Tone Fløtten og Axel West Pedersen
Sikkerhetsordninger
i det norske arbeidsmarkedet
Fafo-rapport 207
© Forskningsstiftelsen Fafo 1996 ISBN 82-7422-168-0
Omslag: Agneta Kolstad Omslagsfoto: NTB-foto Trykk: Falch Hurtigtrykk
Innhold
Forord ... 5
Kapittel 1 Innledning ... 7
Kapittel 2 Tjenestepensjoner: utvikling og rammebetingelser .... 11
2. 1 Forholdet mellom folketrygd og tjenestepensjon ............... 11
2.2 Endringer i rammebetingelsene ... , ... 19
2.3 Tjenestepensjonens betydning for arbeidstakerne ... 22
Kapittel 3 Resultater fra bedriftsundersøkelsen ... 29
3. 1 Introduksjon til undersøkelsen ... 29 3.2 Pensjonsordninger .. . .................. . . ............... 32
3.3 Andre tilleggsgoder ................................. 44
Kapittel 4 Resultater fra individundersøkelsen: Omfang og holdninger ... 47
4. 1 Omfanget av tjenestepensjonsordninger .................... 48
4.2 Medlemskap i tidligere arbeidsforhold ... 52
4.3 Privat forsikring ....... . ... . ............. 53
4.4 Er folketrygden tilstrekkelig? ............ 54
4.5 Er tjenestepensjonene tilstrekkelige? ... . ..... . ....... 58
4.6 Sammenlikning av økonomisk sikkerhet ... 61 4.7 Villighet til å prioritere høyere pensjon på bekostning av lønn ....... 63
4.8 Ønsket pensjonsalder ... 65
Kapittel 5 Oppsummering ... 67
Litteratur ............ . ............... 71
Vedlegg 1 Spørreskjema til bedriftsundersøkelsen OPINION AS ... 72 Vedlegg 2 Nærmere om utvalget, frafall og veieprosedyrer .... ... 76
Vedlegg 3 OPINION AS ....... . ................................. 77
Vedlegg 4 Nærmere om holdningsundersøkelsen ... 80
Forord
Sosiale trygghetsordninger opprettet på den enkelte arbeidsplassen utgjør et viktig supplement til det offentlige velferdstilbudet for store grupper av lønnstakere.
Hensikten med denne rapporten er å utdype og oppdatere den allerede eksisterende kunnskapen om den arbeidsmarkedsbaserte velferden med særlig vekt på tjeneste
pensjon.
Fafo har tidligere dokumentert hvordan tjenestepensjonsordningene økte i utbredelse på 70- og 80-tallet og hvordan deltakelsen i slike ordninger var skjevt fordelt blant lønnstakerne. Spørsmålet er om disse tendensene har blitt forsterket de siste årene, blant annet som følge av de innstrammingene i Folketrygdens til
leggspensjonssystem som trådte i kraft fra 1 992. Rapporten analyserer den tilgjen
gelige statistikken for tjenestepensjonsordningene i offentlig og privat sektor og den presenterer materiale fra to ferske intervju-undersøkelser: en rettet mot et represen
tativt utvalg av private bedrifter og en rettet mot et utvalg av lønnstakere. Prosjektet er finansiert av Landsorganisasjonen i Norge og Samvirke Forsikring.
I prosjektarbeidet har vi hatt stor glede av prosjektets referansegrupper, som har bestått av Øyvind T. Hansen, Magne Nedregård, Stein Reegård og Karl Seip fra LO samt Sivert Bjørndalsæter, Geir Gustavsen, Hilde Wærnes Jensen og Erik Roth Nielsen fra Samvirke Forsikring. En takk til denne gruppa for innspill og diskusjoner. Vi takker også Fafos publikasjonsavdeling for sin innsats med å ferdig
stille rapporten for trykking.
Oslo, november 1 996 Tone Fløtten
Axel West Pedersen
Kapittel 1 Innledning
Folketrygden er ikke enerådende når det gjelder å tilby sosiale trygghetsgoder til lønnstakerne. Velferdsordninger som er etablert på den enkelte arbeidsplassen eller i en bestemt del av arbeidsmarkedet, utgjør en stor og økende del av det totale velferdstilbudet i Norge (Hippe og Pedersen 1 992) . På 1 980- og begynnelsen av 1 990-tallet ble det gjennomført studier som viste at omfanget av arbeidsmarkeds
baserte velferdsgoder var i vekst her i landet (Hippe og Pedersen 1 992, Hippe og Nergaard 1995), og det ble påvist at disse velferdsgodene var meget skjevt fordelt i befolkningen.
Tjenestepensjonsordningene som finnes i offentlig og privat sektor, er det klart viktigste av disse sosiale trygghetsgodene, og både deres utbredelse blant lønns
takerne og deres økonomiske betydning økte på 80-tallet, på tross av den fortsatte utbyggingen av folketrygdens tilleggspensjoner. I 1 992 ble det for første gang siden etableringen av folketrygden i 1 967 strammet betydelig inn i folketrygdens tilleggs
pensjonssystem, noe som antakelig har gitt enda større spillerom for tjenestepen
sjonsordninger, og gjort medlemskap i en slik ordning enda viktigere for det framtidige inntektsnivået som pensjonist.
I forbindelse med regjeringens velferdsmelding (St.meld. nr. 35 1 994-95), ble spørsmålet om arbeidsdelingen mellom offentlig og privat velferd satt på dags
ordenen. Meldingen slår fast at folketrygden er og fortsatt skal være hovedpillaren i velferdssystemet vårt. Samtidig vies tjenestepensjonsordninger mye plass i velferds
debatten. Sentrale spørsmål har for eksempel vært om tjenestepensjonsordninger fortsatt skal favoriseres i skattereglene, om regelverket skal endres slik at offentlige og private tjenestepensjonsordninger blir mer like hverandre, om man skal gå over til nye former for finansiering av ordningene (fra ytelsesbaserte til innskuddsbaserte ordninger), og hvordan tjenestepensjonsordninger kan utformes slik at de ivaretar målsettingene i arbeidslinja. På bakgrunn av den interessen som legges for dagen når det gjelder de arbeidsmarkedsbaserte velferdsordningene, er det grunn til å se nærmere på hvordan dette markedet har utviklet seg på 1 990-tallet. Det er tema for denne rapporten.
Vi ser nærmere på noen av de velferdsordningene som tilbys i norsk arbeidsliv, med særlig vekt på tjenestepensjonsordningene. Rapporten reiser fire hovedspørsmål:
• Har deri veksten i arbeidsmarkedsbaserte pensjonsordninger som ble regis
trert på 1 980-tallet holdt seg - eller har den flatet ut?
• Hvilke velferdsordninger tilbys arbeidstakerne gjennom ansettelsesforholdet, og hvordan er ordningene utformet?
• Hva kjennetegner utbredelsen av tjenestepensjoner blant norske arbeids
takere, og hvilke grupper av arbeidstakere har tilgang til slike pensjonsord
ninger?
• Hva kjennetegner arbeidstakernes holdninger til tjenestepensjonsordninger, og i hvilken grad etterspør norske arbeidstakere pensjonsytelser i tillegg til folketrygden?
Vi prøver så langt det er mulig kartlegge LO-medlemmenes situasjon i forhold til utbredelsen og fordelingen av pensjonsordninger og andre trygghetsgoder som tar sikte på å erstatte eller supplere ytelsene fra folketrygden.
Begrepsavklaring
Det finnes ikke ett enkelt begrep for å omtale den formen for velferdsordninger vi skal studere i denne rapporten. Vi har allerede brukt flere ulike uttrykk som «ar
beidsmarkedsbasert velferd», «trygghetsgoder» og «tjenestepensjon» for å benevne temaet for rapporten. Uten at vi skal gå inn på en detaljert begrepsdiskusjon, vil vi presisere at det som gjøres til gjenstand for denne undersøkelsen, ikke er de obliga
toriske velferdsordningene som omfatter hele befolkningen eller alle lønnstakere (så som folketrygdpensjoner). Vi konsentrerer oss om de tilleggsordningene i arbeids
markedet som er knyttet til den enkeltes rolle som ansatt hos en bestemt arbeidsgi
ver eller i en bestemt del av arbeidsmarkedet. Disse ordningene kan enten være et frivillig tilbud fra arbeidsgiver, eller de kan være regulert gjennom avtaler mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. De arbeidsmarkedsbaserte ordningene er en del av den totale avlønningen, de er knyttet til arbeidskontrakten, og de supplerer (eller erstat
ter) offentlig sosialpolitikk.
Datagrunnlag
For å kunne beskrive omfanget og fordelingen av pensj onsordninger og andre tilleggsordninger i arbeidsmarkedet, har vi behov for data både på bedrifts- og på individnivå. Data på bedriftsnivå er nødvendig for å innhente opplysninger om
hvordan de enkelte velferdsordningene er utformet. Dette er opplysninger den enkelte arbeidstakeren sjelden kan gi selv. På den annen side er data på individnivå nødvendig for å avdekke omfanget og fordelingen av tilleggsordninger blant norske arbeidstakere.
Analysene og drøftingene i rapporten er i hovedsak basert på data fra to undersøkelser gjennomført av Opinion NS i forbindelse med dette prosjektet. For det første ble det i mai 1 996 gjennomført en undersøkelse i 600 norske bedrifter, der bedriftsleder eller personalleder ble stilt en rekke spørsmål for å avdekke bedrif
tens tilbud av arbeidsmarkedsbaserte velferdsordninger. For det andre ble det på Opinions omnibusundersøkelse i juni 1996 stilt en del spørsmål for å avdekke norske arbeidstakeres holdninger til økonomisk sikkerhet generelt og tjenestepensjons
ordninger spesielt. I tillegg vil data fra denne omnibusundersøkelsen bli brukt til å danne et bilde av hvordan tjenestepensjonsordninger og private pensjonsforsikrin
ger er fordelt i den yrkesaktive befolkningen. Nærmere beskrivelse av datamaterialet samt spørreskjemaene ligger som vedlegg til rapporten. Som en bakgrunn for analysene av datamaterialet har vi også brukt opplysninger fra forsikringsselskaper og pensjonskasser for å vise omfanget av og utviklingen i tjenestepensjonsordnin
ger.
Gangen i rapporten
I kapittel 2 gir vi en kort beskrivelse av velferdsordninger i arbeidsmarkedet, med spesi
ell vekt på tjenestepensjonsordninger. Vi går kort gjennom utformingen av ordninge
ne, og diskuterer utviklingen i deres utbredelse og økonomiske betydning fra begynnel
sen av 70-tallet og fram til i dag. Videre drøfter vi utviklingen i rammebetingelsene for tjenestepensjonsordninger, samt de viktigste endringene som ble foreslått i velferdsmel
dingen på dette området. Endelig viser vi på ulike måter hvilken verdi tjenestepensjons
ordninger har for de ansatte som er medlemmer av en slik ordning.
I kapittel 3 presenteres resultatene fra bedriftsundersøkelsen, som tar sikte på å kartlegge utbredelsen og utformingen av sentrale velferdsgoder blant bedrifter i det pri
vate arbeidsmarkedet. Hovedvekten legges på å kartlegge variasjon i tjenestepensjons
ordningenes utbredelse og kvalitet i ulike deler av det private arbeidsmarkedet. Et vik
tig spørsmål som har oppstått i forbindelse med innstrammingene i folketrygdens tilleggspensjonssystem i 1 992, er i hvilken utstrekning private arbeidsgivere har valgt å tilpasse eventuelle tjenestepensjonsordninger slik at innstrammingene i folketrygden blir helt eller delvis kompensert for de ansatte.
Kapittel 4 er viet individundersøkelsen. Vi gir først et bilde av hvordan tjenestepensjoner og private pensjonsforsikringer er fordelt i den yrkesaktive befolknin
gen, før vi går over til å diskutere i hvilken grad folk er fornøyde med den økonomiske
sikkerheten folketrygd og tjenestepensjonsordninger gir. Vi ser også nærmere på hvor
dan folk vurderer sin egen økonomiske sikkerhet i forhold til hvordan de tror andre er sikret, og vi drøfter deres ønsker i forbindelse med egen pensjonsalder.
I siste kapittel oppsummerer vi de viktigste funnene i undersøkelsene.
Kapittel 2
Tjenestepensjoner:
utvikl ing og rammebetingelser
2.1 Forholdet mellom folketrygd og tjenestepensjon Dagens norske pensjonssystem har som kjent flere pillarer. For det første mottar alle borgere en minstepensjon fra staten, uavhengig av innsats i yrkeslivet. For det andre har personer som har vært yrkesaktive, rett til en offentlig tilleggspensjon som står i et gitt forhold til tidligere innsats og inntekt. For det tredje tilbyr mange arbeids
givere medlemskap i en kollektiv pensjonsordning gjennom arbeidskontrakten, og for det fjerde har folk mulighet til selv å kjøpe individuelle pensjonsforsikringer.
Tjenestepensjonsordninger som bare omfatter ansatte hos en bestemt arbeids
giver - for eksempel staten eller en privat bedrift - har en lang historie i Norge.
Statens Pensjonskasse ble etablert i 1 9 17, og samme år ble det opprettet et privat forsikringsselskap som tilbød kollektive forsikringsordninger til private bedrifter som ønsket å sikre sine betrodde medarbeidere (funksjonærer) en løpende pensjon i alderdommen.
Utbyggingen av det offentlige alderspensjonssystemet i Norge, som for alvor begynte med innføringen av alderstrygden i 1 936, og som (foreløpig) kulminerte med etableringen av folketrygden i 1 967, har bidratt til å endre tjenestepensjons
ordningenes rolle i det samlede pensjonsystemet. I dag fungerer tjenestepensjon
sordningene og individuell pensjonforsiking primært som et supplement til folke
trygdens grunn- og tilleggspensjoner - men vel å merke et supplement som øker i betydning både for den enkelte og som et ledd i det samlede pensjonssystemet.
Da folketrygdens tilleggspensjonssystem ble innført i 1 967, var det en utbredt forventning om at pensjonsordninger for bestemte grupper av lønnstakere gradvis ville miste sin betydning, ganske enkelt fordi det nye folketrygdsystemet var utformet med henblikk på å gi alle lønnstakere en alderspensjon som var tilnærmet på høyde med nivået i de eksisterende tjenestepensjonsordningene. Man antok derfor at tjenestepensjonsordningene langt på vei ville bli overflødige, når det nye generelle tilleggspensjonssystemet var fullt utbygd. Slik gikk det imidlertid ikke. Tjeneste
pensjonsordningene for ansatte i offentlig og privat sektor fortsetter å utgjøre et vesentlig element i det samlede norske pensjonssystemet, og medlemskap i en slik ordning vil ofte ha stor betydning for inntektsnivået i alderdommen.
Før vi går over til å presentere noen hovedtall for utviklingen i tjenestepensjons
ordninger og i individuelle pensjonsforsikringer de siste tiårene, skal vi kort gjøre rede for viktige hovedtrekk ved dagens tjenestepensjonsordninger i henholdsvis offentlig og privat sektor.
Hva er tjenestepensjon?
I offentlig sektor er det tilnærmet hundre prosent dekning av tjenestepensjons
ordninger. Statsansatte samt ansatte i skoleverket er omfattet av Statens Pensjons
kasse, mens kommunalt ansatte er forsikret enten i Kommunal Landspensjonskas
se (KLP) eller - for enkelte kommuner og fylkeskommuner - i såkalt frittstående kommunale pensjonskasser. Det er bare en del deltidsansatte (mindre enn 1 4 timer ukentlig arbeidstid i staten) samt helt nyansatte / vikarer som er holdt utenfor.
Tjenestepensjonsordningene for offentlig ansatte er stort sett like med hensyn til beregningen av pensjonsytelsene og vilkårene for de forsikrede lønnstakerne. Den viktigste forskjellen innad i offentlig sektor har å gjøre med finansieringsformen:
Utbetalingene fra Statens Pensjonskasse finansieres løpende over statsbudsjettet, mens de kommunale pensj onsordningene er fondsbaserte, slik at det hvert år innbetales midler på vegne av de ansatte til dekning av de framtidige pensjons
forpliktelsene. Både Statens Pensjonskasse og de kommunale ordningene sikter mot å gi medlemmene en samlet alderspensjon på 66 prosent av sluttlønnen etter minimum 30 års opptjeningstid.! Utbetalingene fra Statens Pensjonskasse og fra de kommunale tjenestepensjonsordningene er samordnet med ytelsene fra folketryg
den, slik at tjenestepensjonsordningene fyller opp gapet mellom det den ansatte har krav på fra folketrygden, og målsettingen om 66 prosent dekning i forhold til sluttlønnen. De offentlige tjenestepensjonsordningene opererer med et såkalt
«knekkpunkt», slik at inntekter som er mer enn åtte ganger høyere enn folketryg
dens grunnbeløp (G), bare teller med en tredjedel i pensjonsgrunnlaget. Inntekter over 1 2 G teller ikke med i pensjonsgrunnlaget i det hele tatt, slik tilfellet også er i folketrygdens tilleggspensjonsystem (se for øvrig figur 2.5 senere i dette kapitlet) . I tillegg til alderspensjon yter de offentlige tjenestepensjonsordningene uføre- og etterlattepensjon.
Samordningen mellom de offentlig ansattes tjenestepensjonsordninger og folketrygden skjer etter et såkalt brutto-prinsipp. Det innebærer at eventuelle endringer i folketrygdens pensjonssystem ikke får direkte konsekvenser for med
lemmene i de statlige og kommunale tjenestepensjonsordningene. Målsettingen om en samlet pensjon på 66 prosent av pensjonsgrunnlaget gjelder uansett hva som måtte skje med folketrygdens ytelser.
1 E n ke lte frittståe n d e kom m u n a l e pe nsjonskasser s i kter mot en h øyere sa m l et pensjonsproe sent.
I privat sektor er det opp til den enkelte bedriften å opprette og utforme en eventuell pensjonsordning. Som vi skal se i kapittel 3, varierer utbredelsen av tjeneste
pensjonsordninger mellom ulike deler av det private arbeidsmarkedet. For at be
driften og de ansatte skal få skattefradrag for premieinnbetalinger til en tjenestepensjonsordning, må imidlertid ordningen tilfredsstille et sett av regler fastsatt med hjemmel i skatteloven. Dagens regler for private tjenestepensjons
ordninger har vært i kraft siden 1968, og de setter på en rekke områder strenge krav til utformingen av slike ordninger. En privat tjenestepensjonsordning (TPES-ord
ning) skal for eksempel være fullt ut fondsbasert, og den kan enten ta form av en kollektiv pensjonsforsikring tegnet hos et livsforsikringsselskap, eller aven selvsten
dig pensjonskasse opprettet av bedriften. Som hovedregel skal ordningen omfatte alle ansatte på bedriften, og pensjonsprosenten (inklusive pensjon fra folketrygden) må ikke være høyere for høytlønnede enn for lavtlønnede (<<proporsjonalitetsprinsi
ppet»). Det er ikke anledning til å gi kompensasjon for inntekter utover 12 G, og alderpensjon kan bare ytes fra fylte 67 år.2
Nesten alle private tjenestepensjonsordninger er samordnet med folketryg
den, og det vanligste er å ta sikte på en samlet pensjonsprosent inklusive folketryg
den, slik det også skjer i de offentlige tjenestepensjonsordningene.3 Størrelsen på denne pensjonsprosenten varierer imidlertid fra ordning til ordning, fra 60 prosent eller mindre i de mest beskjedne ordningene til 70 prosent eller mer i andre. Dagens regelverk legger ikke noen begrensninger på prosentsatsen - verken oppover eller nedover. Som vi skal se i avsnitt 2.3 nedenfor, innebærer samordningen at tjeneste
pensjonsordningene kompenserer for den «lavtlønnsprofilen» som er innebygd i folketrygdens pensjonssystem. Medlemskap i en tjenestepensjonsordning blir på denne måten - relativt sett - mer verdifull jo høyere lønn man har. Denne effekten er sterkere i de private tjenestepensjonsordningene enn i de offentlige, ettersom de aller fleste private ordningene sikter mot å gi samme pensjonsprosent for inntekter helt opp til 12 G, uten noe «knekkpunkt» underveis.
I motsetning til tjenestepensjonsordningene i offentlig sektor skjer samord
ningen på forhånd, med utgangspunkt i beregninger av en forventet framtidig folketrygdpensjon (såkalt netto-samordning). De private tjenestepensjonsordninger har dermed ikke innebygd noen automatisk kompensasjon, hvis det skulle vise seg
2 Det k a n g i s dispensasjon fra a l dersgrensen på 67 år for sær l i g utsatte yrkesgrupper. Dette er l i keve l meget sje ldent i privat sektor.
3 Samordningen kan også skje på en annen måte. Man kan for eksempel lage en ordning som
gir en viss - for eksempel ti prosent - kompensasjon for d e n d e l e n av i n ntekten som oversti
ger tre fjerdedeler av fol ketrygdens gru n n be l øp. Også en s l i k ord n i n g vi l i noen utstrekn i n g kom pensere for den <davt l ø n n sprofi len» som er i n ne bygd i fol ketrygden .
at ytelsene fra folketrygden blir større eller mindre enn forventet på grunn av forbedringer eller innstramminger i dens pensjonssystem.
Som et alternativ eller supplement til medlemskap i en tjenestepensjonsord
ning, er det mulig å tegne individuelle pensjonsforsikringer (EPES), der både innbetalt premie og avkastningen er skattefri fram til utbetalingstidspunktet. Også denne ordningen ble fastlagt i sin nåværende form i forbindelse med at folketrygden ble innført i 1968.
Utviklingen i pensjonsutbetalinger og premier
Om det norske pensjonssystemet var et blandingssystem da folketrygdens tilleggs
pensjonsystem ble etablert i 1967, så er det fortsatt et blandingssystem på midten av 90-tallet. Figur 2.1 viser utviklingen i de samlede utbetalingene fra offentlige og private tjenestepensjonsordninger og fra individuell pensjonsforsikring i perioden fra 1970 til 1994. De samlede «private» pensjonsutbetalingene er angitt i prosent av folketrygdens pensjonsutbetalinger.
Fig u r 2 . 1 Pensjonsutbetalinger fra tjenestepensjonsord n i nger og indivi d u e l l pensjonsforsi k
ring i p rosent av fol ketrygdens pensjonsutbeta l i nger. 1 970- 1 9944 Privat pensjon i prosent av fol ketrygdens
pensjonsutg ifter
25 r---�---�---�
20
1 5
1 0
5
o +---�---�---�---�---�
1 970 1975 1 980 1 985 1 990 1 994
4 Tal lene i denne og de følgende figuren e er hentet fra en d atabase om offentlige og p rivate pensjoner som er bygd opp på Fafo. Data basen bygger igjen på d ata fra en lang rekke kilder:
Ri kstrygd everket, Forsikri ngsforbundet, Statens Pensjonskasse, KLp, SSBs k red ittma r keds
statistikk med mere.
Folketrygden har stått for brorparten av de samlede pensjonsutbetalingene i hele denne perioden. Det var fram til midten av 80-tallet en tendens til at folketrygden økte sin dominans i det samlede pensjonssystemet, slik man kunne forvente etter utbyggingen av folketrygdens tilleggspensjonssystem. Bortsett fra et kraftig hopp i 1 974 falt de «private» pensjonsutbetalingene, målt i andel av folketrygdens pensjons
utgifter, gradvis fra i underkant av 2 1 prosent i 1 970 til en foreløpig bunn på vel 1 6 prosent i 1 985. Utbyggingen av tilleggspensjonssystemet har imidlertid hatt en overraskende svak fortrengningseffekt
Fra siste halvpart av 80-tallet har tendensen snudd, og utbetalingene av tjenestepensjon og individuelle pensjonsforsikringer har vokst betydelig raskere enn folketrygdens pensjonsutgifter. I 1 994 utgjorde de «private» pensjonsutbetalingen er nær 25 prosent av folketrygdens pensjonsutgifter. Sagt på en annen måte: Folke
trygdenstår i dag for om lag 80 prosent av de totale pensjonsutbetalingene, mens tjenestepensjon og privat forsikring til sammen står for 20 prosent.
Det er velkj ent at folketrygdens pensjonsutgifter har vokst raskt siden begynnelsen av 70-tallet. Realveksten i folketrygdens pensjonsutgifter fra 1 970 til 1 994 var på vel 300 prosent. Som det framgår av figur 2.2, er imidlertid de samlede
«private» pensjonsutbetalingene blitt nesten firedoblet i denne perioden, målt i faste 1 995-priser: fra fire og en halv milliard i 1970 til vel 1 7 milliarder i 1 994. Veksten i de private pensjonsutbetalingene har vært særlig rask fra siste halvpart av 80-tal
let og fram til i dag. Tjenestepensjonsordningene i offentlig sektor har i hele perioden
F i g u r 2.2 Utbeta lte pensjoner fra offe nt l i g e tjenestepensjonsord n i n ge r. private tjenestepen
sjonsord n i nger og i n divid u e l l e pensjonsfors i kr i n g e r 1 970- 1 994. M i l lio n e r 1 995-kro n e r Ind ivid u e l l forsikring • Offentlig tjenestepensjon M i l l ioner kroner III Privat tjenestepensjon
1 8000 ,---, 1 6000
1 4000 1 2000 1 0000 8000 6000 4000 2000 o
1 970 1 974 1978 1 982 1986 1 990 1994
stått for brorparten av pensjonsutbetalingene utenom folketrygden. I 1 994 var de samlede utbetalingene fra Statens Pensjonskasse og de kommunale pensjons ord
ningene på vel ti milliarder 1 995-kroner. Til sammenligning utgjorde utbetalingene fra private tjenestepensjonsordninger og fra helt individuelle pensjonsforsikringer henholdsvis fem og vel to milliarder kroner i 1994, men utbetalingene fra disse ordningene vokser meget raskt. Utbetalingene fra private tjenestepensjonsordllinger har blitt seksdoblet og utbetalingene fra individuelle pensjonsforsikringer tidoblet i perioden siden 1 970, målt i faste priser.
Størrelsen og sammensetningen av de private pensjonsutbetalingene til den nåværende pensjonistgenerasjonen, avspeiler i stor utstrekning historiske forhold:
ptviklingen i sysselsettingen i stat og kommune på 70- og SO-tallet, samt utbredelsen av private tjenestepensjonsordninger i de foregående tiårene
For å få et innblikk i den aktuelle betyd.o.ingen av private pensjonsordnin
ger for dagens yrkesaktive, er det mer relevant åse på utviklingen i premieinnbeta
lingene. Figur 2.3 viser utviklingen i de samlede premieinnbetalingene til fondsba
serte tjenestepensjonsordninger og til individuelle pensjonsforsikringer. Tallene for tjenestepensjonsordninger omfatter ordningene i privat sektor (kollektiv pensjons
forsikring og private pensjonskasser) og i kommunal sektor (KLP og frittstående kommunale pensjonskasser). Statens Pensjonskasse er derimot ikke inkludert, for
di denne, som tidligere nevnt, ikke er fondsbasert.
Figur 2.3 Totale premieinnbetalinger til fondsbaserte pensjonsordninger utenom folketryg
den. 1 97 0- 1994. Millioner 1995-kroner
Millioner 1 995 kroner • Tjenestepensjon 11/1 Individuell pensjonforsikring
25000 ,..---,
20000
15000
10000
5000
1970 o 1975 1980 1985 1990 1994
De totale årlige premieinnbetalingene til fondsbaserte private pensjonsordninger har økt fra vel fire milliarder 1995-kroner i 1 970 til vel 20 milliarder i 1 994. Premie
innbetalingene til kommunale og private tjenestepensjonsordninger har i seg selv økt fra tre og en halv til nesten 1 6 milliarder i 1 994. Veksten har vært særlig sterk i femårsperioden fra 1990 til 1 994, da premieinnbetalingene til fondsbaserte tjenes
tepensjonsordninger økte med ikke mindre enn 70 prosent. Dette er bemerkelses
verdig, særlig fordi andelen sysselsatte lønnstakere som er omfattet av slike ordnin
ger, ikke ser ut til å ha vokst noe særlig i denne perioden.
Medlemsutviklingen i offentlige og private tjenestepensjonsordn inger
En hovedgrunn tilveksten i pensjonsutbetalinger fra og premieinnbetalinger til private pensjonsordninger siden begynnelsen av 70-tallet, er en sterk økning i andelen av de sysselsatte som er medlem av en tjenestepensjonsordning. I 1 970 var bare en tredjedel av lønnstakerne med i en tjenestepensjonsordning, mens tallet på aktive medlemmer i offentlige og private tjenestepensjonsordninger i dag tilsvarer omtrent to tredjedeler av det totale antallet sysselsatte lønnstakere i Norge. Som det framgår av figur 2.4, var det særlig medlemstallet i offentlige tjenestepensjonsord
ninger som økte på 70-tallet, mens det på 80-tallet var en betydelig vekst i med
lemstallet i private tjenestepensjonsordninger.
Medlemsutviklingen i de offentlige tjenestepensjonsordningene er lettest å forklare. Den avspeiler rett og slett sysselsettingsveksten i offentlig sektor som var spesielt sterk på 70-tallet, og som har fortsatt på et lavere nivå på store deler av 80- tallet og første halvpart av 90-tallet.
Også i privat sektor har det vært en betydelig vekst i utbredelsen av tjenes
tepensjonsorpninger opprettet på initiativ av den enkelte bedriften/arbeidsgiveren.
Det totale antallet aktive medlemmer i kollektiv forsikring (ekskl. KLP) og i priva
te pensjonskasser, økte fra vel 300 000 i 1 980 til nærmere 500 000 ved inngangen til 90-tallet. Det er nok en del av denne veksten i privat sektor som kan tilskrives endringer i næringsstrukturen: Næringer og yrker med en lang tradisjon for tjenes
tepensjonsordninger, økte sin andel av den totale sysselsettingen i privat sektor på 80-tallet. Men det er neppe hele forklaringen. Tjenestepensjonsordninger ble mer vanlig i deler av det private arbeidsmarkedet som tidligere ikke hadde hatt full dek
ning av slike ordninger - særlig under høykonjunkturen midt på 80-tallet (Hippe og Pedersen 1992). I dag er i overkant av 40 prosent av lønnstakerne i privat sektor aktive medlemmer av en tjenestepensjonsordning. Hvis man ser bort fra grupper med en veldig løs tilknytning til arbeidsmarkedet, ogkonsentrerer målingen om fast ansatte i privat sektor, så kryper antakelig dekningsgraden godt over 50 prosent.
Det er verdt å merke seg at medlemsveksten har stagnert i første halvpart av 90- årene. De absolutte medlemstallene har vært noenlunde konstante siden 1 990, mens de siste årenes økning i tallet på sysselsatte lønnstakere har vært ledsaget av et visst fall i dekningsgraden med hensyn til tjenestepensjon. Faktisk har tallet på aktive medlemmer i private tjenestepensjonsordninger gått litt ned siden 1 990. Det kan altså se ut til at de nye arbeidsplassene som har blitt skapt i privat sektor de siste årene, har hatt en forholdsvis lav pensjonsdekning. Det er mulig at dette bildet vil endres om den nåværende høykonjunkturen stabiliserer seg og forsterkes, men det er ikke umiddelbart noe som tyder på at tjenestepensjonsordninger kommer til å bli vesentlig mer utbredt i årene som kommer.
Det er interessant å registrere at de samlede premieinnbetalingene til priva
te tjenestepensjonsordninger har økt meget raskt på 90-tallet, mens medlemstallet altså har stagnert og vist en svakt vikende tendens. Dette skulle tilsi at premieinn
betalingene per aktivt medlem har vokst meget kraftig. Hvis man deler de årlige premieinnbetalingene til private tjenestepensjonsordninger på antallet aktive med
lemmer som er registrert ved utgangen av året, så blir resultatet en gjennnomsnitt
lig premieinnbetaling per aktivt medlem på vel tolv tusen kroner i året i 1990. Denne gjennomsnittspremien hadde økt til vel 22 000 kroner i 1994 (faste 1 995-priser).
Kostnadene per aktiv! medlem i private tjenestepensjonsordninger ser altså ut til å ha økt med velsO prosent over de siste fem årene. Vi skal komme tilbake til mulige forklaringer på dette fenomenet.
Figur 2.4 Antall medlemmer i offentlige og private tjenestepensjonsordninger i prosent av totalt a nta II sysselsatte lønnstakere. 1970- 1995
Prosent av
sysselsatte lønstakere 100
90 80 70 60 50 40 30 20 10 O
Uten pensjonsordning. Offentlig sektor III Privat sektor
2.2 Endringer i rammebetingelsene
Det er vanskelig å si noe sikkert om hva som har forårsaket den sterke veksten i pensjonsordninger utenom folketrygden de siste tiårene. Arsaksbildet er svært sammensatt.
En viktig faktor er antakelig at folketrygden ikke har blitt fullt så generøs som man forestilte seg ved etableringen i 1967. Samtidig er det grunn til å anta at folk har fått større forventninger til inntektsnivået som pensjonist. Som vi skal se i kapittel 4, mener et stort flertall av de yrkesaktive at det er behov for å supplere pensjonsytelsene fra folketrygden. Endelig spiller selvsagt skattereglene en stor rolle.
Det er flere grunner til at folketrygden har blitt mindre generøs enn det var lagt opp til da ordningen ble etablert på slutten av 60-tallet. For det første har grunn
beløpet blitt underregulert i forhold til den alminnelige lønnsutviklingen de siste 25 årene. Dette innebærer at kompensasjonsnivået for lønnstakerne gradvis minker i forhold til den opprinnelige målsettingen (se Hippe og Pedersen, 199 1). For det andre er det et viktig, men mindre omtalt moment at det etterhvert har blitt vanlig med to inntekter - mot tidligere en -i familien. Poenget er at folketrygden relativt sett gir vesentlig dårligere uttelling for den moderne familien, som baserer seg på at begge ektefeller er yrkesaktive, enn for den tradisjonelle en-inntektsfamilien, der den yrkespassive hustruen mottar en egen inntekt for første gang ved oppnådd pensjonsalder i form av folketrygdens minstepensjon. For det tredje ble det som kjent strammet betydelig inn på folketrygdens tilleggspensjonssystem fra og med 1992.
Pensjonsprosenten ble senket fra 45 til 42 prosent, og inntekter over 6 G teller nå bare med en tredjedel i pensjonsgrunnlaget, mens grensen (<<skråtaket» eller «knekk
punktet») tidligere gikk ved S G. Virkningene av disse innstrammingene for en gift pensjonist med full opptjeningstid i folketrygden, er vist i figur 2.5 senere i dette kapitlet.
Den seneste innstrammingen i folketrygdens pensjonssystem kan naturlig nok ikke forklare hvorfor tjenestepensjonsordninger vant terreng på 70- og SO-tal
let. På den annen side var det på hele SO-tallet - fra nedsettelsen av det såkalte Tryg
definansieringsutvalget i 19S2 - en kontinuerlig debatt om nødvendigheten av å begrense den framtidige utgiftsveksten i folketrygden og beskjære (tilleggs) pensjons
systemet. Innstrammingene i folketrygdens tilleggspensjonssystem fra 1992 kan imidlertid bidra til å forklare en del av den veksten i premieinnbetalingene til fonds
baserte tjenestepensjonsordninger som har funnet sted de siste årene. Som vi skal se i kapittel 3, er en betydelig del av de eksisterende tjenestepensjonsordningene i privat sektor tilpasset slik at de gir full kompensasjon for innstrammingene i folke
trygden. Dette bidrar selvsagt til å drive kostnadene i været.
Når det gjelder den skattemessige stimuleringen av tjenestepensjonsordninger og helt individuelle pensjonsforsikringer, så har rammebetingelsene vært nokså stabile siden 1 968. Graden av skattestimulering har likevel blitt svekket på flere punkter i løpet av de siste ti årene. På slutten av 80-tallet ble det innført arbeidsgiveravgift på arbeidsgivers premie til en privat tjenestepensjonsordning, og den generelle skat
tereformen innebar at deltakelse i individuell pensjonsforsikring ble noe svakere stimulert enn tidligere.
I forbindelse med Velferdsmeldingen har regjeringen gått gjennom ramme
betingelsene for privat pensjonssparing, og foreslått en rekke endringer i det eksis
terende regelverket. Hovedbudskapet er likevel at de offentlig ansattes tjenestepen
sjonsordninger og den skattemessige stimuleringen av privat pensjonssparing skal opprettholdes, et standpunkt som også har bred tilslutning i Stortinget. Velferds
meldingen drøftet en lang rekke tilpasninger av regelverket for private tjenestepen
sjonsordninger:
• Overgang til direkte lovregulering. Regjeringen foreslår at dagens ordning med indirekte regulering via skattereglene erstattes med en egen lov for pri
vate tjenestepensjonsordninger. Dette forslaget fikk bred tilslutning i Stor
tinget, og det er nå nedsatt et utvalg som skal utforme et konkret forslag til lov om private tjenestepensjonsordninger.
• Pensjonsrett fra 67 år skal ikke lenger aksepteres som oppsigelsesgrunn.
Gjeldende rettspraksis gjør det i dag mulig for en bedrift med pensjonsord
ning å si opp sine medarbeidere når de fyller 67 år, med henvisning til at de er sikret alderspensjon fra denne alderen. Regjeringen forslår at rettstilstan
den endres med en lovbestemmelse som presiserer arbeidsmiljølovens hoved
regel om at alder ikke er saklig oppsigelsesgrunn før fylte 70 år.
• Krav om lengre opptjeningstid. Regjeringen foreslår at kravet til minste opptjeningstid i private tjenestepensjonsordninger utvides fra 30 til 40 år.
Det ble fra flere hold i Stortingets sosialkomite påpekt at dette innebærer forskjellsbehandling i forhold til de offentlig ansattes tjenestepensjonsord
ninger, der opptjeningstiden er 30 år. Et flertall i Sosialkomiteen bad derfor Regjeringen om å utrede en økning i opptjeningstiden fra 30 til 35 år i bå
de offentlige og private tjenestepensjonsordninger.
• Krav om lineær opptjening. Dagens system for beregning av premier i pri
vate tjenestepensjonsordninger innebærer at premiebelastningen øker meget sterkt fram mot pensjonsalderen - særlig i perioder med sterk nominell lønnsvekst. I det nye forslaget til lov for private tjenestepensjonsordninger vil det bli stilt krav om lineær opptjening, slik at premiebelastningen blir mer jevnt fordelt over yrkeskarrieren.
• Inkludering av midlertidig ansatte/deltidsansatte. Det foreslås å skjerpe kra
vene til å inkludere deltidsansatte i bedriftens pensjonsordning. En slik endring vil først og framst ha betydning ved en eventuell overgang til en lavere deltidsprosent / fulltidsstilling, der den ansatte vil kunne dra nytte av oppnådd ansiennitet i pensjonsordningen.
• Opptjening under ulønnede permisjoner. I 1 992 ble det innført en ordning i folketrygden for tildeling av opptjeningstid og pensjonspoeng for personer som er utenfor arbeidsmarkedet i forbindelse med omsorgsoppgaver overfor barn og pleietrengende. I de offentlig ansattes tjenestepensjonsordninger finnes det visse muligheter for å medregne opptjeningstid i forbindelse med ulønnede permisjoner. Regjeringen foreslår at det skal stilles krav om opptjening under ulønnede permisjoner i private tjenestepensjonsordninger.
• Åpning for innskuddsdefinerte ordninger. Det såkalte Hylland-utvalget (NOU 1 994:2) foreslo i 1 994 at det skulle åpnes for skattestimulering av såkalte innskuddsdefinerte pensjonsordninger, som hittil ikke har vært omfattet av reglene for private tjenestepensjonsordninger. Regjeringen gikk imot å innføre en slik mulighet i Velferdsmeldingen, men fikk ikke medhold på dette punktet under Stortingets behandling av meldingen. I det kommen
de forslaget til lov om private tjenestepensjonsordninger vil det bli åpnet for etablering av innskuddsdefinerte tjenestepensjonsordninger.
• Innføring av «knekkpunkt»/begrensninger i pensjonsprosentene. I dagens regelverk finnes det ingen begrensninger for størrelsen på den samlede pensjonsprosenten i private tjenestepensjonsordninger, og «proporsjonalitets
prinsippet» betyr at tjenestepensjons-ordningene fru-anledning til å motvirke omfordelingsprofilen i folketrygden. Regjeringen foreslår her at det innføres visse begrensninger på det samlede kompensasjonsnivået: 90 prosent for inntekter mellom 6 og 9 G, og 60 prosent mellom 9 og 1 2 G. Det er der
med snakk om å innføre et knekkpunkt av en annen type enn det som fin
nes i folketrygden og i de offentlige tjenestepensjonsordningene. En privat 60-prosentsordning vil etter dette forslaget kunne vedvare uendret, med den samme ugunstige fordelingsprofilen vis-a-vis ansatte på lavere lønnsnivåer.
De endringene i rammebetingelsene for tjenestepensjonsordninger som det er lagt opp til etter Stortingets behandling av Velferdsmeldingen, vil på en del områder bidra til å styrke rettighetene til de lønnstakerne som er omfattet av slike ordninger.
Derimot har de liten betydning for å løse det viktigste problemet med dagens tjenestepensjonsrdninger, sett fra et lønnstakersynspunkt: at nær halvparten av lønns
takerne i privat sektor jobber på bedrifter der det ikke finnes noen pensjonsordning i det hele tatt.
2.3 Tjenestepensjonens betydning for arbeidstakerne
Framveksten av tjenestepensjonsordninger og andre sosiale goder har medført at en stadig større andel av arbeidsgiverens utgifter utgjøres av indirekte kostnader, som kommer i tillegg til de direkte lønnskostnadene. Disse indirekte kostnadene er delvis knyttet til obligatoriske ordninger, der arbeidsgiver er pålagt å betale premie til sosialforsikringssystemet. Arbeidsgiver må for eksempel betale arbeidsgiveravgift til folketrygden, og er videre forpliktet til utbetalinger ved sykdom, fødsler, ferier og lignende. I tillegg til disse obligatoriske utgiftene, er det en vesentlig mengde frivillige eller avtalebaserte ordninger som øker de indirekte lønnskostnadene. Kollektive tjenestepensjoner er en slik form for frivillige eller avtalebaserte ordninger.
I diskusjonen om tjenestepensjonsordningene er det ofte uklart hvordan disse ordningene skal vurderes. Skal de forstås som et lønnsgode man betaler med lavere direkte lønn, eller som et sosialpolitisk tiltak? Hva slags perspektiv man anlegger på ordningene, har betydning for holdningene til måten de er utformet på. Dersom de ses som et sosialpolitisk tiltak, kan man for eksempel mene at de er et gode som skal fordeles mest mulig likt blant arbeidstakere, ut fra et prinsipp om at alle skal ha lik tilgang til velferdsgoder. Dersom ordningene heller ses som et lønnsgode, kan det være lettere å forsvare at de bidrar til å reprodusere arbeidslivets inntektsforskjell inn i pensjonisttilværelsen. Fra myndighetenes side blir det understreket at tjenes
tepensjoner er å betrakte som et lønnsgode. I Velferdsmeldingen sier regjeringen at
«tjenestepensjoner må ( . . ) ses som en del av de samlede lønns- og arbeidsvilkår»
(St.meld. nr.35 1994-95, s. 23 1). Samtidig er det mye diskusjon om ordningenes utforming, og flere har kritisert den skj eve fordelingen av godet blant norske arbeidstakere.
Vi vil ikke gå nærmere inn på diskusjonen om hvordan tjenestepensjoner skal vurderes, som indirekte lønn eller sosial ytelse. Tjenestepensjoner vil uansett ha denne dobbeltheten ved seg. Vi skal derimot ved hjelp av forskjellige figurer illustrere hva medlemskap i en tjenestepensjonsordning betyr for en arbeidstaker.
Tjenstepensjonenes betydning for kompensasjonsnivået
Tidligere har vi vært inne på hvordan folketrygden endret sitt regelverk i 1992.
Denne endringen har hatt som konsekvens at yrkesaktive tjener opp mindre tilleggs
pensjon i folketrygden, og at de dermed får lavere pensjonsutbetalinger derfra. I mange tilfeller er tjenestepensjonsordningene utformet slik at de skjermer medlem
mene mot de negative effektene av nedskjæringer i folketrygden. Bruttogarantien i offentlig sektor medfører at det automatisk kompenseres for nedskjæringer i folke
trygden. Offentlig ansatte er garantert en pensjon på 66 prosent av pensjons-
grunnlaget, uansett hva som skjer med folketrygden. I privat sektor finnes det ikke en tilsvarende garanti. Arbeidsgiver må aktivt velge å endre bedriftens pensjonsord
ning slik at den tidligere bruttomålsettingen opprettholdes. Som vi skal se i neste kapittel, har mange - men langt fra alle - private bedrifter faktisk valgt å kompen
sere for nedskjæringene i 1992.
Figur 2.5 viser kompensasjonsnivået i folketrygden etter gamle og nye re
gler og i tre ulike typer tjenestepensjonsordninger: Statens Pensjonskasse (SPK), en privat 66-prosentsordning der arbeidsgiver har valgt å kompensere for innstram
mingene i folketrygden (priv66+), og en privat 66-prosentsordning der arbeidsgi
ver har valgt å la ordningen stå ved lag uten kompensasjon (priv66-) .
Figuren viser for det første at innstrammingene i folketrygden rammer på alle inntektsnivåer, men at effekten er særlig sterk for dem som har inntekter i intervallet mellom seks og åtte ganger folketrygdens grunnbeløp (G) .
Når det gjelder de tre ulike typene av tjenestepensjonsordninger, så viser figuren for det første betydningen av «knekkpunktet» i de offentlige tjenestepen
sjonsordningene. Kompensasjonsnivået i Statens Pensjonskasse faller med inntek
ter utover 8 G, mens det i de private ordningene fastholdes helt fram til 12 G (nær
mere 500000 kroner i 1 996) .
Figur 2.5 Pensjon i prosent av tidligere lønn for ulike lønnsnivåer i folketrygd og tjeneste
pensjonsordning, etter gammelt og nytt regelverk i folketrygden (etter 1 992), og etter om tjenestepensjonsordningen kompenserer for endringer i folketrygdens regelverk eller ikke.
Gift alderspensjonist med full opptjeningstid. G=41 000 kroner Pensjon i prosent av tidligere inntekt
1 00.---,
90 80
70 ������---
.. �---�
... '�� �
60 II',n'"'IUII l. 11 •• 1• "' Il' .:t:'�L:,.""I' I � � •• I •• I .... I... � Priv66+ .
50 • • :1II:.1I1I�1II1.1I11 ... II.UIl.IIII.'"
� � � '" Pnv66-
It ... ,.,'"""".
_o" -.. � SPK
• ""11.,
40 • • • • 11""'I"lfQ", •• "".
• • • • • • 11""""."""", Gammel ft 3 0
2 0 1 0
u-1 20 200 300 400
Inntekt før pensjonering
• • • • Ny folketrygd
500 580
Tusen kroner
Spørsmålet om kompensasjon for nedskjæringene i folketrygden har stor betydning for medlemmene i en privat tjenestepensjonsordning. I en ordning med kompen
sasjon fastholdes målsettingen om 66 prosents kompensasjon helt opp til en års
inntekt på 12 G. I 66-prosentsordningen uten kompensasjon blir den faktiske sam
lede pensjonen lavere på alle inntektsnivåer. Vi ser at kompensasjonsgraden ligger under 66 prosent, og at forskjellen mellom de to private ordningene blir særlig markert for inntekter mellom 6 og 8 G, for så å avta igjen for inntekter mellom 8 og 12 G. Det faktum at kompensasjonsnivået i en slik ordning faktisk øker med inntekten i intervallet mellom 8 G og 12 G, innebærer strengt tatt et brudd på skat
tereglenes bestemmelser vedrørende «proporsjonalitetsprinsippet».
Figuren viser likevel først og framst at personer med medlemskap i en tjenestepensjonsordning har klar fordel av dette, i betydningen høyere lønnskom
pensasjon, i forhold til personer som «bare» vil motta en alderspensjon fra folke
trygden. Som vi skal se i kapittel 3, er imidlertid en del tjenestepensjonsordninger i privat sektor langt mer beskjedne enn de to 66-prosentsordningene som er vist her. 60-prosentsordninger, som blant annet er forholdsvis utbredet i deler av indus
trien, gir nokså beskjeden uttelling for arbeidstakere med lavere og mellomstore inn
tekter. Dette gjelder særlig hvis man ikke i slike ordninger har valgt å kompensere for innstrammingene i folketrygden.
Tjenestepensjonens betydning for samlet pensjon
En annen måte å illustrere tjenestepensjonens betydning på, er rett og slett å se på hvor mye tjenestepensjonsrettigheter kan bety i økte pensjonsutbetalinger. I figur 2.6 har vi latt full opptjening i Statens Pensjonskasse etter nytt regelverk illustrere hva medlemskap ien tjenestepensjonsordning innebar i økte pensjonsutbetalinger.
Figuren viser for det første at full opptjening i en tjenestepensjonsordning øker pensjonsnivået med mange tusen kroner i året. For det andre ser vi at medlemska
pet i en tjenstepensjonsordning har større betydning for høytlønnede enn for lavt
lønnede, både absolutt og relativt. Det vil si at en høytlønnet både får flere kroner utbetalt fra tjenestepensjonsordningen enn det en lavtlønnet får, og at tjenestepen
sjonen utgjør en større andel av den totale pensjonen til en høytlønnet. Årsaken til dette er at folketrygdpensjonen inneholder en grunnpensjon som er lik for alle uansett tidligere inntekt, og at tilleggspensjonssystemet i folketrygden nå opererer med et lavere «knekkpunkt» enn den statlige tjenestepensjonsordningen. I de private tjenestepensjonsordningene er denne effekten sterkere, siden disse ikke har noe knekkpunkt i det hele tatt.
Tjenestepensjon som indirekte avlønning
Den tredje måten å illustrere tjenestepensjonens verdi på, er å se hva arbeidsgivers bidrag til tjenestepensjonsordningen utgjør. Dersom tjenestepensjonen betraktes som en form for indirekte avlønning, er det arbeidsgivers bidrag til pensjonsord
ningen som utgjør denne avlønningen. Som kjent bidrar både arbeidstaker og arbeidsgiver til tjenestepensjonsordningene i offentlig sektor (arbeidstaker belastes selv for to prosent av lønna til pensjonsordningen), mens hovedregelen i privat sektor er at arbeidsgiver betaler hele pensjonspremien.
Hvor stor arbeidsgivers andel er, varierer mellom de ulike ordningene. I ordninger der pensjonspremien beregnes for hvert enkelt medlem, har for eksempel sammen
setningen av arbeidsstokken stor betydning for premiens størrelse. Dette er vanlig i privat sektor. I andre ordninger, som for eksempel KLp, står ikke premieinnbeta
lingen i et direkte forhold til arbeidsstokkens sammensetning, siden premien er basert på en gjennomsnittsbetraktning av hele forsikringskollektivet.
Som en grov tommelfingerregel kan man si at den indirekte kostnaden ved å finansiere en offentlig tjenestepensjonsordning, ofte ligger på rundt ti prosent av lønnsgrunnlaget til arbeidstakeren (inkludert både arbeidstakers og arbeidsgivers
F ig u r 2.6 Pensjon fra folketrygd og tjenestepensjonsord n i ng for personer med u l i kt løn nsni
vå. I l l ustrert ved pensjon for en person som har fu l l opptjening i Statens Pensjonskasse, og beregnet etter nytt regelverk i fol ketrygden (etter 1 992). Bereg net for 1 99 55
Tusen kroner III Fol ketrygd liiliI Tjenestepensjonsordning
200
1 60
1 20
80
40
o 1 65 000 kroner 200 000 kroner 275 000 kroner
5 Bereg n i ngene er utført av Statens Pensjonskasse i forbindelse m ed et forskningsprosjekt om tjenestepensjoner i offentl i g sektor. For e n nærmere beskrivelse av de offentlige tjeneste
pensjonene generelt, og denne typen bereg n i nger spesielt, henvises til Fafo-ra pporten "Som du slir skal du høste. Om tjenestepensjoner i offentlig sektor» (Fløtten, Ga utu n og H i ppe 1 996).
bidrag) . I kommunal sektor belastes arbeidsgiver for eksempel for 6,4 prosent i KLPs Felles kommunal ordning, 7,9 prosent i ordningen for sykepleiere og 6,75 prosent i ordningen for leger. I tillegg til arbeidstakers bidrag på to prosent kan dette betraktes som «prisen» for en framtidig pensjon som utgjør 66 prosent av slutt
lønnen, inkludert risikoforsikring ved dødsfall og uførhet samt administrasjons
kostnader i ordningen. Størrelsen på premien vil imidlertid også være avhengig av forhold som hvor lenge arbeidstakeren er innmeldt i en ordning, om ordningen følger en lineær eller en ikke-lineær opptjeningsprofil, om arbeidstakeren er mann eller kvinne, og så videre. Dersom man ikke følger en lineær opptjeningsprofil, slik tilfellet er i dagens tjenestepensjonsordninger i privat sektor, vil for eksempel pre
mien bli større jo eldre en arbeidstaker blir, særlig i perioder med en sterk nominell lønnsvekst. Likeledes er det dyrere å pensjonsforsikre en kvinne enn en mann.
Igjen vil vi bruke beregninger fra Statens Pensjonskasse som illustrasjon på hva tjenestepensjonen betyr i indirekte avlønning. I tabell 2. 1 viser vi hvor mye arbeidsgivers bidrag til tjenestepensjonsordningen utgjør dersom man utelukkende tar hensyn til den premien som er nødvendig for å sikre en framtidig alderspen
sjonsytelse på 66 prosent av pensjonsgrunnlaget. Her er det altså ikke inkludert premiekostnader ved tjenestepensjonsordningens risikodel, eller administrasjons
kostnader. Hadde disse kostnadene vært inkludert i beregningene, ville premien blitt langt høyere.
Tabellen viser for det første at arbeidsgivers premie for å dekke framtidig alderspensjon, øker både absolutt og relativt med økende lønnsnivå. Dette illustre
rer igjen at tjenestepensjonsordningen er «mer verdt» for høytlønnede enn for
Ta be l l 2.1 Arbeidsg ivers premie i p rosent av pensjonsg r u n n l aget og i kroner. I l l ustrert for e n tje n este pensj o nsord n i n g med 66 p rose nts l ø n nskom pensasjon, etter a l d e r og l ø n n v e d i n n
tred en 6
1 50 000 200 000 250 000 300 000 350 000 400 000
25 år 31 50 5200 8250 9300 1 0850 1 2000
(2, 1 %) (2,6%) (3,3%) (3, 1 %) (3, 1 %) (3,0%)
35 år 4950 7600 1 2750 1 4700 1 7 1 50 1 9600
(3,3%) (3,8%) (5, 1 %) (4,9%) (4,9%) (4,9%)
K i l d e : State ns Pensjonskasse
6 Den forsi krede er m a n n , og d et e r kun reg net med a l d e rspensj o n syte lse. Det e r forutsatt fu l l o p ptj e n i n g i fo l ketrygden, og at k u n regelve rket etter 1 . 1 .92 er a nvendt. Fra mtidig d is
konte ringsrente er 6 p rosent, G-reg u l e r i n g er 2,5 p rosent,s og fra mtid ig l ø n n reg u l e r i n g er 3
prosent. Va n l ig d ø d e l i g h etsta be l l for i n d ivid u e l l e pensj o n sfors i k r i n g e r er a nve ndt. Ad m i n is
trative kostnader er i kke i n k l u d e rt. Ved ko m m e n d e e r i sti l l i ng fra i n ntred elsesa l d e r ti l pen
sj onsa l d e r.
lavtlønnede. For det andre viser tabellen at det er dyrere å finansiere alderspensjonen jo eldre arbeidstakeren er når han eller hun begynner i en stilling. Hadde vi inkludert kvinner i tabellen, ville vi for det tredje ha sett at det er dyrere å finansiere den framtidige alderspensjonen til en kvinne enn til en mann, dette på grunn av at kvin
ner har høyere forventet levealder enn menn (jf Fløtten med flere 1996).
Kapittel 3
Resu ltater fra bedriftsundersøkelsen
3.1 Introduksjon til undersøkelsen
Formålet med denne undersøkelsen er å kartlegge hvilke trygghetsgoder private bedrifter tilbyr sine ansatte. I tillegg til å skaffe en oversikt over utbredelsen av en rekke ulike typer goder, har vi lagt vekt på å innhente informasjon om variasjon i utforming av og kvalitet på det klart viktigste og mest verdifulle av slike goder:
ordninger med bedriftspensjon eller tjenestepensjon. Hensikten med å rette slike spørsmål til bedriftene, er først og fremst at den enkelte arbeidstakeren ofte har relativt dårlig oversikt over tilfanget av trygghetsgoder på sin egen arbeidsplass.
Spesielt er det grunn til å tro at mange vet relativt lite om detaljene i utformingen av den pensjonsordnin.gen som de eventuelt er omfattet av.
Undersøkelsen ble gjennomført av Opinion AlS i mai 1 9%, og omfatter i alt 600 bedrifter i privat sektor med mer enn fem ansatte. En nærmere beskrivelse av tekniske detaljer i undersøkelsen og spørreskjemaet finnes som vedlegg til dette notatet. For å sikre at bedrifter i ulike størrelseskategorier skulle bli tilfredsstillen
de representert i materialet, ble det på forhånd bestemt å gi utvalget en sammen
setning som er vist i tabe1l 3. l . Tabell 3 . 1 Utvalget av bedrifter
Antall ansatte
5-1 9 20-49 50-99 1 00-1 99 200+ Total
Antall bedrifter i utvalget 1 50 1 50 1 50 75 75 600
Man bør være oppmerksom på at utvalget på denne måten er meget skjevt i for
hold til hvor mange bedrifter som faktisk finnes i hver av disse størrelseskategorie
ne. Langt de fleste bedriftene i Norge er små. Bedrifter med mellom fem og nitten ansatte utgjør nærmere 75 prosent av samtlige bedrifter med mer enn fem ansatte, mens bedriftene innen den største kategorien, med mer enn 200 ansatte, bare utgjør cirka to prosent. På den annen side står de store bedriftene for en betydelig del av den samlede sysselsettingen. Hvis vi legger omfanget av sysselsettingen i hver av gruppene til grunn, framkommer det selvfølgelig et helt annet bilde. Da er det
plutselig de store bedriftene med over 200 ansatte som er noe svakt representert i materialet, i og med at disse bedriftene står for vel en tredjepart av den totale sysselsettingen, mens småbedriftene står for anslagsvis 25 prosent. Siden vi her først og fremst er interessert i å gi et bilde av tilleggsgodenes utbredelse og fordeling blant arbeidstakerne i privat sektor, har vi i samtlige tabeller og figurer veid materialet med hensyn til hvor mange ansatte som totalt sett er sysselsatt i hver av de fem størrelseskategoriene. Når vi rapporterer at en viss prosent av de private bedriftene oppgir å ha en bestemt ordning, så er dette hele tiden sett i forhold til disse bedriftenes andel av den totale sysselsettingen i privat sektor. Dermed blir også de tallene vi oppgir i dette kapitlet mer sammenlignbare med resultatene fra individ
undersøkelsen.
Undersøkelsen har tatt sikte på å kartlegge bedriftenes tilbud av ordninger som tar sikte på å supplere de offentlige trygdeytelsene for dem av bedriftens ansatte som er omfattet. Tabell 3.2 viser utbredelsen av seks hovedtyper tilleggsgoder i dette utvalget av private bedrifter.
• Tjenestepensjonsordninger med skattefradrag (TPES). Blant bedriftene i vårt utvalg er det 59 prosent som oppgir å ha opprettet en pensjonsordning for de ansatte i form av en kollektiv pensjonsforsikring eller en egen pen
sjonskasse. For at premier og innskudd til en slik ordning skal være fradrags
berettigede for bedriften så vel som for den ansatte, må ordningen følge skat
telovens regler. Blant annet skal pensjonsordningen som hovedregel omfatte alle ansatte, det kan bare gis pensjon for årsinntekter opp til 12 ganger grunn-
Ta bel l 3.2 Utbredelsen av trygghetsgoder blant private bedrifter. Alle bed rifter og o ppdelt etter avtal eforhold ved bedriften . (Prosent)
Al le Avtalemotpart
Ingen Bare LO LO og
Bare andre andre
Regulær pensjonsordning 59 49 57 90 62
Irregulær
42 38 41 57 32
pensjonsordning Egen førti ds-
1 6 5 1 3 49 32
pensjonsordning
Livs- og u lykkesforsikring 88 82 90 97 95
Sykelønn over 6 G 72 69 71 85 60
Tilsluttet AFP 55 1 2 84 95 7 1
N 600 256 209 1 0 1 34
beløpet i folketrygden (for tiden 492 000 kroner), pensjonsprosenten (in
klusive pensjon fra folketrygden) kan ikke være høyere for høytlønnede enn for lavtlønnede (proporsjonalitetsprinsippet), og det kan som hovedregel bare gis pensjon fra fylte 67 år.
• Andre pensjonsordninger. 42 prosent av bedriftene oppgir at de har andre utgifter til pensjonsformål som hovedsakelig blir betalt direkte over virksom
hetens driftsregnskap. I de fleste tilfellene dreier det seg om bedrifter som bruker utbetalinger over driften til å ivareta formål som ikke er tillatt etter de reglene som gjelder for en «regulær» pensjonsordning: å gi pensjon for inntekter utover tolv ganger folketrygdens grunnbeløp, å begunstige særlige grupper av ansatte, og lignende. Det er sjeldent at bedrifter velger å drive en generell pensjonsordning for de ansatte basert utelukkende på løfter om fram
tidige utbed1inger over bedriftens driftsbudsjett (Tandberg-modellen). Som vi skal se, er det derimot ganske vanlig å kombinere en regulær tjenestepen
sjonsordning med forskjellige typer pensjonsutbetalinger direkte over driftsbudsjettet.
• Egne førtidspensjonsordninger. For så vidt kan dette sies å være en spesiell variant av «irregulære» pensjonsordninger. Som nevnt krever reglene for tjenestepensjonsordninger etter skatteloven at det ikke kan ytes alderspen
sjon før fylte 67 år. 16 prosent av bedriftene i utvalget oppgir at de har utgifter til en form for førtidspensjonering (utover AFP) som finansieres direkte over driftsbudsjettet.
• Livs- og ulykkesforsikring. Tegning av livs- og ulykkesforsikringer på vegne av noen eller alle ansatte er svært vanlig, ifølge svarene i denne undersøkel
sen. Hele 88 prosent av bedriftene oppgir at de har utgifter til dette formålet.
• Sykelønn utover 6 G. Siden 1984 har arbeidstakerne bare hatt lovfestet rett til full lønn under sykdom opp til en årsinntekt tilsvarende seks ganger folketrygdens grunnbeløp (for tiden 246 000 kroner). Arbeidsgiverne står imidlertid fritt til å gi hel eller delvis lønnskompensasjon for den delen av inntekten som overstiger denne grensen. 72 prosent av bedriftene i dette utvalget oppgir at de overskrider lovens minimumskrav på dette området for noen eller alle ansatte. I noen tilfeller vil en slik rett følge av bestemmelser i tariffavtaler som stammer fra tiden før sykelønnsordningen ble etablert i
1 978.
• Tilslutning til AFP. 55 prosent av bedriftene i utvalget oppgir at bedriftens ansatte er omfattet av AF P-ordningen, som ble opprettet ved avtale mellom LO og NHO i 1988.
Tabell 3 . 2 gir videre et førsteinntrykk av hvordan bedrifter innen LO-området kommer ut når det gjelder utbredelsen av slike tilleggsgoder. I tabellen er bedriftene derfor oppdelt etter om de ansattes lønn og arbeidsvilkår er regulert gjennom en kollektiv tariffavtale, og i tilfelle etter hvilken hovedsammenslutning som avtale
motparten tilhører.
Det er karakteristiske forskjeller i forekomsten av disse tilleggsgodene etter avtaleforhold/avtalemotpart ved bedriften. Utbredelsen av tilleggsgoder er jevnt over lavere i bedrifter uten tariffavtale enn i bedrifter der lønns- og arbeidsvilkårene er regulert ved en kollektiv avtale. Størst utbredelse av tilleggsgoder finnes i bedrifter som både har tariffavtale både med LO-forbund og med forbund utenfor LO (som oftest forbund tilknyttet AF) . Blant slike bedrifter, fortrinnsvis de store, er det ikke mindre enn 90 prosent som oppgir å ha etablert en regulær pensjonsordning.
Irregulære pensjonsordninger og førtidspensjonsordninger er også meget vanlige i denne gruppen med henholdsvis 57 og 49 prosent. Bildet er noe mer blandet når man sammenligner de «rene)) LO-bedriftene med de (forholdsvis ra) bedriftene som bare har tariffavtale med forbund utenfor LO . LO-bedriftene har noe lavere utbredelse av regulære tjenestepensjonsordninger og egne førtidspensjonsordnin
ger, mens de ser ut til å ha høyere utbredelse av irregulære pensjonsordninger og sykelønn for inntekter over 6 G. De er selvsagt også hyppigere tilsluttet AFP
ordningen.
Disse summariske tallene for utbredelsen av tilleggsgoder blant bedrifter i privat sektor, sier relativt lite, fordi de ikke tar hensyn til de store variasjonene i kvalitet og utforming som særlig gjør seg gjeldende for pensjonsordningenes vedkommende. I det følgende avsnittet skal vi gå nærmere inn på undersøkelsens resultater hva pensjonsordninger angår. Resultatene vedrørende de resterende trygg
hetsgodene vil bli nærmere drøftet i avsnitt 3 . 3 .
3.2 Pensjonsordni nger
Som beskrevet i kapittel 2, er tjenestepensjonsordninger etter skatteloven forholdsvis strengt regulert på en rekke områder, men det er likevel stor variasjon i utformin
gen av og kvaliteten på ordningene fra bransje til bransje og fra bedrift til bedrift.
Det første og antakelig viktigste skillet går likevel mellom de bedriftene som har pensjonsordning for sine ansatte, og dem som ikke har det.
I dette avsnittet skal vi se på forskjeller i utbredelsen av og kvaliteten på pensjonsordningene som er opprettet på de enkelte bedriftene i privat sektor.
Et meget viktig aspekt ved pensjonsordningens kvalitet, er åpenbart størrelsen på pensjonen i forhold til tidligere lønn. De fleste private tjenestepensjonsordningene