Traumesymptomer og hukommelse hos barn som har gjennomgått en omsorgsovertagelse i regi av
barnevernet
Marthe Nordberg Øibakken & Ida Torgersen Qviller
Hovedoppgave ved Psykologisk Institutt UNIVERSITETET I OSLO
April 2012
Traumesymptomer og hukommelse hos barn som har gjennomgått en omsorgsovertagelse i regi av
barnevernet
Hovedoppgave ved Psykologisk Institutt Universitetet i Oslo
April 2012
Marthe Nordberg Øibakken og Ida Torgersen Qviller
© Marthe Nordberg Øibakken & Ida Torgersen Qviller 2012
Traumesymptomer og hukommelse hos barn som har gjennomgått en omsorgsovertagelse i regi av barnevernet
http://www.duo.uio.no/
Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo
SAMMENDRAG
Forfattere: Marthe Nordberg Øibakken og Ida Torgersen Qviller
Tittel: Traumesymptomer og hukommelse hos barn som har gjennomgått en omsorgsovertagelse i regi av barnevernet
Veileder: Annika Melinder
Denne studien er en del av forskningsprosjektet ”Plasseringsstudien” ved Enhet for Kognitiv Utviklingspsykologi på Psykologisk Institutt ved Universitetet i Oslo. Prosjektet undersøker barns og foreldres opplevelse av, og hukommelse for, en omsorgsovertagelse i regi av barneverntjenesten. En forsker fra prosjektet er tilstede under omsorgsovertagelsene og noterer informasjon om hendelsesforløpet ut fra en strukturert protokoll. Forskers observasjoner fra omsorgsovertagelsen benyttes som sammenlikningsgrunnlag for
informasjonen barna oppgir i strukturerte hukommelsesintervjuer én uke, tre måneder og et år etter omsorgsovertagelsen. På denne måten kan det kontrolleres for om informasjonen barna kommer med er korrekt eller uriktig, og det er mulig å estimere et mål på feilhukommelse.
Samtidig med at hukommelsesintervjuene foretas fyller barnets nåværende omsorgsbase ut Trauma Symptom Checklist for Young Children (TSCYC) som måler barnets nivå av traumesymptomer.
”Plasseringsstudien” er så langt vi kjenner til den første studien hvor forskere har fått direkte tilgang til å studere omsorgsovertagelser, og studien bidrar til å øke den økologiske validiteten i forskningsfeltet rundt omsorgssvikt og hukommelse.
Forfatterne har bidratt i flere operative faser i prosjektet: intervju og testing av barna på alle tidspunktene, transkribering av intervjuer, innhenting av saksopplysninger, skåring av TSCYC og oppdateringer av database.
I denne studien undersøker vi om traumesymptomer endrer seg over tid hos barn utsatt for omsorgssvikt og som har gjennomgått en omsorgsovertagelse. Vi undersøker forskjeller i barnas hukommelse for omstendighetene rundt omsorgsovertagelsen, og vi utforsker mulige sammenhenger mellom traumesymptomer og barnas hukommelse for omsorgsovertagelsen.
Ut fra våre analyser fant vi følgende: (1) Barnas nivåer av traumesymptomer var stabile eller økte i styrke over tid. (2) Plasseringstype hadde ikke betydning for hva barna husket om
forholdene rundt plasseringen. Mengde uriktig informasjon oppgitt av barna viste en
signifikant reduksjon mellom én uke og tre måneder etter plasseringen. (3) Barna husket mer korrekt informasjon om emosjonelle aspekter ved hendelsen sammenliknet med nøytrale aspekter. (4) Traumesymptomer over klinisk grense så ikke ut til å medføre endringer i mengde korrekt eller feilaktig hukommelse sammenliknet med traumesymptomer under klinisk grense. (5) Høye nivåer av gjenopplevelse/påtrengende tanker var forbundet med mer korrekt hukommelse innenfor åpne spørsmål. Høye nivåer av angst var relatert til mer korrekt hukommelse innenfor direkte spørsmål. Høye nivåer av angst og depresjon var forbundet med økt grad av falske positive svar på spørsmål med feilaktig informasjonsinnhold. Høye nivåer av seksuelle bekymringer var relatert til mer korrekt hukommelse innenfor direkte og åpne fokuserte spørsmål, samt flere uriktige svar innenfor åpne spørsmål.
Funnene i denne studien er et empirisk bidrag til kognitiv utviklingspsykologi,
traumepsykologi og vitnepsykologi. Funnene har betydning for ulike instanser som jobber med barn som har opplevd en omsorgsovertagelse. Kunnskapen kan benyttes til å bedre kunne ivareta barn både før, under og etter en omsorgsovertagelse, samt bidra til å styrke barns posisjon som vitner og øke deres rettssikkerhet.
FORORD
Det har vært en spennende og krevende prosess å skrive denne oppgaven. Vi har møtt på mange utfordringer underveis og har derfor mange å takke for at vi kom i mål til slutt.
Takk til vår veileder Annika Melinder for veiledning og gode råd underveis i skriveprosessen.
En spesiell takk til Gunn-Astrid Baugerud som gjennom hele prosessen har stilt opp med kloke svar på vanskelige spørsmål, nyttige faglige innspill og oppmuntrende kommentarer.
Takk til Envor M. Bjørgo Skårdalsmo som har stilt opp når vår kunnskap om database og spørringer har kommet til kort.
Takk til Øyvind for gode faglige innspill og uvurderlig korrekturlesing av oppgaven. Takk til Torkel for flotte grafiske bidrag. En stor takk til dere begge for støtte og omsorg, dere har vært gode å ha når vi har hatt behov for å lufte våre frustrasjoner og tanker i løpet av skriveprosessen.
Sist, men ikke minst, takk til alle barna og deres foreldre som har stilt opp i prosjektet.
INNHOLDSFORTEGNELSE
INNLEDNING ... 1
Akutt og planlagt plassering ... 2
Omsorgssvikt ... 3
Traumer og post-traumatisk stresslidelse hos barn ... 4
Traumesymptomer over tid ... 5
Omsorgsovertagelse – en stressende eller traumatisk hendelse? ... 6
Selvbiografisk hukommelse ... 6
Stress og hukommelse ... 8
Omsorgssvikt og hukommelse for stressende/traumatiske hendelser ... 9
Kognitive aspekter ved PTSD og andre traumesymptomer ... 11
METODE ... 16
Design ... 16
Etiske vurderinger ... 16
Utvalg ... 18
Målinger ... 19
Prosedyre ... 24
Statistiske metoder ... 25
RESULTATER ... 27
1. Endring i traumesymptomer ... 27
2. Hukommelse hos akuttplasserte og planlagt plasserte barn ... 27
3. Nøytrale og emosjonelle spørsmål ... 29
4. Kliniske signifikante traumesymptomer og hukommelse ... 30
5. Traumesymptomer og hukommelse ... 31
DISKUSJON ... 34
Endring i traumesymptomer over tid ... 34
Hukommelse hos akuttplasserte og planlagt plasserte barn ... 35
Emosjonelle og nøytrale spørsmål ... 37
Hukommelse og traumesymptomer av klinisk betydning ... 38
Traumesymptomer og hukommelse ... 39
Begrensninger ved studien ... 42
Fremtidige studier ... 43
Konklusjon og praktiske implikasjoner ... 43
REFERANSER ... 46
Vedlegg 1 ... 1
Vedlegg 2 ... 9
Vedlegg 3 ... 13
INNLEDNING
Mange barn i Norge lever under forhold som vurderes å være så alvorlige at de ikke lenger kan bo hos sine primære omsorgsgivere. Omsorgssvikt er en alvorlig trussel mot barns
psykiske og fysiske helse. Tidlig omsorgssvikt kan medføre vansker med normal fungering og utvikling hos barnet (Killén, 2004; Teicher et al., 2003) og resultere i alvorlige
psykopatologiske tilstander (Collishaw et al., 2007), og traumesymptomer (Bailey, Moran &
Pederson, 2007). Barnevernet har et lovpålagt ansvar som innebærer å sikre at barn lever under trygge oppvekstsvilkår (Lov om barneverntjenester (barnevernloven) av 17. juli 1992 nr.100). Barnevernet kan derfor fatte vedtak om omsorgsovertagelse i familier der barnas omsorgspersoner ikke er i stand til å gi barna tilstrekkelig god omsorg. I 2010 ble 12 492 barn og ungdom i alderen 0-22 år plassert i nye hjem i regi av barnevernet. Barnevernet overtok omsorgen for 6980 av disse barna (SSB, 2011). Det å hentes ut fra sitt eget hjem og skilles fra sine foreldre kan oppleves som stressende for barna. Det finnes i dag lite kunnskap om hvilke følger omsorgsovertagelser har for barns utvikling og fungering.
I denne studien undersøker vi hvordan traumesymptomer endrer seg over tid hos barn utsatt for omsorgssvikt og som har gjennomgått en omsorgsovertagelse. Vi undersøker forskjeller i barns hukommelse for omstendighetene rundt omsorgsovertagelsen. Videre utforskes mulige sammenhenger mellom traumesymptomer og barnas hukommelse for omsorgsovertagelsen.
Temaene er av teoretisk og praktisk nytteverdi. Forskning på omsorgsovertagelser kan bidra til at barnevernet tilegner seg mer nyansert kunnskap om hvordan barn opplever en
omsorgsovertagelse og hvilke følger denne kan få for barnet. En dypere forståelse av
sammenhengen mellom traumer og hukommelse kan bidra til et bedre behandlingstilbud for denne gruppen. Barn utsatt for omsorgssvikt vil ofte komme i kontakt med rettsvesenet og utsettes for intervjuer og politiavhør (Melinder, 2011). I kjølvannet av de siste årenes debatt om falske minner vil spørsmålet om disse barna er i stand til å oppgi fullstendig og korrekt informasjon om egne opplevelser være en sentral problemstilling (Chae, Goodman, Eisen &
Qin, 2011). Forskning på dette området kan derfor bidra til å styrke barns rettssikkerhet.
Før studiets design og hypoteser presenteres vil lovverket som ligger til grunn for
omsorgsovertagelser redegjøres for. Hva som karakteriserer omsorgssvikt og en traumatisk hendelse beskrives, og det gis en kort presentasjon av utviklingen av barns selvbiografiske
hukommelse. Til slutt vil forholdet mellom traumer og hukommelse hos barn utsatt for omsorgssvikt belyses gjennom teori og empiri.
Akutt og planlagt plassering
I følge Barnevernloven (1992) har barnevernet et lovpålagt ansvar som innebærer å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Dersom barnets foreldre ikke er i stand til å yte omsorg etter barnets alder og behov, kan barnevernet fatte vedtak om omsorgsovertagelse hvor barnet flyttes i fosterhjem eller institusjon.
Barnevernets avgjørelse om omsorgsovertagelse er hjemlet i Barnevernloven (1992), og kan deles inn i akutt eller planlagt omsorgsovertagelse. Akutte plasseringer foretas når det vurderes å være fare for vesentlig skade ved at barnet bor hjemme hos sine primære
omsorgsgivere. Barnet blir da hentet ut av hjemmet uten at barnet selv eller deres foreldre er informert om dette på forhånd. Lovhjemlene som vanligvis benyttes i disse plasseringene er bvl. § 4-6, første ledd og andre ledd (se figur 1). Planlagte plasseringer foretas etter bvl. § 4- 12, hvor ett av fire kriterier må være tilstede for at en planlagt plassering skal kunne
gjennomføres (se figur 1). Som ved akutte plasseringer blir barnet hentet ut av hjemmet, men til forskjell fra en akuttplassering vet foreldrene at omsorgsovertagelsen vil finne sted og har anledning til å forberede barnet på plasseringen. Uavhengig av plasseringstype er det
avgjørende at det blir tatt hensyn til barnets beste, jfr. bvl § 4-1, og dette skal dokumenteres før barnet flyttes fra sine biologiske foreldre.
Figur 1. Vedtak for å foreta en akutt eller planlagt plassering i regi av barnevernet
§ 4-6. Midlertidige vedtak i akuttsituasjoner.
Dersom et barn er uten omsorg fordi foreldrene er syke eller barnet er uten omsorg av andre grunner, skal barneverntjenesten sette i verk de hjelpetiltak som umiddelbart er nødvendige. Slike tiltak kan ikke opprettholdes mot foreldrenes vilje.
Er det fare for at et barn blir vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet, kan barnevernadministrasjonens leder eller påtalemyndigheten uten samtykke fra foreldrene umiddelbart treffe midlertidig vedtak om å plassere barnet utenfor hjemmet.
§ 4-12. Vedtak om å overta omsorgen for et barn.
a) dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling,
b) dersom foreldrene ikke sørger for at et sykt, funksjonshemmet eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket sitt særlige behov for behandling og opplæring, c) dersom barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet, eller d) dersom det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig
skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet.
Omsorgssvikt
I følge Lundén (2010) oppstår omsorgssvikt når barnets fysiske og/eller psykiske utvikling settes i fare på grunn av foreldrenes bristende omsorgsevne. Omsorgssvikt kan deles inn i fire former: fysiske, psykiske og seksuelle overgrep, i tillegg til vanskjøtsel (Killén, 2004). Alle former for omsorgssvikt innebærer at omsorgsgiver ikke i tilstrekkelig grad fremmer normal utvikling hos sitt barn (Goodman, Quas & Ogle, 2010). Barn som vokser opp under
omsorgssvikt er fratatt erfaringer nødvendig for sunn utvikling og tilpasning (Cicchetti &
Toth, 2006). Selv om resiliens og beskyttende faktorer kan motvirke negativ skjevutvikling (Masten et al., 2008), er denne gruppen barn i risiko for å utvikle vansker som påvirker deres fungering i barndommen og som voksne (Goodman et al., 2010).
Forskning har vist en rekke mulige følger av omsorgssvikt innen kognitive (Carrick, Armstrong & Loewenstein, 2009; Goodman et al., 2010), sosio-emosjonelle (Maughan &
Cicchetti, 2002) og nevropsykologiske funksjonsområder (De Bellis et al., 2002; McEwen et
al., 1992). Sammenliknet med typisk utviklede jevnaldrende har forsinkelser på opp mot to år blitt påvist hos barn utsatt for omsorgssvikt (Goodman et al., 2010). Forsinkelsene vises i et spenn av kognitive prosesser som korttidshukommelse, språk, oppmerksomhet og eksekutive funksjoner (Beers & De Bellis, 2002; Carrick, Quas & Lyon, 2010).
Barn innenfor barnevernssystemet har ofte opplevd traumatiske hendelser som fysisk og psykisk misbruk, vanskjøtsel og eksponering for foreldres stoffmisbruk (Hummer, Dollard, Robst & Armstrong, 2010). Slike hendelser medfører risiko for utvikling av post-traumatisk stresslidelse (PTSD) (De Bellis et al., 2002), angst (Teicher, Samson, Polcari & McGreenery, 2006), depresjon (Hankin, 2005) og oppmerksomhetsvansker (Ford et al., 2000).
Psykopatologi i form av PTSD og andre relaterte lidelser kan føre til endringer i ulike kognitive funksjoner, der i blant hukommelse (Kanagaratnam & Asbjørnsen, 2007).
Traumer og post-traumatisk stresslidelse hos barn
Diagnosemanualen DSM-IV (American Psychiatric Association, 2000) definerer en
traumatisk hendelse som når en person opplever, er vitne til eller blir konfrontert med én eller flere hendelser som involverer faktisk død eller alvorlig skade, trussel om død eller alvorlig skade eller fysiske krenkelser mot seg selv eller andre. I tillegg må personen reagere med intense følelser av frykt eller hjelpeløshet. Seks kriterier må være oppfylt for at en PTSD- diagnose kan stilles. Symptomene beskrives i kriteriene A-D. (A) Personen må ha blitt eksponert for én eller flere traumatiske hendelser i overensstemmelse med definisjonen over.
(B) Den traumatiske hendelsen gjenoppleves på én eller flere av følgende måter: påtrengende tanker, mentale bilder eller persepsjoner, mareritt, gjenopplevelse av den traumatiske
hendelsen, intenst psykisk stress ved eksponering for ytre eller indre traumerelaterte stimuli.
(C) Personen unngår tanker, følelser, samtaler, aktiviteter, situasjoner, steder og øvrige stimuli som kan minne om hendelsen. (D) Personen opplever vedvarende aktiveringssymptomer som ikke var tilstede før traumet som vansker med å sovne, irritabilitet, konsentrasjonsvansker, anspenthet og overdreven aktiveringsrespons.
Hvilke symptomer et barn utvikler etter en traumatisk hendelse avhenger av hva det har opplevd, varigheten på hendelsen(e), individuelle reaksjoner og barnets mulighet til å få støtte av andre (Jensen, 2011). Foruten symptomene som inngår i PTSD-diagnosen kan man ofte se komorbide tilstander som dissosiasjon, angst, depresjon, konsentrasjonsvansker og økt
aggresjonsnivå i etterkant av en traumatisk hendelse (Berge & Repål, 2011; Dutra, Bureau, Holmes, Lyubchik & Lyons-Ruth, 2009).
Flere forskere har hevdet at det er problematisk å benytte seg av PTSD-diagnosen ved
diagnostisering av barn. Diagnosen er hovedsakelig basert på studier av voksne (Levendosky, Huth-Bocks, Semel & Shapiro, 2002; Scheeringa, Zeanah, Drell & Larrieu, 1995). Det stilles krav til verbale uttrykk for symptomene, noe mindre barn vil ha vansker med på grunn av uferdig språkutvikling. Av de personene som utsettes for traumatiske hendelser vil imidlertid kun en liten andel utvikle PTSD (Breslau, 2009; Fierman et al., 1993). Forskning viser at en PTSD-diagnose alene ikke vil avgjøre om et barn utvikler vansker i etterkant av en traumatisk hendelse. Traumatiserte barn og unge som ikke fyller kriteriene for en PTSD-diagnose har ofte vansker som angst, depresjon og aggressiv atferd (Kiser, Heston, Millsap & Pruitt, 1991), lav selvtillitt (Feiring, Taska & Lewis, 1998) og søvnvansker (Glod, Teicher, Hartman, &
Harakal, 1997).
Traumesymptomer over tid
Det er få studier av hvordan traumesymptomer hos barn endrer seg over tid, og det er vanskelig å trekke konklusjoner ut fra de studier som finnes. Wolfe, Wekerle, Scott, Straatman og Grasley (2004) undersøkte ungdom i alderen 14-19 år med en
omsorgssvikthistorie. Ved bruk av Trauma Symptom Checklist for Children (TSCC) fant forskerne at traumesymptomene var stabile mellom første testtidspunkt og andre testtidspunkt ett år senere. La Greca, Silverman, Vernberg og Prinstein (1996) undersøkte PTSD-
symptomer hos barn i 3.-5. klasse som hadde vært utsatt for en orkan. Overordnet sett viste traumesymptomene reduksjon over tid, men mange av symptomene kunne observeres i opp mot ti måneder etter hendelsen. Andre studier viser at barn og voksne med barndomstraumer har stabile depresjonssymptomer over perioder på henholdsvis ett, to og tre år (Kinzie, Fredrickson, Ben, Fleck & Karls, 1984; Tanskanen et al., 2004; Zlotnick, Ryan, Miller &
Keitner, 1995). Green og kolleger (1994) fant at barn i alderen 2-15 år viste en signifikant reduksjon i angst to år og sytten år etter den traumatiske hendelsen. Samlet sett finner studiene både stabilitet og reduksjon av traumesymptomer over tid.
Omsorgsovertagelse – en stressende eller traumatisk hendelse?
Det å flyttes fra sitt hjem og sine foreldre kan innebære store belastninger og utfordringer for et barn. Barnet opplever et midlertidig eller permanent tap av sine primære omsorgsgivere.
Barnet gjennomgår en tvungen flytting fra hjemmet sitt, det må tilpasse seg en ny bosituasjon og bearbeide de tidligere hendelsene som førte til flyttingen (Leslie et al., 2000).
Om en omsorgsovertagelse vil utgjøre en stressende eller en traumatisk opplevelse for et barn er en sentral problemstilling. Det er vanskelig å objektivt definere stressende hendelser. Det én person opplever som stressende kan være traumatisk for en annen (von der Lippe &
Rønnestad, 2011). Individuelle forhold ved barnet, de involverte personene og konteksten plasseringen foregår i, vil spille inn. En omsorgsovertagelse kan innebære et vidt spenn av følelser og reaksjoner hos barnet, fra smerte, sjokk og stress, til elementer av lettelse hvis barnet har levd under pågående traumatisering i sitt eget hjem (f.eks. vitne til vold, selv offer for vold/overgrep, fysisk og/eller psykisk mishandling). Plasseringstype kan være en annen viktig faktor for hvordan en omsorgsovertagelse oppleves. Akutte plasseringer er per definisjon uforberedte og kan inneholde elementer av sjokk. I noen tilfeller blir familiene overrasket av at politi og barnevern banker på døren, og plasseringen kan være dramatisk.
Under planlagte plasseringer er overtagelsen forberedt. Barn og foreldre kjenner til hva som skal skje. Akutte plasseringer vil derfor kunne innebære større grad av stress for barna. Dette ble bekreftet i en studie av Baugerud og Melinder (2010) der planlagt plasserte barn viste lavere stressnivåer enn akuttplasserte barn. I den foreliggende studien vil
omsorgsovertagelsen defineres som en stressende og potensielt traumatisk hendelse.
Selvbiografisk hukommelse
Menneskets hukommelse er kompleks. Hukommelsen består av en rekke delvis eller fullstendig adskilte systemer og subsystemer (Tulving, 1985; Tulving & Schacter, 1990).
Hukommelsen involverer tre stadier: innkoding, lagring og gjenhenting (Tulving, 1985).
Innkoding innebærer at sensorisk informasjon oversettes til en nevral kode og overføres til hukommelsessystemet (Gazzaniga, Ivry & Mangun, 2002). Innkoding påvirkes av flere faktorer som tidligere erfaringer, kunnskap om verden, språkutvikling og hvor stressende en gitt situasjon oppleves (Cordón, Pipe, Sayfan, Melinder & Goodman, 2004; Deffenbacher, Bornstein, McGorty & Penrod, 2008; Simcock & Hayne, 2002). Lagring er prosessen hvor
minner overføres fra kortidshukommelsen til langtidshukommelsen. Gjenhenting forekommer når et minne hentes opp fra langtidshukommelsen (Schacter, 1996).
Hukommelse kan inndeles i to hovedsystemer, langtidshukommelse og korttidshukommelse.
Langtidshukommelsen kan deles inn i eksplisitt (deklarativ) og implisitt (prosedural) hukommelse. Den eksplisitte hukommelsen inneholder tidligere erfaringer som bevisst kan gjenhentes og gjenfortelles. Den implisitte hukommelsen operer utenfor bevisstheten og inneholder prosedural kunnskap hvor tidligere erfaringer vises gjennom endringer i atferd (Magnussen, 2004). I 1972 introduserte Tulving et skille i den eksplisitte hukommelsen mellom semantisk og episodisk hukommelse (sitert i Baddeley, 2001, s. 1346). Den semantiske hukommelsen representerer generell kunnskap om verden, i tillegg til
faktaopplysninger om historiske, bibliografiske og geografiske forhold (Magnussen, 2004).
Den episodiske hukommelsen, som også kalles for selvbiografisk hukommelse, inneholder personlige minner som er koblet til tid og sted og er den delen av hukommelsessystemet som gir oss evnen til å bevisst gjenoppleve tidligere erfaringer (Tulving, 2002).
Figur 2. Inndeling av langtidshukommelsen. Modellen er basert på Squire & Zola-Morgan (1991).
Hukommelsen utvikles fra tidlig alder og de ulike hukommelsessystemene utvikles på forskjellige tidspunkter i barnets utvikling (Baugerud, Augusti & Melinder, 2008). Den selvbiografiske hukommelsen manifesterer seg sent (Melinder & Magnussen, 2003) og ulike faktorer spiller inn i forhold til dette. Grunnleggende hjernestrukturer for selvbiografisk hukommelse utvikles sent (Nelson & Fivush, 2004). Selvbiografisk hukommelse er nært knyttet opp til barnets språkutvikling (McNally, 2003) og er avhengig av at barnet har utviklet et kognitivt selv (Howe, 2003). På grunnlag av disse faktorene vil selvbiografiske minner
Langtidshukommelse
Prosedural (implisitt) Deklarativ (eksplisitt)
Episodisk (hendelser)
Semantisk
(fakta) Priming Enkel klassisk
betinging
Ikke-assosiativ læring Evner og vaner
derfor først dannes ved 18-30 måneders alder. Det er følgelig vanskelig å innhente kunnskap om barns hukommelse for selvopplevde hendelser før de er fylt to år.
Den selvbiografiske hukommelsen utvikler seg gradvis i løpet av førskoleårene med en vesentlig utvikling i 5-6 års alderen. Språket, sammen med barnets kognitive utvikling og sosiale interaksjon med andre mennesker, er viktig for denne utviklingen (Nelson & Fivush, 2004). Med alderen får barnet flere erfaringer og mer kunnskap om verden rundt seg, og evnen til å danne selvbiografiske minner øker. Selvbiografisk hukommelse påvirkes av og skapes gjennom ulike erfaringer, både positive og negative. Et viktig spørsmål er derfor hvordan selvbiografisk hukommelse påvirkes dersom et barn blir utsatt for en stressende eller traumatisk hendelse.
Stress og hukommelse
Sammenhengen mellom stress og hukommelse er et mye debattert forskningsområde. Sentralt i denne debatten står spørsmålet om stressende hendelser huskes bedre eller dårligere enn nøytrale hendelser (se blant annet Cordón og kolleger, 2004). Flere studier har vist at minner for traumatiske hendelser har andre kvaliteter enn minner for nøytrale hendelser. Berntsen (2001) fant at traumatiske minner var forskjellige fra ikke-traumatiske minner hos en gruppe traumatiserte studenter. Traumatiske minner viste seg å være vedvarende over tid, de var mer frekvente og livaktige enn andre type minner, de påvirket studentenes humør i større grad og de hadde større evne til å trigge fysiologiske reaksjoner enn ikke-traumatiske minner. Peace &
Porter (2004) fant at traumatiske hendelser huskes og bevares bedre over tid enn andre minner. Forskningslitteraturen er imidlertid ikke entydig i forhold til sammenhengen mellom stress og hukommelse. Blant annet fant Deffenbacher, Bornstein, Penrod & McGorty (2004) at høye nivåer av stress hos øyenvitner var forbundet med dårligere hukommelse for
informasjon om forbrytelsen de hadde observert.
Til tross for motstridende forskningsfunn peker en rekke studier i retning av at emosjonelt aktiverende minner ser ut til å prosesseres annerledes enn ikke-emosjonelt aktiverende minner hos barn som følger en typisk utvikling (se for eksempel Goodman, Hirschman, Hepps &
Rudy, 1991). Flere teorier har forsøkt å gjøre rede for hvordan denne type minner prosesseres.
Christianson (1992) viser til Easterbrooks cue-utilisation hypotese fra 1959, og hevder at mennesker fokuserer oppmerksomheten på sentrale elementer ved hendelser under perioder
med økt stress. På grunn av økt og fokusert oppmerksomhet vil stressende eller traumatisk informasjon innkodes med større grad av detaljer og mindre grad av feil enn ved innkoding av nøytral informasjon. Dette resulterer i bedret og mer korrekt hukommelse for denne type hendelser. Studier ser ut til å støtte dette. Jo mer traumatisk en hendelse oppleves, jo bedre vil kjerneelementer ved hendelsen huskes (Goodman et al., 2010). Yuille og Cutshall (1989, referert i Yuille, Davies, Gibling, Marxsen & Porter, 1994) betegner stressende eller
traumatiske minner som ”bemerkelsesverdige minner” (remarkable memories). På grunn av minnenes spesielle kvaliteter vil de gjenhentes og gjenfortelles oftere enn nøytrale minner.
Ved å repetere den traumatiske hendelsen for seg selv eller andre, kan sentrale elementer fra hendelsen bevares godt i hukommelsen. Imidlertid vil ikke alle traumatiske hendelser gjenfortelles og deles med andre. Studier viser at det kan være svært vanskelig for barn å fortelle om hendelser som seksuelle overgrep (Mossige, Jensen, Gulbrandsen, Reichelt &
Tjersland, 2005).
Omsorgssvikt og hukommelse for stressende/traumatiske hendelser
Mye av forskningen på hukommelse og stressende eller traumatiske hendelser er foretatt på mennesker som har opplevd én enkelt traumatisk hendelse, for eksempel å ha vært vitne til et ran (Christianson & Hübinette, 1993), opplevd en naturkatastrofe (Bahrick, Parker, Fivush &
Levitt, 1998) eller vært utsatt for voldtekt (Williams, 1994). Det er vanskelig å vite om slike funn er generaliserbare til populasjoner som har levd under pågående stress og traumatisering over tid (Howe, Cicchetti & Toth, 2006). Barn utsatt for omsorgssvikt har i mange tilfeller levd under kronisk stress. Som tidligere nevnt kan dette føre til forsinket utvikling av
kognitive prosesser som språk, korttidshukommelse og eksekutive funksjoner (Carrick et al., 2009). Omsorgssvikt kan også føre til nevrobiologiske endringer som vil kunne påvirke og svekke barns hukommelse (Teicher et al., 2003).
Til tross for mulige kognitive forsinkelser og nevrobiologiske endringer negativt forbundet med hukommelse er det foreslått at eksponering for vedvarende stress i barndommen kan føre til økt hukommelse for stressende eller traumatiske hendelser (Bahrick et al., 1998).
Vedvarende stress kan medføre at barn og voksne utvikler strategier hvor de raskt retter oppmerksomheten mot negative stimuli og holder oppmerksomheten på denne type stimuli over lengre tid (Goodman et al., 2010). En konstant årvåkenhet ovenfor traumerelaterte stimuli og andre farer kan bli en måte barnet beskytter seg selv på, og kan over tid utvikles til
å bli et personlighetstrekk eller en prosesseringsstrategi (Goodman et al., 2010). Dette kan resultere i bedret hukommelse for stressende eller traumatiske hendelser. I tillegg vil barn som har opplevd langvarig omsorgssvikt ha en kunnskapsbase og kognitive skjemaer for
stressende hendelser som bidrar til bedret hukommelse for denne type hendelser (Goodman et al., 2010).
Et mindre antall studier har undersøkt om omsorgssvikt kan påvirke den generelle hukommelsesutviklingen hos barn. Forskning har til nå vist at omsorgssviktede barns grunnleggende hukommelsesprosesser er sammenlignbare med tilsvarende
hukommelsesprosesser hos barn som har vokst opp under normale forhold (Howe, Cicchetti, Toth & Cerrito, 2004; Howe, Toth & Cicchetti, 2011; Porter, Lawson & Bigler, 2005). Ved undersøkelser av selvbiografiske minner finner forskere imidlertid enkelte forskjeller. Et sentralt funn er at omsorgssviktede barn i større grad rapporterer mer generelle og uspesifikke selvbiografiske minner enn det ikke-omsorgssviktede barn gjør (Valentino, Toth & Cicchetti, 2009). Studier har også funnet at omsorgssviktede barn ser ut til å huske selvbiografisk traumerelatert informasjon med høy grad av korrekthet (Goodman et al., 2010). Eisen, Goodman, Qin, Davis og Crayton (2007) undersøkte barn som gjennomgikk medisinske undersøkelser på bakgrunn av mistanker om misbruk. Barna ble stilt spørsmål om en
ubehagelig og potensielt stressende medisinsk undersøkelse de hadde gjennomgått. Barna ga høy grad av korrekte svar på spørsmål om forhold rundt denne undersøkelsen. Eisen, Qin, Goodman og Davis (2002) fant i en liknende studie at omsorgssviktede barn generelt sett viste lave feilrater på spørsmål om stressende medisinske undersøkelser.
Omsorgssviktede barn vil ofte intervjues om hendelsene de har opplevd flere ganger. Det har blitt stilt spørsmål ved om repeterte intervjuer vil kunne påvirke barnas hukommelse (Bruck
& Ceci, 1999). Forskning viser imidlertid at dersom barn intervjues i tråd med etablerte retningslinjer (Lamb, Orbach, Hershkowitz, Esplind & Horowitz, 2007; Melinder &
Korkman, 2010) vil hukommelse for den stressende hendelsen være stabil selv om barnet intervjues gjentatte ganger (Melinder, 2011).
Oppsummert ser det ut til at kronisk stress vil kunne medføre kognitive forsinkelser og nevrobiologiske endringer som kan påvirke og svekke hukommelsesfunksjonen. Stress kan imidlertid føre til økt oppmerksomhet for sentral informasjon ved hendelsen, og et økt
oppmerksomhetsnivå vil i følge Christianson (1992) kunne føre til bedret hukommelse. Å leve
under kronisk stress kan føre til at årvåkenhet for negative stimuli blir et personlighetstrekk eller en prosesseringsstrategi hos barnet, noe som igjen vil forsterke innkodingen av
stressende stimuli. Studier viser at omsorgssviktede barn ikke ser ut til skille seg fra andre barn når det gjelder grunnleggende hukommelsesprosesser. Imidlertid ser omsorgssviktede barn ut til å rapportere flere generelle og uspesifikke selvbiografiske minner enn andre barn.
Det er derfor ikke konsensus i forskningen på dette området. Barna rapporterer informasjon om selvopplevde stressende eller traumatiske minner med stor grad av korrekthet og lave feilrater, og dette synes også å gjelde ved gjentatte intervjuer dersom disse gjennomføres etter anbefalte prosedyrer.
Kognitive aspekter ved PTSD og andre traumesymptomer
Forskning viser at barn utsatt for omsorgssvikt husker stressende eller traumatiske hendelser godt (Eisen et al., 2007; Eisen et al., 2002). Imidlertid kan flere faktorer påvirke barns hukommelsesfunksjon. Omsorgssvikt er relatert til utvikling av PTSD og andre
traumesymptomer (Browne & Finkelhor, 1986; Wolfe, Scott, Wekerle & Pittman, 2001).
PTSD har i flere studier vist seg å ha negativ effekt på ulike kognitive funksjoner (Barrett, Green, Morris, Giles & Croft, 1996; Brandes et al., 2002; Ehlers & Clark, 2000). Det er derfor mulig at PTSD og andre traumesymptomer påvirker barns evne til å huske stressende eller traumatiske hendelser.
Traumerelatert psykopatologi og PTSD
Få studier har undersøkt hvordan PTSD og annen traumerelatert psykopatologi påvirker barns hukommelse (Cordon et al., 2004). To studier av barn utsatt for omsorgssvikt viste at generell psykopatologi hos denne gruppen var assosiert med flere feilaktige svar på spørsmål om forhold rundt en stressende selvopplevd hendelse (Eisen et al, 2007; Eisen et al., 2002).
Mulige årsaker til dette er at barn med dårligere kognitiv funksjon kan ha vansker med
oppmerksomhet og være distraherte under hendelsen. Dette kan føre til redusert innkoding og vansker med å organisere hendelsen (Eisen et al., 2007). Vansker med oppmerksomhet og høy distraherbarhet kan også medføre at barn strever med å fokusere oppmerksomheten under intervju, og dette kan resultere i at det er vanskeligere å gjenhente minner (Eisen et al., 2007).
Studier av PTSD og hukommelse peker i to retninger. Studier av voksne har vist at PTSD er negativt forbundet med hukommelse (Bremner et al., 1995; Bremner, Vermetten, Afzal &
Vythilingam, 2004; Johnsen & Asbjørnsen, 2008). I overensstemmelse med dette fant Moradi, Doost, Taghavi, Yule & Dalgleish (1999) at barn og unge med PTSD viste dårligere generell hukommelse enn barn uten tegn til psykopatologi. På den andre siden tyder enkelte studier på at voksne som utvikler PTSD viser økt oppmerksomhet mot traumerelatert informasjon (McNally, Metzeger, Lasko, Clancy & Pitman, 1998). Som vi har sett kan økt
oppmerksomhet i følge Christiansons (1992) teoretisering medføre bedret hukommelse. I samsvar med dette fant Zeitlin og McNally (1991) at hukommelse for traumerelatert
informasjon var bedre enn hukommelse for nøytral informasjon hos voksne PTSD-pasienter.
Alexander og kolleger (2005) fant også en positiv korrelasjon mellom antall PTSD- symptomer hos voksne og korrekt informasjon om seksuelle overgrep som inntraff i barndommen. Det er således ikke konsensus om sammenhengen mellom PTSD og hukommelse.
Gjenopplevelse, påtrengende tanker, økt fysiologisk aktivering og unngåelse er karakteristiske symptomer ved PTSD. Depresjon, angst, dissosiasjon, seksuelle bekymringer og aggresjon er andre symptomer som ofte kan observeres etter en traumatisk hendelse. Flere av symptomene er nært relatert til hukommelse. Nedenfor beskrives det hvordan disse sammenhengene kan komme til uttrykk.
Økt fysiologisk aktivering
Økt fysiologisk aktivering ved eksponering for traumerelaterte stimuli kan ofte ses hos traumatiserte barn. At barnet er fysiologisk aktivert kan føre til økt oppmerksomhet for stressende stimuli, noe som medfører bedret innkoding og hukommelse (Christianson, 1992).
Gjennom å ha opplevd et eller flere traumer kan barnet utvikle en forventning om at farlige og truende hendelser kan inntreffe uten forvarsel, og et økt aktiveringsnivå vil derfor være en forberedende respons til en generell forventning om fare (Goodman et al., 2010).
Gjenopplevelse og påtrengende tanker
Gjenopplevelse og påtrengende tanker om tidligere traumatiske hendelser er fremtredende symptomer ved PTSD. Gjenopplevelse av en hendelse og påtrengende tanker om denne innbærer at minnet om hendelsen repeteres mentalt hos barnet. At minnet repeteres kan føre til at sentrale aspekter ved minnet huskes godt (Yuille & Cutshall, 1989, referert i Yuille et al., 1994). Gjenopplevelse og påtrengende tanker vil derfor kunne føre til økt hukommelse for stressende eller traumatiske hendelser.
Unngåelse
Unngåelse av traumerelaterte stimuli er en vanlig reaksjon etter traumatiske opplevelser hos barn og voksne (Creamer, Burgess & Pattison, 1992). Ubehaget ved symptomer som
påtrengende tanker og gjenopplevelse av den traumatiske hendelsen er stort. Unngåelse av traumerelaterte stimuli kan derfor tolkes som en strategi for å forhindre sterke negative
emosjoner (van der Kolk & McFarlane, 1996). Kognitiv unngåelse vil kunne føre til begrenset informasjonsprosessering av stressende stimuli (Goodman & Melinder, 2007). Ved å unngå å fokusere oppmerksomheten på denne type stimuli vil innkoding reduseres, og dette kan føre til mer feilaktig hukommelse for slike hendelser (Eisen & Goodman, 1998). Samtidig vil kognitiv unngåelse redusere sannsynligheten for at barnet repeterer hendelsen i hukommelsen i ettertid, hvilket kan redusere sannsynligheten for at minnet innkodes og lagres (Goodman et al., 2010).
Depresjon og angst
Depressive symptomer vil kunne påvirke hukommelsen for stressende eller traumatiske hendelser. Studier av deprimerte personer viser at denne gruppen har bedre hukommelse for negativt materiale enn ikke-deprimerte personer (Ridout, Astell, Reid, Glen & O´Carroll, 2003). Ut i fra kognitive teorier forklares dette med at deprimerte personer preges av negative kognisjoner og selvoppfatninger. Slike dysfunksjonelle kognitive prosesser fører til økt fokus og oppmerksomhet på negative stimuli (Leahy, 2004; Schniering & Lyneham, 2007) som igjen kan føre til bedret innkoding og hukommelse for denne type stimuli. Personer med angst preges ofte av fokusering på trusselrelevant informasjon (Fox, 1993). Som ved depresjon vil økt fokus og oppmerksomhet mot negative stimuli kunne medføre bedret innkoding og hukommelse for denne type stimuli. Studier viser støtte for implisitt hukommelsesbias for trusselrelevant informasjon for flere angstforstyrrelser (Coles & Heimberg, 2002; Fox, 1993).
Depresjon- og angstsymptomer vil derfor kunne føre til at barn husker stressende eller traumatiske hendelser godt og med stor grad av riktighet.
Dissosiasjon
Dissosiasjon kan observeres hos enkelte traumatiserte barn og voksne. Dissosiasjon er en måte å kognitivt fjerne seg fra den traumatiske situasjonen på og kan fungere som et forsvar mot smertefulle opplevelser (Janet, 1889 referert i Goodman et al., 2010). Som tidligere nevnt vil symptomer som økt fysiologisk aktivering kunne føre til bedret hukommelse for stressende hendelser. Imidlertid vil dette kun gjelde opp til en viss grad av aktivering. Hvis barnet blir
overveldet av stress kan dette medføre at barnet ikke lenger vil være i stand til å prosessere informasjonen på en meningsfull måte, og barnet kan følgelig dissosiere (Eisen & Goodman, 1998). Ved å fjerne seg mentalt og unngå kognitiv deltakelse i den stressende eller
traumatiske hendelsen vil barnets innkoding av og senere minner for hendelsen reduseres (Goodman et al., 2010). Punktet for når stress blir overveldende vil variere fra barn til barn, og faktorer som sosial støtte, mestringsevner og psykologisk resiliens vil spille inn (Eisen &
Goodman, 1998). Chae og kolleger (2011) undersøkte barn utsatt for misbruk og vanskjøtsel.
Hos barn med et høyt nivå av dissosiative tendenser var flere traumesymptomer assosiert med større grad av uriktig hukommelse for hendelsen. I overensstemmelse med dette viste en studie av Eisen og kolleger (2007) at dissosiasjon predikerte økt grad av hukommelsesfeil når dissosiasjon ble sett i sammenheng med høye nivåer av øvrige traumesymptomer samt høy grad av fysiologisk aktivering.
Sinne og seksuelle bekymringer
Sinne og aggresjon er tilstander preget av høy fysiologisk aktivering. Ut fra hypotesen om at økte stressnivåer medfører bedre hukommelse for sentrale elementer ved hendelsen
(Christianson, 1992), vil barn med høye nivåer av sinne og aggresjon huske stressende og traumatiske hendelser med stor grad av korrekthet. Studier av voksne som har opplevd seksuelle overgrep i barndommen viser at de husker overgrepene mange år etter at overgrepet skjedde, og informasjonen personene oppgir er i stor grad korrekt (Goodman et al., 2003).
Seksuelle symptomer vil derfor kunne være forbundet med god hukommelse for stressende hendelser.
Oppsummert antyder teori og empiri ulike tendenser med hensyn til sammenhengen mellom traumesymptomer og hukommelse. Generell psykopatologi hos barn utsatt for omsorgssvikt er forbundet med mer feilaktig hukommelse. Det er ikke konsensus i forhold til
sammenhengen mellom PTSD og hukommelse hos barn. Studier viser at PTSD er relatert til både mer feilaktig hukommelse og bedret hukommelse for stressende hendelser. Ser man på symptomene som inngår i PTSD-diagnosen hver for seg vil disse kunne antas å påvirke barnas hukommelse på ulike måter. Ut fra diskuterte teorier vil gjenopplevelse/påtrengende tanker og økt fysiologisk aktivering føre til bedret innkoding og hukommelse for hendelsen.
Unngåelse er på den andre siden relatert til dårligere hukommelse ved at innkodingen for hendelsen reduseres. Andre traumerelaterte symptomer som depresjon, angst, sinne og seksuelle bekymringer vil også kunne medføre stor grad av korrekt hukommelse for
stressende eller traumatiske hendelser. Barn med høye nivåer av dissosiasjon vil derimot vise dårligere hukommelse for denne type hendelser. På bakgrunn av ovenstående
litteraturgjennomgang, vil følgende hypoteser være gjenstand for videre analyser:
1. Vi ønsker å undersøke om barnas traumesymptomer endres over tid.
2. Akuttplasserte barn vil oppgi mer korrekt og mindre uriktig informasjon om
plasseringen sammenliknet med planlagt plasserte barn siden akutte plasseringer vil innebære større grad av stress enn planlagte plasseringer (Baugerud & Melinder, 2010). Siden barna er intervjuet på en nøytral og forskningsmessig anbefalt måte, vil mengde korrekt og uriktig informasjon være stabil over tid for begge
plasseringstypene (Melinder, 2011).
3. Barna vil rapportere mer korrekt og mindre uriktig informasjon på spørsmål som tapper emosjonell informasjon sammenliknet med spørsmål som tapper nøytral informasjon (jmfr. Eisen et al., 2007; Eisen et al., 2002).
4. Barn med traumesymptomer av klinisk betydning vil oppgi mindre korrekt informasjon og vise større grad av feilhukommelse enn barn som ikke viser symptomer over klinisk grense (jmfr. Eisen et al., 2007; Eisen et al., 2002).
5. Vi undersøker om skårer på total PTSD-skala (Alexander et al., 2005) og
traumesymptomene gjenopplevelse/påtrengende tanker (Yuille & Cutshall, 1989, referert i Yuille et al., 1994), økt fysiologisk aktivering og sinne (Christianson, 1992), seksuelle bekymringer (Goodman et al., 2003), angst (Coles & Heimberg, 2002) og depresjon (Ridout et al., 2003) vil være forbundet med større grad av korrekt informasjon og mindre grad av feilhukommelse. Videre utforsker vi om
traumesymptomene unngåelse (Eisen & Goodman, 1998) og dissosiasjon (Goodman et al., 2010; Chae et al., 2011; Eisen et. al, 2007) vil være forbundet med mindre grad av korrekt informasjon og større grad av feilhukommelse.
METODE
Design
Studien er en del av forskningsprosjektet ”Plasseringsstudien” som utføres ved Enheten for Kognitiv Utviklingspsykologi (EKUP) på Psykologisk Institutt ved Universitetet i Oslo.
Studien har som formål å studere ulike aspekter knyttet til barns og foreldres opplevelse av en omsorgsovertagelse i regi av barnevernet.
Hovedstudien har et naturalistisk kvasieksperimentelt design. Den er utformet som en prospektiv longitudinell studie og består av et 2 (plasseringsbetingelse: akutt eller planlagt plassering) x 3 (tidspunkt for intervju: én uke, tre måneder eller ett år etter plassering) blandet faktorielt design. En forsker er tilstede under plasseringene av barna. Forskeren foretar
observasjoner og registreringer av hendelsesforløpet og de emosjonelle reaksjonene de berørte personene uttrykker. Ved å benytte en observatør under alle plasseringene har man mulighet til å innhente utdypende informasjon om hendelsene som studeres. Av etiske grunner
randomiseres ikke barna til de ulike plasseringstypene og av denne grunn er studien kvasieksperimentell. Barnet og en av barnets biologiske foreldre blir intervjuet om forhold rundt plasseringen én uke, tre måneder og et år etter plasseringen fant sted. Målgruppen er barn mellom 3-12 år, da intervjuene krever at barna kan uttrykke seg verbalt om plasseringen.
Saksbehandler i barnevernet intervjues i etterkant av plasseringen og saksopplysninger innhentes. Barna blir testet i språkferdigheter og falsk hukommelse, i tillegg til at omsorgsgiverne fyller ut atferdsmål som beskriver barna.
Denne studien har et blandet faktorielt design hvor våre uavhengige variabler er plasseringstype, spørsmålstype og traumesymptomer over og under klinisk grense. De avhengige variabler er barnas traumesymptomer og hukommelsesmål. Vi vil undersøke variablene på to tidspunkter: én uke og tre måneder etter plasseringen.
Etiske vurderinger
Det å skille et barn fra sine primære omsorgsgivere anses som en stressende og potensielt traumatisk opplevelse for både barnet og omsorgsgiverne. I forkant av studiens oppstart var det derfor nødvendig å foreta grundige etiske overveielser. Hensynet til deltagernes mulige negative belastninger som følge av studien ble vektet opp mot fordelene ved å innhente
verdifull kunnskap om barns og foreldres opplevelse av, og reaksjoner på, denne type stressende hendelse. Prosjektet ble vurdert av Rådet for taushetsplikt og forskning og fikk godkjennelse fra Regional Etisk Komité (REK), konsesjon fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og tilrådning fra Datatilsynet.
I de planlagte plasseringene blir foreldrene kontaktet før omsorgsovertagelsen finner sted.
Foreldrene får informasjon om prosjektet, de blir spurt om de er villige til å delta i studien og det blir innhentet et informert samtykke. Ved de akutte plasseringene er det ikke mulig å innhente informert samtykke i forkant av plasseringen, da foreldrene ikke er informert om at omsorgsovertagelsen vil finne sted. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet ga i disse sakene unntak fra å innhente samtykke før plasseringen. Kort tid etter akuttplasseringen blir foreldrene derfor kontaktet. De blir informert om hensikten med prosjektet og spurt om de ønsker å delta. Ønsker de å delta innhentes informert samtykke. Ønsker de ikke å delta vil all informasjon som er innhentet makuleres og det gjøres ingen videre oppfølging av saken fra prosjektets side. I alle sakene blir foreldrene informert om at de når som helst kan trekke tilbake sitt informerte samtykke uten å oppgi årsaken til dette. Alle data blir behandlet i henhold til kravene for konfidensialitet.
Forskeren som er tilstede under omsorgsovertagelsene presenterer seg som forsker fra
Universitetet i Oslo. Forskeren inntar en nøytral observatørrolle for ikke å påføre verken barn eller omsorgsgivere ytterligere stress. I mange tilfeller vil foreldrene ha et anstrengt forhold til barnevernet. Det er derfor viktig å presisere at forskeren ikke jobber i barnevernet, men representerer en uavhengig instans med taushetsplikt.
Foreldrene gir et informert samtykke til deltakelse i prosjektet på vegne av barnet og seg selv.
Det informerte samtykket er utformet etter generelle retningslinjer fra Helsinki-deklarasjonen (1964, revidert 2008). Ved forskning som involverer sårbare barn kreves det at det tas hensyn til barnets meninger (Fisher, 2004). Et informert samtykke fra barnet innhentes derfor før hvert oppfølgningsintervju. Forskeren som intervjuer barnet informerer om prosjektet på en forståelig og aldersadekvat måte. Barnet får mulighet til å stille spørsmål og eventuelt trekke seg fra studien. Barnet får vite at det ikke trenger å besvare spørsmål det ikke ønsker å svare på.
Utvalg
Familiene som deltar i studien ble rekruttert gjennom et samarbeid med tretti
barnevernskontorer fra fire fylker i Norge (Akershus, Buskerud, Oslo og Østfold). Alle deltakerne i studien er involvert i pågående barnevernssaker hvor alvorlig omsorgssvikt mistenkes eller er kjent. På grunnlag av dette har barnevernet besluttet å foreta en omsorgsovertagelse. Barnevernet tar kontakt med forsker i prosjektet når tid og sted for omsorgsovertagelsen er bestemt. I noen tilfeller skal flere søsken plasseres og forsker vil da fokusere på ett av barna. For å velge ut hvilket barn som skal inkluderes i studien benyttes følgende kvasirandomiserte utvalgsprosedyre: I familier hvor det er to barn i målgruppen vil det yngste og det eldste barnet velges annenhver gang. I familier hvor det er flere enn to barn i målgruppen velges det mellomste barnet. Er det et likt antall søsken i familien i målgruppen vil gjennomsnittsalderen beregnes, og barnet nærmest denne alderen blir valgt ut. I
hovedstudien følges barn, foreldre og saksbehandler opp etter plasseringen, men i denne studien benyttes kun data for barna. Materiale fra foreldre og saksbehandlere vil ikke bli videre omtalt.
Det foreløpige utvalget i ”Plasseringsstudien” består av 42 barn. Denne studien er basert på et utvalg bestående av 41 barn fordelt på 19 gutter og 22 jenter (53,7 %). Gjennomsnittsalderen for disse barna var 8,2 år (SD=2,8 år) ved plasseringstidspunktet. Plasseringene var planlagte (n=14) eller akutte (n=27, 65,9 %). Gjennomsnittsalderen var 8,1 år (SD=3,0 år) ved planlagte plasseringer og 8,3 år (SD=2,8 år) ved akutte plasseringer. Hovedårsaken til plasseringene var mishandling i 16 av sakene og forsømmelse i 25 (61 %) av sakene.
Årsaken til at vår studie har én mindre deltaker enn hovedstudien er at foreldrene har trukket tilbake sitt samtykke til deltakelse (n=1) og datamaterialet er derfor fjernet. Datamaterialet i studien er imidlertid ufullstendig, derfor benyttes mindre utvalg i analysene. Det mangler to hukommelsesintervjuer ved oppfølging én uke etter plasseringen (tid 1) og åtte
hukommelsesintervjuer ved oppfølging tre måneder etter plasseringen (tid 2). Trauma Symptom Check List for Young Children (TSCYC) er ikke fylt ut for syv barn ved tid 1 og for ti barn ved tid 2. Ved tid 1 og tid 2 har vi datamateriale for både TSCYC og
hukommelsesintervju for henholdsvis 32 og 30 saker.
Målinger
Observasjonsskjemaet
Under plasseringen benytter observatøren et sekvensielt og detaljert observasjonsskjema for å kartlegge omsorgsovertagelsen. Skjemaet er utarbeidet for ”Plasseringsstudien” og er basert på Barnevernloven (1992), retningslinjer fra Barne-, likestillings- og
inkluderingsdepartementet og en av forskernes egne erfaringer fra mange års arbeid i barnevernet. Observasjonsskjemaet er delt inn i syv faser (se figur 3). Observatøren noterer hvilke personer som er tilstede, informasjon om hendelsesforløpet samt registrerer affektive, verbale og fysiske tilstander hos barnet, foreldrene og andre betydningsfulle personer.
Observasjonsskjemaet benyttes for å kontrollere korrektheten av informasjonen barna oppgir i hukommelsesintervjuet. Utover å benytte observasjonsdataene som kontrollmateriale for hukommelsesintervjuene, vil disse dataene ikke benyttes i studien. Dataene omtales av den grunn ikke nærmere.
Figur 3. Omsorgsovertagelsens syv faser Fase Beskrivelse
1 Barnevernet ankommer for å flytte barnet
2 Barnevernet snakker med og gir informasjon til barnet/foreldre
3 Pakking
4 På vei til ny omsorgsbase 5 Ankomst til ny omsorgsbase
6 Informasjon blir gitt til ny omsorgsbase
7 Foreldrene og/eller barnevernet tar avskjed med barnet
Hukommelsesintervjuet
Alle barna i studien ble intervjuet med det samme strukturerte hukommelsesintervjuet på intervjutidspunktene (se vedlegg 1). Samme intervju ble benyttet uavhengig av
plasseringstype. Intervjuprotokollen er delt inn i fire deler, hvor del 1 (spørsmål 1-6) består av innledende spørsmål knyttet til de biologiske foreldrene og beredskaps-/fosterforeldrenes bo- og familiesituasjon. Del 2 og 3 (spørsmål 7-59) består av spørsmål knyttet til dagen barnet ble plassert. Del 4 (spørsmål 60-74) består av spørsmål knyttet til tiden etter plasseringsdagen.
Det blir tatt lydopptak av alle intervjuene og intervjuer skriver ned stikkord i
intervjuprotokollen underveis. Intervjuene blir senere transkribert på PC. I noen få tilfeller har foreldrene ikke ønsket at intervjuet tas opp på bånd og dette er blitt respektert.
Intervjuet er utformet etter internasjonalt anerkjente retningslinjer for intervju av barn (Lamb et al., 2007; Goodman & Melinder, 2007; Melinder & Korkman, 2010). De første
spørsmålene i intervjuet er åpne spørsmål om hvem som bor i barnets familie og hvem barnet bor sammen med nå. Etter dette bes barnet om å fortelle fritt det barnet husker fra
plasseringsdagen (”Jeg vet at __ og __ fra barnevernet kom og hentet deg og at du flyttet hit.
Jeg var ikke med da, så jeg vil at du skal fortelle meg alt du husker fra den dagen de kom og du flyttet hit”). Barnet oppfordres så til å fortelle mer fra denne dagen (”Fortell alt du husker fra den dagen, selv om du tenker at det ikke er så viktig”). Etter dette stilles barnet åpne fokuserte spørsmål (”Da __ og __ fra barnevernet kom inn i huset/skolen/barnehagen din og du så dem, hva gjorde du da?”) direkte ja/nei spørsmål (”Var det noen som hylte/gråt da barnevernet var hos dere for å flytte deg? Hvem?”), spørsmål med tvungne valg (”Hvor var du da barnevernet kom? Var du hjemme, på skolen, barnehagen eller noe annet sted da
barnevernet kom? Hvis du var et annet sted, hvor var du?”), og spørsmål basert på falsk hukommelsesinformasjon (”Hadde barnevernet med seg en hund da de hentet deg?”). Barnet blir stilt oppfølgingsspørsmål underveis (”Er det noe mer?”).
Spørsmålstypene får frem ulik type informasjon. Åpne spørsmål gir barnet mulighet til å fortelle fritt fra plasseringen. Åpne fokuserte spørsmål inneholder detaljer barnet allerede har oppgitt og benytter disse detaljene for å fremme økt gjenhenting av informasjon. Direkte spørsmål er mer strukturerte og dirigerer barnets oppmerksomhet mot temaer som barnet selv ikke nødvendigvis har tatt opp. Disse spørsmålene kan få frem mer informasjon enn de åpne spørsmålene da intervjuer leder barnet inn på bestemte temaer. Direkte spørsmål kan
imidlertid fremkalle feilaktige responser (Melinder, 2011). Oppfølgingsspørsmål kan føre til at barnet forteller flere detaljer fra hendelsen (Bahrick et al., 1998). Spørsmål basert på falsk hukommelse ble inkludert for å studere hvordan barn påvirkes av spørsmål som inneholder feilaktig informasjon. Spørsmålene er organisert i kronologisk rekkefølge i henhold til plasseringens ulike faser. Spørsmålene berører informasjon om tidspunkt på dagen
plasseringen fant sted, hvem som var tilstede, hva det ble snakket om, emosjonelle reaksjoner, hva barnet hadde med seg under flyttingen og så videre. Intervjuets siste del er av kvalitativ karakter og vil ikke benyttes i denne studien.
I utgangspunktet skal alle spørsmål stilles, men det blir gjort unntak hvis spørsmålet er irrelevant for deltakeren. Et eksempel på et slikt unntak er at barnet ikke stilles spørsmål om foreldrenes reaksjoner dersom foreldrene ikke var tilstede i fasen hvor barnet ble flyttet til den nye omsorgsbasen (se spørsmål 55-58 i intervjuguiden, vedlegg 1). Videre har spørsmål blitt utelatt hvis barnet har uttrykt at det ikke ønsket å svare eller hvis det viste tegn til ubehag da spørsmålet ble stilt. Så langt det er mulig ble det forsøkt å benytte samme intervjuer på alle intervjutidspunktene for hver deltaker. Til nå er det er åtte forskere som har gjennomført intervjuene. Ved intervjuets slutt mottar barnet en symbolsk gave som takk for innsatsen.
Koding av hukommelsesintervjuene
Observasjonsskjemaet forsker fylte ut på plasseringsdagen ble benyttet til å kontrollere korrektheten av informasjonen barna ga i hukommelsesintervjuene. I noen tilfeller ga barna informasjon som ikke omhandlet forhold ved plasseringsdagen. Barnevernet ble da kontaktet slik at korrektheten av denne informasjonen kunne bekreftes/avkreftes. Spørsmålene i
hukommelsesintervjuene ble inndelt i fem hovedgrupper: (1) åpne spørsmål (n=13), (2) åpne fokuserte spørsmål (n=21), (3) direkte ja/nei spørsmål (n=19), (4) tvungne valg (n=4), (5) falsk hukommelsesspørsmål (n=4). Kategoriene direkte ja/nei spørsmål er slått sammen med kategorien tvungne valg og har fått navnet direkte spørsmål. I vår studie benyttes derfor spørsmålskategoriene åpne spørsmål, åpne fokuserte spørsmål, direkte spørsmål og falsk hukommelsesspørsmål (se vedlegg 3 for hvilke spørsmål som inngår i de ulike kategoriene).
All narrativ informasjon gitt av barna under spørsmålskategoriene ble skåret som informasjonsenheter (Units of Information, UoI). Skåringen av informasjonsenheter er i samsvar med tidligere studier av barns hukommelse (Alexander et al., 2002). For eksempel vil svaret ”Sa ha det også løp jeg opp på rommet og begynte å pakke ut” skåres som ni
informasjonsenheter: ”sa”, ”ha det”, ”fløy”, ”jeg”, ”opp”, ”på rommet”, ”begynte”, ”pakke”
og ”ut”. Gjentatt informasjon skåres ikke. For spørsmålskategoriene åpne, direkte og åpne fokuserte spørsmål summeres alle informasjonsenhetene i hovedkategoriene korrekte eller uriktige informasjonsenheter. For spørsmålskategorien falske spørsmål summeres alle informasjonsenhetene i hovedkategoriene falske positive (commission error) og korrekt avvisning.
Hovedkategorien korrekte består av informasjonsenheter fra kategoriene treff (barnet oppgir korrekt informasjon), korrekt avvisning (barnet avviser uriktig informasjon) og korrekt
utbroderende informasjon (barnet oppgir informasjon som er korrekt, men som ikke knytter seg direkte til spørsmålet som er stilt). Hovedkategorien uriktige består av
informasjonsenheter fra kategoriene feil opplysninger (barnet sier noe som ikke kan verifiseres som korrekt) og utelatelse (barnet utelater informasjon på et direkte spørsmål).
Informasjon som ikke var mulig å bekrefte ble skåret som uverifiserbar. I de tilfeller hvor barnet svarte ”jeg vet ikke”, ble dette skåret i kategorien vet ikke. Kategorien uskårbar inneholder informasjon som ikke er mulig å kode, og kategorien tvetydig henviser til vag, uklar eller tvetydig informasjon. Kategoriene uverifiserbar, vet ikke, uskårbar og tvetydig er skåret, men de er tatt ut av materialet før videre analyser. Kategorien falske spørsmål deles inn i tre underkategorier: falske positive (barnet godtar informasjon som er feilaktig), korrekt avvisning (barnet avviser informasjon som er feil) og husker ikke. Kategorien husker ikke er fjernet før videre analyser.
Variablene som benyttes i våre analyser summerer opp alle korrekte og uriktige
informasjonsenheter innenfor spørsmålskategoriene åpne, direkte, åpne fokuserte og falske spørsmål. Av årsaker nevnt tidligere vil ikke alle spørsmålene stilles i alle sakene. Det korrigeres derfor for dette i analysene. Ved åpne, direkte og åpne fokuserte spørsmål
summeres korrekte og uriktige informasjonsenheter hver for seg, og deles på antall spørsmål stilt til den enkelte deltager innenfor hver spørsmålskategori. Ved falske spørsmål summeres informasjonsenheter for falske positive og korrekt avvisning hver for seg, og deles på antall spørsmål stilt innenfor hver kategori.
For å etablere reliabilitet ved koding av intervjuene ble følgende prosedyre fulgt. To forskere fikk opplæring i skåringsprosedyrene av veileder. Deretter skåret de fem barneintervjuer i fellesskap for å danne en felles forståelse for skåringen av informasjonsenheter og
inndelingen av de ulike informasjonsenhetskategoriene. De to forskerne kodet så seks intervjuer hver for seg. De oppnådde 90 prosent samsvar ved bruk av det statistiske
reliabilitetsmålet prosent enighet (percent agreement). Eventuelle uenigheter ble løst. Begge forskerne har videre kodet intervjuene i studien.
Emosjonelle og nøytrale spørsmål
Studien undersøker forskjeller mellom emosjonelle og nøytrale spørsmål. Tre emosjonelle og tre nøytrale spørsmål ble hentet fra hukommelsesintervjuet. For å finne ut hvilke spørsmål som skulle kategoriseres som emosjonelle og nøytrale diskuterte og valgte forfatterne av
studien ut aktuelle spørsmål. Kriteriet for valg av emosjonelle spørsmål var at spørsmålene omhandlet aspekter ved plasseringen som kan oppleves stressende for barnet. Spørsmålene ble så diskutert med en annen forsker ved prosjektet som samtykket til utvalget. Spørsmålene ble deretter vurdert av veileder/klinisk psykolog som anbefalte noen korrigeringer før hun samtykket til utvalget. De emosjonelle spørsmålene er: (1) Når skal du møte mor/mor og far neste gang? (spm.32), (2) Det er ofte vanskelig både for barn og voksne når barna må flytte.
Hvordan var det for deg når barnevernet kom for å flytte deg? (spm.34) og (3) Gråt noen da barnevernet kom for å hente deg og du flyttet hit? Hvem? (spm.35). De nøytrale spørsmålene er: (1) Men først vil jeg få høre hvem som bor i familien din. Kan du fortelle meg hvem som bor i familien din? (spm.1), (2) Hva slags farge var det på bilen? (spm.25) og (3) Hva slags hårfarge hadde ___ og ___ fra barnevernet? (spm.27).
Trauma Symptom Checklist for Young Children (TSCYC)
Trauma Symptom Checklist for Young Children (TSCYC) er et 90-punkts rapporteringsmål for barn mellom 3-12 år (se vedlegg 2). Vurderinger av barns traume- og misbruksrelaterte symptomatologi rapporteres av barnets nåværende omsorgsgiver. Ved å benytte en firepunkts vurderingsskala (aldri, noen ganger, ofte, svært ofte) vurderer rapportøren hvert symptom ut fra hvor ofte den aktuelle atferden er observert hos barnet i løpet av den siste måneden.
TSCYC inneholder to validitetsskalaer, åtte kliniske skalaer og en total posttraumatisk stress skala (Briere et.al., 2001).
Ved utfylling av rapporteringsskjemaet kan det oppstå problemer. Omsorgsgiver kan intensjonelt eller ikke intensjonelt feilrapportere barnets psykologiske tilstand. TSCYC inneholder derfor to validitetsskalaer for å vurdere den nåværende omsorgsgiverens rapporteringsstil og faktiske kjennskap til barnet. Disse to validitetsskalaene vurderer potensiell overrapportering, atypiske responser (Atypical Response, ATR) og
underrapportering (Response Level, RL) av barnets symptomer. I tillegg inneholder TSCYC et estimat av antall timer omsorgsgiver tilbringer med barnet i løpet av uken. Dette angis på en skala fra 1 (0-1 timer) til 7 (over 60 timer).
TSCYC inneholder åtte kliniske skalaer: Post-traumatisk stress – gjenopplevelse/påtrengende tanker (Post-traumatic Stress – Intrusion), Post-traumatisk stress – unngåelse (Post-traumatic Stress – Avoidance), Post-traumatisk stress – økt fysiologisk aktivering (Post-traumatic Stress – Arousal), Seksuelle bekymringer (Sexual Concerns), Dissosiasjon (Dissociation), Angst
(Anxiety), Depresjon (Depression) og Sinne/Aggresjon (Anger/Aggression). I tillegg
inneholder TSCYC en total posttraumatisk stress skala. Samlet gir disse skalaene en detaljert evaluering av posttraumatiske stressymptomer hos barnet, en tentativ PTSD-diagnose, samt informasjon om andre symptomer som abnormal seksuell atferd, dissosiasjon, angst,
depresjon og sinne. Eksempler på atferd som vurderes er: Barnet har hatt problemer med å sitte stille. Barnet har hatt problemer med å huske vanskelige ting som har skjedd tidligere.
Barnet har vært redd for å være alene. Barnet har laget tegninger av seksuell karakter. De kliniske skalaene i TSCYC viser god reliabilitet (Briere et al., 2001; Pollio, Glover-Orr &
Wherry, 2008).
Ved skåring av TSCYC benyttes T-skårer. T-skårer mellom 65-69 indikerer problematisk fungering på et subklinisk nivå og T-skårer på eller over 70 indikerer problematisk fungering over klinisk grense (Briere, 2005). Ved hypotese 4 benytter vi en samlekategori som
inneholder skårer på subklinisk og klinisk nivå (TSCYC > 65) for alle de åtte kliniske skalaene i TSCYC. Denne kategorien kalles traumesymptomer over klinisk grense/klinisk signifikante traumesymtomer.
Prosedyre
Den første kontakten med familien
Ved de planlagte plasseringene spør barnevernet de biologiske foreldrene om tillatelse til å kontakte forsker før plasseringen finner sted. Hvis tillatelse gis, kontakter forsker foreldrene og informerer om studien. Et informert samtykke innhentes fra de som ønsker å delta.
Barnevernet informerer forsker om tid og sted for plasseringen. Forsker er tilstede under hele plasseringsprosessen, fra barnevernet møter og henter barnet, til barnet er plassert på
institusjon eller i et beredskaps-/fosterhjem. Forsker nedtegner sine observasjoner og fyller ut et sekvensielt observasjonsskjema under denne prosessen.
Ved en akutt plassering vil kun barnevernet kjenne tid og sted for plasseringen. Forsker blir derfor kontaktet direkte av barnevernet og møter opp på avtalt sted. Som ved de planlagte plasseringene er forsker tilstede under hele plasseringsprosessen og forsker fyller ut det samme sekvensielle observasjonsskjemaet. Kort tid etter at plasseringen har funnet sted kontakter forsker de biologiske foreldrene. Foreldrene blir spurt om de ønsker å delta i prosjektet. Samtykker de til deltakelse, innhentes et informert samtykke.
Oppfølgning etter én uke
En uke (+/- én dag) etter plasseringen besøker en forskningsassistent barnet i dets nåværende omsorgsbase. For å forhindre en eventuell gjenkjenningseffekt er dette en annen person enn den som var tilstede under plasseringen. Forsker informer barnet om prosjektet på en aldersadekvat måte og innhenter samtykke til deltakelse samt tillatelse til å ta opp intervjuet på lydopptaker. Barnet blir så intervjuet med hukommelsesintervjuet. Under besøket blir omsorgsbasen bedt om å fylle ut TSCYC-skjemaet.
Oppfølgning etter tre måneder
Tre måneder etter plasseringen blir barnets omsorgsbase på nytt kontaktet. Et nytt samtykke til deltakelse og tillatelse til å ta opp intervjuet på lydopptaker innhentes fra barnet. Barnet blir intervjuet med det samme hukommelsesintervjuet som ved førstegangsoppfølgingen. Barnets nåværende omsorgsgiver blir bedt om å fylle ut TSCYC-skjemaet på nytt.
Statistiske metoder
For å undersøke hypotesene ble SPSS / PASW Statistics 18 benyttet i utførelsen av de statistiske analysene. To typer t-tester ble benyttet, uavhengig t-test (independent samples t- test) og paret t-test (paired samples t-test), for å undersøke signifikante forskjeller mellom gjennomsnittsverdier i to datasett. Ved både uavhengige t-tester og parede t-tester ble effektstørrelsen (ŋ2) benyttet som et statistisk mål for å indikere størrelsen på eventuelle gruppeforskjeller. Ved uavhengige t-tester regnes effektstørrelsen ut med denne formelen: ŋ2
= t2/(t2 + (N-2)) (Pallant, 2007, s. 236). Ved parede t-tester regnes effektstørrelsen ut fra følgende formel: ŋ2 = t2/(t2 + (N-1)) (Pallant, 2007, s. 240). Effektstørrelsene på t-testene indikerer følgende: .01 (liten effekt), .06 (moderat effekt) og .14 (stor effekt) (Cohen, 1988, ref. i Pallant, 2007, s. 236). Signifikansnivået er satt til p < .05. hvis ikke annet er oppgitt.
Bivariate korrelasjoner ble brukt for å undersøke styrken og retningen på forholdet mellom to variabler. Pearson produkt-moment korrelasjonskoeffisient ble benyttet for å måle den
underliggende lineære avhengigheten mellom de to variablene. Ved hypotese nummer fem benyttes flere korrelasjonsanalyser for å undersøke eventuelle sammenhenger. Sjansen for type I-feil, at en avdekker en statistisk signifikant sammenheng mellom variablene når det i realiteten ikke finnes en slik sammenheng, øker med antallet korrelasjonsanalyser som
utføres. For å redusere risikoen for denne type feil, kan signifikansnivået på korrelasjonene tas
i betraktning. Sterkere signifikansnivåer minsker sjansen for at type I-feil sluttes, samtidig som sjansen for å begå type II-feil øker.
Blandede variansanalyser (mixed ANOVAs) ble brukt for å undersøke eventuelle effekter av de uavhengige variablene. Ved hypotese 2 ble tid benyttet som innengruppevariabel og plasseringstype ble benyttet som mellomgruppevariabel innenfor de ulike
spørsmålskategoriene. Ved hypotese 3 kunne variansanalyser med to innengruppevariabler, spørsmålstype (emosjonelle og nøytrale spørsmål) og tid, vært benyttet. Ved hypotese 4 kunne variansanalyser med en mellomgruppevariabel (traumesymptomer over og under klinisk grense) og en innengruppevariabel (tid) vært benyttet. På grunn av utvalgenes størrelser ved hypotesene 3 og 4 (se resultater for utvalgsstørrelser) ble t-tester benyttet istedenfor.
RESULTATER
1. Endring i traumesymptomer
Vi ønsket å undersøke om nivåer av traumesymptomer hos barna endret seg over tid. Det ble benyttet en paret t-test for å sammenligne traumesymptomer på T1 (én uke) og T2 (tre
måneder). Vi fant at tre av traumesymptomene fra TSCYC økte over tid: unngåelse (t (27) = - 2.251, p < .033, ŋ2 = .158), seksuelle bekymringer (t (27) = -2.463, p < 0.020, ŋ2 = .165) og sinne (t (27) = -2.131, p < 0.042, ŋ2 = .144). Effektstørrelsen var stor i alle disse
sammenligningene. De øvrige traumesymptomene var stabile mellom én uke og tre måneder etter plasseringen.
Tabell 1. Gjennomsnitt og standardavvik ved TSCYC etter én uke og tre måneder
Én uke Tre måneder P-verdi
Påtrengende tanker 55.29 (15.107) 56.18 (14.614) 0.812
Unngåelse 56.14 (9.435) 64.89 (18.764) 0.033*
Aktivering 56.93 (15.879) 56.57 (11.676) 0.910
Seksuelle bekymringer 47.46 (3.656) 54.79 (15.966) 0.020*
Dissosiasjon 52.86 (10.430) 52.00 (9.568) 0.708
Angst 50.75 (11.962) 53.54 (11.896) 0.261
Depresjon 57.18 (14.614) 55.89 (11.180) 0.710
Sinne 46.75 (6.496) 50.75 (9.571) 0.042*
Total 57.43 (14.561) 60.50 (14.941) 0.369
Verdier er angitt som gjennomsnitt (standardavvik) N = 28
*Indikerer statistisk signifikans på p < 0.05 nivå
TSCYC, Trauma Symptom Check List for Young Children
2. Hukommelse hos akuttplasserte og planlagt plasserte barn
Akuttplasserte barn ble antatt å oppgi mer korrekt og mindre uriktig informasjon om
plasseringen enn planlagt plasserte barn innenfor spørsmålskategoriene åpne, direkte og åpne fokuserte spørsmål. Det ble videre antatt at mengde korrekte og uriktige informasjonsenheter
