Sykehjemsansattes møte med nedsatt hørsel
En kvalitativ studie om sykehjemsansattes opplevelser og erfaringer i møte med nedsatt hørsel hos sine eldre
beboere
Elin Myhre Gustavsen
Masteroppgave i spesialpedagogikk Institutt for spesialpedagogikk Det utdanningsvitenskaplige fakultet
UNIVERSITETET I OSLO
Vår 2020
Sykehjemsansattes møte med nedsatt hørsel
En kvalitativ studie om sykehjemsansattes opplevelser og
erfaringer i møte med nedsatt hørsel hos sine eldre beboere.
© Elin Myhre Gustavsen
2020
Tittel: Sykehjemsansattes møte med nedsatt hørsel
Forfatter: Elin Myhre Gustavsen http://www.duo.uio.no
Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo
Sammendrag
Tittel: Sykehjemsansattes møte med nedsatt hørsel Av: Elin Myhre Gustavsen
Ved: Det utdanningsvitenskaplige fakultet, Universitetet i Oslo.
Bakgrunn: Levealderen øker hvilket betyr at det vil være flere eldre på sykehjem i årene som kommer. Mange av disse har nedsatt hørsel og vil trenge varierende grad av tilrettelegging og hjelp med høreapparater og annet teknisk utstyr. Det vil si at sykehjemsansatte vil ha behov for grunnleggende kunnskap om nedsatt hørsel.
Dette er det sykehjemsansatte som må gjennomføre hvilket vil si at det er behov for grunnleggende kunnskap om nedsatt hørsel.
Formål: Formålet med denne studien var å få økt innsikt i sykehjemsansattes erfaringer og opplevelser i møte med eldre med nedsatt hørsel. Fokuset var å finne ut av hvilken kunnskap de sitter inne med og hvilke opplevelser de har av kommunikative og sosiale konsekvenser av nedsatt hørsel.
Metode: Syv informanter deltok i denne kvalitative studien med fokusgruppeintervju som tilnærming. Analysemetoden som ble benyttet kalles systematisk tekstkondensering.
Resultater: Informantene hadde varierende grad av kunnskap om nedsatt hørsel hos sine beboere og de opplevde at isolasjon, utenforskap og kommunikasjonsbrudd var de største konsekvensene av nedsatt hørsel. Resultatene viste også at kognisjon var et tema som vanskeliggjorde situasjonen.
Konklusjon: Sykehjemsansatte trenger mer informasjon og kunnskap om hørselsrelaterte tilstander hos eldre, og i tillegg mer spesifikk kunnskap om høreapparater og komorbide tilstander som for eksempel hvordan demens og nedsatt hørsel påvirkes av hverandre. Det er
også behov for mer fokus på dette tema i grunnutdanninger for helsepersonell,
videreutdanning og oppdatert praksis på arbeidsplasser der det finnes eldre beboere med nedsatt hørsel.
Forord
Seks år som student ved institutt for spesialpedagogikk på Universitetet i Oslo er forbi. Det har vært lærerike år fylt med latter, nysgjerrighet og kunnskap. De tre siste årene med fordypning i audiopedagogikk har lært meg mye, og jeg er glad og stolt over å kunne bidra med kunnskap innenfor dette feltet.
Å skrive en masteroppgave var den store finalen, men veien mot målet har vært lang, krevende og til tider frustrerende. Samtidig har det vært en spennende prosess hvor jeg har lært mye om temaet eldre og nedsatt hørsel og hvordan det er å gjennomføre et
forskningsprosjekt. Jeg har ikke minst lært meg å stole på egne valg, og at "det man vil får man til".
Jeg vil først og fremst takke alle mine informanter som stilte opp og som gav et inspirerende og interessant intervju. Uten dere hadde det ikke vært mulig.
En kjempestor takk går også til min veileder Ulrika Löfkvist som gjorde at jeg fikk i gang skriveprosessen etter ett år med pause fra oppgaven. Fra første stund forsikret du meg om at jeg skulle klare å levere sommeren 2020. Takk for gode tilbakemeldinger og råd på veien.
Den varmeste takken går til min samboer, familie og venner som har stått med meg i denne prosessen. Selv om dere ikke alltid ble møtt med et smil når dere pushet meg er jeg veldig takknemlig for all masing om å skrive ferdig og fullføre. Takk for at dere holdt ut med en til tider bekymra, stressa og frustrert masterstudent!
Juni 2020
Elin Myhre Gustavsen
Innholdsfortegnelse
1 INNLEDNING ... 1
1.1 STUDIENS BAKGRUNN OG FORMÅL ... 1
1.2 PROBLEMSTILLING ... 1
1.3 AVGRENSNING OG OPPBYGNING... 2
1.4 BEGREPSAVKLARING ... 2
2 TEORI ... 4
2.1 NEDSATT HØRSEL ... 4
2.1.1 Hørselstap ... 4
2.1.2 Tekniske hjelpemidler ... 5
2.1.3 Kommunikative og sosiale konsekvenser av nedsatt hørsel ... 5
2.2 ALDRING ... 6
2.2.1 Nedsatt hørsel hos eldre ... 6
2.2.2 Kognisjon ... 7
2.2.3 Bevegelsesapparatet ... 8
2.2.4 Sansesvikt... 8
2.2.5 Oppsummering... 9
2.3 PLEIE OG OMSORGSSEKTOREN ... 9
2.3.1 Sykehjem ... 9
2.3.2 Sykehjemsansatte ... 10
2.3.3 Sykehjemsansattes kunnskap om nedsatt hørsel ... 11
3 METODE ... 13
3.1 FOKUSGRUPPER ... 13
3.2 MATERIALE OG PROSEDYRER ... 13
3.2.1 Planlegging ... 14
3.2.2 Rekruttering ... 15
3.2.3 Intervjuguiden ... 16
3.2.4 Gjennomføring av intervju... 17
3.2.5 Forskerens rolle ... 19
3.2.6 Refleksjoner ... 20
3.3 ETIKK ... 21
3.3.1 Informert samtykke ... 22
3.3.2 Konfidensialitet ... 22
3.4 TRANSKRIBERING OG ANALYSE ... 23
3.4.1 Transkribering i NVivo ... 23
3.4.2 Systematisk tekstkondensering ... 24
3.4.3 Refleksjoner rundt analysen ... 25
3.5 RELIABILITET, VALIDITET OG GENERALISERBARHET ... 27
4 RESULTATER... 29
4.1 BAKGRUNNSOPPLYSNINGER... 29
4.2 KONSEKVENSER AV NEDSATT HØRSEL HOS ELDRE PÅ SYKEHJEM ... 30
4.2.1 Emosjonelle konsekvenser ... 30
4.2.2 Kommunikative konsekvenser ... 30
4.2.3 Sosiale konsekvenser ... 31
4.3 KUNNSKAP OM NEDSATT HØRSEL ... 31
4.3.1 Høreapparater ... 31
4.3.2 Kommunikasjonsstrategier ... 32
4.3.3 Tilegnet kunnskap om hørsel ... 33
4.4 SAMTALEFORSTERKER ... 33
4.5 ALDRING ... 34
4.5.1 Kognitiv svikt ... 34
4.6 HVEM HAR ANSVAR FOR BRUK OG VEDLIKEHOLD AV HØREAPPARATER? ... 35
4.6.1 Eksterne ... 35
4.6.2 Interne ... 35
4.7 OPPSUMMERING ... 36
5 DISKUSJON ... 37
5.1 KUNNSKAP OM NEDSATT HØRSEL ... 37
5.1.1 Kommunikasjonsstrategier ... 37
5.1.2 Høreapparater ... 38
5.2 KOMMUNIKATIVE OG SOSIALE KONSEKVENSER ... 39
5.3 KOGNISJON... 41
5.4 VIDERE FORSKNING OG BRUK AV FUNNENE I PRAKSIS... 41
6 AVSLUTNING ... 43
LITTERATURLISTE ... 46
VEDLEGG ... 51
Antall ord: 17216
1 Innledning
Økt levealder betyr en økning av antall eldre med hørselstap (Solheim, Shiryaeva, Kvaerner, 2016). Et stort antall av denne gruppen eldre bor hjemme med varierende grad av
hjelpebehov, men det er også mange som på grunn av funksjonsnedsettelser og sykdom bor på sykehjem resten av sitt liv. For de som bor på sykehjem er ansatte de nærmeste personene beboerne har kontakt med utenom familie og eventuelt andre nøkkelpersoner. Personalet ser i stor grad hvordan beboere fungerer i hverdagen, hva de trenger hjelp med og hvordan de forholder seg i ulike situasjoner. Kravene til kunnskap og kompetanse i sykehjem er stort da de må håndtere utallige helsesituasjoner hos sine beboere. Nedsatt hørsel karakteriseres som en usynlig funksjonshemming som generelt blir gitt lite oppmerksomhet fordi folk flest ikke har kunnskap om temaet (Grønlie, 2005).
1.1 Studiens bakgrunn og formål
Bakgrunnen for denne studien er en egeninteresse for tema eldre og nedsatt hørsel. Ved nærmere undersøkelse av temaet begynte jeg å interessere meg for den eldre gruppen som bor på sykehjem. I stedet for å fokusere på individene med nedsatt hørsel ville jeg undersøke opplevelser og erfaringer hos sykehjemsansatte som gruppe. Disse menneskene har et arbeid som innebærer samhandling med eldre med nedsatt hørsel av ulik grad hvor de spiller en stor og viktig rolle i den kommunikative og sosiale hverdagen til de eldre med nedsatt hørsel.
Formålet med denne studien var å få økt innsikt i sykehjemsansattes erfaringer og opplevelser i møte med eldre med nedsatt hørsel. Ønsket var at studien skulle bringe frem informasjon som andre studenter, forskere og ansatte i pleie- og omsorgstjenesten kunne nyttiggjøre seg av. Jeg har stor respekt for alle som jobber og innehar stillinger i helse- og omsorgssektoren og ser hvordan dager kan være hektiske og krevende men også utrolig givende. Jeg har ikke hatt som hensikt å rette kritiske blikk mot hverken ansatte eller sykehjemmets organisering, men ville heller forsøke å tydeliggjøre både styrker og utfordringer ansatte møter og se hvilken kunnskap som råder om nedsatt hørsel og dets konsekvenser på sykehjem.
1.2 Problemstilling
"Hvilken kunnskap har sykehjemsansatte om nedsatt hørsel, og hvilke opplevelser har de ansatte av kommunikative og sosiale konsekvenser av nedsatt hørsel hos sine eldre beboere"?
Problemstillingens første del er vid da nedsatt hørsel kan handle om så mangt. I denne studien ble fokuset rettet mot hvilke kunnskaper ansatte eventuelt har om høreapparater og
kommunikasjon med eldre med nedsatt hørsel. Dette ble konkretisert og bestemt i arbeid med intervjuguiden. Problemstillingens andre del er konkret og tar for seg hvilke konsekvenser de ansatte ser og opplever hos sine beboere med nedsatt hørsel.
1.3 Avgrensning og oppbygning
Det er fire hoveddeler i denne masteroppgaven: teori, metode, resultater og diskusjon.
Målgruppen i studien er sykehjemsansatte og dermed handler en stor del av teorikapittelet om disse personene og pleie og omsorgstjenesten. Likevel er det viet stor oppmerksomhet til redegjørelse av gruppen disse jobber med nemlig eldre med nedsatt hørsel. Det blir redegjort for aldring men også hørselstap og generelle konsekvenser dette kan gi. I metodedelen beskrives det detaljert hvilke tilnærminger som blir gjort, hvilke avgjørelser som tas og hvorfor. Det blir også reflektert over etiske hensyn og hvordan materialet ble transkribert og analysert.
1.4 Begrepsavklaring
Herunder vil det bli foretatt en begrepsavklaring da disse vil bli brukt videre gjennom oppgaven. Kommunikative og sosiale konsekvenser blir redegjort ytterligere for i
teorikapittelet. Jeg vil likevel forklare begrepene slik jeg forstår de, og basert på teori. Videre blir kunnskapsbegrepet som er inkludert i min problemstilling forklart og deretter forklarer jeg målgruppen som informantene arbeidet med. Helt til slutt trekkes begrepene forsker og moderator frem.
Kommunikative og sosiale konsekvenser
Kommunikative og sosiale konsekvenser står i et gjensidig påvirkningsmønster. Det finnes mange konsekvenser av et hørselstap både når det gjelder det kommunikative og sosiale. Med kommunikative konsekvenser menes for eksempel kommunikasjonsbrudd. Visse faktorer er med på å vanskeliggjøre og forårsake brudd. (Tye-Murray, 2015 s, 240-246) . En sender skal gjøre et budskap kjent for mottaker og hos normalthørende vil det da skape en forventning om at mottaker skal oppfatte det som blir sagt. Hos en med nedsatt hørsel er forholdene
vanskeligere, og samtalen kan ofte bli forårsaket av brudd i samtalens naturlige flyt. Med
sosiale konsekvenser menes blant annet de ringvirkningene brudd i kommunikasjon kan gi som for eksempel begrensning i sosial delaktighet. Nedsatt hørsel kan begrense sosial deltagelse fordi personen har manglende eller redusert evne til å oppfatte talespråk.
Kunnskap
Mennesker tilegner seg kunnskap på ulike måter. Vi kan skille mellom teoretisk kunnskap og erfaring som kilde til kunnskap (Mandal & Nyhus, 2006, s. 24-27). Teoretisk kunnskap er viten du tilegner deg gjennom for eksempel utdanning. "Vektlegging av teoretisk kunnskap kommer blant annet til uttrykk gjennom hvem som får hvilke jobber"(Mandal & Nyhus, 2006, s. 24). Kunnskap blir også til i samhandling med mennesker, vi prater med hverandre som kolleger på ulike arenaer, deler tanker og utveksler erfaringer. I dette tilfellet er det snakk om sykehjemsansatte, og mye av kunnskapen som uttrykkes her er blant annet gjennom historier om møte med brukerne. Dette kan bidra til kunnskapsløft blant ansatte, og de kan lære av hverandre.
Den eldre med nedsatt hørsel
I teorikapittelet redegjøres det for hørselstap med spesifikt fokus på presbycusis. Jeg ville ta tiden her til å presisere at gruppen av eldre som bor på sykehjem ikke nødvendigvis har nedsatt hørsel på bakgrunn av aldring. Det kan selvfølgelig være mange årsaker til hørselstap hos denne gruppen. Selv om jeg fokuserer på presbycusis konstaterer jeg ikke at dette er årsaken til nedsatt hørsel hos alle brukerne sykehjemsansatte jobber med. Uansett årsak vil konsekvensene kunne være de samme. Jeg vil også presisere at ikke alle på sykehjem er eldre, det finnes også voksne som av ulike grunner befinner seg på sykehjem. Dermed kunne det forekomme at informantene snakket om beboere som var 50 år. Likevel er sannsynligheten for at det er flest eldre på sykehjem stor.
Forsker/moderator
I denne masteroppgaven bruker jeg forsker og moderator om hverandre tross for at de kan ha ulik funksjon. Under denne forskningsperioden var det jeg som gjennomførte intervjuene, og i et fokusgruppeintervju kalles denne personen moderator. Likevel trenger ikke en moderator være selve forskeren. Gruppen kan ledes av en annen person som har i oppgave å samle inn empirisk data til analyse. Dette var ikke et alternativ i min masteroppgave, dermed refererer jeg til forsker og moderator om hverandre.
2 Teori
I dette kapittelet redegjøres det for teori og tidligere forskning. Først redegjøres det for tema nedsatt hørsel i generelle termer og hvilke konsekvenser det kan ha. Deretter trekkes aldring frem og hvilke vansker som kan forekomme hos den eldre generasjonen med spesiell vekt på nedsatt hørsel. Til slutt settes det fokus på målgruppen i denne studien og deres arbeidssted.
2.1 Nedsatt hørsel
Nedsatt hørsel er en av de vanligste helseplagene i populasjonen (Tambs, 2004). I Norges befolkning har ca 14,5% et hørselstap som påvirker deres hverdag i større eller mindre grad (HLF). I løpet av 2020 er det estimert å være over en million nordmenn som har nedsatt hørsel (HLF). Tabs (2004) fant i sin survey at 60% av populasjonen mellom 60-79 år og 90%
av de over 80 år har hørselstap. På grunn av økt levealder i dagens samfunn vil det være et høyere antall eldre som har nedsatt hørsel.
2.1.1 Hørselstap
Et hørselstap kan skyldes ulike faktorer og kan beskrives på ulike måter ved å se på når det oppstod, om det er progredierende og om det opptrer på det ene eller begge ørene (Stach, 2010, s. 102). Vårt auditive system er komplekst og består av mekanismer som må fungere som de skal for at vi skal kunne oppfatte lyd og tale. Øret kan deles inn i tre hvor vi først har det ytre øret som vi fysisk kan se og ta på, deretter kommer mellomøret og til slutt det indre øret (Stach, 2010, s.57) Alle har sine funksjoner som er viktig for vår hørsel. Vi kan dele hørseltap inn i tre ulike kategorier ut fra hvor i øret skaden befinner seg. Først har vi konduktive hørselstap hvor skaden er lokalisert i ytre eller mellomøret, deretter kommer nevrogene tap som er lokalisert i det perifere og sentrale nervesystemet og til slutt
sensorinevrale tap som vil si at skaden befinner seg i det indre øret. Hvilke konsekvenser et hørselstap gir og i hvilken grad personen opplever det som vanskelig i hverdagen er avhengig av flere faktorer (Williams, 2018, s. 25). "Hvem du er som person, hvilke interesser du har, din livssituasjon og arbeidsforhold vil ofte være mer avgjørende for hvilke problemer
hørselstapet medfører for deg, enn graden av hørselstap alene" (Williams, 2018, s. 25). Ofte er det slik at nedsatt hørsel krever et stort kompenseringsarbeid da det er vanskeligere å skille ut lyder og trekke de sammen til meningsbærende enheter. Dette er en prosess som går
automatisk hos de med normal hørsel. Det forekommer at de med nedsatt hørsel må "pusle"
sammen hva som blir sagt og til tider gjette seg frem til hva som blir formidlet. Dette er mentalt krevende og korttidshukommelsen blir brukt mer aktivt enn hos normalthørende (Ronnberg et al, 2010, referert i Williams, 2018, s. 31). Dette kan føre til energitap,
overarbeid slik at kapasiteten til å ta i mot annen viktig informasjon svekkes. Likevel er det mange som nyttiggjør seg av tekniske hjelpemidler og kommunikasjonsstrategier som gjør hverdagen enklere.
2.1.2 Tekniske hjelpemidler
Høreapparater (HA) er et teknisk hjelpemiddel som fungerer som en lydforsterker (Stach, 2010, s. 568). Det finnes mange ulike HA på markedet i dag med ulike størrelser, men en slags definisjon er "any device with the basic microphone-amplifier-receiver components contained within a single package that is worn in or around the ear" (Stach, 2010, s. 589).
Apparatet skal være tilpasset individet fysisk men også i forhold til kommunikasjonsbehov og andre faktorer. Målet med HA-bruk er å redusere kommunikative vansker som et hørselstap kan gi. Det er likevel ikke gitt at dette er den eneste løsningen da apparatet også vil kunne forsterke støy slik at det uansett vil oppleves vanskelig i kommunikasjon med andre. Når man har høreapparater kan man i tillegg ha andre tekniske hjelpemidler som hjelper til i situasjoner hvor en skulle trenge det (Tye-Murray, 2015, s 157). Det skal kunne tilrettelegge for
kommunikasjon en til en i en restaurant, eller i et møte med flere talere, men det skal også være til hjelp i forhold til hverdagslige aktiviteter som å snakke i telefonen, se tv, høre ringeklokken eller alarmer. Med dagens moderne teknologi pågår det en kontinuerlig utvikling av både høreapparater, hørselimplantater og andre tekniske hjelpemidler.
2.1.3 Kommunikative og sosiale konsekvenser av nedsatt hørsel
Kommunikasjon er viktig for et menneske og det utgjør en stor del av vårt liv (Mandal &
Nyhus, 2006, s. 44; Dalton, Cruickshanks, Klein, Klein, Wiley & Nondahl, 2003). Vi
uttrykker oss nærmest hele tiden, uansett om det er verbalt eller nonverbalt (Mandal & Nyhus, 2006, s. 48). Vi er sosiale vesner og ved å kommunisere med hverandre henter vi informasjon, ny kunnskap og vi bygger ny forståelse sammen (Grønlie, 2005, s. 12). Det er mange som kjenner noen som har nedsatt hørsel enten det er en tante eller en besteforelder med et høreapparat. Likevel er mange uvitende om hvilke kommunikative og sosiale konsekvenser det kan ha for vedkommende med nedsatt hørsel (Williams, 2018, s.32). Vanskene blir ofte bagatellisert fordi det kan se ut til at vedkommende klarer seg selv i hverdagen og fungerer
godt, dermed blir nedsatt hørsel karakterisert som en usynlig funksjonshemming (Grønlie, 2005 s.11; Gates & Mills, 2005). Majoriteten i samfunnet har normal hørsel og beveger seg i et språklig og kommunikativt rom hvilket de med nedsatt hørsel har begrenset tilgang til.
"Den som ikke er tilstede i lyden, vil være betrakter i de hørendes miljø, en betrakter overlatt til sine egne tolkninger og tilpasningsmåter" (Grønlie, 2005, s.12).
Kommunikasjonsbrudd er kanskje den største konsekvensen av nedsatt hørsel i hverdagen.
Brudd i kommunikasjonen vil si at budskapet som sendes til en mottaker ikke blir oppfattet eller at det blir oppfattet feil (Tye-Murray, 2015, s.251). Nedsatt hørsel kan vanskeliggjøre samhandlingen hvor gitte regler og normer for kommunikasjon kan bli brutt. Følgende momenter kan være kjennetegn på kommunikasjon mellom parter hvor én har nedsatt hørsel:
avbrytelser fra vedkommende, mindre spontane samtaler, overfladisk innhold, frekvente behov for oppklaringer og brudd på sosiale regler (Tye-Murray, 2015, s.244). Det kan være krevende både for den med nedsatt hørsel, men også for kommunikasjonspartneren som må forholde seg til andre modifiserte regler for kommunikasjon. Ringvirkningene av dette kan føre til utfrysning fra sosiale situasjoner på grunn av kommunikasjonsvansker. Det trenger ikke nødvendigvis være samtalepartneren som støter ut personen med nedsatt hørsel ved å vise lite iver eller interesse i samtalen, men det kan også være at en velger selv å trekke seg unna for å unngå en vanskelig kommunikasjonssituasjon (Heap, 2012, s. 87, 93).
2.2 Aldring
Vi mennesker forstår aldring på ulike måter. Noen ser på det som kroppslige svekkelser og tap av funksjoner, andre ser på det som en utvikling som bringer med seg erfaringer og klokskap (Mandal & Nyhus, 2006, s. 99). Aldring er en prosess som starter allerede fra fødselen av (Lunde, 2012). Det er normale endringer som skjer i kropp og sinn, likevel vil det å bli eldre setter sine preg på kroppen og mange vil ha flere symptomer og sykdommer samtidig. Dette kalles multimorbiditet (Matzen & Rønholt, 2016, s. 37).
2.2.1 Nedsatt hørsel hos eldre
I løpet av menneskers levetid utsetter vi hørselen for ulike stimuleringer på godt og vondt (Stach, 2010). Allerede fra ungdomstiden påvirker vi hørselen ved å dra på konserter, vi bruker medikamenter, blir utsatt for miljøgifter og kjemper mot sykdommer i løpet av livet.
Disse er noen av faktorene som påvirker vårt auditive system i et livsperspektiv. Når vi mennesker blir eldre er det dermed vanlig at en har ulik grad av nedsatt hørsel og den vanligste årsaken hos eldre er presbyacusis (Huang & Tang, 2010; Aarhus, Kvestad, Tambs, Engdahl., 2012).
Presbyacusis er betegnelsen på aldersrelatert hørselstap og er den mest vanlige formen av hørselstap hos eldre (Gates & Mills, 2005). Endring i hørselen kan oppstå fra og med
tenårene, men det er en langsom endring og det er stor variasjon i hvor tidlig det debuterer og hvilken alvorlighetsgrad det vil få (Laukli, 2007, s. 289; Aarhus et al., 2012). Kjennetegnene på presbyacusis er at hørselstapet som oftes er bilateralt hvilket vil si at det opptrer på begge sider (Stach, 2010, s.173). Det er progredierende og vil skape en nedsatt oppfattelse av lydstyrke. I et audiogram ville vi sett om det var aldersrelatert hørselstap ved at dB kurven faller i de høyere frekvensene fra ca 1000 Hertz og oppover (Stach, 2015, s. 173). Den eldre med presbycusis vil kunne streve med evnen til å forstå språklyder som blant annet k, f, s, ch, th da disse befinner seg i området hvor kurven befinner seg nedenfor. Ofte er det slik at problemet starter ved at personen strever med å forstå tale i støy som for eksempel i middagsselskaper (Gates & Mills, 2005). Deretter vil det være vanskelig å høre og forstå uansett i hvilken situasjon en befinner seg i fordi de meningsbærende enhetene i språket forsvinner (Homøe & Friis, 2016, s. 380). De kan også stå i fare for og ikke ha mulighet til å lokalisere varsligslyder som for eksempel telefonen, dørklokka og brannalarmen.
Konsekvensene av nedsatt hørsel kan være store, Aarhus et al (2010) viser til at 40% av de over 65 har et stort nok hørselstap som påvirker deres kommunikative hverdag.
2.2.2 Kognisjon
Kognisjon innebefatter flere prosesser som å oppfatte og tolke sanseinntrykk vi blir utsatt for, huske objekter, hendelser, ideer og evne til problemløsning (Pedersen & Taudorf, 2016, s.
337-338). Ved aldring skjer en anatomisk endring i hjernen som påvirker flere viktige
funksjoner som vi benytter oss av til en hver tid, og allerede fra 20 årene vil volumet i hjernen reduseres og strukturer endrer seg. Reaksjonsevner svekkes og automatiske prosesser går saktere over lenger tid fordi nervecellenes hastighet og impulsoverføring avtar (Lunde, 2012, s. 34-38).
Demens er en sykdom som kan bringe med seg store forandringer både i personlighet og kognitive funksjoner som hukommelse, tankeevne og språk (Mandal & Nyhus, 2006, s. 181).
Det rammer personer som tidligere har vært raske og friske og globalt i 2015 var det 47
millioner som levde med demens, og i 2050 forventes dette tallet å bli tredoblet (Livingston et al, 2017). Ofte er første kjennetegn på demens er glemsomhet som fører til forvirring (Mandal
& Nyhus, 2006, s. 181). Denne sykdommen påvirker ikke bare individet selv men også deres pårørende og nærmeste som må leve med å se endringer i atferd, svekkede ferdigheter og som i tillegg må ivareta deres behov. Det vil også påvirke samfunnet fordi jo mer sykdommen tar over og hjelpebehovet stiger vil personen trenge helse- og sosialomsorg (Livingston et al, 2017). Demens og kognitiv svikt er likt i den forstand at det forekommer en reduksjon fra et tidligere oppnådd kognitivt nivå, men ved demens påvirker svikten dagligdagse aktiviteter og sosial funksjonsevne (WHO 2016 referert i Livingston et al, 2017). Verken kognisjon eller demens kan reverseres og stanset, men i dag vet man at symptomene på demes kan behandles og forløpet kan påvirkes ved at personen får god demensomsorg (Livingston et al, 2017).
2.2.3 Bevegelsesapparatet
Vårt bevegelsesapparat består av muskler, knokler sener og ledd (Hendriksen, 2005, s. 109).
Når vi blir eldre vil en kanskje merke at muskelstyrken reduseres og at ledd blir stivere (Lunde, 2012, s. 34). Dette kan føre til en begrensning i fysisk aktivitet daglig, som igjen kan føre til en enda større svekkelse i bevegelsesapparatet som gjør den eldre mer immobil (Hendriksen, 2005, s. 109). Osteoartrose er en leddsykdom som gir smerter og innskrenkning i bevegelse i ett eller flere ledd. Nesten alle over 75 år har dette (Kjær, 2016, s. 301).
Finmotorikk er også noe som blir svekket når vi blir eldre, og dette har sine klare
konsekvenser for hverdagslige aktiviteter som krever denne motorikken. Eldre har også ofte en usikker gangfunksjon og står i fare for å falle. Dette fordi hjernen bearbeider informasjon og sender impulser om korreksjon ti muskler sener og ledd, men problemet er at det skjer for sakte, den eldre har en nedsatt reaksjonshastighet.
2.2.4 Sansesvikt
I tillegg til hørsel er synet vårt også en viktig del av sanseapparatet og allerede ved 40 års alderen kan en merke at synet svekkes (Grue, 2011). Evnen vår til å se skarpt forsvinner gradvis og en vil merke at det er vanskeligere å lese og at en vil ha behov for briller. Selv om den eldre kan ha store deler av synsskarpheten i takt vil mennesker med alderen likevel streve med synskrevende oppgaver som å kjenne igjen ansikter. De tre hyppigste årsakene til
synssvikt er grønn stær, grå stær og aldersrelatert maculadegeneration. Når denne delen av sanseapparatet svikter vil det også være med på å påvirke bevegelsesapparatet til den eldre.
2.2.5 Oppsummering
Som redegjort for ovenfor kan vi se at aldring påvirker både mentale og fysiske funksjoner. I hvor stor grad aldring preger individet er vanskelig å predikere da alle har ulike forutsetninger (Lunde, 2012, s. 29). De overnevnte funksjonene hos oss mennesker er bare få av utallige kroppslige og mentale forandringer og svekkelser som kan forekomme. Som nevnt vil det hos eldre opptrer flere sykdommer samtidig noe som kan skape dobbelt trøbbel. Ofte er det slik at eldre trenger mer hjelp enn pårørende klarer å takle alene og dermed er det mange som får hjemmesykepleie eller som kommer på institusjoner hvor fagpersonell kan hjelpe.
2.3 Pleie og omsorgssektoren
"Kommunene har ansvar for tjenestetilbudet til alle mennesker med behov for pleie- og omsorgstjenester, uten hensyn til alder eller diagnose" (Regjeringen, 2013). Tjenestene kan bestå av blant annet hjemmesykepleie, annen bistand til praktiske oppgaver, hjelp til praktiske og daglige gjøremål og opphold i institusjon. Dette er regulert gjennom "lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (Helse- og omsorgstjenesteloven, 2011).
2.3.1 Sykehjem
Sykehjem faller under tjenesten opphold i institusjon og i helse- og omsorgstjenesteloven (2011) §3-2a står det "kommunen skal tilby opphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester dersom dette etter en helse- og omsorgsfaglig vurdering er det eneste tilbudet som kan sikre pasienten eller brukeren nødvendige og
forsvarlige helse- og omsorgstjenester". Det har de siste årene vært et økt omfang av pleie-og omsorgstjenestene da det stadig fler blir eldre på grunn av økt levealder (Regjeringen, 2013).
Hvis vi regner med mottakere av blant annet hjemmetjeneste, de som har behov for
støttekontakt og beboere på andre institusjoner hadde omsorgstjenesten i 2013 over 280 000 brukere (Regjeringen, 2013). Her befinner det seg personer med ulikt behov for
tilrettelegging. Sykehjem er en travel institusjon og i Forskrift for sykehjem m.v. (1988) står det hvilke oppgaver de har, hvordan de skal drifte institusjonen og hvilke fagfolk som skal være tilknyttet boformen. Sykehjem er komplekse og kan ha ulike måter å organisere seg på.
Det kan vises ved for eksempel størrelse på enheten, om de har tilgang til spesialisert
demensomsorg, eller kompetansenivå og mangfold blant de ansatte (Zimmerman, et al, 2013).
Likevel blir det presisert i Forskrift for sykehjem m.v. (1988) § 3-2 at boformen skal ha tilknyttet en administrativ leder, en offentlig godkjent sykepleier som skal ha ansvaret for
sykepleien og antall personell for øvrig som er nødvendig for å sikre beboere nødvendig omsorg og bistand.
Et sykehjem er en arbeidsplass for ansatte men det er et hjem for de som har plass der og for mange eldre er det dessverre ofte slik at institusjonen er "livets endeholdeplass" (Garsjø, 2008, s. 29). Det er dermed viktig at institusjonen etablerer et godt system og tilbud slik at brukerne kan få et fullverdig og tilfredsstillende tilbud. De skal sikre at beboeren opplever trygghet og respekt, styring av eget liv, privatliv, en verdig livsavslutning i trygge og rolige omgivelser og at fysiske, mentale og sosiale behov blir dekket (Kvalitetsforskrift for pleie- og omsorgstjenestene, 2003, §3). Det finnes mange forestillinger om hvordan det er å bo på sykehjem, men faktum er at institusjonene er forskjellige og har ulike mål og verdigrunnlag (Poulsen, 2005, s.166-167). Forskning trekker frem én spesiell faktor som er med på å prege hverdagen på sykehjem, og det er støy (Pryce & Gooberman-Hill, 2012; McCreedy,
Weinstein, Chodosh & Blustein, 2017; Joosse 2012 referert i McCreedy, Weinstein, Chodosh
& Blustein, 2017). Beboerne befinner seg stadig i settinger hvor det forekommer støy enten det er ved måltider, fellesaktiviteter eller stell. Tv eller radio kan stå på i fellesarealet, oppvaskmaskinen kan til tider være på og utstyr blir ofte fraktet rundt. To studier gjort av lyttemiljø på sykehjem viser at støynivået i fellesarealet var 64 og 90 dB (Joosse 2012; Lau &
McPherson 2002 referert i Weinstein, Chodosh & Blustein, 2017). Dette kan skape vansker da mange på sykehjem har nedsatt hørsel og strever med kognisjon. Mye lyd og forstyrrelser kan skape mer forvirring og usikkerhet. Dette er noe institusjonene må ta hensyn til da det i §3 i kvalitetsforskrift for pleie- og omsorgstjenestene (2003) er nedskrevet flere punkter som handler om trygghet, ro og tilrettelegging. De ansatte på sykehjem er personene som må skape miljøet den eldre har rett og krav på.
2.3.2 Sykehjemsansatte
Personalet på sykehjem kan bestå av en rekke forskjellige faggrupper med ulike
kompetanseområder. Som nevnt over er det noen grupper som lovpålagt skal ha tilknytning til sykehjemmet, foruten disse kan ansatte bestå av hjelpepleiere, vernepleiere, assistenter, sosionomer og andre omsorgsarbeidere (Garsjø, 2008, s. 85). Deres hverdag er preget av et enormt press hvor de stadig kjemper mot klokken.
Knapphet på bemanning og tid til å gi omsorg og oppmerksomhet skaper en ond sirkel med stort sykefravær. Mange sykehjem sliter med å rekruttere kvalifisert personell
fordi det å jobbe på et sykehjem ikke gir nok status for fagfolk. En stor andel av ansatte er dermed ufaglærte. (Garsjø, 2008, s. 157.)
Personalet står i en situasjon som krever svært mye både fysisk og psykisk. Når det er for få personer i forhold til hvilke oppgaver som skal gjøres fører det til stress, utbrenthet og en flukt fra yrket (Garsjø, 2008, s. 90). Dette vil gå utover de eldre som ikke bare trenger hjelp til det daglige og det medisinske, men de trenger også behov for stimulering og aktiviteter. Til tross for kritikk er sykehjem-ansattes hverdag preget av møte med mennesker som befinner seg i en spesiell og sårbar situasjon. De vil komme tett inn på menneskers liv og for mange gir følelsen av å være til nytte viktig og betydningsfull motivasjon i arbeid med brukere på
sykehjem.
Kravene til kunnskap og kompetanse er stort på et sykehjem. En personalgruppe på sykehjem er ingen homogen gruppe. Som alle andre har ansatte ulik faglig kompetanse (Garsjø, 2008, s.
85). Sykehjemsansatte skal kjenne til hvilke lover og forskrifter som gjelder og i dette tilfelle er det blant annet helsepersonelloven (1999). Mandal og Nyhus (2006, s. 36) skriver følgende
"Det er en politisk målsetting at den som har behov for helse- og sosialtjenester skal få det av det offentlige på en forsvarlig og korrekt måte, både juridisk, etisk og faglig". Det kreves også at personalet har kunnskap om den konkrete institusjonen, og om egen rolle. Det innebærer blant annet å vite om institusjonens ideologi, hvordan den er organisert og hvilke
retningslinjer som gjelder. Ansatte skal vite hvilken rolle en befinner seg i til ulik tid og ha evne til å gå ut og inn av ulike roller (Garsjø, 2008, s. 125). Et viktig kunnskapsområde er å vite hva institusjonslivet gjør med beboere da det kan gi konsekvenser som ikke er tilsiktet og hva en kan gjøre for å forebygge dette. Selvinnsikt er også noe en ansatt burde ha kunnskap om da det rommer bevissthet om menneskesyn, og innsikt i menneskelig behov og atferd (egne og andres).
2.3.3 Sykehjemsansattes kunnskap om nedsatt hørsel
Forskning viser at nedsatt hørsel blir gitt lite oppmerksomhet og at sykehjemsansattes kunnskap om temaet er mangelfull. (Solheim et al, 2016; Pryce & Gooberman-Hill, 2012).
Solheim et al gjennomførte i 2016 en kvantitativ studie hvor formålet var å evaluere
kunnskap, erfaringer, kompetanse og behovet for informasjon hos ansatte. 195 ansatte ved syv ulike sykehjem deltok i studien hvor det ble brukt spørreskjemaer som tok utgangspunkt i tidligere forskning på eldre hørselshemmede i ulike omsorgsboliger. Resultatet viste at 80%
mente de hadde behov for informasjon om hørselstap hos eldre og 88% hadde bruk for mer informasjon om ulike typer høreapparater. Funnene viste at minoriteten av ansatte hadde fått trening/kursing i bruk og håndtering av høreapparater, og en lav andel mener de ikke har nok kunnskap om beboeres høreapparater. Disse funnene samsvarer også med studien gjort av Pryce og Gooberman-hill (2012) som også viste at ingen av ansatte hadde fått opplæring i bruk og vedlikehold av høreapparater. Dette viser til nødvendigheten av mer kunnskap om hørselstap og en bedre oppfølging av høreapparatbrukere i sykehjem da mangel på kunnskap kan ha store konsekvenser for den eldre da de er avhengig av hjelp. Dermed vil ytterligere forskning på dette feltet være nødvendig. (Solheim et al, 2016).
Den norske studien av Solheim et al (2016) henviser også til tre andre studier hvor funnene viste at hørselstap ofte er ignorert av helsepersonell og at andre typer av sensorisk tap får mer oppmerksomhet og har høyere prioritet. (Meyer & Hickson, 2012.; Wallhagen & Pettengill, 2008.; Yueh, Shapiro, MacLean & Shekelle, 2003). Dette setter igjen fokus på problemet ved at hørselshemming er en usynlig funksjonshemming som blir glemt da andre sanser virker viktigere å prioritere. Dette kan som nevnt få store konsekvenser (Dalton et al, 2003.;
Strawbridge, Wallhagen, Shema & Kaplan, 2000.; Gopinath, Schneider, McMahon, Teber, Leeder & Mitchell, 2012.; Lee, Tong, Yuen, Tang & Vanhasselt, 2010).
3 Metode
En problemstilling som omhandler en gitt gruppes erfaringer og opplevelser gjør det naturlig å snakke med gruppen direkte. En kvalitativ metode med intervju som tilnærming lot meg gjøre dette. Ved å velge fokusgruppeintervju som tilnærming fremfor enkeltintervjuer fikk jeg tilgang til dypere informasjon fra gruppen som helhet. Sammen kunne gruppen veksle
opplevelser og erfaringer som igjen ville kunne vekke nye refleksjoner, tanker og idéer.
3.1 Fokusgrupper
Lenge har forskere brukt gruppeintervju som metode for sitt arbeid (Wibeck, 2010, s. 19).
Fokusgrupper er en underkategori av gruppeintervjuer, men det er likevel et viktig skille mellom disse to. Ved fokusgrupper samles det inn data som videre skal anvendes som forskningsmateriale, dette er ikke tilfellet i gruppeintervju da hovedmålet ikke er forskning.
(Wibeck, 2010, s. 25). Morgan (1996) referert i Wibeck (2010, s. 25) gir en definisjon på fokusgrupper som er blitt oversatt til svensk: "Fokusgrupper er en forskningsteknik der data samles inn gjennom gruppeinteraksjon rundt et emne som bestemmes av forskeren".
Metoden brukes for å studere tanker, oppfatninger og holdninger ovenfor et gitt tema. Det er flere fordeler ved å velge denne type fremgangsmåte da det kan legges til rette for mer åpenhet og et fruktbart miljø hvor deltagerne kan føle seg bekvemme med å dele opplevelser (Wibeck, 2010, s. 21-22). Målet med fokusgrupper er ikke å nå en slags enighet eller finne frem til en løsning, men å få deltagernes innsikt i tema (Krueger & Casay, 2015). I en gruppe vil deltagerne dra nytte av hverandre, og forskeren ville kunne få en dybde i tematikken.
Wibeck (2010, s. 51) skriver at det oftere kommer frem en bredere skala av idéer i en fokusgruppe, nettopp fordi det er flere deltagere som kan spille på hverandres uttalelser.
For at et fokusgruppeintervju skal bli best mulig er det flere faktorer forskeren må reflektere over, det gjelder blant annet gruppedynamikk, miljø og forskeren som moderator (intervjuer).
3.2 Materiale og prosedyrer
Nedenfor beskrives veien fra planleggingsfasen og helt til analyse av materialet. Det blir beskrevet i detaljer hvilke valg som fattes og hvorfor. Samtidig drøftes denne prosessen opp mot teori.
3.2.1 Planlegging
Det første spørsmålet jeg måtte stille meg var hvor mange grupper jeg skulle intervjue og hvor mange deltagere som eventuelt skulle være med i hver. Jeg måtte også bestemme meg for hvor mange sykehjem jeg ville gjennomføre intervjuer på. Wibeck (2010, s.61-62) og Krueger & Casay (2015) skriver at gruppene kan variere fra minimum fire til så mange som en foretrekker. Likevel er det anbefalt og ikke ha færre enn fire men ikke mer enn seks personer samla i en fokusgruppe. Det er fordeler og ulemper med både færre og flere deltagere. Hvor mange grupper som trengs varierer også ut fra hvor god tid en har,
kompleksiteten i studiens tema og hvilke ressurser en har (Wibeck, 2010, s. 60). På grunn av tidspress ble det bestemt at jeg kun skulle intervjue én gruppe ved ett sykehjem i Viken fylke.
I gruppen hadde jeg totalt syv informanter og valgte dette antallet slik at jeg var sikret hvis noen av deltagerne skulle falle fra av ulike årsaker. Dermed var jeg innenfor anbefalt antall.
Utvalget i gruppen kan bestemmes av flere variabler som kjønn, yrke og utdanning. På forhånd satte jeg kriterier som deltagerne måtte fylle for å kunne delta i forskningsprosjektet.
Kriteriene var som følger: Ansatt på sykehjem, varierende grad av erfaring med nedsatt hørsel hos eldre og til slutt foretrukket ulik utdanningsbakgrunn. Hvor lenge personene hadde jobbet på sykehjem var ikke relevant, likevel ville det vært optimalt å rekruttere personer som hadde ulik ansiennitet da dette kunne være med på å få frem ulike erfaringer. For å kunne reflektere rundt temaet måtte deltagerne ha noen form for erfaring med nedsatt hørsel i sin arbeidsdag slik at de kunne trekke frem eksempler og erfaringer. Foretrukket ulik utdanningsbakgrunn var det siste kriteriet, men dette ble vanskelig å sikre på grunn av tidsrammen. Ønsket med disse kriteriene var å se om eventuelt utdanningsbakgrunn eller antall år ansatt kunne hatt noe å gjøre med hvilke svar de gav i intervjuet.
I teorien (Wibeck 2010, s. 63; Krueger & Casey 2015;) diskuteres det hvorvidt gruppene burde være homogene eller heterogene. Anbefalingen er homogene grupper, og Krueger &
Casey (2015, s 510) skriver hva som menes med dette begrepet: "What homogeneity means in this context is that the participants have something in common that relates to the topic of conversation". Sykehjemsansatte som informanter ville kunne være en homogen gruppe fordi de alle har et forhold til emnet i ulik grad. Likevel vil en gruppe aldri være helt homogen da gruppen har ulik bakgrunn, alder og jobber på ulike avdelinger. Wibeck (2010, s. 65) redegjør for muligheten til å bruke allerede eksisterende grupper hvilket vil si at deltagerne består av personer som forut for intervjuet kjenner hverandre, eller som til og med eksisterer som en
fungerende sosial enhet. Det er en fordel å benytte seg av da forskeren kan få tilgang til
"naturlig data" (Kitzinger, 1994). Selv om deltagerne i min gruppe jobbet på ulike avdelinger så kjente alle hverandre fra før, og dermed kan en argumentere for at dette er en allerede eksisterende gruppe. Terskelen her for å fritt kunne uttale seg i et trygt miljø med kjente ansikter ville være lavere. En gruppe med en blanding av mennesker som ikke kjenner
hverandre kan skape usikkerhet slik at deltagerne ville vegret seg for å dele erfaringer. På den andre siden ville utfordringen ved å benytte seg av allerede eksisterende grupper være at momenter i samtalen ble tatt for gitt, og at samtalen ville blitt mer intern slik at det var vanskelig for forskeren å forstå (Wibeck, 2010, s 65). Til tross for at dette var en annerledes kontekst for deltagerne risikerte jeg at de falt inn i roller de til vanligvis ville befinne seg i på arbeidsplassen. Dette er vanskelig for en moderator å oppdage.
Et intervju uavhengig om det er fokusgruppe eller enkeltintervju preges av å være enten strukturert eller ustrukturert (Tanggaard & Brinkmann, 2010, s. 24). Det vil si hvorvidt forskeren forholder seg til faste spørsmål, eller om samtalen kan få et spontant forløp hvor forskeren bare forholder seg til ønskede temaer. Et skille går også ved hvor mye moderatoren preger interaksjonen i gruppen. Fordelen ved å ha et strukturert intervju er at forskeren kan forholde seg til forutbestemte spørsmål og dermed er man sikret at alle momenter blir tatt opp og diskutert. Det ville vært en fordel med en slik tilnærming i dette forskningsprosjektet da personlig erfaring innen intervju er lav. For å skape en fri diskusjon og flyt var jeg derimot avhengig av at intervjuet var delvis ustrukturert. Deltagerne kunne dermed føle at de ytret seg fritt og ville ha muligheten til å ta opp temaer som opptok de. Et ustrukturert intervju
innebærer at gruppedeltagerne får prate med hverandre mest mulig og at moderator skal holde seg i bakgrunnen (Wibeck, 2010, s. 56-57). Jeg forstøkte i stor grad å finne en balanse mellom de to ulike måtene å strukturere intervjuet på.
3.2.2 Rekruttering
Første steget i rekrutteringsfasen var å kontakte ulike sykehjem for å forhøre meg om muligheten til å foreta intervjuet hos dem. Jeg fikk tips fra en bekjent som jobbet i systemet om hvilke personer jeg kunne kontakte og fikk dermed mailadressen til gjeldende personer.
Jeg tok med i betraktning at det kunne ta tid før jeg fikk svar da jeg visste at dette var en travel institusjon. Mailene ble aldri besvart og for å få fortgang i prosessen valgte jeg å benytte meg av en bekjent som jobbet på et sykehjem i utvalgt fylke. Personen satt meg i kontakt med daglig leder slik at jeg fikk levert ut informasjon om studien. Wibeck (2010, s.
82) ville kaldt h*n for "nøkkelperson" som er en person kan hjelpe til med å komme i kontakt med og få samlet en gruppe deltagere. Jeg fikk deretter klarsignal på at jeg kunne
gjennomføre en slik studie på deres sykehjem. Det ble foreslått fra vedkommende å rekruttere to fra hver avdeling. Avtalt dato og hvor intervjuet skulle finne sted ble raskt avklart, og informasjon til deltagerne ble levert personlig på sykehjemmet. Heftet deltagerne fikk bestod av generell informasjon om studien, samtykkeerklæring, et skjema hvor de skulle fylle ut utdanning og hvor lenge de hadde jobbet på sykehjem og informasjon om kommende intervjudag. Dette er noe Krueger og Casey (2010) også trekker frem som viktige detaljer i rekrutteringsprosessen. Deltagerne skal føle seg sett og ivaretatt ved at forskeren blant annet sender ut et personlig brev hvor en ønsker deltageren velkommen til intervju. Deretter kan en også sende en reminder rett før intervjudagen og fortelle at en ser frem til å se deltageren på avtalt møtested. Jeg gjorde det klart at deltagerne bare kunne ta kontakt pr telefon hvis det var noe de lurte på.
3.2.3 Intervjuguiden
Krueger og Casey (1994) peker på flere utfordringer ved å utvikle spørsmål til fokusgruppen.
For det første skal spørsmålene adressere hensikten med studien, det vil si at spørsmålene må være et middel for å få svar på problemstillingen forskeren har valgt. I samråd med min veileder produserte jeg spørsmål som jeg tenkte ville belyse problemstillingen. Det viste seg til tider å være noe vanskelig å formulere spørsmål som var klare, konkrete men også åpne.
Dette er også en utfordring Krueger og Casey (1994) nevner. Spørsmålet: "Hvordan opplever dere kommunikasjon med den eldre med nedsatt hørsel på sykehjem?" er åpent som legger til rette for at deltagerne fritt kan dele opplevelser og erfaringer, men de kan også velge å svare kort "Det er enkelt/vanskelig". Slike tilfeller måtte jeg være forberedt på slik at jeg kunne stille oppfølgingsspørsmål. Det er dermed ikke gitt at åpne spørsmål bidrar til god samtaleflyt.
I første utkast av intervjuguiden var spørsmålene preget av mindre åpenhet og klarhet, men når jeg i samarbeid med min veileder redigerte første utkast ble spørsmålene klare, tydelige og åpne.
I et semistrukturert intervju slik som i dette tilfellet burde guiden inneholde en oversikt over emnene jeg ville skulle dekkes. (Kvale & Brinkmann, 2015, s.162). Opprinnelig ble det produsert 11 spørsmål, men på bakgrunn av valg av semistrukturert intervju var ikke målet å forholde seg til disse slavisk. Det vil variere fra undersøkelse til undersøkelse hvorvidt en følger en bestemt rekkefølge på spørsmålene, eller om det er "intervjuerens skjønn og
taktfullhet som er avgjørende for hvor nær han vil holde seg til guide og hvor mye han vil følge opp de intervjuedes svar og de nye retningene de kan åpne for"(Kvale & Brinkmann, 2015, s. 162). Jeg ønsket at deltagerne skulle ha mulighet til å ta opp temaer de fattet interesse for under intervjuet, dermed var jeg som Kvale og Brinkmann (2010) skriver åpen for nye retninger.
3.2.4 Gjennomføring av intervju
Når intervjudagen var kommet møtte jeg opp i god tid til i lokalet for å teste utstyr og rigge til stoler og bord. Det var ingen mulighet for et rundt bord men jeg fikk likevel organisert
sitteplassene på en god måte. Lokalet var et stort rom på sykehjemmet som de pleide å ha diverse andre møter. I denne sammenheng var det positivt å velge arbeidsplassen som møtested for vårt intervju, noe annet ville vært vanskelig og det ville vært en fare for at deltagere ville føle seg fremmed (Wibeck, 2010, s. 33). Det var også viktig å skape en passende avstand mellom deltagerne, det vil si at de ikke trengte å sitte trangt men likevel ha muligheten til å se alle som satt rundt bordet. Hvor deltagerne sitter kan påvirke intervjuet ved at de som er mer dominante tenderer å sette seg sentralt, noe som kan påvirke oppfatninger om status og grad av deltagelse (Wibeck, 2010, s. 33). Dette opplevde jeg ikke som et problem i min gruppe. Selv valgte jeg en plassering noe lenger fra deltagerne, men de kunne likevel se og høre meg godt. Før intervjuet startet introduserte jeg meg selv, og forklarte hvordan intervjuet skulle foregå. Personene hadde ikke fått innblikk i intervjuguide, og visste ikke annet om studien enn det som stod i informasjonsskrivet som ble sendt ut. Jeg ville ikke stå i fare for at deltagerne hang seg opp i nøyaktig det jeg skulle stille spørsmål om slik at de hadde svar klart på forhånd. Dette ville hindret meg i å få frem andre interessante temaer og fenomener hos informantene. De fikk derimot vite at spørsmålene jeg skulle stille var åpne, og at jeg ville at de skulle diskutere sammen uten at jeg blandet meg særlig inn. Jeg
understrekte også at dette ikke var en kunnskapstest hvor det ble målt riktig og galt svar.
Ønsket mitt var å skape et miljø hvor deltagerne følte seg fortrolige med å kunne snakke fritt og ikke var redde for å dele sine erfaringer. Deltagerne som nevnt tidligere kjente hverandre fra før og virket nokså komfortable i hverandres nærvær, dermed ble det fort etablert ønsket miljø. De første spørsmålene som ble stilt var preget av et kort svar og deretter stillhet. Jeg prøvde et par ganger å vente med å stille neste spørsmål, men ettersom ingen etterkom svaret til den første personen så jeg meg nødt til å stille neste spørsmål. Dette var noe jeg forventet
på forhånd da det erfaringsmessig alltid tar tid å komme i "modus". Dette viste seg etterhvert å være rett da gruppen raskt klarte å ha en samtale på egenhånd uten innblanding fra meg.
Wibeck (2010, s. 35) nevner spesielt én utfordring en forsker må vente å støte på i et
fokusgruppeintervju, og det er turtagning. I en samtale hvor det er én avsender og én mottaker vil turtagning ofte være problemfritt, men i et fokusgruppeintervju hvor forskeren har en del fler deltagere kan turtaging skje på tre ulike måter (Wibeck, 2010, s. 35). Man kan ta sin egen tur, hvilket vil si at deltageren responderer på spørsmål rettet mot seg. Dette forekom i liten grad da jeg som moderator ikke stilte særlig mange spørsmål direkte rettet mot en person.
Deltagerne seg i mellom derimot henvendte seg til hverandre ved et par anledninger. De kunne også velge å prate når ingen spesiell person hadde fått tildelt et spørsmål, dette kalles en fri tur. Denne formen for turtaking var den som forekom oftes i intervjuet da samtlige av deltagerne var flinke til å ta ordet hvis det ble stille. Noen av deltagerne benyttet seg
hyppigere av disse turene enn andre, dette kunne ført til at de mer beskjedne holdt seg tilbake og lot disse deltagerne ta styringen (Wibeck, 2010, s. 35). Ut fra mine observasjoner under intervjuet virket deltagerne tilsynelatende lite brydd av dette da alle fikk sagt sitt når de følte de hadde noe å komme med eller tilføye med unntak av én deltager som forholdt seg relativt passiv store deler av tiden. Det er vanskelig å trekke slutninger om hvorvidt dette hadde noen sammenheng med at resten av gruppen var frempå, eller om det hadde en annen årsak. Jeg følte ikke det var passende å henvende meg direkte til personen det gjaldt ved å spørre for eksempel "hva tenker du om dette?". Bakgrunnen for disse tankene kan være på grunn av lite/ingen erfaring innen fokusgruppeintervju fra tidligere. Det var vanskelig å vite
hvilke reaksjoner jeg ville fått ved å henvende meg. Den siste måten å ta en tur på er å stjele en tur og det vil si å ta ordet når en annen er blitt stilt et spørsmål. Selv om jeg ikke stilte direkte spørsmål til deltagerne individuelt var det likevel "turer som ble stjelt". Det var ikke et problem som preget intervjuet da den som opprinnelig snakket tok ordet igjen og fortsatte der personen slapp. Likevel var intervjuet preget av gruppedeltagere som snakket til tider i munnen på hverandre. Det var også latter og mye "mh, ja" som deltagerne la til når de var enige med det som ble sagt av en kollega. I løpet av intervjuet ble det også fortalt noen kortfattet interne eksempler som ikke direkte handlet om hørsel og deltagerne ble da lattermilde. Det ble også noen korte eksempler som ikke direkte var knyttet til kontekst.
Likevel tror jeg at deltagerne sammen produserte anvendbare data ved at alle følte seg komfortable med meg og hverandre. De små utfordringene som nevnt har også å gjøre med mine ferdigheter som moderator. Denne rollen blir diskutert videre under.
3.2.5 Forskerens rolle
Forskerens rolle som moderator kan være med på å påvirke utfallet og kvaliteten til intervjuet (Krueger & Casey, 1994; Wibeck, 2010). Det er viktig å reflektere over sin rolle og i hvilken grad du påvirker gjennom hele intervjuundersøkelsen. Et hovedmoment som Krueger og Casey (1994) trekker frem er i hvilken grad moderatoren er mentalt forberedt. På forhånd hadde jeg lest inn spørsmålene som skulle stilles, men det var ikke der fokuset lå. Jeg var i stor grad mentalt forberedt på at jeg skulle være en god og aktiv lytter slik at jeg kunne stille oppfølgingsspørsmål om nødvendig. Før intervjuet hadde jeg også tenkt på hvor jeg skulle sitte, hva jeg skulle ha på meg og hvordan jeg skulle ønske velkommen. Deltagernes inntrykk av moderator er en viktig faktor fordi det kan påvirke hvorvidt de er villige til å utgi
erfaringer og opplevelser. Møtes du av en moderator som smiler, er hyggelig og åpen vil det smitte over på deg som deltager. I dette tilfellet kom deltagerne rett fra jobb og til intervjuet, hvis jeg dermed skulle hatt på meg dressjakke ville dette skilt seg kraftig ut da deltagerne selv kom i sine arbeidsklær. Dette ville kanskje skapt et hierarkisk skille mellom oss og jeg valgte dermed å ha på meg klesplagg som var mer anonymt. Ønsket var å finne en god balansegang mellom den profesjonelle rollen som forsker, men også en som deltagerne kunne se på som likeverdig og som de ville åpne seg til. "Focus groups are a social experience and people must feel comfortable and valued before they will share quality data" (Krueger & Casey, 2010).
Hva en moderator formidler i begynnelsen av intervjuet og hvordan det blir sagt kan ha stor betydning for resten av samtalen (Wibeck, 2010, s. 86). Jeg valgte å ikke forholde meg til en nedskrevet introduksjon til deltagerne da jeg ville vise min genuinitet slik at det ikke virket som jeg fulgte et bestemt manus. Likevel burde jeg ha hatt noen stikkord å forholde meg til da jeg i begynnelsen var noe ubekvem og stresset og var redd for at jeg ikke fikk sagt alt jeg ønsket. Det viktigste fikk jeg likevel formidlet og det var informasjon om diktafonen på bordet som ville ligge der på grunn av opptak, og at dette ble gjort på en trygg måte hvor ingen har tilgang foruten veileder. Jeg tror ikke min usikkerhet hadde betydning for hele resten av intervjuet, men jeg tror kanskje det påvirket de første minuttene ved at deltagerne selv var usikre og leverte korte svar.
Utover i intervjuet var det andre minimale utfordringer hvilket jeg som moderator måtte reflektere over i ettertid. For det første hadde jeg vanskeligheter med å gripe inn hvis
deltagere avbrøt hverandre eller snakket i munnen på hverandre. Likevel var det ikke noe som
påvirket intervjuet i stor grad og dermed lot jeg det ordne seg selv. Det var også vanskelig å få deltageren som var passiv med i samtalen da jeg ikke følte det var passende å gripe inn. Min holdning var avventende for å se om deltageren etterhvert ble komfortabel nok til å ta ordet.
Hvis jeg skulle spurt deltageren direkte tror jeg dette ville stoppet opp den gode flyten
intervjuet hadde fått. Jeg var også nødt til å holde fokus på de andre deltagerne for å lytte godt til hva som ble sagt. For det andre var det en liten utfordring å holde seg passiv i løpet av intervjuet. Deltagerne etterspurte ved et par anledninger etter min mening, eller vendte seg til meg for bekreftelse. Jeg gav et forsøk på å trekke på skuldrene og si "godt spørsmål", men med denne gruppen fant jeg ut at det falt seg mer naturlig å svare kort og forholde seg nøytral.
Dette er noe som kunne ha farget deltagerne ved at de sier det jeg vil høre (Wibeck, 2010, s.
83-90). Jeg vurderte situasjonen og kom frem til at det bare var faktaopplysninger jeg
besvarte og da det bare forekom et par ganger så jeg ikke på dette som et stort hinder. Alt i alt opplevde jeg at intervjusituasjonen som god sett i forhold til min manglende erfaring med intervju.
3.2.6 Refleksjoner
Jeg har reflektert en god del over min rolle som moderator og de ulike prosessene som er drøftet over. Jeg sitter igjen med en følelse av at dette intervjuet var preget av åpenhet,
trygghet og tillit. Forholdene var avslappet og det virket som deltagerne fant seg godt til rette.
Dette var viktig for kvaliteten på forskningsmaterialet (Krueger & Casey, 1994; Wibeck, 2010). Med tanke på at dette var mitt første intervju var jeg preget av nerver i forkant men også ved introduksjonen. Ut fra hvordan intervjuet utviklet seg i senere stadier valgte jeg å tro at dette ikke smittet over på deltagerne. Det er likevel noen ting jeg ville gjort annerledes hvis jeg skulle utført et nytt fokusgruppeintervju.
For det første ville jeg prøvd å holde meg betraktelig mer i bakgrunnen og unngått spørsmål fra deltagerne. Jeg hadde ønsket at møterommet vi befant oss på hadde et rundt bord da jeg kunne holdt meg utenfor "ringen". Likevel vet jeg ikke hvordan deltagerne ville reagert ved at jeg satt på en stol utenfor da dette kanskje ville skapt et rom og en unaturlig distanse mellom oss. For det andre hadde jeg tenkt mye på hvor viktig det var å lytte til hva deltagerne delte med hverandre. Dette var noe jeg tok med meg inn i intervjusituasjonen og som jeg også klarte å gjennomføre. Ringvirkningen av dette var at jeg spontant kom opp med
tilleggsspørsmål og forholdt meg i mindre grad til intervjuguiden. Krueger og Casey (1994) skriver at det er viktig at spørsmålene belyser forskningsspørsmålet. Hvorvidt alle mine
spontane spørsmål var relevante for min problemstilling var jeg usikker på, men det viste seg å bringe frem en dypere forståelse av temaet slik at deltagerne gav enda mer av seg selv.
Intervjuguiden ble som nevnt tidligere redigert og klargjort med min veileder. Mitt ønske var å teste ut denne guiden på noen jeg kjente som jobbet på sykehjem. Personen ville dermed vært representativ og jeg kunne hatt muligheten til å utføre et prøveintervju. Jeg ville da hatt muligheten til å endre på intervjuguiden en siste gang ved hjelp av svarene gitt av personen.
Dette var dessverre ikke mulig i mitt tilfelle da jeg fikk ordnet intervju relativt hurtig og måtte dermed konsentrere meg om å få tak i diktafon og annet utstyr, og ikke minst begynne å planlegge og ferdigstille intervjuguide. Likevel kunne dette snus til noe positivt fordi min førforståelse ble i mindre grad preget. Bakgrunnen for at jeg sier "mindre grad" er fordi jeg allerede hadde en førforståelse av tema ved å lese gjennomførte studier og teori. Det er omtrent umulig å ikke gå inn i en intervjusituasjon uten å ha en førforståelse fordi du fra før har god kunnskap om tema og hvilken forskning som er gjort på feltet. En faktor jeg
undervurderte før intervjuet var mine informanters engasjement for tema. Jeg opplevde at fler av informantene hadde gjort seg opp meninger om temaet og hadde interessante refleksjoner og viste stort engasjement.
3.3 Etikk
Et spørsmål forskeren alltid må tenke over gjennom hele prosessen er om metoden og midlene en bruker er etisk forsvarlig (Wibeck, 2010, s. 139). I kvalitativ forskning bruker vi
informanter for å belyse et spesifikt tema og ofte tar det utgangspunkt i personers private opplevelser og meninger. Deretter publiserer vi dette materialet på nett slik at andre kan ha muligheten til å lese og dra nytte av forskningen (Kvale & Brinkmann, 2015, s. 97). Etiske hensyn er noe en må reflektere over gjennom hele forskningsprosessen både ved tematisering, planlegging, gjennomføring og analysering. I mitt tilfelle falt jeg på et tema som innebar at jeg måtte hente inn personopplysninger. Likevel var det ikke slik at jeg skulle samle inn høysensitivt eller følsomt materiale, men uansett forskning er det strenge regler knyttet til forskningsprosjekt som innebærer å hente inn opplysninger fra andre med samtykke. Jeg måtte dermed i startfasen før prosjektet kunne begynne sende inn detaljerte opplysninger om studien til Norsk senter for forskningsdata (NSD) som måtte godkjennes.
Informasjonssikkerheten hos NSD har blant annet som mål å sikre informasjonens konfidensialitet, integritet og tilgjengelighet. Prosjektet ble godkjent og kunne dermed gjennomføres. Kvale og Brinkmann (2015, s. 103) nevner konfidensialitet, anonymisering og
konsekvenser som etiske spørsmål forskeren må tenke over. Risikoen for personlige konsekvenser ble vurdert og overveid i planleggingsfasen.
3.3.1 Informert samtykke
Før intervjuet kunne foreligge sendte jeg ut et ark hvor deltagerne måtte skrive under på en samtykkeerklæring. Ved å gjøre dette sikret jeg at de involverte deltok frivillig. Dette arket skulle signeres etter de hadde lest informasjon om studien, hva det innebar for de å være med, og hvilke rettigheter de hadde. Deltagerne hadde blant annet rettigheter til å trekke seg når som helst i forskningsprosessen, rette opplysninger om seg selv, og få innsyn i hvilke personopplysninger som er registrert på seg. I informasjonsheftet om studien ble det også redegjort for hvem som ville få innblikk i materialet og lydopptaket, og at alle
personopplysninger ville bli behandlet konfidensielt. Skjemaene samlet jeg inn selve intervjudagen og de ble oppbevart på et trygt sted, og senere makulert ved studiens slutt.
3.3.2 Konfidensialitet
I informasjonsskrivet til deltagerne skrev jeg at alle personopplysninger ville bli behandlet konfidensielt. Dette innebar at private data som navn, arbeidsplass, utdanning, alder som jeg samlet inn ikke var mulig å identifisere i oppgaven (Kvale & Brinkmann, 2015, s. 106).
Wibeck (2010, s. 139) skriver at det er vanskelig å utlove fullstendig anonymitet, og i
fokusgruppeintervju vil dette være vanskelig da andre deltagere kan fortelle videre til kolleger hva de har vært med på og hvem som var med. Men jeg som forsker kunne likevel love konfidensialitet slik at deltagerne ikke opplevde at deres privatliv krenkes.
Lydopptaket ble oppbevart på en kryptert minnepenn som lå i et låst skap. Deltagerne ble ikke tiltalt med sitt eget navn i intervjuet men i de tilfellene hvor de gjorde det erstattet jeg navn med koder. Konfidensialitet her ville ikke bare gjelde deltagerne men også for brukerne på sykehjemmet. I noen tilfeller ble det uheldigvis angitt navn på brukeren når deltagerne gav eksempler. Dette var nok fordi alle skulle vite hvem det var snakk om, dermed var jeg meget oppmerksom når jeg skulle transkribere intervjuene slik at jeg fikk anonymisert dette. Jeg anser det som ekstrem viktig da det handler om opplysninger som kan gjenkjennes av andre.
Wibeck (2010, s 141) skriver at den beste måten å unngå en slik situasjon på er å være klar og tydelig i sin innledning før intervjuet starter. Dette var noe jeg burde vært, men på grunn av mangel på manus å forholde seg til ble dette glemt. Likevel kan en aldri være hundre prosent sikker på at navn ikke blir nevnt i en slik situasjon.
3.4 Transkribering og analyse 3.4.1 Transkribering i NVivo
Jeg valgte tidlig å benytte meg av NVivo som verktøy for å transkribere og analysere mine data. Programmet var jeg kjent med fra før gjennom kurs og visste at jeg enkelt kunne legge inn lydfilen fra intervjuet på en sikker måte og deretter transkribere materialet. Det innebærer i hovedsak en oversettelse fra tale til tekst (Malterud, 2017, s. 77-82.; Kvale & Brinkmann, 2015, s. 204-214.; Tanggaard & Brinkmann, 2010, s. 34-36). Det er flere faktorer en skal tenke på når en går gjennom denne prosessen da det er ikke ukomplisert å transkribere. Vårt talte språk og skrevne ord er to forskjellige språklige medier. Under intervjuet er forskeren og deltagerne ansikt til ansikt, og nonverbalt språk, språklige ytringer som ironi og sosialt
samspill mellom deltagerne er lett tilgjengelig for forskeren. Dette er elementer som ofte går tapt når forskeren skal transkribere og selv en nøyaktig gjennomføring kan aldri gi mer enn et avgrenset bilde av det som skjedde (Malterud, 2017, s. 77-82.; Kvale & Brinkmann, 2015, s.
204-214.; Tanggaard & Brinkmann, 2010, s. 34-36). "Transkripsjoner er kort sagt svekkende, dekontekstualiserte gjengivelser av direkte intervjusamtaler" (Kvale & Brinkmann, 2015, s.
205). Likevel vil en transkripsjon fremme struktur og oversikt over det empiriske materialet som gjør det enklere å analysere.
Elementene som nevnt over var noe jeg reflekterte over underveis i transkriberingen spesielt med tanke på at jeg aldri hadde gjennomført en transkripsjon før. Det er utviklet flere
systemer for transkripsjon men det finnes ingen universell form, kode eller standardsvar (Tanggaard & Brinkmann, 2010, s. 34-36; Kvale & Brinkmann, 2015, s. 204-214). Likevel er det valg som skal tas basert på hva transkripsjonen skal brukes til. I mitt tilfelle skulle ikke materialet brukes til språklig analyse. Mitt hovedfokus var å få frem meningsbærende enheter i teksten og interessante temaer, dermed valgte jeg en enkel tilnærming til transkripsjonen.
Jeg lyttet og skrev ned ordrett hva personene sa og for å overholde anonymitet brukte jeg tallene 1-7 på informantene. Jeg konstruerte også tegn som hadde ulik betydning. Tegn jeg brukte var blant annet: X for uhørbare ord, .... for lenger pauser, @ for latter. Dette systemet har ingen kilde da det ble valgt de jeg syntes passet best. Dette systemet var enkelt for meg å følge og det viktigste var å følge de gjennom hele transkripsjonen. Jeg valgte bevisst å ikke ta med alle ord og setninger som ble sagt på likt av ulike deltagere (mh) (ja). Dette ville krevd tid og ressurser. Ved å lese gjennom hele teksten og lytte til audiofilen etter ferdigstilling av
transkripsjonen var jeg fornøyd med ivaretakelsen av det opprinnelige materialet. Jeg syntes deltagernes erfaringer og oppfattelser ble best mulig formidlet i konstruksjonen fra tale til tekst.
3.4.2 Systematisk tekstkondensering
"Systematisk tekstkondensering (STC) er en pragmatisk metode for tematisk tverrgående analyse av kvalitative data" (Malterud, 2017, s. 97). Den er oversiktlig og tar deg gjennom en detaljert trinnvis prosess uten forutsetninger knyttet til metodetradisjoner eller filosofiske røtter. Etter å ha lest samtlige metoder som kunne tenkes å passe til mitt forskningsprosjekt falt valget på STC. Malterud (2017, s. 97-111) presenterer analysens fire trinn som forskeren må følge.
Første trinn i prosessen handler om å få et helhetsbilde av det empiriske materialet. Det skal ses i et fugleperspektiv og førforståelsen skal legges til side slik at forskeren får mulighet til å se andre interessante temaer som ikke er farget av teoretiske referanseramme eller
førforståelse. Det er viktig å motstå all trang til å systematisere for på dette trinnet handler alt om å danne et helhetsinntrykk. Etter gjennomgang av materialet er tiden inne for å
oppsummere inntrykk og spørre hvilke foreløpige temaer som kan ses. Gjennom hele
prosessen er det viktig å tenke over problemstillingen. De foreløpige temaene får midlertidige navn, men de er enda ikke faste resultater eller kategorier. I overlapping med trinn nr 2 kan forskeren reflektere over temaene og hvordan disse kan tenkes å belyse problemstillingen.
I analysens andre del skal forskeren inn i teksten og organiserer materialet for å ta vare på det som skal ses nærmere på. Resten legges til side. Før dette har forskeren kanskje gjort en reformulering av de foreløpige temaene som først ble satt. STC er en metode som jobber med et begrenset foreløpige temaer som videre skal utvikles til kodegrupper. Dermed er det viktig i denne delen å prøve og samle tre til fem reviderte foreløpige temaer. Når disse temaene er på plass kan man gå inn i teksten linje for linje og se etter meningsbærende enheter. Det vil si tekst som man anser som relevant og som kan passe inn i noen av de foreløpige temaene.
Gjennomgangen av materialet blir en slags filtrering, og det skal gjennomgås grundig og systematisk. Det er ingen begrensning på om enhetene kan være enkeltord eller lange setninger, det er bedre å ta med for mye enn for lite. Når det oppdages en meningsbærende enhet kan denne systematiseres og legges i relevant gruppe, altså de foreløpige temaene. Dette kalles koding. "Kodearbeidet tar sikte på å identifisere og sortere alle meningsbærende