USAs respons på Kinas vekst : En analyse av USAs utenrikspolitikk vis-à-vis Kina i Asia-Stillehavsregionen fra 1993 til 2012

USAs respons på Kinas vekst

En analyse av USAs utenrikspolitikk vis-à-vis Kina i Asia-Stillehavsregionen fra 1993 til 2012

Annette Hovdal

Masteroppgave i statsvitenskap, ved Institutt for statsvitenskap

UNIVERSITETET I OSLO

II

III

USAs respons på Kinas vekst

En analyse av USAs utenrikspolitikk vis-à-vis Kina i Asia-Stillehavsregionen fra 1993 til 2012

Annette Hovdal

Masteroppgave i statsvitenskap, ved Institutt for statsvitenskap

UNIVERSITETET I OSLO

IV

© Annette Hovdal 2013

USAs respons på Kinas vekst Annette Hovdal

http://www.duo.uio.no/

Trykk: CopyCat Nydalen

V

Sammendrag

Kinas økonomiske og militære vekst har siden Den kalde krigens slutt vært enorm. Mange amerikanske forskere i internasjonal politikk har derfor stilt spørsmål om Kina vil utgjøre en sikkerhetstrussel for USA, og amerikanske interesser i Asia-Stillehavsregionen. Denne oppgaven undersøker hvordan USA har respondert på Kinas vekst, ved å se hva slags utenrikspolitikk USA har ført mot Kina i Asia-Stillehavsregionen, i perioden 1993 til 2012, og forklaringer på den utenrikspolitiske adferden. I tillegg ser oppgaven hvorvidt det har skjedd endringer i USAs utenrikspolitikk etter hvert som Kina har økt sine økonomiske ressurser og militære kapabiliteter.

Oppgaven viser at USAs utenrikspolitikk vis-à-vis Kina i perioden 1993 til 2012 for det første har vært preget av maktbalansepolitikk. USA har hatt viktige økonomiske- og sikkerhetspolitiske interesser i Asia-Stillehavsregionen, og disse interessene har vært utgangspunktet for denne maktbalansepolitikken. Forklaringen på at USA har økt balansering mot Kina etter hvert som Kina har vokst militært, sett i lys av teorien om trusselbalanse, er fordi USA har oppfattet Kinas intensjoner i regionen til å bli mer offensive, og at Kina dermed har blitt en potensiell trussel for USA, eller USAs allierte sine sikkerhetsinteresser, i regionen. USAs utenrikspolitikk vis-à-vis Kina i denne perioden har imidlertid også vært preget av at USA har søkt å berolige Kina, og stabilisere det bilaterale forholdet, når det har oppstått konflikter, og/eller spenningen har økt. Forklaringen på dette, i lys av teorien om gjensidig økonomisk avhengighet, er at viktige amerikanske handelsaktører (sub-nasjonale aktører) i USA i økende grad har blitt økonomisk avhengig av Kina. De ulike administrasjonene etter Den kalde krigen, har gjenspeilet disse økonomiske interessene, gjennom uttalelser om at Kina er viktig for amerikansk økonomi, og gjennom den relativt liberale handelspolitikken USA har ført mot Kina. USA har altså hatt en interesse av å unngå konflikt med Kina, fordi dette kan skade USAs økonomiske interesser. Ulike nasjonale interesser har altså ligget til grunn for USA sin Kina-politikk, og dette har ført til at USA på den ene siden balanserer mot Kina på grunn av sikkerhetsinteresser, mens på den andre siden så har USA søkt å unngå konflikt med Kina, da dette kan føre til økonomiske avbrudd.

VI

VII

Forord

Først og fremst vil jeg takke veilederen min, Paul Midford, på Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU. I første omgang fordi han introduserte meg for internasjonal politikk i Øst-Asia da jeg tok min bachelorgrad i statsvitenskap ved NTNU. Paul foreleste i ulike emner om dette temaet. Og jeg syntes dette var særdeles interessant. Dette inspirerte meg til å skrive bacheloroppgaven min om sikkerhetssamarbeid i Øst-Asia, og i neste omgang til å skrive denne masteroppgaven. Jeg vil også gjerne takke Paul for nyttige innspill, samt gode tilbakemeldinger og kommentarer på oppgaven.

Videre vil jeg takke Tora Skodvin, på Institutt for statsvitenskap ved UiO, for at kontordøra hennes alltid var åpen og for gode innspill på oppgaven.

Takk til min gamle studievenninne, Malin, som tok seg tid til korrekturlesning og gjennomlesning av oppgaven.

Jeg vil videre gjerne takke foreldrene mine for god støtte og oppmuntring gjennom studiene.

Til slutt, takk til min Erling, som i denne tiden har vært en god diskusjonspartner og støttespiller, som har lest gjennom oppgaven, gitt innspill, og som har vært tålmodig med meg gjennom denne krevende, men lærerike, prosessen med å skrive masteroppgave.

Jeg står selv ansvarlig for eventuelle feil og mangler.

Annette Hovdal, Oslo, mai 2013

Antall ord i oppgaven: 34 952

VIII

IX

Forkortelser

APEC: Asia-Pacific Economic Cooperation ASEAN: Association of South-East Asian Nations FDI: Foreign Direct Investment

MFN: Most Favored Nation NSS: National Security Strategy

PNTR: Permanent Normal Trade Relations QDR: Quadrennial Defense Review

SED: Strategic Economic Dialogue

SE&D: U.S.-China Strategic and Economic Dialogue TRA: Taiwan Relations Act

USCBC: U.S. China Business Council

WTO: World Trade Organization

X

Innholdsfortegnelse

1 Innledning ... 1

1.1 Kontekst: Den kalde krigens slutt, og Kinas vekst ... 1

1.1.1 Ulike teoretiske perspektiver på USA-Kina-forholdet ... 2

1.2 Studiens formål og problemstilling ... 5

1.3 Analyseperiode: 1993-2012 ... 6

1.4 Oppgavens struktur ... 7

2 Teoretisk rammeverk ... 9

2.1 Realisme og teorien om trusselbalanse ... 10

2.1.1 Realismens antakelser ... 10

2.1.2 Maktbalanseteori ... 10

2.1.3 Teorien om trusselbalanse ... 11

2.1.4 Anvendelse av teorien ... 13

2.2 Liberalisme og teorien om gjensidig økonomisk avhengighet ... 15

2.2.1 Liberalismens antakelser ... 15

2.2.2 Teorien om gjensidig økonomisk avhengighet ... 16

2.2.3 Anvendelse av teorien ... 17

2.3 Diskusjon: hva om USAs nasjonale interesser blir motstridende? ... 19

3 Forskningsdesign og metode ... 21

3.1 Teoretisk fortolkende casestudie ... 21

3.1.1 Forskningsdesign: casestudie ... 21

3.1.2 Valg av teori, og teorienes betydning for studiens konklusjoner og funn ... 23

3.2 Dokumentanalyse ... 24

3.3 Metodiske betraktninger ... 25

3.3.1 Validitet ... 26

3.3.2 Reliabilitet ... 28

4 USAs utenrikspolitikk vis-à-vis Kina i årene etter Den kalde krigen ... 30

4.1 USAs balanseadferd i Øst-Asia ... 30

4.1.1 Den kalde krigens slutt, og Øst-Asias økende viktighet ... 30

4.1.2 Konfrontasjon i Taiwan-stredet ... 33

4.1.3 Den reviderte sikkerhetsavtalen mellom USA og Japan ... 35

4.1.4 Kinas voksende militære kapabiliteter ... 37

XI

4.2 Kina blir et viktig marked for store amerikanske selskaper ... 38

4.2.1 Bakgrunn: USAs handel med Kina før Den kalde krigens slutt ... 38

4.2.2 Handelsaktører driver lobby for fornyet MFN-status ... 38

4.2.3 USA gir Kina PNTR-status ... 40

4.2.4 USA beroliger Kina, og stabiliserer det bilaterale forholdet... 43

4.3 Tolkning av USAs utenrikspolitikk vis-à-vis Kina under president Clinton ... 44

5 USAs utenrikspolitikk vis-à-vis Kina under president Bushs krig mot terror ... 47

5.1 Kina – en partner i krigen mot terror ... 47

5.1.1 Fortsatt fokus på Taiwan... 47

5.1.2 Kinas mål med den militære modernisering: intensjoner utover Taiwan? ... 48

5.1.3 Terrorangrepene 11.september og forbedringer i USA-Kina-forholdet ... 50

5.1.4 Kina og Asia-Stillehavsregionen nedprioritert ... 51

5.1.5 Kinas økende militære kapabiliteter ... 53

5.1.6 USAs balansering vis-à-vis Kina på slutten av Bush sin presidentperiode ... 54

5.2 Stor vekst i handelsrelasjonene mellom USA og Kina... 56

5.2.1 Ulike interesser i USA knyttet til handel med Kina ... 56

5.2.2 Bush-administrasjonen: «Kinas økonomiske vekst – en mulighet for USA» ... 59

5.3 Tolkning av USAs utenrikspolitikk vis-à-vis Kina under president Bush ... 61

6 Geopolitisk skifte: Asia-Stillehavsregionens økende viktighet... 64

6.1 USA rebalanserer mot Asia-Stillehavsregionen ... 64

6.1.1 Obamas Kina-politikk det første presidentåret ... 64

6.1.2 Kinas økende selvtillit ... 68

6.1.3 USA rebalanserer mot Asia-Stillehavsregionen ... 70

6.1.4 USAs rebalanseringsstrategier ... 72

6.2 Kina blir USAs nest største handelspartner ... 73

6.2.1 Viktige handelsaktører blir betydelig økonomisk avhengig av Kina ... 73

6.2.2 Obama-administrasjonen: «handel med Kina viktig for amerikanske jobber» . 75 6.2.3 USA beroliger Kina etter våpensalg til Taiwan og USAs rebalansering ... 77

6.3 Tolkning USAs utenrikspolitikk vis-à-vis Kina under president Obama ... 78

7 Oppsummering og konklusjon ... 82

7.1 USAs utenrikspolitikk mot Kina – en blanding av maktbalansering og beroligelse/stabilisering ... 82

7.1.1 Kina en faktor i USAs balanseadferd i Asia-Stillehavsregionen... 82

XII

7.1.2 Sub-nasjonale aktørers økonomiske avhengighet av Kina, og deres påvirkning

på konfliktsituasjoner ... 85

7.1.3 Er USAs nasjonale interesser motstridende? ... 88

7.2 Konklusjon... 89

7.3 Forslag til videre forskning... 90

Litteraturliste ... 91

Figur 1: Kinas økonomiske vekst, fra 1993 til 2011 (The World Bank 2013) ... 6

Figur 2: Kinas militærutgifter i perioden 1993 til 2012 (SIPRI 2013). ... 7

Figur 3: Amerikansk import og eksport med Kina i perioden 1993 til 2001 (U.S. Census Bureau 2013). ... 41

Figur 4: USAs voksende handelsunderskudd med Kina, 1993-2008 (U.S. Census Bureau 2013). ... 58

Figur 5: Amerikansk import og eksport med Kina i perioden 1993 til 2012 (U.S. Census Bureau 2013) ... 74

1

1 Innledning

Kinas økonomiske og militære vekst, og konsekvenser av denne veksten, er et av de mest sentrale temaene som diskuteres i studiet av internasjonal politikk i dag. Gjennom historien har det vært usikkerhet og bekymringer knyttet til nye makters framvekst, og konflikter har ofte fulgt med en slik vekst (Friedberg 2005:18). Den voksende økonomiske og militære makten til Kina, verdens mest folkerike land, har blitt et sentralt spørsmål for statene i Asia- Stillehavsregionen. Mange har i tillegg fokusert på hvilken betydning Kinas vekst har for USA-Kina-forholdet. Dette bilaterale forholdet er i dag av global betydning, og i hvilken retning forholdet utvikler seg vil ha betydning for hele verdenspolitikken (Zhang og Zheng 2012: 624). Det er derfor av faglig interesse å undersøke dette forholdet nærmere. Denne oppgaven har som formål å undersøke, og forklare USAs respons på Kinas vekst etter Den Kalde krigen.

Kontekst: Den kalde krigens slutt, og Kinas 1.1

vekst

Etter den Kalde krigens slutt oppstod det en debatt om «Kinas vekst». Realismeteori i internasjonal politikk fokuserte på hvordan Sovjetunionens kollaps ville forandre det internasjonale systemet. Fra å være et «bipolart» system, med to makter, var systemet nå

«unipolart». Den unipolare makten var USA. Gjennom 1990-årene diskuterte forskere i internasjonal politikk om det var mulig å opprettholde USAs unipolare makt over tid (Layne 2008:13). Mange amerikanske forskere og strateger fokuserte spesielt på om Folkerepublikken Kina ville utgjøre en sikkerhetstrussel for USA, og amerikanske interesser i Øst-Asia de neste tiårene (Christensen 2001:5). I de tidlige 1990-årene var den amerikanske økonomien svekket, og man gjennomførte militære budsjettkutt. Den kinesiske økonomien opplevde imidlertid en enorm vekst, og landet begynte, for første gang siden 1978, å øke det militære forbruket betraktelig. Som et resultat ble mange bekymret for USAs evne til å opprettholde sin globale militære tilstedeværelse og overlegenhet, spesielt i Øst-Asia (Ibid.:6).

2

1.1.1 Ulike teoretiske perspektiver på USA-Kina-forholdet

Mange amerikanske forskere stilte altså spørsmålet om Kina ville bli en sikkerhetstrussel for amerikanske interesser i Øst-Asia. En del av debatten rundt «Kinas vekst» har på grunn av dette fokusert på om forholdet mellom USA og Kina i fremtiden vil bli preget av konflikt eller samarbeid. Forskere fra de største teoretiske «skolene» internasjonal politikk ser ut til å nå forskjellige konklusjoner om hvordan Kinas vekst vil påvirke sino-amerikanske relasjoner. I 2005 oppsummerte Aaron L. Friedberg debatten, og viste til de ulike konklusjonene realister, liberalister og konstruktivister har kommet fram til om det framtidige USA-Kina-forholdet.

Friedberg argumenterte imidlertid for at teoretikere som baserer seg på en av disse teoriretningene ikke nødvendigvis har de samme perspektivene for hvordan de fremtidige USA-Kina-relasjonene vil arte seg. Han klassifiserte to varianter innen hver teori: den ene er i utgangspunktet positiv til USA-Kina-relasjonenes fremtid, mens den andre er negativ (Friedberg 2005:9–10). Hver av variantene har ulike syn på hvordan forholdet vil utvikle seg, og hvilke faktorer som er viktigst i å bestemme retningen (Ibid.:9). I de neste avsnittene skal jeg presentere de ulike perspektivene på hvilke implikasjoner Kinas vekst vil ha på USA- Kina-forholdet.

Realismens prediksjoner

De fleste realister er pessimister. Verden er anarkisk, og internasjonal poltikk er derfor, ifølge realister, preget av maktkamp og overlevelse. I mangel på en overordnet autoritet som kan ordne opp i disputter mellom stater, og skape orden, vil konflikt være normen. For pessimistiske realister er den viktigste karakteristikken av Kina i dag, landets voksende militære makt. Realistene peker på at Kinas vekst har vært ekstraordinær rask siden starten på de økonomiske reformene i 1978. Den økonomiske veksten har gjort det mulig for Kina å opprettholde, og øke militærutgiftene, som spesielt de siste årene har vokst kraftig (Friedberg 2005:16-17).

Realistene viser til hvordan voksende makter gjennom historien har hatt en tendens til å utfordre det internasjonale systemet. Som følge av Kinas ekspanderende økonomi, og voksende militære kapabiliteter, konkluderer realistene med at Kina er en voksende makt, og at det er usannsynlig at Kina vil oppføre seg annerledes enn andre voksende makter gjennom historien (Ibid.:17–20). Offensive realister, slik som John Mearsheimer, spår at Kina vil forsøke å bli en regional hegemon, som sannsynligvis vil prøve å presse USA ut av Asia.

3 USA vil imidlertid ikke tolerere en slik konkurranse. USA ønsker å forbli den eneste hegemonen i regionen. Man kan derfor forvente at USA vil gå langt i holde tilbake («contain») Kina (Mearsheimer 2006:162). Defensive realister, på den andre siden, mener at Kina ikke nødvendigvis har som mål å erstatte amerikansk makt i Øst-Asia. Men, de mener at det forholdet USA og Kina har, kan komme til fremkalle sikkerhetsdilemma-mekanismer.

Dersom begge sider handler defensivt, vil de sikre sin posisjon, og tiltakene de tyr til for å sikre sin posisjon vil gjøre den andre parten usikker, og stimulere til mottiltak. Thomas J.

Christensen argumenterer for dette (Friedberg 2005:22).

Det er imidlertid ikke alle realister som er like pessimistiske til det fremtidige USA-Kina- forholdet. Noen optimistiske realister hevder at Kinas makt ikke vokser så raskt som pessimistiske realister hevder. Disse hevder at Kina har langt mindre makt enn det USA har, og at Kina sannsynligvis vil fortsette å ligge bak USA. Det er derfor lite sannsynlig at Kina vil bli en seriøs utfordrer til USA. Kina vil forsøke å unngå spenninger eller konfrontasjoner med USA. Fordi Kina vil fortsette å ligge bak USA, vil også freden bevares (Ibid.:25).

Pessimistiske realister hevder at voksende makter har en tendens til å ekspandere interessene sine, og er tilbøyelig til aggressiv adferd. Optimistiske realister argumenterer imidlertid for at selv om makter vokser, så trenger de ikke bli mer aggressive. Randall Schweller hevder at noen voksende makter kan være fornøyde med «status quo» og ha moderate ambisjoner, mens andre voksende makter er misfornøyde med «status quo», og har revolusjonistiske mål. Kinas ambisjoner, på tross av økende kapabiliteter, kan dermed være moderate, og prospektene for konflikt med USA er dermed begrenset. Robert S. Ross har for eksempel argumentert for at selv om Kina ikke nødvendigvis er en «status-quo»-makt, så er Kina en forsiktig makt med begrensede mål, en «konservativ makt» (Ibid.:26–27).

Når det gjelder sikkerhetsdilemmaet, mener optimistiske realister at ulike faktorer vil minke sikkerhetsdilemmaets effekter. Disse faktorene vil hindre at relasjonene mellom Washington og Beijing kommer ut av kontroll (Ibid.:24). Ross argumenter for eksempel for at det holder på å vokse fram en bipolaritet mellom USA og Kina i Øst-Asia. Ifølge Kenneth Waltz er et bipolart system i bunn og grunn det mest stabile (Ibid.:28). Dette skal jeg kommet tilbake til senere i oppgaven.

4

Liberalismens prediksjoner

De fleste liberalister er optimister, og mener at det er mulig med samarbeid, og tillit mellom nasjoner. Mange amerikanske akademikere og politikere er liberale optimister, og tror ikke konflikt mellom USA og Kina er sannsynlig, på grunn av tre samordnede og gjensidig forsterkende kausale mekanismer: gjensidig økonomisk avhengighet («economic interdependence»), internasjonale institusjoner, og demokratisering (Friedberg 2005, 12).

Handelen mellom USA og Kina har økt kraftig siden Den kalde krigen, og liberalistene mener at dette har ført til gjensidig økonomisk avhengighet mellom landene. De to statene har derfor en sterk felles interesse av fred. I etterkant av Den kalde krigen har institusjoner i Øst-Asia- regionen vokst, og USA og Kina har knyttet seg til noen av disse, og samtidig etablert bilaterale dialogforum/avtaler. Liberalistene mener at dette reduserer usikkerheten om statenes intensjoner, og dette øker sannsynligheten for at de kan gjøre troverdige forpliktelser overfor hverandre. Til slutt mener liberalister at demokrati er en faktor for fred, og at demokratiseringsprosessen er på vei i Kina. Denne prosessen er hovedsakelig drevet av den økonomiske utviklingen. Liberalistene mener at etter hvert som Kina blir mer demokratisk, så vil forholdet med USA stabilisere seg (Ibid.:12–16).

Det er imidlertid ikke alle liberalister som mener at det er gode utsikter til samarbeid mellom USA og Kina. Pessimistiske liberalister har ikke tro på at det vil skje et regimeskift i Kina.

Disse mener at den uforenlige karakteren av USA og Kinas styresett, med ulike ideologier, kan produsere en ondsinnet sirkel av gjensidige forsterkende mistanker og frykt (Ibid.:33).

Konstruktivismens prediksjoner

Konstruktivistene tar i denne debatten utgangspunkt i at relasjoner mellom to stater er «sosialt konstruert», og ikke et produkt av objektive, materielle faktorer. Mellomstatlige relasjoner er formet av subjektive variabler, hvor de viktigste kan bli gruppert i tre kategorier: identiteter, strategiske kulturer, og normer. Optimistiske konstruktivister predikerer at de fremtidige sino- amerikanske relasjonene vil bli fredelige. Ettersom Kina i økende grad deltar i internasjonale institusjoner, vil dette lede til et skifte i landets strategiske kultur, den nasjonale identiteten, og hvordan de politiske lederne skal oppføre seg i internasjonal politikk (Friedberg 2005:35).

Det kan godt være at deltakelse i internasjonale institusjoner bryter ned gamle identiteter.

Men et slikt skifte vil ta tid, hevder pessimistiske konstruktivister. Når identiteter, normer og strategiske kulturer først er etablert, er de vanskelige å forandre. Alexander Wendt argumenter

5 for at når sosiale strukturerer først er etablert så blir de til «objektive fakta» som forsterker noen typer adferd og hindrer andre typer adferd (Friedberg 2005:38). Det er dette pessimistiske konstruktivister mener er hindrende for et godt forhold mellom USA og Kina.

Det er ikke vanskelig, hevder de, å forestille seg at det eksisterer en negativ sosial struktur i det nåværende USA-Kina-forholdet. For eksempel forsterker den ritualiserte amerikanske kritikken av Kinas menneskerettighetsbrudd inntrykket av at USA forsøker å undergrave det kinesiske regimet (Ibid.:38).

Studiens formål og problemstilling 1.2

Debatten overfor viser at de ulike teoriene kommer fram til ulike konklusjoner om hvordan Kinas vekst vil påvirke det fremtidige USA-Kina-forholdet. For å kunne vurdere i hvilken retning forholdet sannsynligvis vil gå, er det imidlertid sentralt å se på hvordan forholdet har utviklet seg fram til nå. Denne oppgaven skal derfor se på hvordan USA har respondert på Kinas vekst ved å analysere hva slags utenrikspolitikk USA har ført vis-à-vis Kina etter Den kalde krigen.

Videre skal USAs respons til Kinas vekst forstås i konteksten Asia-Stillehavsregionens økende geopolitiske viktighet etter Den kalde krigens slutt. Denne regionen har stadig blitt viktigere, og USA har sterke økonomiske- og sikkerhetspolitiske interesser knyttet til denne regionen (NSS 1994:23, Clinton 2011:2). Som nevnt har mange amerikanske forskere og strateger fokusert på om Kina vil utgjøre en sikkerhetstrussel for USA, og amerikanske interesser i Øst-Asia (og Asia-Stillehavsregionen i videre forstand) de neste tiårene (Christensen 2001, 5).

Oppgavens problemstilling er:

Hva slags utenrikspolitikk har USA ført vis-à-vis Kina i Asia-Stillehavsregionen etter Den kalde krigen? Hva er forklaringen(e) på USAs utenrikspolitiske adferd?

For å belyse problemstillingen brukes to teoretiske rammeverk, teorien om trusselbalanse og teorien om gjensidig økonomisk avhengighet. Ved å anvende disse teoriene i en analyse av USAs utenrikspolitiske adferd, belyses ulike sider av USAs utenrikspolitikk vis-à-vis Kina.

Ved å anvende disse to teoretiske rammeverkene får man imidlertid ikke sett på alle sider av USAs utenrikspolitikk, men ved å bruke disse to tilnærmingene blir viktige sider av USAs

6

utenrikspolitikk belyst. Argumentasjon for valg av teoretiske rammeverk, kommer jeg tilbake til i kapittel 2 og 3.

Analyseperiode: 1993-2012 1.3

Kinas vekst har altså skutt fart etter Den kalde krigens slutt, og det vil derfor være interessant å se om USA har endret sin utenrikspolitikk vis-à-vis Kina etter hvert som Kina har vokst militært og økonomisk. For å undersøke dette har jeg valgt å ta for meg perioden 1993 til 2012. De to figurene under viser Kinas vekst i denne perioden. Figur 1 illustrerer Kinas raske økonomiske vekst fra 1993 til 2011. Kina er per i dag (2013) verdens nest største økonomi, etter USA (CNNMoney 2013).

Figur 1: Kinas økonomiske vekst, fra 1993 til 2011 (The World Bank 2013)

Figur 2 viser veksten i Kinas militærbudsjett i perioden 1993 til 2012, som også har også økt betraktelig.

0 1000 2000 3000 4000 5000 6000 7000 8000

BNP 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011

Kinas bruttonasjonalprodukt, 1993-2011

Tallene er oppgitt som milliarder dollar

BNP

7

Figur 2: Kinas militærutgifter i perioden 1993 til 2012 (SIPRI 2013).

Oppgavens struktur 1.4

I kapittel 2 redegjøres det for de teoretiske rammeverkene som er brukt i studien. I dette kapitlet ser jeg på de ulike antakelsene teoriene legger til grunn for hva som bestemmer staters nasjonale interesser og utenrikspolitikk, og hvorfor jeg vurderer disse teoriene som godt egnet for å belyse problemstillingen. Ut fra teoriene utleder jeg spesifikke antakelser som sier noe om hva jeg kan forvente å finne i studien, i lys av teoriene.

I Kapittel 3 redegjøres det for valg av forskningsdesign og metode som benyttes i studien. I dette kapitlet diskuterer jeg også studiens validitet og reliabilitet, samt de metodiske utfordringer en slik studie stiller.

I de neste kapitlene, kapittel 4, 5 og 6, analyseres USAs utenrikspolitikk vis-à-vis Kina fra 1993 til 2012. Analysekapitlene er strukturert etter de ulike presidentadministrasjonene. I kapittel 4 analyseres USAs utenrikspolitikk vis-à-vis Kina i Asia-Stillehavsregionen under Bill Clinton (1993-2001). Kapittel 5 består av en analyse av USAs utenrikspolitikk under George W. Bush (2001-2009), og i kapittel 6 analyseres USAs utenrikspolitikk under Barack Obamas første presidentperiode (2009-2013). Analysekapitlene er videre inndelt etter

0 20000 40000 60000 80000 100000 120000 140000 160000 180000

1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012

Kinas militærutgifter, 1993-2012

Tallene er oppgitt som millioner dollar (2011)

militærutgifter

8

teoretiske tema. I første underkapittel i hvert kapittel viser jeg til empiri som anses som relevant under teorien om trusselbalanse. Det andre underkapitlet fremviser empiri som anses som relevant under teorien om gjensidig økonomisk avhengighet. Hvert kapittel avsluttes med en tolkning av USAs utenrikspolitikk vis-à-vis Kina i presidentperioden, i lys av de to teoriene.

I kapittel 7 oppsummeres de viktigste funnene i hvert analysekapittel. Dette kapitlet samler opp trådene fra analysekapitlene, og gjør det enklere å se om det har vært endring i USAs utenrikspolitikk vis-à-vis Kina etter hvert som Kina har vokst seg sterkere økonomisk og militært. Konklusjonen i dette oppsummeringskapitlet, belyser problemstillingen i korte trekk.

9

2 Teoretisk rammeverk

I dette kapitlet legger jeg fram det teoretiske rammeverket som brukes i studien. Studien er en analyse av USAs utenrikspolitikk vis-à-vis Kina, og teoriene som brukes må derfor være egnet til å forklare staters utenrikspolitiske adferd. Utenrikspolitikk, ifølge Robert Jackson og Georg Sørensen, består av mål og midler som er ment å veilede regjeringers og statslederes beslutninger og handlinger i forhold til eksterne relasjoner, spesielt relasjoner med andre stater (Jackson og Sørensen 2010:226). De teoretiske perspektivene i internasjonal politikk har ulike antakelser om hvilke mål (nasjonale interesser) og midler stater har (Ibid.:227).

Stater handler ut fra nasjonale interesser, de nasjonale interessene er altså drivkreftene i staters utenrikspolitikk (Nye og Welch 2011, 45).

For å analysere USAs utenrikspolitikk vis-à-vis Kina har jeg valgt to teorier som plasserer seg innenfor fagdebatten som omhandler Kinas vekst, og hvordan denne veksten vil påvirke USA-Kina-forholdet. Studien er teoretisk fortolkende. Ved å bruke to ulike teoretiske perspektiver belyses ulike sider av empirien. En teoretisk pluralisme av denne typen kan være fruktbar ettersom aktørers adferd, interesser og motivasjoner er situasjons- og kontekstbundet. Ulike situasjoner krever derfor ulike teoretiske modeller for analyse (Lundquist 1993:122–124). Med andre ord, USA som aktør, kan ha flere interesser og motiver, og ved å bruke to teoretiske rammeverk får jeg dekket en større del av det komplekse empiriske universet, og se på flere faktorer som kan være med å påvirke USAs utenrikspolitikk vis-à-vis Kina (Ibid.:122–124).

På grunn av oppgavens omfang brukes kun to teorier, men disse vurderes som nyttige da de har ulike antakelser om hvilke nasjonale interesser som ligger til grunn for staters utenrikspolitikk, og de har ulike syn på hvem som er aktørene i internasjonal politikk, og hvorvidt det er mulig med samarbeid i internasjonal politikk. På denne måten belyses flere viktige aspekter ved USAs utenrikspolitikk vis-à-vis Kina. Teoriene er til en viss grad komplementære, de forklarer ulike deler av den empiriske virkeligheten. Under visse empiriske forutsetninger, kan imidlertid teoriene produsere motstridende forklaringer, dette vil jeg diskutere nærmere på slutten av dette kapitlet. I kapittel 3 skal jeg diskutere mer om

10

hvilke føringer disse to teoriene gir studien. Først skal jeg imidlertid legge fram de to teoretiske rammeverkene.

Realisme og teorien om trusselbalanse 2.1

Nedenfor gjør jeg rede for teorien om trusselbalanse. Dette er en teori innenfor realisme- tradisjonen. Som jeg skrev i innledningen, noen optimistiske realister hevder at om Kina har moderate ambisjoner, på tross av sine økende kapabiliteter, så vil utsiktene for konflikt med USA være begrenset (Friedberg 2005:27). Teorien om trusselbalanse hevder også at staters ambisjoner (intensjoner) har betydning for hvordan andre stater responderer (Walt 1987). Før jeg forklarer dette nærmere, skal jeg legge fram hvilke antakelser denne teorien legger til grunn for staters utenrikspolitikk, og hvordan teorien om trusselbalanse har blitt utviklet.

2.1.1 Realismens antakelser

Realisme er en teori på systemnivå som forklarer staters utenrikspolitikk ved å peke på forhold i det internasjonale systemet som tvinger eller presser stater til å handle på bestemte måter (Jackson og Sørensen 2010:231). Nøkkelaktørene i internasjonal politikk er stater. Det internasjonale systemet er anarkisk, det finnes altså ingen overordnet myndighet med makt til å løse konflikter mellom stater (Levy 2004:kapittel1). Ifølge dette synet er utenrikspolitikk primært en funksjon av det eksterne miljøet. I realismen betraktes staten som en rasjonell, enhetlig aktør. Utenrikspolitikk er bestemt av regjeringen, ikke av nasjonen, slik liberalistene hevder (Nye og Welch 2011:233). Realister mener at stater ikke har stor valgfrihet til å definere sine nasjonale interesser på grunn av det internasjonale systemet. Den grunnleggende interessen er nasjonal sikkerhet, og det å overleve som suveren stat. De nasjonale interessene må dermed defineres utfra makt ellers vil de ikke overleve, ifølge realismen. Med andre ord, det er det internasjonale systemet som bestemmer en stats nasjonale interesser, og predikerer statens utenrikspolitiske adferd (Ibid.:45).

2.1.2 Maktbalanseteori

Teorien om maktbalanse er et av de eldste og mest fundamentale konseptene innen realisme- skolen. Ideen om maktbalanse vokste fram under Renessansen, og ble nærmest forstått som en naturlov. Jean-Jacques Rousseau observerte følgende om store staters adferd:

11

The balance existing between the powers of these diverse members of the European society is more the work of nature than of art. It maintains itself without effort, in such a manner that if it sinks on one side, it reestablishes itself very soon on the other (Sitert i Schweller 2010:4).

Ifølge Rousseau var det en slags naturlov at de store europeiske statene balanserte mot hverandre; dersom en stat fikk mer makt, så ville de andre statene nærmest «automatisk»

balansere mot denne. I nyere tid har mange realister, slik som Christopher Layne, uttalt omtrent det samme. Store makter balanserer mot hverandre ettersom de strukturelle forutsetningene i det internasjonale systemet tvinger dem til å gjøre det (Schweller 2010:5).

Strukturen i det internasjonale systemet tvinger altså stater til å være ekstra oppmerksomme på maktbalansen (Mearsheimer 2001:19). Waltz definerer struktur som distribusjon av kapabiliteter mellom stater. Når man har med en ubalansert makt å gjøre, så vil stater forsøke å øke egen styrke, og/eller alliere seg med andre for å bringe den internasjonale maktfordeling i balanse (Waltz 1997:915). Waltz hevder at utsiktene til konflikt øker når man har med mulitpolar balansering å gjøre, bipolar balansering er preget av større stabilitet. Multipolar balansering oppstår når det er flere stater, spesielt fire eller flere, som har store maktkapabiliteter, mens bipolar balansering oppstår når det er to stater som har de største maktkapabilitetene (Mastanduno 1997:52). Det unipolare systemet er imidlertid det mest ustabile. Waltz argumenterer for at ubalansert makt alltid være en potensiell fare for andre.

«Unbalanced power, whoever wields it is a potential danger to others» (Waltz 1997:915).

Kjernen i den tradisjonelle maktbalanseteorien er altså staters tendens til å balansere mot andre stater som har vokst seg for mektig eller truende. Når «stat 1» føler seg truet idet «stats 2» sin makt vokser, vil «stat 1» forsøke å avverge «stat 2» blir militær overlegen, og gjøre det for kostbart for «stat 2» å vurdere aggressive handlinger i regional eller global kontekst.

Formålet med å balansere er dermed å konkurrere med, eller redusere de relative kapabilitetene til en mektig stat (Layne 2004:66).

2.1.3 Teorien om trusselbalanse

Teorien om maktbalanse er hovedsakelig utviklet og brukt på stormakters adferd i internasjonal politikk, og er dermed egnet i denne studien hvor jeg ser på hvordan en stormakt reagerer på en annen stormakts vekst (Levy 2004: kapittel 1). Jeg anvender imidlertid en moderert versjon av maktbalanseteorien. Ifølge Waltz er nemlig ikke maktbalanseteori en teori om utenrikspolitikk som forklarer staters adferd, men en teori om internasjonal politikk,

12

brukt til å forklare internasjonale utfall (Mastanduno 1997:52). Mer egnet til å forklare staters adferd er teorien om trusselbalanse, som er en videreutvikling av maktbalanseteorien. Stephen Walt, som utviklet denne teorien, argumenter for at stater balanserer mot trusler, og ikke bare mot makt (Walt 1987). Walt hevder videre at det er to alternativer en stat kan velge mellom når den er konfrontert med en ekstern trussel. Staten kan enten balansere mot trusselen, eller staten kan alliere seg med trusselen (dette går under betegnelsen «bandwagoning» og er det motsatte av balansering). Walt argumenterer for at stater i hovedsak vil balansere mot trusselen, da dette er den strategien som er best for å sikre egen overlevelse. Balansering definerer Walt som å alliere seg med en eller flere stater mot trusselen (Ibid.:17).

I likhet med Waltz ser altså Walt også på balanseadferd mellom store stater som den generelle tendensen i internasjonale relasjoner. Stater har en tendens, hevder Walt, til å alliere seg mot den staten som utgjør den største trusselen. Selv om maktkapabiliteter er viktige, er det også andre faktorer som politiske ledere vurderer når de bestemmer hvem de skal alliere seg med.

Det er her man finner hovedforskjellen mellom Waltz sin maktbalanseteori og Walts teori om trusselbalanse (Ibid.:21). Når den politiske ledelsen i et land skal vurdere hvem de skal balansere mot, påvirker følgende variabler trusselvurderingen (Ibid.:22–32):

 Samlet makt. En stat vurderes som en potensiell trussel dersom denne staten har stor samlet makt (for eksempel populasjon, industriell og militær kapabilitet, og teknologisk ekspertise). Dette kan føre til balansering.

 Geografisk nærhet. Stater som ligger nærmere geografisk kan utgjøre en større trussel enn stater som ligger lenger unna. Nære trusler kan derfor føre til balansering.

 Offensiv makt. Det er større sannsynlighet for at stater balanserer mot stater som har store offensive kapabiliteter (for eksempel store militære kapabiliteter og teknologiske kapabiliteter), enn mot stater som ikke har tilstrekkelige kapabiliteter til å angripe en annen stat. Jo større offensive kapabiliteter en stat har, jo større sannsynlighet er det at andre stater balanserer mot denne staten.

 Aggressive intensjoner. Dersom en blir ansett for å ha aggressive (offensive) intensjoner vil andre stater sannsynligvis balansere mot denne staten. Oppfatninger om intensjoner er derfor viktig når en stat vurderer om en annen stat er en trussel. Det er dermed ikke bare en annen stats makt som har betydning for hvorvidt man skal

13 balansere mot denne staten, men også hvilke intensjoner staten har, eller forventes å ha.

De tre førstnevnte variablene er knyttet til makt, og er dermed tett koblet til maktbalanseteorien. Disse variablene henger nøye sammen; samlet makt kan overføres til offensive kapabiliteter, og jo nærmere to land er, jo kortere/mindre offensive kapabiliteter trengs for å angripe. Sistnevnte variabel, oppfatninger om intensjoner, er nøkkelforskjellen mellom maktbalanseteorien og teorien om trusselbalanse. I følge maktbalanseteori vil stater balansere mot mektige stater, selv om de mektige statenes intensjoner ikke oppfattes som offensive. I teorien om trusselbalanse er også oppfatninger om intensjoner viktig, selv om også maktvariablene fortsatt er viktig (Walt 1987:24). USAs utenrikspolitiske adferd er imidlertid ikke bare påvirket «objektive gitte» verdier av Kinas faktiske samlede makt og kapabiliteter, men også USAs oppfatninger av disse kapabilitetene, og hvilke intensjoner Kina har med dem. I denne oppgaven ser jeg på USAs oppfatninger av Kinas intensjoner, for å kunne undersøke hvorvidt USA oppfatter Kina som en trussel.

2.1.4 Anvendelse av teorien

Realismen definerer nasjonal sikkerhet og overlevelse som den viktigste nasjonale interessen til en stat. Det må imidlertid tas hensyn til at USA er hegemonimakten i verden. Det er allmenn enighet blant de fleste politiske ledere og forskere i internasjonal politikk at USAs økonomiske, militære og teknologiske fordeler er så store at det er lenge før USAs dominans kan bli utfordret (Layne 2008:13, Zhang og Zheng 2012: 623). På grunn av USAs makt, er ikke de nasjonale interessene til USA bare knyttet til USAs sikkerhet og overlevelse. En sterkest mulig internasjonal maktposisjon er det overordnede mål for amerikansk utenrikspolitikk (Melby 2011). Etter den Kalde krigen har Asia-Stillehavsregionen blitt viktig for amerikanske interesser (NSS 1994:23, Clinton 2011). I begynnelsen av kapittel 4 viser jeg hvilke interesser USA har i Øst-Asia, og i bredere forstand, i Asia-Stillehavsregionen. Kort fortalt, USA har lenge hatt store økonomiske- og sikkerhetspolitiske interesser, i tillegg til forpliktelser i regionen (Medeiros 2005:146). Jeg antar derfor at om USA oppfatter Kina som en trussel mot disse interessene, og spesielt for sikkerhetsinteressene (som er de viktigste interessene, i følge realismen) i Asia-Stillehavsregionen så vil USA balansere mot Kina. Med utgangspunkt i teorien om trusselbalanse, er den antakelsen i denne casen om USAs utenrikspolitikk vis-à-vis Kina som følger:

14

Dersom Kina oppfattes som en trussel for USAs sikkerhetsinteresser i Asia-Stillehavsregionen vil USA balansere mot Kina.

USAs oppfatninger av Kinas intensjoner

I denne oppgaven undersøker jeg, som nevnt i forrige avsnitt, USAs oppfatninger av Kinas intensjoner for å se om USA oppfatter Kina som en trussel mot amerikanske sikkerhetsinteresser i Asia-Stillehavsregionen. Jeg fokuserer hovedsakelig på hvordan USA oppfatter Kinas intensjoner med den militære veksten. Det er grunn til å anta at dersom USA oppfatter at Kinas mål er å sikre kinesiske interesser i regionen, og at disse interessene kolliderer med USA, eller USAs alliertes interesser, og spesielt sikkerhetsinteresser, så vil USA oppfatte Kina som en trussel. I et slikt tilfelle vil USA balansere mot Kina. Gitt at USA oppfatter at Kinas intensjoner er å ekskludere USA fra regionen, vil USA oppfatte Kina som en høy trussel, og i stor grad balansere mot Kina. I et slikt tilfelle vil Kina være en ren konkurrent til USA.

Ifølge realismen er USA en rasjonell og enhetlig stat. For å kunne vurdere hvordan USA oppfatter Kinas intensjoner, undersøker jeg derfor hvordan de tre administrasjonene oppfatter Kinas intensjoner. Viktige representanter for administrasjonene er blant annet forsvars- og utenriksministeren.

Sikkerhetspolitikk er et saksfelt preget av en viss hemmeligholdelse. Sikkerhets- og forsvarspolitikk er i sin natur preget av forsiktighet (Buzan, Wæver og de Wilde 1998). Det må det derfor tas hensyn til at USA vil være varsomme i hvordan de omtaler Kina. USA vil for eksempel sannsynligvis ikke eksplisitt uttale at de oppfatter at Kinas intensjoner medfører en trussel for amerikanske regionale interesser i Asia-Stillehavsregionen.

Balanseadferd

Hvis det har seg slik at USA oppfatter Kina som en trussel mot amerikanske sikkerhetsinteresser i Asia-Stillehavsregionen, er antakelsen avledet fra teorien om trusselbalanse, at USA vil balansere mot Kina. Det er ulike måter en stat kan balansere militært mot en annen stat. En stat kan balansere ved å mobilisere militært (intern balansering), ved å bygge/styrke allianser (ekstern balansering), og ved å selge våpen til

«fiendens fiende» (He og Feng 2008:273). I denne oppgaven ser jeg om USA balanserer

15 militært vis-à-vis Kina, ved å se på amerikansk militær tilstedeværelse i Asia- Stillehavsregionen (intern balansering). Dessuten undersøker jeg om USA balanserer ved å danne/styrke allianser (ekstern balansering), og ved å selge våpen til Kinas «fiender».

I kapittel 3 viser jeg til hvilke indikatorer jeg undersøker empirisk for å se hvordan USA oppfatter Kinas intensjoner, og for å se om, og i hvilken grad, USA balanserer i Asia- Stillehavsregionen, og i hvor stor grad denne er rettet mot Kina.

Liberalisme og teorien om gjensidig økonomisk 2.2

avhengighet

Nedenfor redegjør jeg for det andre teoretiske rammeverket som anvendes for å fortolke USAs utenrikspolitikk vis-à-vis Kina. Teorien om økonomisk gjensidig avhengighet er, som beskrevet i innledningen, en liberalismeteori som er mer positiv til muligheten for samarbeid mellom stater.

2.2.1 Liberalismens antakelser

Forskere er, som nevnt, enige i at stater opptrer vis-à-vis andre stater i henhold til sine nasjonale interesser (Nye og Welch 2011:45). Teorien om trusselbalanse og realisme generelt, ignorerer imidlertid det faktum at USA kan ha andre nasjonale interesser enn sikkerhetspolitiske interesser. For å få en bedre forståelse for andre interesser USA kan ha vis-à-vis Kina skal derfor liberalisme anvendes i denne oppgaven. Liberalismen bygger på andre antakelser enn det realismen gjør, og analysenivået er på nasjonalt nivå, og ikke på systemnivå (Ibid.:51). Liberalistene argumenterer nemlig for at nasjonale interesser er definert av mye mer enn en stats posisjon i det internasjonale systemet. Liberalister hevder at nasjonale interesser er definert ut fra innenriks forhold. Dette betyr at stater kan ha flere nasjonale interesser, i tillegg til sikkerhetsinteressene (Nye og Welch 2011:46). Den liberale tradisjonen i internasjonal politikk har generelt et mer positivt syn på muligheten for samarbeid i motsetning til realisme-teorier, og kan derfor bidra til å danne et mer nyansert bilde av staters samhandling i internasjonal politikk. Liberalistene mener, slik som realistene, at internasjonal politikk er preget av anarki og konkurranse mellom stater, men hevder at realistene overdriver konfliktdimensjonen. Samarbeid er mulig hevder liberalistene (Ibid.:57).

16

Grunnlaget for liberal teori i internasjonal politikk utrykkes i tre kjerneantakelser: 1) de fundamentale aktørene i verdenspolitikken er individer og grupper på nasjonalt nivå, som har ulike interesser, 2) myndighetene representerer noen av disse sub-nasjonale aktørene, og disse interessene gjenspeiles i statens politikk, og 3) mellomstatlig adferd er primært formet av nasjonale innenriks interesser, og ikke statens makt i eksterne relasjoner (Moravcsik 1992:6–

10). Dette betyr at innenriksvariabler har betydning for det som skjer i verdenspolitikken.

Staten er ikke en enhetlig aktør (Nye og Welch 2011:51). De fleste liberalister erkjenner likevel at «relative maktressurser» som en viktig variabel, men hevder den er underordnet nasjonens innenriks interesser (Moravcsik 1992:15).

2.2.2 Teorien om gjensidig økonomisk avhengighet

Det kan være nyttig å dele moderne liberalistisk tenkning inn i tre hoveddeler: økonomisk liberalisme, sosial liberalisme og politisk liberalisme (også kalt institusjonell liberalisme eller neoliberalisme) (Nye og Welch 2011, 58). I denne oppgaven anvender jeg gjensidig økonomisk avhengighetsteori, en gren innen økonomisk liberalisme, som teoretisk rammeverk. Denne teorien inngår i den faglige debatten om Kinas vekst, og hvilke implikasjoner dette har for USA-Kina-forholdet. Det teoretiske rammeverket vurderes som svært egnet, ettersom USA og Kina per 2013 er verdens største økonomier (CNNMoney 2013). Det har vært en stor økning i handelsrelasjonene mellom dem siden slutten av Den kalde krigen, etter hvert som Kinas økonomi har vokst (U.S. Census Bureau 2013). Det er derfor grunn til å anta at økonomisk avhengighet har betydning for USAs utenrikspolitikk vis- à-vis Kina.

Den økonomiske grenen i liberalisme fokuserer tungt på handel, og handels påvirkning i internasjonal politikk. Liberalister argumenterer for at handel har ført til et høyere nivå av transnasjonale relasjoner (Jackson og Sørensen 2010:101). Gjennom historien har stater strebet etter makt ved å bruke sin militær styrke og territoriell ekspansjon. Etter 1950-årene har det imidlertid vokst fram et stort antall høyindustrialiserte land. For disse landene er økonomisk utvikling og utenrikshandel mer tilfredsstillende og mindre kostbart for å oppnå målet om velstand; kostnadene for å bruke militærmakt har økt, og gevinstene ved å bruke dette instrumentet har minket. Handel gir større gevinster ettersom man får en høyt kvalifisert arbeidsstyrke, og adgang til informasjon og finansiell kapital. Høy arbeidsfordeling har økt den økonomiske avhengigheten mellom stater (Jackson og Sørensen 2010:101–102).

17 Ved å handle med andre stater får en stat muligheten til å styrke posisjonen sin i det internasjonale systemet. Staten kan med andre ord styrke posisjonen sin gjennom økonomisk vekst, i stedet for gjennom militær erobring. I tillegg argumenterer liberalister for at handel kan føre til at stater definerer interessene sine på en måte som gjør krig mindre viktig (Nye og Welch 2011:58). Økt økonomisk kontakt mellom statene øker statenes gjensidige avhengighet for å oppnå nasjonale mål som raskere økonomisk vekst, full sysselsetting og prisstabilitet.

Statene blir mer velferdsorienterte enn maktsøkende, og i stedet for å se på hverandre som potensielle fiender ser statene på hverandre som partnere med felles mål om å sikre større velferd for sine innbyggere (Grieco 1990:6).

2.2.3 Anvendelse av teorien

Liberalistene argumenterer for at bilaterale økonomiske utvekslinger fører til felles interesse mellom to stater om å opprettholde et godt forhold. Jo mer handel og investeringer som flyter mellom to land, jo flere grupper på hver side vil ha sterke interesser i å unngå konflikt, og opprettholde fred for å unngå å gjøre dem sårbare for økonomiske avbrudd (Friedberg 2005:

12–13). Med utgangspunkt i teorien om gjensidig økonomisk avhengighet antar jeg derfor å finne følgende i casen:

Dersom viktige amerikanske sub-nasjonale aktører er økonomisk avhengig av Kina, vil USA søke å berolige Kina, og stabilisere det bilaterale forholdet, når det oppstår spenninger eller konflikt, i frykt for å forstyrre handel og andre økonomiske relasjoner.

Sub-nasjonale aktørers økonomiske avhengighet av Kina

Til forskjell fra realismen, som antar at staten er en enhetlig aktør, er altså liberalismens første antakelse at sub-nasjonale aktører med ulike interesser er de fundamentale aktørene i verdenspolitikken. I lys av denne teorien, undersøker jeg om sub-nasjonale aktører med handelsinteresser har interesse av handel med Kina. Videre undersøker jeg hvorvidt disse aktørene har blitt mer økonomisk avhengige av Kina etter hvert som Kina har vokst økonomisk. Liberalismens andre antakelse, er at amerikanske myndigheter representerer noen sub-nasjonale aktører, og at disse interessene gjenspeiles i statens politikk. Jeg skal derfor se om sub-nasjonale aktører påvirker amerikanske myndigheter til å styrke USAs handelspolitikk og økonomiske relasjoner med Kina. Jeg ser imidlertid ikke på USAs

18

gjensidige økonomiske avhengighet med Kina, da dette forutsetter at jeg også ser på Kinas økonomiske avhengighet av USA.

Sub-nasjonale aktører med politiske interesser jobber ofte som interessegrupper inn mot myndighetene. Definisjonen på en interessegruppe er en organisert forening som engasjerer seg i aktivitet relativt til myndigheters beslutninger (Dietrich 1999:280). USA har et pluralistisk system, hvor interessegrupper bedriver stor aktivitet, og har adgang og innflytelse inn mot politikere. Det er imidlertid viktig å huske at selv om interessegruppers påvirkning er en viktig variabel til innflytelse så har de ikke direkte innflytelse på politiske beslutninger (Ibid.:280). Gitt at jeg finner at amerikanske myndigheter uttaler at Kina er viktig for amerikansk økonomi, og fører en liberal handelspolitikk med Kina, så er det, ifølge liberalismen, de sub-nasjonale aktørenes interesse for liberal handel med Kina som gjenspeiles. I kapittel 3 skal jeg vise hvilke indikatorer jeg undersøker empirisk for å se om sub-nasjonale aktører med handelsinteresser er økonomisk avhengig av Kina.

For å undersøke om USA søker å berolige Kina, og stabilisere det bilaterale forholdet, når det oppstår spenninger eller konflikt, skal jeg på eksempler hvor spenningen mellom USA og Kina øker, og se om USA forsøker å føre en utenrikspolitikk hvor de søker å berolige, og stabilisere forholdet sitt med Kina.

Oppsummering av de teoretiske rammeverkene

Kort oppsummert, i dette kapitlet har jeg redegjort for de to teoretiske rammeverkene som jeg skal bruke for å belyse problemstillingen i denne oppgaven. Teoriene har ulike antakelser for hvilke nasjonale interesser som er drivkreftene bak staters utenrikspolitikk, og hvilke aktører som er de fundamentale i internasjonal politikk. Ved å analysere USAs utenrikspolitikk vis-à- vis Kina ved bruk av disse teoriene får man dekket en større del av det komplekse universet, og ser at USA har flere interesser og motiver som ligger til grunn for sin utenrikspolitikk.

Ifølge realismen og teorien om trusselbalanse er staten, i dette tilfellet USA, en enhetlig og rasjonell aktør. Utenrikspolitikk er primært en funksjon av det eksterne miljøet. De nasjonale interessene må dermed defineres utfra makt, og statens maktposisjon i det internasjonale systemet. Statens viktigste nasjonale interesser er de sikkerhetspolitiske, i første omgang å overleve som stat. USA som hegemonimakt ønsker imidlertid en sterkest mulig global posisjon, og har også sikkerhetsinteresser og økonomiske interesser i andre regioner, i dette

19 tilfellet i Asia-Stillehavsregionen. Ifølge teorien om trusselbalanse vil USA balansere mot stater som truer USAs interesser (først og fremst de sikkerhetspolitiske interessene) i regionen. Balanseadferd tar sikte på å konkurrere med, eller redusere de relative kapabilitetene til en mektig stat slik at staten ikke blir militær overlegen, og for å gjøre det for kostbart for staten å vurdere aggressive handlinger i regional eller global kontekst.

Ifølge liberalisme og teorien om gjensidig økonomisk avhengighet er de fundamentale aktørene i internasjonal politikk individer og grupper på nasjonalt nivå, som har ulike interesser. Liberalister argumenterer for at nasjonale interesser er definert ut fra nasjonale forhold. Dette betyr at stater kan ha flere nasjonale interesser, i tillegg til sikkerhetsinteressene. Ifølge teorien om gjensidig økonomisk avhengighet vil sub-nasjonale aktører med sterke handelsinteresser i en annen stat ønske å opprettholde fred med denne staten i frykt for økonomiske brudd. Jeg utledet følgende antakelse fra denne teorien: dersom amerikanske sub-nasjonale aktører er økonomisk avhengig av Kina vil USA føre en utenrikspolitikk med sikte på å berolige Kina, og stabilisere det bilaterale forholdet, etter konflikter, og i tilfeller der spenningen øker, i frykt for å forstyrre handel og andre økonomiske relasjoner.

Diskusjon: hva om USAs nasjonale interesser 2.3

blir motstridende?

Før jeg legger fram forskningsdesign og metode, er det par momenter ved teoriene som bør diskuteres. Jeg har argumentert at det er interessant å analysere disse forskjellige teoriene, fordi man da får dekket en større del av det komplekse universet. Argumentasjonen går på at det er grunn til å tro at USA har flere nasjonale interesser, og at både sub-nasjonale aktører og det eksterne miljøet påvirker USAs utenrikspolitikk.

Teoriene er til en viss grad komplementære, de forklarer ulike deler av den empiriske virkeligheten. Under visse empiriske forutsetninger, kan imidlertid teoriene produsere motstridende forklaringer. Si at det finnes empirisk belegg både for at USA oppfatter Kina som en trussel for sine sikkerhetsinteresser i Asia-Stillehavsregionen, og at viktige sub- nasjonale økonomiske aktører er betydelig økonomisk avhengige av Kina. I et slikt tilfelle vil teoriene gi motstridende prediksjoner. Teorien om trusselbalanse vil predikere at USA vil balansere mot Kina for å ivareta sine sikkerhetsinteresser i regionen, mens teorien om

20

gjensidig økonomisk avhengighet vil predikere at USA vil berolige Kina når det oppstår spenninger eller konflikt, i frykt for å skade handelsforbindelser. I følge teorien om trusselbalanse vil imidlertid ikke USA både balansere mot Kina og i tillegg handle på storskalanivå med Kina. Formålet med balansering er å redusere de relative kapabilitetene til den andre staten. Dersom USA har store handelsforbindelser med Kina, kan dette føre til at Kinas relative kapabiliteter vokser som følge av dette. Dette vil altså ikke USA gjøre, i følge teorien om trusselbalanse. Spørsmålet blir dermed: er sikkerhetsinteresser eller økonomiske interesser (handelsinteresser) viktigst for USA?

Jeg vil argumentere for at i et slikt tilfelle vil USAs sikkerhetsinteresser være avgjørende. Det er rimelig å anta at sikkerhet er en forutsetning for handel. Det hersker ingen tvil om at realister vil forfekte at USAs sikkerhetsinteresser er viktigst. Gitt at USA ser på Kina som en trussel i Asia-Stillehavsregionen, kan man forvente at USA vil begrense handel med Kina, og heller ikke forsøke å berolige Kina, når det oppstår spenninger eller konflikt, da USA ikke vil frykte for å forstyrre handel og andre økonomiske relasjoner. Dersom USA fortsetter en storskala-handel med Kina, på samme tid som USA oppfatter Kina som en trussel, tyder dette på at sub-nasjonale interesser gir sterke føringer for USAs utenrikspolitikk vis-à-vis Kina, og at dette fører til at USA fører en inkonsistent politikk.

21

3 Forskningsdesign og metode

I dette kapitlet redegjør jeg for forskningsdesignet i oppgaven, og hvordan jeg har gått metodisk til verks for å besvare problemstillingen. I denne delen diskuterer jeg også studiens validitet og reliabilitet, og hvilke metodiske utfordringene en slik studie byr på.

Teoretisk fortolkende casestudie 3.1

3.1.1 Forskningsdesign: casestudie

En forskningsdesign er en grov skisse over hvordan en konkret undersøkelse skal utførers (Ringdal 2001:26). For å forstå USAs utenrikspolitikk vis-à-vis Kina er casestudie en godt egnet forskningsdesign. Fordelen med casestudie er at man kan gå i dybden av en case, og dermed få en forståelse av aktører og deres intensjoner (Bratberg 2011). Dette er ambisjonen for denne studien: å forstå hvorfor aktøren USA handler slik den gjør vis-à-vis Kina. USAs utenrikspolitikk vis-à-vis Kina er altså casen i oppgaven. Jeg har valgt å ta for meg perioden fra 1993 til 2012, dette er altså en casestudie som går over tid. Grunnen til at jeg velger en så lang analyseperiode er, som jeg skrev i innledningen, fordi det er interessant å se om det er en endring i USAs utenrikspolitiske adferd, etter hvert som Kina har vokst seg større, både økonomisk og militært. På grunn av analyseperiodens lengde, og oppgavens omfang, er det imidlertid ikke er mulig å gå inn i dybden av casen. Studien er likevel lagt opp på en måte som gjør at vi får innsikt i USAs intensjoner og motiver, og formålet er, som nevnt, å se på om det har skjedd en endring i USAs utenrikspolitikk mot Kina over tid. En lang analyseperiode stiller riktignok utfordringer til studiens validitet og reliabilitet, og dette er noe jeg vil komme tilbake til i kapitlet.

Først er det imidlertid nødvendig å få en klarere forståelse av hvordan casebegrepet brukes i oppgaven. Noe av problemet i casestudielitteraturen er nemlig at det ikke finnes en enighet om hva en case er. Case og casestudie er brukt på ulike måter av ulike forskere (Andersen 1997:8). En vanlig måte har vært å se på casestudie som et forsøk på å forstå, og fortolke et sett av hendelser begrenset i tid og rom (Levy 2008:2). Statsvitenskap har imidlertid blitt mer teoretisk orientert de siste tre tiårene (Ibid.:2). Mange som driver med kvalitative metoder i statsvitenskap, har begynt å tenke at en case er et eksempel på en teoretisk definert klasse av hendelser. Disse har vært villige til å la historikere forklare enkelthendelser, og fokuserer

22

heller på hvordan casestudier kan bidra til å bygge opp, og validere teoretiske proporsjoner (Levy 2008:2). Alexander L. George og Andrew Bennet, bygger på denne konseptualiseringen, og definerer en case som «an instance of a class of events», og en casestudie som «the detailed examination of an aspect of a historical episode to develop or test historical explanations that may be generalizable to other events» (George og Bennett 2005:17). John Gerring har noenlunde lik definisjon. Han definerer casestudie som en intensiv studie av en case hvor formålet av studien er – i alle fall delvis- å kaste lys av en større klasse av case (Gerring 2007:20). Disse definisjonene av en casestudie fokuserer på generalisering, det vil si, en case er en case av noe, og funnene av casen kan generaliseres til en større klasse av case.

En casestudie trenger imidlertid ikke ha et formål om å generalisere. Jack S. Levy og Svein S.

Andersen viser til at det finnes ulike typologier av casestudier (Levy 2008, Andersen 1997).

Ifølge Levy, er formålet med ideografiske casestudier å beskrive, forklare eller fortolke en spesiell case. En «theory-guided»-casestudie er ideografisk, og har altså beskrivelse, forklaring og fortolkning som formål (Levy 2008:4). Det som Levy kaller for en «theory- guided»-casestudie, ligner på det Andersen kaller et «teoretisk fortolkende casestudie»

(Andersen 1997:68).

Denne casestudien er teoretisk fortolkende, og har altså ikke intensjon om å generalisere funnene til en større klasse av case. Det er interessant i seg selv å forstå hvordan hegemonen USA har respondert på Kinas vekst, og undersøke og forklare USAs utenrikspolitikk vis-à-vis Kina. En stor del av forskning i internasjonal politikk har fokusert på hvordan stormakter responderer på andre stormakter (Levy 2004:kapittel 1). Det er derfor interessant å se hvordan en hegemon (USA) responderer på en voksende stormakt (Kina), selv om funnene i casen ikke kan generaliseres til stormakters adferd generelt. Dette betyr imidlertid ikke at funnene i denne studien ikke har implikasjoner utover casen. Samtidig som at det er interessant å undersøke USA utenrikspolitikk vis-à-vis Kina etter hvert som Kina har vokst, kan også funnene bidra inn i fagdebatten om USA-Kina-forholdet i Asia-Stillehavsregionen, og om forholdet vil bli preget av konflikt eller samarbeid, ved å undersøke hvordan forholdet har utviklet seg fram til nå, i et amerikansk perspektiv. Hvilken betydning denne oppgavens funn og konklusjoner har for videre forskning, avhenger av studiens validitet og reliabilitet, dette er noe jeg skal ta opp senere i kapitelet.

23

3.1.2 Valg av teori, og teorienes betydning for studiens konklusjoner og funn

I en studie hvor hensikten er å generalisere casen til en større klasse av case ville man ha testet teori, og ikke anvende teori slik jeg gjør i denne studien. Jeg bruker allerede etablert teori for å fortolke casen. Dette nevnte jeg i kapittel 2. Det teoretiske rammeverket som konstrueres gir kriterier for hvilke sider av det empiriske universet som anses som relevant, og slik begrenses det empiriske materiale. Samtidig kan ulike sider av casemateriale åpne for flere teoretiske tolkninger (Andersen 1997:68). USA som aktør kan ha flere interesser og motiver, og ved å bruke to teoretiske rammeverk får jeg dekket en større del av det komplekse empiriske universet, og jeg får sett på viktige variabler som kan være med å påvirke USAs utenrikspolitikk vis-à-vis Kina (Lundquist 1993:122–124).

Det er imidlertid viktig å være klar over at teoriene som brukes i oppgaven gir sterke føringer for studiens funn og konklusjoner. Teoretisk fortolkende studier er eksplisitt strukturert av velutviklede konseptuelle rammeverk som fokuserer på noen teoretiske spesifiserte aspekter ved virkeligheten, og ignorerer andre (Levy 2008:4). Teoriene avgjør altså hvilke deler av den empiriske virkeligheten jeg skal se på, hvilke variabler som er sentrale, og årsaksforholdet mellom variablene. Teoriene er derfor sentrale for hvilke konklusjoner som trekkes. Med andre teorier ville andre deler av den empiriske virkeligheten, og andre forklaringsvariabler, være i fokus. I en kompleks virkelighet vil det alltid være flere variabler som kan bidra til å forklare fenomenet, og slik er det også i denne casestudien. For eksempel ville liberalister som vektlegger interne strukturer og nasjonale politiske dynamikker fokusere på hvordan Kinas regimetype påvirker USAs utenrikspolitikk (Friedberg 2005:33).

Grunnen til at jeg valgte teorien om trusselbalanse og teorien om gjensidig økonomisk avhengighet, er at begge kan bidra i fagdebatten om Kinas vekst, og hvilke implikasjoner dette har for USA-Kina-forholdet. Maktbalanseteorien, og nærmere bestemt, teorien om trusselbalanse, er egnet for å studere stormaktspolitikk (Levy 2004:kapittel 1). Ifølge realismen, er det er grunn til å anta at USA som hegemonimakt ikke vil ignorere en stat med voksende kapabiliteter, og at det derfor er interessant å se hvorvidt USA oppfatter Kina som en trussel. Teorien om gjensidig økonomisk avhengighet vurderes også som en fruktbar teori å fortolke casen med. Kinas voksende økonomi, har bidratt til økte handelsrelasjoner mellom USA og Kina. Liberalismen, og teorien om gjensidig økonomisk avhengighet, argumenterer for at økende handelsrelasjoner gjør at stater omdefinerer interessene sine. Økonomisk velferd

24

blir viktigere, fordi sub-nasjonale aktører med interesse for handel påvirker myndighetene.

Ved å anvende disse teoriene får jeg altså muligheten til å se hvordan USAs ulike nasjonale interesser påvirker USAs utenrikspolitikk vis-à-vis Kina, og se hvordan innenriksvariabler og det eksterne miljøet er med og bestemmer USAs utenrikspolitikk. Jeg har imidlertid argumentert for at under gitt empiriske forutsetninger så kan de to teoriene gi ulike prediksjoner. Dette vil bli diskutert nærmere i kapittel 7.

Dokumentanalyse 3.2

For å belyse problemstillingen benytter jeg dokumentanalyse som metode ettersom denne metoden egner seg godt med casestudie som forskningsdesign (Repstad 1987).

Dokumentanalyse er dessuten egnet i denne studien hvor jeg analyserer USAs utenrikspolitikk vis-à-vis Kina over en lengre periode, og hvor jeg har begrenset med tid. I vid forstand betyr dokumentanalyse at man leser et skriftlig materiale og bruker det i analyse, i den grad man finner at materialet er med å kaste lys over ens problemstilling. I snever forstand betyr dokumentanalyse at man «gir visse tekster status av kilder eller data for selve undersøkelsen» (Ibid.:77). Dokumentene jeg bruker består av både primær- og sekundærlitteratur.

Sekundærlitteratur

Analyseperioden i denne studien er relativt lang. I tillegg er det dels lite tilgjengelig primærlitteratur. Derfor brukes sekundærlitteratur, slik som fagartikler/rapporter og nettbaserte nyhetsartikler, i stor grad. Ved å bruke slike kilder får jeg i første omgang en god kontekstforståelse, og en oversikt over de viktigste hendelsene i Asia-Stillehavsregionen, hvor både USA og Kina har vært involvert. I tillegg får jeg gjennom fagartikler og fagrapporter, lest andre forskeres tolkninger og forklaringer på viktigste hendelsene og situasjonene som har oppstått mellom de to landene. For å undersøke om sub-nasjonale aktører med økonomiske interesser er økonomisk avhengig av Kina, bruker jeg stort sett fagartikler/rapporter som har skrevet om dette fra før. De nettbaserte nyhetsartiklene som brukes, brukes blant annet for å se på viktige hendelser i USA-Kina-forholdet i Asia- Stillehavsregionen, hvordan de ulike administrasjonene uttaler seg om Kinas intensjoner, og for å undersøke lobbyvirksomhet, og de ulike administrasjonenes syn på handel med Kina.