel er lik tilgang til en milliard arbeidere for internasjonal konkurranse. Denne arbeidskraften var for det meste ufaglært, noe som førte til at det oppsto en relativ knapphet av andre produksjonsfaktorer, særlig kapital, faglært arbeidskraft og råvarer. Den relative avlønningen for disse faktorene og den andel de representerte i nasjonalinntekten steg over hele verden, mens andelen og den relative lønnen til ufaglært arbeidskraft ble redusert (Bourguignon & Scott-Railton, 2015).
Den globale konkurransen som ble opprettet med inntredenen av disse nye aktørene til verdensmarkedet ble ikke bare tilrettelagt av direkte investeringer fra de utviklede økonomiene, men ble også forsterket av økt konkurranse i utviklede økonomier som følge av deregulering, liberalisering av handel og innføringen av det indre marked i Europa. Gjennom drastisk reduksjon av relative transportkostnader, gjorde teknologisk utvikling også den voksende fragmenteringen av internasjonale verdikjeder mulig. Dette reduserte produksjonskostnadene via underleverandører og forsterket dermed prosessen med geografisk omfordeling av globale produksjonsaktiviteter.
Denne oversikten over effekten av inntredenen til disse nye aktørene i global handel passer den enkle formen for økonomisk teori om internasjonal handel som H-O modellen skisserer.
Inntredenen for land med en rikelig mengde ufaglært arbeidskraft førte uunngåelig til spesialisering. Disse landene spesialiserte seg i eksport av arbeidsintensive varer, mens land med en relativ stor kapitalbeholdning, det vil si utviklede industri land, spesialiserte seg på kapital- og teknologiintensive varer. Forutsatt at faktormarkedene er rimelig
konkurransedyktige, vil inntektsfordelingen således bevege seg bort fra ufaglært arbeid til fordel for de andre produksjonsfaktorene i utviklede land.
Ved første øyekast synes det å være grove bevis i samsvar med denne enkle modellen. Det er faktisk ganske klart i dag at volumet av global handel har økt, og at globaliseringen har resultert i at en stor del av produksjonen av omsettbare varer som krever intensiv bruk av ufaglært arbeid er flyttet til fremvoksende økonomier.
3.2 Fagforeningenes rolle
Fagforeningene har tradisjonelt spilt en stor rolle i arbeidsmarkedet og lønnsforhandlingene.
Nesten alle utviklede økonomier har i løpet av de siste tiårene sett en synkende fagorganisering og svekkelse av fagbevegelsen som politisk aktør. Som følge av dette er det også observert en tilsvarende reduksjon i rollen som kollektive forhandlinger utgjør. Dette gir grunn til å anta at forhandlingsmakten er forrykket i arbeidsgivernes og kapitaleiernes favør.
En reduksjon i arbeidernes forhandlingsmakt er sterkt korrelert med nedgang i arbeidskraftens inntektsandel (Pissarides, 1999). Jaumotte og Buitron (2015) finner en sterk negativ korrelasjon mellom fagforeningers tilstedeværelse og inntekten til de rikeste i befolkningen. I de nordiske landene (utenom Island) har andelen fagorganiserte falt siden 1995, samtidig som inntektsulikheten har økt (Dølvik, 2014). Svekkelsen av fagbevegelsen bidrar både til høyere lønninger til arbeidslivsledere, og til økt avkastning for kapitaleiere. Argumentet om at synkende fagorganisering fører til økte inntektsforskjeller hviler på at fagforeningene fremmer en sammenpresset lønnsstruktur.
I 2016 var det drøyt 1,8 millioner tilsatte i norske virksomheter som var tilknyttet en arbeidsgiversammenslutning. Om lag 1,4 millioner, eller 77 prosent av de tilsatte i disse virksomhetene, hadde da tariffavtale. I 2003 var den tilsvarende andelen 86 prosent (Mahon, 2016). Figur 3.1 viser antall medlemmer i arbeidstakerorganisasjoner i Norge fra 1970 til 2016.
Tallet inkluderer alle registrerte medlemmer, også ikke-yrkesaktive som studenter og pensjonister. Medlemstallet i arbeidstakerorganisasjonene økte med 41 prosent fra 1990 til 2016, selv om organisasjonsgraden har gått ned.
Figur 3.1. Utvikling i antall medlemmer i arbeidstakerorganisasjoner i Norge i perioden 1970-2016. Kilde:
Statistisk sentralbyrå, tabell 03546 og 03612.
Figur 3.2 viser organisasjonsgraden, altså andelen av lønnstakerne som er organisert i en arbeidstakerorganisasjon, fra 1970 til 2014 i Norge. Som en kan se fra figuren er det en fallende trend i organisasjonsgraden de siste tre tiårene samtidig som inntektsulikheten har økt.
Figur 3.2. Utviklingen i organisasjonsgraden i Norge i perioden 1970-2014. Kilde: OECD Statistics.
Det er flere forklaringer for denne utviklingen i Norge og andre land. En har selvsagt det faktum at enkelte lands regjeringer har vært fiendtlige mot fagforeningsaktivitet. Men denne forklaringen er ikke tilstrekkelig. Årsakene til nedgangen i organisasjonsgraden er dypere. Fra
700 000 800 000 900 000 1 000 000 1 100 000 1 200 000 1 300 000 1 400 000 1 500 000 1 600 000 1 700 000 1 800 000 1 900 000
1970 1971 1972 1973 1974 1975 1976 1977 1978 1979 1980 1981 1982 1983 1984 1985 1986 1987 1988 1989 1990 1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 2015 2016
Medlemmer i arbeidstakerorganisasjoner i Norge i perioden 1970 - 2016
50%
51%
52%
53%
54%
55%
56%
57%
58%
59%
60%
1970 1971 1972 1973 1974 1975 1976 1977 1978 1979 1980 1981 1982 1983 1984 1985 1986 1987 1988 1989 1990 1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014
Organisasjonsgrad i Norge i perioden 1970 - 2014
et økonomisk perspektiv er det tre hovedårsaker: økt konkurranse i markeder for varer og tjenester, økonomisk restrukturering og lav inflasjon.
Økt internasjonal konkurranse har over tid fjernet den eksisterende grunnrenten i flere næringer og dermed ledelsens manøvreringsrom og forhandlingsmakten for fagforeningene. Det har også økt arbeidskraftens substitusjonsgrad (Rodrik, 1997). Import av varer og tjenester øker substitusjonen mellom innenlandsk og utenlandsk arbeidskraft og reduserer dermed arbeidstakernes forhandlingsmakt, mens stadig mer troverdige trusler om å flytte aktivitet til utlandet forbedrer arbeidsgivernes stilling i forhandlingene. Med andre ord har økende mobilitet av kapital, varer og tjenester skiftet forhandlingsmakten i lønnsforhandlingene.
Samtidig har avindustrialisering sørget for strukturelle endringer som innebærer en reduksjon i andelen av industrien og en økning i andelen av tjenester i total sysselsetting. Dette har brutt ned den tradisjonelle medlemsbasen for fagforeninger i mange land (Hayter, Fashoyin, &
Kochan, 2011). Privatisering av offentlige selskap, infrastruktur og tjenester har hatt samme effekt, da fagforeningsmedlemskap generelt er betydelig høyere i offentlig sektor enn i privat sektor. I Norge er 80 prosent av arbeidstakerne i offentlig sektor organisert, mens andelen i privat sektor er på 38 prosent (Nergaard, 2016). Økningen i bruken av deltids-, midlertidige og kontraktsarbeidere har også endret arbeidsmarkedsforholdene på en måte som gjør det vanskeligere for fagforeningene å rekruttere medlemmer. Midlertidig ansatte er mye mindre tilbøyelige til å være fagforeningsmedlemmer enn de som er fast ansatt, og deres organisasjon og representasjon i kollektive forhandlinger er fortsatt svært vanskelig. Underleverandører har ikke mulighet til å forhandle med de som har den virkelige makten over lønnsprosessen, og har dermed ingen interesse for å bli med i etablerte fagforeninger (Wills, 2009).
Til slutt har lav inflasjon redusert nytten av kollektive forhandlinger med å bestemme lønnsnivået. I en verden med høy inflasjon finner arbeidere og arbeidsgivere det vanskelig å forhandle på individuelt nivå, uten eksplisitte referanser til hvordan andre arbeidstakers lønninger justeres for inflasjon, noe som skaper en klar mulighet for fagforeningene til å koordinere lønnsforhandlinger. I en lavinflasjonsverden er det tvert imot lettere å ta hensyn til personlige egenskaper og prestasjon i individuelle lønnsforhandlinger.
beskytte lønnsnivået i forhold til kapitalavlønning, men bare i sektorer og virksomheter der fagforeningene er aktive. Hvis høyere lønninger fører til færre jobber, vil den andre siden av en relativ inntektsutjevning innenfor fagforeningene være høyere arbeidsledighet eller lavere lønn i ikke-fagorganiserte sektorer eller en kombinasjon av begge deler.
En rekke empiriske studier som bruker data på bedrifts-nivå bekrefter at import og utflagging har hatt en tendens til å forringe forhandlingsstyrken til arbeidstakere de siste to tiårene.
Dumont et al. (2006) ser på en rekke europeiske land i løpet av 1990-tallet og finner at økt globalisering med både lavlønns- og høylønnsland, målt ved import og betydningen av utenlandske tilknyttede selskaper, har redusert forhandlingsstyrken til arbeidstakere. Det er imidlertid misvisende å vurdere arbeidstakere som en homogen gruppe, fordi i samsvar med det vi har diskutert tidligere kan lite kvalifisert arbeidskraft forventes å være mest berørt av globaliseringen. Dumont et al. (2012) finner faktisk at forhandlingsstyrken til lavt kvalifiserte arbeidstakere gikk ned etter år 2000, mens den økte for høyt kvalifiserte arbeidstakere. De viste til en betydelig negativ effekt av importkonkurranse fra lavlønnsland og utkontraktering på forhandlingsstyrken til lavt kvalifiserte arbeidere.
Alt dette presset på arbeidernes forhandlingsmakt vil trolig ha bidratt til nedgangen i organisasjonsgrad og dekningsgraden fra kollektive forhandlinger. Det synes også å ha endret fagforeningenes objektfunksjon fra å reflektere produktivitetstrender eller bevaring av reallønn eller likelønn, til i stedet å internalisere de konkurransedyktige begrensningene og de sannsynlige effektene av lønnskravene på sysselsetting.
Økt konkurransepress og tilhørende nedgang i arbeidstakernes forhandlingsmakt bidrar også til å forklare utviklingen mot desentralisering i lønnsforhandlingene. Som et resultat av endrede økonomiske og politiske forhold, kan mange av fordelene som arbeidsgivere tradisjonelt har oppfattet at kollektive lønnsforhandlinger har tilbudt ikke lenger virker like verdifullt.
Arbeidstakere føler sannsynligvis mindre behov for beskyttelse fra fagforeningene til å forme lønnsforhandlingene på arbeidsplassen sin. I sin tur kan økt desentralisering svekke fagforenings forhandlingsmakt noe som gjør det vanskeligere for fagforeningene å holde sammen. Det faktum at ufaglærte arbeidere har mistet forhandlingskraft mens høyt kvalifiserte arbeidstakere kan ha bedret den øker også vanskeligheten for fagforeningene å holde en samlet gruppe arbeidere sammen og fortsette å fremme lønnskomprimering (Acemoglu et al., 2001).
3.3 Teknologisk endring
Hva er implikasjonene av teknologisk endring på arbeidsmarkedet? Hvordan påvirker ny teknologi fordelingen av inntekt? Er teknologisk endring ansvarlig for endringene i ulikhetsutviklingen som er observert i Norge siden 1970 årene? Konsensus i den økonomiske litteraturen synes å være at teknologisk endring er i hjertet av forklaringen på endringene i lønnsstrukturen og utviklingen i inntekstulikheten. Den teknologiske framgangen har gitt mulighet for digital innovasjon og nye former for verdiskapning. Digitalisering og automatisering av arbeidsoppgaver i næringslivet har både gitt kvalitetsforbedringer og effektiviseringsgevinster. Disse gevinstene ser derimot ikke ut til å ha kommet alle til gode.
Acemoglu (2002) påpeker at teknologisk endring som personlige datamaskiner på arbeidsplassen, datamaskinstøttet produksjon og roboter favoriserer høyt utdannet arbeidskraft, og erstatter arbeidsintensive oppgaver som tidligere ble utført av lavt utdannede. I lys av dette er det kanskje naturlig å se økningen i ulikhet de siste tre tiårene som en direkte konsekvens av teknologisk endring. Ifølge Acemoglu (2002) viser lønnsforholdene mellom høyt utdannede og lavt utdannede at de teknologiske endringene har vært ferdighetsskjeve og favorisert høyt utdannet arbeidskraft helt siden andre verdenskrig. Det synes imidlertid å ha vært en akselerasjon i ferdighetspremien de siste tiårene.
Vi kan forstå påvirkningen av teknologiske endringer ved å erkjenne at utviklingen og bruken av teknologi er et svar på profitt insentiv. Med en lavere pris på kapital vil profittsøkende bedrifter benytte seg av mer kapital i produksjonsprosessen.
Krusell et al. (2000) argumenterer for at kapital er komplementær med høyt utdannede arbeidere og substitutt til lavt utdannede arbeidere. Dette synes å være et rimelig premiss ettersom fremskritt innen kapitalutstyr ofte ser ut til å erstatte oppgaver tidligere utført av lavt utdannet arbeidskraft med maskiner. De dokumenterer videre at man helt siden andre verdenskrig har vært vitne til en nedgang i den relative prisen på kapital. Med dette har den tilhørende kapitalbeholdningen økt og ført til ferdighetsskjev teknologisk endring. Prisen på kapital fortsatte å falle med akselererende styrke på 1970-tallet, og denne akselerasjonen økte ikke bare etterspørselen etter kapital, men også etterspørselen etter høyt utdannet arbeidskraft.
