Det øst-asiatiske sikkerhetskomplekset
En casestudie av kinesiske og amerikanske interesser og strategier
Line Augland
Masteroppgave ved institutt for statsvitenskap UNIVERSITETET I OSLO
Vår 2018
II
III
Det øst-asiatiske sikkerhetskomplekset – en casestudie av kinesiske og amerikanske
interesser og strategier
IV
© Line Augland 2018
Det øst-asiatiske sikkerhetskomplekset Antall ord: 30278
Line Augland
http://www.duo.uio.no/
Trykk: Webergs Printshop, Oslo
V
Sammendrag
Det øst-asiatiske sikkerhetskomplekset har med Kinas vekst blitt et senter for stormaktspolitikk som vil få store konsekvenser for den regionale maktbalansen og stabiliteten, samt få virkninger også på internasjonalt nivå. Gjennom en teoriguidet
caseanalyse av kinesiske og amerikanske interesser og strategier i Øst-Asia, kan en si noe om hvordan dette virker inn på sikkerheten i regionen. Casene i denne oppgaven er konflikten knyttet til Nord-Korea og de territorielle konfliktene i Sør-og Øst-Kina havet. Kina som regional aktør er opptatt av å hevde egeninteresser i større grad enn tidligere, noe som har forårsaket uro blant Kinas naboer. Kinas ønske om økt innflytelse kan knyttes til strategien om å oppnå ”The Chine Dream of national rejuvenation”. Denne strategien har erstattet den tidligere ”peaceful rise” strategien, selv om vi fremdeles kan se elementer av sistnevnte i Kinas politikk, særlig i den økonomiske politikken i regionen.
USA som ekstern aktør er hovedsakelig opptatt av å sørge for sikkerhet til sine allierte, samt å balansere mot den kinesiske veksten. Dette gjøres gjennom en strategi av ”offshore
balancing” hvor tilgang til baser, samt amerikansk evne og vilje til å gripe inn i
konfliktsituasjoner er avgjørende. Amerikanske økonomiske interesser er også sentralt, og det bilaterale handelsforholdet mellom Kina og USA er svært viktig for begge parter. Til tross for dette ser vi at amerikanske økonomiske interesser er underordnet sikkerhetspolitiske
interesser knyttet til allierte.
Strategiene og interessene er tett knyttet til staters identitet, verdier og historie. Gjennom en konstruktivistisk teoretisk tilnærming vektlegges disse elementene. Dette virker så inn på sikkerhetskomplekset som modell. Kinas strategiske tankegang sammenlignes med
strategispillet Weiqi, mens USA har elementer som minner mer om sjakk. Jeg argumenterer for at ulik identitet og dermed ulike amerikanske og kinesiske interesser og strategier for å hevde disse, fører til et større konfliktpotensial for det regionale sikkerhetskomplekset.
VI
VII
Forord
Prosessen med å skrive denne masteroppgaven har vært lærerik og spennende. Det å kunne vie tid til å sette seg inn i nye faglige problemstillinger er et privilegium som gjerne tas for gitt som student. Ideen om hvordan oppgaven skulle se ut har endret seg fra start til slutt og den nødvendige kreativiteten for en god skriveprosess har tidvis glimret med sitt fravær.
Heldig er jeg derfor som har hatt en veileder som har etterlyst meg i utfordrende tider av prosessen og som har kommet med verdifulle konstruktive tilbakemeldinger. Tusen takk til Anders Kjølberg for det. Takk skal også rettes til min venninne Vårin som har tatt seg tid til å se gjennom deler av oppgaven og forsikret meg om at jeg skal komme i mål. Sist men ikke minst på takkelisten står min samboer Dag, som har utvist en beundringsverdig tålmodighet med meg og tilrettelagt betingelsene for skrivingen i innspurten.
Oslo, april 2018 Line Augland
VIII
IX
Innholdsfortegnelse
1 Innledning og problemstilling ... 1
2. Teori – konstruktivismen i internasjonal politikk ... 3
2.1. USA ... 4
2.2. Kina ... 6
2.3. Ulikheter ... 8
2.4. Sikkerhetskomplekser ... 9
2.4.1. Struktur og variabler i sikkerhetskomplekset ... 10
2.4.2. Det øst-asiatiske sikkerhetskomplekset ... 10
2.4.3. Kina – interesser og målsetninger ... 12
2.4.4. USA – interesser og målsetninger ... 15
2.4.5. Oppsummering ... 17
2.5. Amerikanske og kinesiske strategier i Øst-Asia ... 18
2.5.1. Strategi ... 18
2.5.2. USAs hovedstrategi ... 19
2.5.3. USAs alternative strategi ... 22
2.5.4. Kinas hovedstrategi ... 23
2.5.5. Kinas alternative strategi ... 28
2.5.6. Oppsummering ... 29
3. Metode ... 31
3.1. Forskningsdesign ... 31
3.2. Data og kilder ... 32
3.3. Validitet og reliabilitet ... 32
4. Analyse ... 35
4.1. Case 1, Korea-krisen ... 35
4.2. Aktørenes interesser i konflikten... 36
4.2.1. Nord-Korea... 36
4.2.2. Kina ... 38
4.2.3. USA ... 39
4.2.4. Andre relevante aktører ... 40
4.3. Reaksjoner og overordnet politikk ... 41
4.3.1 Kina ... 41
X
4.3.2. USA ... 44
4.4. Virkning på det regionale sikkerhetskomplekset ... 47
4.5. Case 2 Sør- og Øst-Kina havet ... 49
4.6. Aktørenes interesser i konflikten... 50
4.6.1. Kina ... 50
4.6.2. USA ... 53
4.6.3. Andre relevante aktører ... 54
4.7. Nylige hendelser ... 55
4.7.1. Reaksjoner og overordnet politikk ... 56
4.7.2. Kina ... 57
4.7.3. USA ... 59
4.8. Virkning på det regionale sikkerhetskomplekset ... 62
5. Konklusjon ... 64
Litteraturliste ... 69
Vedlegg ... 78
No table of figures entries found.
1
1 Innledning og problemstilling
Forholdet mellom Kina og USA anses som avgjørende for den fremtidige utviklingen i
internasjonal politikk. Vi har sett at det globale økonomiske tyngdepunktet har beveget seg fra vest til øst, og at det også har vært en maktforskyvning i samme retning. Med Kinas vekst og en økende allokering av amerikanske styrker til Asia-Stillehavsregionen har Øst-Asia blitt et senter for internasjonal politikk (Tunsjø 2017:285). Øst-Asia er den regionen hvor
amerikanske og kinesiske sikkerhetsinteresser vil komme i konflikt og det er derfor viktig å undersøke ulike strategier for å hevde disse interessene som påvirker sikkerheten i området i retning av konflikt eller stabilitet. Jeg vil derfor undersøke hvordan partenes strategier virker inn på det såkalte «sikkerhetskomplekset» i denne regionen. Jeg vil undersøke utviklingen i sikkerhetskomplekset gjennom analyser av to caser; interesser og strategier i forbindelse med Nord-Korea, og konfliktene i Sør- og Øst-Kina havet. Ved hjelp av disse casene vil jeg illustrere hvordan Øst-Asia kan generere konflikt mellom de to statene.
Utviklingen av Kina som en stormakt som kunne utfordre USA startet med Dengs reformer for mer økonomisk åpenhet i 1978 (Kissinger 2012:335) og har fått store ringvirkninger regionalt, men også globalt. Med sin økte makt, først økonomisk, men senere også militært, har Kina oppnådd en posisjon hvor deres vekst utgjør en trussel mot USA. Dette har ført til en stadig tydeligere konkurranse og maktkamp mellom USA som verdens eneste supermakt etter den kalde krigen, og Kina som potensiell utfordrer til denne posisjonen i fremtiden.
Maktkampen mellom de to er relevant på det globale nivået, men utspiller seg i størst grad i Kinas nærmiljø – Øst-Asia. USA er en ekstern makt her, og har tilgang gjennom sine allierte, blant annet Japan, Sør-Korea og Filippinene. Kina på sin side ønsker gjennom sin politikk å svekke troverdigheten av de amerikanske båndene til disse statene. Øst-Asia er imidlertid en region som mangler sterke regionale institusjoner som legger bånd på staters atferd, dersom alvorlige konfliktsituasjoner skulle oppstå. Først og fremst dreier det seg om motsetninger mellom Kina og USA, og om hvem av de to som skal spille hovedrollen i regionen og ha mest makt og innflytelse. I tillegg finnes også konflikter som i utgangspunktet dreier seg om lokale aktører og deres interesser, men som likevel kan skape konflikt mellom Kina og USA fordi de har samarbeid eller allianser med disse aktørene. Ett eksempel er Nord-Korea og utviklingen av dets kjernevåpenprogram. Her står Kina og USA mot hverandre; Kina som Nord-Koreas allierte, og USA som Sør-Koreas allierte. I tillegg kommer konflikter som oppstår som et resultat av Kinas ambisjoner om å kontrollere Sør- og Øst-Kina havet og dermed svekke
2 USAs muligheter til å støtte sine allierte militært, og også svekke deres posisjon vis-a-vis Kina. Regionen er med dette en arena for stormaktsinteresser og konfliktdimensjonene i Øst- Asia er utfordrende og alvorlige, og kan få betydning også på internasjonalt nivå. På grunn av dette vil analyser av sikkerhetssituasjonen i regionen ha betydning også utover det regionale.
Dette gjør at utviklingen i dette sikkerhetskomplekset er spesielt viktig for global sikkerhet i tiden framover.
Jeg vil i denne oppgaven søke å analysere hvordan kinesiske og amerikanske forsøk på å hevde sine interesser i Øst-Asia virker inn på det regionale sikkerhetskomplekset og hvordan ulike strategier kan påvirke sikkerhetskomplekset enten i retning av mer stabilitet eller mer konflikt. I denne forbindelse vil jeg redegjøre for hva et sikkerhetskompleks er, og hvorfor det er hensiktsmessig å analysere staters sikkerhetspolitiske atferd i en region ut fra en slik
modell. Deretter vil jeg se mer spesifikt på hvordan det øst-asiatiske sikkerhetskomplekset fungerer og hvordan de involverte staters interesser og strategier påvirker dette.
Stater søker innflytelse og makt gjennom å definere sine interesser, vurdere hvilke virkemidler som er relevante, og bestemme hvilke strategier som er aktuelle, når man tar hensyn til andre aktørers interesser, strategier og mulige virkemidler. Valget og prioriteringen av interesser, virkemidler og strategier er tett knyttet til hvilke verdier statene vektlegger og hvordan en identifiserer sin rolle som stat. Gjennom å se på hva USA og Kina ønsker å oppnå i Øst-Asia, og hvordan de søker nå disse målene kan en si noe om hvordan disse faktorene påvirker politikken i sikkerhetskomplekset.
Oppgavens problemstilling er formulert slik:
Hvordan vil kinesiske og amerikanske interesser og strategier, samt forholdet mellom de to aktørene, virke inn på det det regionale sikkerhetskomplekset i Øst-Asia?
3
2. Teori – konstruktivismen i internasjonal politikk
Konstruktivismen er først og fremst en sosial teori som tar utgangspunkt i en sosialt
konstruert virkelighet. USA og Kina representerer svært ulike kulturer og verdier som legger føringer på politisk atferd. Det er viktig å ta høyde for denne forskjellen for å forstå
ulikhetene i historiske erfaringer, verdier, interesser og strategier. En konstruktivistisk forståelse av stater fokuserer på staters unike identitet som indikerer og antyder preferanser, motivasjon, interesser og atferd. Interesser sees ikke som konstante, men kan endres over tid, sammen med måten stater søker å oppnå disse interessene på. Dette er viktig fordi vi har sett en endring i interesser blant annet i Kina som har gått fra å være «Midtens rike» til å nå søke utover og ønske deltakelse og ansvar i det internasjonale samfunnet. Kultur er også en faktor som virker inn på identitet og interesser (Chen 2013:167-168). Gitt fokuset på disse
elementene mener jeg denne teorien best kan forklare amerikansk og kinesisk atferd, interesser og strategier.
Wendt som sitert i (Barnett 2008:164) og hans uttalelse om at ”anarchy is what states make of it” er viktig for konstruktivismen som teori i internasjonal politikk. I dette ligger det at
systemet ikke legger aller føringene, men at aktørene og hvordan de oppfatter systemet er viktigst. Ideer er det som definerer den internasjonale strukturen og hvordan denne strukturen igjen former staters identitet, interesser og utenrikspolitikk (Barnett 2008:162). Statlige og ikke-statlige aktører er begge viktig for strukturen i internasjonal politikk, samt at
internasjonalisering og institusjonalisering av normer for akseptert atferd er viktig (Barnett 2008:162). Gjennom en oppfattelse av en sosialt konstruert virkelighet (Barnett 2008:163) blir staters handlinger og ideer definerende for internasjonal politikk.
En stat forstår andre ut i fra deres identitet, og identiteten bidrar til å skape forutsigbare atferdsmønstre (Hopf; Chen 2013:167). Med en forståelse av andre staters identitet vil det være lettere å forstå statens interesser og atferd. Identitet og interesser endres gjennom normer og gjennom sosialisering eller interaksjon med andre stater, og er med dette dynamiske, ikke konstante faktorer. En stats historiske og kulturelle utvikling, politiske og sosiale
institusjoner, samt økonomisk situasjon er faktorer som er viktige i identitetsdannelsen og utviklingen (Chen 2013:168). Dette vil igjen danne grunnlaget for hvordan en stat oppfatter seg selv og hvordan interesser og målsetninger defineres. Hvilke roller som tas eller søkes av
4 en stat handler også om hvordan staten definerer seg selv og hva den søker å oppnå. Ut i fra dette vil stater utlede strategier for hvordan de skal nå sine mål, disse strategiene vil også være basert på den statlige identiteten. Nettopp av denne grunn vil det være viktig for både USA og Kina å forstå hverandres identitet.
Konstruktivismen henger tett sammen med identitet, verdier og verdensorden og det vil ikke være hensiktsmessig å diskutere disse begrepene hver for seg, da de har en tett sammenheng, og til sammen utgjør et viktig grunnlag for både Kina og USA og hvordan de former sine interesser i sikkerhetskomplekset. Disse to statene er de mektigste og mest dominerende aktørene i sikkerhetskomplekset, og deres politikk og interesser vil være avgjørende for utviklingen i sikkerhetskomplekset. Gjennom å bruke en konstruktivistisk tilnærming til politikk vil jeg argumentere for at identitet, verdier og syn på verden er grunnleggende faktorer for interesser, og senere strategier, men også for ulikhetene mellom USA og Kina som skaper potensiale for misforståelser og konflikt.
I den neste delen vil jeg beskrive identitet, verdier, syn på verdensorden og egen plass her, og hvorfor dette er viktig i maktspillet mellom USA og Kina.
2.1. USA
Målsetninger og motivasjon, interesser og preferanser og hvordan amerikanerne tenker og handler må forklares i sammenheng med den amerikanske identiteten. USA har lenge hatt og har fremdeles posisjonen som verdens mektigste stat. De har også siden andre verdenskrig hatt en ledende rolle i internasjonale institusjoner, som de selv var aktive i å utforme. Det nye Bretton Woods systemet som etableres i 1944 omfatter Verdensbanken og det internasjonale pengefondet (Moen 1993:65) og er tuftet på amerikanske og vestlige verdier om en åpen markedsøkonomi, frihet og demokrati. På denne måten ble amerikanske verdier spredt til andre stater, særlig vestlige, og ble med årene også satt som standard for resten av verden.
USA har arbeidet for å spre disse verdiene, da en mener at liberale verdier vil være fordelaktig for alle (Kissinger 2014:234). Denne tanken kan oppsummeres i Francis Fukuyamas tese om at vestlige liberale verdier representerer en slags «end of history» hvor en har kommet fram til et sluttpunkt og verdiene som dominerer vesten og verden nå, vil fortsette å gjøre det
(Fukuyama 1989). USA har de siste tiårene hatt den kulturelt dominerende rollen på
5 verdensbasis, og andre stater søker å etterstrebe den amerikanske levemåten, kulturen og verdiene.
Stater som ikke frivillig har adoptert de vestlige verdiene har noen ganger vært utsatt for invasjon hvor en har forsøkt å etablere institusjoner som skal bringe demokrati til den aktuelle staten. Invasjonen av Irak kan illustrere dette, da en av de oppgitte årsakene for inngripen var å frigjøre den irakiske befolkningen fra det autoritære regimet til Saddam Hussein. I denne misjonerende atferden ligger det en tanke om amerikansk eksepsjonalisme, altså en tanke om at egne verdier er hevet over andre, og at USA skal være ”a Beacon to the World”, altså et fyrtårn eller en ledestjerne andre stater kan se til. Denne tankegangen er gammel; allerede på 1800-tallet hadde man en tanke om at USA ikke bare kunne, men var skjebnebestemt til å strekke seg fra Østkysten til Vestkysten gjennom det såkalte Manifest Destiny (Moen
1993:53). Denne tankegangen har manifester seg i amerikansk lederskap og i det amerikanske folket gjennom historien, og gjør et amerikansk internasjonalt lederskap til en naturlig
konsekvens.
Et moralsk lederskap ble med årene delvis gitt, og delvis tatt, av USA. Som verdens mektigste militærstat og verdens største økonomi har USA kunnet påvirke og noen ganger diktere internasjonal politikk. Etter slutten på den kalde krigen stod USA igjen som den eneste supermakten i verden, og kunne i lys av dette legge retningslinjer for utviklingen i verden.
USA har gjennom ulike perioder av historien i svært ulike grad valgt å involvere seg i internasjonal politikk. Det har vært perioder med isolasjonisme og perioder med stor grad av involvering. Dette vitner om at identitet kan føre til forskjellige roller i internasjonal politikk, men etter den kalde krigens slutt, er den internasjonale politikken preget av en sterk
amerikansk tilstedeværelse. Den amerikanske identiteten er med dette preget av å være en supermakt og en hegemon, og ambisjoner og interesser er resultater av denne identiteten.
USA vil i lys av sin stormaktstatus ønske å ta mye plass i verden. På den annen side forventes det også at rollen som hegemon medfører at landet skal ta et omfattende ansvar internasjonalt.
Valget av Donald Trump til president i november 2016 kan virke inn på hvilken internasjonal rolle USA er villige til å spille. Slagordet og strategien om «America first» utfordrer den etablerte konsensusen i amerikansk utenrikspolitikk siden 1945. Denne konsensusen dreier seg om at USA skal opprettholde fred, stabilitet og liberale verdier verden over, dette i kraft av å være en supermakt. Trump på sin side mener at USA ikke har vunnet noe på å være lederen i den frie verden, men snarere taper. Proteksjonisme hva gjelder handel, og en
6 sivilisasjonell krigføring mot islam sprer usikkerhet rundt den amerikanske viljen til å
opprettholde den nåværende verdensordenen. Om ikke Trump er i stand til å endre den amerikanske identiteten kan han i det minste gjøre store endringer på hvordan USA forholder seg til resten av verden, også Kina og den øst-asiatiske regionen som helhet. Dette kan få virkninger som vil vedvare utover hans tid som president. Trump er blant annet mindre opptatt av å eksportere demokrati, og har også angrepet frihandelsavtaler og kinesisk
handelspolitikk og hevdet at USA taper stort i slike avtaler, dette sett ut i fra et null-sum spill.
De liberale verdiene kan altså bli svekket under Trump som president. USA har vært lederen for den frie verden i flere tiår, men kan nå se ut til å ønske en mer tilbaketrukket posisjon – dette for å kunne fokusere mer på hjemlig vekst. Likevel fremstår USA, også i kraft av eget ønske, som en supermakt, og deres oppfatning av egen rolle i verdensordenen er sterkt preget av dette. Det er derfor ikke snakk om noen amerikansk isolasjonisme, som den vi så i
mellomkrigstiden.
2.2. Kina
Kinas historie preges av ”the Middle Kingdom” hvor Kina var den mektigste staten i Asia og de omkringliggende statene var avhengige av Kina for handel. I Kinas storhetstid eksisterte det et sinosentrisk tributtsystem hvor de omkringliggende statene ble ansett som underlegne og derfor måtte anerkjenne kinesisk overherredømme for å få handle med dem. Den kinesiske keiseren var maktsentrum ikke bare i Kina, men for regionen som helhet (Kissinger
2014:213). Det er denne storhetstiden Kina søker å komme tilbake til, om kanskje ikke på verdensbasis, så i første omgang i sin region. Den kinesiske kulturen ble også sett på som overordnet de andre. Denne følelsen av kulturell overlegenhet finnes fremdeles i dag, og Kina ser seg selv som enestående på dette punktet, uten likemenn. En stolthet av den kinesiske sivilisasjonen som har vart i rundt 5000 år ligger til grunn for dette. President Xi uttrykker i sin bok The Governance of China fra 2014 at “China’s continous civilization is not equal to anything on earth, but a unique achievement in world history” (Allison 2017).
Kinas syn på verdensorden skiller seg betraktelig fra den amerikanske. Konfusianismen er sentral i den kinesiske kulturen, og her verdsettes orden og harmoni og en vektlegger normer og etisk atferd i jakten på denne ordenen (Ren; Paltiel 2008:381). En hierarkisk struktur er nødvendig for å etablere denne ordenen, og deretter også en harmonisk verden (Paltiel 2008:390-392). Kina ser en hierarkisk struktur som en nødvendighet for å etablere hva de
7 kaller Tianxia – en ny verdensregjering (Hückel 2012:40). Tianxia styres ovenfra og ned og er basert på en holistisk tankegang hvor stater vinner og taper sammen og drivkraften er harmoni og et fokus på å skape samarbeid. Ved å forene staters interesser ser en for seg at en kan skape en felles identitet. Ulikheten er slående fra dagens amerikanske orden som i stor grad er tuftet på suverenitetsprinsippet (Hückel 2012:49-51). ”True kingship relies on the political power that emerges from a state’s morality” (Cunningham-Cross og Callahan 2011:355). True kingship er her den alternative verdensordenen som altså baserer seg på å skape en felles identitet gjennom en holistisk tilnærming til verden og gjennom et moralsk lederskap i Tianxia. Det kinesiske lederskapet skal være et alternativ til hegemonisk makt, hvor
hovedforskjellen er at den kinesiske modellen ”all under heaven” er en autoritet som baserer seg på moralitet (Yan 2011:64-65). Dette skillet i lederskap mellom hegemoni og ”humane authority” eller ”true kingship” er også en av grunnene til at Kina ikke nødvendigvis truer USA og deres posisjon med sin vekst (Cunningham-Cross og Callahan 2011:354).
Opprettelsen av denne verdensordenen skal skje gjennom et moralsk lederskap som tiltrekker seg andre stater, og på denne måten kan kinesiske verdier spres til andre stater. Kina skal altså ikke aktivt søke å omvende andre stater, som de har kritisert USA for å gjøre. For å kunne oppnå dette må Kina i større grad oppnå politisk og moralsk makt, enn økonomisk og militær makt (Cunningham-Cross og Callahan 2011:354) som jo har vært det mest dominerende ved Kinas vekst til nå. Stoltheten over Kinas historie preger i stor grad den kinesiske identiteten også i dag, og er grunnlaget for tanken om kinesisk eksepsjonalisme. Den nye verdensordenen skal ledes av en kinesisk politisk elite, og her ser vi tanken om hierarki og orden.
Gjennom å kombinere tradisjonelle kinesiske verdier med noen liberale verdier kan en
produsere et sett av moderne verdier av ”humane authority” som rettferdighet og sivilitet. Nye normer som rettledes av disse verdiene skal være såpass universelle at flere stater vil kunne akseptere dem, og vil derfor føre med seg en mer fredelig internasjonal orden enn den vi har i dag (Yan 2018:1). Gitt denne kombinasjonen av tradisjonelle kinesiske verdier med vestlige liberale verdier, kan en se visse likhetstegn mellom disse verdiene.
Hva gjelder den kinesiske identiteten ser vi at den ikke klart er linket til et tydelig mål om hvilken rolle Kina skal ha, i alle fall ikke for utenforstående. Usikkerhet rundt Kinas ambisjoner, om den fredelige veksten bare er midlertidig, og om Kina kommer til å bli mer maktsøkende er noen spørsmål knyttet til Kinas fremtidige rolle og identitet. Dette dreier seg om hvilken rolle Kina tar internasjonalt. Kina opplever nå å ha flere ulike identiteter, en
8 sosialistisk stat, utviklingsland, voksende makt og en øst-asiatisk regional stat (Pu 2017:148).
Dette bidrar til usikkerhet blant stater som forholder seg til Kina, men også innad i Kina med tanke på hvilken identitet og rolle som skal veie tyngst for målsetningene. Uttalelsen i 2010 fra daværende kinesisk utenriksminister Jang Jiechi om at ”China is a big country and other countries are small countries, and that’s just a fact” demonstrerer den kinesiske oppfatningen av seg selv og sin posisjon i regionen godt (Parameswaran 2017) og tyder på at Kina oppfatter seg selv som en stat som i større grad kan diktere og forme den regionale utviklingen.
2.3. Ulikheter
Forskjellene i identitet kan også beskrives som forskjeller grunnet ulike sivilisasjoner. Det kan argumenteres for at forskjeller i verdier, tradisjoner og filosofi vil forringe og påvirke de strukturelle mekanismene som oppstår når en stat vokser og truer en annen stats relative posisjon. Tanken om at det er forskjellene mellom sivilisasjoner som vil bli vår tids største utfordring ble lansert av Samuel Huntington i 1993 i hans berømte tekst ”The Clash of
Civilizations” (Allison 2017). Ideen er at disse forskjellene er så fundamentale at de vanskelig lar seg endre. Det er tenkesett og verdier som er dypt forankret i en stat gjennom dens
historie. For USA og Kina er dette svært treffende, forskjeller mellom disse sivilisasjonene kan øke konkurransen mellom de to, og gjøre en tilnærming vanskeligere.
Kina og USA har i høy grad konkurrerende identiteter og ønsker begge to å influere andre stater og lede utviklingen i Øst-Asia. De to ulike identitetene fører med seg ulike oppfatninger av hvordan verdensordenen bør se ut og hvilke verdier denne skal baseres på. Identiteten danner grunnlaget for de konkurrerende interessene og deretter strategiene, og ulikheter her er en viktig årsak til at Kina og USA på mange områder har problemer med å forstå og tolke hverandres strategier. Forståelse av en politisk aktørs verdisystem og preferanser er viktig da det kan si noe om hvilke valg de kommer til å ta og hvilken atferd en kan vente seg, igjen – stater forstår hverandre ut i fra deres identitet. Selv om interesser kan være sammenfallende, vil Kina og USA mange ganger søke å nå sine mål på ulike måter fordi de vurderer
situasjoner på forskjellige grunnlag, som igjen skaper en asymmetri mellom de to. Den ulike måten å tenke strategisk på, da særlig at Kina har et mye lengre tidsperspektiv, bidrar også til denne asymmetrien.
9
2.4. Sikkerhetskomplekser
Det er vanlig å analysere sikkerhet på det globale nivået, men ved å gå ned ett nivå og se på regioner og dynamikken her, kan en fange opp ikke bare regionale særegenheter, men også si noe om hvordan det globale nivået påvirker, og påvirkes av hva som skjer i den enkelte region. Regionale sikkerhetskompleks representerer med dette en nedenfra og opp tilnærming til sikkerhet (Buzan og Wæver 2003:85). Ved å dele opp verden i regioner erkjenner en at verden ikke er homogen og at dette også påvirker sikkerhetspolitikk. Det regionale nivået er viktig også fordi usikkerhet vanligvis genereres fra trusler i nærområder, sjeldnere fra stater langt borte (Danner 2014:3).
Et regionalt sikkerhetskompleks defineres som et sett av enheter hvor deres sikkerhet og usikkerhet har en så stor sammenheng at deres sikkerhetsproblemer ikke på en fornuftig måte kan analyseres eller løses separat (Buzan og Wæver: Buzan og Wæver 2003:44). Vi får da en region hvor statenes sikkerhet blir tett integrert og det oppstår et gjensidig
avhengighetsforhold mellom statenes sikkerhetsrelasjoner. Sikkerhetskomplekser oppstår fordi geografisk nærhet fører til at aktører vil interagere med hverandre hva gjelder sikkerhet, dette er igjen et resultat av maktbalansepolitikken i det anarkiske systemet (Buzan og Wæver 2003:45). Regionale sikkerhetskomplekser fungerer som subsystemer av det internasjonale systemet, men vil se annerledes ut grunnet regionale særegenheter. Danner argumenterer for at vi ser innvirkningen av både neorealismen og konstruktivismen i et regionalt
sikkerhetskompleks. Neorealismen virker inn på komplekset fordi en erkjenner at maktfordelingen og geografiske faktorer spiller en viktig rolle. Det regionale
sikkerhetskomplekset er konstruktivistisk fordi erfaringer, holdninger, identitet og verdier er med på å skape mønstre av vennskap og fiendskap mellom aktørene i regionen (Danner 2014:2-3). Den historiske dimensjonen er viktig her ettersom den vitner om hvordan mønstre for samarbeid eller konfrontasjon har vært tidligere, og dette påvirker konfliktmønsteret i dag.
Regionale systemer og utviklingen avhenger av aktørers handlinger og oppfattelser av
situasjoner, som er et viktig poeng i konstruktivismen (Buzan og Wæver 2003:40). Vennskap og fiendskap er i stor grad variabler som er sti-avhengige, og formet av historie, kultur, religion og geografi. Maktfordelingen og mønstre av vennskap og fiendskap vil til sammen være de viktigste faktorene som former et regionalt sikkerhetskompleks og dets karakter (Buzan og Wæver 2003:49).
10
2.4.1. Struktur og variabler i sikkerhetskomplekset
I følge Buzan og Wæver er det fire variabler som definerer strukturen i sikkerhetskomplekset.
Disse er grenser, en anarkisk struktur, polaritet og sosial konstruksjon (Buzan og Wæver 2003:53). Geografiske grenser sørger for å dele inn de ulike sikkerhetskompleksene, og trusler som genereres innad i et regionalt kompleks må ikke nødvendigvis fremstå som trusler i andre regioner. Den anarkiske strukturen er i tråd med realismens bilde av det internasjonale systemet. I et anarki må alle sørge for egen sikkerhet og stater stoler i liten grad på andre enn seg selv. En naturlig konsekvens av dette er at stater balanserer mot hverandre for å hevde sin egen makt. Polaritet handler om hvilken orden vi ser og om systemet domineres av én, to eller flere store makter, og hvordan makten mellom disse er fordelt. Sosial konstruksjon er viktig i sikkerhetskomplekset fordi sikkerhet og usikkerhet er hva stater gjør det til. Trusler oppfattes og defineres ulikt, men i et regionalt sikkerhetskompleks er hvilke forhold som fører til mer eller mindre sikkerhet i store trekk sammenfallende for regionens aktører. Trusselbildet endres ved endring av aktørenes kapasiteter, interesser og persepsjoner. Det er et mønster av rivalisering, maktbalanse, allianser innad i regionen samt effekten av eksterne makter som påvirker og former et regionalt sikkerhetskompleks (Buzan og Wæver 2003:47). I hvilken grad stater er venner eller fiender kan knyttes til historiske mønstre og virker naturlig nok inn på konfliktdimensjoner. Maktbalansen avgjør hvordan stater velger å balansere eller
samarbeide og vil også kunne virke inn på allianser.
2.4.2. Det øst-asiatiske sikkerhetskomplekset
Opprinnelig fungerte nord-øst og sør-øst-Asia som separate sikkerhetskompleks, men Kinas vekst, hovedsakelig, har gjort at vi har fått en sammensmelting av disse regionene og i dag har et øst-asiatisk sikkerhetskompleks som omslutter både sør og øst og som til sammen utgjør det øst-asiatiske sikkerhetskomplekset (Buzan 2012).
Jeg vil nå se på hvordan sikkerhetskomplekset ser ut spesifikt i Øst-Asia med tanke på dimensjonene som former et regionalt sikkerhetskompleks. Rivalisering ser vi mellom flere regionale stater i Øst-Asia, men også blant eksterne makter og mellom eksterne og regionale makter som alle fremmer sine interesser. USA og Kina er rivaler hva gjelder ønsket om å dominere regionen. Rivaliseringen handler om å posisjonere seg i den anarkiske strukturen og i forhold til samarbeidspartnere. Både territoriell og økonomisk rivalisering finner sted i regionen, og Kina er involvert i mye. Myke maktmidler er også viktige og handler mer om
11 identitet, verdier og kultur. I hovedsak er det Kina og USA som står i posisjon til å påvirke regionen via myk makt, og amerikanske og kinesiske verdier konkurrerer om innflytelse.
USA med Trump som president har til nå ikke vektlagt dette særlig. Kina satser i større grad på dette og har med USAs lave fokus på dette mulighet til å påvirke andre stater i større grad.
Maktbalansen i regionen preges også av en konkurranse hvor stater forholder seg til sine konkurrenter eller motstandere. I Øst-Asia er det først og fremst USA og Kina som er de dominerende maktene og maktbalansen vil derfor være avhengig av forholdet og
maktbalansen mellom disse to. Maktbalansen innad i regionen har endret seg på den måten at USA har tapt relativ makt til Kina, som har begynt å hevde sin posisjon og interesser mer aggressivt. Dette fører til en balansering fra andre stater, hvor vi ser at flere har nærmet seg USA. USAs bilaterale allianser og avtaler i regionen bidrar til å balansere mot Kina og deres vekst. Polaritet handler om systemet domineres av en, to eller flere makter. For Øst-Asia i dag er det mest naturlig å se på systemet som bipolart, ettersom Kina og USA klart er de
dominerende aktørene i regionen. Denne utviklingen gjelder for øvrig også internasjonalt, hvor Kina og USA er de dominerende aktørene – og det er langt ned til den tredje største makten (Tunsjø 2017:65).
Det amerikanske alliansenettverket er definitivt det mest betydningsfulle i regionen, ettersom det garanterer for sikkerheten til flere stater. USA har gjensidige sikkerhetsavtaler med blant annet Japan og Sør-Korea, som er viktige aktører i casene som senere analyseres. Kina oppfatter dette alliansenettverket som forsøk på å omringe og begrense Kina i deres politikk.
Styrking av disse alliansene er defensive i sin intensjon, men har blitt oppfattet som offensiv atferd fra Kinas side, noe som bidrar til å skape spenning mellom Kina, USA og
alliansestatene. Alliansene sier noe om konstellasjonene og om hvordan statene forholder seg til hverandre og er derfor viktig for dynamikken i et sikkerhetskompleks.
Av eksterne makter har vi USA som må sies å ha en stor effekt på miljøet, maktbalansen og sikkerheten i regionen. Gjennom sin tilstedeværelse i regionen siden andre verdenskrig har USA bidratt til å stabilisere Øst-Asia og dermed tilrettelagt for en unik økonomisk vekst i regionen, også i Kina. Andre eksterne makter kan sies å være Russland, som tidligere hadde sterk tilknytning til Kina, og som nå søker samarbeid med Kina på det internasjonale plan. Nå har imidlertid Russland særlig tilknytning til Nord-Korea. Russland står i posisjon til å virke inn på sikkerhetskomplekset fordi de er en viktig handelspartner for Nord-Korea og derfor kan dempe virkningene av en internasjonal handelsboikott, særlig i en situasjon hvor Kina
12 velger å trekke seg tilbake. Med dette kan Russland bidra til å opprettholde det nordkoreanske regimet, samtidig som kinesisk innflytelse svekkes (Wuthnow 2017:1). Mistanker om et russisk ønske om å få mer innflytelse i Øst-Asia gjennom bånd til Nord-Korea skaper bekymring både i Kina og USA.
I tillegg til strukturen og hvilke dimensjoner som er viktige i utformingen av et regionalt sikkerhetskompleks spiller aktørene også en viktig rolle. Sammensetningen av aktører i et regionalt sikkerhetskompleks har betydning fordi relasjonene mellom aktørene og deres kapabiliteter, interesser og strategier vil generere sikkerhet og usikkerhet. Et regionalt sikkerhetskompleks er sammensatt av regionale aktører, eksterne aktører med
sikkerhetsinteresser i regionen og institusjoner som fungerer som fora og/eller aktør.
2.4.3. Kina – interesser og målsetninger
Xi Jinpings “Chinese Dream” som ble kort tid etter han tok over som president (Wei
2017:172) har som mål å bygge opp et moderat velferdssamfunn innen 2021, samt å bygge en moderne sosialistisk stat som er velstående, sterk, demokratisk, kulturelt avansert og
harmonisk innen 2049. Kina skal gjennomgå en “national rejuvenation” og den kinesiske drømmen er å gjøre Kina sterkt. “The Chinese Dream is to make the country strong. China’s armed forces take their dream of making the military strong as part of the Chinese Dream.
Without a strong military, a country can be neither safe nor strong” (China´s military strategy 2015). Dette vitner om den militære satsingen som Kina har stått for de siste tiårene og som har dannet et grunnlag for at Kina kan oppfattes som en trussel. I vesten tolkes retorikken om en kinesisk drøm i et negativt lys og sees som en nasjonalistisk doktrine hvis fokus er å gjenvinne Kinas maktposisjon og respekt i verden, også med bruk av militær makt om nødvendig (Sørensen 2015:57). For Kina handler det unektelig om å revansjere og reise seg igjen etter ”the century of humiliation” og demonstrere at Kinas rettmessige plass og status i det internasjonale samfunnet er som en stormakt (Pu 2017:132). “The Chinese Dream”
presenteres som en videreføring av Kinas “peaceful rise”, og skal være en visjon for Kinas utvikling de neste tiårene. Den kinesiske peaceful rise strategien ble annonsert av tidligere president Hu Jintao for å trygge Kinas naboer om at den kinesiske veksten ikke ville føre til problemer (Yan 2018:7). Den kinesiske drømmen taler for et mer ambisiøst og selvsikkert Kina i framtiden - og indikerer endringer for hvordan Kina kommer til å forholde seg til det internasjonale systemet (Sørensen 2015:53-55).
13 Vi ser at Kina har blitt mer opptatt av å hevde egne interesser, også der det er fare for
konfrontasjon med andre stater. Nasjonalisme er viktig for den kinesiske strategien, selv om dette også er utfordrende med tanke på naboer, og nasjonalistiske følelser blant opinionen kan bidra til å styrte myndigheter dersom folket mener at nasjonale interesser ikke ivaretas godt nok (Stenslie og Chen 2016:125-126). Kinas kjerneinteresser har tradisjonelt vært knyttet til Tibet, Taiwan og Xinjiang, men har i senere tid blitt utvidet til også å gjelde territorier i Sør – og Øst-Kina havet. En stats kjerneinteresser defineres som grunnleggende for en stats
overlevelse og derfor ikke mulig å forhandle på (Suisheng 2015:381). Disse utvidede interessene bunner i et forsøk på å utvide sin innflytelse i regionen, på bekostning av USA.
Ettersom USA er nærmeste allierte med Kinas motstander i flere av disse konfliktene øker det muligheten for krig mellom USA og Kina.
I forbindelse med den kinesiske drømmen har den militære satsingen blitt enda viktigere for Kina, og under den 18.partikongressen i 2012 gjorde Kina det offisielt at de vil bygge en maritim makt for å bedre Kinas kapasitet til å utforske marine ressurser, beskytte marine økosystemer, samt å sikre maritime interesser og rettigheter. I tråd med denne visjonen har Kina utviklet teknologi for olje-og gass utvinning, og modernisert og utvidet marinen for å beskytte sine maritime interesser (Wei 2017:167). Tradisjonelt har Kina vært en landmakt framfor sjømakt, men velger nå å prioritere viktigheten av blant annet kontroll over sjøveier og marine territorier. For å kunne bli en sterk og velstående stat er Kina avhengige av marin sikkerhet. Vi ser at Kina utvikler ressurser for å kunne bli en ”blue-water fleet” som kan operere i farvann langt borte. De har blant annet skaffet hangarskipet «Liaoning» som kanskje mest er av symbolsk kraft, da den er kraftig utdatert sammenlignet med amerikansk teknologi på området (The Economist 2017c). Den maritime satsingen til Kina må sees i sammenheng med utvidede interesser, som ofte sammenfaller med økende relativ makt.
Under den 19.partikongressen i 2017 var en av de mest bemerkelsesverdige hendelsene at Kina ikke lenger lar seg lede av Dengs mantra om ”hide our capabilities and bide our time”
(Friedberg 2011:143). Dette har vært et viktig prinsipp i Kina i rundt 40 år, men en går nå mer bort i fra det, og vil i større grad hevde sine interesser. Siden 90-tallet har den militære
satsingen i Kina vært enorm, det hevdes at de kinesiske styrkene skal anvendes i større grad enn før, og til det beste for menneskeheten. Med dette indikerer Kina en vilje til å involvere seg mer, og ta et større ansvar internasjonalt. Kinas militære styrker vil også være et middel for å hevde egeninteresser i nærmiljøet. Et samlet Kina er et sterkt Kina, mens et splittet Kina
14 vil være svakere. Dette veier tungt blant kinesiske ledere og bidrar til å forklare viktigheten av territoriell integritet for Kina. Xi har plassert beskyttelse av rettigheter på samme linje som opprettholdelse av stabilitet (Swaine 2017). Beskyttelse av rettigheter er linket til
Kinadrømmen som altså dreier seg om at Kina skal tilbake til sin storhetstid. Fra denne kongressen kan det se ut til at Kina endrer sin strategi noe i retning av å involvere seg mer i internasjonal politikk, samt å fortsette å hevde egne interesser. Det kan se ut til at Kina i større grad enn før søker makt, innflytelse – og på sikt mer lederskap, særlig i egen region. Dette vil på sikt gå på bekostning av den sterke amerikanske posisjonen i Øst-Asia.
Kinas økte relative maktposisjon gjør at de er mer i stand til å utfordre USA og deres
dominante posisjon i regionen. “China is not so much ''rising'' as it is returning to the position of regional preeminence” (Friedberg 2011:157-158). USA sees som en inntrenger i Asia (Friedberg 2011:163) hvis posisjon i regionen avhenger av en rekke postkrigs-allianser.
Dersom Kina skal bli den ledende staten i regionen må USA svekkes. Kina søker en regional restrukturering i sine nærområder som vil innebære at Kina forsøker å svekke den
amerikanskledede sikkerhetsstrukturen, som oppfattes som et hinder for kinesiske langsiktige ambisjoner (Heath og Erickson 2015:143). Forsøk på å svekke troverdigheten i de
amerikanske sikkerhetsgarantiene til sine allierte er et middel i denne politikken. Kinas militære opprustning, forsøk på å holde USA ute av Øst-Asia samt å hevde egeninteresser med tanke på territorier, er midler Kina tyr til for å hevde sin posisjon på bekostning av USA.
Barry Buzan mener Kina har tatt en ”reformist revisionist” tilnærming til den regionale og internasjonale ordenen. “A reformist revisionist accepts some of the institutions of the international society for a mixture of calculated and instrumental reasons. But it resists, and wants to reform, others, and possibly also wants to change its status” (Buzan 2010:18). Kina har allerede vært såpass suksessfull i sin vekst og i sin strategi at det har oppnådd endret status, både regionalt og internasjonalt.
Usikkerheten knyttet til Kinas fremtidige rolle kommer frem her: “The difficult question in relation to aims is whether China seeks a stable and harmonious regional and global
environment as a desirable end in itself, or merely as an instrumental goal to underpin its own development and rise” (Buzan 2014:401). Kinesiske myndigheter justerte sine
utenrikspolitiske retningslinjer i 2013, og gikk da fra ”keeping a low profile” til ”striving for achievements” (Yan 2018:9). Videre skriver Liu (2016:152) at “Reassurance and
accommodation are the main theme’s of China’s regional security strategy. In recent years,
15 however, growing numbers of observers noted how China’s foreign policy is becoming more assertive”. Liu knytter Kinas økte selvhevdelse til territorielle disputter, og sier at denne atferden ikke reflekteres i andre, bredere regionale prioriteringer for Kina (Liu 2016:152).
Denne observasjonen er også i tråd med Kinas tanke om at motsetninger ikke nødvendigvis jobber mot hverandre, men kan være en inklusiv del av en helhet. Strategien Striving For Achievement kan anvendes på særlig viktige politikkområder, mens Keeping a Low Profile gjelder på de andre områdene. Dualitet i den kinesiske politikken er ikke selvmotsigende, men en måte for Kina å oppnå sine mål gjennom ulike metoder.
At Kinas vekst fortsatt er fredelig og ikke provoserer naboer eller USA vil være et viktig moment for den regionale stabiliteten. Stabilitet var, og er fremdeles, viktig for at Kina skal kunne fortsette sin vekst og kunne fokusere på hjemlig utvikling. Dette er også viktig for det kinesiske kommunistpartiets overlevelse og legitimitet blant det kinesiske folket. Balansering fra andre stater mot Kina vil gjøre det vanskeligere for kommunistpartiet å beskytte
kjerneinteresser og å fortsette sin økonomiske og strategiske vekst (Whyte 2015). Overlevelse og legitimitet hos det kinesiske kommunistpartiet er Kinas kanskje viktigste målsetning. For å oppnå dette kreves det et stabilt regionalt miljø, og Kina bør derfor bidra til dette gjennom en fortsatt fredelig vekst. På den annen side er statlig suverenitet og territoriell integritet (Whyte 2015) også viktig for Kina, og deres økte fokus på å forsvare egeninteresser knyttet til
territorielle konflikter byr på utfordringer for stabiliteten og naboforhold.
Hva gjelder forholdet mellom Kina og USA ønsker president Xi Jinping at det skal utvikles en ny type stormaktsforhold mellom de to, som baserer seg på gjensidig respekt for definerte kjerneinteresser (Suisheng 2015:380). Det bilaterale forholdet mellom de to vil komme til å definere regionen, og for å sikre stabilitet i framtiden er et godt forhold mellom Kina og USA avgjørende.
2.4.4. USA – interesser og målsetninger
De viktigste amerikanske interessene i Øst-Asia er rettet mot å opprettholde sin maktposisjon, samt sørge for sikkerhet til sine allierte. Økonomiske interesser vil også veie tungt for
amerikanske prioriteringer her. Mye av den amerikanske tilnærmingen til det øst-asiatiske sikkerhetskomplekset kan sies å være realpolitisk fundert. I dette ligger det et fokus på sikkerhet. Her kommer strategien offshore balancing inn, og jeg vil redegjøre for hvordan dette ser ut i Øst-Asia mer spesifikt under strategikapittelet. Hovedsakelig dreier det seg om
16 hvordan USAs rolle i Øst-Asia avhenger av samarbeid med alliansepartnere for å kunne balansere mot den kinesiske veksten.
En global maktforskyvning fra vest til øst er blitt et faktum, og den amerikanske rebalanseringen av styrker til Asia-Stillehavsregionen fra 2011 (Goldstein 2013:55) er hovedsakelig et svar på den kinesiske veksten. Maktforskyvningen innebærer at utviklingen i Øst-Asia - økonomisk, militært, og politisk, vil få større konsekvenser for det internasjonale samfunnet. Derfor er det svært viktig for USA som stormakt å være tilstede her for å kunne virke inn på denne utviklingen og dermed være med på å sette agendaen.
I møte med Kina ser vi at USA har en dualitet i sin politikk og både forsøker å engasjere og handle med Kina og samtidig begrense Kinas innflytelse i regionen. Ettersom Kina
representerer verdens nest største økonomi, og også et stort forbrukermarked, er det viktig for USA å ha tilgang til dette markedet for å selge sine produkter. På grunn av den relative
endringen i maktbalansen og USAs ønske om fortsatt å være den mektigste aktøren i Øst-Asia er politikken og strategien deres preget av en balansering mot Kina. Begrepet containment kjennes best fra den kalde krigen og henspiller på USAs ønske om å begrense Sovjetunionens innflytelse og makt i verden. Vi ser noe av det samme mønsteret i den amerikanske politikken mot Kina i dag, og Kina for sitt vedkommende mener USA forsøker å omringe Kina blant annet med alliansenettverket sitt, og dermed begrense kinesisk mulighet for maktutøvelse.
Ettersom Kina fremstår som en mulig fremtidig ”peer competitor” er det ved å begrense den kinesiske innflytelsen og makten at USA best kan forsvare sin posisjon som den mektigste av de to. USA er opptatt av å ikke la Kina styre utviklingen på egen hånd.
Den amerikanske nasjonale sikkerhetsstrategien fra 2017 består av fire pillarer hvor ”preserve peace through strenght” og ”advance American influence” er to av de (US National Security Strategy 2017). For Asia-Stillehavsregionen står det spesifikt at USA skal ”redouble our commitment to established alliances and partnerships, while expanding and deepening
relationships with new partners” (US National Security Strategy 2017:46-47). Dette indikerer at Trump ser på denne regionen som avgjørende og vil bruke store ressurser på å opprettholde amerikansk dominans her. Hva gjelder militærinnsats står det ”We will maintain a forward military presence capable of deterring, and if necessary, defeating any adversary” (US National Security Strategy 2017:47). I lys av utviklingen i Nord-Korea er denne lovnaden tydelig rettet mot dem.
17 Eksterne aktører påvirker regionen fordi de har sikkerhetsrelasjoner til interne aktører (Buzan og Wæver 2003:46), som er tilfellet med USA. En regional rivalisering er ofte årsaken til at eksterne makter opptrer, og maktbalanse er gjerne årsaken til å kalle inn hjelp utenfra (ibid.).
Usikkerhet vil ikke virke på samme måte for en ekstern aktør, men kan få store konsekvenser for USAs allierte. Som ekstern makt i regionen er USA også opptatt av sine allierte og deres sikkerhet, og med et stadig sterkere og maktvillig Kina er det flere av statene som vil
balansere mot Kina og derfor søker mot USA. Dette bidrar til å skape legitimitet for den amerikanske tilstedeværelsen i regionen. For å kunne opprettholde sin posisjon i Øst-Asia er USA avhengige av å vise sine allierte at den amerikanske tilstedeværelsen er en troverdig motvekt til Kina, og at sikkerheten i regionen kan opprettholdes ved hjelp av deres nærvær.
Alliansenettverket er selve grunnlaget for den amerikanske militære tilstedeværelsen, og opprettholdelse av baser i regionen er en viktig prioritet for USA.
Opprettholdelsen av et amerikansk globalt lederskap er i stor grad avhengig av hvordan utviklingen i Asia-Stillehavsregionen blir, fordi det i første rekke er i denne regionen at det amerikanske lederskapet blir utfordret. Trump er imidlertid langt mindre interessert i dette globale lederskapet enn hans forgjengere har vært, og mener USA ikke har vunnet noe på å ha denne rollen. Denne holdningen kan på sikt skape et lederskapsvakuum i verden som vil åpne dørene for Kina. Et eksempel på dette er at president Trump har valgt å trekke USA ut av den planlagte Trans Pacific Partnership avtalen, som gir større spillerom for Kina til å sette i gang frihandelsavtaler i regionen.
2.4.5. Oppsummering
I tillegg til Kina og USA er det også flere regionale aktører som er verdt å nevne. Sør-Korea og Japan er blant annet viktige fordi de har sikkerhetsgarantier fra USA, men også fordi de er sterkt involvert i casene som senere diskuteres. Russland og ASEAN er også aktører som spiller en rolle i det øst-asiatiske sikkerhetskomplekset; Russland som ekstern aktør og ASEAN som forum. Hvordan disse aktørene er relevante vil jeg komme kort inn på i casene, men det vil ikke drøftes videre, da disse aktørene ikke er sentrale for oppgavens
problemstilling.
Aktørene i et sikkerhetskompleks er knyttet tett sammen hva gjelder sikkerhet og usikkerhet.
Samtidig er interessene motstridende på viktige områder, og partenes strategier for å fremme sine interesser fremstår som truende for andre aktører i systemet. Dette skaper utfordringer i
18 sikkerhetskomplekset. Regionale institusjoner som ASEAN, og handelsavtaler gir heller ikke et godt nok fundament for et sikkerhetssamarbeid. De sentrale aktørene må derfor legge sine strategier for hvordan de skal fremme sine interesser, i et sikkerhetskompleks som i stor grad preges av anarki på det sikkerhetspolitiske området.
2.5. Amerikanske og kinesiske strategier i Øst-Asia
2.5.1. Strategi
Storstrategi (”grand strategy”) handler om en stats samlede målsetninger og hvordan disse prioriteres hvis en antar at ressursene er begrenset, samt å velge de beste instrumentene eller midlene for å nå disse målsetningene (Kagan: Heuser 2013:18). Ofte er en stats storstrategi et resultat av interesser, verdier og hva en tror på (Stenslie og Chen 2016:125) som er nært knyttet til identitet.
Strategiens mål og midler må ha en sammenheng, hvilket vil si at en må knytte middelbruken til hvilke mål en ønsker å oppnå. Sammenhengen mellom mål og midler må være
instrumentell, og midlene kan være politiske, økonomiske, militære og diplomatiske.
En suksessfull strategi baseres på klare politiske mål, kalkulering av ens komparative fortrinn i forhold til motstanderen i tillegg til en nøye kalkulering av risikoer og fordeler, samtidig som en også tar hensyn til fordeler og ulemper ved alternative strategier (Mahnken 2016:54).
Hvilken respons en forventer fra sin motstander inngår også i vurderingen av hvilken strategi som vil passe best for å oppnå det spesifikke målet.
Smith 2011 sier også at grad av politisk vilje for å nå et definert mål er en viktig faktor i strategisk teori, og de tilgjengelige midlene og ressursene blir dermed prisgitt denne politiske viljen. Evaluering av sin motstanders politiske vilje til å nå et mål blir derfor også viktig for å forstå hvor langt en stat eller annen aktør er villig til å strekke seg for å nå et mål.
Strategisk teori er opptatt av hvordan stater og andre aktører kalkulerer og ut i fra dette tar avgjørelser. ”In essence, strategic theory is the study of correlations between ends and means, including the use, or threat of use, of armed force as a conscious choice of political actors who are intent on rationally pursuing their objectives” (Smith: Smith 2011). I bunn og grunn
19 handler strategi om hvordan en vinner kriger og hvordan en kan bruke makt for politisk
hensikt, altså militære midler for å nå politiske mål (Mahnken 2016:53).
2.5.2. USAs hovedstrategi
Fra dette ser vi at hvilke ressurser og midler stater har til rådighet, samt hvordan de prioriterer sine interesser vil være et grunnlag med tanke på hvordan stater utleder strategier for hvordan de skal nå sine målsetninger. Marine ressurser og marin militærmakt har vært et naturlig fokus for USA også i Øst-Asia. USA er tradisjonelt sett en sjømakt, og som en ekstern makt i Øst-Asia vil det være naturlig å anvende maritime midler. Trusler om bruk av atomvåpen er også anvendt i forbindelse med Nord-Korea, samt atomvåpengaranti i forhold til Sør-Korea og Japan. Som ekstern makt i Øst-Asia har USA færre strenger å spille på enn lokale aktører, og deres strategi domineres dermed i større grad av ett fokus – sikkerhetsallianser og
militærmakt. En stats storstrategi er altså en prioritering av en stats målsetninger, og strategier vil supplere hverandre avhengig av hvilke målsetninger som prioriteres.
Statlig identitet og historie, kultur og verdier kan også knyttes til hvordan en stat tenker om strategi og krigføring. For USAs vedkommende kan vi se en realpolitisk forståelse for virkeligheten hvor man er opptatt av sikkerhet, og tenker i et null-sum spill hvor en enten vinner eller taper. Lai sammenligner den amerikanske tankegangen hva gjelder krigføring med blant annet sjakk, boksing og amerikansk fotball. Sjakk er maktbasert og hver brikke har ulik verdi, hvilket betyr at en kan forutse en vinner basert på hvilke brikker som er igjen på brettet. Kapabilitet er altså viktig her, og det overføres til fokus på militærbalanse i
konfliktsituasjoner (Lai 2004:27). Filosofien bak sjakk er at en enten vinner eller taper, altså er det et null-sum spill vi er vitne til. Fokuset er hovedsakelig på kongen, som blir ekvivalent til Clauzewitzs ”center of gravity”, og en forsøker å angripe denne delen i motpartens spill (Lai 2004:28). I følge Clausewitz kan kriger vinnes ved å forstå og angripe sin motstanders
”centre of gravity” som for eksempel kan være hæren, hovedstaden eller en viktig alliert (Mahnken 2016:59). Gjennom denne tanken har en definert og prioritert ett tydelig mål, og ens ressurser settes inn for å oppnå dette. Vi ser altså en hierarkisk prioritering av maktbruken hvor noe er viktigere enn andre ting. I amerikansk fotball er taklinger et viktig moment, en kollisjon mellom to sterke krefter (Lai 2004:29) og dette demonstrerer hvordan USA i krigføring gjerne setter makt mot makt. Dette gjør at fokuset blir på makt og militære midler og direkte konfrontasjoner.
20 Ofte har amerikanerne også en forventning om at resultater bør oppnår raskt (Lai 2004:11).
Det kan føre til forhastede og dårligere beslutninger som går på akkord med de langsiktige målsetningene. Dette kan også sees i sammenheng med velgermassen hjemme, en amerikansk president er prisgitt sine velgere, og dårlige eller manglende måloppnåelse i
utenrikspolitikken kan medføre synkende popularitet og oppslutning for en sittende president og hans administrasjon. En amerikansk presidentperiode varer i fire år, og evne til å
demonstrere amerikansk makt og måloppnåelse i utenrikspolitikken kan være med på å avgjøre et presidentvalg.
Fokuset på militære midler og USAs posisjon og rolle som en maritim stormakt kommer frem i strategien offshore balancing. Dette er den amerikanske strategien i Øst-Asia. Offshore balancing dreier seg om å bruke minimalt med ressurser, komme fort inn i en
konfliktsituasjon for så å kunne trekke seg raskt tilbake igjen. Selve begrepet handler om at en stat skal kunne balansere en makt uten å være fysisk tilstede hele tiden, men kunne mobilisere sine styrker ved behov. Mearsheimer og Walt skriver at “In essence, the aim is to remain offshore as long as possible, while recognizing that it is sometimes necessary to come onshore” (2016:74). For at offshore balancing skal kunne være en effektiv strategi er en helt avhengig av militær evne og politisk vilje til å gripe inn. Uten dette vil strategien og dens troverdighet være verdt lite. En offshore balancing strategi vil basere seg på kjernefysisk avskrekking, flyvåpen, og viktigst av alt – en sterk marine. Videre er strategien en maktbalanse-strategi, snarere enn en hegemonisk strategi hvor en forutsetter at
opprettholdelsen av amerikansk hegemoni vil lede andre stater til å balansere mot USA, og føre til en relativ nedgang i amerikansk makt (Layne 1997:113).
I praksis innebærer strategien at USA vil prioritere sin militære innsats ut i fra maktbalansen i Europa, Midt-Østen og Asia. Dette representerer regioner som er strategisk og politisk viktige for USA, samtidig som interessene blir utfordret her. Primært er det regionale makter som er ment å ha hovedansvaret for å balansere mot trusler i sin region, og på den måten
opprettholde en fordelaktig maktbalanse, både for USA og dem selv. USA skal ut i fra denne logikken i all hovedsak avstå fra å sende store styrker utenlands, fordi regionale stater har en langt større interesse av å unngå å bli dominert enn hva USA har (Mearsheimer og Walt 2016:74). Det er da underforstått at USA prioriterer egne nasjonale interesser og kun kommer andre stater til unnsetning dersom det tjener viktige amerikanske interesser. ”The United States should make its allies do as much of the heavy lifting as possible and remove its own
21 forces as soon as it can” (ibid.). Denne tanken gjenspeiles i ytringer gjort av Donald Trump hvor han oppfordrer USAs allierte til i større grad å sørge for egen sikkerhet.
Gjennom en prioritering av styrker i utsatte og viktige regioner flyttes fokuset bort fra liberalt hegemoni, altså spredning av menneskerettigheter og demokrati, som er en enormt krevende målsetning, både strategisk og ressursmessig. Igjen ser vi at Trump er pådriver for denne typen politikk, da han i mindre grad enn sine forgjengere er opptatt av at USA skal spre disse verdiene til andre stater. Gjennom offshore balancing vil USA understøtte andre stater som ønsker å være en motvekt til potensielle hegemoner i sin region, og kun steppe inn dersom lokale aktører ikke lykkes med sin balanseringsstrategi (Mearsheimer og Walt 2016:71).
Ønsket om å gå bort fra liberalt hegemoni er et klart steg i en realpolitisk retning. USA bør fokusere på å tjene seg selv og snevre inn sine internasjonale målsetninger. Å promotere fred er ikke et mål i seg selv (Mearsheimer og Walt 2016:73). Offshore balancing vil tillate USA å forbli en sterk aktør samtidig som statlig sikkerhet ivaretas uten at en trenger å hige etter en kostbar og ekspansiv strategi.
En stor fordel ved denne strategien er at den søker å minimere det amerikanske militære
”fotavtrykket”. Styrker skal kun sendes inn i en vital region dersom en stat trues av en potensiell hegemon, og dette samtidig truer amerikanske interesser. Ved å unngå amerikansk innblanding i konflikter og utfordringer som ikke tjener amerikanske kjerneverdier eller mål kan perioden for amerikansk dominans forlenges. Ressurser kan allokeres til forskning og utvikling, utdanning, og infrastruktur som i større grad en militærmakt danner grunnlag for makt og velferd (Mearsheimer og Walt 2016:77-78). Gjennom å prioritere smalere og smartere skal USA gjennom offshore balancing kunne forsvare sine interesser, men på en mindre ressurskrevende måte. Ved hjelp av denne strategien vil USA være en avgjørende maktfaktor selv om mye overlates til statene i regionen og USA ikke kommer på banen før det er helt nødvendig. I følge Christopher Layne vil en slik strategi øke USAs relative
maktposisjon i det internasjonale systemet, samtidig som risikoen for amerikansk involvering i en stormaktskrig minsker (Layne 1997:112). Ulempen ved en slik strategi er at behovet for å overføre militære maktmidler til et aktuelt område vil kunne føre til mottiltak fra motparten som kan høyne spenningsnivået og dermed faren for opptrapping av en konflikt. Fordi USA er en ekstern makt i Øst-Asia vil de dersom det bryter ut storskala konflikt være avhengige av å mobilisere styrker. Her har de regionale maktene et fortrinn fordi deres militære styrker ikke vil trenge å transporteres over like store distanser.
22 Gjennom å være en offshore balancer må USA være beredt til å steppe inn dersom noe skulle skje, for eksempel rundt Taiwan, Korea eller i Sør og Øst-Kina havet. For å kunne ha en strategi som offshore balancing er USA avhengige av tilgang til baser hos sine allierte i Øst- Asia. Sør-Korea og Japan har begge en sikkerhetsgaranti fra USA og er dermed viktige allierte, og USA har viktige baser i disse statene. Basen på Guam som er amerikansk-
kontrollert territorium er også viktig. Japan og Sør-Korea er også stater som opplever trusler mot sitt territorium fra andre regionale stater, og blir dermed viktige å forsvare fra USAs ståsted. USAs tilstedeværelse i Øst-Asia er tuftet på disse alliansene og samarbeidene, og dette er den viktigste årsaken til at USA bør vise vilje til å gripe inn i potensielle konflikter.
Kan ikke tilliten mellom USA og deres allierte opprettholdes vil grunnlaget for den
amerikanske tilstedeværelsen bli sterkt svekket, noe som igjen kan åpne dørene for Kina til å forme regionen.
2.5.3. USAs alternative strategi
Til tross for at amerikanerne har en maktbalansestrategi mot Kina, har de også en politisk linje som forsøker å samarbeide og engasjere Kina i ulike fora og avtaler.
Engagementpolitikken overfor Kina har flere målsetninger og tar sikte på å engasjere og samarbeide med Kina for å skape incentiver for Kina til å imøtekomme amerikanske
interesser. Gjennom diplomati forsøker USA å endre hvordan Kina definerer sine interesser og hvordan de ser sin egen posisjon i det internasjonale systemet. USA søker også å påvirke og sosialisere Kina til å bli en ansvarlig internasjonal aktør som følger normene for
mellomstatlig atferd. Den kinesiske politikken overfor sine naboer kan muligens også påvirkes av dette, og dermed hindre at USA må gripe inn med militære maktmidler for å forsvare en alliert. Engagementpolitikken skal ivareta amerikanske nasjonale interesser hvor et godt forhold til Kina er svært viktig. Gjennom samarbeid og tillitsbygging kan en legge et grunnlag for samarbeid hva gjelder å løse globale utfordringer (Friedberg 2011:91-93). I den nye nasjonale sikkerhetsstrategien til USA fra 2017 står det imidlertid at ”For decades, U.S.
policy was rooted in the belief that support for China´s rise and for its integration into the post-war international order would liberalize China. Contrary to our hopes, China expanded its power at the expense of the sovereignty of others” (US National Security Strategy 2017:25). Dette kan være et tegn på at USA nå vil gå i en annen retning med tanke på sin politikk overfor Kina, og legge seg på en hardere linje ettersom en oppfatter at den såkalte engagementpolitikken ikke har oppnådd ønsket mål.
23 USA og Kina har et sterkt og viktig bilateralt bånd hva gjelder handel. Der den militære strategien bærer preg av å være i tråd med realismen, er den økonomiske politikken mer liberalistisk. Begge parter tjener på at den andres økonomi er sterk og velfungerende. Som et eksempel på den økonomiske integrasjonen er Kina nå den største eksportøren av varer til USA, foran både Canada og Mexico. I 2016 importerte USA varer fra Kina til en verdi av 462 milliarder dollar, som utgjorde rett over 21% av all import. Hva gjelder eksport er Kina det tredje største eksportmarkedet for USA. I 2016 kjøpte Kina varer fra USA til en verdi av 115 milliarder dollar, noe som utgjorde 8% av den amerikanske eksporten. Totalt utgjorde det en sum på 578 milliarder dollar, noe som gjør at Kina står for størsteparten av total amerikansk handel med 15,9% (United States Cencus Bureau). Vi ser av disse tallene at de to økonomiene er viktige for hverandre, og USA vil derfor forsøke å opprettholde handel med Kina. Av tallene ser vi også at USA har et stort handelsunderskudd til Kina, hvilket Trump er meget misfornøyd med. Innføring av tollmurer og straffetoll på kinesiske varer er midler som er myntet på å bringe dette handelsunderskuddet mer i balanse. Blant annet er det innført høy toll på import av aluminium og stål, som er en viktig eksportvare for Kina (Almond 2018).
Kina har svart med å innføre egne tollmurer som blant annet rammer soyabønner, mais og tobakk. Verdien på produkter som rammes er lik på begge sider – femti milliarder dollar (Tiezzi 2018). Som et resultat ser vi nå en gryende handelskrig mellom de to statene. Dette kan tyde på at den økonomiske variabelen vil virke mindre tøylende for statenes atferd framover.
Den alternative amerikanske strategien i det øst-asiatiske sikkerhetskomplekset er med dette en strategi som fokuserer på det økonomiske, og delvis institusjonelle, aspektet ved USAs tilstedeværelse i regionen. Handelsrelasjoner kan skape gjensidig avhengighet, og ved brudd i handelen kan begge sidene rammes hardt økonomisk. Dette skal være en faktor som skaper høyere terskel for konflikter og krig fordi tapene blir svært høye
2.5.4. Kinas hovedstrategi
Kina har beveget seg fra Deng Xiaopings “Hide out capabilities, bide our time” til Hu Jintaos
“Peaceful rise” til Xi Jinpings “Chinese Dream”. Dette kan sies å ha vært Kinas
hovedstrategier de siste tiårene og vi ser en gradvis endring i fra mye tilbakeholdenhet til dagens mer ekspansive retning. Fremdeles ligger Kinas tanke om tilbakeholdenhet i noe av strategien, og denne delen supplerer den mer ekspansive delen. Som den mest dominerende
24 regionale aktøren spiller Kina flere roller og vi ser derfor at strategiene supplerer hverandre i mye større grad enn hva som er tilfellet for USA.
Som del av den kinesiske identiteten og hvordan Kina tenker og handler er sentralitet og harmoni viktige begreper. Harmoni sees som et komplementært forhold mellom to
motsetninger, og sentralitet representerer en gyllen middelvei (Qin 2014:292). Tanken om sentralitet og harmoni ligger også til grunn for hvorfor Kina mener de kan vokse fredelig uten å være truende for USA eller andre stater. To motsetninger som her representeres av USA og Kina, trenger ikke nødvendigvis krasje, men kan heller harmonere som to ulike deler av en helhet. Denne harmonerende effekten mellom to motsetninger kan oppstå fordi en mener at de to delene til en viss grad også inkluderer hverandre, som yin og yang. Forholdet mellom USA og Kina beskrives som forholdet mellom nettopp yin og yang, når en av dem vinner eller taper, gjelder det også den andre (Qin 2014:293). Den harmonerende effekten mellom motsetninger kan også bidra til å forklare hvorfor Kina har en såpass pragmatisk politikk.
Atferd som gjerne kan virke motstridende for en vestlig tankegang vil ikke nødvendigvis være det for Kina, og de kan derfor ha en selvhevdende politikk på noen områder uten at dette oppfattes som problematisk for den generelle fredelige veksten.
Også for Kina er strategisk tankegang knyttet til identitet. Den kinesiske tilnærmingen til politikk går i stor grad ut på å analysere konfigurasjoner og se hvilket potensiale de har, for så å gjøre mest mulig ut av situasjonen. Strateger forsøker å dra fordel av en utfoldende, flytende situasjon ved å tilpasse seg forholdene og å være opportunistiske når muligheten byr seg (Shrivastava 2014:45). Vi ser en tendens til å være indirekte, diskre og alltid forberedt på å bevege seg i en annen retning (Lai og Hamby 2002:265). Pragmatisme blir ut i fra dette svært toneangivende for den kinesiske politikken. Kinesisk strategisk tankegang er mer organisk og improviserende enn den vestlige. Mye handler om å følge med på endringer og på best mulig måte ta inn over seg helheten i situasjonen og utnytte den til sin fordel (Jullien: Friedberg 2011:123). For Kina handler mye om hvem som best kan utnytte potensialet i en situasjon, eller hvem som best kan ”assess the propensity of things”. For å gjøre dette handler det i hovedsak om tre ting; hva som er de dominerende trendene i verden i dag, hvordan maktfordelingen ser ut, og hva som er kildene til de viktigste truslene eller utfordringene (Friedberg 2011:124). Alt dette er viktige grunntanker i den kinesiske strategien, og de kommer godt fram gjennom brettspillet Weiqi.
