En rettshistorisk komparasjon av trolldomsprosessene i Mora (1669) og
Rendalen (1670-74)
Anne-Sofie Schjøtner Skaar Masteravhandling i historie
Institutt for arkeologi, konservering og historie Humanistisk fakultet
8. november 2019
Ó Anne-Sofie Schjøtner Skaar
2019
En rettshistorisk komparasjon av trolldomsprosessene i Mora (1669) og Rendalen (1670-74)
Anne-Sofie Schjøtner Skaar
http://www.duo.uio.no
Trykk: Norsk Aero
Sammendrag
Denne oppgaven handler om trolldomsprosessene som fant sted i Mora (1669) og i Rendalen (1670-74). Under disse trolldomsprosessene stod forestillinger om heksesabbaten på Blåkulla sentralt, og i begge områdene hadde prosessene sin bakgrunn i barns fortellinger og anklager.
Formålet har vært å forklare hvorfor disse prosessene fikk så ulike utfall, til tross for flere likheter, og jeg har i denne sammenhengen valgt et rettshistorisk perspektiv. Jeg har utført en komparativ undersøkelse av den rettslige behandlingen av disse to prosessene, og sett nærmere på forholdet mellom lokale, regionale og sentrale domstoler. Jeg har konkludert med at den rettslige behandling uten tvil hadde mye å si for utfallet av disse to trolldomsprosessene, men at flere faktorer – som allmuens rolle i lokalsamfunnet og den personlige faktor – nødvendigvis må tas hensyn til når utfallet skal forklares.
Forord
Det har vært en stor glede for meg å skrive denne masteroppgaven, og det er flere personer som fortjener en takk for deres støtte og bidrag de siste to årene. Først og fremst må jeg takke min dyktige veileder Hilde Sandvik, som har hatt troa på meg hele veien og hjulpet meg til å reflektere over ting jeg trolig aldri ellers ville tenkt over. Uten hennes oppmuntring og engasjement, gode innsikter og detaljerte tilbakemeldinger ville nok denne oppgaven sett noe annerledes ut nå. En stor takk må også rettes til Hildes kollokviegruppe, som har lest flere av mine kapittelutkast og gitt gode tilbakemeldinger og støtte.
Jeg vil også takke både Linda Oja ved Landsarkivet i Uppsala samt Tor Weidling ved Riksarkivet i Oslo for hjelp underveis med litteraturtips og primærkilder. De tok seg begge god tid til å møte meg og diskutere min problemstilling samt hjelpe meg med å finne relevante kilder i arkivene, som jeg satte stor pris på. Jeg vil også takke Rune Blix Hagen, både for noen tips underveis, men først og fremst for hans gode formidlingsevne og engasjement for trolldomsprosessene som et historisk tema – det var under hans forelesninger om trolldomsprosesser ved Universitetet i Tromsø at jeg for første gang fattet en stor interesse for temaet.
Til slutt vil jeg takke mine medstudenter på lesesalen, både for sosialt samvær og oppmuntring under tunge dager, og for gode faglige diskusjoner rundt oppgaven og gotisk transkribering.
Innholdsfortegnelse
Sammendrag ... III Forord ... V
Kapittel 1: Innledning ... 1
1.1Introduksjon og problemstilling ... 1
1.2Begrepsdefinisjoner ... 3
1.3 Forskningsstatus og gjeldende teori ... 8
1.4 Avgrensning og metode ... 12
1.5 Kilder ... 14
Kapittel 2: Bakgrunn ... 19
2.1 Den lærde europeiske trolldomslæren: demonologi ... 19
2.1.1 Djevelfiguren i endring og djevelpakten ... 21
2.1.2 Heksesabbaten ... 22
2.2 Blåkullamyten i Sverige ... 25
2.3 Rettssystem og lovgivning i Danmark-Norge og Sverige ... 29
2.3.1 Rettssystemene ... 29
2.3.2 Lovgivning ... 31
Kapittel 3: Trolldomsprosessene i Mora og Rendalen – kronologi ... 35
3.1 Trolldomsprosessen i Mora (1669) ... 35
3.1.1 Starten på trolldomspanikken: Älvdalen, 1667 – 1669 ... 35
3.1.2 Panikken sprer seg til Mora ... 38
3.1.3 De sentrale myndighetene griper inn ... 39
3.1.4 De svenske blåkullaprosessene frem til 1676 ... 42
3.2 Trolldomsprosessen i Rendalen (1670-1674) ... 45
3.2.1 Underrettens behandling av saken ... 47
3.2.3 Sakene ankes til høyere rettsinstanser ... 49
3.3 Oppsummering ... 50
Kap. 4: Analyse av rettssakene ... 53
4.1 Innhold i anklagelser og bekjennelser ... 53
4.1.1 Mora ... 54
4.1.2 Rendalen ... 59
4.2 Bevisvurdering og vitneprov ... 64
4.2.1 Mora ... 65
4.2.2 Rendalen ... 72
4.3 Bruk av pressmidler ... 78
4.3.1 Mora ... 79
4.3.2 Rendalen ... 84
4.4 Oppsummering ... 89
Kap. 5: Det store bildet og den personlige faktor ... 91
5.1 Lokale og sentrale domstoler ... 92
5.2 Mellominstansene: lagtinget i Norge og hovrättene i Sverige ... 103
5.3 Akkusatorisk og. inkvisitorisk rettspraksis ... 107
5.4 Den personlige faktor ... 111
5.5 Oppsummering ... 119
Kap. 6 – Konklusjon ... 123
Bibliografi ... 129
Vedlegg ... 134
Kapittel 1: Innledning
1.1 Introduksjon og problemstilling
Troen på trolldom og det magiske har vært en del av menneskehetens kultur i flere tusen år, og sporadiske trolldomssaker fant sted fra tid til annen lenge før de europeiske trolldomsprosessene ble satt i gang på 1400-tallet. Troen på hekser, trolldom og nattlige sammenkomster med djevelen virker fjernt for de fleste av oss i dag, men var en del av et meningsskapende verdensbilde for datidens mennesker. I løpet av middelalderen ble trolldom i større grad knyttet til djevelen og kjetteri, og hekser ble i økende grad ansett som farlige forbrytere. De europeiske trolldomsprosessene, som fant sted mellom 1400- og 1700-tallet, kjennetegnes av omfattende rettslige forfølgelser av disse påståtte heksene. Det er anslått at omtrent 40-50 000 mennesker ble henrettet for trolldom i Europa i denne perioden, hvorav de fleste henrettelsene fant sted mellom 1560-1660.1 Både i Norge og Sverige fikk trolldomsprosessene et relativt stort omfang. Begge landene opplevde sine mest intensive forfølgelser på 1600-tallet, og det totale tallet på antall henrettede personer ligger i begge landene på omtrent 300 personer.2
Jeg vil i min masteroppgave utføre en komparativ undersøkelse av trolldomsprosessene i Mora (1669) og Rendalen (1670-74). Mora og Rendalen kan begge karakteriseres som lokalsamfunn på slutten av 1600-tallet, selv om Mora som et sogn omfattet et noe større område en Rendalen, som kan karakteriseres som en mindre bygd. De ligger også relativt nært hverandre, på hver sin side av grensa mellom Sverige og Norge.3 Prosessene som ble igangsatt i disse to områdene hadde begge sin bakgrunn i barns fortellinger og anklager. Disse barna anklaget flere personer i lokalsamfunnet for reiser til det beryktede Blåkulla, og fortalte om hvordan de selv hadde blitt tvunget med på denne reisen. Blåkulla hadde både blant allmuen og det øvrige lag av samfunnet lenge blitt omtalt som et hemmelig sted hvor hekser dro for å møte djevelen og feire heksesabbat. Myten om Blåkulla fikk imidlertid et mer farlig uttrykk i disse tilfellene og
1 Gaskill 2010: 6-10, 17, 20-21; Malmstedt 2018: 14-16.
2 Kjernetiden for de norske trolldomsprosessene var mellom 1620-65. For Sveriges del var den mest intensive perioden mellom 1667-76. Tallet på antall henrettede mennesker i Norge og Sverige i den tidligmoderne perioden som en helhet har av historikeren Rune Blix Hagen blitt estimert til rundt 310 personer i Norge og omtrent 300 personer i Sverige, men de eksakte tallene har blitt justert flere ganger (Hagen 2007: 31, 89, 92; Hagen 2013: 377-78). Under de store blåkullaprosessene (1667- 76) ble omkring 240 menn og kvinner henrettet for trolldom i Sverige. (Ankarloo 2007: 200)
3 Ifølge historikeren Erling Sandmo hadde Rendalen i 1769 en befolkning på 1391. (Sandmo 1992: 26) Det er vanskelig å trekke en slutning ut fra dette om folketallet i Rendalen 100 år tidligere, men det er sannsynlig at det var noe lavere enn dette.
Det kan antas at folketallet for Mora sogn i 1669 kan ha vært i overkant av 3000 (folketall for Mora i 1620: 2715, og i 1699:
3521) (Palm 2000: 272-73).
resulterte i heksepanikk. Store kjedeprosesser ble satt i gang med anklagelser og utlegging av flere påståtte trollfolk, og med flere barn som opptrådte som både vitner, anklagere og i noen tilfeller som anklaget heks selv.4
Bakgrunnen for mitt valg av problemstilling ligger både i de flere likheter som er å finne mellom disse to prosessene, men også i de interessante forskjellene. Den største interessante forskjellen er trolig de svært ulike utfallene av disse trolldomsprosessene. I Rendalen ble til sammen rundt 17 personer anklaget for trolldom, hvorav tre ble dømt til døden. Saken ble anket til Overhoffretten i Christiania og Høyesteretten i København, og alle ble til slutt frikjent.5 I Mora derimot, ble rundt 60 personer stilt for retten og 15 personer henrettet kort tid etterpå̊. I tillegg til dette fikk et stort antall barn og voksne andre former for straffer.6 For det andre er det viktig å påpeke at prosessen i Rendalen fant sted i en tid da de norske trolldomsprosessene gikk mot slutten. Prosessen i Mora var derimot en del av starten på den mest omfattende perioden med trolldomsforfølgelse i Sverige. En siste viktig forskjell som trer fram mellom disse to prosessene er den rettslige behandlingen av sakene – i Rendalen ble alle sakene behandlet på et lokalt nivå̊, før de ble anket og behandlet på det høyeste rettslige nivå̊. I Mora ble alle sakene behandlet av en statlig utnevnt kommisjon, som hadde autoritet til å eksekvere dødsstraffene umiddelbart etter dom.7 Jeg vil undersøke hvorfor disse prosessene fikk så ulike utfall, og den ulike rettslige behandlingen av sakene trer med en gang frem som et interessant utgangspunkt for min komparasjon. Min problemstilling vil dermed se slik ut: Hvilken betydning hadde den rettslige behandlingen av trolldomsprosessene i Mora og Rendalen for de ulike utfallene av disse to prosessene?
Trolldomsprosessen i Mora har lenge vært et aktivt forskningsfelt blant både historikere og andre forskere, og bruk av rettshistoriske perspektiver i trolldomsforskningen har heller ikke vært uvanlig. Prosessen i Rendalen har derimot i relativt liten grad vært gjenstand for forskning.
Det finnes heller ingen tidligere forsøk på en komparasjon av trolldomsprosessene i Mora og Rendalen, og jeg håper dermed at min masteroppgave vil kunne bidra med noe nytt til trolldomsforskningen. Jeg mener dessuten at det kan være svært relevant for forskningsfeltet, samt interessant, å problematisere rollen til de sentrale, regionale og lokale myndighetene og domstoler i Norge og Sverige. Det interessante her er at det kan late til at de norske og de
4 Ankarloo 1987: 251, 258, 272-73; Sörlin 2006: 783-84; Bull 1919: 59.
5 Næss 1982: 270; Knutsen 1998: 30.
6 Lennersand 1997: 38-39.
7 Lennersand 1997: 23; Bull 1919: 59-63.
svenske sentrale domstolene hadde motstridende interesser i sin behandling av trolldomssakene. Det kan virke som om Overhoffretten i Kristiania og Høyesterett i København i større grad enn den svenske kommisjonen var opptatte av bevisførsel og avsløring av falske anklager, til tross for at disse to prosessene fant sted til nesten samme tid og med svært lignende innhold i anklagelser og bekjennelser. Var dette tilfellet?
Når man sammenligner og analyserer disse to prosessene nærmere får man med en gang et litt mer tvetydig svar på dette spørsmålet. Denne oppgaven vil derfor ta for seg flere ulike aspekter ved trolldomsprosessene i Mora og Rendalen – rettslig praksis, forhold mellom lokale, regionale og sentrale domstoler, allmuens rolle som pådrivere og den betydningsfulle rollen som mektige enkeltpersoner kunne spille i en prosess. Til sammen vil disse ulike aspektene gi et svar på min problemstilling, og tydeliggjøre både viktige likheter og forskjeller mellom trolldomsprosessene i Mora og Rendalen. To underproblemstillinger vil derfor også være nødvendig å presisere: i hvor stor grad spilte mektige enkeltpersoner avgjørende roller under trolldomsprosessene i Mora og Rendalen? Og hvilken rolle hadde allmuen under prosessene i Mora og Rendalen?
Jeg vil også påpeke at barnas rolle som vitner og anklagere i både Mora og Rendalen er interessant og uten tvil et viktig grunnlag for at prosessene utviklet seg til å bli så intense. Barnas rolle har imidlertid blitt diskutert av flere andre forskere og jeg ser på det som underforstått at deres rolle var viktig for prosessenes omfang, i hvert fall i Mora. Jeg vil heller fokusere på å undersøke betydningen av rettspraksis og forhold mellom de ulike domstolene, fordi jeg tror at prosessene aldri ville fått et slikt omfang om ikke de rettslige myndighetene tok anklagene på alvor i så stor grad.
1.2 Begrepsdefinisjoner
I min innledning har jeg brukt det generelle begrepet heks når jeg snakker om de europeiske trolldomsprosessene. Dette er et begrep som de fleste kjenner til, fordi det lenge har vært den vanlige termen å anvende i den vestlige forskningstradisjonen, samt i den moderne populærkulturen. Det er likevel ikke alle som med det første kan gi en god forklaring på hva som ligger i dette begrepet. Ifølge den amerikanske historikeren Brian Levack kan hekser defineres som «[...] individuals who possess some sort of extraordinary or mysterious power to perform evil deeds. The essential characteristics of these deeds are that they are magical rather
than religious, and harmful rather than beneficial.»8 Men hva var det, mer presist, som i flere tilfeller var med på å skape en så stor grad av frykt og hat blant samtidens europeiske innbyggere mot disse menneskene? Det finnes ikke nødvendigvis noe entydig svar på dette.
Den amerikanske historikeren Malcolm Gaskill har påpekt at trolldom og hekser vekker et visst ubehag hos oss og kan være vanskelig å definere, blant annet fordi:
[…] the tearm “Witch” implies someone not like us, the opposite of an ideal. Witches are monsters haunting our dreams, confirming who we are through what we are not [...] Except witches are human. Unlike monsters, they belong to society – a disguised enemy within.
They are “other”, and yet they are also “us”.9
Det er imidlertid i noen grad feil å anvende dette begrepet om 1600-tallets trolldomsforfulgte i Skandinavia – her hadde begrepene trollfolk, trollmann og trollkvinne blitt anvendt siden norrøn tid for å snakke om slike personer, og begrepet trolldom ble brukt for å snakke om selve kriminalitetsformen. Begrepene heks og hekseri stammer fra Tyskland og er noe som først dukker opp i Skandinavia helt på slutten av 1600-tallet.10 Jeg vil i denne oppgaven anvende ordet heks i noen tilfeller når jeg snakker generelt om trolldomsprosesser og – forestillinger, men vil ellers begrense meg til å bruke de begrepene som ble anvendt i samtidens Skandinavia.
Trolldomsprosessene var de rettslige undersøkelsene av anklager rettet mot disse heksene og trollfolkene. Innholdet i anklagene bestod i hovedsak av beskyldninger om utførelse av hvit magi, svart magi (ofte også betegnet som forgjøring/skadevoldende magi eller med det latinske begrepet maleficium) og diabolisme. Den hvite magien kan betegnes som en ufarlig, velgjørende type trolldom, hvor intensjonen som regel var å bringe fordeler til seg selv eller andre. Dette kunne for eksempel innebære helbreding av sykdom, beskyttelse mot onde skapninger og skadelig magi, og hindring av ulykker. Svart magi var på sin side skadelig magi, hvor intensjonen var å påføre andre personer eller dyr skade, ulykke, sykdom eller død.11 Disse to formene for trolldom hadde lenge eksistert som en viktig del av den folkelige kulturen, og diabolisme skilte seg fra disse på flere punkter.
Diabolisme var knyttet til en ny teologisk doktrine, som dukket opp i sin fullt utviklede form blant den lærde eliten i det tidligmoderne Europa. Denne doktrinen innebar en oppfatning om
8 Levack 2016: 4.
9 Gaskill 2010: 1.
10 Hagen 2007: 9-10; Hagen 2018(a); Malmstedt 2018: 18.
11 Levack 2016: 3-5; Hagen 2018(a).
at trollfolk fikk sine magiske krefter gjennom en pakt med djevelen. Her var altså opphavet til trolldommen viktigere enn det fysiske utfallet, og denne oppfatningen om at trollfolkene ikke bare praktiserte svarte trolldomskunster, men at de også avsa sin kristne tro og tilba djevelen, transformerte trolldomsforbrytelsen til noe langt mer alvorlig enn tidligere.
Trolldomsforbrytelsen ble nå plassert i samme kategori som kjetteri.12 Det ble i denne sammenhengen trodd at heksene var medlemmer av et eget omfattende samfunn som avholdt møter – heksesabbater – hvor djevelen ble tilbedt og den kristne religion parodiert. Denne tanken om et helt samfunn av flere hekser ga rom for masseprosesser med flere anklagede.13 Det er i hovedsak denne formen for trolldomsoppfattelse jeg har funnet i Mora og Rendalen under de store kjedeprosessene, og dette vil derfor bli behandlet nærmere i kapittel 2. Det er imidlertid viktig å presisere at man i flere saker finner en kombinasjon av disse tre hovedformene for trolldom, blant annet også i Mora og Rendalen. Særlig maleficium og diabolisme kan man finne kombinert i anklagelses – og bekjennelsesinnholdet. Den norske historikeren Rune Blix Hagen har i denne sammenhengen presisert at «[...] vektlegginga på éi av dei tre kriminalitetsformene er avhengig av tid, rom, lokal tradisjon og utbreiing av lærde forestillingar.»14
Begrepet kjedeprosess eller masseprosess vil også bli brukt mye i denne oppgaven, og har blitt definert slik av den norske historikeren Liv Helene Willumsen: «I kjedeprosesser legger den først fengslede kvinnen ut andre som også skal kunne trolldom. Disse blir så prosessforfulgt.
For enkeltprosesser gjelder det at hver enkelt prosess avsluttes uten at der foreligger nye utleggelser.»15 I Rendalen og Mora var ikke alle anklagene en følge av at andre anklagede anga medsammensvorne, men flere slike utleggelser fant sted og jeg vil derfor karakterisere de som kjedeprosesser.
Til slutt vil det være nødvendig å gi en nærmere begrunnelse for hva jeg har valgt å definere som lokale, regionale og sentrale myndigheter og domstoler. I Danmark-Norge er det ingen tvil om at Høyesterett vil bli definert som sentral domstol, men jeg har også valgt å plassere Overhoffretten i denne kategorien. Dette vil jeg begrunne med at Overhoffretten fungerte som en overordnet rettsinstans for det norske rettssystemet, selv om det på flere måter også fungerte som en mellominstans før saker eventuelt ble ført videre til Høyesterett i København. Jeg har
12 Levack 2016: 7-9.
13 Johansen 1994: 87, 90.
14 Hagen 2007: 11.
15 Willumsen 1994: 23.
imidlertid valgt å karakterisere lagtinget som en mellominstans, fordi dette fungerte som en ankeinstans for underrettene og som et mellomnivå mellom underrettene og Overhoffretten.
Lagtinget vil heller ikke være mulig å karakterisere som en lokal instans, ettersom det omfattet svært store områder – Hålogaland lagdømme omfattet for eksempel hele Nord-Norge, og jeg mener derfor det er på sin plass å karakterisere dette som regionalt.
Det blir litt mer komplisert når man skal forsøke å karakterisere lokale myndigheter og domstoler. I Rendalen kan man trygt karakterisere kapellanen og bondelensherren som lokale myndighetspersoner. Kapellanen var direkte knyttet til Rendalen, og bondelensherren fungerte som fogdens private tjener og representerte en enkelt bygd. Jeg vil imidlertid også karakterisere sorenskriveren, fogden og andre geistlige som hadde en rolle i denne saken som lokale, til tross for at disse personene virket i et større embetsdistrikt enn bare Rendalen. Embetsdistriktet til en sorenskriver bestod for eksempel av flere tinglag – i Rendalen var Berge tingstue kun ett av flere ting som sorenskriveren hadde ansvar for. Sorenskriveren som dømte i Rendalen-saken hadde ansvar for hele Østerdalens sorenskriveri, og reiste rundt til de ulike tingstuene for å holde ting. Fogden hadde på sin side ansvar for Solør, Østerdalen og Odalen fogderi (opprettet i 1665). Prestene som var involvert i Rendalen-saken – sognepresten og hans hjelpeprest – hadde ansvar for Åmot sogn, og bodde på Åmot prestegård. Hva man velger å karakterisere som lokale og regionale myndigheter i denne sammenhengen, vil i stor grad avhenge av hvordan man definerer lokalt og regionalt, men for min del vil det også avhenge av hvor involverte disse myndighetspersonene var i prosessen og det lokale samfunnet i Rendalen. De overnevnte myndighetspersonene – fogd, sorenskriver og prestene – hadde alle viktige roller i prosessen. De hadde også jevnlig kontakt med Berge tingstue og trolig også deler av allmuen i Rendalen, og jeg vil derfor velge å karakterisere disse som lokale.
For Sveriges del vil det svenske riksrådet åpenbart bli karakterisert som sentrale myndigheter.
Kommisjonen i Mora vil også bli karakterisert som en del av de sentrale rettsinstansene, ettersom denne kommisjonen ble statlig utnevnt og bestod av flere høyere embetsmenn. Den bestod imidlertid også av noen lokale representanter fra både Mora, Älvdalen og andre nærliggende sogn, og dette vil derfor i noen grad bli problematisert i kapittel 5. Jeg har videre valgt å karakterisere Svea hovrätt som en regional mellominstans, på linje med lagtingene i Norge, ettersom hovrättene på flere måter hadde en lignende funksjon som lagtingene. Ellers vil jeg påstå at sognepresten i Mora hadde en tilsvarende funksjon som sogneprestene i Åmot sogn, og fogden over Øst-Dalarna en tilsvarende funksjon som fogden over Solør, Østerdalen
og Odalen. Kapellanen i Mora hadde på sin side tydeligvis ansvar for et større område enn kapellanen i Rendalen. Landsdommeren (også kalt «lägläsare» eller «lägförare») over Øst- Dalarna hadde øverste myndighet i tingretten og var ansatt som rettshåndhever av kongemakten, og jeg vil dermed påstå at han hadde tilsvarende funksjon som sorenskriveren i Østerdalen. Disse vil derfor alle bli karakterisert som lokale myndigheter, med samme begrunnelse som ovenfor. Landshøvdingen – som fungerte som øverste administrator over Kopparbergs län (dagens Dalarna) – hadde en lignende rolle som lensherren/amtmannen i det norske samfunn, og vil bli karakterisert som delvis lokal/regional.16
De myndighetspersonene/-domstolene som vil være viktigst for meg i denne sammenhengen er imidlertid sognepresten Elof Skragge, i noen grad Svea hovrätt og kommisjonen som en helhet på den svenske siden. De andre lokale myndighetspersonene i Dalarna vil altså ikke bli viet like mye oppmerksomhet, ettersom de ikke spilte en like stor rolle under trolldomsprosessen i 1669.
I Rendalen-saken er lagmannen Jens Bang, sorenskriveren Liv Borch og fogden Johan Stenkuhl, de viktigste aktørene i denne oppgaven, samt Høyesterett som domstol.
Tabell 1: noen spesifikke øvrighetspersoner som medvirket i trolldomsprosessen i Rendalen.
Lagmann (Opplandene) Jens Jacobsen Bang
Sorenskriver (Østerdalen) Liv Borch Fogd (Solør, Østerdalen) og Odalen) Johan Stenkuhl
Sogneprest (Åmot sogn) Jens Bundissøn
Hjelpeprest/«Vice Pastor» (Åmot sogn) Oluff Jenssøn
Kapellan (Øvre Rendalen) Simen Poulsøn
Bondelensherre Jon Berger
Tabell 2: noen spesifikke øvrighetspersoner som medvirket i trolldomsprosessen i Mora.
Landshøvding (Kopparbergs/Dalarnas län) Gustav Duvall Landsdommer (Øst-Dalarna) Magnus Persson
Fogd (Øst-Dalarna) Johan Arvidsson
Sogneprest (Mora) Elof Skragge
Kapellan (Mora) Georg Moræus
16 Lennersand og Oja 2006: 88, 97, 100.
1.3 Forskningsstatus og gjeldende teori
Det er foreløpig ikke noe konsensus blant trolldomsforskere om hvorfor de europeiske trolldomsprosessene fant sted, eller hvorfor det opphørte. Svært varierte former for perspektiver og forklaringer har blitt anvendt i ulike forskeres forsøk på å tilnærme seg disse problemstillingene, og Levack har i denne sammenhengen påpekt at: «Indeed, it is difficult to think of any other historical problem over which there is more disagreement and confusion.»17 Ikke bare historikere, men også blant annet antropologer, sosiologer, psykologer og etnologer har gitt viktige bidrag til forskningsfeltet, og innenfor historiedisiplinen finner man trolldomsforskere innenfor felter som blant annet rettshistorie, kulturhistorie, sosialhistorie og religionshistorie. I det følgende vil jeg holde fokuset på relevant norsk og svensk trolldomsforskning, ettersom dette vil bidra til å danne grunnlaget for min komparasjon av trolldomsprosessene i Mora og Rendalen. Jeg vil i hovedsak ta for meg noen generelle teorier som omhandler rollen til staten og de rettslige myndighetene, både på lokalt, regionalt og sentralt plan, under trolldomsprosesser i tidlig nytid. Jeg vil imidlertid ikke vie mye plass til dette og heller gi en kort introduksjon til de synspunktene og teoriene som vil danne grunnlaget for denne oppgaven, ettersom jeg vil gå dypere inn på disse teoriene i kapittel 5.
De svenske blåkullaprosessene, særlig prosessen i Mora, har siden samtiden vært kjent for sitt omfang samt sitt svært store innslag av barn, og har blitt undersøkt av flere moderne forskere.
Elof Skragge skrev i samtiden ned hendelsene som fant sted i Mora. Dette ble allerede i 1670 publisert i Tyskland, og kort tid etter hadde fortellingene funnet sin vei til Salem18 i Nord- Amerika. I løpet av 1700-tallet ble det oversatt til flere andre språk, og emnet fascinerer fortsatt forskere i dag.19 Blant historikere i moderne tid som har forsket på trolldomsprosessene i Sverige er det særlig viktig å nevne den svenske rettshistorikeren Bengt Ankarloo. Hans forskning bygger på en kombinasjon av retts – og sosialhistorie, og hans oversiktsverk fra 1971 har siden den tid blitt sett på som en god innføring i emnet.20 Ankarloo argumenterer kort sagt for at de intense trolldomsforfølgelsene i Dalarna ble utløst av lokalbefolkningens krav om hardere tiltak mot de mange «trollfolkene», men at den rettslige behandlingen av disse sakene forklarer omfanget fordi flere rettslige prosedyreregler ble satt til side. Han betoner i denne
17 Levack 2016: 2.
18 Noen historikere, blant annet norske Rune Blix Hagen og svenske Per Sörlin, mener at de svenske trolldomsprosessene kan ha hatt betydning for utbruddet av trolldomsprosessen som fant sted i Salem i 1692 (se Sörlin 2006: 783; Hagen 2013: 380).
19 Sörlin 2006: 783. Ifølge den svenske historikeren Marie Lennersand var det trolig så mange som 300 barn involvert i prosessen i Mora (i hovedsak som anklagere og vitner) (Lennersand 1997: 36).
20 Ankarloo, Bengt. Trolldomsprocesserna i Sverige. Bd. 17, Nordiska bokhandeln. Stockholm, 1971.
sammenhengen også sentrale og lokale myndigheters ønske om å disiplinere befolkningen, samt sosiale spenninger i lokalsamfunnene, som viktige forutsetninger for prosessenes omfang.
Tilsvarende for den norske trolldomsforskningen fremstår rettshistorikeren Hans Eyvind Næss som en pioner innenfor feltet. Næss har i likhet med Ankarloo inntatt et retts – og sosialhistorisk perspektiv på de norske trolldomsprosessene, og hans avhandling fra 1982 gir en god oversikt over emnet.21 Næss er i likhet med Ankarloo også opptatt av statens og ulike rettsmyndigheters rolle i trolldomsprosessene, men har imidlertid også brukt teorien om statens økende kontroll over samfunnet som en teori for hvorfor de norske trolldomsprosessene opphørte. Denne teorien dukker både opp i hans avhandling fra 1982 og i et av hans mest nylige forskningsarbeider fra 2014, hvor han blant annet trekker inn trolldomsprosessen i Rendalen som en del av fortellingen om lagmennenes og de sentrale domstolenes bidrag til de norske trolldomsprosessenes opphør på slutten av 1600-tallet.22 Både hans og Ankarloos teorier vil være viktige for denne masteroppgaven, og vil bli diskutert nærmere i kapittel 5.
Næss er ikke alene med sine synspunkter heller. Også relativt nylig, i 2018, ble det hevdet av den svenske historikeren Göran Malmstedt at «Som regel hade system med högre rättsinsanser en dämpande fuktion på häxprocesser.»23 Han påpeker at mange forskere mener at juristene ble mer og mer motvillige til å dømme folk til døden for trolldomsanklager, og at makthaverne etter en tid innså at prosessene kunne komme ut av kontroll og skape ustabilitet i samfunnet.24 Den norske historikeren Ellen Alm har også påpekt at sentrale rettsmyndigheter var mer bokstavtro til lovverket i trolldomsprosesser enn lokale rettsmyndigheter, og at de derfor ofte dømte mildere enn underrettene på 1600-tallet.25 Blant andre forskere som har diskutert statens og sentrale domstolers rolle i trolldomsprosesser – både som pådrivere og som dempere – kan blant annet nevnes de norske historikerne Rune Blix Hagen, Liv Helene Willumsen, Gunnar Knutsen samt juristen Hans Petter Graver. På den svenske siden kan spesielt historikerne Marie Lennersand og Linda Oja nevnes, og blant andre europeiske forskere har arbeidet til blant annet den skotske historikeren Julian Goodare og den amerikanske historikeren Brian Levack vært
21 Næss, Hans Eyvind. Trolldomsprosessene i Norge på 1500-1600-tallet: en retts- og sosialhistorisk undersøkelse. Stavanger, 1982.
22 Næss, Hans Eyvind. Fiat justitia! Lagmennene i Norge 1607-1797. Riksarkivaren skriftserie 42, 2014.
23 Malmstedt 2018: 16.
24 Malmstedt 2018: 16-18.
25 Alm 2000: 191.
viktig. Deres teorier vil, sammen med teoriene til Næss og Ankarloo, utgjøre en viktig del av diskusjonen i kapittel 5.
Ifølge Hagen er det en bred enighet blant de fleste fremtredende historikere i dag om at de europeiske trolldomsprosessene primært ble startet nedenfra, altså blant folk i lokalsamfunnet som brukte rettssystemet til å løse konfliktene sine. Trolldomsprosessene ble imidlertid muliggjort ved at rettslige myndigheter var villige til å forfølge de anklagede trollfolkene, ifølge ham. Både han og Willumsen har lagt vekt på den rollen staten spilte i trolldomsprosesser, men har særlig betont den pådrivende rollen som flere lokale myndighetspersoner hadde, spesielt i områder som Finnmark hvor den sentrale kontrollen var relativt svak. Særlig avgjørende for intensiteten i en trolldomsprosess var de lokale myndighetenes overholdelse av eller avvik fra gjeldende lovverk.26 Tilsvarende har blant annet også Næss, Ankarloo, Lennersand og Levack argumentert for viktigheten av dette aspektet. Som jeg vil illustrere i kapittel 4 og 5 var de lokale myndighetenes rolle på flere måter avgjørende for prosessene i Mora og Rendalen også.
Både Willumsen og Hagen har i denne sammenhengen også påpekt viktigheten av den personlige faktor under trolldomsprosesser. Mektige enkeltpersoner kunne på flere måter spille avgjørende roller. Både personlighet, holdning, livssituasjon og ambisjoner hos mektige enkeltpersoner kunne ha stor innvirkning på hvordan en prosess utviklet seg.27 Dette vil jeg diskutere nærmere i kapittel 5, hvor jeg også vil illustrere at slike viktige enkeltpersoner var tilstede under prosessene i Mora og Rendalen.
En annen viktig teori som vil bli diskutert underveis i oppgaven, og spesielt i kapittel 5, er hvorvidt det var en atmosfære av panikk under prosessene i Mora og Rendalen. En eventuell panikksituasjon blant allmuen under en trolldomsprosess ville ikke nødvendigvis føre til store kjedeprosesser, men hvis de rettslige myndighetene også ble revet med i en slik panikk kunne utfallet bli svært dramatisk. Goodare har blant annet argumentert for at de skotske trolldomsprosessene i noen grad kan karakteriseres som en nasjonal panikk, hvor både allmue, lokale myndigheter og sentrale myndigheter ble revet med.28 Jeg vil senere diskutere om, og eventuelt i hvor stor grad, prosessene i Mora og Rendalen ble drevet av panikk.
26 Willumsen 2013: 370-73; Hagen 2015(a): 27.
27 Se bl. a. Willumsen 2013; Hagen 2015(b).
28 Goodare 2002: 137.
Som nevnt har trolldomsprosessen i Mora blitt undersøkt grundig av flere forskere. Viktige oversiktsarbeid over trolldomsprosessene i Dalarna har blant annet blitt utført av Ankarloo samt Lennersand og Oja, og vil være viktige for denne oppgaven. Prosessen i Rendalen har derimot i liten grad vært gjenstand for moderne forskning. Journalisten og bygdebokforfatteren Jacob Breda Bull skrev i 1919 en bok om Rendalens historie.29 Denne boken gjenstår som den eneste grundige undersøkelsen av trolldomsprosessene i Rendalen. Bull inntar langt på vei samme synspunkt som flere av de overnevnte forskerne her, og beskriver hvordan de lokale myndighetene fungerte som pådrivere.30 Denne boka har vært viktig for meg både for å få en innføring i hendelsesforløpet i denne prosessen samt inspirasjon til relevante kilder. Ettersom boka er 100 år gammel har det imidlertid vært nødvendig å være svært kildekritisk – han har blant annet svært få referanser til det han skriver og jeg har også oppdaget noen mindre feil i hans oversettelser fra enkelte setninger i tingboka – og den vil derfor ikke utgjøre et viktig grunnlag for denne oppgaven. Både Næss og Knutsen har også nevnt prosessen i Rendalen i sine forskningsarbeider, og Næss har i denne sammenhengen blant annet diskutert lagmannens rolle og de sentrale myndighetenes rolle under denne prosessen, men ingen grundigere analyse har blitt foretatt av noen av dem.31
Selv om trolldomsprosessen i Rendalen har blitt forsket lite på, har den tilsynelatende gjort et inntrykk på Rendalens lokalbefolkning og forblitt i Rendalens kulturelle minne. Den norske forfatteren og læreren Stian Balstad, født i Rendalen i 1884, har blant annet laget et skuespill om saken som ble utgitt i 1966.32 Dette skuespillet utspiller seg i tidsrommet 1670-71, og skildrer både forløpet til rettssaken og selve rettssaken. Det meste er selvfølgelig dramatisert, men inneholder også flere små detaljert som helt åpenbart er hentet fra historiske kilder som blant annet tingboka. Dette skuespillet vil ikke være av betydning for denne oppgaven, men er et fint eksempel på at trolldomsprosessen i Rendalen har blitt husket godt i ettertid og er én av flere prosesser som har blitt skildret litterært i moderne tid.
Min gjennomgang av de ulike prosessene vil altså kunne bære preg av en viss skjevhet, ettersom det ene feltet har blitt forsket svært mye på, og det andre feltet nesten har forblitt urørt i moderne forskning. Men dette utgjør også en del av grunnlaget for hvorfor jeg valgte Rendalen som forskningsobjekt – nettopp fordi jeg vil kunne tilføye noe nytt til forskningsfeltet.
29 Bull, Jacob B. Rendalen: dens historie og bebyggelse. Kristiania, 1919.
30 Bull 1919: 58-66.
31 Næss 1982; Knutsen 1998; Næss 2014.
32 Balstad, Sitan. Rendalsheksene: Folkespel i 5 akter, bygt over hekseprosessene i Rendal 1670-71. Oslo, 1966.
1.4 Avgrensning og metode
Jeg vil i hovedsak holde meg innenfor tidsperioden 1669-74, fordi det nettopp var i denne perioden prosessene jeg ønsker å undersøke fant sted. Ettersom denne oppgaven også vil ta for seg mer generelle forestillinger rundt heksesabbat og Blåkulla i kapittel 2, samt rettslige forhold under andre trolldomsprosesser også i kapittel 5, vil jeg imidlertid ikke begrense meg til kun denne perioden. Det har også vist seg hensiktsmessig å rette blikket tilbake på prosessen i Älvdalen i 1667-68, ettersom det var her den store svenske heksepanikken startet før det beveget seg videre til Mora. Jeg vil altså både forsøke å gi en dypere forståelse av de spesifikke prosessene i Mora og Rendalen, og samtidig plassere disse prosessene i et større bilde.
Geografisk vil jeg avgrense oppgaven både til det lokale nivået, ved å undersøke Rendalen i Norge og Mora i Sverige, men også til det nasjonale nivået, ved å se mer generelt på lovverk og rettslig praksis i disse to landene. I noen tilfeller vil jeg også foreta sammenligninger med andre land eller personer innenfor Europa. En viktig bakgrunn for mitt valg av Mora og Rendalen som geografiske områder er at kildene er skrevet på et språk som jeg har evner til å lese og forstå̊, og at prosessene som fant sted her oppfyller kravene for metoden jeg vil jeg anvende. Det har også vært viktig for meg å kunne tilføye noe nytt til trolldomsforskningen, og jeg har derfor valgt to geografiske områder som ikke har blitt sammenliknet før. Ettersom rettsprotokollen fra trolldomssaken i Rendalen ikke har blitt transkribert i sin helhet før heller, håper jeg at jeg med min egen transkripsjon kan bidra med noe empirisk nytt på dette området også (se vedlegg). En viktig grunn til at jeg valgte å sammenligne prosessen i Rendalen med prosessen i Mora, og ikke Älvdalen, er fordi jeg tror en slik komparasjon vil være mer interessant ettersom prosessen i Mora ble behandlet på en annen rettslig måte – av en statlig utnevnt kommisjon – enn prosessene i Rendalen og Älvdalen.
Jeg vil begrense meg tematisk til å undersøke den rettslige behandlingen av disse to prosessene, både fra lokalt og sentralt hold, samt rollen allmuen spilte som en motsats til dette. Jeg vil i denne sammenhengen påpeke at jeg vier størst plass til det rettshistoriske perspektivet, og allmuens rolle vil således utgjøre en betydelig mindre del av undersøkelsen. I forbindelse med analysen av den rettslige behandlingen vil jeg se nærmere på innhold i anklager og bekjennelser, rettens forhold til beviskrav og vitneprov, og bruk av fysiske og psykiske pressmidler. Jeg vil deretter forsøke å plassere disse to prosessene i et større bilde og diskutere forholdet mellom lokale, regionale og sentrale domstoler i trolldomssaker generelt, før jeg ser nærmere på det spesifikke forholdet mellom de ulike rettsinstansene under prosessene i Mora og Rendalen. Til
slutt vil jeg undersøke den betydningsfulle rollen som mektige enkeltpersoner kunne spille i en prosess, og diskutere om slike viktige enkeltpersoner var tilstede under prosessene i Mora og Rendalen også.
Metoden jeg vil benytte meg av er som nevnt komparativ metode. Jeg vil sammenlikne to ulike utviklingsforløp, ved å stille dem opp mot hverandre og se etter likheter og ulikheter. En forutsetning her er at man velger studieobjekter som er mulig å sammenlikne, og det burde være en interessant blanding av likheter og ulikheter mellom disse studieobjektene.33 Jeg mener at prosessene i Mora og Rendalen har en god blanding av likheter og ulikheter, hvilket jeg har presisert ovenfor.
Det er likevel viktig å være bevisst på utfordringene som følger med bruk av den komparative metoden. Denne metoden tar blant annet ikke for seg den gjensidige påvirkningen som kan finnes mellom studieobjektene.34 Dette er spesielt relevant for Moras og Rendalens del, ettersom disse to områdene geografisk sett ligger relativt nært hverandre. Prosessen i Rendalen fant i tillegg sted året etter prosessen i Mora, og ettersom anklager om turer til Blåkulla ikke var en vanlig del av anklageinnholdet i de norske prosessene er det ikke usannsynlig at innbyggerne i Rendalen kan ha blitt påvirket av det som fant sted i Mora. Sosialhistorikeren Jürga Kocka argumenterer imidlertid for at historikere som driver med komparativ metode burde innlemme elementer av transnasjonal historieskriving i deres forskning. Han påpeker at komparative metoder ikke nødvendigvis trenger å innebære en ignorering av potensielle sammenkoblinger mellom studieobjektene, og hevder at: «Rather, such interrelations should become part of the comparative framework by analyzing them as factors that have led to similarities or differences, convergence or divergence between the cases one compares.»35 Denne mulige påvirkningen fra Dalarna til Rendalen vil derfor bli kort diskutert i kapittel tre, men vil ikke bli viet mye plass.
En annen utfordring er det faktum at man ikke kan sammenlikne alt, og man må derfor nøye velge sine perspektiver og studieobjekter. Ifølge Kocka kan dette føre til en de- kontekstualisering av fortiden, fordi man må̊ utelate flere faktorer fra forskningen, samt i stor grad isolere faktorene man vil sammenlikne ut ifra konteksten de oppstod i.36 Dette har vært en
33 Kjeldstadli 1988: 437, 440.
34 Kocka 2003: 41.
35 Kocka 2003: 44.
36 Kocka 2003: 41-42.
utfordring for meg også, spesielt med tanke på antall mulige faktorer som kunne inngått i denne sammenlikningen. Jeg skulle for eksempel gjerne viet mer plass til barnas rolle og diskutert ulike teorier spesielt rundt hvorfor de hadde en så pådrivende rolle under de svenske blåkullaprosessene. Det er også underforstått at sosiale, kulturelle, økonomiske og politiske forhold i samtiden i varierende grad kunne ha svært mye å si for utviklingen av en trolldomsprosess. Disse to trolldomsprosessene er komplekse og kan ikke forklares entydig gjennom min sammenlikning, men jeg har likevel måtte ta et valg rundt hva jeg vil sammenlikne for å gjøre denne oppgaven gjennomførbar.
1.5 Kilder
Det har primært vært rettsdokumenter som har dannet grunnlaget for denne oppgaven. De to viktigste kildetypene til de norske trolldomsprosessene er generelt sett tingbøker og lens- /amtregnskaper. Spesielt tingbøkene er gode kilder til både rettsreferater fra bygdetingene, men også til noen generelle forhold i lokalsamfunnet.37 Tingbok nr. 10 for Solør og Østerdalens sorenskriveri fra 1671 er en god kilde til begivenhetens gang – hva hendte, når og hvem var involvert. Den belyser også i tilstrekkelig grad underrettens behandling av denne trolldomssaken – hvilken holdning hadde myndighetene til bevisvurdering og i hvor stor grad ble ulike pressmidler anvendt for å få de anklagede til å tilstå. Denne tingboka har som nevnt ikke blitt transkribert i sin helhet tidligere, og jeg fikk således tilsendt en tydelig kopi av denne tingboken fra statsarkivet i Hamar som jeg har transkribert selv. Som et vedlegg til oppgaven har jeg derfor lagt ved min egen oversettelse av de relevante sidene fra tingboka.
For å få et innblikk i Overhoffrettens og Høyesteretts behandling av prosessen i Rendalen har det vært viktig for meg å se på Overhoffrettens ekstraktprotokoll nr. 238 (1671-74), Høyesteretts domprotokoll nr. 7 (1674) og Høyesteretts voteringsprotokoll nr. 12 (1674). Noen biter av kildematerialet fra Overhoffretten ble avskrevet på 1930-tallet etter initiativ fra folkloristen og professoren Svale Solheim, og har vært tilgjengelig for meg i dag gjennom Norsk folkeminnesamling i UiOs digitale trolldomsarkiv. Dette var likevel kun en brøkdel av det totale kildematerialet, og jeg valgte derfor å se over alt det originale kildematerialet på nytt og transkribere alt selv. Jeg har imidlertid valgt å bruke noen av de oversatte lensregnskapene fra dette digitale trolldomsarkivet, for å få innsikt i noen mindre detaljer.
37 Knutsen 1998: 6.
En annen svært viktig kilde til prosessen i Rendalen er en supplikk skrevet av svigersønnen til en av de anklagede, Simen Nordsett. Denne supplikken har uten tvil gitt en unik innsikt i maktmisbruk ved den lokale underretten i Rendalen, som ville vært vanskelig å få innsikt i kun gjennom sorenskriverens nedtegnelser i tingboka. Denne supplikken har blitt transkribert og gjengitt i sin (tilsynelatende) fullstendige form i Bulls bygdebok fra 1919. Jeg har ikke funnet den originale supplikken, selv med god hjelp av Tor Weidling på Riksarkivet, og har derfor basert meg på Bulls gjengivelse. Jeg har heller ikke funnet noen direkte henvisninger til denne supplikken i andre kilder, kun i Bulls bok. Jeg har imidlertid funnet indirekte spor etter den, blant annet i lagmannen over Fredrikstad, Christen Jensens skriftlige innlegg til Høyesterett i 1674 (da det skulle bestemmes om de tre dødsdømte kvinnene skulle frikjennes eller ikke). I dette innlegget henviser Jensen til mye av den informasjonen som er å finne i Simens supplikk, blant annet detaljerte beskrivelser av hvordan de anklagede ble trakassert og presset av myndighetene under forhør – informasjon som ikke kommer frem i sorenskriverens tingbok.38 Jensen nevner også her at bøndene i Rendalen søkte hans hjelp, som trolig også er en indirekte henvisning til Simens supplikk: «[...]langt omsider, søgte bøndene som boer paa de gaarde som samme børn och quinder war dømbt och berøgtet, mig saasom deris Landherre [...] gaf till kiende, huorledis deris folck war medhandlet [...]».39 Jeg har således ingen tvil om at denne supplikken faktisk eksisterer/har eksistert, selv om jeg ikke har funnet den originale versjonen.
Når det gjelder trolldomsprosessen i Mora, har Linda Oja ved Landsarkivet i Uppsala laget en veiledning til hvilke kilder som kan være relevante å se på for å undersøke prosessene som fant sted i blant annet Dalarna.40 Ifølge denne veiledningen finnes kilder til prosessene i Dalarna i hovedsak i arkiv fra verdslige domstoler (det lokale tinget, hovrättene, kommisjonenes protokoller), domkapittel og kirkearkiv. Videre kan man finne spor etter prosessene i Dalarna i Västerås domkapittels arkiv, og informasjon om trolldomsanklagene i Mora fra februar 1669 i Moras kirkearkiv. Landshøvdingens brevvekslinger med andre myndigheter under prosessene, f.eks. til kongen, Svea hovrätt, fogder og sogneprester, er også gode kilder til trolldomsprosessene. For Dalarnas del ble de fleste av disse dokumentene transkribert og utgitt av C. G. Kröningssvärd i 1845. Kröningssvärds bok inneholder også to protokoller skrevet av Georg Moraeus (kapellanen i Mora) – blant annet protokollen fra kommisjonens undersøkelse
38 Se blant annet Høyesteretts domprotokoll nr. 7, 1674, s. 822a.
39 Høyesteretts domprotokoll nr. 7, 1674, s. 822b.
40 Oja 2010.
i Mora i august 1669 – og en redegjørelse av innholdet i anklager og bekjennelser av sognepresten i Mora, Elof Skragge, som har vært verdifulle kilder for meg.41
Det har vært flere åpenbare utfordringer med å ta i bruk disse primærkildene. Først og fremst har ikke alltid dette kildegrunnlaget gitt meg tilstrekkelig innsikt i de ulike aspektene som har blitt nevnt ovenfor. Det er også svært viktig å være oppmerksom på kildenes pålitelighet og representativitet. Alle kildene – med unntak av Simen Nordsetts supplikk til stattholderen – stammer fra ulike myndighetspersoner. Informasjonen som er mulig å finne i disse kildene er basert på deres fremstilling av prosessenes gang, og det er viktig å være bevisst på at konteksten som kildene fra rettssakene ble til i gjerne var en situasjon preget av frykt, tvang og ledende spørsmål fra autoritetene. Skragges rapport, som gir en svært detaljert innsikt i bekjennelsenes og anklagenes innhold i Mora, er for eksempel ikke nødvendigvis representativ for allmuens oppfatning av blåkullaforestillingene og hvordan bekjennelsene ble til.
Dette handler i stor grad om å bruke kildene som levninger eller beretning. Alle tekster kan brukes som enten levning eller beretninger, men en kilde er ikke det ene eller det andre. Hvis man velger å bruke en kilde som en levning bruker man den til å si noe om situasjonen rundt også, og ikke nødvendigvis bare de konkrete tingene som det blir skrevet om. Man må da også undersøke opphavssituasjonen – hvem har skrevet kilden, hvorfor, hvilket publikum er kilden skrevet for, osv. En kilde kan for eksempel på denne måten brukes til å si noe om tanker, holdninger og mentalitet i samtiden, uten at dette nødvendigvis blir gitt eksplisitt uttrykk for i kilden.42 Hvis man skulle brukt Skragges rapport som en levning er det først og fremst nødvendig å presisere at Skragge var en nyinnsatt sogneprest i Mora, som trolig ville portrettere seg selv som en flink og ivrig heksejeger som skulle løse Moras djevelske problemer. Dette kan ha virket inn på måten han formulerte seg selv på, og i hvor stor grad han tok hensyn til de anklagedes opplevelse av det som skjedde. Det kan dermed diskuteres om det i større eller mindre grad faktisk var Skragge som skapte store deler av de fortellingene som barna vitnet om. Rapporten hans kan indirekte derfor gi informasjon om den pådrivende rollen som han selv med stor sannsynlighet spilte under prosessen i Mora, hvilket gis tydelig uttrykk for gjennom hans engasjement for saken og hans flere indirekte referanser til at press ble brukt gjentatte ganger mot de mistenkte for å få dem til å tilstå til blåkullaferd. Hva mer denne rapporten kan
41 Jeg vil basere meg på en nyere versjon fra 1972: Kröningsvärd, Carl G. Blåkullafärderna: eller Handlingar om trolldomsväsendet i Dalarne, åren 1668-1673. Ny och tillökad uppl. 1972.
42 Andresen m. f. 2015: 68-70.
gi informasjon om vil jeg komme tilbake til i kapittel 4, men jeg har i stor grad valgt å bruke den både som levning og beretning.
Når man bruker en kilde som en beretning, bruker man den som en pålitelig fortelling om fortiden. Jeg har i stor grad valgt å bruke flere av kildene som levninger til de ulike rettsmyndighetenes praksis, holdning og rolle under prosessene, men jeg har også valgt å bruke flere deler av kildene som pålitelige beretninger om hva som faktisk skjedde.
Ifølge Hagen er det også viktig å forholde seg kildekritisk til sorenskriverens nedtegnelser i rettsprotokollene fra tinget. Han påpeker at sorenskriverne i Finnmark på 1600-tallet redigerte sine notater etter at tinget var avsluttet, og at de tok med det de selv anså som viktig.43 Dette kan sikkert stemme for Rendalens del også. For kommisjonens del ble det til og med eksplisitt påpekt av Moræus at flere detaljer hadde blitt utelatt, fordi det rett og slett var et så stort antall anklagede at man ikke rakk å gjøre rede for alle aspektene ved prosessen. I protokollen fra kommisjonens undersøkelse i august 1669 påpeker Moræus at: «NB. Här uppräknas för huar person ickie så noga, Rationes [grunner til dette]: 1. recurrit Eadem confessio, 2. Vore alt för långt, 3. Kunde ingen tijdh tåhla, 4. Notarius hafv. Låtit nogh antechna fundamentalia, och der något peculiare och singulare förefölle.»44 Til tross for at mye informasjon trolig er utelatt fra både det norske og det svenske materialet, er det likevel mye informasjon som har vært mulig å hente ut også, som har vært tilstrekkelig til å svare på min problemstilling.
Før jeg kan starte på min hovedanalyse og gransking av kildene vil det imidlertid være nødvendig å gi en mer generell innføring i selve grunnlaget for trolldomsprosessene i Danmark- Norge og Sverige. Jeg vil i neste kapittel derfor se nærmere på europeiske forestillinger rundt heksesabbaten og de mer spesifikke forestillingene rundt Blåkulla, samt rettssystem og lovgivning i Danmark-Norge og Sverige.
43 Hagen 2015(a): 112-13.
44 Kommisjonens undersøkelse i Mora, august 1669, Kröningssvärd I 1972: 51-52.
Kapittel 2: Bakgrunn
Jeg vil i dette kapittelet gå nærmere inn på noen aspekter som vil være viktige å ha en dypere kunnskap om, som bakgrunnsinformasjon, før jeg går videre til min hovedanalyse. Jeg har i innledningen foretatt en gjennomgang av sentrale begreper som heks, hvit og svart magi, og diabolisme, men det sistnevnte begrepet rommer imidlertid noen komplekse aspekter som det vil være nødvendig å utdype. Diabolske forestillinger var helt sentrale under prosessene i Mora og Rendalen, og jeg vil i delkapittel 2.1 derfor gå nærmere inn på opphavet til slike forestillinger i Europa og europeiske forestillinger rundt heksesabbaten. Jeg vil deretter se nærmere på de mer spesifikke svenske blåkullaforestillingene i delkapittel 2.2. Ettersom dette primært er en rettshistorisk undersøkelse er det også nødvendig å ha en generell kunnskap om gjeldende trolldomslovgivning og rettssystem i samtidens Norge og Sverige, og jeg vil derfor gå nærmere inn på dette i delkapittel 2.3.
2.1 Den lærde europeiske trolldomslæren: demonologi
Demonologi er et begrep som brukes for å beskrive den lærde europeiske trolldomslæren i tidlig nytid. Denne doktrinen skilte seg fra den folkelige trolldomstroen på flere måter, og hadde gradvis blitt utviklet av lærde teologer, filosofer og jurister fra tidlig middelalder og frem til 1500-tallet. Disse lærde mennene var overbeviste om at hekser praktiserte diabolisme, og at de dermed fikk sine magiske evner fra djevelen i bytte mot sin evige tjeneste til ham. Heksene hadde inngått i en pakt med djevelen og forkastet sin kristne tro, og de ble dermed plassert i samme forbrytelseskategori som kjettere i en rekke europeiske land fra og med 1400-tallet.45 Dette var en av de mest avgjørende endringene som demonologien introduserte for trolldomsforbrytelsen, nemlig tanken om at hekser ikke bare var kristne personer på avveie, men djeveldyrkende, frafalne kristne. Det ble også trodd at de fleste som inngikk i en pakt med djevelen var kvinner, ettersom kvinner, ifølge samtidens kvinnesyn, av natur var svake og ute av stand til å motstå fristelser.46
Det ble i løpet av senmiddelalderen og tidlig nytid publisert flere viktige demonologiske verk med stor påvirkningskraft på det lærde miljøet og den demonologiske doktrinen. Et av de mest berømte og mest innflytelsesrike verkene kan sies å være Malleus Maleficarum, eller Heksehammeren på norsk. Dette verket ble publisert i 1486 av de dominikanske inkvisitorene
45 Levack 2016: 7, 27-29, 47.
46 Knutsen 1998: 111, 114.
Heinrich Kramer og Jacob Springer, og bidro sterkt til å spre de demonologiske ideene i Europa.
Kramer var likevel hovedforfatteren, og hans mål med dette verket var å bevise at hekseri var virkelig og overtale sitt publikum om alvoret i denne trusselen. Boka skulle også fungere som en slags manual for inkvisitorer og andre heksejegere, blant annet ved å vise til fremgangsmåter ved eksaminering og rettsprosedyrer, inkludert bruken av diverse torturmetoder for å få frem tilståelser. Kramer trakk i denne sammenhengen også inn flere eksempler fra sine egne brutale erfaringer med hekseforfølgelser.47 Rune B. Hagen har hevdet at: «I ettertid har utgivelsen blitt stemplet som en av de mest bloddryppende publikasjoner i hele bokhistorien»48, og den Malcolm Gaskill har på sin side kommentert at: «It´s not very historical to call Heinrich Kramer a superstitious psychopath, but he was up that end of the medieval spectrum.»49
Hvorfor hadde den lærde eliten en oppfatning om at djevelens nærvær var så sterkt i akkurat denne perioden? Ifølge Brian Levack er det ikke enkelt å gi et entydig på dette. Han betoner likevel elitens og myndighetenes frykt for opprør og ustabilitet i samfunnet som en viktig faktor.
Dette var noe som opptok samtidens øvrighet i svært stor grad, hvilket ifølge ham hadde en sammenheng med reformasjonen samt hyppige folkelige opprør, religiøse kriger, økonomiske kriser og stor ustabilitet i flere europeiske samfunn fra 1300 – til 1600-tallet. Alt dette kunne ifølge ham ha forsterket følelsen av at djevelen var spesielt aktiv i denne perioden.50 Det er også viktig å påpeke at demonologien ble ansett som en naturvitenskap i samtiden. Den var, som flere andre teoretiske verk, et forsøk på å forstå verden rundt seg. Middelalderens naturvitenskapelige metode var ikke observasjon og eksperimentering. Man trodde at sansene kunne ta feil og skape illusjoner, og samtidens lærde tolket derfor heller de bøkene som man visste at inneholdt sannhet, som for eksempel Bibelen. De trolldomsmistenktes tilståelser under trolldomsprosessene bekreftet i sin tur de demonologiske teoriene.51
Det er i denne sammenhengen relevant å se på hvordan bildet av djevelen endret seg i løpet av middelalderen. Dette vil jeg ta for meg nedenfor, før jeg retter blikket mot forestillingene om heksesabbaten og Blåkulla.
47 Levack 2016: 50-51; Hagen 2018(b).
48 Hagen 2018(b).
49 Gaskill 2010: 23.
50 Levack 2016: 60.
51 Knutsen 1998: 112-13.
2.1.1 Djevelfiguren i endring og djevelpakten Oppfatningen om djevelen hadde endret seg svært mye innen trolldomsprosessene ble satt i gang. I kristendommen ble djevelen gjerne identifisert med navnet Satan – et hebraisk navn som betyr
«fiende» eller «motstander». Denne figuren dukket først opp i det gamle testamentet. Bildet av ham som en ondskapsfull skapning som hersket over andre demoner og kjempet mot kristendommen forekommer imidlertid ikke tydelig før i det nye testamentet, ifølge Levack.52 Det oppstod etter dette gradvis en tro på at det eksisterte en kamp mellom gud og himmelen på den ene siden, og djevelen og hans demoner på den andre siden, og Gaskill har i denne sammenhengen påpekt at: «The Devil mutated into a monstrous and aggressive figure […] an explicit adversary to Christ and commander-in-chief of heretics and sorcerers.»53 Levack mener at dette har en sammenheng med kirkens kamp mot hedenske religioner i tidlig middelalder – deres guder ble
demonisert, og djevelen ble selv ofte avbildet med lignende trekk som flere av disse hedenske gudene. Denne djevelfiguren ble ytterligere aggressiv etter at de første trolldomsprosessene hadde funnet sted på 1400-tallet, da de ti bud begynte å bli brukt både som basis for den kristne etikk og i flere europeiske lovverk.54
Et annet vesentlig aspekt ved denne endringsprosessen var endringen i forholdet mellom djevelen og mennesker. Troen på at mennesker kunne inngå i en pakt med djevelen kan spores tilbake til antikken, men ble ikke mer utbredt i vestlige kretser før i tidlig middelalder. I løpet av 11-1200-tallet ble sammenhengen mellom magi og djevelpakt mer tydelig, etter at flere islamske og greske bøker som omhandlet magi hadde blitt oversatt i Europa. Det fant også sted
52 Levack 2016: 29.
53 Gaskill 2010: 19.
54 Levack 2016: 30-33.
(Bildet er hentet fra Codex Gigas, eller «Djevelens bibel», trolig skrevet en gang mellom 1223-30. Eies av Kungliga bibliotek i Sverige). Det var i middelalderen og tidlig nytid vanlig å avbilde djevelen med et geitelignende utseende, og mange av trekkene som vanligvis ble assosiert med djevelen hadde originalt blitt hentet fra hedenske guder. For eksempel kommer karakteristikker som horn, klover, flippskjegg og nakenhet fra den greske og romerske guden Pan, og fra den keltiske guden Cernunnos. (Levack 2016:
30) Noen av disse karakteristikkene er fremtredende på bildet ovenfor.
en stor reell økning i praktiseringen av magi i denne perioden, mer spesifikt magi som involverte påkallingen av demoner og ånder, praktisert av lærde personer. Denne typen magi ble fordømt av lærde teologer samt pavedømmet og pavelige inkvisitorer. Den store forskjellen mellom tidlig og sen middelalder var ifølge Levack maktforholdet mellom djevelen og mennesket. Det ble i tidlig middelalder trodd at magikerne som inngikk i en pakt med djevelen hadde en viss kontroll over ham, selv om de også måtte gi ham noe i gjengjeld for hans tjeneste.
Etter som forestillingen om djevelpakten begynte å gjelde for den folkelige magien også, ble det derimot en vanlig oppfatning at personer som inngikk i en pakt med djevelen ble plassert i et underordningsforhold til ham. Heksene i tidlig nytid var altså i langt større grad en tjener av djevelen, og djevelpakten ble sett på som en slags rettslig lignende kontrakt hvor heksen ga både sin tjeneste og sjel til djevelen. Folkelig magi, som maleficium og hvit magi, kunne nå også bli sett på som kjetteri, ettersom det ble sett på som logisk at slike trollfolk måtte ha fått sin makt gjennom en pakt med djevelen.55
Et viktig moment i forbindelse med djevelpakt, som også var en viktig del av den europeiske demonologien, er forestillingen om heksesabbaten. Jeg vil gå nærmere inn dette nedenfor.
2.1.2 Heksesabbaten
Innen 1500-tallet var flere rettsmyndigheter og lærde enige om at hekser var medlemmer av en ny type kjettersk sekt, som tilba djevelen kollektivt og utførte grusomme og umoralske ritualer under nattlige sammenkomster. På disse heksesabbatene dukket også djevelen opp, sammen med sine demoner. Sabbatsforestillingen var ikke entydig blant hverken allmuen eller eliten, men noe som ofte gikk igjen i disse forestillingene var troen på at sabbaten rommet aktiviteter som barnemord, kannibalisme, blasfemisme og seksuelle orgier mellom djevelen, hans demoner og heksene. Forestillingen om et helt samfunn av flere hekser var en viktig forutsetning for flere av de store hekseforfølgelsene, og Levack har i denne sammenhengen påpekt at uten denne troen ville ikke de europeiske trolldomsprosessene fått et så stort omfang som de fikk.56 Han oppsummerer viktigheten av dette aspektet slik:
The mere belief in the reality of magic that witches practiced was not capable of sustaining the systematic prosecution and execution of large numbers of witches. The crime of
55 Levack 2016: 34-36.
56 Levack 2016: 27-28, 37, 47.
maleficium … was not serious enough or practiced widely enough to elicit the type of judicial campaign that was in fact mustered against them. In order for the intensive hunting of witches to take place, it was necessary for ruling elites to believe that the crime was of the greatest magnitude and that it was being committed on a large scale and in a conspiratorial manner. They had to believe not only that individual witches were harming their neighbours by magical means but that large numbers of them were rejecting their Christian faith and undermining Christian civilization. They had to believe that magicians belonged to an organized, conspiratorial sect of Devil-worshippers.57
Heksesabbaten representerte en bakvendt virkelighet hvor de moralske samfunnsnormene hadde blitt snudd opp ned. Levack mener at dette hadde en sammenheng med kirkens frykt for spredningen av kjetterske trosretninger i middelalderen, og geistlige skrivere skapte derfor et stereotypisk bilde av kjetteren som et medlem av et anti-samfunn, og som «[...] a secret, nocturnal, sexually promiscuous Devil-worshipper.»58 Etterhvert begynte dette i større grad å bli det stereotypiske bildet av heksen, og sabbatsforestillingen inneholdt mange trekk fra middelalderens kristendom, blant annet en parodi av den katolske nattverd, som ifølge Levack reflekterte kirkens frykt for hån av den kristne religion.59
Den britiske historikeren Stuart Clark har også studert betydningen av heksesabbaten. Han betoner blant annet det folkelige aspektet ved disse forestillingene ved å vise til hvordan bakvendtheten i heksesabbaten kan bli funnet igjen i flere elementer fra senmiddelalderens folkelige kultur, som for eksempel fester, karnevaler og ritualer, men også som en del av elitens kultur i form av blant annet hoffunderholdning.60 Han påpeker i denne sammenhengen at slike forestillinger var en helt naturlig del av menneskers mentalitet og verdensoppfattelse i samtiden, og påpeker samtidig, i tråd med Levack, at 1400-tallets lærde konstruerte heksesabbatens anti- samfunn for å legitimere sin egen autoritet og religion. Ved å vise til det djevelske og umoralske bekreftet man samtidig det moralske, kristne samfunnet som det gode.61
Den svenske historikeren Bengt Ankarloo har på sin side påpekt at det som tidligere ble sett på som ufarlig folkelig overtro, i tidlig nytid ble farliggjort ved at lærde personer omtolket denne kulturen og påstod at det forutsatte djevelens medvirkning. Heksesabbaten på Blåkulla ble i
57 Levack 2016: 28.
58 Levack 2016: 39.
59 Levack 2016: 8, 38, 40-41.
60 Clark 2008: 121, 128.
61 Clark 2008: 120, 124, 128-29.
folkekulturen ofte beskrevet som en stor og ufarlig festival. Det var først når de religiøse elementene også ble utsatt for omvendinger at denne myten ble farlig, ifølge Ankarloo.62 Den ungarske folkloristen og etnologen Éva Pócs har gjort tilsvarende funn i trolldomssakene fra 16- og 1700-tallet i Ungarn. Hun argumenterer for at allmuen var like redde for kollektivt hekseri som eliten, men at deres forestillinger om heksesabbaten ikke var entydige med de lærde demonologiske forestillingene. Beskrivelsene av heksesabbaten som kom frem under hekseforfølgelsene var sterkt påvirket av ledende spørsmål fra myndighetene, som var opptatte av å avdekke djevelpakter og andre diabolske elementer.63 Den svenske historikeren Per Sörlin har på sin side hevdet at forestillingen om heksesabbaten var et resultat av konstante sammenstøt mellom lærde og populære folkelige forestillinger, og at sabbatfortellingen alltid kunne gjennomgå endringer ettersom hvordan rettssakene utviklet seg.64
Forestillinger om heksesabbaten kunne altså romme flere ulike aspekter, og kunne ha ulik betydning i den lærde og i den folkelige kulturen. Den kunne også fremstå som en
62 Ankarloo 1987: 256, 266, 272-73.
63 Pócs 2008: 112-113.
64 Sörlin 1997: 149.
Jan Ziarnko, 1613. Fra Pierre de Lancre, Tableau de l´inconstance des mauvais anges et démos. En fremstilling av den forestilte heksesabbaten. I øverste høyre hjørne kan man få øye på djevelen (avbildet her som et mer spesifikt geite-lignende vesen), og hekser som gir ham et spedbarn i offergave. I nederste høyre hjørne har kunstneren avbildet demoner og hekser som sitter og spiser at festmåltid, bestående av lemlestede barn. I midten av bildet flyr hekser på sopelimer og dyr, og under dem står hekser og forbereder magiske drinker i en kjele som vil bli brukt til å utføre maleficium. Til venstre kan man blant annet se flere hekser danse naken sammen. (Levack 2016:
10)