• No results found

Der tider føres sammen

N/A
N/A
Protected

Academic year: 2022

Share "Der tider føres sammen"

Copied!
50
0
0

Laster.... (Se fulltekst nå)

Fulltekst

(1)

Der tider føres sammen

En lesning av Maja Lundes Bienes historie (2015), Blå (2017) og Przewalskis hest (2019)

Siri Friis Nyberg

NOR4091

Masteroppgave i nordisk, særlig norsk, språk- og litteraturvitenskap i Lektorprogrammet Institutt for nordiske og lingvistiske studier (ILN)

Det humanistiske fakultet Universitetet i Oslo

Vår 2020

(2)

2 av 50

Sammendrag

Denne oppgaven tar utgangspunkt i Bienes historie, Blå og Przewalskis hest av Maja Lunde, og reflekterer rundt hvilke litterære grep Lunde tar i bruk for å fortelle om klimaendringer, som skjer så sakte at vi nesten ikke merker dem. Formålet med oppgaven er å gi et bidrag til forskning på klimafiksjon på norsk, om norsk litteratur. For å belyse problemstillingen, analyserer jeg tidsaspektet i de tre romanene. Analysen baserer seg i stor grad på Antonia Mehnerts forskning om tid i klimafiksjon.

Undersøkelsen viser at Lunde benytter seg av flere grep for å vise klimaendringer over 250 år, og konsekvensene av disse. De tre romanene viser hvordan fortid, nåtid og framtid er tett bundet sammen. Man kan argumentere for at de tre romanene tilhører det samme universet, nemlig det forfatteren anser som en plausibel framtid. Alle romanene har et nåtids- og framtidsaspekt, og Bienes historie og Przewalskis hest har også et fortidsaspekt. Hver av romanene tar for seg en menneskeskapt klimaendring. Bienes historie forteller om menneskets utnyttelse av bier som ressurs gjennom tiden, og deres plutselige forsvinning. Blå viser

hvordan mennesker er avhengige av vann, hvordan vi tar det for gitt i våre dager, og hvordan en verden uten vann ikke lenger er menneskenes verden. Przewalskis hest viser hvordan en art menneskene ikke er avhengige av, likevel er avhengige av menneskene. Til sist reflekterer oppgaven rundt framtidsaspektet for klimafiksjon.

(3)

3 av 50

Forord

Jeg ville skrive om klimafiksjon fordi jeg mener at dette er viktig litteratur med tanke på å skape bevissthet rundt klima, som igjen fører til handling. Personlig har dette blitt en hjertesak for meg, og Bienes historie, som jeg leste da den kom ut, var det som fikk mine øyne opp, ikke bare for alvoret ved verdens situasjon, men også for at det enda ikke er for sent å endre den. Jeg bestemte meg da jeg leste boka ved dens utgivelse for fem år siden at jeg måtte skrive masteroppgaven min om nettopp denne romanen. Til glede for meg har Lunde i løpet av mine studieår rukket å skrive to romaner til i det som skal bli en kvartett.

Først og fremst må jeg få takke min veileder Sissel Furuseth, som har sett en vei der jeg bare så hindringer. Takk for alt du har lært meg og hjulpet meg med, og ikke minst for din

oppriktige interesse i min masteroppgave!

Jeg må også få takke familien min, og spesielt mine foreldre. Dere har alltid insistert på at jeg skulle ta en utdannelse, og det var aldri noen tvil om at det var lærer jeg skulle bli. Takk for at dere har presset meg gjennom en utdannelse jeg ikke vet om jeg hadde greid å fullføre på egen hånd!

Sist, men ikke minst, må jeg få takke min samboer, Per, for at du holder ut med meg i den prosessen det er å skrive en masteroppgave. Jeg skal gjengjelde tjenesten neste år.

Siri Friis Nyberg Oslo, 09.06.20

(4)

4 av 50

Innholdsfortegnelse

Sammendrag ... 2

Forord ... 3

1. Innledning ... 5

1.1 Bakgrunn ... 6

1.2 Resepsjon... 7

1.3 Lunde i media ... 8

1.4 Problemstilling og hypoteser ... 9

1.5 Begrunnelse for prosjektet og avgrensning av materiale ... 9

2. Teori og metode... 11

2.1 Sjangerbegrepet ... 11

2.2 Tidsdimensjonen ... 14

2.3 Sekundærlitteratur ... 18

3. Analyse ... 20

3.1 Bienes historie ... 20

3.2 Blå ... 23

3.3 Przewalskis hest ... 26

3.4 Narratologiske trekk ... 31

3.5 Apokalypse ... 32

4. Diskusjon ... 36

4.1 Nåtidens diktatur ... 38

4.2 Industriell tidsoppfatning ... 41

4.3 Litterær vekker ... 43

5. Avsluttende betraktninger ... 45

Litteraturliste ... 47

(5)

5 av 50

1. Innledning

“How does one think about something as intangible and invisible as climate change, which does not affect one’s life immediately but possibly at some time in the future?”, skriver den tyske klimalitteraturforskeren Antonia Mehnert i sin doktoravhandling (Mehnert, 2016, s. 93).

Dette spørsmålet vil jeg undersøke i en lesning av Maja Lundes romaner Bienes historie, Blå og Przewalskis hest. Disse romanene kan kategoriseres som klimafiksjon, og her tar Lunde opp spørsmålene om hva som vil skje når biene fordufter, vannet fordamper og dyrene mister sitt livsgrunnlag. Romanene skal inngå i en kvartett, og den siste boka er planlagt utgitt neste år (Norli, 2020).

Lundes første roman for voksne, og den første i klimakvartetten, er Bienes historie.

Den undersøker hvilke konsekvenser bienes forsvinning får for alt liv på jorda. Lunde har tatt i bruk en fortellerteknikk hvor leseren får tilbakeblikk fra fortiden, en stemme fra nåtiden og et innblikk i framtiden, som veksler mellom tre førstepersonsfortellere. I England i 1852 føler forskeren William seg mislykket både som biolog og som far. Hans nye lidenskap for

observasjon av biene og konstruksjonen av en ny bikube skal revolusjonere birøkterfaget. I USA i 2007 sliter bonden George med økonomien. I tillegg begynner en bikubekollaps å spre seg i store deler av verden. I Kina i 2098 lever arbeideren Tao i en verden uten bier, hvor det pollineres for hånd. En hendelse snur hele verden på hodet, og de tre fortellingene bindes sammen.

I Blå velger Lunde et lignende fortellergrep, men kun med to førstepersonsfortellere fra nåtid og framtid. Leseren følger Signe, en norsk, nylig pensjonert kvinne i 2017, i det hun seiler til hjembygda mellom fjord og bre for et oppgjør med fortiden og framtiden. Vi følger også David på flukt fra et knusktørt Sør-Europa sammen med datteren i 2041, en nært forestående framtid.

I Przewalskis hest går Lunde tilbake til å fortellerstemmer fra fortid, nåtid og framtid.

Disse forteller om hva som har skjedd med hesterasen przewalski. Fra 1882 følger leseren zoologen Mikhail i Russland, som forsøker å hente villhesten przewalski til Europas dyrehager. Fra 1992 følger vi den tyske veterinæren Karin, som vil sette de siste renrasede eksemplarene av arten ut i Mongolia. I Norge i 2064 møter vi Eva, som har to hester av arten przewalski hun tar seg så godt av som hun kan. Boka tematiserer hvilke konsekvenser de menneskeskapte klimaendringene har for dyrene, hvor rasen przewalski er brukt som et

(6)

6 av 50

eksempel på utryddede dyrearter. Przewalskis hest viser også hvordan mennesker står like hjelpeløse i forhold til klimaendringene som dyr, og hvordan vi også er flokkdyr.

Den siste romanen i Lundes klimakvartett er planlagt utgitt høsten 2021. Ifølge Lunde, skal den handle om planter, frø og alt som gror. Den skal foregå på Svalbard i 2110, 12 år etter framtidsfortellingen i Bienes historie. Den vil knytte sammen de foregående bøkene, og leseren vil treffe flere kjente personer (Norli, 2019).

1.1 Bakgrunn

«Plutselig tråkket hun inn i sin egen roman. Fiksjon ble virkelig – eller: Virkeligheten, nåtiden og hverdagen ble fiksjon» (Norli, 2019). Lundes fjerde bok i klimakvartetten skal også

omhandle en virusepidemi som gjør flere av hennes karakterer foreldreløse i år 2110. I

samtale med VG-journalist sier forfatteren at hun ikke tror verden vil stå igjen som vi kjenner den etter at koronautbruddet er overstått. Hun prøver å trøste seg med at når krisen er over, har vi muligheten til å starte på nytt, med grønnere valg (Norli, 2019).

Lunde har selv ytret at romanene også er kjærlighetsromaner, og at klimakvartetten like godt kan kalles en foreldre- og barn kvartett. Andre fellesnevnere for romanene er dyr og natur. Sjangeren kan diskuteres, men forlaget har også markedsført romanene som

klimafiksjon. Hun skriver ut fra egen engstelse, et ønske om å opplyse om endringene som skjer og endringene vi kan gjøre (Torp, 2019). Idéen til Bienes historie fikk Lunde som en åpenbaring da hun tilfeldigvis så på en dokumentar om kubekollaps. Det var først på dette tidspunktet hun begynte å reflektere rundt konsekvensene av bienes død, selv om dette faktumet var noe hun visste om fra før. Hun begynte å skrive den i 2013, og mener at folk siden den gang har blitt mer opplyste om klimakrisen (Torp, 2019). Colony Collapse Disorder er en naturvitenskapelig betegnelse, som referer til nedgangen i populasjonen av honningbier over hele verden. I USA er bestanden halvert siden 1971 (Flinker, 2018, s. 46).

Klimaendringene er et faktum. Klimakrisen er allmenn og individuell. Klimaet er gjennomsnitt av været målt over flere år eller tiår. Temperaturene stiger. Havet stiger og blir surere. Isen smelter. Det blir mer variert nedbør og mer ekstremvær. Ifølge WWF har

menneskene siden 1970-tallet utryddet 60% av jordens dyr (Torp, 2019). Det er dette som vil gjøre at biene fordufter, vannet fordamper og at mennesker og dyr mister sitt livsgrunnlag.

For å stoppe dette må vi kutte ned klimagassutslipp. FN har flere tiltak for dette. Blant annet omhandler flere av de 17 bærekraftsmålene forsøk på å stoppe klimaendringene. I et annet

(7)

7 av 50

forsøk på dette har mange stater skrevet under på Paris-avtalen, som sier at

gjennomsnittstemperaturene på jorda ikke må stige mer enn 1,5 grader før endringene blir fatale (FN, 2018).

Det er et faktum at biene og vannet forsvinner, og at begge deler er noe vi ikke kan klare oss uten. I Kina har man allerede begynt å ansette mennesker til å pollinere for hånd med pensel (Sahlberg, 2008). Flere storbyer sliter allerede med vannforsyningene (Ursin, 2018). Lunde kommer ikke med noe svar på dette, men hun gjør leseren smertelig bevisst på menneskenes skyld i egen forestående undergang. I et avisintervju reflekterer hun selv rundt situasjonen: «Og da sommeren 2018 ble en forferdelig tørkesommer, tenkte jeg mye på

hvordan det jeg hadde skrevet om også handlet om vår nåtid – og ikke den fremtiden jeg skrev om» (Norli, 2019).

1.2 Resepsjon

De tre første bøkene i klimakvartetten har fått relativt gode anmeldelser. Særlig Bienes

historie fikk fine anmeldelser da den kom ut. «Maja Lunde skaper livshistorier som berører og engasjerer, samtidig som hun belyser en global katastrofe», skrev VG og trillet en femmer på terningen (Stølan, 2015). Blå ble godt tatt imot av Dagens Næringslivs anmelder. Hun trekker paralleller til norsk virkelighetsdebatt om flyktningkrisen vi fortsatt står i, og berømmer Lunde for å ha klart å skape «en både historisk og dystopisk samtidsroman med økologisk bevissthet» (Hiorth, 2017). Marta Norheim i NRK mener derimot at Lunde er for overtydelig i Blå, og at «Lunde leier oss ved handa til innsikter og konklusjonar» (Norheim, 2017). Om Przewalskis hest skriver NRKs anmelder om Lundes vri i forhold til de andre romanene. Hun observerer at mennesker er avhengige av bier og vann, men ikke av takhiene, og synes dette fungerer bedre fordi det gir leseren større mulighet for refleksjon (Norheim, 2019). Dagbladet mener at den tredje boka i klimakvartetten er den mest uhyggelige, men også den mest

håpefulle. «For mellom linjene leser vi, i alle tre historiene: Det er aldri for seint å skifte kurs.

Et mer optimistisk budskap er neppe mulig, i en romanserie om hvordan menneskeheten raserer sitt eget livsgrunnlag» (Kleve, 2019).

(8)

8 av 50

1.3 Lunde i media

Når det gjelder kritikken mot Lundes overtydelighet, gjør hun et poeng av at hun ikke skriver politiske manifester (Monsen, 2017). Hun oppfordrer likevel alle til å ha klima i bakhodet hele tiden og øke bevisstheten sin rundt det.

Du kan blant annet spise mer grønnsaker og mindre kjøtt, ta sykkelen fremfor bilen, droppe flyreiser, ikke kjøpe nye ting selv om de er på salg, handle brukt og spise opp middagsrestene. Hvis vi tar alle disse små tingene og ganger det opp med oss alle, så blir forskjellen enorm, sier Lunde (Norli, 2019).

Lunde vil ikke uttale seg om politikk i media. Likevel uttalte hun før valget i 2018 at alle burde bruke stemmen sin for sine barnebarn, og ikke med tanke på seg selv. Hun mener at de store partiene kun snakker om de små, nære tingene i valgkampen, men at de heller burde fokusere på hvordan Norge skal se ut i framtiden (Blom & Jonsjord, 2017). Av politiske saker Lunde har uttalt seg om, finner vi oljeleting og skolestreik for klimaet. Hun har sagt om oljeleting at hun ikke synes at dette er veldig klokt. Hun mener at vi må begynne å tenke nytt, og at vi må forberede oss på å klare oss uten oljen i framtiden (Torp & Eliassen, 2020). I en kronikk publisert i Aftenposten skriver Lunde selv om hvorfor hun valgte å signere opprop til støtte for skolestreiken. «Jeg valgte å signere oppropet fordi jeg ville vise min støtte til

skolestreikene og til fredelig motstand mot nåværende klimapolitikk» (Lunde, 2019). Hun har vært med sine barn på skolestreiken og påpeker at de streikende barna ikke etterspør håp, men handling. Lunde mener at eksisterende klimatiltak ikke er nok til å gi mennesket troen på en god framtid. «Bare gjennom handling kan håpet vende tilbake» (Lunde, 2019).

Lunde er med andre ord en forfatter som engasjerer seg i klimasaken på flere måter.

Hun er medievant. Lunde har en mastergrad fra UiO i media og kommunikasjon med fokus på film og filmhistorie. Lunde er både forfatter for barn, ungdom og voksne i tillegg til

manusforfatter både for film og TV. Lunde har blitt solgt til flere land og er oversatt til flere språk. Hun har ligget på bestselgerlister i flere land, og både Bienes historie og Blå har blitt bestselgere, godt mottatt av kritikere og anmeldere. Bienes historie vant også

Bokhandlerprisen i 2015.

(9)

9 av 50

1.4 Problemstilling og hypoteser

I min masteroppgave vil jeg analysere romanene Bienes historie, Blå og Przewalskis hest av Maja Lunde ved hjelp av teori om tid i klimafiksjon. Den vil ta for seg deler av et

forfatterskap, og fokuset vil hele tiden ligge på tidsaspektet. Problemstillingen jeg vil undersøke er hvilke litterære grep benytter Maja Lunde, som lar henne fortelle om klimaendringer som skjer så sakte at vi nesten ikke merker dem?

I dette prosjektet går jeg ut fra at Bienes historie, Blå og Przewalskis hest er

klimafiksjon, selv om sjangeren kan diskuteres. Med bakgrunn i det vi vet om internasjonal klimafiksjon, forventer jeg at jeg gjennom mine undersøkelser vil finne ut at Lundes

klimafiksjon viser klimaendringer over tid ved hjelp av et fortellergrep som fletter sammen fortid, nåtid og framtid. Hun framstiller en fortid som ikke er så langt unna og en nært

forestående framtid for å vise leseren konsekvensene av våre egne skapte klimaendringer over en historisk relativt kort periode. Avhandlingen vil utdype hvordan utfordringen løses

litterært.

1.5 Begrunnelse for prosjektet og avgrensning av materiale

Så langt er det lite forskning om Bienes historie, Blå og Przewalskis hest. Jens Kramhøj Flinker, Reinhard Hennig og Sissel Furuseth har analysert henholdsvis Bienes historie og Blå.

Bøkene er forholdsvis nye. Det er heller ikke skrevet mye om klimaromaner generelt på norsk. Kristian Bjørkdahl, Thorunn Gullaksen Endreson og Karen Lykke Syse er unntaket som bekrefter regelen. Mye av forskningslitteraturen skrevet om klimafiksjon dreier seg om angloamerikansk klimafiksjon. Adam Trexler skriver om klimafiksjon i antropocen. Caren Irr skriver om klimafiksjon skrevet på engelsk. Antonia Mehnert skriver i sin doktorgrad om amerikansk klimafiksjon. Sjangeren er relativt ny sett i et historisk perspektiv, selv om man kan hevde at litteratur skrevet ganske langt tilbake i tid er opptatt av bevaring av naturen, og derfor faller inn under sjangeren.

Både i det offentlige og det private rom, nasjonalt og internasjonalt, er folk opptatt av klimaspørsmålet, og hvordan løse det. Lunde er seg bevisst dette, siden hun er opptatt av klimaspørsmålet i sitt forfatterskap. Dette bunner i et personlig engasjement for henne. Bienes historie, Blå og Przewalskis hest er utgitt henholdsvis 2015, 2017 og 2019, og det er

interessant å se på hvordan debatten påvirker samtidslitteraturen, eller hvordan samtidslitteraturen påvirker debatten.

(10)

10 av 50

I det neste kapitlet vil jeg ta utgangspunkt i Irr for å kartlegge sjangeren klimafiksjon, og Mehnert for å se på tid i klimafiksjon. Jeg vil undersøke tidligere analyser av Bienes historie og Blå gjort av Flinker, Furuseth og Hennig. Deretter vil jeg i analysekapitlet se på strukturen i romanene i lys av narratologi, før jeg i diskusjonskapitlet går over på å analysere tid i romanene. Til sist skal jeg oppsummere oppgaven og forsøke å komme med en

konklusjon.

(11)

11 av 50

2. Teori og metode

Den danske litteraturviteren Jens Kramshøj Flinker skriver om sjangeren klimafiksjon, eller mer presist, climate change fiction, forkortet cli-fi. Begrepet cli-fi ble introdusert av den amerikanske journalisten Dan Bloom på starten av 2000-tallet (Flinker, 2018, s. 41). Han definerer det som romaner og filmer som omhandler menneskeskapte klimaendringer. Ifølge Flinker ble begrepet snart brukt om en helt ny sjanger.

Ifølge Oxford Encyclopedias er cli-fi´en en genre, som omhandler årsagerne til og effekten af de følelser, som opstår i relation til global oppvarmning.

Det er en aktivistisk fiktion blandet med en intens beskrivelse af natur og lokalitetstegn. Genren strikker alle disse forhold sammen i en beskrivelse af dramatiske klimaændringer på et bestemt sted, og hvordan befolkningen søger at tilpasse sig, leve med eller afbøde effekten af disse forandringer (Flinker, 2018, s. 44).

Flinker presiserer her at det ikke er snakk om miljø- eller naturkatastrofer, for denne typen litteratur kan spores langt tilbake i tid. Her referer Flinker til Mehnert, som definerer

klimafiksjon som litteratur som omhandler klimaendringer i antropocen. I tillegg skaper dette utfordringer for karakterene, handlingen og settingen. Naturen i seg selv inntar en hovedrolle i klimafiksjon. Klimafiksjonen framstiller ikke klimakrisen gjennom tradisjonell

apokalypseretorikk, men gjennom hva Flinker kaller antropocent apokalypsenarrativ. Flinker er relativt enig med Mehnert da det kommer til hva klimafiksjon er.

2.1 Sjangerbegrepet

Den amerikanske forskeren Caren Irr viser også til Dan Bloom da hun skal definere

klimafiksjon, og later til å være enig med ham i forståelsen av begrepet. “Characterized most frequently by efforts to imagine the impact of drastic climatological change on human life and perceptions, cli-fi narratives can be set in the past, present or near future of the planet” (Irr, 2017, s. 2). Hovedpersonene brukt i sjangeren varierer veldig, men ifølge Irr er en av karakterene leseren får møte typisk en vitenskapsmann, som William i Bienes historie.

Settingen er noe av det viktigste, mener hun. Den er typisk lagt til byer, øyer eller arktiske strøk, som Taos besøk til Beijing i Bienes historie. Kriser pleier å oppstå i klimafiksjon.

This temporality creates an anxious, fearful mood and a preoccupation with the instability of objects and the permeable boundaries between human and nonhuman lives. Together, these motifs cohere in an apocalyptic sensibility,

(12)

12 av 50

and differences of opinion about the necessity of apocalyptic patterns of guilt, crisis, and salvation have been an important source of controversy surrounding the genre (Irr, 2017, s. 2).

Irr peker på at Greg Garrard tilhører den gruppe økokritikere som fokuserer på den nåværende klimakrisen, som mener at vi må begynne å tenke annerledes om vår politiske fortid og

framtid (Irr, 2017, s. 2). Hun viser også til at Trexler tilhører en gruppe som mener at klimafiksjon ikke er en videreutvikling av en tradisjon, men heller en direkte respons til de narrative utfordringene med å representere de globale, menneskeskapte klimaendringene.

Denne gruppen mener altså at klimafiksjon er en respons på antropocen (Irr, 2017, s. 3).

Irr skriver om diskusjonen rundt klimafiksjons framstilling av framtiden. Sjangeren er preget av å beskrive selve apokalypsen, men sjeldnere tiden etter den (Irr, 2017, s. 3). Her er Lunde et unntak som bekrefter regelen. I alle de tre romanene som hittil er utgitt i

klimakvartetten har Lunde også skrevet en postapokalyptisk fortelling, som kan anses som en plausibel framtid.

Science fiction sjangeren viser ofte alternative nåtidige eller framtidige virkeligheter. I science fiction er det utbredt at vendepunktet for å foreta en endring er før vår tid. Om

klimafiksjon skriver Irr at «Cli-fi is consistently concerned with a temporality that is

retrospective, looking back to change what has already begun to occur and to which humans and other species must adapt” (Irr, 2017, s. 7). Dette er altså tilfelle for klimafiksjon, som ser tilbake på det som allerede har begynt. Hovedpersonene i klimafiksjon får ingen sjanse til å minske disse effektene, ei heller å endre betingelsene for deres forekomst.

The temporality of cli-fi is catachronistic. That is, by inverting anachronism or the projection of the present into the past, cli-fi synthesizes past and present and projects the result into a largely unavoidable but still emergent or creeping future (Irr, 2017, s. 7).

Dette gjør at vendepunktet for å gjøre endringer gikk helt upåaktet hen i fortiden, men

samtidig er helt avgjørende for vår nåtid og framtid. Dette resulterer i en verden hvor det ikke er mye rom for menneskelig utvikling eller kontroll, og som viser menneskets sårbarhet overfor klimaendringer. Lundes klimakvartett har dette trekket. I Bienes historie har

vendepunktet allerede skjedd før George opplever kubekollaps i 2007. I Blå beskriver Lunde vendepunktet gjennom Signes klimaaksjonering. I Przewalskis hest skjer vendepunktet allerede da przewalskis hest blir oppdaget og jaktet på i 1882. Framtidsfortellingen i Bienes historie foregår i 2098, og er den fortellingen Lunde hittil har plassert lengst frem i tid. Det er også i denne det er mest tydelig at mennesket er sårbart i møte med klimaendringer, og at det

(13)

13 av 50

ikke lenger har kontroll på naturen. I denne framtiden må mennesker pollinere for hånd for å skaffe mat. Dette er tidkrevende, og utvikling er ikke noe verken den enkelte eller samfunnet har tid eller ressurser til. I Blå er David på flukt fra tørke i 2041, og dør som et resultat av vannmangel, som stadfestes i oppfølgeren Przewalskis hest. Her ses klimaendringene på sitt mest nådeløse. I Przewalskis hest blir Eva i 2064 drevet bort fra sin egen gård og grunn på grunn av mangel på ressurser. Her vises det at mennesket ikke lenger har kontroll over naturen, men at det snarere er motsatt.

Irr mener at flere forfattere av klimafiksjon flørter med realisme, og bruker dette i et nåtidsperspektiv (Irr, 2017, s. 12). «But some versions of their work also explore alternative geographies and temporalities and push forward to imagine human experiences of the earth in a distinctly contemporary variant of the realist framework (Irr, 2017, s. 12). Jeg vil påstå at Lunde er nokså realistisk i sin diktning, og dette gjelder da spesielt for nåtidsperspektivene i romanene. Jeg mener at også framtidsfortellingene i romanene er plausible. Forfatteren er kjent for å gjøre god research, og har skrevet klimafiksjon om allerede kjente

klimautfordringer.

Flinker omtaler også Bienes historie som klimafiksjon, selv om sjangeren altså er diskutabel. Ifølge Flinker gjør Lunde bruk av både et apokalypse- og et

postapokalypsenarrativ i Bienes historie. Antropocen opphever skillet mellom naturkatastrofer og menneskeskapte katastrofer. Flinker mener derfor at klimafiksjon gjør bruk av det han kaller antropocen apokalypse, i stedet for en tradisjonell dommedagsapokalypse. Antropocen viser klimakrisens langsomme utvikling, og ikke det spektakulære. Klimafiksjon følger altså ikke nødvendigvis et apokalypsenarrativ, men gjør likevel bruk av apokalypsen. For det første brukes det til å gjøre det usynlige synlig. For det andre brukes den antropocene apokalypse til å vise tid og menneskers handlinger på en måte som tegner et utsatt bilde av menneskene (Flinker, 2018, s. 55).

Jeg vil hevde at Lundes romaner, Bienes historie, Blå og Przewalskis hest skriver seg tydelig inn i sjangeren klimafiksjon. Alle tre romanene omhandler problemer knyttet til menneskeskapte klimaendringer, henholdsvis kubekollaps, tørke og vår tids langt mindre artsmangfold. I Bienes historie lærer leseren at Colony Collapse Disorder tar fra George nesten alle biene hans. I Blå fortelles det om en framtid hvor vannet er enda mer skjevfordelt enn i våre dager. Przewalskis hest tar interessant nok utgangspunkt i en art verken mennesket eller natur er avhengig av. Disse klimaendringene er ikke bare settingen for historiene hun

(14)

14 av 50

forteller, men er også sentrale i handling, samt for karakterene hun skriver. Lunde evner å personifisere klimaendringene gjennom sin diktning.

2.2 Tidsdimensjonen

Den tyske klimalitteraturforskeren Antonia Mehnert skriver i sin doktorgradsavhandling Climate change fictions et kapittel om «Reimagining Time in Climate Change Fiction». Dette kapitlet er svært aktuelt når det kommer til å svare på min problemstilling om hvilke grep Lunde tar i bruk for å fortelle om klimaendringer som skjer så sakte at vi nesten ikke merker dem. Her vil jeg presentere Mehnerts teori om tid, før jeg siden vil bruke den til å analysere Lundes klimaromaner.

Klimakrisens globale dimensjoner krever at vi må legge fra oss vår egen forståelse av tid og beslutningstaking, og heller tenke på de langsiktige konsekvensene. Hvordan tenker man på noe så usynlig som klimaendringer, som ikke påvirker livene våre her og nå, men kanskje en gang i framtiden? Mehnert stiller også spørsmål ved hvorfor vi skal handle annerledes enn vi ville gjort hvis klimakrisen ikke kommer til å påvirke våre liv før i en uoverskuelig framtid (Mehnert, 2016, s. 93). Dette er kjent som Giddens paradoks, presentert i Politics of Climate Change i 2009 av Anthony Giddens.

Skjønnlitteratur har potensiale til å tillate den nødvendige overgangen fra abstrakt framtid til individuelle livshistorier og koblingen mellom handling og virkning.

Skjønnlitteratur kan få oss til å forstå at usynlige, sakte endringer i dag kan akselerere til å bli en krise i framtiden, på en måte som andre diskurser ikke klarer. Skjønnlitteratur kan også helt legitimt sammenligne tid for å gi leseren maksimal forståelse, noe vitenskap, biologi og historie ikke kan (Mehnert, 2016, s. 94).

Unlike the temporal representation in scientific diagrams, in which the future indicated on the x-axis spatially marks the difference between the reader´s present and his future, climate change fiction deliberately challenges this division: past, present and future become inseparably intertwined, thereby highlighting that the dangers of tomorrow are already present today (Mehnert, 2016, s. 94).

Klimakrisen og vår forestilling av den er betinget av vårt håp og vår frykt for framtiden. Den er en krise i dag, selv om vi heller vil framstille den som en krise i morgen. Dette argumentet er sentralt for klimafiksjon som Lundes romaner, fordi det avslører at forestillinger om framtiden er avhengige av verdigrunnlag, men mangler en forklaring på hvordan en

(15)

15 av 50

omforming av forholdet mellom nåtid og framtid er fortalt, og gjort forståelig (Mehnert, 2016, s. 94).

I Vesten er vi ifølge Mehnert opptatt av framtiden for å kunne styre den. Samtidig er vi mest opptatt av nåtiden, som vi ser som uavhengig av både fortid og framtid. “Modern technologies, globalization, and even faster chains of consumption and production have led to a shortening of time horizons to the extent that the present seems to be all there is” (Mehnert, 2016, s. 94). Teknologi flytter mennesker nærmere hverandre, ikke bare i sted, men også i tid.

I menneskelig oppfatning av hva Mehnert kaller «permanent present», er vi verken som individer eller samfunn i stand til å organisere fortid, nåtid og framtid inn i en

sammenhengende opplevelse. Vårt fokus på nåtiden, og øyeblikket, er med på å neglisjere de sakte og langsiktige klimaendringene (Mehnert, 2016, s. 95).

Denne tidsoppfatningen er også med på å utslette det Barbara Adam kaller

«environmental time», som hun beskriver som «latency and immanence, pace and intensity, contingency and context dependence, time-distanciation and intergenerational impacts, rhythmicity and timescales of change, timing and tempo, transience and transcendence, irreversibility and indeterminacy» (Mehnert, 2016, s. 95) «Environmental time» omfatter da altså de prosessene vi tar for gitt i naturen, som vi kanskje ikke en gang ser med det blotte øyet.

Ifølge Barbara Adams hadde industrialiseringen stor påvirkning på vår oppfatning av tid. Denne nye tidsoppfatningen dominerer over «environmental time», som vi ikke ser eller opplever lenger. Tre faktorer har gjort tiden til en målbar ressurs, nemlig industri, økonomi og vitenskap. Denne tidsoppfatningen tvinger naturen inn i et forhold til kulturen, hvor naturen kun blir utnyttet som en ressurs. For eksempel ser vi at Arktis og Antarktis ble erobret av imperialistiske årsaker, men aldri har vært bebodde områder. Likevel hadde menneskene et behov for å dominere over naturen, som har fått følger også her (Mehnert, 2016, 2. 109). Isen på polene smelter på grunn av økt produksjon av CO2, og områdene har gått fra å være en kamp mellom isen og menneskene, til å være et skjørt sted vi for all pris vil prøve og beskytte på grunn av dets funksjon. Det blir stående som et symbol på at menneskene har erobret og er i ferd med å ødelegge den siste delen av jordens villmark (Mehnert, 2016, s. 109). Dette er et av de beste eksemplene vi har på at klimaendringene er blitt synlige med det blotte øyet, og som viser oss at den sakte volden vi utøver på naturen etter hvert vil få konsekvenser.

(16)

16 av 50

Mehnert ser altså på naturen, eller klimaendringene, som en aktør. Denne tankegangen ses også i Flinker. «Cli-fi´en giver bl.a. en stemme til en natur, som er mørk og destruktiv. En natur, hvor global opvarmning og massive vandmasser eksempelvis ikke kan afværges, blot ved at mennesket bruger sin fornuft eller ændrer sine levevis” (Flinker, 2016, s. 47).

Den industrielle tidsoppfatningen er basert på synlige endringer i naturen, men produserer biprodukter som er ikke-materielle, og som vil ha påvirkning i et mye lenger perspektiv enn mennesker kan forestille seg. Eksempler på dette er stråling, klimaendringer og effektene av vårt giftige avfall, som vil fortsette selv etter at den industrielle produksjonen er over (Mehnert, 2016, s. 95).

Klimaproblemer i vårt tid, inkludert problemet med at vi sitter og venter på

klimakrisen, krever at vi begynner å tenke i «environmental time». For å se farene ved den industrielle levemåten, må vi i tillegg til å se på sted, begynne å se på tid. Tiden har blitt den usynlige andre, som virker utenfor våre sanser. Med en ny tidsoppfatning vil tiden etter hvert bli mer håndgripelig, og vi vil begynne å kjenne igjen prosesser som ikke er synlige før de plutselig viser symptomer, en eller annen gang, ett eller annet sted (Mehnert, 2016, s. 95).

På grunn av moderne mediers leting etter neste store spektakulære begivenhet å rapportere om, får klimaendringene som tar lang tid for lite oppmerksomhet. Det vil bli flere hindringer å få mennesker tilbake til «environmental time», blant annet å få dem til å se den sakte volden vi utøver mot naturen. Mehnert referer her til Rob Nixon, som mener at for å få mennesker til å innse dette, er vi avhengige av engstelse. Denne engstelsen vil få oss til å oppfatte, føle og handle. Han mener at skjønnlitteratur kan være med på å skape denne nødvendige engstelsen, og kanskje få oss til å se de usynlige endringene. Skjønnlitteratur kan bryte barrierene mellom tid, i tillegg til å dramatisere forholdet mellom mennesker og miljø (Mehnert, 2016, s. 96).

Mehnert påpeker at flommen i Tyskland i 2013 ble kalt for en hundreårsflom, men at flommen de hadde hatt i 2002 også var blitt kalt det. Hun viser her at ikke en gang

journalistene i dette tilfellet hadde klart å tenke sammenhengende i tid. «Our responses to the flooding exemplify (…) that is, our dwelling in the present – a present understood to be unbound by past or future events, oblivious to changes over time” (Mehnert, 2016, s. 98).

Mehnert bygger opp sin påstand om at vestlige samfunn er fokusert på nåtiden ved å vise til «shifting baselines», som er ens egen endrede oppfatning i samsvar med endringer i naturen, et begrep fra sosio-psykologiske studier. Dette vil altså si at vi hele tiden endrer våre

(17)

17 av 50

oppfatninger om hvilke endringer som skjer naturlig i naturen, og hvilke endringer som er menneskeskapte. Dette er et kollektivt selvbedrag, og på denne måten vil hva vi anser som en katastrofe i dag, være normen i morgen. Vi må aktivt huske for å kunne unngå et kulturelt hukommelsestap. Mehnert skriver om et forslag om å forankre rettighetene til framtidige generasjoner i grunnlovene rundt om i verden, som muligens kunne hjulpet de nålevende generasjonene ut av «the dictatorship of now» (Mehnert, 2016, s. 98).

Flinker støtter seg blant annet til Mehnert i sin forståelse av klimafiksjon. Han peker på at den fortalte tid i klimafiksjon ofte foregår i en nær, klimaforandret framtid.

Klimafiksjonen har kognitiv fremmedgjøring som litterær strategi. Sjangeren presenterer leseren for en framtidig klimaforandret verden, som er forskjellig fra vår virkelighet, men ikke så ulik at vi ikke ser det som en plausibel framtid (Flinker, 2018, s. 50).

Begrebet «kognitiv fremmedgjørelse» henter jeg fra science fiction-

eksperten Darko Suvins bog Metamorphoses of Science Fiction (1979), idet begrebet bygger på påstanden om, at vi i forestillede og fremtidige

fiktionsverdener lærer at se vor egen verden i et nyt perspektiv. Cli-fi`en konfronterer læseren med mulige og fremtidige konsekvenser af dennes levevis, som ofte fremstilles dystopisk. Cli-fi`en tager afsæt i et ”hvad nu hvis?” (Flinker, 2018, s. 50).

Klimafiksjon viser altså hvordan nåtiden er tett forbundet med framtiden. Dette gjør sjangeren ved å vise til en annen tid enn den menneskeskapte antropocen. «Der findes også en økologisk tid, hvor bevægelser og forandringer i samspillet mellem natur og menneske løber sammen i en fremtid, som mennesket ikke styrer eller kan overskue. Mennesket er henvist til en usikker framtid» (Flinker, 2018, s. 51). Ifølge Flinker er dette veldig tydelig i Bienes historie. William ønsker i 1852 å skape en kube som ikke dreper biene da honningen røktes. Han har som mål å temme biene, og gjøre dem til menneskenes undersåtter. Han er ikke en klimaskurk, som Flinker kaller det, men det blir klart at menneskets kontroll over biene fører til kubekollaps da vi hundre og femti år senere møter George. William er preget av positivisme. Romanens styrke ligger først og fremst i komposisjonen, som forbinder tre tidsaldre, mener Flinker.

”Positivisme, jagten på ære, familieforhold, sprøjtemidler, industrielt landbrug, global opvarmning, bidød, madmangel og i sidste ende menneskeartens reduktion: alt hænger

sammen over en periode på kun 250 år” (Flinker, 2018, s. 51). Flinker peker her på det samme som Mehnert, nemlig at klimafiksjon viser leseren at vi allerede har begynt å leve i det vi tror tilhører framtiden, nemlig en klimaforandret verden vi ikke har kontroll over. Den viser oss at vi ikke har kontroll over naturen (Flinker, 2018, s. 51).

(18)

18 av 50

2.3 Sekundærlitteratur

Litteraturviter Reinhard Hennig analyserer Bienes historie økofeministisk i sin artikkel «Å trosse naturen i seg selv. Kjønn og kjønnsroller i Maja Lundes roman Bienes historie (2015)»

fra 2019. Samme år veiledet Hennig Mariell Johnsen i hennes masteroppgave om det samme emnet, avlagt ved UiA. Hennig presenterer her en rekke interessante tolkninger av romanen.

Ifølge Hennig er romanen en del av en større internasjonal trend hvor miljø- og

klimaendringer tematiseres i skjønnlitteratur. Dette viser seg blant annet i romanens suksess, ikke bare i Norge, men også i Tyskland. Hennig mener trenden er særlig sterk i Norge, som foreløpig er det eneste landet med en egen organisasjon for klimaengasjerte forfattere, Forfatternes klimaaksjon, stiftet i 2013 (Hennig, 2019, s. 272).

Bakgrunnen for denne utviklingen i skjønnlitteraturen er en stadig økende bevissthet omkring omfanget og konsekvensene av menneskeskapte endringer av klima og miljø. Disse endringene er av et slikt omfang at det nå anses som sannsynlig at de har ført planeten inn i en ny geologisk epoke:

antropocen. (...) Forrige epoke, altså holocen, er dermed over. Det var i denne epoken at jordbruket og alle menneskelige sivilisasjoner oppstod, muliggjort gjennom relativt stabile klimatiske betingelser (Hennig, 2019, s.

272).

Hennig mener at Bienes historie stiller spørsmålet om hvorvidt vi må tenke på «environmental destruction at some sort of species level, as latent in the sort of thing humanity is» (Clark, 2015, s. 59-60), og at romanen impliserer et ja, men også kommer med en løsning på dette problemet. Den tematiserer ikke bare klimaendringer og følgene av det, men også symptomet på antropocen, nemlig artsutryddelsen. Ifølge Hennig overstiger antall arter som dør ut mange ganger den «naturlige utdøelsesraten». Vi opplever nå den sjette masseutryddelsen i planetens historie (Hennig, 2019, s. 274). Tidligere lå fokuset på eksotiske dyr som gradvis ble utryddet, men i de senere årene har også insekter begynt å få medienes oppmerksomhet. Dette sees veldig tydelig i Bienes historie, som nettopp tar for seg bienes betydning for mennesker opp gjennom tiden, men også menneskets utnyttelse av arten, som fører til dens undergang.

«Humlene og villbiene forsvant samtidig med biene, men deres død var ikke like synlig eller illevarslende, artene ble stadig færre, uten at noen slo alarm» (Lunde, 2015, s. 391).

Lunde beskriver også fenomenet i Przewalskis hest, som interessant nok tar for seg en art mennesket ikke er avhengig av for å overleve, nemlig villhesten. Her forteller Lunde om at artens oppdagelse sent på 1800-tallet førte til at den ble utryddet i sin ville tilstand, og

hvordan enkelte forkjempere for arten forsøker å etablere den i sin ville tilstand igjen. Dette

(19)

19 av 50

viser tydelig hvordan mennesker har utnevnt seg selv til forvaltere over naturen og dyrene i dem.

Hvem som har skylden for at vi nå er over i en ny geologisk epoke, har blitt diskutert av flere. Mennesket står i sentrum i antropocen, og det menneskelige prioriteres over andre arters interesser. «Antakelsen om at antroposentrisme som etisk grunnholdning nødvendigvis leder til økologisk krise, ble bla. adoptert i den såkalte «dypøkologien» (Hennig, 2019, s.

275). Arne Næss, som grunnla denne retningen går inn for «biospherical egalitarianism»

(Næss, 1973, s. 95). Det vil si en bio- eller økosentrisk heller enn en antroposentrisk miljøetikk. Utdanning for bærekraftig utvikling gis den sentrale rollen i overvinnelsen av antropocens økologiske krise. Dette begrunner Hennig med at det er boka Den blinde

birøkteren som binder de tre fortellingene i Bienes historie sammen. Boka beskriver Williams kube fra 1852, den er skrevet av Tom i 2037 og blir funnet av Tao i 2098. Det er altså

nedarvet kunnskap som kan redde biene. Dette budskapet uttrykker at kunnskap kan få mennesker til å handle etter menneskenes og miljøets beste.

Litteraturviter Sissel Furuseth peker på noe av det samme i sin lesning av Blå. «De narrative sammenhengene på tvers av tid og rom formidles gjennom en kløktig komponert gaveøkonomi. Naturengasjementet underordnes humanismen og en grunnleggende tillit til at menneskene vil hverandre godt» (Furuseth, 2019). Hun mener at Lundes romaner er fulle av karakterer som bedriver en konstruktiv form for miljøaktivisme. Romanene viser stor tiltro til opplysning og vitenskap. Fortellingene har gamle overlevelsesmyter som intertekster, som skaper en følelse av kontinuitet og sammenheng. Barn er sentrale i rollen som bærere av framtidshåp.

I det neste kapitlet vil jeg først presentere handlingen i Bienes historie, Blå og Przewalskis hest, for at det skal være litt lettere for leseren å følge med på den videre analysen. Jeg skal også se på romanene i lys av narratologi, i tillegg til apokalypse- og postapokalypsenarrativ.

(20)

20 av 50

3. Analyse

Handlingen i romanene er ikke kronologisk ordnet. Bienes historie begynner i framtiden, før den hopper tilbake til fortiden, for så å gi leseren innblikk i samtidsfortellingen. I resten av romanen er det tilsynelatende ikke noe mønster i hvilken av fortellingene som fortelles, bortsett fra at romanen også avsluttes i framtiden, og dermed gir en sirkelkomposisjon. Blå begynner hos Signe i samtidsfortellingen, og avslutter hos David i framtiden. Fortellingene veves inn i hverandre ved at leseren møter dem i annethvert kapittel. Przewalskis hest

begynner også i framtiden, før også den hopper tilbake til fortiden, før den til sist viser leseren et glimt av samtidsfortellingen. I motsetning til de to foregående romanene, avsluttes denne romanen i samtiden. Kapitlene om fortid, nåtid og framtid har akkurat som i Bienes historie, ikke noe spesifikt mønster.

Lunde binder fortellingene sammen på tvers av tid ved hjelp av flere virkemidler jeg skal komme tilbake til. Det er også verdt å bemerke at leseren får omtrent like stort innsyn i alle tidslinjene. Leseren følger altså alle karakterene i deres tid, som på det tidspunktet man følger dem i romanene er nåtid, men som kanskje er leserens fortid, nåtid eller framtid. Ifølge Mehnert trenger man å inkludere både fortids- og framtidsaspektet for å kunne tenke

annerledes om og fortelle om tid. Dette er viktig for å forme framtiden. “Reconnecting past, present, and future establishes historical continuity, challenges shifting baselines, and facilitates a critical reflection on the current moment of climate crisis” (Mehnert, 2016, s.

108). “Exploring the experience of time, the novel presents time as something more than just a quantifiable resource. It displays the physical and psychological effects of time on the human life cycle” (Mehnert, 2016, s. 115). Før jeg utdyper dette kan det være nyttig med en kronologisk oversikt av handlingen i hver enkelt roman.

3.1 Bienes historie

Fortidsaspektet i romanen følger William, som lever i Hertfordshire i England i 1852. William er vitenskapsmann, men har også drevet en frøhandel for å fø familien. Han har syv døtre og en sønn sammen med sin kone Thilda. William er sengeliggende fordi han sørger over sin karriere. Han fatter etter hvert interesse for bier, fordi en bok ligger oppslått på hans skrivebord.

(21)

21 av 50

William går tilbake til lesingen. Han bestiller en halmkube og starter observasjonene, samtidig som han åpner forretningene igjen. Han bygger en ny type bikube, og installerer et bifolk i den. William er meget fornøyd med oppfinnelsen, og viser den til sin læremester Rahm, som forteller ham at denne typen kube er oppfunnet allerede.

I stedet for å henfalle til melankoli igjen, fortsetter William å lese og observere mens han holder butikken åpen. Han brevveksler med mannen som allerede har oppfunnet Williams kube, og begynner sammen med sin datter Charlotte å finne opp enda en. Han presenterer den for flere andre vitenskapsmenn, journalister og birøktere, som alle er bifallende. Han vil ta patent på denne kuben, men en annen har kommet ham i forkjøpet med bare noen dager.

William reflekterer over livet sitt. Han er skuffet over forholdet med sønnen, og ser seg så blind på det at han ikke kan se hvor fint forhold han har til datteren. Hun ser hvor skuffet faren er, og tar tegningene over kuben. William blir sengeliggende igjen.

Romanen har også et nåtidsaspekt. Det handler om George, som bor i Ohio i USA i 2007. Han er birøkter og ønsker at sønnen skal ta over driften, men Tom går på universitet og ser for seg en annen karrierevei. George prøver å få sønnen interessert i birøkt. Tom liker birøkt, men forsøker å ikke få faren for håpefull når det kommer til gårdens framtid. George har 324 kuber, og forklarer hvordan han ikke kan ha mer enn 20 på hvert sted, fordi

landbruket i Ohio er for ensidig og det er for lite tilgang på nektar. Tom forteller at

engelsklæreren hans på universitetet synes han skal skrive, og gå videre med en Ph.d.. George er lei seg for dette, men uttrykker irritasjon.

Det er vinter da leseren møter George, så han driver og snekrer nye kuber for å bytte ut de ødelagte da våren kommer. Han bestiller ikke standardkuber, men bygger kubene selv fra en gammel familieoppskrift. Tegningene kom fra Europa med en enslig dame, som emigrerte til Amerika som den første i hans familie. Leseren skjønner at dette må være Williams datter, Charlotte.

George skal kontrollere kubene, den første dagen med inspeksjon etter vinteren. Han gruer seg, tenker på at han har vært med på vinterdød på opp til femti prosent tidligere. Hans to deltidsansatte er med. De snakker blant annet om de mystiske kollapsene. Bikuber som plutselig er tomme. «Det var samme historien hver gang. Friske kuber i det ene øyeblikket, nok mat, yngel, alt såre vel. Så, i løpet av dager, i løpet av timer, var kuba så godt som tom.

Biene borte, forlatt sin egen yngel, dratt fra alt. Og de kom aldri tilbake» (Lunde, 2015, s.

105). George har lenge trodd at det er dårlig stell som er grunnen, men historiene ble plutselig

(22)

22 av 50

for mange og for like. Han har innsett at dette er noe annet. Heldigvis ser alt normalt ut ved sommerens begynnelse.

George møter en bekjent, Gareth, som også driver birøkt, men i mye større skala. Han har 4000 kuber som drar rundt i USA for å pollinere året rundt. De er sørpå om vinteren og nordpå om sommeren. Gareth har blitt rik på driften sin. George sliter med å holde banken unna, og har kommet til den konklusjonen at han må legge om driften og gjøre det samme som Gareth.

Tom ringer og lurer på hvordan det går med biene og faren. Han forteller at han har fått et stipend, slik at han kan skrive. George blir sint og lei seg. Han drar til universitetet der Tom går, og finner sønnen for å forsøke og snakke med ham. George vil at sønnen skal bli med da han kjører biene til Maine for å pollinere blåbær. Tom kommer med all verdens unnskyldninger før han sier at han ikke vil. George styrter til Toms engelskprofessor, som har oppmuntret Tom til å skrive. Han viser seg å være ganske overtalende.

Tom blir med faren til Maine for å pollinere blåbær. Da George kommer hjem, begynner kubekollapsen hos ham, og han må i banken og be om lån. Der får han beskjed om at tid også er penger, og at han må slutte å bygge kubene selv. George ødelegger Williams tegninger, som kona har rammet inn og hengt opp. George stiller opp i en dokumentar om Colony Collapse Disorder på TV, og Tom kommer hjem for å hjelpe faren på gården.

I provinsen Sichuan i Kina i 2098 får leseren følge Tao og hennes familie. Leseren får vite at Tao jobber med å pollinere frukttrær for hånd. Hun forklarer hvordan biene forsvant fra Sichuan allerede på 1980-tallet, på grunn av sprøytemidler, og hvordan dette etter Kollapsen ble tilfelle i hele verden.

Tao forsøker å undervise sønnen Wei-Wen mest mulig for å prøve og gi ham andre muligheter enn å måtte pollinere for hånd. Tao var selv veldig flink på skolen, og fikk hjelp av lærerne til å finne lesestoff. «Mye stammet fra tiden før Kollapsen, fra tiden før demokratiene falt, fra før verdenskrigen som fulgte, da mat ble et gode bare de få forunt. Den gangen var produksjonen av informasjon så enorm at ingen lenger hadde oversikt (Lunde, 2015, s. 35).

Tao lærte at teknologien gjorde alt dette tilgjengelig for alle, og at Kollapsen i løpet av tre år også rammet det digitale nettverket. Lærerne prøvde å gi Tao muligheten til å bli noe mer, men foreldrene hennes var ikke villige til å se disse sidene av datteren, noe hun er bitter for.

Hun var spesielt fascinert av en bok utgitt i 2037, få år før Kollapsen, Den blinde birøkteren,

(23)

23 av 50

skrevet av Thomas Savage. Leseren forstår at dette må være Georges sønn og Williams etterkommer Tom.

Hvert år får arbeiderne en Hviledag, når pollineringen er ferdig. Dette bestemmes av Komiteen og forkynnes av Li Xiara, leder for den. Wei-Wen får et slags anfall ute ved frukttrærne, hvor den lille familien tilbringer dagen med å slappe av. Han klarer ikke snakke eller røre på seg. Tao og Kuan løper inn til torget og får der hjelp til å få tak i en ambulanse.

På sykehuset får de ingen informasjon og ingen hjelp. Kuan oppfører seg ulikt seg selv, og Tao tror han klandrer henne for at de gikk ut. Etter hvert får de vite at sønnen er sendt til Beijing, og at han blir holdt kunstig i live. Ingen leger i Sichuan har klart å finne ut hva det er som feiler ham. Tao og mannen blir sendt hjem.

Tao drar ned til trærne der Wei-Wen ble syk for å se. Det er satt opp et telt med vakter der. Hun ser i et glimt inn i teltet et slags veksthus med blomster, men forstår enda ikke betydningen. Hun drar til Beijing for å lete etter Wei-Wen, og bruker opp alle pengene hun og mannen har spart for å få et barn til. Hun leter på alle byens sykehus, men de fleste er forlatte.

Beijing har blitt en spøkelsesby.

Tao låner Den blinde birøkteren på et bibliotek, som fører til at hun blir oppsøkt av Komiteen, og får snakke med Li Xiara. De forstår at hun har skjønt hva som har skjedd. Tao blir tilbudt en offentlig rolle i tiden framover, for å representere håp. Da Tao til slutt får se Wei-Wen, er han allerede død. Tao har sett anafylaktisk sjokk før, og skjønner at han har dødd av en allergisk reaksjon som følge av et bistikk, derav all hemmeligholdelsen. Tao og Kuan klarer å tilgi hverandre, men det er opp til leseren å tolke om de finner sammen igjen.

Jeg tolker det dithen at Tao påtar seg rollen som Li Xiara vil hun skal ha, og hengir seg til denne. Til gjengjeld tvinger Tao Li Xiara til å lese Den blinde birøkteren, som handler om hvordan birøkt bør drives, og kineserne tar i bruk kuben til Savage-familien.

3.2 Blå

Blå begynner i Norge i 2017, samme år som den er utgitt. Signe er på vei hjem til Ringfjorden i båten Blå. «Vi var to bygder som delte et fjell og en bre, vi hadde delt fjellet og breen så lenge vi kunne huske» (Lunde, 2017, s. 7). Ringfjorden er skilt fra nabobygda Eidesdalen av Søsterfossene og elva Breio. Signe kommer hjem fordi breen Blåfonna er i ferd med å forsvinne. «Alle breer smelter, jeg vet jo det allerede, men likevel er det noe annet å se det»

(Lunde, 2017, s. 13). Breen er i ferd med å bli borte fordi den stykkes opp i biter og selges til

(24)

24 av 50

utlandet som eksklusive isbiter. Dette er det blant annet hennes ekskjæreste Magnus som har vært med på å bestemme. Han er styreleder i Ringfallene. Signe forteller om en rikdom i form av vann.

Leseren følger Signe i 2017, da hun er 67 år, og bestemmer seg for å dumpe isen fra isbreen i sjøen. Hun klarer ikke alt, og ender opp med å ta med seg noen på båten Blå og sette kursen mot Frankrike, hvor Magnus bor. På reisen følger vi henne på en måte gjennom livet, som hun gir oss flere innblikk i, gjennom tilbakeblikk. Da Signe var ganske liten ble det bestemt i den lille kommunen å legge Breio i rør for å skape arbeidsplasser, og moren og faren sto på hver sin side av denne konflikten, som endte i skilsmisse.

Signe og Magnus var samboere i Bergen, hvor de studerte. Magnus ble med Signe på demonstrasjoner for saker hun brant for, men drømte selv om en rolig framtid.

Det var som om byen, landet Norge, nettopp hadde våknet, vi vendte oss mot verden, ble en del av en stor bølge, kjempet sammen med mennesker over hele jorda mot Vietnamkrigen, atomkraft, prøvesprengninger i Stillehavet, men kjempet også våre egne kamper, mot EF, for selvbestemt abort, mot utnyttingen av norsk natur (Lunde, 2017, s. 189).

Signe fikk vite av faren at Søsterfossene skulle legges i rør, og fikk med seg Magnus dit. Der samlet demonstranter seg, også Signes far. Signe fortalte Magnus at hun var gravid, og han ble glad og ville fortelle det. Hun var avventende. Signe skjønte etter hvert at Magnus hadde vært med på demonstrasjonene kun for hennes skyld, og at han hadde snakket med moren hennes bak ryggen på henne. Hun fikk ikke abort i Norge, men dro til England og tok den der.

Det ble slutt mellom henne og Magnus, og han giftet seg etter hvert med en annen og fikk barn.

I nåtid er Signe framme ved huset til Magnus i Frankrike og finner ut at han er skilt.

Isen graver de ned, og Signe blir tilsynelatende hos Magnus.

Leseren møter også David i Bordeaux i Frankrike i 2041. Han har flyktet med sin kone, datter og sønn fra hjemmet på grunn av brann, og er på vei til en flyktningleir i

nærheten. Kona Anna og babyen August har kommet bort fra David og datteren Lou på veien, og de har avtalt å møtes i denne leiren. Anna har i flere år snakket om at de må dra til

vannlandene i nord, før grensene ble stengt. Frankrike har hatt vedvarende tørke i fem år. Den siste jobben David hadde var å gjøre saltvann om til ferskvann. Alt har vært rasjonert i flere år på grunn av lite bier og derfor lite pollinering. Lunde binder på denne måten Bienes historie og Blå sammen. Jeg antar at leseren følger David gjennom starten på Kollapsen. Vi får vite

(25)

25 av 50

om livet i flyktningleiren, hvor David forsøker å holde håpet oppe for datterens skyld. De får mat hver dag, og lov til å dusje og vaske klær en gang i uka. Hver dag tar han med seg datteren til Røde Kors for å høre om Anna og August har kommet fram.

I flyktningleiren blir de kjent med den eldre mannen Francis og den mystiske kvinnen Marguerite, som hjelper dem. En dag går David og Lou en tur, og finner flere forlatte hus.

Ved et av dem står en båt på land, som de begynner å leke med. De begynner å gå dit hver dag, og finner også en vanntank. Vannet er gammelt og dårlig, men David bruker en fille til å vaske Lou. Hun får tak i den og får det forurensede vannet i seg. Hun får vannintoksikasjon, men overlever med hjelp av Francis. David havner i slåsskamp i flyktningleiren, der

spenningene blir stadig større på grunn av enda mer rasjonering. Han går til Marguerite etter kampen, og hun hjelper ham med å stelle sårene.

Lou begynner å stjele hermetikk, og David er sjokkert, men er så sulten at han ikke sier noe. Marguerite kommer til David og Lous avlukke en kveld fordi det er slåsskamp i hennes hall. De ligger sammen, og David ser arr etter keisersnitt på magen til Marguerite.

Samtidig blir tilstanden i flyktningleiren verre og verre. Røde Kors forsvinner, og

forsyningene slutter å komme. De bruker opp vannet. Marguerite begynner å bli med ut til båten, og de får den etter hvert ut på det som før var en elv i håp om regn. Leiren brenner, og Lou løper inn i flammene fordi hun har stjålet hermetikk med hjelp av Francis og gjemt det der inne. Francis får henne ut av flammene, men dør selv. David er traumatisert av flammene.

Han erindrer at Anna og August har dødd i brannen som tok hjembyen. «Alt kunne brenne.

Og alt gjorde det. Hele min verden brant» (Lunde, 2017, s. 303).

David, Lou og Marguerite flytter inn i båten. Lou finner store bokser av plast, halvveis gravd ned. De har funnet vann. «Vi hadde båret boksene med oss til huset. Tolv bokser var det, med reint klart vann, vakuumpakka i plast en gang for lenge siden» (Lunde, 2017, s. 362).

Romanen avslutter med at David og Lou dagdrømmer om å dra ut i båten på havet. Ved romanens slutt skjønner leseren at de tre må ha søkt tilflukt i det som var Magnus hus. Signe slo seg ned her med ham, de har gravd ned isen Signe skulle slenge foran Magnus, og Blå er dratt opp på land. Slik knytter Lunde sammen de to fortellingene.

(26)

26 av 50

3.3 Przewalskis hest

I Przewalskis hest følger vi Mikhail i St. Petersburg i 1882. Han jobber for dyrehagen, og bor hjemme hos sin mor. Hennes høyeste ønske er at han skal gifte seg og få barn, ettersom det er dette hun selv anser som et godt liv. Mikhail er ikke så interessert i dette, han elsker jobben sin, som er å skaffe nye dyr til dyrehagen. Han får nyss i at det ikke bare er funnet benrester etter den originale villhesten, men at den er observert i Mongolia. Hesterasen er på dette tidspunktet kjent som takhi, men får senere navn etter personen som gjenoppdaget den, nemlig oberst Przewalski.

Mikhail ønsker å skaffe et eksemplar av arten til dyrehagen i St. Petersburg, og finner ut at dyrefangeren Wilhelm Wolff er riktig mann for jobben. De brevveksler en stund, og Wolff sier ja til oppdraget dersom Mikhail kan skaffe midlene. Etter å ha fått hjelp av en privat samler som også ønsker noen eksemplarer av arten, kommer Wolff til St. Petersburg, hvor han er gjest hos Mikhail og hans mor, og de to herrene begynner å planlegge turen.

Mikhail lar seg etter hvert overtale til å bli med, og de skriver pakkelister og skaffer til veie det nødvendige mens de venter på riktig tidspunkt for å dra.

Mikhail og Wolff tar toget til Mongolia, hvor de hyrer noen mongoler til å hjelpe dem på ferden videre. De slår etter hvert leir i de typiske mongolske teltene, ger, hvor de

overvintrer og venter på våren, da de skal prøve å finne villhester. Mikhail og Wolff utvikler et homoerotisk vennskap, og ligger sammen. De blir enige om at dette er noe de vil skjule, og lar dette foregå mens de oppholder seg i Mongolia. Da våren kommer, observerer de

villhester, og får hjelp av mongoler til å prøve og fange dem. Etter flere forsøk, klarer de å fange et føll. Både dette og flere andre hester dør, før Mikhail og Wolff lykkes. De drar tilbake til den vestlige verden med 30 føll, hvorav 16 av dem overlever ferden. To av dem blir i St. Petersburg hos Mikhail, mens de resterende blir med Wolff, som skal selge dem til resten av Europas dyrehager og samlere. Forholdet mellom Mikhail og Wolff tar slutt. Mikhail møter en jente han blir god venn med, og de gifter seg. Wolff kommer tilbake til St.

Petersburg da villhestene får et føll, og alt er som før mellom de to.

I nåtidsperspektivet følger vi den tyske veterinæren Karin i 1992, da hun forsøker å sette przewalski ut i det fri igjen. Vi møter henne på vei til Mongolia med åtte villhester og den narkomane sønnen Mathias. Han har blitt med i et siste forsøk på å bli rusfri. Hun forklarer at de siste villhestene døde ut på starten av 1900-tallet. Siden har arten overlevd i dyrehager spredd rundt om i verden. De siste 13 renrasede takhier har blitt brukt for å avle fram flere renrasede takhier. Disse hestene har navn etter dyrehagene som har hjulpet til å

(27)

27 av 50

redde arten. Hestene blir satt i en inngjerding hvor de delvis er selvhjulpne og delvis blir foret av mennesker, i et forsøk på å få dem mer ville. Karin har kjøpt en gård i Thorenc, hvor hun har 12 takhier til, som skal settes fri etter hvert. Hun har funnet ut at dersom de klarer å få 500 takhier til å leve som villhester, vil bestanden klare seg selv.

Etter hvert åpnes innhegningen, og hestene går ut av den på dagen, men kommer tilbake hver kveld. Jochi, som er den mongolske lederen for prosjektet, var uenig med Karin om å slippe hestene fri etter bare noen måneder i Mongolia. Han mente de burde vært der et år, slik at de kunne blitt sluppet ut om våren og blitt vant til stedet og klimaet først. Det er på dette tidspunktet tørke i Mongolia, noe Jochi tror skyldes forurensning fra Kina. Etter at nomader har vært i dalen der villhestene nå går løse, kommer de ikke lenger tilbake til innhegningen om natten.

De to hingstene Sydney og Bronx kjemper om lederposisjonen, og Bronx blir skadet.

Karin har lovet og ikke blande seg i naturens gang, nå som hestene er ville, så Bronx dør av en infeksjon. Vinteren blir hard for hestene. Karin og Jochi kjører ut til dem hver dag for å se at de lever. De sliter med å finne dem, og en dag er Woburn dårlig. De tar ham med tilbake til leiren, men han dør mens Mathias har ansvaret. Etter hvert må de innse at også Paris er død.

Karin forteller om livet sitt gjennom tilbakeblikk, og jeg får inntrykk av at hun flykter fra sin egen fortid, som hun ikke liker å tenke på eller snakke om. Karin bor i Berlin. Hun mistet faren under andre verdenskrig, og moren var ansatt som vaskehjelp for Göring på Carinhall. Hun virker sterkt traumatisert av bomber, og har minner av moren som forlot henne alene for å gå på jobb. Da moren var på jobb, var Karin stort sett ute hos hestene til Göring.

Han var dyreelsker, og hadde mange dyr. Mer får vi ikke vite verken om moren eller

Carinhall, selv om det antydes at moren døde i bombene. Leseren får først høre om Karin ti år etter krigen, da hun jobbet som barnepike for en fransk familie. Her møtte hun faren til

Mathias. Karin begynte på veterinærstudiet, og de flyttet sammen i Praha, som på den tiden var under sovjetisk styre. Tre år senere forlot Karin mannen, fordi de ikke var enige om villhestenes skjebne. Først senere fant hun ut at hun var gravid.

I nåtid spør Mathias Karin om hvorfor hun er så interessert i akkurat disse hestene og denne saken. De har ikke noe godt forhold, og hun vil ikke fortelle ham om barndommen.

Hun svarer ham ikke, men forteller leseren at hester er ærlige, de er til å stole på. De bærer ikke nag, og kommer tilbake til deg igjen og igjen. Hester forsvinner ikke ut om natta for å sette overdose. I motsetning til Mathias. Karin føler seg forlatt av sønnen, på samme måte

(28)

28 av 50

som hun følte seg forlatt av moren. Da Mathias mister Woburn, forsvinner han. Dette er første gang Karin ikke drar for å lete etter ham, men velger å bli hos hestene. De to hingstene

Sydney og Hamburg kjemper om lederposisjonen, og Hamburg vinner. Dette er et problem ettersom Praha skal ha Sydneys føll. Da hun nedkommer, finner Karin og Jochi føllet drept av Hamburg. Først da drar Karin for å lete etter Mathias. Hun finner ham ikke i nærmeste by, som ventet, men på flyplassen. Her forteller han moren at han er lei seg for at han aldri når frem til henne, og drar.

I 2019, samme år som romanens utgivelse, følger vi Mathias på vei til Mongolia med datteren Sarah, som han mistet samværet med da hun var liten. Moren var også narkoman.

Hun har vokst opp i fosterhjem, men har tatt opp kontakten med faren, som nå er rusfri. De er på vei for å spre asken til Karin. Sarah har reist mye rundt i verden, og er utdannet biolog.

Mathias forteller at Karins prosjekt nå har blitt en nasjonalpark med 320 hester. Det er 1500 i verden. Hestene, eller naturen, motarbeider likevel både Karin og prosjektet hennes. De sloss om lederposisjonen og dreper hverandres føll i et forsøk på å bli den sterkeste. «Det er Darwin i praksis. Jeg skulle ønske at Darwin tok feil» (Lunde, 2019, s. 483). Lunde viser i romanen hvordan thakiene, på samme måte som menneskene, ødelegger sitt eget livsgrunnlag. Naturen, som menneskene, er selvdestruktiv.

I Przewalskis hest får vi et bilde av hvordan det er i Norge noen år etter at David og Louise forsøkte å ta seg dit. Vi følger Eva i Akershus i 2064, hvor hun bor alene på

familiegården med den fjorten år gamle datteren Isa og noen gjenlevende dyr, blant dem to takhier. Eva forteller at etter Kollapsen var det en krig som varte i sju år. Grensene i nord ble stengt da Eva var ung. De fleste overlever i dag ved å vandre. Dette har fått datteren til å stille spørsmål ved om morens avgjørelse om å bli er den klokeste.

Eva handler mat på kaia, hvor folk innimellom møtes for å bytte varer, selv om Eva ikke kjenner noen lenger. Kun Isas far Einar, som bor et sted i området. Penger har ikke lenger noen verdi. På vei hjem i den elektriske bilen sin, ser Eva en vandrer som står og venter på bussen. Eva er i utgangspunktet redd for vandrerne, men dette er en ganske ung kvinne, så hun blir redd for at det skal skje henne noe, og stopper. Hun overtaler henne til å bli med henne hjem og overnatte.

Isa blir først irritert over morens innfall, hun føler at moren skal hjelpe alle. «Jeg har hatt lyst til å si det til Louise helt siden hun kom, du er bare enda et skadet dyr» (Lunde, 2019, s. 111). Louise viser seg etter hvert veldig lærevillig, og overtar ansvaret for melkingen om

(29)

29 av 50

morgenen. Strømmen går da Eva skal ha kveldsskole med Isa, som er tvunget til å hjelpe moren på gården hele dagen. Strømmen bli borte, men Eva vet de er heldige som har hatt strøm så lenge. Den natta kommer Einar med en kamerat i et forsøk på å stjele fra Eva. Han har aldri voldtatt henne, men hun er redd for det hver gang. Hun forteller at han var innflytter for femten år siden, og at de var sammen i fire måneder. Da hun skjønte hvordan han var, gikk hun, men hun var allerede blitt gravid. Louise kommer ut med boltepistolen og sier til Einar og kameraten at de må dra. De blir skremte, og kjører bort.

En annen stemme vi får høre i denne romanen, er Isas, gjennom hennes brev til nabogutten Lars, som hun skriver for å få ut frustrasjon, selv om hun vet at han aldri får lest dem. I disse brevene uttrykker Isa glede over at Louise har flyttet inn på gården. De to utvikler et godt forhold, og Isa spør etter hvert Louise om bakgrunnen hennes. Eva, Isa og Louise har vært litt forsiktige mot hverandre tidligere. Eva og Isa får vite at Louise er på vei til havet. Hun bodde på en båt som stod på land da hun var liten. Hun forteller at familien døde av tørst. Dette ble altså David og Marguerites skjebne. Louise forteller at hun vil så langt nordover som mulig, antagelig på grunn av tilgangen på vann, som hun har opplevd følgene av å være foruten. Hun har vært i Norge en gang tidligere, som barn. Mer klarer hun ikke å fortelle.

Eva oppdager at Louise er gravid. Hun forteller at det var en på veien, og at det var noe hun selv ønsket. Så forsvinner hun. Eva leter etter henne, men hun er borte. En dag er hun plutselig tilbake, og forteller at hun har holdt seg i skogen i nærheten. Hun skulle egentlig ikke komme tilbake, hun liker tydeligvis ikke å ha nære forhold til andre mennesker. Hun har skrevet ned resten av historien sin, så Eva kan lese den. Denne historien får leseren også lese.

Louise forteller om vannets viktighet for overlevelse da de bodde på Blå. Da vannet tok slutt, sendte faren henne av gårde med siste rest av det for å gå etter hjelp langs veien, som et ankerbarn. En bil stoppet, og tok henne med seg. Det var en familie på fire, som tok henne til seg. De var et år i Tyskland før de vandret videre gjennom Danmark og til sist i Norge, hvor de bodde i fem år. Da grensene ble stengt, ble de kjørt tilbake til Frankrike igjen. Lous nye mor døde av lungebetennelse.

De tre overvintrer mens de venter på våren og barnet. Eva går til Einar for å spørre om hjelp, og han ber henne ta med seg Isa og dra. Da hun kommer hjem, må hun hjelpe Louise å føde. Da barnet har blitt noen uker gammelt, legger de ut på vandring.

(30)

30 av 50

Det er også en viss ironi å spore i romanene. I Bienes historie ser leseren hvordan William på midten av 1800-tallet prøver å forbedre bienes levevilkår gjennom å lage en kube som ikke ødelegger deres livsgrunnlag. George gjør alt i sin makt for å redde sine bier på tidlig 2000-tall, og får etter hvert hjelp av sin sønn Tom, som noen år senere utgir Den blinde birøkteren, en bok som handler om riktig stell av bier, og hvilke feil mennesker har begått i håndteringen og omsorgen av dem. Helt på slutten av 2000-tallet får leseren gjennom Taos øyne et bilde av hvordan naturen, i dette tilfellet bien, likevel har sviktet, til tross for all den iherdige innsatsen som ble lagt ned i å redde dem. Dette er Lundes advarsel til leseren, man må handle før det er for sent, og naturen tar kontrollen tilbake.

Den samme ironien kan spores i Blå. Signe har vært klimaaktivist hele livet, og har vært spesielt opptatt av å bevare den ressursen vannet er. Hun har vært med på å demonstrere mot at elva og fossene i hjembygda skal legges i rør, og da hun finner ut at bygdas isbre hugges i biter og selges som eksklusive isbiter i Midtøsten, tar hun deler av den med seg for å dumpe den foran styret som har bestemt det for å vise at det er like bortkastet. Styret består tilfeldigvis av hennes ekskjæreste. Da hun kommer fram og finner situasjonen svært annerledes enn hun hadde forestilt seg, har hun likevel ikke hjerte til å helle vannet ut, og begraver det isteden i nedbrytbare plastdunker, slik at det kan komme tilbake til jorda. Bare tjue år senere dør David av mangel på vann, på jakt etter vann, ressursen Signe har kjempet så hardt for å bevare. Dette må kunne kalles skjebnenes ironi.

I Przewalskis hest er ikke ironien like tydelig, eller muligens omvendt av hva den er i de andre romanene, som viser hvor negativ menneskelig påvirkning kan være. Dette ses også i denne romanen, men den viser kanskje heller hvor positivt det er for naturen uten

menneskelig kontroll over den. Romanene viser også at det til syvende og sist er naturen, og ikke mennesket, som har kontroll. Mikhail ønsker på slutten av 1800-tallet å få et eksemplar av przewalskis hest til sin dyrehage etter oppdagelsen av arten, for å kunne spre kunnskap om den. Bare noen få tiår senere er arten utryddet i vill tilstand på grunn av den menneskelige interessen. Karin gjør det til sin livsoppgave hundre år senere å tilbakeføre arten til sin opprinnelige tilstand. Tjue år senere får leseren vite av sin sønn at hun har lyktes. Femti år etter dette møter leseren Eva, som har to eksemplarer av przewalskis hest på sin gård i Norge.

På grunn av kollaps i infrastruktur, vet hun ikke om dette kanskje er de siste individene av arten igjen i hele verden. Hun blir etter hvert tvunget til å slippe dem fri. Jeg velger likevel å tolke Lundes budskap dithen at dette er positivt for arten, og at den har klart seg i sin naturlige tilstand i Mongolia, etter at menneskene hadde rettet opp feilen de hadde begått.

Referanser

RELATERTE DOKUMENTER