Palsundersøkelser på Finnmarksvidda

(1)

Palsundersøkelser på Finnmarksvidda

Av Per Hornburg.

Litt om palsene og deres dannelse.

Tundra eller evig tele kalles på fag- språket for permafrost. Det skilles gjer- ne mellom to typer - kontinuerlig og sporadisk permafrost. Kontinuerlig permafrost peker da hen på et landområde hvor telen ligger året rundt. Vi kjenner slike landområder fra Sibir og Alaska, hvor telen sine steder kan nå en tykkelse på flere hundre meter, og hvor bare det øverste 20-30 cm av jordlaget smelter om sommeren. Videre har vi kontinuerlig permafrost på Sval- bard. Her setter frostprosessene overalt sitt preg på landskapet. Vi finner permafrost ned til 150 m i lavlandet og 450 m i fjellpartiene (1). Det aktive jordlaget som smelter om sommeren på Svalbard er bare 50-100 cm. Partivis kan det også være mindre enn dette.

I Skandinavia regner vi ikke med at det forekommer kontinuerlig permafrost. Derimot finnes det endel spora- disk permafrost i de kontinentale strøk av Nordkalotten hvor de klimatiske be- tingelser er tilstede, bl.a. hvor nettovar- mesummen ved jordoverflaten gjennom årene er mindre enn 0° C. I vårt land opptrer permafrost vesentlig som pal- ser*) eller «tundrahauger» på myr i indre strøk av Troms og Finnmark.

Permafrostfenomenet er avhengig av et samspill mellom en rekke faktorer som jordtype, snødekket, vegetasjons- dekket, overflatevann m.v. Arsvariasjo- nene i temperaturen er selvsagt viktig.

Den avtar nedover i jorda slik at i torvjord vil den ikke merkes til ca. 6 m

*) Navnet pals er et finsk ord (palsa) som nå nyttes i nordiske språk.

Palsmyr i Indre Troms.

Fot. P. H.

(2)

dybde. Derunder stabiliserer temperaturen seg på middelsverdien av årets temperatur ved overflaten på vedkom- mende sted (2).

Det finnes flere former og typer av palser, fra sirkelrunde og kuppelformede, til langstrakte banker med mange buktninger. Of te ligger disse langstrakte formene på tvers av myras hellingsvin- kel. De kuppelformede palser kan nå en høyde av 5-6 m. De tiltrekker seg lett oppmerksomheten og gir myra et særtrekk.

Når det gjelder dannelsesmåten er det vanlig å tenke seg at palsen oppstår på sterkt eksponerte steder hvor snødek- ket er tynt eller helt mangler, f.eks. på tuer dannet av tuedannende torvmoser (bl.a. Sphagnum fuscum - rusttorvmose) eller andre ujevnheter på myroverfla- ten. Her er det muligheter for at frosten vinterstid trenger dypere ned enn under godt snødekkede partier. Muligheten for snøbart parti øker med tiltagende høy- de av tua, og på grunn av at torvmosene har meget god isoleringsevne vil mulighetene for å holde på telen over grunnvannstanden øke med tuas høyde- tilvekst. Opptiningen av palsoverflaten om sommeren foregår meget langsomt.

Overflatevannet renner fort unna, og torvdekket tørker snart opp og blir en god isolator. Som eksempel på den isolerende evne kan anføres noen tall fra teleundersøkelser i Pasvikdalen 1935

(3).

Temperaturgjennomsnitt for hele sommeren i C⁰:

Tundra-

Luften over- 10 cm dyp 20 cm dyp av vann til lagringsplassen. Slik avset- 12,5

flaten

14,6 5,6 2,8

Dersom vanninnholdet i mosetorv synker fra eks. 90 til 70 % så tredobles isolasjonsevnen.

Det er sikkert en rekke andre faktorer som innvirker på palsdannelsen

og forutsetningen for at de kan oppnå høyder på flere meter over myrplanet.

Særlig synes selve teledannelsen og jord- artenes finhetsgrad å spille en avgjø- rende rolle. Dette henger sammen med mulighetene for å danne lagdelt tele.

Når kornfraksjonen i jordarten tilsva- rer silt (kvabb), dvs. 0,05-0,02 mm, er mulighetene for dannelse av lagdelt tele tilstede. Voksende iskrystaller i slik tele utøver et veldig trykk (2000 kg/cm² i lukkede systemer) og bevirker det vi i dagligtale kaller telehiving.

På grunn av at palsens overflate er dekket av en isolerende kappe av tør- ketålende torvmoser, er det sjelden at den sommerstid er telefri mer enn 20- 50 cm. Foruten frossen torv finner vi ofte en kjerne av lagdelt tele av fin- kornet mineraljord (silt olg.) i palsen.

Dette viser at under palsens dannelse har også underlaget deltatt - og kan- skje vært en avgjørende faktor for tele- hivingen. Etter at palsen har nådd en viss høyde, vil det inntre en nedbry- tingsprosess. Overflaten tørker ut, vege- tasjonen forsvinner mer eller mindre, den slår sprekker og solstrålene absor- beres lettere slik at tiningen trenger dypere ned. Litt etter litt raser så kan- tene ut, og til sist kan hele palsen smelte og etterlater seg en vassdam som i sin tur gror igjen.

Palsundersøkelser i Kautokeino.

I forbindelse med annet arbeid sommeren 1977 fant jeg diatomejord (kisel- gur) i en pals på Stuorajægge (Stor- myra) ved Kautokeino. Diatomejord er et sediment av kiselalger transportert riing fra diatomefloraen finnes som sediment både i sjøvann, brakkvann og ferskvann.

Myrområdet ligger på vestsiden av et stort vann (Stuorajavvri), ca. 16 km nordvest for Kautokeino kirkested. Den geografiske beliggenhet er 69° 7' N.br.

og 22° 45' E. 1. I forbindelse med lands-

(3)

Pelsmur i Varangerbotn, Nesseby. Erosjon og utsmeLting langs palskantene.

Fot. P. H.

planen for verneverdige myrer og våt- marker er et stort område av myrene i dette strøket registrert og foreslått ver- net.

Vannet ligger 374 m.o.h. og således over den marine grense. Diatomefunnet i palsen ligger ca. 900 m fra vannet og ca. 15-16 m høyere enn dette. Myra her ligger i noe helling og er tydelig soligent påvirket. De viktigste myrtyper i om- rådet er lyngmyr med palser, krattmyr med dominans av dvergbjørk og vier, grasmyr av starrtypen og bjørkeskog- myr. Når det gjelder betydningen av den soligene innflytelse på myra er å bemerke at fjellgrunnen i strøket består av forskjellige bergarter fra prækam- briske formasjoner som er lite under- søkt.

Finnmarksvidda har et tørt kontinen- talt klima hvor lufttemperaturens års- middel er ca. - 3° C, og middels ned- børshøyde er vel 300 mm. Sommeren er relativt varm og kort, og vinteren kald

og lang. Det er bare de 4 månedene mai-august at middeltemperaturen ligger på plussgrader. Fra normaltempera- turens passering av 0° om «våren» til

o

⁰ om «høsten» er det 149 dager. Man får 43 dager «vår» (0°-6° C), 57 dager

«sommer» (10°-12,9° C) og 49 dager

«høst» (10°-6° C) for strøket Kauto- keino. Dette er nokså grove klimagrup- peringer, og det er betydelige lokale variasjoner på vidda. Men tallene viser at vi befinner oss i et landområde hvor frostfenomenene i jorda spiller en stor rolle både for flora og fauna og men- neskelige aktivi teter.

Prøver av diatomejorda ble sendt til prof. dr. Karlhans Gottiict», Universite- tet i Hohenheim, Forbundsrepublikken Tyskland. Av en spesialist på området - fru prof. dr. Korber-Grohne ved sam- me universitet - ble det fastslått at prøven inneholdt 96 % ferskvannsdiato- meer, Tidligere er det ikke observert diatornejord i myr eller palser i den

(4)

nordligste del av landet. Diatomeavset- riinger er derimot kjent fra andre jord- boniteter i Finland i strøk mellom 67 og 68° nordlig bredde.

Det ble derfor besluttet å foreta en systematisk utgraving og vitenskapelig undersøkelse av palsen. Professor Gott- lich sa seg villig til å forestå arbeidet, og Det norske jord- og myrselskap stilte teknisk hjelp til disposisjon.

Utgravingen av palsen har foregått i korte perioder i 1978 og 1979, og det foreligger nå en foreløpig melding om undersøkelsene fra professor Gottlich. I det etterfølgende skal gis en orientering om de viktigste resultater av analysene og meldingen.

For det første viser analysene av prø- ver fra 1978 at det her kan dreie seg om et interessant nøkkelobjekt når det gjelder forskingen av den postglaciale landskapshistorie på Finnmarksvidda.

For å løse den foreliggende problema- tikk ble det nødvendig å fortsette felt- arbeidene i 1979, samt å innlede sam- arbeid med flere spesialister på ulike områder (C¹⁴og 3H-dateringer, diatome- analyser, pollen- og sporeanalyser).

Den undersøkte pals har nærmest en oval form ( 40 x 28 m) og en høyde på 2,26 m. Torvlagets tykkelse til permafrost var 70 cm under en erosjonsfor- dypning på palsens topp. Under en liten flark (tjønn) ved siden av palsen er dybden til permafrost 200 cm. I omgi- velsen av palsen er myrlagets tykkelse til sandundergrunnen ca. 100 cm. Re- lieffet av den mineralske myrunder- grunn i området er således nokså ujevn.

Prøver fra permafrostprofilet ble tatt ut med motorsag til ca. 100 cm dybde.

Derunder ble det til 95 cm dybde tatt ut prøver med isbor, slik at det totalt er tatt ut prøver av permafrost til 195

Diatomejord i pals. Stourajægge, Kautokeino.

Fot. P. H.

(5)

Sprekkdannelser etter frost og uttørking av palsoverflaten.

Stourajægge, Kautokeino.

Fot. P. H.

cm dybde i palsen uten at en kom ned i undergrunnen. I løpet av kommende sommer (1980) vil en med annet redskap forsøke å få tatt ut prøver fra dypere torvlag og ned til undergrunnen.

De prøver som hittil er uttatt viser at det dreier seg om en tredelt syklus av ombro-soligene torvlag (8-35 cm), vannansamling med masseforekomst av diatomeer (ca. 5 cm) og et brannsjikt (2-5 cm).

Radiokrabondatering (C14) av torvprø- ver fra 1978 viste en alder på 2080

±

50 år B.P. for det øvre sjikt og 7700

±

55 år B.P. for sjiktet nærmest permafrostlaget. (B.P.): before present): før nåtid (1950)). Den første datering blir følgelig ca. 1130 år f. Kr. og den andre ca. 5750 år f.Kr. (4).

I 1979 ble det tatt ut prøver av torv og diatornejord for C¹⁴-datering samt 3u-datering av vann fra torv i ulik

dybde i permafrostlaget, samt fra vassdam ved siden av palsen. I tillegg til disse prøver er det også tatt ut mate- riale til botaniske analyser. Resultatet av disse analyser vil foreligge i en ende- lig melding i 1981.

Det er en rekke åpne spørsmål og interessante problemer som knytter seg . til palsdannelse og Finnmarksviddas landskapshistorie. Det foreliggende ma- teriale kan gi et svar på mulighetene for datering av palsene. Videre proble- matikken omkring den tredelte lagde- ling - torv-diatomejord-brannsjikt . Hva brannsjiktet angår vil det være av interesse å få undersøkt om det er opp- stått etter menneskelig aktivitet, eller som følge av myrbrann etter lynned- slag. Interessant i denne forbindelse er det å bemerke at ikke langt fra myra er det påvist spor etter en boplass fra tiden omkring den yngre steinalder.

(6)

LITTERATUR 1. Otto Saivigsen: «Ottar» nr. 110, 1979.

Tromsø Museum.

2. Kari-Dag Vorren: «Ottar» nr. 51, 1967.

Tromsø Museum.

3. LØddesøi og LØmsland: Orienterende tele- undersøkelser på myr i sør-Varanger, Medd. fra Det norske myrselskap, nr. 4-39.

4. Kari-Dag Vorren og Brynhild Vorren: The problem of dating a palsa etc. Astarte, 8, 1975.

Forsøk med strandrøyr

Aase, K., Sundstøl, F. og Myhr, K.

1977. Forsøk med strandrøyr og nokre andre grasarter.

Forskning og forsøk i landbruket 28 (5): 575-604.

gras med grov og stiv stengel. Strand- røyrplanten har eit kraftig rotsystem, Strandrøyr er eit høgvakse, bladrikt som kan hente vatn og næring frå stort djup. Karakteristisk for strandrøyr er elles dei underjordiske stengelutløpa- rane, som armerer matjordsjiktet slik at det får relativt stor bereevne.

Strandrøyre er ein av dei aller va- rrgaste grasartene vi kjenner, og difor har somme rekna det for eit ugras, til liks med kveke.

I åra 1970-1976 vart utført i alt 22 markforsøk for samanlikning av strand- røyr, timotei, engsvingel, engrapp og rausvingel på Sør- og Vestlandet. Dei fleste forsøka vart utførde i bygder der det ofte er overvintringsvanskar. Fem forsøk vart hausta i seks år, seks i fem år, to i fire år, åtte i tre år og eitt i to år.

I tillegg til fastsetting av tørrstoff- avlingar i markforsøka vart utført kje- miske analyser og meltingsforsøk med sauer.

Dessutan vart granska m.a. kor fort frøet spirte, vekst og avling i attleggs- året, tilhøvet mellom blad og stengel og vekstrytme hjå ulike strandrøyrpo- pulasj onar.

Amerikansk strandrøyr har i medel Amerikansk strandrøyr er tilpassa vekstvilkåra i kyst- og fjordbygdene på Sør- og Vestlandet, men inne i dal- og fjellbygdene er det tydeleg at stadeigne ' strandrøyrpopulasjonar står best.

:Strandrøyr taler og gir att for ster- kare gjødsling enn timotei.

Strandrøyr inneheld vesentleg meir protein enn dei andre grasartene.

Meltingsforsøk med sauer viser at meltegraden for organisk stoff og energi er lågare i strandrøyr enn i høy frå engsvingel/timotei. Trevler og N-frie eks- traktstoff er vesentleg mindre melteleg i høy og strandrøyr enn i engsvingel/

timoteihøy. For råprotein er funne hø- gast meltingskoeffisientar i strandrøyr.

Ved hausting like før skyting er før- steslått av strandrøyr relativt lett melteleg samanlikna med engsvingel og timotei. Ved hausting etter skyting er strand- røyr vesentleg tyngre melteleg enn dei andre grasartene.

Frø av strandrøyr spirer seinare enn frø av timotei og engsvingel, og strand- røyrplantene er såleis meir plaga av konkurranse frå ugras og eventuell dekkvekst i attleggsåret.

Det vert tilrådd å så strandrøyret utan dekkvekst, og å sprøyte mot ugras når det er naudsynt. Når strandrøyret vert sådd i midten av mai, kan det gi stor avling av silogras alt første sommaren.

Norsk strandrøyr har vesentleg meir blad og mindre stengel enn både timotei og amerikansk strandrøyr.

I amerikanske forsøk er vist at somme sortar av strandrøyr inneheld så mykje alkaloid at det går ut over foropptaket.

I vårt land er det truleg at alkaloid- innhaldet i strandrøyr spelar mindre rolle, ettersom vi har eit kaldare og vå- tare klima.

best. Jamført med dei andre artene har strandrøyret hevda seg betre etter kvart som engene vart eldre.

for alle forsøk og år gitt 10 % større Fortsettelse sida 80