Listestørrelse og kvalitet i fastlegeordningen
KLINIKK OG FORSKNING
Institu for samfunnsmedisin 9037 Tromsø
Fastlegesystemet skal innføres i Norge fra 2001. I de landene som har ha de e systemet lenge, har det utviklet seg en kultur med korte konsultasjoner. Forskningsrapporter fra England viser en signifikant sammenheng mellom lengre konsultasjoner og
pasien ilfredshet og kvalitet. Mindre pasientlister fører til lengre konsultasjoner og dermed bedre kvalitet.
I denne artikkelen beskrives en modell for objektivt å beregne en listestørrelse som skal tilsvare et normal legeårsverk og samtidig sikre kvalitet i praksis.
I forarbeidet til loven om fastlegeforsøket ble det understreket at man ville evaluere om de e systemet førte til en kvalitetsmessig bedre tjeneste til svake grupper (1). En
hovedbegrunnelse for fastlegesystemet i Norge er derfor en forventet bedring av tjenestens kvalitet.
Kvalitet i allmennmedisin er i hovedsak kny et til prosessen mellom legen og pasienten i konsultasjonen, men rammevilkårene rundt denne prosessen er viktige for resultatet. I noen av de landene der man har lang erfaring med et listepasientsystem, har det utviklet seg en praksiskultur med svært korte konsultasjoner. I England er
gjennomsni skonsultasjonene på å e minu er (2). Nyere forskning viser at kvaliteten av klinisk allmennpraksis i England er assosiert med mer tid i konsultasjonene og god kjennskap til legen. Som en konsekvens av de e diskuteres det i England mekanismer for å fremme kvalitet i klinisk arbeid ved å legge til re e for lengre konsultasjoner (2, 3). En viktig forutsetning for å fremme lengre konsultasjoner er å redusere listestørrelsen (2, 4 – 8).
Det har vært liten deba om listestørrelsens betydning for praksiskvaliteten i Norge. Det er vanskelig å se fra Stortingets dokumenter om innføringen av fastlegeforsøket hvordan man har beregnet listestørrelsen som skal tilsvare e kurativt legeårsverk (9).
Ønsker de sentrale helsemyndighetene en kvalitetsmessig bedre allmennlegetjeneste, er det ikke nok å innføre et listesystem. Størrelsen på listene må kvalifiseres gjennom en diskusjon om hvilke kvalitetsfaktorer man ønsker å fremme.
TO R A L F H A SVO L D
I denne artikkelen drøftes li eraturen omkring faktorer som predikerer kvalitet i allmennpraksis, og en formel for å beregne listestørrelse.
Metode
Å beregne den listestørrelsen som representerer et legeårsverk, er i utgangspunktet en enkel matematisk utregning ut fra forventet konsultasjonsrate i befolkningen og standard konsultasjonstid. Men en fullstendig beregning må også ta hensyn til tid som går med til administrative funksjoner, kvalitetssikring av rutiner, faglig veiledning og vedlikehold av faglige kunnskaper (tab 1).
Tabell 1
Notasjoner av noen faktorer som kan inngå i beregningen av listestørrelsen som tilsvarer e legeårsverk
Notasjoner
Antall arbeidstimer per år (Å) 1 970 timer per år
Gjennomsnittlig
konsultasjonsrate per år per person
(R) 4
Konsultasjonstid (Kt) 20 – 40 minutter
Gjennomsnittlig tid som går med til elektive sykebesøk per år
(SBt) 430 timer
Obligatorisk minimumskrav
til faglig oppdatering per år (Ft) 66 timer
Tid til veiledning av
turnuslege per år (Tt) 45 timer
Tverrfaglig samarbeid og
basismøter per år (TBt) 63 timer
De viktigste aktivitetskomponentene som utgjør et kurativt legeårsverk i allmennpraksis, er vanlige konsultasjoner, planlagte sykebesøk, administrasjon og faglig oppdatering (egenstudier). Et standard timeårsverk (Å) tilsvarer 1 970 timer. Konsultasjonsraten (R) per innbygger per år i Norge ble i den kvantitative evalueringen av fastlegeforsøket beregnet til 4 (10).
Tiden som brukes til hver konsultasjon (Kt) er i Norge i gjennomsni 20 minu er (11). Men her varierer praksis en del, og på Nordmøre ble konsultasjonstiden registrert til å variere fra 30 til 40 minu er (12).
Beregner man den tiden som går med til sykebesøk (SBt) e er Johnsen & Holtedahls registrering (11), tilsvarer det ca. 22 % av den totale arbeidstiden, det vil si at SBt = 430 timer per år. Legene er pålagt å holde seg faglig oppdatert. Legger man en minimumsnorm på denne faktoren og bare tar hensyn til de obligatoriske timene man må ha for å
vedlikeholde spesialiteten i allmennmedisin (Ft), og beregner et generelt tillegg i tid på 10 % for å komme seg til og fra kursene, utgjør de e 66 timer per år. De allmennlegene som
I fastlegeforsøket ble det registrert at 3,2 % av tiden i forsøkskommunene ble brukt til tverrfaglig samarbeid og til møter i basisteamet (i kontrollkommunene lå denne andelen betydelig høyere) (10).
Formelen for antall pasienter på listen som tilsvarer e årsverk i klinisk kurativ allmennpraksis (L) blir:
L = Å – (SBt + Ft + Tt + TBt)/R × Kt
Resultat
Ved å se e faktorene inn i grunnformelen kan vi beregne en standard pasientliste for en lege med turnuslege og med en gjennomsni lig konsultasjonstid på 20 minu er:
L = 1 970 – (430 + 66 + 45 + 63)/4 × 0,3 = 1 138
Dersom konsultasjonstiden økes til 40 minu er (12), vil en standard listestørrelse tilsvare:
L = 1 970 – (430 + 66 + 45 + 63)/4 × 0,6 = 593
Erfaringene fra fastlegeforsøket viste stor spredning av listene både med hensyn til sammensetning og størrelse (211 – 2 892) (13).
Er den nasjonale standard for listestørrelsen beregnet, vil behovet for antall leger i
primærhelsetjenesten i Norge være enkelt å beregne. Dersom Norges totale populasjon på 4 400 000 ble fordelt på bare standardlister på 1 140 personer, vil det gi et behov for 3 866 legeårsverk. Ønsker man fra sentrale helsemyndigheter å øke konsultasjonstideni primærhelsetjenesten til 40 minu er, vil man trenge 7 420 årsverk.
Diskusjon
I planleggingen av et fastlegesystem må det være viktig å få etablert lister som fremmer kvalitet i konsultasjonene og rekru erer og stabiliserer tilgangen til leger i systemet.
I engelsk praksis er pasien ilfredshet og pasientenes egenmestring assosiert med den tiden pasienten blir gi i konsultasjonen og med kontinuitet i tjenesten (2, 5). Hjortdahl &
Lærum har vist at det også her i landet er sammenheng mellom pasien ilfredshet og kontinuitet i tjenesten (14). I et system med så ekstremt korte konsultasjoner som i det engelske, med en gjennomsni lig spredning fra 5,7 til 8,5 minu er (15), kan man tenke seg at kvalitetsforbedringen er større ved en økning i konsultasjonslengden enn i et system som det norske, der utgangspunktet tross alt er mer enn dobbelt så lange konsultasjoner.
Det er ikke sikkert at den tilnærmede linearitet mellom økning av konsultasjonslengde og rapportert pasien ilfredshet man ser i engelsk praksis, vil være den samme uanse hvor mye man forlenger konsultasjonen. I Norge er det ca. 15 – 20 % av pasientene som
rapporterer at de får for lite tid inne hos legen (10). De e kan bety at det også i Norge er et potensial for opplevd kvalitetsforbedring i primærhelsetjenesten ved å gi rom for mer tid i konsultasjonene.
Lengden på konsultasjonene vil kunne påvirkes av den totale arbeidsbelastningen som ligger i listestørrelsen, og av økonomiske incitamenter som ligger i avlønningsprinsippet (16 – 22). Fast lønn kan bidra til noe lengre konsultasjoner (20). I et fastlønnet listesystem blir det spesielt viktig å kunne beregne den listestørrelsen som tilsvarer e årsverk og som i tillegg gir rammevilkår for en kvalitetsmessig god tjeneste. Reduksjon av pasientlistene i England førte ikke til redusert arbeidstid, men til lengre konsultasjoner og flere
oppfølginger av pasientene (21). Pasientene rapporterte bedre tilfredshet med legetjenesten når de var registrert på små lister (22, 23).
Kommunene i de e landet er svært ulike. For å få akseptable vaktordninger og for å kompensere for lange avstander i forbindelse med sykebesøk må man differensiere listene som skal utgjøre e allmennlegeårsverk. For å ivareta et fri legevalg og et fri pasientvalg må man godta differensierte lister.
Ut fra den beregningsmodellen som er vist her, er det klart at en listestørrelse på 1 500, som Stortinget har lagt opp til (9), ikke kan kombineres med noe samfunnsmedisinsk
virksomhet uten at slike oppgaver blir betraktet som overtidsarbeid eller fritidsarbeid, på linje med legevakt i dag. Og det vil neppe fremme kvalitet i det arbeidet som skal gjøres.
Irene Hetlevik har beskrevet hvor vanskelig det er å begrense oppgavene i allmennmedisin.
Når sykehus og poliklinikker ikke klarer å fylle sine oppgaver, overføres de til pasientens primærlege/fastlege (23). For å sikre kvaliteten og unngå å forverre arbeidsvilkårene slik at stadig færre vil arbeide i allmennlegetjenesten, må denne overføringen av arbeidsoppgaver synliggjøres og få konsekvenser for listestørrelsen.
Bruken av allmennlegetjenester er bli doblet i løpet av 15 år (11). Hovedtrendene, med nye oppgaver som krever lengre konsultasjoner og den økende hyppighet i legesøkning, må føre til en kontinuerlig justering av «årsverkslisten».
For å sikre rammevilkår som kan ivareta norsk konsultasjonstradisjon, der pasienten får tid nok, og en arbeidssituasjon som ikke skal støte leger bort fra allmennmedisinen, må listestørrelsene som skal tilsvare e legeårsverk, se es lavere enn 1 500, som er foreslå .
L I T T E R AT U R
1. Ot.prp. nr. 64 (1990 – 91). Om lov om forsøk med listepasientsystem i kommunehelsetjenesten.
2.Howie JGR, Heaney DJ, Maxwell M, Walker JJ, Freeman GK, Rai H. Quality at general practice consultations: cross sectional survey. BMJ 1999; 319: 738 – 43.
3. Wilson AD. Consultation length: general practitioners" a itudes and practices. BMJ 1985; 290: 1322 – 4.
4. Calnan M, Butler JR. The economy of time in general practice; an assessment of the influence of list size. Soc Sci Med 1988; 26: 435 – 41.
5.Risdale L. Patient contact and list size. Soc Sci Med 1993; 37: 393 – 9.
6. Morrell DC, Roland MO. How can good general practitioner care be achieved? BMJ 1987; 294: 161 – 2.
7.Campell JL. The reported availability of general practitioners and the influence of practice list size.
Br J Gen Pract 1996: 46: 465 – 8.
8.Knight R. The importance of list size and consultation length as factors in general practice. J R Coll Gen Pract 1987; 37: 19 – 22.
9. Ot.prp. nr. 99 (1998 – 99) om lov om endringer i lov av 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenester i kommunene og i visse andre lover (fastlegeordningen).
10.Hasvold T, Johnsen R. Fastlegeordningen. Evalueringsrapport. Oslo: Sosial- og helsedepartementet, 1996.
11. Johnsen R, Holtedahl KA. Arbeidstid og produksjon av kurative tjenester i allmennpraksisi 1993.
Tidsskr Nor Lægeforen 1997; 117: 1489 – 92.
12.Grimsmo A, Grimstad SA, Lilleholt O, Snoen SE, Storset B. Informasjon til planlegging og sammenlikning i kommunene. Tidsskr Nor Lægeforen 1994; 114: 1977 – 82.
13. Skogsholm A, Hasvold T. Er fastlegesystemet mer krevende for kvinnelige enn for mannlige leger?
Tidsskr Nor Lægeforen 1999; 23: 3417 – 20.
14. Hjortdahl P, Lærum E. Continuity of care in general practice: effect on patient satisfaction. BMJ 1992; 304: 1287 – 90.
15.Groenewegen PP, Hu en JB, van der Velden K. List size, composition of practice and general practitioners" workload in the Netherlands. Soc Sci Med 1992; 34: 263 – 70.
16.
18.Anderson SO, Ma sson B. Length of consultations in general practice in Sweden: views of doctors and patients. Fam Pract 1989; 6: 130 – 4.
19. Kristiansen IS, Mooney G. The general practitioner"s use of time: is it influenced by the remuneration system? Soc Sci Med 1993; 37: 393 – 9.
20. Flemming DM. Consultation rates in English general practice. J R Coll Gen Pract 1989; 39: 68 – 72.
21.Baker R. Characteristics of practices, general practitioners and patients related to levels of patients" satisfaction with consultations. Br J Gen Pract 1996; 46: 601 – 5.
22. Baker R, Streatfield J. What type of general practice do patients prefer? Exploration of practice characteristics influencing patient satisfaction. Br J Gen Pract 1995; 45: 654 – 9.
23.Hetlevik I. Den fulle allmennmedisinske bø en. Tidsskr Nor Lægeforen 1999; 119: 3547 – 8.
Publisert: 20. mars 2000. Tidsskr Nor Legeforen.
© Tidsskrift for Den norske legeforening 2022. Lastet ned fra tidsskriftet.no 29. april 2022.
